Lærerne er i streik fordi de mener at de har for lav lønn og fordi de mener at regjeringen har sviktet sine løfter om å satse på skolen. At regjeringer svikter sine løfter er noe som skjer hver dag så vi vil ikke si noe om dette i dag, men vi vil si litt om følgende: hva er riktig lønn?

Lønn er i utgangpunktet noe A mottar av B dersom han har utført en jobb for B. Før jobben utføres avtaler A og B hva jobben skal bestå - hva som skal gjøres, hvor raskt, hvilken kvalitet utførelsen skal ha, osv. Begge gjør dette frivillig, begge har lett frem en partner de er tilfreds med (B og A er tilfredse med hverandre som hhv arbeidsgiver og arbeidstager).

A har åpenbart en kvalifikasjon av en bestemt kvalitet, og B er ute etter en som har denne kvalifikasjonen og derfor er i stand til på utføre jobben til ønsket kvalitet. Begge har flere å velge mellom (B kan velge mellom flere arbeidstagere, A kan velge mellom flere som kan utføre jobben), og de blir enige om arbeidsbetingelse og lønn. A utfører så jobben og B betaler. Det som da blir lønnen vil vi si er riktig lønn.

Mao. riktig lønn er den som fremkommer når den som utfører tjenesten og den som motter tjenesten seg imellom blir enige om hva den skal være. (Dette må ikke nødvendigvis forutsette at arbeidstager og arbeidsgiver forhandler en-til-en, dette inkluderer også ordninger hvor for eksempel fagforeninger forhandler frem lønn på vegne av sine medlemmer.)

Hva lønnen blir er da avhengig av slike ting som hvor mange som kan utføre jobben – skal man ha flyttet et piano må man ha noen sterke karer til å løfte, og siden det er få slike kan lønnen bli høy. Skal man leie en sanger så kan en som er svært dyktig få høyere lønn enn en som er middelmådig. Det er også en rekke andre forhold som spiller inn når man skal avgjøre hva riktig lønn er.

Så over til lærerne. De vil at skolen skal være offentlig, de vil at den skal være styrt over offentlige budsjetter, de vil at skolenes inntekter skal bestemmes av politikere (som altså også skal disponere penger til millioner andre ”gode” ting). Lærerne er ansatt i det offentlige, og de får derfor ikke betaling direkte av sine elvers foreldre; de får betaling av staten/kommunen med penger som politikerne har krevet inn i form av skatter og avgifter fra alle borgere i landet.

Lærerne er motstandere av private skoler, skoler som kan ha andre pedagogiske opplegg og andre lønnsstrukturer for lærerne enn den offentlige skolen har. Lærerne er sterkt imot at det skal være forskjell på lønn etter fag, dvs. de vil mao. at realister, som det er svært få av, skal ha samme lønn som filologer, som det er mange av. Lærerne vil at lønn skal fastsettes etter utdannelse og ansiennitet - en spesielt god lærer skal ikke ha høyere lønn enn det en gjennomsnittlig lærer får. Lærerne vil også ha et sterkt oppsigelsesvern, noe som betyr at skolen ikke kan kvitte seg med dårlig lærere. Videre tror de på politikernes stadige løfter om at ”nå skal det satses på skolen”.

Og når lærerne streiker så gjør de det på et tidspunkt da elevene praktisk talt ikke mister noen undervisning.

Hva var det som kunne gi en lønnsøkning? Jo, hvis foreldre oppdager at deres barn fikk for dårlig undervisning eller lærte for lite, så burde foredrene gå til skolen og klage, og da ville rektor si at ”med det dere betaler er det undervisning på dette nivået vi har råd til. Ønsker dere høyere kvalitet så må vi kreve høyere skolepenger”, og då måtte foreldrene velge – ville de betale mer til akkurat dette formålet; bedre undervisning for sine barn, eller ville de fortsette å betale relativt lite for sine barns undervisning.

Vi er overbevist om at et system med private skoler og direkte betaling vil føre til bedre undervisning, mer fornøyde elever, og til at elevene lærte mer enn de gjør i dagens skole.

Og hvordan er det med resultatene i dagens norske skole? Internasjonale tester som TIMMS og PISA viser at norske elver sakker akterut i forhold til land det er naturlige å sammenligne oss med.

Så hva har vi å si til lærerlønningene? Det er viktig å ha en god skole. Den offentlige skolen er dårlig og blir dårligere. Vår løsning er å åpne for private skoler.

Det er lærerne som er ansvarlige for det som skjer i skolen. De har da ansvaret for at det går dårligere, og de er som nevnt overfor imot alle ordninger som kan gjøre skolen bedre. De er tilhengere av en offentlig skole, og de tror på løftende som politikerne gir. Lærerne har altså absolutt ingen innsikt i hvordan samfunn fungerer, hvordan mennsket er, hvordan en velferdsstat fungerer, eller i hva som må til for å få en god skole, og da er det mye som tyder på at de ikke er i stand til å gi de unge en god opplæring i mye av det de bør vite for å kunne fungere i samfunnet. Vi tillater oss å derfor å stille følgende spørsmål: er det slik at norske lærere er kraftig overbetalt?

Og til de som har barn vil vi si: finn en god privatskole og la dem gå der!

”Høyrefolk vil heller ha Jens enn Erna” er overskriften i Dagbladet i dag. Vi siterer fra artikkelen:

”Ingen ledere står så svakt i eget parti som Erna Solberg. Det viser Synovates meningsmåling utført i april på oppdrag av Arbeiderpartiet. 18 prosent av Høyres velgere svarer at Jens Stoltenberg er best egnet til å være statsminister. Bare 15 prosent foretrekker kandidaten fra deres eget parti.

-Tallene sier like mye om Erna Solberg som partileder enn statsministerkandidat. Hun er ikke særlig sterk i eget parti. Siv Jensen har en langt større tyngde blant sine egne enn Erna, sier Håkon Kavli i Synovate til Dagbladet.”

Artikkelen fremstiller dette som om det kun dreier seg om person, og på et vias er dette korrekt, men egentlig er det noe annet som er det viktige poenget: det viktige poenget er at det Høyre og det Aps står for er omtrent identisk.

Begge er tunge sosialdemokratisk partier som vil ha høy skatt, statlig styring av det meste, og som vil at staten skal drive skolen, helsevesenet og pensjonsordningene.

Men hvis disse to ”hovedmotstanderne i norsk politikk” er nærmest identiske i sin politikk, hva er det da man velger når det er valg? Jo, man velger kun personer, men velger ikke politikk. Alle de store partiene er enige i politikken; det kan være uenighet om enkelte detaljer, men alle de store partiene i Norge er enige om hovedlinjene.

Det skulle ikke være nødvendig å minne om at i det siste har flere fremtredende Høyre-folk gått ut og sagt at Høyre og Ap bør gå sammen i regjering – sist ute var tidligere statsråd Kristin Clemet. Vi kommenterte dette for noen dager siden og sa da at vi ikke trodde noe slikt ville skje.

Vi tror fortsatt at noe slik ikke vil skje, men hva vil da bli regjeringssituasjonen etter neste valg? Mange tror at det blir et flertall av Høyre og FrP, og da er det vanskelig å si hvem som danner regjering: det kan bli FrP og Høyre - hvis da Høyre våger dette. noe vi ikke tror. Uten samarbeid med Høyre tror vi ikke at FrP vil få danne regjering alene.

Men hva hvis det blir et borgerlig flertall av FrP, H, KrF og V? Da vil Høyre neppe gå sammen med FrP, og vi kan enten få en regjering av H, KrF og V, eller vi kan få en regjering av Ap med støtte fra KrF, Sp og V (og SV, hvis de kommer inn på Stortinget). Da får vi Stoltenberg III selv om det er et borgerlig flertall på Stortinget.

Så regjeringssituasjonen er vanskelig, men dette gjelder kun personsammensetning. Uansett hvilken av disse konstellasjonene det blir så vil politikken bli omtrent den samme som den har vært de siste 20 år uansett hvem som har sittet i regjering. Selv med Høyre og FrP i regjering vil politikken fortsette i samme spor som den har gjort de siste tiårene.

For den som vil markere en avstandtagen til denne brede sosialdemokratisk konsensus er det kun én mulighet: man bør stemme på DLF og dermed si at man vil ha noe helt annet enn det de andre partiene står for. En stemme på en av de syv store er bortkastet, men stemme på DLF er en markering at man er fed up av øket politikermakt, økende skatter, en reduksjon i kvaliteten på alle tjenestene som det offentlige står for, osv.

Derfor: si at du vil ha noe annet og stem DLF!

Natt til 13. mai ble allierte styrker (bla. norske og afghanske) angrepet av Taliban-styrker ved Badghis. Angrepet var meget sterkt og så ut til å være godt planlagt; de allierte styrkene ble beskutt med panservernraketter, maskingevær, og lignende.

Taliban-styrkene ønsker å igjen gjøre Afghanistan til et islamistisk diktatur, et land hvor islam styrer alt, og hvor det er ingen individuell frihet: hvor det er ingen religionsfrihet, hvor det er ingen ytringsfrihet, hvor det er ingen bevegelsesfrihet. Videre er det et system hvor det er forbudt for kvinner å gå på skole og hvor det er forbudt for dem å arbeide utenfor hjemmet. Og alle avvik blir straffet strengt: lemlestelse er en vanlig straffemetode for tyveri, og det er dødsstraff for frafall fra islam og for kvinner som har sex uten å være gift. Videre ender voldtekter ofte med at den voldtatte blir dømt til pisking eller henrettelse, og hvor voldtektsmannen går fri.

(For den som vil vite mer om hvordan det var i Afghanistan da Taliban regjerte anbefales romanene "Drageløperen" og "Tusen strålende soler" av Khaled Hosseini.)

