I innpå 100 år har liberalistiske teoretikere hevdet at statlig innblanding i økonomien fører til kriser. De har sagt at dersom staten ved tvang hindrer frivillig samkvem mellom mennesker, og pålegger dem å gjøre ting de ellers ville ha gjort, så vil det nødvendigvis ende med økonomisk kriser (som innebærer konkurser, arbeidsløshet, prisstigning, økende fattigdom, etc.).

Nå har samtlige regjeringer i USA siden Coolidge (president 1923-1929) ført en politikk som innebærer sterk statlig innblanding i økonomien: de har inflatert pengeverdien, innført et stadig mer variabelt og komplisert skatte- og avgiftssystem, innført en rekke subsidie- og støtteordninger, regulert handel innen USA og mellom USA og andre land, osv.

De har hindret virksomheter i å gjøre enkelte ting som de ønsket å gjøre, og de har pålagt andre å gjøre noe de ellers ikke ville ha gjort. Dessuten har de svært ofte gått inn og reddet store bedrifter som fikk problemer.

Det er slike ting som skaper økonomiske kriser. Dersom staten holder seg helt unna og ikke blander seg in i økonomien på noen måte, vil man ikke ha kriser.

Som sagt var president Calvin Coolidge den siste presidenten som førte en noenlunde god politikk. Etter at han gikk av tidlig i 1929 kom det kraftige varsler om en sterk omlegging av den stort sett liberalistiske politikk hann hadde fulgt, og man fikk børskrakket i oktober 1929. President Hoover, som etterfulgte Coolidge, gjorde mye galt, og enda verre ble det da president Roosevelts politikk forlenget krisen og førte til ”de harde tredeveåra”.

Jo lenger statlige inngrep pågår, jo større blir problemene, og jo verre blir krisen so må komme. Den krisen som vil ramme oss nå, dersom politikerne ikke legger kraftig om i liberalistisk retning, kan bli hard.

(Hva som er den konkrete årsaken til det pågående krakket har vi redegjort for tidligere her, og vi vil også henvise til tråden Den økonomiske krisen i USA på vårt debattforum.)

For å unngå slike kriser må den økonomiske politikken legges kraftig om. Dette innebærer at myndighetene må trekke seg ut av økonomien. Dette betyr at det ikke må komme noen statlig redningspakker. Mao. president Bushs redningspakke må avvises.

Og til de flestes store overraskelse ble redningspakken avvist av Kongressen i går kveld.

Men dette er nok dessverre ikke engang et halvhjertet forsøk på å komme over på en riktig politikk. Det ser nå ut til at grunnen til at noen republikanere stemte imot kun var at Demokratenes leder Nancy Pelosi i en tale la for mye av skylden for krakket på Republikanerne.

Det er helt feil å legge skylden kun på Republikanerne. Demokratene har ført akkurat samme politikk. De som har skylden for dette er alle som støtter det syn at staten skal blande seg inn i økonomien, og dette omfatter både Demokrater og Republikanere siden Coolidge.

Dette er ikke engang et halvhjertet forsøk på å komme på rett kurs, det er business as usual, og det vil føre til de samme konsekvenser, dvs. krakk og kriser i årene fremover.

Det som antagelig kommer til å skje fremover er at redningspakken modifiseres noe, at Pelosi uttaler seg mer forsiktig, og at den statlig redningspakken så blir vedtatt. Deretter vil den økonomiske politikken forsette omtrent som tidligere, og om noen år vil vi igjen få et stort krakk. Før eller senere vil det komme et krakk som blir så stort at det ikke vil være mulig å komme med noen redningspakke, og da vil de komme en kolossal krise.

Det som bør skje er at man går over til ren kapitalisme så tidlig som mulig, dvs. at staten må trekke seg ut av økonomien. Som sagt, et første riktig skritt i denne retningen vil være å avvise statlige redningspakker, og la de firmaer som har oppført seg uklokt gå overende, og la andre overta og klart fortelle dem at staten ikke vil komme og redde dem dersom de opptrer uklokt. Videre må pengeenheten bli stabil, statlige pålegg om å gi lån til personer som ikke er kredittverdige må avikles, alle reguleringer av økonomisk aktivitet må avvikles, skattesystemet må forenkles, og skattenivået må ned. Kun full frihet kan gi fullt ansvar.

Vi frykter som sagt at intet av dette vil skje, og at vi derfor om noen år vil få et større krakk og en langt større krise enn den som avisene skriver om i disse dager.

La oss til slutt i dag si at enkelte norske kommentatorer og politikere sagt at det er en liberalistisk politikk som er årsak til krisen. Dette er så til de grader feil at man trygt kan si at de som sier dette ikke har fulgt med i timen. Om de har sovet i timen, har vært bevisstløse eller ikke er i stand til å lære skal vi ikke si noe om, men det er klinkende klart at det er mylderet av ulike typer statlig innblanding og pålegg som har forårsaket det som nå skjer.

Man hadde kanskje trodd og håpet at sjørøveri var noe som hørte fortiden til, men slik er det dessverre ikke. Vi siterer fra en fersk artikkel i VG: ”Piratene som torsdag kapret et ukrainsk lasteskip utenfor Somalia, krever nærmere 200 millioner kroner i løsepenger.

En talsmann for de somaliske piratene kunngjorde kravet på 35 millioner dollar på telefon til nyhetsbyrået AP lørdag. … Noel Choong, sjef for piratovervåking ved Det internasjonale maritime byrå i Malaysia, opplyser at et gresk tankskip ble kapret i det samme havområdet utenfor Afrikas Horn fredag.

- Somaliske pirater skjøt med maskinpistoler og bordet skipet i Adenbukta, sier Choong. Tankeren er lastet med kjemikalier og har en besetning på 19 om bord.”

I en reportasje i Dagsrevyen i går ble det opplyst at piratvirksomhet i dette området er i ferd med å bli et stort problem. Dette området ligger i den vanlige handelsruten mellom Europa og Asia, og er mye trafikert av ulike typer skip, inkludert passasjerskip og godsskip.

Det er svært ille at en slik viktig trafikkåre ikke er trygg, det kan føre til store økonomisk konsekvenser for alle som er involvert. Leverandører får ikke levert, mottagere får ikke inn det de skal ha, redere få ikke oppgjør, skip blir opptatt lenger enn beregnet, osv. Ringvirkningene kan bli enorme.

Dagsrevyen fortalte også at det var et dansk krigsskip i området, men at dette ikke hadde ført til at piratvirksomheten på noe vis hadde blitt redusert; det var lite danskene egentlig kunne gjøre (de hadde en gang arrestert 20 pirater, men hadde ingen jurisdiksjon over fangene og måtte slippe dem). Det var også få slike skip i området i forhold til det som kreves for å stanse virksomheten.

Så hva kan gjøre for å stanse dette? Det er helt klart mulig å stanse dette, men forutsetningen er at det finnes politikere med makt som er villige til å gjøre det. Nå er dette i dag en urealistisk forutsetning, men vi vil allikevel kort skissere en plan for hvordan denne virksomheten enkelt kan stanses:

Det plasseres et hangarskip med jagerfly i området. Når et skip rapporterer at pirater er på vei mot dem, kontakter det hangarskipet som så dirigerer jagere til stedet. Jagerne fyrer så av raketter mot piratenes båter. Skulle piratene allikevel klare å borde et skip må spesialtrenede soldater settes inn. Vi vil tro at dersom noe slikt gjøres én gang vil problemet opphøre.

De eneste som har ressurser til å gjøre noe slikt er USA, men vi har dessverre liten tro på at noe slikt vil skje. (At hverken NATO eller FN vil gjøre noe er opplagt, og de venstreorienterte vil antagelig foreslå at man skal gå i dialog med piratene, noe som neppe vil føre frem.)

