En FrPer har sluppet til i en av de store avisene med en noenlunde liberalistisk forklaring på krisen i USA. Selv om avisen er sterkt vinklet i sin gjengivelse (som kan leses her) er antagelig FrPerens forklaring den mest treffende av alle som har vært presentert i et stort medieorgan.

Som kjent for denne sidens lesere skylde krisen en stadig økende mengde reguleringer de siste 80 årene: kunstig lave renter, inflasjonspolitikk ført av de fleste regjeringer/nasjonalbanker i denne tiden (og spesielt under den sittende presidenten), stadig flere reguleringer, statlige pålegg om at banker skal gi billige lån til folk som ikke er kredittverdige, og en implisitt garanti om at dersom det går galt for en stor virksomhet vil staten redde den (inkludert banker).

At slikt fører til uansvarlighet i alle ledd burde være opplagt å forstå: personer tar opp lån de egentlig ikke har råd til, bankene låner ut penger til folk som ikke kan betale tilbake, bankene belønner sine egne ansatte og ledere med alt fra store bonuser til gyldne fallskjermer, det tas store sjanser, osv.

Men dette er ikke den forklaringen som dominerer mediene; der sies det kun at årsaken til krisen er deregulering og grådighet og en liberalistisk politikk, og at løsningen er mer styring og kontroll.

Men det har som nevnt ovenfor vært stadig mer styring og kontroll i mer enn de siste 80 år; statlige inngrep begynte allerede under president Coolidge. Denne styrings- og inngrepspolitikken har ført til at det nå er ca 12 000 ansatte på federalt nivå som regulerer finansmarkedene i USA.

Det burde være lett å forstå at det ikke har vært ført en liberalistisk politikk på dette området.

Det burde være opplagt.

Men hvordan reagerer landets finansminister når hun får høre dette? Vi siterer fra Dagbladets artikkel:

”…finansminister Kristin Halvorsen ler seg fillete når hun omtaler [det liberalistiske synet] på finanskrisen”.

Så når Halvorsen får høre en forklaring på hva som er årsaken til krisen så bare ler hun.

Halvorsen er den samme politiker som før valget i 2005 sa at ”-dersom vi ikke klarer å gi barnehaveplass til alle barn innen utgangen av 2007 så er dere kvitt meg, dvs. da trekker jeg meg fra politikken”. Når regjeringen hvor hun altså er finansminister ikke klarte dette gikk hun bare bort fra sitt løfte.

Hva alt dette forteller om Halvorsens innsikt, kunnskapsnivå, ærlighet, redelighet, integritet og anstendighet er det ikke nødvendig å si noe om.

I innpå 100 år har liberalistiske teoretikere hevdet at statlig innblanding i økonomien fører til kriser. De har sagt at dersom staten ved tvang hindrer frivillig samkvem mellom mennesker, og pålegger dem å gjøre ting de ellers ville ha gjort, så vil det nødvendigvis ende med økonomisk kriser (som innebærer konkurser, arbeidsløshet, prisstigning, økende fattigdom, etc.).

Nå har samtlige regjeringer i USA siden Coolidge (president 1923-1929) ført en politikk som innebærer sterk statlig innblanding i økonomien: de har inflatert pengeverdien, innført et stadig mer variabelt og komplisert skatte- og avgiftssystem, innført en rekke subsidie- og støtteordninger, regulert handel innen USA og mellom USA og andre land, osv.

De har hindret virksomheter i å gjøre enkelte ting som de ønsket å gjøre, og de har pålagt andre å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort. Dessuten har de svært ofte gått inn og reddet store bedrifter som fikk problemer.

Det er slike ting som skaper økonomiske kriser. Dersom staten holder seg helt unna og ikke blander seg in i økonomien på noen måte, vil man ikke ha kriser.

Som sagt var president Calvin Coolidge den siste presidenten som førte en noenlunde god politikk. Etter at han gikk av tidlig i 1929 kom det kraftige varsler om en sterk omlegging av den stort sett liberalistiske politikk hann hadde fulgt, og man fikk børskrakket i oktober 1929. President Hoover, som etterfulgte Coolidge, gjorde mye galt, og enda verre ble det da president Roosevelts politikk forlenget krisen og førte til ”de harde tredeveåra”.

Jo lenger statlige inngrep pågår, jo større blir problemene, og jo verre blir krisen so må komme. Den krisen som vil ramme oss nå, dersom politikerne ikke legger kraftig om i liberalistisk retning, kan bli hard.

(Hva som er den konkrete årsaken til det pågående krakket har vi redegjort for tidligere her, og vi vil også henvise til tråden Den økonomiske krisen i USA på vårt debattforum.)

For å unngå slike kriser må den økonomiske politikken legges kraftig om. Dette innebærer at myndighetene må trekke seg ut av økonomien. Dette betyr at det ikke må komme noen statlig redningspakker. Mao. president Bushs redningspakke må avvises.

Og til de flestes store overraskelse ble redningspakken avvist av Kongressen i går kveld.

Men dette er nok dessverre ikke engang et halvhjertet forsøk på å komme over på en riktig politikk. Det ser nå ut til at grunnen til at noen republikanere stemte imot kun var at Demokratenes leder Nancy Pelosi i en tale la for mye av skylden for krakket på Republikanerne.

Det er helt feil å legge skylden kun på Republikanerne. Demokratene har ført akkurat samme politikk. De som har skylden for dette er alle som støtter det syn at staten skal blande seg inn i økonomien, og dette omfatter både Demokrater og Republikanere siden Coolidge.

Dette er ikke engang et halvhjertet forsøk på å komme på rett kurs, det er business as usual, og det vil føre til de samme konsekvenser, dvs. krakk og kriser i årene fremover.

Det som antagelig kommer til å skje fremover er at redningspakken modifiseres noe, at Pelosi uttaler seg mer forsiktig, og at den statlig redningspakken så blir vedtatt. Deretter vil den økonomiske politikken forsette omtrent som tidligere, og om noen år vil vi igjen få et stort krakk. Før eller senere vil det komme et krakk som blir så stort at det ikke vil være mulig å komme med noen redningspakke, og da vil de komme en kolossal krise.

Det som bør skje er at man går over til ren kapitalisme så tidlig som mulig, dvs. at staten må trekke seg ut av økonomien. Som sagt, et første riktig skritt i denne retningen vil være å avvise statlige redningspakker, og la de firmaer som har oppført seg uklokt gå overende, og la andre overta og klart fortelle dem at staten ikke vil komme og redde dem dersom de opptrer uklokt. Videre må pengeenheten bli stabil, statlige pålegg om å gi lån til personer som ikke er kredittverdige må avikles, alle reguleringer av økonomisk aktivitet må avvikles, skattesystemet må forenkles, og skattenivået må ned. Kun full frihet kan gi fullt ansvar.

Vi frykter som sagt at intet av dette vil skje, og at vi derfor om noen år vil få et større krakk og en langt større krise enn den som avisene skriver om i disse dager.

La oss til slutt i dag si at enkelte norske kommentatorer og politikere sagt at det er en liberalistisk politikk som er årsak til krisen. Dette er så til de grader feil at man trygt kan si at de som sier dette ikke har fulgt med i timen. Om de har sovet i timen, har vært bevisstløse eller ikke er i stand til å lære skal vi ikke si noe om, men det er klinkende klart at det er mylderet av ulike typer statlig innblanding og pålegg som har forårsaket det som nå skjer.

”Historien gjentar seg” heter det. Det heter også at ”det eneste man lærer av historien er at ingen lærer av historien”. Vi skal ikke snakke om dette generelle poenget, vi skal benytte dette prinsippet på en aktuell sak, den pågående økonomiske krisen og spesielt norske kommentatorers oppfatning av den.

Det er flere som har sammenlignet det som nå skjer i USA med bankkrisen som rammet Norge på 80-tallet. De fleste kommentatorene har hatt svært liten innsikt i det som skjedde på 80-tallet, og dette preger da også deres betraktninger om parallellene mellom det som skjedde da og det som skjer nå.

Men burde kunne forvente at en kommentator som Kåre Valebrokk kjenner historien. Han kommenterer begge krisene i sin spalte i Aftenposten sist søndag, og han har da også med de aller fleste av de relevante poengene.

Han skriver: ” …det var Rolf Presthus [finansminister, H] og Willoch [statsminister, H] som hånd i hånd gjennomførte det som populært går under navnet "frisleppet" [av bankene, som ble gjennomregulert etter krigen]. Først ble en rekke konkurranseregulerende avtaler droppet, deretter ble bankenes utlånsrestriksjoner fjernet, også kravet om å ha tilleggsreserver i Norges Bank. Resultatet er kjent nok. Bankene pøste ut lån både til privatpersoner og næringsliv”.

Så langt er Valebrokks fremstilling riktig. Men Valebrokk tar heldigvis også med følgende korrekte forklaring: "Bankene pøste ut lån … i stor grad uten tanke på sikkerhet og normale krav til godt bankhåndverk.”

Dette skjedde fordi bankene, som hadde gjennomlevet tiår med sterke reguleringer på alt de gjorde – hvor mye de kunne låne ut, krav til sikkerhet, krav til rente, krav til egenkapital, osv., nå ville skaffe seg store markedsandeler. Og dette skulle de få ved å skaffe seg størst antall kunder. Derfor ville de låne ut mest mulig penger. Krave til sikkerhet var små (en bekjent av meg ble på denne tiden tilbudt et stort lån og når han sa at han ikke hadde noen egenkapital sa banken til ham at ”den kan du låne av oss!”)

Mao. så langt har Valebrokk rett. Også hans neste poeng er korrekt: frislippet kunne ha gått bra ”hvis ikke Willoch hadde gjort en fatal feil: Mens det meste ble sluppet fri, tviholdt han på kontrollen over renten.”

Da bankene var regulert bestemte staten alt, både hvor mye som kunne lånes ut og hva renten skulle være. Etter Willochs frislipp kunne bankene låne ut så mye de ville, men renten var fortsatt bestemt av staten, og den var lav – dette fordi også folk med dårlig råd/liten kredittverdighet skulle kunne få lån.

Men da er det klart at det ble lånt ut alt for mye penger, mange av de som fikk lån kunne ikke betale tilbake og vi fikk gjeldskrisen og bankkrisen utover 80-tallet.

Det er klart at skylden for dette ligger hos de reguleringer som staten påla bankene å følge – hadde man hatt et fritt marked ville renten vært nye høyere enn den var.

Det som skjedde i Norge på 80-tallet er det samme som skjedde i USA og som er årsaken til krisen der: staten påla bankene å gi lån til folk som ikke var kredittverdige.

Men det er ett viktig punkt som Valebrokk ikke nevner: Banken førte en uansvarlig utlånspolitikk, og dette kunne de gjøre fordi bankens ansatte fra topp til bunn visste at dersom det gikk galt ville staten redde dem.

I et fritt marked vil en bank (og andre bedrifter) som oppfører seg uansvarlig gå konkurs, og de ansatte vil miste jobbene sine. Men i sosialdemokratiet skjer ikke dette, der vil staten redde alle bedrifter som oppfører seg uansvarlig.

Slike sikkerhetstiltak - som at staten tar over dersom en viktig bedrift går konkurs - vil alltid føre til at folk oppfører seg mer uansvarlig enn de ellers ville ha gjort. Mao statlige garantier er en oppfordring til uansvarlig oppførsel.

I Norge tok staten over bankene, og i USA har staten har brukt store penger for å hjelpe Lehman Brothers og AIG.

Krisen, både i Norge på 80-tallet og i USA/verden nå kommer av politikervedtatt pålegg om hvordan bankene skal oppføre seg, og av at staten garanterer dersom bankene handler uansvarlig.

Slikt ville ikke ha skjedd i et fritt marked. I et fritt marked er det ingen pålegg fra staten til bankene, det er ingen pålegg om rentenivå, det er ingen pålegg om at visse grupper skal få lån selv om de ikke er kredittvedrige.

Mao., en slik krise som vi har nå kan ikke skje i et fritt marked, de skjer kun i regulerte økonomier.

Valebrokk tok ikke sterkt nok i når han skrev at Willoch gjorde én fatal feil, det som skjedde på 80-tallet inneholdt to fatale feil: renten ble ikke sluppet fri, og staten ville overta dersom banken opptråde uansvarlig.

Valebrokk tar også opp et par andre ting som vi vil la ligge, men vi kan ikke unnlate å si noe om følgende. Han skriver: ”Det hender friheten er kapitalismens verste fiende.” Frihet og kapitalsime er det samme. Og som Valebrokk selv sier: det var mangel på frihet som førte til den krisen i kapitalismen han omtaler.

Det er nok uklart også for Valebrokk hva han mener med denne selvmotsigende setningen. Men uansett er nok Valebrokk en av minst ille kommentatorene i Norge.
.
.
.
.
.
(Skrevet av VM)

Å reise med Hurtigruta må være en fantastisk opplevelse! Å kunne se hele den vakre og ville kysten fra Bergen til Kirkenes i løpet av noen dager må være noe man aldri glemmer. Og Hurigruta er da også med årene i større grad blitt et tilbud til turister. Hurtigruta startet i 1893, og var da ment for transport av folk og gods, og den var et viktig knutepunkt for en rekke byer og tettsteder langs kysten.

Men etter hver har det kommet andre transport- og kommunikasjonsmåter, og behovet for Hurtigruta som transportmiddel og som det som knytter steder sammen er blitt sterkt redusert. Til gjengjeld har turisttrafikken økt, og spesielt amerikanske turister er imponert og begeistret over det de ser under turen fra Bergen til Kirkenes og tilbake.

Men som så mye annet i Norge går Hurigruta med underskudd, og ikke bare det, underskuddet øker. Vi siterer fra en omtale i e24:

”Staten må doble støtten [som i dag er 265 mill kr per år] til Hurtigruten hvis driften med dagens seilingsmønster skal bli lønnsom, mener forskningsleder Gisle Solvoll ved Høgskolen i Bodø.

Underskuddene de siste årene viser at det er nødvendig å øke støtten dersom Hurtigruten (HRG) skal kunne opprettholde dagens seilingsmønster, sier Solvoll til NRK.

Solvoll står bak en rapport der det heter at det i år ville vært nødvendig å doble støtten, til minst 500 millioner kroner. Selskapet har stor betydning for kystsamfunnene, heter det i rapporten.

– Dersom Hurtigruten skal klare å drive med overskudd, må staten øke støtten kraftig. Men for kystsamfunnene er dette viktig, sier han.” (sitat slutt).

At en virksomhet er lønnsom betyr at den skaper verdier. Det betyr at man får mer ut av virksomheten enn man putter inn. Dersom den ikke er lønnsom, dersom den går med tap, betyr det at den ikke skaper verdier, men at den forbruker verdier.

Når Hurtigruta går med underskudd så betyr det at den forbruker verdier, dvs. at de som er i kontakt med den ikke verdsetter tilbudet i så stor grad at det kan drives.

Det er to svar på en slik problemstilling. Man kan enten la virksomheten opphøre, noe som vil føre til at ressursene vil bli bedre utnyttet andre steder.

