Nylig avdøde Aleksander Solsjenitsyn forteller i sin GULAG-arkipelet at noen år etter at sosialismen ble innført i Russland/Sovjetunionen ble alle kriminelle fanger sluppet ut av fengslene. De mange politiske fangene ble dog ikke løslatt, det var kun tyver, ranere, svindlere, drapsmenn, voldtektsmenn og lignende som ble sluppet ut. Hvorfor?

Myndighetene mente at det var samfunnsforholdene som forårsaket kriminalitet, de mente at det (de påstod) var det føydale/kapitalistiske klassesamfunn som var skyld i kriminalitet. Etter at sosialsimen hadde virket noen år var samfunnet blitt klasseløst, alle kunne få det de trengte av mat, hus etc., og myndighetene mente da at ingen ville ønske å begå kriminelle handlinger i et slikt samfunn.

Det som skjedde etter at titusener av kriminelle ble sluppet løs var at de aller fleste fortsatte sin kriminelle løpebane, og kriminalitetstatistikkene skjøt enormt i været.

Det ser fra dette ut som om teorien om at det er samfunnet – og altså ikke den kriminelle selv – som er skyld i kriminalitet, er feil. Det ser dessverre ikke ut til at våre politiske myndigheter har forstått dette.

I de siste ukene har det i Oslo blitt begått et meget stort antall kriminelle handlinger: det var nylig seks drap i løpet av en tolv-dagers-periode, hittil i august er det drept ni personer,

For et par netter siden var det seks overfall og ran på to timer, og natt til i dag var det minst to ran.

Ofte er det slik at de som er involvert i disse hendelsene er ”gamle kjenninger av politiet”: ”Nylig dømt for gatevold - nå er brødrene siktet igjen To av de som er pågrepet etter at seks personer ble overfalt og forsøkt ranet ranet på gata i Oslo natt til torsdag, ble for tre uker siden dømt for grov vold.”

Det er opplagt at en av de viktigste grunnene til at det er så kolossalt mye kriminalitet er at kriminelle går løse!

Når kriminelle blir tatt blir sakene enten henlagt, eller de får svært milde og korte dommer. Og da går de i stor grad løse og kan fortsette å plage og terrorisere vanlige fredelige folk.

Dette problemet er bare blitt større og større de siste årene, og ingen ting gjøres. De andre partiene gjør ingen ting, og det et dette – å beskytte oss mot kriminelle – som (i fredstid) er statens eneste legitime oppgave!

Politikere flest gjør ikke annet enn det folk flest ønsker at de skal gjøre: Grunnen til at de ikke gjør noe er at folk flest mener at den riktige måten å håndtere kriminelle å er å være mild, ettergivende, tilgivende, altruistisk, dette i håp om at den kriminelle da vil forstå hvordan han er og så legge om. Men en slik holdning til kriminelle føre bare til at de blir enda verre: kriminelle er folk som liker å plage andre, de liker å snylte på andre, de skryter av at de ikke gidder/trenger å jobbe, og den eneste måten å stoppe dem på er å stoppe dem fysisk, dvs. å plassere dem slik at de ikke kan nå vanlige mennesker. Dvs. de bør isolerer fra folk flest, for eksempel i fengsel. (Det er enkelte ekstremt få kriminelle denne beskrivelsen ikke passer på, men disse er så få at man ikke kan forholde seg til alle kriminelle på basis av dette.)

DLFs syn er at kriminelle er ansvarlige for sine handlinger, og at de må straffes strengt, dvs. at de bør settes i fengsel i en lang periode - hvor lang avhenger av hvor grov forbrytelsen er. (I visse tilfeller kan bøter være en alternativ straff.)

Det er kun dette som kan få redusert kriminaliteten til nærmest null. Teorien om at et samfunn med omfattende støtteordninger og lignende vil føre til at kriminaliteten blir nærmest borte burde være gjendrevet etter det som skjedde i Sovjet og som Solsjenitysn beskriver, men det ser ikke ut til at de som bestemmer politikken er villige til å lære av verken fakta eller innsikt.

Inntil dette synet - at kriminelle er ansvarlige for sine handlinger og må straffes strengt - er blitt dominerende i kulturen vil kriminaliteten fortsette å stige. Dessverre vil mange fredelige og uskyldige rammes av de kriminelle som går løse heller enn å sitte i fengsel, men vi får håpe at det er tilhengere av den ettergivende og mild kriminalitetspolitikken som rammes – i så fall er de en viss rettferdighet i det som skjer.

Oppmerksomheten om stortingsrepresentantenes pensjoner har ført til en god del uro. Utsagn om at dette svekker tilliten til Stortinget og at politikerforakten vil øke ser vi i en rekke presseoppslag (vi linker kun til ett av dem: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=529214), men vi skal ta for oss et annet poeng: forholdet mellom vanlige folks pensjoner og stortingsrepresentantenes pensjoner.

Et viktig poeng i den pågående uroen er at en avgått stortingsrepresentant, som har en pensjon ca 430 000 kr ved full opptjening, kan tjene like mye som dette uten å få redusert sin pensjon. Dersom han tjener mer vil han få en reduksjon på det som han tjener mer enne de 430 000. Mao.: tjener han 425 000 i tillegg til pensjonen, mottar han 430 000 i pensjon; tjener han 500 000 i tillegg får han en reduksjon i pensjonen på 70 000, etc.

Dette er ganske annerledes de regler som gjelder for vanlige pensjonister. Disse kan kun tjene inntil 15 000 kr per år uten å få reduksjon i sin pensjon.

Mange vanlige pensjonister er naturlig nok forbannet over at de kun kan tjene 15 000 uten å få redusert pensjonen, mens stortingsfolk kan tjene 430 000 uten å få redusert sin pensjon.

