Overskriften har vi tatt fra Human etisk forbuds blad Fri Tanke nr 3/08, og artikkelens ingress sier at ”Det er iskald stemning mellom IHEU [den internasjonale humanistorganisasjonen]og de muslimske landene i FNs menneskerettighetsråd”.

Artikkelen ”Naser Khader: - Tredje verdenskrig er her” på fritanke.no belyser temaet. Vi siterer:

”– Jeg har alltid lurt på hva stater som dreper folk fordi de skifter religion, gjør i FNs menneskerettighetsråd. Nå vet jeg det.

Dette sa Roy Brown fra den internasjonale humanistunionen IHEU etter at Egypt og Pakistan i mars hindret ham i å kritisere den såkalte ”Kairo-deklarasjonen” i FNs menneskerettighetsråd.

De to landene ville ikke akseptere det de oppfattet som ”kritikk av islam”.

Alternativ, muslimsk menneskerettighetserklæring
Kairo-deklarasjonen er basert på sharia, og er et forsøk fra de muslimske landene i organisasjonen OIC på å lage en ”muslimsk tilpasning til menneskerettighetene”.

OIC insisterer på at dette kun er en tilpasning til menneskerettighetene, og at Kairo-deklarasjonen ikke på noen måte står i motstrid til FNs menneskerettighetserklæring.

IHEU er uenig. De oppfatter Kairo-deklarasjonen som et forsøk på å undergrave helt fundamentale menneskerettigheter som ytringsfrihet og religionsfrihet.

De anklager også de muslimske landene for å forsøke å immunisere seg mot kritikk, ved hele tiden å vise til at deres ”religiøse følelser blir krenket”, og understreke behovet for ”respekt for religion”.

– Islamister har ingenting å bidra med

OIC (Organisation of the Islamic Conference) avviser FNs menneskerettighetserklæring. De mener den er i strid med sharia-lovgivingen.

I forrige uke gjorde IHEU et forsøk på å slå tilbake. Mens FNs menneskerettighetsråd satt i plenumsmøte, arrangerte IHEU en åpen konferanse der de blant annet hadde invitert den kjente danske politikeren Naser Khader og den kanadiske muslimen Tarek Fatah.

Naser Khader var den som gikk skarpest ut mot OIC-landenes forsøk på å lage sin ”egen alternative menneskerettighetserklæring”.

– Islamister har absolutt ingenting å bidra med når det gjelder menneskerettigheter. Likevel inviteres de til FN og blir respektert når de sier at religiøse verdier skal stå over de demokratiske. Dette kan ikke få fortsette, slo Khader fast.

Han sammenlignet situasjonen med tredje verdenskrig.

– Tredje verdenskrig er her. Men det er ikke ”krigen mot terror” jeg snakker om. Dette handler om krigen mellom islamisme som politisk ideologi, og demokratiske verdier. Og den får pågå fordi ledere i de vestlige landene ikke vil anerkjenne at det faktisk er en krig, konstaterte Khader.

Han understreket at dialog fungerer dårlig mot folk som vil bekjempe demokratiet. Da nytter bare konfrontasjon.

– Mange tenker at ”alle må få si sin mening og være med å bestemme”. Men når det gjelder islamistene blir dette naivt. Demokrater som tenker slik blir ”naivokrater”, sa Khader.

Den kanadiske muslimen Tarek Fatah understreket at Egypt, Pakistan og de andre OIC-landene ikke snakker på vegne av alle muslimer når de motarbeider ytringsfriheten ved å hindre kritikk av islamisme og sharia.

– Det er våre liv som muslimer i vesten som forplikter oss til å protestere mot OIC-landenes forsøk på snakke ”på vegne av alle muslimer”. Det gjør de ikke! slo Fatah fast.

Han konstaterte at de muslimske landenes forsøk på å stemple all kritikk av islamisme som anti-islamsk er et bedragersk.

– Det er min muslimske tro som krever at jeg skal protestere mot disse bøllene når de prøver å kneble de grunnleggende verdiene som sikres i FNs menneskerettighetserklæring, sa Fatah.

I mars ble IHEUs Roy Brown stoppet av Egypt og Pakistan da han forsøkte å si at Kairo-deklarasjonen og sharia-lovene er i strid med menneskerettighetene.

Roy Brown fra IHEU, som ledet konferansen, forteller til Fritanke.no at det stort sett var folk fra andre organisasjoner tilstede. Det var altså ingen offisielle representanter fra de kritiserte OIC-landene som hørte talene til blant andre Khader og Fatah.

Kun en person protesterte under debatten, forteller Brown. Det var en egyptisk advokat som beskyldte Naser Khader for å si at islam er rasisme.

Khader protesterte på dette og forklarte at det ikke er islam som religion han kritiserer for å være rasistisk, men islamisme som politisk ideologi. Både Khader og Roy Brown forklarte det skarpe skillet som må trekkes mellom disse to.

Da pakket den egyptiske advokaten sammen sakene sine og forlot salen idet han sa; ”Jeg vet hva jeg hørte…”. [sitat slutt]

Vi synes at dette stort sett taler for seg selv. Kader og Brown sier mye av det samme som vi ville sagt. Men vi trekker konsekvensen av dette: alle siviliserte land bør melde seg ut av FN.

”Regjeringen bruker for lite penger på forskning” var kritikken som kom fra lederen i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, Høyres Ine Marie Søreide Eriksen, i en nyhetsending på NRK i morges, og svaret fra ansvarlig statsråd, SVs Tora Aasland, var at de gjerne ville bruke mer på forskning, ”forskning er investering i fremtiden”, het det.

I dag er forskning en hellig ku som (nesten) alle ønsker mer penger til. Men også her har DLF et syn som avviker fra de andres. Vi er med på at forskning kan være en god investering, men vi har inntrykk av at en god del av dagens forsking, dvs. den som bedrives i offentlige institusjoner, er fra verdiløs til skadelig. Et eksempel på dette er den såkalte forskningen som skal påvise at menneskelig aktivitet påvirker klimaet på en katastrofal måte for derved å gi påskudd til å øke politikernes makt.

Å si at all forskning er investering i fremtiden dvs. i virksomheter, metoder, prosedyrer og produkter som skal gjøre våre liv bedre, er feil, men at mye forskning har dette resultatet er opplagt. Men hvem er best i stand til å vurdere hvilken type forskning som kan gjøre våre liv bedre? Er det politikere, som er dyktige til å gi tomme løfter og for hvilke det viktigste av alt er gjenvalg, eller er det folk som daglig arbeider med å utvikle produkter og metoder som folk vil etterspørre? Vi må også ta med her at politikere som investerer bruker andres penger, noe som alltid innebærer uforsiktighet og sløsing, mens private som investerer bruker egne penger i håp om å utvikle noe som folk vil sette stor pris på og som de kan tjene penger på.

Vi ser jo også at det er private som har utviklet nyttige ting innen felter som f.eks. medisiner og kommunikasjonsteknologi. Men bør ikke det offentlige få en stor del av æren for for eksempel kommunikasjonssatellitter? Romfart ble et prestisjeprosjekt for politikerne og det ble gjort nye godt arbeid i for eksempel NASA , men samtidig ble jo private som ønsker å etablere virksomheter på dette området stoppet av de politiske myndigheter. Og hva som hadde skjedd hvis dette området hadde vært fritt kan man spekulere om, men det er ingen grunn til å tro at resultatene hadde være dårligere enn de vi har i dag.

Man viktigst for vårt syn er at offentlig forskning er finansiert via skatter og avgifter, og dette er midler som blir tvunget fra folk under trusler om vold: ”Betaler du ikke 50 - 70 % av det du tjener til det offentlige kommer politiet og kaster deg i fengsel”. DLF mer at dette er en grunnleggende umoralsk måte å behandle folk på, og vi tar avstand fra en slik behandling, uansett hva formålet med de innkrevede pengene er. Vi mener at hvert individ skal ha full rett til å styre sitt liv, sin kropp, sin eiendom og sine penger! Tvungen finansiering av det offentliges virksomheter er klart i strid med dette grunnleggende prinsippet.

Vi er altså imot at forskning skal bedrives for penger innkrevet med vold (eller trusler om vold). Sagt på en annen måte: Vi er imot all offentlig finansiert av forskning (bortsett fra forskning innen politiet og militæret på områder som er relevante for de oppgave disse skal utføre, og hvor pengene er fremskaffet på frivillig vis.)

I de siste årene har det i Vesten skjedd en farlig utvikling, en utvikling som er i ferd med å redusere vår frihet ytterligere. Det er mange eksempler, og de har alle en fellesnevner.

”Grand Prix kjendis Knut-Øyvind Hagen, fra Hamar og hans kamerat ble brutalt overfalt natt til søndag. Ved 3- tiden spiser Knut-Øyvind Hagen og en kamerat kebab på Grønland Torg. To personer av utenlandsk opprinnelse kommer bort for en tilsynelatende hyggelig prat.- De sier selv de er homofile og sammen diskuterer vi hvilke plasser som er bra å gå ut, og så videre, forteller Hagen. … Vi går hvert til vårt, og fem minutter senere møter vi på dem igjen. De flyr rett på oss, forteller Hagen. - Det var forferdelig. Dette var helt klart på grunn av vår legning.” (fra nrk.no)

"…en 17 år gammel fransk-jødisk gutt ble slått bevisstløs av en gjeng nordafrikanere i Paris lørdag. Gutten bar kippa og overfallet skyldtes sannsynligvis at han var jøde.

Frankrike har Europas største jødiske befolkning og Europas største muslimske. Grove antisemittiske angrep setter ikke bare myndighetene i forlegenhet.” (fra document.no)

"En gruppe på Facebook har startet en aksjon mot Shabana Rehman fordi hun under åpningen av Litteraturfestivalen på Lillehammer lekte med å tenne på Koranen. Gruppen, som har 580 medlemmer, har stikkord "Brenn Shabana", og mange av innleggene er meget aggressive.

I talen sa Shabana at hun ikke ville tenne på Koranen for det ville bare gi boka enda mer makt. Men dette poenget tillegger protestskriverne ingen vekt. De er opprørt over at Shabana i det hele tatt våget å røre ved Koranen. Mange av innleggene er personlige og hatske. (fra document.no)

"Ingen kritikk av sharia i FN. En rekke muslimske land har forhindret at det kan rettes kritikk mot overgrep i tilknytning til islams sharia-lover i FN`s Menneskerettighetsråd.

Under den nylig avsluttede samlingen i Menneskerettighetsrådet i Geneve protesterte en rekke islamsk land kraftig mot at deler av sharia-lovgivingen ble kritisert. Rådet avbrøt talen formannen for menneskerettighetsorganisasjonen Assosciation for World Education, David Littman, holdt, der han fordømte bruken av steining, kvinnelig kjønnslemlestelse og vielse av mindreårige i land der sharia blir brukt som lov.

Talen ble møtt med heftig kritikk fra Iran, Egypt og Pakistan, og ble avbrutt ikke mindre enn 16 ganger:

- Sharia er ikke til diskussion i dette råd, og islam skal ikke korsfæstes her, lød kritikken fra den egyptiske repræsentant. En pakistansk repræsentant, der taler på vegne af Organisationen for Den Islamiske Konference (OIC), siger, at OIC's 57 medlemslande er "meget imod enhver direkte eller indirekte diskussion af sharia".

Rådets president, rumenske Daru Romulus Costea, ga OIC medhold i protestene:

- Sharia skal ikke diskuteres i FN's Menneskerettighedsråd, og den slags emner bør undgås, da vi ikke har religiøse eksperter her i rådet, siger Daru Romulus Costea, der er afgående formand.(fra document.no)

"Tegningene til Strasbourg. Muslimske organisasjoner i Danmark klager saken mot Jyllands-Posten inn for menneskerettsdomstolen i Strasbourg, etter at en dansk domstol igjen fant at karikaturtegningene faller inn under ytringsfriheten.

"[Danish] Muslim organizations intend to take the case to the European Court of Human Rights," Muslim leader Mohammed Khalid Samha told IslamOnline.net on Friday, June 20. .. "We were quite sure that the Danish judiciary would not be fair to Muslims," said Samha. (fra document.no)

"Kapitulasjon på våre vegne. På rekke og rad står de frem og argumenterer for at ytringsfriheten er en dumhet. Den siste i rekken [en rekke som innholder bla gammelkommunisten Dag Solstad] er professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, Janne Haaland Matlary, som Aftenposten selvfølgelig trykker til sitt bryst.

Knapt noe illustrerer forskjellen på Danmark og Norge som nyheten om at Kurt Westergaard skulle drepes av en kampsportekspert, kontrastert mot Matlarys fredagskommentar i selvsamme Aftenpost: Ytringsdumhet

I Danmark utspilles et dødelig drama: to tunisiere har i lang tid overvåket Westergaards hus, tegnet opp rominndelingen, kartlagt hvor mange beboere det har, sjekket at det ikke finnes noen hund. Intet skulle overlates til tilfeldighetene. Westergaard skulle drepes med kampsportteknikk. Han er 73 år og ville som han selv sier "ikke hatt en sjanse".(fra document.no)

"Hva er det med norske journalister? Først kom profeten Solstad og slaktet ytringsfrihetens hellige ku, så fulgte professor Matlary med sin definisjon av ytringsdumhet, og nå har leder av VGs kommentaravdeling Anders Giæver sluttet seg til flokken som latterliggjør folk som bruker ytringsfriheten på bekostning av andre (VGs definisjon) - risikofritt.

Alle finner de argumenter for å vise at ytringsfrihetens bolde riddere er latterlige. De sitter hjemme på bjerget og blåser seg opp, mens andre må ta støyten. (fra document.no)

Dette var et stort knippe alvorlige saker. (At mange av dem er hentet fra document.no kommer av at de er svært gode på dette området og at alle andre store presseorganer er løgnaktige.)

Hva er så fellesnevneren her? Jo, alle angrep på individuell frihet kommer fra krester som sogner til islam.

Alle disse angrepene kommer fra mennesker som vil at andre skal rette seg etter deres religion - og hvis de ikke vil rette seg etter det islam påbyr så mener de at det har rett til å bruke vold og trusler til å gjennomføre det de ønsker; de vil ikke at homofile skal praktisere sin kjærlighet, de vil ikke at vi skal ha ytringsfrihet, de vil ikke at vi skal ha religionsfrihet, og de vil bruke alle metoder – vold, trusler, FN, Strasbourg - for å få gjennomslag.

Verst er det at en rekke fremtrenede intellektuelle i Norge (og Vesten for øvrig) ikke står imot, men tvert imot ønsker å gi etter for kravene fra det som reelt sett er barbarer. Ikke bare de nevnte Solstad og Matlary - at kommunister og katolikker finner hverandre og kaster seg på en kamp mot ytringsfriheten burde egentlig ikke overraske noen - men også fremtredende norske regjeringsmedlemmer sammen med stortingspresidenten har stått opp og bedt oss rette oss etter det militante muslimer ønsker seg. Og ”the gentlemen of the press” er i alt for stor grad feige, kunnskapsløse, unnvikende og løgnaktige – hvis de da ikke i bunn og grunn direkte støtter det militant islam krever.

