Dagens overskrift - minus spørsmålstegnet - er en noe upresis oppsummering av ett poeng i artikkelen på forsiden av søndagens Aftenposten. Overskriften der er slik: ”Pensjonskutt for å ta seg av barnebarna”, og ingressen forteller følgende: NN ”opplevde at pensjonen hans ble kuttet med 20 000 kr fordi han var fosterfar for to av sine egne barnebarn.” Mange, spesielt fosterforeldre, klager naturlig nok over dette, og vi leser inne i avisen følgende: ”Reglene rammer AFP-pensjonist som tok seg av barnebarna … ”. Jeg fikk AFP-pensjonen avkortet enda jeg ikke hadde arbeidsinntekt””. Dersom man har inntekt så reduseres pensjonen, naturlig nok, men i dette tilfellet er reglene slik at dersom en pensjonist er hjemme med fosterbarn så avkortes utbetalingen.

Urimelig? Ja, de fleste vil nok si det. Men vårt poeng er at det statlige pensjonssystemet er så komplisert at mange rammes av regler som innebærer reduksjoner og som mange vil oppfatte som urimelige. Og det som rammer NN vil mange i dag oppfatte som urimelig.

La oss før vi går videre fortelle hvorfor pensjonen til den omtalte pensjonen ble kuttet. Det er ikke helt dekkende å si at han fikk redusert pensjonen fordi han var fosterfar. Pensjonen ble kuttet fordi han mottok kr 60 000 i året fra barnevernet for å ta seg av sine barnebarn: dersom man som AFP-pensjonist har en inntekt på mer enn kr 15 000 blir pensjonen avkortet, og denne personen fikk altså en inntekt på kr 60 000 fra barnevernet. I artikkelen i Aftenposten er dette skrevet med anførselstegn: ”Med ca 60 000 i ”inntekt” fra barnevernet fikk jeg selvfølgelig avkortning”. Dette innebar at pensjonen ble redusert med kr 20 000. Men det er mer: NN forteller at han også får utgiftsgodtgjørelse fra barnevernet og at den ikke plusses på inntekten.

Så, for å ta seg av egne barnebarn får denne personen kr 60 000 i en slags lønn fra barnevernet, og han får dekket utgifter forbundet med å barnebarna hos seg. For å kompensere for noe av dette reduserer staten hans førtidspensjon med kr 20 000. (Når han ved 67 års alder gikk over på vanlig pensjon var det ingen avkortning.) Og med dette er han så misfornøyd at han står frem på Aftenpostens forside og klager sin nød.

Ja, vi forstår godt at han er misfornøyd. Slik som politikerne lover og lover så er det ikke overraskende at folk er misfornøyde med å få netto kr 40 000 pluss utgiftsgodtgjørelse for å ta seg av egne barnebarn.

Og med slike holdninger er det ikke overraskende at det statlige pensjonssystemet er bankerott.

Hva er DLFs syn? Vårt syn er at alle pensjonsordninger skal være private, og at man ikke har krav på å motta penger fra andre mennesker, selv ikke når man benytter staten som mellommann (de penger staten i dag deler ut er tatt fra andre mennesker. Så når NN mottar penger fra staten så er de tatt fra resten av befolkningen). Pensjoner bør være noe man får etter at man selv har investert i en pensjonsforsikring med betingelser man selv finnes passende. I et slikt system vil man ikke betale spesielt mye i skatt, og man vil da beholde så mye av sin egen inntekt at man vil ha god råd til å ta seg av både egne barn og egne barnebarn.

Men dagens system, og dagens holdninger, innbærer at kursen går rett mot stupet.

”Harstad kommune bryter likestillingsloven [ved å] betale ingeniører høyere lønn enn sykepleiere.” Dette var et av oppslagene i NRKs nyhetssending i går, og på hjemmesiden leser vi følgende om saken:

”Likestillingsombudet mener Harstad kommune bryter loven ved å lønne to avdelingssykepleiere lavere enn kommunens avdelingsingeniører.

- De har ikke lik lønn i forhold til arbeid som vi mener er av lik verdi, sier fungerende likestillingsombud Ingeborg Grimsmo til NRK.

Det er to kvinnelige avdelingssykepleiere i Harstad kommune som har klaget inn lønnen sin til Likestillings- og diskrimineringsombudet. De mener jobben de har har like stor verdi som flere mannlige ingeniører på mellomledernivå i kommunen.

- Det er ingen grunn til at kommunen skal forskjellsbehandle på den måten de gjør, avslutter Grimsmo” (sitat slutt).

Vi er ikke overrasket over at slik utspill kommer, og vi er heller ikke overrasket over at det i dag er i strid med loven å betale den lønn som er nødvendig for å få ansatte kvalifiserte folk. Vi sier dette fordi den mest realistiske løsningen på dette problemet er å redusere lønnen til ingeniørene. Å øke lønnen til alle sykepleierne som dette vil gjelde for er ikke mulig fordi det er så mange av dem, og det vil derfor bli for kostbart.

Lønnen – den frivillig avtalte lønn - i en stilling er uttrykk for en rekke faktorer, ikke bare slik ting som arbeidspress, ansvar, utdannelsesnivå og dyktighet, den er også et uttrykk for hvor mange som er kvalifisert til og villige til å utføre jobben - hvis mange er i stand til å utføre en jobb må lønnen bli lavere enn den ellers ville ha vært. Ved å kreve lik lønn for lik arbeid, slik likestillingsombudet går inn for i denne saken, ses det bort fra antallet som er villige til å ta jobben.

Hvis mange er i stand til å ta en bestemt jobb (f.eks. avdelingssykepleier), og få er i stand til å ta en annen jobb (avdelingsingeniør), og disse lønnes likt, vil det medføre at enda flere vil søke seg til sykepleierjobben, og enda færre til ingeniørjobben. Man vil mao. raskt få en overflod av sykepleiere og en mangel på ingeniører. Dersom likestillingsombudets ønsker følges, vil dette bli resultatet.

Lønnsnivå bør avgjøres av det frie marked, dvs. av de involvertes behov, ønsker og preferanser. Markedslønnen tar hensyn til alle relevante fakta som det er nødvendig å ta hensyn til når man skal benytte den samlede arbeidskraft på en mest mulig økonomisk måte.

Dersom man ikke fastsetter lønn på basis av det frie marked, betyr dette reelt sett at noen sitter og synser hva løsnningen skal være ("vi mener at disse to jobbene er av samme verdi"), og dette betyr alltid at enkelte viktige fakta ikke kommer med i beregningen av hva riktig lønn vil være. Dersom lønn fastsettes etter synse-prinsippet vil dette nødvendigvis bety at noen vil få for høy lønn, og at noen vil få for lav lønn (i forhold til den riktige, dvs. markedsbestemte, lønnen). Siden lønn er viktig for rekruttering vil dette betyr at man vil få mangel på folk i enkelte yrkesgrupper, og overflod av folk i andre yrkesgrupper.

Kun den fullt ut markedsbestemte lønnen vi føre til at man få et mest mulig korrekt antall personer som kan gjøre de jobber som det er behov for.