Eller man kan be om statsstøtte. Statsstøtte betyr at staten bruker tvang/vold for å få folk til å betale for noe de ikke er villig til å bruke penger på på frivillig vis.

Statsstøtte til Hurtigruta betyr at folk som ikke er interessert i å bruke penger på den allikevel tvinges til å gjøre det.

Alle former for statstøtte innebærer at folk fratas penger under trusler om vold, og at pengene så brukes på å opprettholde tilbud og virksomheter som det egentlig ikke er grunnlag for.

Det bør være slik at næringene skal holde liv i folk, det bør ikke være slik at folk skal holde liv i næringene. Statsstøtte betyr at folk tvinges til å holde liv i næringer som ikke er liv laga.

DLF er med på at Hurigruten har hatt en viktig oppgave for Norge og kystbefolkningen, og at en tur med Hurtigruta er en stor naturopplevelse. Men vi er imot all statstøtte, og DLF går derfor imot all statsstøtte til Hurtigruta. Vi mener at ethvert individ skal ha full rett til å disponere det det tjener og det de eier, og dersom noen vil bruke sine egne penger på en eksotisk båttur så har de all rett til det. Men staten har etter DLFs mening ingen rett til å tvinge noen til å finanseire båtturer som de ikke er interessert i, uansett hvor fantastisk turen er og uansett hva tradisjonen måtte være.

I dag kommer vi innledningsvis til å spekulere med utgangspunkt i en konkret sak. Saken handler om drapet på en pirattaxisjåfør i Trøndelag, og mannen som nå er siktet i saken.

Vi siterer fra VG: "En ...tidligere drosjesjåfør (25) er siktet for drapet på Mahmed Jamal Shirwac (46). Offeret ble henrettet med flere skudd da han kjørte pirattaxi i Trondheim natten til 23. august.

25-åringen, som er etnisk nordmann, oppvokst i en bygd i Sør-Trøndelag, måtte selv slutte som drosjesjåfør på grunn av flere episoder med dårlig oppførsel, får VG bekreftet. Han ble oppfattet som psykisk ustabil.Raseriet hans skal særlig ha vært rettet mot kolleger. Bedriftshelsetjenesten var også inne i bildet før mannen sluttet for knapt to år siden. ...

Broren [til siktede] tror ikke siktede og avdøde Mahmed Jamal Shirwac kjente hverandre fra før. Politiet mener 25-åringen likevel kan knyttes til drapet. Ifølge etterforskningsleder Terje Lunde kjenner man ikke til noe angivelig motiv for ugjerningen. (Sitat slutt.)

Den siktede har vært drosjesjåfør og har mistet jobben. Den drepte kjørte drosje, men gjorde dette i strid med gjeldende regler. Kan dette ha en sammenheng med motivet? Kan det være slik at siktede har fulgt/måttet følge reglene og kommet dårlig ut pga det, og det at den drepte ikke fulgte gjeldende regler og kom godt ut av det – piratsjåføren har kunnet kjøre uten begreninger i arbeidstid, uten å måtte følge regler som mange oppfatter som unødvendige, uten byråkratisk rapportering, og kanskje viktigst: uten å betale skatt - kan det være motivet?

Dersom slikt foregår i stor skala, som det ser ut til at det gjør i drosjenæringen, vil det kunne føre til misnøye og bitterhet hos de sjåførene som følger reglene.

Kan det være at den som nå er siktet har blitt kraftig lei av at han, som altså måtte følge reglene, ikke kan jobbe lenger, mens den som ikke følger reglene fortsetter å jobbe og tjener store penger?

Det burde være lett å forstå at enkelte kan bli bitre av slikt.
Den siktede har vitsstnok vært psykisk ustabil, og han har nettopp meldt seg inn i en skytterklubb og fått tilgang til håndvåpen. (Folk som er ustabile burde ikke få tilgang til våpen, men dette poenget lar vi ligge.)

Kan det være slik at den siktede har følt seg urettferdig behandlet og så har bestemt seg for å hevne seg? Som sagt, vi spekulerer og vi vet ikke mer om denne saken enn det vi har lest i avisene, men vårt hovedpoeng er at folk som følger regler, regler som reellt sett er begrensende og krenkende, i blant kommer dårligere ut enn de som ikke følger reglene, og at dette i verste fall kan føre til at de som følger reglene blir bitre og i verste fall blir voldelige overfor de som ikke følger reglene.

Hva er så løsningen på dette? Dersom det ikke hadde være noen regler ville slike situasjoner aldri oppstått.

Det er litt overdrevet å si at det ikke skal være noen regler, det skal være slik at alle involverte beskyttes mot vold og at staten kun har denne oppgaven, men det skal ikke være statspålagte regler om at man skal ha løyve, at man skal betale skatter og avgifter, etc. I et slikt fritt system vil det ikke være noe skille mellom de som følger reglene og de som ikke gjør det, da vil skillet være mellom de som gir et godt tilbud og de som ikke gjør. I praksis vil det da finnes drosjefirmaer som man kan skille fra hverandre f.eks. ved at hvert firma har sin egen farve på bilene, og konkurransen mellom firmaene vil føre til stadig bedre kvalitet til kundene.

Som sagt, om denne konkrete saken har vi spekulert om motivet, men poenget er at de som følger etter vårt syn unødvendige og skadelige regler med rette vil kunne føle seg krenket av de som gir blaffen i reglene, og slike ting kan i verste fall føre til at de som føler seg krenket tyr til vold, noe som er ødeleggende både for de som den går ut over og de som benytter den.

Et helt fritt system, et system hvor den eneste regel er at kontrakter skal overholdes og at ingen skal initeire bruk av vold/tvang mot andre menneker, vil føre til at mengden problemer blir redusert til et mimimum.

Over store deler av Vesten foregår det nå kraftige protester mot de høye bensinprisene. Dagsrevyen viste i går en reportasje fra Spania hvor sjåfører med vanlig sydeuropeisk temperament hadde satt i verk kjør-sakte-aksjoner og blokkerte trafikken ved flere viktige knutepunkter. Og tilsvarende protester har vi sett i mange andre land – i Norge medførte det nordisk temperament dog kun at aksjonen var en Internettbasert oppfordring om å boikotte visse bensinmerker.

Men hvem er det som har skylden for den høye bensinprisen (la oss skyte inn at historisk sett er ikke bensinprisen spesielt høy – lederen i siste nummer av Teknisk Ukeblad påstår at iskrem har steget mer i pris enn bensin de siste årene - men vi skal la dette punktet ligge foreløpig).

Som sagt, spørsmålet er hvem som har skyld i at bensinprisen er høy? De som vanligvis får skylden er oljeselskapene. Men oljeselskapene leter overalt eller olje, de pumper den opp av bakken (eller havbunnen), de raffinerer den, de frakter den til bensinstasjoner over hele verden, og de selger den i sterk konkurranse med andre selskaper.

Oljeselskapene sørger altså for at bensin er tilgjengelig, at tilbudet øker, og de er dermed med å på å senke prisen.

Hva med miljøbevegelsen? Den arbeider imot oljeutvinning, de vil hindre at oljeselskaper tar nye felter i bruk, de vil stanse leting etter nye oljefelter. I tillegg forsøker den å få politikere til å lege avgifter på bensinprisen.

Og hva med politikerne? De ikke bare legger avgifter på bensin (i Norge er godt over halvparten av bensinprisen avgifter til staten: bensinavgift, CO2-avgift, moms), de legger også hindringer i veien for oljeleting, dels ved å stenge visse områder for oljeleting, og dels ved å pålegge oljeselskapene restriksjoner med meningsløse miljøhensyn som begrunnelse (vi sier dog ikke at alle miljøhensyn er meningsløse).

Politikerne er også ansvarlige for en pengepolitikk som medfører at pengene mister verdi – og da ser det ut som om varene stiger i pris. Men egentlig er en generell prisstigning – som også omfatter bensinprisene - forårsaket av den økonomiske politikken og den pengepolitikken som regjeringen og sentralbanken fører

Så, oljeselskapene arbeider for å skaffe olje/bensin og arbeider derfor reelt sett for å holde prisene lave. Miljøbevegelsen og politikerne, derimot, det er de som sørger for at bensinprisen er høy. Er det noen som skal ha skylden for høy bensinpris så er det altså politikerne og miljøbevegelsen. (Det er kanskje litt urettferdig å skrive ”politikerne” her, de politikere som er medskyldige er kun de politikere som mener at det skal være avgifter på bensin.)

Hva er så DLFs syn? Vi anser privatbilisme (og annen bilisme) som et stort gode, og vi er imot alle offentlige restriksjoner på bilkjøring. Folk bruker bil til og fra jobb, til og fra barnehave, til og fra ferier og til å besøke slektinger og venner. Og noen kjører bare fordi det er gøy. Næringslivet frakter varer til de mest fjerntliggende steder og sørger for at folk overalt kan ha tilgang til viktige og nyttige produkter.

Vi anser alt dette som goder, og vi er sterkt imot at det skal være statlige restriksjoner på slikt.

Vi er imot alle bensinavgifter. Vi mener at oljeselskapene skal ha frihet til å lete etter, produsere og selge olje/bensin. Og hvis vi hadde hatt frihet på dette området ville bensinprisen være lavere enn den er i dag.

Det virker rimelig klart at Telenor har sviktet i forhold til sine underleverandører i Bangladesh. Det er helt uholdbart at et stort og seriøst firma som Telenor skal benytte underleverandører som opererer slik enkelte av disse underleverandørene har gjort (det er snakk om at ansatte i disse har utført svært farlig arbeid uten at de har hatt noen form for sikring).

Ille er det også at Telenor ikke har reagert når enkelte har forsøkt å varsle: ”Initiativ for etisk handel, hvor Telenor er medlem, har gjentatte ganger advart telegiganten og bedt Telenor forbedre sine etiske retningslinjer overfor leverandører. Men Telenor har i svært liten grad lyttet til rådene.”

Men vårt poeng her skal ikke være svikten hos Telenor, vårt poeng er hvordan man bør forholde seg til arbeidsvilkår i fattige land.

I rike land har man god sikring av de som har farlig arbeid: folk som jobber i høyden er sikret med sikkerhetsliner eller gjerder, folk som jobber med farlige kjemikalier er sikret med masker, folk som arbeider med farlige verktøy er sikret med vernesko, osv. Men alt dette koster penger, og det er ikke mulig for et firma å gjennomføre slikt dersom det ikke har råd til det. Derfor vil i en periode det forekomme i fattige land at enkelte arbeider med farlige ting uten at de har de sikringstiltak som ansees som selvsagt i rike land. Men etter hvert som velstanden stiger vil firmaene i stadig større grad ha mulighet til å sikre sine ansatte.

Mht Telenors underleverandører i Bangladesh så har det visstnok skjedd at folk har arbeidet med syrebad og at det ikke har vært noen forn for sikring av de som arbeidet. Det er helt uholdbart at et firma som Telenor godtar slikt.

Et seriøst firma sørger for at de ansatte har en trygg arbeidsplass, og dette gjelder også underleverandørene. Det er Telenors ansvar å sjekke underleverandørene og sikre at arbeidsforholdene er akseptable.

Dette illustrerer også viktigheten av at store seriøse firmaer opererer i fattige land. En slik sak ville neppe ha fått noe oppmerksomhet dersom det ikke hadde vært et stort vestlig firma som var involvert. Arbeidsforhold som de som er avslørt i underleverandørene er ikke uvanlige i fattige land, og de har ikke fått mange oppslag i pressen. Men når et firma som Telenor er involvert vil det føre til oppmerksomhet og til at arbeidsforholdene bedres. Sikringstiltak vil videre være med på å effektivisere produktiviteten i de fattige land, og da vil velstanden stige. Da vil etter hvert flere firmaer få råd til å sikre sine ansatte, og den generelle velstand vil da stige.

Flere av oppslagene om denne saken har tatt opp barnearbeid. Etter vårt syn er dette lite kritikkverdig. I de fattige land er produktiviteten lav, og derfor må ofte hele familien være i arbeid. Det som kan eliminere dette er at produktiviteten stiger og at færre må arbeide for å kunne forsørge familien. Å presse igjennom et statlig forbud mot barnearbeid vil føre til at familiens inntekt synker, og at barna da enten må sulte eller tigge. Det eneste som kan avvikle barnearbeid er en økning i produktiviteten. Et forbud vil ikke ha en slik effekt, et forbud vil bare ha negative effekter.

Hva er det som fører til stigende produktivitet? Jo, det er økning i akkumulert kapital. Jo mer kapital det er bak hver ansatt, jo mer produktiv vil han være. Det som er løsningen på problemene i de fattige land er da at vestlige firmaer investerer og skaper arbeidsplasser. Men dette krever at landet som det skal investeres i har et sivilisert styresett: at rettsapparatet fungerer, at skattene er lave, at man kan være sikret langsiktige rammevilkår, at man ikke risikerer at staten i landet eksproprierer/sosialiserer virksomheten, etc. Det er dette som er den eneste vei til velstand.

I flere måneder har aviser og nyhetssendinger på TV omtalt boligkrisen i USA: Vi har sett reportasjer om familier som hadde flyttet inn i drømmehuset, men som så må selge og flytte ut fordi de ikke klarte å betjene gjelden: husdrømmen ble til et gjeldshelvete.

Poenget med reportasjene har åpenbart vært å vise at frihet og markedsøkonomi, som USA påståes å ha, er skyld i nedgang, brutte forventninger, fattigdom og krise.

Men hva er egentlig årsak til boligkrisen? Vi skal sitere fra en artikkel som klart og tydelig forklarer dette, men først gir vi en kort oppsummering: Krisen skyldes i hovedsak at myndighetene presset banker til å gi boliglån til familier som normalt ikke ville ha fått lån fordi de ikke var kredittverdige.

Hva hvis låntagerne ikke klarer å betale tilbake? Da vet bankens ledelse at den vi få hjelp av staten, slik at den egentlig ikke risikerer mye på å opptre uansvarlig.

Problemene skyldes altså ikke det frie marked, problemene skyldes at staten presset banker og låntagere inn i ordninger og avtaler de i et fritt marked ikke ville ha vært omfattet av, og av at bankene vet at går det galt så vil staten redde dem. Alt dette fører til en sterkt økende uansvarlighet på alle hold.

Vi siterer fra artikelen ”Don’t Blame the Markets” av Jerry Bowyer, publisert i New York Sun 18. april:

“The government compels banks to make loans in poor neighborhoods even if the applicants are not considered prime borrowers. You may not know about that because the Community Reinvestment Act is not exactly a household (excuse the pun) name.

But the commercial banks do know about it. They have a CRA department. They get a CRA rating. They know that the way to get a high CRA rating is to make loans to poor applicants or in poor urban neighborhoods regardless of the financial prudence of the loans.

They know that if they don’t do this, they will be punished severely by the regulators when they try to make any major change which is dependent on regulatory approval. And they know that pretty much every major change a traditional bank makes is, in fact, subject to regulatory approval. So, they grit their teeth and stamp a big inky “yes” on an application which they know, according to traditional financial standards, deserves a “no.”

