To aktuelle begivenheter viser at noe er alvorlig galt i politiet/rettsapparatet. Men la oss før vi gå inn på dem minne om hva statens og politiets oppgave er: Politiets oppgave er å beskytte oss mot kriminelle. Og dette er statens eneste legitime oppgave i fredstid.

Det finnes noen mennesker som velger å begå kriminelle handlinger - de stjeler, svindler, bedrar, begår innbudd, utøver vold i forskjelige former, etc. Det som er statens oppgave er å uskadeliggjøre disse, statens oppgave er å sørge for at vanlige fredelige mennesker ikke blir utsatt for slikt. Staten skal vha politi og domstoler sørge for at forbrytere ikke kan begå flere forbrytelser. Dette skal skje ved at (dømte) forbrytere settes i fengsel. (Og la oss også ha nevnt at det primære ved straffen er å øve rettferdighet. Andre virkninger av straff - isolasjon, preventive virkninger overfor den dømte og andre - er sekundære.)

I begge de aktuelle begivenhetene har politiet/staten sviktet fullstendig. Den ene saken er langt alvorligere enn den andre, så vi tar den alvorligste først: For et par dager siden ble flere tilfeldige mennnesker som var ute og spaserte i Oslo sentrum angrepet av en person med kniv. Det viste seg raskt at personen, en muslim fra Somalia, hadde vært innblandet i flere titalls lignende episoder tidligere, men han hadde aldri blitt straffet, han har aldri sonet en dom i fengsel. Han har hele tiden gått løs i Oslo. Grunnen er at han ifølge helseapparatet er for syk til å starffes, og for frisk til å få behandling.

Så fordi han faller mellom to stoler får han gå løs slik at han kan terrorisere fredelige mennesker med en stor jaktkniv (en av de som ble overfalt omtalte kniven som en “Rambo-kniv”).

TV2-nyhetene opplyste i morges at det finnes flere enn 100 personer med samme diagnose i Oslo: det er altså flere enn 100 “tikkende bomber” (TV2s uttrykk) som går løse i Oslo.

Den andre begivenheten skjedde i går: arresten i Oslo måtte stenge i to timer fordi de som arbeidet der måtte følge to fanger som var blitt syke på sykehus, og i denne perioden kunne arrestren ikke ta imot flere arrestanter.

Vi har ikke ord for hvor ille vi synes dette er. Som sagt, statens legitime rolle er å hindre at innbyggerne blir rammet av kriminelle. Og så lar de voldmenn gå løse enten fordi helsevesenet er svært mangelfullt (men hva annet kan man vente av et offentlig helsevesen?), eller fordi politiet mangler kapasitet. Dette er forferdelig ille.

Mht de tikkende bombene er vårt syn at kriminelle ikke skal få gå løse, uansett hva som feiler dem. Krimelle er farlige, og de skal isoleres (hvor lenge avgenhger av hvor alvorlig deres forbrytelse er). Om de trenger behandling så må de få denne under soning. Å si, som staten gjør i dag, at enkelte svært farlig voldsmenn er for syke til å sone og defor må få gå løse, er intet annet enn sykt.

Det må komme store endringer i politiet/rettsapparatet. Dels må lovverk (inkludert hva som er klassifiseres som forbrytelser) sterkt forenkles (gambling, prostitusjon, smugling og narko må dekriminliseres), noe som vil betydelig redusere arbeidsbyrden på politiet, og dels må straffene bli strengere (dømte forbrytere må sitte inne så lenge at de har mistet lysten på å fortsette som kriminelle når de slipper ut).

Dessverre kan vi trygt regne med at intet av dette vil skje med det første - sosialdemokrater her svært liten interesse av å straffe kriminelle, så vi kan da bare oppfordre alle om å være forsiktige når de tar seg en tur på byen om kvelden. Og skjer det noe alvorlig, så kan ofrene og de pårørende regne med at gjerningsmannen enten går fri eller er ute igjen i løpet av noen få måneder eller år.

”Innholdet i denne boken går over min forstand. … Jo mer jeg får det forklart, desto mer ufattelig blir det” leser vi i innledningen til en bokanmeldelse i Aftenposten.

Det boken handler om er en bestemt type grusomme handlinger. Grusomme handlinger har mennesker begått så lenge mennesket har eksistert: hekser er blitt brent på bål, annerledes tenkende er blitt torturert på de mest grusomme måter, mennesker er blitt massakrert i milliontall for et kollektivistisk ideals skyld (nazisme, kommunisme, fascisme, diverse religioner), det er blitt begått overgrep mot små barn, kvinner er blitt voldtatt, osv. osv. Det den anmeldte boken handler om er en ekstremt grusom ting: æresdrap.

”At en far kan drepe sin egen datter, en sønn kan drepe sin mor, eller en bror sin søster, i den hensikt å oppfylle moralens bud i egne og slektens øyne” – det er dette anmelderen sikter til når hun sier at det går over hennes forstand.

Men hva er det som driver folk? Hva er det som får den til å handle slik de gjør? Hva er det de styres av? Hva er det som får tilsynelatende vanlige tyskere til å samle inn millioner av jøder og sende dem til Auschwitz? Hva er det som får tilsynelatende normale hvite til å holde svarte mennesker som slaver? Hva er det som får et kommunistisk maktapparat til å la store befolkningsgrupper sulte i hjel? Hva er det som får tilhengere av religioner til å massakrere tilhengere av andre religioner – her er både kristne og muslimer svært skyldige. Hva er det som får en gruppe velutdannede middelklassemenn til å kapre fly og styrte dem inn i bygninger fylt med tilfeldige mennesker?

Det finnes et svar på dette. Alle mennesker har en grunnleggende moralsk overbevisning, alle mennesker har et syn på hva som er rett og hva som er galt. Det er mange ulike oppfatninger av hva som er rett og hva som er galt, men alle mennesker, absolutt alle, har en overbevisning om dette.

Og hvert menneske er i stand til å gjøre hva som helst for det de mener er moralsk riktig.

Noen vil utholde årevis med fangenskap og tortur dersom de tror på sin sak, dersom de mener at det å holde ut er moralsk riktig. Men noen mennesker vil torturere andre dersom de mener dette er moralsk riktig.

Sagt på en annen måte: alle som begår grusomheter gjør det fordi de mener det er moralsk riktig. De som sendte jøder til Auschwitz gjorde det fordi de mente det var moralsk riktig, de som styrtet fly inn i bygninger gjorde det fordi det for dem var moralsk riktig, de som lot et stort antall mennesker sulte i hjel gjorde det fordi det var moralsk riktig.

Og de som dreper sine døtre fordi de mener de har skadet familiens ære gjør det fordi de har en sterk moralsk overbevising om at det å drepe døtrene er det eneste som er moralsk riktig.

Men det er noe som er felles ved de moralske teoriene som de nevnte eksemplene bygger på: alle disse moralske teoriene har selvoppofrelse som et ideal, og de nedvurderer menneskets lykke i dette livet.
Alle moralteorier som forfekter selvoppofrelse sier at det å leve et lykkelig liv ikke bare er uviktig, det er umoralsk. Og har man dette synet på lykke i dette livet, da vil tilhengerne av dette moralsynet ikke ha noen respekt for andre menneskers liv og deres søken etter lykke. Og da er veien åpen for all typer vold og tvang - og endog drap av nære familiemedlemmer.

Hva er det da som kan få slutt på det som anmelderen sier går over hennes forstand. Hva er det som kan få slutt på alt fra slaveri og terror og voldtekt til politisk styrte sultkatastrofer? Og som kan få slutt på æresdrap? Det er kun én ting som kan få slutt på dette, og det er en moralteori som sier at målet for livet er å søke lykken i dette livet, og at alle må respektere andres rett til å søke etter egen lykke på den måten de selv finner riktig. Kun en slik moralteori innebærer at man lar andre leve sine liv slik de selv ønsker, og kun en slik moralteori sier at man ikke har noen rett til å bruke tvang og vold mot andre mennesker (unntatt i selvforsvar).

Det som boken omtaler er en forferdelig ting, og historien viser at det ikke er noen ende på grusomheter som mennesker har begått mot hverandre. Men alt dette har vært mulig fordi folk har akseptert moralteorier som nedvurderer menneskers liv og søken etter egen lykke. Kun en utbredt aksept for en moralteori som sier at målet for hver enkelt er å leve et lykkelig liv, og at enhver har rett til å handle på alle fredelige måter i samsvar med egne valg, kun en slik moralteori kan få slutt på de grusomheter som i alt for stor grad har preget historien.

SVeren Erik Solheim klager over at det er nye sutring i Norge i dag. Vi siterer fra VG:

”- Norsk politikk er i altfor stor grad preget av klaging og syting. Jeg vil nå starte et korstog mot dette negative bildet av Norge … Han viser til at Norge på de aller fleste områder blir kåret til verdens beste land å bo i.

- Over hele verden blir vi sett på som et land som har hatt mye flaks, samtidig som vi har vært dyktige. Likevel forsøker enkelte politikere i Norge å framstille det som svartedauen herjer i landet, sier Solheim.

… Jeg får svært mye respons fra velgere som er lei av all den negativiteten som spres i den politiske debatten. Vi må tenne begeistring for vårt mål om et inkluderende samfunn med små forskjeller, sier han.

Han er ikke i tvil om hvilket parti som er den fremste eksponenten for denne sytekulturen.

- Frp har gjort det til sin livsoppgave å rakke ned på det norske samfunnet. Frps ledere tegner et usant og farlig bilde av Norge. Det er farlig fordi det bidrar til å spre mismot og reduserer viljen til å gjøre en innsats, sier Solheim.

