I dag blir det utnevnt ny statsråd i Barne- og likestillingsdepartementet. Det to heteste navnene er Helga Pedersen, som nå er fiskeriminister, og Anniken Huitfeldt, som nå er stortingsrepresentant.

Det er interessant på se de begrunnelser som benyttes for å kjøre frem disse som de mest aktuelle kandidatene. Pedersen er nestleder i Arbeiderpartiet, og grunnen til at hun forslås som ny barneminister er at hun trenger mer eksponering. Som fiskeriminister er hun noe anonym, og siden hun skal være en av de yngre som skal bære Ap inn i fremtiden, trenger hun å være mer synlig. Grunnen til at hun bør flyttes til Barne- og likestillingsdepartementet er altså at hun bør opptre mer i pressen. Kvalifikasjoner og innsikt mht barn er ikke nevnt i begrunnelsen for å flytte henne inn i Barne- og likestillingsdepartementet.

Det heteste tipset er nok Anniken Huitfeldt. Som begrunnelse for hennes kandidatur trekkes frem at hun i mange år har vært en av Stoltenbergs nære medarbeidere, at hun har lang fartstid i AUF/Ap, at hun lenge har vært på Stortinget (to perioder som vararepresentant, fast siden 2005), og at hun er leder for Aps kvinnenettverk.

Heller ikke om Huitfeldt trekkes det frem at hun har innsikt i eller interesse for spørsmål som har med barn å gjøre.

Riktignok har Huitfeldt tre barn, men siden hun har hatt en lang politisk karriere, en karriere som krever svært mye innsats og tid utenfor hjemmet, og i tillegg har tatt en tung utdannelse, har hun i hvert fall stor erfaring i å sette pass og oppdragelse av egne barn bort til andre. Da er hun vel også godt kvalifisert til å gjennomføre Aps politikk overfor barn.

Vi vil bare til slutt si at det ikke er slik at kvinners interesser, slik sosialister forstår disse, og barns interesser, rasjonelt forstått, er i overensstemmelse med hverandre. Tvert imot vil vi si at disse er i strid med hverandre.

Sosialistfeminister arbeider for at kvinner ikke skal arbeide i hjemmet med oppdragelse av egen barn, de ønsker at de skal ut i arbeidslivet utenfor hjemmet, og de har iverskatt en rekke tiltak som gjør det langt enklere for folk å overlate sine barn til andre. De ikke bare ønsker, men vil altså tvinge igjennom, at barn skal oppdras i barnehaver og lignende. Vi er av den oppfatning at det er klart best for barn å vokse opp i et hjem med begge foreldrene mye tilstede, og helst med en av foreldrene hjemme hele tiden i hvert fall inntil barnet begynner på skolen.

Vi kan altså ikke se annet enn at det er en motsetning mellom feminisme (slik den vanlige oppfatning av feminisme i dag er), og det som er best for barna. Det å da plassere Huitfeldt som barneminister er som å sette bukken til å passe havresekken.

De siste uker har vi sett flere reportasjer på TV om at politiet har oppdaget et stort antall hasj-plantasjer rundt omkring på Østlandet. (En litt eldre omtale på nrk.no ligger her: http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostfold/1.4733226).

På en nyhetssending i går ble det opplyst at det hittil er avslørt ca 30 plantasjer, og reporteren spekulerte på om hvorvidt det var en organisert liga som lå bak.

Denne saken har åpenbart krevet store politiressurser, og den videre etterforskning og rettssakene vil også kreve store ressurser. Vi synes at dette ikke er en fornuftig bruk av politiet og rettsapparatet. Det finnes reelle kriminelle som ressursene heller burde bli brukt mot. Reelle forbrytelser har ofre, dvs. personer som blir utsatt for tyveri, ran overfall, etc., mens bruk av hasj kun er skadelig for de som frivillige velger å bruke slikt. Det politiet gjør er altså å prioritere å hindre enkelte i frivillig å påføre seg en mindre skade heller enn å hindre at forbrytere påfører andre som oftest betydelige skader eller tap av store verdier.

Nå er DLF er en sterk tilhenger at loven skal følges. Narkotika er forbudt, og dermed er dyrking, salg og bruk av slikt forbudt.

Men narkotika burde ikke vært forbudt. Forbudet fører til et sterk økning i reell kriminalitet (brukerne må for å kunne finansiere de høye prisene narkotika medfører ofte begå reell kriminalitet). Dessuten har voksne mennesker rett til selv å bestemme hvilke rusmidler de vil benytte.

Vårt poeng er at selv om narkotika er forbudt, burde politiet i en tid hvor de har for få ressurser ikke prioritert hasj-plantasjene, de burde heller prioritert å bekjempe reel kriminalitet. I en tid hvor reell kriminalitet øker, prioriterer politiet altså å gå inn i veksthus hvor det dyrkes planter som enkelte personer liker å røyke. Etter vårt syn er dette en meningsløs prioritering, den betyr at tyver og svindlere får gå fri, mens folk som tar seg en blås blir hindret i dette. Som sagt, etter vårt syn er dette ikke en klok prioritering.

Skal man tro de siste oppslag i pressen har vi et helsevesen i dyp krise. Vi siterer fra noen artikler fra de siste dagers aviser: "Legeansettelser ute av kontroll. Sykehusene har ansatt langt flere leger enn de har fått tillatelse til de siste åtte årene. Riksrevisjonen mener situasjonen er ute av kontroll".

Helseministeren sier at sykehusene ikke bryr seg om budsjettene og at de oppfører seg som om de har egne seddelpresser.

I 2007 var sykehusenes underskudd på 1,5 milliarder i 2007.

Og de ansatte har en kolossal arbeidsbyrde.

I tillegg har vi sett på TV overføringer fra allmøter hvor leger uttrykker uro over situasjonen og krever at politikerne gjør noe. Som f.eks. å bevilge enda mer penger.

Er det noen løsning på dette? Den siste løsningen på den forrige runden med problemer var at staten overtok sykehusene fra fylkeskommunene - mange mente at problemene ville forsvinne når politikere bestemte at staten skulle ta over.

Men det ser ikke slik ut. Problemene bare vokser.

La oss før vi går videre si at Norges helsevesen i dag er svært godt - hvis man sammenligner med hva det er i andre land og hvordan det har vært tidligere i historien. Mange, både leger, pleiere og andre, gjør en stor jobb for å helbrede syke, forlenge liv, lindre smerte, osv.

Men mange står også lenge i helsekø og lider og kanskje dør langt tidligere enn nødvendig, dette pga hvordan helsevesenet er organisert og finansiert. Videre har politikerne bestemt at en rekke medikamenter skal være ulovlige i Norge, og dette er årsak til at mange forblir syke i lengre perioder enn nødvendig.

Tilbake til sykehusene: De er statlige, de er finansiert over skatteseddelen, og alle syke får gratis behandling. Dvs. i mange tilfeller blir de satt i kø for å vente på tur, og enkelte står i kø i måneder og år og har smerter og plager i hele denne perioden.

Et statlig system må nødvendigvis bli ineffektivt. Mao. alt det negative som pressen rapporterer om helsevesenet hver dag er en uunngåelig effekt av hvordan det er organisert.

Hvordan kan man organisere det bedre? Et system hvor alt er privat vil være langt mer effektivt. Da vil hver enkelt tegne en helseforsikring og så vil han belaste denne når han må ha dyre helsebehandlinger. (Billige behandlinger betaler man selv uten å benytte forsikringen - dette vil være langt mer økonomisk enn et system hvor alt er "gratis".)

Et privat helsevesenet vil på alle vis bli langt mer effektivt enn det vi har i dag - all erfaring viser at privat drift i et fritt system er langt mer effektivt og fleksibelt og variert enn statlige, politikerdirigerte systemer.

Enkelte vil ha innvendinger mot et slik system. Et slikt system vil innebære at ikke alle automatisk kan få gratis behandling når de måtte ønske eller trenge det. Det vil også innebære at kun de som har tatt de dyreste forsikringene vil få de dyreste behandlingene.

Men da er det viktig å merke seg at de som ønsker et system hvor alle får den behandling de trenger uansett, de ønsker seg noe som ikke kan gjennomføres i praksis. Forsøker man å gjennomføre et slikt system, får man et system av den typen vi har i Norge i dag, et system som koster kolossalt med penger, og som i stadig større grad skuffer forventningene til alle som er involvert i og er brukere av systemet.