Det er et slikt regime de allierte strykene er i Afghanistan for å forhindre blir etablert enda en gang.

Som sagt, de allierte styrkene ble angrepet, men klarte å slå angrepet tilbake. På nyhetssendingene i går ble det nevnt at soldater fra Telemarksbataljonen drepte minst 13 Taliban-krigere, og at de selv ikke ble påført noen tap.

Vi synes dette er en fantastisk innsats, en innsats som fortjener langt mer enn kun de gratulasjoner vi er i stand til å gi. Men uansett, vi gratulerer Telemark bataljon på det varmeste.

Vi har all grunn til å tro at disse soldatene er svært dyktige, og vi regner med at når de kjemper for en svært god sak så er det spesielt godt motiverte.

La oss til slutt si at den gode soldat ikke er den som dør for sin sak, den gode soldat er den som sørger for at fiendtlige soldater dør for sin. Så vi vil bare si til de bolde krigere i Telemark bataljon og deres allierte: Keep up the good work!

Det er igjen lærerstreik, og som alltid ser vi da på TVs nyhetssendinger intervjuer med noen gutter i 12-14 års-alderen som blir spurt om hva de synes om at læreren streiker og at de derved i noen dager eller uker ikke får noen undervisning. Og de er alltid kjempefornøyde! De får fri og kan bruke dagene til å spille fotball eller klatre i trær eller gjøre andre artige ting.

Vi skal ikke lagge alt for nye i dette - for energiske smågutter (og jenter) kan det være kjekt å få litt fri til å drive med andre ting enn skole, men poenget vårt er som følger: er den norske skolen slik at elevene oppfatter den som kjedelig?

Vi har et inntrykk av det. Vi har et inntrykk av at de fleste elever om ikke hater så i hver fall ikke liker skolen særlig godt. Når elvene til streikende lærere blir intervjuet har vi aldri hørt den si at "Å, det er så synd, vi skulle hatt så mange spennende timer i de neste ukene og nå er det fare for at vil går glipp av denne undervisningen." Vi har heller aldri hørt dem si noe som er i nærheten av dette, det eneste vi har hørt er "Jippi, vi får fri!"

Det er altså grunn til å tro at noe er alvorlig galt i norsk skole. Og vi kjenner jo til at norske elever gjør det dårlig i forhold til elever i land det er naturlig å sammenligne oss med, vi vet at norsk skole er blant de dyreste i verden, og vi vet at problemer som mobbing og uro forekommer alt for ofte.

Vi har ingen fasitløsning på hvordan disse problemene kan løses, men vi er overbevist om at dersom vi hadde hatt private, enkeltstående skoler med konkurranse seg imellom, ville alt dette vært bedre: skolene måtte da legge seg i selen for å gi elevene et godt tilbud, skolene ville måtte holde ro og måtte sørge for at mobbing ikke forekom. Og de skolene som oppnådde dårlige resultater ville bli presset til å legge om sine opplegg.

Ved et system med private skoler ville enkeltskoler kunne på en fullstendig ubyråkratisk måte prøve ut nye undervisningsopplegg, og hvis de skulle vise seg å fungere bedre ville slike opplegg raskt spre seg til flere skoler.

Vi vet at det finnes private skoler som fungerer svært godt på alle disse områdene, f.eks. Van Damme Academy i California, men dette er en svært dyr privat skole. Men dersom andre skoler kunne bruke noen av de elementer som denne skolen benytter så ville også disse få et bedre skoletilbud.

Vi har sans for smågutter som liker å spille fotball og som vil klatre i trær og lignende, men vårt inntrykk er at den skolen de tilbys kunne vært så mye bedre. Og da ville de kanskje ikke ha reagert med like stor glede som i dag dersom de går glipp av undervisning i noen uker.

Vi husker hva Aristoteles sa: "Alle mennesker er av natur slik at ønsker å lære" (hvorpå lærere som regel svarer "da har han ikke forsøkt seg på de elevene jeg har!"), og vi tror at Aristoteles har rett. Men undervisningsopplegget og rammen rundt må være slik at den passer elevene. Vi har et sterkt inntrykk av at dagens norske skole på dette område ikke fungerer godt. Og vi er overbevist om at et privat fleksibelt system vil føre til at alle skolene vil kunne gi elevene et bedre tilbud enn det som tilbys de unge i dag.

Natt til 1. mai ble det begått tre knivstikkinger i Oslo: en ved Spikersuppa, en i Tollbugata, og en i Brenneriveien. I alle tilfellene ble politiet tilkalt, og de var på hvert sted ca 10-15 minutter. De klarte ikke å sikre noen spor, og nå er sakene henlagt.

Politiet selv sier at grunnen til at de ikke etterforsket sakene videre er ressursmangel.

Grunnen til dette er at politiet er blitt pålagt og stadig pålegges flere og flere oppgaver, oppgaver som er direkte meningsløse i og med at de ikke handler om å beskytte oss mot kriminelle.

En svært oppgave som politiet er pålagt er å håndheve et forbud mot narkotika. Dette fører til en kolossal ressursbruk, og til en sterk øking i reell kriminalitet (innbrudd, tyverier, vold) – mao. hvis narkotika hadde vært legalt ville politiet både ha sluppet både å ta seg av alt som direkte har med narko å gjøre (smugling, salg) og de ville sluppet den kriminaliteten som forbudet medfører.

Nå blir politiet snart pålagt en ny oppgave: snart kommer et forbud mot prostitusjon. Dette vil gi politiet enda flere oppgaver uten at det vil løse noen problemer.

Politier får altså stadig flere oppgaver som de egentlig ikke burde hatt, og politiet har da stadig mindre anledning til å ta seg av det som er deres egentlige oppgave.

Nå vil politiet lojalt forsøke å ta seg av de oppgaver det er pålagt, men de vil også konstatere at de ikke har resurser til å ta seg av alt. Da må de prioritere, og da er det ikke overraskende at politiet ikke prioriterer saker som er vanskelige å etterforske, slik knivstikkingene er.

Vårt syn skulle være klart; vi vil at alt som har med narko og prostitusjon å gjøre burde vært lovlig (for voksne), vi vil at politiet kun skal ta seg av reell kriminalitet (innbrudd, tyveri, svindel, hærverk, vold, drap, voldtekt, og lignende) og ikke bry seg om ting som voksne gjør frivillig (røyker hasj, bruker andre former for narko, har sex for penger, smugler, osv.)

Men folk flest er uenige med oss, folk flest mener at vi skal ha de lover vi har i dag. Men dermed er de også reelt sett for at politiet kun skal bruke noen få minutter på å etterforske knivstikking, og lignende. Og vi har stadig sett lignende ting i det siste - svært mange saker, også alvorlige saker, henlegges fordi politiet ikke har ressurser til å etterforske dem.

Enkelte vil nå si at de absolutt er for at også knivstikking og andre alvorlige saker skal etterforskes og oppklares, og at politiet må få tilstrekkelige ressurser slik at de kan ta seg av alle typer lovbrudd som måtet dukke opp. Til dette vil vi bare si at dette er en totalt urealitisk og virkelighetsfjern ønsketenkning.

Folk flest vil altså reelt sett ikke bare ha nærmest virkningsløse, men direkte skadelige forbud mot narko og prostitusjon, samtidig som de reelt sett går inn for ordninger som de burde forstå vil medføre at reell kriminalitet ikke skal etterforskes. Og så lenge folk flest har slike oppfatninger vil DLF være et svært lite parti.

”Ved hjelp av skytevåpen, stein og granater har sjiitiske Hizbollah-tilhengere og sunnier som støtter regjeringen slåss mot hverandre i Beiruts gater onsdag og torsdag. Sjekkpunkter og veisperringer rundt omkring i byen minner mange av innbyggerne om årene 1975-1990, da landet var herjet av borgerkrig, .…

Torsdag spredte voldsepisodene seg også utenfor byen. Alle veiene rundt den internasjonale flyplassen utenfor Beirut ble stengt av Hizbollah-tilhengere. Veiene ble sperret blant annet ved hjelp av brennende dekk. Dermed ble all trafikk til og fra lufthavnen innstilt midt på dagen torsdag.

Årsaken til at regjeringen i landet valgte å konfrontere det syrisk- og iranskstøttede Hizbollah, var at de mente at telenettverket deres var en trussel mot rikets sikkerhet. ---

I 17 måneder har det vært en spent maktkamp mellom Hizbollah og regjeringen, og sammenstøtene denne uken later til å være et utslag av denne kampen, skriver AP".

Fra en annen kilde: "Hezbollah has moved quickly from skirmishing with militarily weak and uncoordinated militias, to the military surrender and disarmament of all non-government forces, to establishing a veto-proof minority interest in the government. Hezbollah's veto-proof minority control of the government may as well have been a majority. Their veto-proof control has made it impossible for the Siniora government to order the Army against Hezbollah or—more importantly—for the Siniora government to request military intervention from American or French and American amphibious forces...".

Men hva er bakgrunnen for dette? Skal man forklare dette kan man gå langt tilbake i historien, men vi velger å begynne ved demokratiseringsprosessene i området (valg i Irak, i Saudi-Arabia, i de palestinske områdene), som hovedsakelig ble satt i gang av president Bush for noen får år siden: han trodde at demokrati var veien til fred. Ved å innføre valg og dermed oppnå folkevalgte ledere/nasjonalforsamlinger/regjeringer ville det bli fred, trodde han. Det er nå klart for enhver at slik ble det ikke. Valget i Libanon, avholdt i 2005, førte til at landet fikk en vestlig orientert regjering, men regjeringen ble lite styringsdyktig. Uroen fortsatte. Hizbollas angrep fra Libanon mot Israel ble for et par år siden så kraftige at Israel invaderte Sør-Libanon, men Israel stoppet aksjonen langt før Hizbolla var knust. Å stoppe før målet var oppnådd var en beslutning som hadde støtte ikke bare fra Israels folk og Israels ledere, men også fra ledere om president Bush. Mao. krigen stoppet før Hizbolla var knust fordi få innser at grupper som Hizbolla må knuses før man kan oppnå fred.

