Det vil komme en «Etnisk udfordring for ældreplejen» sier danske Jyllandsposten i en artikkel nylig. Artikkelen handler om forhold i Danmark, men akkurat den samme utvikling skjer i Norge. Vi siterer fra artikkelen: «Kraftig stigning i antallet af ældre med ikke-vestlig baggrund giver kommunerne en økonomisk udfordring, [dette fordi ]....De ældre flygtninge og indvandrere får oftere diabetes, psykiske lidelser og hjertekarsygdomme end danskere, og samtidig betyder ændrede familiemønstre, at de ældres børn ikke længere pr. automatik tager sig af deres plejekrævende ældre i hjemmet. Kommuneforeningen KL taler om en særligt sårbar gruppe med et voksende plejebehov og anbefaler, at kommunerne tænker udviklingen ind i budgetlægningen.

Dette bliver en megaudfordring for alle de største byer i Danmark», konstaterer den århusianske ældrerådmand, Dorthe Laustsen (SF), der kalder udsigten til en øget efterspørgsel på pleje for en etnisk ældrebombe og kræver, at regeringen afsætter flere penge til opgaven på finansloven.

Københavns Kommune har hyret et konsulentfirma til at se på udviklingen og komme med anbefalinger til, hvordan man skal forholde sig til boomet blandt ikke-vestlige ældre, og kommunen arrangerer i samarbejde med KL en temadag i september om problemstillingen.

Velfærdsminister Karen Jespersen (V) peger på, at opgaven må løses inden for det nuværende budget.» (Sitat slutt fra JP.)

Denne type problemer er uunngåelige, og det finnes ingen løsing, dvs. de er uunngåelige og det finnes ingen løsning innenfor en sosialdemokratisk modell.

Det som har skjedd er at man – dvs. befolkningen - har valgt å la tilbudet være gratis, dvs. at alle får tilbudet uten at den som mottar tilbudet på noen vis betaler direkte for det og at finansieringen skjer via skatter og avgifter – det er dette som er den sosialdemokratiske modellen.

I denne modellen ødelegger man den ekstremt viktige mekanismen som koordinerer produksjon og forbruk. Det som koordinerer produksjon og forbruk er prismekanismen: når etterspørselen etter en vare/tjeneste øker vil prisene gå opp, det vil bli mer å tjene for produsentene, og produksjonen av varen/tjenesten øker. Tilsvarende, når etterspørselen etter noe synker vil prisene gå ned, og produsentene vil søke over i andre bransjer. Mao., prismekanismen vil hele tiden sørge for at det er en søken mot en balanse mellom behov/etterspørsel og produksjon.

Men i sosialdemokratiet vil man ha det annerledes, der vil man at alle skal ha det de trenger uen å betale for det, i hvert fall skal viktige ting som skole, pensjoner, helsetjenester og eldreomsorg være gratis. Resultatet er at de som produserer ikke får gode signaler om hvordan produksjonen bør være, og derfor oppstår det ulike typer skjevheter, noe som ofte sees i køer (slik vi i dag ser det i helsevesenet) og dårlig tilbud (slik vi i dag ser det i skolen og i eldreomsorgen).

Det problem som JP beskriver vil derfor bli stadig større så lenge man har en sosialdemokratisk modell.

Men finnes det andre måter å ordne dette på? Ja, ved at hver enkelt tegner en forsikring som skal dekke utgifter ved sykdom og utgifter som kommer når vedkommende blir gammel og trenger pleie. Dersom man har et fritt marked i dette, dvs. hvis pleietilbudet er privat og forsikringsordningene er private, vil hver forsikringspolise, f.eks. mht kostnad, gjenspeile reelle og viktige faktorer ved den som er forsikret.

Dersom en pleitrengende f.eks. har diabetes vil han trenge et mer kostbart tilbud, og siden det å ha diabetes som oftest er forbundet med en viss livsstil, vil dette ha ført til at han har betalt en noe mer kostbar forsikring enn de som lever sunnere. (Når vedkommende tegner en forsikring vil selskapet foreta en risikovurdering og premien vil bli fastsatt i samsvar med dette.) Dersom forsikringstageren får en billigere forsikring dersom han legger om livsstilen, kan dette føre til at han velger å skifte over til en mindre usunn livsstil – det er dette som er forbyggende helsearbeid, noe som ikke finnes i den sosialdemokratiske modellen (hvis vi da ser bort fra svært lite virkningsfulle annonsekampanjer med budskap som «Spis frokost» eller «Spis fem om dagen»).

Kun et system med private forsikringer og private tilbud vil kunne gi et effektivt og godt system innen alle typer heletjenester. Inntil et slikt system er gjennomført, og vi frykter at en ordning av denne typen ikke vil komme med det første, vil de problemene vi i dag ser bare bli større og større. Men det er slik sosialdemokratiet og dens samfunnnsmodell velferdsstaten er.

Alle vet at det er store problemer i helsevesenet (køer, underskudd skjemavelde, sløsing, osv.). Også de som ikke har villet innrømme at det har vært store problemer har sett dette.

Den sittende regjering ved tidligere helseminister Sylvia Brustad var dog ikke spesielt villig til å innrømme problemenes omfang. Allikevel er nå Brustad skiftet ut med den visstnok effektive Bjarne Håkon Hanssen, og han har nå satt i gang et arbeide for å rydde opp.

Problemet han skal ta fatt i handler primært om koordineringen mellom det kommunale tilbudet (primærhelsetjeneste, omsorgstilbud) og sykehusene (som nå er statlige etter at de i mange år var fylkeskommunale – systemet fungerte dårlig når de var fylkeskommunale og mange trodde at problemene ville bli borte dersom staten overtok).

Hanssen har nå satt ned en ekspertgruppe som skal utrede noe som er blitt kalt Samhandlingsreformen. Formålet skal være å bedre samhandelen mellom de statlige sykehusene og det kommunale tilbudet.

Siden reformen skal skje innenfor en sosialdemokratisk modell hvor tilbudet er skattefinansiert, og hvor alle skal ha rett på gratis behandling, så vil ingen reform kunne få systemet til å fungere på en effektiv måte.

Skal et system fungere på en effektiv måte må det være slik at det er (reell eller potensiell) konkurranse mellom tilbydere, og, og kanskje viktigst, den som mottar tjenesten må være den som betaler for tjenesten. Et system hvor Ola og Kari skal motta et tilbud, men hvor staten betaler, vil aldri kunne fungere godt fordi da vil tilbyderen gjøre sitt beste for å tilfredsstille den som betaler – staten, og ikke de som skal ha tilbudet - Ola og Kari. Skal tilbudet kunne fungere godt må det være Ola og Kari selv som betaler, enten direkte eller via en forsikringsordnig de selv har valgt.

Det som kan få helsevesen til å fungere godt er at alle statlige inngren fjernes, dvs. at man får et fritt tilbud med private sykehus, private legekontorer, etc., og hvor dette finansieres av egenbetaling hvor altså den som mottar behandlingen betaler det det koster. Dette vil i praksis bety at den som er syk betaler direkte til legekontoret når han har vært til undersøkelse eller kontroll, og hvor han benytter sin forsikring dersom utgiften blir store.

Et slikt fritt system vil være fleksibelt, det vil ha alle mulige typer samarbeid for å tjene kunden, og det vil ikke være noe skjemavelde og eller noen føringer på hvilke institusjoner som kan og som ikke kan samarbeide med hverandre.

Så, den eneste reformen som kan gi oss et effektivt og godt helsevesen er en reform som innebærer full privatisering av hele tilbudet, dvs. slik at vi får et system hvor staten (eller kommunen) ikke har noen rolle (bortsett fra den legitime rollen staten har: å sørge for at kontrakter blir overholdt).

Bjarne Håkon Hanssens samhandlingsreform vil gå inn i den stadig lengre rekken av sosialdemokratiske reformer som ikke førte til de ønskede resultater. Og grunnen til at reformer innefor en sosialdemokratisk modell ikke løser problemer er at de bygger på forutseninger som ikke kan gi gode og effektive resultater i praksis, de kutter den direkte forbindelsen mellom de som gir et tilbud og de som mottar tilbudet: ved å la staten betale og ved å ha finansiering over skatteseddelen vil man etablere og opprettholde ordninger som ikke kan være effektive og gode.

Beboere på Grünerløkka er i det siste blitt plaget av aggressive narkotikaselgere. Vanlige forbipasserende er blitt oppsøkt av pågående hasjselgere, og når de har svart et høflig ”Nei takk, ikke i dag” på tilbuet om å kjøpe hasj o.l. så er de blitt utskjelt, trakassert og i enkelte tilfeller angrepet.

Dette har skjedd over lang tid, og beboerne har krevd at noe måtte gjøres! Og nylig ble noe gjort: en politimann fortalte på TV2-nyhetene i går at de hadde hatt en aksjon hvor et stort antall mistenkte hasjselgere var blitt innbrakt.

Politimannen var også takknemlig for de virkemidler som de kunne benytte: ikke bare ville noen av de innbrakte bli idømt inntil to års betinget fengsel, noen ville også bli pålagt ikke å besøke Grünerløkka (og andre utsatte steder)! Det virket som om politimannen mente at nå var problemet løst, eller at dersom man gjentok slike aksjoner med jevne mellomrom så ville beboerne på Grünerløkka få fred fra de aggressive selgerne.

Vi tror ikke det. Vi tror at om ikke lenge vil problemet være tilbake i samme eller i et enda større omfang, Og hvis de som har blitt ilagt et forbud mot å oppholde seg på Grünerløkka virkelig retter seg etter dette pålegget, så vil bare narkotrafikken flytte seg til et annet sted.

Så hele aksjonen er et slag i lufta som i beste fall vil føre til at problemet blir noe mindre i en kort periode, og så kommer det etter hvert tilbake i større omfang enn før.

Hva er det da som kan løse dette problemet? Og problemet er at folk som ikke på noe vis er involvert i narko-bransjen, hverken mht salg eller bruk, blir rammet av de negative konsekvenser som forbudet mot narko innebærer.

Det eneste som kan løse dette problemet, det eneste som kan sikre at folk som ikke er involvert får være i fred, er en full legalisering av alle narkotiske stoffer. Da vil de som ønsker det kunne kjøpe narkotika for eksempel på apoteket, det vil bli slutt på alt ulovlig salg, og det vil også bety slutten på all reell kriminalitet som forbudet fører med seg. Mao.: det eneste som kan sikre at vanlige folk ikke blir utsatt for den store mengde trakassering, overfall, ran, svindel, innbrudd og drap som forbudet mot narkotika medfører er en full legalisering av salg og bruk av narkotika.

Hva er det som foregår om sykehotellet ved Radiumhostpitalet? På Dagrevyen i går påstod de tillitsvalgte ved Radiumhospitalet at styreleder i Helse Sør-Øst, Hanne Harlem, «misforstår saken totalt», og at «hun har misforstått de private investorenes tilbud om å fullføre bygging og drift av sykehuset».

Hva er det som har skjedd? Mange kreftpasienter har slektninger som ønsker å være i nærheten når pasienten mottar behandlinhg, noe som ofte innebærer at de må tilbringe lange perioder på sykehuset.Det å ha et eget hotell nær sykehuset skulle da være billigere enn å benytte hoteller omkring i byen. Det ble derfor besluttet å bygge et sykehotell ved Radiumhospitalet, og bygging ble igangsatt. Vedtaket om dette var, slik det nå ser ut, ugyldig, det ser ut til å ha vært i strid med regler for anskaffelser i det offentlige. Etter at det ble kjent at vedtaket var fattet på feil grunnlag gikk styreleder av.

(Vi er dog ikke overrasket over dette; at styrer og ledere i det offentlige setter igang store prosjekter uten å kjenne til de reglene som gjelder for slikt har skjedd svært mange ganger i det siste.)

Siden vedtaket var ulovlig ble for noen tid siden ble byggingen stanset, og bygget står nå halvferdig. I neste uke starter riving.

Imidlertid har private tilbudt seg å fullføre bygget, på en eller annen måte overta eierskap og drift, og så leie ut rom til sykehuset. Det siste i saken handler om at styreleder Hanne Harlem nå avvsier en slik løsning fordi det er i strid med regelverket. Alternativet ser nå ut til å være riving, noe som innebærer at sykehsuet, dvs. skattebetalerne, får en regning på 30 millioner kroner og at alle disse pengene er bortkastet – utlegget har ikke resulteert i en eneste hotellseng.

Vi har ikke så mye å si til dette – at det offentlige setter i gang store prosjketer uten at de involverte vet hva de gjør og at store beløp derfor kastes bort, det er ikke noe nytt. At private vil inn og løse problemene, det er heller ikke noe nytt. At det offentlige sier Nei til slike løsninger er heller ikke noe nytt.

Så vi vil bare si: slipp private til over det hele, og fjern alle offentlige hindringer. En slik ordning vil i det lange løp bli bedre for alle.

De siste uker har vi sett flere reportasjer på TV om at politiet har oppdaget et stort antall hasj-plantasjer rundt omkring på Østlandet. (En litt eldre omtale på nrk.no ligger her: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostfold/1.4733226).

På en nyhetssending i går ble det opplyst at det hittil er avslørt ca 30 plantasjer, og reporteren spekulerte på om hvorvidt det var en organisert liga som lå bak.

Denne saken har åpenbart krevet store politiressurser, og den videre etterforskning og rettssakene vil også kreve store ressurser. Vi synes at dette ikke er en fornuftig bruk av politiet og rettsapparatet. Det finnes reelle kriminelle som ressursene heller burde bli brukt mot. Reelle forbrytelser har ofre, dvs. personer som blir utsatt for tyveri, ran overfall, etc., mens bruk av hasj kun er skadelig for de som frivillige velger å bruke slikt. Det politiet gjør er altså å prioritere å hindre enkelte i frivillig å påføre seg en mindre skade heller enn å hindre at forbrytere påfører andre som oftest betydelige skader eller tap av store verdier.

Nå er DLF er en sterk tilhenger at loven skal følges. Narkotika er forbudt, og dermed er dyrking, salg og bruk av slikt forbudt.

Men narkotika burde ikke vært forbudt. Forbudet fører til et sterk økning i reell kriminalitet (brukerne må for å kunne finansiere de høye prisene narkotika medfører ofte begå reell kriminalitet). Dessuten har voksne mennesker rett til selv å bestemme hvilke rusmidler de vil benytte.

Vårt poeng er at selv om narkotika er forbudt, burde politiet i en tid hvor de har for få ressurser ikke prioritert hasj-plantasjene, de burde heller prioritert å bekjempe reel kriminalitet. I en tid hvor reell kriminalitet øker, prioriterer politiet altså å gå inn i veksthus hvor det dyrkes planter som enkelte personer liker å røyke. Etter vårt syn er dette en meningsløs prioritering, den betyr at tyver og svindlere får gå fri, mens folk som tar seg en blås blir hindret i dette. Som sagt, etter vårt syn er dette ikke en klok prioritering.

Skal man tro de siste oppslag i pressen har vi et helsevesen i dyp krise. Vi siterer fra noen artikler fra de siste dagers aviser: "Legeansettelser ute av kontroll. Sykehusene har ansatt langt flere leger enn de har fått tillatelse til de siste åtte årene. Riksrevisjonen mener situasjonen er ute av kontroll".