Så vi frykter at dette problemet ikke vil få en løsning i de nærmeste årene, og at det derfor bare vil øke i tiden fremover.

”2300 dollar må hver amerikaner betale for å redde amerikansk økonomi”. Dette ble opplyst påTV2s nyhetssending i morges. Dette er altså kostnaden for hver enkelt av de 300 millioner amerikanere dersom den foreslåtte redningspakken som nå diskuteres blir vedtatt.

Men er dette rettferdig? Er det rettferdig at alle vanlige amerikanere blir pålagt å betale for denne redningspakken?

La oss før vi svarer på dette (enda en gang) kort skissere årsaken til dagens problemer.

Det er tre grunnleggende forhold som er årsaken til krisen:

1)En statlig inflasjonspolitikk, som alle regjeringer i USA har ført siden 1913. (Ikke alle regjeringer har vært like ille, men etter at gullstandarden ble forlatt i 1913 har alle regjeringer inflatert dollaren, dvs. de har arbeidet for å gjøre dollaren ustabil/redusere dollarenes verdi. En grei oversikt for de siste 60 år ligger her: http://www.miseryindex.us/irbyyear.asp

2)Statlige pålegg om at spesielt boligbanker skulle gi lån til personer som egentlig ikke var kredittverdige.

3)En implisitt garanti om at store firmaer ikke kan gå overende, dvs. at dersom store firmaer kommer i vanskeligheter så vil staten redde dem.

Alt dette fører til at det blir vanskelig å planlegge økonomisk disposisjoner (penger er målestokken på økonomisk verdi, og hvis pengeverdien er ustabil så blir langsiktighet umulig), til at bankene måtte gi lån som en del av låntagerne ikke kunne innfri, og til at bedrifter inkluder banker oppførte seg stadig mer uansvarlig.

Dersom man hadde ført en liberalistisk politikk ville ingen av disse fenomenene ha funnet sted: under en liberalistisk politikk ville man hatt en gullstandard, det vil ikke være noen statlige pålegg til bankene og staten ville ikke reddet firmaer som ble ledet på en dårlig og uansvarlig måte.

(Når folk som statsminister Stoltenberg og finansminister Halvorsen sier at krisen skyldes en fri markedsøkonomi (Stoltenberg på Dagsrevyen på mandag) eller en liberalistisk politikk (Halvorsen i Politisk kvarter på NRK i morges) så er de i beste fall kunnskapsløse, i verste fall så lyver de. Vi vil dog ikke beskylde dem for å lyve.)

Vi innledet med å spørre om det er rettferdig om amerikanere flest blir pålagt å betale for krisen. Som sagt er den politikken som er skyld i krisene ført av alle regjeringer omtrent de siste 100 år. Og da er alle som har stemt på disse regjeringene (vi vet at folket ikke velger regjeringer direkte, men de velger presidenter, senatorer kongressmedlemmer, etc.), og alle som har tiet og samtykket, de er etter vårt syn medskyldige i det som har skjedd. Og derfor er det helt rettferdig at de blir pålagt å betale. (Redningspakken innebærer at folk må betale gjennom skatte- og avgiftsøkninger og inflasjon, men dersom løsningen kommer på andre måter, for eksempel gjennom konkurser, må bare folk flest betale på andre måter – det er altså ingen måte å hindre at folk flest må betale for den statlige innblandingspolitikken som har vært ført og som de har støttet de siste 100 år.)

Det eneste urettferdige ved dette er at også folk som har vært tilhengere av en liberalistisk politikk også blir tvunget til å betale. Men slik er det med politikk; det som flertallet velger, det må alle finne seg i.

Så lenge flertallet vil ha statlig styring av økonomien, så lenge de ikke vil ha en fri økonomi med et totalt skille mellom stat og økonomi (og hvor staten kun beskytter oss mot kriminelle og opprettholder kontrakter), vil slike kriser fortsette å komme. Og da er det bare rettferdig at de også betaler det det koster.

”Det er en skandale at samfunnet bruker så mye på de unge. Samfunnet syr puter under armene på dem, og de eldre får ingen ting. Samfunnet bør bruke langt mer penger på de eldre, de som har bygget opp samfunnet”. Denne meningsytringen fra en vanlig velger, åpenbart et innlegg sendt i en radiodebatt som NRK har arrangert, ble sendt på NRK radio i morges.

Innholdet er typisk for hvordan svært mange velgere i dag tenker: ”det brukes for lite penger på de områder jeg synes er viktige, og det brukes for mye penger på områder jeg synes er uviktige.” (Og å si at det ikke brukes penger på de eldre er helt feil.)

Dagens organisering innebærer at vi betaler mesteparten av det vi tjener - 50–70 % avhengig av størrelse på inntekt, størrelse på gjeld, etc. - til det offentlige, og så skal politikerne bestemme hvordan alle disse pengene vi betaler inn skal brukes. Og da blir det som velgeren sitert ovenfor sa det: det brukes for mye på uviktige ting, og for lite på viktige ting.

Men slik vil denne modellen alltid være, det vil alltid være slik at de fleste er misfornøyd. Slik vil kompromisser alltid være: mange tror at kompromisser gjøre alle fornøyde, men sannheten er motsatt; kompromisser gjøre alle misfornøyde.

Er det noen løsning på dette? Ja, man kan ha et system hvor hver enkelt får beholde sine penger selv, og så kan han selv kjøpe det han måte ønske, inkludert slike ting som pensjonsforsikring, helseforsikring, skoleplass til sine barn, osv. I en slik ordning vil man ha svært stor innflydelse over det man kjøper, og man vil altså ha total mulighet til å bestemme 100 % over det man tjener. I så fall vil man ikke kunne si at ”samfunnet bruker for mye på noe og for lite på andre ting”. Det kan skje at noen synes at andre mennesker bruker for mye av sine egne penger på noe, men i og med at dette ikke er ”samfunnets” penger så har ingen andre noe med hvordan enkeltpersoner bruker sine penger.

Det system hvor hver enkelt får beholde sine penger og kan kjøpe tjenester i et fritt marked kalles laissez-faire-kapitalisme, og det er det eneste moralske og praktiske system; det er et system med stabil valuta, med stabile banker, og med høy og stadig stigende velstand.

Men så lenge som folk flest ønsker at ”samfunnet” skal gi oss ”gratis” det vi trenger av pensjoner, skole, helsevesen, osv., og at dette skal finansieres med tvangspålagte skatter og avgifter vil vi ha kriser, synkende velstand og misnøye, slik den siterte velger ga uttrykk for.

Valget burde være enkelt.

Det var en forferdlig tragedie som skjedde i en liten by i Finland i går: en gal ung mann tok seg inn på en skole og skjøt og drepte ti av elevene.

Slikt er forferdlig tragisk, og dessverre skjer slike ting altfor ofte: en lignende hendelse fant sted i Finland for mindre enn et år siden, og USA har opplevet flere slike hendelser de siste årene.

Men det vi skal fokusere vår kommentar på er et element som antagelig vil få liten oppmerksomhet hos andre kommentatorer.

I likhet med andre drapsmenn med samme modus operandi hadde denne mannen lagt ut en trusselvideo på Internett før drapene fant sted. Dette førte til at han ble innkalt til politiet og at han måtte forklare seg. Så ble han sluppet løs, og dagen etter drepte han altså ti unge mennesker mens de var på skolen.

Politiet hadde ham inne, de forhørte ham, og de visste både at han hadde lagt ut truende videoer og at han hadde skytevåpen, inkludert håndvåpen.