Up until 1995 the Community Reinvestment Act was largely a requirement to support “community groups” in poor neighborhoods. Of course, this often meant left wing groups like ACORN, etc. But after 1995 the scope of the law was dramatically increased.

Over the strenuous objections of the banks themselves and some Republicans in Congress, CRA was renewed and modified in such a way that it gave far more power to the federal government to punish banks for not lending more widely in poor neighborhoods.

The classic “fair housing” laws from the Martin Luther King Jr. era of civil rights were deemed insufficient. Under CRA, not only were realtors required to sell to qualified buyers regardless of race, which they should have been, but banks were accused of a new kind of “financial redlining” if they didn’t provide the funds. Income, credit history, assets, debts were out. Urban neighborhoods were in. The Home Mortgage Disclosure Act pushed things along too by requiring banks to ask about and disclose the race of its mortgage applicants. In effect, banks were forced to provide the evidence of their own alleged discrimination.

Subprime loans to minority applicants exploded ten fold in the mid-1990s as a result. In fact the Clinton administration found a rapid increase in subprime loans in minority neighborhoods. Their principle worry was that, even then, not enough lending was going on in these communities. More was needed. And they got what they asked for.

Under New Deal-era regulatory rules of Glass-Steagall, commercial banks and investment banks were separated. When that act was repealed as part of banking deregulation in 1999, commercial banks and investment banks were able to merge, subject to approval by regulators.

However, the banks’ CRA rating was taken into account in the decision. This meant that a high CRA rating became an important prerequisite for mergers, which increased the pressure on the banks to make these risky loans. The banks also were given permission to put these loans into packages of securities that could then be sold into investment markets.”

Dette skulle være tydelig nok: det er statlig innblanding i det frie marked som er skyld i boligkrisen i USA.

Hadde man hatt et fritt marked ville levestandarden stige for alle over tid. Stalige inngrep fører til at noen får det bedre på kort sikt og at alle får det verre på lang sikt. Det som er skjedd i boligkrisen i USA bekrefter dette enda en gang.

”Lykken kan bli kortvarig …. For nå gjør Regjeringen helomvending - og setter trolig opp igjen avgiften som de satte ned i fjor høst … ”. Dette leser vi i dagens Aftenposten, og dette er typisk sosialdemokratisk politikk: politikerne får en fiks ide, de lar seg rive med av en stemningsbølge og så innfører de tiltak (som som regel innbære stimuli – subsidier, lavere avgifter, støtteordninger - i bestemte retninger). Så viser det seg at grunnlaget for endringen er feil, eller stemningen begynner å gå i en annen retning, og så gjør myndighetene helomvending, og de som lot seg overtale til å følge myndighetenes forrige innfall er blitt lurt og føler seg, naturlig nok, lurt.

Denne gangen handler det om dieselavgiften, som ble satt ned i fjor høst – en endring som fikk et betydelig antall bilister til å skifte over fra bensinbil til dieselbil - og som regjeringen nå vil sette opp igjen.

Vi siterer fra Aftenposten:

”Regjeringen vurderer å fjerne ordningen med redusert årsavgift for dieselbiler med partikkelfilter. Samtidig blir drivstoffavgiften på diesel økt ytterligere.

Lykken kan bli kortvarig for dem som kjøpte dieselbil på grunn av lavere avgifter. For nå gjør Regjeringen helomvending - og setter trolig opp igjen avgiften som de satte ned i fjor høst for dieselbiler med partikkelfilter.

Snuoperasjonen skyldes helt ny kunnskap. Biler med partikkelfilter slipper ut mer av den helseskadelige gassen NO2 enn biler uten. Dette ifølge ny forskning i regi av det britiske miljøverndepartementet. NO2 er blant stoffene som gir størst risiko for helseskader.

Regjeringen premierer i dag bilister som kjøper dieselbiler med partikkelfilter. De betaler 430 kroner mindre i årsavgift enn bileiere som kjører uten partikkelfilter. I fjor utgjorde dieselbiler 73 prosent av nybilsalget, mot i underkant av 20 prosent før Regjeringen la om avgiftene.

- Vi vil gå gjennom den britiske rapporten og vurdere om den skal føre til endringer. Det kommer hele tiden ny kunnskap på dette området. Vi har selvsagt respekt for ny forskning, sier statssekretær Geir Axelsen (Ap) i Finansdepartementet.

Det er likevel uklart om en endring kan være på plass allerede i statsbudsjettet for 2009. En gjennomgang av de nye funnene kan ta noe tid. Foreløpig er det bare én studie - riktignok tung - som konkluderer med at partikkelfilter gir økt helsefare. All annen forskning har til nå pekt mot at slike filtre er bra” (sitat slutt).

Det er helt klart at myndigheten opptrådet alt for raskt da de forsøkte å presse folk over fra bensinbil til dieselbil.

Vi er absolutt for at utslipp av skadelige stoffer skal reduseres, men måten myndighetene forsøker å gjøre dette på er helt feil. Det som skjer er at politikere tenker meget kortsiktig, de forsøker å gi inntrykk av å løse problemer her og nå, samtidig som det er umulig for vanlige politikere å tenke langsiktig.

Dette fører til at slike ting skjer: plutselig er dieselbiler mer miljøvennlige, politikerne styrer folk i retning av å skifte til dieselbiler, og så viser det seg at dieselbiler ikke er så miljøvennlige allikevel, og så snur politikerne 180 grader. I denne prosessen blir et stort antall bilister lurt. Men slik er sosialdemokratiet, slik må det bli dersom politikerne (som i sosialdemokratiet) skal styre det aller meste og har alle typer maktmidler til sin rådighet. Og så lenge folk stemmer på sosialdemokratiske parter – alle partiene fra FrP til SV - vil det fortsette på denne måten.

Hvordan skal man da forholde seg til farlige utslipp? For det første må det ikke treffes tiltak mot utslipp før man er rimelig sikre på at de er skadelige. (Og tiltakene må aldri være avgifter til det offentlige - slike er umoralske og vil bli misbrukt av politikerne!)For det annet er utslipp av den typen det er snakk om i denne saken slik at naturen tåler en viss mengde, dvs. naturen kan absorbere visse mengder utslipp uten at vanlige mennesker merker dette som forurensning. Det er kun hvis utslippene overstiger denne totale mengden at det blir skadelig, og da er det riktig av myndighetene å passe på at utslipp over denne grensen ikke skjer. Det som er den riktige måten å håndtere dette på da er å ha en ordning med eiendomsrett, dvs. med salgbare kvoter. Salgbare kvoter innebærer at bilistene ved sin kjøring etablerer eiendomsrett til å slippe ut en viss menge avgasser, og myndighetene registrerer på basis av dette en kvote på hver bil, og så kan de som får eierskap til disse kvotene selge dem som de vil. Hver bil kan da kjøres slik at de samlede utslipp fra bilen ikke overskrider bilens kvote. (Dette er bare ment som en kort skisse av ordningen, det er åpenbart at den må utarbeides i detalj før den kan implementeres.)

Det politikere gjør er å kjøpe stemmer ved å bestikke velgerne med penger som de har tatt fra de samme velgerne. Det politikerne sier er ”Stem på oss så skal dere få bedre skole, bedre helsevesen, bedre pensjon, osv.”, men for å finansiere dette bruker politikerne penger som de har tatt fra velgerne.

Ofte er det også slik at fordelene går til mindre grupper, at fordelene er kortsiktige, og at alle må betale – og at alle, unntatt politikerne, ville ha kommet bedre ut dersom folk hadde fått beholde sine penger og skaffet seg det de trengte ved å bruke dem selv også på slike ting som skole til sine barn, pensjonsforsikringer og helseforsikringer.

Vi kom til å tenke på dette da vi i dagens aviser leste om det nylig avsluttede lønnsoppgjøret. Kort fortalt går et viktig punkt i oppgjøret ut på at de som er litt eldre får beholde sine svært gode pensjonsordninger – dette selv om de lever lenger enn da ordningen ble innført og at ordningen derfor er i store vanskeligheter. For å være med på å løse de økonomiske problemene som oppstår har regjeringen forpliktet at staten, dvs. skattebetalerne, i årene fremover skal bidra med 100 milliarder kr frem til 2050.

Det som har skjedd er altså at regjeringen, den rød-grønne regjeringen, har lovet at staten skal bruke mer enn 100 mrd kr av fremtidige skatteinntekter på en gruppe arbeidstagere – dette gjelder ikke alle arbeidstagere, men kun de som har tariffavtale – fordi man nå skal få i land et lønnsoppgjør og slippe en streik, en streik som ville ha gjort regjeringen meget upopulær.

Så for å kjøpe seg stemmer ved neste valg pålegger Stoltenberg & co dagens unge i årene fremover å betale 100 mrd kr for å forlenge i noen få år en svært gunstig pensjon til de av dagens middelaldrende og eldre som har tariffavtale.

Vi har flere ganger sagt at det norske pensjonssystemet er bankerott: la oss i dag bare nevne at da ordningen ble innført for ca 40 år siden var det fire yrkesaktive bak hver pensjonist, mens i 2050 vil der kun være 1,7 yrkesaktive bak hver pensjonist.

Videre vil vi sitere fra vår kommentar om pensjonene 11. september 2005: "«Beregninger lagt frem i Pensjonsmeldingen viste for eksempel at statens pensjonsforpliktelser nå øker med i størrelsesorden 200 til 250 milliarder kroner i året». Dette finner vi skjult inne i en artikkel skrevet av finansminister Per Kristan Foss i Aftenposten sist mandag (5/9-05).

Ole Gjems-Onstad, Norges fremste ekspert på alt som har med skatt å gjøre, har beskrevet Folktrygden som er pyramidespill, og dette ferske tallet fra Foss viser at Gjems-Onstad har enda mer rett enn vi fryktet.

For å sette dette tallet i perspektiv: statsbudsjettet for 2004 er på 873 mrd kr (dette er utgiftene, inntektene er på 814 mrd kr).

Dessuten er Folketrygdens samlede forpliktelser nå ca 4000 mrd kr, og oljefondet er på ca 1300 mrd kr.

Folketrygdens forpliktelser øker altså hvert år med et beløp som er ca 1/4 av hele statsbudsjettet. Enhver må forstå at dette ikke kan vare i lengden” (sitat slutt).

Så lenge folk fest ikke forstå hvor uansvarlig en statlig pensjonsordning er, vil problemene bare øke inntil en dag virkeligheten ikke lenger kan ignoreres, og da vil vi alle bli utsatt for en kraftig buklanding.

Alternativene er små reduksjoner nå, eller kraftige reduksjoner i fremtiden. Det virker som om alle unntatt oss foretekker en kraftig buklanding en gang i fremtiden, men antagelig gjør de det fordi de tror på de politikerne som forteller dem at en slik buklanding kan unngås. Men som det heter: ”Verden vil bedras” – dette er det vanlige.

Noe av det første Olaf Thommesen gjorde da han entret rikspolitikken var å foreslå at det skulle gis skattelettelse for folk som hadde hushjelp (Thommesens familie hadde da hushjelp). Forslaget ble med all rett latterliggjort, det var et uttrykk for en prioritering som kun en meget snever krets av overklassefolk kunne relatere til.

Nå følger Høyre i Thomessens fotspor; de går nå inn for skattelettelse til de som leier inn vaskehjelp, hushjelp, barnepike eller gartner. Begrunnelsen ser for Høyre sikkert i utgangspunktet tilforlatelig ut: de vil redusere den sterkt økende mengden svart arbeid innen de nevnte yrkene. Ved å gi skattelettelse vil det bli lettere å unngå bruke svart arbeidskraft for å få utført disse oppgavene.

Men det er mye som er galt med dette forslaget. For det første gis ikke skattelettelsene fordi den som tjener pengene har rett til å beholde dem. For det annet gis skattelettelsen kun til de som leier inn gartner og barnepike – de som utfører disse oppgavene selv uten å leie inn hjelp, de få ikke skattelettelsen. Dette betyr at man blir straffet for å jobbe i sin egen have, for å vaske sitt eget hus, eller for selv å ta seg av sine barn. For det tredje er de som er ment å nyte godt av skattelettelsen ikke de som mottar den, men de som jobber for dem. Man gir altså skattelettelse til A for at hans gartner B og hans hushjelp C skal kunne jobbe hvitt istedenfor svart (og derved få pensjonspoeng, sykepenger, etc.).

Ja, vi er for skattelettelser, men vil ville ha foretrukket lettelser som gis til alle. Hvis man skal følge utgangspunktet i Høyres forslag burde man gitt til alle den skattelettelse som de som leier inn hjelp vil få, og ikke bare til de som leier inn hjelp.

Dessuten er det ille at et parti setter krav og betingelser på denne måten: ”Hvis dere gjør som vi synes så skal dere få skattelettelse, hvis dere ikke gjør som vi synes så får dere det ikke” – vi ville som sagt ha foretrukket at en tilsvarende skattelettelse ble gitt til alle. Vi er for frihet, og frihet innebærer at hver enkelt skal kunne gjøre som han selv vil, vi er imot at staten skal gi fordeler til de som opptrer på en bestemt måte, i dette tilfellet å leie inn gartner eller barnepike.

Svart arbeid er et stort og økende problem, men løsningen – den eneste løsningen - er å gi skattelettelser til alle (og å redusere byråkratiet, forenkle regelverket, etc.).

Høyres forslag er smått, det er snevert, det favoriserer enkelte som kan oppfattes å ha mye penger, det er utrykk for politikere styringsvilje, og det virker i sin helhet latterlig. Det innebærer også at Høyre følger i fotspor andre har tråkket opp, i dette tilfellet Olaf Thommesen, men Høyre har også denne gang valgt feil forbilde. Mao.: forslaget er typisk for Høyre.

”Harstad kommune bryter likestillingsloven [ved å] betale ingeniører høyere lønn enn sykepleiere.” Dette var et av oppslagene i NRKs nyhetssending i går, og på hjemmesiden leser vi følgende om saken:

”Likestillingsombudet mener Harstad kommune bryter loven ved å lønne to avdelingssykepleiere lavere enn kommunens avdelingsingeniører.

- De har ikke lik lønn i forhold til arbeid som vi mener er av lik verdi, sier fungerende likestillingsombud Ingeborg Grimsmo til NRK.

Det er to kvinnelige avdelingssykepleiere i Harstad kommune som har klaget inn lønnen sin til Likestillings- og diskrimineringsombudet. De mener jobben de har har like stor verdi som flere mannlige ingeniører på mellomledernivå i kommunen.

- Det er ingen grunn til at kommunen skal forskjellsbehandle på den måten de gjør, avslutter Grimsmo” (sitat slutt).

Vi er ikke overrasket over at slik utspill kommer, og vi er heller ikke overrasket over at det i dag er i strid med loven å betale den lønn som er nødvendig for å få ansatte kvalifiserte folk. Vi sier dette fordi den mest realistiske løsningen på dette problemet er å redusere lønnen til ingeniørene. Å øke lønnen til alle sykepleierne som dette vil gjelde for er ikke mulig fordi det er så mange av dem, og det vil derfor bli for kostbart.

