Lærerne er i streik fordi de mener at de har for lav lønn og fordi de mener at regjeringen har sviktet sine løfter om å satse på skolen. At regjeringer svikter sine løfter er noe som skjer hver dag så vi vil ikke si noe om dette i dag, men vi vil si litt om følgende: hva er riktig lønn?

Lønn er i utgangpunktet noe A mottar av B dersom han har utført en jobb for B. Før jobben utføres avtaler A og B hva jobben skal bestå - hva som skal gjøres, hvor raskt, hvilken kvalitet utførelsen skal ha, osv. Begge gjør dette frivillig, begge har lett frem en partner de er tilfreds med (B og A er tilfredse med hverandre som hhv arbeidsgiver og arbeidstager).

A har åpenbart en kvalifikasjon av en bestemt kvalitet, og B er ute etter en som har denne kvalifikasjonen og derfor er i stand til på utføre jobben til ønsket kvalitet. Begge har flere å velge mellom (B kan velge mellom flere arbeidstagere, A kan velge mellom flere som kan utføre jobben), og de blir enige om arbeidsbetingelse og lønn. A utfører så jobben og B betaler. Det som da blir lønnen vil vi si er riktig lønn.

Mao. riktig lønn er den som fremkommer når den som utfører tjenesten og den som motter tjenesten seg imellom blir enige om hva den skal være. (Dette må ikke nødvendigvis forutsette at arbeidstager og arbeidsgiver forhandler en-til-en, dette inkluderer også ordninger hvor for eksempel fagforeninger forhandler frem lønn på vegne av sine medlemmer.)

Hva lønnen blir er da avhengig av slike ting som hvor mange som kan utføre jobben – skal man ha flyttet et piano må man ha noen sterke karer til å løfte, og siden det er få slike kan lønnen bli høy. Skal man leie en sanger så kan en som er svært dyktig få høyere lønn enn en som er middelmådig. Det er også en rekke andre forhold som spiller inn når man skal avgjøre hva riktig lønn er.

Så over til lærerne. De vil at skolen skal være offentlig, de vil at den skal være styrt over offentlige budsjetter, de vil at skolenes inntekter skal bestemmes av politikere (som altså også skal disponere penger til millioner andre ”gode” ting). Lærerne er ansatt i det offentlige, og de får derfor ikke betaling direkte av sine elvers foreldre; de får betaling av staten/kommunen med penger som politikerne har krevet inn i form av skatter og avgifter fra alle borgere i landet.

Lærerne er motstandere av private skoler, skoler som kan ha andre pedagogiske opplegg og andre lønnsstrukturer for lærerne enn den offentlige skolen har. Lærerne er sterkt imot at det skal være forskjell på lønn etter fag, dvs. de vil mao. at realister, som det er svært få av, skal ha samme lønn som filologer, som det er mange av. Lærerne vil at lønn skal fastsettes etter utdannelse og ansiennitet - en spesielt god lærer skal ikke ha høyere lønn enn det en gjennomsnittlig lærer får. Lærerne vil også ha et sterkt oppsigelsesvern, noe som betyr at skolen ikke kan kvitte seg med dårlig lærere. Videre tror de på politikernes stadige løfter om at ”nå skal det satses på skolen”.

Og når lærerne streiker så gjør de det på et tidspunkt da elevene praktisk talt ikke mister noen undervisning.

Hva var det som kunne gi en lønnsøkning? Jo, hvis foreldre oppdager at deres barn fikk for dårlig undervisning eller lærte for lite, så burde foredrene gå til skolen og klage, og da ville rektor si at ”med det dere betaler er det undervisning på dette nivået vi har råd til. Ønsker dere høyere kvalitet så må vi kreve høyere skolepenger”, og då måtte foreldrene velge – ville de betale mer til akkurat dette formålet; bedre undervisning for sine barn, eller ville de fortsette å betale relativt lite for sine barns undervisning.

Vi er overbevist om at et system med private skoler og direkte betaling vil føre til bedre undervisning, mer fornøyde elever, og til at elevene lærte mer enn de gjør i dagens skole.

Og hvordan er det med resultatene i dagens norske skole? Internasjonale tester som TIMMS og PISA viser at norske elver sakker akterut i forhold til land det er naturlige å sammenligne oss med.

Så hva har vi å si til lærerlønningene? Det er viktig å ha en god skole. Den offentlige skolen er dårlig og blir dårligere. Vår løsning er å åpne for private skoler.

Det er lærerne som er ansvarlige for det som skjer i skolen. De har da ansvaret for at det går dårligere, og de er som nevnt overfor imot alle ordninger som kan gjøre skolen bedre. De er tilhengere av en offentlig skole, og de tror på løftende som politikerne gir. Lærerne har altså absolutt ingen innsikt i hvordan samfunn fungerer, hvordan mennsket er, hvordan en velferdsstat fungerer, eller i hva som må til for å få en god skole, og da er det mye som tyder på at de ikke er i stand til å gi de unge en god opplæring i mye av det de bør vite for å kunne fungere i samfunnet. Vi tillater oss å derfor å stille følgende spørsmål: er det slik at norske lærere er kraftig overbetalt?

Og til de som har barn vil vi si: finn en god privatskole og la dem gå der!

Det er igjen lærerstreik, og som alltid ser vi da på TVs nyhetssendinger intervjuer med noen gutter i 12-14 års-alderen som blir spurt om hva de synes om at læreren streiker og at de derved i noen dager eller uker ikke får noen undervisning. Og de er alltid kjempefornøyde! De får fri og kan bruke dagene til å spille fotball eller klatre i trær eller gjøre andre artige ting.

Vi skal ikke lagge alt for nye i dette - for energiske smågutter (og jenter) kan det være kjekt å få litt fri til å drive med andre ting enn skole, men poenget vårt er som følger: er den norske skolen slik at elevene oppfatter den som kjedelig?

Vi har et inntrykk av det. Vi har et inntrykk av at de fleste elever om ikke hater så i hver fall ikke liker skolen særlig godt. Når elvene til streikende lærere blir intervjuet har vi aldri hørt den si at "Å, det er så synd, vi skulle hatt så mange spennende timer i de neste ukene og nå er det fare for at vil går glipp av denne undervisningen." Vi har heller aldri hørt dem si noe som er i nærheten av dette, det eneste vi har hørt er "Jippi, vi får fri!"

Det er altså grunn til å tro at noe er alvorlig galt i norsk skole. Og vi kjenner jo til at norske elever gjør det dårlig i forhold til elever i land det er naturlig å sammenligne oss med, vi vet at norsk skole er blant de dyreste i verden, og vi vet at problemer som mobbing og uro forekommer alt for ofte.

Vi har ingen fasitløsning på hvordan disse problemene kan løses, men vi er overbevist om at dersom vi hadde hatt private, enkeltstående skoler med konkurranse seg imellom, ville alt dette vært bedre: skolene måtte da legge seg i selen for å gi elevene et godt tilbud, skolene ville måtte holde ro og måtte sørge for at mobbing ikke forekom. Og de skolene som oppnådde dårlige resultater ville bli presset til å legge om sine opplegg.

Ved et system med private skoler ville enkeltskoler kunne på en fullstendig ubyråkratisk måte prøve ut nye undervisningsopplegg, og hvis de skulle vise seg å fungere bedre ville slike opplegg raskt spre seg til flere skoler.

Vi vet at det finnes private skoler som fungerer svært godt på alle disse områdene, f.eks. Van Damme Academy i California, men dette er en svært dyr privat skole. Men dersom andre skoler kunne bruke noen av de elementer som denne skolen benytter så ville også disse få et bedre skoletilbud.

Vi har sans for smågutter som liker å spille fotball og som vil klatre i trær og lignende, men vårt inntrykk er at den skolen de tilbys kunne vært så mye bedre. Og da ville de kanskje ikke ha reagert med like stor glede som i dag dersom de går glipp av undervisning i noen uker.

Vi husker hva Aristoteles sa: "Alle mennesker er av natur slik at ønsker å lære" (hvorpå lærere som regel svarer "da har han ikke forsøkt seg på de elevene jeg har!"), og vi tror at Aristoteles har rett. Men undervisningsopplegget og rammen rundt må være slik at den passer elevene. Vi har et sterkt inntrykk av at dagens norske skole på dette område ikke fungerer godt. Og vi er overbevist om at et privat fleksibelt system vil føre til at alle skolene vil kunne gi elevene et bedre tilbud enn det som tilbys de unge i dag.

I dag blir det utnevnt ny statsråd i Barne- og likestillingsdepartementet. Det to heteste navnene er Helga Pedersen, som nå er fiskeriminister, og Anniken Huitfeldt, som nå er stortingsrepresentant.

Det er interessant på se de begrunnelser som benyttes for å kjøre frem disse som de mest aktuelle kandidatene. Pedersen er nestleder i Arbeiderpartiet, og grunnen til at hun forslås som ny barneminister er at hun trenger mer eksponering. Som fiskeriminister er hun noe anonym, og siden hun skal være en av de yngre som skal bære Ap inn i fremtiden, trenger hun å være mer synlig. Grunnen til at hun bør flyttes til Barne- og likestillingsdepartementet er altså at hun bør opptre mer i pressen. Kvalifikasjoner og innsikt mht barn er ikke nevnt i begrunnelsen for å flytte henne inn i Barne- og likestillingsdepartementet.

Det heteste tipset er nok Anniken Huitfeldt. Som begrunnelse for hennes kandidatur trekkes frem at hun i mange år har vært en av Stoltenbergs nære medarbeidere, at hun har lang fartstid i AUF/Ap, at hun lenge har vært på Stortinget (to perioder som vararepresentant, fast siden 2005), og at hun er leder for Aps kvinnenettverk.

Heller ikke om Huitfeldt trekkes det frem at hun har innsikt i eller interesse for spørsmål som har med barn å gjøre.

Riktignok har Huitfeldt tre barn, men siden hun har hatt en lang politisk karriere, en karriere som krever svært mye innsats og tid utenfor hjemmet, og i tillegg har tatt en tung utdannelse, har hun i hvert fall stor erfaring i å sette pass og oppdragelse av egne barn bort til andre. Da er hun vel også godt kvalifisert til å gjennomføre Aps politikk overfor barn.

Vi vil bare til slutt si at det ikke er slik at kvinners interesser, slik sosialister forstår disse, og barns interesser, rasjonelt forstått, er i overensstemmelse med hverandre. Tvert imot vil vi si at disse er i strid med hverandre.

Sosialistfeminister arbeider for at kvinner ikke skal arbeide i hjemmet med oppdragelse av egen barn, de ønsker at de skal ut i arbeidslivet utenfor hjemmet, og de har iverskatt en rekke tiltak som gjør det langt enklere for folk å overlate sine barn til andre. De ikke bare ønsker, men vil altså tvinge igjennom, at barn skal oppdras i barnehaver og lignende. Vi er av den oppfatning at det er klart best for barn å vokse opp i et hjem med begge foreldrene mye tilstede, og helst med en av foreldrene hjemme hele tiden i hvert fall inntil barnet begynner på skolen.

Vi kan altså ikke se annet enn at det er en motsetning mellom feminisme (slik den vanlige oppfatning av feminisme i dag er), og det som er best for barna. Det å da plassere Huitfeldt som barneminister er som å sette bukken til å passe havresekken.

”Det er ingen krise i norsk skole” sier kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell på Aftenpostens førsteside i går. Ham om det. Onsdag brakte samme avis følgende nyhet på førstesiden: Over bilder av sosialisttyrannene Mao, Pol Pot og Stalin sto det at norske skoleelever ikke aner hvem disse tre var og hva de sto for.

Det skulle være helt unødvendig å påpeke de problemer som finnes i norsk skole, dette er velkjent. Til tross for at vi er et av verdens rikeste land, og til tross for at vi er blant de land i verden som bruker aller mest penger på skolen pr elev, scorer norske elver midt på treet i flere undersøkelser som tester elvenes kunnskapsnivå.

Dette VG-oppslaget er fra 2004, men utviklingen har fortsatt i samme retning siden da: ”Norske elever gjør det stadig dårligere. Norske elever gjør det enda dårligere i matematikk og naturfag enn for tre år siden. Det viser OECD-undersøkelsen PISA, som offentliggjøres mandag.

Til tross for at Norge er blant landene som bruker mest penger på skole, rykker Norge ned fra en 17. til en 19. plass. I naturfag er fallet enda større: I 2001 lå Norge på en 13. plass, men har i årets undersøkelse falt ut av lista over de 20 beste, viser tall offentliggjort i det østerrikske ukemagasinet Profil.”

Hvorfor er det blitt slik? Aftenpostens Ulf Andenæs kommenterer dette i dag slik: ” I 1950-tallets norske skole … lærte vi tekster utenat og fikk straff når vi var slemme. De beste av lærerne overførte kunnskap i rolige klasserom med en evne til muntlig fortelling som betydde at noe sitter som spikret den dag i dag.

Hvorfor fikk kursen en vending i Norge så ulik andre land? Her er et forslag til forklaring: Da ungdomsopprøret satte inn på 1960-tallet, gikk det som en bølge over den vestlige verden. Senere trakk bølgen seg tilbake i de fleste av landene, fordi tradisjonen var så robust at den overlevde. I Norge, derimot, var tradisjonen så spinkel at sekstiåtterne og deres verdier tok over, ikke bare i skolen, men tvers over det kulturelle og intellektuelle liv. Holdningene fra 1968 festet grepet, etter hvert som de unge fra den gang tok over institusjonene.”

Og hva innebar dette? Jo, en nedvurdering av kunnskap, rettsskrivning, orden, respekt, osv.

Vi skal i denne omgang slutte her, men for den som er i tvil om at problemene i norsk skole er alvorlige vil vi si at dersom dere ser etter om noen år vil krisetegnene da ha blitt enda tydeligere, og dette gjelder uansett hvem som sitter i regjering. Og slik vil det fortsette så lenge skolen er drevet av det offentlige og finansiert over skatteseddelen.

I dag legger Stjernøutvalget frem sin innstilling. Utvalget ble satt ned for å vurdere strukturen i det norske universitets- og høyskolesystemet, men allerede før innstillingen er lagt frem er det blitt debatt.

En overskrift på nrk.no sier at utvalget ”Vil lage åtte stor-universitet”: utvalget vil foreslå at dagens mange universiteter og høyskoler samles i færre enheter, noe som innebærer at mange av dagens høyskoler vil bli lagt ned.

Små høyskoler/universiteter har små fagmiljøer og ofte liten søkning av studenter. Den utdannelsen som gis på disse små enhetene kan derfor bli av en lavere kvalitet enn et tilsvarende fagstudium på et større universitet. Mange små enheter fører også til mye dobbeltarbeide, noe som kan spares inn ved stordrift (men hvis enhetene blir for store vil det også oppstå problemer).