Noe helt tilsvarende skjedde i forbindelse med dem siste store skyte-episoden i USA (Virginia Tech) – også der var den fremtidige gjerningsmannen hos psykologer før skytningen fant sted.

Det som vi vil fokusere på er det faktum at i slike saker får de fremtidige gjerningsmenn beholde sine våpen. Vårt syn er at dersom en som har våpen på noen som helst måte fremsetter trusler, så skal våpnene tas fra ham. Tilsvarende, dersom en person viser seg å være ustabil, så skal også eventuelle våpen han disponerer tas fra ham.

Vi synes det er helt skandaløst at folk som disse – drapsmannen i Finland, drapsmannen ved Virginia Tec,. og alle andre som har fremsatt trusler før de skjøt – får beholde sine våpen.

Vi vil tro at det er to hovedårsaker til at slike truende mennesker får beholde sine våpen: dels dagens ”vær snill mot de kriminelle fordi det er egentlig ikke deres egen feil at de er sånn”-holdning, en holdning som innebærer at myndighetene er meget forsiktige og ettergivende overfor kriminelle; og dels av at de som er ansatt i det offentlige ser ut til å være mer opptatt av å ha jobben enn av å gjøre den.

Til dette siste poenget vil vi tilføye at også i Norge viser det seg gang på gang at politiet henlegger saker som etter vår avislesning å dømme absolutt burde ha vært etterforsket. Og slikt skjer ikke bare i politiet, mye tyder på at alle offentlige institusjoner i stor grad er befolket av personer som er mer opptatt av å ha jobben enn av å gjøre den. Det finnes mange eksempler på dette, et fersk eksempel ligger her: ”19 000 brudd på Navs ventefrister”.

Som, sagt, skytingen er en tragedie. Den kunne sannsynligvis vært forhindret dersom de politifolkene som hadde mannen inne til avhør dagen før skytingen skjedde hadde beslaglagt hans våpen, og evt. satt ham i fengsel – det bør være straffbart å fremsette reelle trusler.

Vi tror videre at den holdningen som politifolkene åpenbart viste er et resultat av dels en ettergivende og tilgivende holdning overfor de kriminelle, og en holdning hos mange offentlige ansatte, en holdning som går på at de har liten interesse i å gjøre den jobben de er satt til, de er jo sikret (mht jobb og lønn) uansett hvor dårlig de utfører den.

Mao. det som skjedde er enda et eksempel på hvor sterkt negative effekter sosialdemokratiske ideer har i praksis.

Jeg var så heldig at jeg fikk anledning til å være tilstede under et foredrag holdt av den legendariske Haakon Lie mens han var på toppen. I 1972 holdt han over hele landet (inkludert på Kongsvinger, hvor jeg hørte ham) et foredrag for norsk medlemskap i EF (EU), og jeg har aldri opplevet maken til intens og karismatisk politiker. Han hadde et engasjement og en personlighet og en overbevisningsevne som overskygget alle andre jeg har opplevet.

Han talte varmt for norsk medlemskap i det europeiske fellesskapet, men til tross for hans intense oppfordring om å stemme Ja sa folket Nei. Også her var Lie på den tapende siden.

Men det var ikke alltid slik. Lie var sekretær i Arbeiderpartiet fra 1945 til 1969, og han hadde æren for to av de viktigste ting som skjedde i AP i den tiden. Det var han, kanskje mer enn noen annen, som sørget for at Norge allierte seg med USA og Vesten og ikke ble nøytral eller gikk med Sovjet; man kan kanskje si at det var han som var hovedansvarlig for at Norge kom med i NATO og ikke Warzawa-pakten. Og han sørget for at de sterkt venstreorienterte ble rensket ut av Ap. Vi står alle i stor takknemlighetsgjeld til Haakon Lie for dette.

Han er fortsatt aktiv, 103 år gammel. Under markeringen vist på TV i går kunne man se at Lie fortsatt er en sterk personlighet med sterke meninger, og han uttalte seg kraftfullt om en rekke konkrete saker:

Han er imponert over Jonas Gahr Støre og mener at han bør bli Stoltenbergs etterfølger, han vil ha tilbake den statlige styringen av sentralbanken, han vil at staten skal bestemme boligrenten og vil åpenbart at den skal være omkring ca 3 %, og han vil at Forsvaret skal kjøpe svenske jagerfly i stedet for amerikanske.

Vi er uenige med ham i alt dette. Vi er ikke imponert over Støre, som viste seg som en ynkelig, løgnaktig og feig person under striden om Muhammedkarikaturene. Sentralbanken lå under statlig styring til ikke for mange årene siden, og så ble den (i hvert fall formelt) fristilt. Vi mener at det ikke skal være noen sentralbank – kun med et helt fritt banksystem kan man ha en stabil og pålitelig valuta og en stabil rente.

At staten skal bestemme rentene åpner for en økonomisk katastrofe, og mht jagerflyene heller vi til det syn at det er de amerikanske flyene som bør velges.

Så vi har ikke så mange standpunkter til felles med Lie, men vi er klar over at han er en av de store skikkelsene i norsk politikk i tiårene etter krigen, og vi kan ikke annet enn være imponert over det han har fått til og hvor lenge han har holdt det gående. Så vi gratulerer Haakon Lie med 103-års dagen.
.
.
.
.
.
(Skrevet av VM)

”Historien gjentar seg” heter det. Det heter også at ”det eneste man lærer av historien er at ingen lærer av historien”. Vi skal ikke snakke om dette generelle poenget, vi skal benytte dette prinsippet på en aktuell sak, den pågående økonomiske krisen og spesielt norske kommentatorers oppfatning av den.

Det er flere som har sammenlignet det som nå skjer i USA med bankkrisen som rammet Norge på 80-tallet. De fleste kommentatorene har hatt svært liten innsikt i det som skjedde på 80-tallet, og dette preger da også deres betraktninger om parallellene mellom det som skjedde da og det som skjer nå.

Men burde kunne forvente at en kommentator som Kåre Valebrokk kjenner historien. Han kommenterer begge krisene i sin spalte i Aftenposten sist søndag, og han har da også med de aller fleste av de relevante poengene.

Han skriver: ” …det var Rolf Presthus [finansminister, H] og Willoch [statsminister, H] som hånd i hånd gjennomførte det som populært går under navnet "frisleppet" [av bankene, som ble gjennomregulert etter krigen]. Først ble en rekke konkurranseregulerende avtaler droppet, deretter ble bankenes utlånsrestriksjoner fjernet, også kravet om å ha tilleggsreserver i Norges Bank. Resultatet er kjent nok. Bankene pøste ut lån både til privatpersoner og næringsliv”.

Så langt er Valebrokks fremstilling riktig. Men Valebrokk tar heldigvis også med følgende korrekte forklaring: "Bankene pøste ut lån … i stor grad uten tanke på sikkerhet og normale krav til godt bankhåndverk.”

Dette skjedde fordi bankene, som hadde gjennomlevet tiår med sterke reguleringer på alt de gjorde – hvor mye de kunne låne ut, krav til sikkerhet, krav til rente, krav til egenkapital, osv., nå ville skaffe seg store markedsandeler. Og dette skulle de få ved å skaffe seg størst antall kunder. Derfor ville de låne ut mest mulig penger. Krave til sikkerhet var små (en bekjent av meg ble på denne tiden tilbudt et stort lån og når han sa at han ikke hadde noen egenkapital sa banken til ham at ”den kan du låne av oss!”)

Mao. så langt har Valebrokk rett. Også hans neste poeng er korrekt: frislippet kunne ha gått bra ”hvis ikke Willoch hadde gjort en fatal feil: Mens det meste ble sluppet fri, tviholdt han på kontrollen over renten.”

