Man hadde kanskje trodd og håpet at sjørøveri var noe som hørte fortiden til, men slik er det dessverre ikke. Vi siterer fra en fersk artikkel i VG: ”Piratene som torsdag kapret et ukrainsk lasteskip utenfor Somalia, krever nærmere 200 millioner kroner i løsepenger.

En talsmann for de somaliske piratene kunngjorde kravet på 35 millioner dollar på telefon til nyhetsbyrået AP lørdag. … Noel Choong, sjef for piratovervåking ved Det internasjonale maritime byrå i Malaysia, opplyser at et gresk tankskip ble kapret i det samme havområdet utenfor Afrikas Horn fredag.

- Somaliske pirater skjøt med maskinpistoler og bordet skipet i Adenbukta, sier Choong. Tankeren er lastet med kjemikalier og har en besetning på 19 om bord.”

I en reportasje i Dagsrevyen i går ble det opplyst at piratvirksomhet i dette området er i ferd med å bli et stort problem. Dette området ligger i den vanlige handelsruten mellom Europa og Asia, og er mye trafikert av ulike typer skip, inkludert passasjerskip og godsskip.

Det er svært ille at en slik viktig trafikkåre ikke er trygg, det kan føre til store økonomisk konsekvenser for alle som er involvert. Leverandører får ikke levert, mottagere får ikke inn det de skal ha, redere få ikke oppgjør, skip blir opptatt lenger enn beregnet, osv. Ringvirkningene kan bli enorme.

Dagsrevyen fortalte også at det var et dansk krigsskip i området, men at dette ikke hadde ført til at piratvirksomheten på noe vis hadde blitt redusert; det var lite danskene egentlig kunne gjøre (de hadde en gang arrestert 20 pirater, men hadde ingen jurisdiksjon over fangene og måtte slippe dem). Det var også få slike skip i området i forhold til det som kreves for å stanse virksomheten.

Så hva kan gjøre for å stanse dette? Det er helt klart mulig å stanse dette, men forutsetningen er at det finnes politikere med makt som er villige til å gjøre det. Nå er dette i dag en urealistisk forutsetning, men vi vil allikevel kort skissere en plan for hvordan denne virksomheten enkelt kan stanses:

Det plasseres et hangarskip med jagerfly i området. Når et skip rapporterer at pirater er på vei mot dem, kontakter det hangarskipet som så dirigerer jagere til stedet. Jagerne fyrer så av raketter mot piratenes båter. Skulle piratene allikevel klare å borde et skip må spesialtrenede soldater settes inn. Vi vil tro at dersom noe slikt gjøres én gang vil problemet opphøre.

De eneste som har ressurser til å gjøre noe slikt er USA, men vi har dessverre liten tro på at noe slikt vil skje. (At hverken NATO eller FN vil gjøre noe er opplagt, og de venstreorienterte vil antagelig foreslå at man skal gå i dialog med piratene, noe som neppe vil føre frem.)

Så vi frykter at dette problemet ikke vil få en løsning i de nærmeste årene, og at det derfor bare vil øke i tiden fremover.

”2300 dollar må hver amerikaner betale for å redde amerikansk økonomi”. Dette ble opplyst påTV2s nyhetssending i morges. Dette er altså kostnaden for hver enkelt av de 300 millioner amerikanere dersom den foreslåtte redningspakken som nå diskuteres blir vedtatt.

Men er dette rettferdig? Er det rettferdig at alle vanlige amerikanere blir pålagt å betale for denne redningspakken?

La oss før vi svarer på dette (enda en gang) kort skissere årsaken til dagens problemer.

Det er tre grunnleggende forhold som er årsaken til krisen:

1)En statlig inflasjonspolitikk, som alle regjeringer i USA har ført siden 1913. (Ikke alle regjeringer har vært like ille, men etter at gullstandarden ble forlatt i 1913 har alle regjeringer inflatert dollaren, dvs. de har arbeidet for å gjøre dollaren ustabil/redusere dollarenes verdi. En grei oversikt for de siste 60 år ligger her: http://www.miseryindex.us/irbyyear.asp

2)Statlige pålegg om at spesielt boligbanker skulle gi lån til personer som egentlig ikke var kredittverdige.

3)En implisitt garanti om at store firmaer ikke kan gå overende, dvs. at dersom store firmaer kommer i vanskeligheter så vil staten redde dem.

Alt dette fører til at det blir vanskelig å planlegge økonomisk disposisjoner (penger er målestokken på økonomisk verdi, og hvis pengeverdien er ustabil så blir langsiktighet umulig), til at bankene måtte gi lån som en del av låntagerne ikke kunne innfri, og til at bedrifter inkluder banker oppførte seg stadig mer uansvarlig.

Dersom man hadde ført en liberalistisk politikk ville ingen av disse fenomenene ha funnet sted: under en liberalistisk politikk ville man hatt en gullstandard, det vil ikke være noen statlige pålegg til bankene og staten ville ikke reddet firmaer som ble ledet på en dårlig og uansvarlig måte.

(Når folk som statsminister Stoltenberg og finansminister Halvorsen sier at krisen skyldes en fri markedsøkonomi (Stoltenberg på Dagsrevyen på mandag) eller en liberalistisk politikk (Halvorsen i Politisk kvarter på NRK i morges) så er de i beste fall kunnskapsløse, i verste fall så lyver de. Vi vil dog ikke beskylde dem for å lyve.)

Vi innledet med å spørre om det er rettferdig om amerikanere flest blir pålagt å betale for krisen. Som sagt er den politikken som er skyld i krisene ført av alle regjeringer omtrent de siste 100 år. Og da er alle som har stemt på disse regjeringene (vi vet at folket ikke velger regjeringer direkte, men de velger presidenter, senatorer kongressmedlemmer, etc.), og alle som har tiet og samtykket, de er etter vårt syn medskyldige i det som har skjedd. Og derfor er det helt rettferdig at de blir pålagt å betale. (Redningspakken innebærer at folk må betale gjennom skatte- og avgiftsøkninger og inflasjon, men dersom løsningen kommer på andre måter, for eksempel gjennom konkurser, må bare folk flest betale på andre måter – det er altså ingen måte å hindre at folk flest må betale for den statlige innblandingspolitikken som har vært ført og som de har støttet de siste 100 år.)

Det eneste urettferdige ved dette er at også folk som har vært tilhengere av en liberalistisk politikk også blir tvunget til å betale. Men slik er det med politikk; det som flertallet velger, det må alle finne seg i.

Så lenge flertallet vil ha statlig styring av økonomien, så lenge de ikke vil ha en fri økonomi med et totalt skille mellom stat og økonomi (og hvor staten kun beskytter oss mot kriminelle og opprettholder kontrakter), vil slike kriser fortsette å komme. Og da er det bare rettferdig at de også betaler det det koster.

Nå er det kommet enda en trussel mot en kunstner fra en militant muslim. ”Muslim leader threatens to kill Paul McCartney over Israel gig.

An Islamic militant leader warned that former Beatle Sir Paul McCartney could be the target of suicide bombers unless he cancels his first concert in Israel, reported the British Sunday Express.

The celebrated rock star plans to arrive in Israel as part of a world tour, and give a single concert at Tel Aviv's Park Hayarkon on September 25.

Omar Bakri, an Islamic preacher, said McCartney's decision to perform as part of Israel's 60th anniversary celebrations made him the enemy of Muslims worldwide.

"If he values his life, Mr. McCartney must not come to Israel," Bakri was quoted as saying. "He will not be safe there. The sacrifice operatives will be waiting for him." (Sitat slutt)

Dettw er som kjent ikke den første trusselen som kunstnere er blitt utsatt for fra militante muslimer; fra tidligere kjenner vi dødsdommen mot Salman Rushdie fra 1991, vi kjenner truslene mot de som tegnet og som publiserte karikaturer av Muhammed i Danmark og Norge for et par år siden, vi kjenner truslene mot den svenske tegneren Lars Vilks, og vi vet at en oppsetning av Mozaers opera Idomeno ble tatt av plakaten i Berlin fordi den innholdte en scene hvor Idomeno befinner seg ved siden av de avhuggede hodene til Buddha, Jesus, Poseidon og Muhammed.

At disse truslene nå fortsetter og har pågått i nesten 20 år viser at Vesten ikke har reagert riktig på den. Vi har ytringsfrihet, de som ønsker å ytre seg slik kunstnerne i disse tilfellene har ønsket har all rett til dette, og det er myndighetene oppgave å beskytte dem

Men det har myndigheten ikke gjort. Ingen regjering i Vesten har forsvarte ytringsfriheten slik de burde, i stedet har myndighetene gått terroristenes ærend og bedt de som ønsket å uttrykke seg om å dempe seg - hvis de i det hele tatt ikke har sett en annen vei (slik president Bush sr gjorde da dødsdommen mot Rushdie kom fra Irans regjering).

Hva skulle så myndighetene ha gjort? I tilfellet Rushdie kom det en religiøst begrunnet dødsdom fra lederen i Iran mot en innbygger i et annet land (Rushdie var britisk statsborger). Dette er reelt sett en krigserklæring mot England, og England burde ha svart med krig. Siden England er med i NATO burde dette ha blitt en krig mellom NATO og Iran. Dersom NATO hadde raslet med sablene ville dødsdommen høyst sannsynlig blitt trukket tilbake, og vi ville antagelig ha unngått de siste 20 års terrorangrep mot Vesten – ettergivenhet fører bare til at bøller får blod på tann og blir enda mer ivrige og farlige.

Dersom truslene fremsettes av borgere i eget land bør politiet arrestere den som har fremsatt trusselen – her er det snakk om reelle trusler og slike omfattes ikke av ytringsfriheten; videre bør politiet overvåke miljøer hvor folk som kan finne på å gjennomføre truslene er å finne, og samtidig bør de som ytrer seg få alle den politibeskyttelse som er nødvendig for at de skal kunne drive sin virksomhet i full trygghet.

Vi har liten tro på at myndighetene vil gjøre alt dette. Men vi setter stor pris på de kunstnere, forleggere og redaktører som allikevel sier det de ønsker å si, selv om den beskyttelsen de får fra myndighetene er svak.

Og mht McCartney så regner vi med at han ikke lar seg true til å avlyse sin konsert i Israel.

Det er i dag syv år siden 19 militante muslimer kapret fire passasjerfly og førsøkte å styrte dem inn i viktige symbolske bygninger i USA. Tre av de kaprede flyene nådde sine mål, og innpå 3000 tilfeldige sivile amerikanere ble drept, de aller fleste av dem var folk som var tidlig på jobb i World Trade Center.

USAs svar på dette – i første omgang å invadere og så avsette de tyraniske regimene i Afghanistan og Irak - var feil uttenkt og svakt gjennomført. Den som hadde hovedansvaret for dette var den da angrepene skjedde den relativt nyinnsatte president George W. Bush.

Det er dog all grunn til å tro at dersom USA hadde hatt en annen president ville reaksjonen fra USA ha vært enda svakere; i de mange angrep som skjedde mot USA fra militante muslimer mellom 1979 (da USAs ambassade i Teheran ble okkupert, en okkupasjon som varte i innpå halvannet år) og 2001, var reaksjonen fra USA nærmest ikke-eksisterende: det var ingen reaksjon på angrepet på USS Cole i 2000, det var kun en liten reaksjon på angrepene mot ambassadene i Dar es Salaam og Nairobi i 1998, det var kun en kriminaletterforskning etter angrepet på World Trade Center i 1993, det var ingen reaksjon etter angrepet som drepte 200 amerikanske soldater i Beirut i 1983, det var kun ettergivenhet etter dødsdommen mot Salman Rushdie i 1989, osv. De presidentene som var ansvarlige for denne passiviteten og ettergivenheten var Carter, Reagan, Bush sr, og Clinton.

Det er svært mye negativt vi kan si om Bush. Vi har tidligere sagt mye negativt om ham, og vi kommer til å si mye negativt om ham når han om fire måneder går av. Men han har én god egenskap, han står fast på sine meninger. Han er ikke en opportunist, han er ikke ettergivende, han står imot press, han kjører sitt løp selv om mange er uenige med ham

Nye avsløringer viser hvor hardt han har kjempet mot sine egne offiserer og sine egen byråkarter for å få gjennomført det han ønsket. Den kjente journalisten Bob Woodward er nå ute med sin fjerde (!)
bok om Bushs presidenttid, og et kort utdrag av denne er gjengitt i Washington Post 9. september. Det handler om situasjonen for ca ett år siden, hvor Bush ønsket en kraftig økning av antall tropper i Irak for å vinne krigen, en «surge» som i dag har vist seg å være det som skulle til for å vinne krigen (ett eksempel på den store fremgangen ligger her: http://www.usatoday.com/news/world/iraq/2008-09-01-iraqnews_N.htm).

Vi siterer fra Woodward (det er langt, men verd å lese):

«Retired Army Gen. Jack Keane came to the White House on Thursday, Sept. 13, 2007, to deliver a strong and sober message. The military chain of command, he told Vice President Cheney, wasn't on the same page as the current US commander in Iraq, Gen. David H. Petraeus. The tension threatened to undermine Petraeus's chances of continued success, Keane said….

As Keane was laying out his view, President Bush walked in.
"I know you're talking to Dave," Bush said to Keane. "I know that the Joint Chiefs and the Pentagon have some concerns." The JCS had not favored the surge of 30,000 troops that Bush had decided was essential to quell the escalating violence in Iraq; the chiefs were deeply worried that the surge left no strategic reserve for an unexpected crisis elsewhere.

Keane repeated what he had just told Cheney: The JCS and Adm. William J. Fallon, Petraeus's boss at Central Command, were insisting on studies and reports to justify even the smallest request for more resources for Iraq. Their persistent pressure, pushing Petraeus for a faster drawdown, was taking its toll….

Bush said he wanted Keane to deliver a personal message to Petraeus from his commander-in-chief. After Bush laid out his thoughts, Keane went to the large West Wing lobby, sat among the couches and chairs and wrote out the president's words….

[Keane and Petraus] sat alone. Keane took out the piece of paper and read the president's message, verbatim, aloud to Petraeus:

"I respect the chain of command. I know that the Joint Chiefs and the Pentagon have some concerns. One is about the Army and Marine Corps and the impact of the war on them. And the second is about other contingencies and the lack of strategic response to those contingencies.

"I want Dave to know that I want him to win. That's the mission. He will have as much force as he needs for as long as he needs it. [Uthevet her.]

"When he feels he wants to make further reductions, he should only make those reductions based on the conditions in Iraq that he believes justify those reductions. These two concerns that we are discussing back here in Washington—about contingency operations and the needs of the Army and the Marine Corps—they are not your concerns. They are my concerns.

"I do not want to change the strategy until the strategy has succeeded. I waited over three years for a successful strategy. And I'm not giving up on it prematurely. I am not reducing further unless you are convinced that we should reduce further."
It was a message of total support. No ground commander could ask for more….[Uthevet her.]