Lønnen – den frivillig avtalte lønn - i en stilling er uttrykk for en rekke faktorer, ikke bare slik ting som arbeidspress, ansvar, utdannelsesnivå og dyktighet, den er også et uttrykk for hvor mange som er kvalifisert til og villige til å utføre jobben - hvis mange er i stand til å utføre en jobb må lønnen bli lavere enn den ellers ville ha vært. Ved å kreve lik lønn for lik arbeid, slik likestillingsombudet går inn for i denne saken, ses det bort fra antallet som er villige til å ta jobben.

Hvis mange er i stand til å ta en bestemt jobb (f.eks. avdelingssykepleier), og få er i stand til å ta en annen jobb (avdelingsingeniør), og disse lønnes likt, vil det medføre at enda flere vil søke seg til sykepleierjobben, og enda færre til ingeniørjobben. Man vil mao. raskt få en overflod av sykepleiere og en mangel på ingeniører. Dersom likestillingsombudets ønsker følges, vil dette bli resultatet.

Lønnsnivå bør avgjøres av det frie marked, dvs. av de involvertes behov, ønsker og preferanser. Markedslønnen tar hensyn til alle relevante fakta som det er nødvendig å ta hensyn til når man skal benytte den samlede arbeidskraft på en mest mulig økonomisk måte.

Dersom man ikke fastsetter lønn på basis av det frie marked, betyr dette reelt sett at noen sitter og synser hva løsnningen skal være ("vi mener at disse to jobbene er av samme verdi"), og dette betyr alltid at enkelte viktige fakta ikke kommer med i beregningen av hva riktig lønn vil være. Dersom lønn fastsettes etter synse-prinsippet vil dette nødvendigvis bety at noen vil få for høy lønn, og at noen vil få for lav lønn (i forhold til den riktige, dvs. markedsbestemte, lønnen). Siden lønn er viktig for rekruttering vil dette betyr at man vil få mangel på folk i enkelte yrkesgrupper, og overflod av folk i andre yrkesgrupper.

Kun den fullt ut markedsbestemte lønnen vi føre til at man få et mest mulig korrekt antall personer som kan gjøre de jobber som det er behov for.

Dersom likestilingsombudets ønske blir fulgt vil det føre til en yterligere skjevhet i den utdannelse folk har og de jobber de ønsker seg i forhold til de jobber som finnes. Dersom ønsket blir fulgt vil det altså føre til at det blir mangel på kvalifiserte folk i enkelte yrker, og at det er for mange som søker seg til jobber i andre yrket. Men det er slik velferdsstaten er.

Halvparten betaler nå toppskatt, forteller Aftenposten på sin førsteside i dag. Nettversjonen av artikkelen forteller følgende: ”160.000 flere må betale toppskatt. Lønninger bare litt over gjennomsnittet vil få toppskatt i år. Dermed får nesten halvparten av alle heltidsansatte toppskatt. …

Når innslagspunktet øker mindre enn lønnsveksten, vil flere få toppskatt. Dette kan være tilsiktet, som i 2007. Men det kan også være utilsiktet ved at lønnsveksten viser seg å bli større enn antatt da innslagspunktet ble vedtatt ved inngangen til året. Men det skjer likevel ingen korreksjon for dette i etterkant.” (Sitat slutt)

Det som har skjedd her skjer på alle andre områder: ordninger som var ment for noen få, utvikler seg slik at de omfatter stadig flere: Toppskatten skulle bare ramme de rikeste, men den rammer nå halvparten. Støtteordinger skulle bare hjelpe noe få, men i dag er det innpå 800 000 nordmenn i arbeidsfør alder som lever på en eller annen form for offentlig støtte.

Med andre ord: På den ene side blir skattene og avgiftene stadig mer omfattende og vi betaler mer og mer til det offentlige, og på den annen side er det flere og flere som ikke lever av egen inntekt, men av offentlige støtteordninger som finansieres nettopp av de stadig økende skattene.

Slik må det være i velferdsstaten. Denne utviklingen er en uunngåelig følge av velferdsstaten: velferdsstaten er en samfunnsorganisering som innebærer at vi skal betale mye av det vi tjener i skatt, samtidig som det offentlige skal ta seg av flere og flere oppgaver, og samtidig som alle svake skal støttes.

Dette må nødvendigvis føre til det vi ser omkring oss hver dag: et forfall på alle områder (snusk, korrupsjon, skattesnyteri, svart arbeid), høyere skatt, stadig flere på trygd, misbruk av trygde- og støtteordninger, kriminalitet, osv., dette fordi jo høyere skattene er jo flere vil forsøke å lure seg unna, og jo mer genersøe støtteordningene er, jo flere vil forsøke å komme inn under dem.

Dette er et enormt problem, et problem som bare blir større for hver år som går, og det kan ikke løses innen velferdsstaten.

Kun en avvikling av velferdsstaten kan løse dette problemet. Alternativet til velferdsstaten er et fritt system hvor hver enkelt beholder det han tjener og bruker det - altså sin egen inntekt - på å skaffe de tjenester han ønsker seg, inkludert helseforsikring, pensjonsforsikring, og skole til egen barn. I dette frie systemet er statens eneste oppgave er å beskytte hver enkelts frihet. Kun en slik ordning kan gi et samfunn som er stabilt og harmonisk og som har stadig stigende velstand for alle.

”Polske håndverkere utnyttes!” er budskapet vi har fått servert i aviser og i nyhetssendinger på TV og i radio de siste dagene: De jobber opptil 60 timer per uke, de får lav lønn, og de bor elendig (de sover på en gammel madrass i en gammel konteiner med 3 kvadratmeter til disposisjon per pers.), osv.

Alle har reagert: politikere, fagforeninger, Arbeidstilsynet, pressen. Alle går inn for at de polske håndverkerne øyeblikkelig skal opp på norsk nivå, dvs. at de skal ha tarifflønn, kun arbeide 37,5 timer per uke, og få en anstendig størrelse og standard på hyblene/boligene.

Vi er med på at forholdene de har er dårlige hvis man sammenligner med hva som er vanlig i Norge for norske arbeidere. Men det som er viktig er jo å sammenligne med forholdene de har hjemme i Polen.

Siden de kommer hit må vel forholdene og betingelsene de har her være bedre enn de de har hjemme i Polen. Mao. selv under de forhold som er beskrevet ovenfor har de det bedre i Norge enn i Polen.

Er det da noen grunn for myndighetene til å reagere? Dersom norske forhold blir trumfet igjennom overfor disse polske arbeiderne vil de miste sitt konkurransefortrinn. Mao. dersom polakkene blir dyrere, like dyre som nordmenn, vil de miste jobbene sine – dersom norske arbeidere er like billige som de polske vil arbeidsgivere foretekke norske arbeidere, og polakkene vil miste (eller få kraftig redusert) muligheten de hittil har hatt til å jobbe i Norge. (Vi forutsetter her at kvaliteten på norske og polske håndverkere er omtrent den samme – vår erfaring på dette området, en erfaring som riktignok er meget beskjeden, forteller dog at polakker er langt bedre og mer pålitelige og mer dyktige enn mange norske håndverkere).

Det som skjer er altså at polske arbeidere i Norge har et konkurransefortrinn, og dette utnytter de ved å tilby gode tjenester til en lavere kostnad enn det som er vanlig i Norge. Dersom de som reagerer får det som de vil vil polakkene miste dette fortrinnet, og de vil i mange tilfeller miste muligheten til å jobbe i Norge. Dette er dårlig både for dem og for deres kunder, som enten ikke vil ha råd til å bruke håndverkerne, eller må akseptere høyere kostnader.

Det som vi har reagert mest på er polakkenes boforhold, de er svært dårlige. Men hvorfor er de så dårlige? Jo, fordi det er for få boliger til utleie. Og hvorfor det? Jo, fordi det i Norge er store offentlige restriksjoner på bygging av boliger – det er dette som gjør at det er færre boliger enn det burde være, og at de som er er dyrere enn de burde være. Hvis bygging tillates i samsvar med prinsippet om individuell frihet vil det bli nok boliger, og de vil bli stadig bedre og stadig billigere.

Så det eneste som totalt sett kan bedre de polske håndverkernes situasjon er at offentlige begrensninger på produksjon, verdiskapning, handel og arbeid fjernes. Dessverre frykter vi at alt vil gå motsatt vei, vi frykter flere offentlige inngrep og restriksjoner, og at alle derfor vil kommer dårligere ut. Og dette vil gjelde både polakkene og deres kunder.

Ifølge Dagsrevyen i går var gårsdagen en merkedag: statistikker viste at prisstigningen nå er høyere enn den har vært i de siste 26 år; man må helt tilbake til 1982 for å finne en prisstigning som er like stor som den vi har i dag.

Reportasjen viser at butikker satte opp matvarepriser, og det ble også varslet at Norges bank på torsdag muligens ville sette opp renten enda en gang.

Dette er ille, men det er enda verre at ingen slike reportasjer forteller om årsakene til problemene, og hva som vil være løsningen.

Essensielt sett er årsaken til den siste tidens generelle prisstigning – dette skjer ikke bare i Norge, men i land over hele verden – at USA, verdens største og sterkeste økonomi, i de siste år har ført en kraftig inflasjonspolitikk. De amerikanske myndighetene har satt renten kunstig lavt, og har foretatt en stor økning i pengemengden. Dette er noe vi får bekreftet når vi ser på dollarverdien: i mange år var gullprisen ca 300 dollar per unse gull, i dag er ifølge http://www.goldprice.org/ ca 970 dollar. Altså er dollarverdien redusert til ca 1/3 av det den var for noen få år siden. At prisnivået ikke har steget tilsvarende kommer av at økonomien har vært i vekst.

Grunnen til prisstigningen er altså at myndigheten i USA de siste årene har kjørt en kraftig inflasjonspolitikk. Men hvorfor påvirker dette Norge? Fordi en rekke land har et nært forhold handelsmessig sett til USA, og da vil det som skjer der spre seg til resten av verden. For eksempel har Kina bundet sin valuta til dollar, og i det siste har vi lest om opptøyer i Kina fordi prisene på vanlige varer der har gått opp.

Men det er også andre forhold som spiller inn. For eksempel hvis et land har investert store beløp i for eksempel dollar i amerikanske banker, så vil dette påvirke hvordan landet regulerer sin egen valuta og sin økonomiske politikk: dersom et land har store plasseringer i dollar vil det ikke like at dollaren synker i verdi.

De siste årenes inflasjon vil føre til at økonomien blir uforutsigbar, og at langsikte handlinger, som for eksempel investeringer, vil bli utført i mindre grad enn tidligere. Slike ting – prisstigning, færre investeringer - vil føre til at vi får slike ting som arbeidsløshet, redusert økonomisk vekst, at investeringer og oppsparte midler får redusert sin verdi. I verste fall kan vi få en depresjon.

Hvordan kan slike ting, som historien har sett en rekke ganger, unngås? For å svare på dette må man først forstå hvordan det skjer. Og som antydet ovenfor: det skjer fordi myndighetene (delvis via en sentralbank) manipulerer pengemengden og rentenivået. Dette gjør de for å hindre økonomiske nedgangstider – problemene i USA skyldes at myndighetene ville forhindre at det som skjedde 11. september 2001 skulle føre til økonomiske nedgangstider. Men slike tiltak fører alltid til større problemer på sikt.

Man hadde en bedre periode under den såkalte høyrebølgen, som varte fra ca 1980. Da var inflasjonen og prisstigningen relativt lav, og man hadde en stabil periode med stor økonomisk vekst. (Man bør legge merke til at reportasjen i Dagsrevyen opplyste at nå var prisstigningen på det høyeste siden 1982, som var på slutten av en periode med høy inflasjon.)

Årsaken til problemene er altså at myndigheten manipulerer pengemengden - slike ting gir alltid problemer. Man kan også se dette i dag i land som Venezuela og Zimbabwe, som i de siste årene har hatt en kolossal inflasjon, noe som ødelegger økonomien, dvs. produksjon og handel.

Løsningen på denne type problemer er å frata politikerne mulighet til å manipulere pengeverdien og rentenivået. Og dette kan man få til ved å oppheve statens rett til å dirigere bankene, og til å drive en sentralbank (med monopol på utstedelse av penger). Det som er løsningen er en fullstendig privatisering av alt som har med penger og bank å gjøre. Da vil man få et seriøst og pålitelig og uavhengig bankvesen med markedsbestemt rente, og man vil få et pengesystem som ikke kan manipuleres av noen, dvs. man vil få en gullstandard.

Kun med et slikt grunnlag kan man ha en stabil økonomi, noe som gir stabil økonomisk vekst og stadig synkende priser. Men inntil man får dette vil man oppleve kunstige svingninger, svininger som i nedgangsperiodene rammer mange ganske hardt.

Det er ingen grense for hva myndighetene blander seg bort i. I morges hørte vi om en noe uventet sak på NRKs nyhetssending, og vi siterer fra omtalen av saken på NRKs hjemmeside:

”Dyrere forsikring for kvinner. Kvinner må betale mye mer i uføreforsikring enn menn. En undersøkelse som NRK har gjort blant de sju største forsikringsselskapene, viser at en 32 år gammel kvinne må betale mellom 30 og 40 prosent mer enn menn på samme alder.

Forskjellen i uførepensjonen var størst i Gjensidige. Der må en kvinne på 32 år ut med rundt 4800 kroner per år, mens en mann på samme alder, betaler nær 2600 kroner. Kvinner betaler dermed nesten 85 prosent mer enn menn.”

Antagelig kommer dette av at forsikringsselskaper vurderer risiko når de inngår en forsikringsavtale med en kunde, og at de har kommet til at kvinner helhetlig sett er mer kostbare enn menn mht utbetaling av forsikringsbeløp. Dette er fullt ut rett og rimelig, og å handle annerledes vil være ødeleggende for forsikringsbransjen.

Slike vurderinger innebærer altså at ulike kunder må betale ulike premier. Men myndighetene liker ikke slikt, og har vedtatt lover som skal hindre det de beskriver som forskjellsbehandling.

Vi siterer videre fra artikkelen på nrk.no: ”- Dette er mot alt det likestillingsloven baserer seg på, nemlig at det ikke skal gjøres forskjell på kvinner og menn basert på kjønn, sier seniorrådgiver i Likestillings- og diskrimineringsombudet Margrethe Søbstad.”

Så å ta hensyn til viktige og relevante fakta i en transaksjon er altså i strid med loven. Vi siterer videre fra artikkelen: ”Forsikringsselskapene argumenterer med at flere kvinner blir uføre, og de lever lenger enn menn. [Men] snart kan imidlertid et EU-direktiv sette en stopper for forskjellsbehandlingen. Direktivet sier at kvinner og menn skal behandles likt ved kjøp av varer og tjenester.

- Bakgrunnen for at EU har kommet med direktivet, er at de har sett nærmere på forsikringsrisikoen og har kommet frem til at kjønn ikke er en avgjørende faktor når det gjelder å beregne risiko for eksempel ved uføreforsikring, sier Søbstad”.