Man får et system hvor mange ikke forstår at de må forholde seg til virkeligheten, dvs. bla. til budsjetter. (Dette gjelder også stortingsrepresentanter som burde vite bedre.) Det fører til at forventningene blir langt større enn det er mulig å innfri. Det fører også til at systemet får en rekke uventede problemer (ferske eksempler er den sterke økningen i antall eldre, og økningen i antall innvandrere som ofte pga ulike typer vaner tatt med fra hjemlandet er sykere enn befolkningen ellers.)

Et fritt system - et system hvor staten ikke hindrer de involverte i å skaffe seg den type behandling de ønsker, hvor staten ikke tvinger de involverte gjennom et kolossalt skjemavelde, og hvor de ansatte ikke drukner i møter og papirarbeid, og hvor staten ved politikerne ikke skaper et forventningspress det er umulig å innfri - vil være langt bedre enn dagens system.

Dagens statlige system virker altså ikke godt. Dagens statlige system kan ikke virke godt. Enkelte tror at det kan bli bedre dersom det bevilges mer penger, men slik er det ikke. Å bevilge mer penger vil bare gjøre systemet enda større og enda tregere, selv om i en kort periode flere vil kunne få behandling. Å bevilge mer penger til sykehusene er som å - for å bruke det elegante eksemplet som ofte brukes i slike sammenhenger - tisse i buksa for å holde seg varm; det hjelper en liten stund, men så blir det bare mye verre.

Der som trengs er liberalisering: staten må liberalisere og privatisere og trekke seg ut av helsevesenet. Kun dette kan løse problemene. Kun dette kan hindre at helsevesenet fortsette å utvikle seg i negativ retning. Kun dette kan føre til et helsevesen som stadig vil bli bedre og som vil kunne helbrede stadig flere.

I Aftenposten kunne vi nylig lese at Mattilsynet har avdekket noe man fremstiller som en svært alvorlig sak; såkalt "ulovlig matproduksjon". I oppslaget refereres det til produksjon av samosa: porsjonspaier fylt med kjøtt- eller grønnsaksfyll. Artikkelen illustreres av bilder fra produksjonslokalene hvor den ulovlige matlagingen skal ha funnet sted ledsaget av blant annet følgende bildetekst:

"Denne oljen ble benyttet i samosa-produksjonen."
"Slik så de ferdigfylte samosaene ut."

Slik Aftenposten presenterer saken skulle man nesten tro at man her har avdekket plutoniumsproduksjon, en mafiaorganisasjon eller et terroristreir, men her er det altså snakk om produksjon av vanlig mat. Seksjonssjef i Mattilsynet, Christoffer M. Nielsen, hevder overfor Aftenposten at ulovlig produksjon og omsetning av næringsmidler er et stort problem i Oslo, og at dette er en stor utfordring for Mattilsynet.

Vi forstår ikke dette helt. Produksjon av mat? Et stort problem for hvem? Artikkelen fremsetter påstanden om manglende rengjøring av produksjonslokalene, og la oss med en gang slå fast at rengjøring og gode hygieniske forhold er noe man absolutt må ha når man produserer mat. Artikkelen viser imidlertid ikke til at folk har blitt syke av maten, men dette er heller ikke poenget i denne og lignende saker. Her er det utelukkende snakk om individer som på eget initiativ har tatt seg til å produsere mat tiltenkt salg, og som ikke har innhentet de nødvendige stempler eller godkjenninger dette krever.

Det å produsere mat er nemlig underlagt svært strenge regler og forskrifter som kommer på toppen av skatter, rapporteringsplikter og avgifter forøvrig. Dette er selvfølgelig med på å heve lønnsomhetsterskelen flere hakk, og mange som kunne skapt sitt eget utkomme, uten "statlig hjelp" og "tilrettelegging", gjennom å tilby en ren nødvendighet - mat - hindres da i dette.

Mattilsynet vil på sin side selvfølgelig argumentere med at de gjør en viktig og samfunnsnyttig jobb, og at de bidrar til å heve kvaliteten på maten gjennom sin kontrollvirksomhet, men ingenting tyder på at så er tilfelle. For alle praktiske formål bidrar ikke dette byråkratveldet til annet enn høyere matpriser for folk flest gjennom å påføre bedriftene meromkostninger de nødvendigvis må dekke inn gjennom høyere priser på sluttproduktene. Det finnes mange eksempler som viser at man på tross av Mattilsynets fysiske tilstedeværelse ved de mange slakterier og produksjonslokaler ikke klarer å hindre at skadelige bakterier slipper gjennom for så å finne veien ut i matvarediskene. Mattilsynet er altså ingen garanti for god matkvalitet. Har leseren forøvrig hørt om noen som har blitt syke eller som har krepert som følge av "ulovlig matproduksjon"? Nei? Ikke vi heller. De eneste tilfellene vi kjenner til har vært i forbindelse med produksjon hvor Mattilsynet har vært tilstede for å kontrollere produksjonen, eksempelvis i Gilde-saken

For at staten skal få inn de nødvendige penger man er avhengig av for å blant annet lønne byråkratene og inspektørene i Mattilsynet, må næringslivet følge statens retningslinjer. Velger et stort og økende antall å overse staten og byråkratiet, ja da faller livsgrunnlaget til disse menneskene bort - og intet hadde vel vært mer kjærkomment enn dét, og det er nok dette som er sekssjonssjef Nielsens egentlige bekymring. Hva skulle de da leve av, kontrollørene, inspektørene, byråkratene og papirflytterne?

DLF stiller seg selvfølgelig ikke på Mattilsynets og myndighetenes side i denne saken. DLF mener at staten ikke har noen som helst rolle å spille når det gjelder næringsvirksomhet - overhodet.

I denne saken resulterte rassiaen i destruksjon av 1800 kilo næringsmidler, og vi regner videre med at innehaver får en saftig bot som sannsynligvis vil ruinere vedkommende, og kanskje vil rettsapparatet også idømme fengselsstraff - ingenting sjokkerer oss lenger.

Skulle noen bli syke eller dø som følge av matproduksjon er dette en sak for rettsapparatet. Føre var uten saklig grunnlag, som det her er snakk om, er et middelaldersk rettsprinsipp som bør avskaffes jo før jo heller.

I likhet med frykten for eksempelvis global oppvarming, frykten for at vi skal slippe opp for olje, eller frykten for nær sagt hvilken som helst eventualitet man kan klare å tenke seg, synes frykten for bakterier å dominere i en grad som gjør at produksjon av mat har blitt et stort problem.

Skulle redselen for virkeligheten gripe ytterligere om seg vil man til slutt ende opp med reell frykt for å sulte ihjel som følge av at all produksjon er umuliggjort og kriminalisert av byråkratiet. (Skrevet av BSA.)

”Statlige ledere holder ikke mål” påstår Aftenposten på sin førsteside sist søndag, og den etterfølgende tekst sier at ”bare snaut halvparten av de ansatte i staten synes at deres nærmeste leder gjør en god jobb. -Det er altfor dårlig, mener statsråd Heidi Grande røys, som nå varsler tiltak”.

Hvordan er ledere i staten plukket ut til nå? Så vidt vi kan se har kvalitet og egnethet i liten grad vært avgjørende kriterier, så vidt vi kan se er det ofte lagt vekt på å ansette folk med riktig partitilhørighet og/eller riktig kjønn, og man har gjerne ansatt folk som har vært i, men ikke lenger har noen plass i politikken. I blant ser det også ut til at folk er ansatt fordi de er i slekt med sentrale politikere.

Statsråden varsler altså tiltak. Vi ser med spenning frem til disse tiltakene. Hva kan disse bestå i? Kanskje blir det snakk om kursing av de allerede utvalgte/ansatte slik at de skal bli bedre ledere? Vi er skeptiske til en slik ordning, vi har liten tro på at noe slikt vil fungere i det hele tatt.

En god leder er en kreativ person som kjenner fagfeltet godt, som er i stand ti å ta raske og riktige beslutninger, og som har den nødvendige autoritet til å gjennomføre dem. (Akkurat dette ser ut til å være stikk motsatt av de egenkaper norske politikere i dag har.) Vi kan heller ikke se at kjønn, slektsap med politikere og partitilhørighet bør være viktige ved ansettelser av ledere.