Det burde være rimelig klart at grunnen til at vi har så mange høyskoler rundt omkring i Norge er det som er norsk politikk aller helligste ku: distriktspolitikk. Politikere flest kommer fra bygde-Norge, og, de vil gjerne gjøre noe for hjembygda: det vil la riksveien gå igjennom den, de vil legge en flyplass der, eller de vil opprette (eller flytte dit) en eller annen institusjon, tilsyn eller direktorat. Eller en høyskole.

Men de som nå står i fare for å bli nedlagt begynner å ruste seg til kamp, og mye energi vil i de neste år bli brukt til å overbevise politikerne, som om noen år skal fatte vedtak i denne saken, og at Høyskole XXX ikke må nedlegges.

Hvor mange høyskoler og universiteter har vi i Norge? Vi er ikke sikre. På NRK radio i går ble det oppgitt at vi hadde 28, men på Dagsrevyene i går ble det oppgitt at vi hadde 38.

Hvor mange trenger vi? Bør det være 8? Bør det være 38? Det har vi ingen mening om. Det vi derimot har en mening om er at alle utdannelsesinstitusjoner burde være fullt ut private, uten noen form for offentlig innblanding. Kun på denne måten vi man ha det antall som det er mulig å finansiere og det antall som det vil være behov for. Og ved en slik ordning vil man spare alle de ressursene som går med til å utrede og diskutere hvordan utdannelsessystemet skal være, og som går med til å kjempe imot endringer av det system vi til enhver tid har.

Et slik system vil i langt større grad enn dagens system drive forskning og undervisning på en effektiv og ubyråkratisk måte. Og man vil i langt større grad enn i dag oppleve den politiske ensretting og den utbredet frykt for nye tanker som preger dagens universitets- og høyskolemiljøer.

Igjen kommer det oppslag om at politikerne svikter realfagene. NRK bruker overskriften ”Regjeringen har svikter realfagene”, men dette gjelder ikke bare den sittende regjeringen, det gjelder også tidligere regjeringer, dvs. både borgerlige og sosialistiske regjeringer svikter.

Vi siterer fra NRKs nettside: ”Nesten ingen av målene i handlingsplanene for å styrke realfagene er nådd, viser en gjennomgang blant norske forskere.

Gang etter gang har ulike regjeringer lovet tiltak for at elevene skal bli flinkere i matte og naturfag. Men de blir ikke gjennomført i praksis.

NRKs gjennomgang viser at regjeringens ambisiøse strategiplan for å styrke realfagene, lansert i 2002, står til stryk.

Innen 2007 skulle ti mål være nådd. Regjeringen feiler på seks av dem.

Hos konsulentselskapet Rambøll Management har de gått gjennom planene som skiftende statsråder har hatt ansvaret for.

- Vi greier ikke å påvise noen effekt av tiltakene som er satt i gang. Innsatsen er lite målrettet og kan ikke dokumenteres. Vi kan derfor si at strategiplanen i liten grad fører til resultater, sier avdelingsleder i Rambøll Management, Grete Aspelund.

Organisasjonen Teknisk-naturvitenskapelig forening (Tekna) krever nå mer handling fra Regjeringen.

- Vi synes dette er nedslående opplysninger. Vi etterlyser at Regjeringen følger opp den gode retorikken ut i praksis, sier kommunikasjonsdirektør Tore Westhrin.

...

Og norske elever gjør det fremdeles dårlig i internasjonale undersøkelser.

Når skiftende utdanningsministre ikke klarer å bedre kårene for realfagene, får det store konsekvenser for Norge, mener Tekna.

- Vi står overfor store utfordringer i nordområdene i vårt samarbeid med Russland om olje- og gass-ressursene. Taper vi kontrakter på grunn av sviktende realfagskompetanse, betyr det store tap for nasjonen Norge, sier Tore Westhrin.” (Sitat slutt).

Vi er ikke overrasket over dette. Politikerne svikter alltid, på alle punkter, og alt politikerne styrer opplever i det store og hele en stadig forringelse av kvaliteten: skole, helsevesen, pensjonsordninger, veier, operabygg, osv.

Hvis vi holder oss til denne konkrete saken så er det noe politikerne kan gjøre for å løse krisen i den offentlige skolen, og det er forøvrig kun denne ene tingen som vil virke: lønningene til realfagslærerne må økes slik at antall realfagslærere blir tilstrekkelig - høyere lønn tiltrekker seg flere folk. Men dette kommer myndighetene ikke til å gjøre fordi de ikke vil at realfagslærere skal ha høyere lønn enn for eksempel språklærere. Så for ikke å svikte prinsippet om likelønn (hvor lønnen kun skal være avhengig av utdannelse og ansiennitet og ikke av den enkelte lærers fagkrets), lar politikerne kvaliteten synke, med de sterkt negative følger dette vil ha for fremtidig verdiskapning i Norge.

Men det er ikke bare politikerne som har skylden, politikerne gjør jo bare det folk flest ønsker. Mao. så lenge folk flest vil ha en offentlig skole vil denne type problemer bare øke.

Gutter gjør det dårligere på skolen i dag enn for noen år siden, har vi lest i flere avisoppslag de siste dagene. Aftenposten skriver i dag om dette bl.a. at ”i basisfagene norsk, engelsk og matematikk presterer jentene jevnt over mye bedre enn gutter. Forskjellene i gjennomsnittskarakter er i norsk på hele 0,56 karakterpoeng i favør jentene. Totalt er forskjellen på 0,37 karakterpoeng. Til sammenligning var forskjellene i en undersøkelse fra 1997 på 0,23 karakterpoeng”.

Det er mye vi kan si til dette. Her er noen poenger:

De siste årene er skolen blitt mer og mer preget av (i mangel av et bedre ord) feminine krefter og verdier. Ikke bare er de fleste lærere og de fleste skolelederne kvinner, pedagogikken er preget av feministiske ideer, samtidig som maskuline holdninger og verdier er plassert i miskreditt. Dette har ført til at flere gutter passer dårligere inn i skolen i dag enn de gjorde for noen tiår siden.

Et annet poeng er at flere gutter nå vokser opp uten nær kontakt med sin far. Dette har å gjøre med at flere familier splittes opp nå enn for f.eks. 20 eller 50 år siden. Ved en slik splittelse havner gjerne barna hos moren, og dette betyr at noen gutter i større grad enn tidligere vil bli mer uregjerlige i og med at de ikke har noen far som kan korrigere dem når de viser for utagerende oppførsel. (Mødre er ofte for svake til å kunne gjøre en tilsvarende jobb.)

Men slike familieoppløsninger er i de siste tiår blitt sterkt subsidiert av det offentlige, og dette innebærer i praksis at dersom en mor vil la sitt barn vokse opp uten nær kontakt med sin far, så vil hun motta offentlig støtte for dette. Offentlige støtteordninger er altså med på å skape problemene.

Og det offentlige er også roten til et annet element i dette problemkomplekset: vi har i dag en offentlig skole som er preget av et sett verdier og holdninger, og de aller fleste foreldre bare godtar dette, de plasserer sine barn i den offentlige skolen og regner med at alt blir bra, eller så godt som det kan bli.

Men denne offentlige skolen er stort sett ensrettet, og alle skoler over hele landet er preget av de samme verdier og de samme holdninger.

Dersom man hadde hatt private skoler, med kanskje forskjellige typer verdier og pedagogikk, ville for det første foreldrene vært mer aktive mht å passe på at deres barn fikk en ordentlig skolegang - i et privat system ville foreldrene hatt valg mellom alternative undervisningsopplegg, og vi må regne med at dersom enkelte skoler hadde hatt resultater som innebar at guttene gjorde det dårlig, eller hedde en stor overvekt av kvinnelige (eller mannlige) lærere, ville de ikke få mange elever, og da ville de bli presset til å legge om. Mao., mange av de problemer vi ser i dagens skole ville neppe ha oppstått i private skoler.

Alt i alt er vi meget urolige for det som skje med dagens barn og unge. De får i alt for liten grad den omsorg, den støtte og den undervisning de må ha for å kunne bli gode mennesker. Og dessverre er det slik at offentlige barnehaver, en offentlig skole, og offentlig subsidiering av familieoppløsning, gjør problemer på disse områdene langt større enn de elles ville ha vært.

”Poker har ingen samfunnsnytte” var en overskrift på dagbladet.no i går. Artikkelen sier at mange taper penger på å være dårlige pokerspillere, at dette er et samfunnsproblem, og at pokerspill (på Internett om penger) derfor bør forbys (face-to-face-pokerspill om penger er allerede forbudt:

”SPESIALKONSULENT Finn Gyllstrøm ved Øst-Norsk kompetansesenter mener at poker er et problem for det norske samfunnet, og at det er rimelig å håndtere pengespill som man håndterer alkohol.

- Det betyr at vi skal få lov til å beskytte våre egne borgere mot aktiviteter som kan gi store problemer - og det kan åpenbart pengespill på nettet. Jeg ser ikke noe samfunnsnyttig i denne typen aktivitet. Det man forsvarte spilleautomatene med, var at mye av pengene gikk til gode formål. Ved pokerspill går alt overskudd til private bedrifter, sier Gyllstrøm.

…

- Vi vil jo helst ikke frata folk gleder. Men hensynet til mindretallet som får virkelige problemer, bør gå foran friheten til det store flertall. Jeg har møtt en del skjebner. Så lenge det er en aktivitet som har såpass lite samfunnsbyggende i seg, og når denne typen aktivitet er til skade for noen, syns jeg det er all grunn til å regulere og sette søkelys på dette.” (Sitat slutt)

Vi har to ting å si til dette. For det første er vi imot det syn at dersom noen foretar handlinger og valg som har negative konsekvenser for dem selv, så skal handlingene forbys. I dag er det mye som er risikabelt og som har negative konsekvenser: man kan rammes av ulykker når man kjører bil eller fly eller går langs veien, man kan tape mye penger på å følge bankers råd om investering, man kan bli syk av å spise usunt eller av å trimme for lite, man kan skaffe seg en partner som viser seg å være psykopat, man kan få barn som er vanskelige å ha med å gjøre, osv. Så praktisk talt alle menneskelige handlinger er risikable, og det er fåfengt å forsøke å forby de tingene vi har ramset opp. Det finnes altså en rekke handlinger som er risikable, som kan gi det som ufører dem store problemer, men som er tillatt.

Men så vil enkelte si at disse omtalte handlingene er samfunnsnyttige. Å ferdes i trafikken, å spise, å skaffe seg en partner og å barn, å investere sine penger, slike ting er samfunnsnyttige, og selv om enkelte gjør dårlige valg som kan ødelegge deres liv, så bør disse tingene allikevel være tillatt. Men poker, påståes det, er altså ikke samfunnsnyttig, og bør derfor forbys.

Før vi går videre på dette poenget vil vi st at vi i DLF tar sterk avstand fra den ide om at en snever forestilling om samfunnsnytte skal være et kriterium for å avgjøre om noe skal være tillatt eller ikke. Vi mener at ethvert menneske har krav på frihet, dvs. at ethvert (voksent) menneske har krav på fullt ut å bestemme over sitt liv, sin kropp, sin eiendom og sin inntekt. Om han vil bruke sine penger på å spille poker så har han all rett til dette. Vi er altså imot alle forbud mot pengespill.

Men over til hovedpoeng nummer to: er poker samfunnsnyttig? Vi vil si Ja til dette, dels fordi det er underholdning for de aller fleste som spiller. Mange spiller poker, og taper kanskje litt penger hver gang, men de taper ikke mer enn de hadde brukt dersom de hadde gått ut og spist en bedre middag og drukket noen øl. For disse er poker en spennende og underholdende aktivitet, og den er derfor nyttig for dem.

Hva med de som taper til dels store beløp og som kommer i uføre pga dette? Vi synes dette er ille for dem, men poenget er: disse har spilt for mer enn de har hatt råd til, og dette viser seg klart og tydelig at uansvarlige handlinger har negative konsekvenser. Lovlig poker vil altså klart og tydelig illustrere at dersom man opptrer uansvarlig, så går det galt. Dette vil derfor være med på å få flere til å opptre ansvarlig. Lovlig poker om penger er altså med på å få folk til å opptre mer ansvarlig. Et forbud vil ta vekk dette viktige incentivet, og føre til at enda flere opptrer uansvarlig. (En av grunnene til at flere og flere nå opptrer stadig mer uansvarlig er den allestedsnærværende politikken om at vi i stadig mindre grad må ta ansvar for våre egne handlinger, og et forbud mot poker vil bare forsterke denne trenden enda mer.)

Er så uspillet om at poker ikke er samfunnsnyttig, samfunnsnyttig? Etter vår syn ikke, dette fordi det er med på å unnskylde uansvarlig oppførsel. Og hvis det blir gjennomført vil enda flere enn i dag oppføre seg uansvarlig. Men går vi inn for at slike utspill skal forbys? Nei, som vi sa ovenfor, ”samfunnsnytte” skal ikke være et kriterium for å avgjøre om noe skal være tillatt eller ikke.

Vi mener altså at poker er samfunnsnyttig, men hovedpoenget er at enhver, også personer som er dårlige til å spille poker, har rett til å bruke sine penger til det han vil. Alle pengespill bør derfor værre tillatt for voksne.

Ja, nå har vi hatt en ordning med gratis skolebøker (for enkelte årstrinn i den videregående skolen) i noen uker, og resultatet er ifølge VG et ”omfattende skolebok-kaos”. ”Snart to måneder etter skolestart har svært mange elever i den videregående skolen fremdeles ikke har fått lærebøkene sine". De må klare seg med lite inspirerende fotokopier i et løsarksystem inntil bøkene ankommer. Trusler mot sosialistenes vanlige målskive – næringslivet – har heller ikke uteblitt: ”Djupedal varslet før møtet at han ville oppfordre fylkeskommunene til å ilegge forlagene dagbøter hvis ikke situasjonen nå straks ble ryddet opp i”, dette selv om årsaken til forsinkelsen i svært liten grad ligger hos forlagene.

”Gratis skolebøker”, hva er det? Jo, det betyr at elevene ikke som tidligere får penger av sine foreldre og kjøper bøkene i bokhandelen, det betyr at foreldrene betaler et enda større beløp i økede skatter, og så brukes disse pengene av det offentlige til å kjøpe inn bøkene. Disse bøkene får så elevene låne på skolen. Foreldrene må under denne ordningen betale et enda større beløp enn bøkene koster fordi det også koster penger å administrere ordningen. Ordningen med gratis skolebøker burde da egentlig blitt kalt ”enda dyrere skolebøker”.

Men hva er årsaken til forsinkelsen? Her er forlagenes forklaring slik den er fremstilt i VG:

”Under oppvaskmøtet onsdag gikk forlagsbransjen hardt inn for å overbevise Djupedal om at problemene er mange, sammensatte og må deles på flere. Og at det ikke først og fremst er forlagene som er årsaken til kaoset.

- Det er leddene mellom forlagene og sluttboken som har hatt problemene, fremholder forlagsdirektør Arne Magnus i Aschehoug Undervisning overfor NTB.Det samme sier Paul Hedlund, forlagsdirektør i Gyldendal Undervisning.

- Vi har hatt så godt som alle bøkene våre klare til levering til skolestart, sier han.

