TV2 viste søndag første del av tre i en serie om vann, ”En reise i vannets fremtid” var tittelen, og programmet inneholdt en god del interessante observasjoner. Det var dessverre dog noe uklart i og med at det ikke var noe skille mellom bruk av vann som drikke og til alminnelig husholdning (matlaging, vask), bruk av vann til irrigasjon, og bruk av vann til energiproduksjon.

Her vil vi kommentere ett av innslagene, et av de først i programmet: I Syd-Afrika er det grunnlovsfestet at alle har rett til vann. Alle husholdninger har allikevel fått installert vannmåler, og hver husholdning må betale for det vannet de bruker, dog slik at de første 6 000 liter per måned er gratis.

Mange innbyggere protesterte mot dette, de hevdet at alle trenger vann og at det derfor burde være gratis, og at når det står i grunnloven at alle har rett til vann så burde staten sørge for gratis vann til alle. Mange forsøke også å sabotere betalingsordningen ved å ødelegge målerne.

For det første er ikke vann gratis (hvis vi ser bort fra for de som drikker rett fra en kilde de eier), vann må hentes eller utvinnes, det må renses, transporteres, etc. – alt dette krever arbeid, og derfor må det betales for vannet. Det man betaler for vannet er lønn til de som arbeider med å binge det til forbrukere, betaling til de som risikerer kapital ved å investere i vannproduksjon, etc. Altså: siden det må arbeid til for å gi/tilby folk vann, er det uunngåelig at vann må koste penger.

Så er spørsmålet: hvem skal betale – er det slik at man bør ha en ordning hvor det offentlige sørger for vannet og at det finansieres over skatteseddelen, eller bør enhver (enkeltperson, husholdning, firma, etc.) betale for sitt forbruk etter størrelsen på forbruket?

Dersom tilbudet er statlig fører dette lett til et sløsete forbruk, i og med at man ikke betaler per mengde forbruk, og til alt fra korrupsjon via dårlig vedlikehold av tilførselsledninger til svikt i rensingen (slik vi har sett eksempler på i Norge i det siste).

Dersom tilbudet er privat med betaling etter forbruk, alle involverte ha et press på seg til å sløse minst mulig til å sikre at tilbudet blir godt og stabilt over tid.

Spesielt ille er det å gjøre som det er gjort i Syd-Afrika å grunnlovsfeste en rett til vann. Dette vil nettopp føre til det som programmet viste; til at mange tror at det skal være gratis, og til at folk begynner å sabotere betalingsordninger, noe som vil være med på å ødelegge tilbudet.

Det er her som på alle andre områder: dersom man skal ha velstand og et stabilt og harmonisk og velstående samfunn, må man ha respekt for eiendomsretten, og staten må ved politi og rettsapparat beskytte eiendomsretten og derved også næringsfriheten. Det som derfor best kan sikre et stabilt tilbud av vann er at produksjon og distribusjon baseres på full aksept av eiendomsretten. Da vil som regel alle betale for vannet de bruker, men det et dette som best vil gjøre det mulig å sikre stabil tilførsel av rent vann over tid.

Programmet viste også en rekke eksempler på problemer som dukker opp dersom eiendomsretten ikke gjelder på dette området, men det er vel for mye å forvente at en dokumentar på TV2 tar med det som virkelig vil sikre stabil vanntilførsel: privat eiendomsrett til og privat distribusjon av vann.

”-Det blir Clinton mot Giuliani” er en overskrift i Dagbladet i dag, og vi har stor tro på at de har rett.

Men hvor gode alternativer er dette? Senator Clinton er nærmest en doktrinær sosialist, hun forsøkte (som leder av en kommisjon utnevnt av hennes mann presidenten i 1993) å sosialisere det amerikanske helsevesenet, heldigvis møtte dette så stor motstand og ble ikek gjennomført så USAs helsevesen fungerer forstsatt godt (selv om det ville ha fungert mye bedre om alle offentlige restriksjoner ble tatt bort).