Hizbolla har nå hatt noe tid til å samle krefter igjen, og nå er de i gang igjen, riktignok ikke mot Israel i samme grad som før invasjonen, nå er målet å få et fotfeste i Libanon.

Det som har skjedd de siste uker er altså at Hizbolla har skapt ytterligere kaos, men de så har de trukket seg tilbake, de har ikke overtatt makten slik de lett kunne ha gjort. Hvorfor?

Å overta makten ville betydd at de ble en statlig aktør. Og mht krig gjelder da andre regler. Land som f.eks. USA eller England eller Israel vet - i hvert fall i teorien - hvordan de skal forholde seg til fiendtlige land (slik som de har gjort i det siste mot Afghanistan og Irak), men de vet ikke hvordan de skal forholde seg til aktører som ikke er statlige. Det er vanskelig for dem å forholde seg til alQaida, PLO, og Hamas. Regjeringene i Afghanistan og Irak (hhv Taliban og Saddam) er fjernet, mens ledere som bin Laden er visstnok fortsatt i sving (dvs. han er ikke bekreftet død), og Arafat døde en naturlig død.

Mao. Hizbolla vil ikke ta over Libanon fordi det vil da lettere gjøre dem sårbare overfor angrep fra Vesten. Men hva - eller hvem - ligger bak Hizbolla? Jo, det er Iran. Hizbolla er Irans forlengede arm. Så det som reelt sett skjer er at Iran kriger i Libanon for å gjøre landet ustabilt, og for å svekke den vestlig orienterte regjeringen. (Tilsvarende oppgaver har Mahdi-hæren i Irak og Hamas i de palestinske områdene, disse er kun grupper som kjemper på vegne av Iran og har som formål å svekke antytdninger til frihet og en pro-vestlig orinetering.) Og de gjør dette på en måte som gjør det i praksis nesten umulig for USA og de allierte å svare.

Det USA burde gjøre var å erkjenne at det er Iran som står bak, identifisere det som er den reelle faren – militant islam, og på en eller annen måte gjøre der umulig for Iran å krige mot USA og Vesten i Afghanistan, Irak, Libanon og alle andre steder de måtte støtte ulike terroristgrupper. Dette vil uskadeliggjøre Irans mulighet til å krige, og det vil sette en stopper for Irans støttet til terrorsiter i Irak, i Libanon, og andre steder.

Det er dog helt utenkelig at president Bush vil sette i gang aksjoner mot Iran, nå når han bare har noe mer enn seks måneder igjen som president. Men noe han kunne gjøre var å stenge flyplassen i Damaskus. Hizbolla får sine forsyninger fra Iran hovedsakelig gjennom Syria (som også er et lydrike under Iran), og dersom president Bush hadde sagt at så lenge Hizbolla får forsyninger gjennom flyplassen i Damaskus vil USA sørge for at den vil være stengt (ved å bombe den slik at den bli ubrukelig.) Men president Bush har reagert på den siste krisen i Libanon ved nærmest å late som om den ikke finnes.

Og hva etterkommerne vil gjøre er umulig å si. McCain, som etter vårt syn er den mest sannsynlige til å overta etter Bush, har sagt at han vil kjempe krigen mot militant islam på en sterkt måte, men det er all grunn til å tro at han vil moderere seg kraftig når han kommer i posisjon.

Alt tyder på at både Israel og USA er for svake til å gjøre noe med Iran, og Vest-Europa at militært sett ikke engang en vits. Så det vi kan regne med er at Iran vil fortsette å spre død og fordervelse og islam i mange år fremover.

Vi begynner med en noe lengre sitat fra Aftenposten om ett eksempel på hvordan offentlige støtteordninger fungerer:

”Fortvilte foreldre til 47 barn i Tusseladden Barnehage i Oslo fikk i slutten av mars brev om at de var oppsagt fra 1. juli i år. Nå ligger barnehagens lokaler til salgs på finn.no med en pris på 6,5 millioner kroner.

Dersom plassene legges ned, får foreldrene et stort praktisk problem. Det får også kommunen, som skal innfri løfter om full barnehagedekning. Etter press fra begge hold har derfor det kommunalt eide selskapet Omsorgsbygg lagt inn et bud på 5 mill. kr. - for å kjøpe det bygget som offentlige støtteordninger har vært med på å finansiere.

I dag er det Nina Tollefsen som eier barnehagen. Den ble overført fra ektefellen John Andrew Tollefsen i vinter. Mens han eide Tusseladden og tre andre barnehager, ble de slått konkurs etter begjæring fra kemneren i Oslo. Han hadde ikke betalt skatt og arbeidsgiveravgift for selskapene. Bobestyreren ba også den 17. mars i år om at John Andrew Tollefsen ble satt under konkurskarantene.

Tusseladden barnehage leverte ikke regnskap for 2006, men bydelen kunne likevel ikke holde igjen statstilskuddet på ca. 95 000 kroner pr. heltidsplass for barn under tre år.

- Vår oppgave er bare å sørge for at barnehageloven oppfylles. Så lenge vi ikke har noen ankepunkter mot driften, og så lenge det er nok pedagoger, kan ikke vi holde tilbake statstilskuddet, ….

Slik er regelverket Stortinget har vedtatt. Når det gjelder penger fra den kommunale potten, kreves det imidlertid at regnskapet må være levert innen en bestemt dato. Er det levert, får man altså begge deler; både kommunalt tilskudd og statstilskudd - selv om eieren av barnehagen for eksempel ikke har betalt arbeidsgiveravgift for de ansatte” (sitat slutt).

Vi vil ikke uttale oss om denne konkrete saken og tar ikke stilling til om hvorvidt anklagene mot de som er nevnt i artikkelen er sanne eller ikke, men poenget er følende: Når det finnes offentlige støtteordninger, vil det være mange som vil grafse til seg de pengene som deles ut. Det er jo velkjent at det offentlige er genereøse mht å dele ut penger (til de som oppfyller kriteriene), og at de er svært lite dyktige til å kontrollere de som mottar pengene.

Dette har vi de siste årene sett på en rekke områder: mye u-hjelps-penger går til korrupte regimer, mye nødhjelp går til administrasjon i lokale hjelpeorganisasjoner, foreninger som mottar støtte pr medlem blåser opp - eller la oss si det rett ut: forfalsker - medlemslistene for å få større støtte enn de har krav på, studieorganisasjoner rapporterer kurs som ikke er avholdt eller kursdeltagere som ikke eksisterer - alt dette er velkjent og har vært omtalt i pressen utallige ganger de siste årene.

Men slik må de bli i et system hvor det offentlige deler ut penger til individer, organisasjoner og bedrifter som oppfyller visse forhåndsfastsatte krav selv om andre rimelige betingelser ikke er oppfylt (i eksemplet ovenfor utbetales støtten til en bedrift som ikke har betalt arbeidsgiveravgift for de ansatte). Det eneste myndighetene kan gjøre for å redusere omfanget av slik er å intensivere kontrollen, men dette medfører svært mye arbeid/store kostnader, og har også liten effekt.

Dette er et stort problem, dels fordi det koster skattebetalerne penger, dels fordi det fører til stadig større byråkrati, dels fordi det reduserer respekten for lov og rett, og dels fordi det skyver stadig flere mennesker over i det som reelt sett er kriminelle handlinger.

Løsningen? Løsningen er å avvikle alle offentlige støtteordninger. Det som støtten så å si i hvert tilfelle går til er å subsidiere det folk ellers måtte betale: Hvis alle støtteordninger avskaffes vil det bety at de som bruker tilbudene vil måtet betale noe mer, men til gjengjelde vil de få skattelettelser som mer enn kompenserer for denne prisøkningen.

Mer konkret: barnehaver, fritidsstudier, medlemskontingenter i ulike typer organisasjoner vil koste mer enn i dag, men de som benytter slike tilbud vil ha fått skattelettelser som mer enn kompenserer denne økningen. Dessuten vil en ordning hvor offentlig støtte fjernes innbære at man kun betaler for det man selv bruker; i dag er det slik at alle (via skatten) er med på å betale for alt, men i et system uten støtteordninger vil hver enkelt bare betale for det han selv er interesser i å benytte. Hvis han vil bruke et tilbud som ikke er omfattet av støtteordningene vil han ha bedre råd til dere, fordi i et slikt system vil han altså ikke lenger være med på å subsidiere andres barnehaveplass eller operabillett eller medlemskontingent i et politisk parti.

Et system uten offentlige støtteordninger er derfor rettferdig og effektivt, og gir i større grad mulighet for den enkelte til å gi uttrykk for sine ønsker og preferanse.

Men et spørsmål melder seg: for hvem vil en slik omlegging medføre negative effekter: Det vil kun være negative effekter for de som sitter og administrerer dagens ordninger. Men dette er et arbeid som er fullstendig uproduktivt - det skaper ikke verdier, det flytter kun rundt på verdier som andre har skapt – og hvis slike jobber forsvinner så er det også bra fordi da må disse byråkratene over i verdiskapende arbeid, noe som er bra for hele befolkningen på sikt.

Se det er uten den minste tvil at DLF går inn for at alle offentlige støtteordninger bør avskaffes: det vil ha en rekke positive effekter, og vil derfor være en omlegging alle vil tjene på.

Høyre og Ap bør gå sammen i regjering etter neste valg, mener tidligere Høyre-statsråd og nåværende leder for den vanskelig plasserbare tankesmien Civita.

