I tider som disse er vi utsatt for så mye påvirkning at man lett kan komme til å glemme julens virkelige budskap.

Julen er en tid for feiring, en tid for å være sammen med familie og venner, en tid for å gi gaver til hverandre, en tid for velvilje overfor andre mennesker.

Julen kommer på slutten av året, og man tar seg en velfortjent ferie for å hvile ut og samle krefter til et nytt år. Man tilbringer tid sammen med familie, man reiser og besøker slektninger man ikke har sett på en stund, man snakker sammen og utveksler minner om viktige og uviktige ting som har skjedd i slekten det året som er gått, og man deltar i forseggjorte måltider med spesielt utvalgte retter. Og man drikker gode drikker av mange slag.

Man pynter sitt hjem, og barn i alle aldre gleder seg over vakre juletrær og andre dekorasjoner - alt fra nisser til pepperkakehus.

Det som barn liker best er antagelig at man gir hverandre gaver - de fleste har vel på en eller annen måte satt opp en ønskeliste og får kanskje noen gaver man har ønsket seg.

Det vesentlige ved julen at det er en tid for ferie og samvær med slekt og venner, og for å dele sitt overskudd med dem. Julen kommer bare en gang i året, så man bør gjøre mest mulig ut av den.

Vi ønsker derfor alle en god jul og et godt nytt år.

(Dersom det i den kommende uken ikke skjer noe som abslutt krever en kommentar fra DLF, er dette den siste kommentaren i 2007. Uansett vil det komme et nytt innlegg på disse sider ca 10/1-2008.)

At politikere bryter løfter er ikke noe nytt, slikt har forekommet så lenge politikere har eksistert, dvs. så lenge politikerne har lovet befolkningen at staten/det offentlige skal løse deres vanlige problemer og utfordringer.

Men de to løftebrudd som regjeringspartiene nå foretar, og som ble behørig omtalt i nyhetsendingene på TV i går, er blant de groveste vi har sett.

For det første har vi Kristin Halvorsens løftebrudd om barnehavene. Før valget i 2005 sa hun at ”vi skal ha full barnehavedekning i løpet av 2007 - hvis vi ikke klarer er dette er dere kvitt meg!” Det var slik hun sa det, uten forbehold. Nå har det vist seg at de ikke klarte dette, og på spørsmål på TV i går om hun nå ville trekke seg svarte hun et klart ”Nei!”.

Det har også vært forsøkt fra SVeres side å trikse med tallene – enkelt barn som står i kø blir ikke talt med, dette for å gi inntrykk at man er nærmere målet enn man er, og SVere har også forsøkt å legge skylden på andre: ”De fleste barn som ikke har fått plass er bosatt i kommuner styrt av Høyre”, dvs. de sier at Høyre saboterer SVs løfte. Og den ansvarlige ministeren vil ikke engang beklage løftebruddet.

Dette er bare patetisk, og bekrefter at SVere er like løgnaktige og like store bløffmakere som politikere fra andre partier.

Det andre løftebruddet er også i samme skala. Regjeringen lovet å innføre CO2-deponering fra anlegget på Mongstad med en gang. Da Regjeringen vedtok utbygging av Mongstad i 2006 vedtok de samtidig at alt fra oppstarten i 2010 skulle det etableres et testanlegg som skulle rense 100 000 tonn CO2 i året.

Testanlegget skulle fungere inntil et fullskala renseanlegg var på plass før utgangen av 2014. Nå er regjeringen kommet til at dette er for dyrt, og utsetter det hele. Dette er et løftebrudd av dimensjoner. (Løftebruddet er bra for økonomien og har ingen effekt på klimaet, men det er en annen sak som vi lar ligge i denne omgang.)

Det var dette prosjektet som ifølge statsministeren i hans nyttårstale var et kolossalt prestisjeprosjekt for Norge, ja, som tilsvarende en månelanding. Men kanskje verre er det at statsministeren visste om dette før han holdt innlegget på klimakonferansen på Bali og før utdelingen av Nobels fredspris, og at han dermed reelt sett løy verden rett opp i ansiktet mht Norges satsing på klima, dette for å fremstå som langt mer ”klimavennlig” (!) enn han er.

Disse to sakene illustrerer den svindel og det lureri som politikk er blitt.

Hva vil resultatet bli? Regjeringspartiene vil miste oppslutning, og det er enda større grunn til å regne med at vi får et regjeringsskifte i 2009. Men så vil regjeringen vi da får være like ille som den vi har nå, og så vil vi få en Ap-regjering igjen fra 2013. (Antagelig vil vi få en ren Ap-regjering, SV vil neppe komme seg etter den meget velfortjente nedturen de er inne i og som de vil fortsette å oppleve fremover, og Ap vil nok neste gang foretrekke å regjere alene uten SV og Sp.)

Dessuten vil nok politikerforakten øke, men ikke så mye, folk er blitt vant til løftebrudd i stadig større skala.

Så alt vil nok i det store og hele fortsette som før - neste gang politikerne kommer med løfter vil folk fleste tro på dem til tross for at politikerne tidligere har brutt alle løfter de har kommet med.

Regjeringspartienes ungdomsorganisasjoner ønsker nå å innnføre verneplikt også for kvinner. Vi siterer fra omtalen av saken på nrk.no:

”Alle de tre regjeringspartienes ungdomsorganisasjoner går inn for allmenn verneplikt i forsvaret både for kvinner og menn.

De rødgrønne ungdomspartiene mener både likestilling mellom kjønnene og styrking av forsvaret er argumenter for å innføre verneplikt også for kvinner.

- Forsvaret trenger flere kvinner i sin organisasjon, både av hensyn til det, og at vi bør fordele goder og byrder likt mellom kjønnene i samfunnet, så mener vi at det bør innføres verneplikt for kvinner, sier AUF-leder, Martin Henriksen til NRK.