Et utspill i hun nylig har kommet med går ut på å gi alle som blir født i USA en startkapital på 5000 dollar, dette for å gi alle en god start i livet (?). Dette minner sterkt om George McGoverns (presidentkandidat ved valget i 1972) forslag om å gi alle amerikanere et beløp – kalt DemoGrant - på (så vidt vi husker) 1000 dollar. Det var dette som førte til at McGovern begynte å rase på meningsmålingene; da var det er utbredt holdning i USA om at man ikke skulle få penger fra staten. Det er så vidt vi har sett ikke kommet noen tilsvarende reaksjon på Clintons utspill, og det viser vel at holdningen i den amerikanske befolkningen har endre seg kraftig på 25 år.

La oss skyte inn at det er helt feil å tro ta man kan bekjempe fattigdom ved å gi de fattige penger, fattigdom (i vestlige samfunn) er i hovedsak resultat av en passiv innstilling til livet, av ansvarsløshet, og av en overbevisning om at andre har en plikt til å løse ens problemer. Ved å gi de fattige penger gjør man bare disse problemene enda større. Fattigdom bekjempes ved å gjøre der mulig for stadig flere å komme i arbeid, og for å få dette til må alle deler av næringslivet liberaliseres, dvs. arbeidsmarkedet må bli mer fleksibelt. Dessverre blir næringslivet og arbeidslivet i dag mer og mer reguler av det offentlige, og dermed skapes flere fattige i og med at flere presses ut av det normale arbeidsmarkedet.

Men tilbake til valget i USA. Guiliani er ikke-religiøs og han er tilhenger av retten til selvbestemt abort. Og da har han gode muligheter til å slå Clinton i valget, men han vil ha problemer med å kunne bli nominert av republikanerne, de liker jo ikke ikke-religiøse kandidater. Men kanskje frykten for Hillary kan bli så stor at de allikevel nominerer ham.

Slik det ser ut nå vil vi da tro at Guiliani vil bli valgt.

Guiliani har en godt rulleblad som guvernør i New York, og han har på mange området en god retorikk, spesielt mht økonomien og den såkalte ”krigen mot terror”. Men han var meget opportunistisk da han som aktor i New York for et par tiår siden forsøkte å ta meglere som Mikael MIlken for ulike typer ulovlig handel; Milken måtte pga Guiliani sone en fengselsstraff det overhode ikke var noe legitimt grunnlag for. Vår inntrykk av Guiliani er altså ganske blandet; han er ikke god nok. Vårt tips i dag er at Clinton blir nominert av Demokratene og at hun vinner valget dersom Republikanerne nominerer noen annen enn Guiliani. Dersom Guiliani blir nominert, vil han vinne valget og bli president fra 2009.

Med Clinton som president vil USA og verden får store problemer med alt fra økonomien til kampen mot militant islam, og hvis Guiliani blir valgt vil vi få akkurat de samme problemene, men i en noe mildere form.

Vi ble noe overrasket da vi så følgende på dagbladet.no nylig: ”USAs utenriksminister Condoleezza Rice har bedt ekspresidentene Bill Clinton og Jimmy Carter om råd om Midtøsten".

Artikkelen innholder bla. følgende: "Rice er i ferd med å arrangere en fredskonferanse om Midtøsten i Annapolis utenfor Washington i november og håper å unngå å gjenta feil som er gjort under tidligere forsøk på mekling i Midtøsten.

Tidligere denne uka inviterte hun Jimmy Carter til en lengre samtale om hans innsats for fred i Midtøsten mens han var president. Samtalen gikk ikke inn på hans skarpe kritikk av Bush-administrasjonens politikk i Irak og andre steder.

Rice har også hatt en telefonsamtale med Clinton, som selv arbeidet intenst for enighet mellom Israel og palestinerne, uten hell.
Utenriksdepartementets talsmann Sean McCormack understreket av Rice, som er sovjetspesialist og historiker, ønsker å lære av historien for å forsøke å unngå å gjøre feil som er gjort tidligere.

Andre hun har søkt råd fra, er den tidligere Midtøsten-mekleren Dennis Ross og de tidligere utenriksministrene James Baker, Henry Kissinger og Madeleine Albright.

Rice sier at hun vil bruke mye energi i de siste 14 månedene av president George W. Bush presidentperiode til å oppnå en avtale om en palestinsk stat som lever i fred med Israel, noe ingen tidligere president har greid” (sitat slutt).

