”-Nå vil vi ikke mer!” sa politifolkene på Dagsrevyen i går. Saken tok for seg beredskapen i politiet: det ble fortalt at et stort antall politifolk alltid er i beredskap og må rykke ut umiddelbart når som helst på døgnet dersom det skulle skje noe som gjør en stor politiinnsats nødvendig (et stort ran, en gisselsituasjon, etc.). Dette høres greit nok ut, men poenget er at dette har vært fullstendig ubetalt!

I mange år har politifolk vært i beredskap på fritiden uten å få betaling, og det var dette de nå var lei av. Så fra nå av ville de la jobb-mobilen ligge igjen på jobben når de gikk for dagen, og de ville ikke lenger rykke ut i fritiden. En polititillitsmann uttalte i reportasjen at de i mange år hadde lagt ned et stort dugnadsarbeide, men siden myndighetene viste så lite forståelse er dette nå slutt.

Dette er en helt uholdbar situasjon. Vi må alltid ha tilgjenglig en tilstrekkelig politistyrke, og staten må betale det dette koster.

Det er mer enn tragisk at staten gjør en mengde ting som den ikke skal gjøre - og gjør dette dyrt og dårlig, og så gjør den ikke det den skal gjøre, nemlig å drive en politistyrke som kan beskytte oss mot kriminelle og sørge for at forbrytere blir arrestert og stilt for retten.

Dette er som sagt en ekstremt uholdbar situasjon. Vi er meget takknemlige overfor de politifolkene som uten kompensasjon i alle år har vært gratis i beredskap, men vi synes et krav om økonomisk godtgjørelse for å være i beredskap er helt legitimt.

Staten må rydde opp i dette så raskt som overhode mulig! En situasjon hvor politiet ikke har reserver å trekke på om behovet skulle oppstå er totalt uakseptabel.

Vi kom forleden over en gammel avis og la merke till noe spesielt: Avisen (Dagbladet for 2/1-08) innholdt en rekke debattinnspill om flere viktige spørsmål.

På førstesiden leser vi følgende: ”Uføreeksplosjon truer Norge: lavere velferd eller høyere skatter”. Inne i avisen er det en kronikk om ”Middelmåtig forskning” og den innholder forslag til løsning, et annet sted er det et innlegg om kvotering til jobber: enkelte som kvoteres ber om at de ikke skal bli stakkarsliggjort. Det er flere, men la oss holde oss til disse: På svært viktige områder er det problemer, og tilsynelatende velutdannede mennesker skriver lange debattinnlegg hvor de påpeker feil og kommer med forslag til løsning. La oss før vi går videre nevne at alle disse områdene er statlige.

La oss gjøre følgende tankeeksperiment: Vi tenker oss at alle restauranter, spisesteder og kafeer i Norge er drevet av det offentlige, at det er gratis å spise der - regningen er betalt over skatteseddelen, og at alle spisesteder har samme meny.

Til å begynne med ville de besøkende kunne spise så mye de ønsket, men etter hvert vill spisesteder begrense hvor lenge hver enkelt kunne få sittet til bords, og det ville bli køer. Kvaliteten på alt fra mat til service, rengjøring og dekor ville bli dårligere, og vi ville ende opp med spisesteder som så ut som om de var fra Romania på 1950-tallet, og at maten også var fra da.

Da ville antagelig avisene ha vært fylt av innlegg om hvordan man kunne bedre kvaliteten på maten. Et stort antall mennesker ville hatt forslag om forbedringer, og enkelte av dem kunne ha vært gode: noen ville ha krevet at det skulle satse mer på norsk mat – mer lutefisk og smalehovud og mindre pizza og filet mignon, noen ville ha satset på at alle skulle tilby kun vegetarkost, noen ville ha forbud mot vin og øl til maten, noe ville ha gått inn for forbud å ta seg en røyk etter maten. Avisen ville ha vært fylt av debattinnlegg om hvordan løse krisen i restaurantsektoren.

Også politikerne ville ha vært opptatt av dette: de på venstresiden ville ha gått inn for at det skulle bevilges mer penger for å gjøre tilbudene bedre, og Høye og FrP ville ha gått inn for anbud og konkurranseutseting: det private firma som krevde minst penger av det offentlige skulle få lov til å drive alle spisestedene i en begrenset periode ville fått drive dem.

DLF derimot ville ha gått inn for full frihet på dette området: vi ville ha gått inn for at hvert enkelt spisested skulle privatiseres, og at hver person som gikk inn for å spise der og da skulle betale for det han spiste (egentlig skulle eierne selv få bestem hvordan de skulle ta inn betaling), at spisestedene selv skulle få bestemme meny, prisnivå, dekor, grad av service, etc. Da vil vi tro at man ville få et mangfold av tilbud med stor variasjon innen meny, dekor, kvalitet, service, osv. og at hver enkelt kunne velge det han ønsker og de han hadde råd til. (Ja, de som ikke hadde så god råd ville ikke kunne velge de beste restauranter, men selv det dårligste tilbudet under denne modellene ville være bedre enn ved statsmodellen, og hvis man virkelig ønsket seg et godt måltid kunne man spare opp penger for å kunne betale for det.)

Dersom denne modellen ville ha blitt fulgt ville alle kunne velge den type restaurant og den type mat og den grad av service de foretrekker, det ville være konkurranse og stadige forbedringer, og det ville ikke være noen samfunnsdebatt om restaurantens meny og kvalitet.

Den modellen som er skissert over og som innebærer at staten skal drive alle spisesteder og at det skal være gratis å benytte dem, det er den modellen alle debattanten og alle andre partier vil ha mht skole, helsevesen, og trygder.

Og da er det ikke overraskende at resultatet innen disse områdene blir slike som beskrevet under statskafémodellen.

Alle debattene tyder på at det er store problemer, og at de – de stadig økende problemene innen helse, skole og trygder/pensjoner - ikke kan løses under dagens modell. Dersom man hadde hatt en full privatisering ville problemene innen dagens ordninger ikke lenger eksistert og alle de som skriver debattinnlegg for å endre noe som ikke kan endres, ville kunne benyttet sin arbeidskraft til noe nyttig. Den pågående debatten om reformer innen velferdsstaten er meningsløs og kommer ikke til å gi noen positive resultater. Velferdsstaten er håpløs og utvikler seg stadig nærmere det nivå som det var på kafeene i Romania på 50-tallet. Det som må til for å løse problemene er full privatisering og egenbetaling, gjerne via forsikringer på enkelte områder, på alle områder unntatt politi, rettsapparat og militært forsvar.

I går så vi på Aftenpostens førsteside det mest utrolige vi noen gang har sett i en avis. ”Norge når klimamålet uten din hjelp” sto det med krigstyper, nedenfor var det noen punkter om hvordan betaling for klimautslipp skal skje, og nederst sto det: ”Regningen tar Regjeringen og næringslivet”.

Så var det henvist til side 2-3 i selveste Økonomiseksjonen hvor overskriften var: ”Kyoto[avtalen] betyr ingenting for oss” fordi ”Næringsliv og Regjering kjøper Norge i mål”.

Det Aftenposten forsøker å si er at vanlige folk vil ikke merke de økede kostnadene som Kyotoavtalen medfører, dette fordi vi slipper å betale, det er næringslivet og staten som betaler.

Vi vil da stille et spørsmål: hvor er det næringslivet og staten får sine penger fra, de pengene som de skal bruke for å betale kostnadene ved å etterleve Kyotoavtalen?

Staten får inne penger ved å beskatte oss. Får staten større utgifter, må skatte- og avgiftstrykket på innbyggerne økes. Næringslivet får sine inntekter ved å selge oss varer og tjenester. Får næringslivet større utgifter, må de ta dette igjen i større priser på det de selger.

Så hvis Kyotoavtalen påfører stat og næringsliv større utgifter, må dette dekkes inn ved større skatter og avgifter, og ved høyere priser på det vi kjøper. Mao: de som betaler regningen for stat og næringsliv er skattebetalere og forbrukere – mao. alle mennesker.

