Det var en forferdlig tragedie som skjedde i en liten by i Finland i går: en gal ung mann tok seg inn på en skole og skjøt og drepte ti av elevene.

Slikt er forferdlig tragisk, og dessverre skjer slike ting altfor ofte: en lignende hendelse fant sted i Finland for mindre enn et år siden, og USA har opplevet flere slike hendelser de siste årene.

Men det vi skal fokusere vår kommentar på er et element som antagelig vil få liten oppmerksomhet hos andre kommentatorer.

I likhet med andre drapsmenn med samme modus operandi hadde denne mannen lagt ut en trusselvideo på Internett før drapene fant sted. Dette førte til at han ble innkalt til politiet og at han måtte forklare seg. Så ble han sluppet løs, og dagen etter drepte han altså ti unge mennesker mens de var på skolen.

Politiet hadde ham inne, de forhørte ham, og de visste både at han hadde lagt ut truende videoer og at han hadde skytevåpen, inkludert håndvåpen.

Noe helt tilsvarende skjedde i forbindelse med dem siste store skyte-episoden i USA (Virginia Tech) – også der var den fremtidige gjerningsmannen hos psykologer før skytningen fant sted.

Det som vi vil fokusere på er det faktum at i slike saker får de fremtidige gjerningsmenn beholde sine våpen. Vårt syn er at dersom en som har våpen på noen som helst måte fremsetter trusler, så skal våpnene tas fra ham. Tilsvarende, dersom en person viser seg å være ustabil, så skal også eventuelle våpen han disponerer tas fra ham.

Vi synes det er helt skandaløst at folk som disse – drapsmannen i Finland, drapsmannen ved Virginia Tec,. og alle andre som har fremsatt trusler før de skjøt – får beholde sine våpen.

Vi vil tro at det er to hovedårsaker til at slike truende mennesker får beholde sine våpen: dels dagens ”vær snill mot de kriminelle fordi det er egentlig ikke deres egen feil at de er sånn”-holdning, en holdning som innebærer at myndighetene er meget forsiktige og ettergivende overfor kriminelle; og dels av at de som er ansatt i det offentlige ser ut til å være mer opptatt av å ha jobben enn av å gjøre den.

Til dette siste poenget vil vi tilføye at også i Norge viser det seg gang på gang at politiet henlegger saker som etter vår avislesning å dømme absolutt burde ha vært etterforsket. Og slikt skjer ikke bare i politiet, mye tyder på at alle offentlige institusjoner i stor grad er befolket av personer som er mer opptatt av å ha jobben enn av å gjøre den. Det finnes mange eksempler på dette, et fersk eksempel ligger her: ”19 000 brudd på Navs ventefrister”.

Som, sagt, skytingen er en tragedie. Den kunne sannsynligvis vært forhindret dersom de politifolkene som hadde mannen inne til avhør dagen før skytingen skjedde hadde beslaglagt hans våpen, og evt. satt ham i fengsel – det bør være straffbart å fremsette reelle trusler.

Vi tror videre at den holdningen som politifolkene åpenbart viste er et resultat av dels en ettergivende og tilgivende holdning overfor de kriminelle, og en holdning hos mange offentlige ansatte, en holdning som går på at de har liten interesse i å gjøre den jobben de er satt til, de er jo sikret (mht jobb og lønn) uansett hvor dårlig de utfører den.

Mao. det som skjedde er enda et eksempel på hvor sterkt negative effekter sosialdemokratiske ideer har i praksis.

Nylig avdøde Aleksander Solsjenitsyn forteller i sin GULAG-arkipelet at noen år etter at sosialismen ble innført i Russland/Sovjetunionen ble alle kriminelle fanger sluppet ut av fengslene. De mange politiske fangene ble dog ikke løslatt, det var kun tyver, ranere, svindlere, drapsmenn, voldtektsmenn og lignende som ble sluppet ut. Hvorfor?

Myndighetene mente at det var samfunnsforholdene som forårsaket kriminalitet, de mente at det (de påstod) var det føydale/kapitalistiske klassesamfunn som var skyld i kriminalitet. Etter at sosialsimen hadde virket noen år var samfunnet blitt klasseløst, alle kunne få det de trengte av mat, hus etc., og myndighetene mente da at ingen ville ønske å begå kriminelle handlinger i et slikt samfunn.

Det som skjedde etter at titusener av kriminelle ble sluppet løs var at de aller fleste fortsatte sin kriminelle løpebane, og kriminalitetstatistikkene skjøt enormt i været.

Det ser fra dette ut som om teorien om at det er samfunnet – og altså ikke den kriminelle selv – som er skyld i kriminalitet, er feil. Det ser dessverre ikke ut til at våre politiske myndigheter har forstått dette.

I de siste ukene har det i Oslo blitt begått et meget stort antall kriminelle handlinger: det var nylig seks drap i løpet av en tolv-dagers-periode, hittil i august er det drept ni personer,

For et par netter siden var det seks overfall og ran på to timer, og natt til i dag var det minst to ran.

Ofte er det slik at de som er involvert i disse hendelsene er ”gamle kjenninger av politiet”: ”Nylig dømt for gatevold - nå er brødrene siktet igjen To av de som er pågrepet etter at seks personer ble overfalt og forsøkt ranet ranet på gata i Oslo natt til torsdag, ble for tre uker siden dømt for grov vold.”

Det er opplagt at en av de viktigste grunnene til at det er så kolossalt mye kriminalitet er at kriminelle går løse!

Når kriminelle blir tatt blir sakene enten henlagt, eller de får svært milde og korte dommer. Og da går de i stor grad løse og kan fortsette å plage og terrorisere vanlige fredelige folk.

Dette problemet er bare blitt større og større de siste årene, og ingen ting gjøres. De andre partiene gjør ingen ting, og det et dette – å beskytte oss mot kriminelle – som (i fredstid) er statens eneste legitime oppgave!

Politikere flest gjør ikke annet enn det folk flest ønsker at de skal gjøre: Grunnen til at de ikke gjør noe er at folk flest mener at den riktige måten å håndtere kriminelle å er å være mild, ettergivende, tilgivende, altruistisk, dette i håp om at den kriminelle da vil forstå hvordan han er og så legge om. Men en slik holdning til kriminelle føre bare til at de blir enda verre: kriminelle er folk som liker å plage andre, de liker å snylte på andre, de skryter av at de ikke gidder/trenger å jobbe, og den eneste måten å stoppe dem på er å stoppe dem fysisk, dvs. å plassere dem slik at de ikke kan nå vanlige mennesker. Dvs. de bør isolerer fra folk flest, for eksempel i fengsel. (Det er enkelte ekstremt få kriminelle denne beskrivelsen ikke passer på, men disse er så få at man ikke kan forholde seg til alle kriminelle på basis av dette.)

DLFs syn er at kriminelle er ansvarlige for sine handlinger, og at de må straffes strengt, dvs. at de bør settes i fengsel i en lang periode - hvor lang avhenger av hvor grov forbrytelsen er. (I visse tilfeller kan bøter være en alternativ straff.)

Det er kun dette som kan få redusert kriminaliteten til nærmest null. Teorien om at et samfunn med omfattende støtteordninger og lignende vil føre til at kriminaliteten blir nærmest borte burde være gjendrevet etter det som skjedde i Sovjet og som Solsjenitysn beskriver, men det ser ikke ut til at de som bestemmer politikken er villige til å lære av verken fakta eller innsikt.

Inntil dette synet - at kriminelle er ansvarlige for sine handlinger og må straffes strengt - er blitt dominerende i kulturen vil kriminaliteten fortsette å stige. Dessverre vil mange fredelige og uskyldige rammes av de kriminelle som går løse heller enn å sitte i fengsel, men vi får håpe at det er tilhengere av den ettergivende og mild kriminalitetspolitikken som rammes – i så fall er de en viss rettferdighet i det som skjer.

I et samfunn hvor altruismen er det dominerende etiske grunnsyn er det en ting man kan være sikker på vil skje: det vil innføres stadig flere offentlige støtteordninger, og de som allerede er etablert vil bli mer om mer omfattende.

I dag har vi i Norge et utall støtteordninger: det gis støtte til alt og alle, og opptil flere ganger.

Praktisk talt alle som har barn, er gamle, reiser kollektivt, kjøper aviser, spiser mat, bor i distriktene, går i operaen, tar kurs på fritiden, etc. mottar store beløp i støtte fra det offentlige.

Oppfinnsomme sjeler arbeider intenst for å finne nye grupper som trenger støtte – kom ikke å si at entreprenørånden er død i Norge – og i Dagbladet i går så vi et oppslag om en så vidt vi vet helt ny støtteordning.

”Sametinget gir nesten en halv million kroner til et samisk homonettverk…”. Arbeidet for å hjelpe homofile samer mottar nesten en halv million kr i støtte fra Sametinget.

Vi er kjent med at både homofile og samer har vært sterkt undertrykt både via folks fordommer og av den norske stat, og på et vis er det forståelig at det offentlige vil gi uttrykk for en beklagelse for dette - og slik skjer jo i dag alltid med penger.

Men Barne- og likestillingsdepartementet vil ikke være med på å gi støtte til netteverket for homofile samer. Grunnen er at nettverket kun har ett eneste medlem; og det er lederen i nettverket.

Denne mannen har altså funnet ut at siden han er både homofil og same så kunne han komme inn på de offentlige budsjettene ved å starte en gruppe som skal hjelpe andre i samme situasjon.

Vi er alle kjent med det som skjer med støtteordningene: for det første er der mye juks med dem (et stort antall grupper som får støtte til undervisning er blitt avslørt for falsk rapportering, politiske grupper er blitt avslørt for å ha oppgitt falske medlemstall, enkelte har klart å oppgi at de har flere barn enn de har, enkelt har oppgitt feil bosted fopr å få støtte, osv.).

Videre, støtteordninger tilslører reelle kostnader ved valg man foretar. Bosetter man seg i distriktene påfører dette både fordeler (lave boligpriser) og ulemper (store avstander innbærer høye bensinutgifter), skaffer man seg mange barn så innbærer dette kostnader, og det uheldig hvis slike kostnader skyves over på andre (som alle støtteordninger innebærer.

DLF er imot alle statlige støtteordninger. Pengene tilhører de som tjener dem, og det er galt å ta fra A, B og C for å gi støtte til D og E. (Vi har intet imot private støttordninger, ordninger som er frivillig finansiert, men vi er imot at staten skal ta penger fra folk for å dele dem ut til ulike politikerfavoriserte grupper i befolkningen.)

Alt det som er avslørt om støtteordninger opp igjennom årene viser at de er en tvilsom ordning: de koster mye penger, det er mye juks, mye byråkrati, og de innbærer at incentivene blir vridd (reelt sett fører de til at dårlige egenskaper støttes og at gode egenskaper straffes).

Det er også slik at det er et stort antall originale tiltak som blir tildelt støtte. Men å gi støtte til et nettverk av homofile samer som består av én person, det er nok det mest originale vi har hørt om.

"Ungdomskriminalitet - Gjengangere dominerer … En 17-åring med 90 registrerte lovbrudd bak seg, og en 14-åring som begikk ni ran på et år. Dette er utfordringene for Oslo-politiet. De ti mest aktive kriminelle under 18 år står for 8,2 prosent av de registrerte forholdene" leser vi i VG.

Videre: "De 50 mest aktive står for 20,8 prosent av alle registrerte forhold. Personer under 24 år står for 28 prosent av alle straffbare forhold. … Av alle lovbruddene som ble registrert i 2007 ble hvert femte begått av en av en liten gruppe på 50 personer under 18 år. … Blant annet har en 17 år gammel gutt 90 registrerte forhold bak seg. En 14 år gammel gutt begikk ni ran i fjor, og en 15-åring har totalt 61 forhold bak seg.”

Dette betyr at man ved å eliminere noen få ungdommers kriminelle aktivitet kan få i stand en kraftig nedgang i kriminaliteten.

Ifølge VG er dette en utfordring for myndighetene: ” - Det er tre utfordringer vi spesielt står overfor. Det er gjengangerne, volden blant ungdom som øker, og alkoholkonsumet som øker, sier seniorrådgiver Pål Meland i Oslo politidistrikt.”

Her er noen av reaksjonene fra de ansvarlig politikere og politifolk: ”Visepolitimester Sveinung Sponheim og byrådsleder Erlig Lae (H) ser at mer ressurser må settes inn for å bekjempe at flere blir gjengangerkriminelle. … Byrådsleder Erling Lae (H) i Oslo sier hovedstatens politikere har lært veldig mye om samarbeid mellom ulike etater de siste årene. Han mener dette er noen av nøkkelen for å forebygge problemene.”

Artikkelen forteller at det på enkelte områder er en positiv trend (færre barneran enn for noen få år siden, færre bruker narko, …) men det som skjer er virkelig ille. Kriminalitet er forferdelig: det å bli overfalt eller voldtatt eller utsatt for innbrudd eller tyveri eller ran er en grusom opplevelse som kan prege en i mange år etterpå.

Myndighetenes viktigste oppgave er å hindre slikt, dvs. å sørge for at slike ting skjer så sjelden som overhode mulig, og å gi strenge staffer til gjerningsmennene.

Straffene må være så strenge at antall forbrytelser reduseres til praktisk talt null. Dette betyr at personer som begår en kriminell handling for annen gang skal idømmes svært lange fengselsstraffer. Det som skjer i dag er at de i praksis går løse, og derfor vil de fortsette å terrorisere andre mennesker og å spre nærmest død og fordervelse omkring seg.

Det er kun de som ikke er villige til å gå inn på denne løsningen som betrakter problemene med kriminalitet som en utfordring: ved å innføre strenge straffer vil problemet forsvinne.

Dersom folk er blitt hardbarkede kriminelle er det kun én løsning: lås dem inne! De som omtales i VG - en 17 år gammel gutt med 90 registrerte forhold bak seg, en 14 år gammel gutt som begikk ni ran i fjor, en 15-åring har totalt 61 forhold bak seg – må låses inne, og de burde blitt idømt svært lange fengselsstraffer etter sin andre forbrytelse.

Ja, det er klart at forebygging er viktig, men det er for sent for disse. Det er helt galt at skattebetalerne skal bli tvunget til å bruke store beløp på å behandle disse. Disse bør som sagt idømmes svært lange fengselsstraffer, og dette vil redusere kriminaliteten betraktelig, både i og med at den kriminaliteten som disse ville ha utført vil opphøre, og det at disse blir sittende i fengsel vil demotivere deres potensielle kollegaer.

Men tilbake til forebygging: den type forbygging som vil være den eneste som kan fungere ”across the board” over tid er at barn vokser opp i trygge, stabile familier hvor de blir opplært i rasjonelle verdier.

I de siste tiårene er det blitt ført en politikk som nærmest har subsidiert familieoppløsning, barn oppdras defor i stor grad i offentlige banehaver, og resultatet ser vi omkring oss: stadig flere barn trenger psykiatrisk hjelp, elevenes skoleresultater blir dårligere, og kriminaliteten i enkelte miljøer er svært stor.