For det første ble vi overrasket over at noen spør Carter og Clinton om noe som helst, og spesielt om Midtøsten. Ingen ting av det disse har gjort har ført til fred i områder, noe som er opplagt for enhver.

For det annet er vi overrasket hvis Rice virkelig tror at det er mulig å komme frem til en forhandlingsløsning på den pågående krigen mellom Israel og ulike muslimske/arabiske terrorgrupper. Striden mellom disse består i en konflikt mellom på den ene siden et vestlig orientert, sivilisert og ganske fritt samfunn, og på den annen side, grupper som ønsker på kaste jødene på sjøen, eliminere staten Israel, og innføre sharia-diktatur i området.

Å tro at det er mulig med en forhandlingsløsning mellom disse partene er grenseløst naivt. Denne striden vil pågå til den ene parten vinner en fullstendig militær seier. Det Rice trenger er ikke råd fra Carter, Clinton, Albright, & co., det hun trenger er å lære å kjenne militant islam.

Men kan Rice, og ved implikasjon, USAs regjering være så naive som dette utspillet tyder på? Ja, det er mulig. Men det er ikke sikkert.

President Bush er kjent for å holde flere muligheter åpne. F.eks., samtidig som han sendte utenriksminister Powell rundt om i verden for å få til en fredelig løsning med Irak (dette var før krigen startet i mars 2003), lot han forsvarsminister Rumsfeld bygge opp en militær styrke på 150 000 mann i Kuwait.

Det er mulig at Rices utspill er kun et av trekkene Bush foretar, det kan hende at han samtidig gjør ting som innebærer at han forbereder en militær aksjon som svar på det som reelt sett er militant islams angrep på Vesten, et angrep hvor Iran er det militære, økonomiske og ideologiske fyrtårn.

Som sagt, hvis Rice tror at det som ofte kalles konflikten i Midtøsten kan løses ved forhandlingsbordet, tar hun grundig feil, men dersom dette er en del av en utspekulert plan som president Bushs administrasjon står bak, da er det for tidlig å si at den er forfeilet.

I dag vil vi bare bruke ett eksempel for å illustrere det prinsippet vi vil ha frem: nylig demonstrerte studenter mot forslaget til statsbudsjett for 2008; de synes at det bevilges alt for lite til studenter, til forskning og til universiteter og høyskoler.

Hvordan måler man hva som er for lite og for mye? I dag er det blitt slik at det offentlige finansierer nesten alt, og politikerne lover ved hvert valg at alle skal få mer. Men når vil da folk bli fornøyde? Når vil de synes at de har fått nok? Vil de ikke alltid kunne si at ”den gruppen jeg tilhører får for lite?”. Jo, vi vil tro det; vi vil tro at de aldri blir fornøyde. Og hvor kommer pengene fra? Jo, de blir tatt fra folk som arbeider, noe som betyr at de som arbeider og driver verdiskapning får stadig mindre igjen for den innsatsen de yter. Vi ser jo også at skatte- og avgiftssatsene stadig økes, og at stadig flere glir over i svart arbeid og andre former for skatte- og avgiftsunndragelse.

Så vi er i en situasjon hvor stadig flere krever mer og mer, og hvor alle i stadig større grad blir misfornøyde. La oss her skyte inn at DLF ikke støtter denne modellen, vi mener at staten ikke skal støtte noe (unntatt politi, rettsapparat og militært forsvar, som er det eneste staten skal drive med), og at enhver skal få beholde alt han selv tjener og bruke det på de ulike tilbud som i dag gis av det offentlige; hvis noen da vil ha mer penger må de jobbe mer eller utdanne seg mer og bli mer produktive: Mao: mer penger kommer da som et resultat av mer produktivt arbeid, og ikke som i dag som et resultat av å mase på eller presse eller true politikere.

Men tilbake til de som skjer i dag: det offentlige driver nesten alt, alle er misfornøyde fordi de får for lite, og misnøyen og kravmentaliteten sprer seg og blir stadig sterkere. Det som her skjedd er altså at det offentlige har tatt på seg alle mulige oppgaver, og da burde man ikke bli overrasket over at denne utviklingen skjer.