Det er vel dette ingen i Aftenposten har forstått – de har ikke forstått at de utgiftene som stat og næringsliv belastes blir flyttet til alle nordmenn. Eller for å bruke Aftenpostens formulering: ”Norge når klimamålet med din hjelp.”

Da vi leste dette i Aftenposten kom vi til å tenke på den gamle historien om den snille bonden som ville spare hesten sin for litt arbeid etter en lang arbeidsdag. Hesten hadde hele dagen trukket plogen, og så skulle bonden hjem til gården. Siden hesten hadde slitt så mye i løpet av dagen ville bonden spare hesten for arbeidet det var å bære plogen hjem i tillegg til å ha bonden på ryggen, så derfor spente bonden plogen på sin egen rygg før han satte seg opp på hesten for å ri hjem. Og han var svært fornøyd med seg selv fordi nå var det han og ikke hesten som bar plogen. Like fornøyde er vel Aftenpostens journalister som tror at regjeringen og næringslivet kan påta seg kostnader uten at dette i siste instans rammer folk flest.

Det er sjelden kjente personer tar til orde for legalisering av narkotika, og det er enda sjeldnere at de slipper til i mainstream media med slike utspill, men skuespiller og regissør Kristoffer Joner har nå i helgen gjort nettopp dette.

Under overskriften ”Vi tar fra de narkomane rettigheter og verdighet” står det at ”Kristoffer Joner vil legalisere hasj og heroin”, og artikkelen innholder blant annet følgende:

”De sterke meningene til Kristoffer Joner har iblant brakt ham inn i opphetede samfunnsdebatter.

I sommer ble skuespilleren intervjuet på settet til «Den siste revejakta», spillefilmen basert på Ingvar Ambjørnsens bok om to hippier som blir dratt stadig lengre inn i narkotikaverden, og sa han var for legalisering av hasj. Han innrømte også å ha røyket noe hasj i ungdommen. Utspillet vakte vrede hos flere antirusorganisasjoner og på lederplass i Rogalands avis.

- Det var dumt. Jeg sa mye mer om temaet i intervjuene, men det kom keitete ut i form av enkeltsitater

- Men det er en debatt som fortjenes å tas på en skikkelig måte. Narkotikapolitikken i Norge er veldig rar. Også her har vi stillstand. Vi har ikke forandret strategi på tretti år og situasjonen har bare blitt verre. Andre land prøver nå ut alternative måter å møte problemet på, og har fantastiske resultater å vise til. Det viser seg at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom legalisering og økt forbruk. Tvert i mot.

Han mener det er nødvendig for rusmisbrukere og deres pårørende at det er mulig å få tak i stoff på lovlig vis.

- Hvis mitt barn ble rusmisbruker, skulle jeg ligge hver natt og lure på hvor hun var, om hun ble tvunget til å selge seg eller lå med overdose på gata et sted? Dette er virkeligheten for mange familier.

Joner mener samfunnet betaler en høy pris for nulltoleranseholdningen.

- Kampen som føres for et rusfritt Norge er nytteløs, og målet er fullstendig urealistisk.

Jeg synes samfunnet må gå nærmere inn på spørsmålet om hvorfor folk velger å ruse seg. Og hva om man gjorde det hele til et helsespørsmål? Jeg er selv asmatiker, og om mine medisiner hadde blitt ulovlige, ville jeg jo blitt presset til å gå på det svarte markedet.

Joner mener det skapes et stort problem i Norge ved at narkotikapolitikken styres av følelser i stedet for fornuft.
…

Han mener det er nødvendig for rusmisbrukere og deres pårørende at det er mulig å få tak i stoff på annet enn ulovlig vis.

- Hvis datteren min skulle bli rusmisbruker, skulle jeg ligge hver natt og lure på hvor hun var, om hun solgte seg eller sov på gata? Det er så tungt for alle involverte slik det er i dag.

Han mener det skapes et stort problem i Norge ved at narkotikapolitikken styres av følelser.

- I Norge sier vi at individet er viktig, at det skal være plass til alle. Men vi tolererer ikke rusmisbrukere” (sitat slutt).

Det er mye klokt i det Joner sier over og han sier det meste, så vi ser ikke noe behov for å kommentere dette ytterligere her og nå.

Men Joner sier også at ”- Vi tar fra de narkomane rettigheter og verdighet. Det er fristende å sammenligne deres situasjon med jødene i Tyskland på 30-tallet … Narkomane behandles som jødene i Tyskland i 1935. De har ingen rettigheter. ”, og dette synes vi er malplassert. Å si at narkomane som ikke får kjøpt narkotika på lovlig vis er å sammenligne med jøder som ble bestjålet for alt de eide, ble banket opp, og så sendt til steder som Auschwitz og Birkenau hvor de fleste endte sine dager på en grusom måte, er ikke helt passende.

Men ellers inneholder Joners utspill mye klokt. Dette er åpenbart en mann som har tenkt igjennom problemstilingen han uttaler seg om, og som våger på stå frem med et svært radikalt standpunkt. Vi skulle ønske at det var flere slike.

Men viktigst for oss er at dette kansklje kan føre til en debatt om dagens meningsløse og håpløse narkotikapolitikk.

Med dagens teknologi er det mulig å overvåke praktisk talt alt vi gjør. Men vil staten gjøre dette? En artikkel i dagens Aftenposten er urovekkende. Etter overskriften ”Vil lagre tastetrykk i ett år” leser vi følgende: ”Politiet vil at alle dine bevegelser på Internett og telefon skal lagres i 12 måneder. Det er dobbelt så lenge som EUs minstekrav”.

La oss skyte inn hva EUs krav er: EU vedtok i 2006 et datalagringsdirektiv som innbærer at all informasjon om e-post, SMS- og telefonaktivitet skal lagres i minimum 6 måneder, maksimum 2 år.

Hvorfor dette ønsket om å lagre data? ”Politiet begrunner lagringsplikten med behovet for å bekjempe terror og stadig mer alvorlig kriminalitet. De som utøver tradisjonell kriminalitet, bruker også stadig flere teknologiske hjelpemidler, som gjør oppklaringsoppgaven hakket mer utfordrende for politiet.”

Aftenposten utdyper: Politiet vil at tele- og nettselskaper skal lagre disse opplysningene:
* Hvem kundene snakker med i fasttelefon, mobiltelefon og internettelefon,
* Hvor lenge samtalen pågikk og når samtalen fant sted
* Hvem du sender og mottar e-post til og fra når du er tilkoblet Internett, skal også lagres."

På en måte er vi ikke overrasket over at dette kommer. Slik som de vestlige samfunn utvikler seg blir stadig mer makt, og all mulig informasjon om hver enkelt av oss, overlatt til staten. At staten nå ønsker å vite alt om hva vi gjør på Internett, hvem vi ringer til, hvem vi sender e-post til, osv. er ikke overraskende, det er helt i tråd med den utviklingen vi er inne i.

DLF er sterkt imot dette. Vi er for at det skal være mulig å overvåke mistenkte kriminelle, men hvis slik overvåking skal skje skal det være skjellig grunn til mistanke, og et vedtak om overvåkning må være fattet slik at den enkeltes rettsikkerhet ikke er truet.

Men denne foreslått nyordningen har som default at myndighetene har rett til uten videre å overvåke alt og alle hele tiden, uten at det behøver å være noen spesiell grunn til dette.

Ja, den voksende kriminaliteten er en fare. Men myndighetene bekjemper denne på helt feil måte. De ilegger de dømte kriminelle alt for milde straffer, noe som fører til at kort tid etter dom og soning er de igjen på frifot for å forsette sin kriminelle karriere. Langt strengere straffer vil løse dette problemet. Et annet problem er det stadig økende antall lover, det stadig voksende skjemavelde, de stadig mer kompliserte regelverk, og det stadig høyere skatte- og avgiftsnivå: alt dette føre til at flere gir opp å følge lovene, noe som reduserer respekten for lov og rett og som driver flere og flere vanlige mennesker over i kriminell virksomhet. Løsningen på dette er en kraftig forenkling av lov- og regelverk og en kraftig reduksjon av skate- og avgiftsnivået.