DLF synes at dette er en meget farlig utvikling. Vi vil ha frihet, vi mener at frihet er det eneste grunnlag for et sivilisert, fredelig og harmonisk samfunn, og at islam er en stor trussel. NB Vi er for religionsfrihet, muslimer skal ha all rett til å dyrke sin religion, men de skal ikke ha rett til ved tvang, trusler og vold å forsøke å redusere den frihet vi fortsatt har igjen i Vesten.

Det som er verst er at ingen som slipper til i den allmenne debatt forsvarer frihet fullt og helt. Generalsekretær Edgar Kokkvold forsvarer ytringsfriheten på en udmerket måte, og all ære til ham for det. En annen som våger å si sannheten er Hege Storhaug. Disse to er vel de eneste helter vi finner i Norge i dag. På de områder hvor de velger å kjempe støtter vi dem fullt ut, men ellers er det få, og som sagt er det ingen i den allmenne debatt som kjemper for full individuell frihet.

Siden det er så få som kjemper for frihet er det all grunn til å være urolig for fremtiden.

Det ser ut til at vi har urolige tider foran oss: gullprisen har steget kraftig, og prisene på olje/bensin og mat har også steget. Det er demonstrasjoner mot de høye prisene flere steder i verden. Det er grunn til å tro at stigende priser vil bli vanlig å noen år fremover, noe som kan føre til alvorlige uroligheter.

Men hvorfor har dette skjedd nå?

La oss ta et fugleperspektiv og se på de siste ca 50 år: 50-tallet var en relativt stabil periode med voksende velstand, 60-tallet var en brytningstid, og 70-tallet var meget urolig: arbeidsløshet, prisstigning, demonstrasjoner, streiker.

Hva skjedde på 60-tallet? (Vi legger stor vekt på det som skjedde i USA, USA er den sterkeste makt som finnes, og andre land i Vesten følger stort sett etter USA.) President Johnson brukte mye penger på Vietnamkrigen, og han ville bekjempe fattigdommen med offentlige overføringer. Dette førte til store økonomiske problemer; inflasjon, arbeidsløshet, fattigdommen ble ikke ble mindre – tidligere, da det ikke var noe offentlige tiltak mot fattigdom ble den stadig mindre.

President Nixon, som overtok etter Johnson, gjorde ingenting for å forbedre dette, tvert imot, og de økonomiske problemene fortsatte. Nixon var også den som endelig gjorde slutt på gullstandarden. Jimmy Carter overtok etter Ford som hadde overtatt da Nixon trakk seg pga Watergate, og han var enda verre: under ham ble alle problemer enda større.

Med Reagan, som slo Carter i et valgskred i 1980, kom det en liten endring, han la politikken noe over til høyre, og problemene begynte å forsvinne: økonomien ble langt bedre. Reagan gjennomførte noen skattelettelser, noe avbyråkratisering, noe privatisering, og han øket ikke den statlige regulering av økonomien i særlig stor grad. Samtidig gikk det en høyre-bølge over Vesten, og politikere som var nær Reagan ble valgt i andre land, for eksempel Thatcher i England (hun ble dog valg før Reagan).

80-tallet ble derfor en stabil periode med vekst, og denne forsatte inn på 90-tallet.

Etter Reagan og Thatcher fantes det ikke konservative politikere som våget å fortsette den relativt gode linjen. Både Bush sr og John Major gikk til venstre, og derved mistet de konservative initiatvet, og de venstreorienterte tok over: Blair i Engalnd og Clinton i USA.

Bill Clinton valgt til president i 1992, men hans venstreorienterte politikk ble i stor grad stanset av kongressen; han fikk ikke gjennomført noe av det han ønsket, det ble en stabil tid for næringslivet og den økonomiske veksten fortsatte.

Men så blir Bush jr valgt i 2000. Han er ingen Reagan-republikaner, han er en ”big government conservative”, og hans ideologi er ”compassionate conservatism”. Han øker ikke skattene, men på alle andre områder arbeider han for redusert frihet, han øker statlige støtteordninger og offentlig engasjement på en rekke områder, og han går inn for ytterligere reguleringer av næringslivet. Politikken som han og hans sentralbank fører er en sterk inflasjonspolitikk.

(Hans ideologiske guruer, de ny-konservative, er forhenværende sosialister som fortsatt har beholdt sitt kollektivistiske og altruistiske grunnsyn. Bush utformer sin politikk i samsvar med dette. Bush er religiøs, og også dette preger hans politikk. Vi ser dette også i svarene på terrorangrepene 11. september; Bush fører ikke en forsvarspolitikk som går ut på å knuse fienden, han fører en altruistisk krig som har som hovedformål å gi afghanere og irakere demokrati.)

Bushs økonomiske politikk, som altså inneholder en kraftig inflasjonspolitikk, fører til at pengene – dollaren - blir mindre verd, og det er dette som er den egentlige årsaken til at prisen på alt fra gull via olje til ris stiger: det er egentlig ikke prisen på varen som stiger, det er pengene som er blitt mindre verd. (dette gjelder først og fremst dollaren, men de fleste andre valutaer følger med).

Så vi frykter og regner med at problemene blir større fremover.

Det som kan gi en løsning er noe av det samme som skjede fra ca 1980, en ny høyre-bølge. Men da må det finnes politikere som kna gjøre en endring. Reagan gjorde noe, men langt mindre enn han hadde lovet, og langt mindre enn en god liberalist ville ha gjort. Men selv det lille Reagan (og Thatcher, mfl.) gjorde, førte til ca 20 år med stabil og voksende velstand. Nå ser det dessverre ut til at den venstreorienterte politikken som Bush (og tilsvarende ledere i andre viktige land) har stått for vil føre til kriser med arbeidsløshet, synkende velstand og i verste fall i denne omgangen, kanskje mangel på viktige varer.

Det ser dog ut til at folk flest på et vis forstår dette. Hvis vi ser på valgresultatene i en rekke vestlige land i de siste årene så ser det slik ut: Tyskland valgte konservative Merkel, Frankrike valgte konservative Sarkozy, Italia valgte konservative Berlusconi, i England fikk Labour sitt største valgnederlag på 40 år i det nylige lokalvalget, irene sa Nei til enda mer EU-byråkrati. Og i Norge har FrP og Høyre rent flertall på meningsmålingene.

Men lover ikke dette bra da? Nei, fordi ingen av disse politikerne kan gjøre selv det lille som Reagan og Thatcher gjorde. Og mht det som vil skje i USA med en ny president: McCain er svært ille, og Obama er enda verre.

Så vi må dessverre konstatere at vi er ikke så optimistiske mht de neste års utvikling.

Avisene har de siste dager fortalt om en nyoppdaghet stamme inne i Amazonas: de skal ha vært så isolert at de aldri har møtt siviliserte mennesker tidligere. Disse har levet (som det påstås) i pakt med naturen, og har aldri brukt noen form for teknologi (annet en spyd og pil og bue til jakt, etc.)

Hvordan ha så disse menneskene liv vært? En artikkel i Dagbladet i går forteller noe. Med tittelen ”I et fengsel av underutvikling” forteller artikkelen bla at ”Høy spedbarnsdødelighet, ødeleggende sykdom, knugende fattigdom. Dette er livet til urfolket i Amazonas … ”.

Og slik er det å leve i pakt med naturen dersom man ikke bruke fornuften for å gjøre sine liv bedre: Ved å analysere virkeligheten rasjonelt kan man gjøre oppdagelser som gjør liver bedre å leve:

Man kan sørge for å spise riktig mat og unngå skadelig mat
Man kan finne metoder for å helbrede sykdom
Man kan finne ut hvordan man kan holde kroppen i god stand
Man kan holde god hygiene og derved redusere risiko for skydom og smittespredning

Videre, man kan lage redskaper som gjør arbeid lettere (traktor), man kan lage maskiner som utfører tungt og kjedelig arbeide (fabrikkroboter), man kan lage apparater som gjør det lette å oppdage og kurere sykdommer eller å utsette død (røntgen, pacemakere) og man kan lage transportmidler som gjør det lett og enkelt å reise store avstander (bil, fly), osv.

Videre kan man lage ting som gjør livet mer interessant og spennende å leve: alt fra CDer og DVDspillere, PC-spill, mobiltelefoner, GPSer, og millioner andre ting.

Akkumulering av kapital gjør også den enkelte mer produktiv, og han kan derfor redusre sin arbeidstid og allikevel være så produktiv at han ved relativt lite arbeid kan skape seg stor velstand.

Det er slike ting som en rasjonell sivilisasjon kan gi. Men til tros for at vi i Vesten har slike ting lett tilgjengelig, er det enkelte som ønsker at vi skal vende tilbake til naturen.

Men som reportasjen i Dagbladet forteller, livet i naturen uten teknologi er, for å bruke Thomas Hobbes’ formulering fra en annen sammenheng: ”solitary, poor, nasty, brutish, and short”: Dagbladet forteller om stammen i Amazonas at levealderen er på ca 40 år, barnedødeligheten er på nesten 50 %.

Så vi i DLF vil ikke tilbake til naturen, vi vil leve i fred, harmoni og velstand. Vi mener at dette er et meget høyverdig etisk ideal, og vi tar sterk avstand fra alle de som hyller ”et liv i pakt med naturen” som et høyverdig moralsk ideal og som noe å trakte etter.

Men er en mellomting mulig? Nei, det et det ikke. Den store sivilisasjon vi nå har er bygget på og forutsetter rasjonalitet og frihet, og disse hører intimt sammen og de er udelelige: Like lite som man kan være litt gravid så kan man ha kun litt frihet og kun litt rasjonalitet: hvis man forlater disse prinsippene er man på vei bort fra dem og vil, hvis man ikke snur, ende opp med svært liten rasjonalitet i kulturen og ingen frihet i samfunnet. Og hvis denne utviklingen fortsetter lange nok havner vi tilbake i naturen enten vi vil det eller ikke. Altså: Hvis rasjonaliteten og dermed friheten forsvinner fra kulturen, dvs. hvis disse to prinsippene slutter å dominere kulturen, vil vi også miste resultatene av dem: teknologi og velstand.

Og dessverre er det mye som tyder på at det er denne veien vi i Vesten befinner oss på.

Vi hadde ikke full ytringsfrihet i Vest-Europa før antallet muslimer begynte å øke kraftig for ikke mange årene siden. Noen eksempler: Blasfemi var forbudt ("Life of Brian" ble først forbudt i Norge, Kiss-logoen er forbudt i Tyskland (fordi de to siste bokstavene ser ut som SS-symbolet fra nazi-tiden),såkalte Holocaust-fornektere blir stadig fengslet i Østerrike og Tyskland (og folkene i Amnesty, som sier at det er for ytringsfrihet og arbeider for å hjelpe de som rammes av å ytre upopulære meninger, viser hvor hyklerske de er ved ikke å gjøre noen ting for å få dem ut).

Før vi går videre vil vi si at vi er for ytringsfrihet uansett hvilke meninger som vil komme til utrykk: Vi er enige med Voltaire og George Bernhard Shaw som sa hhv at ”Jeg er uenig i hvert ord du sier, men vil til min dødsdag forsvare din rett til å si det" og ”Ytringsfrihet betyr retten til å si det andre ikke vil høre".

Men etter at vi begynte å få mange muslimer i Vest-Europa har ytringsfriheten stadig blitt angrepet. Muslimer vil ikke tillate krenkelser av Muhammed, og en muslim drepte Theo van Gogh som laget en islam-kritsik film. Andre kunstnere som har laget islam-kritisk materiale har gått i dekning, kunstneriske arrangementer som er blitt vurdert til å krenke muslimer er blitt stanset, osv.

I denne situasjonen skulle man tro at de fremste politikere og intellektuelle reiste fanen og gikk på barrikadene for å forsvare ytringsfriheten. Men det er det motsatte som skjer.

Mannen som anses som Norge fremste forfatter for tiden, Dag Solstad, har gått ut og sagt at ytringsfriheten ikke er viktig: stor litteratur kommer ut selv om det er skrevet i i land som ikke har ytringsfrihet, sier han. Men hvor er hans solidaritet med skribenter og forfatter som ikke kan leve trygt, som blir kastet i fengsel, som blir drept - bare fordi de sier sin mening? Solstad viser ingen solidaritet med slike.

Adresseavisen publiserte i går en karikaturtegning av en selvmordsbomber i form av en blotter med turban og følgende tatovering på maven ”Jeg er Muhammed”. Tegneren benektet at dette skulle være religionsstifteren Muhammed - Muhammed er jo det vanligste navn i verden - og sa noe sånt som at terroristen skjulte seg bak religionen, og han sa at han mente at det var galt å publisere Muhammedkarikaturene (som først ble publisert i Danmark i 2005, men som etter dette er publisert i alle store norske aviser). Heller ikke han forsvarte ytringsfriheten.

Det virker som om det er uklart hva ytringsfriheten består i. Enkelte av de som er mot ytringsfrihet bruker begrunnelser som at ”man kan jo ikke avsløre naboen sex-liv” så da er det begrensninger på ytringsfriheten allerede der. Men poenget med ytringsfrihetden er at man trygt skal kunne gi uttrykk for sine meninger. Vi siterer fra www.forytringsfrihet.no:

”Ytringsfrihet er retten til å gi uttrykk for de meningene man måtte ha, uansett hvor upopulære og krenkende de måtte være. Ytringsfrihet inkluderer retten til å være blasfemisk, og retten til å gi uttrykk for oppfatninger som andre måtte anse som vanvittige eller meningsløse.

Ytringsfrihet har man dersom staten ikke forbyr noen typer meningsytringer, og dersom staten effektivt stanser de som forsøker å hindre andres meningsytringer.

Det er ikke i strid med ytringsfriheten dersom for eksempel en redaksjon ikke vil publisere visse meninger i sin avis, men det er en krenkelse av ytringsfriheten dersom noen forsøker å hindre andre i å gi uttrykk for sine meninger i egne organer.

Ytringsfrihet omfatter ikke noen rett til å viderebringe for eksempel forretningshemmeligheter, forsvarshemmeligheter, eller opplysninger om andre menneskers privatliv. Ytringsfrihet innebærer heller ingen rett til å fremsette reelle trusler eller til å oppfordre til rettighetskrenkende handlinger i situasjoner hvor man kan forvente at de vil bli gjennomført.