Men er det noen grunn til å bi overrasket over at i et statlig system så har de som styrer det statlige systemet laget ordninger for seg selv som er spesielt fordelaktige for dem selv, og langt bedre enn de som gjelder for andre? Etter vårt syn er det ingen grunn ti å bli overraket over noe slikt.

Antagelig vil Stortingsfolkene forsvare sin ordning med at de er så viktige og har så krevende jobber at dersom de hadde vært ansatt i det private ville de hatt en langt høyere inntekt enn de har som folkevalgte, Og med private jobber ville de ha kunnet legge seg opp en formue og skaffet seg en betydelig inntekt som pensjonister. Etter vårt syn er dette feil, de fleste stortingsrepresentanter vil ikke kunne fungere i produktive jobber, og samfunnet ville ha fungert langt bedre og velstanden hadde vært langt høyere dersom mesteparten av det de folkevalgte steller med hadde vært overlatt til private aktører, men vi skal ikke utdype dette poenget i dag.

Vårt poeng i dag er pensjonene: Hvordan skal man kunne sikre at folk får den pensjonen de fortjener og ikke blir misfornøyd over at noen skaffer seg det som mange oppfatter som urettmessige fordeler på andres bekostning.

Det er en enkel løsning på dette: dersom pensjonene er fullt ut private kan enhver kjøpe seg en pensjonsforsikring, og selv i hovedsak bestemme innholdet i den: skal den begynne når man er 62, 65, 67 eller 70? Skal utbetalingen være like gjennom hele perioden eller skal de være størst til å begynne med? Skal den innholde en klausul om at man kan gå i tidligere pensjon enda tdligere, for eksempel hvis man blir syk og ikke lenger kan jobbe? Og hvor store skal de månedlige utbetalingene være? I et fritt system bestemmer man slike ting selv.

I motsetning til dette har vi dagens system hvor regler endres hele tiden, hvor utbetalt beløp endres hele tiden, hvor noen har store fordeler på bekostning av andre (og dette gjelder ikke bare stortingsrepresentantene, det gjelder for eksempel også en ordnning som AFP, som gir enkelte arbeidstagere muligheten til å gå av når de er 62 - men AFP gjelder ikke alle). Vi nevner en ting til: at dagens system er bankerott dersom det fortsetter som i dag er velkjent, men lite skrevet om.

Mao. det som skjer, hvor stortingsfolk har større pensjoner enn folk flest og at de har ordninger som er langt mer fordelaktige enn de som gjelder for folk flest, burde ikke overraske noen. At de ikke følger med i det regelverk som gjelder dem selv bør heller ikke overraske noen.

Mao., reaksjonene på denne saken er akkurat som man kunne forvente. Og vil det bli noen endringer? Ja, helt sikkert. Men vil disse endringene føre til reelle og vesentlige forkskjeller? Helt sikkert ikke?

Det eneste som kan gi et effektiv og godt og rettferdig pensjonssystem er et helt privat system hvor staten ikke blander seg inn i det hele tatt. Og vi er sikre på at en slik reform vil vi ikke få i denne omgangen. Så da vil det ikke bli lenge til en ny pensjonsskandale dukker opp.

”Flere pensjonerte Stortingsrepresentanter har jukset til seg til sammen seks millioner kr i for mye utbetalt pensjon” fikk vi høre på nyhetene i går.

Det det handler om er at seks syv erfarne politikere som nå ikke lenger sitter på Stortinget – blant dem folk som Kjell Magne Bondevik, Magnus Stangeland, Thorbjørn Berntsen og Anders Talleraas - har hatt inntekter ved siden av pensjonen, og disse inntektene har vært så store at de skulle medføre reduksjoner i pensjonsutbetalingene. Men noen slik reduksjon har ikke skjedd, og derfor har de tidligere representantene fått utbetalt for mye. Denne merutbetalingen skal for enkelte av disse politikerne ha skjedd over innpå en ti-års-periode.

De tidligere politikerne har reagert ulikt på dette: Bondevik sa at han ble obs på merutbetalingen og kontaktet rette myndigheter – dette skjedde høsten 2006 - for å få dette rettet opp, men noen korreksjon har ennå ikke har skjedd. Thorbjørn Berntsen sier at han har mottatt pengene i god tro, ikke har råd til å betale tilbake, og at det vil være galt å be ham betale tilbake: ”det vil være galt å straffe meg for en feil andre har begått for ti år siden”. Berntsens egne ord: ”- Jeg er helt himmelfallen, og skjønner ingen ting. Dette har jeg ikke hørt et ord om hverken fra Stortinget eller Riksrevisjonen, sier Thorbjørn Berntsen. Han reagerer sterkt på å bli "hengt ut som kjeltring", og sier at de som utbetaler pensjoner må ha et ansvar for at det blir riktig.”

Som sagt, det politikerne har gjort er – ut i fra det vi vet i dag – kritikkverdig. (Det de har gjort feil er altså at de ikke har rapportert på en korrekt måte og til korrekt instans størrelsen på sine inntekter utenom pensjonen, selv om de åpnbart har oppgitt det de har tjent til ligningsmyndighetene. Og som sagt, Bondevik sa i fra, men intet skjedde.) Men er dette så kritikkverdig at disse politikerne fortjener å bli hengt ut som kjeltringer og svindlere? Vi er i tvil om det.