Han mener Frp-representantene bør tenke gjennom hva slags signal de sender ut med sine beskrivelser av det norske samfunnet.

- Når de framstiller det som om alt er bare elendighet, så er det et frontalangrep på alle dem som hver dag gjør en kjempeinnsats i sykehjemmene og på skolene. De har all grunn til å være fornærmet over budskapet fra Frp, sier Solheim” (sitat slutt).

La oss observere to ting her:

For det første: Det er ikke bare opposisjonen som klager, også avisene er stadig preget av oppslag som ”helsevesenet i krise”, ”skolen i forfall”, ”skolebygninger stengt av helserådet”, ”togkaoset vil fortsette”, osv. For det annet: Vi leser stadig i avisene for eksempel i form av lesebrev at folk har hatt svært negative opplevelser når de har brukt NAV eller har måttet klage på pensjonen eller har måttet klage på sine barns skole.

Så det er mange som klager, og øyensynlig med god grunn.

Hva er det så folk klager over? Hva er fellestrekkene i det over? Folk klager over at offentlige tilbud er for dårlige. Ja, på et vis kan man si at det offentlige tilbudet i Norge er godt, men folk klager allikevel.

Hvorfor det? Hvorfor klager de når tilbudet egentlig er ganske godt? Dagens politiske system innebærer at politikere reiser rundt og lover et stadig bedre offentlig tilbud til alle. Alle politikere (fra de sosialdemokratiske partiene) lover ved hvert eneste valg bedre skole, bedre helsevesen, osv. Og så klarer de ikke å gjennomføre det.

Og folk da begynner å klage burde ikke overraske noen.

Så grunnen til at vi har en sutrekultur er at folk forventer seg at politikerne skal gjøre det de lover ved hvert eneste valg.

Enhver burde forstå at politikernes løfter er svært lite verd; men de som i stor grad tror på disse løftene, de opplever alle politikerne hele tiden som løfterbrytere (dette forhindrer dem ikke i å tro på løftene som gis av de samme politikerne ved neste valg, men dette poenget skal vi la ligge).

Vårt poeng er at politikerne gir løfter om de ikke kan holde, det offentlige tilbudet blir dårligere enn folk forventer seg, og det er derfor de begynner å klage.

Og da melder følgende spørsmål seg: Hvem er det som i størst grad gir slike løfter? Jo det er Solheims eget parti SV.

Så SV er derfor det partiet som i størst grad er ansvarlig for den sytekulturen som Solheim nå klager over, og det skal ikke mye til for å anta at jo lenger sosialdemokratene styrer, jo mer syting og klaging vil det bli, fordi jo lenger de styrer, jo flere løfter vil de gi, og i jo mindre grad vil de klare å oppfylle dem.

Hva kan gjøre at vi unnslipper dette? Jo, hvis folk får beholde sine penger, får bruke dem og prioritere dem selv, og hvis det ikke er noen statlige restriksjoner på verdiskapning, da vil enhver kunne jobbe og tjene penger og så skaffe seg det tilbud han ønsker og av den kvalitet han klarer. Og da vil den utbredte sutringen og sytingen opphøre.

”Byggeforbud lammer ti sunnmørskommuner. Departementet mener de skal vente på tsunamien som ingen vet når kommer”, forteller Dagbladet i går, og vi siterer videre fra artikkelen:

”Kommunaldepartementet nekter ti kommuner på Sunnmøre å bygge i strandsonen. For en gang, mellom nå og år 3000, vil en fjellside rase ut i Sunnylvsfjorden i Stranda kommune. Når det skjer, vil en 40 meter høy tsunami skylle bort kommunesentre og bygder i Stranda, Stordal og Norddal og gjøre store skader i Sykkylven og Ørskog og flere andre kommuner.

Det bor 20 000 mennesker i disse fjordbygdene. Men det er ikke dem myndighetene bekymrer seg for. Dem har kommunene langt på vei sikret, mener ordførerne. Det er de materielle tapene man ønsker å unngå ved å ikke tillate nybygging. Paradoksalt nok er det nettopp som følge av kunnskapen som kommunene har tilkjempet seg om den overhengende faren, at myndighetene har satt foten ned for nybygging.

Det er lovens bokstav at der man kjenner til en slik fare, bygger man ikke. Det gjør ordførerne på Sunnmøre eitrende forbanna.”

Og årsaken er noe underlig: kommunene har installert verdens beste varslingssystem: ”På eget initiativ startet kommunene, med Stranda-ordfører Frank Sve i spissen, kartleggingen og dokumentasjonen av hvor farlige de løsnende steinblokkene i Åkneset og Tafjord egentlig er. I årevis og mot flere regjeringer har de kjempet for geologiske undersøkelser, forskningsmidler, samordning av kompetanse. Til slutt fikk de gehør. Avansert rasovervåkning, et eget beredskapssenter og tyfonalarmer er i dag på plass for landets mest truende fjell. Skjer det uvanlige bevegelser i fjellet, vil alarmene gå, over tyfonanleggene og ut til alle mobiltelefoner som befinner seg i området, og evakueringen vil starte.

Det blir ingen scener der folk løper fra tsunamien, lover Frank Sve. Han mener at han bor ved Norges tryggeste fjord”.

Så kommunene installerte et godt varslingssystem – det er derfor man med enviss sannsynlighet kan si at det vil komme et ras og en påfølgende tsunami i løpet av de neste 1000 år - og resultatet er at staten nekter dem å bygge ut kommunene.

Vel, slik er det i sosialdemokratiet. Der skal staten passe på alt og alle, og da må friheten reduseres. Sosialdemokratiets mangel på frihet og mangel på ansvar hører sammen på sammme måte som kapitalismens frihet og ansvar hører sammen.

I et fritt system ville det ikke vært noen statlige begrensninger på bygging i denne typen muligens farlige områder. Hvis man vil ha en billig tomt, og hvis man vet at den lave prisen er forårsaket av at det muligens kommer et ras i løpet av de neste 1000 år, så er dette en risiko man har all rett til å ta.

Skaffer man seg en eiendom i et slikt området vil nok dette gjenspeiles i den forsikringspremien man må betale, men i et fritt samfunn vil det ikke være noen formelle/lovmessige hindringer for utbygging.

Så i et fritt kapitalistisk system vil det ikke være noen grunn for den type raseri som de som nå ønsker utbygging gir uttrykk for rett og slett fordi myndghetene ikke vil hindre dem i å bygge.

eller, som det står i e24 i dag: ”Ras av nye redningspakker … Sentralbanker over hele verden vil trolig kaste ut nye livbøyer denne uken i et forsøk på å roe ned panikken som fortsatt herjer i finansmarkedene.”

Hvorfor virker ikke redningspakkene?

La oss tenke oss følgende situasjon: Du har et sterkt ønske om å legge ut på en reise. Men du vet ikke om din bil går, du vet ikke om du finner et verksted hvis bilen skulle gå i stykker, du vet ikke om du får kjøpt bensin underveis, du vet ikke om togene går, du vet ikke om andre transportmåter er tilgjengelige, du vet ikke om spisesteder langs ruten er åpne - mao. du vet ingen ting om alle de detaljer som gjør reisen mulig å gjennomføre. Og hva gjør du da? Du blir sannsynligvis hjemme.

Tilsvarende er det også innen finansnæringen: aktørene vet ikke om det om en liten stund kommer nye redningspakker med andre betingelser, betingelser som gjør at det de foretar seg vil ha andre effekter enn de hadde tenkt seg. Og det kan være store verdier det står om, resultatet kan være vekst eller nedleggelse, stor fortjenste eller stort tap.

Det finansmarkedene gjør er å kanalisere midler inn i nye prosjekter (eller inn i opprettholdelse av gamle prosjekter). Men hvis de ansvarlige, de som skal fatte beslutninger om å investere eller ikke, ikke kjenner de rammebetingelser som vil gjelde, og hvis de ikke vet hva som kan være relevant for dem i neste redningspakke, da holder de seg hjemme, dvs. de lar være å gjøre noe, dvs. de investerer ikke.

Mao., stadig nye redningspakker fører bare til at investorer holder seg i ro. Det er derfor redningspakkene ikke virker.

Det som kan få slutt på krisen er altså at det ikke kommer flere redningspakker. Helst burde det ikke komme noen, og de pengene som staten bruker på slikt burde ikke vært tatt fra skattebetalerne og bedriftene i det hele tatt.

Det som kan løse krisen er at myndigheten sier: vi gjør ingen ting. Da vet alle som er i markedet hva de har å forholde seg til, de vil finne de beste måter å komme ut av problemene på, og økonomien vil begynne å vokse igjen.

Vi tillater oss å minne om opprinnelsen til uttrykket laissez-faire: En gan på 1700-tallet spurte den franske finansministeren en forsamling entreprenører og kapitalister om hva han skulle gjøre for dem - økonomien sto i stampe og han ville få den i gang igjen. En av deltagerne på møtet svarte ”Laizzes nous faire!” – ”la oss få være i fred!”

M;ao. kun dersom rammebetingelsen er stabile vil produksjon og handel komme i lage igjen.

Så det beste myndighetene kan gjøre er å si at alle skattesatser halvers, alle reguleringer vedtatt de siste 10 år oppheves (dette er bare det første skritt), det kommer ikke nye skatter og nye reguleringer, kontrakter inngått i gull vil bli håndhevet av rettsapparatet, og ellers så lar vi dere få være i fred.

Da ville finanskrisen være over på et blunk, og den økonomiske veksten vil bli betydelig. Og hvis dette ble stående ved lag ville det ikke komme flere finanskriser.

