Snart starter landbruksoppgjøret, og dette er i de vanlige politiske sirkler ansett som viktig: det er så viktig at Senterpartiet truer med å gå ut av regjeringen dersom bøndene ikke får et godt nok tilbud. Så det blir spennende fremover: regjeringen vil tilby penger, bondeorganisasjonene vil kreve mer, det vil muligens bli trusler om leveringsstopp av melk og ost, bøndene krever å få følge med i velstandutviklingen, staten vil tilby nye støtterordninger og vil gi mer via de gamle ordningene, de vil kanskje love å innføre restriksjoner på import av landbruksvarer slik at forbrukerne ikke skal bli fristet av billige utenlandske varer når de skal foreta sine innkjøp, osv.

Og så ender det antagelig opp med at staten vil overføre enda mer til bøndene og at matvarene blir enda dyrere.

Må det være slik? Vi vil si Nei til dette. Og ikke bare vil vi si at denne ordningen er skadelig: den fører til dårlig kvalitet på landbruksvarene, den fører til høye priser, den fører til styrking og utvidelse av kompliserte støtteordninger, den hindrer effektivisering i landbruket, den opprettholder et spredt bosettingsmønster, den fører til mer byråkrati, det fører til høyere skatter, for bare å nevne noe.

Hvordan bør det da være? Det bør ikke være noe landbruksoppgjør. Det bør ikke være noen støtteordninger. Det bør ikke være noen restriksjoner på import av matvarer begrunnet med hensyn til innenlands produksjon (man kan ha restriksjoner kun dersom formålet er å hindre spredning av sykdommer).

Dersom man ikke har noe landbruksoppgjør og ingen støtte eller restriksjoner innen landbruket vil bøndene kunne produsere det de vil, tilby det de produserer på det åpne marked, og dersom de ikke tjener nok på dette bør de utvide og effektivisere sin virksomhet, bedre kvaliteten på det de tilbyr, eller skifte over til annen virksomhet.

Egentlig er det ille at den stolte norske bonde i dagens system ikke behandles som dyktige og viktige næringsdrivende som produserer det viktigste som finnes: mat, men behandles som en svak gruppe som ikke kan klare seg uten hjelp og støtte.

Vi kan forstå og vi er helt med på at det finnes mennesker som ikke kan klare seg uten hjelp og støtte (men vi er imot at det skal finnes statlige ordninger for slik), men å behandle hele bondestanden som en svak gruppe som trenger støtte, det er skadelig for alle (unntatt for de sosialdemokratiske politikere som styrer ordningene og de utallige byråkartene som administrerer dem).

Vi synes at norske bønder burde riste av seg dette regime og si at ”vi er best, vi lager gode matvarer som kan konkurrere ut alle andre.” Vi er overbevist om at denne beskrivelsen passer på de aller fleste bønder, men det er synd at slike bønder av en eller annen grunn ikke vil ta ordet. Men kanskje er det også her som det er med alle offentlige støtteordninger; de er som en slags narkotika som til å begynne med gir en god følelse, men som på sikt er ødeleggende for alle de involverte.

I dette tilfellet er det staten/politikerne som opptrer som pushere, og det er de som tjener, samtidig som bondestanden ødelegges og blir avhengige av støtte og blir mer opptatt av å lete seg frem i jungelen av støtteordninger og å søke om støtte heller enn å produsere gode varer og å utvikle næringen.

Så DLF sier Nei til landbruksoppgjøret: bøndene bør og kan klare seg uten støtte. Støtteordningene har på sikt kun negative effekter.

Eiendomsrett er forutsetning for frihet, for sivilisasjon og for velstand. Eiendomsrett innebærer at den som eier noe kan disponere det han eier uten å få tillatelser fra noen andre – kun eiendomsrett kan derfor sikre frihet, inkludert slike ting som ytringsfrihet, og dermed fri produksjon og handel, noe som er forutsetning for frihet og velstand. Videre, eiendomsrett er en forutsetning for en langsiktig ressursutnyttelse – uten eiendomsrett vil ressursene som finnes på et område bli oppbrukt i hui og hast (kjent som ”allmenningens tragedie”).