When I asked the president in May 2008 about his message, Bush explained why he had felt a need to send it.

"I just want Dave to know that I want to win," he said. "And whatever he needs, obviously within capabilities, he'll have. I don't want my commander to think that they're dealing with a president who's so overly concerned about the latest Gallup poll or politics that he is worried about making a decision or recommendation that will make me feel uncomfortable."

Selv om Bush har vært svak og ettergivende også i sitt svar på angrepene 11. september 2001, har han – hvis vi skal dømme etter hans forgjengeres rulleblad - gjort mer enn noen annen president ville ha gjort.

Vi vil tro at historien vil vurdere Bush jr langt bedre enn folk som Woodward & co vurderer ham i dag.

Men for ikke å bli misforstått vil vi gjenta følgende: «Det er svært mye negativt vi kan si om Bush. Vi har tidligere sagt mye negativt om ham, og vi kommer til å si mye negativt om ham når han om fire måneder går av.»

Russlands invasjon av (deler av) Georgia har en nokså fersk historisk parallell: Anschluss, Hitlers invasjon/okkupasjon av Østerrike i 1938. Hitler annekterte da Østerrike under påskudd av å forsvare etniske tyskere som holdt til i landet. Så ønsket Hitlar å ta Tsjekkoslovakia. Vesten ga Hitler Tsjekkoslovakia mot løfter om at Tyskland da ikke skulle foreta ytterligere ekspansjon. Nå forsøker Putin å ta Sør-Ossetia og Abkhazia som et mulig første skritt mht å overta Georgia. (Selv om Putin ikke lenger er president i Russland er det fortsatt han som trekker i trådene.)

I 1938 ga de vestlige land altså etter, de lot Hitler overta Østerrike og Tsjekkoslovakia uten nevneverdig protest eller motstand. Denne gangen er også motstanden fra de vestlige land svært spak.

Det som har skjedd er at Russland har vist muskler, de har vist at de ikke vil godta at deres tidligere kolonier vil gå vestover, dvs. at landene omkring Russland innfører frihet og markedsøkonomi og vil alliere seg med de frie land i Vest.

Georgia har vært det land i nærheten av Russland som i størst grad har gått til Vesten; presidenten, Mijkail Saakasjvili er i stor grad en varm tilhenger av individuell frihet (dog ikke på en konsekvent måte slik liberalister er), han er omtrent like klar og veltalende som Churchill var, og han har i stor grad ryddet opp i det korrupte Georgia etter at han ble president. Georgia har også hatt en betydelig økonomisk vekst den siste tiden. Georgia er også et av de landene som har vært alliert med USA og i sterkest grad har støttet krigen for å kaste Saddam Hussein og innføre demokrati i Irak. Saakasjvili ønsker at Georgia skal bli medlem i NATO og EU, og han vil fortsette på veien til en fri, vestlig modell.

Vi kan ikke si hvordan denne konflikten startet: var det Georgia/ Saakasjvili som gikk inn i Sør-Ossetia (et område som tradisjonelt har tilhørt Georgia, men som Russland har oppfordret til å løsrive seg) og håpet på amerikansk støtte i tilfeller russerne svarte med sterk militær makt, eller var det en provokasjon fra Russland som ønsket en anledning til å demonstrere at de nå har militær styrke og er villige til å bruke den? Uansett tyder Ruslands militære innsats på at de var forberedt, de hadde betydelige styrker klare i området, styrker som på meget kort varsel var i full krig. Heldigvis kjempet også georgierne godt og påførte russerne større tap enn de antagelig hadde regnet med.

Var dette er forvarsel om hva som vil skje med Ukraina dersom Ukraina i større grad slutter seg til Vesten? Ukraina vil inn i EU/NATO, men mange store vestlige land er avhengige av russisk energi/gass, og vil da antagelig nøle med å gjøre noe som kan provosere Russland.

Hvis Saakasjvili satte denne aksjonen i gang og trodde at han ville få militær støtter fra USA, så forregnet han seg. Dessverre er det slik at Vesten i dag i stor grad er en papirtiger. Med det svaret som er kommet fra Vesen pr i dag så er dette risikabelt for Vesten; Russland vil ikke bli avskrekket av det som er blitt reaksjonene på deres innmarsj i Georgia.

Men det har allikevel vært visse positive elementer i Vestens støtte til Georgia: USAs utenriksminister Condolezza Rice sammenlignet denne invasjonen med Sovjetunionens invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968 – dette var en direkte sammenligning mellom Putin og kommunistdiktatorene i Sovjettiden; amerikanske hjelpesendinger ilandføres av militært personell – dette er et etter forholdene sterkt signal. Polen er blitt mer ivrig etter å inngå avtalen om rakettskjoldet, og presidentene i Polen, Ukraina, Litauen, Latvia, og Estland sto side ved side med president Saakasjvili under et møte i Georgias hovedstat Tbilisi. Men det er mer: Ukraina truer nå å innføre restriksjoner på russiske marinefartøyer i Sevastopol.

Men dette er egentlig kun symbolhandlinger. Hvis vi utelukker militær makt, er det noe Vesten kan gjøre som virkelig vil ha effekt?

Her er noen forslag:

Man kan avvikle det formelle samarbeidet mellom Russland og NATO, et samarbeid som ble etablert i 2002. Samarbeidet var et forsøk på å bringe Russland nærmere Vesten.

Man kan nekte Russland medlemsskap i World Trade Organization.

Man kan avvikle G8 – at Putins diktatur er med der er en skandale.

Man kan erklære at Vesten boikotter OL i Sotsji i 2014.

Dette er konkrete ting som Vesten kan gjøre i dag, og som vil sette en alvorlig støkk i Putin.

Vil noe slikt bli gjort? Neppe. Antagelig vil man følge Chamberlains linje, en linje som Sarkozy tydeligst representerer i dag, og gå inn for forhandlinger og i praksis ettergivenhet; Russland har flere ganger den siste uken vist at de ikke respekterer avtaler og at de ikke holder ord.

Det ser ut til at vi kommer til å ha noen spennende år foran oss: et stadig sterkere Russland, og et stadig svakere Vesten. Som Henry Kissinger en gang sa det: “Russia must either be expanding or contracting”. I perioden 1945 - 1990 drev russerne en ekspasjonspolitikk, i perioden som fulgte måtte de trekke seg tilbake, men nå er de igjen i vekst. Og de kan kun stoppes med en reelle styrke som de vet vil bli brukt dersom de går for langt. Vil Vesten sette opp denne styrken? Det vil kun fremtiden vise, men det er i dag lite som tyder på det.

“Israel øver flyangrep på Iran over Middelhavet” leste vi i avisene i forrige uke. Og på et vis er det forståelig at Israel gjør dette; Irans president har åpent sagt at han ønsker at ”Israel skal fjernes fra kartet”. Likeledes er Israels eksistens på det som tidligere var muslimsk territorium er fornærmelse mot islam, og militante muslimers høyeste ønske å kaste jødene på sjøen, det er nærmes dette de lever for og er villig til å dø for. Den muslimske siden har kriget kontinuerlig mot Israel siden staten ble opprettet av FN for 60 år siden, men krigen har gått i bølger. Den er blitt kraftigere de siste tiår i og med at islam er blitt sterkere, og det tydelige tegn på at islam i vår tid står sterkt er islams overtagelse av Iran etter at president Carter trakk støtten til sjahen av Iran mot slutten av 70-tallet.

Med et eget land styrt i samsvar med sharia fikk militante muslimer blod på tann, og de har i de siste tiår ført en stadig kraftigere krig mot Vesten, og spesielt den representant for Vesten som ligger dem nærmest geografisk sett, Israel.

Krigen er ført på alle tenkelige måter: ved å spre ideologien militant islam, ved å finansiere og støtte terrorangrep, ved å trene terrorister, ved å benytte internasjonale organer, ved sabotasje inne i vestlige land, ved direkte krig bla i Irak og Afghanistan, hvor Iran-støttede tropper kjemper mot regjeringsstyrker og allierte (i hovedsak amerikanske) styrker.

Nå holder Iran på å utvikle atomvåpen. At Israel øver på angrep på Iran burde derfor ikke komme som en overraskelse på noen.

Men hvor konsekvente er Israel? Israel blir stadig utsatt fra angrep fra ulike grupper i Gaza, og Judea/Samaria (”Vestbredden”). Grupper som Hamaz og Hizbolla sender stadig raketter og selvmordsbombere inn i Israel (selv om Israel har truffet tiltak som har redusert antall selvmordsbombere kraftig). Og hvordan forholdes Israel seg til disse? Ved å eliminere dem med militære midler? Nei, dessverre ikke. Israel søker forhandlinger og inngår stadig våpenhviler.

Så det ser ut til at der hvor slaget pågår, der forsøker Israel å late som om de ikke kjemper mot en fiende som vil gjøre alt for å eliminere dem; men på avstand, overfor et Iran som fremsetter trusler og lager kraftige våpen, men som ennå ikke har gått til direkte angrep, der øver Israel på det som muligens er kraftige angrep.

Vi vil tro at dersom Israel hadde eliminert de fiendene som direkte angriper dem, ville dette sendt et så kraftig signal til Iran at de muligens ville blitt noe mer forsiktige i språkbruken, og kanskje ville sannsynligheten for at de ville avslutte sin opprustning blitt en del større.

Det som skjer er at Israel er svak og ettergivende der krigen pågår, men tøffer seg på et område som egentlig ikek teller, der hvor det ikke er noen krig.

Dette viser bare at Israel er svakt, at de er flinkere i ord (øvelser) enn i nødvendig handling (å gjennomføre en militær seier over de som angriper).

Og slik er det ofte med Vesten, dvs. med riker og kulturer som bygger på siviliserte verdier. De blir ofte svake, og de klarer ikke å stå imot fanatiske og barbariske angripere. Hvis militant islam klarer å nedkjempe Israel så er det ikke fordi militant islam er sterkt, det er fordi Vesten er svak. Og dette kommer av at Vesten har forlatt de verdier som vesten egentlig er grunnlagt på. Skal Vesten kunne stå imot angrepet fra militant islam må oppslutningen om Vestens verdier gjenreises.

En historiker (Toynbee) uttalte en gang noe slikt: ”Store kulturer går ikke til grunne pga angrep utenfra, de går til grunne fordi de ødelegges innenfra: de blir ikke drept, de begår selvmord!”

Vi får håpe at vi i vår tid slipper å oppleve at dette vil ramme Vesten, den fremste sivilisasjon historien har sett.

Etter at Adresseavisen publiserte en karikaturtegning av en naken selvmordsbomber med teksten ”Jeg er Muhammed” på maven, reagerte Pakistans ambassadør i Norge. Han mente at dette – altså publiseringen av tegningen - var en terrorhandling. Han mente at den åpenbart forestilte profeten Muhammed, at dette var en grov fornærmelse mot islam, og dette kunne muslimer ikke finne seg i.

Hva er så definisjonen på en terrorhandling? Ambassadøren mente at en terrorhandling er enhver handling som vekker sterke reaksjoner. Siden karikaturer av Muhammed veker sterke reaksjoner blant muslimer, så er publiseringen av slike tegninger å regne som terror. Denne definisjonen er opplagt feil, det er mye som kan vekke sterke reaksjoner uten å være terrorhandlinger.

UDs talsmann reagerte på dette ved å uttale at man ikke ville si noe om saken; dette for ikke å gjøre saken enda mer vanskelig og betent.

Ingen av disse utspillene var uventende: en representant for en totalitær ideologi går til angrep på den friheten vi har i Norge, og UD vil ikke si noe, dette for ikke å gjøre situasjonen enda vanskeligere.

Hvordan ville et sivilisert land med en stat som var villig til å forsvare sine innbyggeres frihet svart på dette?

Ført ville man ha oppklart hva terrorisme er: terrorisme er å utføre vold og ødeleggelser i betydelig skala mot tilfeldige sivile med det formål å oppnå en politisk forandring.

Med denne korrekte definisjonen ser man klart at det å publisere en tegning ikke er terror, og man ser at de mange angrep mot Vesten utført av militante muslimer de siste 20 årene klart er terror.

For det annet burde ikke UD reagert ved ikke å si noe. De burde sagt klart ifra at i Norge har vi ytringsfrihet, og at utenlandske diplomater - og andre land - må akseptere dette. Hvis en ambassadør ikke aksepterer dette bør han utvises, og man burde ta saken opp med regjeringen i landet han kommer fra. (Egenlig taler ambassadøren på vegne av regjeringen, men i et slikt tilfelle burde man undersøke om det virkelig var samsvar mellom regjeringens politikk og det ambassadøren uttalte.)

Dersom regjeringen virkelig ikke kan akseptere at vi har ytringsfrihet, burde man i første omgang bryte alle forbindelser, og dernest evt. gå til krig. Dvs. når regjeringen i et fremmed land sier at den ytringsfrihet som finnes i Vesten er uakseptabel for dem, så er dette reelt sett en krigserklæring. Og da må vi svare med de midler som er nødvendige.

Det vi har sett de siste 20 år er en stadig ettergivenhet fra Vesten. Dette (dvs. den siste runden) begynte med dødsdommen mot Salman Rushdie rett før 1990; dette var en dødsdom utstedt av Iran mot en britisk borger.

Det alle Vestens regjeringer da gjorde var å late som ingen ting og å se en annen vei. Dersom disse regjeringene hadde svart på en måte som Iran fortjente – ”en slik dødsdom mot et annet lands borger, og kun for at han har ytret seg, er totalt uakseptabel. Dersom den ikke tekkes tilbake er vi reelt sett i krig.”

Dersom Vesten hadde gjort dette, ville de siste 20 års terror høyst sannsynligvis ikke ha skjedd. Men når offeret er ettergivende blir de aggressive mer og mer pågående, og når de fleste regjeringer gjør som norsk UD i denne saken – stikker holdet i sanden og håper at problemet vil forvinne av seg selv – så vil det bare bli verre og verre fremover.

Jo mer ettergivende man er overfor tyranniske bevegelser, jo med pågående og jo mer aggressive blir de. Slike bevegelser kan bare stanses ved at de påføres et knusende militært nederlag (slik som nazismen fikk i 1945, slik som slaveri-ideologien ble påført i 1865, etc.)

Det er dessverre mange ganger vi finner grunn til å sitere følgende kloke ord fra Winston Churchill: ”An appeaser is one who feeds a crocodile, hoping it will eat him last”.

Eller kanskje er det slik at vår tids Chamberlainer tror at dersom de kaster alle andre til krokodillene så vil han selv ikke bli spist når han er den eneste som er igjen? I så fall tar han feil.