August var den første måned på mer enn 100 år uten solflekkaktivitet, og eksperter varsler nå at mengden solflekker i årene fremover vil gå ned. Siden solflekkaktivitet henger sammen med aktivitet på solen varsler dette at det blir kaldere å årene fremover: Mange solflekker tyder på stor aktivitet, stor aktivitet fører til mye stråling, stråling påvirker skydannelsen, og mengden skyer styrer klimaet – dette er meget enkelt forklart.

Vi går nå mot slutten av solens mest aktive periode på mer enn 11 000 år, og de siste 10 år har vist en avkjølende tendens. Og det er mye som tyder på at det blir kaldere: Kina opplevde sist den kaldeste vinter på 100 år, Nord-Amerika hadde rekordstore snømengder, England hadde den kaldeste vår og sommer i manns minne. Også andre steder opplevde rekordkulde sist vinter. Og det er mer:

Vi siterer fra en artikkel som gjengir funn ved Armagh-observatoriet i England

”Forecasts of a sharp cooling trend are backed by the UK's Armagh Observatory, which has been observing solar activity for over 200 years.

The observatory notes that solar cycles 21 and 22, which were characterized by being short and intense in their activity, led to the natural global warming observed in the 80's and 90's.

"Cycle 23, which hasn't finished yet, looks like it will be long (at least 12 to 13 years) and cycle 24, which has still to start, looks like it will be exceptionally weak," writes one observatory scientist.

"Based on the past Armagh measurements, this suggests that over the next two decades, global temperatures may fall by about 2 degrees C — that is, to a level lower than any we have seen in the last 100 years...."Temperatures have already fallen by about 0.5 degrees C over the past 12 months and, if this is only the start of it, it would be a serious concern," concludes David Watt.” (SItat slutt)

Hva har så dette med politikk å gjøre? Ingenting. Eller; det burde ikke ha noe med politikk å gjøre. Men pga. en meget svak global oppvarming de siste 100 år, en oppvarming som har gjort av vi nå har det nesten like varmt som det var for ca 1000 år siden, gikk politikere og journalister og enkelte forskere av skaftet for å finne politiske ”løsninger” på det store problem de påstod at global oppvarming var.

Vårt syn er altså at vitenskapen som sto bak global-oppvarming-hysteriet var feil, og at de politiske tiltak som ble foreslått i forbindelse med dette er grovt umoralske og sterkt skadelige - og ikke vil ha noen effekt på klimaet.

Dersom vi ikke hadde hatt de siste 20 års global-oppvarmings-hysteri ville vi ikke ha kommenterte denne utviklingen (om at det blir kaldere å årene fremover). Men siden det blir kaldere og siden vitenskapen nå ser ut til å bevege seg henimot en korrekt teori for hvordan solen påvirker klimaet, så ber vi om at alle tiltak som er innført med klima som påskudd, avvikes. Dvs. vi ber om at alle klimatiltak, alle klimaavgifter, og alle lover som er vedtatt med utgangspunkt i at klimaforandringer er menneskeskapt, avvikles.

Tror vi at dette vil skje? Nei. Selv om det blir en konsensus blant fagfolk om at klimaendringer forårsakes av endringer i solaktivitet, så vil ikke de styringskåte sosialister og sosialdemokrater gi avkall på maktmidler eller inntekter de har fått med kima som påskudd

Den eneste måte å arbeide for en reduksjon av politikernes makt er å støtte DLF, alle de andre partier vil øke den makt og dermed redusere den frihet hvert individ har rettmessig krav på.
.
.
.
.

Kilder for det over kan man finne her:

http://www.dailytech.com/Sun+Makes+History+First+Spotless+Month+in+a+Century/article12823.htm

http://www.propagandamatrix.com/articles/august2008/081408_ice_age.htm

http://wattsupwiththat.com/2008/06/02/livingston-and-penn-paper-sunspots-may-vanish-by-2015/

http://www.sciencemag.org/cgi/content/summary/322/5898/33

“Frykter at renten blir altfor lav” er overskriften på Aftenpostens førstside i dag, og inne i økonomidelen finner vi en artikkel som har følgende ingress: “Lav rente gir lånefest”.

Slike problemer - for lav rente, en urealistisk lånefest - må oppstå i en økonomi hvor viktige ting som f.eks. priser på visse viktige varer/tjenester skal fastsetts av de politiske myndigheter (som også omfatter sentralbanken).

Alle burde vite at prisen på en vare/tjeneste bør være slik at tilbud og etterspørsel balanserer. Jo lavere pris jo større etterspørsel, men tilbudet blir da relativt lite. Motsatt, dersom prisen er høy vil etterspørselen bli liten, men tilbudet vil bli stort.

Det som er riktig pris er den prisen som oppstår når tilbud og etterspørsel balanserer, dvs markedsprisen.

Renten, som er prisen på kreditt, bør også fastsettes av tilbud og etterspørsel. Dvs. renten bør ikke bestemmes av politikere/myndigheter/sentralbanken, renten bør avgjøres av markedet.

Dersom renten avgjøres av markedet vil man slippe alle problemer som følger av en politikerbestemt rente. Man vil slippe kunstige oppgangstider, og man vil slippe de krisene som er nødvendige for å korrigere de feil som ble foretatt under den kunstige oppgangen.

Under en rente bestemt av markedet vil det aldri være noen grunn til å frykte at renten blir “for lav”, eller at det blir en “lånefest” det ikke er reellt grunnlag for.

I en økonomi skal arbeid, produksjon og handel mellom milliarder av mennesker kordineres. Å tro at noen politikere kan ordne dette ved å sitte å bestemme prisene på endel viktige varer er livsfarlig naivt. Det som aller best kan koordinere alt dette er den frie prisdannelse, og dette omfatter da også områder som prisen på arbeid (lønn) og prisen på kreditt (renter).

Som sagt: også rentenivået bør bestemms av markedet. Det samme gjelder nærliggende ting som pengemengde. Hva som skjer når politikere blander seg opp i slikt er den pågående finanskrisen et klart og tydelig eksempel på.

“Økonomene er avkledt!” sier Aftenpostens Kathrine Aspaas i sin kommentar sist lørdag) (18/10, og det er lett å slutte seg til dette. Men siden hun ikke kommer med noen alternativer til de dominerende økonomiske teoriene tillater jeg med å fremme to forslag som ingen vanlige økonomer vil ta i med ildtang:

1) Innfør gullstandard! Dersom penger er forankret i gull vil de ha en stabil verdi, og myndighetene vil ikke lenger kunne redusere pengeverdien. Inflasjon vil da altså ikke lenger forekomme; inflasjon er en meget skadelig politikk som fører til at oppsparte midler reduseres i verdi, til en generell prisstigning, og til at langsiktig økonomisk planlegging blir umulig. På kort sikt fører den dog til at politikerne får mere penger å rutte med; det er derfor de iblant fører en slik politikk.

2) Ingen redningspakker. Myndighene må slutte med å “redde” bedrifter som er i ferd med å går overende. Dersom en bedrift går over ende er årsaken enten at den produserer noe folk ikke vil ha, eller at den har vært dårlig ledet. Uansett fortjener den da å gå overende. Når aktører vet at myndighetene vil redde dem dersom de opptrer udugelig eller uansvarlig er slike redningspakker intet annet enn subsidiering av uansvarlig oppførsel.

En økonomi basert på disse to prinsippene vil unngå kriser, depresjoner og nedgangstider. Alle tradisjonelle økonomer vil antagelig være sterkt uenige i dette, men bare dette alene skulle være en god grunn til å forsøke disse prinsippene.

(Skrevet av VM)

Jens Stoltenberg og Rune Bjerke har vært nære venner i flere tiår. I dag er Stoltenberg statsminister, og Bjerke er konsernsjef i Den norske bank (DnB NOR). Bjerke har tidligere hatt en rekke verv i og for DnA, bla. har han vært finansbyråd i Oslo. (Vi kan også nevne at Bjerkes hustru Liebe Rieber-Mohn nå er statssekretær i Arbeids- og inkluderingsdepartementet.)

I det siste har vi hatt en finanskrise, og regjeringen har brukt store penger på å ”redde” bankene. Regjeringen har laget en redningspakke som innebærer at bankene blir tilgodesette med store beløp. Nå har det vist seg at denne pakken er laget på en slik måte at den i ekstremt stor grad favoriserer én bestemt bank, nemlig DnB. (Redningspakken krevde sikkerhet i visse typer lånepapirer, og DnB hadde mange slike; mange andre banker hadde ingen slike og blir da ikke omfattet av redningspakken.)

Det har også vist seg at det var nær kontakt mellom Rune Bjerke og andre i DnBs ledelse i dagene før redningspakken ble lagt frem, og enkelte av DnBs urolige kunder fikk i dagene før pakken ble lagt frem beskjed om at det var kontakt på høyt nivå mellom DnB og myndighetene.

Nå sier statsminsterens stabssjef Karl Eirik Schjøtt-Pedersen at DnB ikke fikk noen informasjon de ikke skulle hatt, men i og med at pakken er så spesialtilpasset DnB, det nære forhold mellom Stoltenberg og Bjerke, og personlig kontakt mellom Stoltenberg og Bjerke rett før pakken ble lagt frem, så har man god grunn til å lure.

Og det er svært ille at slik mistanke i det hele tatt kan komme opp. Heldigvis, vil mange si, har vi et uavhengig kredittilsyn som uhildet skal undersøke om noe upassende har skjedd. Leder for Kreditttilsynet er Bjørn Skogstad Aamo. Og hvem er det? Han var statssekretær i Finansdepartementet i periodene 1973–1979 og 1986–1989, og han var ansatt ved Statsministerens kontor under Gro Harlem Brundtland i årene 1990–1993. Så også han er en vaskeekte arbeiderpartimann, og han har åpenbart hatt mye kontakt med Stoltenberg i hvert fall frem til 1993.