Vi vil bemerke et par ting til denne saken: Avisoppslagene hevdet at politikerne hadde jukset til seg penger. Ut fra det som nå ser ut til å være fakta i saken ser dette ikke ut som om det er dekning for å bruke uttrykk som ”jukset til seg” – dette uttrykket innebærer at disse politikerne med viten og vilje ga gale opplysninger for å få mer utbetalt enn de har krav på. Slik det ser ut nå er det ingen dekning for å hevde noe slik. Det som har skjedd ved dette punktet er at journalister har hatt en liten fjær, og så har de blåst dette opp til en svær hønsefarm – og om de samtidig har beskyldt flere navngitte politikere for å være kjeltringer når det ikke er grunnlag for det, ser ikke ut til å bekymre journalistene.

Men slik oppfører journalister seg svært ofte – de er som regel mer interessert i et godt oppslag heller enn å redegjøre for noe som virkelig har skjedd. At journalister er blant de yrkesgrupper som har lavest tillit og anseelse er en holdning som journalister flest hver dag arbeider for å styrke.

Så til politikerne: det er de som er ansvarlige for regelverket som deres pensjoner beregnes og utbetales etter. Disse politikerne har da åpenbart ikke satt seg tilstrekkelig inn i de reglene som gjaldt dem selv, og dette er kritikkverdig. Men dette skjer på alle områder: politikerne vedtar stadig flere og stadig mer kompliserte regler, regler som stadig færre klarer å følge. Og det de sittende politikere antagelig vil gjøre for å løse dette problemet er ikke å forenkle, men å innføre flere regler og flere kontrollordninger, noe som bare vil gjøre problemene enda større.

Og til slutt: byråkratiet; Bondevik varslet om at han fikk for nye utbetalt i pensjon, han varslet både skriftlig og muntlig, og det førte ikke til noen reaksjon.

Men slik går det i velferdsstaten: den blir mer og mer komplisert, det blir flere og flere regler, de blir vanskeligere og vanskeligere å følge, byråkratiet blir tregere og tregere, og for bare en liten overseelse kan man bli hengt ut med navn og bilde på avisenes førstesider med karakteristikker som juksemaker og kjeltring.

Vi blir fortsatt overrasket over de mange måter velferdsstaten kan plage sine innbyggere.

$$$$$$$$$$$

Tillegg 30/8: Det virker som om uklarhetene om regelverket er enda mer utbredt enn vi trodde da vi skrev kommentaren over.

I Aftenposten 29/8 sier Ågot Valle, medlem i Stortingets pensjosutvalg, at "man kan godt ha [inntekten fra] en fast jobb i privat sektor ved siden av Stortingspensjonen".

Lederen i utvalget, Sigvald Hansen, sier derimot at "det kan man ikke".

Redaktør Arne Strand sier i TV2s morgensending 29/8 at "Tjener du mer enn det du får i årlig pensjon så skal du ikke ha den pensjonen. Så enkelt er regelverket".

Vi vil si at vi ikke er overrasket over at Stortingets eget pensjonsutvalg ikke kjenner sine egne regler. Vi vil også si at dersom en politiker i dette spørsmålet har rettet seg etter det som utvalget har fortalt ham, så blir det galt å fremstille politikeren som en kjeltring eller en svindler, slik flere journalister har gjort.

Hovedformålet med Russlands krig i Georgia var å innlede et forsøk på å ta kontroll over den eneste oljeledningen til Vest-Europa som de ikke allerede kontrollerer. Viktig var også forsøket på å hindre at Russlands naboland orienterer seg mot Vesten. Og når Vesten svarte så tafatt som de gjorde så har dette bare gitt lederne i Sovjet, unnskyld Russland, den oppmuntring de trenger for å gå videre for å alliere seg med regimer som er fiendtlig innstilt til Vesten. Russland er allerede i gang med forhandlinger om en allianse med Syria.

Typisk for hvordan Vesten har reagert på dette er SVs forsvarspolitiske talsmann Bjørn Jacobsen som i går uttalte i NRK at Vesten har reagert for sterkt overfor Russland. Men han var ikke alene: England utenriksminster David Miliband sa at "I am not one that believes that isolating Russia is the right answer to its misdemeanors". Og den som var ivrigst etter å få til en våpenhvile mellom Russland og Georgia var Nicolas Sarkozy – han ville ikke at Vesten skulle markere militær styrke og dermed si til Russland at de må trekke seg tilbake, han behandlet partene reellt sett som likeverdige. Også USAs presidentskandidat Barack Husein Obama behandlet det frie Georgia og diktaturet Russland som likeverdige: ”Begge parter må besinne seg, avstå fra voldsbruk, og trekke seg tilbake …” .

En trussel om å avbryte det militære samarbeidet med Russland i NATO fordi Russland har ført en aggressiv krig i et lite naboland var altså ifølge Jacobsen en for sterk reaksjon på Russlands innmarsj i Georgia. Russland likte ikke at USA ville at NATO skulle bryte samarbeidet med Russland gjennom NATO, men de europeiske medlemmene av NATO syntes altså dette var en for sterk reaksjon, så USAs forslag fikk ikke flertall. Men Russland likte forslaget så dårlig at de brøt samarbeidet med NATO.

I Sovjets tidligere vasallstater begynner frykten nå å spre seg: de lå jo under Sovjet i ca 50 år fra 1945, og nå ser de et stadig sterkere Russland og et stadig svakere Vesten – NATO ble jo opprettet for å hindre videre Sovjetisk ekspansjon, men når de ikke engang kan vedta en skarp resolusjon.... For eksempel skriver en polsk redaktør følgende: ”Now it is back to basics. For us, it is all about staying out of the Russian sphere. We forgot about Russia for a decade. Now as Frankenstein is being reassembled under a former KGB chief, we remember it again."

Så, Russland er sterkt, Russland er på krigerferd, Russland vil sikre sine naboområder, Russland er blitt et diktatur (opposisjonelle journalister myrdes, opposisjonelle forretningsfolk settes i fengsel), Russland vil ha makt over Vesten via dets energitilførsel, og Russlands aggressivitet i sine naboområder møter ingen reell motsand.