En god ledere må også sørge for at inntektene er større enn utgiftene. Dersom det ser ut til at det ikke blir slik, må han sørge for å øke inntektene ved øket salg eller ved å redusere utgiftene gjennom effektiviseringer. For statlige virksomheter er det ikke slik, der kan ledere i tilsvarende tilfeller i første omgang bare gå til staten og be om mer penger (slik for eksempel sykehusene gjør i disse dager).

Men denne type ledere kan som regel ikke fungere i en statlig virksomhet, slike virksomheter er som kjent slik at de må rette seg etter en kolossal mengde statlige direktiver og stadig nye rammebetingelser, og lederen må rette seg etter konsensus på alle viktige områder.

Med andre ord: statlige virksomheter vil nødvendigvis, både pga eierforholdet (staten eier og politikerne må derved bestemme) og rammebetingelsene i hovedsak tiltrekke seg en mennesketype som ikke vil fungere slik som gode ledere bør fungere.

Derfor vil det være slik at statlige ledere i hovedsak vil fortsette å være dårlige, og dette vil ramme alle som benytter de tjenester som det offentlige yter (om en virksomhet er statlig eller kommunal er ubetydelig i denne sammenhengen). Dette vil derfor ramme alle som benytte helsevesenet, alle som benytte skolene, og alle som benytter Folketrygden - og dette er jo alle innbyggere i Norge.

Det faktum at store virksomheter i dag er statlige og derfor i hovedsak blir ledet av dårlige ledere, det er noe som vil ramme oss alle.

Castro er gått av og vil dele plass, om ikke i Helevet så i historien, med kolleger som Lenin, Stalin, Hitler, Mao og Pol Pot.

Castro var diktator over Cuba i nesten 50 år, og pga hans sosialistiske politikk har folket levet i nød og fattigdom uten noen form for frihet.

I Cuba i dag er det utbredt fattigdom, mange går sultne og det er i menge tilfeller køer for å få kjøpt mat. Sykdommer som skyldes underernæring har begynt å vokse frem, og Cubas gratis helsevesen, som så mange i Vesten ser opp til som et ideal fordi det er gratis, har praktisk talt ingen mulighet til å helbrede noen i det hele tatt –helsetilbudet er gratis, men det man får for lav eller ingen betaling er også her som praktisk talt alltid ellers av dårlig kvalitet.

Det er heller ingen ytringsfrihet, og antall kjente politisk fanger på Cuba er mer enn 200.

Vi bringer noen sitater fra en artikkel om Cuba i Wall Street Journal:

"The problem is, saying what you think in Cuba can be dangerous. In 2002, Cuba imprisoned dozens of journalists who declared themselves dissidents and published criticisms of the regime -- many are still there. Most Cubans are so afraid of being labeled a critic that they are reluctant to utter the words "Fidel Castro" in public.

…fear and paranoia are key elements in the Castro government playbook to stay in power. Fear of Cuba's own secret police and fear of an imminent U.S. invasion are perennials. Fear leads Cubans to restrict what they say and do, …

The reason people feel more confident about openly complaining is economic, … The downturn of the early 1990s [da de mistet de store overføringene fra Sovjetunionen] forced Cuba to allow some private enterprise, such as letting people open small restaurants in their living rooms or rent out rooms. That, plus cash transfers from Cuban exiles, has made locals less reliant on the government for jobs. A measure of economic independence has brought a measure of political independence,...

….poverty [grew after] the collapse of Cuba's economic sponsor, the Soviet Union. In 1991, Mr. Castro declared a "special period" of drastic reductions in food and other rations. Average daily caloric intake fell by 40%. Eventually, optic neuritis, a rare eye disease caused by poor nutrition, swept the island." (Sitat slutt)

Som sagt, den mer enn 80 år gamle Castro er gått av, og han har overlatt styringen til yngre krefter, broren Raul, som bare er 76.

Meget snart vil Castro-perioden være over, og vi vil se folket juble i Havannas gater når friheten kommer.

Vi håper altså at cubanerne får frihet og den velstand som følger med.

Dessverre frykter vi at det lutfattige Cuba vil få så mye hjelp og støtte fra de rike land at landet raskt blir en velferdsstat med store støtteordninger, med et stort byråkrati, og med offentlige gratistilbud på alle viktige områder.

I så fall vil Cuba aldri ble et velstående land. Men i hvert fall vi cubanerne i en periode ha velstand, og de vil ha slike ting som politisk frihet. Men dessverre vil de antaglig velge å støtte en velferdsstat og legge skylden på kapitalismen når den viser seg ikke å føre til velstand.

Vi håper som sagt at cubanerne får frihet, men vi frykter at landet raskt vil bli like blodfattig og tafatt velferdsstat som de fleste land i Veste-Europa er blitt, og da er det ingen grunn til optimisme på lang sikt. Castro-epoken er død, men sosialismen (i form av velferdsstatmodellen) vakler videre.

”Billig strøm er en myte” er en overskrift i Aftenposten i dag. ”Norge er på Europa-toppen i dyr strøm” lyder ingressen. I artikkelen leser vi at pga. de store avgiftene er strømmen i Norge blant de dyreste i Europa. Artikkelen sammenligner prisen i Norge med prisen i andre land, bla. prisen i Bulgaria, hvor den er godt under halvparten av den norske. Bulgaria: 5,47 Euro pr 100 kWh, Norge: 13,61 Euro. Gjennomsnittet i Europa er 11,73 Euro.

Og vi som alltid har trodd at norsk strøm var den billigste i verden. Men som på så mange områder hvor vi tror at Norge er best, ligger vi langt dårligere an enn vi tror.

Nå er kanskje strømmen i Norge noe billigere enn undersøkelsen gir inntrykk av, dette fordi opplysningene ble innhentet på et tidspunkt da strømmen var spesielt dyr i Norge. Men at strømmen er dyr i Norge er opplagt.

Vi synes at strøm bør være billig, og det gjelder all annen energi. Energi brukes til å produsere alt det vi bruker og som gjør livet godt å leve, energi bruker vi når vi reiser. Vi bruker også energi når vi skal holde innetemperaturer på et behagelig nivå uansett hvor varmt eller kaldt det er ute.

Så strøm bør være billig. Hvordan får vi dette til? Jo, ved å ha et fritt marked mht produksjon, distribusjon, pris og salg av energi. Og den reneste og sikreste form for energiproduksjon har vi i atomkraft.

DLF går derfor inn for at det skal bli mulig å bygge atomkraftverk i Norge. Uansett bør hele energimarkedet dereguleres fullt og helt. Dvs. at alle avgifter må vekk, alle illegitime restriksjoner på bygging av kraftverk må fjernes, og alle offentlig eide kraftverk og Statkraft må privatiseres.

Hvis dette gjennomføres vil vi snart ha den reneste, sikreste og billigste energien i verden. Og det vi være meget bra for velstanden og for den enkeltes livsutfoldelse.

Hva skjer i Danmark? Eller, hvorfor skjer det? I den siste uken har ungdom, hovedsaklig med innvandrerbakgrunn, stiftet mer enn 200 branner i et titalls byer rundt omkring i Danmark. Skoler, barnehaver, bibliotek, biler og leiegårder er forsøkt brent ned, og i mange tilfeller har forsøkene vært vellykket.

Norske journalister har sagt at årsaken et danske aviser nylig valgte å trykke Muhammed-tegningene enda en gang, og dermed gjør de som de ofte gjør, de setter likhetstegn mellom innvandrer og muslim.

Disse ungdommene skal visstnok være misfornøyd med sin status i Danmark, de har lav eller ingen utdannelse, de har ikke jobb, de føler seg utenfor og maktesløse, og derfor svarer de naturlig nok med å sette fyr på biler og skoler i sitt nærmiljø.

La oss før vi går videre ha sagt det samme skjedde i Paris for et par år siden og det skjer også i Syd-Sverige, dette uten at Muhammed-tegningene hadde noe med det å gjøre.

Så hva har skjedd? Det har til alle tider vært folkeforflytninger, men ingen innvandrere er blitt møtte med så stor velvilje som de som kom til Europa de siste tiår. Enorme grupper innvandrere ble møtt med store støteordninger; de fikk mat, klær, hus, utdannelse, lommepenger, tilbud om jobb ellet trygd hvis de ikke fikk jobb. Praktisk talt alle i Vesten har vært genersøe og ettergivende overfor innvandrerne (selv om enkelte rasistiske overgrep mot dem også har forekommet).

De aller fleste innvandrere har klart seg godt. De aller fleste innvandrere lever bra liv med stabil inntekt og stabil jobb. Dette gjelder også mange muslimer.