Senterungdommens leder, Christina Ramsøy, [sier]:

- For det første ønsker vi at flere skal gjennom verneplikten, for det andre er det dette med likestillingsperspektivet, og det at Forsvaret faktisk skal ha det aller beste - og da har man en større masse å velge utifra, påpeker hun.

Kirsti Bergstø, leder i Sosialistisk Ungdom, er ikke i tvil om at hun ønsker verneplikt også for kvinner.

- Vi ønsker et forsvar som er forankret i folket, og som ikke går i retnig av et profesjonalisert forsvar. Derfor vil vi ha allmenn verneplikt. Vi ønsker at alle skal kalles inn til førstegangstjeneste” (sitat slutt).

Moderpartiene er splittet i dette spørsmålet, så dette blir nok ikke innført med det første. Vi frykter dog at dette utspillet kun er en prøveballong, og at det om noen år vil ha bred oppslutning i alle de rødgrønne partiene. Og når det er stor sannsynlighet for at disse partiene kommer i regjering igjen i 2013 (etter at en borgerlig regjering har skuffet stort i perioden 2009-2013), vil det være stor sannsynlighet for at den utvidede verneplikten blir innført.

Hvorfor går disse partiene inn for dette? Det kan ikke være fordi de ønsker å styrke forsvaret, så årsaken må være at de ønsker å redusere friheten for enda flere. Vernerplikt er et stort inngrep i den vernepliktiges frihet, og dette alene er grunn god nok til at de rødgrønne kan støtte den. Poenget om likestilling er godt, men ingen argumenter er etter vårt syn så sterke at de kan trumfe frihetsagrumentet.

Hvordan vil de andre partiene forholde seg til dette? Venstre vil som vanlig være splittet omtrent på midten, KrF vil antagelig etter en stund støtte dette, og Høyre vil som vanlig først protestere og så etter hvert støtte forslaget.

FrP vil antagelig gå imot; de vil altså beholde verneplikten for menn, men gå imot å innføre den for kvinner.

DLF er imot verneplikt for alle. Vi mener at vi bør ha et best mulig fosravr, og da vil vervede mannskaper fungere best. Som nevnt er verneplikt er stort inngrep i den enkeltes frihet, og vi er altså imot verneplikt.

Men selv om vi ikke kan få opphevet vernplikten for menn så vil vi ikke utvide den til også å omfatte kvinner. DLF sier ”Nei til verneplikt, og Nei til utvidelse av verneplikten”.

Det er ikke mange år sidene nordmenn flest mente at korrupsjon ikke fantes i Norge, korrupsjon er noe som finnes i Sør-Europa – nordmenn er alt for ærlige til å være korrupte.

I dag er det liten tvil om at Norge er gjennomkorrupt, dvs. at korrupsjon og omfattende snusk finnes overalt, på alle nivåer, fra høy til lav. Den siste avsløringen er beskrevet slik på Dagbladet.no i dag:

”Opptil 200 drosjesjåfører i Oslo kan miste løyvene sine fordi de har jobbet ulovlig ved siden av drosjejobben.

Samferdselsetaten i Oslo har gått gjennom ligningen til samtlige 1.780 drosjeeiere i hovedstaden. Granskingen har avdekket at mellom 100 og 200 eiere har fulltidsjobb ved siden av millionomsetning fra drosjer, melder TV 2.

Det er grovt brudd på Yrkestransportloven, ifølge Samferdselsetaten i Oslo kommune.

– Dersom du har et erverv som er større enn 50 prosent, så er det ulovlig, sier avdelingsdirektør Odd Bratteberg i Samferdselsetaten i Oslo kommune” (sitat slutt).

Fra tidligere vet vi at drosjesjåfører har kjørt svart og samtidig mottatt trygd, vi vet at respekterte psykiatere har solgt falske legeattester til kriminelle slik at de skulle få mildere soningsforhold, vi vet at vannverksbestyrere (ifølge siktelser) har lurt til seg flere titalls millioner kroner, vi vet at forsvarstopper har mottatt ulike typer gaver fra en viktig leverandør, vi vet at ordførere har måttet gå av pga skattesnusk, osv. (enkelte av disse forholdene er strengt tatt ikke korrupsjon, men vi tar dem med allikevel siden de alle rammer det offentlige, har samme type årsak, og har samme resultat).

Dette er forferdelig, og vitner klart om et samfunn i forfall. Men kan man finne noen fellestrekk her? Ja, det er et klart fellestrekk: alle forhold har å gjøre med å lure til seg penger fra det offentlige, eller å slippe unna ting som det offentlige pålegger en (fengselstraff, skatt).

Praktisk talt all korrupsjon er av denne typen: korrupsjon handler om å lure det offentlige, enten ved å beholde egne penger, eller ved å lure til seg penger, eller ved å la være å følge byrdefulle regler.

Når der offentlige er så omfattende (har så mange oppgaver) som det har i dag, må nødvendigvis skattene bli høye, regelverket må bli komplisert, byråkratiet må bli stort, osv. Da vil mange, og stadig flere, se sitt snitt til å lure unna noen penger, og til å lure til seg noen penger. Mao. korrupsjon er et nødvendig resultat av velferdsstaten.(Velferdsstaten er et samfunnssystem hvor alle kan få det de trenger og det meste annet ”gratis” fra det offentlige, og hvor dette finansieres med et høyt skattenivå. ”Velferdsstat” må ikke forveksles med ”velstandssamfunn”, disse to er over tid uforenlige: en velferdsstat vil ødelegge grunnlaget for velstand).

Det som vil fjerne praktisk talt all korrupsjon er et system hvor hver enkelt får beholde det han tjener, og så kan han bruke deler av sin inntekt på helsetjenester, skole til sine barn, pensjonsforsikring, etc. Dette systemet heter laizzes-faire-kapitalisme. (De små beløp som det offentlige trenger i et slikt system (til å drive politi, rettsapparat, militært forsvar og noe administrasjon) kan finansieres med et skattenivå på ca 5 %, og målet er at også dette skal være frivillig.) I et slikt system er det ingen skatt å lure seg unna, ingen merkverdige regler (for eksempel om ikke å jobbe ved siden av drosjejobben) man kan forsøke å la være å følge.