Dersom likestilingsombudets ønske blir fulgt vil det føre til en yterligere skjevhet i den utdannelse folk har og de jobber de ønsker seg i forhold til de jobber som finnes. Dersom ønsket blir fulgt vil det altså føre til at det blir mangel på kvalifiserte folk i enkelte yrker, og at det er for mange som søker seg til jobber i andre yrket. Men det er slik velferdsstaten er.

I blant dukker det opp konservative politikere som virker lovende, også sett ut fra et liberalistisk synspunkt. Men så, når de blir valgt, viser det seg nesten alltid at de svikter, dvs. de går bort fra de gode taktene de viste før de ble valgt og fortsetter den vanlige sosialdemokratiske politikken som bare gjør alt om er galt enda verre.

Den siste i den lange rekken av slike konservative politikere er Frankrikes nyvalgte president Nicholas Sarkozy.

Sarkozy var i en periode innenriksminister, og han kjørte da det som ble beskrevet som en hard linje overfor det som reelt sett var militante muslimer og deres forsøk på å starte borgerkrig i enkelte forsteder til Paris.

En av hovedgrunnene til at Sarko ble valgt var at han lovet å slå hardt ned på videre forsøk fra disse militante muslimene på å nærmest overta enkelte bydeler. Men her har han sviktet. Han har nesten ikke gjort noen ting for å stoppe voldsbølgene som fortsatt iblant forekommer i enkelte av forstedene til Paris.

Frankrige er en velferdsstat som er kommet så nært sammenbruddet at krisetegnene er tydelige, arbeidsløsheten er omtrent dobbelt så stor som i andre land i Vesten, og de mange offentlige ansatte har ekstremt gode ordninger, f.eks. en svært lav pensjonsalder. Sarkozy lovet før han ble valgt å gjøre noe med dette, men han har ikke gjort noen ting på dette området. Så problemene i fransk økonomi vil bare fortsette å vokse.

Enhver byråkrats våte drøm EU, fortsetter å bli mer byråkratisk. For noen år siden hadde de utarbeidet en konstitusjon som skulle gjelde for hele EU, og denne ble lagt frem til folkeavstemning i en rekke medlemsland. I de aller flest tilfeller ble forslaget avvist med god margin – mange fryktet at enda mer makt skulle overføres fra nasjonale politikere til byråkrattoppene i EU.

En ny versjon av grunnloven ble så utarbeidet, og Sarkozy sørget for at denne ble vedtatt uten folkeavstemning. Paul Belien, redaktør i Brussels Journal, kommenterer dette slik: “He also used his large parliamentary majority to change the French constitution and subsequently ratify a treaty which transfers substantial powers from Paris to the European Union authorities in Brussels, even though the French had rejected such a transfer of sovereignty in a referendum in 2005. Their president deliberately denied the French a referendum on the new treaty because, as he himself admitted openly, they might reject it if given the opportunity.”

Han har heller ikke gjennomført skattelettelser eller reelle privatiseringer. Han har også vært alt for ettergivende og imøtekommende overfor islam.

Og dette har viste seg på den enste måten det kan vise seg: Sarko og hans parti synker i oppslutning: Ved presidentvalget fikk han 53 % av stemmene, et imponerende tall når deltagelsen også var rekordhøy (85 %), noe som skulle gi ham et skikkelig mandat til å øke friheten og redusere innflydelsen fra alt fra militante muslimer til fagforeningspamper. Dessverre viste det seg med en gang at han la kursen kraftig til venstre, bla. tok han sosialister med i sin regjering.

Som følge av at han har forlatt sitt utgangspunkt har han miste oppslutning, hans støtte har i de ti månedene siden valget sunket fra 65 % til 38 %. Og lokalvalget i begynnelsen av mars ble et nederlag for Sarkozys parti UMP, det fikk kun 45 % av stemmene, mens sosialistene fikk 47 %.

Så det vi kan si er at konservative nesten alltid svikter, og dermed mister de oppslutning og så taper de valg. De konservative som gjør det godt er de som går til høyre (Thatcher, Reagan – selv om disse ikke var i nærheten av å gå så lang til høyre som de burde), mens de som går til venstre, de taper: George Bush sr, John Major, George Bush jr, Nicolas Sarkozy. Vi er rimelig overbevist om at en president John McCain vil bli å finne på denne taper-listen.

Til slutt vil vi advare liberalister mot å støtte konservative politikere: de konservative er kun sosialdemokrater som på enkelte punkter har en ikke så aller verst retorikk. Men i praktisk politikk er de praktisk talt alltid like ille som sosialdemokrater.

Halvparten betaler nå toppskatt, forteller Aftenposten på sin førsteside i dag. Nettversjonen av artikkelen forteller følgende: ”160.000 flere må betale toppskatt. Lønninger bare litt over gjennomsnittet vil få toppskatt i år. Dermed får nesten halvparten av alle heltidsansatte toppskatt. …

Når innslagspunktet øker mindre enn lønnsveksten, vil flere få toppskatt. Dette kan være tilsiktet, som i 2007. Men det kan også være utilsiktet ved at lønnsveksten viser seg å bli større enn antatt da innslagspunktet ble vedtatt ved inngangen til året. Men det skjer likevel ingen korreksjon for dette i etterkant.” (Sitat slutt)

Det som har skjedd her skjer på alle andre områder: ordninger som var ment for noen få, utvikler seg slik at de omfatter stadig flere: Toppskatten skulle bare ramme de rikeste, men den rammer nå halvparten. Støtteordinger skulle bare hjelpe noe få, men i dag er det innpå 800 000 nordmenn i arbeidsfør alder som lever på en eller annen form for offentlig støtte.

Med andre ord: På den ene side blir skattene og avgiftene stadig mer omfattende og vi betaler mer og mer til det offentlige, og på den annen side er det flere og flere som ikke lever av egen inntekt, men av offentlige støtteordninger som finansieres nettopp av de stadig økende skattene.

Slik må det være i velferdsstaten. Denne utviklingen er en uunngåelig følge av velferdsstaten: velferdsstaten er en samfunnsorganisering som innebærer at vi skal betale mye av det vi tjener i skatt, samtidig som det offentlige skal ta seg av flere og flere oppgaver, og samtidig som alle svake skal støttes.

Dette må nødvendigvis føre til det vi ser omkring oss hver dag: et forfall på alle områder (snusk, korrupsjon, skattesnyteri, svart arbeid), høyere skatt, stadig flere på trygd, misbruk av trygde- og støtteordninger, kriminalitet, osv., dette fordi jo høyere skattene er jo flere vil forsøke å lure seg unna, og jo mer genersøe støtteordningene er, jo flere vil forsøke å komme inn under dem.

Dette er et enormt problem, et problem som bare blir større for hver år som går, og det kan ikke løses innen velferdsstaten.

Kun en avvikling av velferdsstaten kan løse dette problemet. Alternativet til velferdsstaten er et fritt system hvor hver enkelt beholder det han tjener og bruker det - altså sin egen inntekt - på å skaffe de tjenester han ønsker seg, inkludert helseforsikring, pensjonsforsikring, og skole til egen barn. I dette frie systemet er statens eneste oppgave er å beskytte hver enkelts frihet. Kun en slik ordning kan gi et samfunn som er stabilt og harmonisk og som har stadig stigende velstand for alle.