Dessverre er eiendomsretten i dag sterkt svekket – eiendomsrett kan eksproprieres, aktiviteter på eiendommen er underlagt en rekke offentlige restriksjoner, og alle som produserer er tvunget til å betale store deler av det de produserer i skatter og avgifter til det offentlige. Men i navnet finnes eiendomsretten fortsatt. I hvert fall på land.

På land etablerer man eiendomsrett til et område ved å blande sitt arbeid med området (for å bruke John Lockes formulering). Det som er statens oppgave er å beskytte eiendomsretten – det er altså ikke staten som deler ut eiendommer, det som skjer er at man etablere eiendomsrett ved å bearbeide noe, og så skal staten bekrefte dette formelt i og med en registrering, og deretter skal staten beskytte eiendomsretten.

Men hva med det som skjer på eller i eller under havet? Hva med fiskeressurser? Hvordan kan man etablere eiendomsrett til slike ressurser?

Man etablerer eiendomsrett til en fiskeressurs ved å benytte den (eller ved å være den første som benytter den): de fiskere som fisker på et område (eller på en art i et område eller på en stim) etablerer derved eiendomsrett, og så skal staten registrere og beskyttes denne eiendommen slik at andre ikke kan benytte den samme ressursen.*

Dette er et spørsmål som nå er under behandling. Smith-utvalget har lagt frem sin innstilling, NOU 2008:5, hvor de har sett på hvordan forvalte fiskeressursene utenfor Finnmarkskysten. For å kort oppsummere det som for oss her er det viktigste poenget så har utvalgte ikke basert seg på eiendomsrettsprinsippet. Det de har gjort er å gi kvoter ikke bare til fiskerne, men til alle finnmarkinger. En kommentator formulerte det slik: ”Utvalget tar derfor hele Finnmarks befolkning med på lag, lover [alle] fiskekvoter og håper på oppslutning.”.

Staten har altså gitt eierandeler ikke bare til de som ”har blandet sitt arbeid med ressursene”, men også til de som ble igjen på land og som jobbet med andre ting; bakere, banksjefer og snekkere har også fått eierandel i fiskeressursene.

Naturlig nok protesterer fiskerne mot dette. Her følger et utdrag fra en uttalelse av Reidar Nilsen, leder i Norsk Fiskarlag: ”Jeg finner det påkrevet å stille noen sentrale spørsmål: «Hvordan er det mulig å foreslå en lovendring som fører til at ordførere, rådmenn, bussjåfører, bakere nå vil kunne få slike rettigheter?

Hvor blir det av fiskernes rettigheter som gjennom generasjoner har hatt dette som yrke, og som i tider har ofret både liv og helse? «Hvor står fiskernes rettigheter i Smith-utvalgets rettsoppfatning? Jeg er svært forbauset over at Smith-utvalget kan foreslå forvaltning på et regionalt nivå, bestående av 3 representanter fra Sametinget, og 3 representanter fra fylkestinget. Også dette sett på bakgrunn av Havressursutvalgets konklusjoner.
Sametinget er det øverste organ for det samiske folket og tinget er opptatt av statusheving. Jeg er derfor svært forbauset at Sametinget kan tillate seg å forlange råderetten over fiskeressursenes som har vært fiskernes næring i generasjoner. Det er intet mindre en utrolig.

Fiskerne i Finnmark har alltid vist storsinn. De har aldri bedt om særfordeler på bekostning av kolleger fra andre deler av landet. Jeg håper vi også denne gangen gjør det samme, og står sammen om våre rettigheter. Jeg anmoder fiskerne om å slutte rekkene bak Fiskarlaget. Jeg mener det er svært urimelig å gjøre det som Smith-utvalget har gjort, nemlig å framlegge et dokument der en spør befolkningen om de vil ha gratis kvote eller ikke. Dette høres forlokkende ut og mange vil nok gi dette tilbudet en uforbeholden aksept. Men utvalgets forslag om endre på sentrale etablerte forvaltningsprinsipper, vil i lang tid framover skape stor usikkerhet for de som allerede er etablert i næringa”

Vi støtter helt Nilsens protest mot Smith-utvalget innstilling, slik den kort er summert ovenfor.

