Vi gratulerer med ny opera! Ut i fra de rapporter vi har lest ser det ut til at det aller viktigste ved operabygget – akustikken i salen – fungerer godt.
Men det er mye annet som er involvert i prosessen frem til åpningen sist lørdag, og vi vil kommentere noen av disse poengene.
La oss først dog si at vi er sterkt imot at staten eller politikerne skal ha noe med kunst og kultur å gjøre (annet enn som publikum). Vi er imot at det offentlige skal bruke penger på kunst og kultur, vi er imot at de skal regulere tomter og bestemme plassering. Vi mener at de som ønsker å gå i operaen skal benytte sine egne penger, slik som de som deltaer i andre typer musikkopplevelser gjør, enten det er Iron Maiden eller Metallica eller 50 cent eller Elton John eller Kylie Minogue eller Kiss eller Ingrid Bjørnov eller Sputnik – de som overværer konserter fremført av disse musikerne betaler hele gildet selv. Vi mener at det samme bør gjelde operaelskerne - de som vil overvære Wozzeck eller Rosenkavaleren eller Carmen eller Tryllefløyten eller Fidelio eller La Traviata eller Valkyrien, de bør betale sine billetter selv og ikke som i dag og i årene fremover bli subsidiert av skattebetalerne.
Men så til enkelte elementer ved den nyåpnede operaen. Vi skal ikke si noe om den noe eksentriske formen på bygningen – om denne har en funksjonell oppgave vet vi ikke, men vi vil bli overrasket hvis den hadde det. Bygningen er antagelig formgitt slik den er bare for å markant annerledes ut, noe som etter vårt syn er et lite høyverdig motiv.
Plasseringen er et resultat av norsk politikk aller helligste ku: distriktspolitikk. Den er plassert noe øst i Oslo, ved siden av en kontainerhavn og bak en meget stor trafikkåre, noe som neppe gir de mest fredfylte og estetisk oppløftende inntrykk. Videre er der ingen parkeringsplass ved operaen – det vil altså være umulig å ankomme operaen i bil og så parkere den der og la den stå til forestillingen er over. Man må parkere langt unna, og så må man gå et langt stykke og så over noen gamle fotgjengerbroer over motorveien, noe som neppe er midt i blinken for pyntede operagjester i finsko.
Så til kanskje det viktigste: programmet. Opera er an avansert kunstform som krever stor konsentrasjon fra tilhørerne: det å følge med på en seriøs operaforestilling krever gjerne en intens konsentrasjon i tre timer eller mer, og krever gjerne også forhåndskunnskaper for at man skal få stort utbytte av den. Opera er altså ikke for alle, opera er for de som ønsker å legge ned det arbeide som er nødvendig for å få utbytte av en forestilling.
"Ikke for alle", ”forkunnskaper”, ”innsats”, ”konsentrasjon”, ”oppmerksomhet” – dette er uttrykk som skurrer i enhver sosialdemokrats øre; en sosialdemokrat vil jo ha alle med på alt: ”operaen skal være for alle” er det sosialdemokratiske refreng.
Så hva gjør de da? Jo, de gjør om operaen, eller i hvert fall åpningsforestillingen, til noe annet: Så åpningsforestillingen besto ikke av en stor klassisk opera eller et nyskrevet norsk verk, nei, den besto av en slags ønskekonsert av småsnutter, noe fra klassiske operaer, noe fra amatører, og noen innslag fra en komikere (eller pantomimiker), amatørkorsang akkompagnert av litt sveising, et sett med dansebandet Ole Ivars og gurgling av Ingrid Bjørnov. (Vi vil skyte inn at vi har full respekt for disse artistene når de holder på med det de kan i sammenhenger hvor de hører hjemme, men de hører ikke hjemme i en opera - selv om Ole Ivars bare spilte til dans etterpå). Og sannelig dukket ikke både Narvestad og Grosvold opp også. Men dette var muligens bare i NRKs overføring – skal man sende opera i folkekanalen må man spe på med lit skravl og litt primitiv humor!
Men slik er sosialdemokratiet: "opera er fint, opera skal ut til alle, og i og med at dette er for avansert for folk flest så må vi gjøre innholdet enklere - da bytter vi ut Wagner og Berg med Bjørnov og Ole Ivars". Slik holder sosialdemokratene på på flere områder: i skolen (”alle skal ta eksamen fra videregående skole - blir dette for vanskelig til at alle kan klare det så senker vi kravene”), i kirken (”vi skal ha en folkekirke hvor alle, eller de aller fleste, kan føle seg hjemme – er det noen prester som tar kristendommen på alvor slik at folk som har et avslappet forhold til kristendommen ikke vil føle seg hjemme der så sørger vi for å sparke disse prestene ut av kriken”*), osv.