”NSB er lei av rapporter om stadig mer vold og trakassering av ansatte om bord på togene. Nå installerer de 3200 nye overvåkingskameraer på alle persontog i Norge. …

Ran, hærverk og trakassering gjør kollektivførernes arbeidsplass utrygg. De siste fire årene viser NSBs egne tall at antallet hendelser med vold og trusler mot ansatte er tredoblet” forteller Aftenposten i dag

Dette er et alvorlig problem, og er kun en instans av den generelle økningen i kriminalitet som direkte eller indirekte rammer oss alle.

Alle er obs på dette problemet, og vi har alle sett hva som gjøres for å redusere det: gitterporter foran butikker etter stengetid, vakthold, alarmer og overvåkningskameraer. Men har det noen effekt? Går kriminaliteten ned? Nei, det er lite som tyder på det.

Hva er det da som vil redusere kriminaliteten? Jo, strengere straffer. Dersom, de som begår hærverk. vold, tyverier og innbrudd og lignende blir idømt lange fengselsstraffer, vil kriminaliteten blir raskt redusert. Få vil sitte f.eks. tre år i fengsel bare for å få gleden av – for å bruke et eksempel fra artikkelen i Aftenposten – å skyte av en rakett inne i en togkupe.

Så å installere kameraer vil ha liten eller ingen effekt på det som er problemet – og det er jo noe vi vet, eller burde vite: Vi har jo sett på TV opptak fra kamera i busser som viser at passasjerer blir overfalt og slått og sparket. Så kameraer hindrer ikke vold.

Den økende kriminaliteten er urovekkende, men enda verre er det at folk flest ikke er villige til å sette voldsmenn, tyver og andre kriminelle i fengsel så lenge som er nødvendig for å eliminere kriminaliteten. Det er dessverre slik det er, folk flest er alt for ettergivende og tilgivende overfor kriminelle, og dette kommer av at de er tilhengere av en etikk som holder selvoppofrelse som et etisk ideal. Som Jesus sa det: ”Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham.”

Så lenge denne etikken har stor oppslutning vil kriminelle fortsette å kunne herje praktisk talt fritt. Mao. holdningen til kriminelle vil ikke endres før denne selvoppofrelsesetikken er skiftet ut med et etikk som forfekter rettferdighet, dvs. å behandle alle slik de fortjener, noe som inkluderer å sette kriminelle i fengsel.

Men å skifte ut en etikk på et samfunnsmessig nivå er ikke gjort i en håndvending, det krever en kulturell revolusjon. Så det å installere enda flere kameraer vil bare være et slag i luften.

Påskeferien står for døren, og vi vil oppfordre alle til å bruke den godt: nyt livet, vær ute i naturen, besøk venner og kjente, reis til spennende steder, nyt god mat og god drikke, nyt gode kunst- og kulturopplevelser, osv.

Det er dette vi som skriver disse kommentarene skal gjøre.

Derfor vil det sannsynligvis ikke komme flere nyhetskommentarer her før påsken er over.

Så til alle våre lesere ønsker vi en god påske.

”Polske håndverkere utnyttes!” er budskapet vi har fått servert i aviser og i nyhetssendinger på TV og i radio de siste dagene: De jobber opptil 60 timer per uke, de får lav lønn, og de bor elendig (de sover på en gammel madrass i en gammel konteiner med 3 kvadratmeter til disposisjon per pers.), osv.

Alle har reagert: politikere, fagforeninger, Arbeidstilsynet, pressen. Alle går inn for at de polske håndverkerne øyeblikkelig skal opp på norsk nivå, dvs. at de skal ha tarifflønn, kun arbeide 37,5 timer per uke, og få en anstendig størrelse og standard på hyblene/boligene.

Vi er med på at forholdene de har er dårlige hvis man sammenligner med hva som er vanlig i Norge for norske arbeidere. Men det som er viktig er jo å sammenligne med forholdene de har hjemme i Polen.

Siden de kommer hit må vel forholdene og betingelsene de har her være bedre enn de de har hjemme i Polen. Mao. selv under de forhold som er beskrevet ovenfor har de det bedre i Norge enn i Polen.

Er det da noen grunn for myndighetene til å reagere? Dersom norske forhold blir trumfet igjennom overfor disse polske arbeiderne vil de miste sitt konkurransefortrinn. Mao. dersom polakkene blir dyrere, like dyre som nordmenn, vil de miste jobbene sine – dersom norske arbeidere er like billige som de polske vil arbeidsgivere foretekke norske arbeidere, og polakkene vil miste (eller få kraftig redusert) muligheten de hittil har hatt til å jobbe i Norge. (Vi forutsetter her at kvaliteten på norske og polske håndverkere er omtrent den samme – vår erfaring på dette området, en erfaring som riktignok er meget beskjeden, forteller dog at polakker er langt bedre og mer pålitelige og mer dyktige enn mange norske håndverkere).

Det som skjer er altså at polske arbeidere i Norge har et konkurransefortrinn, og dette utnytter de ved å tilby gode tjenester til en lavere kostnad enn det som er vanlig i Norge. Dersom de som reagerer får det som de vil vil polakkene miste dette fortrinnet, og de vil i mange tilfeller miste muligheten til å jobbe i Norge. Dette er dårlig både for dem og for deres kunder, som enten ikke vil ha råd til å bruke håndverkerne, eller må akseptere høyere kostnader.

Det som vi har reagert mest på er polakkenes boforhold, de er svært dårlige. Men hvorfor er de så dårlige? Jo, fordi det er for få boliger til utleie. Og hvorfor det? Jo, fordi det i Norge er store offentlige restriksjoner på bygging av boliger – det er dette som gjør at det er færre boliger enn det burde være, og at de som er er dyrere enn de burde være. Hvis bygging tillates i samsvar med prinsippet om individuell frihet vil det bli nok boliger, og de vil bli stadig bedre og stadig billigere.

Så det eneste som totalt sett kan bedre de polske håndverkernes situasjon er at offentlige begrensninger på produksjon, verdiskapning, handel og arbeid fjernes. Dessverre frykter vi at alt vil gå motsatt vei, vi frykter flere offentlige inngrep og restriksjoner, og at alle derfor vil kommer dårligere ut. Og dette vil gjelde både polakkene og deres kunder.

Under overskriften ”Kritisk til karikaturene” skriver Aftenposten sist tirsdag at ”Europarådets leder [Terry Davis] mener nordisk presse ikke burde provosert muslimer”. Videre: ”Ytringsfrihet betyr ikke rett til å krenke noen, sier Europarådets generalsekretær Terry Davis om striden rundt Muhammed-tegningene og den nederlandske politikeren Geert Wilders anti-islamske film”.

I det siste er det mange som har stått opp for å forsvare ytringsfriheten, det nederlandske parlamentsmedlemmet Geert Wildere er den siste, men før dette har bla. flere nordiske tegnere (dog ingen norske, naturlig nok) publisert karikaturtegninger av Muhammed, bla. Lars Vilks og Kurt Westergaard. Et stort antall danske aviser har trykt karikaturtegninger, osv.