Som sagt, slik samrøre er ille. De som driver forretninger, de som skal bestemme rammebetingelsene, og de som skal passe på at alt går rett og riktig for seg, viser seg nesten å være en liten vennegjeng.

Men slik må det gå i et system hvor det ikke er et klart skille mellom stat og økonomi.

DLF ønsker et klart skille mellom stat og økonomi, dvs. at staten ikke skal gi rammebetingelser, ikke skal gi konsesjoner, ikke skal bestemme arbeidsbetingelser, ikke skal gi redningspakker, osv. Vi ønsker at staten ikke skal blande seg inn i økonomien overhode. Det som er statens oppgave er kun å beskytte individers rettigheter – vi ønsker et fullt ut fritt system, dvs. et kapitalistisk system. Hvert individ kan da gjøre som det ønsker så lenge det respekterer andre individers rettigheter (med rettigheter mener vi lockeanske rettigheter).

I et slikt system vil det aldri kunne bli rettet noen mistanke om samrøre mellom storbanker og politiske myndigheter, rett og slett fordi staten ikke vil ha noen mulighet til og heller ingen (juridisk) rett til å gjøre noe som helst som kan påvirke en bedrifts situasjon.

Kun et totalt skille mellom stat og økonomi kan forhindre det som nå skjer, dvs. at sterke korrupsjonsmistanker rettes mot statsministeren/regjeringen.

Hvis det bevises at noe urettmessig har foregått mellom regjeringen og DnB, hvis det kan bevises at Jens Stoltenberg har gitt noen hint til sin gode venn Rune Bjerke, hint som kan ha ført til at Bjerkes bank har unngått å tape flere titalls millioner kroner, så er det en kjempeskandale. Men mulighetene for slike er innbygget i velferdsstaten. Men som sagt, under kapitalismen er slike ting umulig.

Media har i det siste kommet med to eksempler som klart viser hvordan det offentlige bruker penger. Det ene eksemplet er fra trygdesektoren. En 22 år gammel kvinne har i løpet av en fireårseperiode urettmessig fått utbetalt mer enn en halv million kroner i barnetrygd, kontantstøtte, bidragsforskudd, overgangsstønad og engangsstøtte ved fødsel - uten at hun har fått barn. Dette har hun klart ved å påstå at hun hadde fått et barn, noe som ikke stemte med virkeligheten. (Når hun møtte folk fra Folketrygden/NAV hadde hun med et barn hun hadde fått låne av en slektning.)

Kvinnen tilhører sigøynermiljøet, og denne saken er en av ca ti lignende saker fra samme miljø. I alt har folk fra dette miljøet de siste årene svindlet til seg mer enn 20 millioner kr.

Når slik har kunnet skje kan man lure på hva slags kontrollordninger som finnes – at en gruppe på ca ti personer har kunnet svindle til seg omkring 20 mill kr i løpet av noen få år tyder på at det ikke finnes noen kontroll overhode. På den annen side ble jo saken avslørt etter en del år. Men noe håp om å få pengene tilbake finnes ikke.

Aftenposten har i flere reportasjer i det siste tatt for seg Oslo Sporveiers nye billettsystem. Sporveien bestemte seg for en del år siden – for 21 år siden for å være nøyaktig - å innføre et elektronisk billettsystem. De brukte mye tid og ikke minst penger på å undersøke ulike alternativer, og bestemte seg så for å kjøpe inn et bestemt system. Billettautomater ble satt ut, og tester ble satt i gang. Pr i dag er systemet ubrukelig, og dette til en kostnad på 620 millioner kr.

Sporveien har altså brukt 620 millioner kroner på et billettsystem som er ubrukelig.

Man bør legge merke til at slik saker som disse alltid får liten oppmerksomhet (i forhold til hva de fortjener), at det er snakk om sløsing av enorme beløp, at de ansvarlige aldri blir stilt til ansvar, og at slike ting aldri fører til systemendringer som kan forhindre slikt i fremtiden.

La oss kort konkretisere hva disse beløpene utgjør. De er i disse to sakene snakk om ca 640 millioner bortkastede skattekroner. Hvis vi antar at en vanlig arbeidstager betaler ca kr 150 000 i skatt per år, vil dette beløpet på 640 millioner kr utgjøre den totale skatteinnbetaling fra ca 4200 personer

Altså er skatteinntekten fra 4200 personer sløst bort. Vi synes dette er meget ille.

Men slik har det alltid vært mht offentlig pengebruk, og slik vil det fortsette å være. Så lenge det offentlige har store penger å bruke vil det fortsette slik.

En privat bedrift ville aldri ha brukt så mye penger på et feilslått prosjekt som Oslo Sporveier har gjort, og mht utbetalingen til den 22-årige kvinner: vi finner det meningsløst at man skal få penger av det offentlige bare fordi man får barn; å få barn er jo en normal ting som ikke under noen omstendigheter burde utløse støtte.

Dette er kun to eksempler som viser hvordan det offentlige bruker penger. Det er liten kontroll, stor sløsing, osv. Men slik vil det være så lenge det offentlige har penger å bruke på virksomheter som burde vært private – å drive frakt av passasjerer er ikke en offentlig oppgave og heller ikke er det en offentlig oppgave å dele ut penger til folk.

Men så lenge det offentlige har penger vå bruke på ting som ikke er legitime offentlige oppgaver så vil sløsingen fortsette, og hvert år er det skatteinntekter fra tusener på tusener av personer som bare blir sløst vekk. Hvis du vil ha en slutt på slikt er det bare en ting å gjøre: stem DLF! Ingen av de andre partiene går inn for endringer som vil få slutt på slik sløsing.

”For høy rente” er tittelen på lederen i dagens Aftenposten. I løpet av det siste året har vi opplevd at Sentralbanken har satt renten opp en rekke ganger (det er styringsrenten som er satt opp, og de vanlige bankene følger stort sett denne renten). I de siste dager, derimot, har flere politikere, inkludert regjeringsmedlemmer, sagt at renten må ned, og i går satte sentralbanksjefen ned renten (og holdt muligheten åpen for nye kutt). Det er altså slik det skjer i et system hvor Sentralbanken er ”uavhengig”.

Slik har det vært de siste tiår: sentralbanker har satt styringsrenten opp og nett etter, ja, rent etter forgodtbefinnende. Etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001 satte den amerikanske sentralbanken renten ned, dette for å hindre en økonomisk nedgangstid.

Ja, kunstig lave renter fører til en oppgang, men den er ikke stabil, og fører alltid til en smertefull nedgang. Den finanskrisen vi opplever nå er resultat av flere ting, men en av hovedgrunnene er den kunstig lave renten som politikerne har tvunget igjennom. (En annen og viktigere grunn er den svak-dollar-politikken som har vært ført.)

I dag har altså alle land en sentralbank. Denne utseder penger og bestemmer rentenivået. Sentralbanken har av myndigheten fått en rolle som innebærer at de viktigste ting innen kreditt og finansiering er underlagt statlig styring.

Slik er det ikke i et fritt marked. I et fritt marked er det ingen statlig sentralbank. Et fritt system vil innebære at man får en gullstandard, og at renten fastsettes av markedet.

I et fritt system vil alle banker kunne utstede penger, og alle vil kunne bruke de pengene de måtte ønske. I et slikt system vil de aller fleste foretekke penger som kan innløses i gull. I et fritt marked vil altså markedskreftene føre til at det vokser frem en gullstandard, det er ikke nødvendig med et statlig pålegg om dette.

Under en gullstandard er inflasjon umulig; ved den minste mistanke om at det utstedes mer papirpenger enn det er dekning for i gull vil folk gå til banken og veksle inn sine papirpenger. Banken vil da miste sin markedsandel på en to tre. En gullstandard vil derfor sikre at pengeverdien er stabil, og en stabil pengeverdi er en forutsetning for langsiktig planlegging.

(I de siste årene har sentralbankene kjørt en inflasjonspolitikk, noe som har ført til at pengene er blitt mindre verd, noe som vi ser i et generelt stigende prisnivå.)

I et system med konkurrerende banker/valutaer vil inflasjon ikke være mulig, i et system med sentralbank vil vi få inflasjon når myndighetene/sentralbanken ønsker det.

Renten vil i et fritt system også bli bestemt av markedskreftene. (Markedskreftene er summen av alle individers tilbud og etterspørsel.) Hvis mange setter penger i banken vil renten bli lav, det blir da lett å betjene lån og investorer kan lett låne penger. Hvis få setter penger i banken vil renten bli høy, lån vil bli vanskeligere å betjene, og færre investorer vil låne.

Dette poenget er svært viktig: hvor mange som setter penger i banken er et uttrykk for en tidspreferanse, og det den sier er om folk vil bruke pengene nå eller ønsker å utsette forbruket til senere. Eller satt litt på spissen: vil folk flest kjøpe billige ting nå, eller vil de spare og kjøpe dyrere ting senere.

Rentenivået er altså et signal fra forbrukere til produsenter, og bringer viktig informasjon fra de som bruker/skal bruke varene til de som skal investere og så produsere dem.

Når myndigheten går inn og tukler med denne kommunikasjonen vil produsenter/investorer motta feil signaler i forhold til det signal forbrukerne sender ut, og det er derfor man etter noen tid med kunstig lav rente ender opp med mengder av konkurser; det er da etablert bedrifter som ikke er liv laga.

Men ut i fra de siste dagers avisskriverier ser det ut til at politikere, bankfolk, økonomer, lederskribenter, LO-ledere, og vanlige forbrukere tror at rentenivået er noe som man bare kan synse om og så fastesette etter innfallsmetoden.