Det er et ordtak som sier at dersom man gir Fanden lillefingeren, så tar han hele hånden. Dette beskriver perfekt det som skjer når man lar staten hjelpe ulike grupper ved å tvangsinnkreve penger fra folk. Det begynner med lav skatt og hjelp til det virkelig svake, men så utvikler det seg slik at skattenivået blir skyhøyt, og at ”svake grupper” etter hvert defineres så vidt at den inkluderer forskere og studenter.

Det finnes et annet ordtak som beskriver det samme: ”Har man tatt Fanden på ryggen må man bære ham frem”. Det at staten har tatt på seg så mye er det samme som at den har tatt Fanden på ryggen. Og har man Fanden på ryggen er det han som bestemmer hvor ferden går, og kjenner vi ham rett går det da rett til Helvete.

”Tagges ned som aldri før. T-banens nye, hvite vogner er taggernes nye hovedmål. Malingspann slippes fra broer og syre tilsettes malingen [slik at den blir vanskelig å fjerne]. I år er 2000 taggeranmeldelser oversendt politiet”.

Dette leste vi på forsiden av Aften i går.

Artikkelen på side 6-7 inneholdt blant annet følgende: ”Allerede da den første av de nye T-banevognene ble klargjort for trafikk … snek taggere seg inn på området kamuflert som verkstedansatte.” Videre: ”T-baneselskapet har hittil i år brukt 15 mill kr på reparasjoner av tilgrisede vogner … men fordi ansatte ikke [alltid] har klart å fjerne taggene i løpet av en natt har flere avganger blitt innstilt” (sitat slutt).

Så det virker som om de metoder som hittil i hovedsak er blitt bruk for å stanse taggingen – annonsekampanjer, små bøter - ikke har hatt noen merkbar effekt.

La oss før vi går videre si at tagging er en alvorlig forbrytelse, og at det ikke finnes noen formildende omstendigheter. Man kan til en viss grad forstå en fattig som stjeler et brød, eller en elev som blir vrang og vanskelig og for eksempel begår hærverk når han trakasseres av en udugelig og maktsyk lærer, så slike typer kriminalitet har visse formildende omstendigheter, men å kline maling på en T-banevogn er kun et uttrykk for et ønske om å ødelegge og skade: slikt har som sagt ingen formildende omstendigheter.

Vi mener at tagging må stanses (enhver har all rett til å tagge det vedkommende selv eier, man har altså rett til å tagge sitt eget hus, men det vi snakker om her er tilgrising av noe som andre eier, og det er dette som bør være forbudt og som bør straffes), og at man må bruke de midler som er nødvendig, dvs. man må straffe taggere så hardt at taggingen opphører.

Hvis vi går ut i fra at dagens straffenivå for tagging er en bot på kr 2000 eller kr 5000, så er dette åpenbart en alt for mild straff siden taggingen fortsetter med like stor styrke. Hvis bøtene økes er det grunn til å tro at de ikke vil bli betalt, og da er man like langt.

Da er det eneste alternativet fengsel. Men hvor streng straff? Etter vårt syn må domstolene prøve seg frem (først må det dog på plass et lovverket som gir mulighet til dette). Dersom den første taggeren som tas (og det er enkelt å ta dem) får en straff på ett års fengsel, og dette fører til at taggingen opphører, da bør dette være straffenivået. Dersom taggingen forstetter, bør straffen økes til for eksempel to år eller fem år, osv. Mao. straffene bør jevnt økes inntil taggingen opphører.

Dette er en enkel bruk av loven om tilbud og etterspørsel (den brukes vanligvis om frivillig handel, men kan komme til anvendelse i tilfeller som dette): Kostnaden/straffen for taggeren/tilbyderen bør bli så stor at tilbudet opphører.

Tagging er svært kostbart; man eksperimenterer med belegg på vegger som skal gjøre tagging lett å vaske av, man eksperimenterer med malingstyper som lett lar seg fjerne, man bruker store mannskaper gjerne på nattestid for å fjerne tagging, osv. Dette innebærer store kostnader, og alt dette er fullstendig uproduktivt – og alt dette kunne ha vært unngått dersom man ga taggerne en passende straff.

Vi frykter dog at man også på dette området på vanlig sosialdemokratisk vis vil gjøre alt som er mulig for å forsøke å løse problemet unntatt det ene som virkelig vil løse problemet: å sette taggerne i fengsel!