Så lenge vi har velferdsstaten vil korrupsjonen bare øke, og det eneste som kan fjerne den er et helt fritt system, nemlig laizzes-faire-kapitalisme. I dagens system kan kobbelet av korrupsjonsjegere holde på så mye bare orker, de vil ikke klare å fjerne korrupsjon så lenge velferdsstaten består. Mao. korrupsjonen vil fortsette å florere så lenge vi har en velferdsstat.

Vi vet ikke helt hva vi skal si om den påståtte korrupsjonen blant forsvarstoppene. Der ser ut til at folk i Siemens, som er en av flere leverandører av teknologisk utstyr til Forsvaret, har betalt turer og ferieopphold for enkelte høyt opp i forsvarsledelsen, men enkelte av forsvarstoppene som det er rettet mistanke mot sier at de ikke visste at det var Siemens som betalte. (Siemens er tidligere beskyldt for å ha overfakturert Forsvaret, noe de har innrømmet.)

Aftenposten skriver om en av de mistenkte i saken: ”Viseadmiral Jan Reksten, sjef for Fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger, er blant de siktede i saken.

«Siemens sponset en golftur til Alicante 3-10. mars 2004, hvor jeg var deltaker,» heter det i en pressemelding Reksten selv har sendt ut.

«Økokrim undersøker saken og har tatt beslag i relevante dokumenter. Til grunn for beslagene ligger mistanke om at jeg skal ha mottatt en fordel ved at Siemens sponset arrangementet. Jeg var imidlertid ukjent med at Siemens var sponsor. Jeg granskes for å ha mottatt utilbørlige fordelsoverføringer til en samlet verdi av kroner 6000», heter det videre.

Han forteller at han i forbindelse med denne turen selv betalte flybilletter, men at han «trodde han bodde rimelig gjennom venner».

- De 6000 kronene Siemens sponset 2004-turen med ble selvsagt tilbakebetalt etter at det ble kjent for meg at turen var sponset, skriver han.

Reksten deltok også på en tilsvarende tur i 2003. Disse sponsorpengene er ifølge viseadmiralen også tilbakebetalt til Siemens.

«Jeg ser frem til å få dette grundig belyst av Økokrim, slik at saken kan legges død. Jeg gir selvfølgelig all mulig bistand til Økokrim i denne perioden. Økokrims undersøkelser har ingen innvirkning på mitt arbeid som sjef for Fellesoperativt hovedkvarter» (sitat slutt fra Aftenposten).

Slik Reksten forklarer seg i pressemeldingen var han ikke klar over at Siemens betalte, og da er det vanskelig å være med på at han har vært korrupt.

Man er korrupt dersom man for eksempel skal være med på å velge en leverandør blant flere kandidater, og så med vitende og vilje tar imot gaver fra en av dem. Nå ser det ut til at Siemens har gitt uforholdsmessig store gaver til enkelte forsvarstopper, noe som er og bør være kriminelt, men det som er interessant er det som forsvarstoppene evt. har gjort.

Har de virkelig vært så lite kloke at de, mens Forsvaret er inne i en prosess hvor de skal velge leverandør, tar i mot gaver fra en av dem? Som vi ser ovenfor hevder viseadmiral Reksten at han ikke visste at det var Siemens som betalte, men hva med de andre som nå er siktet av Økokrim?

Nå har jo Økokrim en rekke ganger tatt alt for kraftig i i lignende saker og deretter lidt nederlag, men hvis de denne gangen har rett, hvis det er slik at forsvarstopper med vitende og vilje har tatt imot penger fra en av Forsvarets store leverandører, så tyder dette på at de har utvist en svært dårlig dømmekraft. Ja, det er klart kriminelt, men det er i tillegg så dumt at man kan lure på om disse folkene, hvis sannheten er omtrent slik Økokrim beskriver den, hører hjemme i en toppledelse.

Forsvaret bør ha svært gode folk, og dersom det som denne saken tyder på er korrekt, må det en kraftig opprydding til.

La oss til slutt nevne at vi nå sikkerhetspolitisk sett er på vei inn i turbulente tider. Da vil det være svært viktig å ha et godt Forsvar. For å oppnå dette trengs det også penger. Men for å få til dette må Forsvaret ha god anseelse. Dersom disse forsvarstoppene har gjor det som Økokrim hevder, vil de ha vært med på å svekke Forsvaret i en tid hvor det er svært viktig å ha et sterkt Forsvar, og dette er svært farlig, og derfor utilgivelig.

Krisesentrene er mer overfylt enn noen gang tidligere, melder NRK i morges. Kvinner tar med seg sine små barn og flykter fra sine voldelige menn til krisesentre, og dette skjer over hele landet. Mange av kvinnene tilbringer nettene på feltsenger eller på madrasser på gulvet, og enkelte har bodd på krisesentre i opptil et par år.

Vi siterer fra omtalen på nrk.no:

”Flere steder har antall overnattinger økt med mellom 40 og 100 prosent i år sammenliknet med i fjor.

I Kristiansand har krisesenteret nettopp flyttet inn i nye og større lokaler, men her er det allerede trangt om plassen.

Til tross for at senteret har fått større plass, må flere kvinner nøye seg med ei feltseng.

- Vi har et nytt senter med god plass, trodde vi, men vi har nesten kontinuerlig folk på rom som egentlig ikke er beregnet på at noen skal bo der, sier lederen av krisesenteret i Kristiansand …

I Oslo har de laget sovesal på møterommet. Andre steder er madrassene lagt ut på fellesrom, stuer og vaktrom.

Enkelte krisesentre har ventelister. Flere har måttet si nei til kvinner på rømmen og prøvd å finne plass til dem andre steder.