De peker også på at alle avtaler er inngått direkte mellom fylkeskommunene og bokhandlerne, og at forlagene har hatt svært liten innflytelse over prosessen.”

Under overskriften ”Kaos i alle ledd” fortsetter VGs artikkel slik:

”Under møtet med kunnskapsministeren listet de opp alt de mener har gått galt i diverse ledd:

* Lærerplanene i yrkesfagene var ikke klare før i mars, noe som ga forlagene svært dårlig tid til å få ferdig bøkene. [Dette har i alle år vært et problem: skolemyndighetene endrer stadig på pensum, noe som gjør at forlagene må lage nye lærebøker, og slike endringer kommer ofte så sent at forlagene ikke rekker å få nye bøker ferdig til skolestart.]

* 40 prosent av bestillingene fra fylkeskommunene kom først etter skolestart, på grunn av trege anbudsrunder.

* Den nye skolereformen, som gir alle 2.-klassinger i videregående skole gratis skolebøker fra og med i år, førte til mye større volum enn vanlig. Det kombinert med sene bestillinger skapte opphopninger i alle ledd.

* Skolenes krav om plasting av alle bøkene skapte kork hos de få bedriftene i landet som driver med dette”. Ifølge Aftenposten er ”dette … flaskehalsen Øystein Djupedal ikke visste om”.

Alle disse elementene utgjør hovedårsaken til forsinkelsene, og skylden ligger som man lett kan se hos det offentlige. Men forlagsbransjen tar på seg en del av skylden: ”Forlagssentralen opplevde store innkjøringsproblemer med nytt lager og nytt distribusjonssystem.”

Så innføringen av ordningen med gratis skolebøker har gått omtrent som forventet. Surr og rot og inkompetanse hos det offentlige fører også på dette området til problemer hos de som skal motta varene/tjenestene, og skylden legges på de private leverandørene. Så alt er som det pleier å være.

Ja, det er faktisk nedsatt et ”mannspanel” eller et ”mannsrolleutvalg”. 30 personer - alle menn – skal diskutere likestilling.

Her er et sitat fra statsråd Karita Bekkemellems kronikk i forbindelse med utnevnelsen : "Mannspanelet er satt sammen av mange ulike menn som har engasjert seg i samfunnsdebatten. Dette inkluderer kunstnere, politikere, næringslivsfolk, innvandrere og homofile. Selv om dette nødvendigvis ikke er representativt for hele samfunnet, så føler vi at vi har fått til en bredde. Mannspanelet og mange av deltagerne har vært svært synlige i den siste ukes mediebilde. Det er bra og viser at vi har lykkes med mannspanelets viktigste målsetting: Å mobilisere menn til å delta i likestillingsdebatten."

I et innslag på Dagsrevyen i går kom det frem hva slags problemer som menn har, og som kan berettige et mannspanel: menn får etter skilsmisse som regel mindre samværstid med barn enn kvinner, det er stor overvekt av kvinnelige lærere på skolen, gutter på skolen har flere problemer enn jenter har, ved universitetene er der overvekt av kvinnelige studenter, menn lever kortere enn kvinner.

Det er sikkert flere problemstillinger enn disse som panelet vil ta opp, men her vi vil tillate oss å kommentere kun disse sakene.

At menn ved skilsmisse får mindre samværstid enn kvinnen er ille, og kan og bør rettes opp umiddelbart: Utgangspunktet bør være at samværstiden bør fordeles likt mellom foreldrene. Det burde ikke være nødvendig med noe panel for å fastslå dette.

At det er stor overvekt av kvinnelige lærer er ille, men dette ville neppe ha skjedd dersom skolene hadde vært private. Da kunne man ha en fleksibel lønnspolitikk som ville ha sørget for at lærerstaben ville ha blitt sammensatt på en måte som elevene og deres foreldre ville ha vært fornøyd med. Noe slikt vil ikke være mulig i den offentlige skolen.

At gutter har flere problemer på skolen enn jenter har kan komme av den store overvekten av kvinnelige lærere: kvinner kjenner mindre til gutters utfordringer enn menn, og vil derfor kunne lage undervisningsopplegg som ikke passer mså godt for gutter. Dessuten er en del gutter noe strie, og mannlige lærere vil ofte kunne takle dem bedre enn kvinnelig lærere kan. I et system med private skoler ville foreldrene valgt skoler som kunne ta seg av deres barn på en god måte – de ville neppe ha valgt en skole med en overvekt av kvinnelige lærere til en noe stri gutt.

At det er overvekt av kvinnelige studenter ved universitetene kommer vel av at akademia ikke lenger har den prestisje og de inntjeningsmuligheter som tidligere. Menn har derfor i større grad valgt å gå inn i yrker og bransjer som i større grad gir den type karrieremuligheter de ønsker. Mao. vi kan ikke se at det er noen problem at det er en overvekt av kvinnelige studenter. Dessuten er det en overvekt av menn blant de videnskapelige ansatte, en ubalanse som forhåpentligvis vil jevne seg ut i tiden fremover.

At menn lever kortere enn kvinner kommer bl.a. av at de er mindre opptatt av å ha et sunt kosthold enn kvinner har. I et fritt marked vil det være krefter som kunne påvirke dette ved at sykeforsikringer ville vært billigere for de som hadde et sunt kosthold.

Man kan si at det i hovedsak er ordninger i dagens samfunn, ordninger som innebærer reduksjoner i individuell frihet, som har ført til mange av de problemene som menn rammes av. Dersom vi hadde hatt frihet – dersom skolen hadde vært privat og foreldrene aktivt valgte en skole for sine barn, dersom det hadde vært forsikringsordninger som påvirket folk til å leve sunt, og dersom lovverket ved skilsmisser virkelig hadde vært basert på likestilling, ville de fleste av de problemene som mannspanelet skal ta opp, vært unngått.

Og da ville det ikke ha vært noe behov for et mannspanel heller.

”Stenger åtte barnehager i Oslo etter kollaps” var overskriften i Dagbladet, og artikkelen fortsatte slik: ”Etter at fundamentet til en brakke-barnehage på Bjerke kollapset i dag tidlig har kommunen besluttet å stenge åtte av 15 midlertidige barnehager i Oslo for kontroll.”

Etter at vi hørte om dette kom vi til å tenke på den gjennomregulerte økonomien i Sovjetunionen: Den fungerte slik at myndigheten fastsatte produksjonskvoter som bedriftene måtte oppfylle. Myndighetene bestemte hvor mange sko som skulle produseres, hvor mange traktorer, hvor mange brød, hvor mange biler, hvor mange jakker, hvor mange tonn gulrøtter, hvor mange tonn spiker, osv., bedriftene måtte oppfylle kvotene, og gjorde de det var alle fornøyde. Dvs. alle var fornøyde unntatt forbrukerne, fordi de varene som ble produsert var av dårlig kvailtet. Det var jo ingen konkurranse slik at kundene kunne velge mellom alternative produkter, og da fantes det ingen intenciver som kunne presse produsentene til å produsere kvalitetsvatrer. Det var jo ikke slik at produsentene fikk sine inntekter fordi varene deres solgte godt, de fikk sine inntekter uavhengiog av kvaliteten på det de solgte.

Vi kom som sagt til å tenke på dette etter at vi i går hørte at en av bygningene i en barnehave i Oslo hadde kollapset.

Åpenbart var konstruksjonen dårlig, og en beskrivelse av det som skjedde lyder som følger: ”[En far] har to fem år gamle tvillingdøtre i den midlertidige barnehagen på Bjerke. Han hørte i dag tidlig et brak og gikk for å se hva som hadde skjedd. Han ble møtt av en barnehage delt i to, akkurat der det vanligvis er et lekerom, forteller pappaen.

- Du kan jo tenke deg selv hva vi tenkte - heldigvis skjedde det på en fridag og ikke når det var barn der. Dette var ubehagelig … ”.

Dette var altså en midlertidig barnehage, åpenbart konstruert på en noe usikker måte. Og hvorfor har man en midlertidige og dårlig konstruerte barnehager? Jo, fordi myndighetene har lovet at alle barn skal få barnehageplass i løpet av året, og at de nå jobber febrilsk for å skaffe tilstrekkelig antall barnehageplasser. Og da skjer det samme som skjedde i Sovjet: det viktige er å oppfylle produksjonskvoter/antall, kvaliteten er åpenbart satt i annen rekke.

Vi er av den oppfatning at et stabilt privat marked vil fungere langt bedre enn det vi har i dag. I et slikt marked vil foreldrene rolig kunne velge mellom ulike barnehaver for sine barn, de vil kunne undersøke alt og velge den som best passer best for dem. Dette er i skarp kontrast med dagens nærmest hysteriske system hvor politikerne lover og lover, og hvor foreldrene står i kø og begjærlig griper den plassen de får, og siden alt er offentlig regner de vel med at alt er sikkert og trygt. At dette er feil viste det som skjedde i barnehaven på Bjerke sist søndag.

Vi er glade for at ingen ble skadet, og vi håper at de barn som må i barnehave får en trygge barnehave å være i. Men som sagt mener vi at de tryggeste barnehaver vi kan få får vi det offentlige er ute av barnehavebransjen, og at vi har et stabilt uregulert marked hvor foreldrene passer godt på og hvor alle som er involvert blir holdt ansvarligef or det de gjør. Alt dette er i motsetning til dagens system hvor det meste er overlatt til det offentlige.

I de siste årene har det dessverre vært en rekke drukningsulykker i Norge. En del av disse har rammet barn, og de skyldes at barna ikke er gode nok til å svømme. I media har vi det siste årene også ofte lest om at en rekke svømmebassenger omkring i kommunene står tomme og at omfanget av svømmeundervisningen derfor er langt mindre enn det burde være.

Vi siterer fra en artikkel om dette i Aftenposten i dag: ”Svømmeferdigheter rett til bunns. Siden år 2000 har over 200 svømmebassenger blitt tørrlagte i Norge. Norges Svømmeforbund frykter flere drukningsulykker. …

Halvparten av landets 5.-klassinger kan ikke svømme 200 meter. Dette utgjør over 30 000 elever. … 11 prosent kan ikke svømme 25 meter. …

Bunnskrapte kommunekasser får skylden for de manglende svømmeferdighetene.... ”

Situasjonen er at det er kommunene som skal drive svømmeundervisningen (f.eks. via skolene), og at dette er noe som ikke prioriteres av kommunene fordi det ikke er lovpålagt; kommunen må prioritere sine midler, og når de har lite penger reduserer de naturlig nok på det som ikke er lovpålagt. Det er derfor mange svømmebassenger omkring står tomme, det er derfor svømmeundervisningen er redusert, og det er dette som er den grunnleggende årsaken til en del av de drukningsulykkene vi opplever.

Hva kan gjøres med dette?

La oss først si at ansvaret for å lære barn det de trenger for å kunne leve godt ligger på foreldrene. Å kunne svømme er en ikke uvesentlig del av dette. Foreldrene må gjerne bruke barnehaven eller skolen til dette, men ansvaret ligger hos foreldrene, ikke hos staten eller kommunen.

Dette innebærer at foreldrene bør velge enten selv å lære sine barn å svømme, eller de bør velge å sende sine barn til en barnehave/skole hvor svømmeundervisning inngår.

Men slik er det ikke i dag. I praksis fungerer dagens ordning slik at foreldrene sender sine barn til den barnehave eller skole de får tildelt plass på, og om denne gir svømmeundervisning eller ikke, det avhenger av kommunens økonomi. Mao., foreldrene har liten eller ingen mulighet til å påvirke barnehaven/skolen til å gi svømmeundervisning.

Dersom man hadde et system hvor foreldrene reelt sett kunne velge mellom ulike tilbud, ville de fleste velge et tilbud som inkluderte svømmeundervisning.

Så det som må til for å kunne gi et tilbud om svømmeundervisning er at foreldrene har reelle valg mht hvilken barnehave/skole de vil sende sine barn til. Dette innebærer at de betaler for tilbudet direkte til tilbyder og ikke via skatteseddelen. Mao. det som kan gi det tilbudet innen svømmeundervisning vi bør ha er et system hvor det offentlige hverken driver eller finansierer skoler/barnehaver.

(De som er tilhengere av dagens ordning vil muligens si at problemet kan løses med økede overføringer til kommunenes svømmeundervisning, men slike løsninger er i beste fall meget kortvarige. Kommunene er slik stilt at de lovpålagte utgiftene i årene fremover stadig vil øke, og da vil alle ikke-lovpålagte tilbud bli satt i andre rekke. Og etter hvert vil også lovpålagte tilbud bli nedprioritert.)

Kun en full privatisering av skoler, barnehaver og svømmeundervisning kan sørge for at vi får et tilbud som dekker det som er det reelle behovet.

Det er dessverre mye som tyder på at norske barn ikke har det spesielt godt. Det som er best for barn er å vokse opp i en stabil familie med sine to foreldre, og med hyppig kontakt med andre voksne, spesielt med nære slektninger. Barn bør ha mulighet for kontinuerlig voksenkontakt, og da helst med nære familiemedlemmer.

Men de fleste i dag ønsker at barn ikke skal være hjemme hos foreldre om dagen, de foretrekker at barn bør være i barnehager (som kjent arbeider regjeringen intenst for at alle barn skal komme i barnehage og være der hele dagen). Mange ser på det å være hjemme og oppdra sine barn som et mindreverdig arbeid.

Dette innebærer dette at svært mange barn har en arbeidsdag – hvis vi regner opphold i barnehage og opphold på skole og SFO – som er lenger enn deres foreldre har, og i denne tiden har de reelt sett liten og ustabil voksenkontakt.

Hva er resultatet av dette? "Barn [er] sintere enn før. En mer teoretisk skole og mindre voksenkontakt har ført til flere sinte og frustrerte barn enn før, mener lederen for PP-tjenesten [pedagogisk-psykologisk tjeneste] i Kristiansand, Arvid Alsaker. Utspillet støttes av barnepsykolog Egil Launes. PP-tjenesten i Kristainsand ga hjelp til 1424 elever i skoleåret 2005/06. Av dem hadde 751 elever adferdsrelaterte problemer skriver Fedrelandsvennen. -Når barn har adferdsproblemer, er det en protest mot noe. Når så mye foregår på de voksnes premisser, er det klart det kommer en reaksjon, sier Alsaker" (NTB-melding i Aftenposten 7/1-07).

Under overskriften "Skoleungdommens skyggeside" skriver Aftenposten 27/3-07: "Ungdom drikker mye mer enn for 10-15 år siden. Måten de drikker på, representerer et større problem både for samfunnet og enkeltindividene enn hva narkotikaproblemet gjør. Ny forskning har undersøkt hva slags risiko ungdom utsetter seg for når de drikker alkohol.

Sanseløs fyll, slåssing, skader og uønsket sex er en del av moroa når norske skoleelever drikker alkohol. Ny forskning viser ungdomsfestenes skyggeside."