Ytringsfrihet er et tegn på sivilisasjon: primitive samfunn har alltid forbud mot visse typer ytringer. I Vesten har vi i mange år, siden opplysningstiden, i stor grad hatt nærmest total ytringsfrihet (selv om det har vært mindre unntak, for eksempel forbud mot blasfemi).” (sitat slutt)

Det ser altså ut til at våre politikere svikter ytringsfriheten. Stadig oftere sier de ting som tyder på at de vil innskrenke ytringsfriheten:

Her er utenriksminster Gahr Støre i Aftenposten 1/6: ”Derfor er ytringsfrihet så avgjørende. I vår kultur er det en bærende verdi. For meg er ytringsfriheten noe vi bare kan være for. Samtidig kan det ikke være slik at det er en rett som trumfer alle andre rettigheter og verdier. Også ytringsfriheten må brukes med gjennomtanke og klokskap. Samtidig; å fremme ytringsfriheten som verdi handler også om å sikre alles like rett til å komme til orde. Bare slik kan vi sikre rettferdighet og ta vare på enkeltmennesket i demokratiske samfunn. Ytringsfrihet er en menneskerett som er begrunnet med alle menneskers likeverd.” (sitat slutt)

Her kan man bare si hallo? Utenriksministeren er her helt på jordet. Ytringsfrihet er ikke begrunnet i likeverd, men i menneskets rett til sitt eget liv, sin rett til å søke etter lykken på den måten han finner er rett, den er begrunnet i søken etter sannet, og den er begrunnet til beskyttelse av de som vil gå originale og upopulære veier. Dette inkluderer beskyttelse av de som har eksentriske meninger, meninger som kan støte andre.

Vi vil repetere noen sitater fra fremtredende politikere om dette svært viktige spørsmålet.

Kjell Magne Bondevik: ”vi har ytringsfrihet, men den må benyttes med måte”.

Jens Stoltenberg har uttalte at den norske redaktøren var delvis ansvarlig for ambassadebrenningen i Damaskus (ambassaden ble brent ned i protest mot at norske aviser hadde publisert Muhammed-tegningene).

Trond Giske: ”Ytringsfriheten skal brukes med forstand. Det handler ikke bare om hva som er lov og ikke lov, man hva man bør gjøre i saker som kan oppleves støtende”. For å si det forsiktig; her tar statsråd kulturminister Giske helt feil; han blander sammen juss og moral

Torbjørn Jagland: ”Det er ikke riktig som lederen av Islamsk Råd hevder at ytringsfriheten står over religionen i vårt samfunn. Religion og ytringsfrihet er to forskjellige kategorier som må leve side om side. Om dette kan vi ikke inngå noen kompromisser”.
Disse sitatene, med kildehenvisning og kommentarer, er gjengitt i vår kommentar for 3. oktober 2006.

Som sagt, ytringsfriheten synger muligens på siste verset.

Vi avslutter med følgende ferske eksempel fra England: En bilist hadde hengt opp det gamle engelske St George-flagget (et hvitt flagg med et rødt kors) på sin bil, og han ble bedt av politiet om å ta den ned fordi det kunne oppfattes som rasistisk.

Vi i DLF er sterke tilhengere av ytringsfriheten. Vi vil forsvare den og vi vil benytte den slik den er ment: vi vil gi uttrykk for våre meninger uansett hva politikere fra andre partier og intellektuelle som Solstad måtte mene: Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet som hører frie mennesker og siviliserte samfunn til.

Vi vil som sagt ikke gå inn for å provosere og å si ting bare for å vekke oppmerksomhet, men vi forsvarer andres rett til å gjøre dette. Men vi vil gi uttrykk for våre meninger uansett hvilke begrensinger nye lover etter hvert måtte legger på dem.

Det er god grunn til å feire 17. mai, Norge grunnlovsdag. De fleste som feirer denne dagen feirer nasjonal selvgodhet, men denne dagens virkelige innhold - et jubileum for grunnloven - er det god grunn til å feire.

Da grunnloven ble vedtatt, var den en av de mest progressive og opplyste i verden. Etter gjennombruddet for frihetlige ideer i USAs uavhengighetserklæring i 1776, var Norges grunnlov en av de første som la stor vekt på det vi i dag vil kalle individers rettigheter. I det store og hele er altså grunnloven, slik den ble vedtatt, i samsvar med DLFs politikk, og den er i strid med hovedtrekkene i den politiske utvikling som har skjedd siden 1814.

Grunnloven inneholdt riktignok noen punkter som DLF er uenig i (Norge skal være kongedømme, det skal være begrensninger på innvandring, staten har rett til å pålegge borgerne verneplikt, staten har rett til å innføre tvungen beskatning), men et stort antall punkter er i fullt samsvar med et politisk system med respekt for individers rettigheter:

Grunnloven sier at ingen skal dømmes uten etter lov og dom, at det skal være likhet for loven, at det er forbud mot tortur, at det skal være ytringsfrihet. Grunnloven legger også opp til at adelen skal avskaffes. Disse punktene er det alminnelig enighet om idag, men følgende punkter blir stadig brutt: opprinnelig inneholdt grunnloven en bestemmelse om at staten kun skal ha rett til å beskatte i det omfang som er nødvendig for å finansiere statens egne utgifter (dvs. til administrasjon) - grunnloven ga ikke tilltatelse til beskatning til formål som velferd, overføringer, næringsstøtte, u-hjelp, etc.

Men følgende bestemmelse står fortsatt i Grunloven: «Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheten bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden» (Paragraf 101). Men det er vel liten tvil om at Stortinget etter 1814, og spesielt etter 1945, har vedtatt et stort antall lover som begrenser næringsfriheten.

Så, det er all grunn til å feire Grunnloven - 17. mais egentlige innhold.

Er der noe vi ikke har for lite av i Norge så er det underlige debatter. En av de underligste har pågått noen måneder, og den handler om hvorvidt det bør være tillatt å bruke andre flagg enn det norske på 17.mai, i 17.mai-toget.

De i mange tilfeller selvutnevnte talsmenn for innvandrerne sier at man absolutt bør kunne bruke andre lands flagg i 17.mai-toget, og de tenker da antagelig på det pakistanske flagget eller det palestinske flagget eller det iranske flagget. Dette vil de ha for at barn fra disse landene skal føle seg hjemme og velkomne i Norge.

Meget overraskende har 17.mai-komiteen stått konsekvent på å si Nei til å tillate andre flagg enn det norske i 17.mai-toget i Oslo, og til ingens overraskelse går Oslos ordfører Fabian Stang fra Høyre i dag ut i fullt samsvar med Høyres vanlige prinisppløshet og med Høyres vanlige forsøk på å være venner med alle ved å sette 17.mai-komiteens syn til side og si at alle lands flagg er tillatt i toget.

Hvorfor feires 17. mai? Jo, fordi 17. mai er den dagen i 1814 da Norge fikk en ny grunnlov, en grunnlov som ga innbyggerne meget stor frihet. Det er dette man feirer 17. mai. Man feirer friheten og man feirer den norske statens grunnlov som ga oss den friheten.

Når vi feirer denne dagen bruker vi flagget fordi det symboliserer det frie landet Norge.

Hvis man ser etter i kalenderen så ser man at det om 17. mai står at den er grunnlovsdagen. Det er altså grunnloven, den norske grunnloven og den friheten den representerer, som feires 17 mai.

At man da ønsker å bruke flagg som representerer regimer som det i Pakistan, et land som er nærmest ved å være et islamistisk diktatur, eller det palestinske flagget, et flagg som representerer krefter som vil eliminere det nonelunde frie landet Israel og erstatte det med et islamistisk diktatur, ser ut til å ikke stemme helt overens med det som er 17 mais egentlige budskap.

(De innvandrere som gjerne vil feire sitt hjemlands kultur må gjerne gjøre dette på landets egen nasjonaldag, og der gjør de da også; i en årrekke har innvandrere fra Pakistan i Oslo feiret sitt hjemlands nasjonaldag. På samme måte har amerikanere med norske aner feiret 17. mai i USA. Men disse går ikke med norske flagg 4. juli).

Og mht andre lands flagg, vi kan forstå at noen vil bruke andre noenlunde frie lands flagg på 17. mai, for eksempel det amerikanske flagget eller det israelske flagget. Så hvis det blir et mangfold av flagg i 17.mai-toget så får vi se om de som bærer palestinske, iranske og pakistanske flagg klarer å la de som går med israelske og amerikanske flagg være i fred.

Så vidt vi ser det er arrangementene 17. mai offisielle arrangementer som har som formål å feire friheten den norske grunnloven la opp til. Det er da naturlig at man kun benytter norske flagg. Å benytte flagg som representerer land og ideologier som står sterkt imot denne friheten virker underlig, og det er rimelig at arrangøren bestemmer at kun norske flagg skal brukes.

I blant dukker det opp konservative politikere som virker lovende, også sett ut fra et liberalistisk synspunkt. Men så, når de blir valgt, viser det seg nesten alltid at de svikter, dvs. de går bort fra de gode taktene de viste før de ble valgt og fortsetter den vanlige sosialdemokratiske politikken som bare gjør alt om er galt enda verre.

Den siste i den lange rekken av slike konservative politikere er Frankrikes nyvalgte president Nicholas Sarkozy.

Sarkozy var i en periode innenriksminister, og han kjørte da det som ble beskrevet som en hard linje overfor det som reelt sett var militante muslimer og deres forsøk på å starte borgerkrig i enkelte forsteder til Paris.

En av hovedgrunnene til at Sarko ble valgt var at han lovet å slå hardt ned på videre forsøk fra disse militante muslimene på å nærmest overta enkelte bydeler. Men her har han sviktet. Han har nesten ikke gjort noen ting for å stoppe voldsbølgene som fortsatt iblant forekommer i enkelte av forstedene til Paris.

Frankrige er en velferdsstat som er kommet så nært sammenbruddet at krisetegnene er tydelige, arbeidsløsheten er omtrent dobbelt så stor som i andre land i Vesten, og de mange offentlige ansatte har ekstremt gode ordninger, f.eks. en svært lav pensjonsalder. Sarkozy lovet før han ble valgt å gjøre noe med dette, men han har ikke gjort noen ting på dette området. Så problemene i fransk økonomi vil bare fortsette å vokse.

Enhver byråkrats våte drøm EU, fortsetter å bli mer byråkratisk. For noen år siden hadde de utarbeidet en konstitusjon som skulle gjelde for hele EU, og denne ble lagt frem til folkeavstemning i en rekke medlemsland. I de aller flest tilfeller ble forslaget avvist med god margin – mange fryktet at enda mer makt skulle overføres fra nasjonale politikere til byråkrattoppene i EU.

En ny versjon av grunnloven ble så utarbeidet, og Sarkozy sørget for at denne ble vedtatt uten folkeavstemning. Paul Belien, redaktør i Brussels Journal, kommenterer dette slik: “He also used his large parliamentary majority to change the French constitution and subsequently ratify a treaty which transfers substantial powers from Paris to the European Union authorities in Brussels, even though the French had rejected such a transfer of sovereignty in a referendum in 2005. Their president deliberately denied the French a referendum on the new treaty because, as he himself admitted openly, they might reject it if given the opportunity.”

Han har heller ikke gjennomført skattelettelser eller reelle privatiseringer. Han har også vært alt for ettergivende og imøtekommende overfor islam.

Og dette har viste seg på den enste måten det kan vise seg: Sarko og hans parti synker i oppslutning: Ved presidentvalget fikk han 53 % av stemmene, et imponerende tall når deltagelsen også var rekordhøy (85 %), noe som skulle gi ham et skikkelig mandat til å øke friheten og redusere innflydelsen fra alt fra militante muslimer til fagforeningspamper. Dessverre viste det seg med en gang at han la kursen kraftig til venstre, bla. tok han sosialister med i sin regjering.

Som følge av at han har forlatt sitt utgangspunkt har han miste oppslutning, hans støtte har i de ti månedene siden valget sunket fra 65 % til 38 %. Og lokalvalget i begynnelsen av mars ble et nederlag for Sarkozys parti UMP, det fikk kun 45 % av stemmene, mens sosialistene fikk 47 %.

Så det vi kan si er at konservative nesten alltid svikter, og dermed mister de oppslutning og så taper de valg. De konservative som gjør det godt er de som går til høyre (Thatcher, Reagan – selv om disse ikke var i nærheten av å gå så lang til høyre som de burde), mens de som går til venstre, de taper: George Bush sr, John Major, George Bush jr, Nicolas Sarkozy. Vi er rimelig overbevist om at en president John McCain vil bli å finne på denne taper-listen.

Til slutt vil vi advare liberalister mot å støtte konservative politikere: de konservative er kun sosialdemokrater som på enkelte punkter har en ikke så aller verst retorikk. Men i praktisk politikk er de praktisk talt alltid like ille som sosialdemokrater.

”Vil ha Robin Hood-skatt” er overskriften i Aften i går på en artikkel om SVs skattepolitikk: ”Vi skal ta mer fra de ti prosent rikeste og bruke pengene på å gi skattelettelse til de andre, sier Heikki Holmås (SV)”, sier ingressen.

Robin Hood, som antagelig var en historisk person som levde på 1200-tallet i England, dukker ofte opp i politikken. Myten om ham forteller at han tok fra de rike og ga til de fattige, og myten forteller også at de fattige satte pris op dette. Alle venstreorienterte liker denne myten, og for dem er denne mytiske Robin Hood et moralsk forbilde.

Vi har to ting å si til dette. For det første er den vanlige fremstillingen av ham en myte, dvs. at det ikke er historisk korrekt. Det er riktig at Robin Hood tok fra de som hadde mye og ga til de som hadde lite, men på 1200-tallet, men hvem var det da som hadde mye? Jo det var lensherrer og adelsmenn og skatteoppkrevere og krigsherrer. Og grunnen til at disse hadde mye var at vanlige folk reelt sett jobbet som slaver for disse.

Det Robin Hood gjorde var å ta penger fra de som hadde inntekter av slavearbeid og ga det tilbake til slavene. I utgangspunktet er dette en god ting, man i praksis førte dette jo til at vanlige folk ble utsatt for represalier fra makthaverne, og det førte også til at adelsmennene i større grad måtte beskytte det som kunne stjeles fra dem, og derfor ble skattene øket slik at de kunne finansiere bedre vakthold. Så Robin Hoods aktiviteter førte antagelig til at byrdene på leilendingene/vanlige folk ble anda tyngre.

Men å bruke dette bildet i dag, hvor de rike ikke tjener penger på å benytte vanlige folk som slaver, å bruke dette i dag hvor de rike er rike fordi de er oppfinnsomme, kreative, og har innsats og skaperevne langt utover det vanlige, det er grovt upassende.

En adelsmann i middelalderen var rik fordi han reelt sett hadde stjålet sin rikdom fra vanlige folk, men å si at rike i vår tid – Thomas Edison, Henry Ford, Bill Gates, Steve Jobs, Paul McCartney, John Fredriksen, John Carew og et stort antall andre entreprenører, bedriftseiere, oppfinnere, kunstnere, sportsmenn, etc. er rike fordi de har stjålet fra vanlige folk, det er meningsløst. Disse er rike fordi de har skapte varer, tjenester og verker som folk frivillig har valgt å kjøpe, og som har gjort vanlige folks liv bedre.

Det Robin Hood egentlig gjorde var noe helt annet enn det SV nå ønsker. Det SV nå ønsker er å straffe de mest begavede og dyktigste mennesker som finnes, de ønsker å straffe folk som arbeider mye og som gjør våre liv bedre. Dette er etter vårt syn grovt umoralsk. En slik politikk vil også føre til at den generelle velstand synker fordi den fører til at de mest begavede velger å være mindre kreative og i mindre grad driver verdiskapning (dette ser vi på det faktum at frie land med lav skatt er mer velstående enn land med liten frihet/ høy skatt og store overføringer).

