”Fjernvarme er ulønnsomt og ineffektivt” står det på forsiden av siste Teknisk ukeblad (nr 18/08). Dette er ifølge forskere som har advart mot regjeringens satsning på dette.

I artikkelen inne i bladet leser vi at ”en utredning skrevet for regjeringen foreslo å droppe statlig støtte til fjernvarme og senke pristaket. [Ansvarlig statsråd] Åslaug Haga la rapporten nederst i en skuff og fortsatte å øke støtten til fjernvarme …” (s. 85).

Vårt poeng her er ikke at man bør eller ikke bør satse på fjernvarme, vårt poeng er følgende: Store investeringer bør foretas av folk som kjenner fagfeltet og som har interesser på området, interesser som er slik at suksess eller fiasko direkte vil påvirke dem.

Dette kan kun ordnes ved at området forbeholdes private investorer. Ved private investeringer, dvs. ved investeringer uten noen form for statlig støtte eller subsidier eller favoriseringer av noe slag, vil investorene selv ta på seg all risiko, og de vil selv tjene dersom det går bra. Dette vil i så stor grad som det er mulig sikre at vurderinger blir baser på alle tilgjengelige fakta og en rasjonell vurdering av dem. Dette gir det beste grunnlag for alle typer investeringer.

Dersom politikere blander seg inn, slik de har gjort i denne saken, vil andre hensyn komme sterkt inn i bildet. Dels vil politikere ikke risikere noe ved å foreta feilinvesteringer (går det galt kan de alltid bortforklare årsaken – det er jo kun slikt politikere er gode til). Dessuten er politikere avhengige av stemningsbølger – for å være populære og derved få stemmer må de kaste seg på de stemningsbølger som rår. I tillegg er prestisje noe som gjør at politikere tviholder på gamle standpunkter selv om fakta taler imot; det er slikt som får ansvarlige politikere til å ignorere forskningsrapporter som har konklusjoner som ikke passer med deres forutinntatte meninger, de legger dem som i dette eksemplet ”nederst i en skuff”.

Vi har ingen mening om fjernvarme. Det kan se ut som en god ide (å bruke varmen fra brenning av søppel til å varme opp hus), men slike anlegg koster store investeringer. Om dette er lønnsomt må avgjøres av markedet, dvs. av alle involvertes ønsker og preferanser slik de kommer til uttrykk i produksjon og handel. Dersom det i det store og hele er lønnsomt vil markedskreftene sørge for at ordningen blir innført. Dersom markedskreftene innebærer at fjernvarme ikke blir innført vil det være fordi at en slik ordning totalt sett er ulønnsom, dvs. at den koster verdier isteden for å skape verdier.

Som sagt, vi har ingen mening om hvorvidt fjernvarme bør innføres eller ikke. Men vi har en mening om hva som er politikernes oppgave, og den er slik at politikerne, dvs. det offentlige, hverken skal hindre eller fremme fjernvarme (eller noe annet som hører hjemme på markedet).

Det som er det offentliges eneste oppgave er å beskytte individers frihet (slik at alle individer kan bruke denne friheten til å skape verdier og bytte dem seg imellom). Dersom det offentlige gjør noe mer enn dette innebærer det alltid at verdier forbrukes heller enn skapes, og den totale velstanden vil dermed synke.

Dersom politikerne bestemmer at det skal være fjernvarme heller enn de løsninger markedet, dvs. de involverte selv, kommer frem til, vil dette være en løsning som er mer ressurskrevende enn andre løsninger. Det vil mao. være en løsning som koster langt mer enn den smaker. Men slik er det alltid med løsninger som politikere presser igjennom.

Internett har på alle vis hittil vært fritt, dvs. uten statlig regulering. Dette har ført til at det er blitt både billigere og bedre, og mengden informasjon som nå kun er noen tastetrykk unna, er enorm.