Da bankene var regulert bestemte staten alt, både hvor mye som kunne lånes ut og hva renten skulle være. Etter Willochs frislipp kunne bankene låne ut så mye de ville, men renten var fortsatt bestemt av staten, og den var lav – dette fordi også folk med dårlig råd/liten kredittverdighet skulle kunne få lån.

Men da er det klart at det ble lånt ut alt for mye penger, mange av de som fikk lån kunne ikke betale tilbake og vi fikk gjeldskrisen og bankkrisen utover 80-tallet.

Det er klart at skylden for dette ligger hos de reguleringer som staten påla bankene å følge – hadde man hatt et fritt marked ville renten vært nye høyere enn den var.

Det som skjedde i Norge på 80-tallet er det samme som skjedde i USA og som er årsaken til krisen der: staten påla bankene å gi lån til folk som ikke var kredittverdige.

Men det er ett viktig punkt som Valebrokk ikke nevner: Banken førte en uansvarlig utlånspolitikk, og dette kunne de gjøre fordi bankens ansatte fra topp til bunn visste at dersom det gikk galt ville staten redde dem.

I et fritt marked vil en bank (og andre bedrifter) som oppfører seg uansvarlig gå konkurs, og de ansatte vil miste jobbene sine. Men i sosialdemokratiet skjer ikke dette, der vil staten redde alle bedrifter som oppfører seg uansvarlig.

Slike sikkerhetstiltak - som at staten tar over dersom en viktig bedrift går konkurs - vil alltid føre til at folk oppfører seg mer uansvarlig enn de ellers ville ha gjort. Mao statlige garantier er en oppfordring til uansvarlig oppførsel.

I Norge tok staten over bankene, og i USA har staten har brukt store penger for å hjelpe Lehman Brothers og AIG.

Krisen, både i Norge på 80-tallet og i USA/verden nå kommer av politikervedtatt pålegg om hvordan bankene skal oppføre seg, og av at staten garanterer dersom bankene handler uansvarlig.

Slikt ville ikke ha skjedd i et fritt marked. I et fritt marked er det ingen pålegg fra staten til bankene, det er ingen pålegg om rentenivå, det er ingen pålegg om at visse grupper skal få lån selv om de ikke er kredittvedrige.

Mao., en slik krise som vi har nå kan ikke skje i et fritt marked, de skjer kun i regulerte økonomier.

Valebrokk tok ikke sterkt nok i når han skrev at Willoch gjorde én fatal feil, det som skjedde på 80-tallet inneholdt to fatale feil: renten ble ikke sluppet fri, og staten ville overta dersom banken opptråde uansvarlig.

Valebrokk tar også opp et par andre ting som vi vil la ligge, men vi kan ikke unnlate å si noe om følgende. Han skriver: ”Det hender friheten er kapitalismens verste fiende.” Frihet og kapitalsime er det samme. Og som Valebrokk selv sier: det var mangel på frihet som førte til den krisen i kapitalismen han omtaler.

Det er nok uklart også for Valebrokk hva han mener med denne selvmotsigende setningen. Men uansett er nok Valebrokk en av minst ille kommentatorene i Norge.
.
.
.
.
.
(Skrevet av VM)

Å reise med Hurtigruta må være en fantastisk opplevelse! Å kunne se hele den vakre og ville kysten fra Bergen til Kirkenes i løpet av noen dager må være noe man aldri glemmer. Og Hurigruta er da også med årene i større grad blitt et tilbud til turister. Hurtigruta startet i 1893, og var da ment for transport av folk og gods, og den var et viktig knutepunkt for en rekke byer og tettsteder langs kysten.

Men etter hver har det kommet andre transport- og kommunikasjonsmåter, og behovet for Hurtigruta som transportmiddel og som det som knytter steder sammen er blitt sterkt redusert. Til gjengjeld har turisttrafikken økt, og spesielt amerikanske turister er imponert og begeistret over det de ser under turen fra Bergen til Kirkenes og tilbake.

Men som så mye annet i Norge går Hurigruta med underskudd, og ikke bare det, underskuddet øker. Vi siterer fra en omtale i e24:

”Staten må doble støtten [som i dag er 265 mill kr per år] til Hurtigruten hvis driften med dagens seilingsmønster skal bli lønnsom, mener forskningsleder Gisle Solvoll ved Høgskolen i Bodø.

Underskuddene de siste årene viser at det er nødvendig å øke støtten dersom Hurtigruten (HRG) skal kunne opprettholde dagens seilingsmønster, sier Solvoll til NRK.

Solvoll står bak en rapport der det heter at det i år ville vært nødvendig å doble støtten, til minst 500 millioner kroner. Selskapet har stor betydning for kystsamfunnene, heter det i rapporten.

– Dersom Hurtigruten skal klare å drive med overskudd, må staten øke støtten kraftig. Men for kystsamfunnene er dette viktig, sier han.” (sitat slutt).

At en virksomhet er lønnsom betyr at den skaper verdier. Det betyr at man får mer ut av virksomheten enn man putter inn. Dersom den ikke er lønnsom, dersom den går med tap, betyr det at den ikke skaper verdier, men at den forbruker verdier.

Når Hurtigruta går med underskudd så betyr det at den forbruker verdier, dvs. at de som er i kontakt med den ikke verdsetter tilbudet i så stor grad at det kan drives.

Det er to svar på en slik problemstilling. Man kan enten la virksomheten opphøre, noe som vil føre til at ressursene vil bli bedre utnyttet andre steder.

Eller man kan be om statsstøtte. Statsstøtte betyr at staten bruker tvang/vold for å få folk til å betale for noe de ikke er villig til å bruke penger på på frivillig vis.

Statsstøtte til Hurtigruta betyr at folk som ikke er interessert i å bruke penger på den allikevel tvinges til å gjøre det.

Alle former for statstøtte innebærer at folk fratas penger under trusler om vold, og at pengene så brukes på å opprettholde tilbud og virksomheter som det egentlig ikke er grunnlag for.

Det bør være slik at næringene skal holde liv i folk, det bør ikke være slik at folk skal holde liv i næringene. Statsstøtte betyr at folk tvinges til å holde liv i næringer som ikke er liv laga.

DLF er med på at Hurigruten har hatt en viktig oppgave for Norge og kystbefolkningen, og at en tur med Hurtigruta er en stor naturopplevelse. Men vi er imot all statstøtte, og DLF går derfor imot all statsstøtte til Hurtigruta. Vi mener at ethvert individ skal ha full rett til å disponere det det tjener og det de eier, og dersom noen vil bruke sine egne penger på en eksotisk båttur så har de all rett til det. Men staten har etter DLFs mening ingen rett til å tvinge noen til å finanseire båtturer som de ikke er interessert i, uansett hvor fantastisk turen er og uansett hva tradisjonen måtte være.

UDI har avslørt 100 proformaekteskap fortalte Dagsrevyen i går. Omkring 100 norske kvinner har giftet seg med menn fra Tyrkia, og etter at disse ekteskapene endte i skilsmisse like etter at mennene hadde fått oppholdstillatelse fattet UDI mistanke. Denne ble forsterket etter at mennene i mange tilfeller hentet familie – bla. kone og barn – fra Tyrkia. (Mennene var altså gift i Tyrkia mens de giftet seg i Norge.) Disse familiemedlemmene fikk så opphold her i samsvar med prinsippet om familiegjenforning. (nrk.nos omtale av saken ligger her http://www.nrk.no/nyheter/1.6224442)

Det som har skjedd er at norske kvinner har giftet seg for penger – at beløpene kunne være over 100 000 kr ble nevnt i reportasjen - ene og alene for at mennene skulle få lovlig opphold i Norge.