Hva så med NATO? Som nevnt: USA ville ha en kraftig resolusjon mot Russland, mens de Vest-Europeiske medlemmene syntes den forslåtte tekst var for sterk.

Så USA er svak i forhold til Russland, men Vest-Europa er helt ettergivende. Hva er da igjen av NATO? Det som er igjen er ingenting (hvis vi da ikke regner de stadige møtene som toppfolkene har og de øvelsen som troppene deltar i). NATO skulle bruke militære styrker på å kjempe imot Russlands, unnskyld Sovjets, ekspansjon, og når NATO ikke engang klarer å vedta en skarp resolusjon mot Russland i dets krig mot Georgia så er leken over: NATO er borte.

Allikevel ønsker en del land som tidligere lå under Sovjet å komme inn i NATO. Vi vil oppfordre dem til å lage en ny allianse med USA hvor Vest-Europa ikke er med, Vest-Europa er i denne sammenhengen kun daukjøtt, og vil ikke være av noen nytte i en konflikt med Russland.

Vi vil altså anbefale landene i Øst-Europa å lage en ny allianse sammen med USA, og hvor formålet er å demme opp for Sovjets ekspansjon. Dette gjelder kun hvis McCain blir valgt til president i USA. Blir Obama valgt må de små landene som frigjorde seg fra Sovjet og forsøker å bli frie kun stole på seg selv. Og da er det lite eller intet som vil hindre Putin i å fortsette Russlands tradisjonelle imperialisme.

Alle vet at det er store problemer i helsevesenet (køer, underskudd skjemavelde, sløsing, osv.). Også de som ikke har villet innrømme at det har vært store problemer har sett dette.

Den sittende regjering ved tidligere helseminister Sylvia Brustad var dog ikke spesielt villig til å innrømme problemenes omfang. Allikevel er nå Brustad skiftet ut med den visstnok effektive Bjarne Håkon Hanssen, og han har nå satt i gang et arbeide for å rydde opp.

Problemet han skal ta fatt i handler primært om koordineringen mellom det kommunale tilbudet (primærhelsetjeneste, omsorgstilbud) og sykehusene (som nå er statlige etter at de i mange år var fylkeskommunale – systemet fungerte dårlig når de var fylkeskommunale og mange trodde at problemene ville bli borte dersom staten overtok).

Hanssen har nå satt ned en ekspertgruppe som skal utrede noe som er blitt kalt Samhandlingsreformen. Formålet skal være å bedre samhandelen mellom de statlige sykehusene og det kommunale tilbudet.

Siden reformen skal skje innenfor en sosialdemokratisk modell hvor tilbudet er skattefinansiert, og hvor alle skal ha rett på gratis behandling, så vil ingen reform kunne få systemet til å fungere på en effektiv måte.

Skal et system fungere på en effektiv måte må det være slik at det er (reell eller potensiell) konkurranse mellom tilbydere, og, og kanskje viktigst, den som mottar tjenesten må være den som betaler for tjenesten. Et system hvor Ola og Kari skal motta et tilbud, men hvor staten betaler, vil aldri kunne fungere godt fordi da vil tilbyderen gjøre sitt beste for å tilfredsstille den som betaler – staten, og ikke de som skal ha tilbudet - Ola og Kari. Skal tilbudet kunne fungere godt må det være Ola og Kari selv som betaler, enten direkte eller via en forsikringsordnig de selv har valgt.

Det som kan få helsevesen til å fungere godt er at alle statlige inngren fjernes, dvs. at man får et fritt tilbud med private sykehus, private legekontorer, etc., og hvor dette finansieres av egenbetaling hvor altså den som mottar behandlingen betaler det det koster. Dette vil i praksis bety at den som er syk betaler direkte til legekontoret når han har vært til undersøkelse eller kontroll, og hvor han benytter sin forsikring dersom utgiften blir store.

Et slikt fritt system vil være fleksibelt, det vil ha alle mulige typer samarbeid for å tjene kunden, og det vil ikke være noe skjemavelde og eller noen føringer på hvilke institusjoner som kan og som ikke kan samarbeide med hverandre.

Så, den eneste reformen som kan gi oss et effektivt og godt helsevesen er en reform som innebærer full privatisering av hele tilbudet, dvs. slik at vi får et system hvor staten (eller kommunen) ikke har noen rolle (bortsett fra den legitime rollen staten har: å sørge for at kontrakter blir overholdt).

Bjarne Håkon Hanssens samhandlingsreform vil gå inn i den stadig lengre rekken av sosialdemokratiske reformer som ikke førte til de ønskede resultater. Og grunnen til at reformer innefor en sosialdemokratisk modell ikke løser problemer er at de bygger på forutseninger som ikke kan gi gode og effektive resultater i praksis, de kutter den direkte forbindelsen mellom de som gir et tilbud og de som mottar tilbudet: ved å la staten betale og ved å ha finansiering over skatteseddelen vil man etablere og opprettholde ordninger som ikke kan være effektive og gode.

”Regjeringen bruker for lite penger på forskning” var kritikken som kom fra lederen i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, Høyres Ine Marie Søreide Eriksen, i en nyhetsending på NRK i morges, og svaret fra ansvarlig statsråd, SVs Tora Aasland, var at de gjerne ville bruke mer på forskning, ”forskning er investering i fremtiden”, het det.

I dag er forskning en hellig ku som (nesten) alle ønsker mer penger til. Men også her har DLF et syn som avviker fra de andres. Vi er med på at forskning kan være en god investering, men vi har inntrykk av at en god del av dagens forsking, dvs. den som bedrives i offentlige institusjoner, er fra verdiløs til skadelig. Et eksempel på dette er den såkalte forskningen som skal påvise at menneskelig aktivitet påvirker klimaet på en katastrofal måte for derved å gi påskudd til å øke politikernes makt.