Vi regner altså med at taggingen bare vil fortsette, og at vi også i tiden fremover vil se samme type overskrifter i Osloavisene som den vi så på forsiden av Aften i går.

”POLITIET og ØKOKRIM AKSJONERTE: Razzia …” og ”Storstilte razziaer … pågår tirsdag formiddag. To menn tatt” leste vi på nettet i går, her og her, og først tenkte vi: Hva kan dette dreie seg om? Kan siste fase i planleggingen av et terrorangrep være avslørt? Kan det være slavehandel? En pedofiliring? Planlegging av et bankran? Heleri i stor stil? Er Marianne blitt funnet?”

Da vi så nærmer på artiklene så vi at det ikke handlet om slikt. Vi siterer fra en av artiklene:

”POLITIET OG ØKOKRIM AKSJONERTE: Razzia mot svart arbeid. En storstilt skatterazzia gjennomføres tirsdag mot aktører i bygg- og anleggsbransjen.

Politiet og Økokrim gjennomfører nå to parallelle skatterazziaer mot flere aktører i bygg- og anleggsbransjen. Razziaen begynte tirsdag kl. 9:00, og er uavhengig av hverandre.

- Vi har kjørt en aksjon i formiddag knyttet til svart arbeid i håndverksbransjen, men denne har ingen sammenheng med den større aksjonen jeg forstår at oslopolitet kjører [sier en politimann]…
Aktørene innen bygg og anlegg skal ha unndratt millionbeløp i merverdiavgift, og saken skal ha internasjonale forgreninger.

49 prosent av de utenlandske arbeidstagerne som ble kontrollert var ikke innrapportert av arbeidsgiver. Kontrollen viste også at 12 prosent av firmaene ikke var registrert i momsmanntallet. …

Finansminister Kristin Halvorsen varslet i etterkant en opptrapping av kontrollene.

- Det er klart at når man avdekker så stor mangel på rapportering, så må man ha mer kontroll, sa hun til Aftenposten.” (sitat slutt)

Så det handler altså om at vanlige folk utfører normalt og (får vi håpe) godt arbeid, og så har de ikke fylt ut nok skjemaer og så har de ikke sendt inn deler av det de tjener til myndighetene, de har beholdt pengene sine selv. Det er dette som er årsakn til razziaene.

La oss før vi går videre presisere at vi tar avstand fra alle lovbrudd. Vi mener at alle bør følge landets lover, men vårt poeng er at visse lover ikke burde vært der, og at politiet bør prioritere bekjempelse av reell kriminalitet.

Det er altså svært mange som bryter skattereglene og som bryter bestemmelsene som pålegger utlendinger å skaffe seg arbeidstillatelse før de kan begynne å jobbe. Vi mener bestemt at folk flest er anstendige og gode mennesker, og at dersom mange slike mennesker bryter lovene, så man stille spørsmål om det er noe i veien med lovene. Og etter vårt syn er det det i dette tilfellet.

Vi tar sterk avstand fra ideen om at man må ha tillatelse fra myndighetene for å jobbe, og likeledes mener vi at det man tjener tilhører en selv og ikke staten eller samfunnet eller fellesskapet. Det du tjener tilhører deg selv, og du har all rett til å disponere det slik du måtte ønske.

Det er et problem at mange bryter loven: det fører til redusert respekt for lov og rett, og det skyver flere over i reell kriminalitet. Løsningen på dette problemet (svart arbeid, momsunndragelse, at utlendinger jobber uten arbeidstillatelse) er å redusere statlig innblanding: lavere skattebyrde, mindre skjemavelde (målet er å få begge ned i null) vil føre til at problemene forsvinner.

Å gjøre som finansministeren foreslår – å øke skattene, styrke skjemaveldet og å øke kontrollene - vil bare gjøre problemene enda større.

(De pengene som tas inn brukes til å finansiere et offentlig velferdstilbud, men alle ville ha kunnet nyte godt av bedre tilbud dersom de hadde fått beholde sine penger og således kunnet kjøpe de tjenester de ønsket på et fritt marked.)

Vi mener det er bra at folk jobber: det skaper verdier, og alle som er involvert tjener på det, både de som utfører jobbene og de som betaler for det som blir produsert.