Det er dog enkelte som ikke har fått jobb, og at disse etter hvert blir fortvilet er ikke å bli overasket over. Men hvorfor har de ikke fått jobb?

For å kunne få seg en jobb må man tilpasse seg et marked. Man må kunne språket, man må oppføre seg med respekt overfor de man arbeider med og overfor sine kunder, og man må ha en evne til å produsere noe som det er etterspørsel etter.

Det er her enkelte innvandrer har sviktet. Til tross for gratis skoletilbud og andre støttetiltak har de ikke villet integrere seg, de har ikke skaffet seg en utdannelse som innebærer at de kan være produktive, og de har ikke villet lære seg språket godt nok. Ofte er det også slik at dette ikke gjelder innvandrerne, men det gjelder deres barn.

Dessuten har et gjennomregulert og derved lite fleksibelt arbeidsmarket gjort det vanskeligere for enkelte å skaffe seg jobb, og når de som ikke får jobb ikke behøver å skaffe seg jobb fordi de kan leve på trygd, blir de enda mer satt utenfor det vanlige samfunn.

Så situasjonen er slik: unge muslimske menn med innvandrerbakgrunn som ikke respekterer det samfunn de lever i har ikke villet integrere seg, dvs. lære seg språket, skaffe seg utdannelse som er nødvendig for å få seg en god jobb, er blitt møtt med et stivbent arbeidsmarked og er blitt værende som trygdemottagere.

I tillegg, i og med at islam er blitt stadig sterkere de siste tiår, støtter mange av dem islam og dermed en del skikker som i Vesten oppfattes som barbariske (tvangsekteskap, æresdrap, motstand mot ytringsfrihet, etc.) Videre ser de ned på Vesten og betrakter det som gjennomført umoralsk. At mange i Vesten da etter hvert er blitt skeptiske til dem er da ikke overraskende.

Unge muslimer er i de siste år blitt mer militante, de protesterer mot det siviliserte samfunn i Vesten og vil ikke akseptere de verdier som finnes der, de vil ha et samfunn preget av sharia. Det vil de ikke klare med det første, men hvis de klarer å ødelegge viktige bestanddeler av det siviliserte samfunn, så ser det ut til at de er fornøyde med det i første omgang.

Men hva er problemet? Det er skadelig å ha et samfunn hvor folk har rett til å motta støtte fra staten, i slike tilfeller vil det alltid være noen som er misfornøyd fordi de ikke får mer enn de får (det er rimelig å anta at blant ildspåsetterne i Danmark finnes også de som mistet sitt kommunalt finansierte såkalte samfunnshus for noen måneder siden), og enkelte av de som er misfornøyde vil hevne seg ved å angripe ”samfunnet”.

Et annet problem er at kriminelle går fri, dvs. at de får svært lave straffer. Dersom alle hadde visst at en som satte fyr på en bil eller en skole ble tatt av politiet og fikk minst ti år i fengsel så vil vi tro at antall slike påsettelser ville ha vært meget lite. Og hvis politiet hadde kapasitet til å ta seg av slikt, og ikke måtte bruke mye ressurser på å kjempe mot narkotika, smuglig og skatteunndragelser, ville alle slike problemer være svært nær null. Hvis i tillegg ingen hadde krav på noe fra det offentlige (unntatt beskyttelse mot kriminelle), men hadde all rett til å jobbe i et fleksibelt, dvs. uregulert arbeidsmarked og fikk beholde det de tjente, ville en rekke andre faktorer som kunne utløse misnøye forsvinne.

Så de problemene vi ser i dag ser i Malmö, i København, og i en rekke andre byer, er et resultat av velferdsstaten. Kun en avvikling av velferdsstaten kan føre til at vi får løst dette problemet.

Det som trengs i aller første omgang er meget strenge straffer for ildspåsetterne. Vi vil dog tippe at dette ikke vil skje, vi vil tippe at det som vil skje er at de grupper som må har gjort opprør, dvs. hærvære og mordbrann, vil bi møtt med enda mer forståelse og enda flere støtteordninger, og at myndighetene vi bli enda mer ettergivende. Og dette er bokstavelig talt som å helle bensin på bålet.

Det gikk som det måtte gå. Statsråd Mauela Ramin Osmundsen gikk i går av som barne- og likestillingsminister. Dette skjedde etter at hun var blitt avslørt som en løgnaktig og korrupt person. Vi skal ikke gå i detaljer på denne prosessen her, den kan man lese om i tusenvis av avisartikler i den siste uken, bla. her, og i vår kommentar for et par dager siden.

Det som skjedde var at hun reelt sett sa opp et barneombud som hadde vært kritisk mot den sittende regjeringen for isteden å ansette en venninne i jobben, og at hun dels ikke la kortene på bordet om sitt forhold til denne venningen og dels lot være å fortelle statsministeren den hele og fulle sannhet om enkelte trinn i prosessen da han ba henne om det. Og ifølge Dagbladets forside i dag sa hun til en hun hadde snakket med under ansettelsesprosessen at ”Dette trenger ikke komme ut”, dvs. ”ikke fortelle noen om dette!”. Hun måtte gå av, og det var fullt ut som fortjent.

Men en annen som også fikk som han fortjente var statsminister Jens Stoltenberg. Han sa i går at ”denne dagen skulle jeg gjerne vært foruten”, og med dette mente han at en dag hvor han finner ut at en statsråd har løyet for ham, og dette kun et halvt døgn etter at han har gitt vedkommende statsråd sin fulle støtte og forsvart henne mot den kritiske journalistikken som pressen utsatte henne for, ikke er en god dag.

At regjeringen og statsministeren er svekket er opplagt, og dette er forøvrig en god ting.

Men sannheten er at Stoltenberg ved å ansette Ramin Osmundsen laget ris til egen bak.

Som kjent måtte Ramin Osmundsen for ikke lenge siden gå av fra sin lederstilling i UDI etter at det var blitt rimelig klart at hun hadde løyet om visse forhold internt i UDI.

Til tross for dette tar statsministeren henne inn i regjeringen ved omdannelsen i høst.

Stoltenberg skifter altså ut den rimelig dyktige (sett fra Arbeiderpartiets side) Karita Bekkemellem for å ansette Ramin Osmundsen. Hvorfor henne? Antagelig fordi Stoltenberg da ville kunne score høyt på alle kvoteringsindekser; venstresiden mener at kvotering er langt viktigere ved ansettelser enn å legge vekt på dyktighet og egnethet: Ramin Osmundsens er farvet, hun er kvinne, hun er innvandrer. (At Bekkemellem måtte overlate sin plass til en langt mindre egnet person er også uttrykk for en slags poetisk rettferdighet, Bekkemellem har også støttet alle mulige kvoteringsordninger, og her ble hun ersattet av en som scoret bedre på kvoteringsindeksene enn henne selv.)

Stoltenberg foretrakk å score et hat trick mht kvotering heller enn å legge vekt på dyktighet og egnethet, og han fikk som fortjent.

Og hvor blir det nå av Ramin Osmundsen? Hun vil neppe få noen viktig jobb i det private, og noen lederstilling i det offentlige vil hun neppe få. Så den eneste mulighet vi ser er at hun får en stilling i FN-systemet. Der vil hun drukne i et stadig voksende byråkrati og meningsløse konferanser, så dette er vel beste vi reelt sett kan håpe på. Og dette vil for henne være som fortjent.

Vi kom til å tenke på denne replikken fra slutten av filmen Spartacus da vi leste om den siste utviklingen i karikaturstriden i Danmark. Filmen handler om slaveopprøret mot romerne ca 70 f.Kr., og dets leder, slaven Spartacus. Opprøret ble slått ned, og romerne tar et meget stort antall fanger. Men de ønsker å finne lederen og sier til fangene noe slik som at ”Spartacus må melde seg, hvis ikke torturerer vi 1000 av dere”. Spartacus melder seg og sier ”Jeg er Spartacus”.

Men de andre fangene stiller seg solidarisk med ham og også de begynner å si ”Det er jeg som er Spartacus”, ”Nei, det er jeg som er Spartacus”, osv. Til slutt har alle fangene sagt at det er de som er Spartacus, og romerne kan ikke få tak i den ekte Spartacus, det er for mange å gå løs på. (Mer kjent er kanskje scenen fra Monty Pythons Life of Brian som parodierer denne scenen; mot slutten av denne filmen er det en scene hvor alle sier ”Det er jeg som er Brian!”)