”Ved hjelp av skytevåpen, stein og granater har sjiitiske Hizbollah-tilhengere og sunnier som støtter regjeringen slåss mot hverandre i Beiruts gater onsdag og torsdag. Sjekkpunkter og veisperringer rundt omkring i byen minner mange av innbyggerne om årene 1975-1990, da landet var herjet av borgerkrig, .…

Torsdag spredte voldsepisodene seg også utenfor byen. Alle veiene rundt den internasjonale flyplassen utenfor Beirut ble stengt av Hizbollah-tilhengere. Veiene ble sperret blant annet ved hjelp av brennende dekk. Dermed ble all trafikk til og fra lufthavnen innstilt midt på dagen torsdag.

Årsaken til at regjeringen i landet valgte å konfrontere det syrisk- og iranskstøttede Hizbollah, var at de mente at telenettverket deres var en trussel mot rikets sikkerhet. ---

I 17 måneder har det vært en spent maktkamp mellom Hizbollah og regjeringen, og sammenstøtene denne uken later til å være et utslag av denne kampen, skriver AP".

Fra en annen kilde: "Hezbollah has moved quickly from skirmishing with militarily weak and uncoordinated militias, to the military surrender and disarmament of all non-government forces, to establishing a veto-proof minority interest in the government. Hezbollah's veto-proof minority control of the government may as well have been a majority. Their veto-proof control has made it impossible for the Siniora government to order the Army against Hezbollah or—more importantly—for the Siniora government to request military intervention from American or French and American amphibious forces...".

Men hva er bakgrunnen for dette? Skal man forklare dette kan man gå langt tilbake i historien, men vi velger å begynne ved demokratiseringsprosessene i området (valg i Irak, i Saudi-Arabia, i de palestinske områdene), som hovedsakelig ble satt i gang av president Bush for noen får år siden: han trodde at demokrati var veien til fred. Ved å innføre valg og dermed oppnå folkevalgte ledere/nasjonalforsamlinger/regjeringer ville det bli fred, trodde han. Det er nå klart for enhver at slik ble det ikke. Valget i Libanon, avholdt i 2005, førte til at landet fikk en vestlig orientert regjering, men regjeringen ble lite styringsdyktig. Uroen fortsatte. Hizbollas angrep fra Libanon mot Israel ble for et par år siden så kraftige at Israel invaderte Sør-Libanon, men Israel stoppet aksjonen langt før Hizbolla var knust. Å stoppe før målet var oppnådd var en beslutning som hadde støtte ikke bare fra Israels folk og Israels ledere, men også fra ledere om president Bush. Mao. krigen stoppet før Hizbolla var knust fordi få innser at grupper som Hizbolla må knuses før man kan oppnå fred.

Hizbolla har nå hatt noe tid til å samle krefter igjen, og nå er de i gang igjen, riktignok ikke mot Israel i samme grad som før invasjonen, nå er målet å få et fotfeste i Libanon.

Det som har skjedd de siste uker er altså at Hizbolla har skapt ytterligere kaos, men de så har de trukket seg tilbake, de har ikke overtatt makten slik de lett kunne ha gjort. Hvorfor?

Å overta makten ville betydd at de ble en statlig aktør. Og mht krig gjelder da andre regler. Land som f.eks. USA eller England eller Israel vet - i hvert fall i teorien - hvordan de skal forholde seg til fiendtlige land (slik som de har gjort i det siste mot Afghanistan og Irak), men de vet ikke hvordan de skal forholde seg til aktører som ikke er statlige. Det er vanskelig for dem å forholde seg til alQaida, PLO, og Hamas. Regjeringene i Afghanistan og Irak (hhv Taliban og Saddam) er fjernet, mens ledere som bin Laden er visstnok fortsatt i sving (dvs. han er ikke bekreftet død), og Arafat døde en naturlig død.

Mao. Hizbolla vil ikke ta over Libanon fordi det vil da lettere gjøre dem sårbare overfor angrep fra Vesten. Men hva - eller hvem - ligger bak Hizbolla? Jo, det er Iran. Hizbolla er Irans forlengede arm. Så det som reelt sett skjer er at Iran kriger i Libanon for å gjøre landet ustabilt, og for å svekke den vestlig orienterte regjeringen. (Tilsvarende oppgaver har Mahdi-hæren i Irak og Hamas i de palestinske områdene, disse er kun grupper som kjemper på vegne av Iran og har som formål å svekke antytdninger til frihet og en pro-vestlig orinetering.) Og de gjør dette på en måte som gjør det i praksis nesten umulig for USA og de allierte å svare.

Det USA burde gjøre var å erkjenne at det er Iran som står bak, identifisere det som er den reelle faren – militant islam, og på en eller annen måte gjøre der umulig for Iran å krige mot USA og Vesten i Afghanistan, Irak, Libanon og alle andre steder de måtte støtte ulike terroristgrupper. Dette vil uskadeliggjøre Irans mulighet til å krige, og det vil sette en stopper for Irans støttet til terrorsiter i Irak, i Libanon, og andre steder.

Det er dog helt utenkelig at president Bush vil sette i gang aksjoner mot Iran, nå når han bare har noe mer enn seks måneder igjen som president. Men noe han kunne gjøre var å stenge flyplassen i Damaskus. Hizbolla får sine forsyninger fra Iran hovedsakelig gjennom Syria (som også er et lydrike under Iran), og dersom president Bush hadde sagt at så lenge Hizbolla får forsyninger gjennom flyplassen i Damaskus vil USA sørge for at den vil være stengt (ved å bombe den slik at den bli ubrukelig.) Men president Bush har reagert på den siste krisen i Libanon ved nærmest å late som om den ikke finnes.

Og hva etterkommerne vil gjøre er umulig å si. McCain, som etter vårt syn er den mest sannsynlige til å overta etter Bush, har sagt at han vil kjempe krigen mot militant islam på en sterkt måte, men det er all grunn til å tro at han vil moderere seg kraftig når han kommer i posisjon.

Alt tyder på at både Israel og USA er for svake til å gjøre noe med Iran, og Vest-Europa at militært sett ikke engang en vits. Så det vi kan regne med er at Iran vil fortsette å spre død og fordervelse og islam i mange år fremover.

Senator Hillary Clinton vant klart gårsdagens primærvalg i West Virginia. Dette var som ventet, befolkningssammensetningen i denne staten er slik at senator Clinton gjør det langt bedre enn senator Obama.

Befolkningen i West Virginia er i stor grad vanlige arbeidsfolk, og disse går i hovedsak til Clinton og ikke til Obama. Som en kommentator uttrykte det: Kun ”blacks and eggeheads [intellektuelle]” vil stemme på Obama.

Det synes nå rimelig klart at Obama vil bli Demokratenes kandidat – han leder klart i antall delegater til nominasjonsmøtet, og superdelegatene hopper i stadig større grad over til ham. Så hvorfor fortsetter Clinton sin valgkamp når det er nærmest 100 % sikkert at hun vil tape nominasjonen, og at hennes fortsatte valgkamp bare vi ødelegge for Obama og øke sannsynligheten for at Republikanerne vinner presidentvalget i november?

Det er nettopp derfor. Clinton vil bli president, og klarer hun det ikke i denne omgangen vil hun forsøke i neste omgang, dvs. i valget i 2012.

Jo lenger hun holder på nå, jo større skade vil hun påføre Obama, dvs. jo lenger hun holder på, jo større sannsynlighet er det at McCain vil vinne valget og bli president. Dersom Obama taper mot McCain vil han få et taperstempel, og han vil neppe bli kandidat igjen i 2012.

McCain er gammel, og Clinton er overbevist om at han vil føre en dårlig politikk - hun har omtalt en presidentperiode med McCain ved roret som ”en tredje periode for president Bush” - og dette vil åpne for en Demokrat fra 2013.

Og at Obama vil tape en kamp mot McCain er rimelig opplagt. Obamas image er som en venstreorientert intellektuell, og Demokratene har ofte nominert slike kandidater: McGovern, Humprey, Mondale, Gore, Kerrey – og de vinner aldri, de appellerer i hovedsak kun til ”eggeheads”. Obama appellerer i tillegg til svarte, men dette vil neppe være tilstrekkelig til å slå McCain i november. Men Demokratene vinner iblant presidentvalg, og da er det med folkelige populister som Johnson og Carter og Clinton.

(Hva som er i veien med Obamas politiske grunnsyn har vi kommentert her flere ganger tidligere.)

Når Demokratene nominerer Obama vil de høyst sannsynlig gå på et nytt nederlag i november.

Så ved å holde på vil Hillary Clinton øke sine sjanser for å bli president, om ikke i 2009 så i 2013.

Det er nå mye som tyder på at senator Obama vil bli Demokratens kandidat ved presidentvalget i november. Vi har svært liten respekt for ham, han er en udugelig og uærlig venstreorinetert lettvekter som har liten erfaring og innsikt. At han også har liten kunnskap i historie ble klart i og med innholdet i den talen han holdt etter at han vant primærvalget i North Carolina.

Han sa bla. følgende: "I trust the American people to understand that it is not weakness, but wisdom to talk not just to our friends, but to our enemies, like Roosevelt did, and Kennedy did, and Truman did."

Han påstår at de nevnte presidentene “snakket med USAs fiender”. Er dette korrekt?

Snakket Roosevelt med Hitler eller Mussolini eller Tojo? Nei, det var ingen forhandlinre mellom USA og Tyskland, Italia eller Japan under annen verdenskrig. Roosevelt insistert på å vinne krigen, og hans krav var betingelsesløs kapitulasjon. Dette førte i løpet av få år til en militær seier til USA, til at de aggressive ideologiene i Tyskland, Italia og Japan ble eliminert, og til at det ble fred og velstand i de landene som tapte.

Truman overtok som president da Roosevelt døde i 1944. Truman fortsatte den linje som Roosevalt hadde lagt opp til, og han brukte til og med atombomben mot Japan for å få dem til å avslutte krigen.

Truman var fortsatt president da det kommunistiske Nord-Korea invaderte Sør-Korea i 1950. Truman svarte da ikke ved å ringe til Nord-Koreas diktator for å inngå forhandlinger, han svarte med militære midler, og den USA-ledede FN-koalisjonen klarte til slutt å drive nordkoreanerne tilbake.

Heller ikke han snakket med USAs fiender.

Men kanskje Obama tenker på at Roosevelt og Truman forhandlet med Stalin, for eksempel under møtene i Potsdam og Yalta under krigen. Men da var USA og Sovjet ikke fiender, de var allierte i kampen mot Hitler.

Avtalene mellom USA (og England) og Sovjet som ble inngått under og etter annen verdenskrig førte til at hele Øst-Europa ble kommunistisk, og dette skulle ikke være et eksempel til etterfølgelse.

Etter hvert som Stalins aggressive planer for Øst-Europa ble tydeligere reagerte Truman med slike ting som å sende militær hjelp til Hellas og soldater til Sør-Korea (dette var før Nord-Koreas invasjon). Truman satte i verk luftbroen til Berlin, og han fikk gjennomført Marshall-hjelpen. Han søkte ikke i noe tilfelle forhandlinger med Stalin.

Obama er noe nærmere sannheten mht Kennndy. Kennedy var opprinnelig svak overfor Sovjets diktator Niktia Krustsjov i sine møter med ham. Kennedys svakhet førte til at Krustsjov trodde at Sovjet lett kunne ruste opp uten reelle mottiltak, og Sovjet sendte bla. soldater og atomraketter til Cuba. (Tidligere hadde Kennedy sviktet sine løfter om støtte til eksilkubaneres forsøk på å starte et opprør mot Castros kommunistdiktatur via en invasjon ved Bay of Pigs. Også dette viste Kenndeys svakhet.)

Etter hvert lærte Kennedy sin lekse, etter hvert ble han en dyktig motspiller mot komunistene. Episoden med Krustsjov skjedde på et tidspunkt da Kennedy var uerfaren, men han var da langt mer erfaren enn senator Obama er nå: Kennedy var da en krigshelt og han hadde sittet 14 år i Kongressen. Obama har ingen militær erfaring, og han er i sin første term som senator.

Men det finnes vestlige ledere som har snakket med sine fiender. Det viktigste eksempelet er Englands statsminister Neville Chamerlain, som møtte med Hitler i 1938 og hvor han og Hitler fremforhandlet en avtale som skulle gi ”fred i vår tid”. Alle vet hvordan dette gikk. Mange har lært leksen av dette, men tydeligvis ikke senator Obama.

Vi sa innledningsvis hva vi mente om Obama. Men kan Demokratene være så ukloke at de velger en slik mann som sin presidentkandidat? Ja, det ser slik ut. Vil det amerikanske folk være så ukloke at de velger en slik mann til president? Vi tror ikke det, vi tror at selv en meget dårlig republikaner vil kunne slå Obama i valget i november. Og dessverre er det en dårlig republikaner som er alternativet.

I de siste ukene har vi i pressen stadig sett omtaler av den pågående matvarekrisen: prisene på basismatvarer har begynt å stige, enkelte steder er maten blitt dyr og i enkelte storbyer demonstrerer folk i gatene. Flere land har innført eksportrestriksjoner på for eksempel ris.

Men hva er årsaken til dette? Et forhold som er nevnt er at det er miljøhensyn som ligger bak, et press fra myndigheter i velstående land om at noe av biltrafikken skal over på biodiesel, og dette skal ha ført til en redusert produksjon av mat. Dette er ikke holdbart, dette har i verste fall en meget liten effekt. (At påstanden om at det er ønskelig å gå over til biodiesel av hensyn til miljøet er uholdbar lar vi ligge i denne omgang.)

Det viktigste elementet som forklarer prisstigningen er de siste års inflasjon. Inflasjon betyr at myndighetene reduserer pengeverdien, og dette skjer i hovedsak dels ved at sentralbanken øker pengemengden og dels ved at myndighetene etterspørsel etter penger øker (noe som igjen er resultat av et økende statlig engasjement i økonomien). Når pengeverdien reduseres vil prisene stige.

At denne inflasjonen har skjedd er tydelig, man kan se det på oljeprisen og på gullprisen. Disse er nå på ca 100 dollar per fat olje og ca 900 dollar per unse gull. Disse prisene er langt høyere enn de var for noen få år siden, og årsaken er altså at pengeverdien har sunket. Og som sagt, dette kommer igjen av at de politiske myndigheter de siste årene har kjørt en inflasjonspolitikk.

Den viktigste synderen i Vesten er USA, som de siste årene har kjørt en kraftig inflasjonspolitikk. Dette har ført til at dollaren er svekket, og da vil også alle andre valutaer svekkes. Men dessverre har også de fleste andre land de siste årene kjørt en inflasjonspolitikk, så alle land I Vesten kan vente seg en til dels betydelig pristigning i tiden fremover.

En annen grunn til problemene er at det er statlige restriksjoner på alle typer produksjon, og dette inkluderer også produksjon av mat. I en rekke land ligger gode landbruksområder brakk, dette fordi politikken i landet er slik at det er umulig å drive produksjon der (dette gjelder en rekke land i Afrika, og det gjelder for eksempel Russland).