Vi mener som antydet over at eiendomsretten reelt sett tilhører fiskerne i og med at de har benyttet ressursen, og at statens oppgave kun er å anerkjenne dette (i tillegg til å beskytte eiendomsretten). Det er helt galt at staten nå skal dele denne ressursen ut til alle (eller alle i Finnmark).

Vi sier dog ikke at Nilsens synspunkter faller sammen med våre, men vi sier at utgangspunktet for en sivilisert holdning til ressursene i og under havet er privat eiendomsrett, og det ser ut til at Nilsen i denne saken står nærmere oss enn han står andre partier.
.
.
.
.
.
.
.
*Det er en rekke uavklarte spørsmål her, men det som er helt klart er at prinsippet om eiendomsrett må være basis for hvordan man kan sikre en sivilisert omgang med og om de ressurser som finnes i havet og på havbunnen.

Kanskje vår overskrift i dag er noe overdrevet, den antyder at det fortsatt er mulig å redusere friheten i Norge. Ja, vi har nærmest total ytringsfrihet, men på alle andre områder er friheten svært liten.

Makthaverne arbeider allikevel for å stamme til enda mer på områder hvor dette er mulig. Det siste vi så var i Aftenposten for et par dager siden:

”Landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen (Sp) vil skjerpe inn boplikten, og utmarkseiendommer blir også omfattet av regelendringene.

I dag er det ingen boplikt knyttet til utmarkseiendommer. Det vil Riis-Johansen gjøre noe med.

– Vi vil sikre aktiviteter, bosetning og verdiskaping i lokalsamfunnene, og vi setter derfor i gang et arbeid for å finne fram til gode løsninger, sier Terje Riis-Johansen (Sp) til Nationen. …

Han sier innstrammingen ikke blir innført fordi folk sikrer seg verdifulle eiendommer. Målet er å sikre lokal tilhørighet, forklarer ministeren, og viser til at verdien på utmarkseiendommer har steget kraftig de siste årene. …" (sitat slutt).

Frihet er retten til fullt ut å disponere det man eier og det man tjener. Eier man en eiendom, har man i et fritt samfunn rett til å bruke den til der man vil (så lenge det er fredelig og så lenge det ikke bryter allerede inngåtte kontrakter): man har rett til å bo der, man har rett til å drive eiendommen (hvis det for eksempel er en landbrukseiendom), man har rett til å selge den til hvem man vi, og man har rett til å la den stå der.

Mao., i et fritt samfunn er det ingen statlig pålagt bo- og driveplikt. Et slikt pålegg er en grov krenkelse av eiendomsretten, og er uforenlig med et sivilisert samfunn: statlige krenkelser av eiendomsretten vil alltid drive de som rammes over i lovstridige handlinger, og jo større krenkelsen er jo flere vil begå lovbrudd. Denne ytterligere innkrenkelsen av bo- og driveplikten vil føre til at enda flere lager jukse-ordninger for å slippe unna, og det vil føre til at respekten for lov og rett synker ytterligere. Den vil også føre til øket politikerforakt (noe som dagens politikere fortjener, men som er et uttrykk for et samfunn i forfall).

DLF er sterkt imot denne ytterligere innskrenkningen av eiendomsretten. DLF vil oppheve alle stalige restriksjoner på privat eiendomsrett.

TV2 viste søndag første del av tre i en serie om vann, ”En reise i vannets fremtid” var tittelen, og programmet inneholdt en god del interessante observasjoner. Det var dessverre dog noe uklart i og med at det ikke var noe skille mellom bruk av vann som drikke og til alminnelig husholdning (matlaging, vask), bruk av vann til irrigasjon, og bruk av vann til energiproduksjon.

Her vil vi kommentere ett av innslagene, et av de først i programmet: I Syd-Afrika er det grunnlovsfestet at alle har rett til vann. Alle husholdninger har allikevel fått installert vannmåler, og hver husholdning må betale for det vannet de bruker, dog slik at de første 6 000 liter per måned er gratis.

Mange innbyggere protesterte mot dette, de hevdet at alle trenger vann og at det derfor burde være gratis, og at når det står i grunnloven at alle har rett til vann så burde staten sørge for gratis vann til alle. Mange forsøke også å sabotere betalingsordningen ved å ødelegge målerne.