For det andre: det er ofte slik at myten har større vekt enn sannheten. Og myten om Robin Hood sier at han tok fra de rike og ga til de fattige, og mange betrakter dette i dag som et moralsk ideal. Alle partiene på Stortinget mener at dette er prisverdig (de støtter dette ved for eksempel å være tilhengere av progressiv skatt og av statlige overføringer).

DLF har også her er annet syn. Vi mener det er grovt umoralsk å ta fra de rike og gi til de fattige. Vi mener at alle har rett til å beholde det de tjener, og dersom noen er dyktige og kreative og derfor tjener mer, så sier vi bare ”Gratulerer. Vi setter stor pris på din dyktighet”.

De som er dyktige er med på å skape velstand for oss alle, og jo større frihet de har, jo bedre blir det for vanlige folk. Så det som tjener vanlige folk best er at de rike får beholde det de tjener.

Dette betyr at også de som primært ønsker velstand for folk flest burde gå inn for at de rike skal få beholde det de tjener, men vår begrunnelse er ikke slik. Vår begrunnelse er at alle har rett til å beholde det de tjener, og dette gjelder også de rike.

Vi har stor forståelse for den historiske Robin Hood. Han arbeidet reelt sett med å – eller forsøkte å - redusere skattebyrden for folk flest. Men den Robin Hood som opptrer i myten, han som vil ta fra de rike uten hensyn til hvorfor noen er rike, ham har vi intet til overs for. Den som søker å gjennomføre en politikk som den mytiske Robin Hood gikk inn for, han arbeider egfentlig for å ødelegger velstand og å spre fattigdom, og DLF er imot en slik politikk.

Document.no gir et sammendrag av en sak i Danmark. En av de tegnerne som tegnet Muhammed er blitt utsatt for drapstrusler, og ”et 20-tall foreldre velger å permittere en ansatt i barnehaven til deres barn, fordi hun er gift med en tegner noen står etter livet. Det skjer i Danmark i det Herrens År 2008. Det er terrorens mekanikk i praksis: folk foretrekker en liten innrømmelse - i dette tilfelle måtte en medarbeider bort, - mot den store katastrofen, - at noe skulle kunne skje med deres barn. Hvem kan fortenke dem i det?...”

På et vis er dette helt forståelig. Det folk er mest opptatt av er egne barn, og at de ikke vil utsette sine barn for den minste risiko er lett å forstå.

På den annen side vil slike innrømmelser føre til at terroristene vil komme med sterkere krav, og da vil folk flest synes at det er greit å være stadig mer ettergivende. Til slutt vil da all frihet være tapt.

Hva er da løsningen på dette? Det burde være klinkende klart at vi i Vesten har ytringsfrihet. Det er statens oppgave å beskytte den, dvs. staten har som oppgave å stoppe alle som truer ytringsfriheten, staten har som oppgave å eliminere alle trusler mot ytringsfriheten, staten har som oppgave å beskytte alle som bruker den.

Grunnen til at vi får slike problemer som beskrevet ovenfor er at staten ikke gjør denne jobben. Staten lar terrorister fritt få fremsette trusler, og da er det ikke overraskende at truslene blir stadig kraftigere, og at flere og flere kaster ytringsfriheten på båten og finner seg i innskrenkningene.

Hva burde staten ha gjort.? Staten ved regjeringssjefen burde ha sagt at ”vi har ytringsfrihet, og vi vil ikke komme til å gi etter for krav om at den skal innskrenkes. Det er heller ikke slik at den kun skal brukes klokt, alle skal kunne bruke den til å gi uttrykk for akkurat de meninger de måtte ha, kloke eller ukloke. De som er uenige har også rett til å si dette, men de har ingen rett til å fremsette reelle trusler med de som har meninger eller kommer med ytringer de ikke liker. Det er straffbart å fremsette reelle trusler, og de som gjør dette vil bli arrestert og dømt. Siden det i visse miljøer (blant muslimer) ofte forekommer personer som fremsetter trusler, og endog begår vold mot personer som benytter sin rett til å ytre seg, vil disse miljøene bli overvåket. Den som forsøker å ramme andre med vold eller trusler når de gir uttrykk for upopulære meninger, de vil få strenge straffer”.

I det konkrete tilfelle med barnehaven burde de involverte få tilstrekkelig politibeskyttelse slik at ingen følte frykt, samtidig som de som fremsatte truslene ble overvåket og uskadeliggjort.

Dessverre kommer intet av dette til å skje, politikerne er alt for ettergivende. Hvorfor? Politikerne bare gjør det folket ønsker, og i folket er det intet ønske om å stå så hardt på for å forsvare ytringsfriheten. Og hvorfor det? Fordi folk flest har liten tillit til den Vestlige samfunnsmodellen (som innebærer ytringsfrihet) og de verdier den bygger på: rasjonalitet, individualisme, rasjonell egoisme, politisk frihet, fri markedsøkonomi/kapitalisme; isteden har folk flest stor respekt for og ser opp til andre modeller, modeller som bygger på irrasjonalitet, kollektivisme, ufrihet, religion, politisk styring. Det er dessverre vanlig i Vesten i dag å enten mene at andre samfunnsmodeller, modeller som innebærer ufrihet, er like gode eller bedre enn Vestens modell.

Og da er løpet kjørt.

Skal vi klare å beholder frihet og velstand og ytringsfrihet må det være bred oppslutning om de grunnleggende verdier som den vestlige modellen bygger på. Forsvinner denne oppslutningen, da forsvinner frihet, da forsvinner velstand, og da forsvinner sivilisasjonen.

Det å gi etter for krav om reduksjon av ytringsfriheten er det samme som å gi Fanden lillefingeren. Men grunnen til at Vesten nå er i ferd med å gjøre dette er at oppslutningen om de grunnleggende Vestens verdier nærmest er borte. Og forsvinner oppslutningen om Vestens verdier, da er det game over for samfunn med fred, frihet og velstand. Skylden for den triste utvikling vi nå ser ligger hos de som har forlatt Vestens verdier.

Vi kom til å tenke på denne replikken fra slutten av filmen Spartacus da vi leste om den siste utviklingen i karikaturstriden i Danmark. Filmen handler om slaveopprøret mot romerne ca 70 f.Kr., og dets leder, slaven Spartacus. Opprøret ble slått ned, og romerne tar et meget stort antall fanger. Men de ønsker å finne lederen og sier til fangene noe slik som at ”Spartacus må melde seg, hvis ikke torturerer vi 1000 av dere”. Spartacus melder seg og sier ”Jeg er Spartacus”.

Men de andre fangene stiller seg solidarisk med ham og også de begynner å si ”Det er jeg som er Spartacus”, ”Nei, det er jeg som er Spartacus”, osv. Til slutt har alle fangene sagt at det er de som er Spartacus, og romerne kan ikke få tak i den ekte Spartacus, det er for mange å gå løs på. (Mer kjent er kanskje scenen fra Monty Pythons Life of Brian som parodierer denne scenen; mot slutten av denne filmen er det en scene hvor alle sier ”Det er jeg som er Brian!”)

Etter at det nylig ble fremsatt drapstrusler mot en av de tegnerne som laget en av de opprinnelige Muhammedtegningene, har dansk presse stilt seg solidarisk med tegnerne og med den avisen som første gang publiserte dem, Jyllands Posten, og publisert tegningene.

Vi synes dette er riktig. De som angriper ytringsfriheten, de som fremsetter trusler mot tegnere og aviser bør få vite, og dette må sies så kraftig som overhode mulig, at de ikke har noen rett til å stanse ytringer de ikke liker. Og alle som fremsetter reelle trusler mot tegnere og aviser må fengsles! Mao. alle muslimer som ytrer reelle trusler mot tegnerne eller avisene hvor tegningene publiseres bør fengsles. Videre bør miljøer hvor slike trusler kan oppstå, overvåkes.

Dette er det eneste som kan beskytte ytringsfriheten. Dersom man velger motsatt vei, dersom man lar være å publisere ting som enkelte mener er støtende, er veien meget kort til at ytringsfriheten blir borte.

Vi støtter derfor de danske tegnere og de danske avisene som nå publiserer tegningene.

Norske redaktører står i mindre grad enn sine danske kolleger opp for ytringsfriheten, men det er bedre enn sist. Da ble karikaturene sladdet når de ble vist i norske avsier og i NRK (i hvert fall etter at striden brøt ut), men nå er de i flere norske aviser gjengitt i faksimile i reportasjer om saken.

Vi vil bare til slutt nevne at da Life of Brian kom ble den først forbudt i Norge fordi den var blasfemisk, og da var det kristne grupper som krevet forbud.

Ytringsfriheten er ikke automatisk, man må hele tiden slå vakt om den og slå tilbake alle angrep på den. Det danskene gjør nå er beundringsverdig. Vi håper at de norske redaktørene følger etter. Det bør bli så mange som har publisert tegningene at de militante muslimene må gi opp og bare innrømme nederlaget, slik romerne måtte da alle sa at de var Spartacus.

Islam blir stadig sterkere, og de fleste europeere blir stadig mer ettergivende. Noen eksempler: I Tyrkia er forbudet mot å bruke hijab på universitetene i ferd med å bli opphevet (forslaget er ikke endelig vedtatt, men det at forslaget i det hele tatt kom tyder på at islam blir sterkere), erkebiskopen av Canterbury, Dr Rowan Williams, har uttalt England må akseptere at noen av innbyggerne ikke forholder seg til det vanlige lovverket og at de derfor bør kunne underordnes en sharia-lovgivning, et galleri i Oslo her sagt nei til å utstille tre tegninger av Lars Vilks, dette åpenbart fordi Vilks tidligere har publisert karikaturtegninger av Muhammed. Iran har nylig testet en bærerakett for atomvåpen, Kavosghar-1, en rakett som kan nå Europa.

Det siste er at Tyrkias statsminister Recep Erdogan under et besøk i Tyskland foreslo at det skal bygges tyrkiske videregående skoler og universiteter i Tyskland, at disse skal benytte tyrkiske lærere, og at dette skal finansieres over Tyrkias statsbudsjett.

Vi er sterkt imot denne økende tilstedeværelse av islam i Europa. Islam er ikke forenlig med frihet, dvs. en kultur hvor islam står sterkt vil ha liten frihet.

Men islam i seg selv er relativt lite farlig, det som er farligst er den ettergivenhet som Vesten viser. På punkt etter punkt gir Vestens ledere etter for press fra islam, og befolkningen er nesten like ettergivende som lederne. Hvis dette fortsetter vil vi om ikke lenge ha et Eurabia, et Europa preget av islam og da med stadig mindre frihet og stadig lavere velstand. I et slikt Eurabia vil ikke-muslimer har en mindreverdig status, en såkalt dhimmi-status.

At muslimske organisasjoner har konkrete planer for å overta Europa er velkjent, og de legger ikke lenger skjul på det:

"”En krigserklæring mod Europa´s befolkning”

SIDSTE ÅR FANDT EN konference om den såkaldte euroislam sted i Wien. De prominente muslimske delegerede formulerede her en fælles fremtidsvision om et islamisk behersket Europa. Mustafa Ceric, den bosniske stormufti, udmalede ved samme lejlighed “en kommende islamisk æra, der med forbillede i det mauriske Spanien og det osmanniske Sydeuropa skal afløse kristendommen”.

Blandt deltagerne var også den allestedsnærværende professor Tariq Ramadan. Han mente, at euroislams mere langsigtede hensigter helst skal skjules for offentligheden.

Ellers enedes man på mødet om, at det første mål, der skal forfølges, er indførelsen af islamisk religionsret (sharia) i Europa, “til at begynde med i det mindste som parallelret til den nationale retsorden i de europæiske stater”. Om indholdet af sharia besluttede man så vidt muligt at undgå offentlig diskussion.

Det Muslimske Brorskaps åndelige leder Yusuf al-Qaradawi har offentlig uttalt at islam skal erobre Europa:
http://www.memri.org/bin/articles.cgi?Area=sd&ID=SP44702" (sitat slutt)

Men la oss også si at Vesten er sterk, og at når Vesten tar seg sammen og velger å ta opp kampen, da er Vesten uslåelig. Dette fikk både nazismen og kommunismen merke - land som dyrket disse ideologiene forsøkte seg i det tyvende århundre på Vesten, men ble slått tilbake. Det er å håpe at Vesten igjen kan ruste seg opp og stå imot det angrepet fra islam som er blitt stadig sterkere siden ca 1980. Og den viktigste opprustningen må skje på de idemessige område: vi må sterkt stå på Vesten verdier: individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, politisk frihet (inludert markedsøkonomi, frihandel, rettsstat, skille kirke/stat, likhet for loven, etc.), dette i motsetning til kollektivisme, irrasjonalitet/religion, politisk ufrihet, en statsdirigert økonomi og diktatur.

Dersom det idemessige grunnlag for Vestens frihet står sterkt, vil man ha alle de midler som er nødvendige for å stå imot angrepet fra islam. Men uten dette er man forsvarsløs.

Vi kom forleden over en gammel avis og la merke till noe spesielt: Avisen (Dagbladet for 2/1-08) innholdt en rekke debattinnspill om flere viktige spørsmål.

På førstesiden leser vi følgende: ”Uføreeksplosjon truer Norge: lavere velferd eller høyere skatter”. Inne i avisen er det en kronikk om ”Middelmåtig forskning” og den innholder forslag til løsning, et annet sted er det et innlegg om kvotering til jobber: enkelte som kvoteres ber om at de ikke skal bli stakkarsliggjort. Det er flere, men la oss holde oss til disse: På svært viktige områder er det problemer, og tilsynelatende velutdannede mennesker skriver lange debattinnlegg hvor de påpeker feil og kommer med forslag til løsning. La oss før vi går videre nevne at alle disse områdene er statlige.

La oss gjøre følgende tankeeksperiment: Vi tenker oss at alle restauranter, spisesteder og kafeer i Norge er drevet av det offentlige, at det er gratis å spise der - regningen er betalt over skatteseddelen, og at alle spisesteder har samme meny.

Til å begynne med ville de besøkende kunne spise så mye de ønsket, men etter hvert vill spisesteder begrense hvor lenge hver enkelt kunne få sittet til bords, og det ville bli køer. Kvaliteten på alt fra mat til service, rengjøring og dekor ville bli dårligere, og vi ville ende opp med spisesteder som så ut som om de var fra Romania på 1950-tallet, og at maten også var fra da.

Da ville antagelig avisene ha vært fylt av innlegg om hvordan man kunne bedre kvaliteten på maten. Et stort antall mennesker ville hatt forslag om forbedringer, og enkelte av dem kunne ha vært gode: noen ville ha krevet at det skulle satse mer på norsk mat – mer lutefisk og smalehovud og mindre pizza og filet mignon, noen ville ha satset på at alle skulle tilby kun vegetarkost, noen ville ha forbud mot vin og øl til maten, noe ville ha gått inn for forbud å ta seg en røyk etter maten. Avisen ville ha vært fylt av debattinnlegg om hvordan løse krisen i restaurantsektoren.