- Krisesentrene har vel aldri vært brukt i større grad enn de blir i dag, forteller Tove Smaadahl, leder i Krisesentersekretariatet …” (sitat slutt).

Hva vil så myndighetene gjøre med dette? Ingenting. I hvert fall ingen ting som vil ha effekt. Vi siterer igjen fra omtalen på nrk.no: ”50 tiltak mot vold. Regjeringen skal i dag legge frem 50 tiltak mot vold i nære relasjoner. Tove Smaadahl mener det må stilles krav til kommunene: - Kommunene må ha et organisert hjelpetilbud slik at ikke tilbudet blir tilfeldig og personavhengig, slik vi opplever det i dag”. Den slags tiltak vil ha liten eller ingen effekt på det som er problemet her: vold mot kvinner og barn.

Det som skjer har er altså at menn bruker vold mot sine ektefeller/samboere, at politiet/rettsapparatet ikke gjør det det skal, nemlig å ta seg av de kriminelle slik at deres ofre kan leve trygt. Mao. de voldelige mennene må settes i fengsel, og det primære ved straff er rettferdighet: de som begår reelle kriminelle handlinger skal straffes.

Men det som skjer er praktisk talt det motsatte: den voldelige mannen får gå fri og hans voldsutøvelse får ingen konsekvenser for ham selv (annet enn at kone og barn drar), mens ofrene må sove på feltsenger i møterom på et krisesenter.

Dette innebærer i praksis at den kriminelle får gå fri, og at hans ofre straffes (selv om å det å bo på et krisesenter og å ha redusert bevegelsesfrihet fordi mannen i mange tilfeller kan dukke opp når som helst, formelt sett ikke er en straff).

Men dette er typisk norsk. Slik er det i mange forhold: de kriminelle straffes ikke eller de straffes alt for mildt, mens deres ofre må ta belastningen (alt fra utrygghet i hverdagen til at man må akseptere tyverier og innbrudd til at man må bruke store beløp på vakthold og alarmer). Det aller meste av dette ville ha vært unngått dersom man hadde straffet de kriminelle.

Mer spesifikt: dersom de voldelige mennene hadde blitt satt i fengsel ville det ikke ha vært bruk for krisesentre, og det ville heller ikke vært bruk for noe kommunalt hjelpeapparat.

Dessverre er folk flest sterkt imot at kriminelle skal straffes strengt, og da må vi alle leve med den tilstanden vi har, en tilstand som forøvrig bare vil bli stadig verre i årene som kommer.

Høyre-topp og tidligere administrasjonsminister Victor Norman går i et fersk utspill inn for å øke skattene. Vi siterer fra hegnar.no:

"Tidligere administrasjonsminister Victor Norman mener det er helt avgjørende at vi nå setter opp skattene for å styrke offentlig sektor.

– Hvis vi ikke er villige til å ta den diskusjonen jeg nå inviterer til, så vil offentlig sektor få en krasjlanding, ikke om ett år eller to, men om fem til ti år, sier Norman til NRK.

Han peker på nedslitte skolebygg som ikke blir reparert, selv om man i privat sektor bygger hus, hytter og pusser opp som aldri før. Og på veier som mangler vedlikehold, samtidig som bilene som skal kjøre på dem blir flere og dyrere.

– Vi må få privat sektor til å legge beslag på mindre av arbeidskraften, mindre av kapitalen, mindre av talentene, og den eneste måten vi kan gjøre det på er å øke skattene, sier Norman." (sitat slutt)

Det er kanskje ikke helt fair å beskrive dette som et utspill fra Høyre, det kommer fra Victor Norman, og Høyreleder Erna Solberg tok raskt avstand fra forslaget. Men slik vi kjenner Høyre er vi rimelig overbevist om at resten av Høyre snart vil følge etter.

På et vis er forslaget logisk. Når man er misfornøyd med kvaliteten på noe må man satse på bedre kvalitet, og dette medfører som oftest større kostnader: er man misfornøyd med sin bil vil et bytte til en dyrere bil som regel føre til større tilfredshet.

Med utgangspunkt i det faktum at skolen og helsevesenet er dårlig, og med premisset om det offentlige skal drive slikt, er forslaget fra Høyre-toppen helt logisk: konklusjonen følger fra premissene.

Men er premisset korrekt? Vi har stor sans for Ayn Rands oppfordring ”check your premises!”, og her er det et premiss som viser seg å være galt: Norman tar utgangspunkt i at helsetjenester og skoler skal drives av det offentlige.

Men det er her Normann tar feil. Dersom det offentlige tar på seg mange oppgaver vil alt dette i stadig stigende grad bli preget av ineffektivitet, byråkrati, sløsing, korrupsjon, inkompetanse, osv. Og da er det slik at mer penger ikke vil øke kvaliteten. Dette har vi også sett de siste år: stadige flere sektorer innen det offentlige har fått mer penger, men kvaliteten synker allikevel.

Derfor, det eneste som kan sikre at kvaliteten på disse viktige tilbudene som skole og helsetjenester opprettholdes og blir bedre, er at det offentlige trekker seg helt ut.

Å bevilge mer penger vil bare gjøre problemene enda større, og økede skatter vil også gjøre det enda vanskeligere å sikre seg gjennom alternative, dvs. ikke-offentlige tilbud.

Ja, Norman har rett i at problemene innen skole og helsevesen øker, men han tar feil i at løsningen er å bruke enda mer penger på de offentlige tilbudene. Det som må til er en fullstendig privatisering av disse områdene. Kun da kan man sikre en stadig stigende kvalitet som vil nå stadig flere.

Normans utspill er egentlig ulogisk i og med at det baserer seg på et uholdbart premiss, premisset om at det er det offentlige som skal drive skole og helsetjenester. (Men Høyre er enig i dette premisset, og det er derfor vi tror at Høyre snart vil slutte seg til Normanns utspill.)