Helseministeren sier at sykehusene ikke bryr seg om budsjettene og at de oppfører seg som om de har egne seddelpresser.

I 2007 var sykehusenes underskudd på 1,5 milliarder i 2007.

Og de ansatte har en kolossal arbeidsbyrde.

I tillegg har vi sett på TV overføringer fra allmøter hvor leger uttrykker uro over situasjonen og krever at politikerne gjør noe. Som f.eks. å bevilge enda mer penger.

Er det noen løsning på dette? Den siste løsningen på den forrige runden med problemer var at staten overtok sykehusene fra fylkeskommunene - mange mente at problemene ville forsvinne når politikere bestemte at staten skulle ta over.

Men det ser ikke slik ut. Problemene bare vokser.

La oss før vi går videre si at Norges helsevesen i dag er svært godt - hvis man sammenligner med hva det er i andre land og hvordan det har vært tidligere i historien. Mange, både leger, pleiere og andre, gjør en stor jobb for å helbrede syke, forlenge liv, lindre smerte, osv.

Men mange står også lenge i helsekø og lider og kanskje dør langt tidligere enn nødvendig, dette pga hvordan helsevesenet er organisert og finansiert. Videre har politikerne bestemt at en rekke medikamenter skal være ulovlige i Norge, og dette er årsak til at mange forblir syke i lengre perioder enn nødvendig.

Tilbake til sykehusene: De er statlige, de er finansiert over skatteseddelen, og alle syke får gratis behandling. Dvs. i mange tilfeller blir de satt i kø for å vente på tur, og enkelte står i kø i måneder og år og har smerter og plager i hele denne perioden.

Et statlig system må nødvendigvis bli ineffektivt. Mao. alt det negative som pressen rapporterer om helsevesenet hver dag er en uunngåelig effekt av hvordan det er organisert.

Hvordan kan man organisere det bedre? Et system hvor alt er privat vil være langt mer effektivt. Da vil hver enkelt tegne en helseforsikring og så vil han belaste denne når han må ha dyre helsebehandlinger. (Billige behandlinger betaler man selv uten å benytte forsikringen - dette vil være langt mer økonomisk enn et system hvor alt er "gratis".)

Et privat helsevesenet vil på alle vis bli langt mer effektivt enn det vi har i dag - all erfaring viser at privat drift i et fritt system er langt mer effektivt og fleksibelt og variert enn statlige, politikerdirigerte systemer.

Enkelte vil ha innvendinger mot et slik system. Et slikt system vil innebære at ikke alle automatisk kan få gratis behandling når de måtte ønske eller trenge det. Det vil også innebære at kun de som har tatt de dyreste forsikringene vil få de dyreste behandlingene.

Men da er det viktig å merke seg at de som ønsker et system hvor alle får den behandling de trenger uansett, de ønsker seg noe som ikke kan gjennomføres i praksis. Forsøker man å gjennomføre et slikt system, får man et system av den typen vi har i Norge i dag, et system som koster kolossalt med penger, og som i stadig større grad skuffer forventningene til alle som er involvert i og er brukere av systemet.

Man får et system hvor mange ikke forstår at de må forholde seg til virkeligheten, dvs. bla. til budsjetter. (Dette gjelder også stortingsrepresentanter som burde vite bedre.) Det fører til at forventningene blir langt større enn det er mulig å innfri. Det fører også til at systemet får en rekke uventede problemer (ferske eksempler er den sterke økningen i antall eldre, og økningen i antall innvandrere som ofte pga ulike typer vaner tatt med fra hjemlandet er sykere enn befolkningen ellers.)

Et fritt system - et system hvor staten ikke hindrer de involverte i å skaffe seg den type behandling de ønsker, hvor staten ikke tvinger de involverte gjennom et kolossalt skjemavelde, og hvor de ansatte ikke drukner i møter og papirarbeid, og hvor staten ved politikerne ikke skaper et forventningspress det er umulig å innfri - vil være langt bedre enn dagens system.

Dagens statlige system virker altså ikke godt. Dagens statlige system kan ikke virke godt. Enkelte tror at det kan bli bedre dersom det bevilges mer penger, men slik er det ikke. Å bevilge mer penger vil bare gjøre systemet enda større og enda tregere, selv om i en kort periode flere vil kunne få behandling. Å bevilge mer penger til sykehusene er som å - for å bruke det elegante eksemplet som ofte brukes i slike sammenhenger - tisse i buksa for å holde seg varm; det hjelper en liten stund, men så blir det bare mye verre.

Der som trengs er liberalisering: staten må liberalisere og privatisere og trekke seg ut av helsevesenet. Kun dette kan løse problemene. Kun dette kan hindre at helsevesenet fortsette å utvikle seg i negativ retning. Kun dette kan føre til et helsevesen som stadig vil bli bedre og som vil kunne helbrede stadig flere.

Det er sjelden kjente personer tar til orde for legalisering av narkotika, og det er enda sjeldnere at de slipper til i mainstream media med slike utspill, men skuespiller og regissør Kristoffer Joner har nå i helgen gjort nettopp dette.

Under overskriften ”Vi tar fra de narkomane rettigheter og verdighet” står det at ”Kristoffer Joner vil legalisere hasj og heroin”, og artikkelen innholder blant annet følgende:

”De sterke meningene til Kristoffer Joner har iblant brakt ham inn i opphetede samfunnsdebatter.

I sommer ble skuespilleren intervjuet på settet til «Den siste revejakta», spillefilmen basert på Ingvar Ambjørnsens bok om to hippier som blir dratt stadig lengre inn i narkotikaverden, og sa han var for legalisering av hasj. Han innrømte også å ha røyket noe hasj i ungdommen. Utspillet vakte vrede hos flere antirusorganisasjoner og på lederplass i Rogalands avis.

- Det var dumt. Jeg sa mye mer om temaet i intervjuene, men det kom keitete ut i form av enkeltsitater

- Men det er en debatt som fortjenes å tas på en skikkelig måte. Narkotikapolitikken i Norge er veldig rar. Også her har vi stillstand. Vi har ikke forandret strategi på tretti år og situasjonen har bare blitt verre. Andre land prøver nå ut alternative måter å møte problemet på, og har fantastiske resultater å vise til. Det viser seg at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom legalisering og økt forbruk. Tvert i mot.

Han mener det er nødvendig for rusmisbrukere og deres pårørende at det er mulig å få tak i stoff på lovlig vis.

- Hvis mitt barn ble rusmisbruker, skulle jeg ligge hver natt og lure på hvor hun var, om hun ble tvunget til å selge seg eller lå med overdose på gata et sted? Dette er virkeligheten for mange familier.

Joner mener samfunnet betaler en høy pris for nulltoleranseholdningen.

- Kampen som føres for et rusfritt Norge er nytteløs, og målet er fullstendig urealistisk.

Jeg synes samfunnet må gå nærmere inn på spørsmålet om hvorfor folk velger å ruse seg. Og hva om man gjorde det hele til et helsespørsmål? Jeg er selv asmatiker, og om mine medisiner hadde blitt ulovlige, ville jeg jo blitt presset til å gå på det svarte markedet.

Joner mener det skapes et stort problem i Norge ved at narkotikapolitikken styres av følelser i stedet for fornuft.
…

Han mener det er nødvendig for rusmisbrukere og deres pårørende at det er mulig å få tak i stoff på annet enn ulovlig vis.

- Hvis datteren min skulle bli rusmisbruker, skulle jeg ligge hver natt og lure på hvor hun var, om hun solgte seg eller sov på gata? Det er så tungt for alle involverte slik det er i dag.

Han mener det skapes et stort problem i Norge ved at narkotikapolitikken styres av følelser.

- I Norge sier vi at individet er viktig, at det skal være plass til alle. Men vi tolererer ikke rusmisbrukere” (sitat slutt).

Det er mye klokt i det Joner sier over og han sier det meste, så vi ser ikke noe behov for å kommentere dette ytterligere her og nå.

Men Joner sier også at ”- Vi tar fra de narkomane rettigheter og verdighet. Det er fristende å sammenligne deres situasjon med jødene i Tyskland på 30-tallet … Narkomane behandles som jødene i Tyskland i 1935. De har ingen rettigheter. ”, og dette synes vi er malplassert. Å si at narkomane som ikke får kjøpt narkotika på lovlig vis er å sammenligne med jøder som ble bestjålet for alt de eide, ble banket opp, og så sendt til steder som Auschwitz og Birkenau hvor de fleste endte sine dager på en grusom måte, er ikke helt passende.

Men ellers inneholder Joners utspill mye klokt. Dette er åpenbart en mann som har tenkt igjennom problemstilingen han uttaler seg om, og som våger på stå frem med et svært radikalt standpunkt. Vi skulle ønske at det var flere slike.

Men viktigst for oss er at dette kansklje kan føre til en debatt om dagens meningsløse og håpløse narkotikapolitikk.

Etter en rekke til dels grove feilvurderinger har tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland vært ofte i nyhetsoverskriftene de siste ukene (høytlønnet konsulentoppdrag for Pepsico, flere år uten å betale skatt og å tilby seg å betale først når dette ble oppdaget, å skaffe seg en operasjon i Norge uten å ha rett til det) med en dertilhørende liste med kjælenavn: Pepsi-Gro, Nullskatte-Gro, Hofte-Gro.

Vi skal kun se på en av disse sakene. Brundtland bodde altså i flere år i Frankrike, og som resultat av en avtale mellom Frankrike og Norge har hun ikke betalt skatt på sin pensjon, hverken i Norge eller i Frankrike.

Men da har hun etter reglene ikke rett til operasjoner i Norge. Allikevel har hun fått foretatt to operasjoner ved Ullevål Universitetssykehus (UUS). Den ved sykehuset som godkjente dette sa i en nyhetssending på TV i går at han visse at dette var i strid med regelverket, men han godkjente det allikevel siden pasienten hadde gjort så mye for landet.

La oss før vi går vider si ta Brundtland er utdannet lege og at hun da i hvert fall i store trekk skulle kjenne regelverket i Norge, at direktør ved UUS er hennes tidligere statsrådkollega Tove Strand, og at lederen i Helse SørØst, som på et vis eier UUS, er Hanne Harlem, Gro Harlems Brundtlands søster.

Legen som godkjente operasjonen sa på TV i går at det han skulle gjort da henvendelsen om operasjonen kom var å sende en henvendelse til Frankrikes helsemyndigheter om dette, men som han sa: ”dette ville ikke ha ført til noe som helst”. Mao, dersom reglene hadde blitt fulgt ville Brundtland ikke fått sin operasjon, men måtte stå i kø på ubestemt tid.

Det er da alstå slik at reglene vi har innebærer at folk som trenger operasjon ikke får det. Legen ble spurt om det at pasienten var tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland påvirket beslutningen om å la henne få operasjonen i strid med reglene, og han svarte som nevnt bekreftende på dette.

Så når de som er ansvarlige for elendigheten i det helsevesen og det regelverk de selv har skapt rammes av det, så bryter man reglene; regler gjelder nemlig kun for vanlige folk og ikke for de som er ansvarlige for dem.

Vi synes dette er meget ille. Vi vil ha et helsevesen som er effektivt og retteferdig, dvs. at det ikke lar vanlige folk stå i kø mens prominente personer sniker i køen.

Men hvordan kan vi få til dette? Jo kun ved en full privatisering, og hvor det offentlige og offentlige regler ikke har noen rolle å spille.

I et slik system tegner man forsikringer, men velger selv hva forsikringen skal dekke og betaler premie i samsvar med dette, og så skal forsikringen dekke det man trenger av operasjoner. I et fritt samfunn vil produktiviteten øke, og flere og flere vil få råd til dyrere og dyrere operasjoner og behandlinger. Et slikt system er det eneste som er moralsk og det er det eneste som er praktisk. Men eliten vil aldri gå inn for dette - de klarer seg jo greit i dagens system hvor de sniker mens vi andre står i kø.

”Dårlige helseregistre fører til død” var tema for en sak på NRKs nyhetsending i morges, og artikkelen om saken på nrk.no inneholder bla. følgende: ”Mange liv kunne ha vært spart hvis sykehus- og helseregistre hadde vært bedre oppdatert og samkjørt. Det sier assisterende direktør ved Folkehelsa, Camilla Stoltenberg.

Magesmerter, oppkast og diaré var i ferd med å slå ut store deler av byens befolkning. Flere tusen ble syke, mange sliter med langtidsplager fremdeles etter Giardia-utbruddet. Alarmen kunne gått fem uker tidligere - og mange ville ha blitt spart. …

- De fleste som ble rammet, hadde ikke trengt å bli syke hvis vi hadde et sentralt diagnosealarmsystem, knyttet til meldesystemet for infeksjonsykdommer, mener Stoltenberg.

- Jeg synes det er helt ufattelig at vi som samfunn aksepterer at vi ikke har noe slikt. Vi vil spare mange for sykdom og mange liv ved å få dette systemet på plass, sier hun. …

Mange av dagens helseregistre er gammeldagse og dårlig oppdaterte samt at dataene for dårlige.

I tillegg er det tungvint å få lov til å koble registere med sykdom - og pasientopplysninger opp mot hverandre. ...

I Norge finnes ikke systematiske registrering av hva som skjer med pasientene etter at de skrives ut fra sykehuset, hvordan de reagerer på behandlingen over tid eller hvor lenge de lever.

- Jeg blir redd for å legge meg inn på sykehus slik som det er nå, fordi det er så mye vi ikke vet, sier Camilla Stoltenberg. …

- I mange andre sektorer - skatteetaten, børs bolig, har de en helt annet kvalitet på data, mens i helsetjenesten der det står om liv og død, så har vi ikke det, sier direktøren ved Folkehelsa og mener det er et stort paradoks. …” (sitat slutt fra nrk.no).

Det skulle ikke være behov for mange ord for å poengtere hvorfor det er slik: Registre for børs og bolig er private, og de er opprettet for å tjene penger på en effektiv måte (noe som forøvrig er helt legitimt og moralsk).

Registre i helsevesenet er ikke private, og de har ikke som formål å tjene penger, og derfor er det ikke noe stort press for at de skal være effektive – Ja, de skal være med på å redde liv, men når dette kun innebærer utgifter for de sykehusene etc. som utfører arbeidet, er det lite press for stadig å gjøre en bedre og mer effektiv jobb. (Selvsagt kommer også hensyn til personvern med i betraktning, men i et apparat som ikke er drevet av profitt vil det ikke være noe press for å løse slike problemer raskt og effektivt.)

Mao. private registre er effektive, offentlige registre er ineffektive.

Men hva med skattevesenet? Det er offentlig og det er effektivt? Ja, men dette har som oppgave å drive inn penger, og derfor arbeides det hele tiden for å gjøre det effektivt (selv om det antagelig også er meget ineffektivt i forhold til hva det kunne være). Ingen andre offentlige registre er slik, og derfor er det annerledes enn andre offentlige registre.

Helsevesenet vil kun bli så effektivt det kan være hvis det er fullstendig privat uten noen form for offentlig innblanding i drift, finansiering, etc.