Internet brukes ikke bare til informasjon og kommunikasjon, via nettet kan man delta i ulike typer underholdning (spill), og man kan også visstnok se ulike typer naturstudier og man kan visstnok også se på mennesker som gjør ting voksne gjør.

Selvsagt finnes det også kriminelle/rettighetskrenkende elementer på nettet; barneporno er et område. Slike elementer brukes av makthavere som påskudd for å regulere Internet, men vi vil anta at hovedgrunnen til ønsker om statlige reguleringer er et annet.

Under den nylig avholdte konferansen om informasjonsteknologi i Genève var det mange land som reelt sett gikk inn for at Internet må reguleres på verdensbasis, og da er det selvsagt FN som skal være reguleringsmyndighet.

"This situation is very undemocratic, unfair and unreasonable," sa Sha Zukang, Kinas ambassadør om dagens situasjon; Kina har i disse dager innført nye regler som vil sørge for at kun nyheter som er “sunne og siviliserte” skal kunne leses av nettbrukere i Kina.

Blant de land som ønsker å kontrollere Internet er Kina, Brazil, Sør-Afrika, Iran, Saudi-Arabia, og Sveis, Russland og (selvsagt) Norge. England og USA står heldigvis på den riktige siden og ønsker fortsatt frihet på nettet.

Grunnen til at mange diktaturer ønsker å kontrollere Internet er selvsagt ønsket om politisk sensur, og grunnen til at siviliserte land som Norge ønsker å sensurere Internet er en mistro til alt som ikke er gjennomkontrollert og gjennomregulert av politikerne selv. Dessuten er det slik at det er de som befinner seg til høyre i det politiske spektrum som dominerer Internet. Liberalistiske og konservative nettsteder, bloggere og kommentatorer dominerer Internet i enda større grad enn de på venstresiden dominerer de informasjonskanalene som er gjennomregulerte og kontrollert av myndighetene (TV, aviser, akademia). Antagelig er det et ønske om å redusere den store overvekten av pro-frihetlige dominansen på Internet som liger bak mange politikeres krav om regulering av Internet.

Siden hvemsomhelst kan legge ut informasjon på Internet, betyr dette at kvaliteten på det materialet som finnes der varierer. Men svaret på dette er selvsagt ikke en statlig forhåndskontroll av det som legges ut, svaret er at brukerne må være påpasselig med sin kildekritikk. En god skole ville ha vært et godt instrument her, men med dagens stadig dårligere offentlige skole, vil dette bli et stigende problem.

DLF mener selvsagt at Internet bør være uten politisk kontroll. Selvsagt skal staten, og gjerne i form av internasjonalt samarbeid mellom stater, avsløre og straffe de som f.eks. bruker Internet for å spre barneporno, men dette er ikke til hinder for at Internet bør være fritt.

Det kaoset som nå hersker omkring overgangen fra P4 til Kanal 4 er et tydelig tegn på de problemer som statlig dirigering fører med seg.

Bakgrunnen er at P4 for et års tid siden mistet retten til å fortsette å sende på de frekvenser de hadde fått tildelt og brukt gjennom flere år; de politiske myndigheter ønsket å overlate de frekvensene P4 hadde innarbeidet til en kanal som var villig til å følge makthavernes ønsker om å sende flere andakter og mere nynorsk.

Myndighetene, ved KrFs kulturminster Svarstad Haugland, bestemte at Kanal 4 (som selskapet da het) skulle få overta P4s frekvenser fra 1/1-2004.

Men P4 ønsket selvfølgelig ikke å gjøre Kanal 4s overtagelse av det som burde vært P4s eiendom så enkel som mulig, så P4 skiftet fra sine gamle til sine nye frekvenser to uker før Kanal 4 skulle begynne sine sendinger. Da ville Kanal 4 ikke kunne overta direkte etter P4, isteden måtte de begynne å opparbeide en «ny» frekvens som hadde være uten sendinger i to uker. Dette vil gjøre overgangen vanskeligere for Kanal 4. Dessuten var navnet på det nye selskapet – Kanal 4 – åpenbart bevisst valgt for å skape forveksling med P4, og P4 gikk til søksmål for å få Kanal 4 til å skifte navn. Selvsagt fikk P4 medhold i retten, og Kanal 4 måtte skifte navn til Kanal 24. Kanal 24 måtte dermed ut med kolossale beløp for å endre reklamekampanjer, logoer, etc.