I virkeligheten er det altså ikke slik. Setter man renten etter forgodtbefinnende, ender det med knall og fall. Og det er dette vi har sett i den siste månedens finanskrise.

For å komme på stø kurs igjen må man ha et fritt bankvesen og et fritt pengesystem. Kun da kan vi få stabile banker og en stabil valuta. Men siden kjennskapet til disse svært viktige prinsippene er forbeholdt en liten gruppe, og siden de toneangivende i kulturen tror at man kan ha et statlig monopol på penger, at man kan trykke opp så mye penger man vil, og at rentenivået kan fastsettes etter innfallsmetoden, så må det fortsette å gå galt.

Som bankpioneren J. P, Morgan sa det: ”Å drive en bank på en ansvarlig måte er ikke umulig. Det er bare ulovlig”.

I det gamle kommunistSovjet satte myndighetene krav til hvor stor produksjonen skulle være: en spikerfabrikk skulle produsere så og så mange tonn spiker i året, en skofabrikk skulle produsere så og så mange par sko i året, osv.

Dette førte til at fabrikkene la vekt på størrelsen av produksjonen og ikke på kvaliteten av varene: om spikrene eller skoene var ubrukelige spilte mindre rolle – så lenge statens produksjonskrav var oppfylt var alle fornøyd, dvs. byråkartene og politikerne var fornøyde. Og de som skulle kjøpe varene hadde intet valg, det var jo ingen konkurranse – så folk måtte finne seg i dårlige sko, ubrukelige spiker, osv.

Vi kom til å tenke på dette da vi så følgende overskrift over et foto av en korridor fylt av barn i Aften i går: ”Kommunen: Her er det fint å leke”. Ingressen lyder slik: ”Med et pennestrøk har kommunen oppgradert denne gangen til lekeareal. Hvorfor? For at barnehagen skal kunne ta imot flere barn”.

Kommentarer er vel egentlig overflødige, men allikevel: for å tilfredsstille politiske mål om antall barnehaveplasser har politikerne omdefinert, dvs. satt nye navn på, visse arealer: her er en korridor omdøpt til lekeareal. Og hokus pokus: kravene er nå oppfylt og barnehaven kan ta imot enda flere barn.

Slik må det nødvendigvis gå når målet er å oppfylle krav satt av politikere. Formelt blir kanskje krav og løfter oppfylt, men i realiteten er det ofte sjonglering med statistikk og navn som gjør at målene blir oppfylt, i realiteten er målene forlatt.

Hvordan burde slikt foregå? Hvordan får man bedre tilbud og bedre kvalitet på det som tilbys? Jo, det er kun én måte å oppnå dette på.

For det første må produksjonen økes. Øket velstand kommer av øket produksjon. VHordabn fpr man til øket produksjn? Jo, det må lønne seg å jobbe, dvs. skattenivået må være lavt og ikke-progressivt. Hvordan skal produksjonen koordineres, dvs. hva skal produseres og i hvilke mengder? Dette må bestemmes av forbrukerne gjennom direkte valg, dvs. ikke via politikere/stat/kommune, men via prismekanismen - prismekanismen sørger for at forbrukernes ønsker og behov formidles direkte til produsentene.

For å få dette til må man ha en fri prisdannelse, et fritt arbeidsmarked, og det må ikke være noen statlige begrensninger på etablering, produksjon og verdiskapning. Har man dette kan folk jobbe så mye de ønsker, de kan skape så mye verdier de ønsker, og de kan handle/bydde i den grad de ønsker. Det vil da være fri konkurranse mellom ulike produsenter, og kun dette kan føre til at tilbudet blir bedre og bedre.

Dagens system hvor politikerne bestemmer det meste innebærer i beste fall kun i liten grad reell verdiskapning/velstandsøkning. Det innebærer i hovedsak kun at politikere får sjonglere med statistikk og navnsetting slik at det skal se ut om som de oppfyller løfter som de egentlig ikke klarer å oppfylle.

Kun frihet kan føre til en stadig velstandsøkning; styring og regulering fører til synkede velstad, juks, snusk og bedrag. Artikkelen i Aften er bare ett av utallige eksmepler på dette.

Det kom frem et poeng i TV2s dokumentar om drapsforsøker på William Nygaard som vi ikke kjente til fra tidligere. Men la oss først fortelle hva saken handler om.

For temmelig nøyaktig 15 år siden det ble avfyrt tre pistolskudd mot forlagssjef William Nygaard mens han var på vei til jobben. Alt tyder på at drapsforsøket hang sammen med at Nygaards forlag hadde utgitt Salman Rushidies roman Sataniske vers, en bok som er blasfemisk i forhold til islam.

Pga bokens blasfemi ble forfatteren dømt til døden av lederen i det islamistiske diktaturet Iran, ayatolla Khomeiny. Regimet utlovet også en stor pengebelønning til den som drepte Rushdie. Dødsdommen omfattet også andre som hadde hatt med utgivelsen av boken å gjøre, inkludert oversettere og forleggere.

To av bokens oversettere ble utsatt for attentat, det ble kastet brannbomber mot flere bokhandlere (dette skjedde også i Norge), og det var store demonstrasjoner mot boken og mot Rushdie i flere storbyer over hele verden.

Noe av det som er mest spesielt ved denne saken er at Rushdie ikke er iraner, han er britisk stasborger. Det som skjedde var altså at et lands statsoverhode utstedte en dødsdom overfor en innbygger i et annet land. Vi har tidligere sagt at dette fra Irans side reelt sett var en krigserklæring, og at alle siviliserte land burde ha svart med å gå til krig mot Iran, men vi skal denne gangen la dette poenget ligge.

Gårsdagens TV2-dokumentar gikk i stor detalj inn på etterforskningen av angrepet mot Nygaard, og det kom frem at politiet hadde gode spor som tydet på at en bestemt person var gjerningsmannen. Denne personen hadde forbindelser til Iran.

Som sagt var politiet godt i gang med etterforskningen, men så ble etterforskningen plutselig stanset, og saken ble henlagt.

Vi vil skyte inn her at Nygaard selv flere ganger har sagt at han er overbevist om at det var Iran som sto bak attentatet, og i programmet bekreftet en talsmann for Irans UD at dødsdommen gjaldt Rushdie og de som hadde hjulpet til med å utgi boken, dvs. at dødsdommen også omfattet Nygaard.

Altså, mye tyder på at dersom etterforskningen hadde fått forsette ville Iran blitt direkte implisert i saken.

Det nye som kom frem i dokumentaren var en velbegrunnet spekulasjon om at det var norske politiske myndigheter som stanset etterforskningen, og at dette skjedde fordi man ville beholde et godt forhold til Iran. Grunnen til dette igjen var at norske myndigheter mente at dette ville gjøre det lettere å få gjennomført fredsavtalen mellom Israel og den muslimske/arabiske siden.

Hvis dette er riktig betyr dette at norske politiske myndigheter - dvs. regjeringen – stanser en etterforskning i en kriminalsak for å holde seg inne med den mistenkte, eller den mistenktes oppdragsgiver.

På en måte er vi ikke overrasket over dette. At politikere er svært opptatt av egen prestisje er ikke en fremmed tanke for oss. At de heller vil skape fred i Midt-Østen enn å få arrestert og dømt en person som avfyrte tre skutt mot en forlegger som var på vei til jobben virker på et vis rimelig. At de kunne tro at de kunne skape fred i Midt-Østen gjennom den såkalte Oslo-prosessen viser at de ikke har noe særlig innsikt i det som skjer.

Men på et vis henger det som skjedde i begge disse sakene sammen. Begge handler om å vise ettergivenhet overfor militant islam: Israels fiende er motivert av islam, og attentatet mot Nygaard var åpenbart motivert av islam.

Så egentlig har det som er skjedd i disse to sakene samme utgangspunkt: begge problemer er forårsaket av et aggressivt islam, og i begge saker har norske myndigheter vært ettergivende overfor den aggressive siden.

Det skal bli interessant å lese hva fremtidens historikere vil skrive om denne saken. (Dette gjelder kun hvis sivilisasjonen overlever, dvs. hvis islam blir slått tilbake. Hvis islam seirer er det opplagt hva historikerne vil skrive.)

Den siste uken har avisene hatt en rekke oppslag om at myndighetenes krisepakker, som var ment å stanse finanskrisen, ikke virker, eller at virkningen er ukjent. Dagens Aftenposten, for eksempel har ”Redd det ikke holder” på førstesiden, og på førstesiden av Økonomidelen leser man ”Ikke sikker på effekten. Usikre økonomer om virkningen av krisepakken”.

Dette er akkurat som man kunne forvente.

På samme måte som statlig innblandingen er årsaken til krisen, er det statlig innblanding som forlenger den og gjør den verre.

Dersom en bedrift går overende, vil, under normale forhold, bedriftens aktiva bli solgt, og man sitter igjen med visse verdier. Dette er i en krisesituasjon som regel en del mindre enn det som var den opprinnelige vurderte verdien. For eksempel dersom en bedrift som på papiret var verd 100 mill kr går overende, vil dens aktiva bli solgt, og man sitter igjen med for eksempel 65 mill kr. Dette brukes så til å dekke fordringene.

Ja, dette er et tap på i snitt 35 % for de som har fordringer i selskapet, men dette er den eneste sunne veien å gå for å komme på rett kjøl igjen.

Men hva er det som skjer nå? Hva er det som skjer når statlige krisepakker komme med i bildet?

La oss si at myndighetene/politikerne er svært ivrige etter å fremstå som handlekraftige, som om de gjør noe, som nasjonens redningsmenn- og kvinner, og la oss anta at de har nærmest ubegrenset med penger å bruke.