Så det som skjer er at sosialdemokratiet ruller videre på alle fronter og knuser det meste i sin vei – alt blir jevnet ut til et minste felles multiplum, en graut som kun er spiselig for de som har vært igjennom den sosialdemokratiske hjernevasken.
.
.
.
.
.
*I det siste skjer det dog endringer som tyder på at Ap kan være villige til å gi noe slipp på sin, dvs. statens, makt over kirken, dvs. å overlate til kirken selv å utnevne prester og biskoper.
Hva gjør en ærlig og idealistisk sosialist som tror at sosialismen fører til et godt og velstående samfunn når han oppdager hva sosialismen egentlig er og hva den fører til i praksis?
Dette er et av temaene i den tyske spillefilmen ”De andres liv”.
Filmens handling begynner i det sosialistiske Øst-Tyskland i 1984, og hovedperson er agent i Stasi, Øst-Tysklands beryktede hemmelige politi. Agenten, Gard Wiesler, som er ekspert på overvåkning og avhør av mistenkte opposisjonelle, blir satt til å overvåke dramatikeren Georg Dryman. Dryman ser ut til å være lojal mot regimet, men et regtjeringsmedlem fatter mistanke om at Dryman kanskje ikke er så lojal mot regimet som man tror. Wiesler får i oppdrag å overvåke Dryman.
Under overvåkningen blir Stasi-agenten fascinert av Drymans liv og hans engasjement i kunst. Dryman er et levende menneske, han er en som utfolder seg på mange av livets arenaer - hans liv er det stikk motsatte av det tørre og følelsesløse byråkratliv som Stasi-agenten lever.
Bakgrunnen for overvåkningen er et udiskutabelt faktum: Stasi overvåket et stort antall østtyskere, Stasi hadde innpå 100 000 faste agenter og omtrent 300 000 informanter. Etter at Øst-Tyskland gikk i oppløsing og ble slått sammen med Vest-Tyskland ble alle arkiver frigjort, og alle var sjokkerte over hvor omfattende overvåkningen hadde vært. Men med tyskernes sans for orden var arkivene intakte, og det ble mulig for alle å finne ut hva Stasi hadde på dem. Mange ble meget sjokkerte da de leste mappene om seg selv. Men tilbake til filmen:
Filmen har mange svært viktige elementer: den viser det rent estetiske forfallet i bymiljøene, den viser dobbeltmoralen på alle nivåer i der sosialistiske samfunn, den viser fattigdommen, den viser maktmisbruk, den viser hvor viktig kunsten er: Et sted spilles Beethovens Apassionata-sonate, og det sies omtrent følgende: ”Kan noen være annet enn god etter å virkelig å ha hørt dette musikkstykket?”
Viktigst politisk sett er at filmen utvetydig fremstiller samfunnet som sosialistisk, og at elendigheten fattigdommen, korrupsjonen og undertrykkelsen er resultat av sosialsimen.
De fleste elementer i filmens handling er på flere punkter meget overraskende, og vi har ikke røpet noe av dette. Så selv etter at man har les denne kommentaren kan man oppleve dette som en spennende film.
Filmen, som nettopp er sluppet på DVD, anbefales på det varmeste.
Oslo kommune sa i går Nei til å sette opp Knut Steens statue av kong Olav. Vi tror at akkurat dette var en klok beslutning. Kanskje den eneste kloke beslutning i hele denne saken.
Vi må si at vi synes at Knut Steen ikke hadde en heldig hånd i valget av motiv. Det som for Steen skulle være en elsket konge omkranset av sitt folk og hilsende med en vinkende høyrearm ser nærmest ut som en diktator som utfører en nazihilsen med et patronbelte om midjen.
Kunstneren har altså ikke vært heldig med motiv. Men hva med Oslo kommune? Samarbeidet med Steen har pågått i ca seks år, og underveis må folk fra kommunen ha sett utkast til hvordan Steen hadde planlagt skulpturen. Og siden de hadde sett dette burde de ha reagert på et langt tidligere tidspunkt. Vi kan ikke huske å ha sett hvordan statuen så ut før den ble avbildet i avisene tidlig i sommer, og da var den nærmest ferdig. Oslo kommunes folk må ha visst hvordan statuen ville se ut lenge før dette. Mao. Oslo kommunes folk burde sagt i fra til Steen at motivet ikke var passende før han begynte å hugge skulpturen ut.
Slik det står nå ser det ut til at Steen, som ikke er noen ung mann, har brukt seks år av sitt liv på å lage en statue som ikke vil bli satt opp, og han har klokelig nok tatt beslutningen om at den da skal begraves. Men Oslo kommune må allikevel betale – Steen har gjort jobben, og oppdragsgiveren må betale de to millioner kr som avtalen innebar.