”Skal det være slik?” spør en skribent i et helsides debattinnlegg i Klassekampen i går. Ingressen lyder som følger: ”Jeg fikk raskere operasjon fordi jeg sto på krava – skal det være slik?” Dette handler om en ressurssterk kvinne som fikk en diagnose som krevde rask behandling, men hun fant seg ikke i å stå i den norske helsekøen og kranglet seg frem til rask behandling.

Vi siterer fra det hun skriver etter at hun fikk gjennomslag for sitt krav om å bli flyttet frem i køen: ”Jeg skulle opereres [kun] to dager senere [og ikke om tre uker, som opprinnelig bestemt]. Hvorfor fikk jeg det som jeg ville? Var det fordi jeg var journalist? Skal der virkelig være slik at man må stå på krava til de grader for å få en rask behandling når man har en kreftsvulst i brystet? Jeg er ressurssterk og jammen må man være det for å være syk?”.

Nei, det er ikke meningen at det skal være slik, men i velferdsstaten må det bli slik, og det må stadig bli verre og verre.

Velferdsstaten – et system som innebærer at vi betaler mye av det vi tjener til det offentlige, og så skal det offentlige gi oss ”gratis” helsetjenester, skoler, veier etc. – vil nødvendigvis føre til stadig høyere skatter, mer byråkrati, mindre effektivitet (i tillegg til mer kriminalitet, mer korrupsjon, mer ansvarløshet, et generelt forfall, etc.).

I et slikt system vil det være de som har forbindelser og de som er gode til å snakke for seg som klarer å sno seg i jungelen av lover, regler, bestemmelser og føringer, og som får de godene som opprinnelig var ment for alle, men som i stigende grad blir forbeholdt de ressurssterke.

I dette konkrete tilfelle gjorde nok legen det formelt korrekte, men dette ville ha redusert pasientens sannsynlighet for å bli helbredet. Pasienten gjorde da det hun måtte, hun sto på krava, laget bråk, og ble flyttet frem i køen.

Journalisten spør om hva som ville skje med de som er mindre taleføre enn henne – de vil kanskje stå i køen og kanskje bli uhelbredelig syke. Skribenten kommer ikke med noen konkret forslag til løsning, men det som er vanlig i dag er å rope på mer penger og effektiviseringer. Men dette er jo krav man har hørt en rekke ganger de siste tiårene, og de har jo ikke hjuplet, det er jo fortsatt problemer.

Etter vårt syn kan slike problemer ikke løses i velferdsstaten, kun et fritt system med private sykehus og med private sykeforsikringer og uten offentlig innblanding, kan løse disse problemene. Dette fordi et fritt system er effektivt og stadig blir mer effektivt. Denne stadige effektivitetsforbedringen fører til at velstanden stiger, og til at alle får det bedre. I et fritt system vil det være enkelt å skaffe seg jobber, og det vil være enkelt å tjene penger slik at man kan få seg et godt liv. Og frie mennesker er velvillige, og de som ikke kan klare å jobbe så godt vil nyte godt av den produktivitet som finnes i samfunnet.

Det som er venstresidens utgangspunkt er ren ønsketenking: ”alle bør få gode helsetjenester med en gang, og dette kan kun sikres ved at staten ordner alt”. I virkeligheten fører dette til at systemet blir tregere og tregere, til at alle får et dårligere tilbud (bortsett fra de som er ressurssterke eller har forbindelser). I et fritt samfunn vil alle ha mulighet til å klare seg godt, og hvor godt man får det avhenger av hvor godt man jobber – og å jobbe for penger er å tilfredsstille andre menneskers ønsker og behov. I et fritt marked er det behov for alle mulige talenter, og det er langt lettere å kunne jobbe så mye at man får en god helseforsikring i et fritt system enn det er å skaffe seg de forbindelser som må til for å klare seg i en stadig mer forfallen velferdsstat.

”Skal det være slik?” spørres det i artikkelen. Nei, men det må bli slik i velferdsstaten. Og den beste måten å unngå slikt på er å innføre frihet, dvs. å fjerne alle hindringer som velferdsstaten legger i veien for effektiv drift av de tilbudene vi alle ønsker å nyte godt av.

Overskriften er i sterkeste laget, den henspiller på en overskrift i Nettavisen i går: ”Kioskkjedene ødelegger Oslo”.

Vi siterer fra artikkelen: "[Bypatriot og Oslo-venn] Erling Fossen mener byen dør. Flere enn 100 Deli de Luca-, 7-Eleven- og Narvesen-kiosker finnes nå innenfor Ring 2 i Oslo.
…
- Det ødelegger jo byen, det ensretter livet på gateplan. Det som bestemmer om du har et gateliv eller ikke er primært hva som skjer på fortauene og i førsteetasjene. Hvis du får mange kiosker med kjedemakt, som fortrenger andre tilbud, da står gatelivet i fare, sier Fossen til iOslo.no.

Det store problemet er at kjedene oftest har langt mer å legge i potten for husleie enn gründerbedriftene, slik at de drar opp markedsprisen i området. Da forsvinner de små og familiebedriftene, og kjedene legger stadig beslag på kvadratmetre ….”(sitat slutt)

Grunnen til at gode gammeldagse butikker forsvinner og at kjappe nye tilbud som Deli de Luca og SevenEleven dukker opp er kun en: kunder flest foretrekker å handle i disse nye butikkene. Grunnen til at gammeldagse foretninger blir borte er at folk ikke bruker dem i tilstrekkelig grad, og grunnen til at de nye dukker opp er at folk foretrekker dem. Det er også derfor de har ”mer å legge i potten”.

Det hevdes i artikkelen at de nye butikkene representerer en ”ødeleggelse” av Oslo – vi skal la dette poenget ligge, men spørsmålet er hvem som står for denne påståtte ødeleggelsen? Jo, det er kundene, de som handler.

Mange foretrekker nå når de er sultne å kjøpe noe lettvint og raskt på i en cafe-lignende butikk heller enn å gå i landhandelen og kjøpe ingredienser og å gå hjem for å lage fårikål eller betasuppe eller lapskaus. Det er slike ting som er grunnen til at butikkmønsteret blir annerledes over tid.

Og slik er det i et (noenlunde) fritt samfunn: folks ønsker og behov forandrer seg, og så følger tilbudet etter.

Nå nevnes ikke dette i artikkelen, men det enkelte som regel foreslår for å løse denne tye problemer er at ”det offentlige må gripe inn”, dvs. det offentlige må hjelpe de gamle butikkene til å overleve og hindre de nye i å komme inn på markedet.

Men dette betyr kun at folk med fysisk makt hindres i å gi uttrykk for sine ønsker i handling: slike inngrep betyr at staten – for å sette det noe på spissen – med tvang forsøker å få folk til å spise fårikål heller enn den sciabattaen de helst vil kjøpe hos Deli De Luca.

Vårt syn er at lapskaus og fårikål muligens er sunnere enn fastfooden man får i kjedekioskene, men det vi setter høyest i forhold mellom mennesker er frihet, og vi vil derfor at alle skal ha anledning til å kjøpe den maten de selv vil, uten noen form for påvirking fra det offentlige. Om da folk velger å kjøpe næringsfattig hurtigmat i kioskkjeder, det er opp til dem selv. (Forøvrig vil et fritt, privat system med private sykeforsikringer presse folk over i stadig sunnere kosthold og levevaner, dette i motsetning til dagens system hvor alle i praksis får mer eller mindre gratis behandling uansett hvor usunt de lever og derfor ikke har noe incentiv til å leve sunnere, men dette lar vi også ligge i denne omgang.)

Skal man forsøke å endre på folks kostvaner og derved butikk- og kioskmønstret i en by, må det skje med opplysning, ikke med tvang.

Det var en trist og tragisk nyhet som ble offentliggjort på TV-nyhetene i går. Etter et forsøk med en vaksine mot smittsom hjernehinnebetennelse for ca 20 år siden har det vist seg at mange av de unge som deltok i forsøket er blitt syke av vaksinen, og ca et dusien har også fått alvorlige plager; en ung kvinne ble for eksempel lam fra livet og ned.

Vi siterer fra nrk.nos omtale av saken:

”Et utvalg som har gjennomgått vaksineforsøket mot smittsom hjernehinnebetennelse i 1988-1994 retter sterk kritikk mot forsøket og Statens institutt for folkehelse (SIFF).

En av hovedkonklusjonene i rapporten er at informasjonen til forsøkspersonene om risiko for skade var mangelfull.

Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad beklager at ungdommene som deltok ikke fikk god nok informasjon. Direktør Geir Stene-Larsen i Folkehelseinstituttet er enig i utvalgets kritikk.

Utvalget, som ble satt ned av Helse- og omsorgsdepartementet i 2006, skulle se spesielt på forsøket som involverte over 200.000 ungdomsskoleelever og utprøvingen på militære rekrutter i årene fra 1988-1991.

Prosjektledelsen informerte ikke deltakerne om risikoen for alvorlige komplikasjoner, og utvalget mener dette skyldtes ønsket om at mange skulle delta i forsøket. …

Utvalget sier også i rapporten at oppfølgingen av forsøkspersonene sviktet. De slår fast at mange som kontaktet daværende SIFF for å melde fra om bivirkninger og skader, opplevde en avvisende holdning. …

– I iveren etter å løse et alvorlig helseproblem, tok ikke prosjektledelsen nok hensyn til kritiske røster og meldinger om mulige bivirkninger og skader.” (Sitat slutt).

For det første vil vi si at vi er noe skeptiske til vaksiner. Vaksiner har fått ord på seg for å ha utryddet en rekke sykdommer og for å ha bedret den allmenne helsetilstand. Det kan være noe riktig i dette, men vi tror at bedre kosthold og bedre hygiene er undervurdert som faktorer i å fremme god helse. At effekten av vaksiner har vært overdrevet er også i det siste blitt mer og mer kjent, se omtale av ett eksempel i denne ferske artikkelen i Aftenposten.

For det annet er det etter vårt syn meget tvilsomt å bruke unge mennesker i slike omfattende forsøk som SIFF i dette tilfellet gjorde. Ja, antagelig skjedde dette frivillig, men unge mennesker har ofte ikke den innsikt og erfaring som må til for å foreta en reell vurderinger av de farer og risikoer som er involvert i slike forsøk. Mao. vi er i tvil om det er moralsk å spørre unge mennesker om de vil delta i slike forsøk.

For det tredje er det helt forkastelig at prosjektledelsen ikke fortalte testpersonene om farene ved forsøket. Som nrk skrev: Prosjektledelsen tok ikke nok hensyn til kritiske røster om mulige bivirkninger.

Dessverre er det slik at folk flest har stor tillit til alt som er statlig. At det her var SIFF – STATENs institutt for folkehelse – som direkte lurte sine testpersoner overrasker ikke oss, men det vil vel overraske de fleste andre. Et element i dette er at ingen av de som var ansvarlige for forsøket og for at testpersonene ble lurt, vil bli holdt ansvarlige for det som skjedde.

For det fjerde mener vi at de som ble skadet av dette forsøket bør få generøse erstatninger. Å bli påført store skader når man er ung er en tragedie, og penger kan ikke reparere dette, men allikevel bør de som ble påført store skader, skader som for eksempel er slik at de aldri kan arbeide, få generøse erstatninger.

For de femte mener vi at staten ikke på noe vis bør være involvert i helsevesenet, og vi mener at staten aldri må tvinge igjennom vaksinasjonsprogrammer.

Vi har ikke så mye mer å si til dette i denne omgang, vi bare håper at noe slikt ikke vil skje igjen. Dessverre frykter vi at at dette håpet ikke vil bli realisert. Et håp om at de ansvarlige vil bli straffet er det intet poeng i å ha, vi er sikre på at noe slikt ikke vil skje.

Alle klager på helsevesenet, og alle de store partiene lover før hvert valg at de skal løse problemene, og allikevel blir det stadig verre - eller?

De som ikke har vært i nær kontakt med helsevesenet vet lite om hvordan det fungerer, og det er relativt sjelden at de som rammes av det forteller hva de har opplevd. Men forleden sto det et langt leserbrev i Aftenposten hvor en pårørende fortalte om det hans ektefelle, en tidligere sykepleier, var blitt utsatt for:

Ingressen i innlegget var slik: ”Det er ikke penger, utstyr og personell som er de største problemene i norsk helsevesen, men mangel på ansvarsfølelse for de mennesker hvis liv de har i sine hender”. Og tittelen var ”Ingen spøk å være syk i Norge”

I selve innlegget leser vi blant annet: ”[Min hustru] var svært sliten med sterke smerter i siden og med en urin som tidvis var høyrød av blod. [Vi ser det som nødvendig å ta med detaljene om plagene fordi dette illustrerer hvor uansvarlig det var å la pasienten vente så lenge som hun ble tvunget til.] Fordi dette tydeligvis ble oppfattet å være alvorlig, bar det til legen … i desember. Og legen reagerte med å rekvirere cystoskopi, en slags kameraobservering, av urinblæren. Samtidig opplyste han at det var funn av mikroskopisk blod i urinen hele to år tilbake.

Så gikk det fire nye uker med usikkerhet. Cystoskopi av blæren ble utført den 9. januar. Men det viste seg heldigvis at den var helt i orden. Det ble da bestemt at først skulle galleblæren ut, deretter fikk man se. "Men hva med blodet i urinen?"
"Ingenting i veien med den, den er helt klar", lød svaret. Og dermed ble det med det. Tre nye uker gikk, så ble galleblæren fjernet. Etter atter tre uker, den 22. februar, ble det foretatt CT av nyreregionen, en type røntgen som skanner objektet i segmenter.

Den viste en tumor, ca. tre centimeter, i nyrebekkenet, med sannsynlig spredning til to lymfekjertler. Kreft i nyrebekkenet er en sjelden kreftform. Med spredning har den en lav overlevelsesstatistikk. Fem uker senere, 28. mars, ble nyre, tilhørende urinrør, del av blæren og 6 lymfekjertler fjernet.

Igjen gikk det nye tre uker. Denne gangen for å få vite resultatet av undersøkelsen av de fjernede lymfekjertler. I et legemøte på sykehuset 20. april fikk vi opplyst at det var spredning til to av kjertlene. Nå skulle de søke om videre behandling ved Radiumhospitalet. Med den eksplosive hastigheten de inntil da hadde demonstrert i sin behandling, antydet jeg at det kunne jo ta tid.

Nei, det skulle gå veldig fort nå. For å demonstrere hastigheten dikterte legen et brev (e-mail) til Radiumhospitalet mens vi satt der. En sann demonstrasjon av fart og effektivitet. "Dessuten utvikler jo ikke kreft seg så fort", fikk vi vite. Onsdag 2. mai ringte jeg til Radiumhospitalet for å høre om det var noe nytt?
Nei, de vedlagte røntgenbilder var til vurdering - og det ville ta litt lengre tid.
Men et par uker måtte da være nok til å vurdere et billedsett fra før operasjonen?
"Et par uker, vi fikk jo e-mailen først den 27!" Jeg tok da kontakt med pasientombudet for å finne ut om de kunne hjelpe meg. De igjen ringte til Radiumhospitalet 4. mai, og fikk beskjed om at nå kom vi "ganske snart" til å få et brev om forholdet.