Dette er ikke ment å unnskylde de som blir kriminelle, de velger dette selv, de vet hva de gjør, og de skal absolutt holdes moralsk og juridisk ansvarlige for sine handlinger. Men de som er opplært i rasjonelle verdier i et stabilt hjem vil i mindre grad velge å bli kriminelle.

Så dette med å eliminere kriminaliteten er egentlig ingen utfordring. Det eneste som må til er at man straffer kriminelle strengt, og at man avslutter den politikken som går ut på at man svekker familien.

Dessverre har den politikken som føres – og som både er årsaken til problemene og til at man ikke vil gå inn på de reelle løsningene - bred oppslutning i hele befolkningen, og da vil problemene dette fører til bare fortsette å øke.

Det som er så synd er at dette rammer ikke bare de som er tilhengere av denne ødeleggende politikken, men det rammer alle, også oss som er motstandere av den.

Igjen, det som er løsningen på høy kriminalitet er kun følgende: sett de kriminelle i fengsel. Lenge! Men den politikken som er årsaken til den høye kriminaliteten er også årsaken til at man ikke ønsker å sette kriminelle i fengsel. For å få til en forandring må man endre de verdiene som dominerer i samfunnet, og dette er ingen lett jobb. Og DLF står helt alene i denne kampen – alle andre er uenige med oss også her.

Natt til 1. mai ble det begått tre knivstikkinger i Oslo: en ved Spikersuppa, en i Tollbugata, og en i Brenneriveien. I alle tilfellene ble politiet tilkalt, og de var på hvert sted ca 10-15 minutter. De klarte ikke å sikre noen spor, og nå er sakene henlagt.

Politiet selv sier at grunnen til at de ikke etterforsket sakene videre er ressursmangel.

Grunnen til dette er at politiet er blitt pålagt og stadig pålegges flere og flere oppgaver, oppgaver som er direkte meningsløse i og med at de ikke handler om å beskytte oss mot kriminelle.

En svært oppgave som politiet er pålagt er å håndheve et forbud mot narkotika. Dette fører til en kolossal ressursbruk, og til en sterk øking i reell kriminalitet (innbrudd, tyverier, vold) – mao. hvis narkotika hadde vært legalt ville politiet både ha sluppet både å ta seg av alt som direkte har med narko å gjøre (smugling, salg) og de ville sluppet den kriminaliteten som forbudet medfører.

Nå blir politiet snart pålagt en ny oppgave: snart kommer et forbud mot prostitusjon. Dette vil gi politiet enda flere oppgaver uten at det vil løse noen problemer.

Politier får altså stadig flere oppgaver som de egentlig ikke burde hatt, og politiet har da stadig mindre anledning til å ta seg av det som er deres egentlige oppgave.

Nå vil politiet lojalt forsøke å ta seg av de oppgaver det er pålagt, men de vil også konstatere at de ikke har resurser til å ta seg av alt. Da må de prioritere, og da er det ikke overraskende at politiet ikke prioriterer saker som er vanskelige å etterforske, slik knivstikkingene er.

Vårt syn skulle være klart; vi vil at alt som har med narko og prostitusjon å gjøre burde vært lovlig (for voksne), vi vil at politiet kun skal ta seg av reell kriminalitet (innbrudd, tyveri, svindel, hærverk, vold, drap, voldtekt, og lignende) og ikke bry seg om ting som voksne gjør frivillig (røyker hasj, bruker andre former for narko, har sex for penger, smugler, osv.)

Men folk flest er uenige med oss, folk flest mener at vi skal ha de lover vi har i dag. Men dermed er de også reelt sett for at politiet kun skal bruke noen få minutter på å etterforske knivstikking, og lignende. Og vi har stadig sett lignende ting i det siste - svært mange saker, også alvorlige saker, henlegges fordi politiet ikke har ressurser til å etterforske dem.

Enkelte vil nå si at de absolutt er for at også knivstikking og andre alvorlige saker skal etterforskes og oppklares, og at politiet må få tilstrekkelige ressurser slik at de kan ta seg av alle typer lovbrudd som måtet dukke opp. Til dette vil vi bare si at dette er en totalt urealitisk og virkelighetsfjern ønsketenkning.

Folk flest vil altså reelt sett ikke bare ha nærmest virkningsløse, men direkte skadelige forbud mot narko og prostitusjon, samtidig som de reelt sett går inn for ordninger som de burde forstå vil medføre at reell kriminalitet ikke skal etterforskes. Og så lenge folk flest har slike oppfatninger vil DLF være et svært lite parti.

Det har i mange år vært problemer med hvordan Norge behandler sine fanger. Når folk som har sittet inne stadig begår nye forbrytelser når de kommer ut igjen, og når kriminaliteten stadig stiger, da er det klart at noe er alvorlig galt.

I de siste dager har justisminisiteren vært på TV og snakket om at regjeringen skal gå inn for nye ordninger mht behandling av fanger. Nyordingen innholder bla. tiltakt som disse:

Økt bruk av hjemmesoning
Økt satsing på skolegang for de innsatte
Barn (personer yngre enn 18) skal ikke settes i fengsel
Løslatte skal få tilbud om bolig

Vårt syn er at kriminelle – personer som har begått handlinger som reelt sett er kriminelle – skal straffes og de skal straffes strengt, dog slik at proporsjonalitetsprinsippet følges. Straff skal bestå av frihetsberøvelse, dvs. fengsling, eller, i lite alvorlige tilfeller, bøter. (I visse tilfeller kan erstatning komme i tillegg.)

Men når dette er fastslått er det en rekke sekundære elementer som dukker opp: Staten må sørge for at den totale kriminalitet blir minst mulig, og at kostnadene ved dette også blir lavest mulig. Det er opplagt at dagens system i stor grad svikter her, og vi er åpne for at det gjøres forsøk med alternative metoder for å straffe kriminelle.

Så til noen av de konkrete punktene nevnt ovenfor:

Hjemmesoning, hvor den dømte blir påmontert en lenke som gjør at en vaktsentral vet hvor han er, og hvor han har forbud mot å gå ut (annet enn for eksempel på jobb til faste tider) ser ut til å være et ressursbesparende alternativ, og vi er ikke imot at det gjøres forsøk med denne formen for straff. Om det viser seg at dette kan redusere kriminaliteten så er det bra. Vi er dog noe i tvil om det vil ha denne effekten, men som sagt, vi ser med spenning frem til resultatene.

Skolering av de innsatte: Hvis dette fører til at de innsatte lettere kommer seg i jobb og at sannsynligheten for tilbakefall derved reduseres, så er dette et godt tiltak. Men det må ikke bli slik at en person kan begå en forbrytelse for så å få en gratis utdannelse, en utdannelse han hadde måttet oppta lån for å finansiere dersom han ikke hadde begått noe kriminalitet – fanger skal ikke favoriseres i forhold til lovlydige borgere.

At barn ikke skal settes i fengsel høres i utgangspunktet svært rimelig ut, men hvis det er snakk om for eksempel en kynisk og voldelig 17-åring som er dømt for grov vold, så er det etter vårt syn feil å behandle ham som et barn; da er han en voksen og han bør straffes som en voksen.

Et annet poeng her er at dersom unge og ferske lovbrytere settes i et fengsel sammen med grovbarkede eldre kriminelle, så kan fengselsoppholdes bli som en skolering i kriminalitet, og dette er noe som for nesten enhver pris må unngås.

At løslatte bør få tilbud om bolig er etter vårt syn et godt tiltak (hvis det gjøres korrekt). At en løslatt blir satt på gaten uten jobb eller bolig er nesten som å be ham om å fortsette sin kriminelle løpebane. Hvis han derimot kommer bort fra sitt gamle kriminelle miljø og får seg jobb og bolig, så vil sannsynligheten for at vedkommende kommer ut av kriminaliteten øke betraktelig.
Vi har tidligere henvist til en ordning som finnes i USA, hvor løslatte fanger blir plasser i såkalte ”half way houses” dersom de ikke har hus og jobb å gå til når de løslates. Ordningen innebærer at de får hybel og jobb mot å inngå en kontrakt som sier at de skal holde seg unna all kriminalitet. (Bryter de kontrakten blir de satt inn igjen, forhåpentligvis med enda strengere straff.)

Så for å oppsummere: forslaget innholder enkelte gode ting, ting som kan føre til en redusert kriminalitet. Uansett håper vi at kriminaliteten går ned, det er ille at kriminaliteten stadig øker, det burde være slik at alle kunne føle seg trygge overalt. Dessverre har kriminaliteten øket sterkt de siste årene, og vi håper at det kommer ordninger som kan sørge for at det blir færre kriminelle, og at de kriminelle som er uforbederlige ikke får gå løse.

Til tross for en rekke tiltak de siste årene blir det i Oslo stadig mer tagging. Fortsatt driver nihilistisk ungdom og tilgriser alt de ser: husvegger, sikringsbokser, telefonstolper, containere, metallporter, T-banevogner, osv – ingen ting får være i fred.

Dette skjer til tross for at myndighetene i mange år har drevet kampanjer mot tagging. Tilstanden er blitt så ille at Aften i går trykker ”Taggeboom” med krigstyper på sin forside, og de forteller bla. at utleiere ikke får leid ut boliger i områder hvor det er mye tagging. Tagging er et tegn på et alment forfall i samfunnet, og åpner for andre typer kriminalitet.

Som nevnt har myndighetene i en rekke år drevet en kampanje mot tagging – ”Stopp tagging”. Bortsett fra plakater på trikk og T-bane er det vanskelig å se hva den har bestått i, men et element i kampanjen er omtalt i Aften: ”blant annet [finnes det] en abonnementsordning der gårdeiere, borettslag, sameier og andre som ønsker rask og kontinuerlig fjerning av tagging på gårdens fasade, kan kjøpe slike tjenester. I 2009 skal alle bydelene være dekket av ordningen. Har i dag ca 500 abonnenter”.

Ja, det er slik det står. Og hvis vi ikke hadde visst at vi lever i et sosialdemokratisk samfunn hvor det siste man gjør er å eliminere årsaken til problemer og at man isteden går inn for å dekke over symptomer, så ville vi ikke ha trodd våre egne øyne.

Tagging er hærverk, det er stygt, det er skadelig, det koster store penger å reparere, det er uttrykk for en vilje til og et ønske om å ødelegge og skade andres eiendom – og det eneste myndighetene gjør er å etablere en ordning hvor man kan få leid folk som kan male over! Dette burde vært utrolig, men er egentlig helt som forventet. Vi er derfor, siden forholdene er slik de er i Norge i dag, ikke det minste overrasket over at problemene ikke minker, men bare slir større – vi har som Aften sa det ”en boom”. Ved å forholde seg slik som myndighetene i dag gjør til problemet så vil det bare bli større og større.

Det er på kort sikt ingen annen løsning enn å sette taggerne i fengsel. Det er intet problem for politiet å ta noen taggere og å få dem dømt. Så får man ta dem, en etter en, og gi dem stadig strengere straffer inntil problemet opphører. Hva straffenivået etter hvert blir vil raskt bli kjent i taggebandene, og når taggerne da vet at en natts tagging vil gi dem for eksempel fem år i fengsel, så vil taggingen opphøre over natten.

Det er ingen annen måte å løse dette problemet på. Den som tro at det kan løses ved dialog eller ved taggevegger hvor tagging er lovlig eller ved å etablert fritidsklubber o.l., de lurer seg selv.

Tagging er et stort problem, tagging er hærverk på andres eiendom, og det eneste som på kort sikt kan stanse ny tagging er strenge straffer.

Vi frykter dog at de andre partiene i sin vane tro vil stikke hodet i sanden, og at taggingen - og en rekke andre problemer – bare vil øke i årene fremover; å holde folk ansvarlige for sine handlinger er jo stikk i strid med alt sosialdemokratiet står for. Og så lenge mer enn 99 % av Norges befolkning er sosialdemokrater, er det lite håp om forbedringer.

”NSB er lei av rapporter om stadig mer vold og trakassering av ansatte om bord på togene. Nå installerer de 3200 nye overvåkingskameraer på alle persontog i Norge. …

Ran, hærverk og trakassering gjør kollektivførernes arbeidsplass utrygg. De siste fire årene viser NSBs egne tall at antallet hendelser med vold og trusler mot ansatte er tredoblet” forteller Aftenposten i dag

Dette er et alvorlig problem, og er kun en instans av den generelle økningen i kriminalitet som direkte eller indirekte rammer oss alle.

Alle er obs på dette problemet, og vi har alle sett hva som gjøres for å redusere det: gitterporter foran butikker etter stengetid, vakthold, alarmer og overvåkningskameraer. Men har det noen effekt? Går kriminaliteten ned? Nei, det er lite som tyder på det.

Hva er det da som vil redusere kriminaliteten? Jo, strengere straffer. Dersom, de som begår hærverk. vold, tyverier og innbrudd og lignende blir idømt lange fengselsstraffer, vil kriminaliteten blir raskt redusert. Få vil sitte f.eks. tre år i fengsel bare for å få gleden av – for å bruke et eksempel fra artikkelen i Aftenposten – å skyte av en rakett inne i en togkupe.

Så å installere kameraer vil ha liten eller ingen effekt på det som er problemet – og det er jo noe vi vet, eller burde vite: Vi har jo sett på TV opptak fra kamera i busser som viser at passasjerer blir overfalt og slått og sparket. Så kameraer hindrer ikke vold.

Den økende kriminaliteten er urovekkende, men enda verre er det at folk flest ikke er villige til å sette voldsmenn, tyver og andre kriminelle i fengsel så lenge som er nødvendig for å eliminere kriminaliteten. Det er dessverre slik det er, folk flest er alt for ettergivende og tilgivende overfor kriminelle, og dette kommer av at de er tilhengere av en etikk som holder selvoppofrelse som et etisk ideal. Som Jesus sa det: ”Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham.”

Så lenge denne etikken har stor oppslutning vil kriminelle fortsette å kunne herje praktisk talt fritt. Mao. holdningen til kriminelle vil ikke endres før denne selvoppofrelsesetikken er skiftet ut med et etikk som forfekter rettferdighet, dvs. å behandle alle slik de fortjener, noe som inkluderer å sette kriminelle i fengsel.

Men å skifte ut en etikk på et samfunnsmessig nivå er ikke gjort i en håndvending, det krever en kulturell revolusjon. Så det å installere enda flere kameraer vil bare være et slag i luften.

I Aftenposten kunne vi nylig lese at Mattilsynet har avdekket noe man fremstiller som en svært alvorlig sak; såkalt "ulovlig matproduksjon". I oppslaget refereres det til produksjon av samosa: porsjonspaier fylt med kjøtt- eller grønnsaksfyll. Artikkelen illustreres av bilder fra produksjonslokalene hvor den ulovlige matlagingen skal ha funnet sted ledsaget av blant annet følgende bildetekst:

"Denne oljen ble benyttet i samosa-produksjonen."
"Slik så de ferdigfylte samosaene ut."

Slik Aftenposten presenterer saken skulle man nesten tro at man her har avdekket plutoniumsproduksjon, en mafiaorganisasjon eller et terroristreir, men her er det altså snakk om produksjon av vanlig mat. Seksjonssjef i Mattilsynet, Christoffer M. Nielsen, hevder overfor Aftenposten at ulovlig produksjon og omsetning av næringsmidler er et stort problem i Oslo, og at dette er en stor utfordring for Mattilsynet.