Men det mest interessante her er at det offentlige igjen viser sin kolossale inkompetanse. Hvis Oslo kommunes folk hadde sett utkast til statuen før Steen begynte å hugge den ut, burde de ha slått alarm og sagt at motivet ikke var passende. Siden Steen ble valgt til å lage en statue av kong Olav, må han vel ha blitt valgt på basis av noe annet enn sitt gode navn og rykte (som forøvrig er meget godt), han må ha blitt valgt fordi han la frem for kommunen en skisse som kommunens folk fant akseptabel. Dersom kommunens folk ikke har sett noe utkast, er skandalen enda større. (Muligheten for at statuen ser helt annerledes ut enn det opprinnelige utkast ser vi bort fra.)
Uansett er resultatet av alt dette at Steen har brukt seks års arbeid på ingenting, skattebetalernes penger er igjen sløst bort, og vi får ingen statue av kong Olav.
Det man kan lære av dette er følgende: man bør ha minst mulig med det offentlige å gjøre.
Ethvert kunstverk konkretiserer visse fundamentale verdier – en kunstner må nødvendigvis legge sitt verdisyn inn i det han skaper. Men det er én kunstart som skiller seg fra de andre: film er annerledes enn de andre.
En roman, et maleri, en skulptur, et dikt, en musikkverk, er som regel skapt av én person, mens en film er skapt av mange.
En film lages i et samarbeid mellom en regissør, en manusforfatter og skuespillerne. Siden en film er dyr å lage vil også de som finansierer filmen ha et ord med i laget om filmens innhold. Dette betyr at de verdier som konkretiseres i en film er mer allment aksepterte enn de verdier som som regel blir konkretisert i verker i andre kunstarter.
Dette betyr også at de verdier som kommer til uttrykk i et filmverk i større grad er mer akseptert i kulturen enn de verdier som kommer til uttrykk i en roman eller et maleri. (Nå er det også slik at filmer som regel lages for å appellere til et stort publikum, mens verker i andre kunstarter kun trenger et lite publikum, eller støttes av offentlige innkjøpsordninger. Kontroversielle og upopulære verdier finner man oftere i andre kunstarter enn film.)
Siden verdiene som dominerer en kultur forandrer seg over tid, så gir nyinnspillinger av gamle filmer en mulighet til raskt å se hvordan dominerende fundamentale verdier kan forandres i løpet av noen tiår.
”King Kong” ble først filmatisert på 30-tallet, så ble det laget en ny versjon i 1976, og så kom det enda en versjon i 2005. Og mht de verdiene som kommer til uttrykk så er det viktige forskjeller mellom disse.
Versjonen fra 30-tallet, en romantisk og optimistisk film, legger kun vekt på det spennende i å reise til en øy ingen hadde vært på før, oppdagelsesreiser for å finne nye områder og spennende dyr ble betraktet som noe heroisk og utfordrende. (Det er svært lenge siden vi så denne filmen så vi kan ikke si mer om denne her.)
1976-versjonen var helt annerledes. Den var preget av kynisme og oppgitthet. Skurken er kapitalist som er på leting etter olje, noe som var betraktet som en grov forbrytelse. Helten, eller rettere sagt, anti-helten, var miljøaktivist. De innfødte på øya er i denne filmen fremstilt i samsvar med datidens myte om den ”edle vilmann”. Når de besøkende oppdager kjempeapen ønsker skurken å bruke den i en reklamekampanje for oljeselskapet – reklame er, får man inntrykk av, kanskje en enda større forbrytelse enn oljeleting! Heltinnen, som selv om hun snakker om kvinnefrigjøring, er lite annet enn en bimbo, og hun omtaler til og med kjempeapen som en ”mannsjsåvinist”! (Filmen var ingen publikumssuksess; det virker som om publikum i liten grad sluttet opp om de verdier filmen fremstilte.)
Den nye versjonen er helt annerledes. Helten er en filmregissør som brenner for film, de villmenn man møter på øya er meget barbariske og primitive – det er ikke noe edelt ved dem. Heltinnen er ikke en bimbo, og hun utnytter sin talenter som variete-artist for å kommunisere med og bli venn med apen.
Vi må også si at vi ble meget overrasket av en replikk i filmen: på et tidspunkt er en gruppe av eventyrerne blitt reddet far den visse død, og en av dem utbryter ”Takke Gud for at vi er reddet”. Da sier en av de andre: ”Ikke takk Gud, takk Mr Baxter - det var han som sendte folk for å redde oss!” At en slik replikk kan komme i en amerikansk film i dag er noe som er en gledelig overraskelse for oss.
Så vi vil si at 2005- versjonen av ”King Kong” inneholder langt bedre verdier enn sin forgjenger, og at når slike verdier er kommet til uttrykk i en film som til og med er en publikumssuksess, er dette et positivt trekk ved dagens kultur.