Vekkelsespredikanter har antagelig forekomet omtrent så lenge menneskeheten har eksistert. Vi kjenner best til de amerikanske predikantene som herjet på begynnelsen av forrige århundre, og som det finnes mange eksempler på i litteratur og film, men det som er en passende beskrivelse av disse passer antagelig på alle, både før og etter.

De reiser gjerne omkring og preker død og fordervelse – men dette er noe som kun vil ramme de som ikke gjør det predikanten sier. Det han sier innebærer store selvoppofrelse til fordel for den saken predikanten preker for, og det innebærer at menigheten må redusere sin levestandard, gi mye av sine penger til predikantens sak, og legge om sin opp til nå syndefulle livsførsel.

Predikantens budskap blir kun fremstilt med en følelsesmessig begrunnelse, men når han enkelte ganger forsøker seg på rasjonelle argumenter blir de raskt tilbakevist. Allikevel fortsetter predikanten sin virksomhet uten at hans troverdighet er blitt redusert, predikantens besøk fører selv etter avsløringer allikevel ofte til et rent massehysteri.

Predikanten preker som sagt selvoppofrelse, og gir iblant inntrykk av at han også lever spartansk og sparsommelig, men dette er kun skuebrød, egentlig lever han som regel i luksus med alle de herligheter som rasjonelle og frie samfunn kan by på: predikanten vil ha dette selv, men vil ikke at hans tilhengere skal nyte godt av slike ting; for tilhengerne vil det gode liv føre til fortapelse, død og fordervelse.

Sannheten er at praktisk talt alt det predikanten farer med er bløff og oppspinn fra ende til annen, selv om det på noen punkter finnes noe som tyder på en viss virkelighetsforankring – på landsbygda i USA tidlig på 1900-tallet var vekkelsene ofte en reaksjon på slike ting som overdrevet alkoholforbruk.

I går ble en slik predikant tildelt en pris som tidligere hadde stor prestisje. I de siste år er denne prisen blitt ødelagt, i de siste år er den for eksempel gått til en religiøs fanatiker som hevdet at lidelse var moralsk høyverdig og at man ikke burde søke å eliminere den (Mor Theresa), til en amerikansk eks-president som har sett det som sitt livs oppgave å forfekte ettergivelse overfor tyranner og terrorister (Jimmy Carter), og til den moderne terrorsimens far (Yassir Arafat).

Al Gore hører godt hjemme i dette selskapet, og vi gratulerer ham med Nobels fredspris.

Det er sjelden vi kan stille oss 100 % bak en norsk bok, men i dette tilfellet kan vi det: Onar Åms ”Kampen om klimaet” er årets beste bok.

Bokens sentrale del påviser at det som vanligvis fremstilles som FNs klimapanels konklusjoner er mer enn usikre, dette i hovedsak fordi en viktig del av de statistiske metode som er benyttet er feil: profesjonelle statistikere har påvist at forskere tilknyttet klimapanelet ikke har sitt på det tørre mht til de statistiske metoder som er benyttet for å hevde at den temperaturøkning vi har hatt de siste årene er ekstrem (det er dette som ligger i den såkalte ”hockykøllegrafen”, en graf som reelt sett sier at temperaturutviklingen har vært noenlunde jevn og flat i lang tid, før temperaturen plutselig stiger de siste tiår).

Åm viser at enkelte tilknyttet klimapanelet også er lite villige til å følge vanlige videnskapelig fremgangsmåte mht å korrigere feilaktige teorier.

Men boken inneholder også mye mer enn dette: blant annet innholder den en skisse av fremtidig teknologiutvikling, en skisse som er langt mer realistisk enn det man vanligvis ser, og den kommer også inn på hva som er de beste forutsetninger for videre fremgang og øket velstand.

Bokens undertittel er ”Til forsvar for menneskeheten” – boken er skrevet som et forsvarsskrift for menneskeheten, dvs. Åm tar som utgangspunkt at menneskeheten sitter på tiltalebenken, anklaget for å ødelegge jordkloden gjennom sin energiproduksjon og verdiskapning, og at klimapanelet, godt støttet av politikere og journalister, opptrer som aktorat, dommer og fangevokter. Åm hevder at i denne rettssaken er forsvaret ikke kommet til orde, og hans bok er ment som et forsvarsskrift for menneskeheten.

Åm hevder at dagens klimapolitikk vil føre til en dom som innebærer en ytterligere reduksjon av friheten (økede skatter, mer reguleringer, begrensinger på verdiskapning), noe som er synonymt med en straff (”frihetsberøveøse”), og at dette vil kraftig redusere velstanden. Men Åm påviser i boken at tiltalte er uskyldig.

For å gi en kort oppsummering: Åms syn er at mennesket trenger frihet, og at kun frihet kan gi velstand. De begrenseninger i friheten som klimapolitikken innebærer er saklig sett ubegrunnede, og vil ha sterkte negative konsekvenser.

Til slutt vil vi for egen del igjen si at vi anbefaler boken på det varmeste, og så vil vi gi ordet til to andre kommentatorer, den første er en av de forskerne som sitter i FNs klimapanel, John R. Christy, og den andre er den norske energirådgiveren Hans Henrik Ramm (vi gjengir kun utdrag):

Først Christy:

"… I see neither the developing catastrophe nor the smoking gun proving that human activity is to blame for most of the warming we see.

There are some of us who remain so humbled by the task of measuring and understanding the extraordinarily complex climate system that we are skeptical of our ability to know what it is doing and why. As we build climate data sets from scratch and look into the guts of the climate system, however, we don't find the alarmist theory matching observations.

It is my turn to cringe when I hear overstated-confidence from those who describe the projected evolution of global weather patterns over the next 100 years, especially when I consider how difficult it is to accurately predict that system's behavior over the next five days.

Mother Nature simply operates at a level of complexity that is, at this point, beyond the mastery of mere mortals (such as scientists) and the tools available to us.