Vi forstår ikke dette helt. Produksjon av mat? Et stort problem for hvem? Artikkelen fremsetter påstanden om manglende rengjøring av produksjonslokalene, og la oss med en gang slå fast at rengjøring og gode hygieniske forhold er noe man absolutt må ha når man produserer mat. Artikkelen viser imidlertid ikke til at folk har blitt syke av maten, men dette er heller ikke poenget i denne og lignende saker. Her er det utelukkende snakk om individer som på eget initiativ har tatt seg til å produsere mat tiltenkt salg, og som ikke har innhentet de nødvendige stempler eller godkjenninger dette krever.

Det å produsere mat er nemlig underlagt svært strenge regler og forskrifter som kommer på toppen av skatter, rapporteringsplikter og avgifter forøvrig. Dette er selvfølgelig med på å heve lønnsomhetsterskelen flere hakk, og mange som kunne skapt sitt eget utkomme, uten "statlig hjelp" og "tilrettelegging", gjennom å tilby en ren nødvendighet - mat - hindres da i dette.

Mattilsynet vil på sin side selvfølgelig argumentere med at de gjør en viktig og samfunnsnyttig jobb, og at de bidrar til å heve kvaliteten på maten gjennom sin kontrollvirksomhet, men ingenting tyder på at så er tilfelle. For alle praktiske formål bidrar ikke dette byråkratveldet til annet enn høyere matpriser for folk flest gjennom å påføre bedriftene meromkostninger de nødvendigvis må dekke inn gjennom høyere priser på sluttproduktene. Det finnes mange eksempler som viser at man på tross av Mattilsynets fysiske tilstedeværelse ved de mange slakterier og produksjonslokaler ikke klarer å hindre at skadelige bakterier slipper gjennom for så å finne veien ut i matvarediskene. Mattilsynet er altså ingen garanti for god matkvalitet. Har leseren forøvrig hørt om noen som har blitt syke eller som har krepert som følge av "ulovlig matproduksjon"? Nei? Ikke vi heller. De eneste tilfellene vi kjenner til har vært i forbindelse med produksjon hvor Mattilsynet har vært tilstede for å kontrollere produksjonen, eksempelvis i Gilde-saken

For at staten skal få inn de nødvendige penger man er avhengig av for å blant annet lønne byråkratene og inspektørene i Mattilsynet, må næringslivet følge statens retningslinjer. Velger et stort og økende antall å overse staten og byråkratiet, ja da faller livsgrunnlaget til disse menneskene bort - og intet hadde vel vært mer kjærkomment enn dét, og det er nok dette som er sekssjonssjef Nielsens egentlige bekymring. Hva skulle de da leve av, kontrollørene, inspektørene, byråkratene og papirflytterne?

DLF stiller seg selvfølgelig ikke på Mattilsynets og myndighetenes side i denne saken. DLF mener at staten ikke har noen som helst rolle å spille når det gjelder næringsvirksomhet - overhodet.

I denne saken resulterte rassiaen i destruksjon av 1800 kilo næringsmidler, og vi regner videre med at innehaver får en saftig bot som sannsynligvis vil ruinere vedkommende, og kanskje vil rettsapparatet også idømme fengselsstraff - ingenting sjokkerer oss lenger.

Skulle noen bli syke eller dø som følge av matproduksjon er dette en sak for rettsapparatet. Føre var uten saklig grunnlag, som det her er snakk om, er et middelaldersk rettsprinsipp som bør avskaffes jo før jo heller.

I likhet med frykten for eksempelvis global oppvarming, frykten for at vi skal slippe opp for olje, eller frykten for nær sagt hvilken som helst eventualitet man kan klare å tenke seg, synes frykten for bakterier å dominere i en grad som gjør at produksjon av mat har blitt et stort problem.

Skulle redselen for virkeligheten gripe ytterligere om seg vil man til slutt ende opp med reell frykt for å sulte ihjel som følge av at all produksjon er umuliggjort og kriminalisert av byråkratiet. (Skrevet av BSA.)

At Fritz Moen to ganger ble dømt for drap han ikke hadde begått er en kolossal skandale, og en gigantisk skamplett på norsk rettspleie.

Politifolk og dommere må – i beste fall – ha gjort en elendig jobb i denne saken. En av de politimennene som ifølge Moens forsvarer privatetterforsker Tore Sandberg opptrådte uredelig i forbindelse med gjenopptagelsen av denne sakene ble nylig politianmeldt, men saken ble ikke overraskende henlagt.

Men nå skjer noe nytt: Tore Sandberg har fått Stortinget (dvs. Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité) til å åpne for at det kan bli riksrett mot de tre dommerne i Høyesterett som nektet Moen å få gjenopptatt en av sakene.

Vi siterer fra Aftenposten: ”Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité åpner sak for å vurdere om tre navngitte høyesterettsdommere skal tiltales for riksrett for sin handlemåte i Fritz Moen-saken.

En samlet kontrollkomite står bak beslutningen om å be Stortinget i plenum om å vurdere om det skal nedsettes en ansvarskommisjon.

Det er denne kommisjonen som eventuelt tar stilling til om det skal tas ut tiltale for riksrett mot høyesterettsdommerne.

– Dette er et historisk vedtak. Det er første skritt i behandling av om det skal reises riksrett eller ikke, sier kontroll og konstitusjonskomiteens leder, Øystein Djupedal til adressa.no.

Dobbeltdrapsdømte Fritz Moen ble - i 2004 og 2006 - frikjent for de to drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad, som han sonet 18,5 år for. Selv døde Moen i 2005, ett år før han frikjent for Torunn-drapet. Sigrid-drapet ble han frikjent for i 2003. Høyesteretts kjæremålsutvalg tillot i 2003 kun gjenopptakelse av Sigrid-saken, men avviste altså Torunn-saken.

Privatetterforsker Tore Sandberg anmeldte i 2006 de tre høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Karen Bruzelius og Eilert Stang Lund for å få vurdert om de tre hadde gjort seg skyldig i grov uforstand i tjenesten, og for å ha handlet mot bedre vitende. Privatetterforsker Tore Sandberg anmeldte de tre dommerne for å ha unnlatt å ta med vitneuttalelser i Torunn-saken.

Sandberg mener bevisene ville ført til at Moen hadde blitt frikjent og kvitt stemplet som drapsmann før han døde. Bakgrunnen var at de i 2003, under behandling av gjenopptakelsesbegjæringen av de to studentdrapene i Trondheim, bare tillot gjenopptakelse av Sigrid-saken og avviste Torunn-saken. Sandberg har begrunnet sin anmeldelse med at dommerne unnlot å ta med vitneutsagnene som Sandberg mener beviser at Moen ikke kunne være Torunn Finstads drapsmann.

Stortinget ba før jul de tre høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Karin Bruzelius og Eilert Stang Lund om en forklaring på anklagene fra Sandberg, hvis dommerne ønsket det. Dommerne svarte Stortinget, men avviste at de hadde oversett viktige bevis, slik Sandberg påstår” (sitat slutt).

La oss skyte inn at vi kun kjenner saken fra pressen og fra Sandbergs bok, men med dette muligens noe vinklede utgangspunkt ser det ut som om hele det norske rettsapparat – politifolk, etterforskere, påtalemyndighet, dommere på alle nivåer - sviktet grovt i denne saken.

At dette må etterforskes grundig og komme til avgjørelse i en rettsprosess er etter vårt syn opplagt.

Det er også slik at riksrett er en institusjon som svært sjelden er brukt – forrige gang var mer enn 80 år siden. Det er viktig at også de som er i rettsapparatet blir kontrollert og evt. stilt til ansvar i en rettsprosess hvis de har gjort noe galt, og vi har grunn til å mistenke at riksrett ikke er blitt brukt så ofte som den burde ha blitt anvendt. At det nå iverksettes en prosess som skal ha som mål å undersøke hvorvidt dommere i en norsk rett har gjort noe straffbart er historisk.

Vi vil også tilføye at tilliten til det norske rettsapparat burde være langt bedre enn den er, det norske rettvesen har gang på gang sviktet, og dette gjelder ikke bare i store saker som Moen-saken og Liland-saken, men også i en rekke mindre saker hvor dommer i norsk rettsapparat er blitt opphevet når de er blitt brakt inn for menneskerettighetsdomstolen. Det er også blitt slik at det er nærmest umulig å få gjennomslag i rettsapparatet dersom man saksøker staten, noe det svært ofte er grunnlag for, dette fordi den norske staten er innblandet i praktisk talt alt som skjer i det norske samfunnet.

Det er ille at staten er blitt så stor, ja, nærmest altomfattende (den driver skoler, sykehus og pensjonsordninger, den regulerer hele nærings- og arbeidslivet, den har store eierandeler i utallige bedrifter, osv.) Dette medfører at staten, som har som legitim rolle å drive rettsapparatet, i et stort antall rettssaker blir sittende både som spiller og dommer. At de enkelte dommere da ofte vil ha vanskelig for å dømme imot staten burde være opplagt.

Tilbake til den konkrete saken: vi er i tvil om at Stortinget vil reise riksrettstiltale mot de tre dommerne, og dersom dette skjer er vi ganske overbevist om at de ikke vil bli dømt. Men Fritz Moen ble utsatt for et av de verste justismord som verden noen gang har satt: han var sterkt fysisk handikappet og ble to ganger dømt for drap han ikke hadde begått. Det må som vi sa innledningsvis i beste fall ha blitt vist stor inkompetanse her, og det vil være ille hvis ingen i det norske rettsapparat blir stilt til ansvar for dette.

”-Nå vil vi ikke mer!” sa politifolkene på Dagsrevyen i går. Saken tok for seg beredskapen i politiet: det ble fortalt at et stort antall politifolk alltid er i beredskap og må rykke ut umiddelbart når som helst på døgnet dersom det skulle skje noe som gjør en stor politiinnsats nødvendig (et stort ran, en gisselsituasjon, etc.). Dette høres greit nok ut, men poenget er at dette har vært fullstendig ubetalt!

I mange år har politifolk vært i beredskap på fritiden uten å få betaling, og det var dette de nå var lei av. Så fra nå av ville de la jobb-mobilen ligge igjen på jobben når de gikk for dagen, og de ville ikke lenger rykke ut i fritiden. En polititillitsmann uttalte i reportasjen at de i mange år hadde lagt ned et stort dugnadsarbeide, men siden myndighetene viste så lite forståelse er dette nå slutt.

Dette er en helt uholdbar situasjon. Vi må alltid ha tilgjenglig en tilstrekkelig politistyrke, og staten må betale det dette koster.

Det er mer enn tragisk at staten gjør en mengde ting som den ikke skal gjøre - og gjør dette dyrt og dårlig, og så gjør den ikke det den skal gjøre, nemlig å drive en politistyrke som kan beskytte oss mot kriminelle og sørge for at forbrytere blir arrestert og stilt for retten.

Dette er som sagt en ekstremt uholdbar situasjon. Vi er meget takknemlige overfor de politifolkene som uten kompensasjon i alle år har vært gratis i beredskap, men vi synes et krav om økonomisk godtgjørelse for å være i beredskap er helt legitimt.

Staten må rydde opp i dette så raskt som overhode mulig! En situasjon hvor politiet ikke har reserver å trekke på om behovet skulle oppstå er totalt uakseptabel.

Med dagens teknologi er det mulig å overvåke praktisk talt alt vi gjør. Men vil staten gjøre dette? En artikkel i dagens Aftenposten er urovekkende. Etter overskriften ”Vil lagre tastetrykk i ett år” leser vi følgende: ”Politiet vil at alle dine bevegelser på Internett og telefon skal lagres i 12 måneder. Det er dobbelt så lenge som EUs minstekrav”.

La oss skyte inn hva EUs krav er: EU vedtok i 2006 et datalagringsdirektiv som innbærer at all informasjon om e-post, SMS- og telefonaktivitet skal lagres i minimum 6 måneder, maksimum 2 år.

Hvorfor dette ønsket om å lagre data? ”Politiet begrunner lagringsplikten med behovet for å bekjempe terror og stadig mer alvorlig kriminalitet. De som utøver tradisjonell kriminalitet, bruker også stadig flere teknologiske hjelpemidler, som gjør oppklaringsoppgaven hakket mer utfordrende for politiet.”

Aftenposten utdyper: Politiet vil at tele- og nettselskaper skal lagre disse opplysningene:
* Hvem kundene snakker med i fasttelefon, mobiltelefon og internettelefon,
* Hvor lenge samtalen pågikk og når samtalen fant sted
* Hvem du sender og mottar e-post til og fra når du er tilkoblet Internett, skal også lagres."

På en måte er vi ikke overrasket over at dette kommer. Slik som de vestlige samfunn utvikler seg blir stadig mer makt, og all mulig informasjon om hver enkelt av oss, overlatt til staten. At staten nå ønsker å vite alt om hva vi gjør på Internett, hvem vi ringer til, hvem vi sender e-post til, osv. er ikke overraskende, det er helt i tråd med den utviklingen vi er inne i.

DLF er sterkt imot dette. Vi er for at det skal være mulig å overvåke mistenkte kriminelle, men hvis slik overvåking skal skje skal det være skjellig grunn til mistanke, og et vedtak om overvåkning må være fattet slik at den enkeltes rettsikkerhet ikke er truet.

Men denne foreslått nyordningen har som default at myndighetene har rett til uten videre å overvåke alt og alle hele tiden, uten at det behøver å være noen spesiell grunn til dette.

Ja, den voksende kriminaliteten er en fare. Men myndighetene bekjemper denne på helt feil måte. De ilegger de dømte kriminelle alt for milde straffer, noe som fører til at kort tid etter dom og soning er de igjen på frifot for å forsette sin kriminelle karriere. Langt strengere straffer vil løse dette problemet. Et annet problem er det stadig økende antall lover, det stadig voksende skjemavelde, de stadig mer kompliserte regelverk, og det stadig høyere skatte- og avgiftsnivå: alt dette føre til at flere gir opp å følge lovene, noe som reduserer respekten for lov og rett og som driver flere og flere vanlige mennesker over i kriminell virksomhet. Løsningen på dette er en kraftig forenkling av lov- og regelverk og en kraftig reduksjon av skate- og avgiftsnivået.

Men når myndighetene ikke vil gå inn på noen av disse løsningene, løsninger som er de eneste reelle løsningene, blir resultatet nødvendigvis det vi ser omkring oss hver dag: en stadig økende kriminalitet.

Men tilbake til forslaget om datalagring. Forslaget innbærer reelt sett at all vår e-post, alle våre SMSer, all vår bruk av betalingskort, alle sider vi besøker på Internett, osv. blir kjent for myndighetene.

Som sagt, DLF tar sterk avstand fra dette. Vi vil som sagt at myndighetene skal ha mulighet til å overvåke bestemte personer dersom det er skjellig grunn til å mistenke vedkommende for å være innblandet i reell kriminalitet, men alle andre skal være sikre på at myndigheten ikke kartlegger alle deres spor om hva de gjør og hvor de er.