Men politikerne svikter, nesten alle som en: Til og med USAs tidligere utenriksminister Madelene Albright har sagt at Muhammed-karikaturene ikke burde blitt trykt, og det samme har politikere i flere andre land. I Norge har folk som Jonas Ghar Støre, Thorbjørn Jagland og Bjarne Håkon Hansen handlet som om problemet er ytringene og ikke truslene og volden som kommer fra de som vil hindre ytringene, disse politikerne sier slike ting som at at ”vi skal ha ytringsfrihet, den er viktig, men den må brukes med forsiktighet”.

La oss før vi går videre si hva Europrådet er. Aftenposten skriver: ”Europarådet må ikke forveksles med Rådet for Den europeiske union og Det europeiske råd, som begge er organer i EU. [Sosialdemokrater er glade i slike råd, og danner nye så snart de får en anledning. Etter hvert er det blitt så mange råd at det ikke lenger er mulig å gi dem klart forskjellige navn – i dette tilfellet har vi altså i Europa tre råd som har navn som er omtrent identiske.] Europarådet har 47 medlemsland i og omkring Europa, og er ifølge Aftenposten ”vaktbikkje for menneskerettighetene. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, som danner grunnlaget for Den europeiske menneskerettighetsdomstol, er det viktigste verktøy”.

Jo, ytringsfrihet, som betyr at man har rett til å gi uttrykk for sine meningen uansett hva de skulle være, innebærer at man har rett til å krenke andre. Vi gir ingen definisjon av ytringsfrihet her, men vil henvise til www.forytringsfrihet.no, hvor en god slik definisjon finnes.

Fra denne siden vil vi også hente følgende George Orwell-sitat: ”Frihet betyr retten til å si det andre ikke vil høre". Ytringsfrihet innebærer retten til å krenke andre så mye man måtte ønske, og de aller fleste grupper og individer i siviliserte samfunn er blitt krenket (av alt fra meningsmotstandere via demonstranter til komikere, men ingen siviliserte mennesker krever forbud mot slikt), og dette er kjennetegnet på et sivilisert samfunn.

I samfunn som mangler frihet derimot, der er det ingen som våger å krenke diktatoren eller den ledende ideologien. Retten til å krenke og friheten til å bli krenket hører sammen, og de hører begge hjemme i siviliserte samfunn, og de som ikke aksepterer dette, de står barbariet og terroren nær. Gir vi etter for dem er det etter hvert slutt på friheten.

Det politikerne burde ha sagt var som følger: ”publisér det dere vil. Krenk så mye dere vil! Vi skal sørge for at dere får politibeskyttelse så lenge det er nødvendig, og vi skal sørge for at alle som truer dere blir uskadeliggjort. Vi har frihet, frihet er viktig og den skal vi beskytte med de midler som er nødvendige”. Kun utspill av denne typen er i samsvar med politikerne legitime rolle.

Det er skammelig at ledene politikere sier at ytringsfrihet må brukes med forsiktig eller slik at ingen krenkes. En ytringsfrihet som må brukes med forsiktighet er ingen ytringsfrihet.

Statens eneste legitime rolle å beskytte vår frihet. At politikere nå vil legge begrensinger på individers frihet for å komme i møte en voldelig, barbarisk mobb, det er skrekkelig, og spesielt ille er det at ledere i et organ som skal være vaktbikkje for menneskerettighetene reelt sett går inn for å begrense ytringsfriheten.

Det er pent og hyggelig med blomster. De gjør seg godt i buketter ved festlige anledninger, og de gjør seg også godt på et pyntet bord. Det gjør seg også godt i sine naturlige omgivelser, i naturen. Og spesielt interessant er det med sjeldne blomster, blomster som man ikke ser så ofte.

Men hvor mye er blomster verd i forhold til andre ting? Og hvordan skal ulike typer bruk avgjøres? Aftenposten forteller på sin første side i dag at en ”Orkidé stopper næringsbygg”. Det er snakk om en sjelden orkidé-type som er fredet, og som ”kan stanse en planlagt næringsutbygging” på Haugerudmyra utenfor Lier.

Det ser ut til at dagens lovverk er slik at det ikke er tillatt å foreta utbygging dersom dette vil føre til at sjeldne arter da blir borte.

Vi er med på at sjeldne arter kan være en verdi hvis det finnes mennesker som er villige til å verdsette dem, men hvor mye skal en slik verdivurdering telle opp imot verdien av en utbygging som kan gi folk arbeid og inntekt, og samtidig produsere varer og tjenester folk også vil ha.

Det er altså to ønsker som står mot hverandre; å bevare en sjelden blomst, og arbeidsplasser, inntekter, verdiskapning, varer og tjenester.

Vi er sterkt imot at slike ting skal avgjøre ved flertallsbeslutninger, eller ved at politikerne bestemmer. Vi mener at slike ting skal avgjøres via eiendomsretten. Vi mener at den som eier området bør kunne bestemme hva området skal brukes til. Dersom eieren ønsker å bevare området uutbygget for å bevare orkideen, så har han all rett til dette. Dersom han vil bygge ut, har han også all rett til dette.

Eiendomsretten er det eneste mulige grunnlag som kan sikre at folks egentlige verdivurderinger kan komme til uttrykk. Eiendomsretten innebærer at dersom eieren vil bygge ut, men svært mange vil bevare blomsten, så kan de kjøpe området av ham, kanskje for en større pris enn et salg til utbyggerne ville ha gitt eieren. Slik kan også blomstertilhengernes egentlige vurderinger komme til uttrykk.

Vi liker blomster, men vi setter frihet som politisk prinsipp høyest. Frihet er enhvers rett til fullt ut å bestemme over det han eier (liv, kropp, eiendom, inntekt), og dette innbærer at det er eieren som har rett til å bestemme over et område hvor det vokser sjeldne blomster.

DLF mener altså at det ikke bør finnes lover som hindrer eiere i å bygge ut sine eiendommer, og dette inkluderer lover av denne typen som bruker sjeldne blomster eller dyr som begrunnelse.

Vi skal her ikke si noe om vi foretrekker at orkideen bevares eller at det bygges ut arbeidsplasser, vårt poeng her er at vi er for frihet, og frihet innebærer at eieren kan gjøre som han vil, inkludert å selge til noen som måtte ha et annet syn enn det han selv har mht vurderingen blomst vs. arbeidsplasser.

Vi frykter dog at næringsutbyggingen ikke vil finnes sted, dagens klima er slik at folk flest sier at de heller vil ta vare på en sjelden blomst enn å la folk få anledning til å tjene seg en god inntekt.

Det er pent med blomster, men å hindre utbygging med begrunnelsen at man ønsker å bevare en sjelden plante i strid med eierens ønsker, det er i strid med friheten, og frihet er uunnværlig for et sivilisert, harmonisk og velstående samfunn.

Ifølge Dagsrevyen i går var gårsdagen en merkedag: statistikker viste at prisstigningen nå er høyere enn den har vært i de siste 26 år; man må helt tilbake til 1982 for å finne en prisstigning som er like stor som den vi har i dag.