Forsikringsselskapene ser ut til argumentere rasjonelt for sin beslutning, men hvis EU på et rasjonelt grunlag har kommet til at ”at kjønn ikke er en avgjørende faktor når det gjelder å beregne risiko”, burde det være tilstrekkelig med saklig argumentasjon for å få selskapene til å endre sin praksis. Men når myndighetene også truer med nye lover, er det grunn til å tvile på om denne argumentasjonen er holdbar.

Hva vil resultatet bli? Sannsynligvis vil politikerne tvinge igjennom sine urimelige krav, og resultatet av dette vi bli at menn tvinges til å subsidiere kvinners forsikringer. Mao. vil menns forsikringer vil bli dyrere. Og det er dette som er reelle forskjellsbehandling: dette innebærer at kvinner og menn ikke skal vurderes ut i fra de samme risikokriterier, de skal behandles forskjellig. Så å kreve samme betaling fra kvinner og menn mht forsikring, det er dette som er reell forskjellbehandling.

Tidligere var det slik at statsansatte som var på reise i utlandet fikk dekket et beløp per natt til overnatting, uavhengig av hvor dyrt det leide hotellrommet var. Man fikk for eksempel dekket kr 1200 per natt (satsen varierte med hvor i verden man overnattet, men dette er irrelevant for vårt poeng), og hvis hotellet kostet kr 900 fikk man beholde de 300 kr som ble til overs.

De som ville bo godt valgte dyre hoteller, mens de som ikke brød seg om standarden på hotellet og valgte billige hoteller fikk noe hundre kr ekstra per natt de var i utlandet som et skattefritt pluss på inntekten. Dette systemet ble fulgt i alle år, og mange var fornøyde med det. La oss også skyte inn at dette ikke gjaldt mange personer, det er svært få som reiser utenlands for staten og som oppnådde denne lille fordelen ved å velge billige hoteller.

Men nå er det kommet en endring. Nå er det blitt slik at dersom man velger billig hotell og derved sparer none hundrelapper, så skal dette heretter oppgis som skattbar inntekt. Den som velger et billig hotell må skatte av det han sparer ved dette. Dessuten må arbeidsgiveren betale arbeidsgiveravgift av denne ”ekstrainntekten”.

Vi tar et talleksempel. En statsansatt er på et fem dagers oppdrag i utlandet. Statens satser innebærer at han får kr 6000 til dekning av hotell. Dersom han velger et hotell som koster 4000, vil han få en ekstrainntekt på kr 2000. Med den nye ordningen skal han skatte av dette, og hans arbeidsgiver må betale arbeidsgiveravgift etc. for denne ekstralønnen til den ansatte.

Hva er grunnen til at vi tar opp dette? Jo, vi vil tro at dette illustrere mentaliteten til en del ansatte i finansdepartementet: de leter med lys og lykte etter ting og forhold som de kan skattelegge, og går inn for å skattlegge alt som kan oppfattes som en urettmessig fordel – dette uansett om det vil gi staten større inntekter eller ikke.

Denne nye ordningen vil antagelig føre til at de fleste velger så dyre hoteller som satsene tillater, og for de som ikke gjør dette vil ordningen medføre så mye merarbeid for de involverte, spesielt for arbeidsgiveren, at vinningen går opp i spinningen.

Men det som er ille er at det i finansdepartementet finnes folk som nærmest har som sin misjon å lete etter alt som smaker av ikke-regulære fordeler, og som forsøker å stanse det.

Vi er sterkt misfornøyd med en slik mentalitet. Det er slike mentaliteter som fører til skade og ødeleggelse av all velvilje mellom mennesker. Vi synes dette er smålig, vi foretrekker raushet, velvilje og generøsitet. Men dagens system fremmer smålighet på alle områder.

Denne saken er i seg selv liten, men det den illustrerer er ille, virkelig ille.

I går så vi på Aftenpostens førsteside det mest utrolige vi noen gang har sett i en avis. ”Norge når klimamålet uten din hjelp” sto det med krigstyper, nedenfor var det noen punkter om hvordan betaling for klimautslipp skal skje, og nederst sto det: ”Regningen tar Regjeringen og næringslivet”.

Så var det henvist til side 2-3 i selveste Økonomiseksjonen hvor overskriften var: ”Kyoto[avtalen] betyr ingenting for oss” fordi ”Næringsliv og Regjering kjøper Norge i mål”.

Det Aftenposten forsøker å si er at vanlige folk vil ikke merke de økede kostnadene som Kyotoavtalen medfører, dette fordi vi slipper å betale, det er næringslivet og staten som betaler.

Vi vil da stille et spørsmål: hvor er det næringslivet og staten får sine penger fra, de pengene som de skal bruke for å betale kostnadene ved å etterleve Kyotoavtalen?

Staten får inne penger ved å beskatte oss. Får staten større utgifter, må skatte- og avgiftstrykket på innbyggerne økes. Næringslivet får sine inntekter ved å selge oss varer og tjenester. Får næringslivet større utgifter, må de ta dette igjen i større priser på det de selger.

Så hvis Kyotoavtalen påfører stat og næringsliv større utgifter, må dette dekkes inn ved større skatter og avgifter, og ved høyere priser på det vi kjøper. Mao: de som betaler regningen for stat og næringsliv er skattebetalere og forbrukere – mao. alle mennesker.

Det er vel dette ingen i Aftenposten har forstått – de har ikke forstått at de utgiftene som stat og næringsliv belastes blir flyttet til alle nordmenn. Eller for å bruke Aftenpostens formulering: ”Norge når klimamålet med din hjelp.”

Da vi leste dette i Aftenposten kom vi til å tenke på den gamle historien om den snille bonden som ville spare hesten sin for litt arbeid etter en lang arbeidsdag. Hesten hadde hele dagen trukket plogen, og så skulle bonden hjem til gården. Siden hesten hadde slitt så mye i løpet av dagen ville bonden spare hesten for arbeidet det var å bære plogen hjem i tillegg til å ha bonden på ryggen, så derfor spente bonden plogen på sin egen rygg før han satte seg opp på hesten for å ri hjem. Og han var svært fornøyd med seg selv fordi nå var det han og ikke hesten som bar plogen. Like fornøyde er vel Aftenpostens journalister som tror at regjeringen og næringslivet kan påta seg kostnader uten at dette i siste instans rammer folk flest.

Høyre-topp og tidligere administrasjonsminister Victor Norman går i et fersk utspill inn for å øke skattene. Vi siterer fra hegnar.no:

"Tidligere administrasjonsminister Victor Norman mener det er helt avgjørende at vi nå setter opp skattene for å styrke offentlig sektor.

– Hvis vi ikke er villige til å ta den diskusjonen jeg nå inviterer til, så vil offentlig sektor få en krasjlanding, ikke om ett år eller to, men om fem til ti år, sier Norman til NRK.

Han peker på nedslitte skolebygg som ikke blir reparert, selv om man i privat sektor bygger hus, hytter og pusser opp som aldri før. Og på veier som mangler vedlikehold, samtidig som bilene som skal kjøre på dem blir flere og dyrere.

– Vi må få privat sektor til å legge beslag på mindre av arbeidskraften, mindre av kapitalen, mindre av talentene, og den eneste måten vi kan gjøre det på er å øke skattene, sier Norman." (sitat slutt)

Det er kanskje ikke helt fair å beskrive dette som et utspill fra Høyre, det kommer fra Victor Norman, og Høyreleder Erna Solberg tok raskt avstand fra forslaget. Men slik vi kjenner Høyre er vi rimelig overbevist om at resten av Høyre snart vil følge etter.

På et vis er forslaget logisk. Når man er misfornøyd med kvaliteten på noe må man satse på bedre kvalitet, og dette medfører som oftest større kostnader: er man misfornøyd med sin bil vil et bytte til en dyrere bil som regel føre til større tilfredshet.

Med utgangspunkt i det faktum at skolen og helsevesenet er dårlig, og med premisset om det offentlige skal drive slikt, er forslaget fra Høyre-toppen helt logisk: konklusjonen følger fra premissene.

Men er premisset korrekt? Vi har stor sans for Ayn Rands oppfordring ”check your premises!”, og her er det et premiss som viser seg å være galt: Norman tar utgangspunkt i at helsetjenester og skoler skal drives av det offentlige.

Men det er her Normann tar feil. Dersom det offentlige tar på seg mange oppgaver vil alt dette i stadig stigende grad bli preget av ineffektivitet, byråkrati, sløsing, korrupsjon, inkompetanse, osv. Og da er det slik at mer penger ikke vil øke kvaliteten. Dette har vi også sett de siste år: stadige flere sektorer innen det offentlige har fått mer penger, men kvaliteten synker allikevel.

Derfor, det eneste som kan sikre at kvaliteten på disse viktige tilbudene som skole og helsetjenester opprettholdes og blir bedre, er at det offentlige trekker seg helt ut.

Å bevilge mer penger vil bare gjøre problemene enda større, og økede skatter vil også gjøre det enda vanskeligere å sikre seg gjennom alternative, dvs. ikke-offentlige tilbud.

Ja, Norman har rett i at problemene innen skole og helsevesen øker, men han tar feil i at løsningen er å bruke enda mer penger på de offentlige tilbudene. Det som må til er en fullstendig privatisering av disse områdene. Kun da kan man sikre en stadig stigende kvalitet som vil nå stadig flere.

Normans utspill er egentlig ulogisk i og med at det baserer seg på et uholdbart premiss, premisset om at det er det offentlige som skal drive skole og helsetjenester. (Men Høyre er enig i dette premisset, og det er derfor vi tror at Høyre snart vil slutte seg til Normanns utspill.)

”Overvektige diskrimineres” var temaet i en reportasje på en nyhetsending på TV i går. Utgangspunktet var at arbeidløsheten var langt større blant handikappede enn i resten av befolkningen, og dette gjaldt også overvektige.

Selv om overvektige ble innkalt til intervju etter at søknader var lest av arbeidsgiveren, så ble de sjelden ansatt. Oppslaget var illustrert med et fotografi av en sterkt overvektig person som satt i rullestol.

Ansvarlig statsråd, Manuela Ramin Osmunsen, ble intervjuet, og hun opplyste at det sannsynligvis ville komme et regelverk som vill bøte på disse problemene. Et slikt regelverk vil vel antagelig påplegge arbeidsgivere å ikke diskriminere pga arbeidssøkers vekt (eller andre kriterier som skal være irrelevante for utførelsen av jobben), og de som ikke følge reglene vil bli saksøkt og evt. straffet.

DLF er sterkt i mot at det skal finnes slike regler. Vi mener at det bør være opp til en arbeidsgiver å ansette hvem han måtte ønske, og dersom dette medfører at han ikke ansetter rødhårede eller folk som snakker dialekt eller folk som er religiøse eller folk som er lyshudede eller folk som er mørkhudede eller folk som er overvektige, så vil han være i sin fulle rett.

Vi mener at alle mellommenneskelig forhold skal være frivillige, og dette gjelder også de forhold som er på en arbeidsplass: det skal være frivillig å ta jobb der, og ansettelser skal skje frivillig, dvs. arbeidstageren skal ikke tvinges av staten til å ansette folk han egentlig ikke vil ha.

Mao. vi er imot alle regler som legger begrensninger på arbeidsgiveres rett til å ansette hvem de måtte ønske. Sagt på en annen måte: vi mener at enhver har rett til å diskriminere slik han vil. En arbeidssøker har rett til å diskriminere på den måten at han selv bør kunne velge hvilke jobber han vil søke på, og en arbeidsgiver har rett til å diskriminere på den måten at han selv kan velge hvem han vil ansette.

Vi er dog rimelig overbevist om at regler som vil forby slik diskriminering vil komme, og dette er noe alle vil tape på; det vil føre til alt fra at bedrifter blir lagt ned, til redusert lønnsomhet, og til dårligere arbeidsmiljø. Det vil også være negativt for de som blir kvotert inn, det burde være rimelig opplagt at forholdet til en ansatt som ikke ble ansatt fordi vedkommende passet til jobben og ikke passet inn i miljøet, men ble ansatt fordi staten påbød det, ikke vil bli særlig godt. Men slik er det alltid: innskrenkninger i individuell frihet har negative konsekvenser for alle.

Tidligere er vi i Norge blitt rammet av politisk streiker, men i disse dager er det Paris som lammes. Den nye presidenten Nicolas Sarkozy ble nylig valgt til president med klar margin, og han har nå begynt å gjennomføre de første av de lovede og nødvendige sparetiltak.

De aktuelle tiltakene handler om å redusere særfordelene som enkelte offentlige ansatte har hatt: i Frankrike har ansatte i visse offentlige transportselskaper hatt rett til å gå av med full pensjon når de er 50 eller 55 år gamle. Dette er opplagt svært kostbart, og Sarkozy arbeider nå for å stramme inn, dvs. å gi disse ansatte de samme rettigheter mht pensjon som andre arbeidstagere har.

Vi synes dette er et rimelig kravv fra Sarkozys side, og det gjør også de fleste velgerne i Frankrike, men de ansatte, de som vil miste sine særfordeler, synes dette ikke er rimelig og svarer på forslagene med politisk streik. Derfor har i de siste dager alle T-baner, tog etc. stått, noe som har medført at mange franskmenn ikke har kommet på jobben; og enkelte har sagt at Frankrike er lammet.

Vi vil knytte to kommentarer til dette. For det første er de strikendes handlinger i strid med de vanlige spillereglene i et sivilisert samfunn. I et sivilisert samfunn retter man seg etter valgresultatene – Sarkozy vant valget, og gjorde det klart på forhånd hva han ville gjøre. Da bør alle rette seg etter det som nå forsøkes gjennomført. At de streikende ikke ønsker dette viser vare at de mener at de har rett til å leve med særfordeler som går på beskostning av andre. Vi synes dette er en grovt umoralsk holdning, vi mener at enhver bør leve av eget arbeid, og at ingen har noen rett til å leve på andres bekostning.

For det annet viser dette de problemer som oppstår når det offentlige driver ting som burde vært drevet på vanlig privat og kommersielt vis. Under vanlig kommersiell drift må utgiftene tilpasses inntektene på det konkrete området: dvs. at lønningene og pensjonene, etc. innen et firma må være basert på dette firmaets inntekter. Dersom det blir som i det offentlige hvor enkelte ansatte kan få en større lønns/pensjon enn deres arbeid skulle tilsi, vil dette etter hvert føre til store problemer. I dette tilfellet er inntektene av drifte av tog og trikk ikke store nok til at de ansatte kan fortsette å ha det lønnsnivå de tidligere har hatt. (Grunnen til at lønnsnivået i det hele tatt var så høyt var at tidligere politikere for å bli valgt lovte å gi offentlige ansatte fordeler som f.eks. høyere lønn enn det var realøkonomisk grunnlag for.)

Når – ikke hvis, når - etter hvert de offentlige utgiftene blir for store må politikerne skjære ned. Og da blir det, som vi ser, bråk, for eksempel i form av politiske streiker som rammer kanskje millioner av mennesker i flere dager.

Hvordan kan alle disse problemene unngåes? Ved at staten kun utfører sine legitime oppgaver (politi, rettsapparat, militært forsvar) og at alt annet overlates til private. Spesielt, dersom trafikkselskapene hadde vært fullt ut private ville de ikke ha medført de problemene som offentlige tog- og trikkeselskaper medfører.