Statssekretær Liebe Rieber Mohn ble intervjuet i sendingen og hun sa at det kunne komme reaksjoner i form av straff (for kvinnene) og utvisning (for de menn som har skaffet seg oppholdstillatelse på falskt grunnlag), dette fordi å inngå proformaekteskap er i strid med norsk lov.

Vi er ikke overrasket over at slikt skjer: å få opphold i Norge innebærer at man, hvis man ikke får seg en jobb, kan leve trygt og godt på andres, dvs. skattebetalernes, bekostning resten av livet. At slikt er fristende for fattige mennesker burde ikke overraske noen.

Siden dette er så kostbart må staten begrense innvandringen, og mange som ønsker seg hit vil da forsøke å unngå de sperrer som er satt opp. Å komme inn via et ekteskap er da en grei vei å komme inn på.

Men problemet her er (de offentlige) støtteordningene. Så lenge det finnes støtteordninger vil stadig flere forsøke å utnytte dem på en urettmessig måte. Kun dersom slike støttordninger ikke hadde eksistert ville problemet ha vært unngått.

Mao. problemet med proformaekteskap vil opphøre dersom alle som ønsker det (unntatt spesielle grupper som for eksempel kriminelle) kan få lovlig opphold i Norge. Men skal dette kunne gjennomføres må alle offentlige støtteordninger opphøre.

Dersom man har omfattende støtteordninger, slik vi dessverre har i dag, vil mange komme hit for å utnytte ordningene. Har vi ingen slike støtteordninger vil de som kommer hit komme for å jobbe, og slike mennesker er svært verdifulle, jo flere som arbeider i et land jo større blir velstanden.

Ang de 100 konkrete sakene så sa statssekretæren at dette var lovbrudd, og at det kunne føre til – hun sa ikke at det ville føre til, men kunne føre til - straffeforfølgelse. Vi vil tro at ingen vil bli dømt i denne saken, sosialdemokrater betrakter jo lover kun som veiledende, og lovbrudd skal helst ikke straffes (bortsett fra når de gjelder skatteunndragelse og spritsmugling; slike ting skal straffes strengt).

Så denne saken vil etter vårt syn ikke føre til noe som helst, hverken domfellelser eller utvisninger, og dagens ordning og dagens praksis med det store antall lovbrudd vil bare forstette.

ble det i Norge av forlaget Cappelen Damm utgitt en lærebok for barn, en bok som inneholdt en nyskapning: årsangivelser var ikke angitt på den vanlige måten – eksempelvis 384-322 f.Kr., 1905-1982 e.Kr. – hvor forkortelsene står for før/etter Kristi fødsel, tidsangivelser var angitt med fvt. eller evt. – før/etter vanlig tidsregning.

Dette ble gjort for å frikoble vår kalender fra markeringen av en religiøs leders fødsel. Reaksjonene på forslaget ble omtrent som men kunne forvente: http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/09/15/546925.html

Vi vet ikke om boken forslår andre endringer – er søndag (i en av forklaringene oppkalt etter Sønnen, dvs. Jesus.) byttet ut med Hviledagen? Er Påsken – minnet om Jesu oppstandelse - erstattet med Fjell- og solferien? Er navnet på Julen - minnet om Jesu fødsel – skiftet ut med Midtvintersblotet? Og hva med Pinsen? Advent? Helligtrekongersaften? St. Hansaften?

Vi må bare erkjenne at kristendommen i en periode sto sterkt, så sterkt at kirkens makthavere kunne bestemme det aller meste, inkludert å få hele befolkningen til å observere dens høytider og å bruke de kristne navnene på dem. (Enkelte av høytidene var ikke originale med kristendommen; da forsøkte de kristne å utrydde dem, men klarte de ikke det overtok de kristne dem og satte nye navn på dem).

Men hva gjør man i dag? I dag står kristendommen langt svakere, og kanskje er tiden moden for å skifte noen av de navnene som er sterkest knyttet til kristendommen.

Dette er ikke første gang noen har forsøkt å bytte ut f.Kr. med evt. –for noen år siden forsøket Human Etisk Forbund dette, men det så ikke ut til å få noen oppslutning.

Vi har intet i mot at man forsøker å redusere kristendommens innflydelse også her, men vi frykter at forslagsstilleren har gått inn for dette med en gal begrunnelse; antagelig har begrunnelsen vært å tekkes muslimer, noe som er den dårligste begrunnelsen for noe som helst.

Vårt syn er at man bør skrive tydelig, man bør formulere seg slik at man blir forstått. F.Kr. er tydelig for alle, men det er vel også evt.

Vi velger å være liberale – vi synes at det bør være en offisiell rettskriving (som skal håndheves privat, noe a la det som Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur bedrev), men det bør ikke være noe statlig pålegg om hvordan man skal skrive (bortsett fra i lover, i offentlige dokumenter, etc). Skolene, som altså bør være private, bør selv kunne velge sin rettskrivining.

Det er dog et par områder hvor konformitet er viktig, og rettskrivning og grammatikk er et av dem. En skole som lærer opp sine lever i en sær rettskrivning vil neppe få mange elever.

Skrevet 17. september 2008 evt.

Nå er det kommet enda en trussel mot en kunstner fra en militant muslim. ”Muslim leader threatens to kill Paul McCartney over Israel gig.

An Islamic militant leader warned that former Beatle Sir Paul McCartney could be the target of suicide bombers unless he cancels his first concert in Israel, reported the British Sunday Express.

The celebrated rock star plans to arrive in Israel as part of a world tour, and give a single concert at Tel Aviv's Park Hayarkon on September 25.

Omar Bakri, an Islamic preacher, said McCartney's decision to perform as part of Israel's 60th anniversary celebrations made him the enemy of Muslims worldwide.

"If he values his life, Mr. McCartney must not come to Israel," Bakri was quoted as saying. "He will not be safe there. The sacrifice operatives will be waiting for him." (Sitat slutt)

Dettw er som kjent ikke den første trusselen som kunstnere er blitt utsatt for fra militante muslimer; fra tidligere kjenner vi dødsdommen mot Salman Rushdie fra 1991, vi kjenner truslene mot de som tegnet og som publiserte karikaturer av Muhammed i Danmark og Norge for et par år siden, vi kjenner truslene mot den svenske tegneren Lars Vilks, og vi vet at en oppsetning av Mozaers opera Idomeno ble tatt av plakaten i Berlin fordi den innholdte en scene hvor Idomeno befinner seg ved siden av de avhuggede hodene til Buddha, Jesus, Poseidon og Muhammed.

At disse truslene nå fortsetter og har pågått i nesten 20 år viser at Vesten ikke har reagert riktig på den. Vi har ytringsfrihet, de som ønsker å ytre seg slik kunstnerne i disse tilfellene har ønsket har all rett til dette, og det er myndighetene oppgave å beskytte dem

Men det har myndigheten ikke gjort. Ingen regjering i Vesten har forsvarte ytringsfriheten slik de burde, i stedet har myndighetene gått terroristenes ærend og bedt de som ønsket å uttrykke seg om å dempe seg - hvis de i det hele tatt ikke har sett en annen vei (slik president Bush sr gjorde da dødsdommen mot Rushdie kom fra Irans regjering).