Et element i dette siste er at enkelte land er så kaotiske og korrupte at det er umulig å drive næringsvirksomhet. Ett eksempel på dette er Haiti, som ifølge Heritage Foundation's Index of Economic Freedom er “one of the world's most volatile, least free, and poorest countries, "plagued by corruption, gang violence, drug trafficking, and organized crime." It lacks property rights and its explosive political situation discourages foreign investment, while payoffs to customs officials raise the cost of imported goods.”

Man bør også legge merke til at de land som har problemer med matvareforsyningen er land som har liten frihet, de land som har mest frihet, landene i Vesten (og friheten der er dessverre ikke stor), de har ikke disse problemene.

Det som må til for å løse matvarekrisen er at land blir frie, dvs. at statene respekterer og beskytter eiendomsretten – dette sikrer produksjon. Videre må landene ha frihandel, dette fører til at velstand blir spredt over hele verden. Dessuten må man ha en stabil valuta, dvs. de ulike regjeringene må ikke føre en inflasjonspolitikk – men det ensete som kan sikre dette er at sentralbankene avvikles og at myndighetenes regulering av bankvesen og pengevesen opphører.

Kun da vil vi ha en stabil matforsyning og en stigende velstand i hele verden. Dessverre er det en stund før vi kommer dit, og inntil da må vi alle lide pga myndighetenes politikk, og de som vil lide mest er de fattige i de land som har liten frihet.

Her er to artikler hvor man kan finne mer om denne problemstillingen.

http://www.realclearmarkets.com/articles/2008/04/the_foodshortage_myth.html

http://www.realclearmarkets.com/articles/2008/04/free_markets_are_rare_in_starv.html

Senator Hillary Clinton vant siste nominasjonsvalg med 10 prosentpoeng over den andre kandidaten, senator Barack Obama, og ingen av dem vil gi seg ennå. (Hadde Clinton tapt eller vunnet med en liten margin ville hun ha trukket seg.)

I de siste tiår har demokratens nominasjon blitt avgjort tidlig i racet, men denne gangen ser det ut til at kampen om nominasjonen vil pågå nærmest helt frem til konventet. Den eneste som kan tjene på dette er republikanernes John McCain: så lenge Obama og Clinton fortsetter å kritisere hverandre vil de svekkes begge to, og flere vil slutte opp om McCain.

Så hvordan vil det gå hos demokratene? Det er ikke mulig å si noe sikkert om dette ennå, men vi kan si noe om kandidatene som vi ikke har sagt før.

Obama har vist seg å være langt mer venstreorientert i sitt grunnsyn er tidligere var kjent. Han var aktiv som agitator for sterkt venstreorienterte saker da han var student, han har et nært forhold til den rasistiske og rabiate predikanten Jeremiah Wright, og han har et nært forhold til den tidligere terroristen William Ayers.

Hans politikk er et oppgulp av venstreradikale klisjeer som ofte var å høre for omkring 50 år siden, og hans utenrikspolitikk baserer seg på at USA er skyld i all elendighet i verden og at de fleste av verdens problemer løses hvis USA trekker seg ut. (Han forklarer hva han mener i en video som ligger på youtube: http://www.youtube.com/watch?v=dl32Y7wDVDs.)

Han virket i begynnelsen av kampanjen som en sympatisk og idealistisk ung mann som hadde hevet seg over rasespørsmålet, men etter hvert som hans politikk er blitt gjennomskuet av velgerne klarer han ikke å få til en avgjørende seier over Clinton. Hans rådgivere har derfor nå begynt å antyde at Obamas manglende suksess skyldes at amerikanerne fortsatt er et rasistisk folk. Men slike uredelige tricks er helt vanlige fra venstreorienterte politikere.

Det virker rimelig sikkert at dersom Obama blir nominert så vil han ikke klare å slå republikanernes John McCain.

Hva så med Hillary? Hun har også mange fiender. Hun er den type kvinne som mange – både kvinner og menn – misliker; hun er kunstig, hun er falsk, hun er løgnaktig, hun er intelligent, hun er sterk, hun er ambisiøs. Hun er mao. en gjennomført umoralsk person med ambisjoner og maktbegjær, og at hun da har valg politikken er helt naturlig.

Politisk sett er også hun i utgangspunktet sterkt venstreorientert, men hun vil - opp til et punkt - gi avkall på sine overbevisninger dersom det kan gi henne makt.

At hun er en løgner og opportunist er velkjent, og dette har vi kommentert tidligere, men det kommer stadig flere eksempler. Nå sier hun at hun er og alltid har vært imot NAFTA (frihandelsavtalen for Nord-Amerika), men da hun var presidentfrue var hun som sin mann en sterk tilhenger av den. Kilde: http://www.dickmorris.com/blog/2008/04/13/hillary-cynical-on-nafta/.

Og vi tar med ett poeng om hennes utenrikspolitikk: hun har sagt at dersom Iran angriper Israel vil USA støtte Israel med alle midler. Men hun sier også at USA på samme vis vil forsvare Emiratene, Saudi-Arabia og Kuwait dersom de blir angrepet. Kommentatoren Dick Morris omtaler dette som at hun er ”Nuts on Nukes”. http://www.dickmorris.com/blog/2008/04/21/nuts-on-nukes-hillarys-mad-new-policy/#more-324.

Hillary har også ofte beskrevet seg som en meget erfaren politiker på høyt nivå: Men den eneste erfaringen hun hadde på høyt nivå var det mislykkede forsøket på å lede sosialiseringen av det amerikanske helsevesenet tidlig i sin ektemanns presidentperiode. Andre viktige oppgaver fikk hun ikke så lenge hennes mann var president. En vittig observatør sa at det å påstå at Hillary var med på høyt politisk nivå er som å si at Yoko Ono var med i the Beatles.

Så det er ingen tvil om at amerikanerne så langt har tre svært dårlige kandidater å velge mellom.

Det beste vi da kan håpe på er at presidenten blir blokkert av et motsatt flertall i Kongressen. Og den enste måten dette kan skje på er at Clinton blir valgt. Men dette ser nå ut til å være en helt usannsynlig resultat av dette presidentvalget.

"Duh" er et amerikansk uttrykk som ifølge ordboken Merriam-Webster brukes “derisively to indicate that something just stated is all too obvious or self-evident.”

Det er altså et slanguttrykk som brukes når noen sier noe som er ment som en ny innsikt, men hvor denne innsikten er opplagt og velkjent for enhver oppegående person.

Vi kom til å tenke på dette da vi så følgende på Aftenpostens førsteside i går: ”U-hjelp førte til korrupsjon: norsk u-hjelp og norsk næringsliv har bidratt til å skape korrupsjon i utviklingsland, sier bistandsminister Erik Solheim”.

I et stort oppslag overs sidene 2 og 3 leser vi overskriften ”Norge har bidratt til korrupsjon” og underoverskriftene er ”Utviklingsministeren mener bistanden har vært naiv” og ”150 millioner forsvunnet i Tanzania”.

Vi siterer fra nettutgaven av artikkelen:

”- Det har vært mye naivitet på bistandssiden. Det har bidratt til at en korrupsjonskultur har fått utvikle seg, sier Solheim til Aftenposten.

Han forklarer korrupsjonskulturen i mange afrikanske land med at svake institusjoner og kontrollmekanismer i fattige land har møtt store penger gjennom bistand.

- Selv om det ikke kan unnskylde afrikanske lederes praksis, så er det ingen tvil om at vestlig næringsliv - og til dels også bistand - aktivt har bidratt til at korrupsjonskulturen har fått utvikle seg.

- Hva med norsk bistand?

- Norsk bistand har ikke skilt seg vesentlig fra alle andres, så heller ikke vi har sett hvor stort utviklingsproblem korrupsjon faktisk er, sier Solheim.

I et intervju med Bistandsaktuelt sier Solheim at Norge "har bidratt til en korrupsjonskultur".

Innrømmelsen kommer etter at et dansk revisjonsfirma har funnet ut at 150 millioner kroner er på avveie fra et bistandsprosjekt i Tanzania. Mellom 1994 og 2006 investerte Norge 300 millioner kroner i prosjektet Natural Resources Program i Tanzania. Ifølge Dansk revisjon mangler det dokumentasjon for halvparten av pengene.

- Det er en helt uakseptabel situasjon. Prosjektene har hatt gode faglige resultater [DLF betviler dette], men det kan ikke unnskylde at penger er kommet på avveie, sier Solheim.

Artikkelen inneholder også en liste med et lite utvalg av mislykkede u-hjelpsprosjekter, men vil stanser sitatene her.

Det er opplagt at støtteordninger, alle typer støtteordninger, inkludert u-hjelp - fører til korrupsjon. Alle støtteordninger er altså på sikt skadelige, dette fordi de ødelegger de naturlige former for samkvem i en økonomi: produksjon, bytte og handel.

U-hjelp fører til at det bygges opp byråkratier i mottakerlandene, den fører til at produksjon reduseres eller lammes, dette fordi mange heller vil motta gratis penger i form av støtte/u-hjelp heller enn å arbeide for å produsere varer/tjenester for salg. Den fører til at folk bløffer eller lyver for å fremstille seg som fortjente mottagere av u-hjelp. Og den fører til at folk stjeler av lasset, det er enklere å stjele fra det rike Vesten enn fra for eksempel egne naboer.

Alt dette er uunngåelig når det finnes støtteordninger, og jo større støtteordningene er, jo mer snusk, korrupsjon og umoral blir det, og i større grad vil produksjon, handel og verdiskapning bli redusert.

Det finnes utallige artikler som støtter opp om dette synet, her er noen få av dem:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1085298.ece

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1095139.ece

http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2005/07/02/AR2005070201372.html

Løsningen på alle disse problemene er å avvikle all u-hjelp og handle fritt med disse landene, dvs. alle land bør avvikle alle tollbarrierer som holder produkter fra disse landene ute fra markedene (barrierene er innført for å beskytte en gruppe som politikerne i Vesten trenger støtte fra, bøndene).

Men det finnes en form for effektiv u-hjelp. Hvis noen slik hadde vært frivillig finansiert ville vi ha støttet den: Også de land som i dag er fattig bør bli rike. Også befolkningen i disse landene bør kunne bli velstående. For å få til dette må landet ha en sikker eiendomsrett, dvs. at den som produsere noe ikke risikerer at staten eller kriminelle tar det han har skapt (bønder må f.eks. være sikre på at det er de selv som kan høste det de har sådd, bedrifter må kunne regne med at det er de selv som får inntektene av det de selger). Videre må man ha et effektiv rettsapparat som hindrer kriminalitet. Statens oppgave skal kun være å beskytte innbyggerne mot kriminelle – dersom staten begynner å dele ut velferd blir den med en gang korrupt og resultatet blir raskt anarki og sult. Den eneste fornuftige u-hjelp er altså undervisning i prinsippene for hvordan et fritt, dvs. kapitalistisk, samfunn fungerer. All annen u-hjelp er skadelig, noe også alle erfaring fra den u-hjelp som er praktisert de siste tiår, også viser.

Men alt dette er altså åpenbart ukjent for Erik Solheim. Så når de får førstesideoppslag i Aftenposten og to sider inne i avisen ved å si selvfølgeligheter som at norsk u-hjelp har ført til korrupsjon og at millioner av kroner er blitt borte, så er vi fristet til å si ”duh!”.

Det som er mest overraskende ved de store demonstasjonene mot Kina i flere storbyer – London, Paris, San Francisco - i forbindelse med fakkelstafetten som skal bære den olympiske ild til arrangementsbyen Beijing er at det nå forekommer store demonstrasjoner som ikke er rettet mot USA. Så omtrent for første gang er slike demonstrasjoner rettet mot et fortjent mål.

Kina fikk æren av å arrangere de olympiske leker i 2008 som et tegn på at det tidligere svært strenge kommunistdiktaturet var i ferd med å bli en sivilisert nasjon med stor grad av frihet.

Kina er fortsatt et diktatur med grove krenkelser av individers frihet på samvittigheten, men med de siste års kraftige liberalisering på det økonomiske området har millioner av kinesere kommet seg ut av fattigdom og begynner å ta del i en velstand som Vesten har hatt i lang tid. Kinas okkupasjon av Tibet er dog fortsatt et ømt punkt.

Med en friere økonomi og derved bedre levestandard følger også ønsker om andre friheter – ytringsfrihet, religionsfrihet, osv. og den friere økonomien gjør det mulig å formidle informasjon om overgrep til hele verden vid bruk av digitale kameraer, mobiltelefoner, Internett, satellitt-TV, osv.

Det er helt klart at disse aksjonene ødelegger den propagandaseieren som de kinesiske myndighetene regnet med å få som OL-arrangør.

Av konkrete tiltak videre er det snakk om at både dignitærer og idrettsutøvere skal boikotte åpningsseremonien, og vi synes at dette er en grei markering av avstandtagen til de sterke begrensninger på individuell frihet som fortsatt finnes i Kina.

Men hvordan vil de kinesiske myndigheter reagere? Vil reaksjonene føre til at de fortsetter å øke friheten, eller vil det gjøre dem enda mer standhaftige på å ikke tillate mer frihet: Det er vel kanskje ikke så langt fra sannheten å tenke seg at de resonnerer omtrent som følger (og vi setter dette noe på spissen): ”Vi har gitt tibetanerne en kraftig økning av levestandard. Vi har bygd veier og skoler og sykehus, og vi bekjemper den primitive religionen som holder dem nede i fattigdom. Og så vil de heller ha religionen enn all den velstand vi gir dem. Makan til vanskelige folk! De fortjener ikke mer frihet!” Hvis de tenker omtrent slik vil aksjonene muligens ha en effekt som er stikk i strid med det som er målet med dem.

Hvis kinesiske myndigheter tror de kan kjøpe fred og ro ved å gi folk velstand (veier, skole, sykehus) så forstår de lite av hvordan mennesker fungerer - men de er jo kommunister så man kan ikke vente noe annet.

Det folk bør få er frihet, frihet til å følge sine egne vurderinger, foreta sine egne valg og ta ansvaret for dem. Og dette mener vi at alle bør få: enhver bør få lov til å gjøre alt han eller hun ønsker så lenge det er fredelig (dvs. så lenge de ikke innebærer initiering av tvang mot andre mennesker). Kun et samfunn basert på dette prinsippet vil kunne føre til et stabilt og harmonisk og velstående samfunn.

Kinas myndigheter har et stykke igjen å gå før de kommer dit, og vi støtter alle tiltak som kan øke friheten i Kina.

Hamas, terroristorganisasjonen som for en tid siden ble valgt inn i regjeringen som styrer Gaza, fortsetter ufortrødent sine angrep på Israel. Stadig skytes raketter inn i Israel, med død og fordervelse som resultat. At Israel ikke klarer å stanse dette lover ikke godt.