Vi fant også følgende leserbrev i A-magasinet 20/4-07: ”Jeg jobber som spesialpedagog og får bare mer og mer å gjøre. Barn og unge hjr masse lærevansker og psykososiale vansker. De mangler bl.a. begreper, og de mangler ord for begrepene (ordene er symboler for begreper). Begrepene er tankens redskap, så uten disse blir det ikke lett å leve. En av mange grunner er et kosthold som ikke henger på greip! snakkes om eldrebølgen, men at vi kommer til å få en bølge med unge uføre, er det ikke mange som sier noe om. Nå er vi ca 1 million på forskjellige former for trygd, så får vi en haug med pensjonister, og så er det en del barna og unge som ikke er i arbeidslivet ennå. Hvor mange er det igjen som skal jobbe for å holde samfunnet i gang?”

Det er en korrelasjon mellom de problemene som nevnes ovenfor og redusert kontakt mellom barn og foreldre/andre voksne, og vi vet at korrelasjon ikke er det samme som årsakssammenheng. Korrelasjon forteller dog hvor man bør begynne å lete etter årsakssammenhengen, og her er den etter vårt syn tydelig. Svært mange barn blir forsømt av sine foreldre, og dette skjer med alle etblaerte miljøers støtte. Foreldrene lærer dem ikke nok av det de trenger for å fungere godt som mennesker, og mange av dem reagerer ved å få ulike typer personlige problemer, ved å bli rebelske eller ved å flykte inn i rus. Mange barn og unge klarer altså ikke å håndtere virkeligheten slik de bør. Og ingen i de etablerte miljøer er villige til å gjøre noe med dette (annet å gi løfter om at de offentlige hjelpetiltak skal styrkes). Slik vi ser det er denne tilstanden, og en utvikling som går mot det verre, ikke et sivilisert samfunn verdig.

Presset om å få bygget nok barnehaveplasser fører til at det offentlige velger billige løsninger og derved at de nye byggene får et dårlige inneklima, forteller Aftenposten i dag.

”Bruken av anbud fører til at stat og kommuner velger de billigste løsningene når de skal bygge nytt, mener sivilingeniør og inneklimarådgiver Gaute Flatheim. Han tror det er årsak til mange av inneklimaplagene. ”Vi ødelegger våre barn og unge fra barnehage og oppover …”

Vi er ikke overrasket over dette. Politikerne har lovet noe, og det de har lovet er en del av et større kompleks. Men politikerne vil bli vurdert kun etter det de konkret har lovet, og derfor vil de satse alt på akkurat det de har lovet og nedprioritere alt annet.

I dette tilfellet har de lovet et visst antall barnehageplasser, og da vil det å komme i mål mht antall ha mest å si. Andre forhold, som for eksempel inneklima, vil da nødvendigvis bli nedprioritert.

Resultatet er, for å bruke inneklimaekspertens formulering: ”vi ødelegger våre barn”.

Men slik må det gå når politikere styrer, dvs. når folk flest overlater de valg de selv skulle ha tatt til politikerne.

I et fritt marked ville hver enkelt selv ha valgt barnehaveplass til sine barn (for å holde oss til dette eksemplet). Da ville foreldrene ha vurderte flere barnehaver og de ville også ha besøkt de mest aktuelle for å finne ut om de er gode nok før de inngikk kontrakt med en av dem. Og dersom foreldrene ikke var fornøyd med inneklimaet i en barnehave ville de valgt en annen.

I det frie marked finnes det altså mekanismer som gjør at det blir mulig å velge de beste helhetsløsningene, men i velferdsstaten fokuseres beslutningene om en eller noen få parametere, og da vil ofte den løsningen som er tilgjengelig som helhet ha betydelige svakheter.

Vi er ikke overrakset over at den siste tidens hurtigbygging av nye barnehaver fører til at de på en del områder blir av lav kvalitet. Vi synes ikke at noen burde bli overrasket over dette.

Vi er overbevist om at en full privatisering av dette feltet vil gi bedre løsninger, løsninger som alle burde bli enda mer fornøyde med.

I 1979, etter den islamske revolusjonen i landet okkuperte iranske “studenter” USAs ambassade og tok de ca 50 ansatte som gisler. Den veike Jimmy Carter var president, og gislene satt så lenge Carter satt som president. Under de ca 450 dagene gisseltakingen varte gjorde Carter ingen ting for å svare på det som reelt sett var okkupasjon av amerikansk jord. (Han sendte dog en meget liten militær styrke inn med helikoptre for få frigitt gislene, men viktige deler av denne styrken havarerte under en mellomlanding og operasjonen ble avbrutt.) Lederen for de som okkuperte ambassaden var mannen som nå er president i Iran.

Er England nå kommet i en lignende situasjon? Sist fredag ble 15 britiske marinesoldater kidnappet av Iran mens de var på rutineoppdrag i kysten utenfor Iran.

Det burde være rimelig klart at dette er en bevisst provokasjon fra Irans side. FN er i ferd med å vedta sanksjoner mot Iran fordi Iran er i ferd med å utvikle atomvåpen, og USA sier klart og tydelig at Iran står bak terrorgrupper som opererer i Irak. Men dette er kun ord og medfører ingen handling, dvs. medfører ingen negative konsekvensner for Iran.

Hvordan bør Vesten svare på dette angrepet/gisseltakingen? Ikke slik som Tony Blair hittil har svart; han har gitt Iran flere dagers frist for å løslate gislene, men ”Downing Street sources denied that Mr. Blair's comments should be read as an ultimatum to the Iranians or that any sort of military option was under consideration.”

Så Iran har ikke fått et ultimatum. Det virker som om vi får en gjentagelse av det som skjedde i 1979. Og det som skjedde i 1979, og det som skjedde etterpå, førte kun til at Iran ble styrket og at Vesten ble ytterligere svekket.

Vi regner med at USA og England og FN vil gi ytterligere innrømmelser til Iran og at gislene etter noen dager eller uker vil bli sluppet fri. Man det kan hende at Iran betrakter USA/England som så svake at gislene vil bli stilt for retten og dømt som spioner, noe som kan medføre dødsstraff. Mao. vi frykter at det som skje vil styrke Iran enda mer, og at Vesten vil komme ytterligere svekket ut av denne konfrontasjonen.

Hvordan burde USA/England ha svart? De burde ha svart at ”dersom gislene ikke er løslatt innen 24 timer betrakter vi dette som et militært angrep på oss, og vi vil svare med hele den militære kraft vi har til rådighet for å uskadeliggjøre det sittende terrorstyret i Iran”.

Men så svak som Vesten er blitt regner vi med at dette er noe vi neppe får se. Mao. vi frykter at historien vil gjenta seg.

”Nei til samlekort” var overskriften på Aftens førsteside for noen dager siden: ved noen skoler er det slik at elevene bruker for mye tid på å bytte kort de samler på: Pokemon-kort, fotball-kort, og lignende, og enkelte lærere ønsker å forby kortene.

Inne i avisen leser vi: ”På Bogstad skole har de ikke avgjort om det blir fotballkort-forbud ennå. Tanken var at barna ikke skulle få ha med kortene på skolen i det hele tatt.” Men både elevene og foreldrene protesterer, dog uten at noen av de gode argumentene foreldrene kunne ha brukt er gjengitt i artikkelen.

Så la oss her gi noe argumenter til forsvar for samlekort. Barn, og kanskje spesielt gutter, har i alle år samlet på ulike ting (tegneserieblader, lekebiler, servietter, Star Wars-figurer), og samlekort er bare en av de tingene de har samlet på. Samlekort finnes med en rekke ulike motiver, noen har fotballspillere, noen har popstjerner eller filmstjerner, noen har tegneseriefigurer (for eksempel de utbredte Pokemon-kortene). De fleste som samler vil gjerne ha komplette samlinger, enten av en type kort eller en serie kort. Men ikke alle kortene er like vanlige, noen er lette å komme over (de kjøpes i egne pakker eller sammen med for eksempel tyggegummi), mens andre er mer sjeldne.

Hva er så det nyttige ved samlekort? Jo, de som samler lærer systematikk – en samling må være systematisk ordnet, slik at samleren har oversikt over hva han har og hva han mangler. Den som samler lærer seg derfor å holde orden på en systematisk måte. De som samler lærer seg også å disponere og å ta vare på det de eier. Videre, for å skaffe seg det han mangler må en samler ofte bytte til seg kort fra andre samlere. I denne prosessen lærer han at ting har ulik verdi, og at man må forhandle om et bytte, gjerne i konkurranse med andre samlere. Og dessuten lærer man at man må ta godt vare på sine ting, et skadet kort er mindre verd.

Så, samlekort lærer barn om eiendomsrett, om handel, om verdi, om bytte, om at ting har ulik bytteverdi, at noe er mer verd enn andre ting. Og denne lærdommen skaffer de seg mens de er ivrig interessert i og opptatt av læreprosessen! Vi synes dette er meget nyttig.

Nå er det jo slik at det forbudet det er snakk om ikke går på å forby norske barn å samle på kort (selv ikke gledesdreperne i SV går inn for dette, i hvert fall ikke foreløpig), det det handler om er at enkelte skoler ønsker å hindre at elvene bruker mye av friminuttene til å bytte kort. Vi mener at slikt må være opp til skolen selv, men vi for vår del ville ikke sendt våre barn til en skole hvor bytte av samekort var forbudt.

Hva er så argumentene mot samlekortene? Ikke uventet går de på slike ting som dette: ”Flere konflikter og økt kjøpepress er to grunner til å forby kortene, men hovedårsaken er at barna blir passivisert. … -ungene blir sittende stille i friminuttet. Barna skal være aktive hver dag, i henhold til Kunnskapsløftet [navnet på den siste skolereformen]. Det ønsker vi å stimulere til, slik at de ikke blir sittende i en krok med nesen ned i kortene, sier rektor…”. (Aften, 3/11)

Ja, det kan skje at det blir konflikter av slik handel, men da lærer barna hvordan de skal håndtere dem. Vi synes dette er viktig. Kjøpepress? Vel, det meste er begrenset, og alle kan ikke ha like mye av alt. Noen vil alltid ha flere goder enn andre. Slik er det, og slik vil det alltid være, og jo tidligere barn lærer seg dette, jo bedre er det. Barn vil også lære av dette at de kan prioritere, at de kan bruke mer (av sine lommepenger, og senere av det de tjener) på det de ønsker seg mest. Ja, fysisk aktivitet er viktig, men vi vil tro at friminuttene i en skoledag tar relativt liten tid i løpet av dagen, og at de har tiden etter skolen til å være i fysisk aktivitet. Dessuten er det på skolen de møter flest andre samlere, så det er der byttemulighetene oppstår.

Dette handler også om respekt for barn. Barn er opptatt av samlekort, og et forbud vil bare vise at man også på dette området ikke bryr seg om barns verdier og interesser. Vi synes at de fleste voksne i dag tar alt for lite hensyn til barn. Et forbud mot samlekort vil bare føre til at barn i enda større grad blir mistroiske mot de voksne. Og som vi har sett er det slik at barn lærer svært mye viktig av å samle på kort; de lærer mye og har stor glede av dette.

Derfor sier DLF Ja til samlekort!

Er menn undertrykt i Norge i dag? Ja, sier forsker Runar Døving i Dagbladet nylig. Vi siterer fra artikkelen:

”- I forhold til kvinnen lever mannen fem år kortere, kommer dårligere ut på alle levekårsstatistikker og mister barna ved skilsmisse. Det er mange flere tapere blant menn, sier Runar Døving ved Statens Institutt for forbruksforskning til Dagbladet.”

Det virker allikevel som om abortspørsmålet er viktigst for Døving. ”I en abortsak må den som har lyst på barnet ha det avgjørende ordet”, sier han. Altså: siden det er to om å lage et barn, kan ikke avgjørelsen om at et foster skal aborteres som i dag overlates til den ene parten, kvinnen.

”- Jeg har en venn som har fem aborter bak seg. Han ville ha alle barna. Hvorfor skal ikke han få ha fem barn i dag?” sier Døving i Dagbladet, og artikkelen fortsetter: ”Døving understreker at han synes abortspørsmålet er vanskelig, og at han skjønner argumentene som ligger til grunn for abortloven. Likevel mener han det er uholdbart at far ikke har noen rettigheter i dagens lovgivning.

- Når man er to om å lage barn, burde mannen ha like mye rett til barnet. Selv hvis et par er gift, kan kvinnen i dag ta abort helt uten å rådføre seg med faren. Jeg mener loven må endres slik at også mannen blir part i abortspørsmålet.

- Hvem skal ha det avgjørende ord hvis kvinnen ønsker abort?

- I en abortsak må den som har lyst på barnet ha det avgjørende ordet.” (Sitat slutt fra Dagbladet.)

Vi er enige med Døving i at i dagens Norge kommer menn ofte svært dårlig ut ved samlivsbrudd. Det er som Døving sier at mannen blir systematisk undertrykt. Kvinnen får store fordeler på bekostning av mannen, og dette er meget urettferdig. Vi slutter oss helt til Døvings poeng om at vi må få rettet opp alle skjevhetene som ligger i ekteskaps-, samværs-, skilsmissejussen, og i bestemmelsene som angår barnetrygd og folketrygd.

Men vi er ikke enige med Døving når det gjelder abort. Vi mener at siden det er kvinnen som er gravid, er det hun alene som har rett til å avgjøre om svangerskapet skal fortsette eller ikke. Vi kan forstå og har sympati for de menn har som ønsker å bli fedre, men som ikke blir det fordi den kvinnen de har gjort gravid ikke ønsker å bli mor, men vi vil allikevel ikke gå med på at i slike tilfeller skal en annen bestemme at en kvinne skal fullbyrde et svangerskap hun ikke ønsker å fullføre.

DLF er for frihet, og et kjerneelement i dette er retten til å bestemme over sin egen kropp. Det er kvinnen som selv må ha all rett til å bestemme om hun skal bli mor eller ikke, det er kvinnen selv som må kunne bestemme om hun skal fullføre ert svangerskap.

Vi er altså enige i at mannen i dag kommer svært dårlig ved en skilsmisse/samlivsbrudd, og vi er enige i at en kraftig opprydding i lovverket må til. Men mht abort mener vi at kvinnen alene har rett til å ta avgjørelsen.

En gang i blant dukker det opp saker som er så utrolige at de bare kan ha skjedd i Norge. En liten notis i Aftenposten sist søndag ledet oss til en slik sak, opprinnelig omtalt i studentavisen Hugin ved Universitetet i Stavanger.

Etter overskriften ”Fuskere koster UiS hundretusener” leser vi følgende: ”På de siste fem semestrene har Universitetet i Stavanger svidd av nærmere 340.000 kroner i advokathonorarer. Grunn: Studenter som jukser.”

Altså: studenter fusker, og det koster universitetet penger. Hvorfor?

Vi siterer videre fra Hugins artikkel: ”Alle studenter som blir tatt for fusk ved eksamen eller oppgaveinnlevering og får reist sak mot seg, har rett på advokat.