Men når myndighetene ikke vil gå inn på noen av disse løsningene, løsninger som er de eneste reelle løsningene, blir resultatet nødvendigvis det vi ser omkring oss hver dag: en stadig økende kriminalitet.

Men tilbake til forslaget om datalagring. Forslaget innbærer reelt sett at all vår e-post, alle våre SMSer, all vår bruk av betalingskort, alle sider vi besøker på Internett, osv. blir kjent for myndighetene.

Som sagt, DLF tar sterk avstand fra dette. Vi vil som sagt at myndighetene skal ha mulighet til å overvåke bestemte personer dersom det er skjellig grunn til å mistenke vedkommende for å være innblandet i reell kriminalitet, men alle andre skal være sikre på at myndigheten ikke kartlegger alle deres spor om hva de gjør og hvor de er.

Det er ille det som skjer på Gaza: Israel har stanset alle forsyninger til området, og befolkningen har ikke mat, ikke vann, ikke medisiner, ikke strøm. Og alle – gamle, syke, barn kvinner, menn – lider.

Men hvorfor gjør Israel dette? Fra dette området skytes det stadig raketter inn i Israel – bare de siste to årene er det skutt inn ca 4000 raketter mot tilfeldige mål i Israel. Mao. hvis disse rakettangrepene ikke hadde funnet sted, eller hvis de hadde stanset, ville Israels blokade ikke funnet sted.

Mao: befolkningen på Gaza kan stanse blokaden dersom de stanser angrepene.

Men ønsker de det? Det ser ikke slik ut. Det er Hamas som regjerer på Gaza, og Hamas har som må å fjerne Israel. Og Hamas regjerer med stor støtte i befolkningen.

De ser ut til at deres strategi er som følger: de vil skyte raketter inn i Israel. Når Israel svarer med kun en blokade, fremstilles dette som en humanitær katastrofe forårsaket av Israel. De appellerer til den internasjonale opinionen og krever at blokaden skal oppheves og at Israel reelt sett skal fortsett å sende alle typer forsyninger til Gaza. Dvs. de vil at Israel skal fortsette å fø de som vil ødelegge dem. Og skal man dømme etter reportasjene på TV og i avisene ser det ut til at de lykkes i dette.

Det bør også nevnes at denne blokaden er noe Israels myndigheter har forsøkt å gjennomføre i mer enn ett år, men at opposisjonelle krefter i Israel har hindret gjennomføringen, bla. ved å trekke saken inn for rettsapparatet. I mer enn ett år har saken versert i det israelske rettssystemet, men for noen dager siden fikk regjeringen gjennomslag i Høyesterett: Israel kunne blokkere Gaza som svar på de stadige rakettangrepene derfra.

Når dette er holdningen i Israel - en meget svak Olmert-regjering, og at det lille den gjør for å stanse angrepene blir blokkert av krefter som er enda mer positivt innstilt til Israels fiender, da er det vanskelig å se at det kommer noen løsning på det som kalles ”Midt-Østen-konflikten”.

Som vi har sagt tidligere: det blir ingen løsning på dette problemet før en av sidene får en klar militær seier, eller før islams posisjon er kraftig svekket i forhold til i dag.

Det som kan løse problemet er altså en så klar militær sier til Israel at den arabiske/muslimske siden ikke lenger har noe ønske om å fortsette å krige mot Israel. Som Winston Churchill sa det: ”If they want war with us, we shall give them war until they have had enough of it!” Det var slike holdninger som lå til grunn for Vestens etter hvert effektive krig mot nazismen. I dag trenger vi en tilsvarende holdning mot militant islam. Klarer vi ikke igjen å opparbeide oss denne grunnholdningen vil vi tape den krigen vi nå er inne i. Og Israel er som kanarifuglen i gruven: Israel er det første som ryker dersom Vesten taper.

Det er i dag fire kandidater igjen blant republikanerne, og en av dem vil stille ved presidentvalget i november, sannsynligvis mot demokratenes Hillary Clinton. Disse fire er guvernørene Mitt Romney og Mick Huckabee, tidligere borgermester i New York, Rudy Guiliani, og krigshelten senator John McCain.

Vi vil tro at Romney og Huckabee snart vil være ute av dansen. De er begge sympatiske menn - Romney er kanskje noe for glatt, men den ene er mormoner og den andre har vært baptistprest, og de vil antagelig være for religiøse til å kunne bli nominert og valgt. Dessuten er de egentlig politiske noviser, Huckabee går inn for en total omlegging av skattesystemet ved å avvikle inntektsskatten og å innføre noe han kaller Fair Tax, en skatt på forbruk, og som vil innebære at alle under en viss fattigdomsgrense vil få utbetalt fra det offentlige det de vil måtte betale i avgifter på et vanlig forbruk. Slike omlegginger vil bare gjøre skattesystemet mer komplisert og vil reelt sett føre til et øket skattenivå. Romney er som sagt mormoner, og han tror virkelig at Gud skapte verden på syv dager. Ingen av disse er kvalifisert til å bli president, og ingen av dem, tror vi, vil bli nominert.

Guiliani satset ikke i de første nominasjonsvalgene, hans strategi var å la Romney og Huckabee ødelegge for hverandre, og så komme som det fornuftige alternativet når det skulle være nominasjonsvalg i Florida. Denne strategien så en stund ut til å fungere godt, men det var et poeng den ikke tok med i betraktning: John McCain.

John McCain var nærmest avskrevet som kandidat før nominasjonsprosessen startet, men etter et par kloke utspill kom han i siget, og ligger nå best an blant republikanerne. Guiliani har ikke satset ennå, så dette kan bety at han blir betraktet som en som ikke engang er kommet frem til startstreken.

Hva var det som fikk McCain på banen igjen? McCain har alltid vært en mann med integritet, han har sine meninger og står på dem, mao. han er ikke den som skifter meninger etter hva om er populært. Det som fikk ham på banen igjen var at han i en jordbruksstat gikk imot en bestemt type subsidier til bønder. Dette førte til at man begynte å legge merke til ham igjen, han kom i siget, og leder nå blant republikanerne. McCain er også en sterk tilhenger av krigen mot militant islam, og han støttet ”the surge” lenge før president Bush gjorde det. At ”the surge” – økningen av antall amerikanske soldater i Irak – har gitt så gode resultater er noe som gjør McCain mer populær.

Men McCain er uspiselig: han har kjøpt hysteriet omkring global oppvarming, og han støtter noe som kalles Campaign Finance Reform, en reform som reelt sett innebærer at det skal være forbudt for private å bruke egne penger for å fremme politisk kandidater ved valg; reformen innebærer at kun godkjente partier skal kunne drive valgkamp, og at disse skal finansieres med penger som er anskaffet på måter som er godkjent av det offentlige. Dette er et kraftig angrep på ytringsfriheten, og gjør altså McCain totalt uspiselig.

Guiliani har mange gode sider: han er god på krigen mot militant islam, han er for skattelettelser og dereguleringer, og han er klar tilhenger av slike ting som omtales som homofiles rettigheter, og han er tilhenger av kvinnens rett til selvbestemt abort. Det er kritikkverdiget ting i hans fortid, men totalt sett er han for oss en noenlunde spiselig kandidat.

Men det har skjedd en interessant ting: det var en strid mellom de kristne og de sekulære i det republikanske partiet: Ronald Reagan slapp religion inn i politikken, og dette førte til at partiet ble mer og mer religiøst. Den sittende presidenten er religiøs, men ikke så religiøs som Romney og Huckabee. McCain og Guiliani er sekulære, og nå ser det ut som om det er en av de sekulære som kan komme til å vinne nominasjonen.