La oss anta at bedriften nevnt over kan bli reddet av det offentlige. Vil den da slå seg konkurs og få sine aktiva solgt med et tap på 35 %, eller vil den vente på statlige pakker i håp om at disse vil gi et mindre tap?

Vi vil tro at den vil vente på statlige pakker som vil gjøre dens tap enda mindre.

Og det er dette som nå skjer med banker og finansinstitusjoner. De venter på bedre pakker. Og derfor går alt i stå mens de venter. Det er derfor de statlige pakkene som hittil har vært omtalt/foreslått ikke har hatt særlig merkbar positiv effekt – virksomhetene venter på bedre pakker, de venter på større overføringer som skal dekke (en enda større del av) deres tap. Og når politikerne ser at tidligere pakker ikke har den ønskede effekt, vil de komme med nye pakker. Det er derfor pakker ikke virker, de de skal virke på venter på enda bedre pakker.

Vi kom nylig over følgende historie: En amerikansk bank var i ferd med å reforhandle et lån med en av sine låntagere som ikke kunne betjene sitt lån på de opprinnelige betingelser (noe som betyr at banken ikke vil få tilbake alt den har lånt ut, men kun en mindre del). Så fikk den høre om at det kommer statlige hjelpepakker som skal hjelpe låntagerne/bankene. Da stanset banken forhandlingene i håp om at statlige overføringer vil kunne gjøre dens tap mindre.

Det er dette som i hovedsak er grunnen til at forslag om og forhandlinger om krisepakker/støtte fra myndighetene fører til at virksomheter nærmest stopper helt opp – de venter på enda bedre tiltak fra regjeringene. Og hvis myndigheten fortsetter som de hittil har gjort kan de få krisen til å vare svært lenge.

Det som kan få orden i økonomien igjen er en fullstendig ”hands-off”-politikk; det beste som vil kunne skje er at myndighetene sier: ”vi gjør ingen ting, det kommer ingen overføringer fra oss, vi redder ingen virksomheter, dere får ordne opp det rotet vi har stelt i stand”.

Myndigheten burde også gått ut med følgende (som er enda mer urealistisk enn det over): ”vi vil gradvis redusere alle skatter og avgifter, vi vil avvikle alle reguleringer, vi vil la alle bruke de penger de måtte ønske, inkludert gull, og vi vil ikke på noe vis blande oss inn i fredelig forretningsvirksomhet. Det eneste vi skal gjøre er å håndheve kontrakter”. Da ville krisen raskt gli over, og det ville ikke komme flere kriser.

Vår syn er altså at det ikke bør være noen statlig innblanding i økonomien i det hele tatt. Når statlig innblanding fører til problemer – noe det alltid gjør, og det er dette som har skjedd også i dette tilfellet - vil yterligere statlig innblanding og ”hjelp” bare føre til at problemene forverres og/eller utsettes.

Så vårt syn er: Nei til alle statlige krisepakker. Også her er det de frie marked som kan løse problemene.

6 200 000 000 kr er det det koster å drive byråkratiet,forteller Aftenposten i dag. Beløpet er 1 100 000 000 mer enn kostnaden var da den sittende regjeringen overtok, dette til tross for at ”de rød-grønne har hatt som klar målsetting å gjøre forvaltningen mer effektiv”.

Men de rød-grønne er ikke alene om dette – å love å forenkle samtidig som det gjør det motsatte. Den første toppolitiker som lovet å forenkle byråkratiet og å effektivisere administrasjoner var statsminister Oddvar Nordli, og det var på 60-tallet.

Så i mer enn 40 år har byråkratiet vokst samtidig som alle nye regjeringer har lovet å effektivisere og forenkle det.

Hvorfor er det slik? Vi gir en generøs definisjon på byråkrati og sier at byråkratiets oppgave er å administrere en virksomhet. Dette betyr at det også vil være byråkrati i en privat bedrift.

Men en privat bedrift er alltid usatt for konkurranse, og den må derfor tilpasse sine kostnader til sine inntekter, og siden byråkratiet ikke er direkte inntektsgivende vil det alltid være et press på å ha det så effektiv og strømlinjeformet og lite som mulig.

Men mht offentlig byråkrati er det annerledes. Det er det ingen konkurranse, og inntekten er sikret ved at folk tvinges til å betale (mht en privat virksomhet må folk frivillig kjøpe det de produserer, det offentlige kan tvinge folk til å finansiere virksomheten via skatter og avgifter og kaster folk i fengsel hvis de ikke betaler).

Den viktigste forskjellen er dog at det offentlige tar på seg stadig flere oppgaver, og det blir vedtatt stadig flere lover, regler og forskrifter. At det kreves en stor og stadig økende stab for å passe på at alle disse lovene og regler etterleves burde være opplagt.

Og når det er slik at velferdsstaten nødvendigvis medfører at den vil ese ut (ta på seg flere og flere oppgaver, følge stadig flere lover) så må nødvendigvis byråkratiet øke. Mao. i en velferdsstat vil byråkratiet nødvendigvis vokse og vokse og vokse.

Det er derfor alle politikere som stiller til valg – og dette gjelder ikke bare i Norge – ikke klarer å gjøre noe for å redusere byråkratiet og skjemaveldet.

At byråkratiet stadig øker er ille, dette fordi som vi nevnte innledningsvis: byråkratier driver i svært liten grad produktiv virksomhet, byråkratiet er i svært liten grad verdiskapende, det byråkratiet i hovedsak gjør er omfordele verdier som er skapt av andre.

Dersom byråkratiet hadde vært på et minimum ville de aller fleste av de som nå er byråkrater drevet produktiv virksomhet, de ville ha drevet verdiskapning, og da ville velstanden vært langt høyere enn den er i dag.

Hva er det da som kan holde byråkartet på et minimum? Jo, dersom alt det staten gjør (unntatt politi,. rettsapparat og domstoler) hadde vært privat, dvs. dersom kultur, helse, skole, forsikring/pensjoner osv. hadde vært privat, ville byråkratiet ha vært på et minimum.

Og det er kun dette som kan redusere byråkratiet. Uansette hvilken regjering vi får, enten den er rød-grønn som dagens eller rosa-lyseblå (Høyre FrP) – så lenge regjeringen er tilhenger av velferdsstaten vil byråkratiet øke.

Det eneste som kan få til en reduksjon i byråkratiet er en lilla regjering med et flertall bak seg i Stortinget. Dessverre ligger dette noen år frem i tid.

”Smarter than the Times” var navnet på et newsletter jeg abonnerte på for omtrent ti år siden. Det ble sendt ut på e-mail hver dag, og innholdt korreksjoner til artikler som sto på trykk i dagens utgave av New York Times.

New York Times er som kjent sterkt venstreorientert, og artiklene er derfor vinklet, dvs. at journalistene nedvurderer enkelte viktige og relevante fakta som ikke passer inn i de venstreorientertes verdensbilde, de utelater fakta som der ikke klarer å forene med sin virkelighetsoppfatning, eller de har ulogiske vurderinger og kommentarer.

Personen bak newsletteret leste NYT hver morgen, skrev så en kommentar til ca et halvt dusin av artiklene, og sendte disse kommentarene gratis på e-mail til alle som ønsket å abonnere.

Newsletteret ble en stor suksess, og folkene bak, primært en person ved navn Ira Stoll, fikk kontakt med noen som var villige til å finansiere et mer synlig og tilgjengelig organ for Stolls artikler og kommentarer. Og det var slik avisen New York Sun ble til. Stoll samlet en stab, og for syv år siden kom første utgave av denne avisen ut. Dette ble en avis med en grundig og seriøs stil, og den var svært objektiv i sine reportasjer og kommentarer.

New York Sun ble naturlig nok en avis hvor seriøse konservative og liberalistiske skribenter slapp til. Selv om de daglige utgavene kun var på 16 - 20 sider var den mer informativ enn de flest andre aviser.

Selv kjøpte jeg den hver dag i en av de utallige aviskioskene som finnes overalt i de sentrale deler av Manhattan hver gang jeg var i New York. Ikke alle kiosker førte den, men jeg spurte alltid etter den for å gi inntrykk av at the Sun var en avis det var etterspørsel etter.

I går fikk jeg vite at avisen nå går inn. Den klarte å overleve i syv år, og var neppe noen stor inntekstkilde for de som sto bak. Dette er meget beklagelig. Dette vise at enda et organ til å spre liberalistiske ideer er gått bort. Og det er altså slik at selv i USA, selv i New York City, er det ikke marked for en dagsavis som målbærer liberalistiske og konservative ideer.

Dette er enda et tydelig tegn på hvor svakt liberalsitisk ideer står i dag, og vi må derfor ikke bli overrsket over at det blir vanskeligere tider fremover. Det er venstreorienterte ideer som skaper problemer, og når disse ideene er i vekst, slik de har vært de siste årene, går det alltid galt.

Som sagt, det er tragisk at New York Sun går inn. Den vil bli dypt savnet. (Skrevet av VM.)

”-Vi vil gjøre samfunnet mer rettferdig ved å ta mer fra de rike og gi mer til de fattige”. Dette var innholdet i noe av det finansminister Kristin Halvorsen sa under fremleggelsen av statsbudsjettet i går. (Enkelte direkte sitater kan man finne i artikkelen ”Slik skal Halvorsen hjelpe de fattige” i VG.)

Men hva er rettferdighet? Rettferdighet er å behandle individer slik de fortjener, eller, som Bokmålsordboka sier det: ”å behandle en etter fortjeneste”.

Det er et ubestridelig faktum at noen er rike og at andre er mindre rike. Like ubestridelig er det at de som er rike er rike i hovedsak fordi de er svært produktive, det er mennesker som har jobbet mye og effektiv og godt.