”Borgerlig flertall etter valget neste høst betyr nødvendigvis ikke at vi får en borgerlig regjering. Tiden er inn for at Ap og Høyre tenker samarbeid, ikke minst om EU-medlemskap” skriver Clemet i Aftenposten i går.

Og vi er ikke overrasket, Høyre og Arbeiderpartiet er enige om det meste, og de stemmer svært ofte sammen i Stortinget: begge er for høyt skattenivå, begge er for at det offentlige skal regulere økonomien og ha omfattende støtteordninger til alle typer mottagere, begge er for at skole, helsevesen og pensjoner skal være offentlig, og begge er tilhengere av norsk medlemskap i NATO. Man kan kanskje få det inntrykk at Høyre oftere er enig med Ap enn Ap er med sine regjeringskolleger.

Vi vil tro at mange i Høyre vil synes at Clemets forslag er en god ide, men vi tror ikke at det vil bli noen slik regjering med det første. Grunnen er at begge disse partiene lever på den illusjon at de er de to hovedmotstandere i norsk politikk. Dette er noe de i mange tiår har basert sin image-bygging på, og da kan ikke disse to partiene gå sammen i en regjering. (Et unntak fra dette kan skje dersom det oppstår en nasjonal krisesituasjon, men det som er Clemets viktigste argument er ikke av en slik karakter).

Hva er det som er Clemets hovedargument for denne storkoalisjonen?
”Så hvorfor ikke stoppe krangelen om hvem som skal regjere med hvem [etter en borgerlig seier ved valget i 2009]? Vi kan komme tilbake til saken i 2013. I mellomtiden kan vi bruke tiden på noe virkelig viktig og bringe Norge inn i EU.

Vi vet at nei-siden har et solid forsprang. Vi vet også at de to ja-partiene, Høyre og Ap, venter på et stemningsskifte i folket. Men det holder ikke bare å vente på folket, så lenge folket venter på lederne. De må selv gi et bidrag til det stemningsskiftet de håper på. De må tale ja-sidens sak!

Den eneste regjering som med lyst og kraft kan bringe Norge inn i EU, er en Høyre/Ap-regjering.”

Vi er nok enige med Clemet i at det som enklest kan få Norge inn i EU er en H-Ap-regjering. Og at begge vil ha Norge inn er opplagt, de er begge sosialdemokratiske partier, og EU er en superbyråkratisk sosialdemokratisk velferdsstat som skal omfatte hele Europa.

Fordelen ved å være med i EU er at man får tilgang til et frihandelsområde som omfatter hele Europa. Ulempen er at EU har felles tollbarrierer mot ikke-medlemmer, at EU driver omfattende overføringer landene imellom, at Norge vil måtte betale store beløp til EU, at (enkelte virksomheter) i Norge vil motta overføringer fra EU at landbruke i mange av landene får enorm støtte, at detaljreguleringen bare øker og øker, at Norge får medbestemmelse i EUs mange organer, og at EU-prosjektet er et forsøk på å bygge en sterk vestlig makt som et alternativ til USA (noe som ikke vil være mulig pga dagens europeeres feighet og tafatthet). (Denne listen er langt fra uttømmende.)

DLF er motstander av norsk medlemskap i EU: Alle fordelene som følger ved et medlemskap kan vi oppnå ved å erklære ensidig frihandel for Norges vedkommende, og da slipper vi alle ulempene.
Til slutt vil vi bare kort oppsummere ved å si at et forslag om at H og Ap skal gå sammen i regjering har en solid forankring i partienes politikk, men at symbolverdien av disse partienes posisjon som hovedmotstandere i norsk politikk gjør et slikt samarbeid umulig.

Med et sterkt og voksende FrP på sin side - det er litt vanskelig å si hvilken side av Høyre FrP befinner seg på, men vi skal la dette ligge - er Høyre i en skikkelig klemme, så det er nærmest slik at de ikke kan gjøre noe riktig. Og Clemets forslag er enda et av de mange umulige forslag om hva Høyre skal gjøre fremover.

Det virker rimelig klart at Telenor har sviktet i forhold til sine underleverandører i Bangladesh. Det er helt uholdbart at et stort og seriøst firma som Telenor skal benytte underleverandører som opererer slik enkelte av disse underleverandørene har gjort (det er snakk om at ansatte i disse har utført svært farlig arbeid uten at de har hatt noen form for sikring).

Ille er det også at Telenor ikke har reagert når enkelte har forsøkt å varsle: ”Initiativ for etisk handel, hvor Telenor er medlem, har gjentatte ganger advart telegiganten og bedt Telenor forbedre sine etiske retningslinjer overfor leverandører. Men Telenor har i svært liten grad lyttet til rådene.”

Men vårt poeng her skal ikke være svikten hos Telenor, vårt poeng er hvordan man bør forholde seg til arbeidsvilkår i fattige land.

I rike land har man god sikring av de som har farlig arbeid: folk som jobber i høyden er sikret med sikkerhetsliner eller gjerder, folk som jobber med farlige kjemikalier er sikret med masker, folk som arbeider med farlige verktøy er sikret med vernesko, osv. Men alt dette koster penger, og det er ikke mulig for et firma å gjennomføre slikt dersom det ikke har råd til det. Derfor vil i en periode det forekomme i fattige land at enkelte arbeider med farlige ting uten at de har de sikringstiltak som ansees som selvsagt i rike land. Men etter hvert som velstanden stiger vil firmaene i stadig større grad ha mulighet til å sikre sine ansatte.

Mht Telenors underleverandører i Bangladesh så har det visstnok skjedd at folk har arbeidet med syrebad og at det ikke har vært noen forn for sikring av de som arbeidet. Det er helt uholdbart at et firma som Telenor godtar slikt.

Et seriøst firma sørger for at de ansatte har en trygg arbeidsplass, og dette gjelder også underleverandørene. Det er Telenors ansvar å sjekke underleverandørene og sikre at arbeidsforholdene er akseptable.

Dette illustrerer også viktigheten av at store seriøse firmaer opererer i fattige land. En slik sak ville neppe ha fått noe oppmerksomhet dersom det ikke hadde vært et stort vestlig firma som var involvert. Arbeidsforhold som de som er avslørt i underleverandørene er ikke uvanlige i fattige land, og de har ikke fått mange oppslag i pressen. Men når et firma som Telenor er involvert vil det føre til oppmerksomhet og til at arbeidsforholdene bedres. Sikringstiltak vil videre være med på å effektivisere produktiviteten i de fattige land, og da vil velstanden stige. Da vil etter hvert flere firmaer få råd til å sikre sine ansatte, og den generelle velstand vil da stige.

Flere av oppslagene om denne saken har tatt opp barnearbeid. Etter vårt syn er dette lite kritikkverdig. I de fattige land er produktiviteten lav, og derfor må ofte hele familien være i arbeid. Det som kan eliminere dette er at produktiviteten stiger og at færre må arbeide for å kunne forsørge familien. Å presse igjennom et statlig forbud mot barnearbeid vil føre til at familiens inntekt synker, og at barna da enten må sulte eller tigge. Det eneste som kan avvikle barnearbeid er en økning i produktiviteten. Et forbud vil ikke ha en slik effekt, et forbud vil bare ha negative effekter.

Hva er det som fører til stigende produktivitet? Jo, det er økning i akkumulert kapital. Jo mer kapital det er bak hver ansatt, jo mer produktiv vil han være. Det som er løsningen på problemene i de fattige land er da at vestlige firmaer investerer og skaper arbeidsplasser. Men dette krever at landet som det skal investeres i har et sivilisert styresett: at rettsapparatet fungerer, at skattene er lave, at man kan være sikret langsiktige rammevilkår, at man ikke risikerer at staten i landet eksproprierer/sosialiserer virksomheten, etc. Det er dette som er den eneste vei til velstand.

”Fjernvarme er ulønnsomt og ineffektivt” står det på forsiden av siste Teknisk ukeblad (nr 18/08). Dette er ifølge forskere som har advart mot regjeringens satsning på dette.

I artikkelen inne i bladet leser vi at ”en utredning skrevet for regjeringen foreslo å droppe statlig støtte til fjernvarme og senke pristaket. [Ansvarlig statsråd] Åslaug Haga la rapporten nederst i en skuff og fortsatte å øke støtten til fjernvarme …” (s. 85).

Vårt poeng her er ikke at man bør eller ikke bør satse på fjernvarme, vårt poeng er følgende: Store investeringer bør foretas av folk som kjenner fagfeltet og som har interesser på området, interesser som er slik at suksess eller fiasko direkte vil påvirke dem.

Dette kan kun ordnes ved at området forbeholdes private investorer. Ved private investeringer, dvs. ved investeringer uten noen form for statlig støtte eller subsidier eller favoriseringer av noe slag, vil investorene selv ta på seg all risiko, og de vil selv tjene dersom det går bra. Dette vil i så stor grad som det er mulig sikre at vurderinger blir baser på alle tilgjengelige fakta og en rasjonell vurdering av dem. Dette gir det beste grunnlag for alle typer investeringer.

Dersom politikere blander seg inn, slik de har gjort i denne saken, vil andre hensyn komme sterkt inn i bildet. Dels vil politikere ikke risikere noe ved å foreta feilinvesteringer (går det galt kan de alltid bortforklare årsaken – det er jo kun slikt politikere er gode til). Dessuten er politikere avhengige av stemningsbølger – for å være populære og derved få stemmer må de kaste seg på de stemningsbølger som rår. I tillegg er prestisje noe som gjør at politikere tviholder på gamle standpunkter selv om fakta taler imot; det er slikt som får ansvarlige politikere til å ignorere forskningsrapporter som har konklusjoner som ikke passer med deres forutinntatte meninger, de legger dem som i dette eksemplet ”nederst i en skuff”.