Universitetet i Stavanger må betale regningen - og det er studenten selv som får lov til å vurdere om det skal bringes inn advokat. Ønsker en fuskeanklaget student bistand av en juridisk sakkyndig, plikter institusjonen både å skaffe og betale vedkommende.

På de fem siste semestrene har de totale utgiftene beløpet seg til rundt 340.000 kroner.

- Det er ikke bruk av midler som vi er spesielt glade for. Vi skulle gjerne hatt ned antallet på sakene, men forholder oss til at loven gir anledning til at studentene får bruke advokat, kommenterer utdanningsdirektør Kristofer Henrichsen.

I den nevnte perioden er det rapportert 37 tilfeller av fusk ved UiS. I 20 av disse ble det leid inn advokat.

- Aller først gjøres anklagede studenter oppmerksomme på at man har krav på advokat … [ønsker fuskeren advokat], betyr [dette] ekstrautgifter for universitetet.”

Dette er en sak som nesten ikke trenger noen kommentarer, det skulle være tilstrekkelig å gi en oppsummering: Dersom universitetet oppdager at en student fusker og forfølger saken, har fuskeren krav på advokathjelp. Og det er den som avslører fusket som må betale advokaten. Altså, offeret må betale for forbryterens advokatutgifter.

Dette er så latterlig at det kun kunne ha skjedd i Norge. Vårt syn er at hovedregelen bør være at det er den som har forbrutt seg (evt. som blir anmeldt/tiltalt) som skal betale sin egen advokat hvis han ønsker å benytte advokat, og dersom han taper saken bør han i tillegg til straffen også betale motpartens saksomkostninger.

At universiteter må benytte egne midler for å betale advokatutgifter for studenter som fusker er bare latterlig. Ikke bare er dette en belasting på budsjettet, men det kan jo også føre til at universitetet kvier seg for å avsløre studenter som fusker. Og med de nylige avsløringer av juks blant norske forskere så er vel dette ikke en vei man bør legge ut på.

I yrkesfag på videregående skole er det kun 40 % som fullfører på normert tid. Hvert år er det 10 000 elever som dropper ut av videregående. Frafallet er spesielt stort inne yrkesfag; der er det hele 56 % av elevene som trenger et ekstra år og som fullfører på fem istedenfor de normerte fire år. Disse tallene ble oppgitt i en reportasje på Dagsrevyen i går, og en av de ”frafalne” sa i et intervju at hun syntes at der i skolen var veldig mye teori.

At så mange elver på en eller anen måte er misfornøyd med skolen er urovekkende. Slike forsinkelser og slikt frafall er først og fremst uheldig for elevene, og dernest er det kostbart for skattebetalerne; å betale for flere tusen elevplasser som står tomme er intet annet enn sløsing. (På den annen side vil antagelig lærerne ikke ha noe imot litt frafall - klassene blir mindre, og dette kan føre til at læreren får mer tid til hver elev.)

Vi har to hovedinnvendinger mot dagens system. For det første er det grunn til å tro at pensum er uheldig sammensatt. Pensum lages i praksis av politikere og skolebyråkrater (lærere blir rådspurt, men deres råd blir vektlagt i for liten grad.) Politikere og byråkrater er skoleflinke folk som aldri har hatt problemer med teori. Det de har problemer med er virkelighetskontakten. At disse lager pensa som i for stor grad favoriserer teori er vel da som forventet. Disse har også stor tro på egen fortreffelighet, og at de har for lett for å avvise råd fra de som har greie på hvordan elever er og hva de trenger, skulle ikke være overraskende. Mao.: siden pensum er laget av teoristerke folk med liten virkelighetskontakt er det for teoretisk.

Den andre innvendingen er at skolen er ”gratis”. Dette fører til at etterspørselen etter elevplasser blir større enn den ellers ville ha vært, og dette medfører overforbruk, dvs. mange melder seg på kurs de ikke har reelle planer om å fullføre. Den andre siden av dette er det at prisen er null vil føre til at de som ”kjøper” (melder seg på en utdannelse) ikke i tilstrekkelig grad vedsetter det de får, og legger mindre arbeid i dette enn de ellers ville ha gjort (”Her har jeg betalt 20 000 så da må jeg jammen jobbe” – en som ikke har betalt noe vil neppe tenke slik.) Dvs. enkelte ville ikke ha begynt på den utdannelse de begynte på dersom de selv hadde måttet betale direkte og ikke som i dag hvor betalingen er skjult og skjer gjennom skatteseddelen.

Dessuten kommer slike poenger som at skolen er dårlig (i for stor grad er den preget av gamle og umotiverte lærere, gammelt og dårlig utstyr, forfalne skolebygninger, osv.).

Så noe må gjøres med skolen: Vårt syn er at politikernes innblanding må avvikles: de må ikke få lov til å bestemme pensum, de må ikke få lov til å blande seg inn i hvordan skolen finansieres, de må ikke få lov til å blande seg inn i krav som stilles til og som tilbys lærerne. Alt slikt må gjøres av skolene selv. Da er vi overbevist om at vi kan få en langt bedre skole enn den vi har i dag.

Er noe mer utførlig redegjørelse av vårt syn på dette kan man finne i vårt valgprogram:
http://www.dlf.info/program/program.html#SECTION001900000000000000000

”Privatskoler er useriøse og lurer studentene” er inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest A-magasinet for fredag 18/8. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle privatskoler, men artikkelen gir inntrykk av at mange privatskoler er opprettet ikke for å gi studentene god undervisning, men for å lure til seg penger.

VG skriver i en artikkel om saken lørdag 19/8 at det er et ”Klagerush mot private høyskoler”, at ”Stadig flere misfornøyde elever klager på privatskoler”, og at ”Hos Forbrukerrådet er klagebunken blitt så stor at behandlingen av dem krever en stilling på heltid.”. Den løsingen som foreslås er slik VG formulerer det ”et krav om konsesjon kan luke ut de useriøse skolene.”

Det er ingen tvil om at enkelte private skoler er dårlige, og at mange elever med god grunn er misfornøyde. Spesielt ille er det at studentene har tatt opp lån for å investere i sin fremtid, og så viser det seg at det de har investert i er av liten eller (i de verste tilfeller) ingen verdi.

Hvorfor skjer slikt? Skulle ikke "privat" være et tegn på kvalitet?

De private skolene i Norge mottar store beløp i støtte fra staten. Godkjente videregående skoler mottar f.eks. 85 % av driftsutgiftene fra staten, og resten dekkes av elevenes skolepenger. Også private høyskoler mottar store beløp.

La oss ta et tilsynelatende sidesprang her: også på en rekke andre områder hvor staten gir støtte forekommer det juks hos mottagerne: mange mottar sosialhjelp uten å ha krav på det, mange går på arbeidsledighetstrygd eller uføretrygd mens de jobber svart, mange bedrifter leide en postboks i Finnmark for å få distriktsstøtte mens de egentlig holdt til på Østlandet, mange søker om og får statstøtte for å avholde kurs som så ikke avholdes, osv.

Så folk svindler for å få statsstøtte.

Årsaken til dette er at staten gir bort penger. For å få penger far staten må man søke om penger, dvs. man må fylle ut et søknadsskjema slik at byråkraten som skal behandle det blir overbevist om at tiltaket det søkes om støtte til et godt. Byråkraten baserer seg i hovedsak på det som kommer frem på skjemaet, og muligens på kontakt med søker.

Det som er nødvendig for å få statsstøtte er å overbevise byråkraten om at man fortjener støtte.

I et fritt marked er det annerledes. De er det ingen statlige støtteordninger; skal man der tjene penger må man tilby en vare/tjeneste som kjøpere vurdere som av kvalitet i forhold til pris. Der er det ikke nok å overbevise en byråkrat om at man driver et godt tilbud.

I et regime som i dag med omfattende grad av støtteordninger vil det dukke opp folk som er flinke til å fylle ut skjemaer/som er flinke til å overbevise byråkrater, men som kanskje ikke er like flinke til å utføre den tjenesten som støtten er gitt på basis av. Og siden skoler mottar statstøtte, vil det dukke opp skoler som er etablert ikke for å gi god undervisning, men for å kunne motta støtte fra staten.

I Norge i dag blir dette gjort enda enklere i og med at kriminelle i liten grad straffes, og fordi utdanningssøkere tror at siden en skole mottar statsstøtte, så må den være av en viss kvalitet. Mange tror også at siden skolen er godkjent av Statens Lånekasse, så er dette et slags kvalitetsstempel.

Altså. dersom det er ordninger med statsstøtte på visse områder, vil svindlere bli lokket til dette området. Og dette inkluderer undervisningsfeltet.

Det som må til får å redusere slike problemer til et minimum er at alle former for statstøtte avvikles. Ingen skoler (eller institusjoner, virksomheter, firmaer eller personer) skal motta statsstøtte. Vi mener at skoler etc. kun må basere seg på de inntekter de mottar fra sine kunder/elever (og private sponsorer). For å kunne selge en utdannelse til elever, må skolen kunne tilby kvalitet, og de må kunne vise til et rulleblad som viser at skolen er i stand til dette og har vært det over tid. (Det er klart at i en overgangsperiode til et privat system vil dette være vanskelig.)

Men hvordan skal skoler som i dag mottar store beløp i statsstøtte kunne klare seg uten statstøtte? Statstøtten må reduseres over tid, og samtidig må folk i tilsvarende økende grad få beholde sine penger og i stadig mindre grad bli fratatt dem i form av skatter og avgifter.

Løsningen på svindel med statstøtte (og dette inkluderer svindel med sosialhjelp, arbeidsledighetstrygd, etc.) er at all statsstøtte avvikes. Denne løsningen ligger nok noe frem i tid, men dette er den eneste løsningen. Så vidt vi ser av avisoppslagene om denne saken vil nok staten gå motsatt vei; det som foreslås er flere kontroller og innføring av konsesjonsordninger. Men dette vil ikke løse problemet, tvert imot, og i tiden fremover vil (også) dette problemet bli stadig større.

”Eksamenene ved universiteter og høyskoler blir lettere” var temaet for flere artikler i pressen for noen uker siden. Bakgrunnen var diskusjon om et nytt finansieringssystem for universitetene, et system som innebærer at universitetene vil få bevilgninger ikke ut i fra antall studenter de har, men ut i fra antall studenter som blir uteksaminert.

Grunnen til at det er snakk om en ny finansieringsordning er dels at det offentlige, hvor pengene kommer fra, ønsker å spare penger, og dels at man finner det lite formålstjenlig å finansiere studenter som bare studerer og studerer og ikke tar eksamen. En løsing på dette er at universitetene får bevilgninger etter antall studenter som tar eksamen.

Men hva betyr dette? Jo, det betyr at hver gang en student stryker til eksamen, så mister universitetet midler til sin drift. Det skulle da være rimelig å forvente at universitetene da vil gjøre sitt beste for at færre studenter vil stryke. Og hvordan gjøres dette enklest? Jo, ved å gjøre eksamen lettere, og ved å redusere på kravene for å bestå eksamen.

Dette illustrerer et poeng som er velkjent fra en rekke andre områder: statlig/offentlig innblanding fører til problemer som fører til enda mer innblanding som fører til enda større problemer som fører til enda mer innblanding osv., og så går det nedenom og hjem hvis det får pågå lenge nok. (Nå er det velkjent at norske universiteter er dårlige og at de blir dårligere. Denne undersøkelsen viser dette, selv om den ikke ser på de uteksaminertes kvalifikasjoner.)

Denne artikkelen kommenterer rankingen.

Slike problemer dukker alltid opp når den som mottar en tjeneste ikke er den samme som betaler; i dette tilfellet er det studentene som mottar tjenesten og staten/det offentlige som betaler.

La oss også ha nevnt at i dag er det for mange som tar høyere utdannelse. Dette skjer fordi studier er sterkt subsidiert av staten (undervisningen koster lite, lånene er subisidierte), og når prisen er lavere enn markedspris får man et overforbruk av ressursen. Resultatet er at det finnes et betydelig antall kassadamer og drosjesjåfører som har grunnfag i sosiologi eller sosialantropologi eller kunsthistore e.l. Dette er sløsing med ressurser, noe som alltid skjer der hvor staten fastsetter priser lavere enn markedsprisen.

Et rasjonelt system, i motsetning til dagens system, fungerer slik at den som mottar tjenesten er den som betaler for tjenesten. I dette tilfellet bør studenten betale til universitetet for undervisning og eksamen. Så bør studenten gjøre sitte beste for å lære seg det som kreves og gjøre det godt til eksamen. Universitetet bør sørge for at inntektene blir best mulig ved å tilby kvalitet, både på undervisningen og ved å sørge for at de som uteksamineres er godt kvalifisert slik at de er verdifulle for frentidige arbeidsgivere.

Dette systemet forutsetter at staten ikke på noe vis finansierer universitetene, og at studentene selv betaler det som studiet koster. (Enkelte tror at i dagens system er undervisningen gratis og at de tjener på å motta subsidierte studielån, men over skatteseddelen betaler man for dette mer enn det ville ha kostet dersom man selv betalte for sine studier direkte til universitetet, og selv og tok opp sitt studielån i en kommersiell bank).

Universiteter kan også delvis finansieres ved at de mottar gaver og donasjoner. Dette er helt vanlig i USA. Der finnes også til enkeltes overraskelse mange av de aller beste universitetene (se denne undersøkelsen).

Med dette systemet ville de som laget eksamen ha ett primært hensyn; hvordan sikrer vi at vi tester våre kandidater slik at de vil være godt kvalifisert i arbeidsmarkedet.

Så, universitetene i dagens system forfaller. Men det gjør jo også alt annet som det offentlige er involvert i, så dette er ikke overraskende. Løsningen finnes, men så lenge folk ikke vil ha den så vil nedgangen fortsette.

”På tre år er antall psykiske lidelser blant småbarn tredoblet. Helse og omsorgsminister Sylvia Brustad (Ap) er sjokkert.

-Dette er egentlig helt forferdelige tall, sa helseministeren til Drammens Tidene under sitt besøk ved Sykehuset Buskerud.

Ifølge sykehusets egne tall ble 100 barn under tre år behandlet ved barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA) i 2005. Det er 15 flere enn i året før og 65 flere enn i 2003. Totalt ble 1504 barn under 18 år behandlet i fjor, 500 flere enn to år tidligere, og barna er hjemmehørende i Drammen, Nedre Eiker, Hurum, Lier og Røyken. –Dette er bare toppen av et isfjell, sier Lise Hammer, avdelingssjef ved BUPA.”

Dette er hele teksten i en NTB-meldning vi så i Aftenposten i går.

At små barn har psykiske problemer er forferdelig. Hva kan være årsaken? Psykiske problemer er i hovedsak forårsaket av to ting: Enten klarer man ikke å forstå de omgivelsene man befinner seg i, eller så opplever man ikke sin tilværelse som trygg.

For voksne kan det være mange forhold som utløser psykiske lidelser, men hva kan det være for små barn? NTB-notisen ovenfor tar utgangspunkt i småbarn, dvs. barn under tre år. Hva kan det være som gjør at slike små barn ikke forstår sine omgivelser eller ikke føler seg trygge?