I flere år har vi hørt påstander om at mange ansatte i vaktselskaper er kriminelle: de som skal passe på at kriminelle ikke får operere fritt er altså i enkelte tilfeller selv kriminelle. Dette er en noe underlig situasjon. I en reportasje på Dagsrevyen i går ble omfanget av dette problemet dokumentert: av ca 7800 vektere i Oslo er det ca 200 som har et kriminelt rulleblad. Forseelsene og forbrytelsene omfattet alt fra råkjøring med bil via tyverier og svindel til til dels alvorlig voldsbruk.

Det er neppe noen uenighet om at slik kan det ikke være. Vektere må ha rent rulleblad.

Men hvorfor er det blitt slik? I reportasjen ble adm.dir. Roar Lund i Securitas intervjuet, og han kom med noen interessante opplysninger, opplysninger som forklarer hvorfor det er blitt slik, men som så vidt vi vet ikke noen gang tidligere har vært fremme i de mange reportasjene om denne problemstillingen.

Lund forklarte at vaktselskapene alltid kontrollerer rullebladet på alle som ansettes, og at en søker ikke blir ansatt dersom han har anmerkninger på rullebladet. Men etter at en person er blitt ansatt er det forbudt ved lov å sjekke hans rulleblad!

Lund sa også at bransjen i mange år har ønsket å få anledning til å sjekke sine ansattes rulleblad, men politikerne har ikke lyttet til dette ønsket.

Med andre ord: de vektere som er kriminelle har begått kriminelle handlinger etter at de er blitt ansatt som vektere, og vaktselskapene har ikke lov til å sjekke rullebladet mens de er ansatt.

Så grunnen til at vi har kriminelle vektere er at det er forbudt ved lov for arbeidsgiveren å undersøke om de er kriminelle. Det er altså loven som gjør at vi har kriminelle vektere, og når lovgiverne er sjokkerte over at vi har kriminelle vektere så er det egentlig deres egen virksomhet som er skyld i dette. Når politikerne kritiserer vaktselskapene for dette, så retter de baker for smed: det er et meningsløst lovverk som er årsaken til at kriminelle vektere fortsatt er i jobb som vektere.

Etter vårt syn burde et vaktselskap – og enhver annen arbeidsgiver - ha anledning til å sjekke sine ansattes rulleblad når som helst, dvs. vi mener at det ikke bør være noen lovmessige begrensinger på en arbeidsgivers mulighet til å sjekke sine ansatte.

La oss helt til slutt si at det er ille at vi har kriminelle vektere, men grunnen til at vi har dette problemet er at det er forbudt ved lov for vaktselskapene å finne dette ut.

Krisesentrene er mer overfylt enn noen gang tidligere, melder NRK i morges. Kvinner tar med seg sine små barn og flykter fra sine voldelige menn til krisesentre, og dette skjer over hele landet. Mange av kvinnene tilbringer nettene på feltsenger eller på madrasser på gulvet, og enkelte har bodd på krisesentre i opptil et par år.

Vi siterer fra omtalen på nrk.no:

”Flere steder har antall overnattinger økt med mellom 40 og 100 prosent i år sammenliknet med i fjor.

I Kristiansand har krisesenteret nettopp flyttet inn i nye og større lokaler, men her er det allerede trangt om plassen.

Til tross for at senteret har fått større plass, må flere kvinner nøye seg med ei feltseng.

- Vi har et nytt senter med god plass, trodde vi, men vi har nesten kontinuerlig folk på rom som egentlig ikke er beregnet på at noen skal bo der, sier lederen av krisesenteret i Kristiansand …

I Oslo har de laget sovesal på møterommet. Andre steder er madrassene lagt ut på fellesrom, stuer og vaktrom.

Enkelte krisesentre har ventelister. Flere har måttet si nei til kvinner på rømmen og prøvd å finne plass til dem andre steder.

- Krisesentrene har vel aldri vært brukt i større grad enn de blir i dag, forteller Tove Smaadahl, leder i Krisesentersekretariatet …” (sitat slutt).

Hva vil så myndighetene gjøre med dette? Ingenting. I hvert fall ingen ting som vil ha effekt. Vi siterer igjen fra omtalen på nrk.no: ”50 tiltak mot vold. Regjeringen skal i dag legge frem 50 tiltak mot vold i nære relasjoner. Tove Smaadahl mener det må stilles krav til kommunene: - Kommunene må ha et organisert hjelpetilbud slik at ikke tilbudet blir tilfeldig og personavhengig, slik vi opplever det i dag”. Den slags tiltak vil ha liten eller ingen effekt på det som er problemet her: vold mot kvinner og barn.

Det som skjer har er altså at menn bruker vold mot sine ektefeller/samboere, at politiet/rettsapparatet ikke gjør det det skal, nemlig å ta seg av de kriminelle slik at deres ofre kan leve trygt. Mao. de voldelige mennene må settes i fengsel, og det primære ved straff er rettferdighet: de som begår reelle kriminelle handlinger skal straffes.

Men det som skjer er praktisk talt det motsatte: den voldelige mannen får gå fri og hans voldsutøvelse får ingen konsekvenser for ham selv (annet enn at kone og barn drar), mens ofrene må sove på feltsenger i møterom på et krisesenter.

Dette innebærer i praksis at den kriminelle får gå fri, og at hans ofre straffes (selv om å det å bo på et krisesenter og å ha redusert bevegelsesfrihet fordi mannen i mange tilfeller kan dukke opp når som helst, formelt sett ikke er en straff).

Men dette er typisk norsk. Slik er det i mange forhold: de kriminelle straffes ikke eller de straffes alt for mildt, mens deres ofre må ta belastningen (alt fra utrygghet i hverdagen til at man må akseptere tyverier og innbrudd til at man må bruke store beløp på vakthold og alarmer). Det aller meste av dette ville ha vært unngått dersom man hadde straffet de kriminelle.

Mer spesifikt: dersom de voldelige mennene hadde blitt satt i fengsel ville det ikke ha vært bruk for krisesentre, og det ville heller ikke vært bruk for noe kommunalt hjelpeapparat.

Dessverre er folk flest sterkt imot at kriminelle skal straffes strengt, og da må vi alle leve med den tilstanden vi har, en tilstand som forøvrig bare vil bli stadig verre i årene som kommer.

Det er Dagsavisen som beskriver Sandbergs bok om Fritz Moen-saken som årets viktigste bok, og det er lett å slutte seg til dette. Vi siterer fra Dagsavisens anmeldelse:

”Tenk at du vet at du er uskyldig, men dømmes for to drap. To brutale seksualdrap på unge jenter. Som du skulle ha gjort på tross av at du hadde alibi. Til tross for at blodtypen din ikke stemte med drapsmannens. Til tross for at du var lam i den høyre armen. Du kan verken høre eller kommunisere med andre mennesker. Du har ingen familie som kan besøke deg i fengsel i de drøye 18 årene du sitter innesperret. Du har ingen venner. En mer svimlende tanke er knapt tenkbar. Men slik var nå avdøde Fritz Moens virkelighet.

Tore Sandberg har skrevet årets viktigste bok. Fordi den har gyldighet i evig tid. Den sjokkerer og forbløffer deg, samtidig som den gjør deg ydmyk og skamfull overfor en mann du aldri har møtt, Fritz Moen. Dette er historien om et system som sviktet en av sine svakeste i nesten alle fasene av hans liv. Om tyskerungen mora ikke ville vite av. Om den døve tenåringen som ikke fikk skolegang. Om den unge, ressurssvake mannen som ble den perfekte syndebukk når storsamfunnet skrek på oppreisning etter mordet på de unge studinene Sigrid Heggheim og Torunn Finstad. …

”[Sandberg] bygger sin sak på nøkterne fakta: politirapporter, utdrag fra avhør, sitater fra aviser og egne intervjuer med vitner….. Men det er gjennom pinlig nøyaktighet og våkenhet at Sandberg plukker fra hverandre de to sakene mot Fritz Moen og avkler politi og påtalemyndighets rekke med selvmotsigelser, manipulasjoner og brudd på politietikken.

Det er sjokkerende lesing. Hva som skjedde i avhørene av Fritz Moen er helt avgjørende for saken. Sandberg avdekker på side etter side hvordan politiet i Trondheim dels «lærte» Moen hva som skjedde på åstedene og dels truet en tilståelse ut av den døve mannen, som hadde helt andre begreper om «tilståelse» og «sannhet» enn hørende. Hans «lærte» versjon ble gjentatt i retten og oppfattet som en tilståelse, men samtidig sa Moen at han var uskyldig. Den logiske bristen burde noen brydd seg om. Samtidig er det vanskelig å sikkert vite hva som skjedde i avhørene, men faktaene frustrerer mer: Politiet endret plutselig tidspunktet for det første mordet (ett år i forveien) slik at Fritz Moen likevel ikke hadde alibi. De sådde tvil om det eneste tekniske funn som måtte frikjent Fritz Moen, sæd med blodtype A. Og 30 år etter rettssakene, framstiller en pensjonert politimann bevis som ville hatt mye å si for Fritz Moens forsvar.

Tvilen kom aldri tiltalte til gode. Isteden ble bevis, dokumenter og sentrale vitneuttalelser manipulert eller unndratt slik at Fritz Moen skulle bli dømt for drap. Dette oppleves som bevist i Tore Sandbergs bok, et standardverk om rettsstaten Norges skitneste øyeblikk. Aldri har en bok hatt en mer presis tittel”(sitat slutt).

Vi vil tilføye at Sandberg etter vårt syn i denne saken har gjort en stor og viktig jobb (noe han også gjorde i Liland-saken, hvor han fikk frikjent en annen som var uskyldig dømt for drap).

Boken påstår at folk i rettsapparatet – og Sandberg navngir dem – har løyet, forfalsket bevis, og ellers vært utilgivelig udugelige. Alle Sandberg retter mistanke mot bør etter vårt syn tiltales og, hvis de etter en rettferdig prosess blir funnet skyldige, straffes. Dette burde være opplagt, men Sandberg forteller i boken at tidligere anmeldelser han har innlevert er blitt henlagt uten reell etterforskning.

Sandberg har også innlevert anmeldelse mot tre høyesterettsdommere som ifølge Sandberg ”handlet mot bedre vitende/viste grov uforstand i tjenesten” når de avviste å ta opp igjen en av sakene Moen var dømt for: ”Enten må de ha visst at de gjorde feil - eller så kan de umulig ha lest de dokumentene de selv vurderte” (s. 307).

Nordmenn mener at de lever i verdens beste land, og at alt er så flott og fint. Men nå er det gang på gang vist at systemet har grove feil, og vi har i våre kommentarer her pekt på mange av disse. Men aller verst er det når det skjer uskyldige blir dømt, og enda verre er det når betrodde folk i rettsapparatet lyver og forfalsker bevis for å få en uskyldig dømt. Og når dette rammer en handikappet mann som Moen er det så ille at man blir kvalm.

Tre ting til slutt: vi vil tro at ingen av de som rammes av Sandbergs kritikk vil bli straffet, systemet er i dag for korrupt til at dette vil skje.

Alle anstendige mennesker er Sandberg stor takk skyldig, og denne takken går også til bladet Se og Hør som finansierte Sandbergs arbeid med saken.

Og denne saken viser også at ærlighet varer lengst; de politifolkene som løy og forfalsket bevis er avslørt i boken og deres ettermæle vil lide selv om de ikke vi bli straffet.

Vi er enige i det Dagsavisens anmelder sier: "Dette er et standardverk om rettsstaten Norges skitneste øyeblikk. Aldri har en bok hatt en mer presis tittel. ... Tore Sandbergs bok om den dobbelt drapsdømte Fritz Moens møte med politi, påtalemyndighet og domstol må bli obligatorisk lesing på Politihøgskolen – under parolen: aldri igjen."

Det er en skam at mulla Krekar fortsatt er i Norge. Han er besluttet utvist flere ganger, og nylig fastslo Høyesterett at vedtaket om utvisning er gyldig.

Det siste er at Krekar ifølge NRKs nyhetssending i morges har kommet med trusler mot Norge dersom han blir utvist. Vi siterer fra NRK.no om saken:

”8. november slo Høyesterett fast at mulla Krekar er en fare for rikets sikkerhet, og at utvisningsvedtaket står fast.

Den 13. november sa Krekar til nettstedet Awane , som betyr speil på kurdisk, at han er sikker på at norske myndigheter ikke vil sende ham ut, fordi da vet de at det kommer reaksjoner.

NRK har fått oversatt teksten, og Krekar sier videre at det vil komme reaksjoner fra tre retninger.

Først fra slektningene, så fra en væpnet gruppe, og til slutt fra folk som følger religionsundervisningen hans i moskeen og som har sympati for Krekar. Kanskje fra Somalia eller Marokko, sier han til nettstedet.” (Sitat slutt)

Det burde være klinkende klart at Krakar er/har vært en aktiv terrorist, og at han fortsatt har inlydelse på terroraktiviteter.

Vi kan ikke ha en slik mann her i landet: han bør sendes ut så fort som overhodet mulig.

Men nå er det slik at Norge, som en rekke andre siviliserte land, har en lovbestemmelse at vi ikke skal sende kriminelle ut av landet dersom de risikerer dødsstraff i landet de blir sendt til. Det er derfor Krekar ikke er blitt sendt ut tidligere, selv om en rekke rettsinstanser har sagt at han bør sendes ut av landet.

Terroristen Krekar får altså bli i Norge fordi han risikerer å bli henrettet for sine terrorhandlinger i det landet han har utført dem og så har flyktet fra.

Vi er uenige i den loven som sier at forbrytere ikke kan sendes til land hvor de kan idømmes dødsstraff, men vi vil ikke gå inn for å bryte denne loven.

Men sier loven dette? Sier loven at man ikke kan sende en person til et land hvor han risikerer dødsstraff?

La oss se på lovteksten, § 12 i Lov om utlevering av lovbrytere m.v. Det står følgende:

1. Utlevering kan bare skje på følgende vilkår:

a) Den utleverte skal ikke settes under rettsforfølgning eller straff fullbyrdes mot ham for noen annen før utleveringen begått straffbar handling enn den han er utlevert for, med mindre

1) departementet gir samtykke etter § 21, eller

2) han har unnlatt å forlate det land han er utlevert til, trass i at han i 45 dager uhindret har kunnet forlate det, eller

3) han er frivillig vendt tilbake etter først å ha forlatt landet.

b) Han må ikke utleveres videre til en tredje stat for noen straffbar handling begått før utleveringen herfra, uten i tilfelle som nevnt i bokstav a foran.

c) Han må ikke uten departementets samtykke settes under rettsforfølgning ved ren provisorisk domstol eller en domstol som bare er kompetent til å behandle lovbrudd som det foreliggende i det enkelte tilfelle eller under spesielle unntaksforhold (ekstraordinær domstol).

d) Dødsstraff må ikke fullbyrdes mot ham.

2. Til utlevering kan knyttes ytterligere vilkår som det finnes grunn til." (Sitat slutt)

Spesielt interessant er siste punkt, som sier at det kan knyttes ytterlige vilkår til utleveringen. Da skulle det vel kunne knyttes en betingelse til utleveringen om at han ikke skal bli idømt dødsstraff?