Det er alt for tidlig å si at de religiøses grep på det republikanske partiet har løsnet, men hvis en sekulær kandidat blir nominert, er dette i hvert fall et godt tegn.

Det er lenge igjen til valget, og mye kan skje, men vårt tips nå er at valget 20. november vil stå mellom Clinton og enten McCain (mest sannsynlig) eller Guiliani, og at republikaneren vil vinne. Men som sagt, mye kan skje.

I dag legger Stjernøutvalget frem sin innstilling. Utvalget ble satt ned for å vurdere strukturen i det norske universitets- og høyskolesystemet, men allerede før innstillingen er lagt frem er det blitt debatt.

En overskrift på nrk.no sier at utvalget ”Vil lage åtte stor-universitet”: utvalget vil foreslå at dagens mange universiteter og høyskoler samles i færre enheter, noe som innebærer at mange av dagens høyskoler vil bli lagt ned.

Små høyskoler/universiteter har små fagmiljøer og ofte liten søkning av studenter. Den utdannelsen som gis på disse små enhetene kan derfor bli av en lavere kvalitet enn et tilsvarende fagstudium på et større universitet. Mange små enheter fører også til mye dobbeltarbeide, noe som kan spares inn ved stordrift (men hvis enhetene blir for store vil det også oppstå problemer).

Det burde være rimelig klart at grunnen til at vi har så mange høyskoler rundt omkring i Norge er det som er norsk politikk aller helligste ku: distriktspolitikk. Politikere flest kommer fra bygde-Norge, og, de vil gjerne gjøre noe for hjembygda: det vil la riksveien gå igjennom den, de vil legge en flyplass der, eller de vil opprette (eller flytte dit) en eller annen institusjon, tilsyn eller direktorat. Eller en høyskole.

Men de som nå står i fare for å bli nedlagt begynner å ruste seg til kamp, og mye energi vil i de neste år bli brukt til å overbevise politikerne, som om noen år skal fatte vedtak i denne saken, og at Høyskole XXX ikke må nedlegges.

Hvor mange høyskoler og universiteter har vi i Norge? Vi er ikke sikre. På NRK radio i går ble det oppgitt at vi hadde 28, men på Dagsrevyene i går ble det oppgitt at vi hadde 38.

Hvor mange trenger vi? Bør det være 8? Bør det være 38? Det har vi ingen mening om. Det vi derimot har en mening om er at alle utdannelsesinstitusjoner burde være fullt ut private, uten noen form for offentlig innblanding. Kun på denne måten vi man ha det antall som det er mulig å finansiere og det antall som det vil være behov for. Og ved en slik ordning vil man spare alle de ressursene som går med til å utrede og diskutere hvordan utdannelsessystemet skal være, og som går med til å kjempe imot endringer av det system vi til enhver tid har.

Et slik system vil i langt større grad enn dagens system drive forskning og undervisning på en effektiv og ubyråkratisk måte. Og man vil i langt større grad enn i dag oppleve den politiske ensretting og den utbredet frykt for nye tanker som preger dagens universitets- og høyskolemiljøer.

”SV-krav om forhandlinger med Taliban” leste vi på Aftenpostens forside sist lørdag. (Nettversjonen av artikkelen har en litt annen vinkling.)

La oss før vi går videre si litt om hva Taliban er. Taliban er tilhengere av et islamistisk diktatur: det vil ha gjennomført sharia 100 %. Taliban styrte Afghanistan fra ca midt på 90-tallet og til de ble avsatt av USA/NATO etter Talibans støtte til terrorangrepene mot USA 11. september 2001.

I perioden Taliban styrte var det forbudt for jenter å ta utdannelse, og det var forbudt for kvinner å arbeide utenfor hjemmet. Det var dødsstraff for frafall fra islam, og for homofili. Det var ingen ytringsfrihet, ingen politisk frihet, ingen næringsfrihet, og det var som resultat av dette ingen velstand. Musikk var forbudt, og andre kulturuttrykk som ikke var i samsvar med islam ble ødelagt – for eksempel ble de uerstattelige Buddah-statuene sprengt i 2000. Videre støttet Taliban islamistisk terror i en rekke andre land.

Vesten er nå i krig med militant islam, og kampene pågår nå primært i Afghanistan og Irak. Dersom Vesten trekker seg ut, vil dette gi de militante muslimen blod på tann, og deres angrep mot Vesten vil bli intensivert.

Hva er det som ligger i SVs utspill? (La oss tilføye at utspillet ikke kommer fra hele SV, men fra Bergen SV.)

De vil han forhandlinger med Taliban med sikte på en fredelig løsning. Men tror de virkelig at Taliban vil godta kompromisser som innebærer at de vil gå bort fra noen av de politiske realitetene som de sto for mens de regjerte? Tror de virkelig at Taliban i forhandlinger vil godta at jenter skal kunne gå på skole, at kvinner skal kunne arbeide, at det skal være frihet til å skape musikk og annen kultur? Tror de virkelig at Taliban vil godta dette?

Det er to svar på denne problemstillingen: Enten er de så ekstremt naive og virkelighetsfjerne at de tror dette, ellers så synes de at et Taliban-regime er bedre enn et fritt samfunn etter vestlig modell.

Vi skal ikke gi noe svar på dette her, vi skal kun si at sosialister av den typen som finnes i SV i hele det tyvende århundre støtter grusomme diktaturer (Sovjet, Øst-Tyskland, Romania, Albania, Nord-Korea), og fortsatt støtter de terrorregimer som Cuba.(Man kan finne mye mer om dette siste i en artikkel i Dagbladets Magasinet 7/12-07: http://www.dagbladet.no/magasinet/2007/12/07/520508.html)

Så enten synes SVerne at et Taliban-regime er greit, eller så er de så virkelighetsfjerne at man aldri har sett maken.

Da jeg studerte var det mange av mine medstudenter som gikk med buttons hvor det sto ”Bilfri by”. Spesielt ett par jeg omgikkes var svært ivrige privatbilmotstandere; de studerte på Blindern, de bodde på studentbyen på Sogn og gikk eller syklet til Blindern. De mente at man – dvs. omtrent alle som bodde i by - måte klare seg uten privatbil; det var bare å gå eller sykle eller reise kollektivt, mente de.

Noen år etter at de var ferdige med studiene hadde de giftet seg, de hadde jobb på forskjellige steder, de hadde barn og de hadde en bolig som lå langt fra både barnehaven og begges arbeidssteder. Og de hadde kjøpt seg privatbil, en bil som de sa de ikke kunne klare seg uten. De brukte ikke lenger buttons hvor det sto ”Bilfri by”.

Jeg kom til å tenke på dette da jeg så overskriften på forsiden av dagens Aftenposten: Nettversjonen er som følger: Bare rådyr bensin kan gi klimakutt som monner.

Det er snakk om at bensinen må opp til over 30 kr per liter for at biltrafikken skal kunne reduseres, noe som alle unntatt vi i DLF mener er nødvendig for å redde klimaet, dvs. for å forhindre farlige klimaforandringer.

Vi i DLF mener at bilen er et stort gode, vi mener at det aller meste av den bilkjøring som forekommer er nødvendig eller gir stor glede og nytte til de som kjører. Vi er derfor sterkt imot alle statlige restriksjoner på bilkjøring; vi er imot alle avgiftsøkninger, og vi er imot alle forsøk på å innføre bilfrie dager eller andre restriksjoner på bilkjøring.

(Ja, det er presedens i Norge for rasjonering og bilfrie dager: Under den såkalte bensinkrisen på 70-tallet var det enkelte bilfrie dager; det var enkelte dager forbudt å kjøre bil dersom man ikke hadde dispensasjon, og det ble sendt ut rasjoneringskort til alle bileiere. Heldigvis ble det kun noen få bilfrie dager, og rasjonering av bensin ble ikke innført).