Others of us scratch our heads and try to understand the real causes behind what we see. We discount the possibility that everything is caused by human actions, because everything we've seen the climate do has happened before. Sea levels rise and fall continually. The Arctic ice cap has shrunk before. One millennium there are hippos swimming in the Thames, and a geological blink later there is an ice bridge linking Asia and North America.

My experience as a missionary teacher in Africa opened my eyes to this simple fact: Without access to energy, life is brutal and short. …"

Så Ramm:

"Hovedpoenget i "Kampen om klimaet - til forsvar for menneskeheten" er at det aldri har vært noen rettferdig, kontradiktorisk prosess før "hele verden" bestemte seg for å legge skylden for klimaendringene på menneskene. FN’s klimapanel ble utnevnt til påtalemyndighet, etterforsker, dommer og jury. Det ble ikke oppnevnt noen forsvarer for tiltalte med like rettigheter og ressurser som rettsstater ellers gjør.

I enhver sivilisert rettssal er det slik at tiltalte skal frikjennes så lenge det finnes en annen plausibel mulighet. I denne saken finnes det faktisk en annen hovedmistenkt, nemlig solen, som imidlertid aldri er blitt skikkelig etterforsket og langt mindre satt under tiltale.

Så bestemte verdens politikere seg for å stole på de forhåndutnevnte sannsigere og iverksette dommen, som er store bøter og vesentlig frihetsberøvelse for enkeltmenneskene...."

I disse dager utkommer et nytt nummer av tidsskriftet LIBERAL. Denne utgaven inneholder en kritisk artikkel om sosialdemokratiet med utgangspunkt i Aristoteles’ menneskesyn, en artikkel som er skrevet av filosofistudent Lars-Eric Bruce. Bladet innholder også en artikkel om den biologiske familiens betydning for barns utvikling av professor Marianne Skånland (Skånland har ingen tilknytning til DLF).

Man vil også finne en artikkel som påviser at norske borgelige partiers økonomiske politikk på en del viktige områder er stikk i strid med sunn økonomisk teori, og en artikkel om den største konspirasjonsteorien av dem alle, drapet på USAs president John F. Kennedy 22. november 1963. Artikkelen fastslår at det ikke var noen konspirasjon som lå bak drapet. Konspirasjonsteorier er et uttrykk for venstreorienterte grunnholdninger, og akkurat dette poenget vil bli tatt nærmere opp i en artikkel i et fremtidig LIBERAL. Disse artiklene er skrevet av Vegard Martinsen.

Bladet inneholder også refleksjoner om aktuelle politiske saker av Per-Anton Rønning, Raymond Thorsen og Knut Mønnesland.

Bladet blir i disse dager sendt til alle medlemmer og abonnenter som er à jour med betaling av medlemskontingent/abonnement.

Abonnement kan tegnes ved å betale kr 140 til DLF, Postboks 510 Sentrum, 0105 Oslo, konto nr 1645 03 43866. Enkeltnumre, også eldre numre, kan bestilles ved å betale kr 35 til samme adresse. Dog er første årgang av LIBERAL dessverre utsolgt.

Igjen kommer det oppslag om at politikerne svikter realfagene. NRK bruker overskriften ”Regjeringen har svikter realfagene”, men dette gjelder ikke bare den sittende regjeringen, det gjelder også tidligere regjeringer, dvs. både borgerlige og sosialistiske regjeringer svikter.

Vi siterer fra NRKs nettside: ”Nesten ingen av målene i handlingsplanene for å styrke realfagene er nådd, viser en gjennomgang blant norske forskere.

Gang etter gang har ulike regjeringer lovet tiltak for at elevene skal bli flinkere i matte og naturfag. Men de blir ikke gjennomført i praksis.

NRKs gjennomgang viser at regjeringens ambisiøse strategiplan for å styrke realfagene, lansert i 2002, står til stryk.

Innen 2007 skulle ti mål være nådd. Regjeringen feiler på seks av dem.

Hos konsulentselskapet Rambøll Management har de gått gjennom planene som skiftende statsråder har hatt ansvaret for.

- Vi greier ikke å påvise noen effekt av tiltakene som er satt i gang. Innsatsen er lite målrettet og kan ikke dokumenteres. Vi kan derfor si at strategiplanen i liten grad fører til resultater, sier avdelingsleder i Rambøll Management, Grete Aspelund.

Organisasjonen Teknisk-naturvitenskapelig forening (Tekna) krever nå mer handling fra Regjeringen.

- Vi synes dette er nedslående opplysninger. Vi etterlyser at Regjeringen følger opp den gode retorikken ut i praksis, sier kommunikasjonsdirektør Tore Westhrin.

...

Og norske elever gjør det fremdeles dårlig i internasjonale undersøkelser.

Når skiftende utdanningsministre ikke klarer å bedre kårene for realfagene, får det store konsekvenser for Norge, mener Tekna.

- Vi står overfor store utfordringer i nordområdene i vårt samarbeid med Russland om olje- og gass-ressursene. Taper vi kontrakter på grunn av sviktende realfagskompetanse, betyr det store tap for nasjonen Norge, sier Tore Westhrin.” (Sitat slutt).

Vi er ikke overrasket over dette. Politikerne svikter alltid, på alle punkter, og alt politikerne styrer opplever i det store og hele en stadig forringelse av kvaliteten: skole, helsevesen, pensjonsordninger, veier, operabygg, osv.

Hvis vi holder oss til denne konkrete saken så er det noe politikerne kan gjøre for å løse krisen i den offentlige skolen, og det er forøvrig kun denne ene tingen som vil virke: lønningene til realfagslærerne må økes slik at antall realfagslærere blir tilstrekkelig - høyere lønn tiltrekker seg flere folk. Men dette kommer myndighetene ikke til å gjøre fordi de ikke vil at realfagslærere skal ha høyere lønn enn for eksempel språklærere. Så for ikke å svikte prinsippet om likelønn (hvor lønnen kun skal være avhengig av utdannelse og ansiennitet og ikke av den enkelte lærers fagkrets), lar politikerne kvaliteten synke, med de sterkt negative følger dette vil ha for fremtidig verdiskapning i Norge.