I dag er staten stor og flere nedskjæringer må komme på en rekke områder - i Norge arbeides det for å redusere de fordelene som ligger i AFP-ordningen. Når de konkrete nedskjæringsforslagene kommer her i landet kan vi regne med politisk streiker også her. Det som skjer i Frankrike kommer til å skje i andre land i Europa etter hvert.

”POLITIET og ØKOKRIM AKSJONERTE: Razzia …” og ”Storstilte razziaer … pågår tirsdag formiddag. To menn tatt” leste vi på nettet i går, her og her, og først tenkte vi: Hva kan dette dreie seg om? Kan siste fase i planleggingen av et terrorangrep være avslørt? Kan det være slavehandel? En pedofiliring? Planlegging av et bankran? Heleri i stor stil? Er Marianne blitt funnet?”

Da vi så nærmer på artiklene så vi at det ikke handlet om slikt. Vi siterer fra en av artiklene:

”POLITIET OG ØKOKRIM AKSJONERTE: Razzia mot svart arbeid. En storstilt skatterazzia gjennomføres tirsdag mot aktører i bygg- og anleggsbransjen.

Politiet og Økokrim gjennomfører nå to parallelle skatterazziaer mot flere aktører i bygg- og anleggsbransjen. Razziaen begynte tirsdag kl. 9:00, og er uavhengig av hverandre.

- Vi har kjørt en aksjon i formiddag knyttet til svart arbeid i håndverksbransjen, men denne har ingen sammenheng med den større aksjonen jeg forstår at oslopolitet kjører [sier en politimann]…
Aktørene innen bygg og anlegg skal ha unndratt millionbeløp i merverdiavgift, og saken skal ha internasjonale forgreninger.

49 prosent av de utenlandske arbeidstagerne som ble kontrollert var ikke innrapportert av arbeidsgiver. Kontrollen viste også at 12 prosent av firmaene ikke var registrert i momsmanntallet. …

Finansminister Kristin Halvorsen varslet i etterkant en opptrapping av kontrollene.

- Det er klart at når man avdekker så stor mangel på rapportering, så må man ha mer kontroll, sa hun til Aftenposten.” (sitat slutt)

Så det handler altså om at vanlige folk utfører normalt og (får vi håpe) godt arbeid, og så har de ikke fylt ut nok skjemaer og så har de ikke sendt inn deler av det de tjener til myndighetene, de har beholdt pengene sine selv. Det er dette som er årsakn til razziaene.

La oss før vi går videre presisere at vi tar avstand fra alle lovbrudd. Vi mener at alle bør følge landets lover, men vårt poeng er at visse lover ikke burde vært der, og at politiet bør prioritere bekjempelse av reell kriminalitet.

Det er altså svært mange som bryter skattereglene og som bryter bestemmelsene som pålegger utlendinger å skaffe seg arbeidstillatelse før de kan begynne å jobbe. Vi mener bestemt at folk flest er anstendige og gode mennesker, og at dersom mange slike mennesker bryter lovene, så man stille spørsmål om det er noe i veien med lovene. Og etter vårt syn er det det i dette tilfellet.

Vi tar sterk avstand fra ideen om at man må ha tillatelse fra myndighetene for å jobbe, og likeledes mener vi at det man tjener tilhører en selv og ikke staten eller samfunnet eller fellesskapet. Det du tjener tilhører deg selv, og du har all rett til å disponere det slik du måtte ønske.

Det er et problem at mange bryter loven: det fører til redusert respekt for lov og rett, og det skyver flere over i reell kriminalitet. Løsningen på dette problemet (svart arbeid, momsunndragelse, at utlendinger jobber uten arbeidstillatelse) er å redusere statlig innblanding: lavere skattebyrde, mindre skjemavelde (målet er å få begge ned i null) vil føre til at problemene forsvinner.

Å gjøre som finansministeren foreslår – å øke skattene, styrke skjemaveldet og å øke kontrollene - vil bare gjøre problemene enda større.

(De pengene som tas inn brukes til å finansiere et offentlig velferdstilbud, men alle ville ha kunnet nyte godt av bedre tilbud dersom de hadde fått beholde sine penger og således kunnet kjøpe de tjenester de ønsket på et fritt marked.)

Vi mener det er bra at folk jobber: det skaper verdier, og alle som er involvert tjener på det, både de som utfører jobbene og de som betaler for det som blir produsert.

Statlig innblanding – skatter, krav om utfylling av skjemaer, krav om tillatelser, kontroller, etc., har kun to effekter: det fører til at det blir utført mindre arbeid, noe som medfører lavere velstand, og det fører til at mer arbeid styres over i den svarte økonomien hvor stor grad av lovløshet råder.

Altså: det myndighetene nå gjør vil bare gjøre vondt verre. Det som må til, og som vil ha positive effekter for alle parter, er stadige liberaliseringer: dette vil både øke velstanden og øke tryggheten for de involverte. Og dessuten kan politiet da bruke sine begrensede ressurser på å bekjempe reell kriminalitet.

Den langvarige borgerkrigen mellom muslimer krevde i forrige uke mer enn 100 dødsoffer i Karachi da tidligere statsminister Benazir Bhutto vendte tilbake til Pakistan.

Dagbladet skriver: ”Mer enn 200 000 mennesker hadde møtt opp i byens gater for å ønske henne velkommen hjem etter åtte års frivillig eksil.

På taket av en pansret lastebil gjennomførte hun en gledesferd gjennom Karachi sentrum.

Omkring seks timer etter at prosesjonen startet fra byens flyplass, kom eksplosjonene.

Bhutto, som hadde befunnet seg på taket gjennom hele ferden, hadde akkurat gått ned og inn i lastebilen for å jobbe med en tale hun skulle holde senere den kvelden.

- Vi satt på toppen. Plutselig så vi et lys og hørte en eksplosjon, forteller hennes venninne Victoria Schofield til BBC News.” (Sitat slutt.)

Den pro-vestlige Bhutto, som har fått til lov å komme tilbake fra eksil for å delta i valgene i januar, lover å innføre et sivilisert, vestlig styresett dersom hun blir valgt. Hun vil også bekjempe de militante muslimene.

Men Bhutto forøkte det samme sist hun var statsminister, på 90-tallet, og da var hun lite effektiv. Men kanskje kan det gå bedre nå, nå kan hun få sterkere støtte fra Vesten – Vestens ledere ble først etter 11. september klar over faren militante muslimer representerer.

Vi håper at attentatforsøket mot Bhutto også fører til at hennes tilhengere stålsetter seg og arbeider enda mer intenst for å innføre et vestlig orientert styresett i Pakistan. (Et vestlig styresett innbærer individuell frihet, næringsfrihet, respekt for eiendomsretten, ytringsfrihet, likestilling, et effektivt lovverk og rettsapparat som bekytter individers frihet, osv. Vi er med på at det vil ta lang tid å innføre dette helt og fullt i Pakistan.)

Men det kan ikke være lett for dem. De som støtter Bhutto er moderate muslimer, og de som nå angriper Bhutto og hennes tilhengere med bomber, er militante muslimer – de to sidene tilhører altså samme religion. Og det er de som er voldelige som praktiserer denne religionen mest konsekvent.

Vi nevnte at dette er en borgerkrig, og den pågår i de fleste muslimske områder; den pågår i de palestinske områdene, den pågår i Irak, den pågår i Libanon (mellom Syria og Libanon, Syria har aldri akseptert at Libanon ble en egen stat). Det finnes et betydelig antall moderate muslimer i Iran, men der styrer de militante med hård hånd, og de moderate har ingen sjanse til å overleve hvis de toner flagg.

Det som burde skje er at de som er vestlig orientert, f.eks. slike som Bhuttos tilhengere, bør kjempe i mot de militante med så stor kraft at den militante siden blir knust.

Det som er tragisk er at disse moderate ikke har noe godt ideologisk eller filosofisk grunnlag for sine pro-vestlige holdninger; islam må gjennom en kraftig renessanse hvis den skal kunne akseptere individuell frihet og frie samfunn. Så hvordan denne muslimske borgerkrigen vil ende er ikke lett å si. Men dessverre er det mye som tyder på at Vesten i alt for liten grad gjør noe for virkelig å støtte de pro-vestlige kreftene. Og hva bør Vesten gjøre? Vesten bør uskadeliggjøre de militante kreftene med de midler, inkludert intellektuelle og militære, som er nødvendig. Dvs. Vesten må la være å støtte og å samarbeide med alle militante muslimske bevegelser, imamer, etc. (dessverre samarbeider regjeringer i Vesten med flere slike organisasjoner og enkeltpersoner), og muslimske land som truer siviliserte land må behandles slik at de ikke vil være i stand til å gjennomføre sine trusler.

Vi har sagt det før og vi sier det igjen: vi lever i meget spennende tider.

Skattelistene er over oss igjen, og hvert eneste år får vi en ekstra påminnelse om hvor langt frem det er til vi har eiendomsrett og respekt for privatlivets fred. Spesielt trist er det når redaktører i samlet flokk forsvarer den ufyselige praksisen med å offentliggjøre intime personopplysninger.
Dagbladets konstituerte redaktør; Even Teimansen, sier f.eks her at "Innsynet er en rettighet vi i Dagbladet.no føler sterkt for. Derfor synes jeg ikke bare det er greit, men at det er fint, flott og strålende at du kan få vite hva jeg har i inntekt og betaler i skatt." Det er ikke bare tankeløshet, oppslagshunger og alminnelig jantelov som ligger bak, men prinsipielle vurderinger. Hvordan kan da dette henge sammen med den tildels overdrevne iver de samme personer legger for dagen i forsvar av det de kaller personvern ? Det virker meget merkelig at redaktører som får anfall ved tanken på at en arbeidsgiver leser epost som ansatte disponerer ifb sitt yrke, samtidig sterkt forsvarer uvedkommendes rett til å fingranske samme ansattes privatøkonomi, noe av det mest private som finnes.

Dagbladet drev en regelrett kampanje mot telefonsalgsbransjen, og oppfordret sterkt til at folk skulle reservere seg, og for strengere lovgivning på dette området. Argumentet var privatlivets fred, og at folk flest "ikke klarte å si nei til pågående selgere". Men folk flest klarer ikke å si nei til likningskontoret, vi er hjelpesløse både når skatt kreves inn og når opplysningene i tillegg spres for alle vinder. Dette er reelle problemer som folk strir med, men Dagbladet finner dette fullt ut akseptabelt, ja sågar beundringsverdig.

Svaret ligger selvsagt ikke i dobbeltmoral og hykleri, som mange har antydet, men i redaktørenes primære moralpremisser. Når motstridende ideer står ovenfor hverandre, vinner det mest grunnleggende prinsipp, i dette tilfelle grafsingen.

For hva dreier denne striden seg egentlig om ? Jo, den dreier seg om hvorvidt de som arbeider har rett til fruktene av sitt eget arbeid, og dermed rett til sitt eget liv. De som forfekter almuens "rett" til innsyn anerkjenner ikke denne retten !

Kravet om innsyn i privatlivet er et utvannet krav om disposisjonsrett over det samme privatlivet. Dersom vi er skyldig å redegjøre for gud og hvermann hvor mye vi har tjent, slik at disse kan "vurdere" hvorvidt vi har rett til verdiene, er vi også skyldig til å rette oss etter deres vurderinger. Det er ikke så gangbart å hevde rett ut at vi alle er hverandres slaver, så slike krav pakkes inn i skjønnmalende eufemismer.

Dette premisset, at alle er hverandres slaver, er et uutalt og uutfordret premiss som ligger til grunn for det meste av dagens politikk. All fordelings-, støtte- og skattepolitikk legger til grunn av vi alle plikter å arbeide for andres lykke og velstand, men at vår egen lykke kun er en midlertidig tillatelse fra kollektivet, eller de som krever å se skattelistene, med andre ord. Den uungåelige kollisjonen mellom denne tanken, og tanken om frihet skyves under teppet. Nordmenn flest liker å snakke om frihet, men er samtidig tilhengere av pliktarbeid for andre. Pliktarbeidet er pent pakket inn, og kalles "bidrag til fellesskapet", og pisken synes ikke til daglig. Men den er der, det vet alle som har hatt en uavklart disputt med likningskontoret.

Hitler og Marx uttalte seg klarere enn dagens politikere, men de var da heller ikke så opptatt av illusjoner om frihet. "Du bist nichts, Dein Volk ist alles" og respektive "From each according to his ability, to each according to his need" er begge velkjente fraser som klarere viser hva det dreier seg om enn "bidrag til fellesskapet".
Det er naturligvis ikke slik at en redaktør som publiserer skattelister automatisk er en kommunist, men det er det samme prinsippet som forfektes, og hver gang like prinsipper hevdes vil resultatet til syvende og sist bli det samme. Det er derfor relevant å fremheve hva denne tankegangen til slutt vil føre til, dersom den ikke stoppes.

Argumentene som venstresiden, i dette tilfellet alt fra og med Høyre, bruker er "å vurdere utviklingen i lønns- og formuesforholdene opp mot likhetsidealene" og "å vurdere tiltak (mot) disse". Det vil si å tilpasse skattereglene løpende og uforutsigbart slik at spesifikke verdiskapere (som den politiske "elite" ikke liker) rammes. Kampen mot rikdom føres med nær sagt alle midler, og skattelistenes offentliggjøring er en av mange ledd i denne.

Vanlige kriminelle bruker skattelistene på samme måte. De gjennomfører konkrete og målrettede tiltak for å omfordele formuesforholdene til de rikeste. Dette rammer særlig privatpersoner med lav profil, som ikke er kjent fra offentligheten, men som har høy inntekt eller formue. Hvert eneste år kommer det rapporter om "profesjonelle" innbrudd og/eller svindelforsøk rettet mot nettopp disse. Dette skjer hvert år på denne tiden.
Men verre enn som så er den politiske reaksjonen på dette. Ved flere anledninger har politikere på venstresiden avfeid dette som uinteressant, og ved en anledning sågar uttrykt "en viss forståelse" for slike autonome aktivister (som det heter i disse tider).

Det er heldigvis en stadig økende forståelse for hvor ille denne offentliggjøringen av private og personlige opplysninger er, men ikke på langt nær nok til å stoppe uvesenet. Først når ideen om eiendomsrett vinner fotfeste i landet vil dette bli avviklet, på linje med så mange andre fenomener vi daglig plages med.

Alle vet at vårt pensjonssystem er i krise: ”et pyramidespill” kaller eksperten Ole Gjems-Onstad det. Derfor har det vært bred politisk enighet om å gjennomføre en pensjonsreform, og et første skritt i denne var at AFP skulle avskaffes. (AFP, avtalefestet pensjon, innebærer at arbeidstakere kan pensjonere seg allerede ved 62 års alder, men uten at de får særlig mindre pensjon enn om de hadde ventet til de var 67).

Som kommentator Ola Storeng sier i Aftenposten i dag: ”Fordi to tredjedeler av arbeidstagerne har rett til AFP, [en ordning som subsidieres av staten], blir det ikke rare pensjonsreformen hvis AFP blir stående uendret”.