Etter at det nylig ble fremsatt drapstrusler mot en av de tegnerne som laget en av de opprinnelige Muhammedtegningene, har dansk presse stilt seg solidarisk med tegnerne og med den avisen som første gang publiserte dem, Jyllands Posten, og publisert tegningene.

Vi synes dette er riktig. De som angriper ytringsfriheten, de som fremsetter trusler mot tegnere og aviser bør få vite, og dette må sies så kraftig som overhode mulig, at de ikke har noen rett til å stanse ytringer de ikke liker. Og alle som fremsetter reelle trusler mot tegnere og aviser må fengsles! Mao. alle muslimer som ytrer reelle trusler mot tegnerne eller avisene hvor tegningene publiseres bør fengsles. Videre bør miljøer hvor slike trusler kan oppstå, overvåkes.

Dette er det eneste som kan beskytte ytringsfriheten. Dersom man velger motsatt vei, dersom man lar være å publisere ting som enkelte mener er støtende, er veien meget kort til at ytringsfriheten blir borte.

Vi støtter derfor de danske tegnere og de danske avisene som nå publiserer tegningene.

Norske redaktører står i mindre grad enn sine danske kolleger opp for ytringsfriheten, men det er bedre enn sist. Da ble karikaturene sladdet når de ble vist i norske avsier og i NRK (i hvert fall etter at striden brøt ut), men nå er de i flere norske aviser gjengitt i faksimile i reportasjer om saken.

Vi vil bare til slutt nevne at da Life of Brian kom ble den først forbudt i Norge fordi den var blasfemisk, og da var det kristne grupper som krevet forbud.

Ytringsfriheten er ikke automatisk, man må hele tiden slå vakt om den og slå tilbake alle angrep på den. Det danskene gjør nå er beundringsverdig. Vi håper at de norske redaktørene følger etter. Det bør bli så mange som har publisert tegningene at de militante muslimene må gi opp og bare innrømme nederlaget, slik romerne måtte da alle sa at de var Spartacus.

Dersom eieren av et privat firma ansetter slektninger, venner og bekjente i sin badrift så har han all rett til dette. Hvis de viser seg å være lite dyktige så er det eieren selv/firmaet det går ut over, så det er han selv som må ta konsekvensene.

Annerledes er det med stillinger i det offentlige. Dersom de som har makt til det ansetter lite dyktige venner og bekjente så er det skattebetalerne og de som skal motta tjenester fra det offentlige som lider under det. Allikevel har det i Norge pågått slik i flere tiår. Spesielt har Arbeiderpartiets folk være flinke til å ansett barn, venner, slektninger, ektefeller (både tidligere og nåværende)i viktige stillinger uten at det har vært klart at de var dyktige.

Men svært sjelden er dette gjort så åpenbart og klønete som i statsråd Manuela Ramin Osmundsens ansettelse av nytt barneombud. (VG skriver om saken her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=510882.)

For det første fikk det forrige ombudet ikke fornyet sitt åremål, slik alle tidligere barneombud har fått. (Det tidligere barneombudet har flere ganger kommet med kritikk av utspill som regjeringen hadde kommet med.) For det annet ansatte Osmundsen som nytt barneombud en av sine omgangvenner – og dette i en stilling som har som en viktig oppgave å passe på hva hennes eget departement gjør.

For det tredje ser det ut til at Osmundsen er blitt drevet fra skanse til skanse mht de opplysningene hun har gitt om sitt forhold til det nyutnevnte barneombudet: det er blitt stadig tydeligere at de her hatt mer omgang enn Osmundsen opprinnelig ga uttrykk for.

For det fjerde var det slik at det nyutnevnte barneombudet ønsket å trekke sin søknad, men etter en middag med Osmundsen opprettholdt hun søknaden.

Og for det femte: når det nye barneombudet ble utnevnt la Osmundsen vekt på hennes juridiske kompetanse, noe som ikke var vektlagt da stillingen ble utlyst!

Før vi avslutter vil vi minne om at statsråd Osmunsden har vært i hard vær tidligere. Vi siterer fra vår kommentar 26. mai 2006:

”Ramin-Osmundsen søkte permisjon fra stillingen som leder [hun var da nyutnevnt leder i UDI] da denne saken ble kjent. Hun hadde da sittet i stillingen i kun noen timer. Umiddelbart etter at granskningskommisjonen - Graver-utvalget - la frem sin innstilling tidligere i denne uken, hvor det med nesten klare ord sies at Ramin-Osmundsen ikke snakket sant da hun fortalte at hun ikke kjente til den praksis som UDI førte mens hun var nestleder, gikk hun av som leder i UDI. (Ramin-Osmundsen benekter fortsatt at hun kjente til denne praksisen). I samme sekund Graver-utvalget legger frem sin innstilling får hun en ny toppjobb i UD, hvor hun "skal lede UDs arbeid med migrasjon og utvikling" (Aftenposten 24/5). Den som ville ha henne til stillingen var tidligere SV-leder, nå utviklingsminister, Erik Solheim.

Dessuten har tidligere statsminister og Høyre-nestor Kåre Willoch engasjert seg til forsvar for Osmundsen. "Han mener Graver-utvalget konkluderer uriktig når de mener at en nestleder skulle ha grepet inn overfor en leder som tar en rikelig del av porteføljen [sic]" (Aftenposten 24/5). Ramin-Osmundsen er gift med Terje Osmundsen, som gjennom en årrekke var en av Willochs aller nærmest medarbeidere.

Så, enten er Ramin-Osmundsen helt ukjent med en utbredt praksis i et direktorat hvor hun er nestleder, eller så lyver hun det norske folk rett opp i ansiktet. Og det er noen her som lyver: "Trygve Nordby har hele tiden sagt at Ramin-Osmundsen var kjent med den nye praksisen" – så enten lyver Nordby, eller så lyver Ramin-Osmundsen.” (sitat slutt).

Vi synes ikke det er mer å si om dette annet enn at statsråd Osmundsen er en belastning for regjeringen, og spørsmålet er: er det å ha en farvet innvandrerkvinne i regjeringen viktigere for statsminister Stoltenberg enn å ha en statsråd som man kan ha tillit til?

Politikere som benekter menneskeskapt global oppvarming bør fengsles, mener videnskapsmannen David Suzuki. Under overskruften “Jail politicians who ignore climate science” i National Post nylig leser vi følgende: “Prominent scientist David Suzuki says that people should look for a way to hold politicians who ignore climate change science legally responsible.

David Suzuki has called for political leaders to be thrown in jail for ignoring the science behind climate change.

At a Montreal conference last Thursday, the prominent scientist, broadcaster and Order of Canada recipient exhorted a packed house of 600 to hold politicians legally accountable for what he called an intergenerational crime….. Dr. Suzuki reportedly made similar remarks in an address at the University of Toronto last month.”

Nå står det i artikkelen at en talsmann for Suzuki sier at forslaget ikke er alvorlig ment, men det er meget illevarslende at slike forslag i det hele tatt kommer fra presumptivt seriøse miljøer.

La oss før vi går videre si at slike utspill i disse tider er noe overraskende, det er jo flere steder i verden hvor det i det siste har vært kaldere enn på lenge (i Kina, i Afghanistan, i USA, etc.), og stadig oftere ser vi bekreftelser på teorien om at det er solaktivitet som styrer klimaet, ett eksempel ligger her: http://www.popularmechanics.com/science/earth/4248062.html

Politikk handler om at staten skal gjøre det som er mest moralsk og hindre det som er mest umoralsk. Forskjellige moralske prinsipper fører da til forskjellige politiske ideologier, og disse igjen har ulike syn på hva staten skal gjøre.

Nå har seriøse folk allerede sagt at det er umoralsk å betvile at det nå pågår en menneskeskapt global oppvarming. Som kjent var det Gro Harlem Brundtland som gikk ut med dette for noen måneder siden.

Dersom det blir en utbredt oppfatning at det er umoralsk å betvile påstandene om menneskeskapt global oppvarming er veien kort til å gå inn for politiske tiltak for å hindre dissidentene i å komme til orde.

La oss også ha sagt at vi ikke tror at det er fare for at de som hevder at klimavariasjoner er et naturlig fenomen vil bli kastet i fengsel slik Suzuki ønsker, men vi vil benytte anledningen til å si ifra at slike krefter som Brundtland og Suzuki representerer finnes, at alle bør stå sammen imot slike utspill og verne om ytringsfriheten.