Så her sitter vi, da, ni måneder etter at min kone først oppsøkte lege - såret, forbannet, frustrert og sorgfylt. Og vi undres på hvorfor et system, som i utgangspunktet ble etablert for å redde mennesker, benytter tiden som middel til å ta livet av dem.

* Vi undrer på hvorfor klare symptomer på alvorlig sykdom, fortalt dem av en erfaren sykepleier, blir oversett eller nedvurdert.
* Vi undrer på hvorfor utredningen snublet av gårde i månedsvis.
* Vi undrer på hvorfor det skal ta lengre tid å sende en e-mail mellom norske sykehus enn det tar å oppdage og behandle sykdommer i noen andre land.
Er det noen som kan tenke seg hvordan en pasient, med en dødelig kreft som stadig utvikler seg i kroppen, opplever dette?

Jeg er pensjonert rederinspektør. I mine siste aktive år drev jeg gamle skip. Dette var en stor utfordring, som ga meg en meningsfylt arbeidsdag. Å forlenge skipenes liv og senke deres driftsavbrudd, betydde meget for dem som var avhengig av dem. Det var en jobb full av frustrasjoner, men også med adskillige gleder. Problemer oppsto under alle himmelstrøk, men man måtte bare stå på til jobben var gjort. Natt eller dag, hverdag som helgedag. Vente- og overtid var fullstendig ukjente begreper.

Sto man ikke på, var det alltid andre som var villig til å overta. Det er med denne bakgrunnen jeg møter det norske helsevesen på sitt verste. Et sant mareritt, et vesen som svikter sine pasienter.

Det er ikke penger, utstyr og personell som er de største problemene, men mangel på ansvarsfølelse for de mennesker hvis liv de har i sine hender.” (Sitat slutt)

Vi er ikke overrasket over at et offentlig system som ikke er utsatt for konkurranse er blitt så ineffektivt og rent ut sagt hensynsløst overfor dem det er ment å hjelpe.

Skribenten sier på slutten av sitt innlegg at helsevesenet ikke sto på, og fra andre områder vet han at ”sto man ikke på, var det alltid andre som var villig til å overta”. Han sier at slik er det ikke i norsk helsevesen i dag, det står ikke andre klare til å overta, og dette er noe av forklaringen på at det går så tregt. Dette er intet annet enn et ønske om at det skal finne alternativer til de offentlige sykehusene.

Vi mener at fullt ut private tilbud er bedre enn offentlige tilbud. Når tilbud er fullt ut private blir driften effektivisert, kostnadene redusert til det som er nødvendig, og, kanskje viktigst, alle de involverte har ansvar for det de gjør. Et helsevesen organisert etter slike prinsipper, et fullt ut privat helsevesen, vil være langt bedre enn det offentlige monopolet vi har i dag.

Skribenten sier at det er holdningene som er problemet, ikke pengene. Men det politikerne i de store partine kan gjøre er kun å bevilge mer penger. Holdningene kommer av at helsevesenet er et offentlig monopol, og dette vil ikke politkerne gjøre noe med; alle de store partiene vil at vi skal ha et offentlig helsevesen som tar mesteparten av markedet.

DLF er annerldes enn de andre partiene. Vi vil at det ikke skal være noe offentlig helsevesen. Vi vil at helsevesenet fullt ut skal være privat.

I et privat helsevesen vil man i langt større grad enn i et offentlig helsevesen finne at de ansatte har stor ansvarsfølelse for de mennesker hvis liv de har i sine hender.

Vann er noe av det viktigste vi har. Vi trenger å drikke ca 1,5 liter pr dag, og vann er også nødvendig i en rekke andre sammenghenger. Da er det viktig at vannet er trygt å bruke. Men i dag slår flere nyhetskilder – Aftenposten, A-Magasinet, Dagsavisen, morgensendingen på TV2 - opp det faktum at mye av det vannet vi bruker i Norge er farlig. Nesten halvparten av vannverken gir oss vann som er skadelig. Aftenposten forteller at omkring 6000 bergensere ble syke da Giardia-parasitter havnet i drikkevannet høsten 2004. A-Magasinet forteller en tragisk historie om en ung kvinne som ble så syk etter å ha drukket vann fra springen at hun nå sitter i rullestol.

De fleste i Norge tror – eller trodde inntil dagens aviser kom ut – at det norske springvannet var det beste i verden og at det var absolutt trygt å drikke det. Vi har gode forskrifter, og det offentlige fører tilsyn med vannverkene.

Og forskriftene er nok som sagt gode, men det offentlige tilsynet med dem er antagelig her like bra - eller dårlig - som på alle andre områder. (Vi er ikke imot forskrifter og regler for varers kvalitet, men vi mener at slikt bør være fullt ut privat og en del av en (ofte implisitt) kontrakt mellom tilbyder og kunde.)

Den styringsmodellen vi har innebærer at vi har kolossalt mange regler, men at disse i praksis kun i svært liten grad blir fulgt. Reglene gir folk inntrykk av at alt er bra, men når de ikke følges opp og når ingen blir holdt ansvarlig nåpr de ikke følges, blir kvaliteten på tilbudet dårlig. Det er derfor folk flest tror at vi har godt drikkevann, og det er derfor vi har så dårlig drikkevann.

Så det er tydelig at dagens modell ikke fungerer; den gir oss usunt drikkevann og fører endog i enkelte tilfeller til alvorlige sykdommer.

Det som kan gi oss trygg forsyning av vann er at alt ved vannverkene privatiseres, at offentlig innblanding opphører, og at vanneverkene behandles som vanlige kommersielle bedrifter, noe som inkluderer at de ansvarlige staffes dersom de forsyner sine kunder med vann som er skadelig.

Inntil dette skjer er det vel aller tryggest å benytte seg av den private vannforsyningen vi har i Norge, nemlig flaskevann, når man skal drikke.

Om en person er syk, og hva vedkommende foretar seg i sykmeldingsperioden, burde vært en sak mellom pasienten og legen (og evt. arbeidsgiveren og forsikringsselskapet som betaler sykepengene), og ingen andre.

Men i dag er det ikke slik. I dag er det slik at hva en person gjør i sykemeldingsperioden kan bli en politisk sak, en sak som omtales på avisenes førstesider.

Dagbladet har følgende overskrift om den saken vi tenker på:”[Høyres leder Erna] Solberg mener Valla kunne vært på jobb”. Her sier Høyres leder at den sykmeldte tidligere LO-ledere Gerd Liv Valla ”kunne vært på jobb”. Hva vet hun om det? Er hun kvalifisert til å uttale seg? Er hun lege? Har hun undersøkt pasienten? Så vidt vi vet er svaret på alle disse spørsmålene Nei.

Det som er bakgrunnen for uttalelsen er at tidligere LO-leder Gerd Liv Valla, som nylig måtte gå av som LO.-leder fordi hun hadde mobbet en av sine underordnede, etter avgangen har vært sykmeldt. Det er dog blitt kjent at i denne perioden skriver bok om sitt syn på saken som førte til at hun måtte gå av.

Det er dette Solberg reagerer på. Dagbladet skriver: ”Høyre-leder Erna Solberg er kritisk til at tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla skriver bok samtidig som hun er sykmeldt.

Valla bør vurdere å betale tilbake sykepenger siden hun likevel er frisk nok til å kunne skrive bok, mener Solberg.

Valla har vært sykmeldt fra LO siden 14. februar i år, men skriver samtidig på en bok om striden mellom henne og Ingunn Yssen.

- Dette viser at hun egentlig kunne vært på jobb, sier Solberg til VG.

Vallas advokat Harald Stabell avviser beskyldningene og sier til avisen at Valla er frisk nok til både å tenke og skrive, men at hun er sykmeldt på grunn av en akillesoperasjon.

Solberg vil ikke vurdere om Valla bryter lover og regler, men sier til VG at «det er ingen tvil om at hun befinner seg i en gråsone» og at hun har tøyd loven og intensjonene i avtalen om inkluderende arbeidsliv som Valla selv har vært med på å utforme” (sitat slutt fra Dagbladet).

Nå har også ifølge VG Aps Bjarne Håkon Hanssen sluttet seg kritikken fra Solberg.

Vi synes dette prinsipielt sett er ille. Den diagnose som stilles overfor en person burde være forbeholdt de den gjelder, og ikke bli påskudd til presseomtale for politikere. Men hvorfor er det blitt slik? Jo, fordi sykemeldinger og sykepenger i dag er en politisk sak. Reglene for sykepenger er vedtatt av politikere, og da er det ikke unaturlig at politikere uttaler seg om slikt, og også om konkrete sykemeldingstilfeller.

Som sagt, vi synes slikt er ille, og vi vil ha en annen ordning. DLF vil at politikken ikke skal ha noe med sykmeldinger og sykepenger å gjøre i det hele tatt. Et sykdomsforhold bør være noe som avgjøres mellom lege og pasient, og sykepenger bør være noe som avtales mellom disse og forsikringsselskap og evt. arbeidsgiver. Etter vårt syn er det ingen andre som bør ha med slikt å gjøre. Dagens tilstand, som innebærer et en persons sykdomshistorie blir gjenstand for debatt på avisenes førstesider mellom ledere i store partier og statsråder er mer enn uverdig.

Politikere har det med å tenke kort og dårlig. De ser et problem, forsøker å løse det, og tenker ikke på muligheten at de da skaper større problemer andre steder. (Vi tenker her på politikere som vil bruke statlig tvang for å styre menneskers fredelige oppførsel.) Det finnes mange eksempler på dette. Røykeloven er et ferskt eksempel. Det er ingen tvil om at røyking er skadelig (selv om det også her kommer an på mengden), men vil alternativet bli bedre?

Røykeloven vil antagelig føre til at noen legger bort røyken, men noen av disse vil begynne å bruke snus. Og hvor skadelig er snus?

En svensk undersøkelse sier ifølge Nettavisen at snus er kreftfremkallende:

”En stor undersøkelse, som er gjort på oppdrag fra det svenske Folkehelseinstituttet er klar i sin tale. Konklusjonen er at snus virkelig er kreftfremkallende. I rapporten som er lagt fram er det blitt samlet data fra 1969 til 1999, melder svensk TV4 torsdag. …

-Det fins en større risiko for kreft i bukspyttkjertelen hos snusere sammenlignet med ikke snusere. Den risikoen har omtrent blitt fordoblet, sier Olof Nyrén, professor og kreftforsker på Karolinska institutet til svensk TV4. Han var hovedforfatteren av den store rapporten fra Karolinska Institutet og Folkehelseinstitutet, hvor 125.000 mennsker deltok.”

Men som alle forskningsrapporter er også denne rapporten omstridt: ”Men rapporten har vekket sterke reaksjoner, særlig blandt [sic] de forskerne som bidro i studien. De hevder å ikke kjenne igjen sin egen forskning i rapporten … "-Jeg er veldig kritisk til denne rapporten. Jeg syns ikke den oppfyller de mest grunnleggene vitenskapelige krav, mener Lars-Erik Rutqvist, som tidligere jobbet som professor på Karolinska Institutet… ”

[Men] den svenske hovedforfatteren er uenig og konkluderer den svenske snusen som kreftfremkallende. - Svensk snus er kreftfremkallende. Det er ingen tydelig sammenheng, men enda såpass sterke signaler slik at det er nok til å bedømme svensk snus som kreftfremkallende, sier Nyrén.” (Sitat slutt fra Nettavisen.)

Vår poeng her er ikke at snusing er farligere enn røyking, selv om vi vil bli overrasket dersom snus er vesentlig mindre skadelig enn røyking. Å snuse vil si å plassere tobakk inntil slimhinnene i munnen og å la den ligge der i lang tid – dette må være skadelig.

Poenget er at politikken som regel slik at politikerne fester seg til en liten ide, setter i gang tiltak – som regel forbud eller avgiftsøkninger – for å rette på problemet, og så viser det seg at de med dette skaper langt større problemer enn de mente å løse. Det er dette som har skjedd på alle områder hvor politikerne har grepet inn: skolen, helsevesenet, pensjonsordningene, drivhuseffekten. Og nå også muligens røykeloven.

Dersom vi hadde hatt frihet ville alle de politikerskapte problemene vært unngått. Men vårt hovedpoeng er ikke at politikerne bør hode seg unna fordi deres inngrep skaper større problemer, hovedpoenget er at ethvert individ har en moralsk rett til frihet – det er derfor politikerne ikke bør initiert tvang overfor innbyggerne. Ethvert menneske har rett til å styre sitt eget liv, og dette inkluderer retten til å snuse eller røyke. Det inkluderer også eierens rett til å bestemme om det skal være lov til å røyke på hans restaurant eller ikke.

Frihet reduserer problemene mest mulig, og alle inngrep i friheten skaper i hovedsak større problemer enn inngrepene er ment å løse.

En bekjent ble nylig forkjølet, og han gjorde som han pleier å gjøre: han stakk innom et apotek for å kjøpe en flaske hostesaft. Hans favoritt var Tuxi, som han hadde benyttet mot forkjølelsesplager i mer enn 30 år. Tuxi smaker godt, er hostedempende og reduserer irritasjon i halsen. Men apotekeren opplyste av Tuxi var gått ut av produksjon, og vår forkjølte venn ble anbefalt en annen type hostesaft. Den hostsaften han da kjøpte viste seg å smake pyton, og å ikke ha noen virkning på hosten i det hele tatt.

Vi har hørt flere lignende beretninger: flere har opplevet at nyttige og virkningsfulle medisiner som de har benyttet med god effekt i lang tid er blitt borte fra norske apotekhyller, og medisiner som tidligere var i fritt salg er nå reseptbelagt. Det samme skjer innen naturmedisin: Aftenposten fortalte nylig at ”i løpet av få år er hele fem produkter trukket ut av helsekostforretningene - fordi de faktisk viste seg å virke. Sikkerhet, hevder Legemiddelverket. Pasientene fortviler”.

Det som skjer er altså at medisiner som gi god effekt, og som syke mennesker gjerne vil ha, blir trukket tilbake. Påskuddet er som sitatet fra Aftenposten viser, sikkerhet.

Vi siterer fra Aftenposten: ”En lang rekke nordmenn med forhøyet kolesterol har dempet helserisiko ved å bruke et helsekostpreparat fremstilt av rød ris. Men etter at forskere fastslo at det enkle produktet virkelig har effekt, begynte helsemyndighetene å murre: Ved juletider gikk så Statens legemiddelverk brått inn og fjernet produktet fra helsekostforretningene.

Dette er ikke første gang Legemiddelverket trekker tilbake helsekostprodukter. Tidligere er både søtningsmiddelet Stevia, det naturlige antidepressivet Johannesurt, Glukosamin - mot blant annet gikt og revmatisme - og den antiseptiske og bakteriehemmende Tee-treoljen også tatt ut. Alt sammen naturlige midler du kan kjøpe i helsekostbutikker rett over svenskegrensen og i de fleste europeiske land.

Beslutningen om å fjerne disse produktene fra hyllene i helsekostbutikkene er tatt etter at det har fremkommet dokumentasjon på at produktet virkelig har effekt. Og i miljøer som jobber for alternative helseprodukter, snakkes det nå stadig høyere om at man for all del ikke må la forskerne få klørne i et produkt. La det heller virke i stillhet enn å fjernes i offentlighet, mener mange.”