Å si at all forskning er investering i fremtiden dvs. i virksomheter, metoder, prosedyrer og produkter som skal gjøre våre liv bedre, er feil, men at mye forskning har dette resultatet er opplagt. Men hvem er best i stand til å vurdere hvilken type forskning som kan gjøre våre liv bedre? Er det politikere, som er dyktige til å gi tomme løfter og for hvilke det viktigste av alt er gjenvalg, eller er det folk som daglig arbeider med å utvikle produkter og metoder som folk vil etterspørre? Vi må også ta med her at politikere som investerer bruker andres penger, noe som alltid innebærer uforsiktighet og sløsing, mens private som investerer bruker egne penger i håp om å utvikle noe som folk vil sette stor pris på og som de kan tjene penger på.

Vi ser jo også at det er private som har utviklet nyttige ting innen felter som f.eks. medisiner og kommunikasjonsteknologi. Men bør ikke det offentlige få en stor del av æren for for eksempel kommunikasjonssatellitter? Romfart ble et prestisjeprosjekt for politikerne og det ble gjort nye godt arbeid i for eksempel NASA , men samtidig ble jo private som ønsker å etablere virksomheter på dette området stoppet av de politiske myndigheter. Og hva som hadde skjedd hvis dette området hadde vært fritt kan man spekulere om, men det er ingen grunn til å tro at resultatene hadde være dårligere enn de vi har i dag.

Man viktigst for vårt syn er at offentlig forskning er finansiert via skatter og avgifter, og dette er midler som blir tvunget fra folk under trusler om vold: ”Betaler du ikke 50 - 70 % av det du tjener til det offentlige kommer politiet og kaster deg i fengsel”. DLF mer at dette er en grunnleggende umoralsk måte å behandle folk på, og vi tar avstand fra en slik behandling, uansett hva formålet med de innkrevede pengene er. Vi mener at hvert individ skal ha full rett til å styre sitt liv, sin kropp, sin eiendom og sine penger! Tvungen finansiering av det offentliges virksomheter er klart i strid med dette grunnleggende prinsippet.

Vi er altså imot at forskning skal bedrives for penger innkrevet med vold (eller trusler om vold). Sagt på en annen måte: Vi er imot all offentlig finansiert av forskning (bortsett fra forskning innen politiet og militæret på områder som er relevante for de oppgave disse skal utføre, og hvor pengene er fremskaffet på frivillig vis.)

Beboere på Grünerløkka er i det siste blitt plaget av aggressive narkotikaselgere. Vanlige forbipasserende er blitt oppsøkt av pågående hasjselgere, og når de har svart et høflig ”Nei takk, ikke i dag” på tilbuet om å kjøpe hasj o.l. så er de blitt utskjelt, trakassert og i enkelte tilfeller angrepet.

Dette har skjedd over lang tid, og beboerne har krevd at noe måtte gjøres! Og nylig ble noe gjort: en politimann fortalte på TV2-nyhetene i går at de hadde hatt en aksjon hvor et stort antall mistenkte hasjselgere var blitt innbrakt.

Politimannen var også takknemlig for de virkemidler som de kunne benytte: ikke bare ville noen av de innbrakte bli idømt inntil to års betinget fengsel, noen ville også bli pålagt ikke å besøke Grünerløkka (og andre utsatte steder)! Det virket som om politimannen mente at nå var problemet løst, eller at dersom man gjentok slike aksjoner med jevne mellomrom så ville beboerne på Grünerløkka få fred fra de aggressive selgerne.

Vi tror ikke det. Vi tror at om ikke lenge vil problemet være tilbake i samme eller i et enda større omfang, Og hvis de som har blitt ilagt et forbud mot å oppholde seg på Grünerløkka virkelig retter seg etter dette pålegget, så vil bare narkotrafikken flytte seg til et annet sted.

Så hele aksjonen er et slag i lufta som i beste fall vil føre til at problemet blir noe mindre i en kort periode, og så kommer det etter hvert tilbake i større omfang enn før.

Hva er det da som kan løse dette problemet? Og problemet er at folk som ikke på noe vis er involvert i narko-bransjen, hverken mht salg eller bruk, blir rammet av de negative konsekvenser som forbudet mot narko innebærer.

Det eneste som kan løse dette problemet, det eneste som kan sikre at folk som ikke er involvert får være i fred, er en full legalisering av alle narkotiske stoffer. Da vil de som ønsker det kunne kjøpe narkotika for eksempel på apoteket, det vil bli slutt på alt ulovlig salg, og det vil også bety slutten på all reell kriminalitet som forbudet fører med seg. Mao.: det eneste som kan sikre at vanlige folk ikke blir utsatt for den store mengde trakassering, overfall, ran, svindel, innbrudd og drap som forbudet mot narkotika medfører er en full legalisering av salg og bruk av narkotika.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre ut til å ta et valgnederlag om et år for gitt, og han forsøker derfor å komme på Stortinget etter neste valg. I så fall må han først nomineres på en plass høyt oppe på Oslo Aps valgliste.

Førsteplassen på listen går naturlig nok til statsminister Stoltenberg, og tredjeplassen skal gå til Oslo Aps leder Jahn Bøhler. For å være sikret å komme inn på Stortinget må Støre få fjerdeplassen på listen.

Men så kommer problemet: Ap har kjønnskvotering, og det er mange i partiet som står på at andreplass og fjerdeplass på listen skal gå til kvinner. Og da kan ikke Støre komme lenger opp enn på en femteplass, og da er det ikke sikkert at han vil bli valgt inn på Stortinget. Skal reglene om kvotering følges så er det visst en Marianne Marthinsen som skal få fjerdeplassen, som altså regnes som sikker.