Og hvem er det så som vil bevare AFP? Jo i disse dager har Fellesforbundet sitt landsmøte, og vi siterer igjen fra Aftenpostens Storeng: ”Et opprør mot endringer i den gunstige AFP-ordningen har fått vind i seilene. 450 tillitsmenn i Fellesforbundet har undertegnet et opprop med krav som i praksis kan undergrave hele pensjonsreformen.

Fellsforbundet er i bevegelse. Fellesforbundets påtroppende leder, Arve Bakke, støtter riktignok ikke opprørerne i alle deres krav. Men han fikk stor applaus på landsmøtet i Fellesforbundet da han sa at Fellesforbundet og LO må være villige til å ta en storstreik til våren for å beskytte AFP. LOs leder Roar Flåthen har uttalt seg i lignende ordelag. Dermed ser det også ut til at LO-ledelsen er i bevegelse …” (sitat slutt fra Storeng).

Man har altså et pensjonssystem som er i ferd med å bryte sammen, og så utreder man en reform og kommer frem til endringer som gjør at den kan bli noe mer holdbar. En reform vil nødvendigvis innebære at enkelte fremtidige pensjonister vil få utbetalt noe mindre i pensjon, og kanskje i en kortere periode, enn de hadde ventet seg. Men fagforeningene vil ikke akseptere dette, de vil gå til en storstreik for å bevare AFP.

Vi så en reportasje fra landsmøtet på TV i går. Flere av delegatene gikk opp på talerstolen og sa at de ville forsvare AFP-ordningen, men så vidt vi kunne se var det ingen som tok opp de økonomiske realiteter som var årsak til forslaget om å redusere ordningen. Det var en selsom forestilling.

Dette bare bekrefter enda en gang at det som venstresiden bygger på er en fornektelse av elementære økonomiske årsakssammenhenger. De er ikke villige til å innse at pyramidespill før eller senere bryter sammen, og slik som utviklingen går, tyder alt på at det vil skje før heller enn senere.

For vår del vil vi bare peke på at da dagens generøse alderspensjoner ble innført var det ikke uvanlig å jobbe til man var 70, og at man levde til man var ca 73. Pensjonene var da ment å dekke inntekten i ca tre år. I dag går mange av ved 62 års alder, og mange lever og er sunne og friske og bruker penger til de er 80 – de er altså pensjonister i innpå 20 år. Enhver burde forstå at da blir utgiftene langt større enn ventet. I tilegg til dette synker andelen av de som utfører produktivt arbeid, mens andelen av de som lever på trygd og derved forsørges av de som er i arbeid, øker sterkt. Dette kan i lengden ikke gå bra.

Dersom vi hadde hatt fullstendig private pensjonsordninger og en stabil pengeverdi, ville vi unngått alle disse problemene. Men så lenge folk flest tror at de kan la være å rette seg etter økonomiske lover, vil dette private systemet ikke ha noen mulighet for å bli gjennomført. Så vi vil anbefale alle, spesielt de som er unge, å sikre seg med ordninger som skal supplere de offentlige pensjonsordningene.

For et par dager siden ble igjen renten satt opp. Hovedstyret i Norges Bank ved sentralbanksjef Svein Gjedrem satte onsdag opp renten for åttende gang i år. Påskuddet er at ”veksten i økonomien er sterkere enn ventet”. En renteøkning vil gjøre det vanskeligere å ta opp/betjene lån, og derfor vil veksten i økonomien bremses. For ikke mange årene siden var renten (Norges Banks styringsrente) omkring 2%, men nå har den gått opp til 5%.

Dette er ikke unikt for Norge, for eksempel har USA hatt en tilsvarende utvikling: omkring 2002 var renten omkring 2 %, men nå er den på et nivå som tilsvarer det norske. (Nylig ble for øvrig renten i USA satt ned av den nye sentralbanksjefen Ben Bernanke.)

Vi vil også anbefale denne artikkelen av Richard Salsman om Bernankes forgjenger Alan Greenspans innsats som sentralbanksjef i USA.

Grunnen til at renten da var lav var at myndighetene ønsket å skyte fart i økonomien – ved en lav rente vil flere ta opp lån og økonomien vokser. Men som nevnt, myndighetene vil ikke at veksten skal være for sterk, og når det går godt forsøker de å bremse ved å heve renten.

Det er mye vi kunne si til dette, men vi skal her kun ta for oss noen få poenger: Det er ikke slik at en vekst kan bli for stor. Vekst er et gode, og innebærer øket velstand fordi man organiserer produksjon og handel mer effektivt. Hvorfor skal man begrense velstand og effektivisering? (Og vi snakker ikke her om en type ”effektivisering” som for eksempel innebærer at arbeidstagere må arbeide uforholdmessig mye; slikt er ikke en velstadsøkning, men en velstandsreduksjon).

Lav rente innbærer at flere tar opp lån – de mener at de kan betjene lånet til de renter som da gjelder. Når flere tar opp lån må bankene få mer penger, og dette får de fra Sentralbanken. Og det er dette som som regel er inflasjon: inflasjon er en for stor økning i pengemengden i forhold til det som det er reelt grunnlag i økonomien.

Men når renten går opp vil enkelte få problemer med å betale tilbake sine lån. Dette fører til at bedrifter går over ende og til at f.eks. folk som har kjøpt hus må selge det igjen. (Det er på TV vist flere reportasjer om slikt fra USA).

Dette kan igjen føre til at banker kan gå overende – det var dette som var årsaken til problemene i den engelske banken Northern Rock. (Banken hadde investert i fond i USA som fikk problemer delvis pga. utlån til huskjøpere som ikke lenger kunne betjene sine lån når renten ble satt opp.)

Det som skjer er at de politiske myndigheter – via sentralbanen – manipulerer rentenivået, dette for å skape eller for å bremse vekst. (Vi vil dog tilføye at det ser ut til at dagens sentralbanker er noe flinkere enn tilsvarende myndigheter var på 20- og 30-tallet; de fleste kjenner vel til hyperinflasjonen i for eksempel Tyskland på 20-tallet. Slikt vil neppe forekomme i dag.) Etter vårt syn er dette skadelig, slik manipulering skaper oppgangstider og nedgangstider. Det ville ha vært langt bedre om vi hadde unngått disse politikerstyrte svingningene. Det som skaper sikkerhet og tillit og jevn fremgang og vekst er stabile rammebetingelser.

Et svært viktig element i dette er at pengene har en stabil verdi, og dette innebærer at det hverken er manipulering av pengeverdi, pengemengde eller rentenivå. Hvordan kan man oppnå dette?

Man kan oppnå dette ved å ha en gullstandard. Dersom pengene er knyttet til gull vil politikere ikke kunne manipulere med pengeverdien, og man vil hverken ha inflasjon eller deflasjon. Under en gullstandard vil man heller ikke ha en sentralbank, og da vil man heller ikke ha et politikerbestemt rentenivå. I et slikt regime vil man da ikke ha renter som varierer fra 2 % til 5% i løpet av noe få år, man vil ha et stabilt rentenivå med kun mindre variasjoner. (Rentenivået vil igjen bli bestemt av tilbud/etterspørsel på lån. )

Under en gullstandard vil det forekomme svake konjunktursvingninger, men de sterke nedgangsperiodene som vi iblant har hatt i Vesten vil unngåes.

Under en gullstandard vil vi slippe de kraftige konjunktursvingningene som vi iblant har hatt, vi vil slippe at folk tar opp lån og så opplever at renten blir svært mye høyere, og vi vil ikke oppleve ”run” på bankene av den typen som for et par uker siden rammet Northern Rock. Og vi vil slippe at politikerne vil benytte rentenivået for å støtte opp om egen politikk, eller for på kort sikt å skjule de negative effektene av egen politikk.

Høyesterett har bestemt at det skal være fem års reklamasjonstid på mobiltelefoner. Dette er etter vårt syn en meget uklok dom. Den tar for seg et område hvor rettsapparatet ikke skal blande seg inn, den viser at både de som har kjørt saken og de som har avgjort saken ikke har innsikt i elementære økonomiske årsakssammenhenger, og den vil føre til et dårligere tilbud til kundene.

For det første: Dette var en sak som ikke burde vært for retten. Rettsapparatets oppgave er å sørge for at avtaler/kontrakter overholdes, rettsapparatet skal ikke blande som opp i innholdet i kontraktene. Om en produsent tilbyr en reklamasjonstid på seks måneder eller to år eller noe annet, det er opp til dem. Om en kunde er misfornøyd med det som tilbys så står det ham fritt å velge et annet produkt med en annen reklamasjonstid. Rettsapparatet har ikke noe med å bestemme at reklamasjonstiden for visse produkter skal være f.eks. fem år.

For det andre: Det vanlige i dag er at mobiltelefoner har en reklamasjonstid på to år. Enkelte opplever at deres mobiltelefon går i stykker relativt kort tid etter at reklamasjonstiden er utløpt, og at de derfor må betale en eventuell reparasjon selv. Det er altså ting som tyder på at produsentene lager telefoner som kun varer ca tre år. Men nå er det slik at mange skifter ut sin mobiltelefon allerede etter ett eller to år – dette uten at det er nødvendig, men kun fordi de vil ha en mer moderne modell.

Hvis det er slik at hovedtyngden av forbrukerne skifter ut sin telefon etter la oss si to år, så er det uøkonomisk av produsentene å lage modeller som varer i fem eller ti år. Hvis forbrukere flest skifter ut sine mobiler etter ett eller to år, er det mest økonomisk å lage modeller som varer i (litt mer enn) to år.

Å presse produsentene til å lage modeller som varer i fem eller ti år når modellen skiftes ut etter ett eller to år innebærer en kolossal sløsing med ressurser.

For det tredje: når produsenten nå pålegges å utføre gratis reparasjoner i fem år, så vil dette koste penger, og produsentene må ta dette inn igjen. Og det vil de gjøre ved å øke prisene på mobiltelefonene de selger. Dommen vil altså føre til at nye mobiltelefoner blir dyrere.

Er der noen som vil ha fordel av denne dommen? Ja, de få som beholder sin mobil svært mye lenger enn det som er vanlig vil tjene på dette. Alle andre vil tape på dommen.

Slik er det med all offentlig innblanding i menneskers frivillige omgang: når det legges hindringer i veien for frivillig handling vil de aller fleste komme dårligere ut. Slik også med denne dommen, den innbærer et tap for forbrukere flest.

””…drosjeløyvene avler snusk og kriminalitet” mener politisjef” leser vi på Aftenpostens førsteside i dag. Og dette er som om vi kunne sagt det selv.

Et system hvor man må ha tillatelser fra noen for å kunne drive vanlig handelsvirksomhet, vil alltid medføre muligheter for snusk, korrupsjon og kriminalitet. Og hvis virksomheten er regulert eller utsatt for andre typer offentlige inngrep, vil det ofte skje forsøk på å unnslippe disse, og dette avler igjen vanlig kriminalitet.

Det system som vil redusere snusk, korrupsjon og kriminalitet til et minimum er et system fullstendig uten offentlig innblanding. I et slik system skal det offentlige kun sørge for at svindel og tyveri ikke forekommer, at avtaler/kontrakter holdes, etc.; det offentlige skal ikke på noe vis regulere eller dele ut løyver eller tillatelser innen virksomheten. Dette systemet er det som kalles laizzes-faire-kapitalisme, og det er det eneste samfunnssystem som er i samsvar med prinsippet om individuell frihet.

Dessverre ser det ikke ut til at politisjefen tar den fulle konsekvensen av sitt utgangspunkt (man kan lese mer om dette i Aftenpostens artikkel linket til ovenfor), men vi synes at en såpass åpen innrømmelse av at et offentlig løyvesystem fører til snusk og kriminalitet på Aftenposten førsteside er et positivt tegn. Men som det er sagt: ”én svale gjør ingen sommer ...”.

La oss før vi avslutter nevne ett punkt til: ” - Kollektivtrafikken på tog, buss og bane er organisert i selskaper som eier sine busser og tog. Togførere og sjåfører er ansatt i selskapene på fastlønn. Kan drosjenæringen organiseres på samme måte? spør [politisjefen]”. Nei, den kan ikke det.

Under kommunismen i Sovjet hadde drosjesjåfører fast lønn, og dette innebar at det var nærmest umulig å få tak i en drosje – sjåførene foretakk på snakke med hverandre på holdeplassene heller enn å kjøre kunder. Det som kunne få dem til å kjøre var å tilby dem en ekstrabetaling i amerikanske dollar (dette var noe vi selv opplevde undet et besøk i Moskva i 1979). Vi er blitt fortalt at da ordningen ble endret slik at sjåførene ville tjene i forhold til hvor mange turer de tok, så forsvant problemene med å skaffe drosje.

Men hvorfor fungerer da et system med fast lønn i Sporveien? Fordi Sporveien har faste rutetider, og dersom de ikke følges sånn noenlunde vil det bli et opprør. Drosjene har ikke faste rutetider …

Det som må til for å sikre et best mulig tilbud er at alle former for transport (tog, buss, T-bane, drosje) fullt ut privatiseres, og at alle former for offentlig regulering avvikles. Mange husker at en betydelig delprivatisering og deregulering innen flytrafikken for endel år siden ga kolossalt positive resultater for de reisende. En tilsvarende deregulering og privatisering innen andre transportformer vil gi de reisende tilsvarende fordeler.

(Skrevet av VM)

Dommen mot Microsoft er grovt urettferdig. Microsoft ble dømt til å betale en bot på fire miliarder kr, til å oppgi forretningshemmeligheter til konkurrenter, og til å fjerne enkelte deler av sitt produkt.

Og hvorfor er de dømt til dette? DagensIT skriver: ” Microsoft har misbrukt sin markedsmakt … Microsoft gjør det vanskelig for konkurrentene å lage programmer som fungerer sammen med Windows.”

Etter vårt syn er det Microsoft har gjort ikke galt i det hele tatt. Vi mener at ethvert firma har rett til å holde på sine forretningshemmeligheter, og at ethvert firma har rett til å inkludere hva det måtte ønske i de produktene de selger.

Grunnlaget for dommen er at det har vært vanskelig for konkurrenter dels å lage programmer som fungerer sammen med Windows, og dels at når Microsoft selger programpakker så inneholder disse pakkene programmer som andre leverandører selger, og dette gjør det vanskelig for dem å få solgt sine programmer: hvorfor kjøpe et program fra XX når et program med samme funksjon allerede er inkludert når man kjøpte en PC som inneholdt en programpakke fra Windows?

Vi siterer fra dagensIT: ”- Microsoft bruker sin sterke posisjon innen pc-programvare til å gjøre det vanskelig for andre å konkurrere med deres serverbaserte løsninger, sier Trond Heier i Linpro.

For eksempel bruker Microsoft den sterke posisjonen til Outlook på folks pc-er til også å selge Exchange, deres server-løsning for e-post, mener Heier. Han sier det finnes gode alternativer til Exchange, men at Microsoft ikke vil avsløre hvordan disse skal kommunisere med Outlook. Dermed blir det krevende å få det til å fungere optimalt.