For det første er ikke vann gratis (hvis vi ser bort fra for de som drikker rett fra en kilde de eier), vann må hentes eller utvinnes, det må renses, transporteres, etc. – alt dette krever arbeid, og derfor må det betales for vannet. Det man betaler for vannet er lønn til de som arbeider med å binge det til forbrukere, betaling til de som risikerer kapital ved å investere i vannproduksjon, etc. Altså: siden det må arbeid til for å gi/tilby folk vann, er det uunngåelig at vann må koste penger.

Så er spørsmålet: hvem skal betale – er det slik at man bør ha en ordning hvor det offentlige sørger for vannet og at det finansieres over skatteseddelen, eller bør enhver (enkeltperson, husholdning, firma, etc.) betale for sitt forbruk etter størrelsen på forbruket?

Dersom tilbudet er statlig fører dette lett til et sløsete forbruk, i og med at man ikke betaler per mengde forbruk, og til alt fra korrupsjon via dårlig vedlikehold av tilførselsledninger til svikt i rensingen (slik vi har sett eksempler på i Norge i det siste).

Dersom tilbudet er privat med betaling etter forbruk, alle involverte ha et press på seg til å sløse minst mulig til å sikre at tilbudet blir godt og stabilt over tid.

Spesielt ille er det å gjøre som det er gjort i Syd-Afrika å grunnlovsfeste en rett til vann. Dette vil nettopp føre til det som programmet viste; til at mange tror at det skal være gratis, og til at folk begynner å sabotere betalingsordninger, noe som vil være med på å ødelegge tilbudet.

Det er her som på alle andre områder: dersom man skal ha velstand og et stabilt og harmonisk og velstående samfunn, må man ha respekt for eiendomsretten, og staten må ved politi og rettsapparat beskytte eiendomsretten og derved også næringsfriheten. Det som derfor best kan sikre et stabilt tilbud av vann er at produksjon og distribusjon baseres på full aksept av eiendomsretten. Da vil som regel alle betale for vannet de bruker, men det et dette som best vil gjøre det mulig å sikre stabil tilførsel av rent vann over tid.

Programmet viste også en rekke eksempler på problemer som dukker opp dersom eiendomsretten ikke gjelder på dette området, men det er vel for mye å forvente at en dokumentar på TV2 tar med det som virkelig vil sikre stabil vanntilførsel: privat eiendomsrett til og privat distribusjon av vann.

En representant for FrP ble slått ned etter en skoledebatt i går. VG forteller det slik: ”FpU-politiker slått i svime etter skoledebatt. I det han snudde seg for å gå mot bilen ble FpU-politiker Magnus Møller (22) prikket på ryggen. Da han snudde seg fikk han en knyttneve midt i ansiktet.

Møller, som deltok på sin første skoledebatt i dag, har anmeldt voldsepisoden til politiet. Det var i det han skulle forlate området utenfor debattlokalet i Lyngdal at noen prikket ham på ryggen, og slo ham rett i bakken.

- Det sto en gjeng utenfor og kalte meg diverse ting. Jeg gikk, men de fulgte etter. Da jeg snudde meg fikk jeg et svingslag midt i ansiktet og gikk rett i bakken.

Jeg vet ikke hvem som slo, men tror han var Kosovo-albaner, forteller Møller.

Han tror grunnen til at han ble slått ned er at han under debatten blant annet sa at han ville sende kriminelle innvandrere ut av landet.

- Det er ikke rasistisk ment overhodet, sier FpU-politikeren til VG Nett.

22-åringen slapp unna episoden med hevelser og et blått øye.

- Jeg fikk helt sjokk. jeg har aldri vært med på noe lignende i hele mitt liv, sier Møller….” (Sitat slutt fra VG)

Slike ting burde absolutt ikke forekomme. Enhver bør kunne delta i en politisk debatt og gi uttrykk for sine meninger uten å risikere å bli utsatt for vold.

Vi forventer at de som er ansvarlige for dette, og at de blir strengt straffet (under forutsetning av at fremstillingen i VG er korrekt).

Men dette er ikke første gang norske politikere er blitt usatt for lignende ting. Rett etter at nåværende finansminister Kristin Halvorsen ble innsatt var det en person som kastet en bløtkake på henne. Et par ganger er også Vidar Kleppe blitt overfalt; en gang tømte en kulturpersonlighet (!) et glass øl over ham, og en annen gang ble han slått av en demonstrant.