Hva skulle så myndighetene ha gjort? I tilfellet Rushdie kom det en religiøst begrunnet dødsdom fra lederen i Iran mot en innbygger i et annet land (Rushdie var britisk statsborger). Dette er reelt sett en krigserklæring mot England, og England burde ha svart med krig. Siden England er med i NATO burde dette ha blitt en krig mellom NATO og Iran. Dersom NATO hadde raslet med sablene ville dødsdommen høyst sannsynlig blitt trukket tilbake, og vi ville antagelig ha unngått de siste 20 års terrorangrep mot Vesten – ettergivenhet fører bare til at bøller får blod på tann og blir enda mer ivrige og farlige.

Dersom truslene fremsettes av borgere i eget land bør politiet arrestere den som har fremsatt trusselen – her er det snakk om reelle trusler og slike omfattes ikke av ytringsfriheten; videre bør politiet overvåke miljøer hvor folk som kan finne på å gjennomføre truslene er å finne, og samtidig bør de som ytrer seg få alle den politibeskyttelse som er nødvendig for at de skal kunne drive sin virksomhet i full trygghet.

Vi har liten tro på at myndighetene vil gjøre alt dette. Men vi setter stor pris på de kunstnere, forleggere og redaktører som allikevel sier det de ønsker å si, selv om den beskyttelsen de får fra myndighetene er svak.

Og mht McCartney så regner vi med at han ikke lar seg true til å avlyse sin konsert i Israel.

Det mest omtalte element i den pågående krisen i amerikansk økonomi handler om boligbankene Freddie Mac og Fannie Mae. Leser man norsk presse får man inntrykk av at det som nå har skjedd er at staten har grepet inn for å rydde opp på et område hvor markedet har sviktet. Se for eksempel denne artikkelen i Aftenposten ”Mareritt uten ende. Forrige helg var det Fannie Mae og Freddie Mac. Denne helgen er det Lehman Brothers som må reddes. Må staten overta USAs bankvesen?”

Men hva er egentlig Fannie Mae og Freddie Mac? Er de private banker som er blitt så dårlig styrt at de egentlig burde ha blitt slått konkurs?

La oss først se hva de egentlig heter. Egentlig heter de Federal National Mortgage Association og Federal Home Loan Mortgage Corporation.

De har altså “Federal” som en del av sine navn. Da skulle det være tydelig at de ikke private. Og hva slags oppgave har de hatt? En artikkel i International Herald Tribune 8. september med tittelen ”Torn apart by serving 2 masters” forteller dette klart og tydelig: ”Fannie Mae og Freddie Mac were designed to serve at least two masters – the investors who put up capital and a government that wanted to help the housing industry and extend home ownership” [uthevet her].

Så dette er altså statlige banker som har gitt subsidierte og statsgaranterte lån til låntagere som ikke var kredittverdige.

Og her har vi forklaringen på problemene: Disse to bankene har hatt statsgaranti, og dette har medført at bankenes utlånsavdelinger har tatt større risiki enn de ville ha gjort hvor dette hadde vært private banker. Og da går det som regel galt, og det har det gjort i dette tilfellet.

Det er enda mer fundamentale årsaker til de problemer som USA og verden nå har, og hovedårsaken er å finne i den økonomiske politikken som har vært ført i USA de siste årene.

Det som kan sikre en krisefri økonomi i er at den er fullstendig fri, dvs. en økonomi hvor pengene er forankret i en gullstandard, og hvor statens utgifter er små. Men dette har vi dessverre ikke noe vi har i dag. Det som da kan gjøre problemene minst mulig er at staten ikke fører en inflasjonspolitikk. Dessverre har USAs regjering de siste årene ført en slik inflasjonspolitikk, og dette viser seg nå i stigende priser på det aller meste over hele verden. (Dette er en av grunnene til at de som har lånt til bolig gjennom Freddie og Fannie og andre banker ikke klarer å betale sine lån.)

Enda en gang ser vi at statlig politikk fører til store problemer overalt, og igjen ser vi at man ikke kan finne ut av dette ved å lese den vanlige pressen. Så med andre ord: alt er som vanlig. Men det er synd for alle de som nå vi lide – maten blir dyrere, transport blir dyrere, boliger blir dyrere – pga inflasjonspolitikken som føres av regjeringer over hele verden.

Det som kan avhjelpe og løse problemene er at statens innblanding i økonomien reduseres og i beste fall avikles - "government help" fører alltid til langt større problemer enn tiltakene var ment å løse. Men i første omgang trengs det en hands-off politikk som innebærer at valutaen er stabil.

I dag kommer vi innledningsvis til å spekulere med utgangspunkt i en konkret sak. Saken handler om drapet på en pirattaxisjåfør i Trøndelag, og mannen som nå er siktet i saken.

Vi siterer fra VG: "En ...tidligere drosjesjåfør (25) er siktet for drapet på Mahmed Jamal Shirwac (46). Offeret ble henrettet med flere skudd da han kjørte pirattaxi i Trondheim natten til 23. august.

25-åringen, som er etnisk nordmann, oppvokst i en bygd i Sør-Trøndelag, måtte selv slutte som drosjesjåfør på grunn av flere episoder med dårlig oppførsel, får VG bekreftet. Han ble oppfattet som psykisk ustabil.Raseriet hans skal særlig ha vært rettet mot kolleger. Bedriftshelsetjenesten var også inne i bildet før mannen sluttet for knapt to år siden. ...

Broren [til siktede] tror ikke siktede og avdøde Mahmed Jamal Shirwac kjente hverandre fra før. Politiet mener 25-åringen likevel kan knyttes til drapet. Ifølge etterforskningsleder Terje Lunde kjenner man ikke til noe angivelig motiv for ugjerningen. (Sitat slutt.)

Den siktede har vært drosjesjåfør og har mistet jobben. Den drepte kjørte drosje, men gjorde dette i strid med gjeldende regler. Kan dette ha en sammenheng med motivet? Kan det være slik at siktede har fulgt/måttet følge reglene og kommet dårlig ut pga det, og det at den drepte ikke fulgte gjeldende regler og kom godt ut av det – piratsjåføren har kunnet kjøre uten begreninger i arbeidstid, uten å måtte følge regler som mange oppfatter som unødvendige, uten byråkratisk rapportering, og kanskje viktigst: uten å betale skatt - kan det være motivet?

Dersom slikt foregår i stor skala, som det ser ut til at det gjør i drosjenæringen, vil det kunne føre til misnøye og bitterhet hos de sjåførene som følger reglene.

Kan det være at den som nå er siktet har blitt kraftig lei av at han, som altså måtte følge reglene, ikke kan jobbe lenger, mens den som ikke følger reglene fortsetter å jobbe og tjener store penger?

Det burde være lett å forstå at enkelte kan bli bitre av slikt.
Den siktede har vitsstnok vært psykisk ustabil, og han har nettopp meldt seg inn i en skytterklubb og fått tilgang til håndvåpen. (Folk som er ustabile burde ikke få tilgang til våpen, men dette poenget lar vi ligge.)

Kan det være slik at den siktede har følt seg urettferdig behandlet og så har bestemt seg for å hevne seg? Som sagt, vi spekulerer og vi vet ikke mer om denne saken enn det vi har lest i avisene, men vårt hovedpoeng er at folk som følger regler, regler som reellt sett er begrensende og krenkende, i blant kommer dårligere ut enn de som ikke følger reglene, og at dette i verste fall kan føre til at de som følger reglene blir bitre og i verste fall blir voldelige overfor de som ikke følger reglene.

Hva er så løsningen på dette? Dersom det ikke hadde være noen regler ville slike situasjoner aldri oppstått.