Statlig innblanding – skatter, krav om utfylling av skjemaer, krav om tillatelser, kontroller, etc., har kun to effekter: det fører til at det blir utført mindre arbeid, noe som medfører lavere velstand, og det fører til at mer arbeid styres over i den svarte økonomien hvor stor grad av lovløshet råder.

Altså: det myndighetene nå gjør vil bare gjøre vondt verre. Det som må til, og som vil ha positive effekter for alle parter, er stadige liberaliseringer: dette vil både øke velstanden og øke tryggheten for de involverte. Og dessuten kan politiet da bruke sine begrensede ressurser på å bekjempe reell kriminalitet.

I forrige uke ble Lingeklubben nedlagt, og det var vemodig å se de gamle krigere i reportasjene som TV-nyhetene viste. Lingeklubben besto primært av de som under krigen var medlemmer av kompani Linge, og etter krigen dannet de klubben for å kunne holde kontakten med hverandre.

Vi siterer fra Forsvarsdepartementets omtale av saken:

Onsdag 17. oktober 2007 var alle gjenlevende medlemmer av Lingeklubben og deres pårørende, etterlatte etter medlemmer som ikke lenger lever, samt inviterte gjester fra Forsvaret og Forsvarsdepartementet invitert til et arrangement på Akershus slott. Det var en vemodig, men verdig markering av en tidsepoke som nå er over. Under en høytidelig seremoni ble Lingeklubbens fane overlevert fra Lingeklubbens formann, Leif Aagaard, til forsvarssjef Sverre Diesen, som igjen leverte fanen videre til sjefen for spesialstyrkene, oberst Torgeir Gråtrud.

Lingeklubbens medlemmer har vært krigsheltene fra kompani Linge, som gjennomførte sabotasjeaksjoner i Norge fra sin base i Storbritannia under krigen. Gjennom årene har medlemmene holdt mange foredrag og skrevet flere bøker om sine opplevelser under krigen. Forsvarsministeren rettet en stor takk til medlemmene av kompani Linge, som kjempet for Norge og for nordmenns frihet under krigen. - Dere risikerte mye for å komme dere til Storbritannia. Og dere risikerte enda mer da dere dro tilbake til vårt okkuperte hjemland for å bruke det dere hadde lært mot fienden, sa Strøm-Erichsen.
Selv om Lingeklubben formelt er nedlagt, forsikrer medlemmene at de fortsatt vil etterleve klubbens motto, som oversatt til norsk lyder ”Hold sammen – ta vare på hverandre”, og at kontakten vil fortsette i mindre grupper. Strøm-Erichsen mener det vil inspirere fremtidige generasjoner at klubbens lokaler i bygning 8 på Akershus festning gjennom snart 28 år, vil bestå. Et samarbeid mellom FD, Forsvarets Skolesenter og Norges Hjemmefrontmuseum har gjort dette mulig.(Sitat slutt)

Som kjent drev Tyskland en kontinuerlig opprustning nesten fra første verdenskrigs slutt, og i 1939 brøt den varme krigen ut med Tysklands angrep på Polen. (Tidligere hadde Tyskland bla. annektert områder innenfor Østerrike, Frankrike og Tsjekkoslovakia uten at det kom noe militært svar fra Vesten).

Enkelte politikere i Vesten var klar over den faren som Nazi-Tyskland representerte, for eksempel Winston Churchill, men folk ville ikke høre på dem, den politikken som hadde allmenn oppslutning var Neville Chamberlains politikk, en politikk som innebar dialog og ettergivelse.

Også i Norge førte myndighetene på 30-tallet en passivitets- og ettergivenhetspolitikk overfor Tyskland, og forsvaret ble i realiteten nesten nedlagt. (Det var dog tendenser til styrking av forsvaret mot slutten av 30-tallet.)

Da Tyskerne angrep Norge 9. april 1940 hadde ikke Norge mye å stille opp, og krigen var over på noen uker: Norge var okkupert av Tyskland. Men det var enkelte unge menn som ikke fant seg i dette. De ble ”gutta på skauen,” og foretok mindre, men ofte svært viktige, sabotasjeaksjoner mot tyske anlegg og tyske soldater i Norge. Noen av disse motstandsfolkene fikk spesialtrening i England og ble fløyet over for å utføre sabotasjeaksjoner her – den første av disse aksjonene var Måløyraidet i 1941. En av de som deltok her var Martin Linge, som dessverre mistet livet i denne aksjonen. Den mest kjente aksjonen disse sto for var aksjonen for å hindre tyskerne i å få tungtvann fra Rjukan; en aksjon som muligens hindret Tyskland i å skaffe seg atomvåpen.