Dessverre er folk flest tilhengere av klimahysteriet, de har kjøpt bløffen om at menneskelig aktivitet, dvs. brenning av fossilt brensel spesielt innen privatbilismen, fører til farlige forandringer av klimaet, og at man må gjøre noe. Dessverre er det mange som ikke innser hva det politikerne ønsker å gjøre vil medføre for dem selv. Dersom disse klimatiltakene blir gjennomført vil all bilkjøring bli mye dyrere, og det å kjøre til jobb, det å kjøre barn til barnehave, det å besøke venner som bor kronglete til, vil bli mye mer ressurskrevende.

Dersom disse tiltakene blir gjennomført vil det ha en sterkt negativ innvirkning på folks levestandard (og det vil ikke ha noen effekt på klimaet).

Støtten til den dominerende klimapolitikken, og til de partiene som går inn for den, bunner i to feiloppfatninger: den ene er at det er viktig å ”redde” klimaet og at dette kan gjøres ved å redusere bilkjøring, og at folk flest ikke fullt ut er klar over de sterkt negative effekter dette vil ha på dem selv.

Så hvis dette tiltaket - rådyr bensin - blir gjennomført, vil folk oppleve kun negative effekter, og ingen positive. Men når de ikke vil lytte til andre stemmer enn miljøbevegelsen og de politikerne som bruker disses argumenter for å komme i posisjon, så får de det de fortjener: et mye tyngre liv. (Skrevet av VM.)

En del av det som har skjedd etter arrestasjonen og siktelsen av en mistenkt i den såkalte Lommemann-saken har prinsipiell interesse, og vi vil kort kommentere noen av disse tingene her.

(Det er vel få som ikke vet hva denne saken går ut på, men her er en kort oppsummering;: i løpet av de siste ca 30 år har en person begått ca 300 seksuelle overgrep mot gutter i 8-10-års alderen. Til tross for at han altså har holdt på i ca 30 år er han ikke blitt arrestert før nå (hvis vi da forutsetter at politiet har arrestert rett mann. Mer kan man finne her: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2190251.ece ))

Den arresterte fikk med en gang Tor Erling Staff som forsvarer, og Staff, kjent som han er for å komme med originale og oppsiktsvekkende uttalelser, sa at det som hans klient ifølge tiltalen hadde gjort kun var ”litt tukling” og bare var ”peanuts” i forhold til mye av det grusomme som ellers foregår omkring i verden. Staff baserte seg kun på de ca 10-12 sakene som tiltalen omfattet; han baserte seg altså ikke på de ca 300 overgrepene som Lommemannen skal ha begått.

Dette førte ikke overraskende til at Staff ble utsatt for drapstrusler. Vi tar selvsagt sterk avstand fra slike trusler. Det Staff forsøkte å gjøre var å gi et annet og mindre farlig bilde av sin klient enn det som politiet og pressen hadde gitt, og dette må være helt legitimt for en forsvarer. Vi vil dog si at vi tar sterk avstand fra Staffs beskrivelse av overgrepene, seksuelle overgrep, spesielt når de er rettet mot barn, er svært grove forbrytelser, og de som begår slikt fortjener streng straff. Å beskrive slike som ”litt tukling” og ”peanuts” er helt feil (selv om det Staff gjorde som nevnt var å sammenligne overgrepene med mye annet forferdelig som ellers skjer i verden).

Staff er også blitt anmeldt til Advokatforeningen for disse uttalelsene, man kan ikke se at det er noe reellt grunnlag for dette.

Den mistenkte har valgt å ikke uttale seg til politiet, og dette bør han ha full anledning til. Dette vil antagelig forsinke politiets etterforskning, men dette er noe man bare må leve med.

Politiet og pressen har valgt å ikke offentliggjøre navnet på den siktede, og dette er et greit valg. Dette er også helt vanlig; navn blir gjerne offentliggjort først når dom foreligger. Dette har dog ikke forhindret andre i å offentliggjøre navnet; på en rekke blogger er navnet offentliggjort. Også dette bør være lovlig.

Men ille er det at det på et nettsted hvor man kan legge ut filmsnutter er offentliggjort navn og bilde av det som påståes å være den siktede, mens bildet er visstnok av feil mann.

Hvis bildet hadde vært av riktig person, og påstanden var at dette er den mistenkte, så må dette være innenfor ytringsfriheten – det er jo en sann påstand, og man kan ikke beskyttes mot slike. (Unntaket er dersom det for eksempel er private opplysninger eller forretningshemmeligheter, slike har ingen noen rett til å offentliggjøre. Noe mer om dette kan man finne på www.forytringsfrihet.no.)

Den som har offentliggjort bildet av feil person har grovt krenket denne personen, og dette bør være straffbart.

Som sagt, denne saken innholder en rekke interessante elementer. Vi har ikke sagt noe om den inkompetanse som politiet og myndighetene ellers har vist i denne saken (den nå arresterte var mistenkt i en overgreppsak i 1999, men denne saken ble visstnok henlagt; mannen var i en periode ansatt av sosialmyndighetene som støttekontakt for barn, mannen var aktiv i et hobbymiljø hvor det var mange barn).

Lommemannen har fått holde på i 30 år og har skadet, kanskje svært alvorlig, omtrengt 300 barn. Vi er svært glade for at mannen nå er arrestert (hvis vi igjen forutsetter at politiet har tatt rett mann).

Vi blir sjelden overrasket når vi ser manifestasjoner av de venstreorientertes naivitet og mangel på virkelighetskontakt. Men det som har skjedd i forbindelse med norske statsråders besøk i Kabul er så fjernt at selv vi blir overrasket.

Disse besøkene er blitt bekjentgjort på relevante offisielle hjemmesider lang tid i forveien, og dette inkluderer slike ting som detaljerte reiseruter, når man er hvor, etc.

Da blir det følgende et naturlig spørsmål å stille: Kan slik offentliggjøring gi tips til militante muslimer om når og hvor de bør slå til for å få stor effekt ut av et angrep?

Vi syes altså at det er naturlig å stille et slikt spørsmål, og det gjør også Forsvaret, som sterkt går imot at slike opplysninger offentliggjøres. Videre mener Forsvaret at dersom norske tjenestemenn og politikere på høyt nivå besøker dette området så skal de følges av en pansret bil med vakter, våpen, en lege, og medisinsk utstyr. Disse rådene fra Forsvaret er ikke blitt fulgt ved de siste to statsrådbesøk i Kabul.

Og hva sier de venstreorienterte? For noen måneder siden var utviklingsminister Erik Solheim (SV) på besøk i Kabul. Besøket var kunngjort på UDs nettside lang tid i forveien – dette med begrunnelsen at besøket skulle ha en ”sivil profil”.

Solheim & co mener vel da at dersom besøket har en ”sivil profil” så vil de besøkende ikke bli rammet av angrep fra militante muslimer.

Også utenriksminsterens besøk i Kabul for et par dager siden ser ut til å ha hatt en "sivil profil", uansett var det ingen pansret bil fra Forsvaret som kunne frakte de skadede til sykehuset umiddelbart (sykehuset lå elleve minutter unna, men det tok nesten to timer før de skadede ble brakt dit).

Vi låner en formulering fra kommentaren på document.no: ”Afghanistan er en jungel. I en jungel hersker jungelens lov. Men Utenriksdepartementet tror åpenbart at hvis man drar inn ubevæpnet, i en myk bil, og sier fra hvor man skal være og når, så vil rovdyrene gi dem fritt leide.”

Vi kan ikke si annet enn at denne grove feilvurderingen fra den politiske ledelse er et uttrykk for en kolossal naivitet, en naivitet så stor at den overrasker selv oss. At den politiske ledelse i Norge kan utvise en slik enorm naivitet er helt utrolig - det virkerr som om de ikke forstår at det som skjer i Afghanistan er en kamp på liv og død, og at fienden ikke skyr noen midler for å ramme Vesten: dette er en krig mellom militant islam og Vesten, og dersom Vesten ikke vinner vil sivilisasjonen ikke kunne overleve.