Men det USA gjør er verre enn verst. Utenriksminister Condoleezza Rice forfølger sine fantasier om en “fredsprosess” helt upåvirket av fakta. Hennes siste forslag gikk på at man skulle forhandle med Hamas, som er en terroristgruppe i hovedsak finansiert av Iran, via Egypt.

Rice gjorde dette selv om amerikansk lov forbyr offisiell kontakt med terroristgrupper. Forslaget gikk ut på at Hamas skulle stanse rakettangrep fra Gaza, og at Israel ikke skulle iverksett noen militære aksjoner mot Gaza og oppheve den pågående blokaden.

Kun få timer etter at forslaget var fremmet ble det avvist av Hamas. Dette betyr reelt sett at Hams har fått signaler om at de kan fortsette sine terrorangrep uten noen form for effektive svar fra Israel eller USA.

Man bør også legge merke til forståelsen som finnes mellom Hamas og Fatah (Fatah har makten på Vestbredden): Fatah sier at de ikke vil fortsette forhandlinger med Israel for Israel gir etter for Hamas (Hamas krever at blokaden opphører. Israel har hittil sagt at blokaden fortsetter så lenge det blir skutt raketter fra Gaza og inn i Israel.)

Hva er det dette viser? Det viser at USAs ledelse/president Bush fortsetter en totalt urealistisk politikk mht Midt-Østen. Men han er ikke den første amerikanske presidenten som ønsker å avslutte sin tid som president med å skape fred i Midt-Østen. Både Clinton og Carter forsøkte dette, uten å lykkes.

Det enste som på kort sikt kan skape fred i Midt-Østen er en militær seier til Israel. Det finnes på kort sikt ingen ikke-militær løsning på denne konflikten, det finnes kun en militær løsning. (Israels svar på angrepene er kun små nålestikk-operasjoner, og de har ingen effekt mht å hindre nye angrep.)

Men så lenge Israel og USA ikke er villige til å gå inn for dette, vil konflikten, dvs. stadige terrorangrep fra den arabiske/muslimske siden mot alle typer mål i Israel, bare fortsette. Når har krigen (mer eller mindre kontinuerlig) pågått i 60 år, og ingen løsning er i sikte.

USA gjør vondt verre ved å snakke om etableringen av en palestinsk stat og ved i strid med egne lover å gå i forhandlinger med Hamas. Det Israel burde gjort var å kjempe frem en endelig militær seier med de midler som er nødvendige. Kun dette kan skape fred i området og levelige forhold for alle sivile. Dessverre ser det ikke ut til at USA vil hjelpe til med å få i stand en slik løsning.

Så alt tyder dessverre på at krigen i Midt-Østen vil fortsette i mange år fremover.

Det demokratiske partiet avholder i dag viktige primærvalg (bla Texas), og meningsmålingene tyder på at senator Barack Obama vil stikke av med viktige seire og bli demokratenes kandidat ved presidentvalget i november.

Obama ser ut til å være en sjarmerende og karismatisk mann med store talegaver. Han rir på en stemningsbølge vi sjelden har sett maken til; han ser ut til å være like populær som en rockestjerne.

Men hva står han for? La oss først si at han har en del gode egenskaper: han har ikke gjort rase til noe tema i valgkampen, og dette er et godt tegn, rase har ingenting i politikken eller i etikken å gjøre (dvs. innen disse områdene er rase irrelevant). Han har også en meget god vurderingsevne, så vidt vi kan se har han i denne primærvalgkampen ikke en eneste gang foretatt feilvurderinger, han har reagert med klokskap og verdighet på alt som han er blitt utsatt for av politiske motstandere.

Så hva mener han? Vi tar noen konkrete saker først. Han har sagt at han vil trekke amerikanske soldater ut av Irak. Man han har også sagt følgende: "If al Qaeda is forming a base in Iraq, then we will have to act in a way that secures the American homeland and our interests abroad."

Hvis? HVIS terrorister etablerer baser i Irak så må USA svare militært, sier han. Det burde være opplagt at dersom USA trekker seg ut vil ulike islamske grupper mydre for fote i Irak, og grupper som vil utøve terror mot Vesten vil også etablere baser der. Obamas utsagt er utrolig. Det er ikke plass for noe ”hvis” her.

Han har omfavnet sitt partis standpunkt mht frihandel: han er imot at ”vår jobber skal bli sendt til andre land”. Dette tyder på at han er totalt ukjent med elementær økonomisk teori (noe som forøvrig gjelder alle venstreorienterte).

Canadiske myndigheter har reagert med uro på dette, og da har Obamas kampanje svart følgende: "Within the last month, a top staff member for Obama's campaign telephoned Michael Wilson, Canada's ambassador to the United States, and warned him that Obama would speak out against NAFTA [the north american free trade agreement] … [But] the staff member reassured Wilson that the criticisms would only be campaign rhetoric, and should not be taken at face value." Så kanskje han ikke mener det han sier.

Obama vil gi skatteincentiver til arbeidsgivere som har de rette holdninger, dvs. de som tilfredsstiller en rekke venstreorienterte kriterier, samtidig som han vil øke skattene for amerikanske firmaer som har virksomhet utenfor USA. Han uttalte nylig: "We will end the tax breaks for companies who ship our jobs overseas, and we will give those breaks to companies who create good jobs with decent wages right here in America."

Obama er tilhenger av noe han kaller ”patriotic companies”, og disse tilfredsstiller visse krav: “ … "patriotic" companies as those that "pay at least 60 percent of each employee's health care premiums"; have a position of "neutrality in employee [union] organizing drives"; "maintain or increase the number of full-time workers in the United States relative to the number of full-time workers outside of the United States"; pay a salary to each employee "not less than an amount equal to the federal poverty level"; and provide a pension plan.

“Patriot employers" vil få en skattelettelse, og for å erstatte disse inntektene vil han øke skattene på amerikanske firmaer som operer utenfor USA.

Mer generelt får man et inntrykk av hva han mener ved å lytte til hans hustru Michelle Obama, som deltar i valgkampen for sin mann. Hun har anbefalt at folk bør "become teachers. Work for the community. Be social workers. Be a nurse. Those are the careers that we need, and we're encouraging our young people to do that. But if you make that choice, as we did, to move out of the moneymaking industry into the helping industry … “. Sjelden har vi sett en klarere anti-businiss-holdning komme til uttrykk fra en ”major league” politikers kampanje.

Investor's Business Daily oppsummerer Obamas holdning slik: "Apparently, well-paid people in all kinds of profitable fields are, in the Obama worldview, just idle, scheming splinter-collectors who help only themselves." IBD scorer også på følgende poeng: “ …Mrs. Obama, having moved "out of the moneymaking industry," now reportedly is paid more than $300,000 a year for the vague duties of a "vice president of community and external affairs" at the University of Chicago Medical Center.

Så, med denne syn på businiss og verdiskapning vil en president Obama være svært skadelig for økonomien og for USAs og verdens sikkerhet.

En president Obama vil antagelig bli en reprise av president Carters periode, og president Carter blir i alle kåringer rangert som den aller verste presidenten i USAs historie (under ham var økonomien på bånn, Sovjet invaderte Afghanistan, han sørget for at Iran ble en islamsk republikk, etc. - Carter ble til og med tildelt Nobels fredspris, riktignok etter at han gikk av, og lavere kan man ikke synke).

Så Obama er en uerfaren, naiv, og sterkt venstreorientert anti-businiss-politiker. Med ham som president vil vi gå inn i en periode med store problemer på alle fronter.

Men vil han bli president? Vi tror ikke det. Det er lenge igjen til valget og mye kan skje frem til november, men vi holder en knapp på at republikanernes senator John McCain vil vinne valget.

Castro er gått av og vil dele plass, om ikke i Helevet så i historien, med kolleger som Lenin, Stalin, Hitler, Mao og Pol Pot.

Castro var diktator over Cuba i nesten 50 år, og pga hans sosialistiske politikk har folket levet i nød og fattigdom uten noen form for frihet.

I Cuba i dag er det utbredt fattigdom, mange går sultne og det er i menge tilfeller køer for å få kjøpt mat. Sykdommer som skyldes underernæring har begynt å vokse frem, og Cubas gratis helsevesen, som så mange i Vesten ser opp til som et ideal fordi det er gratis, har praktisk talt ingen mulighet til å helbrede noen i det hele tatt –helsetilbudet er gratis, men det man får for lav eller ingen betaling er også her som praktisk talt alltid ellers av dårlig kvalitet.

Det er heller ingen ytringsfrihet, og antall kjente politisk fanger på Cuba er mer enn 200.

Vi bringer noen sitater fra en artikkel om Cuba i Wall Street Journal:

"The problem is, saying what you think in Cuba can be dangerous. In 2002, Cuba imprisoned dozens of journalists who declared themselves dissidents and published criticisms of the regime -- many are still there. Most Cubans are so afraid of being labeled a critic that they are reluctant to utter the words "Fidel Castro" in public.

…fear and paranoia are key elements in the Castro government playbook to stay in power. Fear of Cuba's own secret police and fear of an imminent U.S. invasion are perennials. Fear leads Cubans to restrict what they say and do, …

The reason people feel more confident about openly complaining is economic, … The downturn of the early 1990s [da de mistet de store overføringene fra Sovjetunionen] forced Cuba to allow some private enterprise, such as letting people open small restaurants in their living rooms or rent out rooms. That, plus cash transfers from Cuban exiles, has made locals less reliant on the government for jobs. A measure of economic independence has brought a measure of political independence,...

….poverty [grew after] the collapse of Cuba's economic sponsor, the Soviet Union. In 1991, Mr. Castro declared a "special period" of drastic reductions in food and other rations. Average daily caloric intake fell by 40%. Eventually, optic neuritis, a rare eye disease caused by poor nutrition, swept the island." (Sitat slutt)

Som sagt, den mer enn 80 år gamle Castro er gått av, og han har overlatt styringen til yngre krefter, broren Raul, som bare er 76.

Meget snart vil Castro-perioden være over, og vi vil se folket juble i Havannas gater når friheten kommer.

Vi håper altså at cubanerne får frihet og den velstand som følger med.

Dessverre frykter vi at det lutfattige Cuba vil få så mye hjelp og støtte fra de rike land at landet raskt blir en velferdsstat med store støtteordninger, med et stort byråkrati, og med offentlige gratistilbud på alle viktige områder.

I så fall vil Cuba aldri ble et velstående land. Men i hvert fall vi cubanerne i en periode ha velstand, og de vil ha slike ting som politisk frihet. Men dessverre vil de antaglig velge å støtte en velferdsstat og legge skylden på kapitalismen når den viser seg ikke å føre til velstand.

Vi håper som sagt at cubanerne får frihet, men vi frykter at landet raskt vil bli like blodfattig og tafatt velferdsstat som de fleste land i Veste-Europa er blitt, og da er det ingen grunn til optimisme på lang sikt. Castro-epoken er død, men sosialismen (i form av velferdsstatmodellen) vakler videre.

”Billig strøm er en myte” er en overskrift i Aftenposten i dag. ”Norge er på Europa-toppen i dyr strøm” lyder ingressen. I artikkelen leser vi at pga. de store avgiftene er strømmen i Norge blant de dyreste i Europa. Artikkelen sammenligner prisen i Norge med prisen i andre land, bla. prisen i Bulgaria, hvor den er godt under halvparten av den norske. Bulgaria: 5,47 Euro pr 100 kWh, Norge: 13,61 Euro. Gjennomsnittet i Europa er 11,73 Euro.

Og vi som alltid har trodd at norsk strøm var den billigste i verden. Men som på så mange områder hvor vi tror at Norge er best, ligger vi langt dårligere an enn vi tror.

Nå er kanskje strømmen i Norge noe billigere enn undersøkelsen gir inntrykk av, dette fordi opplysningene ble innhentet på et tidspunkt da strømmen var spesielt dyr i Norge. Men at strømmen er dyr i Norge er opplagt.

Vi synes at strøm bør være billig, og det gjelder all annen energi. Energi brukes til å produsere alt det vi bruker og som gjør livet godt å leve, energi bruker vi når vi reiser. Vi bruker også energi når vi skal holde innetemperaturer på et behagelig nivå uansett hvor varmt eller kaldt det er ute.

Så strøm bør være billig. Hvordan får vi dette til? Jo, ved å ha et fritt marked mht produksjon, distribusjon, pris og salg av energi. Og den reneste og sikreste form for energiproduksjon har vi i atomkraft.

DLF går derfor inn for at det skal bli mulig å bygge atomkraftverk i Norge. Uansett bør hele energimarkedet dereguleres fullt og helt. Dvs. at alle avgifter må vekk, alle illegitime restriksjoner på bygging av kraftverk må fjernes, og alle offentlig eide kraftverk og Statkraft må privatiseres.

Hvis dette gjennomføres vil vi snart ha den reneste, sikreste og billigste energien i verden. Og det vi være meget bra for velstanden og for den enkeltes livsutfoldelse.

I dag er det “super-tirsdag”: I 24 amerikanske delstater er det nominasjonsvalg for å velge kandidater til høstens presidentvalg.

På republikansk side ser løpet ut til å være kjørt: John McCain leder alle meningsmålinger, og alt tyder på at han blir den republikanske kandidaten i november.

Men hvem er han? Hva står han for? Vi skal kort svare på dette spørsmålet i det som kommer. McCain, som nå er 71 år gammel, var krigsfange i Nord-Vietnam, og kaste seg på politikken etter at han ble satt fri. Han har vært senator i mange år, og forsøkte også å bli presidentkandidat i 2000. Da ble han sjanser ødelagt av en svertekampanje igangsatt av Karl Rove.

Men etter en svak start i årets valgkamp leder han nå klart over de andre kandidatene.

Men hva mener han? Han er god på krigen mot militant islam. Han ønsker å intensivere kampen, og dette er en god ting. Han var tilhenger av ”the surge” (økningen av antallet amerikanske soldater i Irak, en økning som har ført til en kraftig reduksjon i angrepene mot sivile irakere utført av militante muslimer) lenge før president Bush gjennomførte den, ja, til å begynne ble den omtalt som ”the McCain surge”, men da denne vise seg å være en suksess droppet alle prefisket og snakker må kun om ”the surge”.

Han har godtatt at menneskelig aktivitet forårsaker en forsterket drivhuseffekt, og vil innføre kraftige restriksjoner på alt som har energiproduksjon å gjøre.

Han ønsker forbud mot oljeleting i øde områder av Alaska.

Han vurderte seriøst å bli visepresidentkandidat for demokraten John Kerry i 2004.

Han er en av de ivrigste forkjemperne for “campaign finance reform” som essensielt sett innebærer at private ikke kan benytte egne penger for å fremme politisk kandidater. Dette er egentlige en innskrenkning av ytringsfriheten.

Han stemte imot president Bushs skattelettelser.

Han er motstander av kvinners rett til selvbestemt abort.