Uansett vil vi si at vi er svært takknemlige overfor alle de nordmenn som aktivt kjempet imot Tyskland og nazismen med militære midler. Krig er forferdelig, men er iblant nødvendig. Pga den ettergivenheten som Vestens politikere utviste overfor Tyskland på 30-talet ble en krig nødvendig, og vi bør være svært takknemlige overfor alle de som kjempet på de alliertes side.

Spesielt vil vi takke de gamle helter i Lingeklubben, som vi betrakter som representative for alle som kjempet for Norge og mot Tyskland under annen verdenskrig.

Vi vil også trekke følgende parallell: De politikerne som styrte på 30-tallet la i realiteten ned det norske forsvaret. I våre dager skjer noe lignende. Det norske forsvaret i dag er sultefôret, og kan i tilfelle krig bare yte en nærmest symbolsk motstand. Vi i DLF er meget foruroliget over dette. Vi lever i svært urolige tider, og vi burde ha et sterkt militært forsvar. Men så lenge de partiene som nå er store fortsetter å ha den ufortjent store oppslutningen de har, vil forsvaret bare bli mer og mer svekket for hvert budsjett som vedtas.

Vi er urolige for fremtiden: Russland rasler med sablene, Iran er i ferd med å skaffe seg atomvåpen, etc. Da er det ikke tid for dialog, da er det tid for å vise at man kan slå tilbake ethvert angrep! Vi vil heller at et angrep ikke skal skje enn vi vil ha en krig. I 1940 dro en rekke sterke og dyktige menn på skauen for å kjempe mot tyskerne, mange av dem ga sine liv, og vi er dem som sagt stor takk skyldig. Men vårt sterkeste ønske er at noe slikt ikke skal bli nødvendig en gang til. Men skal vi oppnå noe slikt må vi ha et sterkt militært forsvar.

Den langvarige borgerkrigen mellom muslimer krevde i forrige uke mer enn 100 dødsoffer i Karachi da tidligere statsminister Benazir Bhutto vendte tilbake til Pakistan.

Dagbladet skriver: ”Mer enn 200 000 mennesker hadde møtt opp i byens gater for å ønske henne velkommen hjem etter åtte års frivillig eksil.

På taket av en pansret lastebil gjennomførte hun en gledesferd gjennom Karachi sentrum.

Omkring seks timer etter at prosesjonen startet fra byens flyplass, kom eksplosjonene.

Bhutto, som hadde befunnet seg på taket gjennom hele ferden, hadde akkurat gått ned og inn i lastebilen for å jobbe med en tale hun skulle holde senere den kvelden.

- Vi satt på toppen. Plutselig så vi et lys og hørte en eksplosjon, forteller hennes venninne Victoria Schofield til BBC News.” (Sitat slutt.)

Den pro-vestlige Bhutto, som har fått til lov å komme tilbake fra eksil for å delta i valgene i januar, lover å innføre et sivilisert, vestlig styresett dersom hun blir valgt. Hun vil også bekjempe de militante muslimene.

Men Bhutto forøkte det samme sist hun var statsminister, på 90-tallet, og da var hun lite effektiv. Men kanskje kan det gå bedre nå, nå kan hun få sterkere støtte fra Vesten – Vestens ledere ble først etter 11. september klar over faren militante muslimer representerer.

Vi håper at attentatforsøket mot Bhutto også fører til at hennes tilhengere stålsetter seg og arbeider enda mer intenst for å innføre et vestlig orientert styresett i Pakistan. (Et vestlig styresett innbærer individuell frihet, næringsfrihet, respekt for eiendomsretten, ytringsfrihet, likestilling, et effektivt lovverk og rettsapparat som bekytter individers frihet, osv. Vi er med på at det vil ta lang tid å innføre dette helt og fullt i Pakistan.)