Men det er ikke bare politikerne som har skylden, politikerne gjør jo bare det folk flest ønsker. Mao. så lenge folk flest vil ha en offentlig skole vil denne type problemer bare øke.

”Overvektige diskrimineres” var temaet i en reportasje på en nyhetsending på TV i går. Utgangspunktet var at arbeidløsheten var langt større blant handikappede enn i resten av befolkningen, og dette gjaldt også overvektige.

Selv om overvektige ble innkalt til intervju etter at søknader var lest av arbeidsgiveren, så ble de sjelden ansatt. Oppslaget var illustrert med et fotografi av en sterkt overvektig person som satt i rullestol.

Ansvarlig statsråd, Manuela Ramin Osmunsen, ble intervjuet, og hun opplyste at det sannsynligvis ville komme et regelverk som vill bøte på disse problemene. Et slikt regelverk vil vel antagelig påplegge arbeidsgivere å ikke diskriminere pga arbeidssøkers vekt (eller andre kriterier som skal være irrelevante for utførelsen av jobben), og de som ikke følge reglene vil bli saksøkt og evt. straffet.

DLF er sterkt i mot at det skal finnes slike regler. Vi mener at det bør være opp til en arbeidsgiver å ansette hvem han måtte ønske, og dersom dette medfører at han ikke ansetter rødhårede eller folk som snakker dialekt eller folk som er religiøse eller folk som er lyshudede eller folk som er mørkhudede eller folk som er overvektige, så vil han være i sin fulle rett.

Vi mener at alle mellommenneskelig forhold skal være frivillige, og dette gjelder også de forhold som er på en arbeidsplass: det skal være frivillig å ta jobb der, og ansettelser skal skje frivillig, dvs. arbeidstageren skal ikke tvinges av staten til å ansette folk han egentlig ikke vil ha.

Mao. vi er imot alle regler som legger begrensninger på arbeidsgiveres rett til å ansette hvem de måtte ønske. Sagt på en annen måte: vi mener at enhver har rett til å diskriminere slik han vil. En arbeidssøker har rett til å diskriminere på den måten at han selv bør kunne velge hvilke jobber han vil søke på, og en arbeidsgiver har rett til å diskriminere på den måten at han selv kan velge hvem han vil ansette.

Vi er dog rimelig overbevist om at regler som vil forby slik diskriminering vil komme, og dette er noe alle vil tape på; det vil føre til alt fra at bedrifter blir lagt ned, til redusert lønnsomhet, og til dårligere arbeidsmiljø. Det vil også være negativt for de som blir kvotert inn, det burde være rimelig opplagt at forholdet til en ansatt som ikke ble ansatt fordi vedkommende passet til jobben og ikke passet inn i miljøet, men ble ansatt fordi staten påbød det, ikke vil bli særlig godt. Men slik er det alltid: innskrenkninger i individuell frihet har negative konsekvenser for alle.

Det er Dagsavisen som beskriver Sandbergs bok om Fritz Moen-saken som årets viktigste bok, og det er lett å slutte seg til dette. Vi siterer fra Dagsavisens anmeldelse:

”Tenk at du vet at du er uskyldig, men dømmes for to drap. To brutale seksualdrap på unge jenter. Som du skulle ha gjort på tross av at du hadde alibi. Til tross for at blodtypen din ikke stemte med drapsmannens. Til tross for at du var lam i den høyre armen. Du kan verken høre eller kommunisere med andre mennesker. Du har ingen familie som kan besøke deg i fengsel i de drøye 18 årene du sitter innesperret. Du har ingen venner. En mer svimlende tanke er knapt tenkbar. Men slik var nå avdøde Fritz Moens virkelighet.

Tore Sandberg har skrevet årets viktigste bok. Fordi den har gyldighet i evig tid. Den sjokkerer og forbløffer deg, samtidig som den gjør deg ydmyk og skamfull overfor en mann du aldri har møtt, Fritz Moen. Dette er historien om et system som sviktet en av sine svakeste i nesten alle fasene av hans liv. Om tyskerungen mora ikke ville vite av. Om den døve tenåringen som ikke fikk skolegang. Om den unge, ressurssvake mannen som ble den perfekte syndebukk når storsamfunnet skrek på oppreisning etter mordet på de unge studinene Sigrid Heggheim og Torunn Finstad. …

”[Sandberg] bygger sin sak på nøkterne fakta: politirapporter, utdrag fra avhør, sitater fra aviser og egne intervjuer med vitner….. Men det er gjennom pinlig nøyaktighet og våkenhet at Sandberg plukker fra hverandre de to sakene mot Fritz Moen og avkler politi og påtalemyndighets rekke med selvmotsigelser, manipulasjoner og brudd på politietikken.

Det er sjokkerende lesing. Hva som skjedde i avhørene av Fritz Moen er helt avgjørende for saken. Sandberg avdekker på side etter side hvordan politiet i Trondheim dels «lærte» Moen hva som skjedde på åstedene og dels truet en tilståelse ut av den døve mannen, som hadde helt andre begreper om «tilståelse» og «sannhet» enn hørende. Hans «lærte» versjon ble gjentatt i retten og oppfattet som en tilståelse, men samtidig sa Moen at han var uskyldig. Den logiske bristen burde noen brydd seg om. Samtidig er det vanskelig å sikkert vite hva som skjedde i avhørene, men faktaene frustrerer mer: Politiet endret plutselig tidspunktet for det første mordet (ett år i forveien) slik at Fritz Moen likevel ikke hadde alibi. De sådde tvil om det eneste tekniske funn som måtte frikjent Fritz Moen, sæd med blodtype A. Og 30 år etter rettssakene, framstiller en pensjonert politimann bevis som ville hatt mye å si for Fritz Moens forsvar.