Vi har ingen mening om fjernvarme. Det kan se ut som en god ide (å bruke varmen fra brenning av søppel til å varme opp hus), men slike anlegg koster store investeringer. Om dette er lønnsomt må avgjøres av markedet, dvs. av alle involvertes ønsker og preferanser slik de kommer til uttrykk i produksjon og handel. Dersom det i det store og hele er lønnsomt vil markedskreftene sørge for at ordningen blir innført. Dersom markedskreftene innebærer at fjernvarme ikke blir innført vil det være fordi at en slik ordning totalt sett er ulønnsom, dvs. at den koster verdier isteden for å skape verdier.

Som sagt, vi har ingen mening om hvorvidt fjernvarme bør innføres eller ikke. Men vi har en mening om hva som er politikernes oppgave, og den er slik at politikerne, dvs. det offentlige, hverken skal hindre eller fremme fjernvarme (eller noe annet som hører hjemme på markedet).

Det som er det offentliges eneste oppgave er å beskytte individers frihet (slik at alle individer kan bruke denne friheten til å skape verdier og bytte dem seg imellom). Dersom det offentlige gjør noe mer enn dette innebærer det alltid at verdier forbrukes heller enn skapes, og den totale velstanden vil dermed synke.

Dersom politikerne bestemmer at det skal være fjernvarme heller enn de løsninger markedet, dvs. de involverte selv, kommer frem til, vil dette være en løsning som er mer ressurskrevende enn andre løsninger. Det vil mao. være en løsning som koster langt mer enn den smaker. Men slik er det alltid med løsninger som politikere presser igjennom.

Det er god grunn til å feire 17. mai, Norge grunnlovsdag. De fleste som feirer denne dagen feirer nasjonal selvgodhet, men denne dagens virkelige innhold - et jubileum for grunnloven - er det god grunn til å feire.

Da grunnloven ble vedtatt, var den en av de mest progressive og opplyste i verden. Etter gjennombruddet for frihetlige ideer i USAs uavhengighetserklæring i 1776, var Norges grunnlov en av de første som la stor vekt på det vi i dag vil kalle individers rettigheter. I det store og hele er altså grunnloven, slik den ble vedtatt, i samsvar med DLFs politikk, og den er i strid med hovedtrekkene i den politiske utvikling som har skjedd siden 1814.

Grunnloven inneholdt riktignok noen punkter som DLF er uenig i (Norge skal være kongedømme, det skal være begrensninger på innvandring, staten har rett til å pålegge borgerne verneplikt, staten har rett til å innføre tvungen beskatning), men et stort antall punkter er i fullt samsvar med et politisk system med respekt for individers rettigheter:

Grunnloven sier at ingen skal dømmes uten etter lov og dom, at det skal være likhet for loven, at det er forbud mot tortur, at det skal være ytringsfrihet. Grunnloven legger også opp til at adelen skal avskaffes. Disse punktene er det alminnelig enighet om idag, men følgende punkter blir stadig brutt: opprinnelig inneholdt grunnloven en bestemmelse om at staten kun skal ha rett til å beskatte i det omfang som er nødvendig for å finansiere statens egne utgifter (dvs. til administrasjon) - grunnloven ga ikke tilltatelse til beskatning til formål som velferd, overføringer, næringsstøtte, u-hjelp, etc.

Men følgende bestemmelse står fortsatt i Grunloven: «Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheten bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden» (Paragraf 101). Men det er vel liten tvil om at Stortinget etter 1814, og spesielt etter 1945, har vedtatt et stort antall lover som begrenser næringsfriheten.

Så, det er all grunn til å feire Grunnloven - 17. mais egentlige innhold.

I går la regjeringen frem sitt reviderte nasjonalbudsjett (RNB), og det er som vi kunne vente: mer penger til offentlige tilbud, ingen reduksjoner i offentlig virksomhet, ingen eller skatte- eller avgiftslettelser til individer.

Vi skal ikke se på alt ved dette forslaget, vi skal kun kort se på ett forslag som ble lagt frem samtidig, forslaget til nytt inntektssystem for kommunene:

”Tar fra de rikeste - gir til fattig og rik” er overskriften om saken i Aftenposten, og vi siterer fra artikkelen: ”Den rødgrønne regjeringen tar fra rike kraftkommuner og folkerike kommuner i sentrale strøk, og gir til utkantkommuner og vekstkommuner” og et av resultatene er at ”… småkommunene i distriktene, som allerede har de beste velferdstilbudene, får den sterkeste inntektsøkningen”.

I Norge er det slik at kommunen skal gi en rekke tilbud til sine innbyggere. Dette innebærer at de såkalte kraftkommuner - de kommuner som eier kraftverk - får store inntekter og derfor kan gi sine innbyggere et mer generøst tilbud mht skoler, eldreomsorg, etc. enn de fleste andre kommuner. De som bor i fattige kommuner får da som regel et langt dårligere tilbud.

Vi siterer igjen fra Aftenposten: ”Etter mange års strid om inntektssystemet for kommunene, presenterte Regjeringen i går sitt forslag. Det er kampen om velferden det står om: Inntektssystemet er nøkkelen til hvordan pengene fordeles mellom kommunene, og avgjør i siste omgang hvilke kommuner som har råd til flere lærere og fylte svømmebasseng, og hvilke som må kutte i ungdomsklubber og eldreomsorg.

17 av landets 430 kommuner får dårligere råd neste år, fra 2011 er det 65 kommuner som taper etter regjeringens omlegging. Rike kraftkommuner og kommuner med høye skatteinntekter, som Asker, Bærum og Stavanger, får svi.

Kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) tror mange kommuner er glade for endringene.

- Vi kunne ikke akseptere dagens store forskjeller mellom kommunene. Og når midler omfordeles, må vi dessverre ta fra noen” (sitat slutt).

Vi er rimelig sikre på at heller ikke det nye systemet vil gjøre folk fornøyd. Slike systemer innholder alltid skjevheter, og det går tregt å endre dem når for eksempel befolkningssammensetningen endres (færre yngre og flere eldre gir større behov for pleiehjemplasser og hjemmehjelpere – i modellene ligger det nøkler som skal kompensere for slikt, men det er et sløsete og tungrodd og lite fleksibelt system.)

Men hva vil da være et rettferdig system? Det eneste som er rettferdig er å la hvert individ beholde sine penger (det vedkommende tjener, det vedkommende arver, etc.), og så la vedkommende selv bruke det han eier slik som han selv finner riktig på sine barns skole, på sin egen helseforsikring, på sin egne pensjonsforsikring, etc.

Da vil det ikke være noen forskjell på tilbud ulike steder i landet etter slike tilfeldige kriterier som om det i kommunen finnes en utbygget foss. Da vil endringer komme til uttrykk i endrede mønster mht etterspørsel etter tjenester, og et slikt fritt system vil være fleksibelt og innrette seg etter hva det reelt sett er etterspørsel etter uten at det er nødvendig å slite (”Etter mange års strid om inntektssystemet for kommunene”) for å få til endringer i som i praksis er det offentliges mer eller mindre statiske femårsplaner.

Hvis vi også skal si noe om krafttilbudet: i et fritt system vil kraftverkene være privat eid, og da vil det ikke skje som i dag at kommunene benytter dem som en slags kilde til ekstra skatteinntekter. De vil også være utsatt for full konkurranse, noe som vil gi oss så lave strømpriser som mulig. Og det vil ikke være som i dag at mye av strømprisen er avgifter til det offentlige.

Men i mange år fremover må vi slite med dagens system og de stadige mikroskopiske endringene som skal gi inntrykk av at politikerne forsøker å rette på problemene. Og så lenge vi har dette systemet vil det fortsetter å skape sløsing, misnøye og urettferdighet, og slik vil det fortsette så lenge de aller fleste nordmenn tror at alt alle slike tilbud – eldreomsorg, skole, pensjoner – må være offentlige.

Denne noe merkelige overskriften har vi tatt fra Aften i går. Ingressen i artikkelen lyder slik: ”Fra høsten mister make-up-artist-studenter rett til støtte fra lånekassen.”

Og da skulle vel det meste være sagt: artikkelen innholder noe mer, men det er kun at studenter innen denne retningen naturlig nok klager over at de mister støtte – det er et opprør blant make-up-studentene (derav tittelen), og myndighetens formelle begrunnelse, som er at studietiden er for kort, den er kun seks måneder.

Det er altså slik at myndighetene deler ut penger, penger som er tatt fra skattebetalerne, dvs. alle, og så deler de en del av disse pengene ut igjen til de som etter myndighetenes vurdering fortjener å motta mer eller mindre gratis penger (lånene som lånekassen gir er reelt sett sterkt subsidierte). Nå er det altså blitt slik at de som studerer for å bli stylister ikke lenger skal være i den gruppen som myndigheten vil favorisere.

Vi synes det er urettferdig at myndigheten skal holde på på denne måten: å favorisere noen og reelt sett å straffe andre. Vi vil ha en nøytral ordning, en ordning hvor hverken myndighetene eller andre utenforstående har noen mulighet til å blande seg opp i de valg individer gjør for å skaffe seg produktive, interessante og gode liv.

Den eneste måten dette kan skje på er at staten trekker seg ut av all studiefinansiering (og all annen bankvirksomhet), og overlater alt dette til private, I så fall vi individer kunne få lån kun på basis av sin kredittstatus og sin fremtidige betalingsevne. Da vil det ikke være slik at noen studieretninger favoriseres og andre straffes. (I dag er en slik ordning mulig, men den blir kostbar i og med det høye skattenivået som rammer alle, også de som ikke omfattes av de offentlige gratisordningene.)

Under en slik ordning vil vi heller ikke få den type situasjoner som saken i Aften handler om: at enkelte studier av myndighetene blir vurdert som ikke fine nok til å bli omfattet av ordninger som i dag er nødvendige pga det ekstremt høye skatte- og avgiftsnivået.