I debatter med den andre kandidaten som fortsatt er med i racet, forretningsmannen Mitt Romney, angrep han Romney fordi han bare hadde vært en forretningsmann og hevdet at hans egen ledererfaring var overlegen fordi hans motiv ikke var profitt, men patriotisme. Videre, McCain omtaler nå Romney som en ”manager for profit”, og som en som bruker sine millioner for å skaffe seg politisk makt.

La oss skyte inn at McCain også er rik, men han har ikke skaffet seg en formue ved hardt arbeid, han har giftet seg til penger. McCain mener antagelig at dette er en mer høyverdig måte å skaffe seg penger på enn å arbeide for dem.

McCain har angrepet legemiddelindustrien og beskrevet lederne som ”bad guys” som benytter politisk innflydelse på bekostning av ”the little guy”. Han synes også at det er helt greit at amerikanske sykehus kjøper medisiner fra Canada, hvor de pga prisreguleringer er billigere enn i USA. Dette er selvsagt svært skadelig for de firmaene som utvikler og produserer legemidlene (og disse er selvsagt ikke canadiske, de er amerikanske).

Som man ser ligger McCain godt til venstre. Bortsett fra mht krigen mot militant islam kunne han like gjerne vært demokrat.

Kan han vinne presidentvalget? På TV virker han som en hyggelig og jovial kar, og slik teller når en leder skal velges. Mht standpunktene appellerer han godt til velgerne i sentrum, men disse vil også føre til at han vil miste en del konservative velgere.

Det som antagelig kommer til å skje er at han vil gi uttrykk for enkelte mer konservative standpunkter i valgkampen, vil vinne stemmer på det og bli valgt, og så følge den linjen vi har beskrevet ovenfor når han blir president.

Det skulle være unødvendig å si at en president McCain vil bli en ulykke for USA.

Enda en gang debatteres pensjonene. Et av de siste utspillene fra regjeringen i dens forsøk på å hindre den økonomiske katastrofen som en videreføring av dagens system nødvendigvis vil medføre er at de vil at de som står i jobb til de er 70 skal få dobbelt så stor pensjon som de som går av når de er 62. Ap-toppene er for, mens SV og fagbevegelsen er imot (eller later som om de ikke forstår hvorfor slike reformer er nødvendige).

Dagens pensjonssystem ble innført for flere tiår siden, med tverrpolitisk støtte: både de borgerlige og sosialistene ønsket dette offentlige systemet som skulle gi alle pensjon etter hvor lenge de hadde arbeidet. Da var det få gamle, de levde ikke spesielt lenge, og datidens økonomer trodde at dette systemet ville være levedyktig over tid.

Men det var det ikke: de gamle ble flere og de levde lenger. Samtidig ble antallet yrkesaktive mindre i forhold til befolkningen, dette fordi legene var for villige til å stille diagnoser som medførte at unge mennesker ble uføre og kunne leve på en form for pensjon eller attføring eller lignende – i dag lever innpå 800 000 nordmenn i arbeidsfør alder på en eller annen form for trygd, attføring, pensjon eller lignende.

Snart så enkelte i Ap at dette bar galt av sted, og de har en rekke ganger forsøkt å gjennomføre reformer, reformer som alle ville innbære en mindre generøs pensjon – et eksempel var endringer i formelen for opptjening: når flere år skulle telle med ble gjennomsnittet lavere, og pensjonen ville bli dårligere. Men dette ble møtt med motstand, men til slutt gjennomført.

VG har en samleside om pensjonsreformene her: http://www.vg.no/nyheter/okonomi/spesial.php?id=806

Et av hovedslagene i dag står om AFP – avtalefestet pensjon, som i hovedsak innebærer at man kan gå av når man er 62 og stort sett få samme pensjon som om man hadde gått av når man var 67. Det dagens hovedstrid står om er at det foreslås kraftige innskrenkninger i denne ordningen. LO-lederen garanterer allikevel i E24 at det ikke vil bli innskrenkninger i AFP-ordningen: ”LO-leder Roar Flåthen garanterer overfor VG at alle som er slitne skal få gå av med AFP-pensjon ved 62 og 63 år, og beholde dagens AFP-pensjonsnivå.” Dette er en garanti som er null verd.

Venstresiden kjemper altså innbitt imot alle endringer, de vil at dagens generøse ordninger skal opprettholdes eller helst bli enda mer generøse.

Men alle burde forstå at dagens ordning ikke kan opprettholdes særlig lenge. Vi regner med at det ikke vil komme merkbare reformer før de tvinger seg frem av seg selv – politikerne er alt for tafatte til å gjennomføre kraftige innskrenkninger før de er absolutt nødt. Inntil da vil de som har pensjon kunne leve svært godt på den, mens de som kommer etter vil få en kraftig reduksjon av forventet levestandard i sin pensjonisttilværelse i forhold til de som blir pensjonister i de neste år. Det er dette som man kan forvente: noen ser farene, de sier ifra men får ikke gjennomslag, og så bærer det mot stupet før man må ta en kraftig sving for å unngå å falle utenfor. Mao. pensjonssystemet vil fungere i kanskje et par tiår til, og så vil det komme kraftige endringer.

Dersom man hadde hatt fullt ut private pensjonsforsikringer ville alt dette ha vært unngått.

Det er ille det som skjer på Gaza: Israel har stanset alle forsyninger til området, og befolkningen har ikke mat, ikke vann, ikke medisiner, ikke strøm. Og alle – gamle, syke, barn kvinner, menn – lider.

Men hvorfor gjør Israel dette? Fra dette området skytes det stadig raketter inn i Israel – bare de siste to årene er det skutt inn ca 4000 raketter mot tilfeldige mål i Israel. Mao. hvis disse rakettangrepene ikke hadde funnet sted, eller hvis de hadde stanset, ville Israels blokade ikke funnet sted.

Mao: befolkningen på Gaza kan stanse blokaden dersom de stanser angrepene.

Men ønsker de det? Det ser ikke slik ut. Det er Hamas som regjerer på Gaza, og Hamas har som må å fjerne Israel. Og Hamas regjerer med stor støtte i befolkningen.

De ser ut til at deres strategi er som følger: de vil skyte raketter inn i Israel. Når Israel svarer med kun en blokade, fremstilles dette som en humanitær katastrofe forårsaket av Israel. De appellerer til den internasjonale opinionen og krever at blokaden skal oppheves og at Israel reelt sett skal fortsett å sende alle typer forsyninger til Gaza. Dvs. de vil at Israel skal fortsette å fø de som vil ødelegge dem. Og skal man dømme etter reportasjene på TV og i avisene ser det ut til at de lykkes i dette.

Det bør også nevnes at denne blokaden er noe Israels myndigheter har forsøkt å gjennomføre i mer enn ett år, men at opposisjonelle krefter i Israel har hindret gjennomføringen, bla. ved å trekke saken inn for rettsapparatet. I mer enn ett år har saken versert i det israelske rettssystemet, men for noen dager siden fikk regjeringen gjennomslag i Høyesterett: Israel kunne blokkere Gaza som svar på de stadige rakettangrepene derfra.

Når dette er holdningen i Israel - en meget svak Olmert-regjering, og at det lille den gjør for å stanse angrepene blir blokkert av krefter som er enda mer positivt innstilt til Israels fiender, da er det vanskelig å se at det kommer noen løsning på det som kalles ”Midt-Østen-konflikten”.

Som vi har sagt tidligere: det blir ingen løsning på dette problemet før en av sidene får en klar militær seier, eller før islams posisjon er kraftig svekket i forhold til i dag.

Det som kan løse problemet er altså en så klar militær sier til Israel at den arabiske/muslimske siden ikke lenger har noe ønske om å fortsette å krige mot Israel. Som Winston Churchill sa det: ”If they want war with us, we shall give them war until they have had enough of it!” Det var slike holdninger som lå til grunn for Vestens etter hvert effektive krig mot nazismen. I dag trenger vi en tilsvarende holdning mot militant islam. Klarer vi ikke igjen å opparbeide oss denne grunnholdningen vil vi tape den krigen vi nå er inne i. Og Israel er som kanarifuglen i gruven: Israel er det første som ryker dersom Vesten taper.

Det er i dag fire kandidater igjen blant republikanerne, og en av dem vil stille ved presidentvalget i november, sannsynligvis mot demokratenes Hillary Clinton. Disse fire er guvernørene Mitt Romney og Mick Huckabee, tidligere borgermester i New York, Rudy Guiliani, og krigshelten senator John McCain.

Vi vil tro at Romney og Huckabee snart vil være ute av dansen. De er begge sympatiske menn - Romney er kanskje noe for glatt, men den ene er mormoner og den andre har vært baptistprest, og de vil antagelig være for religiøse til å kunne bli nominert og valgt. Dessuten er de egentlig politiske noviser, Huckabee går inn for en total omlegging av skattesystemet ved å avvikle inntektsskatten og å innføre noe han kaller Fair Tax, en skatt på forbruk, og som vil innebære at alle under en viss fattigdomsgrense vil få utbetalt fra det offentlige det de vil måtte betale i avgifter på et vanlig forbruk. Slike omlegginger vil bare gjøre skattesystemet mer komplisert og vil reelt sett føre til et øket skattenivå. Romney er som sagt mormoner, og han tror virkelig at Gud skapte verden på syv dager. Ingen av disse er kvalifisert til å bli president, og ingen av dem, tror vi, vil bli nominert.

Guiliani satset ikke i de første nominasjonsvalgene, hans strategi var å la Romney og Huckabee ødelegge for hverandre, og så komme som det fornuftige alternativet når det skulle være nominasjonsvalg i Florida. Denne strategien så en stund ut til å fungere godt, men det var et poeng den ikke tok med i betraktning: John McCain.

John McCain var nærmest avskrevet som kandidat før nominasjonsprosessen startet, men etter et par kloke utspill kom han i siget, og ligger nå best an blant republikanerne. Guiliani har ikke satset ennå, så dette kan bety at han blir betraktet som en som ikke engang er kommet frem til startstreken.

Hva var det som fikk McCain på banen igjen? McCain har alltid vært en mann med integritet, han har sine meninger og står på dem, mao. han er ikke den som skifter meninger etter hva om er populært. Det som fikk ham på banen igjen var at han i en jordbruksstat gikk imot en bestemt type subsidier til bønder. Dette førte til at man begynte å legge merke til ham igjen, han kom i siget, og leder nå blant republikanerne. McCain er også en sterk tilhenger av krigen mot militant islam, og han støttet ”the surge” lenge før president Bush gjorde det. At ”the surge” – økningen av antall amerikanske soldater i Irak – har gitt så gode resultater er noe som gjør McCain mer populær.

Men McCain er uspiselig: han har kjøpt hysteriet omkring global oppvarming, og han støtter noe som kalles Campaign Finance Reform, en reform som reelt sett innebærer at det skal være forbudt for private å bruke egne penger for å fremme politisk kandidater ved valg; reformen innebærer at kun godkjente partier skal kunne drive valgkamp, og at disse skal finansieres med penger som er anskaffet på måter som er godkjent av det offentlige. Dette er et kraftig angrep på ytringsfriheten, og gjør altså McCain totalt uspiselig.

Guiliani har mange gode sider: han er god på krigen mot militant islam, han er for skattelettelser og dereguleringer, og han er klar tilhenger av slike ting som omtales som homofiles rettigheter, og han er tilhenger av kvinnens rett til selvbestemt abort. Det er kritikkverdiget ting i hans fortid, men totalt sett er han for oss en noenlunde spiselig kandidat.

Men det har skjedd en interessant ting: det var en strid mellom de kristne og de sekulære i det republikanske partiet: Ronald Reagan slapp religion inn i politikken, og dette førte til at partiet ble mer og mer religiøst. Den sittende presidenten er religiøs, men ikke så religiøs som Romney og Huckabee. McCain og Guiliani er sekulære, og nå ser det ut som om det er en av de sekulære som kan komme til å vinne nominasjonen.

Det er alt for tidlig å si at de religiøses grep på det republikanske partiet har løsnet, men hvis en sekulær kandidat blir nominert, er dette i hvert fall et godt tegn.

Det er lenge igjen til valget, og mye kan skje, men vårt tips nå er at valget 20. november vil stå mellom Clinton og enten McCain (mest sannsynlig) eller Guiliani, og at republikaneren vil vinne. Men som sagt, mye kan skje.

Angrepet på hotell Serena, Kabuls sikreste hotell, skjedde mens en norsk delegasjon med utenriksministeren i spissen oppholdt seg der, og det førte til at en journalist mistet livet (Dagbladets Carsten Thomassen) og til at en UD-ansatt ble hardt skadet. Å være journalist er et farlig yrke, og Thomassen vil nok ikke bli den siste journalisten som blir drept i en krigshandling. Men vi er disse journalistene stor takk skyldig, de oppsøker farer for å fortelle oss som sitter trygt og godt hjemme om det som skjer.

Angrepet illustrerer det som er problemet i Afghanistan: som sagt skjedde angrepet på det tryggeste og best bevoktede hotellet i Kabul. Dette tyder på at angriperne hadde hjelp innenfra, dvs. at enkelte av de militære vaktene ved hotellet hjalp terroristene inn på området. Dette er typisk for Afghanistan: svært mange har ingen problemer med å skifte lojalitet fra det ene sekund til det neste, enkelte skifter side hvis de blir bestukket med et par fine joggesko (for å bruke Hans Wilhelm Steinfeldts eksempel fra NRK i morges.)

Dette betyr at det kan være svært vanskelig å få etablert et sivilisert, stabilt styre i landet. Og uro har preget landet til alle tider, afghanere er uregjerlige. Det var allikevel relativt stabilt før Sovjet invaderte i 1979 – og de våget å invadere bla. fordi USA under president Carter var svakt og ettergivende. For å motvirke denne kommunistiske ekspansjonen støttet USA under Reagan den muslimske bevegelsen Mujaheddin som kjempet imot Sovjet; denne striden endte med at Sovjet trakk seg ut og Mujaheddin troddde at det var de som hadde knust det ateistiske Sovjetunionen. De betraktet dette som en stor seier for islam.

Etter Sovjets fall ble Afghanistan preget av borgerkrig, men etter hvert var det Taliban som viste seg å være sterkest, og de etablerte et grusomt sharia-diktatur. I begynnelsen av denne prosessen fikk Taliban støtte av USA under Clinton, dette fordi Clinton ønsket ro i området, og USAs ledelse trodde at en Taliban-seier ville sikre ro.

Talibans seier var et av flere elementer som ga militante muslimer vann på mølla, og alQaida, som vokste ute av Mujaheddin, hadde som kjent full støtte fra Taliban. Etter angrepene på USA 11. september 2001 satte NATO seg fore å eliminere alQaida/Taliban i Afghanistan, og det er denne krigen som nå pågår. Det siste som er skjedd i denne krigen er angrepet mot den norske delegasjonen mens den var på besøk i Kabul (det er dog noe uenighet om den norske delegasjonen var mål for angrepet, eller om det var rettet not utlendinger generelt).