Reportasjen viser at butikker satte opp matvarepriser, og det ble også varslet at Norges bank på torsdag muligens ville sette opp renten enda en gang.

Dette er ille, men det er enda verre at ingen slike reportasjer forteller om årsakene til problemene, og hva som vil være løsningen.

Essensielt sett er årsaken til den siste tidens generelle prisstigning – dette skjer ikke bare i Norge, men i land over hele verden – at USA, verdens største og sterkeste økonomi, i de siste år har ført en kraftig inflasjonspolitikk. De amerikanske myndighetene har satt renten kunstig lavt, og har foretatt en stor økning i pengemengden. Dette er noe vi får bekreftet når vi ser på dollarverdien: i mange år var gullprisen ca 300 dollar per unse gull, i dag er ifølge http://www.goldprice.org/ ca 970 dollar. Altså er dollarverdien redusert til ca 1/3 av det den var for noen få år siden. At prisnivået ikke har steget tilsvarende kommer av at økonomien har vært i vekst.

Grunnen til prisstigningen er altså at myndigheten i USA de siste årene har kjørt en kraftig inflasjonspolitikk. Men hvorfor påvirker dette Norge? Fordi en rekke land har et nært forhold handelsmessig sett til USA, og da vil det som skjer der spre seg til resten av verden. For eksempel har Kina bundet sin valuta til dollar, og i det siste har vi lest om opptøyer i Kina fordi prisene på vanlige varer der har gått opp.

Men det er også andre forhold som spiller inn. For eksempel hvis et land har investert store beløp i for eksempel dollar i amerikanske banker, så vil dette påvirke hvordan landet regulerer sin egen valuta og sin økonomiske politikk: dersom et land har store plasseringer i dollar vil det ikke like at dollaren synker i verdi.

De siste årenes inflasjon vil føre til at økonomien blir uforutsigbar, og at langsikte handlinger, som for eksempel investeringer, vil bli utført i mindre grad enn tidligere. Slike ting – prisstigning, færre investeringer - vil føre til at vi får slike ting som arbeidsløshet, redusert økonomisk vekst, at investeringer og oppsparte midler får redusert sin verdi. I verste fall kan vi få en depresjon.

Hvordan kan slike ting, som historien har sett en rekke ganger, unngås? For å svare på dette må man først forstå hvordan det skjer. Og som antydet ovenfor: det skjer fordi myndighetene (delvis via en sentralbank) manipulerer pengemengden og rentenivået. Dette gjør de for å hindre økonomiske nedgangstider – problemene i USA skyldes at myndighetene ville forhindre at det som skjedde 11. september 2001 skulle føre til økonomiske nedgangstider. Men slike tiltak fører alltid til større problemer på sikt.

Man hadde en bedre periode under den såkalte høyrebølgen, som varte fra ca 1980. Da var inflasjonen og prisstigningen relativt lav, og man hadde en stabil periode med stor økonomisk vekst. (Man bør legge merke til at reportasjen i Dagsrevyen opplyste at nå var prisstigningen på det høyeste siden 1982, som var på slutten av en periode med høy inflasjon.)

Årsaken til problemene er altså at myndigheten manipulerer pengemengden - slike ting gir alltid problemer. Man kan også se dette i dag i land som Venezuela og Zimbabwe, som i de siste årene har hatt en kolossal inflasjon, noe som ødelegger økonomien, dvs. produksjon og handel.

Løsningen på denne type problemer er å frata politikerne mulighet til å manipulere pengeverdien og rentenivået. Og dette kan man få til ved å oppheve statens rett til å dirigere bankene, og til å drive en sentralbank (med monopol på utstedelse av penger). Det som er løsningen er en fullstendig privatisering av alt som har med penger og bank å gjøre. Da vil man få et seriøst og pålitelig og uavhengig bankvesen med markedsbestemt rente, og man vil få et pengesystem som ikke kan manipuleres av noen, dvs. man vil få en gullstandard.

Kun med et slikt grunnlag kan man ha en stabil økonomi, noe som gir stabil økonomisk vekst og stadig synkende priser. Men inntil man får dette vil man oppleve kunstige svingninger, svininger som i nedgangsperiodene rammer mange ganske hardt.

Hamas, terroristorganisasjonen som for en tid siden ble valgt inn i regjeringen som styrer Gaza, fortsetter ufortrødent sine angrep på Israel. Stadig skytes raketter inn i Israel, med død og fordervelse som resultat. At Israel ikke klarer å stanse dette lover ikke godt.

Men det USA gjør er verre enn verst. Utenriksminister Condoleezza Rice forfølger sine fantasier om en “fredsprosess” helt upåvirket av fakta. Hennes siste forslag gikk på at man skulle forhandle med Hamas, som er en terroristgruppe i hovedsak finansiert av Iran, via Egypt.

Rice gjorde dette selv om amerikansk lov forbyr offisiell kontakt med terroristgrupper. Forslaget gikk ut på at Hamas skulle stanse rakettangrep fra Gaza, og at Israel ikke skulle iverksett noen militære aksjoner mot Gaza og oppheve den pågående blokaden.

Kun få timer etter at forslaget var fremmet ble det avvist av Hamas. Dette betyr reelt sett at Hams har fått signaler om at de kan fortsette sine terrorangrep uten noen form for effektive svar fra Israel eller USA.

Man bør også legge merke til forståelsen som finnes mellom Hamas og Fatah (Fatah har makten på Vestbredden): Fatah sier at de ikke vil fortsette forhandlinger med Israel for Israel gir etter for Hamas (Hamas krever at blokaden opphører. Israel har hittil sagt at blokaden fortsetter så lenge det blir skutt raketter fra Gaza og inn i Israel.)

Hva er det dette viser? Det viser at USAs ledelse/president Bush fortsetter en totalt urealistisk politikk mht Midt-Østen. Men han er ikke den første amerikanske presidenten som ønsker å avslutte sin tid som president med å skape fred i Midt-Østen. Både Clinton og Carter forsøkte dette, uten å lykkes.

Det enste som på kort sikt kan skape fred i Midt-Østen er en militær seier til Israel. Det finnes på kort sikt ingen ikke-militær løsning på denne konflikten, det finnes kun en militær løsning. (Israels svar på angrepene er kun små nålestikk-operasjoner, og de har ingen effekt mht å hindre nye angrep.)

Men så lenge Israel og USA ikke er villige til å gå inn for dette, vil konflikten, dvs. stadige terrorangrep fra den arabiske/muslimske siden mot alle typer mål i Israel, bare fortsette. Når har krigen (mer eller mindre kontinuerlig) pågått i 60 år, og ingen løsning er i sikte.

USA gjør vondt verre ved å snakke om etableringen av en palestinsk stat og ved i strid med egne lover å gå i forhandlinger med Hamas. Det Israel burde gjort var å kjempe frem en endelig militær seier med de midler som er nødvendige. Kun dette kan skape fred i området og levelige forhold for alle sivile. Dessverre ser det ikke ut til at USA vil hjelpe til med å få i stand en slik løsning.

Så alt tyder dessverre på at krigen i Midt-Østen vil fortsette i mange år fremover.