Også politikerne ville ha vært opptatt av dette: de på venstresiden ville ha gått inn for at det skulle bevilges mer penger for å gjøre tilbudene bedre, og Høye og FrP ville ha gått inn for anbud og konkurranseutseting: det private firma som krevde minst penger av det offentlige skulle få lov til å drive alle spisestedene i en begrenset periode ville fått drive dem.

DLF derimot ville ha gått inn for full frihet på dette området: vi ville ha gått inn for at hvert enkelt spisested skulle privatiseres, og at hver person som gikk inn for å spise der og da skulle betale for det han spiste (egentlig skulle eierne selv få bestem hvordan de skulle ta inn betaling), at spisestedene selv skulle få bestemme meny, prisnivå, dekor, grad av service, etc. Da vil vi tro at man ville få et mangfold av tilbud med stor variasjon innen meny, dekor, kvalitet, service, osv. og at hver enkelt kunne velge det han ønsker og de han hadde råd til. (Ja, de som ikke hadde så god råd ville ikke kunne velge de beste restauranter, men selv det dårligste tilbudet under denne modellene ville være bedre enn ved statsmodellen, og hvis man virkelig ønsket seg et godt måltid kunne man spare opp penger for å kunne betale for det.)

Dersom denne modellen ville ha blitt fulgt ville alle kunne velge den type restaurant og den type mat og den grad av service de foretrekker, det ville være konkurranse og stadige forbedringer, og det ville ikke være noen samfunnsdebatt om restaurantens meny og kvalitet.

Den modellen som er skissert over og som innebærer at staten skal drive alle spisesteder og at det skal være gratis å benytte dem, det er den modellen alle debattanten og alle andre partier vil ha mht skole, helsevesen, og trygder.

Og da er det ikke overraskende at resultatet innen disse områdene blir slike som beskrevet under statskafémodellen.

Alle debattene tyder på at det er store problemer, og at de – de stadig økende problemene innen helse, skole og trygder/pensjoner - ikke kan løses under dagens modell. Dersom man hadde hatt en full privatisering ville problemene innen dagens ordninger ikke lenger eksistert og alle de som skriver debattinnlegg for å endre noe som ikke kan endres, ville kunne benyttet sin arbeidskraft til noe nyttig. Den pågående debatten om reformer innen velferdsstaten er meningsløs og kommer ikke til å gi noen positive resultater. Velferdsstaten er håpløs og utvikler seg stadig nærmere det nivå som det var på kafeene i Romania på 50-tallet. Det som må til for å løse problemene er full privatisering og egenbetaling, gjerne via forsikringer på enkelte områder, på alle områder unntatt politi, rettsapparat og militært forsvar.

En del av det som har skjedd etter arrestasjonen og siktelsen av en mistenkt i den såkalte Lommemann-saken har prinsipiell interesse, og vi vil kort kommentere noen av disse tingene her.

(Det er vel få som ikke vet hva denne saken går ut på, men her er en kort oppsummering;: i løpet av de siste ca 30 år har en person begått ca 300 seksuelle overgrep mot gutter i 8-10-års alderen. Til tross for at han altså har holdt på i ca 30 år er han ikke blitt arrestert før nå (hvis vi da forutsetter at politiet har arrestert rett mann. Mer kan man finne her: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2190251.ece ))

Den arresterte fikk med en gang Tor Erling Staff som forsvarer, og Staff, kjent som han er for å komme med originale og oppsiktsvekkende uttalelser, sa at det som hans klient ifølge tiltalen hadde gjort kun var ”litt tukling” og bare var ”peanuts” i forhold til mye av det grusomme som ellers foregår omkring i verden. Staff baserte seg kun på de ca 10-12 sakene som tiltalen omfattet; han baserte seg altså ikke på de ca 300 overgrepene som Lommemannen skal ha begått.

Dette førte ikke overraskende til at Staff ble utsatt for drapstrusler. Vi tar selvsagt sterk avstand fra slike trusler. Det Staff forsøkte å gjøre var å gi et annet og mindre farlig bilde av sin klient enn det som politiet og pressen hadde gitt, og dette må være helt legitimt for en forsvarer. Vi vil dog si at vi tar sterk avstand fra Staffs beskrivelse av overgrepene, seksuelle overgrep, spesielt når de er rettet mot barn, er svært grove forbrytelser, og de som begår slikt fortjener streng straff. Å beskrive slike som ”litt tukling” og ”peanuts” er helt feil (selv om det Staff gjorde som nevnt var å sammenligne overgrepene med mye annet forferdelig som ellers skjer i verden).

Staff er også blitt anmeldt til Advokatforeningen for disse uttalelsene, man kan ikke se at det er noe reellt grunnlag for dette.

Den mistenkte har valgt å ikke uttale seg til politiet, og dette bør han ha full anledning til. Dette vil antagelig forsinke politiets etterforskning, men dette er noe man bare må leve med.

Politiet og pressen har valgt å ikke offentliggjøre navnet på den siktede, og dette er et greit valg. Dette er også helt vanlig; navn blir gjerne offentliggjort først når dom foreligger. Dette har dog ikke forhindret andre i å offentliggjøre navnet; på en rekke blogger er navnet offentliggjort. Også dette bør være lovlig.

Men ille er det at det på et nettsted hvor man kan legge ut filmsnutter er offentliggjort navn og bilde av det som påståes å være den siktede, mens bildet er visstnok av feil mann.

Hvis bildet hadde vært av riktig person, og påstanden var at dette er den mistenkte, så må dette være innenfor ytringsfriheten – det er jo en sann påstand, og man kan ikke beskyttes mot slike. (Unntaket er dersom det for eksempel er private opplysninger eller forretningshemmeligheter, slike har ingen noen rett til å offentliggjøre. Noe mer om dette kan man finne på www.forytringsfrihet.no.)

Den som har offentliggjort bildet av feil person har grovt krenket denne personen, og dette bør være straffbart.

Som sagt, denne saken innholder en rekke interessante elementer. Vi har ikke sagt noe om den inkompetanse som politiet og myndighetene ellers har vist i denne saken (den nå arresterte var mistenkt i en overgreppsak i 1999, men denne saken ble visstnok henlagt; mannen var i en periode ansatt av sosialmyndighetene som støttekontakt for barn, mannen var aktiv i et hobbymiljø hvor det var mange barn).

Lommemannen har fått holde på i 30 år og har skadet, kanskje svært alvorlig, omtrengt 300 barn. Vi er svært glade for at mannen nå er arrestert (hvis vi igjen forutsetter at politiet har tatt rett mann).

I tider som disse er vi utsatt for så mye påvirkning at man lett kan komme til å glemme julens virkelige budskap.

Julen er en tid for feiring, en tid for å være sammen med familie og venner, en tid for å gi gaver til hverandre, en tid for velvilje overfor andre mennesker.

Julen kommer på slutten av året, og man tar seg en velfortjent ferie for å hvile ut og samle krefter til et nytt år. Man tilbringer tid sammen med familie, man reiser og besøker slektninger man ikke har sett på en stund, man snakker sammen og utveksler minner om viktige og uviktige ting som har skjedd i slekten det året som er gått, og man deltar i forseggjorte måltider med spesielt utvalgte retter. Og man drikker gode drikker av mange slag.

Man pynter sitt hjem, og barn i alle aldre gleder seg over vakre juletrær og andre dekorasjoner - alt fra nisser til pepperkakehus.

Det som barn liker best er antagelig at man gir hverandre gaver - de fleste har vel på en eller annen måte satt opp en ønskeliste og får kanskje noen gaver man har ønsket seg.

Det vesentlige ved julen at det er en tid for ferie og samvær med slekt og venner, og for å dele sitt overskudd med dem. Julen kommer bare en gang i året, så man bør gjøre mest mulig ut av den.

Vi ønsker derfor alle en god jul og et godt nytt år.

(Dersom det i den kommende uken ikke skjer noe som abslutt krever en kommentar fra DLF, er dette den siste kommentaren i 2007. Uansett vil det komme et nytt innlegg på disse sider ca 10/1-2008.)

Vekkelsespredikanter har antagelig forekomet omtrent så lenge menneskeheten har eksistert. Vi kjenner best til de amerikanske predikantene som herjet på begynnelsen av forrige århundre, og som det finnes mange eksempler på i litteratur og film, men det som er en passende beskrivelse av disse passer antagelig på alle, både før og etter.

De reiser gjerne omkring og preker død og fordervelse – men dette er noe som kun vil ramme de som ikke gjør det predikanten sier. Det han sier innebærer store selvoppofrelse til fordel for den saken predikanten preker for, og det innebærer at menigheten må redusere sin levestandard, gi mye av sine penger til predikantens sak, og legge om sin opp til nå syndefulle livsførsel.

Predikantens budskap blir kun fremstilt med en følelsesmessig begrunnelse, men når han enkelte ganger forsøker seg på rasjonelle argumenter blir de raskt tilbakevist. Allikevel fortsetter predikanten sin virksomhet uten at hans troverdighet er blitt redusert, predikantens besøk fører selv etter avsløringer allikevel ofte til et rent massehysteri.

Predikanten preker som sagt selvoppofrelse, og gir iblant inntrykk av at han også lever spartansk og sparsommelig, men dette er kun skuebrød, egentlig lever han som regel i luksus med alle de herligheter som rasjonelle og frie samfunn kan by på: predikanten vil ha dette selv, men vil ikke at hans tilhengere skal nyte godt av slike ting; for tilhengerne vil det gode liv føre til fortapelse, død og fordervelse.

Sannheten er at praktisk talt alt det predikanten farer med er bløff og oppspinn fra ende til annen, selv om det på noen punkter finnes noe som tyder på en viss virkelighetsforankring – på landsbygda i USA tidlig på 1900-tallet var vekkelsene ofte en reaksjon på slike ting som overdrevet alkoholforbruk.

I går ble en slik predikant tildelt en pris som tidligere hadde stor prestisje. I de siste år er denne prisen blitt ødelagt, i de siste år er den for eksempel gått til en religiøs fanatiker som hevdet at lidelse var moralsk høyverdig og at man ikke burde søke å eliminere den (Mor Theresa), til en amerikansk eks-president som har sett det som sitt livs oppgave å forfekte ettergivelse overfor tyranner og terrorister (Jimmy Carter), og til den moderne terrorsimens far (Yassir Arafat).

Al Gore hører godt hjemme i dette selskapet, og vi gratulerer ham med Nobels fredspris.

Det er sjelden vi kan stille oss 100 % bak en norsk bok, men i dette tilfellet kan vi det: Onar Åms ”Kampen om klimaet” er årets beste bok.

Bokens sentrale del påviser at det som vanligvis fremstilles som FNs klimapanels konklusjoner er mer enn usikre, dette i hovedsak fordi en viktig del av de statistiske metode som er benyttet er feil: profesjonelle statistikere har påvist at forskere tilknyttet klimapanelet ikke har sitt på det tørre mht til de statistiske metoder som er benyttet for å hevde at den temperaturøkning vi har hatt de siste årene er ekstrem (det er dette som ligger i den såkalte ”hockykøllegrafen”, en graf som reelt sett sier at temperaturutviklingen har vært noenlunde jevn og flat i lang tid, før temperaturen plutselig stiger de siste tiår).

Åm viser at enkelte tilknyttet klimapanelet også er lite villige til å følge vanlige videnskapelig fremgangsmåte mht å korrigere feilaktige teorier.

Men boken inneholder også mye mer enn dette: blant annet innholder den en skisse av fremtidig teknologiutvikling, en skisse som er langt mer realistisk enn det man vanligvis ser, og den kommer også inn på hva som er de beste forutsetninger for videre fremgang og øket velstand.

Bokens undertittel er ”Til forsvar for menneskeheten” – boken er skrevet som et forsvarsskrift for menneskeheten, dvs. Åm tar som utgangspunkt at menneskeheten sitter på tiltalebenken, anklaget for å ødelegge jordkloden gjennom sin energiproduksjon og verdiskapning, og at klimapanelet, godt støttet av politikere og journalister, opptrer som aktorat, dommer og fangevokter. Åm hevder at i denne rettssaken er forsvaret ikke kommet til orde, og hans bok er ment som et forsvarsskrift for menneskeheten.

Åm hevder at dagens klimapolitikk vil føre til en dom som innebærer en ytterligere reduksjon av friheten (økede skatter, mer reguleringer, begrensinger på verdiskapning), noe som er synonymt med en straff (”frihetsberøveøse”), og at dette vil kraftig redusere velstanden. Men Åm påviser i boken at tiltalte er uskyldig.

For å gi en kort oppsummering: Åms syn er at mennesket trenger frihet, og at kun frihet kan gi velstand. De begrenseninger i friheten som klimapolitikken innebærer er saklig sett ubegrunnede, og vil ha sterkte negative konsekvenser.

Til slutt vil vi for egen del igjen si at vi anbefaler boken på det varmeste, og så vil vi gi ordet til to andre kommentatorer, den første er en av de forskerne som sitter i FNs klimapanel, John R. Christy, og den andre er den norske energirådgiveren Hans Henrik Ramm (vi gjengir kun utdrag):

Først Christy:

"… I see neither the developing catastrophe nor the smoking gun proving that human activity is to blame for most of the warming we see.

There are some of us who remain so humbled by the task of measuring and understanding the extraordinarily complex climate system that we are skeptical of our ability to know what it is doing and why. As we build climate data sets from scratch and look into the guts of the climate system, however, we don't find the alarmist theory matching observations.

It is my turn to cringe when I hear overstated-confidence from those who describe the projected evolution of global weather patterns over the next 100 years, especially when I consider how difficult it is to accurately predict that system's behavior over the next five days.

Mother Nature simply operates at a level of complexity that is, at this point, beyond the mastery of mere mortals (such as scientists) and the tools available to us.

Others of us scratch our heads and try to understand the real causes behind what we see. We discount the possibility that everything is caused by human actions, because everything we've seen the climate do has happened before. Sea levels rise and fall continually. The Arctic ice cap has shrunk before. One millennium there are hippos swimming in the Thames, and a geological blink later there is an ice bridge linking Asia and North America.

My experience as a missionary teacher in Africa opened my eyes to this simple fact: Without access to energy, life is brutal and short. …"

Så Ramm:

"Hovedpoenget i "Kampen om klimaet - til forsvar for menneskeheten" er at det aldri har vært noen rettferdig, kontradiktorisk prosess før "hele verden" bestemte seg for å legge skylden for klimaendringene på menneskene. FN’s klimapanel ble utnevnt til påtalemyndighet, etterforsker, dommer og jury. Det ble ikke oppnevnt noen forsvarer for tiltalte med like rettigheter og ressurser som rettsstater ellers gjør.

I enhver sivilisert rettssal er det slik at tiltalte skal frikjennes så lenge det finnes en annen plausibel mulighet. I denne saken finnes det faktisk en annen hovedmistenkt, nemlig solen, som imidlertid aldri er blitt skikkelig etterforsket og langt mindre satt under tiltale.

Så bestemte verdens politikere seg for å stole på de forhåndutnevnte sannsigere og iverksette dommen, som er store bøter og vesentlig frihetsberøvelse for enkeltmenneskene...."