Uansett mener vi at det som pågår er en krig mellom Vesten og militant islam, og at det er svært viktig at Vesten vinner denne krigen. Dersom Vesten trekker seg ut vil Afghanistan igjen bli preget av borgerkrig, eller av et Taliban-regime, og det vil danne basis for flere angrep mot Vesten. Dessuten vil Vesten bli oppfattet som svak og ettergivende, noe som også vil gi de militante muslimene vann på mølla.

Vi mener derfor at krigen mot militant islam må opptrappes, denne krigen bør føres så sterkt og kraftig som overholde mulig, dette fordi en seier til militant islam vil være ødeleggende for Vesten.

Dessverre viser det som ble referert til ovenfor og som skjedde under Carter, Reagan og Clinton at Vesten er feigt, inkonsekvent, svakt og ettergivende. Men dersom slike holdninger får fortsette å dominere og får prege politikken i de neste årene, er Vesten fortapt, og da vil vi alle i beste fall oppleve krig i Europa. I verste fall blir det enda verre.

Når en amerikansk president nærmer seg det tidspunkt hvor han skal gå av oppdager han at han ikke har fått utrettet så mye som han hadde tenkt seg. Ofte opplever presidenten sin tjenestetid som en lang serie med fiaskoer. Da får han gjerne den ideen at han vil sørge for en stor bragd før han går av, slik at historikerne i hvert fall kan knytte én positiv ting til hans ettermæle. Og for de siste presidentene har denne bragden vært å skape fred i Midt-Østen, dvs. mellom Israel og den arabiske/palestinske/muslimske siden.

Årsaken til konflikten er at den arabiske/muslimske siden ikke vil godta at staten Israel eksisterer, og da kan det ikke bli noen fredelig løsning så lenge islam, som er den ideologisk forankring for de som vil eliminere Israel, står sterkt.

President Carter forsøkte, mot slutten av sin meget mislykkede presidentperiode, å få i stand en fredsavtale. Carters engasjement endte i den såkalte Camp David-avtalen i mars 1979, og den førte bla. til en fredsslutning mellom Egypt og Israel. Resultatet av dette ble at Egypt ble boikottet av de andre arabiske/muslimske landene, og at Egypts president Sadat ble drept i et attentat utført av militante muslimer. Men noen fred mellom Israel de andre naboene førte avtalen ikke til. Det ble altså inngått en fredsavtale, men noen fred ble det ikke.

Den neste som forsøkte seg var president Clinton. Han fikk i stand forhandlinger mellom Israels statsminister Barak og palestinernes sjefsterrorist Yassir Arafat, men heller ikke denne gang ble det fred.

Når er det president Bush som forsøker seg. Men heller ikke han vil lykkes. Det er mulig at han vil klare å få i stand en fredsavtale, men noen fred vil det ikke bli.

Fred kan det først bli når den ene av de to motstridende kreftene er nedkjempet. Og de to kreftene som står imot hverandre her er den vestlige, demokratiske modellen, representert ved Israel, og islam, representert ved terroristgrupper som Hamas, Hezbolla, mfl., og land som Iran og Syria.

Disse to ideologiene – vestlig demokrati og islam - er ikke forenlige, og for at det skal bli fred må en av dem vike (så lenge de ønsker å dominere samme område).

Det er overraskende, nei sjokkerende, at de aller fleste kommentatorer og politikere ignorerer det som denne konflikten handler om. Å tro at man ved forhandlinger kan få til en virkelig fred mellom disse to partene tyder på en kolossal mangel på virkelighetskontakt; den som tror at man kan få til en fred her på ikke-voldelig vis må ignorere islams 1300 år gamle historie.

Enhver fredsavtale vil også føre til flere angrep på Israel - Israel er et sivilisert land og vil forsøke å etterleve avtalen, i hvert fall til å begynne med. Men den andre siden vil ikke etterleve noen avalte, og vil benytte perioden rett etter at avtalen er ingått til å intensivere sine angrep. Enhver fredsavtale vil altså føre til flere tap på Israels side.

Vårt syn er altså at så lenge islam står sterkt vil det ikke bli en fredelig løsning på denne konflikten; så lenge islam står sterkt vil den ene siden måte nedkjempe den andre militært før det blir fred. Dette er tilsvarende det som skjedde i 1945: da kunne det ikke bli noen fredelig løsning på konflikten mellom Vesten og nazismen, konflikten ble avsluttet når nazismen ble knust militært. Alt tyder på at det eneste som kan gi varig fred i Midt-Østen er en tilsvarende løsning. Og siden det er lite som tyder på at våre ledere vil gå inn for en slik løsning, tyder dette på at ikke bare Bush, men også hans etterfølgere, vil forsøke å skape fred i Midt-Østen ved å inngå avtaler, og at sannsynligheten for at de vil bli overholdt er null.

Det ser ut til at irakere for første gang på mange år nå ser optimistisk på fremtiden. Etter mange år under tyrannen Saddam Hussein, og etter noen år med krig etter at han ble kastet som følge av USAs invasjon i mars 2003, en invasjon som i en periode dessverre førte til at militante muslimer fikk mulighet til å utføre et stort antall terroangrep mot den iranske befolkning, feiret irakere nå et optimistisk nyttår.

Vi siterer fra en artikkel i New York Times (som muligens krever registrering).

Iraqi Revelers Embrace the New Year

…Firecrackers and machine-gun fire echoed over the capital hours before midnight on Monday as partygoers put aside fears of suicide bombers and gunmen to bring in the new year.

Young men in fashionably ripped jeans and gelled hair crowded into restaurants and parties, some carrying black plastic bags hiding cans of beer.

At two of Baghdad’s largest hotels, the Ishtar Sheraton and the Palestine , both scarred by previous bomb attacks, scores of perfumed and bare-headed Iraqi women arrived to celebrate the first New Year’s Eve parties held there since the 2003 invasion.

They were planning to party until dawn — it was safe enough to celebrate, but not to go home in the middle of the night.

“People feel safer now because of the improved security,” said Mustafa Abdullah, the night manager of the Ishtar Sheraton. “In the old days, they would have gone home normally at 3 a.m. or 4 a.m., but now they will either stay until the party ends or take a room for the night.”

Odeh Fadhel, a popular Iraqi singer, was glad to take the stage again after his engagements thinned during the postwar years.

“All life stopped, not just for artists,” he said. “Things have started to get better, but the difference now is that we don’t have clubs or theaters as places to hold parties. But we can still work in hotels.”

Men det er ikke fred ennå, terroristene fortsetter: ”But even as partygoers embraced the New Year, a surge of attacks on Monday served as a potent reminder that 2007 was the bloodiest on record, with at least 18,000 civilians killed, according to the Ministry of Interior. ICasualties.org , an independent Web site that tracks official and nonofficial announcements of fatalities in Iraq, counted 899 Americans killed in 2007, compared with 822 in 2006. The total American death toll in Iraq since 2003 is 3,902, according to the Web site.“

Artikkelen forteller dog ikke at tallet på drepte er gått kraftig med etter at antall amerikanske soldater ble øket kraftig tidlig i høst.

For tall på dette, se her.

Det som har ført til denne positive utviklingen er ”the surge”, den kraftige økningen i antall amerikanske soldater som ble iverksatt etter at general David Petraeus overtok som leder for de amerikanske strykene i Irak.

Utviklingen i Irak var positiv etter at USA hadde nedkjempet den irakiske hæren i 2003, men en rekke tabber fra USAs side førte til at Irak ble et stort problem; det så en tid ut til at landet ville gå i oppløsing pga terror og borgerkrig. Men med ”the surge” har USA, sammen med Iraks hær og politi, fått langt bedre kontroll i landet.

Det er mye mer vi kunne si om dette, men nå vil vi kun si at denne krigen er viktig, denne krigen er et slag i den pågående krigen mellom militant islam og Vesten, og dersom Vesten taper, vil det gi de militante muslimene blod på tann, og antall terrorangrep mot Vesten vil øke kraftig.

Derfor er en seier i den krigen så viktig.

Ja, en seier kan ta tid, men det som har skjedd i denne krigen er ikke atypisk hvis man ser på krigshistorien. At kriger begynner noe kaotisk og først går på skinner etter noen tid er ikke uvanlig, det skjedde for eksempel både i annen verdenskrig mot Tyskland, en krig som ikke kom på skinner før general Eisenhower fikk kommandoen over de allierte styrkene på vestfronten, og det samme skjedde i den amerikanske borgerkrig, som ikke kom på skinner før Nordstatene satset på general Shermans strategi.

Det er heller ikke slik at kriger vanligvis avsluttes helt med en militær seier, de er ofte behov for tilstedeværelse lenge etter at selve krigen er avsluttet (etter at ”major combat operations have ended” som president Bush jr en gang formulerte det); svarte ble utsatte voldelige overgrep i sørstatene i mange år etter 1865, og det var god grunn til at de allierte okkuperte Tyskland i mange år etter 1945.

Som sagt, krigen i Irak er et slag i krigen mot militant islam. Dersom militant islam seirer, vet vi hva som blir fremtiden, ett eksempel på dette leser vi i VG i dag.

Men skal det som nå ser ut til å være en seier vare, må Vesten, dvs. USA, holde ut. Dette er et av vår tids aller viktigste spørsmål.

Det var ingen overraskelse at Putin (dvs. hans parti Forente Russland) vant gårsdagens valg i Russland. Etter at Putin kom til makten har han jevnt og trutt samlet mer og mer makt i sine hender, og når økonomien nå ser ut til å gå rimelig greit med en betydelig økonomisk vekst, er det egentlig ikke overraskende at befolkningen stemte for det de tror er videre stabilitet. Spesielt når dette skjedde samtidig med at opposisjonelle journalister på en eller annen måte ble kneblet, at opposisjonspartier ikke kom til orde i valgkampen i en rimelig grad, og at det er mye som tyder på at det var valgfusk.

Ensrettingen begynner faktisk å minne om den som var i kommunisttiden; og det er ikke overraskende, Russland styres nå på omtrent samme måte som under kommunisttiden. Lederne er Putin og han gamle KGB-venner (Putin var KGB-offiser under kommunismen sluttfase på 80-tallet), Putin og hans venner skaffer seg rikdom ved å ekspropriere selskaper og ved å arrestere forretningsmenn som konkurrerer med selskaper Putins gjeng kontrollerer, og plagsomme journalister blir drept.

Men det er ikke bare maktmisbruket og maktkonsentrasjonen som minner om kommunisttiden, det er mye som tyder å at ut på nyåret vil folk begynne å merke en viss matmangel, og prisene vil stige. Den forventede levealderen for menn forstetter å synke, og er nå nede på 58 år (levere enn den er i for eksempel Bangla Desh).

Utenrikspolitisk har også vi i Norge merket en effekt av den økonomiske fremgangen; veksten har satt Putin i stand til å ruste opp militæret, noe som har resultert i flere provokasjoner mot Norge i nordområdene.

Putin har også valgt en klar anti-amerikansk linje i utenrikspolitikken, bla. har han reelt sett gitt støtte til Iran. Han er klar over at islam er en fare, noe hans politikk overfor Tsjetenia viser, men han tror vel at Iran er viktig som en motvekt overfor USA, og at hans Russland vil kunne hamle om med islam hvis islam begynner å få ytterligere fremgang i Europa. (Vårt syn er her at kun frihet bygget på rasjonelle verdier, inkludert et forsvar av sivilisasjonen med de militære midler som er nødvendige, vil kunne stå imot islam, men vi skal la dette punktet ligge i denne omgangen.)

Er det noe håp for Russland? Vel, det finnes i hvert fall folk der som man bør kunne satse på; det finnes reelle opposisjonelle, f.eks. tidligere sjakk-verdensmester Garry Kasparov, som er klart pro-vestlig, men det er etter vårt syn lite sannsynlig at disse vil kunne få noen reell innflydelse i Russland løpet av de neste 5-10 år.

Den rusiske kulturen er sterkt irrasjonell, kollektivistisk og nasjonalistisk, og det å da tro at frihet – reell, individuell frihet – vil kunne slå rot der med det første, er alt for optimistisk. Det russiske folk har i lang tid støttet diktaturer; tsarens diktatur, så det kommunistiske diktatur, og nå stemmer de reelt sett for å innsette Putin som tsar. Det meste vi kan håpe på i denne omgang er at dette ikke vil ramme andre enn dem selv.

Enda en gang er det forhandlinger om en fredsavtale mellom Israel og palestinerne. Og enda en gang vil den vise seg like ineffektiv som de ca 1000 tidligere forhandlingsrundene.

Hvorfor vil det gå galt også denne gang? Fordi de involverte også denne gang, som alle tidligere ganger, nekter å forholde seg til det som er konfliktens kjerne.

Konflikten står mellom Israel, et sivilisert land med betydelig grad av individuell frihet, og palestinerne/araberne, representert ved terroristgrupper som PLO, Hamas, Hizbolla, mfl., som ønsker at området skal underlegges et islamistisk diktatur. Den palestinske siden vil ikke akseptere Israel som en jødisk stat.

Hvordan kan det oppnås en kompromissløsning mellom disse sidene? Det er umulig.

Den palestinske siden godtar altså ikke at Israel fortsetter å eksistere som en jødisk stat, og dette er et standpunkt som er forankret i islam. Derfor kan ikke den palestinske siden gå bort fra dette standpunktet.

Her er noen sitater som viser at den palestinske siden ikke vil godta Israels fortsatte eksistens som en jødisk stat:

• The Higher Arab Monitoring Committee in Nazareth unanimously called on the Palestinian Authority not to recognize Israel as a Jewish state.
• Salam Fayad, Palestinian Authority "prime minister": "Israel can define itself as it likes, but the Palestinians will not recognize it as a Jewish state."
• Yasser Abed Rabbo, secretary general of the Palestinian Liberation Organization's executive committee: "This issue [Isreal’s existence] is not on the table; it is raised for internal [Israeli] consumption."
• Ahmad Qurei, chief Palestinian negotiator: "This [demand that Isreal shall exist] is absolutely refused."
• Saeb Erekat, head of the PLO Negotiations Department: "The Palestinians will never acknowledge Israel's Jewish identity. … There is no country in the world where religious and national identities are intertwined."

Kilden til disse sitatene er her.

Man har altså forhandlinger mellom to sider hvor den ene står for stor grad av frihet og den andre ønsker et islamistisk diktatur, og hvor den ene siden ikke vil akseptere et element som den andre siden mener er ufravikelig; Israel vil aldri oppgi sin status som en jødisk stat.