Mange små barn vokser i dag opp ikke i en hel familie sammen med mor og fra, mange vokser opp hos én av foreldrene, og iblant sammen med en stefar eller stemor. Mange barn blir fraktet til og fra én av foreldrene og skal tilbringe annenhver helg og annenhver torsdag (eller noe slikt) hvor den av foreldrene de ikke bor mest hos, hvis foreldrene ikke bor sammen. Mange barn tilbringer mye av dagen ikke i et nærmiljø sammen med venner og naboer og med en av foreldrene lett tilgjengelig for trøst, hjelp og støtte hvis det skulle bli nødvendig, men i en barnehave hvor de ikke har noen fast voksenperson å forholde seg til. Og andre voksne tar seg ikke like godt av barn som barnets foreldre ville ha gjort. At alt dette fører til at mange små barn da ikke forstår sine omgivelser og ikke føler seg trygge, er opplagt.

Årsaken til det økende antall psykiske lidelser er at barn i mindre grad enn før ikke vokser opp i stabile familier, at de fraktes fra den ene forelderen til den andre, og at de ikke vokser opp med et kontinuerlig nærvær av nære familiemedlemmer.

Man kan lett se at en stor del av årsaken til dette legger i den familiepolitikken – eller anti-famile-politikken - som er blitt ført de siste tiår.

Oppfordringene fra de politiske myndigheter om at ingen skal være hjemmeværende har vært klar: høye skatter og avgifter har presset begge foreldrene ut i arbeidslivet, og med subsidierte barnehaver er valget om å overlate sine barn til en statlig oppdragelsesinstitusjon blitt enda lettere.

Dessuten er også splittelse av familier blitt subsidiert av det offentlige, med meget genersøe støtteordninger for enslige mødre.

Man kan altså godt ai at de økende psykiske lidelser blant barn er et resultat av en politikk som har gått ut på å splitte familier, og å la det offentlige ta seg av barns oppvekst og oppdragelse. At resultatet da blir forferdelig burde ikke overraske noen.

Men man kan ikke bare klandre politikerne; de gjør jo bare det som velgerne ber dem om å gjøre. Velgerne flest støtter opp om den politikken som er blitt flørt, Velgere flest, og foreldre flest, synes det er helt Ok at andre tar seg av deres barn; en bestefar sa det nylig slik i en artikkel i Aftenposten: ”barnehavene er ikke til for barna, de er til for foreldrene”. Og mange setter barn til verden uten å være i stand til den krevende oppgaven det er å være far eller mor, med dagens omfattende statlige støtteapparat er dette den enkleste sak av verden.

Grunnen til de økende problemer finner vi altså i den økende ansvarsløshet som stadig flere mennesker praktiserer. Denne ansvarsløsheten ser vi også komme til uttrykk i politikken, de store partiene (de som er på Stortinget) fører alle en politikk som ikke tar individets ansvar for egne valg og eget liv på alvor.

Løsningen er å komme over på en kurs hvor hvert individ fullt ut holdes moralsk og juridisk ansvarlig for sine handlinger. Men dette er stikk i strid med de verdier de store og sosialdemokratiske partiene står for. Så vi regner med at antall psykiske lidelser blant barn vil fortsett å øke i årene fremover, og at dette vil føre til stadig voksende problemer i årene fremover: det vil bli mer kriminalitet, mer sosial uro, større grad av uførhet og arbeidsudyktighet, større belastninger på helsevesenet, osv.

Det er kun en vei ut av dette: kulturen må i stadig større grad slutte opp om rasjonelle verdier. Dessverre er de som forfekter slike verdier svært få, så man må være svært optimistiske for å være optimist.

"Krangler om barna" var overskriften NRKs nyhetsending i morges benyttet om den prosessen som mange foreldrepar går igjennom før de kommer til enighet om hvem av dem som skal ha hovedansvaret for parets barn etter et samlivsbrudd. ”Foreldre som skiller seg krangler oftere om omsorgen for barna. Årsaken er ofte at far vil ha mer ansvar for barna.”

Vi siterer videre fra nrk.no artikkel om saken: ”Familievernkontorene har de siste årene fått langt flere saker der mor og far ikke kan bli enige om hvor barna skal bo. Stadig flere fedre ønsker å være så mye som mulig sammen med barnet sitt, og kjemper for det.

Familievernkontorene bruker mye tid på foreldre som krangler om hvordan omsorgen skal deles etter et samlivsbrudd.

Det blir ikke ført noen sentrale statistikker over dette, men avdelingsdirektør, Berger Hareide i Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) sier at tilbakemeldingene fra familievernkontor over hele landet viser at konfliktnivået er høyere enn før.

- Vi hører fra kontorene over hele landet at meklingene går hardere for seg enn tidligere, sier han.

- Det kan krangles mye, og ofte kreves det tydelig styring av samtalen fra våre ansatte, fordi konfliktnivået er på det høyeste, sier Lars Rostamo, leder av Tromsø Familievernkontor.

På Tromsø Familievernkontor er 1/3 av alle sakene møter der mor og far krangler om barna, ifølge daglig leder Lars Rostadmo.

Han anslår at en av ti meklinger har et svært høyt konfliktnivå fordi far vil ha mer tid med barnet.”

Vi synes det er meget beklagelig at foreldre krangler om slikt, dette er plagsomt både for de involverte foreldre og spesielt for de barn som er involvert. Man kunne lett ha sluppet slik krangel dersom loven klart hadde sagt at omsorgsansvaret skal deles 50-50. DLF går inn for at dersom det ikke er spesielle forhold til stede, skal omsorgsansvaret for små barn deles 50-50, slik at barnet oppholder seg like mye hos far som hos mor.

Delt foreldreansvar bør bli automatisk tildelt begge foreldrene ved barnets fødsel, uavhengig av om foreldrene er gift eller ikke - i dag skjer dette kun når foreldrene er gift.

DLF går altså inn for delt omsorgsansvar - i utgangspuktet bør barn få like mye tid hos hver av foreldrene etter et brudd. Men barn bør i utgangspunktet ikke rives opp fra sitt oppvekstmiljø. Derfor bør ikke en delt omsorg (f.eks. 50-50) føre til at et barn må bo annenhver uke i Oslo og i Hammerfest; i slike tilfeller bør barnet i hovedsak bo mesteparten av tiden på ett sted, helst der hvor det opprinnelig bodde. Det vil være praktisk umulig og til skade for barna om det må ukependle mellom Hammerfest og Oslo. Retten bør kunne si at en forutsetning for delt omsorg er at barna får fortsette på samme skole og være i samme nærmiljø: DLF mener at barn har rett til et noenlunde stabilt oppvekstmiljø.

Heldigvis ser det ut til at DLF ikke lenger står alene om dette, Barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem uttalte seg i tråd med noen punkter i DLFs syn i innslaget i NRK. Vi håper at dette snart vil bli gjennomført; vi tror at dagens ordning, hvor moren er sterkt favorisert, er til skade både for faren og for moren, og er spesielt skadelig for barnet.

______________

Denne kommentaren førte til et innlegg i vårt debattforum http://forum.dlf.info/viewtopic.php?t=1365 , og dette innlegget har ført til at enkelte poenger ovenfor er blitt presisert.

Lærere jobber mer, men bruker ikke mer tid på elevene. Dette var innholdet i en reportasje i TV2-nyhetene i går morges. Reportasjen ble innledet med at en journalist fortalte at lærere nå bruker svært mye av sin arbeidstid på å delta på møter, skrive rapporter, skrive brev til elever for å varsle om karakterer, utarbeidelse av tempoplaner, osv. En intervjuet lærer fortalte at han hadde inntrykk av at myndighetene ikke stolte på lærerne og derfor ville kontrollere alt de gjorde. Læreren ville ha et mer selvstendig arbeidsforhold, og han ville selv ha ansvaret for den jobben han gjør.

Denne utviklingen begynte på 90-tallet. Da kom det er periode da lærerjobben ble kraftig byråkratisert. Den viktigste arkitekten for dette var daværende undervisningsminister Gudmund Hernes fra Ap.

Hva ble så resultatet av denne satsingen fra Ap og Hernes’ side? Ble elevene flinkere? Det skulle være unødvendig å svare på dette, men for ordens skyld: elevene ble ikke flinkere, de ble dårligere. I flere undersøkelser (publisert i 2005) viste det seg at norske elevers kunnskaper jevnt og trutt ble dårligere.

Private skoler har vært et alternativ til dette regimet. Flere og flere foreldre valgte å la sine barn gå i private skoler. Men den nye regjeringen satte en stopper for dette – som kjent ble en rekke skoler som hadde fått løyve fra den forrige regjeringen til å starte drift, men som ennå ikke hadde satt i gang, fratatt tillatelsen til å starte.

Så muligheten til å slippe unna den stadig dårligere offentlige skolen ble stengt av de rødgrønne.

Hva vil skje fremover? De rødgrønne sier at de vil satse på skolen – kan vi vente skolen blir bedre? Neppe. Vi vil tro at den offentlige skole vil bli stadig dårligere, og dette til tross for at det muligens vil bli brukt mer offentlige penger på den. Reportasjene nevnte at lærerne nå tjener mer enn før, men det ble også opplyst at dette hadde ikke hadde ført til at lærerne brukte mer tid på elevene eller til at kvaliteten på skolen ble bedre.

Vi regner med at de rødgrønnes satsing på skolen vil føre til at skolen blir enda mer byråkratisert og at elevene derfor vil bli utsatt for enda dårligere undervisning og at deres resultater vil bli enda svakere. Samtidig er som nevnt mulighetene til å få en god utdannelse i en privat skole kraftig redusert, så også av denne grunn kommer det til å gå dårlig med Norge i årene fremover. ”Heldigvis” har vi oljen, som kan utsette sammenbruddet noen år …

DLF er partiet for individuell frihet, og derfor skulle det være opplagt hva våre standpunkter mht. privatskoler er. Vi mener at det er foreldrenes oppgave å oppdra og å lære opp sine barn, og dette betyr at det er foreldrene som skal velge skole for sine barn, slikt er ikke ”samfunnets” eller statens oppgave. Vårt prinsipp om frihet innebærer også at de penger en person tjener tilhører vedkommende selv – og selv om staten tar en stor del av disse i form av skatter og avgifter så blir de ikke dermed ”samfunnets penger”.

Den nye kunnskapsministeren, Øystein Djupedal fra SV, har opprørt mange med sine beslutninger mht privatskoler. Som kjent ble privatskoleloven liberalisert under den forrige regjeringen, og en rekke nye private skoler ble godkjent. Noen av disse har satt i gang undervisningen, men noen vil først starte kommende høst. Det er også et betydelig antall skoler som er i ferd med å søke om godkjenning.

Sosialister er som kjent motstandere av private skoler; sosialister vil at staten skal oppdra og lære opp alle barn. Djupedal har til og med sagt dette rett ut; han uttalte nylig at det offentlige i form av barnehaver er bedre til å ta seg av barn enn deres egne foreldre. Hovedgrunnen til dette er at sosialister vil forme kommende generasjon til å bli gode sosialister.

Djupedal gjorde altså om på liberaliseringen av holdningen til privatskolene. Skoler som er i gang får fortsette, men skoler som hadde fått godkjenning, men som ennå ikke har startet opp, mister sin godkjenning. Og nye søknader vil ikke bli innvilget.

Vi skal ikke si noe om det juridiske i at allerede godkjente skoler mister sin godkjenning og ikke får starte opp, men moralsk sett er det forkastelig. Men moral og anstendighet er noe sosialister aldri bryr seg om.

Det en kunnskapsminister verd tittelen burde ha brydd seg om, var hvorfor så mange foreldre velger private skoler. At så mange velger bort den offentlige skolen må bety at de er misfornøyd med den. Og kan dette komme av at i dagens skole er for mange lærere lite flinke, at lærere ansettes og forfremmes pga ansiennitet og ikke pga kvalifikasjoner som undervisere, at lærere i stadig større grad får en jobb som er mindre og mindre preget av undervisning og kontakt med elever og i økende grad er preget av møter, utfylling av skjemaer, innlevering av undervisningsplaner, at skolebygninger er forfalne, at utstyr er gammelt og dårlig, at pøbel blant elever stort sett får herje mer eller mindre fritt, osv.? Mao. dagens skole er i betydelig grad preget av elementer som sosialister liker.

Nå sier Djupedal at pengene man sparer på å nekte private skoler å starte skal brukes til å ruste opp den offentlige skolen. Men sosialister tror også her feil, den offentlige skolen i Norge er blant de skoler i verden som bruker mest penger per elev. Det burde da være opplagt også for sosialister at det er noe som er grunnleggende feil ved den offentlige skolen. Private skoler kunne vært et korrektiv og vist den offentlige skole hvordan den skulle løse problemer som dukker opp i alle typer skoler. Men slike korrektiver er sosialister aldri interessert i.

Vi i DLF ville ha vært svært tilfreds hvis vi hadde kunne si at de som skulle starte private skoler bare kan starte allikevel, uten godkjenning. Men dette er i praksis umulig fordi skattetrykket er så høyt. Foreldrene, som alle andre, betaler så mye i skatt at de ikke har råd til å betale privat det en skoleplass for deres barn koster. Derfor mottar godkjente privatskoler idag statsstøtte, de mottar ca 85 % av det driften koster. (Dersom en elev går i privat skole får skolen av det offentlige ca 85 % av det beløp eleven ville ha kostet i den offentlige skolen. Den offentlige skolen mister altså penger, men den mister også elever.) Vi mener at dersom foreldrene velger en privat skole, så burde staten, under dagens skattetrykk, være forpliktet til å bidra med de 85 % til den private skolen foreldrene velger – disse pengene er som nevnt egentlig foreldrenes penger.

Det som vil bli resultatet av alt det Djupedal har stelt i stand er at skolen, den offentlige skole, vil bli enda dårligere. Derfor vil enda flere private skoler bli godkjent etter regjeringsskiftet i 2009. Og i mellomtiden vil et stort antall elever få en mindreverdig utdannelse i den offentlige skolen. Men det er slik det går når velgerne velger en sosialistisk regjering.

Norge har mange hellige kuer, og en av dem er ”forskning”. ”Forskning” er et udiskutabelt gode, påstås det, og ingen politikere (sosialdemokratiske sådanne) våger å gå imot statlige midler til forskning – å gå imot statlige midler til forskning er oppfattet som det samme som å gå i mot forskning. Forskning er altså en hellig ku, noe som må respekteres og beskyttes, og som må få statlige midler, uansett.

Vi har kommet over følgende artikkel fra Aftenposten.no, en artikkel som beskriver et forskningsprosjekt noen antagelig synes er interessant. Etter følgende overskrift og ingress ”Jenter «skeivere» enn gutter. Jenter er mer åpne for sex med noen av samme kjønn enn gutter”, leser vi blant annet følgende: ”Jentene eksperimenterer mer med biseksualitet enn guttene. De er mer åpne for homoerotiske impulser hos seg selv, og er mer nysgjerrige på sex med samme kjønn, sier Pedersen til Aftenposten.no.” Vi vil ikke gjengi mer her, vi vil henvise de interesserte lesere til Aftenpostens artikkel som kan by på enda flere muligens pirrende detaljer.