Angrepet på hotell Serena, Kabuls sikreste hotell, skjedde mens en norsk delegasjon med utenriksministeren i spissen oppholdt seg der, og det førte til at en journalist mistet livet (Dagbladets Carsten Thomassen) og til at en UD-ansatt ble hardt skadet. Å være journalist er et farlig yrke, og Thomassen vil nok ikke bli den siste journalisten som blir drept i en krigshandling. Men vi er disse journalistene stor takk skyldig, de oppsøker farer for å fortelle oss som sitter trygt og godt hjemme om det som skjer.

Angrepet illustrerer det som er problemet i Afghanistan: som sagt skjedde angrepet på det tryggeste og best bevoktede hotellet i Kabul. Dette tyder på at angriperne hadde hjelp innenfra, dvs. at enkelte av de militære vaktene ved hotellet hjalp terroristene inn på området. Dette er typisk for Afghanistan: svært mange har ingen problemer med å skifte lojalitet fra det ene sekund til det neste, enkelte skifter side hvis de blir bestukket med et par fine joggesko (for å bruke Hans Wilhelm Steinfeldts eksempel fra NRK i morges.)

Dette betyr at det kan være svært vanskelig å få etablert et sivilisert, stabilt styre i landet. Og uro har preget landet til alle tider, afghanere er uregjerlige. Det var allikevel relativt stabilt før Sovjet invaderte i 1979 – og de våget å invadere bla. fordi USA under president Carter var svakt og ettergivende. For å motvirke denne kommunistiske ekspansjonen støttet USA under Reagan den muslimske bevegelsen Mujaheddin som kjempet imot Sovjet; denne striden endte med at Sovjet trakk seg ut og Mujaheddin troddde at det var de som hadde knust det ateistiske Sovjetunionen. De betraktet dette som en stor seier for islam.

Etter Sovjets fall ble Afghanistan preget av borgerkrig, men etter hvert var det Taliban som viste seg å være sterkest, og de etablerte et grusomt sharia-diktatur. I begynnelsen av denne prosessen fikk Taliban støtte av USA under Clinton, dette fordi Clinton ønsket ro i området, og USAs ledelse trodde at en Taliban-seier ville sikre ro.

Talibans seier var et av flere elementer som ga militante muslimer vann på mølla, og alQaida, som vokste ute av Mujaheddin, hadde som kjent full støtte fra Taliban. Etter angrepene på USA 11. september 2001 satte NATO seg fore å eliminere alQaida/Taliban i Afghanistan, og det er denne krigen som nå pågår. Det siste som er skjedd i denne krigen er angrepet mot den norske delegasjonen mens den var på besøk i Kabul (det er dog noe uenighet om den norske delegasjonen var mål for angrepet, eller om det var rettet not utlendinger generelt).

Uansett mener vi at det som pågår er en krig mellom Vesten og militant islam, og at det er svært viktig at Vesten vinner denne krigen. Dersom Vesten trekker seg ut vil Afghanistan igjen bli preget av borgerkrig, eller av et Taliban-regime, og det vil danne basis for flere angrep mot Vesten. Dessuten vil Vesten bli oppfattet som svak og ettergivende, noe som også vil gi de militante muslimene vann på mølla.

Vi mener derfor at krigen mot militant islam må opptrappes, denne krigen bør føres så sterkt og kraftig som overholde mulig, dette fordi en seier til militant islam vil være ødeleggende for Vesten.

Dessverre viser det som ble referert til ovenfor og som skjedde under Carter, Reagan og Clinton at Vesten er feigt, inkonsekvent, svakt og ettergivende. Men dersom slike holdninger får fortsette å dominere og får prege politikken i de neste årene, er Vesten fortapt, og da vil vi alle i beste fall oppleve krig i Europa. I verste fall blir det enda verre.

Når en amerikansk president nærmer seg det tidspunkt hvor han skal gå av oppdager han at han ikke har fått utrettet så mye som han hadde tenkt seg. Ofte opplever presidenten sin tjenestetid som en lang serie med fiaskoer. Da får han gjerne den ideen at han vil sørge for en stor bragd før han går av, slik at historikerne i hvert fall kan knytte én positiv ting til hans ettermæle. Og for de siste presidentene har denne bragden vært å skape fred i Midt-Østen, dvs. mellom Israel og den arabiske/palestinske/muslimske siden.

Årsaken til konflikten er at den arabiske/muslimske siden ikke vil godta at staten Israel eksisterer, og da kan det ikke bli noen fredelig løsning så lenge islam, som er den ideologisk forankring for de som vil eliminere Israel, står sterkt.

President Carter forsøkte, mot slutten av sin meget mislykkede presidentperiode, å få i stand en fredsavtale. Carters engasjement endte i den såkalte Camp David-avtalen i mars 1979, og den førte bla. til en fredsslutning mellom Egypt og Israel. Resultatet av dette ble at Egypt ble boikottet av de andre arabiske/muslimske landene, og at Egypts president Sadat ble drept i et attentat utført av militante muslimer. Men noen fred mellom Israel de andre naboene førte avtalen ikke til. Det ble altså inngått en fredsavtale, men noen fred ble det ikke.

Den neste som forsøkte seg var president Clinton. Han fikk i stand forhandlinger mellom Israels statsminister Barak og palestinernes sjefsterrorist Yassir Arafat, men heller ikke denne gang ble det fred.

Når er det president Bush som forsøker seg. Men heller ikke han vil lykkes. Det er mulig at han vil klare å få i stand en fredsavtale, men noen fred vil det ikke bli.

Fred kan det først bli når den ene av de to motstridende kreftene er nedkjempet. Og de to kreftene som står imot hverandre her er den vestlige, demokratiske modellen, representert ved Israel, og islam, representert ved terroristgrupper som Hamas, Hezbolla, mfl., og land som Iran og Syria.

Disse to ideologiene – vestlig demokrati og islam - er ikke forenlige, og for at det skal bli fred må en av dem vike (så lenge de ønsker å dominere samme område).

Det er overraskende, nei sjokkerende, at de aller fleste kommentatorer og politikere ignorerer det som denne konflikten handler om. Å tro at man ved forhandlinger kan få til en virkelig fred mellom disse to partene tyder på en kolossal mangel på virkelighetskontakt; den som tror at man kan få til en fred her på ikke-voldelig vis må ignorere islams 1300 år gamle historie.

Enhver fredsavtale vil også føre til flere angrep på Israel - Israel er et sivilisert land og vil forsøke å etterleve avtalen, i hvert fall til å begynne med. Men den andre siden vil ikke etterleve noen avalte, og vil benytte perioden rett etter at avtalen er ingått til å intensivere sine angrep. Enhver fredsavtale vil altså føre til flere tap på Israels side.

Vårt syn er altså at så lenge islam står sterkt vil det ikke bli en fredelig løsning på denne konflikten; så lenge islam står sterkt vil den ene siden måte nedkjempe den andre militært før det blir fred. Dette er tilsvarende det som skjedde i 1945: da kunne det ikke bli noen fredelig løsning på konflikten mellom Vesten og nazismen, konflikten ble avsluttet når nazismen ble knust militært. Alt tyder på at det eneste som kan gi varig fred i Midt-Østen er en tilsvarende løsning. Og siden det er lite som tyder på at våre ledere vil gå inn for en slik løsning, tyder dette på at ikke bare Bush, men også hans etterfølgere, vil forsøke å skape fred i Midt-Østen ved å inngå avtaler, og at sannsynligheten for at de vil bli overholdt er null.

I flere år har vi hørt påstander om at mange ansatte i vaktselskaper er kriminelle: de som skal passe på at kriminelle ikke får operere fritt er altså i enkelte tilfeller selv kriminelle. Dette er en noe underlig situasjon. I en reportasje på Dagsrevyen i går ble omfanget av dette problemet dokumentert: av ca 7800 vektere i Oslo er det ca 200 som har et kriminelt rulleblad. Forseelsene og forbrytelsene omfattet alt fra råkjøring med bil via tyverier og svindel til til dels alvorlig voldsbruk.