Det er litt overdrevet å si at det ikke skal være noen regler, det skal være slik at alle involverte beskyttes mot vold og at staten kun har denne oppgaven, men det skal ikke være statspålagte regler om at man skal ha løyve, at man skal betale skatter og avgifter, etc. I et slikt fritt system vil det ikke være noe skille mellom de som følger reglene og de som ikke gjør det, da vil skillet være mellom de som gir et godt tilbud og de som ikke gjør. I praksis vil det da finnes drosjefirmaer som man kan skille fra hverandre f.eks. ved at hvert firma har sin egen farve på bilene, og konkurransen mellom firmaene vil føre til stadig bedre kvalitet til kundene.

Som sagt, om denne konkrete saken har vi spekulert om motivet, men poenget er at de som følger etter vårt syn unødvendige og skadelige regler med rette vil kunne føle seg krenket av de som gir blaffen i reglene, og slike ting kan i verste fall føre til at de som føler seg krenket tyr til vold, noe som er ødeleggende både for de som den går ut over og de som benytter den.

Et helt fritt system, et system hvor den eneste regel er at kontrakter skal overholdes og at ingen skal initeire bruk av vold/tvang mot andre menneker, vil føre til at mengden problemer blir redusert til et mimimum.

Det er i dag syv år siden 19 militante muslimer kapret fire passasjerfly og førsøkte å styrte dem inn i viktige symbolske bygninger i USA. Tre av de kaprede flyene nådde sine mål, og innpå 3000 tilfeldige sivile amerikanere ble drept, de aller fleste av dem var folk som var tidlig på jobb i World Trade Center.

USAs svar på dette – i første omgang å invadere og så avsette de tyraniske regimene i Afghanistan og Irak - var feil uttenkt og svakt gjennomført. Den som hadde hovedansvaret for dette var den da angrepene skjedde den relativt nyinnsatte president George W. Bush.

Det er dog all grunn til å tro at dersom USA hadde hatt en annen president ville reaksjonen fra USA ha vært enda svakere; i de mange angrep som skjedde mot USA fra militante muslimer mellom 1979 (da USAs ambassade i Teheran ble okkupert, en okkupasjon som varte i innpå halvannet år) og 2001, var reaksjonen fra USA nærmest ikke-eksisterende: det var ingen reaksjon på angrepet på USS Cole i 2000, det var kun en liten reaksjon på angrepene mot ambassadene i Dar es Salaam og Nairobi i 1998, det var kun en kriminaletterforskning etter angrepet på World Trade Center i 1993, det var ingen reaksjon etter angrepet som drepte 200 amerikanske soldater i Beirut i 1983, det var kun ettergivenhet etter dødsdommen mot Salman Rushdie i 1989, osv. De presidentene som var ansvarlige for denne passiviteten og ettergivenheten var Carter, Reagan, Bush sr, og Clinton.

Det er svært mye negativt vi kan si om Bush. Vi har tidligere sagt mye negativt om ham, og vi kommer til å si mye negativt om ham når han om fire måneder går av. Men han har én god egenskap, han står fast på sine meninger. Han er ikke en opportunist, han er ikke ettergivende, han står imot press, han kjører sitt løp selv om mange er uenige med ham

Nye avsløringer viser hvor hardt han har kjempet mot sine egne offiserer og sine egen byråkarter for å få gjennomført det han ønsket. Den kjente journalisten Bob Woodward er nå ute med sin fjerde (!)
bok om Bushs presidenttid, og et kort utdrag av denne er gjengitt i Washington Post 9. september. Det handler om situasjonen for ca ett år siden, hvor Bush ønsket en kraftig økning av antall tropper i Irak for å vinne krigen, en «surge» som i dag har vist seg å være det som skulle til for å vinne krigen (ett eksempel på den store fremgangen ligger her: http://www.usatoday.com/news/world/iraq/2008-09-01-iraqnews_N.htm).

Vi siterer fra Woodward (det er langt, men verd å lese):

«Retired Army Gen. Jack Keane came to the White House on Thursday, Sept. 13, 2007, to deliver a strong and sober message. The military chain of command, he told Vice President Cheney, wasn't on the same page as the current US commander in Iraq, Gen. David H. Petraeus. The tension threatened to undermine Petraeus's chances of continued success, Keane said….

As Keane was laying out his view, President Bush walked in.
"I know you're talking to Dave," Bush said to Keane. "I know that the Joint Chiefs and the Pentagon have some concerns." The JCS had not favored the surge of 30,000 troops that Bush had decided was essential to quell the escalating violence in Iraq; the chiefs were deeply worried that the surge left no strategic reserve for an unexpected crisis elsewhere.

Keane repeated what he had just told Cheney: The JCS and Adm. William J. Fallon, Petraeus's boss at Central Command, were insisting on studies and reports to justify even the smallest request for more resources for Iraq. Their persistent pressure, pushing Petraeus for a faster drawdown, was taking its toll….

Bush said he wanted Keane to deliver a personal message to Petraeus from his commander-in-chief. After Bush laid out his thoughts, Keane went to the large West Wing lobby, sat among the couches and chairs and wrote out the president's words….

[Keane and Petraus] sat alone. Keane took out the piece of paper and read the president's message, verbatim, aloud to Petraeus:

"I respect the chain of command. I know that the Joint Chiefs and the Pentagon have some concerns. One is about the Army and Marine Corps and the impact of the war on them. And the second is about other contingencies and the lack of strategic response to those contingencies.

"I want Dave to know that I want him to win. That's the mission. He will have as much force as he needs for as long as he needs it. [Uthevet her.]

"When he feels he wants to make further reductions, he should only make those reductions based on the conditions in Iraq that he believes justify those reductions. These two concerns that we are discussing back here in Washington—about contingency operations and the needs of the Army and the Marine Corps—they are not your concerns. They are my concerns.

"I do not want to change the strategy until the strategy has succeeded. I waited over three years for a successful strategy. And I'm not giving up on it prematurely. I am not reducing further unless you are convinced that we should reduce further."
It was a message of total support. No ground commander could ask for more….[Uthevet her.]

When I asked the president in May 2008 about his message, Bush explained why he had felt a need to send it.

"I just want Dave to know that I want to win," he said. "And whatever he needs, obviously within capabilities, he'll have. I don't want my commander to think that they're dealing with a president who's so overly concerned about the latest Gallup poll or politics that he is worried about making a decision or recommendation that will make me feel uncomfortable."

Selv om Bush har vært svak og ettergivende også i sitt svar på angrepene 11. september 2001, har han – hvis vi skal dømme etter hans forgjengeres rulleblad - gjort mer enn noen annen president ville ha gjort.

Vi vil tro at historien vil vurdere Bush jr langt bedre enn folk som Woodward & co vurderer ham i dag.

Men for ikke å bli misforstått vil vi gjenta følgende: «Det er svært mye negativt vi kan si om Bush. Vi har tidligere sagt mye negativt om ham, og vi kommer til å si mye negativt om ham når han om fire måneder går av.»

Vi som skriver disse kommentarene må dessverre ta en ukes opphold. Neste kommentar kommer sannsynligvis ikke før torsdag 11. september.

Det vil komme en «Etnisk udfordring for ældreplejen» sier danske Jyllandsposten i en artikkel nylig. Artikkelen handler om forhold i Danmark, men akkurat den samme utvikling skjer i Norge. Vi siterer fra artikkelen: «Kraftig stigning i antallet af ældre med ikke-vestlig baggrund giver kommunerne en økonomisk udfordring, [dette fordi ]....De ældre flygtninge og indvandrere får oftere diabetes, psykiske lidelser og hjertekarsygdomme end danskere, og samtidig betyder ændrede familiemønstre, at de ældres børn ikke længere pr. automatik tager sig af deres plejekrævende ældre i hjemmet. Kommuneforeningen KL taler om en særligt sårbar gruppe med et voksende plejebehov og anbefaler, at kommunerne tænker udviklingen ind i budgetlægningen.