La oss si at vi er med på at enkelte kan synes at slik forskning interessant, og siden slik forskning som regel resulterer i statlige ordninger – forbud, subsidier, pålegg, løyve- og konsesjonsordninger, etc. – så er det nok enkelte som lurer på hva akkurat denne forskningen vil resultere i av tiltaksplaner, pensum i skolene, opplysningskampanjer, o.l.

Den som er vant til å lese denne spalten vil nok ane hva vår konklusjon er. Vi er ikke bare motstandere av at staten skal bedrive slik forskning, vi er imot at staten skal drive forskning i det hele tatt (med en type unntak, nevnt nedenfor). Vi vil at staten skal beskytte oss mot kriminelle, og at alt annet skal være opp til individene selv i frivillige handel. Kun et slikt system er forenlig met et fritt, harmonisk og velstående samfunn.

Staten skal da kun drive politi, rettsapparat, og militært forsvar, og forskning i forbindelse med dette – forskning innen politietterforskning, utvikling av politimetoder, utvikling av effektive våpen og forsvarstiltak, etc. – er legitime forskningsområder for det offentlige.

Også annen forskning kan selvsagt være nyttig, men som alt som er nyttig hører den hjemme på det frie markedet. (Beskyttelse av markedet via politi, rettsapparat og militært forsvar, er en forutsetning for det frie marked, og hører selvsagt ikke hjemme på markedet.)

DLF vil med andre ord at all forskning skal skje i ulike typer private institusjoner: firmaer, universiteter, tenketanker, osv. All offentlig forskning (med det unntak nevnt ovenfor) skal etter DLFs syn på sikt avvikles og overføres til private institusjoner. Hellige kuer hører ikke hjemme i et rasjonelt samfunn.

«Jeg ble stengt inne, jeg ble bundet fast til sengen og jeg ble ofte slått». Dette forteller en person som tilbrakte mange år av sin barndom på et offentlig barnehjem. Andre forteller om alt fra seksuelt misbruk gjennom årrekker til tilfeller av nærmest ren tortur.

Vi har tidligere sett ulike fremstillinger, bl.a. i skjønnlitteraturen, om grusomme ting som har skjedd mot barn på barnehjem over hele Norge.

I går la Fylkesmannen i Oslo frem en rapport som dokumenterer grusomme overgrep begått på barnehjem over hele Oslo. Vi her lest litt i rapporten,og det som kommer frem er kvalmende.

Barn, helt forsvarsløse barn, er blitt slått, sparket, misbrukt på ulike måter, gjennom en årrekke. Vi er sjokkert.

Men hvordan har slik kunne pågå gjennom 40 år (rapporten har sett på forhold i perioden 1954-1993)?

Vi vil tro at de fleste som har søkt seg til arbeid i slike institusjoner er folk som er glade i barn og som ønsker å hjelpe barn. Men tydeligvis finnes det i stillinger i disse institusjonene også personer som mer eller mindre er sadister, og som har søkt seg til slike stillinger fordi de der finner mennesker de kan herske over, herse med og, rett ut sagt, misbruke.

Men når slike overgrep har foregått gjennom en årrekke på mer enn 30 barnehjem i Oslo, så må dette ha vært kjent av mange av de som arbeidet på barnehjemmet. Hvorfor har de ikke varslet om dette?

Kanskje har de vært for svake til å anmelde sine kolleger for sadistiske overgrep mot uskyldige og forsvarsløse småbarn - og da har de virkelig vært svake. Men det er et viktig aspekt her som få kommentatorer vil ta opp. Det er det offentliges oppgave å beskytte innbyggerne mot overgrep og all annen kriminalitet. Det er derfor staten driver politi og rettsapparat.

Men når det offentlige også står for institusjoner hvor de ansatte bedriver kriminalitet, da vil man lett havne i den situasjon hvor bukken passer havresekken – det finnes en sterkt utbredt holdning om at alt det offentlige gjør er bra, nærmest per definisjon, og derfor vil klager mot forhold i det offentlige ikke bli behandlet grundig nok av det offentlige rettsapparatet. (Og vi vet jo at dersom man saksøker staten, så er det meget meget vanskelig å få gjennomslag i det statlige rettsapparatet.)

Vi mener at det bør være et klart skille mellom spiller og dommer, mellom de som utfører viktige og nyttige oppgaver og de som kontrollerer at de som utfører oppgavene ikke svikter sin oppgaver og begår kriminelle handlinger. Vi i DLF mener derfor at barnehjem aldri burde ha vært offentlige, hverken statlige eller kommunale.

I denne konkrete saken føler vi med de mange som ble misbrukt i sin barndom, og vi er glade for at de endelig er blitt trodd.

Vi synes at de fortjener en skikkelig erstatning, og vi er ikke på bølgelengde med de som knirker og kjører formaljuss for å få forsinket eller redusert erstatningsbeløp til de som ble misbrukt. Vi tviler dog ikke på den gode vilje hos de som opptrer byråkratisk her, men vi mener at det offentlige nå må skjære igjennom og gi de som er blitt misbrukt på offentlige barnehjem en skikkelig erstatning.

”- Lekser er overgrep mot barn” sier en lege ifølge dagens aviser.

Videre:«Lekser bryter med menneskerettighetene. De ødelegger barnas fritid; de hindrer deres hvile, og de ødelegger skillet mellom skole og fritid.»

Det skriver dr. med. og assistentlege ved divisjon for psykisk helsevern ved Sykehuset Innlandet, Ståle Fredriksen, i et debatt-innlegg torsdagens VG.

- Jeg mener ikke at hver enkelt lekse er konkret mishandling av hvert enkelt barn. Men i sum, og i sitt omfang, mener jeg systemet med lekser er overgrep, sier Fredriksen til Dagbladet.no.”

Løsningen ifølge legen er at barna gjør oppgavene ferdig på skolen, og så går de hjem og har fri til neste dag. De på den politiske venstreside er glade for dette utspillet, de foretrekker at leksene ikke er hjemmelsekser, men isteden er, vel, skolelekser.

Å påstå at hjemmelekser er en krenkelse av menneskerettighetene er noe eksentrisk, og fortjener ingen kommentar, men det som er viktig her, er følgende. Ved å ha hjemmelekser lærer barna seg å disponere sin tid. Det vet at de har et bestemt antall timer til rådighet, de vet at de har en bestemt mengde lekser, og så lærer de seg å disponere tiden slik at de får gjort leksene. Dette er en uvurderlig lærdom! Lekser gjør ikke bare at barna lærer innholdet, lekser lærer dem også å bli selvstendige og til å ta valg og til å ta konsekvensene av dem. Hjemmelekser er altså med på å lære barna opp til å bli selvstendige og modne individer.

Selvsagt er de på venstresiden motstandere av hjemmelekser (som de er motstandere av alt annet individuelt selvstendig arbeid). De vil at leksene skal gjøres på skolen, og gjerne under lærerveilednig. De vil altså at innholdet i og rammen rundt lekselesingen skal være som skoledagen ellers, for der utfører elvene også oppgaver med lærer tilstede.

Det å frata elvene muligheten til å lære selv og på en selvstendig måte vil passivisere elvene, og i enda større grad gjøre det vanskeligere for dem å klare krevende og ansvarsfulle jobber.

Dersom ideen bak dette utspillet blir gjennomført vil elvene i enda større grad bli forberedt til en voksentilværelse som sosialklienter eller offentlig ansatte byråkrater.

(Selsvagt er DLF for at skolene, som bør være private, selv kan velge sitt eget opplegg mht lekser, men vi vil tro at de skoler som gir elevene en rimelig mengde hjemmelekser er de som vil gi sine elever den beste utdannelsen.)

Vi har brukt tittelen "Bukken og havresekken" tidligere, men den passer også svært godt på dagens sak: Universiteter og høyskoler taper opptil 100 000 kroner i året for hver student som ikke står. Derfor stryker de ikke studentene, hevder professor Peder Haug.

Det handler om at staten, for å sørge for at høyskoler og universitetene skulle gjøre en bedre jobb mht å utdanne sine studenter, nylig fastsette nye retningslinjer for finansiering. Pengene skulle fortsatt komme fra staten, men nå skulle skolen miste midler for hver student som strøk. Dette ville, trodde politikerne og byråkratene, føre til at lærerne la seg selv i selen og underviste bedre for å få strykprosenten ned.

Men hva var det som skjedde? Ble undervisningen bedre? Neppe. Det som skjedde var at karakterkravene ble senket - flere av de som tidligere ville ha strøket fikk nå ståkarakter. Som professor Haug sa det i sitatet gjengitt ovenfor: ”Derfor stryker de ikke studentene”.

Vi siterer fra Aftenposten: ”Peder Haug ved lærerutdanningen ved Høgskolen i Volda er ikke i tvil om at økonomiske motiver er med på å bestemme karakterene:

- Jeg møter nasjonalt kjente fagfolk som sier at de gir E i stedet for F når de er i tvil. Å få dem til å stå frem, er umulig. Men jeg vet at dette skjer. Vi skal ikke undervurdere psykologien her. Bevisstheten om konsekvensene av manglende gjennomstrømming, er til stede overalt, sier Haug.

Kravet om eksterne sensorer er fjernet på lavere grad. Ved mange læresteder sitter en vitenskapelig ansatt alene og vurderer sine egne studenters prestasjoner. Samtidig er finansieringen lagt om. For hver student som stryker til eksamen, taper institusjonen statsstøtte.

De interne sensorene er vel vitende om at lærestedet får svi på pungen for hver strykkarakter, noe som i ytterste konsekvens kan bety tap av arbeidsplasser.” (Sitat slutt fra Aftenposten.)

Vårt syn er at ingen burde vært overrasket over denne utviklingen. Kun de som har svært liten virkelighetskontakt vil være overrakset.

Men hvordan bør da skolen finansieres for å unngå disse problemene? La oss først si at de problemer som er illustrert med eksemplet over alltid dukker opp når den som mottar tjenesten er en annen enn den som betaler for tjenesten. Her er det studentene som mottar tjenesten, og staten som betaler (med penger som er tatt fra studenten og hans familie i form av skatter og avgifter). Vi vil hevde at et system hvor den som mottar tjenesten direkte eller indirekte (via et lån) betaler for tjenesten vil være langt bedre – og siden et slikt system er uten tvungen skatt vil det også være moralsk, dette i motsetning til dagens tvangsbaserte system.

Vi ser for oss et system hvor den enkelte elev velger en utdannelse og en skole, finner ut om han tilfredsstiller opptakskravene og hva prisen er, og så, hvis han etter søknad til skolen blir tatt opp, betaler for det utdannelsen koster, for eksempel over ett år med en forpliktelse for skolen til å videreføre utdannelsen til en avtalt pris dersom studenten oppnår visse resultater etter det første året.

Dette systemet vil være billigere enn dagens fordi pengene går direkte fra mottager av tjenesten (studenten) til skolen uten å gå den kostbare omveien om staten. Systemet er moralsk fordi ingen blir tvunget til å gi fra seg penger. Systemet er effektivt fordi det koster eleven noe å sett i gang med en utdannelse, det er jo et velkjent faktum at dersom noe er gratis blir det overproduksjon – dette ser vi tydelig i dag hvor et nærmest gratis høyskole- og universitetssystem har ført til at et stort antall personer som arbeider i enkle jobber ofte stiller med cand.mag.-grader eller en to tre grunnfag. (Dette er selvsagt OK hvis de har finansiert dette selv, men dersom dette er skjedd med ”samfunnets” midler, så medfører dette et stort samfunnsmessig tap.) System vil ikke oppfordre til den korrupsjon mht karaktersetting som dagens system oppfordrer til.

Det systemet vi skisserer vil også være effektivt på den måte at skolene vet hvilke inntekter de har, og at inntekten er uavhengig av de karakterer de gir - men for st skolen skal få et godt renommé må den gi god undervisning og rettferdige karakterer. Et godt renommé er viktig for at de som er utdannet fra skolen skal stille godt rustet til jobber i arbeidslivet, og det er viktig for at skolen skal kunne tiltrekke seg mange og gode studenter.

Det er også svært vanlig at slike skoler ikke kun er finansiert av elevbetaling, det også vanlig at rike personer gir penger til stipender til studentene, penger til skolen til ren drift, penger til bygging av nye bygninger, og penger for å ansette bestemte lærere. Alt i alt vil et slikt system være bedre, mer effektivt og billigere enn dagens system.

Så dagens system hvor reelt sett pengene går til skolen etter karakterer, og hvor skolen selv setter karakterene, er et system hvor bukken passer havresekken. Og et slikt system vil aldri fungere over tid.

Dagens regler for fordeling av barn ved skilsmisse/samlivsbrudd, både mht tid og økonomi, er sterkt urettferdige. Dagbladet har de siste dager skrevet om flere saker som illustrerer det faktum at i slike tilfeller kommer faren kom svært dårlig ut:

Da faren spurte hvilke rettigheter han hadde fikk han følgende svar av myndighetene: Ingen.

Dagbladet skriver at "skilte foreldre taper flere titusener i året hvis de velger delt omsorg for barna. Etter oppslaget er Dagbladet blitt kontaktet av en mengde oppgitte mødre og fedre, som har fortalt sin historie. Blant dem [sic] en e-post fra fortvilt far, som opplevde et mareritt da han flyttet fra samboeren i 2003:

- Vi har to små barn sammen, og ble enige om å dele fullt på omsorgen for dem. Men da hun ble fortalt hvor mye penger hun tapte på det av trygdekontoret, trakk hun seg fra alt. Hun ville ikke gå med på noe mer enn 40- 60-deling, sier mannen (38).

- Dermed fikk hun trippel barnetrygd for de to barna, stønad og skatteklasse to, mens jeg måtte betale bidrag. Hun ville ikke nekte meg delt samvær, men på papiret måtte hun ha hovedomsorgen." (Sitat slutt fra Dagbladet.)

Dagbladet forteller at mannen først nektet å skrive under, men da fikk han en regning fra Statens inkrevingssentral på ubetalte bidrag på 72 000 kroner. Siden mannen ikke hadde noen avtale, ble han belastet maksimalt. Fordi paret ikke hadde vært gift, hadde han ingen rettigheter, sier han til Dagbladet. Han tilføyer: - Jeg har følt at jeg har stanget hodet i veggen hele veien. Et samlivsbrudd er ille nok, men at reglene skal gjøre det så vanskelig, er utrolig, sier han.

DLF går inn for at ved skilsmisse eller samlivsbrudd mellom et foreldrepar skal foreldrenes samværstid med barna i utgangspunktet fordeles likt mellom dem. Det samme prinsippet gjelder også deling av ansvaret for økonomien; i utgangspunktet skal reglene ikke favorisere noen av foreldrene. Mao., de av dagens regler som sterkt favoriserer moren må avvikles og erstattes av kjønnsnøytrale regler.