Slik går det når man har kjønnskvotering. Mange vil betrakte Støre som en dyktig og karismatisk person som det vil være nyttig å ha med på laget, men når kjønnskvoteringsreglene skal følges så kan det bli annerledes – mange i Ap ønsker å følge reglene om kvotering og velge den for oss helt ukjente Marianne Marthinsen inn på Stortinget i stedet for Støre.

Man slik går det alltid når man har kjønnskvotering (og det samme gjelder alle andre former for kvotering): en mindre kvalifisert person av et kjønn blir foretrukket fremfor en mer kvalifisert person av det annet kjønn.

Nå er Ap en privat organisasjon og kan lage de regler de måtte ønske, men det som er ille er at slike regler i stor grad gjelder i det offentlige (og for enkelte private virksomheter hvor dette er pålagt av det offentlige, for eksempel ASers styrer). Slike regler er alltid skadelige, de fører alltid til at mindre dyktige folk får jobber og posisjoner fremfor mer dyktige folk.

I Oslo Ap er det en stor diskusjon om dette, og det er fortsatt ikke oppnådd enighet; arbeidet med å forsøke å bryte intensjonen i egne kvoteringsregler samtidig som man finner en god bortforklaring for dette, pågår for fullt.

Men at Ap har problemer i denne saken er vel fortjent, de har jo vært blant de ivrigste etter å innføre slike regler, Det er mange ordtak som passer her, for eksempel ”La dem steke i sitt eget fett”, men siden slike kvoteringsordninger alltid er skadelige så vil vi kun henvise til følgende: ”den som graver en grav for andre faller selv i den”.

Det er ikke vi som påstår dette, det er tidligere statsråd og Høyreleder Erna Solberg. Vi siterer fra Aftenposten:

”Vi har et helsevesen ute av kontroll, og det er pasientene som taper, sier Høyres partileder Erna Solberg.

Bakgrunnen er den siste sykehusreformen, den som flyttet sykehusene fra fylkeskommunen til staten. Dette skjedde fordi ordningen hvor sykehusene lå under fylkeskommunen ikke fungerte, og mange trodde at dersom staten overtok så ville problemene bli løst.

Men det skjede da åpenbart ikke. Vi siterer videre fra Aftenposten: ”Det er det norske folks helsetilbud det står om, når Høyre nå krever omkamp om sykehusene. Lange køer av pasienter som venter på sykehusbehandling, sykehuskorridorer som er like fulle av pasienter som tidligere og årvisse milliardunderskudd får partiet til å bryte den seks år lange enigheten om hvordan sykehusene skal organiseres.

- Regjeringen gir oss ikke et godt nok helsevesen i forhold til pengene vi bruker. Over 80 milliarder kroner ble brukt i fjor, likevel sprekker budsjettene. Vi har et helsevesen ute av kontroll, og det er pasientene som taper, sier Høyres partileder Erna Solberg.
26. februar i år ga Solberg Regjeringen seks måneders frist til å godtgjøre hvorfor dagens modell med fire regionale helseforetak er den beste. Neste mandag går fristen ut, uten at hun er blitt overbevist. Dermed sier Høyre takk og farvel til sykehusreformen, som de i 2001 var med på å stemme frem sammen med Ap og Frp.”

Vi slutter sitatet her. Det er nå tydelig hva som har skjedd: sykehustilbudet fungerte dårlig da sykehusene lå under fylkene. Alle de store partiene - også Høyre og FrP - trodde at en statlig overtagelse ville løse problemene, noe som åpenbart ikke skjedde; problemene har bare fortsatt å vokse.

Vi vil si at slik kommer det til å fortsette så lenge sykehusene er statlige (eller på noen annen måte drivs av de offentlige og er finansiert over skatteseddelen).

Statlige ordninger kan ikke fungere, dvs. de er svært kostbare, de blir stadig mer kostbare, og tilbudet vil alltid være dårlig.

Den eneste ordning som kan fungere på en effektiv måte er en fullt ut privat ordning. For få et effektivt og økonomisk helsevesen må staten trekke seg ut av alle ledd: sykehusene må være private, forsikringene må være private, alle statlige godkjenningsordninger (av personell, av medisiner, etc.) må opphøre, osv.

Vi vil tro at hverken FrP eller Høyre vil gå inn for en slik løsning, og derfor vil problemene bare fortsette å øke. Høyre og FrP vil antagelig gå inn for en løsning som etter kort tid vil vise seg i beste fall å ha hatt kun en liten positiv effekt på tilbudet til pasientene.

Men hvem har skylden for dette? De som har skylden er alle de som tror at offentlige tilbud som finansieres over skatteseddelen, og som så skal gi gratis tilbud til publikum, vil kunne gi et godt tilbud.

Så de som har skylden for dette er alle de som tror at velferdsstaten kan fungere, og dette er alle de andre partiene og alle de som stemmer på dem, dvs. de som har skylden er alle de som stemmer på andre partier enn DLF.

Russlands invasjon av (deler av) Georgia har en nokså fersk historisk parallell: Anschluss, Hitlers invasjon/okkupasjon av Østerrike i 1938. Hitler annekterte da Østerrike under påskudd av å forsvare etniske tyskere som holdt til i landet. Så ønsket Hitlar å ta Tsjekkoslovakia. Vesten ga Hitler Tsjekkoslovakia mot løfter om at Tyskland da ikke skulle foreta ytterligere ekspansjon. Nå forsøker Putin å ta Sør-Ossetia og Abkhazia som et mulig første skritt mht å overta Georgia. (Selv om Putin ikke lenger er president i Russland er det fortsatt han som trekker i trådene.)