Vi synes det er ille at slike medikamenter blir trukket tilbake. Vi mener at Staten ikke har noe med hvilke medikamenter folk bruker, vi mener at enhver skal ha rett til å bruke de medikamenter de måtte ønske.

I de tilfellene som er omtalt i Aftenposten er det snakk om midler som har vært i bruk i mange år, og som folk har vært fornøyde med. At disse da forbys er uhørt.

Som sagt: vi mener at salg av medisiner (til voksne mennesker) skal være fritt. Vi mener at enhver skal kunne få kjøpe seg de medisiner han mener virker mot de plager han måtte ha.

Og mht sikkerhet: voksne mennesker bør ikke betraktes og behandles som barn. De som er opptatt av sikkerhet i forbindelse med medsinbruk har ingen rett til å nekte voksne menneseker å handle på basis av sine egen vurderinger, de mar mao. ingen rett til å nekte folk å bruke de legemidler de måtte ønske. De som er opptatt av sikkehet kan komme med anbefalinger, de har ingen rett til å benytte seg av forbud. (Heldigvis kan man nå via Internett lett bestille det man måtte ønske av medisiner. Man kan også lett kjøpe slike medisiner i f.eks. Sverige og i Spania, land som nordmenn ofte besøker.Det ville dog vært enklere om det man ønsket seg hadde vært mulig å kjøpe i butikken.)

Og det er helt usannsynlig at de som misbruker medisiner vil hindres av et slikt forbud; dersom det de misbruker ikke er tilgjengelig skifter de bare over på noe annet de kan misbruke.

Og vi tar sterkt avstand fra den kynisme og hensynsløshet som forbudstilhengerne utviser: pasientene forviler etter at medisiner er blitt borte fra hyllene, men forbudstilhengerne bryr seg ikke om slikt.

Vi mener som sagt at alle voksne har full rett til å bestemme hvilke legemidler de vil bruke.

Med andre ord: Tuxi (og Tee-tre-olje og Johannesurt og Stevis osv.) bør legaliseres!

Forrige kommentar var en innvending mot påstanden om at ”kapitalsimen fører til usunn mat”. Forrige kommentar hevdet at det er korrekt at den mat som ofte tilbys i dag er mangelfull, men at dette er et resultat av dagens økonomiske system, en sterkt regulert blandingsøkonom med store statlige innslag.

Men hvordan vil en fri økonomi være den beste garanti for sunn mat? La oss først si at heller ikke dette er noe man kan regulere seg til. Staten kan ikke gi pålegg om at det kun skal produseres/selges sunn mat, og så blir dette resultatet. Alle erfaring viser at statlige inngrep fører til stadig dårligere kvalitet på det som reguleres; skolen, helsevesenet og pensjonsordningene er kun tre viktige områder som bekrefter dette.

Det som hele tiden kan føre til bedre kvalitet er mulighet til innovasjon, dvs. at innovatører ikke stanses av forbud eller byråkratisk sommel, at det er mulighet for å tjene penger på det man skaper og at man vil tape penger dersom man tilbyr dårlige varer.

I dagens system er det meste stikk motsatt av dette: det er mye byråkrati, skattepolitikken skal utjamne forskjeller og derfor vil de som er mest produktive, dvs. de som tjener mest, bli hardest beskattet, og staten beskytter ofte dårlige produsenter med ulike typer støtteordninger.

Som et eksempel kan vi se at de som produserer økologisk mat har det langt vanskeligere mht offentlig innblanding enn de som driver tradisjonelt. Og vi kan se på de som driver med alternativ medisin; for disse medfører dagens system store hindre, mens skolemedisinen nyter godt av beskyttelse og enorme støtteordninger.

(NB Vi går ikke inn for at økologisk landbruk og alternativ medisin skal få de samme støtteordninger som vanlig landbruk har og som skolemedisinen har, det vi vil er å gi alle innenfor disse feltene den samme frihet, dvs. vi vil fjerne alle reguleringer og støtteordninger.)

Hvis det produseres usunn mat, medfører dette at de som spiser den blir syke (eller oftere syke enn de som spiser sunn mat).

I et fritt marked vil forsikringsselskapene, der hvor folk har sine sykeforsikringer, merke seg dette. Dette vil føre til at forsikringspremiene for de som spiser sunn mat blir lavere, og at de som spiser usunn mat må betale mer for sin sykeforsikring.

Dette vil igjen føre til at flere går over til mer sunn mat, at flere vil etterspørre den sunne maten, at etterspørselen etter sunn mat således øker, at produksjonen av sunn mat øker og at produksjonen av usunn mat synker.

Hvordan vil folk merke at sunn mat er bedre? Forbrukere flest kan ikke se om et eple eller en gulrot er sunn eller ikke, men de som har produsert (for å bruke eksemplet fra artikkelen i Aftenposten) landbruksprodukter uten bruk av kunstgjødsel vil sette et merke på sine produkter som viser dette, og dette merket vil ikke kunne brukes av de som bruker kunstgjødsel.

Så, i et fritt marked vil sunne varer bli merket. Folk vil i stadig økende grad velge dem, dels fordi de blir mindre syke, og dels fordi forsikringsselskapene vil tilby de som bruker disse varene billigere forsikringer.

Det er kun denne måten vi kan få stadig bedre produkter på. Statlige pålegg vil alltid over tid virke mot sin hensikt, statlige pålegg vil konservere den tilstand som var da tiltakene ble iverksatt. Statlige tiltak er alltid hindre for nyttig virksomhet (enten ved at nyttig virksomhet straffes eller ved at mindre nyttig virksomhet støttes/belønnes), og de vil hindre nye aktører i å komme frem. Statlige tiltak vil derfor støtte opp om de som er etablert, og det er derfor at vi i dag har usunn mat – de som produserer alternativt blir som nevnt møtt med sterke hindringer, og det er derfor vi har en skolemedisin som i for mange tilfeller gjør folk sykere (den som våger det kan ta for seg hvilketsomhelst vanlig legemiddel og lese igjennom listen over bivirkninger).

Det er kun et helt fritt marked - med full frihet og fullt individuelt ansvar - som over tid kan gi oss bedre og sunnere varer og produkter.

Det er noe alvorlig galt med økonomien i Helse-Norge. ”Norske sykehus drukner i gjeld” er en overskrift i Aftenposten i dag, og artikkelen forteler blant annet:

”Vi skulle øke antall senger, men nå må vi kutte. Det er synd med tanke på eldrebølgen som kommer.» Avdelingssykepleier Aud Olsen . …- Med nåværende rammebevilgninger må vi kutte 1 milliard kroner - eller 20 prosent - av driften fra 2010. For pasientene vil det få dramatiske konsekvenser, og jeg tviler på om vi vil klare å opprettholde det helsetilbudet som vi forventes å gi, fremholder Gunnar Bovim, administrerende direktør ved St. Olavs Hospital.

... Ifølge regnskapstall som Aftenposten har hentet inn fra de fem regionale helseforetakene, var sykehusenes langsiktige gjeld ved utgangen av 2006 drøyt 11 milliarder kroner, en 12-dobling på fem år

- Betjeningen av renter vil gå på bekostning av de midler sykehusene har til pasientbehandlingen, og det kan føre til lengre ventelister, fastslår NTNU-forsker Jon Magnussen, en av Norges fremste eksperter på sykehusøkonomi.

I tillegg tærer sykehusene i økende grad på driftskreditten. Ved utgangen av fjoråret hadde de benyttet snaut 4 milliarder kroner av kassakreditten. For bare få år siden var det samme tallet null, men bruken av driftskreditt har økt sterkt de siste par- tre årene.

- Sykehusene har et likviditetsproblem, og de bruker i økende grad penger de ikke har. Det kan sammenlignes med en privatperson som bruker mer enn vedkommende har i lønn, og som derfor benytter kredittkortet. For sykehusene vil det bli tungt å komme på plussiden igjen, mener Magnussen.

Tung gjeldsbyrde gjør at det nye Akershus universitetssykehus på Lørenskog vil få problemer med driften de kommende årene. Det nye sykehuset - også kjent som nye Ahus - skal stå ferdig i 2010 med en prislapp på 8 milliarder kroner. På et styremøte i Helse Øst forrige måned kom det frem at nye Ahus mangler nesten 300 millioner kroner hvert år fra 2009 til 2028 for å betjene den store gjelden. Hvis bevilgningene fra staten ikke øker vil det ramme "andre nødvendige spesialisthelsetilbud i regionen", het det i en orientering fra administrasjonen i Helse Øst.

Nylig offentliggjorde helseminister Sylvia Brustad at sykehusene skal få 800 millioner kroner ekstra i år for å lette på situasjonen. Til tross for det må sykehus landet rundt gjennomføre omfattende sparetiltak for å komme i økonomisk balanse, slik regjeringen krever.” (Sitat slutt fra Aftenposten.)

Norsk helsevesen er ment å fungere slik at alle skal få gratis den behandling de vil ha. Enhver burde forstå at noe slikt ikke kan fungere over tid; det kreves kun en enkel forståelse av sosialøkonomiske årsakssammenhenger for å innse at dersom prisen på en vare/tjeneste synker (i dette tilfellet er prisen praktisk talt null) så går etterspørselen opp.

Grunnen til at helsevesenet er i krise er altså at ytelsene er gratis (de er indirekte betalt via skatteseddelen, men det betales lite eller ingenting av den som mottar tjenesten/behandlingen når han mottar den). Problemene som vi ser begynnelsen av nå vil bare bli større og større i årene fremover. Disse problemene vil medføre at syke ikke får behandling, de vil stå i kø og vente og vente.

Det som kan sikre et stadig nedre helsetilbud er at det finansieres privat via egenbetaling eller forsikringer, og at forsikringen betaler når et sykehusopphold blir svært dyrt.

Ja, dette vil føre til at de som har god råd vil få et bedre tilbud enn de som ikke har så god råd. Men dersom vi har et fritt samfunn og en fri økonomi vil velstanden stige, flere og flere vil få god råd, og flere og flere vil kunne nyte godt av et stadig bedre helsetilbud.

Dagens system fungerer rimelig brukbart i en kort periode, og så vil problemene bli større og større, og all som har basert seg på dette systemet vil lide.

Det frie systemet vil føre til at flere og flere får et stadig bedre tilbud, dagens system vil føre til at flere og flere får et dårligere tilbud. Å tro at problemene kan løses ved stadig å be om mer penger fra staten er like virkelighetsfjernt som alt annet sosialdemokratiske politikere går inn for. Men så lenge velgerne lar seg lure, så vil vi alle rammes av et stadig dårligere helsevesen.

For noen tiår siden var det betydelige problemer i sykehussektoren: det var køer, ventelister, ressursmangel, de ansatte, spesielt pleierne, var overarbeidet, det var pengemangel, etc.

Da var det fylkeskommunen som drev sykehusene. Som alltid i det sosialdemokratiske Norge var løsningen å la staten overta; ”der hvor staten driver ting, der blir problemene løst!”, trodde man.

For ca fem år siden tok staten over. Norge ble delt inn i fem helseregioner – Helse Nord-, Helse Øst-, Helse Midt-Norge, osv., og hver region hadde sitt styre. Alle sykehus i området hørte inn under ett foretak. Inntektene kom fra staten og ble beregnet etter en kolosalt komplisert utregningsmåte.

Ble problemene løst med dette? Nei, problemene er fortsatt store, og av samme type som tidligere: det er køer, det er ventelister, det er underskudd, etc. og i går la helseminister Sylvia Brustad frem en plan om å slå sammen noe av disse helseforetakene.

Vil dette løse problemene? Nei, det vil det ikke.

Hva er da årsaken til problemene? Og hva er løsningen? Dagens system er basert på den forestilling at vi skal ha et helsevesen som gir gratis (dvs. skattefinansiert) behandling til alle som trenger behandling.

Et slikt system kan ikke fungere. Et slikt system vil stadig kreve mer og mer ressurser, og siden det er statlig må det bli mer og mer byråkartisk, og vi ender opp med et helsevesen som bruker mer og mer penger, som har flere og flere ansatte, og som behandler færre og færre pasienter og gir dårligere og dårligere behandling. (Dette er en beskrivelse av de store linjer over tid, i kortere tidsperioder kan enkelte av disse trendene være annerledes.)

Skal vi få et helsevesen som blir bedre og bedre og mer og mer effektivt må det være slik organisert at det er fullstendig privat og uten noen form for offentlig innblanding/regulering.

Det må være finansiert av pasientbetaling, dvs. av pasientenes private sykeforsikringer. De som ansettes må ikke være underlagt offentlige restriksjoner i form av godkjennelser o.l., det må ikke være offentlige restriksjoner på hvilke medisiner som kan benyttes, etc. Kort sagt, også helsevesenet må styres av markesdkreftene,. og ikke som idag av statlige forordninger.

Kun et fritt, uregulert helsevesen kan bli stadig bedre og mer effektivt over tid. Dessverre går myndighetene motsatt vei, og helsevesenet vil da fortsette å være mangelfullt i forhold til de oppgaver det burde ta seg av. Alle ser at det er store problemer, men myndighetene gjør det motsatte av det de burde. De ser feilen, men forstår ikke årsaken til feilen, og gjør da det motsatte av det de burde, og feilen vil da vil enda større ved neste korsvei.

Hva vil være sosialdemokartenes løsning når det er ett helseforetak over hele landet og problemene er enda større enn før? Ikke vet vi, men vi vil tippe at de vil si at problemene skyldes det frie marked.

Den er mer enn 70 år gammel, listen over sykdommer som gir rett til yrkesskadetrygd. Listen, som altså gjelder i dag, ble laget i 1934, og er da klart dominert av sykdommer som var relevante da. Da var det praktisk talt bare menn som var yrkesaktive, og de jobbet i ulike former for industri. Siden denne listen gjelder fremdeles, betyr det at sykdommer som dukker opp i yrker som ikke var vanlige i 1934 ofte ikke gir rett til yrkesskadetrygd. Dette betyr at kvinner i typiske kvinneyrker i liten grad får erstatning /trygd for de skader de måtte påføre seg i arbeidet; til tross for at de fleste som melder behov er kvinner, så er 90 % av de som får yrkesskadetrygd menn.

Denne saken ble omtalt på NRKs nyhetssending i morges, og på NRKs hjemmeside finner vi følgende omtale:

”Menn får lettest yrkesskadetrygd. Ni av ti som fikk godkjent sykdom som yrkesskade i fjor, var menn.

Kvinnedominerte yrker topper statistikken over meldte skader. Men likevel er det altså svært få kvinner som får aksept for at de skal få yrkesskadetrygd. Det har trolig sammenheng med at listen over sykdommer som blir godkjent som yrkesskade, ble laget for 70 år siden. Da var det stort sett menn som var i arbeid, og særlig mange jobbet i industrien.” (Sitat slutt fra NRK)

Det er slik offentlige ordninger fungerer: de ble laget på et tidspunkt og virket da ofte ikke urimelige, men så forandrer samfunnsforholdene seg mens de offentlige ordningene består, og ordningene fører etter hvert til store skjevheter, problemer og direkte og grov utrettferdighet.