Dette bliver en megaudfordring for alle de største byer i Danmark», konstaterer den århusianske ældrerådmand, Dorthe Laustsen (SF), der kalder udsigten til en øget efterspørgsel på pleje for en etnisk ældrebombe og kræver, at regeringen afsætter flere penge til opgaven på finansloven.

Københavns Kommune har hyret et konsulentfirma til at se på udviklingen og komme med anbefalinger til, hvordan man skal forholde sig til boomet blandt ikke-vestlige ældre, og kommunen arrangerer i samarbejde med KL en temadag i september om problemstillingen.

Velfærdsminister Karen Jespersen (V) peger på, at opgaven må løses inden for det nuværende budget.» (Sitat slutt fra JP.)

Denne type problemer er uunngåelige, og det finnes ingen løsing, dvs. de er uunngåelige og det finnes ingen løsning innenfor en sosialdemokratisk modell.

Det som har skjedd er at man – dvs. befolkningen - har valgt å la tilbudet være gratis, dvs. at alle får tilbudet uten at den som mottar tilbudet på noen vis betaler direkte for det og at finansieringen skjer via skatter og avgifter – det er dette som er den sosialdemokratiske modellen.

I denne modellen ødelegger man den ekstremt viktige mekanismen som koordinerer produksjon og forbruk. Det som koordinerer produksjon og forbruk er prismekanismen: når etterspørselen etter en vare/tjeneste øker vil prisene gå opp, det vil bli mer å tjene for produsentene, og produksjonen av varen/tjenesten øker. Tilsvarende, når etterspørselen etter noe synker vil prisene gå ned, og produsentene vil søke over i andre bransjer. Mao., prismekanismen vil hele tiden sørge for at det er en søken mot en balanse mellom behov/etterspørsel og produksjon.

Men i sosialdemokratiet vil man ha det annerledes, der vil man at alle skal ha det de trenger uen å betale for det, i hvert fall skal viktige ting som skole, pensjoner, helsetjenester og eldreomsorg være gratis. Resultatet er at de som produserer ikke får gode signaler om hvordan produksjonen bør være, og derfor oppstår det ulike typer skjevheter, noe som ofte sees i køer (slik vi i dag ser det i helsevesenet) og dårlig tilbud (slik vi i dag ser det i skolen og i eldreomsorgen).

Det problem som JP beskriver vil derfor bli stadig større så lenge man har en sosialdemokratisk modell.

Men finnes det andre måter å ordne dette på? Ja, ved at hver enkelt tegner en forsikring som skal dekke utgifter ved sykdom og utgifter som kommer når vedkommende blir gammel og trenger pleie. Dersom man har et fritt marked i dette, dvs. hvis pleietilbudet er privat og forsikringsordningene er private, vil hver forsikringspolise, f.eks. mht kostnad, gjenspeile reelle og viktige faktorer ved den som er forsikret.

Dersom en pleitrengende f.eks. har diabetes vil han trenge et mer kostbart tilbud, og siden det å ha diabetes som oftest er forbundet med en viss livsstil, vil dette ha ført til at han har betalt en noe mer kostbar forsikring enn de som lever sunnere. (Når vedkommende tegner en forsikring vil selskapet foreta en risikovurdering og premien vil bli fastsatt i samsvar med dette.) Dersom forsikringstageren får en billigere forsikring dersom han legger om livsstilen, kan dette føre til at han velger å skifte over til en mindre usunn livsstil – det er dette som er forbyggende helsearbeid, noe som ikke finnes i den sosialdemokratiske modellen (hvis vi da ser bort fra svært lite virkningsfulle annonsekampanjer med budskap som «Spis frokost» eller «Spis fem om dagen»).

Kun et system med private forsikringer og private tilbud vil kunne gi et effektivt og godt system innen alle typer heletjenester. Inntil et slikt system er gjennomført, og vi frykter at en ordning av denne typen ikke vil komme med det første, vil de problemene vi i dag ser bare bli større og større. Men det er slik sosialdemokratiet og dens samfunnnsmodell velferdsstaten er.

Vi kan ikke si noe om hvorvidt reglene for stortingspensjonene er blitt klarere for medlemmene av Stortingets pensjonsutvalg de siste dagene, men de er i hvert fall blitt bedre kjent av den vanlige avisleser.

Det ser ut til at det er to punkter som har ført til at enkelte tidligere storingsrepresentanter har fått utbetalt alt for mye i pensjon:

Reglene har sagt at «sporadiske inntekter» ikke skal føre til reduksjon i stortingspensjonen, og pensjonsutvalget har ført en praksis som i realiteten har delt opp inntekståret på en måte som er helt annerledes enn alle andre regler for skatt og pensjon tilsier. Vi vil kort kommentere disse to punktene. Det er også andre punkter som vi kunne kommentert, f.eks. at utvalget har bedrevet forskjellsbehandling - f.eks. fikk Gro Harlem Brundtland godkjennelse for en større utbetaling enn Grethe Knutsen fikk, men vi skal la slike ting ligge.

For det første: Reglene sier altså at at man kan ha sporadiske inntekter uten at pensjonen blir redusert. Men hva som er sporadiske inntekter er ikke presisert. Antagelig har meningen vært at dersom man f.eks. har et styreverv som gir en inntekt på la oss si ca kr 25 000 pr år, så skal ikke pensjonen reduseres. Men hva hvis man har 50 styreverv? I så fall blir inntekten (med 25 000 som godtgjøelse for hvert verv) kr 1 250 000. Det ser ut til at Stortingets pensjonsutvalg har betraktet godtgjørelse for 50 styreverv på samme måte som godtgjørelsen for ett verv. Mao. inntekter på en til to millioner kr fra styreverv, slik tidligere representanter som Magnus Stangeland og Anders Talleraas har hatt, har ikke ført til noen reduksjon i pensjonen.

Det andre punktet går på at styret har sett på deler av år - og ikke på hele år - og beregnet pensjonsutbetalingene etter dette. Hvis en tidligere stortingsrepresentant har hatt null i inntekt i perioden januar til juni, og en stor inntekt i perioden juli til desember, så har pensjonsstyret åpenbart sagt at da skal representanten ha full pensjon i perioden januar til juni. Dette er ikke i samsvar med andre regler som som kjent sier at år skal sees under ett.

Vi vil til dette bare kort si at reglene her er så upresise, og at pensjonssytrets medlemmer har vært så udugelige, at det overrasker selv oss. Vi mener på generelt grunnlag at det er liten grunn til å beundre poitikernes dyktighet, men det som er skjedd i denne saken viser at politikere er enda mindre dyktige og påpasselige enn selv vi hadde forestilt oss. Slike saker fører til øket politikerforakt, og det er det eneste positive som kommer ut av saker som dette.

At tidligere stortingsrepresentanter har en gunstig pensjonsordning synes vi er greit, men problemet her er regelverket og pensjonsutvalget; at pensjonsutvalget har vært svært udugelig er opplagt, og vi vil ikke bli overrasket dersom det viser seg at pensjonstyret har vært så udugelig at det bokstavelig talt er kriminelt. Vi er dog overbevist om at ingen vil bli straffet i denne saken (annet enn at enkelte vil på pålagt å betale tilbake det som de har fått utbetalt for mye).

Vanlige folk blir idømt fengselsstraff dersom de får opptrer slik at de får mer enn kr 60 000 for mye i pensjon/trygd, men når pensjonsutvalget lar tidligere stortingsrepresentarer få mellom 500 000 og 2 000 000 for mye, så vil (antagelig) ingen bli straffet. Som sagt, politikerforakten vil bare øke enda mer.