Vi støtter fullt ut P4s handlinger i denne saken. Det som kulturministeren gjorde mot dem da de mistet konsesjonen var en forbrytelse, selv om det selvsagt var i samsvar med gjeldende lover og regler. Vi setter også pris på den store oppfinnsomhet og sans for timing som P4 har vist for å beskytte seg mot kulturministerens skadelige handlinger.

Og hvis vi hadde hatt et fritt marked med full respekt for eiendomsretten, spesielt P4s eiendomsrett til de frekvenser de har brukt i flere år, ville alle disse problemene vært unngått.

I alle år har skattelistene blitt offentliggjort, til stor glede for nysgjerrigperer og snokere. I tidligere tider ble disse offentliggjort i lange lister på ligningskontorene, men i dag er listene lett tilgjengelige på Internett. Nå kan enhver 10-åring med en PC og et modem lett finne opplysninger om inntekt etc. for alle norske statsborgere.

Det har vært tverrpolitisk enighet om denne offentliggjøringen, men vi i DLF har alltid vært motstandere av den – folks inntekt er en privatsak, og enhver bør ha all rett til selv å bestemme hvem som skal vite hvor stor den er. Nå er et nytt element dukket opp, et element som bør med i vurderingen.

Aftenposten forteller i dag at barn mobbes på grunn av foreldrenes lave inntekt. ”Skattelistene som er lagt ut på nettet, brukes som underholdning rundt om på skolene. Barn lager klassens ti på topp og ti på bunn, og flere føler seg mobbet”, skriver Aftenposten. Staten kommer selvfølgelig sin vane tro med forsalg som overhodet ikke vil løse problemet: Finansdepartementet foreslår at ligningstallene fjernes fra nettet etter tre uker, antagelig i den tro at å bli mobbet i kun tre uker må være akseptabelt.

Vi håper at dette blir siste gang at slike lister blir offentliggjort, men vi frykter at vi ikke får rett i dette ønsket.

AV STYREMEDLEM I OSLO DLF, INGE SIMON THORBJØRNSEN

Kulturministerens har sådd vind og høstet storm, ved konsesjonstildelingen til Kanal 4.

Saken er meget interessant fordi den så tydelig synliggjør viktige moralske spørsmål, og hvilke fatale konsekvenser det får å følge gale prinsipper. Det som har skjedd er at P4 ikke har fått fornyet sin konsesjon, slik alle hadde forutsatt. Det betyr i klartekst at en mengde mennesker mister sitt levebrød, og flere blir antagelig ruinert ved statrådens pennestrøk.

Det er gledelig at folk reagerer så voldsomt på dette maktmisbruket, men saken starter ikke her. Den starter med tildelingen av kongelige priviligier til å utøve et yrke. Skandalen ligger ikke primært i statsrådens manglende skjønn eller saksbehandlinges eventuelle svakheter, men i det umoralske og forkastelige menneskesyn som ligger til grunn for konsesjonstildeling som fenomen.

I vårt noe spesielle fedreland har vi bred oppslutningen om ideen om at felleskapet skal ha rett til å bestemme over enkeltmenneskers yrkesvalg, og hvorledes yrket så skal utføres. Kommuneplaner, "landskapsvern", konsesjonslover og kvoteordninger rammer enkeltmennesker hver eneste dag.

P4-saken setter så brått søkelyset på det vilkårlige og uakseptable ved at politiske organer griper inn og ødelegger en virksomhet uten legitim grunn. Saken er ikke i sin natur annerledes enn mange lignende saker, en den er mer synlig. Nå er heldigvis P4 er et ressurssterkt og talefør offer, og jeg tror ikke Regjeringen kan regne med at de rolig legger seg ned for å dø, som så mange mindre aktører har måttet gjøre før dem.