Vårt primære syn er at terroristlederen Krekar bør utleveres. Punktum. Det som gjør at han ikke er blitt utlevert er at han kan bli idømt dødsstraff i Irak, og da er utlevering, påstås det, i strid med norsk lov. Men hvis man knytter en betingelse om at han ikke skal henrettes til an avtale om utlevering med Irak så burde dette etter vår syn gå greit.

Det er intet annet enn latterlig at vi har hatt terroristen Krekar her så lenge. DLF mener at han bør sendes ut så snart som overhode mulig.

72 kvinner er drept av sine partnere i Norge de siste årene. Dette er et grusomt tall. En mann skal være sin partners hjelp og støtte og beskytter, og når denne partneren blir den som utøver vold mot henne og til slutt i for mange tilfeller tar livet av henne, er det få forbrytelser som er verre enn denne.

VG skriver om denne saken i går: "Politikerne kunne forhindret flere av drapene på norske kvinner, mener Krisesentersekretariatet.

Krisesentersekretariatet har flere ganger kommet med krav om at justisdepartementet setter ned en kommisjon som ser på sakene der kvinner blir drept av partneren sin.

- Vi har sendt to henvendelser, både i 2003 og 2006. Vi har ikke engang fått svar fra departementet. Siden den gang er 20 kvinner blitt drept av partneren sin, sier Tove Smaadahl, som leder sekretariatet.

Ved å gå gjennom drapene, kunne myndighetene skaffet seg viktig kunnskap om årsakene til at kvinnene mistet livet, mener Smaadahl. Det har de ikke gjort. VG måtte selv skaffe seg oversikten over de 72 kvinnene som ble presentert mandag.

- For å sette igang tiltak og forebygging, trenger man kunnskap. Mange av drapene kunne vært unngått dersom politiet hadde sett faresignalene og grepet inn tidlig, sier Smaadahl.

...

Justisdepartementet mener kunnskapen har vært for dårlig. Nå lover de bot og bedring." (sitat slutt)

Vil det bli noen bedring av dette? Vil færre kvinner bli drept i årene fremover på basis av det som nå evt. skal iverksettes? Vi tror ikke det.

Dessverre er det slik at et stort antall menn begår vold mot sine partnere. Dessverre er der også slik at kvinnene svært ofte finner seg i dette, og enten blir hos mannen eller kommer tilbake hvis de har rømt til en venninne eller til sin mor.

Hvorfor? Fordi de har lært at selvoppofrelse og tilgivelse er de høyeste moralske dyder. De har lært at dersom de reiser fra sin voldelige og egentlig patetiske mann, så gjør de ham urett, og de tenker på seg selv og sin lykke - de er egoistiske, og egentlig trenger den voldelige mannen hjelp, og det å gi hjelp til andre er jo betraktet som den høyeste dyd.

Mao. vårt syn er at grunnen til at så mange kvinner finner seg i vold og bli hos voldelige ektemenn er at de er opplært til å være altruister.

Og dette gjelder i hele samfunnet, altruisme er det enerådende etiske idea, og fører bla. til at straffene som tildeles kriminelle er alt for milde, og til at politiet ikke griper inn i en rekke kriminal- og voldssaker.

I artikkelen legges skylden på det som skjer på politikerne og politiet - men disse gruppene har de samme holdninger som ellers i befolkningen, og de bare gjør i hovedtrekk det som folk flest vil at de skal gjøre. Skylden for at kriminaliteten øker ligger altså ikke hos politikerne eller politiet, skylden ligger hos de som har valgt de etiske holdningen som praktisk talt alle i dag har valgt.

Hvordan skal vi hindre at flere kvinner blir rammet av vold og i verste fall drept?

Dersom en mann øver vold mot en kvinne må han straffes strengt, dette selv om det "bare" er en ekteskapskrangel. Dessuten må kvinner ikke finne seg i slag og vold fra sine kjærester/samboere/ektemenn - de må slutte å tro at de kan forbedre ham. Blir de slått så må de forlate ham. Og dersom mannen følger etter og trakasserer sin eks-kjæreste på ulike måter må han settes i fengsel, lenge.

Men dette kan først gjennomføres når altruismen/selvoppofrelse/tilgivelse ikke lenger er et allment akseptert etisk ideal, og er erstattet av rasjonell egoisme /rettferdighet. Og dessverre, det vil nok ta lang tid.

Inntil dette skjer må vi ta de konsekvenser som altruismen fører med seg: bla. tilgivelse som ideal og milde straffer for voldsmenn og kriminelle, noe som fører til høy kriminalitet, og som det aller verste: drap på et titalls kvinner hvert år.

Å holde mistenkte kriminelle i varetekt kan være helt legitimt. Det kan være legitimt så lenge etterforskningen og rettssaken pågår dersom det er fare for at den mistenkte kan rømme, ødelegge bevis, true vitner, etc.

Men det er to krav som må være oppfylt for at varetekt skal kunne brukes: den må være svært godt begrunnet, dvs. mistanken må være sterk, og varetektsfengslingen må kun vare i en relativt kort periode.

Det er en aktuell sak som har fått oss til å ta opp dette: Arfan Bhatti, som er mistenkt for å ha planlagt terrorangrep mot Israels ambassade i Norge, har nå sittet i varetekt i 14 måneder.

Dette er klart uakseptabelt. Det er helt uholdbart å holde en mistenkt i fengsel uten dom i en så lang periode.

Vi er med på at slike saker kan være kompliserte og krever en møysommelig etterforskning som kan ta lang tid, men å holde folk i varetekt i 14 måneder er uholdbart. Dersom bevisene er så svake ved arrestasjon at politiet må etterforske i mer enn ett år til for å kunne reise tiltale med sannsynlighet for å få en fellende dom, er bevisene etter vårt syn for svake til arrestasjon. (Det politiet da isteden kan gjøre er for eksempel å overvåke den mistenkte inntil klare bevis evt. foreligger.)

Denne saken er ikke unik. Norge har omtrent verdensrekord i bruk av varetekt: ca fjerdedelen av de som sitter i fengsel i Norge sitter i varetekt, og ca 50 personer har sittet mer enn ett år i varetekt. Dette er langt fra slik det burde være.

Vi er tilhengere av ordningen med varetekt, dvs. vi mener at dette er en legitim fengsling av personer dersom det foreligger sterk mistanke i en alvorlig sak, men vi mener også at dette er en ordning som i dag brukes alt for mye.

Vi er i tvil om vi vil gå inn for den svenske ordningen som innebærer at det er en maksgrense for hvor lenge en person kan sitte i varetekt, men nå vil vi på det sterkeste oppfordre norsk rettsvesen til å redusere bruken av varetekt: få de mistenkte dømt eller sett dem fri!

”Tagges ned som aldri før. T-banens nye, hvite vogner er taggernes nye hovedmål. Malingspann slippes fra broer og syre tilsettes malingen [slik at den blir vanskelig å fjerne]. I år er 2000 taggeranmeldelser oversendt politiet”.

Dette leste vi på forsiden av Aften i går.

Artikkelen på side 6-7 inneholdt blant annet følgende: ”Allerede da den første av de nye T-banevognene ble klargjort for trafikk … snek taggere seg inn på området kamuflert som verkstedansatte.” Videre: ”T-baneselskapet har hittil i år brukt 15 mill kr på reparasjoner av tilgrisede vogner … men fordi ansatte ikke [alltid] har klart å fjerne taggene i løpet av en natt har flere avganger blitt innstilt” (sitat slutt).

Så det virker som om de metoder som hittil i hovedsak er blitt bruk for å stanse taggingen – annonsekampanjer, små bøter - ikke har hatt noen merkbar effekt.

La oss før vi går videre si at tagging er en alvorlig forbrytelse, og at det ikke finnes noen formildende omstendigheter. Man kan til en viss grad forstå en fattig som stjeler et brød, eller en elev som blir vrang og vanskelig og for eksempel begår hærverk når han trakasseres av en udugelig og maktsyk lærer, så slike typer kriminalitet har visse formildende omstendigheter, men å kline maling på en T-banevogn er kun et uttrykk for et ønske om å ødelegge og skade: slikt har som sagt ingen formildende omstendigheter.

Vi mener at tagging må stanses (enhver har all rett til å tagge det vedkommende selv eier, man har altså rett til å tagge sitt eget hus, men det vi snakker om her er tilgrising av noe som andre eier, og det er dette som bør være forbudt og som bør straffes), og at man må bruke de midler som er nødvendig, dvs. man må straffe taggere så hardt at taggingen opphører.

Hvis vi går ut i fra at dagens straffenivå for tagging er en bot på kr 2000 eller kr 5000, så er dette åpenbart en alt for mild straff siden taggingen fortsetter med like stor styrke. Hvis bøtene økes er det grunn til å tro at de ikke vil bli betalt, og da er man like langt.

Da er det eneste alternativet fengsel. Men hvor streng straff? Etter vårt syn må domstolene prøve seg frem (først må det dog på plass et lovverket som gir mulighet til dette). Dersom den første taggeren som tas (og det er enkelt å ta dem) får en straff på ett års fengsel, og dette fører til at taggingen opphører, da bør dette være straffenivået. Dersom taggingen forstetter, bør straffen økes til for eksempel to år eller fem år, osv. Mao. straffene bør jevnt økes inntil taggingen opphører.

Dette er en enkel bruk av loven om tilbud og etterspørsel (den brukes vanligvis om frivillig handel, men kan komme til anvendelse i tilfeller som dette): Kostnaden/straffen for taggeren/tilbyderen bør bli så stor at tilbudet opphører.

Tagging er svært kostbart; man eksperimenterer med belegg på vegger som skal gjøre tagging lett å vaske av, man eksperimenterer med malingstyper som lett lar seg fjerne, man bruker store mannskaper gjerne på nattestid for å fjerne tagging, osv. Dette innebærer store kostnader, og alt dette er fullstendig uproduktivt – og alt dette kunne ha vært unngått dersom man ga taggerne en passende straff.

Vi frykter dog at man også på dette området på vanlig sosialdemokratisk vis vil gjøre alt som er mulig for å forsøke å løse problemet unntatt det ene som virkelig vil løse problemet: å sette taggerne i fengsel!

Vi regner altså med at taggingen bare vil fortsette, og at vi også i tiden fremover vil se samme type overskrifter i Osloavisene som den vi så på forsiden av Aften i går.

Velferdsstaten innebærer at alle har rett til å få det han trenger for å leve godt, inkludert skolegang, helsetjenester, barnehageplass, mat, klær, hus, fritidssysler, ferier, terapi, etc.

I et slikt system vil politikerne for å bli valgt love stadig mer, men i stadig større grad vil løftene bli brutt – politikerne kan jo ikke sette økonomiske lover til side.

Dette har en rekke sterkt negative effekter, men la oss her kun se på en av dem: I flere land i Europa har det vært demonstrasjoner og voldelige opptøyer fra innbyggere som synes at de får for lite fra staten (evt. kommunen).

Sist så vi dette i København i slutten av forrige uke. Vi siterer fra VGs omtale av saken: ”1000 ungdom deltok i de voldelige opptøyene til minne om Ungdomshuset på Nørrebro i København. Ungdommene barrikaderte seg med brostein og tente på flere kontainere og plyndret butikker for å sende meldingen til politiet om at de ikke har glemt hva som skjedde med Ungdomshuset deres for et halvt år siden, skriver Extrabladet.dk.

I en invitasjon til å delta i demonstrasjonene heter det:

«Vi gir oss ikke, vi glemmer ikke og vi tilgir aldri. Derfor skal gatene enda en gang fylles så vi kan fortelle politikerne at vi er mange og at vi vil ha et nytt ungdomshus nå»” (Sitat slutt fra VG).

Det som skjer er at en gjeng ungdommer vil ha et hus, og når de ikke får det, så ”tente [de] på flere kontainere og plyndret butikker”.

Slikt burde ikke overraske. Velferdsstaten er et umulig system, og når svakhetene begynner å bli åpenbare vil befolkningen reagere. Ja, i dette tilfellet er det en gruppe ekstreme ungdommer som reagerer på en bagatellmessig sak, men de problemene som dette eksemplet illustrerer vil bare spre seg og øke i styrke i årene fremover. Og det er kanskje ikke sannsynlig at store deler av befolkningen vil reagere med vold og hærverk, slik disse ungdommene gjør, men den type problemer som illustreres her vil omfatte stadig flere områder i årene fremover.

Ille er det også at etter at disse ungdommene ble arrestert, så ble de uten videre sluppet løs: En gruppe ungdommer får ikke et hus av det offentlige, i protest begår de vold og hærverk, og så får det ingen konsekvenser for dem.

Det som burde ha skjedd var at disse ungdommene, åpenbart på et vis ressurssterke folk, burde ha tatt seg jobber, tjent penger, og så kunne de kjøpt seg et hus. En annen ting som burde ha skjedd var at alle som utøver vold og hærverk burde ha blitt straffet med fengsel.

Man i velferdsstaten skjer ikke slike ting, tvert imot, der blir uansvarlig og voldelig oppførsel oppmuntret, og når politikerne stadig kommer med løfter som de ikke vil kunne holde, vil vi oppleve stadig flere slike episoder i årene fremover.

Så disse voldelige ungdommene er velferdsstatens ektefødte barn.

”Muslimer føler seg overvåket” var tittelen på et innslag i NRK-nyhetene i går. Vi siterer fra artikkelen om saken på nrk.no: ”Muslimer i Norge føler seg over terrorovervåket av myndighetene. Vanlige mennesker er redde for å snakke fritt. De passer seg for hva de sier over telefonen og hva de skriver i e-poster. … Flere muslimer opplever at de blir sett på som en sikkerhetsrisiko. …

- Vi frykter at det pågår en utbredt overvåkning av muslimer i Norge i dag, og at det er lavere terskel for at muslimer skal bli overvåket. Det brer seg en frykt blant unge, oppegående og godt utdannede muslimer om at deres e-post blir lest og at telefonsamtaler avlyttes, sier leder [av] Muslimsk Studentsamfunn, Usman Rana.

…Onsdag [26/9] arrangerer Rana og studentsamfunnet et seminar med tittelen "Muslimer, Norges sikkerhet og overvåkning". Advokat Abid Raja, justisminister Knut Storberget og PST-sjef Jørn Holme skal delta. De må blant annet svare på følgende spørsmål: Er norske muslimer en trussel mot Norges sikkerhet, og hvilket ansvar har unge, norske muslimer for ivaretakelse av rikets sikkerhet?

Både i Tyskland og Danmark mener politiet de har avverget aksjoner der de mistenkte har tilknytning til Al Qaida. Med avsløringene følger mistenksomheten også her i landet, mener generalsekretær i Islamsk Råd Norge, Shoaib Sultan.

- Jeg vet at en del muslimer frykter overvåkning, og at enkelte tror at de har blitt eller blir overvåket. Noen frykter at de blir overvåket ganske mye, og da snakker de ikke om det i det hele tatt til noen, nettopp fordi noen kan høre på, sier Sultan. …(sitat slutt)

Vi er ikke overrasket over at enkelte muslimske miljøer overvåkes, faktisk ville vi ha blitt meget overrasket dersom slik overvåkning ikke hadde funnet sted.