Dessuten vil en slik ordning bli langt billigere for alle enn dagens ordning; offentlige ordninger er alltid byråkartiske, ineffektive og sløsete.

Mht styling og lignende så har vi svært liten innsikt i dette fagområdet, men det er liten tvil om at dette er et fagfelt som betyr mye for mange mennesker og at det øker livskvaliteten for de involverte. Derfor synes vi at dette faget på mange måte er like verdifullt som en rekke andre fag som omfattes av støtte fra lånekassen.

Senator Hillary Clinton vant klart gårsdagens primærvalg i West Virginia. Dette var som ventet, befolkningssammensetningen i denne staten er slik at senator Clinton gjør det langt bedre enn senator Obama.

Befolkningen i West Virginia er i stor grad vanlige arbeidsfolk, og disse går i hovedsak til Clinton og ikke til Obama. Som en kommentator uttrykte det: Kun ”blacks and eggeheads [intellektuelle]” vil stemme på Obama.

Det synes nå rimelig klart at Obama vil bli Demokratenes kandidat – han leder klart i antall delegater til nominasjonsmøtet, og superdelegatene hopper i stadig større grad over til ham. Så hvorfor fortsetter Clinton sin valgkamp når det er nærmest 100 % sikkert at hun vil tape nominasjonen, og at hennes fortsatte valgkamp bare vi ødelegge for Obama og øke sannsynligheten for at Republikanerne vinner presidentvalget i november?

Det er nettopp derfor. Clinton vil bli president, og klarer hun det ikke i denne omgangen vil hun forsøke i neste omgang, dvs. i valget i 2012.

Jo lenger hun holder på nå, jo større skade vil hun påføre Obama, dvs. jo lenger hun holder på, jo større sannsynlighet er det at McCain vil vinne valget og bli president. Dersom Obama taper mot McCain vil han få et taperstempel, og han vil neppe bli kandidat igjen i 2012.

McCain er gammel, og Clinton er overbevist om at han vil føre en dårlig politikk - hun har omtalt en presidentperiode med McCain ved roret som ”en tredje periode for president Bush” - og dette vil åpne for en Demokrat fra 2013.

Og at Obama vil tape en kamp mot McCain er rimelig opplagt. Obamas image er som en venstreorientert intellektuell, og Demokratene har ofte nominert slike kandidater: McGovern, Humprey, Mondale, Gore, Kerrey – og de vinner aldri, de appellerer i hovedsak kun til ”eggeheads”. Obama appellerer i tillegg til svarte, men dette vil neppe være tilstrekkelig til å slå McCain i november. Men Demokratene vinner iblant presidentvalg, og da er det med folkelige populister som Johnson og Carter og Clinton.

(Hva som er i veien med Obamas politiske grunnsyn har vi kommentert her flere ganger tidligere.)

Når Demokratene nominerer Obama vil de høyst sannsynlig gå på et nytt nederlag i november.

Så ved å holde på vil Hillary Clinton øke sine sjanser for å bli president, om ikke i 2009 så i 2013.

Vi har nettopp vært igjennom pinsen, en pinse som mange steder i landet hadde et flott sommervær. Mange benyttet derfor denne helgen til å arbeide i haven: de plantet busker og blomster, de klippet gressplener, de sådde, de gjødslet og de luket.

For å gjøre alt dette trengte de ulike redskaper og remedier: hakker og spader, frø og planter, ugressmiddel, o.l. Aftenposten forteller i dag at lørdag ble det satt omsetningsrekord i slag av planter: det ble solgt for 95 mill kr bare på lørdag. Havesenterbransjen venter en omsetningsvekst på 10 – 15 % i år. Nå er det slik at alt som har med haven å gjøre kan man kjøpe på plantesentre også på dager da andre forretninger er stengt, disse er nemlig unntatt fra loven som sier at forretninger skal være stengt på søn- og helligdager. Slik har det vært i mange år.

Men i år skjedde det noe spesielt: Butikkjeden Jernia holdt for første gang åpent også 1. og 2. pinsedag. Disse har tidligere ikke holdt åpent på slike dager, og ledelsen gir som begrunnelse at de også selger haveutstyr, og da må de falle under samme regler som havesentrene.

Ikke uventet har to ulike grupper protestert mot Jernia og truet med å anmelde dem til politiet. Disse tro gruppene er KrF og fagforeningene.

KrF snakker om helligdagsfred, og fagforeningen sier at dersom alle butikker tillates å holde åpne vil stadig flere miste sine fridager og måtte jobbe nærmest hver dag.

Vi har noen bemerkninger til dette: Vi er imot at en gruppe – stor, eller som i dette tilfelle, liten – skal kunne tvinge igjennom sitt syn overfor andre mennesker. Selv om KrFerne vil ha helligdagsfred, så har de ingen rett til å ved tvang å hindre andre i å selge og kjøpe. Et slik forsøk på å tvinge alle inn i KrFs verdisyn er etter vårt syn tvers igjennom umoralsk.

Fagforeningen tar også feil. Den sier reelt sett at dersom det ikke blir forbudt for butikker å holde åpent på søn- og helligdager vil ansatte bli presset til å jobbe mer slik at de derved mister sine fridager i helgene.

Vi er overbevist om at få eller ingen vil bli presset til å jobbe i helgene hvis de ikke vil. Og vi vil tro at enkelte ønsker å jobbe i helgene – da vil de jo få en ekstrainntekt. Dessuten er de mange som jobber deltid og som gjerne vil jobbe litt mer. Vi er helt med på at fagforeningen har reelle og legitime oppgaver, i dette tilfelle for eksempel hvis en arbeidsgiver forsøker å presse sine ansatte til å jobbe mer enn de selv ønsker, men slik vil vi tro er noe som forekommer svært sjeldent, og slike tilfeller bør løses i hver enkelt tilfelle og ikke ved et generelt forbud mor å holde åpent på søn- og helligdager.

Forøvrig er antydningen om at få eller ingen vil få fri i helgene dersom forretninger får mulighet til å holde åpent i helgene helt uholdbar. Allerede i dag er det mange som jobber i helgene: alle som jobber innen transport (bussførere, konduktører, ansatte på bensinstasjoner) jobber i helgene, leger jobber i helgene, politiet jobber i helgene, brannmenn jobber i helgene, kioskansatte jobber i helgene, servitører jobber i helgene, og mange flere.

Vi tror derfor ikke at dersom enkelte som er tilknyttet butikkbransjen får mulighet til å jobbe ekstra i helgene så vil det føre til at stadig færre vil få fri i helgene.

For øvrig mener vi at staten ikke har noen rett til å bestemme når butikkene skal holde åpent. Vi vil derfor at alle statlige restriksjoner på butikkers åpningstider skal avvikles. Vi mener at dersom butikkens eier ønsker å holde åpent, dersom det finnes ansatte som vil jobbe, og dersom det finnes kunder som vil handle, så er det umoralsk av noen å hindre dem i dette.

DLF vil derfor avvikle alle offentlige restriksjoner på butikkers åpningstider.

Det er nå mye som tyder på at senator Obama vil bli Demokratens kandidat ved presidentvalget i november. Vi har svært liten respekt for ham, han er en udugelig og uærlig venstreorinetert lettvekter som har liten erfaring og innsikt. At han også har liten kunnskap i historie ble klart i og med innholdet i den talen han holdt etter at han vant primærvalget i North Carolina.

Han sa bla. følgende: "I trust the American people to understand that it is not weakness, but wisdom to talk not just to our friends, but to our enemies, like Roosevelt did, and Kennedy did, and Truman did."

Han påstår at de nevnte presidentene “snakket med USAs fiender”. Er dette korrekt?

Snakket Roosevelt med Hitler eller Mussolini eller Tojo? Nei, det var ingen forhandlinre mellom USA og Tyskland, Italia eller Japan under annen verdenskrig. Roosevelt insistert på å vinne krigen, og hans krav var betingelsesløs kapitulasjon. Dette førte i løpet av få år til en militær seier til USA, til at de aggressive ideologiene i Tyskland, Italia og Japan ble eliminert, og til at det ble fred og velstand i de landene som tapte.

Truman overtok som president da Roosevelt døde i 1944. Truman fortsatte den linje som Roosevalt hadde lagt opp til, og han brukte til og med atombomben mot Japan for å få dem til å avslutte krigen.

Truman var fortsatt president da det kommunistiske Nord-Korea invaderte Sør-Korea i 1950. Truman svarte da ikke ved å ringe til Nord-Koreas diktator for å inngå forhandlinger, han svarte med militære midler, og den USA-ledede FN-koalisjonen klarte til slutt å drive nordkoreanerne tilbake.

Heller ikke han snakket med USAs fiender.

Men kanskje Obama tenker på at Roosevelt og Truman forhandlet med Stalin, for eksempel under møtene i Potsdam og Yalta under krigen. Men da var USA og Sovjet ikke fiender, de var allierte i kampen mot Hitler.

Avtalene mellom USA (og England) og Sovjet som ble inngått under og etter annen verdenskrig førte til at hele Øst-Europa ble kommunistisk, og dette skulle ikke være et eksempel til etterfølgelse.

Etter hvert som Stalins aggressive planer for Øst-Europa ble tydeligere reagerte Truman med slike ting som å sende militær hjelp til Hellas og soldater til Sør-Korea (dette var før Nord-Koreas invasjon). Truman satte i verk luftbroen til Berlin, og han fikk gjennomført Marshall-hjelpen. Han søkte ikke i noe tilfelle forhandlinger med Stalin.