I 1938 ga de vestlige land altså etter, de lot Hitler overta Østerrike og Tsjekkoslovakia uten nevneverdig protest eller motstand. Denne gangen er også motstanden fra de vestlige land svært spak.

Det som har skjedd er at Russland har vist muskler, de har vist at de ikke vil godta at deres tidligere kolonier vil gå vestover, dvs. at landene omkring Russland innfører frihet og markedsøkonomi og vil alliere seg med de frie land i Vest.

Georgia har vært det land i nærheten av Russland som i størst grad har gått til Vesten; presidenten, Mijkail Saakasjvili er i stor grad en varm tilhenger av individuell frihet (dog ikke på en konsekvent måte slik liberalister er), han er omtrent like klar og veltalende som Churchill var, og han har i stor grad ryddet opp i det korrupte Georgia etter at han ble president. Georgia har også hatt en betydelig økonomisk vekst den siste tiden. Georgia er også et av de landene som har vært alliert med USA og i sterkest grad har støttet krigen for å kaste Saddam Hussein og innføre demokrati i Irak. Saakasjvili ønsker at Georgia skal bli medlem i NATO og EU, og han vil fortsette på veien til en fri, vestlig modell.

Vi kan ikke si hvordan denne konflikten startet: var det Georgia/ Saakasjvili som gikk inn i Sør-Ossetia (et område som tradisjonelt har tilhørt Georgia, men som Russland har oppfordret til å løsrive seg) og håpet på amerikansk støtte i tilfeller russerne svarte med sterk militær makt, eller var det en provokasjon fra Russland som ønsket en anledning til å demonstrere at de nå har militær styrke og er villige til å bruke den? Uansett tyder Ruslands militære innsats på at de var forberedt, de hadde betydelige styrker klare i området, styrker som på meget kort varsel var i full krig. Heldigvis kjempet også georgierne godt og påførte russerne større tap enn de antagelig hadde regnet med.

Var dette er forvarsel om hva som vil skje med Ukraina dersom Ukraina i større grad slutter seg til Vesten? Ukraina vil inn i EU/NATO, men mange store vestlige land er avhengige av russisk energi/gass, og vil da antagelig nøle med å gjøre noe som kan provosere Russland.

Hvis Saakasjvili satte denne aksjonen i gang og trodde at han ville få militær støtter fra USA, så forregnet han seg. Dessverre er det slik at Vesten i dag i stor grad er en papirtiger. Med det svaret som er kommet fra Vesen pr i dag så er dette risikabelt for Vesten; Russland vil ikke bli avskrekket av det som er blitt reaksjonene på deres innmarsj i Georgia.

Men det har allikevel vært visse positive elementer i Vestens støtte til Georgia: USAs utenriksminister Condolezza Rice sammenlignet denne invasjonen med Sovjetunionens invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968 – dette var en direkte sammenligning mellom Putin og kommunistdiktatorene i Sovjettiden; amerikanske hjelpesendinger ilandføres av militært personell – dette er et etter forholdene sterkt signal. Polen er blitt mer ivrig etter å inngå avtalen om rakettskjoldet, og presidentene i Polen, Ukraina, Litauen, Latvia, og Estland sto side ved side med president Saakasjvili under et møte i Georgias hovedstat Tbilisi. Men det er mer: Ukraina truer nå å innføre restriksjoner på russiske marinefartøyer i Sevastopol.

Men dette er egentlig kun symbolhandlinger. Hvis vi utelukker militær makt, er det noe Vesten kan gjøre som virkelig vil ha effekt?

Her er noen forslag:

Man kan avvikle det formelle samarbeidet mellom Russland og NATO, et samarbeid som ble etablert i 2002. Samarbeidet var et forsøk på å bringe Russland nærmere Vesten.

Man kan nekte Russland medlemsskap i World Trade Organization.

Man kan avvikle G8 – at Putins diktatur er med der er en skandale.

Man kan erklære at Vesten boikotter OL i Sotsji i 2014.

Dette er konkrete ting som Vesten kan gjøre i dag, og som vil sette en alvorlig støkk i Putin.

Vil noe slikt bli gjort? Neppe. Antagelig vil man følge Chamberlains linje, en linje som Sarkozy tydeligst representerer i dag, og gå inn for forhandlinger og i praksis ettergivenhet; Russland har flere ganger den siste uken vist at de ikke respekterer avtaler og at de ikke holder ord.

Det ser ut til at vi kommer til å ha noen spennende år foran oss: et stadig sterkere Russland, og et stadig svakere Vesten. Som Henry Kissinger en gang sa det: “Russia must either be expanding or contracting”. I perioden 1945 - 1990 drev russerne en ekspasjonspolitikk, i perioden som fulgte måtte de trekke seg tilbake, men nå er de igjen i vekst. Og de kan kun stoppes med en reelle styrke som de vet vil bli brukt dersom de går for langt. Vil Vesten sette opp denne styrken? Det vil kun fremtiden vise, men det er i dag lite som tyder på det.

og selv om DLF ikke har kommentert noe av det som har skjedd de siste seks uker, er det mye som kunne ha blitt kommentert.

Vi skal her gi noen korte kommentarer til enkelte av de tingene som har skjedd siden sist slik at våre lesere kan få en forsmak på de daglige kommentarene som vil bli tatt opp igjen om noen få dager.

Ifølge en kommentar i VG for en uke siden virker statsministeren blass og uinspirert:

”Ikke det at det var noe galt som ble sagt. Det var bare så utrolig lite engasjerende. Statsministeren hørtes ut som om han svært motvillig var oppe til muntlig eksamen. Til slutt kom Stoltenberg med [noe som var] lett stotrende, upersonlig og formalitetstungt … ”.