Det er neppe noen uenighet om at slik kan det ikke være. Vektere må ha rent rulleblad.

Men hvorfor er det blitt slik? I reportasjen ble adm.dir. Roar Lund i Securitas intervjuet, og han kom med noen interessante opplysninger, opplysninger som forklarer hvorfor det er blitt slik, men som så vidt vi vet ikke noen gang tidligere har vært fremme i de mange reportasjene om denne problemstillingen.

Lund forklarte at vaktselskapene alltid kontrollerer rullebladet på alle som ansettes, og at en søker ikke blir ansatt dersom han har anmerkninger på rullebladet. Men etter at en person er blitt ansatt er det forbudt ved lov å sjekke hans rulleblad!

Lund sa også at bransjen i mange år har ønsket å få anledning til å sjekke sine ansattes rulleblad, men politikerne har ikke lyttet til dette ønsket.

Med andre ord: de vektere som er kriminelle har begått kriminelle handlinger etter at de er blitt ansatt som vektere, og vaktselskapene har ikke lov til å sjekke rullebladet mens de er ansatt.

Så grunnen til at vi har kriminelle vektere er at det er forbudt ved lov for arbeidsgiveren å undersøke om de er kriminelle. Det er altså loven som gjør at vi har kriminelle vektere, og når lovgiverne er sjokkerte over at vi har kriminelle vektere så er det egentlig deres egen virksomhet som er skyld i dette. Når politikerne kritiserer vaktselskapene for dette, så retter de baker for smed: det er et meningsløst lovverk som er årsaken til at kriminelle vektere fortsatt er i jobb som vektere.

Etter vårt syn burde et vaktselskap – og enhver annen arbeidsgiver - ha anledning til å sjekke sine ansattes rulleblad når som helst, dvs. vi mener at det ikke bør være noen lovmessige begrensinger på en arbeidsgivers mulighet til å sjekke sine ansatte.

La oss helt til slutt si at det er ille at vi har kriminelle vektere, men grunnen til at vi har dette problemet er at det er forbudt ved lov for vaktselskapene å finne dette ut.

”Politikk på sitt verste” og ”hestehandel” er uttrykk som benyttes om denne saken, men egentlig er dette politikk på det helt vanlige.

Det det handler om er regjeringens vedtak i går om å flytte veterinærhøyskolen fra sitt etablerte og velfungerende miljø på Adamstuen/Blindern til Senterpartilederens hjemkommune Ås.

Detet er åpenbart noe som Sp får fordi SV fikk igjennom det meningsløse vedtaket om å verne, dvs. hindre eierne i å bruke sine eiendommer i Trillemarka, noe som Sp opprinnelig var sterkt imot.

Igjen sløser politikere penger og andre ressurser bort på meningsløse prestisjeprosjekter som ikke har annen positiv effekt enn at angjeldende minister blir populær i hjemkommunen. En flytting vil skape uro som vil redusere produktiviteten i mange år fremover.

Dette skjer allerede få år etter at Høyre i regjering gjorde omtrent det samme, vi tenker på Victor Normans meningsløse utflytting av en rekke direktorater og tilsyn fra Oslo til flere småsteder omkring i ditstriktsNorge. Dette førte til stort frafall blant de ansatte, og til at kompetansen i visse tilfeller sank drastisk.

Artikkelen vi henviste til ovenfor til om dette har som hovedfokus at Aps Oslobenk ikke vil godta denne utflyttingen, men vi regner med at de ikke vil få gjennomslag.

Vi regner altså med at Veterinærhøyskolen blir flyttet, og at dette vil koste skattebetalerne noen milliarder kroner – det er budsjettert til 2,4 milliarder kroner, men vi vil bli overrasket dersom regningen ikke blir betraktelig høyre – penger som kunne ha blitt brukt på produktive ting.

Dette er så dumt at vi ikke ser noe behov for å kommentere dette ytterligere, annet enn at vi vil si at dersom slike institusjoner hadde vært private ville vi ikke opplevde slike meningsløse og kolossalt sløsete flytteprosesser.

Etter en rekke til dels grove feilvurderinger har tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland vært ofte i nyhetsoverskriftene de siste ukene (høytlønnet konsulentoppdrag for Pepsico, flere år uten å betale skatt og å tilby seg å betale først når dette ble oppdaget, å skaffe seg en operasjon i Norge uten å ha rett til det) med en dertilhørende liste med kjælenavn: Pepsi-Gro, Nullskatte-Gro, Hofte-Gro.

Vi skal kun se på en av disse sakene. Brundtland bodde altså i flere år i Frankrike, og som resultat av en avtale mellom Frankrike og Norge har hun ikke betalt skatt på sin pensjon, hverken i Norge eller i Frankrike.

Men da har hun etter reglene ikke rett til operasjoner i Norge. Allikevel har hun fått foretatt to operasjoner ved Ullevål Universitetssykehus (UUS). Den ved sykehuset som godkjente dette sa i en nyhetssending på TV i går at han visse at dette var i strid med regelverket, men han godkjente det allikevel siden pasienten hadde gjort så mye for landet.

La oss før vi går vider si ta Brundtland er utdannet lege og at hun da i hvert fall i store trekk skulle kjenne regelverket i Norge, at direktør ved UUS er hennes tidligere statsrådkollega Tove Strand, og at lederen i Helse SørØst, som på et vis eier UUS, er Hanne Harlem, Gro Harlems Brundtlands søster.

Legen som godkjente operasjonen sa på TV i går at det han skulle gjort da henvendelsen om operasjonen kom var å sende en henvendelse til Frankrikes helsemyndigheter om dette, men som han sa: ”dette ville ikke ha ført til noe som helst”. Mao, dersom reglene hadde blitt fulgt ville Brundtland ikke fått sin operasjon, men måtte stå i kø på ubestemt tid.

Det er da alstå slik at reglene vi har innebærer at folk som trenger operasjon ikke får det. Legen ble spurt om det at pasienten var tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland påvirket beslutningen om å la henne få operasjonen i strid med reglene, og han svarte som nevnt bekreftende på dette.

Så når de som er ansvarlige for elendigheten i det helsevesen og det regelverk de selv har skapt rammes av det, så bryter man reglene; regler gjelder nemlig kun for vanlige folk og ikke for de som er ansvarlige for dem.

Vi synes dette er meget ille. Vi vil ha et helsevesen som er effektivt og retteferdig, dvs. at det ikke lar vanlige folk stå i kø mens prominente personer sniker i køen.

Men hvordan kan vi få til dette? Jo kun ved en full privatisering, og hvor det offentlige og offentlige regler ikke har noen rolle å spille.

I et slik system tegner man forsikringer, men velger selv hva forsikringen skal dekke og betaler premie i samsvar med dette, og så skal forsikringen dekke det man trenger av operasjoner. I et fritt samfunn vil produktiviteten øke, og flere og flere vil få råd til dyrere og dyrere operasjoner og behandlinger. Et slikt system er det eneste som er moralsk og det er det eneste som er praktisk. Men eliten vil aldri gå inn for dette - de klarer seg jo greit i dagens system hvor de sniker mens vi andre står i kø.

”Dårlige helseregistre fører til død” var tema for en sak på NRKs nyhetsending i morges, og artikkelen om saken på nrk.no inneholder bla. følgende: ”Mange liv kunne ha vært spart hvis sykehus- og helseregistre hadde vært bedre oppdatert og samkjørt. Det sier assisterende direktør ved Folkehelsa, Camilla Stoltenberg.