Den som har barn burde sørge for å gjøre dem best mulig rustet til å klare seg godt i livet. Dette burde inkludere å sørge for at ens barn går på en skole som gir best mulig undervisning. Det er et opplagt velkjent faktum at i dag er den offentlige skolen i meget stor grad preget av slike ting som forfalne skolebygninger, umotiverte lærere, mangel på lærere som kan realfag, foreldede skolebøker, etc. I tillegg bruker mange lærere i samfunnsfag timene til å drive venstreorientert propaganda ved å gi en løgnaktig fremstilling av historien og av verdens miljømessige tilstand.

Ansvarlige foreldre vil derfor i mange tilfeller forsøke å finne et bedre alternativ, og i mange tilfeller vil de også betale betydelige beløp i skolepenger. Mao. en del foreldre vil finne en privat skole til sine barn, fordi tilbudet i den offentlige skolen er av lav kvalitet.

I det siste har regjeringen gitt flere private skoler godkjennelse til drift i Norge. Den politiske venstresiden er selvsagt motstandere av dette; SV til og med i den grad at de har sagt at de vil trekke slik godkjennelse tilbake med umiddelbar virkning hvis de kommer i regjering etter valget – SV vil altså sørge for at elevene i private skoler kan miste skoleplassen og bli stående uten skoleplass midt i skoleåret. Ap, som ikke er like uansvarlige og hensynsløse som SV, støtter dog ikke dette forslaget.

Men det som er interessent nå er å se de argumentene som venstresiden benytter i sin motstand mot privatskolene. Vi siterer fra Dagsavisen på lederplass i går, 20/6: Under tittelen ”Privatskolene må stoppes” finner vi følgende argument mot privatskoler: ”Det aller verste med privatiseringen er at den tegner til å bli starten på slutten på den norske fellesskolen”. Vi har lett med lys og lykte i lederen og ikke funnet andre argumenter mot privatskolene enn dette. Ja, de skriver noe om at støtteordningene som godkjente private skoler benytter seg av tar ressurser vekk fra den offentlige skolen – men når elever går i private skoler, så blir det jo færre elver i den offentlige skolen, og da er det vel rimelig at den offentlige skolen får mindre penger. For øvrig har jo Ap selv vært med på å vedta hovedtrekkene i disse støtteordningene.

Motstanden mot de private skolene ignorerer den enorme mengde kritikk som finnes pga de store feil, mangler og svakheter som finnes i den offentlige skolen, det eneste som er viktig for venstresiden er at vi har en ”fellesskole”, en skole hvor alle barn og all ungdom går sammen. Ja, dette er da ifølge venstresiden den eneste som er viktig ved skolen.

Vi ser det annerledes. Vi synes det er viktigst at eleven får en god utdannelse, at de lærer seg ferdigheter som det vil trenge senere i livet. Skolen, er, slik vi ser det, primært en opplæringsinstitusjon, og når private skoler i dag leverer et bedre tilbud enn de offentlige skolene, har vi stor forståelse for de som vil sende sine barn til slike skoler. Og vi synes det er verd å legge merke til at Dagsavisens leder overhode ikke nevner kvaliteten i den offentlige skolen. Men kvalitet har jo aldri vært viktig for sosialsiter, det som er viktig for dem er jo likhet og intet annet. De vil heller ha likhet på et lavt nivå heller enn en ordning som kan innebære forskjeller, selv om forskjellene er slik at de aller fleste kommer bedre ut enn i likhetssystemet.

DLF er tilhengere av frihet, og hvis dette medfører forskjeller, så godtar vi selvsagt dette. Det vi vet er at frihet medfører kvalitet, og et system med kun private skoler vil være av langt høyere kvalitet enn det skolesystem vi har i dag. Derfor vil DLF være med på å godkjenne alle søknader om etablering av private skoler. Vi vil også arbeide imot at det skal være nødvendig å ha offentlig godkjennelse for å etablere private skoler. Vi vil også arbeide for å avvikle den støtten som det offentlige i dag gir til private skoler, samtidig som vi vil privatisere de skoler som i dag er offentlige. Vi mener at kun dette kan gi et skolesystem av høy kvalitet.

”Gratis skolemat” og ”Stortinget spanderer skolematen” leser vi i Aftenpostens papirutgave i dag.

Myndighetene har sett seg leie på at skoleelevene ikke spiser sunn mat mens de er på skolen, og Stortinget kommer nå til å vedta at det skal bli gratis skolemat om et år eller to. (Det som Stortinget skal vedta i disse dager er å be regjeringen utrede dette, men det er ingen tvil om at dette vil bli vedtatt etter at utredningen er ferdig.)

Det som har skjedd er at et problem – elvenes usunne kosthold – løses ved at staten gir elevene den type mat som politikerne synes de skal ha. Staten, via de sosialdemokratiske politikerne i alle partier fra FrP til SV, som har gitt oss et helsevesen som ikke fungerer, et skolevesen som ikke fungerer, et pensjonssystem som er intet annet enn et pyramidespill, og en kriminalpolitikk som ikke fungerer, kaster seg nå altså over et nytt område: å gi barn mat.

La oss kort korrigere påstanden om at skolematen blir gratis. Skolematen blir ikke gratis selv om hverken elevene eller foreldrene betaler direkte for den, maten blir betalt over skatteseddelen. Det er altså ikke Stortinget som spanderer skolematen, slik Aftenposten skriver, det som skjer er at Stortinget pålegger staten å tvinge skattebetalerne til å betale mer i skatt for at elvene skal få mat på skolen uten å betale for den der.

Hvordan skal skolemåltidet være? Flere politiker antyder sine løsningsforslag i Aftenposten, og det ser ut til at de fleste synes at elevene skal få anledning til selv å smøre seg noen brødskiver i en kantine på skolen. Så istedenfor at elvene (eller deres foreldre) smører en matpakke hjemme, så skal elvene smøre brødskivene på skolen. Man kan spørre seg om dette er en fornuftig bruk av skoletiden?

Man kan også spørre seg om dette vil kunne fungere slik at kantineområdet blir så kaotisk at elevene allikevel foretrekker å gå på butikken for å kjøpe snop?

Vel, vi sier ikke mer til dette annet å kommentere ett poeng til: Enkelte har sagt at det er i strid med liberalismen å innføre skolemåltider. Det er det selvsagt ikke. Skolemåltider er en god ide, hvis måltidet kan organiseres slik at det blir sunt og godt og inntatt i et hyggelig miljø. Det som er i strid med liberalismen er at det skal finnes statlige/offentlige skoler som er finansiert med tvangsinnkrevede midler. Så å gi elvene mat på skolen kan være en god ide, men vi er sterkt i tvil om hvorvidt dagens stat kan organisere måltidene slik at de blir sunne, næringsrike og trivelige.

Det virker som om det ikke finnes et eneste område hvor statlig innblanding fører til noe annet enn elendighet. Vi har i denne spalten tidligere tatt opp et enormt antall eksempler på dette, og i dagens Aftenposten leser vi om enda ett tilfelle. Under overskriften ”Matte er blitt et sørgelig fag” leser vi at ”Utdanningsdirektoratet har ødelagt skolens nye læreplaner. Det mener de frustrerte fagfolkene som har laget dem.”

Artikkelen fortsetter: ”- Jeg synes vi står igjen med et sørgelig fag, sier Bjørnar Alseth.

Førsteamanuensen ved Høgskolen i Oslo ledet gruppen som skulle snekre ny læreplan i matematikk. Nå registrerer han at bortimot halvparten av forslaget han stolt og fornøyd leverte fra seg før jul, er fjernet fra den endelige planen Utdanningsdirektoratet har sendt på høring.

- Fundamentale sider av faget er tatt bort. Evnen til å undre seg, eksperimentere, resonnere. Mye av det jeg virkelig setter pris på ved matematikken, er strøket.

Alseths gruppe leverte i løpet av høsten to foreløpige utkast til direktoratet.

- Dem fikk vi bare positive tilbakemeldinger på. Hadde vi etter første forslag fått beskjed om at vi måtte gjøre alt helt annerledes, kunne vi iallfall fått i gang en diskusjon. I stedet har direktoratet valgt ikke å utnytte alle fagfolkene som har vært i aksjon. Innspillene våre har vist seg å være uten verdi. ...

Også Dag Fjellstad, som ledet læreplangruppen i samfunnsfag, misliker direktoratets kraftige inngrep i forslaget hans.

- Særlig endringene i innledningen, der fagets formål beskrives. Den er nå blitt nesten uleselig og i en viss forstand meningsløs, sier han.

Samtidig som direktoratet har kuttet med øks for å gjøre læreplanen kort, har det hektet på spesifikke henvisninger til samisk kultur. Det tar Fjellstad som et klart tegn på at også politiske føringer har styrt direktoratets justeringer.

Laila Aase er sjef for læreplangruppen i norsk. Også hun er frustrert over hvordan direktoratet har behandlet formuleringene rundt fagets formål.

- Jeg er skuffet. Teksten vår er blitt veldig mishandlet og forringet. Her fantes en mulighet til å si noe om norsk som dannelsesfag. I stedet får vi noen helt flate og intetsigende avsnitt.

Anders Isnes, [som har skrevet planen for naturfag], observerer at godt over halvparten av naturfagsplanen han leverte fra seg, er blitt borte,

- Det var nødvendig å kutte. Vårt forslag var for omfattende. Men direktoratet har kuttet mer enn vi hadde kunnet drømme om. Det virker som om formen har vært viktigere enn å kommunisere med lærerne.”

Vi i DLF vil til dette si at det er som ventet. Vi har stor tillit til de fagfolk som sitter omkring på skolene og ved universitetene, og som i dette tilfellet har utarbeidet planene. Men det som alltid skjer når politikerne blander seg bort i ting, er at de i en eller annen grad ødelegger det de kommer borti. Det fines som sagt et enormt antall eksempler på dette, og det som er nevnt ovenfor er bare det siste i en lang lang rekke av slike eksempler.

Hva er så DLFs løsning? Jo, vi vil at politikere/staten ikke skal blande seg inn i skolen i det hele tatt. Dette betyr at det er fagfolkene ved skolen som skal lage pensum, og så skal politikerne ikke ha noe å si.

Skolen er på alle vis blitt verre og verre de siste årene. For ett pinlig eksempel, se her. Et viktig skritt mot en forbedring er å fjerne politikernes innflydelse over skolen. Dagens skoler bør, som vi i denne spalte har nevnt tidligere, som et første skritt mot en kraftig forbedring av norsk skole, styres av et råd bestående av valgte representanter av foreldrene og lærerne ved hver enkelt skole. Deretter bør all offentlig innblanding i skolen avvikles, og det bør bli fritt frem å opprette skoler for alle firmaer, grupper, sammenslutninger og organisasjoner som ønsker det.

DLF er sterkt opptatt av at kommende generasjoner skal ha gode kunnskaper, og for å få til dette må dagens politikerstyrte organisering av skolen avvikles raskest mulig.

De nasjonale prøver, iverksatt av undervisningsminister Kristin Clemet for å finne ut hva norske elver kan, er for lengst blitt en farse. Først var det politisk motstand mot prøvene (antagelig fordi resultatene skulle offentliggjøres skolevis), så var det mange elever som ville boikotte prøvene, så var det protester fra lærerne og deres fagforeninger, så var det enkelte lærere som var imot å rette prøvene fordi dette ville gå ut over deres vanlige undervisning, så ble oppgavene av enkelte elever lagt ut på Internett, og det siste, omtalt i Aftenposten i dag, er at det er ansatte i skolen som har lekket prøvene til elever før de skulle offentligeres.

Det er ikke unaturlig at dersom man har en nasjonal skole, så har man nasjonale prøver. Det er heller ikke unaturlig at dersom man har en skole styrt av politikerne, som praktisk talt alle er enige om at vi skal ha, så er det politikerne som skal bestemme. At den nåværende undervisningsminister fatter beslutninger om skolen er da helt naturlig. At motstanden i skolen mot det undervisningsministeren bestemmer er så stor, viser da kun at systemet er umulig – det kan ikke fungere.

DLF er imot nasjonale prøver, men dette er en følge av at vi er imot at vi skal ha en nasjonal skole. Vi mener at skolene skal være private, og at hver skole kan ha det opplegg den selv måtte bestemme, både mht. pensum, pedagogikk, ansettelsesvilkår for lærere, prøver, eksamensordning, opptaksvilkår for elver, etc.

Selvsagt kan skolene i et slikt system frivillig, altså noe statlig pålegg, teste sine elever slik de måtet ønske, men det blir i et system med private skoler umulig å gjøre dette på en måte som er uakseptabel for elever og foreldre.

Farsen omkring de nasjonale prøver viser kun en ting: at det å opprettholde en nasjonal skole med de samme ordninger for alle enkeltskoler, er umulig. Alle skoler som nå er offentlige bør derfor privatiseres så raskt som overhode mulig, og vi snakker da om reell privatisering, noe som er totalt forskjellig fra de liksom-privatiseringer som Høyre står for. Med privatisering mener vi at i første omgang skal hver enkelt skole fullt og helt styres av et råd valgt av lærere ved skolen og foreldrene som har sine barn som elver ved skolen. Til å begynne med skal skolene finansieres av midler overført fra det offentlige, og disse midlene kan dette rådet disponere slik det måtte ønske. Etter hvert må dog skolen finansieres av direktebetaling fra foreldrene – dette vil foreldrene ha råd til i og med at skatten senkes i samme grad som overføringene fra det offentlige gradvis opphører. Kun på denne måten kan vi få en skole hvor elevene lærer godt og grundig, kun på denne måten kan vi slippe dagens skole hvor mer eller mindre inkompetente politikere presser sine fikse ideer ned over elvenes hoder i strid med fagfolkenes – lærernes – beste vurdering av hva som er godt og nyttig for elvene.

Den ikke-sosialistiske regjering vi når har, har som kjent gått inn for at det skal bli lettere å etablere private skoler. Et av regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti, har i alle år vært en sterk tilhanger av private skoler, hovedsakelig fordi mange private skoler er kristne, og dersom det er enkelt å etablere private skoler, er det enkelt å etablere kristne skoler.

I de siste måneder er det også blitt allment kjent hvor lav kvaliteten er i de offentlige skolen, mange foreldre vil sende sine barn til private skoler, og det forsøkes nå etablert en rekke private skoler.

Tidligere var det dog slik at for å bli godkjent måtte en privat skole ha et alternativt pedagogisk opplegg, men vår nåværende regjering har fjernet dette kravet, og dette er en grunn til at så mange har forsøkt å få godkjenning for private skoler. Mange av disse skolene har intet alternativt pedagogisk opplegg; de bare tilbyr kvalitet på undervisningen.

Det som er overraskende er at Kristelig Folkeparti har snudd og nå går imot godkjennelse av private skoler. Representanter for KrF sier at de ikke vil at kommersielle aktører skal drive undervisning; man skal ifølge KrF ikke drive undervisning for penger. Vi skal ikke si noe om hva dagens