Det vi som regel gjør når vi skriver disse kommentarene er å finne et oppslag i pressen, et oppslag som viser at sosialdemokratiet skaper flere problemer enn det løser, og så beskriver vi kort dette og skisserer hvordan det et fritt alternativ vil fungere. Ofte er det nok av saker å hente fra pressen, avisene innholder hver dag omtale av saker som viser at det ikke går så bra under dagens modell. Men i dagens Aftenposten var det så mange saker vi kunne tatt utgangspunkt at vi ikke vil kommentere hver enkelt sak for seg, vi vil kun nevne dem og trekke en generell slutning.

”Ingen nåde for kvinnemangel. Somlere [tvangs]oppløses” (s 1)
”Makspris [i barnehager] kan bli utsatt” (s 1)
”Politisk kaos trues Oslo” (s 2)
”Apenes [datatilsynets direktør] raljerer over forbud mot sexkjøp” (s 7)
”Djupedal forstår lærernes datavegring” (s 8)
”Sår tvil om maksprisløfte” (s 10, samme sak som på forsiden)
”Milliardsprekk” (s 2, kulturdelen)
”[Trond Giske] i strid med seg selv” (s 3, kulturdelen)
”Har regjeringen gitt opp [miljøløfter]?” (leserbrev, s 3 kulturdelen)
”140 selskaper på dødsliste [om likestillingsminsterens trusler om å tvangsoppløse ASA-selskaper som ikke har en korrekt kjønnsfordeling i sine styrer]”, (s 1. økonomidelen, samme sak som på forsiden)

Politikerne skulle være landets fremste kvinner og menn, og deres oppgave skulle være å legge forholdene til rette for at vi får et godt og sivilisert og velstående samfunn. Isteden steller de i stand det som disse sitatene viser: løftebrudd, falske forhåpninger, svik, trusler, etc.

Alle disse sakene, og mange andre som er blitt omtalt i avisene de siste uker, og som vil bli omtalt i avisene i ukene og månedene og årene fremover, viser at en sosialdemokratisk modell ikke kan fungere.

Med sosialdemokrati mener vi en politisk ideologi som innebærer at den individuelle frihet skal være liten, at det offentlige (stat/kommune) skal ta seg av en rekke viktige oppgaver (pensjoner, skole, helsetjenester, trygder, barnehaver), og at disse oppgevene skal være finansiert med et høyt skatte- og avgiftsnivå. Dette innebærer at alle de store partiene i Norge er sosialdemokratiske. Det eneste partiet som ikke er sosialdemokratisk er DLF.

Som kjent stemmer praktisk talt alle i Norge på de sosialdemokratiske partiene, og derfor kan man ikke si annet enn at de fortjener det som de sosialdemokratiske partiene steller i stand. Det er sant som det heter: et folk får de politikere og den politikk de fortjener. Det vi tydelig ser i disse overskriftene er et samfunn i forfall.

Til avslutning vil vi kort si at det eneste som kan gi et godt og sivilisert og velstående samfunn er en fullstendig frihet, dvs. et samfunn hvor statens eneste oppgave er å drive politi, rettsapparat og militært forsvar, og at alt annet – skole, pensjonsordninger, barnehaver, helsetilbud, etc. – overlates til private aktører.

Men slik det ser ut nå vil sosialdemokrater fortsatt regjere, og forfallet vil fortsette.

Det er faktisk dukket opp en interessant sak om ytringsfrihet som ikke har med religion å gjøre. I stedet har den med utnyttelse av kjendiser å gjøre. Et forlag har utgitt en bok om engler, og forsiden av boken prydes av et fotografi av prinsesse Märta Louise, dette selv om hennes forbindelse med boken kun er at hun har vist interesse for det tema som boken omhandler.

Prinsessen hevder via sin advokat Cato Schøitz at hennes foto kun er brukt på boken for å selge, og at det at hun er avbildet på forsiden kan gi mange et inntrykk av at hun har noe med boken på gjøre.

Forlagets syn er slik gjengitt i VG:”Den fem år gamle boken, som opprinnelig har tittelen «Seeing angels», er skrevet av den britiske forfatteren Emma Heathcote-James, og handler om folk som har kontakt med engler.

Prinsesse Märtha Louise er kun omtalt i forordet.

Forlagsjef i Publicom, Torgeir Lorentzen mener bilde- og navnebruken er helt relevant.

- Sammenkoblingen mellom landets prinsesse og engledebatten er helt opplagt, sier Lorentzen til VG Nett.

Han innrømmer at det aldri hadde vært aktuelt å utgi boken på norsk dersom ikke Märtha hadde startet engleskolen, men understreker at det ikke betyr at forlaget prøver å utnytte prinsessen i kommersielt øyemed.

- Boken er interessant på grunn av den debatten hun startet” (sitat slutt). Forlaget har også henvist til aviser og tidsskrifter som ofte inneholder bilder av prinsessen uten at hun har noe med utgivelsene å gjøre.

Prinsessen hevder at dette handler om kynisk utnyttelse av en persons kjendisstatus for å selge en vare, mens forlaget hevder at dette handler om ytringsfrihet.

Vi har også et syn på dette. For det første: aviser og tidsskrifter inneholder bilder av prinsessen når de innholder artikler om henne. Forsidebildet på denne boken er da ikke sammenlignbart med bruk av bilder av samme person i aviser og tidsskrifter.

Med hensyn til bøker så er det iblant slik at forsiden består av et bilde av en kjent person, men slik bruk faller nærmest alltid i to kategorier: boken er skrevet av den som avbildes, eller boken omhandler den som avbildes. Annen bruk av fotografier av personer på bokomslag bør ikke forekomme dersom de ikke har gitt samtykke. (Bruk av tilfeldige personer i ukontroversielle folkemengder kan også brukes.)

Det er altså etter vårt syn ikke tilstrekkelig at en person uttrykker interesse for et emne (slik prinsessen har gjort mht engler) til at vedkommende kan avbildes på forsiden.

Man kan altså bruke bilder av prinsessen på omslaget av en bok når hun har vært sterkt involvert i boken (for eksempel som forfatter eller redaktør), eller når boken omhandler henne. Man kan altså bruke et bilde av en kjent person på et bokomslag selv om personen motsetter seg dette, hvis boken omhandler personen – dette gjøres også ofte for eksempel i forbindelse med uautoriserte biografier.

Men å bruke foto av en kjent person som har vist interesse for et emne som omslag på en bok om emnet bør etter vårt syn ikke være tillatt. Boken handler om ”folk som har kontakt med engler ” og å da bruke et forsidefoto av en kjent person som har hatt slik kontakt, er uholdbart.

Selv om forlaget påstår at dette handler om ytrinsgrihet, så gjør den ikke det. Ytringsfrihet handler om retten til uhindret av staten å gi uttrykk for sine meninger, ikke om retten til fri utnyttelse av kjente personers ansikter.

Vi tror at forlaget brukte bilde av prinsessen for få øket interesse for boken på prinsessens bekostning, og vi mener at slik bruk ikke bør være tillatt. Dette handler ikke om ytringsfrihet, det handler om en krenkelse av en uskyldig person, og dette bør ikke være tillatt.

”Bryter makspris-løftet” er hovedoverskriften på Aftenpostens førsteside i dag, og artikkelen som følger begynner slik: ”Nytt løftebrudd. Regjeringens løfte om full barnehavedekning innen utgangen av året er allerede brutt. Nå ryker også løftet om en makspris på 1750 kroner.

For dyrt. Begrunnelsen som gis, er at det rett og slett ville koste for mye sammenlignet med andre oppgaver Regjeringen ønsker å bruke penger på”(sitat slutt).

Disse løftene gjelder den rød-grønne regjeringen, men tilsvarende løftebrudd ville også en borgerlig regjering stått for, hvis vi skal dømme etter tidligere valg.

Er det noe overraskende i dette? Nei, det er det ikke. Det politikere må gjøre for å bli valgt er å komme med løfter: "stemmer dere på oss vil dere få bedre skole, bedre eldreomsorg, bedre helsevesen, billigere barnehaver, bedre veier, bedre vær, osv."

Men det som er noe overraskende er at folk flest gang på gang - faktisk hvert annet år – lar seg lure, og at politikerne i de store partiene er villige til å lure folk.

Folk flest husker åpenbart ikke at de valgløfter som ble gitt ved hvert eneste tidligere valg i betydelig grad er brutt. Politikerne, derimot, de må huske dette, de må vite at de store partiene som oftest har brutt de valgløfter de har gitt ved tidligere valg.

Da er det tre alternative forklaringer åp dette: 1) enten tror de at de denne gangen skal klare å holde løftene, eller 2) de bryr seg ikke om at de kommer til å bryte løftene, politikerne er bare interessert i makt og posisjoner og gjør det som må til for å oppnå dette.

Vi heller til det syn av SV stort sett faller inn under alternativ 1), mens politikerne i de andre store partiene stort sett faller inn under alternativ 2).

Men det er et tredje alternativ, og det er som følger: Politikerne i et parti tror at det er bedre at de får styre enn at de på den andre siden av grensen mellom sosialister og borgerlige får styre. Derfor sier de det de må for å bli valgt, og dette inkluderer å gi løfter de vet ikke vil bli holdt. Disse politikerne trøster seg med å si at ”vi holder ikke våre valgløfter, men det gjør ingen andre heller, og det er tross alt bedre at vi styrer enn at de andre styrer”.

Men dette er også skadelig på sikt, det skaper det inntrykk av at de som burde være rikets fremste kvinner og menn – de folkevalgte – er kyniske bløffmakere som ikke er å stole på. Det er ikke å undre seg over at valgdeltagelsen synker, at politikerforakten øker, og at den svarte økonomien vokser i omfang, noe som er svært skadelig for samfunnet på sikt.

Men la oss også korte vende tilbake til et poeng i Aftenpostens artikkel: ”Begrunnelsen som gis [for løftebruddene] er at det … ville koste for mye [å oppfylle dem] sammenlignet med andre oppgaver Regjeringen ønsker å bruke penger på”.

Det burde ikke være slik at regjeringen hadde penger å bruke [på vanlige tjenster]. De penger regjeringen bruker er tatt fra borgerne i form av skatter og avgifter, og når regjeringen får mer, får hver enkelt mindre. Dersom folk hadde fått beholde pengene sine, ville hver enkelt kunnet prioritere etter egne verdier og egne vurderinger. I dagens system, hvor de fleste betaler ca 50 – 70 % av det de tjener i samlede skatter og avgifter til det offentlige, er det politikernes vurderinger som bestemmer hvordan pengene skal brukes, og disse er som vi har sett annerledes enn de de har omtalt i valgkampen.

Dette innebærer at praktisk talt alle kommer dårligere ut enn de ville ha gjort dersom de som har tjent pengene hadde fått beholde dem selv. (De eneste som kommer bedre ut i dagens høytskatteregime er politikere og byråkrater, og dette gjelder også bare på kort sikt. På lang sikt er dagens system også skadelig for dem.)

Det som best kan sikre et samfunn preget av fred, harmoni og velstand er et system som bygger på full individuell frihet og fullt individuelt ansvar for egne handlinger. Det er et system hvor statens eneste oppgaver er å beskytte oss mot kriminelle (og invasjon /angrep fra andre land) og hvor staten da kun driver politi, rettsapparat og militært forsvar.

Dette systemet, et system med full individuell frihet, kalles laizzes-faire-kapitalsime. Kun dette systemet kan sikre stigende velstand på sikt, og kun i dette system vil vi i hver valgkamp slippe overbud før valget og brutte løfter etter valget. Kun i dette systemet kan vi unnslippe den oppfording til og støtte til umoral som dagens system innebærer.

Fra Svenska Dagbladet henter vi følgende om en debatt hvor Lars Vilks var til stede og hvor hans tegninger av Muhammed ble diskutert:

”Mitt under seminariet om yttrandefrihet i Stockholm stal en grupp muslimer uppmärksamheten från Lars Vilks. På svenska och arabiska kritiserade Husam Madani den svenske konstnären och försvarade profeten.

Enligt arabisktalande personer på plats ska Husam Madani ha sagt följande om Lars Vilks: ”Låt hans öde bli en läxa för de andra”.

Vissa i publiken uppfattade det som ett hot. Polisen grep inte in när mannen talade.
....

–Vi är muslimer och vi älskar profeten. Vi accepterar inte vad den mannen håller på med. Det är förbjudet, sa Husam Madani.

De andra männen instämde. De berättade att de inte representerar någon organisation.

Vid frågestunden gick männen ner till seminariesalen. Husam Madani hade fått tillåtelse av moderatorn att tala.

–Vi accepterar inte att någon säger ett litet ont ord om vår profet. Vi älskar vår profet mer än våra föräldrar, mer än våra barn, mer än våra liv.

Jag vill säga ett ord till Sverige: Jag kallar er till Islam. Och jag vill säga ett ord till Lars Vilks, sedan sa Husam Madani någonting på arabiska. Under tiden mannen talade avbröts han av publiken och vissa ropade att han hotar. Lars Vilks och de andra paneldeltagarna ville dock höra vad han hade att säga.

När Husam Madani avslutat sitt anförande lämnade han och männen lokalen.

Igår stod det också klart att över 100 svenska företag hotas på militanta islamistsidor. Adresser och kartor till företagen ska ha publicerats på hemsidorna.

–En del människor säger att jag har ett ansvar. Men jag kan inte ta på mig det. Ansvaret faller på dem som hotar, säger Lars Vilks i en kommentar.” (Sitat slutt)

Vi har innledningvis to kommentarer til dette.

Vilks sier at han ikke har noe ansvar for de trusler som er kommet frem, og vi er enige i dette. Vilks har ytringsfrihet, han har rett til å ytre seg slik han ønsker, og om noen ikke liker dette så er det deres problem, ikke Vilks’. Fører ytringene til voldelige aksjoner er dette aksjonistenes ansvar, ikke Vilks'.

For det annet er det typisk at ”polisen inte grep in när mannen talade”.

Vi betrakter det som Madani & co fremsatte som relle trusler, og derfor burde de blitt arresteret. Reelle trusler faller ikke inn under ytringsfriheten. Man har all rett til å si at man ikke liker det Vilks (og Theo van Gogh og Salman Rushdie og Ayan Hirsi Ali og Irahad Manj og Velbjørn Selbekk m.fl.) sier og gjør, men man har ingen rett til å true dem eller utsette dem for vold.

Siden flere av disse direkte eller indirekte er blitt utsatt for vold, er det å uttale seg som Madani gjør reelle trusler, og det er myndighetens oppgave å stanse slike.

Men som vi dessverre har erfart de siste årene, myndighetene gjør lite eller ingen ting med slikt, og derfor vil truslene bare komme oftere og oftere i tiden fremover, og de kretser som står bak vil bli styrket.

Den eneste måte å elimiere denne type trusler på er å uskadeliggjøre de som står bak dem. Å sette de som fremsetter dem i fengsel er et godt første skritt i den retning. Dessverre frykter vi at dette ikke komer til å skje, myndighetene vil i denne saken i første omgang late som om trusselen ikke eksisterer i håp om at den vil bli borte av seg selv. Men dette er en trussel som ikke kommer til å å bli borte av seg selv; jo lenger man venter med å eliminere den, jo større vil den bli.