Nå kan det være nærliggende å tro at statsråden, som kommer fra et parti med demonstrert vilje til å underkue medier, ønsker å gjenopprette den tidligere statlige styringen av eteren. Jeg tror allikevel ikke at det er et slikt format over hennnes planer. Mye tyder på at det er selve den politiske prosessen med å la bedrifter leve i usikkerhet fra dag til dag om sine rammevilkår som er målet.

De færreste vet hvilke politiske føringer som vil gjelde i morgen, og hvorvidt de planer og investeringer man har gjort blir verdiløse over natten. Noen bransjer (som radio) pålegges å operere i monopoler der en tilfeldig aktør gis enerett, mens andre bransjer plages av såkalte "konkurransefremmende" pålegg fra myndighetene. Fellestrekket mellom slike tilsynelatende motstridende prinsipper, er at kontrollen over ens eget liv og arbeid blir fratatt den enkelte. Ved hjelp av vilkårlige og inkompetente inngrep i næringslivet skapes det et uttall av større og
mindre kriser som igjen benyttes som begrunnelse for ytterligere inngrep.

Denne utålelige situasjonen har ikke oppstått av seg selv. Ofrenes stilltiende godkjennelse av sin egen fordømmelse er den viktigste årsak til at den lille, og reellt sett maktesløse politiske klasse kan ture frem.

P4 er ikke avhengig av Svarstad Haugland ! Hun har intet å bidra med, hennes eneste mulighet er å nedbryte. Det er ingenting å hente på å forhandle med fienden. De fleste verdiskapere faller sammen når de blir anklaget av de uproduktive. Sjelden ser man et kraftfullt forsvar for retten til å strebe etter lykke, og for selv å beholde fruktene av sitt arbeid. P4 er visstnok for kommersielle. Det betyr at de sender stoff som folk liker, og som annonsører er villige til å betale for. Andre, f.eks. statlige radiostasjoner, sender smalt stoff som de færreste ønsker å høre, og som NRK derfor må bruke tvangsmidler til å finansiere. Tanken på at P4 skulle unnskylde seg ovenfor de upopulære er obskøn.

Den andre grunnen til rikets begredelige tilstand, er at så mange grupper har falt for den politiske kaste's frierier. Alle og enhver er blitt lovet en gratis lunsj, på andres bekostning, og med særlig "beskyttelse" for sine egne særinteresser. Desverre er det slik at det finnes ingen gratis lunsj, og politisk særbehandling betyr alltid undertrykkelse av andres legitime interesser. Hverken P4 eller TV2 kan han misforstått konsesjonprinsippet. Det var greit nok for dem så lenge det gikk deres vei. TV2 snakket litt om å ikke sende inne ny søknad dengang deres konsesjon var oppe til vurdering, men det ble med praten.

Pressen har også et særlig ansvar for at politikere har fått holde på på denne måten. Ved å alltid sverte kapitalismen, dvs det politiske system der staten beskytter rettigheter istedet for å krenke dem, har pressen sterkt bidratt til det som nå skjedde. Forakten for de kommersielle krefter, dvs de som klarer seg selv uten stønad, har gitt politiske inngrep en ufortjent moralsk legitimering. Pressen har ukritisk og nesten uten unntak gitt støtte til planøkonomiske tiltak rettet mot de
produktive i samfunnet, foreslått av de som selv intet har skapt. Uten denne aksepten av urettmessig makt over fredelige medmennesker ville ingen statsråd ha våget å utradere en bedrift på denne måten. Det vil ikke hjelpe å kreve granskning eller å klage på vedtaket. En granskning vil ikke avdekke noe irregulært, tvert om er det som har skjedd særdeles regulært !