Det er ikke overraskende at politikerne blir lite engasjert når jobben dere består i at de skal blande seg opp i enhver sak og ha en mening om absolutt alt som skjer: navneskifte i en stor bedrift, plassering av asylmottak, prisene i barnehagen, pensum i skolene, lønn til lærerne, osv. i det uendelige. Men slik er sosialdemokratiet/velferdsstaten: staten skal blande seg opp i alt, og da må politikere han mening om absolutt alt, og da er det ikke overraskende at de blir uengasjerte.

Venstresiden snubler videre fra den ene nederlaget/tabben etter den andre, og FrP kan bare sitte i ro sope inn misfornøyde velgere. Sp og KrF svekkes for hver dag og folk som ikke kan bestemme seg går som alltid til Venstre, et parti som flippflopper like mye som senator Obama: vi gir ett eksempel: For ett år iden lovte Sponheim at Venstre aldri vil støtte en regjering hvor FrP er med, men nå har pipen fått en noe annen lyd. Hva som vil være situasjonen om et år er det ingen som vet, i hvert fall ikke noen i Venstre. Høyre befinner seg i en velfortjent skvis mellom FrP og V-KrF, KrF og Sp svinner hen og regjeringspartiene synker som et blylodd på meiningsmålingene.

Mye tyder på at FrP kan komme i regjering etter neste valg, men det vil ikke føre til noen merkbar bedring på de problemer som finnes: når FrP vil bedre offentlige tilbud ved å bruke mer penger i stedet for å privatisere og åpne for konkurranse (et ferskt eksempel: de vil øke lærerlønningene) så er partiet en del av problemet og ikke en del av løsningen.

I USA stiller to kandidater til presidentvalget hvor den ene er meget ille og den andre antagelig er enda verre. En av dem har slagordet ”Change” og hvis man spør om hva slags forandring som menes så er svaret ”change we can belive in”. Forøvrig har denne mannen skiftet syn på et meget stor antall punkter, noe som viser at han primært er ute etter makt, ikke etter å få gjennomført noe - og denne type politikere er den aller verste typen.

Den andre kandidaten lover bla. at han skal ”fight big oil”, dvs. at han skal bekjempe oljeselskapene, de som skaffer folk olje og bensin. Dette virker som en merkelig prioritering, det han burde gjøre var å gjøre det lettere for oljeselskapene å produsere olje og bensin. Det han burde arbeide for var å fjerne de hindringer som politikerne har lagt i veien for oljeselskapene, det er dette som vil gi billigere bensin. Hvis McCain tror at han kan skaffe mer og billigere olje ved å bekjempe oljeselskapene så er han helt på jordet.

Men det er i hvert fall én politiker som har forstått sin rolle. Ringreven Rune Gerhardsen kom i sommer ut med et forsalg om at Karl Johans gate må døpes om – kong Karl Johan var ikke så glad i Norge og det er da feil å ha Norges paradegate oppkalt etter ham, mente Gerhardsen. Selvsagt vet Rune G. at forslaget aldri vil kunne bli gjennomført, men han opnådde det han egentlig ønsket: kan fikk et oppslag i avisen og ble omtalt.

Her er enkelte andre punkter som viser hvordan det står til i Norge:

Politiet sier Nei til burleskshow, men har ikke tid til å etterforske en voldtektssak hvor gjerningsmannen er kjent og hvor man har DNA-bevis mot ham. [Tilføyelse 13/8: At politet henla saken ble opplyst i nyhetssendinger på TV i forrige uke, og det var ikke vanskelig å tro at dette var korrekt. Politiet benekter dog at det var dette som skjedde: http://www.op.no/nyheter/article3708720.ece]

En tropp asylsøkere angriper andre asylsøkere på et asylmottak, og en ung kvinne på et asylmottak er blitt voldtatt av andre asylsøker i to timer – betjeningen hadde helgefri.

Økningen i kriminalitet fortsetter – voldtekter, knivstikking, trakassering av unge kvinner, trakassering og vold mot homofile. Mye av dette er åpenbart utført av unge muslimske menn.

ACTA har visstnok solgt investeringer til eldre på gamlehjem, og ser ut til å ha forespeilet de potensielle investorer et lavere rentenivå enn det som virkelig ble. Enkelte snakker nå om å forby meglere å selge investeringer på gamlehjem, men er der noen som har gjort dette - å skape urealistiske forventninger på eldresentre i langt større stil enn evt. Acta har gjort så er det politikerne – de har i alle år reist rundt på eldresentre og gitt løfter de ikke vil holde. Vi har dog ikke sett noe snakk om å forby politikere å besøke gamlehjem.

Det skal etableres et kolossalt stort asylmottak i en nedlagt militærleir på Andøya – lokalbefolkningen protesterer, men nå ser der ut til at orde ”lokaldemokrati” er et ord rikspolitikerne aldri har hørt.

Antall ulykker øker - trafikkulykkene har hittil i år øket med 40 % i forhold til i fjor. Antall ulykker på sjøen øker også. Dette er en meget beklagelig utvikling, men en av årsakene til den er den ansvarsløshet som velferdsstaten innpoder i befolkningen.

Studenter mangler husrom, tusener må visstnok sove på madrasser i kantiner i tilknytning til lærestedene, men ingen har sagt at dette kommer av at myndighetene har lagt store hindringer i veien for boligbygging, ingen spør om vi kanskje har for mange studenter – utdanningen er jo praktisk talt gratis og staten gir subsidierte lån, alt finansiert av stadig mer motvillige skattebetalerne - og ingen spør om studentene kanskje har for høye krav når de vil ha leiligheter i istedenfor hybler.

Vi stanser her i denne omgang. Som sagt vil de daglige kommentarene bli tatt opp igjen om noen få dager.