Etter hvert vil det også bli vanskelig å endre dem. Skal f.eks. ordningen med offentlige yrkesskadetrygd endres i samsvar med utviklingen vil den medføre en sterk økning i utbetalingene, og da vil staten kjempe imot kraftige omlegninger som vil medføre økede utgifter.

Hvordan bør slikt da ordnes? Det bør ordnes ved at hver enkelt arbeidstager, gjerne i samarbeid med sin fagforening eller gjennom sin arbeidsgiver, tegner en forsikring som nærmest er skreddersydd for den jobben den ansatte skal utføre.

I et slikt system vil forsikringsselskapene sørge for at innbetalingene vil dekke utgiftene, at forsikringen endres i takt med endrede samfunnsforhold, og at vurderingen blir effektiv (dvs. den drukner ikke i det offentlige skjemavelde og i det offentliges køkultur) når det er behov for trygd.

Også på dette området er det slik at offentlige ordninger blir rigide og urettferdige. DLF mener at det som må til ikke er en modernisering av det offentlige syketrygdsystemet, det som må til er en fullstendig privatisering av ordningene. At slike ordninger er fullt ut private er også det eneste som er fullt ut moralsk, kun en fullt ut privat ordning legger ansvaret og mulighetene der hvor de hører hjemme: hos det enkelte individ. Kun en fullstendig privat ordning kan sikre at man ikke blir offer for regler man aldri har hørt om og som ble vedtatt i 1934, og som i praksis ikke kan endres slik det reelt sett er behov for.

Tror du at statlige råd og utvalg primært fungerer slik at de skal hjelpe befolkningen? I så fall tar du feil. Offentlige råd og utvalg har i praksis som primær oppgave 1) å være trygge arbeidsplasser for de som er ansatt i dem, og 2) å støtte opp om helheten i statens sosialdemokratiske politikk.

Dette gjelder på alle områder, men i dag vil vi kun bruke et eksempel fra et område som burde være svært viktig: ernæringsrådgiving. I Norge finnes det i dag noe som heter Statens ernæringsråd (korrekt navn er Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet), og som skal gi råd om hvordan vi bør spise og mosjonere.

Man skulle tro at Ernæringsrådet da ga klare råd om sunt kosthold. Men det er ikke dette som skjer. Slike råd og utvalg må, når det er statlige, i stor grad ta hensyn til det som staten ellers driver med, og det inkluderer slike ting som matproduksjon/landbruk, og hvordan helsevesenet fungerer (det kommer også ande elementer med i bildet, for eksempel hvordan de statlige forskningsinstitusjonene prioriterer, men vi lar denne biten ligge).

Man burde forstå at et statlig ernæringsråd ikke kan gi råd som er i konflikt med den statlige landbrukspolitikken og med den statlige helsepolitikken. Derfor blir utspillene fra alle statlige organer – Regjering, direktorater, råd – i praksis koordinert slik at de alle står solidarisk sammen om ett budskap. (Og dette budskapet er det som er laget med det formål å gjøre flest mulig av de sterkeste pressgruppene fornøyde).

I klartekst betyr dette at den statlige ernæringspolitikken ikke går ut på å gi råd om sunt kosthold, statlige ernæringspolitikk går ut på på å støtte opp om landbrukspolitikken (hjelpe til med å sikre avsetningen av norske landbruksprodukter) og helsepolitikken (ikke gi råd som er i strid med det som det skolemedisinske establishment er kommet frem til).

Fedon Lindbergs kronikk i Aftenposten sist lørdag illustrerer disse poengene. Kronikken tar kun opp diabetes, men man kan fra artikkelen lett trekke ut det prinsipielle.

Vi gjengir et avsnitt av kronikken, et avsnitt som har tittelen ”Gale råd”:

”De offisielle rådene til befolkningen er ikke laget for folk som er disponert for diabetes. Norsk ernæringspolitikk tar for mye hensyn til industri- og landbruksinteresser. ...

Det norske handlingsprogrammet for diabetes i allmennpraksis, som skal veilede leger og helsepersonell i diabetesbehandling, anbefaler skandaløst nok en generell fettreduksjon og økt inntak av karbohydrater. Fett påvirker jo ikke blodsukkeret og heller ikke produksjonen av insulin, slik karbohydrater gjør. Bør diabetikere innta lite fett og mye insulinkrevende sukker/stivelse via maten?”

Lindberg er dog optimistisk på feil grunnlag når han sier at ”Det er på tide at myndighetene innrømmer at de offisielle kostrådene bidrar til diabetes.” Myndighetene vil aldri innrømme noe slikt; det som trengs er ikke krav om at de statlige institusjoner reformeres, dette er umulig, det som trengs er at alle disse nå statlige rådene blir uavhengige av staten, dvs. at de blir private.

Er det statlige vil de som nevnt alltid primært forfekte statens interesser, kun hvis de er private og uavhengige vil de kunne være så nyttige for befolkningen som de burde være.

DLF er partiet for individuell frihet. Individuell frihet innebærer at den enkelte har all rett til å benytte de rusmidler han ønsker. Dette er ikke situasjonen i dag. I dag er noen rusmidler tillatt, men sterkt avgiftsbelagt (alkohol), mens andre er forbudt (narkotika). Et av de vanligste argumentene mot legalisering av narkotika er at dersom det blir tillatt, vil flere bruke narkotika. (Innvendingen om at narkotika er skadelig er vi ikke uenige i, men vi mener at dette ikke gir staten noen rett til å forby det.)

Nå forteller en artikkel i Dagbladet med tittelen ”Færre røyker hasj hvis det blir lovlig” at etter tre år med liberalisering av hasj i England og Wales, er det blitt 600 000 færre brukere.

Vi siterer: ”I januar 2004 ble cannabislovgivningen liberalisert i England og Wales. Politiet har, som hovedregel, sluttet å arrestere folk for besittelse av det omstridte rusmiddelet.
Ferske tall fra britiske myndigheter tilbakeviser påstandene om at en liberal cannabispolitikk vil føre til økt misbruk, melder avisa The Independent.

- At cannabismisbruket har falt til det laveste nivået på ti år, er bevis for at det var en riktig beslutning å reklassifisere stoffet fra gruppe B til gruppe C. Enkelte advarte mot at dette ville føre til økt misbruk, men det motsatte har skjedd, sier leder Martin Barnes i foreningen DrugScope til avisa.

I 2003 ble det rapportert at 10,9 prosent av personer mellom 16 og 59 år i England og Wales hadde brukt cannabis i løpet av det siste året. Dette tilsvarer 3,4 millioner mennesker.

Nå er det bare 8,7 prosent eller snaut 2,8 millioner mennesker i denne gruppa som bruker det narkotiske stoffet, viser ferske offisielle tall.

England og Wales opplever det laveste antall cannabisbrukere på ti år.

Selv i aldersgruppa 16 til 24 år, hvor rusmisbruk er mer vanlig, ser man en kraftig reduksjon i cannabisbruken. I 1998 rapporterte 28,2 prosent i denne aldersgruppa at de hadde røkt eller spist det narkotiske stoffet. Nå er dette redusert til 21,4 prosent.”

Nå er det feil å si som Dagbladet gjør i sin overskrift at ”færre røyker hasj hvis det blir lovlig”, det undersøkelsen viser er kun en korrelasjon mellom lovlighet og forbruk, ikke en årsakssammenheng. Men den viser at i dette tilfellet er legaliseringsmotstandernes argument feil, den viser at legalisering ikke fører til øket forbruk.

Men vi begrunner vårt standpunkt for legalisering med det prinsipp om at den enkelte har all rett til selv å bestemme hvilke rusmidler han ønsker å bruke.

Vi mener også at legalisering vil redusere reelle kriminalitet (tyveri, innbrudd, overfall, ran, drap, etc.): svært mye kriminalitet begås av narkobrukere for å finansiere sitt forbruk. Og siden narko er forbudt blir prisene svært høye (det er dette forbudet føret til, forbudet fører ikke til at narkotika blir utilgjengelig).

Videre, en stor grad av organisert kriminalitet er basert på narkosmugling og narkosalg. Forbudet mot narko har ført til at organisert kriminalitet er blitt en meget plagsom maktfaktor, spesielt i USA, i Sør-Amerika, og i deler av Øst-Europa. Forbudet har også ført til at muslimske terrorgrupper har en sikker inntekstkilde. Men ikke nok med dette, det kastes også bort store mengder skattepenger på ”krigen mot narkotika”, en krig som ikke kan vinnes på denne måten.

Forbudet fører også til at ende unge i visse miljøer dropper å skaffe seg utdannelse og jobb fordi de tror de kan tjene store penger på kort tid på narkosalg. Og til slutt, siden prisene for små mengder narko kan være høye, fører de lett til korrupsjon og annet snusk i for eksempel politiet.

Det forbudet essensielt sett gjør er å forsøke å ta skadevirkingen ved narkobruk vekk fra de som ønsker å bruke stoff, og å velte enda større og sterkt negative konsekvenser over på de som velger å ikke bruke stoff. Vi synes at dette er feil.

En legalisering vil øke den individuelle friheten, redusere kriminaliteten, svekke organisert kriminalitet, svekke inntektskildene for muslimske terroristgrupper, og redusere muligheten for korrupsjon.

Dette var i korte trekk begrunnelsen for at DLF er tilhengere av legalisering av narkotika. Vi synes at legalisering av såkalte lette stoffer som hasj er et greit første skritt, så derfor: legaliser hasj nå!

Den opprinnelig pakistanske mannen som for et par dager siden begikk æresdrap på sine tre yngre søstre på Kaldbakken i Oslo, var ”psykisk syk i mange år” for å sitere Aftenpostens overskrift i dag.

Drapet var en meget tragisk hendelse – en av søstrene var blitt tvangsgiftet med en fetter fra Pakistan, og i forbindelse med at hun forsøkte å komme seg ut av ekteskapet ble hun forsøkt drept med kniv. Etter dette forsøkte hun å begå selvmord, men hun var nå kommet seg såpass at hun ville forsøke å leve som en fri norsk kvinne.

Så blir hun og hennes to yngre søstre søndag kveld drept av sin storebror. Mandag morgen får vi høre i radioens nyhetssendinger en bror av den formelt kun mistenkte at han hadde vært psykisk syk i lang tid, og at hans fastlege til tross for flere henvendelser fra broren ikke hadde gjort annet for den nå mistenkte drapsmannen enn å gi ham noen piller. Den mistenktes ”ett år yngre bror uttalte i Aftenposten i går at han to ganger den siste tiden har vært i kontakt med Khans fastlege for å få ham innlagt til døgnbehandling. Han føler at brorens psykiske problemer ikke ble tatt alvorlig av helsevesenet” (sitat fra Aftenposten). Broren er naturlig nok meget skuffet over helsevesenet.

Men slik er det et offentlig helsevesen fungerer. Et offentlig helsevesen fungerer slik at alle formelt har krav på all behandling man trenger, og at den er gratis. Men dette gjelder kun formelt. I praksis fungerer det slik at man blir satt i lange køer og ofte må vente lang tid på en behandling, og når man kommer til behandling er den alt fot ofte unøyaktig og dårlig. Og naturlig nok er det dessverre slik at de som er mest ressurssvake blir behandlet dårligst, ofte slik at de kun får noen piller mot alvorlige plager og lidelser.

Altfor mange ganger blir resultatet som i denne saken.

Et privat helsevesen ville ha fungert annerledes. Da ville – for å holde oss til dette tilfellet - familien til den nå formelt mistenkte kunnet få behandling nærmest på dagen. Ja, de måtte ha betalt for behandlingen av egen lomme, men de vill ikke som i dag ha måttet betale innpå 70 % av sine inntekter i samlede skatter og avgifter til det offentlige. Da ville de kunnet prioritere sine egne penger slik de selv hadde ønsket, og dersom de ville at broren skule få behandling, ville de ha klart å få til dette. Isteden ble resultatet at broren nå kommer til å sitte innesperret i noen år, og at de tre åpenbart meget lovende unge kvinnene er borte for alltid.

Dette er en meget tragisk sak.

Overskriften har vi hentet fra forsiden på gårsdagens Dagbladet, og der leser vi også: ”7,5 milliarder i oppsamlet underskudd i Helse-Norge … I fare: Lokalsykehus. Fødeavdelinger. Barneavdelinger. Akutteberedskap”.

I et oppslag over to hele sider inne i avisen leser vi følgende: ”Helse-Norge kutter i panikk. Rødlampene lyser landet rundt. De fem regionhelseforetakene styrer mot minst 1,5 milliarder kr i underskudd i år. …-Utviklingen er faretruende. Helseforetakene bruker hel tiden mer penger en de får tildelt, sier professor Jon Magnussen ved NTNU. …Kreftsyke i Orkdal og Rissa mister sine klinikker…”

Vi kunne ga gjengitt langt flere sitater fra artikkelen, men de fleste ser vel allerede nå hva artikkelen, (som ikke ligger gratis på nett, sier: den sier det som Dagbladets overskrift innebærer: Helse-Norge er preget av krise, kutt og kaos.

For none år siden var sykehusene også i store problemer, men da ble de drevet av fylkeskommunene. De aller fleste mente da at problemene ville løses hvis staten overtok sykehusene. Staten overtok, og resultatet er mer av det samme: "kris, kutt, kaos".

Grunnen til problemene er at tilbudet er ”gratis”, dvs. det er betalt over skatteseddelen, og pasientene ikke betaler for den behandling de får på sykehuset.

Men i et slikt regime vil etterspørselen gå til himmels, og man får akkurat de problemer som Dagbladet beskriver. Det som kommer til å skje fremover er at tilbudet blir stadig dårligere, dette i hovedsak pga. de kutt som må gjøres for å ta inn igjen de 7,5 milliarder som er oppsamlet underskudd.

Hva må da gjøres? Hvordan kan man få et system som ikke utvikler de problemer som dagens system innebærer?

Et sunt helsevesen fungerer, som alle andre produksjonsforetak, slik at tilbud og etterspørsel balanserer. Dette innebærer to ting: for det første må alle helseinstitusjoner privatiseres – alt statlig/offentlig eierskap må opphøre, og all statlig innblanding må elimineres, og for det anne må finansieringen komme fra de som mottar tjenestene, ikke fra staten. For at dette skal kunne skje må pasienten selv betale for behandlingen (problemene i helsevesenet kommer altså av at den som betaler ikke er den samme som den som mottar tjenesten). For å sikre seg mot store utgifter, bør da alle potensielle pasienter tegne forsikringer som kan dekke evt. store utgifter som måtte komme i forbindelse med kostbar sykehusbehandling.

Privat eie vil gjøre sykehusene mest mulig effektive, og private forsikringer vil kunne tilpasses pasientens ønsker og preferanser – og dessuten vil premien kunne reduseres ved en sunn livsstil.