Islam har en politisk side som innebærer en kraftig omlegging av samfunnet i forhold til dagens system. Islam som politisk ideologi innebærer et teokratisk diktatur uten noen form for individuell frihet.

Det er også klart at det blant muslimer finnes tilhengere av dette politiske synet, og det finnes personer som oppfordre til og støtter og utfører terrorhandlinger med belegg i islam.

Videre har islamske grupper erklært krig mot Vesten, og utfører det som reelt sett er krigshandlinger mot Vesten. Og det er klart at det i muslimske miljøer i Vesten finnes både vanlige muslimer og ledere – imamer – som støtter disse terroraksjonene og denne krigen mot Vesten.

I en slik situasjon er det helt rimelig at muslimske miljøer blir overvåket.

Tilsvarende har tidligere kommunistiske miljøer og nazistiske miljøer blitt overvåket, og det er bra. Begge disse gruppene var tilhengere av kraftige omveltninger av samfunnet, de vil begge innføre ulike typer diktaturer, og de bedrev ulike former for terror og kriminalitet for å oppnå dette.

Hvis muslimer ikke liker å bli overvåket kan de arbeide for å avvikle overvåkningen på følgende måte: de kan overbevise de av sine trosfeller som er tilhengere av terror og vold til å slutte med dette. Dersom antall terroraksjone utført av muslimer synker til null, vil også overvåkningen av muslimer opphøre.

La oss for ordens skyld til slutt si at vi ikke sier at alle muslimer er terrorister eller støtter terror eller utfører terroraksjoner, men de er en udiskutabel sannhet at de alle aller fleste terroraksjoner de siste 10 årene er utført av muslimer.

For ikke lenge siden fantes det i Vesten vanlige venstrereorieterte terrorgrupper som BaderMeinhof og Rote Arme Fraktion, og det fantes også ulike nazistisk grupper tilsvarende mål, men det er lenge siden vi hørte om omfattende kriminelle handlinger fra disse, selv om slike fortsatt forekommer: se denne ferske artikkelen fra Dagbladet. Og er disse eller tilsvarende grupper aktive i dag, forutsetter vi at de blir overvåket.

Som sagt, vi mener at det er all grunn til å overvåke miljøer som kan være opphav til kriminalitet og terror, og siden vi i de siste årene har opplevet en rekke terroraksjoner utført av militante muslimer, er det helt korrekt og rimelig at rette myndigheter overvåker enkelte muslimske miljøer.

Tyver får i dag lov til å herje fritt uten noen innblanding fra rettsapparatet. Dette er innholdet i en artikkel fra Nettavisen i dag. ”Fritt fram for tjuvradder” er overskriften, og artikkelen forteller med utgangspunkt i en konkret sak:

”Butikksjefen leverer skriftlige tilståelser fra butikktyver til politiet. Likevel blir sakene henlagt.
….

Nesten hver uke tar [butikksjefen] folk på fersken i å stjele fra jernvarebutikken. Og de fleste som blir tatt signerer en tilståelse på stedet.

- Dette skjemaet sendes politiet. Etter en uke får jeg bekreftelse på at forholdet er anmeldt. Så tar det cirka to uker før jeg får et brev der det står: «Det underrettes om at forholdet er henlagt på grunn av manglende kapasitet til å behandle saken nå», forteller han. Hvert år leverer han rundt 30 saker der gjerningsmannen er kjent.

- Det er ekstra ille i år. Tidligere har vi fått tilbakemeldinger om at det er avsagt dom. Men nå den siste perioden så blir så å si alt henlagt, sier han.

For to uker siden skrev [butikksjefen] brev til justisminister Knut Storberget (Ap).

- Det var vel et resultat av frustrasjon. Jeg sendte inn fem anmeldelser samtidig og fikk fem henleggelser tilbake, sier han.

- Hvis det er slik at alt blir henlagt er det jo fritt frem for hvem som helst å gå inn i butikken, forsyne seg og gå forbi betalingspunktet uten å betale, sier butikksjefen …”

Vi kan bare si at dette er en skam. Alle som er involvert i dette burde skamme seg. Dette gjelder politiet, det gjelder dommere, og det gjelder politikerne:

*politiet fordi de henlegger sakene - men dette kan komme av reelle kapasitetsproblemer. På den annen side vil det at denne type tyverier ikke bli straffet føre til at mange av tyvene går videre til enda mer alvorlig kriminalitet, og da vil det belaste politiet i enda større grad.

*dommerne, fordi de idømmer milde straffer, straffer som ikke er avskrekkende, og som føre til at tyvene raskt er tilbake for å fortsette sine tyverier.

*politikerne, som lager lover som kun gir grunnlag for milde straffer.

Men er det flere involvert? Er det flere som burde skamme seg? Ja, det er to grupper til.

*intellektuelle, som tror at milde straffer fører til redusert kriminalitet, og som preker dette ved enhver anledning.

*folk flest. Ja, vårt syn er at folk flest er tilhenger av milde starffer. Det er jo slik at politikerne i det store og hele gjør de som folk flest ønsker at de skal gjøre. Når politikerne ønsker å behandle kriminelle mildt, så er det fordi folk flest ønsker å behandle kriminelle mildt.

Da kan man spørre seg: forstår ikke folk at milde straffer fører til mer kriminalitet? Vårt syn er at folk flest ikke forstår dette. Svært mange tror at løsningen på kriminalitetsproblemet er å være imøtekommende og mild og ettergivende overfor kriminelle, men som er klart og tydelig for enhver som vil se: dette fører bare til økende kriminalitet.

(Mht rettsapparatets kapasitetsproblem: dette kan lett løses ved en full legalisering av narkotika.)

DLF er tilhenger av strenge straffer for reell kriminalitet. Dessberre står vi alene om dette standpunktet, og siden DLF har liten innflydelse, tyder alt på at kriminaliteten vil fortsett å stige i tiden fremover. Og den økende kriminaliteten er i ferd med å ødelegge samfunnet. Det vil ikke bare føre til, som den siterte artikkelen varsler, at mange butikker legges ned og til at de som jobber i dem kanskje må over på trygd, det vil fører til at folk i stadig større grad isolerer seg, og at vi får et samfunn hvor folk flest etter hvert blir utrygge og mistenksomme.

DLF er for et samfunn preget av frihet, harmoni, trygghet og velstand. En viktig forutsetning for dette er at kriminelle ikke som i dag nærmest får gå fritt omkring. Det ser dessverre ut til at vi beveger oss i motsatt retning. For å snu kursen er det flere ting som må endres, men en av dem er at det blir bred oppslutning om det syn at kriminelle skal straffes strengt.

”Storinnsats mot 83 av Oslos hyperkriminelle har nært halvert lovbruddene” leser vi på Aftens førsteside 7/8. Artikkelen på side 4 forteller at ”en beregning fra i fjor viser at de sto bak 18 600 lovbrudd”… Prosjektet med å intensivere rettsforfølgeløsen av de hyperkriminelle er ”en merkbar suksess for Oslos innbyggere. Personene på [listen over hyperkriminelle] sto i 2005 for rundt 400 anmeldelser pr kvartal. I år er antall anmeldelser nede i 175 … Nå skal prosjektet utvides”.

Vi er svært glade for dette tiltaket, og den utviklingen som ble resultatet. Vi er heller ikke blant de som blir overrasket over at kriminaliteten går ned når kriminelle settes i fengsel.

Å bli utsatt for en forbrytelse er en forferdelig opplevelse. Å komme hjem fra ferie eller jobb og finne sitt hus eller sin leilighet endevendt av innbruddstyver på jakt etter verdisaker setter et støkk i en og har en effekt som det kan ta mange år å komme over. Og å ordne opp etter de kriminelle er en meget tyngende oppgave. Enkelte verdisaker kan det være umulig å skaffe tilbake; dette gjelder ikke bare smykker, men også slike ting som filer eller bilder på en PC. Et innbrudd kan sette spor som det tar år å komme over. Å bli utsatt for overall og vold er enda verre, dette vil som regel gi psykiske skader, og kanskje også fysiske skader som kan vare resten av livet.

Forbrytere er mennesker som ikke tar hensyn til andre mennesker, og som påfører ande mennesker store verditap og store lidelser bare fordi de vil ha penger uten å jobbe, og fordi de liker den spenning som et liv i kriminalitet gir dem. DLF mener at slike mennesker hører hjemme ett sted: i fengsel.

DLF er for at de som begår reelle kriminalitet – innbrudd, tyveri, ran, overall, hærverk, svindel, drap, voldtekt etc. - skal idømmes strenge straffer også første gang de begår en slik forbrytelse. Dersom de etter å ha sonet denne straffen fortsetter sin kriminelle løpebane skal de ved senere anledninger idømmes enda strengere straffer.

At strenge straffer – at det å sette kriminelle i fengsel - fører til at langt færre blir ofre for kriminalitet er noe som det omtale prosjektet i Oslo viser.

Så det nytter. Det nytter å sette kriminelle i fengsel. Men er myndighetene villige til eller i stand til å lære? I Aften 8/8, dagen etter den omtalte artikkelen, leser vi følgende overskrift på side 10: ”Hyperkriminelle slippes ut på prøve”. Artikkelen begynner slik: ”En 31-åring er registrert med 325 anmeldte forhold og en lang rekke dommer. Likevel ble han løslatt på prøve 4. juni. Få dager etter ble han igjen tatt for nye innbrud. Mannen brøt seg inn i en kiosk i Pilestredet. Og da politiet ransaket boligen hans fant de et helt flyttelass som var stjålet fra en bod på Grünerløkka. Tyveriet må ha skjedd rett etter løslatelsen …”.

Om denne saken viser myndighetens manglende evne eller vilje til å lære skal vi la være usagt.

Enda en gang har Barnevernet foretatt en feilvurdering, denne gang endte den med at en 13 år gammel gutt ble drept med kniv av sin egen far.

Faren har tidligere brukt vold overfor sønnen, men allikevel ble sønnen, som bodde på et resurssenter, sendt på besøk til faren. De i Barnevernet som var involvert i denne saken var klar over at faren var voldelig, men som VG skriver: ” … de regnet med at den unge gutten kunne stikke av hvis pappaen ble voldelig igjen.”

Vi har i det siste observert svært mange saker hvor Barnevernet har foretatt kolossale feilvurderinger, og mange av disse har ført til tragiske utfall: det virker som om Barnevernet tar barn fra foreldre når barna helst vil være hos foreldrene, og at de som i dette tilfellet sender barn til foreldrene når barna absolutt ikke burde være i nærheten av foreldrene. I dette tilfellet var det kjent at faren var voldelig, og da er det vår oppfatning at gutten ikke burde blitt sendt på besøk til faren. Å si at ”de regnet med at gutten kunne stikke av hvis faren ble voldelig” er en kolossal feilvurdering som burde få konsekvenser for de ansvarlige.

Vi må tilstå at vi ikke har fulgt de siste års barnevernsaker så godt som vi kanskje burde, men vi har et sterkt og bestemt inntrykk av at det er noe alvorlig galt med Barnevernet. Vi leser i avisene og ser på TV stadig oftere at det er problemer med barn, og at Barnevernet fatter og iverksetter beslutninger som er skadelige både for de involverte familier og spesielt for barna. Nå skriver pressen ikke om de saker hvor Barnevernets inngripen er nødvendig og riktig og fører til gode resultater, så vi vet ikke hvordan andelen av gode resultater står i forhold til de tragiske resultater, slik som vi for eksempel ser i denne konkrete saken, men vi mener at Barnevernet må gjennomgåes nøye, og at man må renske opp i de problemer som finnes.

Vi har en sterk mistanke om at Barnevernet bygger på ideologier som står fjernt fra det som er rett og riktig, og vi mener altså at Barnevernet må gjennomgås, at det må ryddes opp, og at Barnevernet i langt større grad enn i dag må ta hensyn til barna og deres familier.

Overskriften har vi hentet fra forsiden på mandagens Aften, og artikkelen forteller at ”dommere i Oslo tingrett drapstrues og forfølges”, og at ”Flere ansatte får politibeskyttelse”.

Det som skjer er at dømte etter at de har sluppet ut fremsetter trusler mot dommeren som har dømt dem, eller at kolleger av den dømte fremsetter trusler på vegne av den dømte.

I artikkelen fortelles det om en dommer som ”flere ganger har opplev å ha blitt truet på livet. Hun begynte som dommer i 1992. Bare to år senere ble en mann dømt for å ha drapstruet henne … Et par år senere var hun dommer i flere gjengsaker. Etter domfellelse ble hun forfulgt og truet. Truslene var så alvorlige at [dommeren] måtte få politibeskyttelse. … I fjor ble tre personer dømt for å ha truet tre av de ansatte i Oslo tingrett. I tillegg kommer 4-5 saker som ikke endte i rettsapparatet”.

Hvorfor skjer dette? Vi vil si at slike ting som regel skjer fordi straffenivået i Norge er alt for lavt. Kriminelle blir ilagt alt for milde straffer. Dersom straffene hadde vært virkelig strenge ville alle gjort hva de hadde kunnet for ikke å komme i fengsel. Nå er det litt pussig at dommere, som er de som idømmer disse milde straffene, er de som trues. Man kan si at dersom dommerne hadde idømt strengere straffer ville disse tilfellene ikke ha forekommet. Det er jo slik at dommerne har en viss mulighet til å bestemme straffens lengde, og vi har et inntrykk av at dommere ofte legger seg i nedre del av skalaen. Dvs. dersom lovverke setter en strafferamme på 5-10 år, så velger dommerne å ilegge fem år istedenfor ti år. (NB Dette er vårt inntrykk basert kun på avislesning. Vi har ikke tilgang til statistisk materiale som kan bekrefte dette inntrykket på en videnskapelig holdbar måte.)

Man det blir feil kun å skylde på dommerne. De dømmer jo kun etter et lovverk som er vedtatt av politikerne. Er det da riktig å legge skylden på politikerne? Er det slik at politikerne er tilhengere av milde straffer og slik at folk flest er tilhengere av strenge straffer? Etter vårt syn er det heller ikke slik.

Vårt syn er at praktisk talt hele befolkningen er tilhengere av milde straffer. Så årsaken til at dommere trues på livet og at alle rammes av kriminelle handlinger er at folk flest har et syn på kriminelle og kriminalitet som er helt feilaktig. Folk flest mener at kriminelle er mennesker det er synd på og at vi bør hjelpe dem, at vi bør være forståelsesfulle og imøtekommende og ettergivende overfor dem, og de mener at en slik holdning overfor kriminelle vil føre til at de kriminelle innser at de lever feil, at de blir snille og derfor vil slutte med sin kriminelle aktivitet.

Denne imøtekommende og ettergivende holdningen kommer fra den kristne etikken – Jesus sier ”elsk deres fiender” og ”sett dere ikke i mot den som vil gjøre vondt mot dere” – og har implikasjoner overalt; det er denne grunnholdningen som fører til at anstendige mennesker er ettergivende overfor alt fra plagsomme venner og slektinger til at de er ettergivende overfor Blitz, og til at de er ettergivende overfor en terroriststat som Iran.