De som er rike er altså rike fordi de har bedrevet effektiv verdiskapning, dvs. at de har produsert og solgt til oss mye av det vi bruker hver dag og som er svært nyttig for oss: alt fra biler og klær og dagligvarer og datautstyr og medisiner til musikk og film og TV-underholdning.

De som er fattige har i langt mindre grad enn disse bedrevet slik verdiskapning. Siden det ikke er ettertraktelsesverdig å være fattig, er det lett å forså at man bør bekjempe fattigdom; man bør bestrebe seg på å gjøre de som er fattige mer velstående.

Men den metoden som Halvorsen går inn for – å ta fra de rike og gi til de fattige – vil ikke bare ha dårlig eller ingen effekt, den vil være skadelig for alle.

De som kan gjøre de fattige mer velstående er å la dem få anledning til å jobbe, dvs. man må ha et fleksibelt arbeidsmarked (både mht lønn, ansettelsesbetingelser, arbeidsforhold, arbeidstid, etc.) som gjør at folk lettere kan komme inn i jobb. Når de først er i jobb kan de der vise hva de duger til og så etter hvert som de får trening og kunnskaper kan de avansere til stadig mer produktive jobber, og derved tjene mer og således bli mer velstående. Det er kun slik fattigdom kan bekjempes.

Det Halvorsen reelt sett vil gjøre er å overføre mer penger til de fattige. Men dette er skadelig: dette er passiviserende for de som mottar pengene, det er demotiverende for de som jobber godt, og det fører derfor ikke til øket verdiskaping, noe som altså den eneste vei til øket velstand.

Men er det rettferdig å ta fra de rike og gi til de fattige. Det som har gjort noen rike er at de har stått for en betydelig verdiskapning. Det som har gjort noen fattige er at de ikke har stått for en betydelig verdiskapning. Å si at det er rettferdig å utjamne dette ved å overføre fra de rike til de fattige er stikk i strid med hva definisjonen på rettferdighet sier.

Men Halvorsens ideal her er ikke rettferdighet, det er likhet. Det folk som Halvorsen vil er å ha likhet, og dette er reelt sett at de beste skal straffes og de mindre gode skal belønnes. Det de egentlig er for er altså likhet, men de våger ikke å si dette rett ut, og derfor skjuler de det under merkelappen ”rettferdighet”.

At dette er ille kommer rett og slett av at det innebærer at det ikke vil lønne seg å være dyktig og produktiv, og at det reelt sett vil lønne seg å være ineffektiv og lite produktiv. Hvordan det vil gå med et samfunn hvor lederne prioriterer slik burde være lett å forstå.

Men tilbake til våre hovedpoeng: det eneste rettferdige er å la individer få beholde det de tjener. Å ta fra de som jobber mye og godt og gi til de som er mindre effektive i sin verdiskapning er ikke rettferdig, det er urettferdig, og dersom politikere prioriterer slik vil det føre til at verdiskapningen blir mindre enn den ellers ville ha vært, og til at det blir flere fattige.

Kun rettferdighet – korrekt forstått – kan føre til at fattigdommen blir mindre. En politikk som går ut på likhet skjult bak merkelappen ”rettferdighet” vi bare føre til at velstanden synker og derved til at fattigdommen øker.

KL 1000 i formiddag legger regjeringen frem sitt forslag til statsbudsjett for 2009. Da får vi vite hvor mye det skal satse på eldreomsorg, oppussing av skoler, nybygging og sikring av veier, sykkelstier, studentenes økonomi, forskning, distriktsutbygging, kultur. Hvor mye vil gå til jazz, til rock, voksenopplæring, til fredsarbneid. Vi får vite hva som blir de nye avgiftene på tobakk og alkohol, biler og flyreiser. Vi får vite hvor nye det skal satses på ungdomsarbeid og u-hjelp, osv. osv.

Nordmenn flest synes dette er greit. De synes det er helt OK at vi skal betale 50 - 70 % av det vi tjener til det offentlige i skatter og avgifter, og at politikerne så skal fordele disse pengene slik de selv (altså politikerne) finner best.

Vi i DLF synes ikke dette er greit,. Vi mener at hver enkelt skal få beholde sine penger, dvs. at staten for skatter og avgifter til det offentlige skal være null, og at enhver da selv kan benytte sine egne penger slik han finner riktig: vil han benytte det til u-hjelp og distriktsutbygging så har han lov til det, vil han bruke lat på å skaffe seg et fint hus og en lekker bil så har han rett til dette. Og hor mye som skal brukes på skole, forskning, og eldreomsorg må kommet il uttrykk gjennom hans egen vurderinger i hvert enkelt tilfelle.

Vi er overbevist om at dersom folk få beholde sine penger (og ikke blir tvunget til å betalte dem til det offentlige) vil praktisk talt alle bruke pengene langt mer fornuftig og klokt enn det offentlige bruker penger i dag.

Dersom folk hadde fått beholde sine penger og kunnet bruke dem på det de vil ville vi ha hatt langt bedre veier en vi har i dag, vi ville ha hatt skoler som ikke hadde et behov for oppussing for flere milliarder kroner, vi ville hatt et helsevesen hvor sykehusene ikke hadde hatt milliardunderskudd, osv.

Så vi er helt uenige i det som er grunnlaget for stasbudsjett. Vi mener at praktisk talt alt staten skal bruke penter på burde være overlatt til private.

Dessuten, statsbudsjettet er politikernes vurderinger av hvordan penger bør brukes, og disse er til dels sterkt forskjellige fra hvordan privatpersoner bruker sine egne penger: politikere gir etter for pressgrupper, for stemningsbølger, de brukler penger på ting som vil gjøre dem populære i hjembygda, osv.

Vi vil som sagt at enhver skal få beholde sine penger selv, og bruke den slik han selv finner riktig. Da vil vi unngå det meste av den sløsing som politikere i dag bedriver.

Vi vil dog si at politi, rettsapparat og militært forsvar er legitime offentlige oppgaver, og siden vi pr nå ikke kjenner tallene som vil bli foreslått på disse punktene i budsjettet, vil vi kun si at de beløp som regjeringen vil foreslå er alt for små. Politi, rettsapparat og militært forsvar må opprustes kraftig - og dette inkluderer alt fra flere fengsler, høyere lønn til dommere, politifolk, og offiserer, og anskaffelser av våpen og utstyr til forsvaret slik at de kan være forberedt på eventuelle trusler som måtte komme

I disse dager utkommer et nytt nummer av tidsskriftet LIBERAL.

Denne utgaven inneholder en kritisk artikkel om u-hjelp av Knut Mønnesland, en artikkel av Onar Åm om hva venstresiden egentlig oppfordrer oss til, og en utvidet skriftlig versjon av talen som DLFs leder Vegard Martinsen holdt på landsmøtet i april. Denne tar bla. for seg den kritikken av liberalismen som er fremkommet i bøkene Markedets makt over sinnene, FrP-koden og Folkepartiet.

Bladet blir i disse dager sendt til alle medlemmer og abonnenter som er à jour med betaling av medlemskontingent/abonnement.

Abonnement kan tegnes ved å betale kr 140 til DLF, Postboks 510 Sentrum, 0105 Oslo, konto nr 1645 03 43866. Enkeltnumre, også eldre numre, kan bestilles ved å betale kr 35 til samme adresse. Dog er første årgang av LIBERAL dessverre utsolgt.

En FrPer har sluppet til i en av de store avisene med en noenlunde liberalistisk forklaring på krisen i USA. Selv om avisen er sterkt vinklet i sin gjengivelse (som kan leses her) er antagelig FrPerens forklaring den mest treffende av alle som har vært presentert i et stort medieorgan.

Som kjent for denne sidens lesere skylde krisen en stadig økende mengde reguleringer de siste 80 årene: kunstig lave renter, inflasjonspolitikk ført av de fleste regjeringer/nasjonalbanker i denne tiden (og spesielt under den sittende presidenten), stadig flere reguleringer, statlige pålegg om at banker skal gi billige lån til folk som ikke er kredittverdige, og en implisitt garanti om at dersom det går galt for en stor virksomhet vil staten redde den (inkludert banker).

At slikt fører til uansvarlighet i alle ledd burde være opplagt å forstå: personer tar opp lån de egentlig ikke har råd til, bankene låner ut penger til folk som ikke kan betale tilbake, bankene belønner sine egne ansatte og ledere med alt fra store bonuser til gyldne fallskjermer, det tas store sjanser, osv.

Men dette er ikke den forklaringen som dominerer mediene; der sies det kun at årsaken til krisen er deregulering og grådighet og en liberalistisk politikk, og at løsningen er mer styring og kontroll.

Men det har som nevnt ovenfor vært stadig mer styring og kontroll i mer enn de siste 80 år; statlige inngrep begynte allerede under president Coolidge. Denne styrings- og inngrepspolitikken har ført til at det nå er ca 12 000 ansatte på federalt nivå som regulerer finansmarkedene i USA.

Det burde være lett å forstå at det ikke har vært ført en liberalistisk politikk på dette området.

Det burde være opplagt.

Men hvordan reagerer landets finansminister når hun får høre dette? Vi siterer fra Dagbladets artikkel:

”…finansminister Kristin Halvorsen ler seg fillete når hun omtaler [det liberalistiske synet] på finanskrisen”.

Så når Halvorsen får høre en forklaring på hva som er årsaken til krisen så bare ler hun.

Halvorsen er den samme politiker som før valget i 2005 sa at ”-dersom vi ikke klarer å gi barnehaveplass til alle barn innen utgangen av 2007 så er dere kvitt meg, dvs. da trekker jeg meg fra politikken”. Når regjeringen hvor hun altså er finansminister ikke klarte dette gikk hun bare bort fra sitt løfte.