Det underlige er at kakekasteren fikk en streng staff, mens de som på tilsvarende eller verre måter angrep Kleppe ikke engang ble arrestert, selv om gjerningsmannen i begge tilfeller var kjent av politiet (i det ene tilfellet var politifolk til og med vitner til hendelsen uten at de grep inn).

Vårt syn er at i alle slike tilfeller må gjerningsmannen straffes. Vi synes det er underlig at mannen som kastet kake på finansministeren ble straffet, mens de som angrep Kleppe ikke ble møtt med noen reaksjon overhode.

DLF er tilhenger av ytringsfrihet, og mener at alle trygt skal kunne gi uttrykk for sine meninger. Den som reager på andres meninger med vold, slik som han som angrep Halvorsen, slik som de som angrep Kleppe, og slik som de som i går angrep Møller, bør idømmes strenge straffer.

Vi frykter dog to utviklingstrender: 1) At det blir mer og mer vold, dvs. at politikere stadig oftere vil bli utsatt for slikt, og 2) at myndighetene kun reagerer dersom politikere på venstresiden blir angrepet.

Vi forventer altså at de som angrep Møller blir straffet. Hvis dette ikke skjer er det stor grunn til uro.

Dagens overskrift har vi hentet fra Niels Geelmuydens innlegg i Aftenposten nylig, og hans poeng er at kapitalismen fører til at maten blir mindre næringsrik.

Vi siterer: ”DE FLESTE KORNSLAG og planter er kapable til å ta opp i seg 60 ulike mineraler fra jorden de er plantet i. Problemet består i at de bare behøver noen få av disse mineralene for å vokse. Korttenkte og grådige mennesker har derfor utviklet kunstgjødsel bestående av nitrogen, fosfor og kalsium.

Internasjonale eksperter innen landbruk har anslått at mineralinnholdet i nordamerikansk matjord er blitt redusert med 85 prosent på 70 år. Europa ligger ikke langt bak, med en reduksjon på 72 prosent. Man kan ikke se på den enkelte plante at den er plyndret for næringsverdi. Det er kapitalismens skyggeside: Produsentene får betalt for vekten, ikke for næringsinnholdet. …

Epler har i gjennomsnitt mistet 80 prosent av sitt C-vitamininnhold. Næringsinnholdet i vår planteføde anslås alt i alt å være halvert i løpet av to generasjoner. …

Desto mer rystende er det at ingen løfter en finger for å stanse utplyndringen. Hvis en idrettsutøver gjødsler seg selv med kunstig prestasjonsfremmende midler, kalles det doping og juks. Da bringer personen skam over seg selv og sin idrettsgren, samtidig som vedkommende straffes med utestengelse. Hvis derimot en landbruker tilfører jorden preparater for å oppnå en kunstig stor og hurtigvoksende avling, krones det med velstand og honnør. Innen konvensjonelt jordbruk kommer man sjelden til startstreken hvis man ikke bruker doping og sprøytemidler” (Sitat slutt).

Vi er med på det som er Geelmuydens utgangpunkt: dagens landbruksprodukter er langt mindre næringsrike enn tidligere. Vi er også med på at dette skyldes måten landbruket drives på.

Men det vi skal stille et spørsmålstegn ved er om det er kapitalsimens skyld, slik Geelmuyden påstår.

Kapitalismen er et system med full individuell frihet. Dette betyr i kapitalismen er det ikke noen statlig innblanding i eller inngrep i økonomien. I kapitalismen er det et totalt skille mellom næringsliv og stat. Det eneste staten gjør i kapitalismen er å håndheve kontrakter og straffe kriminelle.

Mer konkret: under kapitalismen er landbruket fullt ut privat uten statlige reguleringer, uten konsesjonsordninger, uten støtteordninger, uten driftstilskudd, uten produksjonstilskudd, uten garantipriser, osv.

Under kapitalismen er helsevesenet fullstendig privat: alle leger, alle sykehus, alle pleiehjem, etc., driver privat uten statlig eller kommunal innblanding eller eierskap.

Under kapitalismen er alle trygdeordninger, alle pensjonsordninger, alle sykeforsikringer, etc., private: den enkelte kjøper en forsikring som inneholder visse betingelser, og han får utbetalt i samsvar med dette dersom han skulle rammes av sykdom.