DLF har et annet syn. Vi mener at kriminelle er mennesker som liker å plage andre og som mener de har rett til å bare ta det de vil ha. Kriminelle har ingen respekt for andre mennesker. Dersom folk flest er ettergivende og tilgivende vil de kriminelle bare få blod på tann og bli enda mer aggressive.

For å stanse/redusere kriminaliteten må de kriminelle bekjempes, og dette innebære at de må idømmes strenge straffer. Dersom de som begår reell kriminalitet blir møtt med virkelig strenge straffer vil kriminaliteten synke til praktisk talt null på meget kort tid.

Men den lovendringen som dette innbærer er ikke mulig så lenge den kristne etikken er altdominerende. Så lenge den kristne etikken dominerer vil det alt for ofte skje saker som denne som nettopp skjedde: en kvinne, gravid i åttende måned, og hennes niese på syv år, ble drept med kniv av kvinnens tidligere ektemenn. På forsiden av dagens VG ble saken omtalt slik: ”kvinnen ble drept fordi hun var for god” – noe som antaglig betyr at hun fulgte den kristne etikken. Hun hadde sagt nei til å bli utstyrt med en voldsalarm til tross for at hun var blitt utsatt for trusler fra ektemennen. Så lenge folk flest er ettergivende overfor kriminelle vil det alt for ofte skje at dommere trues og at kvinner og barn blir drept med kniv.

Enhver har rett til å demonstrere for de synspunkter han måtte ha. Dette inkluderer retten til å demonstrere for standpunkter som mange vil synes er underlige. Man har derfor full rett til å demonstrere for at Taliban bør få tilbake makten i Afghanistan, dvs. man har rett til å demonstrere for at Afghanistan bør få et regime som praktiserer sharia (som bla. innebærer et samfunn uten noen form for individuell frihet, og som medfører dødsstraff for homofili og for frafall for islam, og at ikke-muslimer er annenrangs borgere).

Man har rett til å demonstrer for dette. Man har også rett til å demonstrere mot NATOs (klønete) forsøk på å hindre at Taliban igjen får makten i landet. Men man har ingen rett til å benytte vold i slike demonstrasjoner.
I går var det i Oslo demonstrasjoner mot NATOs utenriksministermøte. Personer som sogner til Blitz-miljøet deltok i den fredelige demonstrasjonen, men etter at denne var avsluttet gikk de til angrep på politiet. Det ble et regelrett gateslag, og resultatet ble at ca 250 personer ble lagt i jern (strips) og ca 10 ble arrestert.
VG skriver om slaget her: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=176500

Vårt syn er at alle som utøvet vold mot politiet eller begikk ulike former for hærverk bør idømmes lange fengselsstraffer.
Mens et stort antall personer som sogner til Blitz-miljøet ble avhørt av politiet gikk politiet til ransakelse av Blitz-huset. Og der fant de mer enn 70 kasser med knallskudd og kastskyts. Det ble også funnet slagvåpen. VG skriver om beslaget her: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=176518

Alt dette viser at Blitz-huset er et tilholdssted for voldelige kriminelle. Vårt syn er at kommunen bør holde sin avtale med Blitz – en avtale som går ut på at Blitz får være i huset så lenge de ikke lager bråk – og kaste Blitz ut. Blitz har laget bråk, de har derved brutt forutsetningen for at de skulle få bli i huset, og kommunen kan derfor med all rett tømme huset. De som tilhører miljøet og som så lager bråk fordi de ikke har noe sted å være bør få et sted å være, de bør få en fengselscelle.

Vi regner dog med at Oslo kommunes ledelse, på samme måte som alle andre politikere, kun vil vise sin vanlige ettergivenhet overfor pøbel, banditter og tyranner. De vil antagelig igjen si til Blitz at ”dere får være i huset så fremt dere ikke lager bråk”. At Blitz kontinuerlig i flere tiår har laget bråk ser ikke ut til å få de ansvarlige politikerne til å innse at Blitz i sin natur er slik at de ikke kan la være å lage bråk.

DLF mener at de som er ansvarlige for og de som deltar i voldelige demonstrasjoner må idømmes lange fengselsstraffer, og at Blitz-huset må tømmes og legges ut til vanlig salg. Vi regner dog med at intet av dette vil bli gjort, og at Blitz, pga de andre partienes ettergivenhet overfor alt som er skadelig og negativt vil fortsetet å lage kvalm i mange år fremover. Denne ettergivenheten kommer av at de støtter etiske påbud som disse: ”elsk dine fiender”, sett dere ikke imot den som vil gjøre ondt mot dere”.

DLF står for en annen etikk, og vi vil derfor ikke ha problemer med å stå fast på vårt standpunkt om at Blitz-huset må tømmes og selges.

DLF er sterkt uenig i at det skal innføres et lovforbud mot å kjøpe sex. Dessverre ser det nå ut til at det blir et slik forbud etter at et betydelig flertall på helgens landsmøte i Ap bestemte seg for å følge SV og KrF og gikk inn for forbud.

Før vi kommenterer saken gir vi via Dagsavisen ordet til en av de som vil bli rammet av forbud mot sexsalg.

”– Politikerne har handlet uten å tenke. I går vedtok Arbeiderpartiet å forby sexkjøp. Samtidig gjorde [den prostituerte] MS seg klar til å selge sex i Nedre Slottsgate i Oslo. – Politikerne har handlet uten å tenke. Nå frykter jeg virkelig for framtiden, sier hun.

I sju år har MS solgt sex i horestrøket i Oslo. Hun har sett utenlandske prostituerte komme i stadig større antall. I dag har de norske jentene kun én gate igjen. En liten stubb av Nedre Slottsgate kalles nå for «norskegaten». S. sier hun ikke er i tvil om hvorfor det nå går mot et forbud mot kjøp av sex.

– Uten strømmen av utenlandske jenter ville dette ikke skjedd. Politikerne handler i panikk for å vise at de gjør noe for å hindre menneskehandel, sier den engasjerte 34-åringen, som forteller at hun har salg av sex som sin eneste inntektskilde.

Med Arbeiderpartiets kriminalisering av horekundene og et sannsynlig flertall for forslaget i Stortinget er hun bekymret for hvordan hun skal få penger til leilighet, mat og rus.

– Jeg er avhengig av pengene jeg tjener på gata for å klare meg økonomisk. Blir det et forbud vet jeg ikke hvordan det vil gå. Dersom politikerne også klarer å fylle gatene med politifolk som jager kundene rundt blir vi jo nødt til å flytte innendørs, sier S. til Dagsavisen.

Hun mener et forbud kan bidra til å skape mer – og hardere – kriminalitet.

– Blant oss norske jenter er det mange som må ha penger til stoff. Hvis vi ikke klarer å tjene pengene på å selge sex tror jeg det kan føre til at enkelte blir presset til å begå annen kriminalitet for å finansiere både stoffmisbruk og andre kostnader, sier S., som innerst inne ikke har noen tro på at politikerne vil klare å rydde prostitusjonen i Norge av veien med et forbud.

– Jeg kan ikke noe for at jeg undrer da. Hvis jeg blir med en mann i en bil, hvordan skal politiet kunne vite om det er en venn av meg, eller om det er en kunde? En helt umulig oppgave tror jeg, men dersom forbudet jager oss vekk fra gatene så får vi begynne å praktisere sex innendørs da, som vanlige mennesker, smiler 34-åringen.

Hun mener politikerne burde visst bedre.

– Prostitusjon er verdens eldste yrke, og sex må folk ha. Å kriminalisere sexkjøp er helt idiotisk, og det ordet kan du godt skrive med store bokstaver. Den må nok tenke litt på nytt, denne regjeringen, sier S. bestemt.”

Artikkelen inneholder også kommentarer fra folk som kjenner prostitusjonsmiljøet godt, og deres kommentar avsluttes med følgende:

”… loven kommer ikke til å føre til mindre prostitusjon. – Loven vil klare å rense gatene og få bort gateprostitusjonen, men vi klarer ikke å hjelpe én eneste kvinne ut av prostitusjonen…” (sitat slutt fra Dagsavisen.)

Vi er enige i de vurderinger av virkningene av et forbud som de berørte og som fagfolkene har og som er gjengitt ovenfor.

Vi er dog uenige i følgende: ”Politikerne har handlet uten å tenke”. Problemet med slike skadelige vedtak som Ap-landsmøtet fattet er ikke at de som står bak ikke har tenkt, problemet er deres verdisyn.

Det verdisynet som ligger bak er for det første meget puritansk. For det annet innebærer det at de ikke har respekt for andre mennesker og deres rett til å ta egne valg og til å leve slik de måtte ønske. For det tredje innebærer det at de betrakter seg selv som mye klokere, innsiktsfulle og moralske enn andre, og for det fjerde innebærer det at disse selvutnevnte kloke har rett til å tvinge andre til å leve slik de synes er riktig. For det femte innebærer det at de bryr seg lite om de negative konsekvensene som vil ramme de berørte.

Det er dette som ligger bak forbudet, ikke at de som har fattet vedtaket ”ikke har tenkt”.

De som er tilhengere av forbud vil dog ikke innrømme dette. De vi si at det de gjør er det som er best for jentene, og at de vil sette inn tiltak som skal hjelpe dem. De skal også oppruste politiet slik at de får ressurser til å ta seg av de nye oppgavene som måtte komme når loven trer i kraft.

Det er ingen grunn ti l å tro dem på dette; gang på gang tidligere har de lovet tilsvarende tiltak, og det som alltid skjer er at tiltakene ikke virker eller virker svært dårlig.

De sier også at de er ute etter å ta bakmennene, de som tvinger kvinner ut i prostitusjon. Men å tvinge noen ut i prostitusjon er allerede forbudt, så her virker forbudet åpenbart ikke. Den løsningen som politikerne da går inn for er selvsagt ikke å stille spørsmål ved egne verdier, men å innføre et nytt forbud – det er slik deres verdisyn er.

La oss også ha sagt at en stor del av prostitusjonen foregår frivillig, og at å forby alt siden noen er utsatt for tvang er som å forby bilkjøring fordi noen kjører for fort.

Vi skal ikke gå mer inn på de negative konsekvensene forbudet vil føre med seg, vi skal kort si hva vårt syn er.

Vi mener at voksne som velger det frivillig (dvs. som ikke blir tvunget av andre mennesker) har rett til å selge sex og til å kjøpe sex. Vi mer at frivillige avtaler som har med sexsalg å gjøre bør være lovlige. Vi er mao. ord for at bordellvirksomhet skal være lovlig.

Vi tror at mange prostituerte er ressurssterke mennesker som har tatt et valg om å leve av å selge sex, og dette er et valg de har full rett til å ta. Vi tror dog at mange av de som selger sex heller ville ha hatt en annen type jobb. Vi er derfor for at jobbtilbudet skal være så mangfoldig og variert som mulig, og den eneste måten å få til dette på er å ha en fri økonomi.

Spesielt gjeldet dette prostituerte kvinner fra fattige land: de kommer hit fordi de ikke har noen god fremtid i hjemlandet. Mao. det som kan hjelpe dem mest i hjemlandet er at økonomien i landet blir fri, dvs. at man har størst mulig respekt for individers rettigheter og minst mulig regulering av økonomien. Men de som er tilhengere av forbud mot salg av sex er også imot en fri økonomi, så de er mao. for det som fører enkelte kvinner ut i prostitusjon samtidig som de er imot at de velger prostitusjon.

Uansett er det vår overbevisning at det forbudet som kommer om et års tid vil ha liten effekt i den retningen det tilhengere ønsker, tvert imot: forbudet vil gjøre det verre for de prostituerte. Antallet kunder vil neppe synke, de som kjøper sex i dag vil ikke bry seg om at det blir forbudt. De prostituerte vil bli mer utsatt for ubehagelige kunder, og politiet vil ikke få resurser til å ta seg av de nye oppgavene. Hjelpetiltakene vil være dårlige.

Så det kommer til å gå her som det går på alle andre områder: de venstreorientere er varme tilhengere av tiltak som har negative konsekvenser for de som gjelder, og de bryr seg ikke om alle de protester og innvendinger som kommer fra de som rammes.

Det var en stor tragedie som skjedde på Virgnia Tech for to dager siden. Den koreanske utvekslingsstudenten Cho Seung-hui drepte mer enn 30 av sine medstudenter og lærere ved VTech.

Hva slags menneske var han?

I et brev han etterlot seg forteller han at han hatet «rike unger», «utsvevelser» og «svikefulle sjarlataner».

Aftenposten skriver at han var ”en «einstøing», og en engelsklærer forteller at innleveringene hans var bekymringsfulle. Han skal ha blitt anbefalt å gå til rådgivning som følge av sine til dels brutale og groteske historier …”

På en blogg (The Smoking Gun) er det visst lagt ut et ti-siders skuespill han skrev for et år siden. Det oser visstnok av sinne og vold (vi har ikke sjekket denne opplysningen).

Vi frykter at han med de meningene han hadde ikke hadde store problemer med å passe inn i universitetsmiljøet

Aftenposten forteller også at ”Cho Seung-Hui den siste tiden skal ha oppført seg voldelig. Han skal blant annet ha antent en studenthybel og forfulgt jenter. - Han viste [før mandagens massakre] en voldelig og avvikende oppførsel, sier en politietterforsker…”

Så det som har skjedd er at en ung mann som hater rikinger, som hater utsvevelser, som i skoleoppgaver beskriver voldsfantasier og som har begått kriminelle handlinger, allikevel går fritt omkring.

Vi tar sterk avstand fra et system som lar kriminelle med voldsfantasier vandre fritt omkring. Det er vår klare overbevisning at denne unge mannen burde har vært i fengsel etter de voldsepisodene han hadde begått.

Men hva med tilgangen til våpen? Denne unge mannen har åpenbart klart å skaffe seg våpen selv om han var en voldelig kriminell. Det er klart at er rasjonelt kontrollsystem ikke ville ha tillatt dette.

Så vidt vi forstår var vaktstyrken ved universitetet ubevæpnet. Dette til tross for at det i USA tidligere har forekomme flere ”school shootings” av samme type som denne, selv om antall ofre da har vært lavere enn i dette tilfellet.

Vi er meget leie for det som skjedde, og håper at hendelsen fører til at man i større grad setter kriminelle i fengsel, og at man i USA innfører ordninger som sikrer at ustabile og voldelige mennesker ikke får skaffet seg skytevåpen.

Dagsrevyen fortalte i går om følgende tragiske sak: En eldre kvinne bli i løpet av en tre måneders tid frastjålet ca 80 000 kr, og tyven var hennes kommunale hjemmehjelp. Tyven hadde klart å få tak i kvinnens bankkort og PIN-kode, og hadde så systematisk tømt kontoen for 80 000 kr.

Dette er forferdelig tragisk, men det blir verre: pga. sommel fra politiets side ble tyven kun dømt for å ha stjålet 16 000 kr. Tyven er tidligere dømt for tyveri, men er nå fri og kan ta jobb som hjemmehjelp hvor som helst i Norge (bortsett fra i Oslo). Dessuten er tyvens arbeidsgiver, Oslo kommune, ikke erstatningspliktig! Det må også nevnes at det er i strid med loven å kreve vandelsattest av folk som skal ansettes som hjemmehjelper

Vi synes dette er virkelig skandaløst. Hadde dette systemet vært i nærheten av slik det burde være ville tyven ikke blitt ansatt som hjemmehjelp – vedkommende var jo tidligere dømt for tyveri. Videre, tyven ville i denne saken ha blitt dømt for hele tyveriet. I et rasjonelt system vilel også arbeidsgiveren vært erstatningspliktig.