Uansett, vi i DLF komme ikke til å la oss kneble, vi kommer til å si det som er sant uansett hvilke trusler og beskyldninger vi blir møtt med.

Islam blir stadig sterkere, og de fleste europeere blir stadig mer ettergivende. Noen eksempler: I Tyrkia er forbudet mot å bruke hijab på universitetene i ferd med å bli opphevet (forslaget er ikke endelig vedtatt, men det at forslaget i det hele tatt kom tyder på at islam blir sterkere), erkebiskopen av Canterbury, Dr Rowan Williams, har uttalt England må akseptere at noen av innbyggerne ikke forholder seg til det vanlige lovverket og at de derfor bør kunne underordnes en sharia-lovgivning, et galleri i Oslo her sagt nei til å utstille tre tegninger av Lars Vilks, dette åpenbart fordi Vilks tidligere har publisert karikaturtegninger av Muhammed. Iran har nylig testet en bærerakett for atomvåpen, Kavosghar-1, en rakett som kan nå Europa.

Det siste er at Tyrkias statsminister Recep Erdogan under et besøk i Tyskland foreslo at det skal bygges tyrkiske videregående skoler og universiteter i Tyskland, at disse skal benytte tyrkiske lærere, og at dette skal finansieres over Tyrkias statsbudsjett.

Vi er sterkt imot denne økende tilstedeværelse av islam i Europa. Islam er ikke forenlig med frihet, dvs. en kultur hvor islam står sterkt vil ha liten frihet.

Men islam i seg selv er relativt lite farlig, det som er farligst er den ettergivenhet som Vesten viser. På punkt etter punkt gir Vestens ledere etter for press fra islam, og befolkningen er nesten like ettergivende som lederne. Hvis dette fortsetter vil vi om ikke lenge ha et Eurabia, et Europa preget av islam og da med stadig mindre frihet og stadig lavere velstand. I et slikt Eurabia vil ikke-muslimer har en mindreverdig status, en såkalt dhimmi-status.

At muslimske organisasjoner har konkrete planer for å overta Europa er velkjent, og de legger ikke lenger skjul på det:

"”En krigserklæring mod Europa´s befolkning”

SIDSTE ÅR FANDT EN konference om den såkaldte euroislam sted i Wien. De prominente muslimske delegerede formulerede her en fælles fremtidsvision om et islamisk behersket Europa. Mustafa Ceric, den bosniske stormufti, udmalede ved samme lejlighed “en kommende islamisk æra, der med forbillede i det mauriske Spanien og det osmanniske Sydeuropa skal afløse kristendommen”.

Blandt deltagerne var også den allestedsnærværende professor Tariq Ramadan. Han mente, at euroislams mere langsigtede hensigter helst skal skjules for offentligheden.

Ellers enedes man på mødet om, at det første mål, der skal forfølges, er indførelsen af islamisk religionsret (sharia) i Europa, “til at begynde med i det mindste som parallelret til den nationale retsorden i de europæiske stater”. Om indholdet af sharia besluttede man så vidt muligt at undgå offentlig diskussion.

Det Muslimske Brorskaps åndelige leder Yusuf al-Qaradawi har offentlig uttalt at islam skal erobre Europa:
http://www.memri.org/bin/articles.cgi?Area=sd&ID=SP44702" (sitat slutt)

Men la oss også si at Vesten er sterk, og at når Vesten tar seg sammen og velger å ta opp kampen, da er Vesten uslåelig. Dette fikk både nazismen og kommunismen merke - land som dyrket disse ideologiene forsøkte seg i det tyvende århundre på Vesten, men ble slått tilbake. Det er å håpe at Vesten igjen kan ruste seg opp og stå imot det angrepet fra islam som er blitt stadig sterkere siden ca 1980. Og den viktigste opprustningen må skje på de idemessige område: vi må sterkt stå på Vesten verdier: individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, politisk frihet (inludert markedsøkonomi, frihandel, rettsstat, skille kirke/stat, likhet for loven, etc.), dette i motsetning til kollektivisme, irrasjonalitet/religion, politisk ufrihet, en statsdirigert økonomi og diktatur.

Dersom det idemessige grunnlag for Vestens frihet står sterkt, vil man ha alle de midler som er nødvendige for å stå imot angrepet fra islam. Men uten dette er man forsvarsløs.

Tidligere var det slik at statsansatte som var på reise i utlandet fikk dekket et beløp per natt til overnatting, uavhengig av hvor dyrt det leide hotellrommet var. Man fikk for eksempel dekket kr 1200 per natt (satsen varierte med hvor i verden man overnattet, men dette er irrelevant for vårt poeng), og hvis hotellet kostet kr 900 fikk man beholde de 300 kr som ble til overs.

De som ville bo godt valgte dyre hoteller, mens de som ikke brød seg om standarden på hotellet og valgte billige hoteller fikk noe hundre kr ekstra per natt de var i utlandet som et skattefritt pluss på inntekten. Dette systemet ble fulgt i alle år, og mange var fornøyde med det. La oss også skyte inn at dette ikke gjaldt mange personer, det er svært få som reiser utenlands for staten og som oppnådde denne lille fordelen ved å velge billige hoteller.

Men nå er det kommet en endring. Nå er det blitt slik at dersom man velger billig hotell og derved sparer none hundrelapper, så skal dette heretter oppgis som skattbar inntekt. Den som velger et billig hotell må skatte av det han sparer ved dette. Dessuten må arbeidsgiveren betale arbeidsgiveravgift av denne ”ekstrainntekten”.

Vi tar et talleksempel. En statsansatt er på et fem dagers oppdrag i utlandet. Statens satser innebærer at han får kr 6000 til dekning av hotell. Dersom han velger et hotell som koster 4000, vil han få en ekstrainntekt på kr 2000. Med den nye ordningen skal han skatte av dette, og hans arbeidsgiver må betale arbeidsgiveravgift etc. for denne ekstralønnen til den ansatte.

Hva er grunnen til at vi tar opp dette? Jo, vi vil tro at dette illustrere mentaliteten til en del ansatte i finansdepartementet: de leter med lys og lykte etter ting og forhold som de kan skattelegge, og går inn for å skattlegge alt som kan oppfattes som en urettmessig fordel – dette uansett om det vil gi staten større inntekter eller ikke.

Denne nye ordningen vil antagelig føre til at de fleste velger så dyre hoteller som satsene tillater, og for de som ikke gjør dette vil ordningen medføre så mye merarbeid for de involverte, spesielt for arbeidsgiveren, at vinningen går opp i spinningen.

Men det som er ille er at det i finansdepartementet finnes folk som nærmest har som sin misjon å lete etter alt som smaker av ikke-regulære fordeler, og som forsøker å stanse det.

Vi er sterkt misfornøyd med en slik mentalitet. Det er slike mentaliteter som fører til skade og ødeleggelse av all velvilje mellom mennesker. Vi synes dette er smålig, vi foretrekker raushet, velvilje og generøsitet. Men dagens system fremmer smålighet på alle områder.

Denne saken er i seg selv liten, men det den illustrerer er ille, virkelig ille.

Kanskje vår overskrift i dag er noe overdrevet, den antyder at det fortsatt er mulig å redusere friheten i Norge. Ja, vi har nærmest total ytringsfrihet, men på alle andre områder er friheten svært liten.

Makthaverne arbeider allikevel for å stamme til enda mer på områder hvor dette er mulig. Det siste vi så var i Aftenposten for et par dager siden:

”Landbruks- og matminister Terje Riis-Johansen (Sp) vil skjerpe inn boplikten, og utmarkseiendommer blir også omfattet av regelendringene.

I dag er det ingen boplikt knyttet til utmarkseiendommer. Det vil Riis-Johansen gjøre noe med.

– Vi vil sikre aktiviteter, bosetning og verdiskaping i lokalsamfunnene, og vi setter derfor i gang et arbeid for å finne fram til gode løsninger, sier Terje Riis-Johansen (Sp) til Nationen. …

Han sier innstrammingen ikke blir innført fordi folk sikrer seg verdifulle eiendommer. Målet er å sikre lokal tilhørighet, forklarer ministeren, og viser til at verdien på utmarkseiendommer har steget kraftig de siste årene. …" (sitat slutt).