Nå er Israels status som jødisk stat noe spesiell, det er ikke vanlig at en stat definerer sg i forhold til en bestemt gruppe basert på rase eller religion, men det forekommer også andre slike tilfeller:
56 stater - pluss PLO - tilhører Organization of the Islamic Conference, og de fleste av disse statene går inn for at sharia skal være det eneste eller det viktigste grunnlag for lovverket. I Saudi-Arabia kan kun muslimer bli statsborgere, og det er forbudt for ikke-muslimer å besøke islams hellige steder Mekka og Medina.

Også land som Hellas, Argentina, England, Bhutan og Norge har grunnlovsbestemmelser som favorisere bestemte religioner, men det er i disse tilfeller ikke noe krav til innbyggerne slik det er i de islamske landene. At muslimer da protesterer mot Israels religiøse orientering er ikke annet en et uttrykk for en fundamental dobbeltmoral.

Men det som er viktig er ikke hvordan en stat definerer seg, det som er viktig er i hvor stor grad innbyggerne har frihet. Og her kommer Israel langt bedre ut enn alle sine naboer.

Konflikten i Midt-Østen har ingen fredelig løsning så lenge Israel eksisterer og så lenge islam står sterkt. En fredelig løsning oppnås først kun når et av disse elementene er fjernet: enten når Israel er avviklet, og dette kan kun skje ved en militær seier til den arabiske/muslimske siden, eller ved at islam svekkes kraftig. Dette siste kan først skje når islams fyrtårn Iran, og andre diktaturer som bygger på islam, for eksempel Saudi-Arabia, ikke lenger på noe vis er noen kraft.

Inntil dette skjer vil Midt-Østen fortsette å være preget av mindre kriger og stadige terrorhandlinger som dreper et betydelig antall mennesker. Og nyhetssendingene vil stadig rapportere om nye forhandlingsrunder som ikke fører til noe som helst av reelle resultater.

Noe av det verste USA har gjort de siste årene var å svikte kurderne under Gulf-krigen i 1991. USAs president Bush sr. sa til kurderne: ”Kjemp mot Saddam! Vi skal støtte og hjelpe dere!” Etter at opprøret var i gang ombestemte Bush seg; kurderne fikk ingen støtte fra USA. Saddam slo ned opprøret uten problemer og behandlet kurderne på den mest grusomme måte.

Siden Saddam ikke ble klart slått i 1991 kom det en ny krig ca 10 år etter. President Bush jr har klart sagt at denne gangen skal USA stå ved sitt ord, det bli ikke snakk om, sier han, at USA vil trekke seg ut før det er etablert et sivilisert styre i Irak. Men igjen er det problemer – eller utfordringer? – i forholdet mellom kurderne og USA.

Det område hvor kurderne holder til i Irak - i de nordlige delene – er de områder hvor fjerningen av Saddam har hatt mest å si. Området er i dag svært fredelig, kurderne er meget takknemlige, og de har vært sterke tilhengere av USAs forsøk på å gjøre Irak til et noenlunde fritt og sivilisrt samfunn.

Men kurderne er et folk uten eget land, og en del kurdere bor i nabolandet Tyrkia. Tyrkia frykter derfor at kurderne skal bli for sterke og kreve et eget land, noe som kan føre til at Tyrkia mister en del av sitt område til et nytt Kurdistan.

I det siste har kurdere fra Irak foretatt militære raid inn Tyrkia, noe som tyrkerne vil ha USAs støtte til å sette en stopper for.

Hva gjør USA? Vil de støtte sin alliansepartner Tyrkia, eller vil de støtte sine beste venner i Irak, kurderne?

Foreløpig ser det ut til at utenriksminister Rice har lovet Tyrkia støtte til å bekjempe PKK, som av mange er betraktet og klassifisert som en terroristorganisasjon.

PKK er kanskje den viktigste og sterkeste av de kurdiske gruppene. PKK er stor også i Europa. Den tjener penger på ulike former for kriminell virksomhet – bla. ren mafiavirksomhet (utpressing, salg av beskyttelse) – og smugling/salg av narkotika.

Hvis USA svikter kurderne også denne gang, vil vi tro at PKK vil være svært aktive mht å markere sin misnøye. De har tusenvis av tilhengere bare i Europa, og de kan påføre amerikanske og vestlige interesser stor skade.

Så hva gjør USA? Dersom de støtter Tyrkia kan det føre til ytterligere bråk i Irak og terrorangrep mot vestlige interesser i Europa og USA. Dersom de støtter kurderne kan det føre til at Tyrkia blir, om ikke en makt som bekjemper USA militært, en makt som i stor grad kan saboterer USAs krig mot terror. Så valget står altså mellom pest eller kolera.

Vi vil ikke bli overrasket dersom USA vil si at de støtter begge sider, eller at de støtter visse elementer på begge sider, mens de i handling forholder seg slik at begge sider føler seg sviktet.

”-Det blir Clinton mot Giuliani” er en overskrift i Dagbladet i dag, og vi har stor tro på at de har rett.

Men hvor gode alternativer er dette? Senator Clinton er nærmest en doktrinær sosialist, hun forsøkte (som leder av en kommisjon utnevnt av hennes mann presidenten i 1993) å sosialisere det amerikanske helsevesenet, heldigvis møtte dette så stor motstand og ble ikek gjennomført så USAs helsevesen fungerer forstsatt godt (selv om det ville ha fungert mye bedre om alle offentlige restriksjoner ble tatt bort).

Et utspill i hun nylig har kommet med går ut på å gi alle som blir født i USA en startkapital på 5000 dollar, dette for å gi alle en god start i livet (?). Dette minner sterkt om George McGoverns (presidentkandidat ved valget i 1972) forslag om å gi alle amerikanere et beløp – kalt DemoGrant - på (så vidt vi husker) 1000 dollar. Det var dette som førte til at McGovern begynte å rase på meningsmålingene; da var det er utbredt holdning i USA om at man ikke skulle få penger fra staten. Det er så vidt vi har sett ikke kommet noen tilsvarende reaksjon på Clintons utspill, og det viser vel at holdningen i den amerikanske befolkningen har endre seg kraftig på 25 år.

La oss skyte inn at det er helt feil å tro ta man kan bekjempe fattigdom ved å gi de fattige penger, fattigdom (i vestlige samfunn) er i hovedsak resultat av en passiv innstilling til livet, av ansvarsløshet, og av en overbevisning om at andre har en plikt til å løse ens problemer. Ved å gi de fattige penger gjør man bare disse problemene enda større. Fattigdom bekjempes ved å gjøre der mulig for stadig flere å komme i arbeid, og for å få dette til må alle deler av næringslivet liberaliseres, dvs. arbeidsmarkedet må bli mer fleksibelt. Dessverre blir næringslivet og arbeidslivet i dag mer og mer reguler av det offentlige, og dermed skapes flere fattige i og med at flere presses ut av det normale arbeidsmarkedet.

Men tilbake til valget i USA. Guiliani er ikke-religiøs og han er tilhenger av retten til selvbestemt abort. Og da har han gode muligheter til å slå Clinton i valget, men han vil ha problemer med å kunne bli nominert av republikanerne, de liker jo ikke ikke-religiøse kandidater. Men kanskje frykten for Hillary kan bli så stor at de allikevel nominerer ham.

Slik det ser ut nå vil vi da tro at Guiliani vil bli valgt.

Guiliani har en godt rulleblad som guvernør i New York, og han har på mange området en god retorikk, spesielt mht økonomien og den såkalte ”krigen mot terror”. Men han var meget opportunistisk da han som aktor i New York for et par tiår siden forsøkte å ta meglere som Mikael MIlken for ulike typer ulovlig handel; Milken måtte pga Guiliani sone en fengselsstraff det overhode ikke var noe legitimt grunnlag for. Vår inntrykk av Guiliani er altså ganske blandet; han er ikke god nok. Vårt tips i dag er at Clinton blir nominert av Demokratene og at hun vinner valget dersom Republikanerne nominerer noen annen enn Guiliani. Dersom Guiliani blir nominert, vil han vinne valget og bli president fra 2009.

Med Clinton som president vil USA og verden får store problemer med alt fra økonomien til kampen mot militant islam, og hvis Guiliani blir valgt vil vi få akkurat de samme problemene, men i en noe mildere form.

Vi ble noe overrasket da vi så følgende på dagbladet.no nylig: ”USAs utenriksminister Condoleezza Rice har bedt ekspresidentene Bill Clinton og Jimmy Carter om råd om Midtøsten".

Artikkelen innholder bla. følgende: "Rice er i ferd med å arrangere en fredskonferanse om Midtøsten i Annapolis utenfor Washington i november og håper å unngå å gjenta feil som er gjort under tidligere forsøk på mekling i Midtøsten.

Tidligere denne uka inviterte hun Jimmy Carter til en lengre samtale om hans innsats for fred i Midtøsten mens han var president. Samtalen gikk ikke inn på hans skarpe kritikk av Bush-administrasjonens politikk i Irak og andre steder.

Rice har også hatt en telefonsamtale med Clinton, som selv arbeidet intenst for enighet mellom Israel og palestinerne, uten hell.
Utenriksdepartementets talsmann Sean McCormack understreket av Rice, som er sovjetspesialist og historiker, ønsker å lære av historien for å forsøke å unngå å gjøre feil som er gjort tidligere.

Andre hun har søkt råd fra, er den tidligere Midtøsten-mekleren Dennis Ross og de tidligere utenriksministrene James Baker, Henry Kissinger og Madeleine Albright.

Rice sier at hun vil bruke mye energi i de siste 14 månedene av president George W. Bush presidentperiode til å oppnå en avtale om en palestinsk stat som lever i fred med Israel, noe ingen tidligere president har greid” (sitat slutt).

For det første ble vi overrasket over at noen spør Carter og Clinton om noe som helst, og spesielt om Midtøsten. Ingen ting av det disse har gjort har ført til fred i områder, noe som er opplagt for enhver.

For det annet er vi overrasket hvis Rice virkelig tror at det er mulig å komme frem til en forhandlingsløsning på den pågående krigen mellom Israel og ulike muslimske/arabiske terrorgrupper. Striden mellom disse består i en konflikt mellom på den ene siden et vestlig orientert, sivilisert og ganske fritt samfunn, og på den annen side, grupper som ønsker på kaste jødene på sjøen, eliminere staten Israel, og innføre sharia-diktatur i området.

Å tro at det er mulig med en forhandlingsløsning mellom disse partene er grenseløst naivt. Denne striden vil pågå til den ene parten vinner en fullstendig militær seier. Det Rice trenger er ikke råd fra Carter, Clinton, Albright, & co., det hun trenger er å lære å kjenne militant islam.

Men kan Rice, og ved implikasjon, USAs regjering være så naive som dette utspillet tyder på? Ja, det er mulig. Men det er ikke sikkert.

President Bush er kjent for å holde flere muligheter åpne. F.eks., samtidig som han sendte utenriksminister Powell rundt om i verden for å få til en fredelig løsning med Irak (dette var før krigen startet i mars 2003), lot han forsvarsminister Rumsfeld bygge opp en militær styrke på 150 000 mann i Kuwait.

Det er mulig at Rices utspill er kun et av trekkene Bush foretar, det kan hende at han samtidig gjør ting som innebærer at han forbereder en militær aksjon som svar på det som reelt sett er militant islams angrep på Vesten, et angrep hvor Iran er det militære, økonomiske og ideologiske fyrtårn.

Som sagt, hvis Rice tror at det som ofte kalles konflikten i Midtøsten kan løses ved forhandlingsbordet, tar hun grundig feil, men dersom dette er en del av en utspekulert plan som president Bushs administrasjon står bak, da er det for tidlig å si at den er forfeilet.

Det er ikke mange årene siden det var nærmest full oppslutning om det syn at korrupsjon ikke fantes i Norge: ”Korrupsjon er noe man har i landene i Sør-Europa, sånt finnes ikke i Norge”, var omkvedet. Men i de siste årene er det avslørt en rekke tilfeller av storstilt korrupsjon i Norge: f.eks. er det blitt kjent at betrodde medarbeidere i kommunale vannverk og i kommunale byggfirmaer gjennom ulike former for korrupsjon har tilranet seg flere titalls millioner kr, og det finnes også en rekke andre eksempler. Vi blir derfor ikke lenger så overrasket når det kommer nye avsløringer, f.eks. den om Hydro, som ble avslørt i går. Men denne nye saken har et interessant element som er verd en kommentar.

Det er altså blitt avslørt korrupsjon i Hydro, og dagens aviser preges av overskrifter om dette. Vi siterer fra Aftenposten, som under overskriften ”Rystes av ny korrupsjonssak” skriver at ”i seks år har Hydro mistenkt utbetalinger av 37 millioner kroner til libyske konsulenter for å være korrupsjon ..."

Denne gangen handler det om at Hydro har betalt 37 mill kr til tjenestemenn i Libya for å få de nødvendige tillatelser til å drive forretningsvirksomhet i landet.

Hovedpoenget her er at norske firmaer ikke skal drive korrupsjon, dvs. gi bestikkelser. Vi har to ting å si til dette. For det første: for å kunne drive forretningsvirksomhet i en del land så må man bestikke politikere og byråkrater i landet, dette fordi virksomheten er avhengig av tillatelse fra det offentlige for å kunne drive, og slike tillatelser får man ikke uten å bestikke de tjenestemenn som deler ut tillatelsene. Mao. dersom man ikke bestikker, kan man ikke drive virksomhet i landet. De norske politikere som tror at man kan drive næringsvirksomhet i land som Libya uten å bestikke tjenestemenn der har visse problemer med virkelighetskontakten.

Men det andre poenget er det som er viktig for oss, og dette poenget har ikke fått tilstrekkelig oppmerksomhet i det mediene sier om denne saken: Bør norske firmaer drive forretninger i land som Libya? Libya er et diktatur som sterkt undertrykker egen befolkning, og som (i hvert fall tidligere) var en aktiv støttespiller for internasjonal terrorisme. Er det slik at norske firmaer bør drive virksomhet i land som dette? Vi mener Nei. Å drive forretninger i slike land er med på å gi landene internasjonal aksept, og det er med på å hjelpe regimet i landet. Vi mener at slike land fullt ut må boikottes. Mao. StatoilHydro burde avslutte sin virksomhet i land som Libya.

Dette er altså vårt hovedpoeng. Hovedpoenget i denne saken er etter vårt syn ikke det at norske firmaer må bestikke tjenestemenn for å kunne drive legitim forretningsvirksomhet i visse land, hovedpoenget er at norske firmaer ikke bør drive forretningsvirksomhet i diktaturer som Libya.

Frihet er ikke gratis. Friheten må kjempes frem, og når man har den må den stadig beskyttes. I Vesten må den store friheten vi har stadig forsvares mot krefter som vil redusere den, og de fleste av kommentarene her på stemDLF handler om dette. Men i dag skal vi ikke se på dette, denne gangen skal vi kort se på det som skjer et sted hvor man har vært helt uten frihet, og hvor en betydelig del av befolkningen nå kjemper for frihet. Vi tenker på Burma/Myanmar.

For noen dager siden begyn