Obama er noe nærmere sannheten mht Kennndy. Kennedy var opprinnelig svak overfor Sovjets diktator Niktia Krustsjov i sine møter med ham. Kennedys svakhet førte til at Krustsjov trodde at Sovjet lett kunne ruste opp uten reelle mottiltak, og Sovjet sendte bla. soldater og atomraketter til Cuba. (Tidligere hadde Kennedy sviktet sine løfter om støtte til eksilkubaneres forsøk på å starte et opprør mot Castros kommunistdiktatur via en invasjon ved Bay of Pigs. Også dette viste Kenndeys svakhet.)

Etter hvert lærte Kennedy sin lekse, etter hvert ble han en dyktig motspiller mot komunistene. Episoden med Krustsjov skjedde på et tidspunkt da Kennedy var uerfaren, men han var da langt mer erfaren enn senator Obama er nå: Kennedy var da en krigshelt og han hadde sittet 14 år i Kongressen. Obama har ingen militær erfaring, og han er i sin første term som senator.

Men det finnes vestlige ledere som har snakket med sine fiender. Det viktigste eksempelet er Englands statsminister Neville Chamerlain, som møtte med Hitler i 1938 og hvor han og Hitler fremforhandlet en avtale som skulle gi ”fred i vår tid”. Alle vet hvordan dette gikk. Mange har lært leksen av dette, men tydeligvis ikke senator Obama.

Vi sa innledningsvis hva vi mente om Obama. Men kan Demokratene være så ukloke at de velger en slik mann som sin presidentkandidat? Ja, det ser slik ut. Vil det amerikanske folk være så ukloke at de velger en slik mann til president? Vi tror ikke det, vi tror at selv en meget dårlig republikaner vil kunne slå Obama i valget i november. Og dessverre er det en dårlig republikaner som er alternativet.

Snart starter landbruksoppgjøret, og dette er i de vanlige politiske sirkler ansett som viktig: det er så viktig at Senterpartiet truer med å gå ut av regjeringen dersom bøndene ikke får et godt nok tilbud. Så det blir spennende fremover: regjeringen vil tilby penger, bondeorganisasjonene vil kreve mer, det vil muligens bli trusler om leveringsstopp av melk og ost, bøndene krever å få følge med i velstandutviklingen, staten vil tilby nye støtterordninger og vil gi mer via de gamle ordningene, de vil kanskje love å innføre restriksjoner på import av landbruksvarer slik at forbrukerne ikke skal bli fristet av billige utenlandske varer når de skal foreta sine innkjøp, osv.

Og så ender det antagelig opp med at staten vil overføre enda mer til bøndene og at matvarene blir enda dyrere.

Må det være slik? Vi vil si Nei til dette. Og ikke bare vil vi si at denne ordningen er skadelig: den fører til dårlig kvalitet på landbruksvarene, den fører til høye priser, den fører til styrking og utvidelse av kompliserte støtteordninger, den hindrer effektivisering i landbruket, den opprettholder et spredt bosettingsmønster, den fører til mer byråkrati, det fører til høyere skatter, for bare å nevne noe.

Hvordan bør det da være? Det bør ikke være noe landbruksoppgjør. Det bør ikke være noen støtteordninger. Det bør ikke være noen restriksjoner på import av matvarer begrunnet med hensyn til innenlands produksjon (man kan ha restriksjoner kun dersom formålet er å hindre spredning av sykdommer).

Dersom man ikke har noe landbruksoppgjør og ingen støtte eller restriksjoner innen landbruket vil bøndene kunne produsere det de vil, tilby det de produserer på det åpne marked, og dersom de ikke tjener nok på dette bør de utvide og effektivisere sin virksomhet, bedre kvaliteten på det de tilbyr, eller skifte over til annen virksomhet.

Egentlig er det ille at den stolte norske bonde i dagens system ikke behandles som dyktige og viktige næringsdrivende som produserer det viktigste som finnes: mat, men behandles som en svak gruppe som ikke kan klare seg uten hjelp og støtte.

Vi kan forstå og vi er helt med på at det finnes mennesker som ikke kan klare seg uten hjelp og støtte (men vi er imot at det skal finnes statlige ordninger for slik), men å behandle hele bondestanden som en svak gruppe som trenger støtte, det er skadelig for alle (unntatt for de sosialdemokratiske politikere som styrer ordningene og de utallige byråkartene som administrerer dem).

Vi synes at norske bønder burde riste av seg dette regime og si at ”vi er best, vi lager gode matvarer som kan konkurrere ut alle andre.” Vi er overbevist om at denne beskrivelsen passer på de aller fleste bønder, men det er synd at slike bønder av en eller annen grunn ikke vil ta ordet. Men kanskje er det også her som det er med alle offentlige støtteordninger; de er som en slags narkotika som til å begynne med gir en god følelse, men som på sikt er ødeleggende for alle de involverte.

I dette tilfellet er det staten/politikerne som opptrer som pushere, og det er de som tjener, samtidig som bondestanden ødelegges og blir avhengige av støtte og blir mer opptatt av å lete seg frem i jungelen av støtteordninger og å søke om støtte heller enn å produsere gode varer og å utvikle næringen.

Så DLF sier Nei til landbruksoppgjøret: bøndene bør og kan klare seg uten støtte. Støtteordningene har på sikt kun negative effekter.

Planene om OL i Tromsø er blitt det kaos man kunne vente. Beskyldninger om arroganse, udugelighet, korrupsjon, maktmisbruk, svik, sløsing, osv. er akkurat som man kunne vente i arrangementer som i hovedsak skal drives for offentlige midler.

VGs samleside om saken ligger her: http://www.vg.no/spesial/bakgrunn/?id=1711

Vi skal dog bare kort kommentere ett punkt: Avsløringen av at fremtredende politikere i det skjulte har støttet Tromsø som søkerby selv om de utad ga inntrykk av å være nøytrale i forhold til de tre byene som uttrykte sin interesser for å arrangere OL (Oslo og Trondheim i tillegg til Tromsø).

Politikere på toppnivå i dag er blitt politikere fordi de ønsker makt. De vil ha makt, de vil være med og bestemme. Og de vil bestemme om mest mulig: er det en sak hvor det skal tas en beslutning vil de være med.

I denne saken skulle rikspolitikerne i utgangspunktet i hovedsak være nøytrale, men det gikk ikke. De har blandet seg inn, de håpet antagelig at dette skulle forbli skjult, men i det siste er det kommet flere avsløringer av at sentrale politikere har engasjert seg i saken.

Den siste avsløringen gjelder utenriksminsteren, som visstnok skal ha sendt SMSer med følgende innhold: «Hei! Fantastisk artikkel i VG i dag! Det vil sive mer støtte til dere etter hvert... Stå på og lykke til videre! Jonas».

Tre dager etter at denne meldingen visstnok ble sendt gikk Sp-leder og statsråd Åslaug Haga ut og sa at Sp ville arbeide for at Tromsø skulle få OL.

Støres SMS, som han forøvrig ikke kan huske å ha sendt (!), lekket med en gang: Bjørge Stensbøl, som hevder å ha mottatt støtte-SMSen fra Støre, sendte denne videre til VGs Truls Dæhli, som denne dagen hadde skrevet en kommentar der han ga sin fulle støtte til OL i Tromsø:

«Jeg har alltid hatt tillit til deg, Truls, så derfor sender jeg denne i visshet om at den ikke blir misbrukt. [Hvor naiv går det an å bli?] Den kom fra Jonas Gahr Støre nå: Hei! Fantastisk artikkel i VG i dag! Det vil sive mer støtte til dere etter hvert... Stå på og lykke til videre! Jonas»


Utad sa Støre at han bevisst ikke engasjerte seg: «Under de tre kandidatstedenes arbeid med sine kandidaturer, tok jeg et bevisst valg om ikke å uttale meg offentlig om saken, til tross for mange henvendelser. Jeg sa i ulike sammenhenger at sett med Nordområde-øyne var det liten tvil om at et OL i Tromsø ville ha positiv effekt. Men jeg viste full respekt for at lokalisering var et valg idrettens egne organer skulle avgjøre, og jeg hadde aldri kontakt med noen representanter for Idrettsstyret.»

De aom arbeidet for hhv Oslo og Trondheim føler seg dolket i ryggen, de har brukt opptil titalls millioner kr for å få arrangementet lagt til egen by, men opplever nå at sentrale folk i regjeringen i det skjulte har motarbeidet dem.

Det som er skjedd er akurat som man kunne vente. Intet overrasker annet enn Støres naivitet hvis han trodde at en slik SMS ville bli holdt hemmelig.

Så det som skjer er at politikere jobber for sitt, selv om de gir inntrykk av noe annet. Det de har gjort er å jobbe for at OL skal legges på det mest uegnede sted av de tre mulige, men i Norge er distrikstpolitikk den aller helligste kua, så dette er heller egentlig ikke overraskende.

Ang. økonomien, så vil kostnaden bli langt høyere enn beregnet- vi kan bare tenke på OL på Lillehammer i 1994, som innledningvsi ble antydet skulle gå med overskudd, så ble kostnaden antydet til ca 1-2 mrd kr, men den ble så vidt vi husker ca 13 mrd kr.

DLF er imot at det skal brukes skattepenger på slikt. Slikt kan finansieres privat: store sponsorer kan gi så mye de vil, og vanlige idrettsfans kan bidra med beløp i den grad de vil. En ordning som kan benyttes er at arrangørene samler støtte, men hvor ingen forplikter seg å betale før det totale støttebeløp er blitt så stort som nødvendig, dvs. de inngår avtaler men sportsfans av typen «NN forplikter seg til å betale kr 10 000 dersom det totale innsamlede beløp blir på minmum 5 mrd kr, og vi som samler inn forplikter oss til å arrangere OL dersom det samles inn mer enn 5 mrd kr.»

Da vil ingen risikere å betale uten at OL blir arrangert, kun de som er interessert vil bidra, og de som ikke er interessert kan bruke pengene sine på den type fornøyelser de selv vil ha.