Frihet er retten til fullt ut å disponere det man eier og det man tjener. Eier man en eiendom, har man i et fritt samfunn rett til å bruke den til der man vil (så lenge det er fredelig og så lenge det ikke bryter allerede inngåtte kontrakter): man har rett til å bo der, man har rett til å drive eiendommen (hvis det for eksempel er en landbrukseiendom), man har rett til å selge den til hvem man vi, og man har rett til å la den stå der.

Mao., i et fritt samfunn er det ingen statlig pålagt bo- og driveplikt. Et slikt pålegg er en grov krenkelse av eiendomsretten, og er uforenlig med et sivilisert samfunn: statlige krenkelser av eiendomsretten vil alltid drive de som rammes over i lovstridige handlinger, og jo større krenkelsen er jo flere vil begå lovbrudd. Denne ytterligere innkrenkelsen av bo- og driveplikten vil føre til at enda flere lager jukse-ordninger for å slippe unna, og det vil føre til at respekten for lov og rett synker ytterligere. Den vil også føre til øket politikerforakt (noe som dagens politikere fortjener, men som er et uttrykk for et samfunn i forfall).

DLF er sterkt imot denne ytterligere innskrenkningen av eiendomsretten. DLF vil oppheve alle stalige restriksjoner på privat eiendomsrett.

At Fritz Moen to ganger ble dømt for drap han ikke hadde begått er en kolossal skandale, og en gigantisk skamplett på norsk rettspleie.

Politifolk og dommere må – i beste fall – ha gjort en elendig jobb i denne saken. En av de politimennene som ifølge Moens forsvarer privatetterforsker Tore Sandberg opptrådte uredelig i forbindelse med gjenopptagelsen av denne sakene ble nylig politianmeldt, men saken ble ikke overraskende henlagt.

Men nå skjer noe nytt: Tore Sandberg har fått Stortinget (dvs. Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité) til å åpne for at det kan bli riksrett mot de tre dommerne i Høyesterett som nektet Moen å få gjenopptatt en av sakene.

Vi siterer fra Aftenposten: ”Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité åpner sak for å vurdere om tre navngitte høyesterettsdommere skal tiltales for riksrett for sin handlemåte i Fritz Moen-saken.

En samlet kontrollkomite står bak beslutningen om å be Stortinget i plenum om å vurdere om det skal nedsettes en ansvarskommisjon.

Det er denne kommisjonen som eventuelt tar stilling til om det skal tas ut tiltale for riksrett mot høyesterettsdommerne.

– Dette er et historisk vedtak. Det er første skritt i behandling av om det skal reises riksrett eller ikke, sier kontroll og konstitusjonskomiteens leder, Øystein Djupedal til adressa.no.

Dobbeltdrapsdømte Fritz Moen ble - i 2004 og 2006 - frikjent for de to drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad, som han sonet 18,5 år for. Selv døde Moen i 2005, ett år før han frikjent for Torunn-drapet. Sigrid-drapet ble han frikjent for i 2003. Høyesteretts kjæremålsutvalg tillot i 2003 kun gjenopptakelse av Sigrid-saken, men avviste altså Torunn-saken.

Privatetterforsker Tore Sandberg anmeldte i 2006 de tre høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Karen Bruzelius og Eilert Stang Lund for å få vurdert om de tre hadde gjort seg skyldig i grov uforstand i tjenesten, og for å ha handlet mot bedre vitende. Privatetterforsker Tore Sandberg anmeldte de tre dommerne for å ha unnlatt å ta med vitneuttalelser i Torunn-saken.

Sandberg mener bevisene ville ført til at Moen hadde blitt frikjent og kvitt stemplet som drapsmann før han døde. Bakgrunnen var at de i 2003, under behandling av gjenopptakelsesbegjæringen av de to studentdrapene i Trondheim, bare tillot gjenopptakelse av Sigrid-saken og avviste Torunn-saken. Sandberg har begrunnet sin anmeldelse med at dommerne unnlot å ta med vitneutsagnene som Sandberg mener beviser at Moen ikke kunne være Torunn Finstads drapsmann.

Stortinget ba før jul de tre høyesterettsdommerne Magnus Matningsdal, Karin Bruzelius og Eilert Stang Lund om en forklaring på anklagene fra Sandberg, hvis dommerne ønsket det. Dommerne svarte Stortinget, men avviste at de hadde oversett viktige bevis, slik Sandberg påstår” (sitat slutt).

La oss skyte inn at vi kun kjenner saken fra pressen og fra Sandbergs bok, men med dette muligens noe vinklede utgangspunkt ser det ut som om hele det norske rettsapparat – politifolk, etterforskere, påtalemyndighet, dommere på alle nivåer - sviktet grovt i denne saken.

At dette må etterforskes grundig og komme til avgjørelse i en rettsprosess er etter vårt syn opplagt.

Det er også slik at riksrett er en institusjon som svært sjelden er brukt – forrige gang var mer enn 80 år siden. Det er viktig at også de som er i rettsapparatet blir kontrollert og evt. stilt til ansvar i en rettsprosess hvis de har gjort noe galt, og vi har grunn til å mistenke at riksrett ikke er blitt brukt så ofte som den burde ha blitt anvendt. At det nå iverksettes en prosess som skal ha som mål å undersøke hvorvidt dommere i en norsk rett har gjort noe straffbart er historisk.

Vi vil også tilføye at tilliten til det norske rettsapparat burde være langt bedre enn den er, det norske rettvesen har gang på gang sviktet, og dette gjelder ikke bare i store saker som Moen-saken og Liland-saken, men også i en rekke mindre saker hvor dommer i norsk rettsapparat er blitt opphevet når de er blitt brakt inn for menneskerettighetsdomstolen. Det er også blitt slik at det er nærmest umulig å få gjennomslag i rettsapparatet dersom man saksøker staten, noe det svært ofte er grunnlag for, dette fordi den norske staten er innblandet i praktisk talt alt som skjer i det norske samfunnet.

Det er ille at staten er blitt så stor, ja, nærmest altomfattende (den driver skoler, sykehus og pensjonsordninger, den regulerer hele nærings- og arbeidslivet, den har store eierandeler i utallige bedrifter, osv.) Dette medfører at staten, som har som legitim rolle å drive rettsapparatet, i et stort antall rettssaker blir sittende både som spiller og dommer. At de enkelte dommere da ofte vil ha vanskelig for å dømme imot staten burde være opplagt.

Tilbake til den konkrete saken: vi er i tvil om at Stortinget vil reise riksrettstiltale mot de tre dommerne, og dersom dette skjer er vi ganske overbevist om at de ikke vil bli dømt. Men Fritz Moen ble utsatt for et av de verste justismord som verden noen gang har satt: han var sterkt fysisk handikappet og ble to ganger dømt for drap han ikke hadde begått. Det må som vi sa innledningsvis i beste fall ha blitt vist stor inkompetanse her, og det vil være ille hvis ingen i det norske rettsapparat blir stilt til ansvar for dette.

I dag er det “super-tirsdag”: I 24 amerikanske delstater er det nominasjonsvalg for å velge kandidater til høstens presidentvalg.

På republikansk side ser løpet ut til å være kjørt: John McCain leder alle meningsmålinger, og alt tyder på at han blir den republikanske kandidaten i november.

Men hvem er han? Hva står han for? Vi skal kort svare på dette spørsmålet i det som kommer. McCain, som nå er 71 år gammel, var krigsfange i Nord-Vietnam, og kaste seg på politikken etter at han ble satt fri. Han har vært senator i mange år, og forsøkte også å bli presidentkandidat i 2000. Da ble han sjanser ødelagt av en svertekampanje igangsatt av Karl Rove.

Men etter en svak start i årets valgkamp leder han nå klart over de andre kandidatene.

Men hva mener han? Han er god på krigen mot militant islam. Han ønsker å intensivere kampen, og dette er en god ting. Han var tilhenger av ”the surge” (økningen av antallet amerikanske soldater i Irak, en økning som har ført til en kraftig reduksjon i angrepene mot sivile irakere utført av militante muslimer) lenge før president Bush gjennomførte den, ja, til å begynne ble den omtalt som ”the McCain surge”, men da denne vise seg å være en suksess droppet alle prefisket og snakker må kun om ”the surge”.

Han har godtatt at menneskelig aktivitet forårsaker en forsterket drivhuseffekt, og vil innføre kraftige restriksjoner på alt som har energiproduksjon å gjøre.

Han ønsker forbud mot oljeleting i øde områder av Alaska.