”Vil ha Robin Hood-skatt” er overskriften i Aften i går på en artikkel om SVs skattepolitikk: ”Vi skal ta mer fra de ti prosent rikeste og bruke pengene på å gi skattelettelse til de andre, sier Heikki Holmås (SV)”, sier ingressen.

Robin Hood, som antagelig var en historisk person som levde på 1200-tallet i England, dukker ofte opp i politikken. Myten om ham forteller at han tok fra de rike og ga til de fattige, og myten forteller også at de fattige satte pris op dette. Alle venstreorienterte liker denne myten, og for dem er denne mytiske Robin Hood et moralsk forbilde.

Vi har to ting å si til dette. For det første er den vanlige fremstillingen av ham en myte, dvs. at det ikke er historisk korrekt. Det er riktig at Robin Hood tok fra de som hadde mye og ga til de som hadde lite, men på 1200-tallet, men hvem var det da som hadde mye? Jo det var lensherrer og adelsmenn og skatteoppkrevere og krigsherrer. Og grunnen til at disse hadde mye var at vanlige folk reelt sett jobbet som slaver for disse.

Det Robin Hood gjorde var å ta penger fra de som hadde inntekter av slavearbeid og ga det tilbake til slavene. I utgangspunktet er dette en god ting, man i praksis førte dette jo til at vanlige folk ble utsatt for represalier fra makthaverne, og det førte også til at adelsmennene i større grad måtte beskytte det som kunne stjeles fra dem, og derfor ble skattene øket slik at de kunne finansiere bedre vakthold. Så Robin Hoods aktiviteter førte antagelig til at byrdene på leilendingene/vanlige folk ble anda tyngre.

Men å bruke dette bildet i dag, hvor de rike ikke tjener penger på å benytte vanlige folk som slaver, å bruke dette i dag hvor de rike er rike fordi de er oppfinnsomme, kreative, og har innsats og skaperevne langt utover det vanlige, det er grovt upassende.

En adelsmann i middelalderen var rik fordi han reelt sett hadde stjålet sin rikdom fra vanlige folk, men å si at rike i vår tid – Thomas Edison, Henry Ford, Bill Gates, Steve Jobs, Paul McCartney, John Fredriksen, John Carew og et stort antall andre entreprenører, bedriftseiere, oppfinnere, kunstnere, sportsmenn, etc. er rike fordi de har stjålet fra vanlige folk, det er meningsløst. Disse er rike fordi de har skapte varer, tjenester og verker som folk frivillig har valgt å kjøpe, og som har gjort vanlige folks liv bedre.

Det Robin Hood egentlig gjorde var noe helt annet enn det SV nå ønsker. Det SV nå ønsker er å straffe de mest begavede og dyktigste mennesker som finnes, de ønsker å straffe folk som arbeider mye og som gjør våre liv bedre. Dette er etter vårt syn grovt umoralsk. En slik politikk vil også føre til at den generelle velstand synker fordi den fører til at de mest begavede velger å være mindre kreative og i mindre grad driver verdiskapning (dette ser vi på det faktum at frie land med lav skatt er mer velstående enn land med liten frihet/ høy skatt og store overføringer).

For det andre: det er ofte slik at myten har større vekt enn sannheten. Og myten om Robin Hood sier at han tok fra de rike og ga til de fattige, og mange betrakter dette i dag som et moralsk ideal. Alle partiene på Stortinget mener at dette er prisverdig (de støtter dette ved for eksempel å være tilhengere av progressiv skatt og av statlige overføringer).

DLF har også her er annet syn. Vi mener det er grovt umoralsk å ta fra de rike og gi til de fattige. Vi mener at alle har rett til å beholde det de tjener, og dersom noen er dyktige og kreative og derfor tjener mer, så sier vi bare ”Gratulerer. Vi setter stor pris på din dyktighet”.

De som er dyktige er med på å skape velstand for oss alle, og jo større frihet de har, jo bedre blir det for vanlige folk. Så det som tjener vanlige folk best er at de rike får beholde det de tjener.

Dette betyr at også de som primært ønsker velstand for folk flest burde gå inn for at de rike skal få beholde det de tjener, men vår begrunnelse er ikke slik. Vår begrunnelse er at alle har rett til å beholde det de tjener, og dette gjelder også de rike.

Vi har stor forståelse for den historiske Robin Hood. Han arbeidet reelt sett med å – eller forsøkte å - redusere skattebyrden for folk flest. Men den Robin Hood som opptrer i myten, han som vil ta fra de rike uten hensyn til hvorfor noen er rike, ham har vi intet til overs for. Den som søker å gjennomføre en politikk som den mytiske Robin Hood gikk inn for, han arbeider egfentlig for å ødelegger velstand og å spre fattigdom, og DLF er imot en slik politikk.

Det er ingen grense for hva myndighetene blander seg bort i. I morges hørte vi om en noe uventet sak på NRKs nyhetssending, og vi siterer fra omtalen av saken på NRKs hjemmeside:

”Dyrere forsikring for kvinner. Kvinner må betale mye mer i uføreforsikring enn menn. En undersøkelse som NRK har gjort blant de sju største forsikringsselskapene, viser at en 32 år gammel kvinne må betale mellom 30 og 40 prosent mer enn menn på samme alder.

Forskjellen i uførepensjonen var størst i Gjensidige. Der må en kvinne på 32 år ut med rundt 4800 kroner per år, mens en mann på samme alder, betaler nær 2600 kroner. Kvinner betaler dermed nesten 85 prosent mer enn menn.”

Antagelig kommer dette av at forsikringsselskaper vurderer risiko når de inngår en forsikringsavtale med en kunde, og at de har kommet til at kvinner helhetlig sett er mer kostbare enn menn mht utbetaling av forsikringsbeløp. Dette er fullt ut rett og rimelig, og å handle annerledes vil være ødeleggende for forsikringsbransjen.

Slike vurderinger innebærer altså at ulike kunder må betale ulike premier. Men myndighetene liker ikke slikt, og har vedtatt lover som skal hindre det de beskriver som forskjellsbehandling.

Vi siterer videre fra artikkelen på nrk.no: ”- Dette er mot alt det likestillingsloven baserer seg på, nemlig at det ikke skal gjøres forskjell på kvinner og menn basert på kjønn, sier seniorrådgiver i Likestillings- og diskrimineringsombudet Margrethe Søbstad.”

Så å ta hensyn til viktige og relevante fakta i en transaksjon er altså i strid med loven. Vi siterer videre fra artikkelen: ”Forsikringsselskapene argumenterer med at flere kvinner blir uføre, og de lever lenger enn menn. [Men] snart kan imidlertid et EU-direktiv sette en stopper for forskjellsbehandlingen. Direktivet sier at kvinner og menn skal behandles likt ved kjøp av varer og tjenester.

- Bakgrunnen for at EU har kommet med direktivet, er at de har sett nærmere på forsikringsrisikoen og har kommet frem til at kjønn ikke er en avgjørende faktor når det gjelder å beregne risiko for eksempel ved uføreforsikring, sier Søbstad”.