Igjen har militante muslimer kommet med trusler overfor en som kun bedriver normal kunstnerisk aktivitet. Den svenske kunstneren Lars Vilks har laget en karikatur av religionsstifteren Muhammed, og terrornettverket alQaida har utlovet en belønning på 100 000 amerikanske dollar (!) til den som dreper ham.

alQaida har også truet med å angripe svenske interesser – firmaer som IKEA og Volvo – og en svensk diplomat er også innkalt til UD i Iran for at Iran formelt skulle kunne protestere overfor Sverige.

Dette er totalt uakseptabelt. Like uakseptable er de reaksjonene som ulike kommentatorer har kommet med. Vi nevner den svenske statsministeren Reinfeldt, den norske advokaten Abid Q. Raja, formann i den norske PEN-klubben, Aftenpostens lederskribent i dag, for å nevne noen. Alle disse forsvarer ytringsfriheten, men de sier også reelt sett at man må være forberedt på reaksjoner når man støter store grupper, slik Vilks har gjort.

Enkelte vil huske at dette ikke er først gang dette skjer: første gang muslimer protesterte mot kunstneriske uttrykk i Vesten var mot filmen ”En prinsesses død”, vist på TV i mange vestlige land omkring 1980 (filmen viste den sanne historien om en saudiarabisk prinsesse som i strid med familiens vilje rømte med sin kjæreste, hun ble hentet tilbake av familien og offentlig henrettet ved halshugging). Neste sak var dødsdommen mot Salman Rushdie onkring 1990, og så kom protestene mot den nederlandske regissøren Theo van Goghs film ”Submission”, og så kom protestene mot Muhammed-tegningene for et par år siden med Danmark og Norge som de fremst mål for protestene, og nå kommer trusler i forbindelse med enda en karikatur av Muhammed.

Det virker som om hverken muslimer eller Vestens politikere og ledere forstår at vi har ytringsfrihet, og hva den består i. Ytringsfrihet innebærer retten til å tegne karikaturer av hvem man måtte ønske, og trusler mot de som lager slike er totalt uakseptable, og det burde alle i lederposisjoner ikke bare si, de burde også handle i samsvar med dette.

alQaidas og Irans trusler er reelt sett krigserklæringer mot Vesten – man må ikke glemme at statens eneste legitime oppgave er å beskytte hvert individs frihet - og vi burde svare på den eneste måten som kunne få slike trusler til å opphøre: ved militært å eliminere de som fremsetter truslene.

Vi er dessverre ganske overbevist om at noe slikt ikke vil skje; vi frykter at alle Vestens ledere vil videreføre det reaksjonsmønster de la opp til etter truslene mot Rushdie: vi regner med at de i et stadig raskere tempo vil være ettergivende overfor de krav som muslimer fremsetter.

Men det var ett lyspunkt i denen saken: På Nobelsenteret i Oslo skal det nå arrangeres en konferanse om ytringsfrihet, og lederen for senteret, Bente Erichsen, opplyster at de skal vise filmen "Submission". Vi håper at dette lar seg gjennomføre, og helst uten protestaksjoner. Også muslimer må lære at vi har ytringsfrihet, og dette innebærer at enhver har rett til å lage karikaturtegninger av Muhammed, og å kritisere islam.

Hvis de ikke er villige til å lære dette, og hvis Vesten da ikke svarer på en adekvat måte, er det liten grunn til å være optimist på sivilisasjonens vegne.

”Unge homofile mobbes over en lav sko. Halvparten har vært utsatt for vold og trusler” forteller Aftenposten i dag, og artikkelen forteller videre bla. følgende:

”- Unge homofile er fortsatt en utsatt minoritetsgruppe. De aller yngste er en særlig sårbar og utsatt gruppe, konstaterer forsker Bera Ulstein Moseng ved Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA. Hun har hatt hovedansvaret for rapporten "Vold mot lesbiske og homofile tenåringer", som offentliggjøres i dag.

De aller yngste som allerede har funnet ut at de er lesbiske eller homofile, sliter. Mest problematisk er det for unge gutter.

- Hovedfunnet i undersøkelsen er at mobbing, vold og trusler mot unge homofile er et betydelig problem, og at det muligens også er et økende samfunnsproblem, sier Moseng.

Resultatene fra den unike undersøkelsen er helt i tråd med resultater fra tilsvarende undersøkelser i andre land. Derfor er forskeren ikke overrasket over de dystre resultatene.

Ikke overraskende er det først og fremst unge gutter som er voldsutsatt. Også blant heterofile er gutter mer utsatt enn jenter. Hvorfor halvparten av de unge homofile guttene er utsatt for trusler og vold, mens tilsvarende tall blant heterofile jevnaldrende er 35 prosent, gir undersøkelsen ikke sikre svar på.

- Noe av volden er nok motivert ut fra negative holdninger til homofile, sier Moseng. [!!]”

Hvem er det så som utfører volden? Artikkelen forteller at ”Det først og fremst er ungdom på samme alder som utøver vold mot homofile.”

Videre: ”Et annet særegent funn i undersøkelsen er det betydelige antall foreldre som utøver vold mot egne, homofile barn. 16 prosent av de homofile guttene har opplevd vold fra foreldre, mens bare to prosent blant heterofile gutter. Også søsken er i større grad voldelig mot homofile enn heterofile.” (Sitat slutt fra Aftenposten).

Vi synes denne utviklingen er tragisk. I en lang periode måtte homofile leve i skjul – i Norge for eksempel var homofil praksis mellom menn forbudt inntil 1972. De som ikke levde i skjul ble ofte utsatt for trakasering, mobbing, vold, og i enkelte tilfeller det som verre er. I perioden etter ca 1970 skjedde det en gledelig liberalisering på dette området, det ble stadig enklere å stå frem som homofil, og trakasseringen av dem ble sjeldnere. Dessverre ser det ut til at denne utviklingen nå er stanset opp, og at den er i ferd med å bli reversert tilbake en tilstand som det er lenge siden vi hadde i Norge (og Europa).

Hvorfor skjer dette? Og hvem er det som utfører volden? Artikkelen sitert ovenfor sier ingen ting om hvorfor, og nevner kun tre typer gjerningsmenn: jevnaldrende, søsken, og foreldre.

Dette sier ikke mye, det legger kun vekt på helt irrelevante kriterier. Det som er relevant er ideer, ikke alder eller slektskap – det som er relevant er hvilke grunnleggende ideer gjerningsmennene slutter opp om, det som er viktig er hvilken ideologi de har sluttet seg til.

La oss først si at forklaringen kan inneholde flere elementer, men det er all grunn til å tro at den økende volden mot homofile i hovedsak er et resultat av den økende oppslutningen om islam.

Som kjent har islam et sterkt negativt syn på homofile/homofili; i en rekke muslimske land er homofili forbudt, og i enkelte av disse landene er det dødsstraff for homofili.

Vi vil derfor tro at den volden som homofile blir utsatt for i stor grad utføres av voldelige muslimer.

Dette er en forferdlig utvikling, og den må bekjempes på alle mulige måter.

Men det som er tragisk er at Aftenpostens artikkel ikke nevner dette i det hele tatt. Hvorfor nevnes ikke dette? Antagelig fordi Aftenposten ikke våger å si noe som kan oppfattes som negativt overfor islam. (En annen mulig forklaring er at ingen i Aftenposten forstår sammenhengen.)

Vi synes dette er en feig og ettergivende holdning, en som vi i dag ikke bare finner i Aftenposten, men i alle toneangivende kretser i Norge.

Denne utviklingen, en utvikling som består i at på alle punkter viser de ledende kretser i Vesten ettergivenhet overfor islam, er meget farlig, og viser enda en front hvor friheten taper og hvor totalitære og barbariske krefter er i fremgang. Det som nå rammer homofile vil i verste fall i tiden fremover ramme andre som har holdninger som ikke er forenlige med islam. Og vi synes at det er stor grunn til virkelig å bekymre seg over denne utviklingen – både overfor islams vekst, og over det at de negative effektene av dette blir fortiet.

Romanen ”Idealister” av den danske forfatteren Hans Scherfig er befolket med en rekke idealistiske idealister er, men det som er felles for dem alle er at de fremmer meget eksentriske forslag til hvordan mennesker bør leve og hvordan de bør organisere sine samfunn.

Vi kom til å tenke at professor i sosiologi Stein Ringen hørte hjemme blant disse da vil leste hans spalte i Aftenposten i dag.

Hans tema er finansieringen av partiene; han synes det er urimelig at enkelte rike kan gi store beløp til partier de foreterekker, og således muligens kunne påvirke et valgresultat. Det er ifølge Ringen uheldig at partiene i dag finansieres over statsbudsjettet, noe som innebærer at medlemskontingenten har lite å si for partiene økonomi. Derved kan partiene klare seg med få medlemmer, noe som gjør det enklere for ledelsen å kjøre sitt eget løp uavhengig av hva folk flest, representert ved medlemmene, måtte mene.

Ringen foreslår isteden, under den misvisende overskriften ”La folket betale partiene direkte”, at private gaver til partiene skal være forbudt, og at alle borgere skal få et antall vouchers av staten, vouchers som de kan dele ut til de partier – ett eller flere - de måtte foretekke. Staten innløser så partienes mottatte vouchers i kontanter, og det er dette som finansierer partiene.

Ringen mener altså at det skal være forbudt for en person å gi penger til et parti han støtter, og antagelig at det skal være forbudt å rykke inn en annonse eller et reklameinnslag på TV for et parti man støtter. Dette er intet annet enn et kolossalt angrep på ytringsfriheten.

Ikke uventet går Ringen ikke inn på årsaken til at gaver til partiene kan være problemtiske. I dag er det slik at det offentlige styrer det meste – man er avhengig av det offentlige for å få skoleplass til sine barn, for å få plass på sykehus, for å kunne etablere, drive eller utvide en bedrift, osv.

Men det offentlige styres av politikerne. Å ha et godt forhold til politikerne kan derfor gjøre hverdagen lettere. Og hvordan skaffer man seg et godt forhold til politikerne? Jo, bla. ved aktivt å støtte et stort parti. Å støtte de store partiene kan man gjøre på mange måter, og det å gi penger er et viktig element i dette. Det er antagelig dette uvesenet Ringen vil til livs. Men dette er en håpløs oppgave - hvis en form for korrupsjon forbys vil andre typer dukke opp.

Det som kan løse dette problemet er at samfunnet organiseres slik at man ikke er avhengig av politikerne for å kunne gjøre gode valg som gjør ens liv bedre – velge en god skole til sine barn, komme raskt på sykehus når man trenger det, få innvilget søknader om å kunen benytte en eiendom til en ny bedrift, osv. Man kan mao. bli kvitt all korrupsjon dersom politikernes makt reduseres og den overføres tilbake til individene.

DLF vil at politikerne skal ha svært liten makt, vi vil ha full individuell frihet. Dette betyr at hvert individ skal ha full rett til å disponere over sitt liv, sin eiendom og sin inntekt. I dag er det politikerne som bestemmer over størstedelen av dette, men denegative resultater vi ser overalt omkring oss. Politikerstyring inviterer til korrupsjon, mens frihet på den annen side fører til en kraftig reduksjon i alle typer dobbeltmoral, snusk og kriminalitet.

Vi nente at tittelen på Ringens artikkel var misvisende. Å si at man vi at ”folket [skal] betale partiene direkte” er meget misvisende når det man skal betale med er vouchers utdelt av staten, samtidig som man ikke kan bruke sine egne penger. Det er vi i DLF som er for at ”folket skal betale partiene direkte” – vi er imot al statsstøtte til partiene, men vil vi at enhver skal ha all rett til å bruke så mye han måtte ønske av egne penger for å støtte det parti han måtte ønske.

Mht Ringens forslag vil det få samme skjebne som de andre forslagene i ”Idealister”, men elementer av der vil nok komme. I USA står forslag om ”Campaign Finance Reform” sterkt (forslaget går i hovedsak ut på at det skal være forbudt for private å bidra til politiske kampanjer, kampanjer skal kun drives av midler bevilget av det offentlige – de skulle være opplagt at dette vil sementere makten hos de som har makt og gjøre det enda vanskeligere for nye mennesker å komme inn i politikken), og vi vet jo at ytringsfriheten stadig blir redusert, så slikt vil også komme til Norge etter hvert.

Å redusere muligheten for individer til å støtte sine politiske kandidater er et kraftig inngrep i ytringsfriheten, og det er stikk motsatt vei av den DLF ønsker å gå. DLF er for full individuell frihet, noe som inkludere full ytringsfrihet, inkludert retten til å bruke sine penger som man vil, også ved å støtte partier man sympatiserer med.

I de siste dager er det dukket opp flere nye aspekter i saken om den hardt skadede mannen som ambulansepersonalet lot ligge igjen i Sofienbergparken*. Her skal vi kommentere ett av dem.

Som kjent ble mannen slått ned, ambulanse ble tilkalt, men personalet vurderte saken slik at de ikke tok den skadede mannen med seg til sykehuset. Offeret ble kjørt til sykehuset i en taxi. Mannen som visstnok slo, en 23-åring opprinnelig fra Ghana, har fått Tor Erling Staff som forsvarer, og her siterer vi fra Dagbladets omtale av saken: ”23-åringen har hatt det svært tøft siden hendelsen på mandag.

- Han gikk i parken for å spille bordtennis. Han hadde aldri drømt om å havne midt oppi noe sånt som dette. Siktede er en svært religiøs person. Om nettene har han mareritt og problemer med å sove. Hver dag ber han for fornærmede. Dette er en stor tragedie for begge parter, sier Staff.

Til tross for at han angivelig angrer, meldte ikke den siktede seg etter voldsepisoden.

Han ble først avhørt som et vitne. Da forklarte han seg falskt, innrømmer han. Dette gjorde han fordi det var så viktig for han å komme seg på jobb. Ifølge politiforklaringen hadde tiltalte tenkt til å melde seg selv, men politiet kom han i forkjøpet.” (Sitat slutt fra Dagbladet.)

Altså: Den mistenkte har det tøft, han angrer, han forklarte seg falskt, han meldte seg ikke til politiet etter at saken fikk oppmerksomhet, og han er tidligere dømt for vold. Han er også en svært religiøs person.

Han er altså religiøs, og han ber for sitt offer. Man kan få det inntrykk at Staff mener at det at den mistenkte er religiøs liksom skal frikjenne ham, underforstått: religiøse personer er pr. def. gode, og de kan ikke gjøre noe galt. Og gjør de allikevel noe galt, så er dette kun unntak som egentlig ikke forteller noe om hvordan personen egentlig er.