Hjemmehjelper er folk som må ha tillit - de kommer nært innpå eldre mennesker i deres egne hjem, og at det er forbudt å kreve vandelsattest av de som ansettse som hjemmehjelper er skandaløst. Når kommunen sender en hjemmehjelper inn til et eldre menneske så burde kommunen vært ansvarlig - kommunen burde ha sjekket at vedkomemnde kan det som trengs og at vedkommende er pålitelig. I dette tilfellet har dette ikke skjedd, og vi regner med at det finnes mange lignende tilfeller.

Vi føler sterkt med damen som ble bestjålet, og vi ønsker at vi kunne gjøre mer. Men det enste vi kan gjøre er å oppfordre folk til å stemme på DLF, og til ikke å stemme på de andre partiene. De andre partiene er alle medansvarlige for at det denne damen ble utsatt for har som resultat at hun ikke får igjen de 80 000 som ble stjålet, og for at tyven nå går fri og kan ta samme type jobb i andre deler av landet.

Den brutale drapssaken blir stadig omtalt i avisene og på TV: Mohamed Ahssain skal ha blitt drept på utestedet Mosquito i Oslo da fem millioner kr skulle overleveres som svart betaling for et restaurantkjøp.

Fem personer er nå siktet for drapet. Flere av disse er tidligere dømt for svært grov kriminalitet: En av dem drepte sin gravide svigerinne etter en bagatellmessig krangel. En annen ble i 1998 dømt til 21 års fengsel for drapet på en 18 år gammel gutt.

Dette er altså folk som under soning - under soning! - i perioder vanker fritt omkring i byen.

Men i dag leste vi følgende i Aftenposten: ”Politioverkonstabel Finn Abrahamsen er ikke bare opprørt over brutaliteten i selve drapshandlingen, han er også opprørt over de tre hovedsiktede, som alle satt på lett soning.
-Samfunnet har vist disse tre tillit. Den har de utnyttet helt rått, sier den erfarne politimannen.”

Den erfarne politimannen ser ut til å være overrasket over at notoriske kriminelle, kriminelle som tidligere er dømt for brutale drap, "misbruker den tillit som samfunnet har vist dem ved å plassere dem på åpen soning”.

Dette er for det førte en ettergivenhet overfor kriminelle som er skandaløs og katastrofal. For det annet er det utrolig at en erfaren politimann blir overrasket over at brutale drapsmenn på permisjon begår ny kriminalitet.

Men slik er det blitt: ettergivenheten overfor kriminelle er blitt så kolossal at slike ting får skje om igjen og om igjen: for noen år siden uttalte daværende justisminister Odd Einar Dørum i forbindelse med et ransforsøk på Aker Brygge begått av kriminelle på permisjon fra fengslet at ”dette skal ikke skje!”. Med denne type naivitet i hele rettsapparatet er det ikke overraskende at kriminelle i stor grad går løse også mens de soner, at de soner korte staffer, og at de i for mange tilfeller begår ny kriminalitet når de slipper ut.

Man må innse at kriminelle som regel er kyniske maktmennesker som liker å plage andre, som liker å lure andre, som liker å utnytte den tillit de bir vist av grenseløst naive sosionomer, advokater, poitifolk, psykiatere, fangevoketre, fengeselsmyndigter, kriminologer, politikere, osv. Og vi mener ikke at kun noen få av disse er naive og lettelurte, vi mener at den beskrivelsen vi ga passer på de aller fleste i disse profesjonene.

DLF vil ha det annerledes enn det er i dag. Vi vil ha svært strenge straffer for reell kriminalitet, ingen permisjoner for volds- eller drapsmenn. Hadde vi hatt noe å si ville ingen drapsmann slippe ut etter en fem seks år, slik en del av dem de gjør i dag.

Men dessverre er det de andre partiene som styrer, og vi kan derfor forvente at kriminaliteten bare vil øke ytterligere årene fremover.

Det tas nå ut tiltale mot en psykiater som er mistenkt for å ha solgt falske legeattester til kriminelle. Disse attestene har medført at kriminelle har sluppet fengsel, og man kan derfor forstå både hvorfor kriminelle vil kjøpe slike og hvorfor psykiatere vil selge slike – det er åpenbart store penger å tjene.

Vi har tidligere omtalt denne saken, men skal i dag kommentere et nytt aspekt, et aspekt som ble nevnt da NRK omtalte saken på nyhetene i morges.

Påtalemyndigheten vil gå inn for syv års fengsel, og at den tiltalte mister retten til å praktisere som psykiater.

Vi forstår at det i dagen system tas ut tiltale. I dag kan en attest fra en psykiater føre til at man kan bli erklært ufør, motta trygd, og derved kan leve gratis på skattebetalernes regning, eller (som i denne saken) til at kriminelle slipper straff. At staten vil redusere slikt ved å straffe de som bryter reglene ved på skrive falske attester, forstår vi godt.

I et fritt system ville ingen av disse tingene kunnet skjedd, i et fritt system vil ingen kunne leve gratis på skattebetalernes regning, og kriminelle vil ikke slippe straff pga en legeattest.

Men hva med punktet om at den dømte ikke lenger skal ha rett til å praktisere som psykiater? Selv om han er dømt, så burde han etter at straffen er sonet kunne gå tilbake til sin gamle jobb. Men i dette tilfellet vil det ikke være mulig (hvis dommen blir i samsvar med tiltalen).

Å være psykiater består i å samtale med personer med psykiske lidelser og å gi dem ulike typer terapi, behandling og medisinering – skulle man bli ute av stand til å gjøre dette fordi man som denne tiltalte har skrevet ut tre false legeattester? Neppe. Så hvorfor kommer dette punktet med i tiltalen?

Antagelig fordi en psykiater i Norge i dag er en del av statens maktapparat. Som nevnt ovenfor; en psykiater har stor makt i forholdet mellom staten og det enkelte individ. Klarer man å få en attest fra en psykiater er det praktisk talt ingen grense for hva han kan få staten til å gjøre for den enkelte.

Men det skulle vel være mulig for en psykiater å ha et behandlingsforhold til en pasient uten at staten komme med i bildet? Nei, det ser ikke sånn ut, i dagens Norge er staten involvert i så mye – i praktisk talt alt – at det å ha en psykiater som driver sin praksis uavhengig av staten praktisk talt er umulig.

Og dette er farlig. Å ha en stat som er så altomfattende og så mektig at en psykiater ikke kan praktisere i det hele tatt dersom han har skrevet en (eller tre) falske attester er tegn på at noe er fryktelig galt.

Å ha det som i realiteten er et yrkesforbud for personer som har jukset med statens regler er Ok hvis det er snakk om politifolk, offiserer eller dommer – det er jo de som skal jo håndheve statens regler. Men i dag er staten så omfattende, og statlige regler finnes på så mange områder, at det er meget urovekkende at en psykiater blir idømt yrkesforbud dersom han har forbrutt seg slik denne psykiateren åpenbart har

Når de tiltalte som regel smiler og ser ut til å være i godt humør når dommen faller, er straffene for milde.

Det de da imøteser er kanskje i verste fall 6-8 år i fengsel, og med opphold på en celle og med et tilbud mht mat, trimrom, tilgang til bibliotek og Internett, etc. pluss muligheter til permisjon, som gjør at oppholdet ikke er helt fjernt fra å tilbringe tiden på et firestjernes hotell.

Slikt yter ikke rettferdighet, og slikt virker ikke avskrekkende.

Det har i den siste tiden vært en debatt spesielt i Aftenposten, om straff. Kriminologer har skrevet kronikker og etterlatte har skrevet leserbrev. Kriminologene har sagt at forbrytelsen er skjedd, skaden er gjort, og det vil bare føre til ytterligere skade å la den dømte sitte lenge i fengsel. Ofrene har sagt at det er meget plagsomt for dem at den som satte dem i en ranssituasjon, en situasjon som kanskje ga dem psykiske problemer som plager dem i mange år, eller at den som har drept en av deres nære, kort tid etter hendelsen kan gå fritt omkring som om ingen ting hadde skjedd.

Vi er med ofrene/de etterlatte her. Vi synes at straffene er alt for milde. Vi vil her kort kommentere dette ved å henvise til et poeng som praktisk talt ikke er blitt nevnt i debattene i media: proporsjonalitetsprinsippet.

Noen forbrytelser er grovere enn andre: drap er verre enn naskeri, voldtekt er verre enn tyveri, etc. Vi mener at jo verre forbrytelsen er, jo strengere bør straffen være. For overlagt drap ønsker vi livstids fengsel, dvs. i praksis ca 25 -30 år ( i dag er drapsmenn ofte ute etter seks år). Så vil vi at forbrytelser som er gradvis mindre ille enn drap skal medføre gradvis mildere straffer enn de 25-30 år som en drapsmann dømt for overlag drap bør sone.

Formålet med straff er å yte rettferdighet. Å straffe en forbryter - en som har drept, voldtatt, ranet, overfalt, svindlet, stjålet eller begått innbrudd – er det eneste som er riktig, det er det eneste som er rettferdig.

Men i tillegg til dette – å yte rettferdighet – er avskrekking viktig, og dette skal gjelde både overfor den som dømmes, og overfor de som vurdere å bli kriminelle. Og sist, men ikke minst, skal straff også fortelle de som er rammet at den som skadet dem ved å gi dem årelange psykiske plager, eller den som tok livet av deres barn eller ektefelle, sitter bak lås og slå og kommer til å gjøre det lenge.

Og vi vil også at standarden på fengslene ikke skal være å sammenligne med standarden på et firestjernes hotell.

Dersom DLF hadde hatt inflydelse på dette området ville ingen dømte smile og le når dommen

Carl I. Hagen mottok kr 100 000 fra Se og Hør for å stille opp i en reportasje. Dette skjedde samtidig med at Stortinget behandlet en sak som gikk på om Se og Hør (og lignende magasiner) skulle fritas for moms.

Enkelte har sagt at dette praktisk talt er korrupsjon: I dagens Dagbladet "går politikere i presidentskapet mot Hagens honorar, og Ballo kaller det «så nær korrupsjon som det går an å komme»".

Etter vårt syn er dette klart ikke korrupsjon. Dette fordi FrP hele tiden har stått på at blader som Se og Hør ikke skal belegges med moms. Hvis Hagen hadde skiftet standpunkt samtidig med betalingen, eller hvis Hagen ikke hadde hatt noe bestemt syn og så landet på det syn som var fordelaktig for Se og Hør etter betalingen, ville man kunne si at dette var korrupsjon, men slik var altså ikke situasjonen.

Beskyldingen om at FrP/Hagen er nærmest korrupt er kun et forsøk på å skade FrP. Men det er slik politikken er, man går løs på uvesentligheter og satser på billige poenger, og så lar man de viktige problemstillingene ligge.

I dette tilfellet er den viktige problemstillingen som følger: Hva er årsaken til at korrupsjon skjer? Jo, praktisk talt alltid skjer korrupsjon ved at noen som ønsker en fordel fra det offentlige gir penger (eller andre goder) til politikere og/eller byråkrater, slik at de skal gå inn for fordeler for de som står for bestikkelsen.

Det er åpenbart en fordel for Se og Hør å slippe moms, og derved kan det tenkes at de kan betale til politikere som skal avgjøre hvorvidt moms skal ilegges eller ikke.

Det er altså politikernes mulighet til å gi fordeler som er opphavet til korrupsjon! Og skal man få slutt på korrupsjon, må statens mulighet til å gi fordeler avvikles. Altså, korrupsjon skjer når enkelte aktører ønsker fordeler fra staten, de skjer når disse aktørene vil ha støtte, når de vil ha vil ha innvilget søknader om løyver og konsesjon, eller det skjer for å få unntak fra en avgift.

Korrupsjon er altså et resultat av statlig innblanding i økonomien, og korrupsjon kan kun reduseres til et minimum når statens mulighet til å regulere økonomien avvikles.

Vi forstår godt at ingen etablerte miljøer tar tak i dette. Alle etablerte miljøer er tilhengere av velferdsstaten, dvs. av at staten skal regulere og dirigere og avgiftsbelegge individers frivillige samkvem, og av at statsn skal gi støtte til de sterkeste pressgruppene, og derfor er korrupsjon en nødvendig del av noe de er for. Og derfor vil, så lenge vi har en velferdsstat med stor oppslutning, korrupsjon aldri opphøre, og derfor vil en reell debatt om korrupsjonens årsak og hva som er den eneste reelle løsning, ikke finne sted med det første.

”Blant vekterne er noen dømt for vold, noen for overfall, noen for tyveri, noen for innbrudd, noen for å tilhøre kriminelle MC-gjenger” fortalte en høytstående polititjenestemann til justiskomiteen i går ifølge en reportasje på TV2-nyhetene. Lederen i et vaktselskap sa til TV2 at han ikke visste noe om den eventuelle kriminelle bakgrunn til de vektere som var ansatt hos ham.

To Stortingsrepresentanter, en fra Høyre og en fra FrP, ble også intervjuet, og de sa at ”Det er viktig å ha et sentralt godkjenningsorgan og kontrollorgan som skal sikre at det ikke rekrutteres inn i vaktselskapene halvkriminelle og helkriminelle gangstere som voldtar og raner” (dette sitatet er en sammenslåing av det som de to Stortingsrepresentantene sa).

Vi er ikke overrasket over at også Høyre og FrP vil møte dette problemet med statlig inngripen og med reelt sett å opprette et nytt direktorat/en ny etat/en ny avdeling.

Den reelle løsingen på dette problemet er omtrent slik: Vaktselskapets kunde sier til sitt vaktselskap at ”Alle vektere som inspiserer hos oss skal ha rent rulleblad!”. Da vil vaktselskapene raskt bli presset av markedskreftene til kun å ansette personer som aldri har vært dømt for noe kriminelt. Dersom et vaktselskap forsøker å lure sine kunder ved allikevel å ansette folk med rulleblad, vil dette raskt bli kjent i miljøet, og vaktselskapet vil miste sine kunder – man kan ikke over tid drive en lønnsom forretning ved å bedra sine kunder.

Da vil problemet være løst, billig og effektivt, og uten at det har vært nødvendig å opprette noe nytt organ eller å ansette flere i det offentlige.

Også Høyre og FrP er altså blitt slik at de vil møte ethvert problem ved å ansette flere byråkrater og å opprette flere direktorater. Vi vil også anta at det er bred politisk enighet om det forslaget som nå kommer fra FrP og Høyre, vi vil tro at alle andre partier vil støtte opprettelsen av ”Direktoratet for godkjenning av og kontroll med vaktselskaper”. Dvs. vårt syn er at alle partier unntatt DLF vil støtte opprettelsen av noe slikt. DLF vil også her fastslå at den effektive og moralske måten å løse dette problemet på er å overlate det til individers frivillige valg, dvs. til markedskreftene.

Det er en viktig sak Jahn Otto Johansen berører i sin artikkel i