Forsikringsselskapene ser ut til argumentere rasjonelt for sin beslutning, men hvis EU på et rasjonelt grunlag har kommet til at ”at kjønn ikke er en avgjørende faktor når det gjelder å beregne risiko”, burde det være tilstrekkelig med saklig argumentasjon for å få selskapene til å endre sin praksis. Men når myndighetene også truer med nye lover, er det grunn til å tvile på om denne argumentasjonen er holdbar.

Hva vil resultatet bli? Sannsynligvis vil politikerne tvinge igjennom sine urimelige krav, og resultatet av dette vi bli at menn tvinges til å subsidiere kvinners forsikringer. Mao. vil menns forsikringer vil bli dyrere. Og det er dette som er reelle forskjellsbehandling: dette innebærer at kvinner og menn ikke skal vurderes ut i fra de samme risikokriterier, de skal behandles forskjellig. Så å kreve samme betaling fra kvinner og menn mht forsikring, det er dette som er reell forskjellbehandling.

Enkelte norske småjenter med bakgrunn fra Somalia blir omskåret. Dette er et forferdlig overgrep som vi tar sterk avstand fra. Men hvordan skal man hindre at slikt skjer? Myndighetene har satt i verk flere tiltak av den vanlige typen – utdeling av brosjyrer, stand på Gardermoen, pengestøtte til informasjon i innvandrerforeninger, osv., men på Dagsrevyen i går ble det opplyst at disse tiltakene ikke har noen særlig effekt, norske jenter blir fortsatt omskåret.

I reportasjen i Dagsrevyen ble også tidligere barneombud og lege Trond Viggo Torgersen intervjuet, og vi støtter fullt ut det han sa: ”Det er blitt en trend å skulle tilpasse seg ulike typer merkelige kulturer, også de som folk drar med seg til det moderne Norge. Jeg syns vi skal stå rette i ryggen og si at barns underliv skal ikke skjæres eller klippes i …”.

Men hvordan hindrer man at slike barbariske skikker får fortsette? Hittil har det vært slik at alle barn i Norge skal gå igjennom en helseundersøkelse, men den har ikke omfattet jenters underliv.

Det er nesten så man ikke tror det. Å undersøke jentebarns underliv for å finne ut om de er omskåret eller ikke skulle være et viktig tiltak, men det er altså unntatt fra den generelle helseundersøkelsen.

De som har vært motstandere av en slik undersøkelse for å oppdage omskjæring sier at slike undersøkelser må foretas jevnlig, og at dette ikke er mulig fordi det fødes ca 30 000 jenter i Norge hvert år. Hvis de skal undersøkes to ganger i året frem til de er ca 10 år gamle betyr dette 600 000 undersøkelser i året. Dette har man verken råd eller kapasitet til.

Men hvorfor skal man undersøke alle jentebarn? Omskjæring av jenter forekommer kun i visse miljøer, og da burde det være tilstrekkelig å undersøke jentebarn i disse miljøene.

Ideen om at alle skal undersøkes er et vanvittig utsalg av likhets-tankegangen: ”vi kan ikke plukke ut jenter fra den gruppen dette gjelder fordi dette da vil stigmatisere akkurat denne gruppen”. Dette betyr i praksis at siden man ikke kan foreta 600 000 undersøkelser hvert år, så lar man heller en del jenter bli omskåret, dette altså for ikke å stigmatisere familier med somalisk bakgrunn. Vi kan ikke si annet enn at dette er grusomt.

Enkelte har også vært forsiktige med å angripe omskjæring, de hevder reellt sett at dette er en del av somaliernes kultur, og dette må vi respektere. Ja, det er en del av deres kultur, men dette er en barbarisk kultur som ikke fortjener annet enn forakt. Vi er enige med Torgersen: "Det er blitt en trend å skulle tilpasse seg ulike typer merkelige kulturer, også de som folk drar med seg til det moderne Norge." Vi mener at det siviliserte Vesten ikke skal tilpasse seg barbariske kulturer fra andre deler av verden.

Vi mener med andre ord at jenter med en familiebakgrunn hvor omskjæring er en risiko bør innkalles til jevnlige kontroller.

Dersom det viser seg at en jente er omskåret bør hun bli behandlet, og den av foreldrene som har tatt initiativ til omskjæringen bør idømmes en streng fengselsstraff. (Hvis det ikke kan avgjøres hvem som har tatt initiativ bør faren dømmes; det er menns oppgave å beskytte kvinner/jenter i familien, og dersom en jentunge omskjæres har faren sviktet grovt.)

Dette er et viktig tema så la oss si det igjen: Omskjæring er en barbarisk skikk. Det som kan stoppe dette over tid er en kulturell og moralsk bevisstgjøring, men slike endringer tar tid, og omskjæring må stoppes nå. Det som må til for å stoppe omskjæring nå er ikke brosjyrer eller stand på Gardermnoen, det som må til er en undersøkelse av alle utsatte jenters underliv, og idømmelse av streng straff for den foresatte hver gang det viser seg at et jentebarn er omskåret.

Det demokratiske partiet avholder i dag viktige primærvalg (bla Texas), og meningsmålingene tyder på at senator Barack Obama vil stikke av med viktige seire og bli demokratenes kandidat ved presidentvalget i november.

Obama ser ut til å være en sjarmerende og karismatisk mann med store talegaver. Han rir på en stemningsbølge vi sjelden har sett maken til; han ser ut til å være like populær som en rockestjerne.

Men hva står han for? La oss først si at han har en del gode egenskaper: han har ikke gjort rase til noe tema i valgkampen, og dette er et godt tegn, rase har ingenting i politikken eller i etikken å gjøre (dvs. innen disse områdene er rase irrelevant). Han har også en meget god vurderingsevne, så vidt vi kan se har han i denne primærvalgkampen ikke en eneste gang foretatt feilvurderinger, han har reagert med klokskap og verdighet på alt som han er blitt utsatt for av politiske motstandere.

Så hva mener han? Vi tar noen konkrete saker først. Han har sagt at han vil trekke amerikanske soldater ut av Irak. Man han har også sagt følgende: "If al Qaeda is forming a base in Iraq, then we will have to act in a way that secures the American homeland and our interests abroad."

Hvis? HVIS terrorister etablerer baser i Irak så må USA svare militært, sier han. Det burde være opplagt at dersom USA trekker seg ut vil ulike islamske grupper mydre for fote i Irak, og grupper som vil utøve terror mot Vesten vil også etablere baser der. Obamas utsagt er utrolig. Det er ikke plass for noe ”hvis” her.

Han har omfavnet sitt partis standpunkt mht frihandel: han er imot at ”vår jobber skal bli sendt til andre land”. Dette tyder på at han er totalt ukjent med elementær økonomisk teori (noe som forøvrig gjelder alle venstreorienterte).

Canadiske myndigheter har reagert med uro på dette, og da har Obamas kampanje svart følgende: "Within the last month, a top staff member for Obama's campaign telephoned Michael Wilson, Canada's ambassador to the United States, and warned him that Obama would speak out against NAFTA [the north american free trade agreement] … [But] the staff member reassured Wilson that the criticisms would only be campaign rhetoric, and should not be taken at face value." Så kanskje han ikke mener det han sier.