Magesmerter, oppkast og diaré var i ferd med å slå ut store deler av byens befolkning. Flere tusen ble syke, mange sliter med langtidsplager fremdeles etter Giardia-utbruddet. Alarmen kunne gått fem uker tidligere - og mange ville ha blitt spart. …

- De fleste som ble rammet, hadde ikke trengt å bli syke hvis vi hadde et sentralt diagnosealarmsystem, knyttet til meldesystemet for infeksjonsykdommer, mener Stoltenberg.

- Jeg synes det er helt ufattelig at vi som samfunn aksepterer at vi ikke har noe slikt. Vi vil spare mange for sykdom og mange liv ved å få dette systemet på plass, sier hun. …

Mange av dagens helseregistre er gammeldagse og dårlig oppdaterte samt at dataene for dårlige.

I tillegg er det tungvint å få lov til å koble registere med sykdom - og pasientopplysninger opp mot hverandre. ...

I Norge finnes ikke systematiske registrering av hva som skjer med pasientene etter at de skrives ut fra sykehuset, hvordan de reagerer på behandlingen over tid eller hvor lenge de lever.

- Jeg blir redd for å legge meg inn på sykehus slik som det er nå, fordi det er så mye vi ikke vet, sier Camilla Stoltenberg. …

- I mange andre sektorer - skatteetaten, børs bolig, har de en helt annet kvalitet på data, mens i helsetjenesten der det står om liv og død, så har vi ikke det, sier direktøren ved Folkehelsa og mener det er et stort paradoks. …” (sitat slutt fra nrk.no).

Det skulle ikke være behov for mange ord for å poengtere hvorfor det er slik: Registre for børs og bolig er private, og de er opprettet for å tjene penger på en effektiv måte (noe som forøvrig er helt legitimt og moralsk).

Registre i helsevesenet er ikke private, og de har ikke som formål å tjene penger, og derfor er det ikke noe stort press for at de skal være effektive – Ja, de skal være med på å redde liv, men når dette kun innebærer utgifter for de sykehusene etc. som utfører arbeidet, er det lite press for stadig å gjøre en bedre og mer effektiv jobb. (Selvsagt kommer også hensyn til personvern med i betraktning, men i et apparat som ikke er drevet av profitt vil det ikke være noe press for å løse slike problemer raskt og effektivt.)

Mao. private registre er effektive, offentlige registre er ineffektive.

Men hva med skattevesenet? Det er offentlig og det er effektivt? Ja, men dette har som oppgave å drive inn penger, og derfor arbeides det hele tiden for å gjøre det effektivt (selv om det antagelig også er meget ineffektivt i forhold til hva det kunne være). Ingen andre offentlige registre er slik, og derfor er det annerledes enn andre offentlige registre.

Helsevesenet vil kun bli så effektivt det kan være hvis det er fullstendig privat uten noen form for offentlig innblanding i drift, finansiering, etc.

Det ser ut til at irakere for første gang på mange år nå ser optimistisk på fremtiden. Etter mange år under tyrannen Saddam Hussein, og etter noen år med krig etter at han ble kastet som følge av USAs invasjon i mars 2003, en invasjon som i en periode dessverre førte til at militante muslimer fikk mulighet til å utføre et stort antall terroangrep mot den iranske befolkning, feiret irakere nå et optimistisk nyttår.

Vi siterer fra en artikkel i New York Times (som muligens krever registrering).

Iraqi Revelers Embrace the New Year

…Firecrackers and machine-gun fire echoed over the capital hours before midnight on Monday as partygoers put aside fears of suicide bombers and gunmen to bring in the new year.

Young men in fashionably ripped jeans and gelled hair crowded into restaurants and parties, some carrying black plastic bags hiding cans of beer.

At two of Baghdad’s largest hotels, the Ishtar Sheraton and the Palestine , both scarred by previous bomb attacks, scores of perfumed and bare-headed Iraqi women arrived to celebrate the first New Year’s Eve parties held there since the 2003 invasion.

They were planning to party until dawn — it was safe enough to celebrate, but not to go home in the middle of the night.

“People feel safer now because of the improved security,” said Mustafa Abdullah, the night manager of the Ishtar Sheraton. “In the old days, they would have gone home normally at 3 a.m. or 4 a.m., but now they will either stay until the party ends or take a room for the night.”

Odeh Fadhel, a popular Iraqi singer, was glad to take the stage again after his engagements thinned during the postwar years.

“All life stopped, not just for artists,” he said. “Things have started to get better, but the difference now is that we don’t have clubs or theaters as places to hold parties. But we can still work in hotels.”

Men det er ikke fred ennå, terroristene fortsetter: ”But even as partygoers embraced the New Year, a surge of attacks on Monday served as a potent reminder that 2007 was the bloodiest on record, with at least 18,000 civilians killed, according to the Ministry of Interior. ICasualties.org , an independent Web site that tracks official and nonofficial announcements of fatalities in Iraq, counted 899 Americans killed in 2007, compared with 822 in 2006. The total American death toll in Iraq since 2003 is 3,902, according to the Web site.“

Artikkelen forteller dog ikke at tallet på drepte er gått kraftig med etter at antall amerikanske soldater ble øket kraftig tidlig i høst.

For tall på dette, se her.

Det som har ført til denne positive utviklingen er ”the surge”, den kraftige økningen i antall amerikanske soldater som ble iverksatt etter at general David Petraeus overtok som leder for de amerikanske strykene i Irak.

Utviklingen i Irak var positiv etter at USA hadde nedkjempet den irakiske hæren i 2003, men en rekke tabber fra USAs side førte til at Irak ble et stort problem; det så en tid ut til at landet ville gå i oppløsing pga terror og borgerkrig. Men med ”the surge” har USA, sammen med Iraks hær og politi, fått langt bedre kontroll i landet.

Det er mye mer vi kunne si om dette, men nå vil vi kun si at denne krigen er viktig, denne krigen er et slag i den pågående krigen mellom militant islam og Vesten, og dersom Vesten taper, vil det gi de militante muslimene blod på tann, og antall terrorangrep mot Vesten vil øke kraftig.

Derfor er en seier i den krigen så viktig.

Ja, en seier kan ta tid, men det som har skjedd i denne krigen er ikke atypisk hvis man ser på krigshistorien. At kriger begynner noe kaotisk og først går på skinner etter noen tid er ikke uvanlig, det skjedde for eksempel både i annen verdenskrig mot Tyskland, en krig som ikke kom på skinner før general Eisenhower fikk kommandoen over de allierte styrkene på vestfronten, og det samme skjedde i den amerikanske borgerkrig, som ikke kom på skinner før Nordstatene satset på general Shermans strategi.

Det er heller ikke slik at kriger vanligvis avsluttes helt med en militær seier, de er ofte behov for tilstedeværelse lenge etter at selve krigen er avsluttet (etter at ”major combat operations have ended” som president Bush jr en gang formulerte det); svarte ble utsatte voldelige overgrep i sørstatene i mange år etter 1865, og det var god grunn til at de allierte okkuperte Tyskland i mange år etter 1945.

Som sagt, krigen i Irak er et slag i krigen mot militant islam. Dersom militant islam seirer, vet vi hva som blir fremtiden, ett eksempel på dette leser vi i VG i dag.

Men skal det som nå ser ut til å være en seier vare, må Vesten, dvs. USA, holde ut. Dette er et av vår tids aller viktigste spørsmål.

Vi vil ønske alle våre lesere et godt nytt år.

De daglige nyhetskommentarene vil bli tatt opp igjen om noen dager, og det vil være mye spennende som kommer til å skje i 2008 og som trenger kommentarer fra et konsekvent liberalistisk og individualistisk ståsted: den amerikanske presidentvalgkampen, den såkalte krigen mot terror eller mer korrekt: krigen mellom Vesten og militant islam, tyrannen Castros død og den bedring av forholdene på Cuba som dette forhåpentligvis vil gøre til, det stadige forfall i den norske velferdsstaten, osv.

Fra neste uke vil det komme daglige kommentarer om alt dette og mere til her på stemDLF.no