Man hva med de svake, de som ikke vi ha råd til slike forsikringer? Den eneste måten som på sikt kan hjelpe disse at den generelle velstand i samfunnet øker. Velstandsøkning innebærer at goder som tidligere kun var forbeholdt de velstående etter hvert og i stadig større grad bli oppnåelige for flere og flere. Men slik stigende velstand er kun mulig dersom man har frihet, og frihet innebærer at staten ikke driver et tvangsfinsnsiert helsevesen (eller initierer tvang på noen annen måte)

Så, dagsens krise-kutt-kaos-situasjon er en uunngåelig følge av at sykehusene er statlige, og at helsevesenet er skattefinansiert. Dette vil i tiden fremover stadig skape større og større problemer. Løsningen er at staten trekker seg helt ut av helsevesenet (og av alt annet, unntatt beskyttelse av individers rettigheter). Kun da kan vi få et godt helsevesen, et helsevesen som stadig blir bedre og bedre, og som vil kunne hjelpe stadig flere.

Når våren kommer blir flere prostituerte å se i visse deler av det sentrale Oslo. Hvert år fører dette til opphetede debatter i avisene og på TV – politikere, feminister, politifolk, eks-prostituerte, puritanere, m.fl., diskuterer hissig hva som må gjøres med dette problemet, og som i de fleste norske debatter blandes en rekke ulike ting sammen slik at alt blir en smørje som ikke fører til noe som helst, hverken øket innsikt eller tiltak som kan redusere problemet - og neste vår er problemet enda større enn det var tidligere.

Det største problemet med debatten er at en rekke helt forskjelling forhold blandes sammen, og at få forstår hva problemet egentlig består i. Så la oss her skissere hovedpunktene i debatten og foreslå hva som bør gjøres for å redusere problemet.

Trafficking: jenter kidnappes og tvinges til å arbeide som prostituerte – gjerne under trusler om vold mot dem eller mot deres familie i for eksempel Nigeria.

Agressiv markedsføring: de som har sett nyhetssendingene på TV om dette har sett meget pågående unge kvinner som tilbyr sine tjenester til menn som går forbi – og dette skjer i nedre deler av Karl Johans gate i Oslo og i kvartalene mot Akershus festning. Området er så sterkt dominert av prostituerte at vanlige kvinner som er i området blir oppfattet som prostituerte og får spørsmål om pris fra menn ute på jakt.

Vanlig prostitusjon: mer eller mindre vanlige kvinner selger sex, gjerne gjennom annonser hvor tjenesten beskrives som massasje.

Disse problemene må analyseres hver for seg, de er helt forskjellige og krever ulike løsninger. Men la oss før vi går inn på dette skissere den enkle ikke-løsningen som enkelte politikere ønsker: et forbud.

Enkelte politikere ønsker altså et forbud mot ”kjøp og salg av sex”. (Et flertall av befolkningen er dog imot et forbud: http://www.retten.no/Innenriks/article877191.ece ).

Dette vil dog ikke løse noe problem på lang sikt, det vil kun skape nye problemer. La oss først si at enhver voksen har rett til å ha sex enhver annen voksen på de betingelser de involverte blir enige om. Om dette involverer penger, ekteskap, vennskap, lyst eller kjærlighet, er noen ingen andre enn de involverte har noe med. Det er mao. umoralsk å innføre et statlig forbud mot noe av dette. Dessuten vil et forbud drive prostitusjon under jorden, noe som vil sette de involverte kvinnene i en enda svakere posisjon. Med et forbud vil også politiet få enda en oppgave de ikke skulle hatt, noe som vil føre til at politiet i enda mindre grad enn i dag prioriterer bekjempelse av reell kriminalitet. Og annonsene fra prostituerte vil antagelig kunne få følgende tekst: ”Du betaler for massasje. Etterpå kan vi ha gratis sex”. Vil dette rammes av forbudet? Et lovforbud vil altså føre til en enda mer redusert respekt for lov og rett.

Det som er beskrevet under Trafficking er en forferdelig forbrytelse. Men siden problemet ofte er i utlandet (for eksempel Nigeria), er det lite eller ingenting vi kan gjøre dersom det er snakk om trusler mot jentenes familier i Nigeria. Det som kan løse problemet på sikt er at landene hvor jentene blir kidnappet blir siviliserte og får has på kriminaliteten. Dersom det er snakk om trusler mot jentene selv, må politiet beskytte jentene effektivt, og de bør få hjelp til å komme seg over i et skikkelig arbeid hvis de ønsker det. Et forhold som i dag gjør dette vanskelig er de kompliserte bestemmelser som gjelder utlendingers opphold i Norge - dersom man hadde hatt fri innvandring ville dette problemet blitt unngått.

Man kan dog oppfordre kunder til ikke å benytte jenter fra Afrika, man frykter at de som en slik oppfordring er rettet mot ikke vil legge stor vekt på en slik oppfordring.

Aggressiv markedsføring er til en plage for de som spaserer gjennom områder hvor prostituerte annonserer sine tilbud, det er til plage for ordinære virksomheter i området, og det er som nevnt til plage for andre kvinner som ferdes i området. Løsingen på dette er at de prostituerte av politiet blir bestemt henvist til områder hvor de ikke er til plage. Det finnes områder av byen hvor det på kvelds- og nattestid ikke er normal trafikk, og dersom de prostituerte henvises dit vil problemet med aggressiv markedsføring forsvinne; kun de som vil selge eller kjøpe sex vil da ferdes i området – ingen som ikke er i dette markedet vil da merke virksomheten og bli plaget. Det er et tydelig tegn på politikeres og politiets nærmest total inkompetanse at dette ikke er blitt gjort.

Mht vanlig prostitusjon, så er mange av de prostituerte normalt ressurssterke kvinner som gjerne vil tjene mye penger på kort tid. Vi vil tro at de fleste av disse kvinnene ikke tilhører noen svak gruppe som uten videre trenger hjelp og støtte. (At enkelte politikere betrakter disse kvinnene som en svak og hjelpetrengende gruppe er lite annet enn en grov nedvurdering av disse kvinnene.)

Det kan dog finnes kvinner som utfører denne jobben pga trusler, og dette er en legitim oppgave for politiet å løse. Men dersom alt skjer frivillig, så angår dette som sagt kun de involverte og ingen andre.

I dag er prostitusjon lovlig i Norge, men hallikvirksomhet er ikke tillatt. Dette innebærer at bordellvirksomhet ikke er tillatt. Slik vi ser det, bør bordeller bli tillatt. Dette vil føre til at prostitusjon vil kunne komme inn i mer ordnede former, og at det blir øket trygghet, både medisinsk og på andre måter, for alle involverte.

Vi deler altså ikke det syn at prostitusjon nødvendigvis er kriminelt eller noe som staten bør blande seg bort i. Det finnes åpenbart menn som ønsker å ha sex med kvinner de ikke har noe forhold til, og da er det rimelig å slutte at det også finnes slike kvinner. At noen av disse kvinnene da velger å ha sex med ukjente menn mot betaling, bør være helt og fullt opp til dem.

Mao. det enste politikerne bør gjøre for å redusere problemene forbundet med prostitusjon er å liberalisere innvandringsbestemmelsene, legalisere bordellvirksomhet, og instruere politiet om å vise de prostituerte bort fra områder som benyttes av allmennheten på kvelds- og nattestid.

DLF er for individuell frihet. Individuell frihet innebærer retten til å gjøre alt man kan for å bedre eget liv så lenge man ikke initierer tvang mot andre mennesker. Slik frihet har opp igjennom historien gitt rom for utallige fremskritt som har gjort menneskers liv bedre. Men til tross for de åpenbare forbedringer som forskning og teknologi har skapt, så blir slike fremskritt også bekjempet av en del livsfiendtlige miljøer.

Det nyeste på denne fronten er bioteknologi: med forskning innen bioteknologi kan man helbrede sykdommer, man kan hindre barn i å bli født med større eller mindre skader, man kan gjøre mennesker mer motstandsdyktig mot sykdom, osv.

Som nevnt er det alltid noen som er imot slike fremskritt; disse finnes gjerne i religiøse eller i venstreorienterte miljøer. De religiøse vil hevde at mennesket ikke skal tukle med skaperverket, at mennesket ikke skal leke gud – han man fått en lidelse så skal ikke mennesker leke gud og lindre lidelsen (ja, det er dette som reelt sett er de religiøses argument), og de venstreorienterte er imot fordi slike tilbud, som i begynnelsen og kanskje alltid vil være svært kostbare, ikke kan komme alle til gode med en gang.

Men DLF er altså for alt som kan gjøre mennesker liv bedre, og vi er derfor tilhengere av en full liberalisering av all bioteknologisk forskning.

Nå ser det ut til at den meget restriktive norske loven om bioteknologi vil bli liberalisert. Vi siterer fra Aftenpostens artikkel om saken:

”Sylvia Brustads forslag til liberalisering av bioteknologiloven blir godt mottatt i Fr.p., mens regjeringskolleger sier "totalt uaktuelt".

Hovedelementer i forslaget er:

* Regjeringen vil tillate forskning på overtallige befruktede egg, inkludert såkalt stamcelleforskning.

* Regjeringen vil tillate PGD-diagnostikk (genetisk undersøkelse av befruktede egg før de settes inn i livmoren) ved alvorlige arvelige sykdommer.

* Regjeringen vil tillate vevstyping i forbindelse med PGD-diagnostikk, slik at barn som blir født etter behandlingen, kan være donor til en alvorlig syk søster eller bror som trenger transplantasjon av stamceller (Mehmet-saken).

Oppmykning av bioteknologiloven ble varslet i Regjeringens Soria Moria-erklæring. Men både i SV og Senterpartiet er det fortsatt betydelig motstand mot å liberalisere loven: - Hadde Senterpartiet sendt ut et eget lovforslag, ville det sett helt annerledes ut, sier helsepolitisk talsmann Rune J. Skjælaaen.

- Det blir en viktig debatt å definere hva som egentlig skal ligge i ordene "alvorlig arvelig sykdom". Her er det snakk om viktige nyanser, sier Skjælaaen, og innrømmer at spesielt forslaget om vevstyping av befruktede egg skaper svært liten begeistring i Senterpartiet. - Mange i Sp. reagerer negativt, på samme måte som mange gjør i SV, sier han.

SVs helsepolitiske talskvinne, Inga Marte Thorkildsen, sier stortingsgruppens flertall har vedtatt at de er fornøyd med forslaget, inkludert at det skal åpnes for vevstyping. - Men også vi vil ha en debatt om definisjonen av alvorlig sykdom.

- Men dere er splittet, og det har skjedd mye med SVs politikk på dette området de siste par årene?

- SV er som et lite stykke Norge i denne saken. Alle syn er representert, sier hun.

Stortingskollega Olav Gunnar Ballo tilhører mindretallet: - Det er totalt uaktuelt for meg å stemme for en lovendring som åpner for donorsøsken. Det strider mot prinsippet om at et individ ikke skal være et middel for at annet individ. Det blir helt feil når et individ skal fødes for å behandle et sykt søsken. For meg er dette så etisk problematisk er det er uaktuelt å stemme for, sier Ballo.

Også i Kr.F., Høyre og Venstre er motstanden mot lovendringen stor. Laila Dåvøy (kr.f.) sier hun er dypt skuffet og rystet over forslaget. Men i Fremskrittspartiet er det stor glede:

- Jeg er svært positiv. Et veldig bra signal, men jeg har ikke satt meg inn i hvor mange restriksjoner Regjeringen legger inn. Vi vil ha færrest mulig, sier Harald Nesvik, leder i Stortingets helse- og omsorgskomité.

Helseministeren selv synes ikke det har vært etisk vanskelig å konkludere: - Dette dreier seg om at vi skal tillate begrenset bruk av ny teknologi for å hindre at barn får alvorlige arvelige sykdommer foreldre er bærere av. Og altså kun alvorlige: Hvilke skal avgjøres av en nemnd fra sak til sak.

Statsråden synes også det er greit at det er politisk uenighet i regjeringspartiene: - Nå skal vi ha tre måneders demokratisk høringsprosess, og så skal Regjeringen endelig konkludere.” (Sitat slutt fra Aftenposten.)

Så det ser altså ut til at det går mot en viss liberalisering, og alle som kommer til å få bedre liv pga dette børe være takknemlige overfor de som kjemper for øket frihet på dette området.

”50 på glattcelle … Studenter og vanlige arbeidsfolk får rullbladet ødelagt”. Dette var overskriften på Aftens forside i går. På artikkelen side 12 leser vi at etter en ny aksjon er ”halvparten av hasjkjøperne som politiet har pågrepet ...ferskinger, dvs. uten rulleblad. ”De kastes rett på glattcelle og får rullebladet ødelagt”, noe som kan få store negative konsekvenser for dem senere i livet. Og de som rammes er ifølge politier ”vanlige folk”.

Inne i avisen, på side to, kan vi også lese følgende i en spalte av Per Kr. Bjørkeng, ”Politiet svikter Oslo”. Under denne overskriften leser vi at ”[Jeg flyttet nylig til Grünerløkka] og ”hver eneste dag blir jeg tilbudt hasj [på gaten] … det er skummelt … Kjæresten min tør ikke gå her alene … Folk er for redde … Den samlede innsatsen fra politiet [selv om den er stor] holder ikke mål … Problemet er at politiet gir seg eter noen dager … 9. mars vil pengene være oppbrukt for denne gangen. Etter så mange nytteløse lignende aksjoner er det naivt å tro at korte aksjoner løser problemet.”

Så, hva bør man trekke som konklusjon av dette? Det er umulig å eliminere det faktum at enkelte ønsker å bruke narkotika. Siden narkotika er forbudt blir de som omsetter og bruker narko stemplet som kriminelle. Dette gjør at vanlige folk som kommer i kontakt med disse føler ubehag eller utrygghet (eller blir rammet av reell kriminalitet). Dersom narkotika hadde blitt legalisert ville alle disse problemene vært unngått. Dersom narko hadde vært legalt, kunne de som ønsket å bruke slikt kjøpt stoffene på apoteket, og ingen ville ha følt seg truet av pågående gateselgere. Det ville altså ikke ha blitt noen reell kriminalitet som resultat av at narko var forbudt.

Men ville ikke narkobruken ha øket? La oss først si at etter vårt syn har enhver voksen lov til å bruke de rusmidler han ønsker. Om bruken da synker eller øker er ikke noe primært for oss. Når det er sagt, la oss også si at mengden narkobruk har å gjøre med hvilke verdier som finnes utbredt i samfunnet; dersom som i dag rasjonelle verdier står svakt, vil mange, fordi de da ikke klarer å fungere i forhold til virkeligheten, flykte inn i ulike typer rus (og ikke bare kjemisk rus, men også inn i slike fenomener som religion og hedonisme).

Vi er overbevist om at dagens store bruk av narko kommer av at irrasjonelle verdier står sterkt i kulturen. Det som kan redusere narkobruk er en voksende utbredelse av rasjonelle ideer. Men rasjonalitet innebærer frihet og ansvar, og å legalisere narko vil øke friheten og øke den enkeltes ansvar for seg og sitt. At dagens politikk ikke lykkes, og fører til problemer for folk som ikke bruker narko, er opplagt. En radikal endring må til. DLF står for en slik endring.