Obama vil gi skatteincentiver til arbeidsgivere som har de rette holdninger, dvs. de som tilfredsstiller en rekke venstreorienterte kriterier, samtidig som han vil øke skattene for amerikanske firmaer som har virksomhet utenfor USA. Han uttalte nylig: "We will end the tax breaks for companies who ship our jobs overseas, and we will give those breaks to companies who create good jobs with decent wages right here in America."

Obama er tilhenger av noe han kaller ”patriotic companies”, og disse tilfredsstiller visse krav: “ … "patriotic" companies as those that "pay at least 60 percent of each employee's health care premiums"; have a position of "neutrality in employee [union] organizing drives"; "maintain or increase the number of full-time workers in the United States relative to the number of full-time workers outside of the United States"; pay a salary to each employee "not less than an amount equal to the federal poverty level"; and provide a pension plan.

“Patriot employers" vil få en skattelettelse, og for å erstatte disse inntektene vil han øke skattene på amerikanske firmaer som operer utenfor USA.

Mer generelt får man et inntrykk av hva han mener ved å lytte til hans hustru Michelle Obama, som deltar i valgkampen for sin mann. Hun har anbefalt at folk bør "become teachers. Work for the community. Be social workers. Be a nurse. Those are the careers that we need, and we're encouraging our young people to do that. But if you make that choice, as we did, to move out of the moneymaking industry into the helping industry … “. Sjelden har vi sett en klarere anti-businiss-holdning komme til uttrykk fra en ”major league” politikers kampanje.

Investor's Business Daily oppsummerer Obamas holdning slik: "Apparently, well-paid people in all kinds of profitable fields are, in the Obama worldview, just idle, scheming splinter-collectors who help only themselves." IBD scorer også på følgende poeng: “ …Mrs. Obama, having moved "out of the moneymaking industry," now reportedly is paid more than $300,000 a year for the vague duties of a "vice president of community and external affairs" at the University of Chicago Medical Center.

Så, med denne syn på businiss og verdiskapning vil en president Obama være svært skadelig for økonomien og for USAs og verdens sikkerhet.

En president Obama vil antagelig bli en reprise av president Carters periode, og president Carter blir i alle kåringer rangert som den aller verste presidenten i USAs historie (under ham var økonomien på bånn, Sovjet invaderte Afghanistan, han sørget for at Iran ble en islamsk republikk, etc. - Carter ble til og med tildelt Nobels fredspris, riktignok etter at han gikk av, og lavere kan man ikke synke).

Så Obama er en uerfaren, naiv, og sterkt venstreorientert anti-businiss-politiker. Med ham som president vil vi gå inn i en periode med store problemer på alle fronter.

Men vil han bli president? Vi tror ikke det. Det er lenge igjen til valget og mye kan skje frem til november, men vi holder en knapp på at republikanernes senator John McCain vil vinne valget.

Document.no gir et sammendrag av en sak i Danmark. En av de tegnerne som tegnet Muhammed er blitt utsatt for drapstrusler, og ”et 20-tall foreldre velger å permittere en ansatt i barnehaven til deres barn, fordi hun er gift med en tegner noen står etter livet. Det skjer i Danmark i det Herrens År 2008. Det er terrorens mekanikk i praksis: folk foretrekker en liten innrømmelse - i dette tilfelle måtte en medarbeider bort, - mot den store katastrofen, - at noe skulle kunne skje med deres barn. Hvem kan fortenke dem i det?...”

På et vis er dette helt forståelig. Det folk er mest opptatt av er egne barn, og at de ikke vil utsette sine barn for den minste risiko er lett å forstå.

På den annen side vil slike innrømmelser føre til at terroristene vil komme med sterkere krav, og da vil folk flest synes at det er greit å være stadig mer ettergivende. Til slutt vil da all frihet være tapt.

Hva er da løsningen på dette? Det burde være klinkende klart at vi i Vesten har ytringsfrihet. Det er statens oppgave å beskytte den, dvs. staten har som oppgave å stoppe alle som truer ytringsfriheten, staten har som oppgave å eliminere alle trusler mot ytringsfriheten, staten har som oppgave å beskytte alle som bruker den.

Grunnen til at vi får slike problemer som beskrevet ovenfor er at staten ikke gjør denne jobben. Staten lar terrorister fritt få fremsette trusler, og da er det ikke overraskende at truslene blir stadig kraftigere, og at flere og flere kaster ytringsfriheten på båten og finner seg i innskrenkningene.

Hva burde staten ha gjort.? Staten ved regjeringssjefen burde ha sagt at ”vi har ytringsfrihet, og vi vil ikke komme til å gi etter for krav om at den skal innskrenkes. Det er heller ikke slik at den kun skal brukes klokt, alle skal kunne bruke den til å gi uttrykk for akkurat de meninger de måtte ha, kloke eller ukloke. De som er uenige har også rett til å si dette, men de har ingen rett til å fremsette reelle trusler med de som har meninger eller kommer med ytringer de ikke liker. Det er straffbart å fremsette reelle trusler, og de som gjør dette vil bli arrestert og dømt. Siden det i visse miljøer (blant muslimer) ofte forekommer personer som fremsetter trusler, og endog begår vold mot personer som benytter sin rett til å ytre seg, vil disse miljøene bli overvåket. Den som forsøker å ramme andre med vold eller trusler når de gir uttrykk for upopulære meninger, de vil få strenge straffer”.

I det konkrete tilfelle med barnehaven burde de involverte få tilstrekkelig politibeskyttelse slik at ingen følte frykt, samtidig som de som fremsatte truslene ble overvåket og uskadeliggjort.

Dessverre kommer intet av dette til å skje, politikerne er alt for ettergivende. Hvorfor? Politikerne bare gjør det folket ønsker, og i folket er det intet ønske om å stå så hardt på for å forsvare ytringsfriheten. Og hvorfor det? Fordi folk flest har liten tillit til den Vestlige samfunnsmodellen (som innebærer ytringsfrihet) og de verdier den bygger på: rasjonalitet, individualisme, rasjonell egoisme, politisk frihet, fri markedsøkonomi/kapitalisme; isteden har folk flest stor respekt for og ser opp til andre modeller, modeller som bygger på irrasjonalitet, kollektivisme, ufrihet, religion, politisk styring. Det er dessverre vanlig i Vesten i dag å enten mene at andre samfunnsmodeller, modeller som innebærer ufrihet, er like gode eller bedre enn Vestens modell.

Og da er løpet kjørt.

Skal vi klare å beholder frihet og velstand og ytringsfrihet må det være bred oppslutning om de grunnleggende verdier som den vestlige modellen bygger på. Forsvinner denne oppslutningen, da forsvinner frihet, da forsvinner velstand, og da forsvinner sivilisasjonen.

Det å gi etter for krav om reduksjon av ytringsfriheten er det samme som å gi Fanden lillefingeren. Men grunnen til at Vesten nå er i ferd med å gjøre dette er at oppslutningen om de grunnleggende Vestens verdier nærmest er borte. Og forsvinner oppslutningen om Vestens verdier, da er det game over for samfunn med fred, frihet og velstand. Skylden for den triste utvikling vi nå ser ligger hos de som har forlatt Vestens verdier.