Vi har et annet syn. Vi vil si at religion i seg selv ikke nødvendigvis er et gode, snarere tvert i mot. Og de ulike religionene
er til dels svært forskjellige – religiøse personer oppfører seg forskjellig alt etter hvilken religion de tilhører. Det finnes for eksempel religioner som forfekter pasifisme, som er fredelige, og som aldri oppfordrer sine tilhengere til vold eller tvang mot noen, hverken mennesker eller dyr. Og så finnes det religioner som direkte oppfordrer sine tilhengere til å utøve vold, for eksempel mot kvinner som ikke adlyder sine menn, og mot de som ikke har samme religion som de selv. Altså: hvis man har menneskers liv, velvære og velstand som kriterium for hva som er godt, så er mange religioner direkte onde.

Journalisten som intervjuet Staff burde ha spurt om hvilken religion den mistenkte voldsmannen bekjente seg til. Vi vil ikke spekulere om hvilken religion han tilhører, vårt poeng her er at å si at det at en person bekjenner seg til en religion ikke automatisk betyr at en person er et godt og fredelig og velvillig og sivilisert menneske.
.
.
.
.
.*Vi har kommentert saken på vårt debattforum: http://forum.dlf.info/viewtopic.php?t=2286

Om ca seks uker er det valg. Snart begynner valgkampen for alvor, og vi vil bli utsatt for politikere i alle media som finnes: TV, radio, aviser, internett vil flomme over av politikere og deres løfter, osv.

Og hva går løftene ut på? Jo, politikerne skal gi oss bedre skole, bedre eldreomsorg, bedre helsevesen. (Ja, dette er rikspolitisk saker, men selv om det er et lokalvalg, vil rikspolitiske saker dominere. Enkelte partiet har til og med sagt at dette valget skal være et klimavalg, en problemstilling som angår kloden som helhet, men våre politikere mener at dette er en sak som hører hjemme i en lokalvalgkamp.)

Man de som husker tidligere valgkamper vil oppdage at det politikerne kommer med nå er de samme løftene som de kom med i valgkampen i 2005, i 2003, i 2001, i 1999, osv.

Hvordan kan dette komme seg? Hva er årsaken til at politikerne i hvert eneste valg lover å løse de samme problemene?

Det kan bety to ting: enten kan det bety at politikerne som nå har makt ikke er i stand til på løse dem og at andre politikere ville ha klart det, eller det kan bety at problemene ikke kan løses, dvs. at de ikke kan løses innefor dagens politiske system.

La oss se på disse to mulighetene.

Det er jo ofte slik at velgerne kaster de som sitter ved makten og plasserer opposisjonen i posisjon: derfor skifter stadig borgerlige og sosialistiske regjeringer i Norge - og tilsvarende skjer det i de fleste andre vestlige land: i England skifter Labour og de konservative i om makten, i USA skifter demokratene og republikanerne om makten, og tilsvarende er det i for eksempel Sverige, Tyskland, Frankrike, etc.

Men problemene løses ikke: hver gang sier alle partiene at de skal løse problemene. De som har sittet ved makten klarer ikke å løse dem, velgerne velger inn opposisjonen, opposisjonen klarer heller ikke å løse problemene, de som sitter ved makten skiftes ut og nye kommer inn, de klarer heller ikke å løse problemene, og slik har vi det gående.

Det viser seg dog at denne forklaringen er nøye sammenfallende med den andre forklaringen: den måten samfunnet i dag er organisert på kan ikke fungere. Mao. vi har et samfunnssystem som ikke fungerer, og som ikke kan fungere.

Det samfunnssystem vi har i Vesten i dag heter velferdsstat, og det innebærer at vi alle skal betale en del av det vi tjener til det offentlige (i form av skatter og avgifter), og så skal staten (eller kommunen) gi oss det viktige vi trenger uten at vi behøver å betale det det koster. Det vi betaler i skatt skal gi oss gratis/billig skole, helsevesen, pensjoner, forskning, kultur, veier, kollektivtransport, osv.

Men alle vet at problemene på disse områdene er enorme: kvaliteten er dårlig og synkende, helsevesenet er fortsatt preget av køer og misfornøyde brukere, resultatene i skolen er dårlige, pensjonssystemet er konkurs, kollektivtransporten er kolossalt dyr og lite fleksibel, osv. Det er disse problemene politikeren stadig lover å løse, men ikke klarer å løse.

Velferdsstaten er et system som er ment å gi alle det de trenger uavhengig av den enkeltes innstas. Velferdsstaten innebærer også at en rekke tilbud er offentlige, og derved beskyttet mot den konkurranse og de stadige effektivitetsforbedringer som finnes på det frie marked.

Velferdsstaten er derfor et system som føret til ineffektivitet, sløsing, ansvarsløshet, ansvarsfraskrivelse, stadig flere lover, stadig flere reguleringer, stadig større umoral, stadig høyere skatter, stadig mer kriminalitet, stadig redusert frihet, stadig større byrder på de som utfører produktivt arbeid, stadig flere på trygd (nå mottar innpå 800 000 mennesker i arbeidsfør alder penger fra det offentlige uten å jobbe), etc.

Avisene er stadig fylt opp med artikler som viser dette; her er fire ferske artikler som illustrere, en sier at mange foreldre behandler sine barn på en hensynsløs måte, en sier at en ny lov som skal ha som formål å redusere det høye sykefraværet virker mot sin hensikt, en sier at velferdsstaten direkte ansporer til kriminalitet, og en sier at det skal bli forbudt for arbeidsgivere å spørre kvinner i jobbintervju om de er eller har planer om å bli gravide.

(La oss også ha sagt at de fleste i Norge har det meget bra, og at på en god del områder er velstanden god og stigende. Dette gjelder i hovedsak de som er i jobb og som har lite med offentlige tilbud å gjøre).

Som sagt finner man stadig artikler i pressen som illustrere enkelttilfeller på at velferdsstaten ikke fungerer. Men ingen i den offentlige debatt i Norge sier at det er systemet det er feil med. Ingen sier at det er velferdsstaten som er årsak til problemene. Alle ser på enkeltsaker, som det er svært mange av, ingen ser at disse enkeltsakene er en konsekvens av en fundamental feil.

Dvs. ingen uten DLF. DLF mener at de problemene som stadig omtales og som politikerne stadig sier at de skal løse ikke kan løses innen velferdsstaten.

DLF mener at velferdsstaten ikke kan fungere, og at den må erstattes av et annet system.

DLF er partiet for individuell frihet. Vi mener at kun et samfunn med full individuell frihet kan bli et samfunn preget av velstand, harmoni og fred.

Vi mener at hvert individ har rett til å styre sitt liv slik vedkommende selv ønsker (så lenge han ikke initierer tvag mot andre mennesker), og dette innebærer at han har full rett til selv å velge hvordan han vil bruke det han tjener på de private tilbud han måtet ønske: at han selv (direkte eller via forsikringsordninger) betaler for det han bruker av skole, helsetjenester, pensjoner, veier, kollektivtransport, etc.

I det frie systemet er der ingen statlige pålegg om at man skal bruke mesteparten av det man tjener på offentlige tvangstilbud, i dette frie systemet er statens eneste oppgave å beskytte alle individer mot kriminelle, og mot angrep fra ytre fiender.

Vi mener som sagt at kun dette systemet kan gi et samfunn preget av fred, harmoni og velstand.

Ved valget om noen uker vil politikere fra alle partier (unntatt ett) si at de skal løse problemene, og at de skal gjøre det samtidig som velferdsstaten beholdes. Alle de store partiene – inkludert Høyre, FrP og Venstre – er sosialdemokratiske, og de vil beholde velferdsstaten. Mao.: ved disse partiene i førersetet vil den negative utviklingen vi kort har beskrevet ovenfor bare fortsette.

Kun ett parti vil erstatte velferdsstaten med et system som kan fungere, kun ett parti vil erstatte velferdsstaten med et fullt ut fritt system, et system hvor hver enkelt har frihet til å gjøre hva han måtte ønske (så lenge det er fredelig), og ansvar for sine egne valg og sitt eget liv. Kun et parti går inn for et system som på sikt kan fungere og bli et fredelig, velstående og harmonisk samfunn.

Hver stemme teller. Ved å stemme på et parti støtter du hovedlinjene i det partiet står for. Ved å stemme på et sosialdemokratis parti støtter du sosialdemokratiet. Ved å stemme på DLF sier du Nei til sosialdemokratiet, og du støtter det eneste alternativet til de sosial

Den engelske forfatteren Salman Rushdie ble nylig adlet, og dette har ført til endel reaksjoner som det vil være nyttig å merke seg.

La oss dog først rekapitulere litt om Rushdie-saken fra 1989. Etter at Rushdies bok "Sataniske vers" ble publisert erklærte Irans leder ayatholla Khomeiny at boken var blasfemisk og at Rushdie måtte henrettes. (Rushdie, som var engelsk statsborger født i India, hadde i denne boken skrevet noen scener som kunne oppfattes som en latterliggjøring av Muhammed.) Over hele Vesten ble bokhandler som solgte boken utsatt for bombeattentater, forleggere og oversettere ble utsatt for attentater, noen ble også drept.

Innflyttede muslimer i demonstrasjonstog i Vestens storbyer krevde Sataniske vers forbudt og Rushdie henrettet. Blant Vestens intellektuelle var det overraskende få som støttet Rushdie.

Rushdie-saken gikk altså ut på at en engelsk statsborger skrev en blasfemisk bok, og Irans regjering dømte ham til døden. Det eneste anstendige som Vestens ledere kunne ha gjort var å kreve at Iran trakk dommen tilbake, og hvis Iran ikke imøtekom dette, burde Vesten gå til krig mot Iran. Regjeringers eneste legitime oppgave er å beskytte sine innbyggeres rettigheter. Ytringsfrihet er en slik rettighet. Og når regjeringen i Iran dømmer og planlegger å henrette en engelsk (britisk) statsborger, så er dette grunn til krig. Men Vestens ledere var for svake og hadde for liten respekt for Vestens verdier og for stor respekt for barbariske «kulturer» til å gjøre det rette.

For noen dager siden ble Rushdie adlet, han er nå sir Salman Rushdie. Men dette førte som nevnt til en del reaksjoner.

Pakistans regjering hevder at den britiske regjering har brutt en viktig FN-resolusjon om ikke å fornærme eller krenke religionene med sin tildeling av Sir-tittelen til Salman Rushdie.

Den pakistanske ministeren Ejaz ul-Haq uttalte at a dette var en grovt krenkende handling overfor islam, og at man heretter burde kalle tiltale alle hunder med Sir. (Hunder er ifølge islam urene dyr.) Han sa også at denne tildelingen ville føre til flere terrorangrep mot Vesten, noe som reellt sett er en oppfording til terror.

Ekstreme britiske muslimer demonstrerte utenfor en moské i London mens de satte fyr på det britiske flagget. Gruppen nedkalte guds forbannelse over dronning Elisabeth og død over statsminister Tony Blair mens de ropte "Salman Rushdie is a devil. He should be attacked. We as Muslims should never forget how he insulted the Prophet ... We have a responsibility to hold the Queen accountable for standing with the people who insult Islam."

Innen den britiske regjeringen og i regjeringspartiet er delte meninger om saken. Utenriksminister Margaret Beckett uttrykte beklagelse hvis noen følte seg støtt, mens innenriksminister John Reid var klar i sin kommentar: Under et besøk i New York sa han at det ikke var noe å beklage, dette handlet om å beskytte ytringsfriheten.

I Norge har vi sett få reaksjoner, men de få vi har sett går imot tildelingen, og går derved imot ytringsfrihet og reellt sett for islam. Typisk er Aftenposten lederkommentar 24/6: "Rett før sin egen avgang har Tony Blair valgt å se bort fra diplomatisk hensiktsmessighet, ettersom han vet at dette skritt [å gjøre Rushdie til Sir Salman] er en belastning i forhold til mange muslimske land, og til muslimsk opinion, som om Irak-krigen ikke hadde belastet ham nok fra før."

Dessverre ser vi igjen at Vesten er unnvikende og ettergivende overfor militant islam, og at de som er ettergivende ikke har lært noe av det store antall angrep som militante muslimer har utført mot Vesten siden 1979.

Denne ettergivenheten minner sterkt om den ettergivenhet som Vesten viste overfor Nazi-Tyskland på 30-tallet. Da endte det med en storkrig som kostet 50 millioner menneskeliv, men det var Vesten som gikk seirende ut av denne krigen. Hva resultatet av ettergivenheten denne gangen vil føre til er ikke lett å si, men det er to viktige forskjeller mellom da og nå: islam er sterkere enn nazismen, og Vesten er i dag langt svakere enn på 30-tallet. Hvis Vesten ikke snart tar rev i seilene ser det meget mørkt ut.

Frihet betyr at hvert individ har rett til å benytte det vedkommende eier slik han selv finner er riktig, så lenge det er fredelig. Dette inkluderer retten til å bruke det man tjener uten at staten som i dag tar deler av det i skatter og avgifter, og retten til å bruke sine eiendommer uten å være underlagt offentlige reguleringer, konsesjonsordninger, osv. Det inkluderer også retten til å bestemme over sin egen kropp.

I Norge i dag er friheten ganske liten, og en rekke forslag de siste ukene tyder på at den skal reduseres ytterligere. I det siste har vi sett følgende forslag som alle innebærer en yterligere reduksjon i friheten:

*Tax-free-salget skal fjernes (dette var førstesideoppslaget i en tabloidavis i dag)
*Sjokoladeavgiften (ja, det finnes en slik) skal fjernes, men muligens erstattes av en høyere sukkeravgift, som kompenserer for dette. (Dette var en hovedsak i NRK-nyhetene i går morges)
*Private spilleautomater skal forbys og erstattes av statlige spilleautomater, de såkalte Giskomater (oppkalt etter initiativtageren, kulturminisiter Trond Giske)
*Kjøp av sex skal bli forbudt.

Men det som er interessant her er at ingen av de som slipper til i den allmenne debatt har kommet med prinsipielle innvendinger mot dette. Her skjer det store reduksjoner i frihet, riktignok kun på noen få områder, men ingen av de som slipper til i den allmenne debatt og som sier at det er tilhengere av frihet har, så vidt vi har kunnet se, protestert. Ingen fra Høyre. Ingen fra FrP. Ingen fra Civita. Ingen av de nærmest utallige som har fått ordet i avisdebatten om begrepet ”liberal” – nesten alle disse ønsket å sette merkelappen ”liberal” på seg selv, men å si at de er motstandere av forbud mot sukkeravgift, at de er motstandere av forbud mot spilleautomater, at de er motstandere av forbud mot taxfreesalg, at de er motstandere av forbud mot sexkjøp, det har ingen av dem gjort.

(Ang sexkjøp - her har heller ikke feministene protesteret. Feministene sto i abortstriden beundringsverdig fast på kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, men i denne saken ser de ut til å innta motsatt standpunkt, i denne saken ser de ut til å være motstandere av kvinnens rett til å bestemme over egen kropp.)

Denne totale mangel på et prinsipielt forsvar for individets frihet er meget foruroligende. Den generelle trenden i dag går i sterkt negativ retning, og det er ingen av de som slipper til i den allmenn debatt som protesterer. Denne utviklingen fører til at friheten i fremtiden blir enda mindre, og siden frihet hører intimt sammen med ansvar,