Windows dominerende posisjon gjør at andre programmer må samspille optimalt med Windows for å være konkurransedyktige. Microsoft holder tilbake informasjon fra konkurrentene, og gjør det dermed vanskelig å konkurrere med Microsofts produkter, hevdet EU-kommisjonen.” (Sitat slutt.)

Bakgrunnen for at en slik sak havner i en domstol, et sted hvor den altså etter vårt syn ikke hører hjemme, er at Microsoft har vært dyktig og tilbyr et produkt som mange kunder er tilfreds med. Derfor har Microsoft ca 90 % av markedet. Konkurrenter har da hatt vanskeligheter med å komme inn på markedet, og derfor har de tydd til det som i denne sammenhengen ikke fortjener å bli kalt rettsapparatet, og dette ”rettsapparatet” har da besluttet å legge noen grovt urettferdige hindringer i veien for den måten Microsoft driver sin virksomhet på.

DLF tar sterk avstand fra denne dommen, og alle lignende rettsprosesser: vi mener at markedet bør være fullstendig uten innblanding fra rettsapparatet (unntatt når aktørene bedriver svindel, tyveri, etc.), spesielt skal ikke rettsapparatet overprøve de valg forbrukerne gjør: om forbrukerne gjør en aktør stor (eller liten) så skal ikke rettsapparatet straffe den store (eller hjelpe den lille). Det er forbrukenes valg som har gjort Microsoft stor, og det er på samme måte forbrukernes valg som har gjort at konkurrentene er små.

Vi er også overbevist om at denne dommen ikke vil ha det resultat som initiativtagerne ønsker, vi vil tro at dette vil være skadelig for alle.

Dommen innebærer at suksess blir straffet, den innebærer at de som er mindre dyktige kan gå til rettsapparatet og få hjelp til å legge hindringer i veien for de som er mer dyktige, og den innebærer at firmaer ikke kan ha hemmeligheter.

Denne dommen vil på sikt føre til et totalt sett dårligere tilbud til forbrukerne.

Hva vil skje mht eiendomsskatt i Oslo etter valget? La oss først så på hva som vil skje hvis de røde får flertall.

SV vi ha eiendomsskatt. Programmet sier at ”Oslo SV ønsker å innføre en eiendomsskatt …”. Dette er beundringsverdig klar tale.

Hva så med Ap? Vi siterer fra programmet: ”For å styrke kommunens inntektsgrunnlag har Arbeiderpartiet ved flere valg programfestet innføring av eiendomsskatt. Det er en tidkrevende prosess å forberede og gjennomføre innkrevingen av en slik skatt, bl.a. fordi det er nødvendig å foreta en full omtaksering av byens eiendommer. Vi vil derfor ikke foreslå eiendomsskatt i denne perioden, og konsentrere innsatsen om å bekjempe skatteunndragelsene.”

Detter beundringsverdig uklar tale. Det sies kun at Ap ”ikke vil foreslå” å innføre eiendomsskatt, det står ingen ting om at de vil stemme imot dersom et annet parti foreslår å innføre eiendomsskatt.

Men nå er det slik at dersom de røde får flertall vil de søke å samarbeide i et byråd – og hva vil Ap gjøre da? Huseiernes landsforbund kjørte i forrige uke en annonsekampanje med følgende tekst: ”Ap vil ikke snakke om eiendomsskatt … men hva vil SV kreve?” Dette vakte sterke reaksjoner i Ap, de beskyldte annonsøren for å fare med løgn, men ledende Ap-topper uttalte seg nå klart: de vil ikke stemme for innføring av eiendomsskatt i Oslo. Annonsøren erklærte seg da fornøyd og uttalte de at formålet med kampanjen var oppnådd.

Men nå er det slik at SV har sagt at dersom de skal i byråd så er det et ufravikelig krav at eiendomsskatt blir innført.

Så hva vil skje da? Ap har tidligere før valg lovet å ikke innføre eiendomsskatt, men har etter valget innført eiendomsskatt allikevel.

”Føler seg sviktet av Ap. Birute Åkvåg stemte Ap i 2003. Nå er hun opprørt. På tvers av valgløftet fikk Nittedal Ap innført eiendomsskatt.”

Så vi vil ikke bli overrasket dersom et Ap/SV-byråd innfører eiendomsskatt etter en valgseier i Oslo – til tross for hva ledende Ap-folk uttalte i forrige uke.

Nå tyder dog meningsmålingene på at noen slik valgseier ikke vil inntreffe. Vi må nok regne med at H + FrP vil fortsette å styre Oslo etter valget.

Hva da med eiendomsskatten? Disse partiene, pluss Venstre, har lovet at de ikke vil innføre eiendomsskatt. Men både FrP og Høyre har i de siste år tatt store skritt til venstre, og spesielt Høyre har gjentatte ganger gått inn for forslag som har medført sterke reduksjoner i individers frihet, inkludert skatteøkninger (bla. momsøkning, økning av utbyteskatten, forslag om ”grønne skatter”, og enkelte lokallag er tilhengere av eiendomsskatt).

Så vi er ikke trygge på at en valgseier til H og FrP vil hindre at det blir innført eiendomsskatt i Oslo.

Hvordan kan da velgeren best bruke sin stemme for å hindre at det blir innført eiendomsskatt i Oslo. Jo ved å stemme på DLF.

Tidligere har Høyre og FrP regnet med at personer med en liberalistisk innstilling automatisk har stemt på disse to partiene, de har jo ikke hatt noe alternativ. H og FrP har da regnet med at de kunne bevege seg til venstre uten å miste liberalistenes stemmer. Men nå finnes DLF, og dersom DLF får en merkbar vekst vil dette være et varsko til H og FrP om at de må stanse sin glideflukt til venstre – hvis ikke vil de miste mange velgere. Jo flere stemmer DLF får, jo bedre vil Høyre og FrP bli.

Så det beste du som velger kan gjøre for å hindre at det blir innført eiendomsskatt i Oslo er å stemme på DLF.

FrP er kjent som er parti som hevder å gå inn for lavere skatter, en mindre offentlig sektor, mindre overføringer, spesielt til utlendinger, osv. Men hvordan er det i praksis?

FrP er tilhenger av velferdsstaten, og er da tihenger av store statlige støtteordninger. Men de mener at dagens ordninger er kompliserte og går inn for forenklinger og reduksjoner, men på enkelte områder vil de ha økninger.

Når har FrP kommet med et forslag om å samordne en del ordninger inn under barnetrygden. Nrk.no oppsummerer forslaget slik: ”FrP vil samle all offentlig støtte til barnefamiliene, som kontantstøtte og barnehagesubsidier, i en stor barnetrygd.”

Men nå viser det seg at ”beregninger gjort av Finansdepartementet viser at blir det minst 7.500 kroner per barn i måneden”. Og siden Norge er med i EØS vil dette innebære at alle som jobber i Norge, selv om de er statsborgere i et annet EØS-land, vil ha krav på å motta denne støtten. For eksempel vil en polsk håndverker som har fire barn hjemme i Polen motta kr 30 000 norske kroner i barnetrygd hver måned.

Det skulle være unødvendig å kommentere dette utover å si at systemet – velferdsstaten med alle dens støtteordninger, overføringsordninger, internasjonale avtaler, osv. - er så komplisert at det å forsøke å rette på det bare gjør ting verre, endog mye verre.

DLFs alternativ er som følger. Vi vil avvikle alle offentlige støtteordninger, og for å gi en tommelfingerregel på hvordan dette i hovedtrekk kan gjøres, vil vi si at man kan redusere støtten med 10 % (av dagens satser) per år i ti år. Om ti år vil da ordningen være avviklet.

(NB: dette vil ikke gjelde ordninger hvor personer har betalt inn til for eksempel offentlige pensjonsfond og hvor det offentlige derved har påtatt seg forpliktelser. Dette selv om i slike tilfeller politikerne har disponert de innbetalte midlene på en meget uklok måte – dagens pensjonssystem er av eksperter karakterisert som et pyramidespill. DLF vil allikevel gå inn for at de som har betalt inn i størst mulig grad skal få utbetalt det de opprinnelig hadde krav på.)

Samtidig som de offentlige støtteordningene avvikles, vil skatter reduseres – noen satser vil raskt settes til null (arveskatt, eiendomsskatt), mens andre satser vil reduseres med 10 % per år. Dessuten vil samtidig med dette alle dagens restriksjoner på arbeid, produksjon, handel og verdiskapning avvikles.

Sammen vil dette føre til en kolossal velstandøkning, langt flere vil komme i jobb, flere mennesker vil bli fornøyd med sin egen tilværelse, og samfunnet vil bli mye bedre enn i dag.

DLF mener at kun dette kan gi et samfunn som er preget av stabilitet, harmoni og velstand. Å forsøke å flikke på dagens system gjør, som eksempelet med FrP illustrerer, bare vondt verre.

Nylig ble det avslørt at mangeårig ordfører i Oslo, Høyres Per Ditlef Simonsen, har hatt en hemmelig bankkonto i Sveits. Pengene som sto på denne kontoen, som ble avsluttet i 1995, skal visstnok ikke være beskattet. (Dette er så vidt vi vet innrømmet av Simonsen, men han skal legge frem sin forklaring senere i dag.)

Det er kommet oppfordringer om at Simonsen, som ved det kommende valget ikke er kandidat til noe verv, skal trekke seg fra valgkampen – denne oppfordringen er kommet også fra Høyre-folk. Mange utenfor Høyre ønsker at han skal trekke seg fra ordførervervet. I så fall følger han i fotsporene til den forrige Høyre-ordfører i Oslo, Albert Nordengen, som i 1990 måtte trekke seg som ordfører pga korrupsjon.

Høyrers mange motstandere utnytter denne saken for alt den er verd og mer til, og finansminister Halvorsen fra SV har uttalt at å unndra penger fra beskatning er å ”stjele fra fellesskapet”.

Vi vil legge vekt på enkelte andre poenger enn de som er gjengitt i et meget stort antall avisartikler om saken, men vi vil aller først si at alle bør følge landets lover, og at alle må betale den skatten som de store partiene er enige om at vi skal ha. Vi tar således sterk avstand fra alle former for skatteunndragelser.

Det første vi vil si er at vi er meget overrasket over at såpass ressurssterke personer som Per Ditlef Simonsen, tidligere statsråd, nå ordfører, virkelig tror at det er mulig å holde en slik konto hemmelig. Det er som kjent kun ett tilfelle hvor flere personer kan holde på en hemmelighet: tre personer kan holde på en hemmelighet kun dersom to av dem er døde.

Mao. Man må regne med at alle hemmeligheter kommer for en dag. Det er sant at ærlighet varer lengst. Det er derfor meget uklokt å ha hemmeligheter som vil være pinlige hvis de blir avslørt. Simonsen trodde åpenbart at han kunne holde dette hemmelig. Det gikk ikke, og nå er hans renommé og ettermæle ødelagt, og i tillegg er det sterkt skadelig for det parti han har investert så mye i.

Dessuten er det hyklersk å være med i Høyre og derved gå inn for høye skatter, samtidig som man begår ulovligheter for å redusere sin egen skattebyrde.

Et annet moment som kom til uttrykk i denne saken er noe som forøvrig ikke er uvanlig i Høyre: der dolker man sine egne i ryggen så snart man får en anledning. Høyreleder Erna Solberg uttalte umiddelbart etter at denne saken sprakk at Simonsen burde trekke seg fra valgkampen. De hun etter vårt syn burde ha gjort var å si at hun ville vente med å kommentere dette til etter at Simonsen hadde lagt frem sin redegjørelse for saken.

Ikke uventet var finansministeren raskt på banen for å kritisere Simonsen. Som nevnt sa hun at å unndra skatt er det samme som å stjele fra fellesskapet. Men Simonsen er ikke den eneste hykleren her. Som kjent har et stort antall drosjesjåfører i Oslo - mange av dem opprinnelig fra Pakistan – unndratt store beløp fra beskatning mensde arbeidet samtidig som de har gått på trygd. Etter Halvorsens kriterier har vel også disse da stjålet enorme beløp fra fellesskapet, men vi kan ikke huske at hun på noe tidspunkt har kritisert disse. Så hun kritiserer - med en vis rett – Simonsen, men hun kritiserte ikke et store antall pakistanske drosjesjåfører som antagelig har ”stjålet” enda større beløp fra fellesskapet enn Simonsen. Halvorsens selektive kritikk er et klart tegn på dobbeltmoral.

Vi i DLF har et noe annet syn på disse forholdene. Vi mener at skatte- og avgiftsnivået i Norge i dag er alt for høyt. Vi mener at dette nærmest presser folk over i ulovligheter – skatteunndragelser, svart arbeid, smugling, hemmelige konti – og at dette fører til et voksende umoral på alle områder i samfunnet.

Dagens skattenivå fører til at alle mulige mennesker – fra drosjesjåfører til ordførere – forsøker å undra skatt. Vi mener at dett er svært skadelig fordi dersom man lurer unna penger her, vil det være lettere å begå ulovligheter også på andre områder. Mao. (for å si det noe forenklet) et høyt skattenivå fører til mer umoral og mer kriminalitet.

Men umoral er i dag betraktet som noe naturlig. De som unndra skatt stemmer jo som regel på partier som går inn for høy skatt! Så det er ikke bare politikere som er hyklere her, mye tyder på at dette gjelder en stadig stigende andel av befolkningen.

Vi er heller ikke helt enige i at det å unndra skatt er å "stjele fra felleskskpet". Som sagt, vi tar sterk avstand fra alt skattesnyteri og alle andre lovbrudd, men det ligger nærmere vårt syn å si at det som skjer i beskatning er at felleskapet stjeler fra innbyggerne. Nå er dette utsagnet problematisk i og med at beskatnig er lovpålagt, men som sagt, vårt syn er nærmere dette enn det syn Halvorsen ga uttrykk for.

DLF mener at mesteparten av de tilbudene som man i dag får fra det offentlige bør privatiseres, og at hver enkelt da betaler for dem direkte av egne penger, og ikke som i dag hvor han betaler for det offentlige tilbudet over skatteseddelen. En slik ordning vil føre til at skattenivået blir meget lavt og at man selv kan velge de tjenester som det offentlige i dag bare deler ut praktisk talt uten at den enkelte har noen innflydelse over den type tilbud han får.

Dagens system fører som vi ser til korrupsjon, unnaluring, hykleri, dobbeltmoral, i tillegg til at tjenestene fra det offentlige bare blir dårligere og dårligere. Vi synes dette er uverdig, og DLF mener at et system hvor hver enkelte får beholde det han tjerner og kan bruke dem slik han selv finner riktig, vil være langt bedre – alle vil være mer velstående og mer moralske - enn dagens system.

”Det er et tillitsverv å være toppleder i selskaper der staten er stor sier, sier Jens Stoltenberg. Derfor må de nøye seg med lavere lønninger enn for eksempel private investorer og aksjemeglere”. Dette er innholdet i Dagsavisens minileder 14. august.

Vi antar at Stoltenbergs syn er riktig gjengit