Hva alt dette forteller om Halvorsens innsikt, kunnskapsnivå, ærlighet, redelighet, integritet og anstendighet er det ikke nødvendig å si noe om.

Overskriften har vi tatt fra Human etisk forbuds blad Fri Tanke nr 3/08, og artikkelens ingress sier at ”Det er iskald stemning mellom IHEU [den internasjonale humanistorganisasjonen]og de muslimske landene i FNs menneskerettighetsråd”.

Artikkelen ”Naser Khader: - Tredje verdenskrig er her” på fritanke.no belyser temaet. Vi siterer:

”– Jeg har alltid lurt på hva stater som dreper folk fordi de skifter religion, gjør i FNs menneskerettighetsråd. Nå vet jeg det.

Dette sa Roy Brown fra den internasjonale humanistunionen IHEU etter at Egypt og Pakistan i mars hindret ham i å kritisere den såkalte ”Kairo-deklarasjonen” i FNs menneskerettighetsråd.

De to landene ville ikke akseptere det de oppfattet som ”kritikk av islam”.

Alternativ, muslimsk menneskerettighetserklæring
Kairo-deklarasjonen er basert på sharia, og er et forsøk fra de muslimske landene i organisasjonen OIC på å lage en ”muslimsk tilpasning til menneskerettighetene”.

OIC insisterer på at dette kun er en tilpasning til menneskerettighetene, og at Kairo-deklarasjonen ikke på noen måte står i motstrid til FNs menneskerettighetserklæring.

IHEU er uenig. De oppfatter Kairo-deklarasjonen som et forsøk på å undergrave helt fundamentale menneskerettigheter som ytringsfrihet og religionsfrihet.

De anklager også de muslimske landene for å forsøke å immunisere seg mot kritikk, ved hele tiden å vise til at deres ”religiøse følelser blir krenket”, og understreke behovet for ”respekt for religion”.

– Islamister har ingenting å bidra med

OIC (Organisation of the Islamic Conference) avviser FNs menneskerettighetserklæring. De mener den er i strid med sharia-lovgivingen.

I forrige uke gjorde IHEU et forsøk på å slå tilbake. Mens FNs menneskerettighetsråd satt i plenumsmøte, arrangerte IHEU en åpen konferanse der de blant annet hadde invitert den kjente danske politikeren Naser Khader og den kanadiske muslimen Tarek Fatah.

Naser Khader var den som gikk skarpest ut mot OIC-landenes forsøk på å lage sin ”egen alternative menneskerettighetserklæring”.

– Islamister har absolutt ingenting å bidra med når det gjelder menneskerettigheter. Likevel inviteres de til FN og blir respektert når de sier at religiøse verdier skal stå over de demokratiske. Dette kan ikke få fortsette, slo Khader fast.

Han sammenlignet situasjonen med tredje verdenskrig.

– Tredje verdenskrig er her. Men det er ikke ”krigen mot terror” jeg snakker om. Dette handler om krigen mellom islamisme som politisk ideologi, og demokratiske verdier. Og den får pågå fordi ledere i de vestlige landene ikke vil anerkjenne at det faktisk er en krig, konstaterte Khader.

Han understreket at dialog fungerer dårlig mot folk som vil bekjempe demokratiet. Da nytter bare konfrontasjon.

– Mange tenker at ”alle må få si sin mening og være med å bestemme”. Men når det gjelder islamistene blir dette naivt. Demokrater som tenker slik blir ”naivokrater”, sa Khader.

Den kanadiske muslimen Tarek Fatah understreket at Egypt, Pakistan og de andre OIC-landene ikke snakker på vegne av alle muslimer når de motarbeider ytringsfriheten ved å hindre kritikk av islamisme og sharia.

– Det er våre liv som muslimer i vesten som forplikter oss til å protestere mot OIC-landenes forsøk på snakke ”på vegne av alle muslimer”. Det gjør de ikke! slo Fatah fast.

Han konstaterte at de muslimske landenes forsøk på å stemple all kritikk av islamisme som anti-islamsk er et bedragersk.

– Det er min muslimske tro som krever at jeg skal protestere mot disse bøllene når de prøver å kneble de grunnleggende verdiene som sikres i FNs menneskerettighetserklæring, sa Fatah.

I mars ble IHEUs Roy Brown stoppet av Egypt og Pakistan da han forsøkte å si at Kairo-deklarasjonen og sharia-lovene er i strid med menneskerettighetene.

Roy Brown fra IHEU, som ledet konferansen, forteller til Fritanke.no at det stort sett var folk fra andre organisasjoner tilstede. Det var altså ingen offisielle representanter fra de kritiserte OIC-landene som hørte talene til blant andre Khader og Fatah.

Kun en person protesterte under debatten, forteller Brown. Det var en egyptisk advokat som beskyldte Naser Khader for å si at islam er rasisme.

Khader protesterte på dette og forklarte at det ikke er islam som religion han kritiserer for å være rasistisk, men islamisme som politisk ideologi. Både Khader og Roy Brown forklarte det skarpe skillet som må trekkes mellom disse to.

Da pakket den egyptiske advokaten sammen sakene sine og forlot salen idet han sa; ”Jeg vet hva jeg hørte…”. [sitat slutt]

Vi synes at dette stort sett taler for seg selv. Kader og Brown sier mye av det samme som vi ville sagt. Men vi trekker konsekvensen av dette: alle siviliserte land bør melde seg ut av FN.

Pressen har ikke gitt oss tilstrekklig informasjon til at vi med sikkerhet kan si hva som er skjedd i forbindelse med den forgiftede melken i Kina, men ut i fra de opplysninger vi har fått er det allikevel en del vi kan kommentere.

Der som er skjedd er at et melkeprodukt beregnet på småbarn er blitt tilsatt et stoff (melamin), at dette har vist seg å være giftig, og at pga dette har fire barn mistet livet og ca 50 000 barn er blitt syke.

At mennesker blir forgiftet er ille, og spesielt ille er det når barn dør. Dette må være smertefullt for de som blir syke, men er også svært tungt for foreldre og familie. Det er lite som gjør foreldre mer fortvilet og fører til mer sorg enn at det er noe i veien med deres barn. Barn må tas spesielt godt vare på, og når noe slikt rammer barn er det lett å forstå at folk blir sinte.

Dersom de som tilsatte dette stoffet visste – eller burde ha visst - at det var giftig, har vi stor forståelse for de som krever dødsstraff (vi har sett på TV reportasjer fra Kina som viser mennesker som krever dette) for de ansvarlige. Dette er i så fall intet annet enn kaldblodige drap, og slikt må straffes strengt.

Men hva hvis de ikke visste og ikke kunne vite at det var giftig? Er de som besluttet å tilsette dette stoffet ansvarlige for det som har skjedd? Etter vårt syn ikke. Dersom de ikke hadde noe kjennskap til, og ikke hadde noen mistanke om at stoffet var giftig, så kan de ikke holdes ansvarlige for det som skjedde.

Så er spørsmålet: hvorfor ble dette stoffet tilsatt? Vi har hørt to forklaringer på dette. Én gikk på at produsentene vannet ut melken, og for å forhindre at den da så tynn ut ble dette stoffet tilsatt. Hvis dette er forklaringen er de ansvarlige skyldige i svindel, og bør straffes i samsvar med dette.

En annen forklaring innebar at staten hadde bestemt at melken skulle inneholde en bestemt andel protein. I mange tilfeller var det slik at naturlig melk ikke hadde dette proteinnivået, og for å lure kontrollørene ble da dette stoffet tilsatt. Også i dette tilfellet er det svindel, og de ansvarlige bør straffes, men dersom saken er slik er det mulig å trekke noen lærdommer.

Staten ønsket i dette tilfellet åpenbart at melken skulle innholde en viss mengde næring; det var derfor det ble satt krav til innholdet. Men slike ordninger er nærmest en invitasjon til svindel. Svært mange mennesker anser det som helt uproblematisk å lure seg unna statlige krav av denne typen. Mao. slike statlige krav fører ofte til at folk forsøker å oppfylle dem på uregelmessige eller ikke-relle måter. Det finnes et mylder av eksempler fra hele verden som viser dette: alt fra at studenter oppgir en annen adresse enn de egentlig har for å få borteboerstipend via falske innmeldinger i ulike organisasjoner for å få mer statsstøtte til at vanlige fester i visse typer foreninger listeføres som kurs for å utløse mer statsstøtte.

Så, statlige pålegg er ikke veien å gå for å sikre kvalitet. Hvis det er statlige pålegg om proteininnhold i melken som er årsaken til at dette stoffet ble tilsatt, er myndighetene medansvarlige for at fire spedbarn døde og at 50 000 barn ble syke.

Hvordan skal man da sikre økende eller god nok kvalitet uten statlige pålegg? Det er kun markedskreftene som stabilt og over tid kan sikre stigende kvalitet. Når velstanden stiger, og det vil den gjøre i et fritt samfunn med en rasjonell kultur, vil konkurranse og innovasjon føre til at alle typer produkter blir stadig bedre; dette gjelder alt fra biler og fly til mobiltelefoner og datamaskiner. Og det gjelder også klær, kosttilskudd, medisiner og matvarer.

Dersom staten forsøker å forsere en slik utvikling ved å sette minstekrav, kan dette dels føre til juks (som kan være en av forklaringene på det som skjedde i Kina), eller det kan føre til at innovasjon stanser opp fordi produsentene vil si at de oppfyller kravene myndighetene har satt og at de derfor ikke behøver å utvikle produktene videre.

Som sagt, pressen har ikke informert oss grundig nok om denne saken, så det ovenfor er noe spekulativt. Men allikevel gir det et forhåpentligvis nyttig inntrykk av hvordan et liberalistisk syn på denne forferdelige saken er.