Men vi frykter at OL kan bli lagt til Tromsø, og at det vil koste skattebetalerne langt mer enn alle tenker seg på forhånd. Men så lenge alle er sosialdemokrater som mener at det offentlige skal arrangere skirenn etc. av denne typen, så får vi som vi fortjener.

Kan det være slik at global-oppvarming-hysteriet går mot slutten?

Det har i hvert fall vist seg at verden står imot og ikke lar seg varme opp slik som drivhustilhengernes modeller skulle tilsi; den globale oppvarming har nå i ca ti år vært på vent. Temperaturene nådde sitt toppunkt i 1998, siden da har temperaturene vært omtrent konstant, og nå er de synkende. Nå kommer det også en ny studie som påstår at verden vil bli kaldere frem til 2015.

Vi siterer fra Daily Telegraph:

"Global Warming May 'Stop,' Scientists Predict"

"Global warming will stop until at least 2015 because of natural variations in the climate, scientists have said. Researchers studying long-term changes in sea temperatures said they now expect a "lull" for up to a decade while natural variations in climate cancel out the increases caused by man-made greenhouse gas emissions.

The average temperature of the sea around Europe and North America is expected to cool slightly over the decade while the tropical Pacific remains unchanged.

This would mean that the 0.3°C global average temperature rise which has been predicted for the next decade by the UN's Intergovernmental Panel on Climate Change may not happen, according to the paper published in the scientific journal Nature…."(sitat slutt).

Men også denne er studien laget av forskere som tror at menneskeskapt global oppvarming er en realitet, og studien sier at nedkjølingen kun er midlertidig. Problemet er bare at denne nedkjølingstrenden er basert på temperaturmålinger og teorier om naturlige svingninger i klimaet, mens påstandene om oppvarming er basert på datamodeller.

Det som sies er at en 17 års trend (1998 – 2015) er midlertidig og atypisk, mens en 25 års oppvarmingstrend (1973-1998) er varig og typisk. Vi vil tro at begge er uttrykk for naturlige svingninger.

Men Daily Telegraph er ikke alene. New York Times videnskapsreporter og oppvarmingstilhenger Andrew Revkin spør følgende:

“If the new forecast of a decade of cooler temperatures in North America and Europe pans out, it will pose a substantial challenge to climate campaigners, politicians, and citizens: Can they produce meaningful action to limit the long-term warming that scientists still say is clearly ahead under a building greenhouse blanket even when it's cooling outside?

Weather Channel founder and global warming skeptic John Coleman predicts that it will take "20 more years of weather data to totally wipe out the silliness." He continues:

It's been 30 years since the whole global warming thing (began) and by this time the oceans should be rising and the ice caps should be pretty well melted, and none of that's happening. Despite all the hype last year about the North polar ice cap melting away, it's frozen up bigger than it's been frozen up in 20 years at this moment. So, where in the heck's the beef? Where's the warming?

This same report indicates that Coleman is spearheading an effort to sue global warming prophet Al Gore for fraud for promoting (and profiting from) this great national hoax.” (sitat slutt)

Kan vi håpe at dette snart er slutt? Antagelig ikke. Det må nok være mange år med stabile eller helst synkende temperaturer før de som fortsatt tror på menneskeskapt global oppvarming begynner å gå stille i dørene og trekker sine forslag om CO2-avgifter og alle andre typer restriksjoner på produksjon og verdiskapning med global oppvarming som påskudd. Men det er i hvert fall tilfredsstillende å se at stadig flere fagfolk slutter seg til klimadissidentene og at forskning i stadig større grad sår sterk tvil om påstanden om at den globle oppvarmingen er menneskeskapt.

I de siste ukene har vi i pressen stadig sett omtaler av den pågående matvarekrisen: prisene på basismatvarer har begynt å stige, enkelte steder er maten blitt dyr og i enkelte storbyer demonstrerer folk i gatene. Flere land har innført eksportrestriksjoner på for eksempel ris.

Men hva er årsaken til dette? Et forhold som er nevnt er at det er miljøhensyn som ligger bak, et press fra myndigheter i velstående land om at noe av biltrafikken skal over på biodiesel, og dette skal ha ført til en redusert produksjon av mat. Dette er ikke holdbart, dette har i verste fall en meget liten effekt. (At påstanden om at det er ønskelig å gå over til biodiesel av hensyn til miljøet er uholdbar lar vi ligge i denne omgang.)

Det viktigste elementet som forklarer prisstigningen er de siste års inflasjon. Inflasjon betyr at myndighetene reduserer pengeverdien, og dette skjer i hovedsak dels ved at sentralbanken øker pengemengden og dels ved at myndighetene etterspørsel etter penger øker (noe som igjen er resultat av et økende statlig engasjement i økonomien). Når pengeverdien reduseres vil prisene stige.

At denne inflasjonen har skjedd er tydelig, man kan se det på oljeprisen og på gullprisen. Disse er nå på ca 100 dollar per fat olje og ca 900 dollar per unse gull. Disse prisene er langt høyere enn de var for noen få år siden, og årsaken er altså at pengeverdien har sunket. Og som sagt, dette kommer igjen av at de politiske myndigheter de siste årene har kjørt en inflasjonspolitikk.

Den viktigste synderen i Vesten er USA, som de siste årene har kjørt en kraftig inflasjonspolitikk. Dette har ført til at dollaren er svekket, og da vil også alle andre valutaer svekkes. Men dessverre har også de fleste andre land de siste årene kjørt en inflasjonspolitikk, så alle land I Vesten kan vente seg en til dels betydelig pristigning i tiden fremover.

En annen grunn til problemene er at det er statlige restriksjoner på alle typer produksjon, og dette inkluderer også produksjon av mat. I en rekke land ligger gode landbruksområder brakk, dette fordi politikken i landet er slik at det er umulig å drive produksjon der (dette gjelder en rekke land i Afrika, og det gjelder for eksempel Russland).

Et element i dette siste er at enkelte land er så kaotiske og korrupte at det er umulig å drive næringsvirksomhet. Ett eksempel på dette er Haiti, som ifølge Heritage Foundation's Index of Economic Freedom er “one of the world's most volatile, least free, and poorest countries, "plagued by corruption, gang violence, drug trafficking, and organized crime." It lacks property rights and its explosive political situation discourages foreign investment, while payoffs to customs officials raise the cost of imported goods.”

Man bør også legge merke til at de land som har problemer med matvareforsyningen er land som har liten frihet, de land som har mest frihet, landene i Vesten (og friheten der er dessverre ikke stor), de har ikke disse problemene.

Det som må til for å løse matvarekrisen er at land blir frie, dvs. at statene respekterer og beskytter eiendomsretten – dette sikrer produksjon. Videre må landene ha frihandel, dette fører til at velstand blir spredt over hele verden. Dessuten må man ha en stabil valuta, dvs. de ulike regjeringene må ikke føre en inflasjonspolitikk – men det ensete som kan sikre dette er at sentralbankene avvikles og at myndighetenes regulering av bankvesen og pengevesen opphører.

Kun da vil vi ha en stabil matforsyning og en stigende velstand i hele verden. Dessverre er det en stund før vi kommer dit, og inntil da må vi alle lide pga myndighetenes politikk, og de som vil lide mest er de fattige i de land som har liten frihet.

Her er to artikler hvor man kan finne mer om denne problemstillingen.

http://www.realclearmarkets.com/articles/2008/04/the_foodshortage_myth.html

http://www.realclearmarkets.com/articles/2008/04/free_markets_are_rare_in_starv.html

Hva er det som foregår om sykehotellet ved Radiumhostpitalet? På Dagrevyen i går påstod de tillitsvalgte ved Radiumhospitalet at styreleder i Helse Sør-Øst, Hanne Harlem, «misforstår saken totalt», og at «hun har misforstått de private investorenes tilbud om å fullføre bygging og drift av sykehuset».

Hva er det som har skjedd? Mange kreftpasienter har slektninger som ønsker å være i nærheten når pasienten mottar behandlinhg, noe som ofte innebærer at de må tilbringe lange perioder på sykehuset.Det å ha et eget hotell nær sykehuset skulle da være billigere enn å benytte hoteller omkring i byen. Det ble derfor besluttet å bygge et sykehotell ved Radiumhospitalet, og bygging ble igangsatt. Vedtaket om dette var, slik det nå ser ut, ugyldig, det ser ut til å ha vært i strid med regler for anskaffelser i det offentlige. Etter at det ble kjent at vedtaket var fattet på feil grunnlag gikk styreleder av.

(Vi er dog ikke overrasket over dette; at styrer og ledere i det offentlige setter igang store prosjekter uten å kjenne til de reglene som gjelder for slikt har skjedd svært mange ganger i det siste.)

Siden vedtaket var ulovlig ble for noen tid siden ble byggingen stanset, og bygget står nå halvferdig. I neste uke starter riving.

Imidlertid har private tilbudt seg å fullføre bygget, på en eller annen måte overta eierskap og drift, og så leie ut rom til sykehuset. Det siste i saken handler om at styreleder Hanne Harlem nå avvsier en slik løsning fordi det er i strid med regelverket. Alternativet ser nå ut til å være riving, noe som innebærer at sykehsuet, dvs. skattebetalerne, får en regning på 30 millioner kroner og at alle disse pengene er bortkastet – utlegget har ikke resulteert i en eneste hotellseng.

Vi har ikke så mye å si til dette – at det offentlige setter i gang store prosjketer uten at de involverte vet hva de gjør og at store beløp derfor kastes bort, det er ikke noe nytt. At private vil inn og løse problemene, det er heller ikke noe nytt. At det offentlige sier Nei til slike løsninger er heller ikke noe nytt.

Så vi vil bare si: slipp private til over det hele, og fjern alle offentlige hindringer. En slik ordning vil i det lange løp bli bedre for alle.