En far i Bergen er kommet i en situasjon som må være den aller verste noen forelder kan komme i. I det tragiske jordraset for noen måneder siden omkom hans hustru. Hans datter på fire år ble sterkt skadet og har ligget i koma holdt kunstig i live siden da. I går kom den beskjeden han antagelig fryktet aller mest: de ansvarlige ved sykehuset hadde besluttet å kople datteren fra apparatene som holder henne i live. Vi føler sterkt med faren og den umulige situasjonen som han er kommet i. Allikevel vil vi si at han har reagert på den eneste måten han kunne og burde: han vil at sykehuset ikke skulle koble datteren fra de apparatene som holder henne i live.

Situasjonen har ført til flere typer reaksjoner: alt fra politikere som har bedt sykehuset utsette avgjørelsen (noe de gjorde), til et oppslag på Aftenpostens førsteside i dag om at å ta en slik beslutning (om å koble fra apparatene) er for vanskelig for de pårørende; slikt må overlates til helsepersonell.

Vårt syn er at det klart er de pårørende som må ta beslutninger om at life-support-systems skal kobles fra. Men vi forstår helsepersonellet og de ansvarlige ved sykehuset, som har økonomiske rammer å forholde seg til. Og vi kjenner politikerne, som nærmest gjør hva som helst for å imøtekomme opinionen; det er slik desibeldemokratiet fungerer. Og vi forstår som sagt faren, som vil holde datteren i live lengst mulig – det finnes eksempler på at folk har overlevet og fått et godt liv tilbake etter å ha vært holdt kunstig i live i mange år, og enhver god far ville ha reagert slik denne faren har gjort.

Så hvordan kan man sikre at det er de pårørende som tar avgjørelsen? Hvordan kan vi sikre at sykehusadministrasjon og helsepersonells økonomiske hensyn, og politikeres ønske om å være snill mot alt og alle på helhetens bekostning, ikke skal få hindre det som de pårørende mener er reelle sjanser til at deres kjære skal få alle muligheter til å bli helbredet? Hvordan sikrer man at hverken politikere eller helsebyråkrater kan gjennomføre beslutninger som av de pårørende kan oppfattes som hensynsløse?

Dette kan sikres ved at helseutgifter ikke betales av det offentlige med skattepenger tatt inn fra alle og disponert av staten, men at enhver tegner en helseforsikring som skal dekke de større helseutgifter man kan komme ut for. Da kan man når man tegner en slik helseforsikring ta med som en betingelse at dersom de som forsikringen gjelder for faller i koma, så skal vedkommende holdes i live og gis alt mulig stell i en spesifisert periode. (I et privat helsemarked vil det finnes et stort antall ulike helseforsikringer som vil dekke alle tenkelige scenarier.)

Kun dette systemet kan sikre at ansvaret for å slå av eller på life-support-systems blir plassert der hvor det hører hjemme: hos de nære slektninger. Og vi håper at det ender godt for fireåringen i Bergen og hennes slektninger.

”Staten må gripe inn og sørge for at folk ikke får bestille medisiner via Internet”. Dette var innholdet i et TV2-intervju med en representant for Senterungdommen i morges. Han innså antagelig at det ville være umulig å sensurere Internett, men mente at Staten måtte sørge for at forsendelser som innholdt medisiner ble stanset på grensen.

DLF er uenig i dette. Vi mener at enhver voksen bør ha rett til å kjøpe alle de typer medikamenter han måtte ønske. At dette nå i praksis er mulig pga Internett, er et betydelig fremskritt. Nå er det mulig å slippe å gå til lege for å få en resept, og det er mulig å skaffe seg ulike typer medisiner som myndighetene av ulike grunner ønsker at folk ikke skal bruke.

Vi kjenner til flere tilfeller av nyttige medisiner og kosttilskudd som er forbudt i Norge, og vi kjenner til at enkelte allikevel har kunnet benytte slike etter at tilbudet på Internett kom, men positive resultater for deres helse. Vi er altså uenige med Senterungdommen; vi mener at enhver voksen skal ha rett til å kjøpe de medisiner han måtte ønske. Vi er overbevist om at dette vil føre til at folks helsetilstand blir bedre, men det viktigste argumentet for fritt salg av medisiner er at ethvert individ har rett til å benytte de medisiner han måtte ønske.

Enda en gang har vi sett noe som nærmest må oppfattes som katastrofevarsler på TV. Denne gangen er det ikke SARS eller Alar, denne gangen er det fugleinfluensa; vi ser at fugl i Tyrkia og Romania avlives i stor stil, og grunnen er at disse er infisert av et virus, og at dette viruset kan bli med fugler som flyr vestover slikt at mange EU-land kan rammes i tillegg til Tyrkia og Romania. Vi ser EU-byråkrater, iført en bekymret maske, fortelle om tiltakene de skal sette i verk: kanskje må alle fugler holdes innendørs (dette gjelder matfugl, for eksempel høns) slik at de ikke blir smittet av fugleviruset.

Men ikke nok med det: det snakkes om en global pandemi som kan ta millioner mennsekers liv, ødelegge økonomier og kreve karanteneordninger som må gjennomføres med militær makt.

Man får altså det inntrykk fra TV-reportasjene at dette kan være livsfarlig for mennesker, det har vært snakk om mulig massevaksinasjon, og vi har overhørt personer si at ”dersom dette viruset kommer til Oslo vil jeg holde meg innendørs”.

Men dette viruset angriper stort sett kun fugl, og det er overhode ikke farlig for folk flest. Noen mennesker er blitt syke av dette viruset, men alle disse har hatt direkte kontakt med levende fugl. Skal man vaksinere, er det mer enn tilstrekkelig å vaksinere de som kommer i kontakt med levende fugl, de som jobber med høns, kokker, etc.

Fagfolkene vet dette, så hvorfor oppstyret? Jo, de frykter ”at det viruset som nå skaper fugleinfluensa skal forandre seg og bli smittsomt mellom mennesker” (sitat fra Geir Stene-Larsen, direktør i Norsk folkehelseinstitutt, VG i går 19/10). Så de er altså redde for noe som kan skje, men som de ikke har noen indikasjoner på har skjedd.

Det ser altså ut til at denne ”katastrofealarmen” er en reaksjon fra et offentlig byråkrati som blåser opp noe som angår dem for at de overfor publikum og politikere skal få bekreftet sin eksistensberettigelse.

Så, hva er realiteter i dette? Grunnen til at slike epidemier oppstår i en art er det som kalles monokulturer: dersom man har mange individer av samme art nær hverandre (for eksempel høns i et hønsehus) vil sykdommer kom kun angriper høns, lett smitte og raskt ramme hele populasjonen. Dersom hønene var spredd over større områder, og ikke kun hadde omgang med andre høner, ville slike smittsomme sykdommer få langt dårligere vilkår mht spredning. I et fritt marked vil forsikringsselskaper ha ordninger som motvirket eksistensen av skadelige monokulturer.

Man bør absolutt holde seg frisk, og dette kan man øke sannsynligheten for ved å ha et variert kosthold med stort inntak av vegetabilier. Dette medfører også at ens immunforsvar blir styrket, og at man dermed reduseres sannsynligheten for å bli syk ved smitte. Alt i alt kan man si at den farligste fuglen som folk flest i Vesten omgås er stekt kylling.

Politikere fra de andre partiene strør om seg med gode løfter, og det som er fellers for alle disse løftene er at de er fullstendig virkelighetsfjerne. De som fremsetter disse løftene har liten virkelighetskontakt, og de har ingen innsikt i hvordan de skal få gjennomført det de lover. (Det er selvsagt derfor alle vet at valgløfter er intet verd.)

I dag er vi omgitt av utallige eksempler som illustrerer dette, men vi synes at dette eksemplet fra LOs valgavis i Oslo er enda mer virkelighetsfjernt enn de fleste andre valgløfter: ”Vi godtar ikke dårligere levekår og kortere levealder på Sagene enn på Frogner!”

Dette er overskriften på et intervju med Sps førstekandidat i Oslo.

La oss først si noen får ord om det som avgjør en persons levealder. For å leve lenge og holde seg frisk må man leve sunt. Man må spise riktig mat, man må trimme i rimelige mengder, og man må unngå overforbruk av slike ting som tobakk og rusgifter som for eksempel alkohol. Lever man slik, lever man godt og lenge og man blir sjelden syk. Lever man annerledes, spiser man usunt, trimmer man aldri, røyker og drikker man mye, blir man ofte syk og lever kortere. (Selvsagt kan også andre faktorer spille inn, men de nevnte er de viktigste parametrene som avgjør en persons helsetilstand og levealder.)

Grunnen til at de på Sagene lever kortere enn de på Frogner er at de på Sagene lever mer usunt enn de på Frogner. Hvorfor? Fordi de på Frogner i større grad enn de på Sagene har satt seg in i hva som skal til for å leve godt og lenge, og at de lever i samsvar med dette.

Men Sp vil altså utjamne dette. Hvordan? Skal de tvinge de på Sagene til å leve sunt? Skal de iversette opplysningskampanjer overfor de som lever usunt? (Andre muligheter vil vi ikke nevne her da vi tror at de er for totalitære selv for Sp.)

Vi kan bare slå fast at de tiltak som Sp antagelig vil gå inn for overhode ikke vil fungere.

Vi tillater os isteden å skissere DLFs løsning på denne problemstillingen. I dag er helsetjenester ”gratis”, dvs. vi betaler ikke for dem direkte eller via en forsikring, vi er tvunget til å betale for dem over skatteseddelen. Helsevesenet er derfor dyrt og dårlig, og fullstendig uten incentiver til å forbedre sitt levesett.

DLF vil at helsevesenet skal være privat, og at enhver skal kunne tegne forsikringer for å dekke store utgifter som evt. måtte komme. I et slikt system vil enhver måtte betale forsikringspremie etter risiko, dvs. at de som lever usunt vil måtte betale en høyere premie enn de som lever sunt. Dette vil være et sterkt incentiv til å leve sunnere.

Vi kan ikke annen en konstatere at Sps utspill kun er ønsketenkning fullstendig uten forankring i virkeligheten. Men dessverre vil nok valgresultatet vise at det mange av velgerne som lar seg lure av slike utspill.

I mange år hadde norske sykehus store problemer. Politikerne trodde at løsningen lå i å overføre dem fra fylkeskommunene til staten, og dette ble gjort for noen få år siden - "sykehusreformen" blir denne overføringen kalt.

Hvordan har dette gått? En artikkel i dagens Aftenposten sier noe om dagens situasjon, og det er fra denne artikkelen vi har hentet dagens overskrift.

Vi siterer fra Aftenposten: "Sykehusenes økonomi er blitt verre og verre siden sykehusreformen. Målet om langsiktig økonomisk balanse er fjernere enn noen gang. "

Etter reformen går det altså verre og verre.

Vi siterer videre fra Aftenposten: "Beregningsutvalget for spesialisthelsetjenesten går langt i å si at Stortingets mål om at sykehusene skal gå i økonomisk balanse i 2006 er urealistisk. Sykehusene sliter med store oppsamlede underskudd, økt gjeld og svekket evne til å betale løpende regninger. Dette slår Beregningsutvalget for spesialisthelsetjenesten fast i sin første årsrapport noensinne. Utvalgets jobb er å ta temperaturen på og tallfeste sykehusenes aktivitet og økonomi. ...

Det har ikke hjulpet at Stortinget har utsatt dette kravet fire ganger. Tvert imot har det bidratt til ustabile rammevilkår. Sykehusøkonomien har forverret seg kraftig de tre siste årene, fastslår utvalget, som ledes av professor i helseøkonomi Jon Magnussen. ...

Dette er utvalgets bekymringer i forhold til "langsiktig balanse mellom inntekter og kostnader":

* Oppsamlede underskudd øker og tilsvarer om lag 7 prosent av helseforetakenes inntekter.

* Nye investeringer lånefinansieres i stor grad og rentekostnadene vil øke. Samtidig må økte avskrivninger dekkes inn gjennom effektivisering.

* Store utfordringer er knyttet til vedlikehold av eksisterende bygninger.

* Den langsiktige gjelden øker og likviditeten (løpende tilgang på kontanter) forverres.

- Samlet betyr dette at helseforetakene innenfor sine rammer må finne rom for å betjene økte lånekostnader, samtidig som de skal drive i balanse og på sikt dekke inn oppsamlet underskudd på 4,7 milliarder kroner, skriver utvalget.

De to siste årene har sykehusene notert underskudd på rundt 2 milliarder kroner. Dersom sykehusene ikke får mer penger av Stortinget, må de neste år bruke 2 milliarder mindre enn i 2004." (Sitat slutt fra Aftenposten.)

DLF ønsker en helt annen organsiering enn dagens. Vi vil ha en modell basert på realisme, en modell som er basert på at alle helseinstitusjoner er provate uten offentlig inblnading, og vi vil at den enkelte kjøper forsikringer som skal dekke uventet store utgifter i forbindelse med kostabre lege- eller sykehusbehandling.

Dette er en realistisk modell, i sterk motsetning til dagens modell, som er basert på lite annet enn virkelighetsfjern ønsketenkning.

Vi sitere fra kapitlet om Helsevesenet i vårt program:

"DLF mener at problemene i helsevesenet kan løses ved at hele feltet privatiseres: alle sykehus bør bli private, og alle helseforsikringer bør overtas av private forsikringsselskaper. Dessuten må alle restriksjoner som hindrer opprettelsen av private sykehus avvikles; DLF tar sterk avstand fra den politikk som har som formål å hindre private i å helbrede syke.
...

Enhver bør da tegne en forsikring som skal dekke hans utgifter ved lege- og sykehusbehandling. En slik ordning vil være langt mer rettferdig enn dagens ordning: forsikringspremier i et privat system er avhengige av risiko. Ved å leve sunt (ved ikke å røyke, ved å ha riktig kosthold, ved å trimme i riktige mengder) vil man sterkt redusere sannsynligheten for å bli syk, og man vil derfor kunne slippe unna med en lavere sykeforsikringspremie. Lever man usunt (hvis man røyker, aldri trimmer, spiser usunt), vil man måtte betale en høyere forsikringspremie. (Enkle tester kan avgjøre hvor sunt en person lever, og forsikringsselskapene kan enkelt bruke slike for å fastsette størrelsen på forsikringspremien.)

En slik ordning er rettferdig, og den vil også påvirke folk til å leve sunnere. Dagens ordning innebærer at størrelsen på forsikringspremien er avhengig kun av en ting: den inntekten man har, og dette er meningsløst. Dessuten finnes det i dagens helsevesen intet effektivt forebyggende helsearbeid - kampanjer av typen «Spis frokost hver dag!» koster langt mer enn de smaker. DLF mener at forebyggende helsearbeid er svært viktig; det er bedre å hindre folk i å bli syke enn å helbrede dem etter at de er blitt syke. Dette er også svært kostnadseffektivt. Men reelt forebyggende helsearbeid er uforenlig med dagens «solidariske» modell for helsevesenet."

Som man ser vil DLFs modell gi oss et langt bedre helsevesen enn det vi har i dag.

Mange jordmødre er ikke villige til å medvirke ved senaborter, fortalte Dagsrevyen i går. Grunnen er at ved senaborter, aborter utført etter at mer enn 12 uker av svangerskapet er gått, er fosteret så utviklet at mange jordmødre har store etiske problemer med å delta i utførelsen av abortinngrepet. Nå er det slik at enkelte gravide kvinner får innvilget søknad om å få utført senabort, som regel begrunnet med at foster