Tvilen kom aldri tiltalte til gode. Isteden ble bevis, dokumenter og sentrale vitneuttalelser manipulert eller unndratt slik at Fritz Moen skulle bli dømt for drap. Dette oppleves som bevist i Tore Sandbergs bok, et standardverk om rettsstaten Norges skitneste øyeblikk. Aldri har en bok hatt en mer presis tittel”(sitat slutt).

Vi vil tilføye at Sandberg etter vårt syn i denne saken har gjort en stor og viktig jobb (noe han også gjorde i Liland-saken, hvor han fikk frikjent en annen som var uskyldig dømt for drap).

Boken påstår at folk i rettsapparatet – og Sandberg navngir dem – har løyet, forfalsket bevis, og ellers vært utilgivelig udugelige. Alle Sandberg retter mistanke mot bør etter vårt syn tiltales og, hvis de etter en rettferdig prosess blir funnet skyldige, straffes. Dette burde være opplagt, men Sandberg forteller i boken at tidligere anmeldelser han har innlevert er blitt henlagt uten reell etterforskning.

Sandberg har også innlevert anmeldelse mot tre høyesterettsdommere som ifølge Sandberg ”handlet mot bedre vitende/viste grov uforstand i tjenesten” når de avviste å ta opp igjen en av sakene Moen var dømt for: ”Enten må de ha visst at de gjorde feil - eller så kan de umulig ha lest de dokumentene de selv vurderte” (s. 307).

Nordmenn mener at de lever i verdens beste land, og at alt er så flott og fint. Men nå er det gang på gang vist at systemet har grove feil, og vi har i våre kommentarer her pekt på mange av disse. Men aller verst er det når det skjer uskyldige blir dømt, og enda verre er det når betrodde folk i rettsapparatet lyver og forfalsker bevis for å få en uskyldig dømt. Og når dette rammer en handikappet mann som Moen er det så ille at man blir kvalm.

Tre ting til slutt: vi vil tro at ingen av de som rammes av Sandbergs kritikk vil bli straffet, systemet er i dag for korrupt til at dette vil skje.

Alle anstendige mennesker er Sandberg stor takk skyldig, og denne takken går også til bladet Se og Hør som finansierte Sandbergs arbeid med saken.

Og denne saken viser også at ærlighet varer lengst; de politifolkene som løy og forfalsket bevis er avslørt i boken og deres ettermæle vil lide selv om de ikke vi bli straffet.

Vi er enige i det Dagsavisens anmelder sier: "Dette er et standardverk om rettsstaten Norges skitneste øyeblikk. Aldri har en bok hatt en mer presis tittel. ... Tore Sandbergs bok om den dobbelt drapsdømte Fritz Moens møte med politi, påtalemyndighet og domstol må bli obligatorisk lesing på Politihøgskolen – under parolen: aldri igjen."

Det var ingen overraskelse at Putin (dvs. hans parti Forente Russland) vant gårsdagens valg i Russland. Etter at Putin kom til makten har han jevnt og trutt samlet mer og mer makt i sine hender, og når økonomien nå ser ut til å gå rimelig greit med en betydelig økonomisk vekst, er det egentlig ikke overraskende at befolkningen stemte for det de tror er videre stabilitet. Spesielt når dette skjedde samtidig med at opposisjonelle journalister på en eller annen måte ble kneblet, at opposisjonspartier ikke kom til orde i valgkampen i en rimelig grad, og at det er mye som tyder på at det var valgfusk.

Ensrettingen begynner faktisk å minne om den som var i kommunisttiden; og det er ikke overraskende, Russland styres nå på omtrent samme måte som under kommunisttiden. Lederne er Putin og han gamle KGB-venner (Putin var KGB-offiser under kommunismen sluttfase på 80-tallet), Putin og hans venner skaffer seg rikdom ved å ekspropriere selskaper og ved å arrestere forretningsmenn som konkurrerer med selskaper Putins gjeng kontrollerer, og plagsomme journalister blir drept.

Men det er ikke bare maktmisbruket og maktkonsentrasjonen som minner om kommunisttiden, det er mye som tyder å at ut på nyåret vil folk begynne å merke en viss matmangel, og prisene vil stige. Den forventede levealderen for menn forstetter å synke, og er nå nede på 58 år (levere enn den er i for eksempel Bangla Desh).

Utenrikspolitisk har også vi i Norge merket en effekt av den økonomiske fremgangen; veksten har satt Putin i stand til å ruste opp militæret, noe som har resultert i flere provokasjoner mot Norge i nordområdene.

Putin har også valgt en klar anti-amerikansk linje i utenrikspolitikken, bla. har han reelt sett gitt støtte til Iran. Han er klar over at islam er en fare, noe hans politikk overfor Tsjetenia viser, men han tror vel at Iran er viktig som en motvekt overfor USA, og at hans Russland vil kunne hamle om med islam hvis islam begynner å få ytterligere fremgang i Europa. (Vårt syn er her at kun frihet bygget på rasjonelle verdier, inkludert et forsvar av sivilisasjonen med de militære midler som er nødvendige, vil kunne stå imot islam, men vi skal la dette punktet ligge i denne omgangen.)

Er det noe håp for Russland? Vel, det finnes i hvert fall folk der som man bør kunne satse på; det finnes reelle opposisjonelle, f.eks. tidligere sjakk-verdensmester Garry Kasparov, som er klart pro-vestlig, men det er etter vårt syn lite sannsynlig at disse vil kunne få noen reell innflydelse i Russland løpet av de neste 5-10 år.

Den rusiske kulturen er sterkt irrasjonell, kollektivistisk og nasjonalistisk, og det å da tro at frihet – reell, individuell frihet – vil kunne slå rot der med det første, er alt for optimistisk. Det russiske folk har i lang tid støttet diktaturer; tsarens diktatur, så det kommunistiske diktatur, og nå stemmer de reelt sett for å innsette Putin som tsar. Det meste vi kan håpe på i denne omgang er at dette ikke vil ramme andre enn dem selv.