Han vurderte seriøst å bli visepresidentkandidat for demokraten John Kerry i 2004.

Han er en av de ivrigste forkjemperne for “campaign finance reform” som essensielt sett innebærer at private ikke kan benytte egne penger for å fremme politisk kandidater. Dette er egentlige en innskrenkning av ytringsfriheten.

Han stemte imot president Bushs skattelettelser.

Han er motstander av kvinners rett til selvbestemt abort.

I debatter med den andre kandidaten som fortsatt er med i racet, forretningsmannen Mitt Romney, angrep han Romney fordi han bare hadde vært en forretningsmann og hevdet at hans egen ledererfaring var overlegen fordi hans motiv ikke var profitt, men patriotisme. Videre, McCain omtaler nå Romney som en ”manager for profit”, og som en som bruker sine millioner for å skaffe seg politisk makt.

La oss skyte inn at McCain også er rik, men han har ikke skaffet seg en formue ved hardt arbeid, han har giftet seg til penger. McCain mener antagelig at dette er en mer høyverdig måte å skaffe seg penger på enn å arbeide for dem.

McCain har angrepet legemiddelindustrien og beskrevet lederne som ”bad guys” som benytter politisk innflydelse på bekostning av ”the little guy”. Han synes også at det er helt greit at amerikanske sykehus kjøper medisiner fra Canada, hvor de pga prisreguleringer er billigere enn i USA. Dette er selvsagt svært skadelig for de firmaene som utvikler og produserer legemidlene (og disse er selvsagt ikke canadiske, de er amerikanske).

Som man ser ligger McCain godt til venstre. Bortsett fra mht krigen mot militant islam kunne han like gjerne vært demokrat.

Kan han vinne presidentvalget? På TV virker han som en hyggelig og jovial kar, og slik teller når en leder skal velges. Mht standpunktene appellerer han godt til velgerne i sentrum, men disse vil også føre til at han vil miste en del konservative velgere.

Det som antagelig kommer til å skje er at han vil gi uttrykk for enkelte mer konservative standpunkter i valgkampen, vil vinne stemmer på det og bli valgt, og så følge den linjen vi har beskrevet ovenfor når han blir president.

Det skulle være unødvendig å si at en president McCain vil bli en ulykke for USA.

”Det er ingen krise i norsk skole” sier kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell på Aftenpostens førsteside i går. Ham om det. Onsdag brakte samme avis følgende nyhet på førstesiden: Over bilder av sosialisttyrannene Mao, Pol Pot og Stalin sto det at norske skoleelever ikke aner hvem disse tre var og hva de sto for.

Det skulle være helt unødvendig å påpeke de problemer som finnes i norsk skole, dette er velkjent. Til tross for at vi er et av verdens rikeste land, og til tross for at vi er blant de land i verden som bruker aller mest penger på skolen pr elev, scorer norske elver midt på treet i flere undersøkelser som tester elvenes kunnskapsnivå.

Dette VG-oppslaget er fra 2004, men utviklingen har fortsatt i samme retning siden da: ”Norske elever gjør det stadig dårligere. Norske elever gjør det enda dårligere i matematikk og naturfag enn for tre år siden. Det viser OECD-undersøkelsen PISA, som offentliggjøres mandag.

Til tross for at Norge er blant landene som bruker mest penger på skole, rykker Norge ned fra en 17. til en 19. plass. I naturfag er fallet enda større: I 2001 lå Norge på en 13. plass, men har i årets undersøkelse falt ut av lista over de 20 beste, viser tall offentliggjort i det østerrikske ukemagasinet Profil.”

Hvorfor er det blitt slik? Aftenpostens Ulf Andenæs kommenterer dette i dag slik: ” I 1950-tallets norske skole … lærte vi tekster utenat og fikk straff når vi var slemme. De beste av lærerne overførte kunnskap i rolige klasserom med en evne til muntlig fortelling som betydde at noe sitter som spikret den dag i dag.

Hvorfor fikk kursen en vending i Norge så ulik andre land? Her er et forslag til forklaring: Da ungdomsopprøret satte inn på 1960-tallet, gikk det som en bølge over den vestlige verden. Senere trakk bølgen seg tilbake i de fleste av landene, fordi tradisjonen var så robust at den overlevde. I Norge, derimot, var tradisjonen så spinkel at sekstiåtterne og deres verdier tok over, ikke bare i skolen, men tvers over det kulturelle og intellektuelle liv. Holdningene fra 1968 festet grepet, etter hvert som de unge fra den gang tok over institusjonene.”

Og hva innebar dette? Jo, en nedvurdering av kunnskap, rettsskrivning, orden, respekt, osv.

Vi skal i denne omgang slutte her, men for den som er i tvil om at problemene i norsk skole er alvorlige vil vi si at dersom dere ser etter om noen år vil krisetegnene da ha blitt enda tydeligere, og dette gjelder uansett hvem som sitter i regjering. Og slik vil det fortsette så lenge skolen er drevet av det offentlige og finansiert over skatteseddelen.

Enda en gang debatteres pensjonene. Et av de siste utspillene fra regjeringen i dens forsøk på å hindre den økonomiske katastrofen som en videreføring av dagens system nødvendigvis vil medføre er at de vil at de som står i jobb til de er 70 skal få dobbelt så stor pensjon som de som går av når de er 62. Ap-toppene er for, mens SV og fagbevegelsen er imot (eller later som om de ikke forstår hvorfor slike reformer er nødvendige).

Dagens pensjonssystem ble innført for flere tiår siden, med tverrpolitisk støtte: både de borgerlige og sosialistene ønsket dette offentlige systemet som skulle gi alle pensjon etter hvor lenge de hadde arbeidet. Da var det få gamle, de levde ikke spesielt lenge, og datidens økonomer trodde at dette systemet ville være levedyktig over tid.

Men det var det ikke: de gamle ble flere og de levde lenger. Samtidig ble antallet yrkesaktive mindre i forhold til befolkningen, dette fordi legene var for villige til å stille diagnoser som medførte at unge mennesker ble uføre og kunne leve på en form for pensjon eller attføring eller lignende – i dag lever innpå 800 000 nordmenn i arbeidsfør alder på en eller annen form for trygd, attføring, pensjon eller lignende.

Snart så enkelte i Ap at dette bar galt av sted, og de har en rekke ganger forsøkt å gjennomføre reformer, reformer som alle ville innbære en mindre generøs pensjon – et eksempel var endringer i formelen for opptjening: når flere år skulle telle med ble gjennomsnittet lavere, og pensjonen ville bli dårligere. Men dette ble møtt med motstand, men til slutt gjennomført.

VG har en samleside om pensjonsreformene her: http://www.vg.no/nyheter/okonomi/spesial.php?id=806

Et av hovedslagene i dag står om AFP – avtalefestet pensjon, som i hovedsak innebærer at man kan gå av når man er 62 og stort sett få samme pensjon som om man hadde gått av når man var 67. Det dagens hovedstrid står om er at det foreslås kraftige innskrenkninger i denne ordningen. LO-lederen garanterer allikevel i E24 at det ikke vil bli innskrenkninger i AFP-ordningen: ”LO-leder Roar Flåthen garanterer overfor VG at alle som er slitne skal få gå av med AFP-pensjon ved 62 og 63 år, og beholde dagens AFP-pensjonsnivå.” Dette er en garanti som er null verd.

Venstresiden kjemper altså innbitt imot alle endringer, de vil at dagens generøse ordninger skal opprettholdes eller helst bli enda mer generøse.

Men alle burde forstå at dagens ordning ikke kan opprettholdes særlig lenge. Vi regner med at det ikke vil komme merkbare reformer før de tvinger seg frem av seg selv – politikerne er alt for tafatte til å gjennomføre kraftige innskrenkninger før de er absolutt nødt. Inntil da vil de som har pensjon kunne leve svært godt på den, mens de som kommer etter vil få en kraftig reduksjon av forventet levestandard i sin pensjonisttilværelse i forhold til de som blir pensjonister i de neste år. Det er dette som man kan forvente: noen ser farene, de sier ifra men får ikke gjennomslag, og så bærer det mot stupet før man må ta en kraftig sving for å unngå å falle utenfor. Mao. pensjonssystemet vil fungere i kanskje et par tiår til, og så vil det komme kraftige endringer.

Dersom man hadde hatt fullt ut private pensjonsforsikringer ville alt dette ha vært unngått.