Under kapitalismen er også all forskning privat, det er ingen statlige universiteter eller forskningsinstitusjoner.

Under kapitalsimen er også alle skoler private.

At matvanene er så innholdløse som Geelmuyden beskriver, og at i dagens system ”ingen løfter en finger for å stanse [utviklingen]" sier noe om svikten i dagens system - de som burde ha reagert er foruten landbruket selv, skolen, helsevesenet, forskingsinstitusjonene, og forsikrings- og pensjonsselskapene. Men alle disse er statlige! Landbruket som produserer den næringsfattige maten, er gjennomregulert av staten, forskningsinstitusjonene som skulle si ifra er statlige, helsevesenet, som skal ta seg av de som blir syke, er statlig, pensjonsordningene som må fø på de som er blitt for syke til på jobbe, er statlig. De som ikke reagerer er stalige institusjoner, institusjoner som under kapitalismen ville ha vært private!

Å da si at problemene skyldes kapitalismen er en total skivebom.

Antagelig har Geelmuyden tenkt slik: ”Her skjer det noe negativt, kapitalismen er et ondt system som har negative effekter, og da må kapitalsimen være årsak til det negative - kapitalsimen må være årsak til at maten er blitt næringsfattig!” Det er antagelig slike resonnementer som betraktes som tenkning i etablerte miljøer.

Vårt syn er kort fortalt at fravær av frihet har negative konsekvenser. Mao. kun frihet, kun kapitalismen, er det system som kan sikre at maten blir mest mulig sunn og næringsrik.

Hvordan skjer dette? Siden denne kommentaren allerede er blitt så lang vil vi komme tilbake til dette i en kommentar i neste uke.

Hvert år mottar norske bønder erstatning fra staten for tap av ca 30 000 dyr. Dette til tross for at bøndene melder at 50 000 dyr er tapt, men at det kun er dokumentert at erstatningsgrunnlaget er til stede i ca 3000 av tilfellene.

Son kjent er det vanlig i Norge at bønder slipper sine sauer og geiter etc. løs i utmark i store deler av året. Der blir de satt ut og overlatt til seg selv uten noen form for tilsyn, og så blir de hentet senere på året. Da viser det seg altså at det ifølge eierne er ca 50 000 av disse dyrene som er blitt borte, og bøndene påstår at disse er tatt av rovdyr – det er kun dyr tatt av ville dyr som bjørn, jerv og ulv som utløser erstatning far staten, dyr som, omkommer på andre måter utløser ikke erstatning.

Bøndene krever altså erstatning for ca 50 000 dyr per år, men klarer kun å dokumentere at ca 3000 dyr er tatt av villdyr. Til tross for dette blir det altså utbetalt erstatning for ti ganger så mange dyr. Så vidt vi vet er erstatningen bøndene får også større enn det de ville ha fått hvis de hadde levert dyrene til slakteriet.

Vi vil ikke påstå at bøndene med vitende og vilje krever erstatning for tap som de ikke etter bestemmelsene har krav på, men vi stiller oss allikevel sterkt negative til hele denne ordningen.

Det som skjer er at bøndene setter sine verdifulle dyr ut i utmark uten tilsyn. Vi kan ikke si annet enn at vi synes dette burde ha vært noe risikabelt, men siden dagens ordning innebærer at bonden ikke selv bærer noen risiko, men at denne veltes over på skattebetalerne, så forstår vi at bøndene hendler som de gjør.

Det er sannsynligvis bred tverrpolitisk enighet om dagens ordning, men DLF kan ikke støtte en slik ordning. Vi vil tro at det naturlige vil være at sauer, verdifulle som de er, burde gjetes. Vi vil allikevel selvsagt ikke gå inn for noe påbud om at sauer skal gjetes, vi vil heller ikke innføre statlige ordninger som subsidierer gjeting. Vi vil derimot avvikle all statlig innblanding i alle næringsvirksomheter, også dyrehold. Vi vil altså avvikle alle statlige erstatningsordninger, også de som går til bønder når deres dyr blir spist av ville dyr.

Det skulle ikke forundre oss om vi er alene om også dette standpunktet.