Situasjonen er nå et legalt mareritt. På bakgrunn av vedtatte lover har Statsråden truffet en beslutning som kanskje er juridisk holdbar, men som er grovt umoralsk. Intet mindre enn et radikalt brudd med formynderstatens prinsipper kan gjenopprette en legitim tilstand på området. Staten må avvikle sin kontroll med media, og eierskapet til frekvensene må over på private hender. P4 bør straks kreve å få formell anerkjennelse av sin eiendomsrett over de frekvenser de i dag benytter. De er de rettmessige eiere, ved at de har opparbeidet denne retten gjennom lengre tids bruk. Staten bør straks på samme måte tildele Kanal 4 tilsvarende frekvenser, som de kan benytte og opparbeide eiendomsrett til på samme måte. Dette er den eneste legitime oppgave Staten har i forbindelse med drift av radiostasjoner.

Saken mot DVD-Jon er et resultat av betydelig inkompetanse og udugelighet hos alle involverte: hos nerdene som vil kopiere, hos selskapene som har utgitt DVD-filmene, og, ikke minst, hos lovgiverne.

DLF er tilhengere av individers rettigheter: Individer (og frivillige sammenslutninger) skal ha rett til å disponere fruktene av sitt arbeid. Derfor er DLF tilhenger av eiendomsretten - individer/firmaer skal kunne eie ikke bare landområder, men også kunne ha copyright og patenter på åndsverker som de produserer.

I dette tilfellet er problemet copyright: filmselskaper som har lagt enorme beløp ned å på å skape underholdning, ønsker naturlig nok å tjene penger på dette. Derfor selger de sine varer (i form av utleie av filmer til kinoer, salg av DVD-plater til privatpersoner, etc.). Hvis andre enn filmdistributøren skal kunne leie ut eller selge filmen eller DVD-plater med kopier av filmen, vil filmselskapene tape inntekter, og dette vil i verste fall kunne føre til at filmproduksjonen synker kraftig, at kvaliteten blir enda dårligere, og at det blir vanskeligere å få sett film.

Grunnen til at filmselskapene ønsker å hindre kopiering av sine DVD-utgivelser er altså helt legitim, og er også en fordel for oss filmfans.

For å hindre kopiering har selskapene lagt inn en kode på discen, og DVD-Jon har brutt denne koden og gjort det mulig å kopiere DVD-plater. (DVD-Jon har ikke kopiert, han har kun knekket koden og gjort den tilgjengelig over internett.)

Det burde være klart at det DVD-Jon gjorde var galt. Men om det var ulovlig, dvs. i strid med det da gjeldende lovverk, da han gjorde det er egentlig et uinteressant, rent juridisk spørsmål.

Løsningen på dette er at man har et lovverk som utvetydig beskytter opphavsrett til åndsverk; det vi har i dag er ikke godt nok. Dessuten bør de som utgir DVDene legge inn i dem koder som i praksis er umulig å knekke (dette kan dog være meget vanskelig å gjennomføre). Men viktigst: utgiverne av DVD-plater bør gjøre som de som selger disker med data-programmer: det bør være slik at kjøperen får beskjed før han bryter seglet på pakningen at han ved å bryte seglet forplikter seg til ikke på noe vis å kopiere innholdet på diskene eller å forsøke å knekke kodene som beskytter mot kopiering. De som ikke ønsker å godta dette kan la være å kjøpe, og den som da kopierer, bør helt klart kunne straffes.

(Nerdenes forsvar for sin kodeknekking - "filmselskapene er bare interessert i å tjene mest mulig penger, og derfor bør enhver kunne foreta privat kopiering" - er kun infantilt vrøvl. )

Grunnen til at copyright/patent finnes er at den som skaper skal ha rett til å disponere det han har skapt. Hvis slik ikke finnes, vil mengden av åndsverk (musikk, film, litteratur, etc.) som skapes kunne bli langt mindre enn i dag. At copyright/patenter finnes er da også en fordel for de mange av oss som ikke skaper åndsverk, men kun bruker dem.

DETTE INNLEGGET DEBATTERES PÅ DEBATTSIDEN