Men det kan ikke være lett for dem. De som støtter Bhutto er moderate muslimer, og de som nå angriper Bhutto og hennes tilhengere med bomber, er militante muslimer – de to sidene tilhører altså samme religion. Og det er de som er voldelige som praktiserer denne religionen mest konsekvent.

Vi nevnte at dette er en borgerkrig, og den pågår i de fleste muslimske områder; den pågår i de palestinske områdene, den pågår i Irak, den pågår i Libanon (mellom Syria og Libanon, Syria har aldri akseptert at Libanon ble en egen stat). Det finnes et betydelig antall moderate muslimer i Iran, men der styrer de militante med hård hånd, og de moderate har ingen sjanse til å overleve hvis de toner flagg.

Det som burde skje er at de som er vestlig orientert, f.eks. slike som Bhuttos tilhengere, bør kjempe i mot de militante med så stor kraft at den militante siden blir knust.

Det som er tragisk er at disse moderate ikke har noe godt ideologisk eller filosofisk grunnlag for sine pro-vestlige holdninger; islam må gjennom en kraftig renessanse hvis den skal kunne akseptere individuell frihet og frie samfunn. Så hvordan denne muslimske borgerkrigen vil ende er ikke lett å si. Men dessverre er det mye som tyder på at Vesten i alt for liten grad gjør noe for virkelig å støtte de pro-vestlige kreftene. Og hva bør Vesten gjøre? Vesten bør uskadeliggjøre de militante kreftene med de midler, inkludert intellektuelle og militære, som er nødvendig. Dvs. Vesten må la være å støtte og å samarbeide med alle militante muslimske bevegelser, imamer, etc. (dessverre samarbeider regjeringer i Vesten med flere slike organisasjoner og enkeltpersoner), og muslimske land som truer siviliserte land må behandles slik at de ikke vil være i stand til å gjennomføre sine trusler.

Vi har sagt det før og vi sier det igjen: vi lever i meget spennende tider.

At det nå ble endringer i regjeringen kom ikke som noen overraskelse, men de endringene som skjedde var alle meget overraskende (bortsett fra én).

Det var meget overraskende at Karita Bekkemellem gikk ut av regjeringen. Vi har ikke observert at hun har vært dårligere eller mindre populær enn de andre statsrådene. Hennes etterfølger, Manuela Ramin Osmundsen, er et overraskende valg. Hun var for noen måneder siden direktør i UDI, men måtte trekke seg etter at det ble avslørt uregelmessigheter i UDI, og det er mye som tyder på at hun ikke oppførte seg på en ærlig måte i den prosessen. Vi tror at statsministeren her har gjort et dårlig valg.

At Bjørnøy og Djupedal gikk var ikke overraskende. Disse SVerne hadde ansvar for konkrete, avgrensede områder, og kollisjonen mellom SV-politikk og virkeligheten, selv i en sosialdemokratisk tolkning, ble for kraftig. Disse ble raskt upopulære og oppfattet som lite dyktige, og SVere ble raskt meget misfornøyde med dem. (Grunnen til at Halvorsen og Solheim ikke har mistet popularitet i samme grad kommer av at de ikke har hatt samme type konkrete, avgrensede arbeidsområder – det er derfor ikke så lett å konstatere avviket mellom det SVere forventer og det disse to statsrådene holder på med).

Solheim ble gjenstand for en noe underlig konstruksjon. Så vidt vi har oppfattet det skal han fortsette som bistandsminister, men han skal også som forventet overta som miljøvernminister. Det er klart at han vil være mye på reise, og da skal den nye statssekretæren for miljøsaker, Heidi Sørensen, drive regjeringens miljøarbeidet. Dette er som sagt en underlig konstruksjon, og vi lurer på hva som er årsaken til at Sørensen ikke ble statsråd etter Bjørnøy – kan det komme av at den som har vært den sterkeste kritiker av Bjørnøy i SV har vært Ole Gunnar Ballo, som er gift med Sørensen?

Djupedal var som kjent kunnskapsminister, men dette fungerte dårlig. Hans departement skulle stelle med alt fra barnehaver til universiteter og forskning, og det var muligens et for omfattende område. Dette departementet er nå delt i to. Djupedal erstattes av Bård Vegard Solhjell, som får ansvaret for de yngste som staten skal ta seg av, og av Tora Aaasland, som skal han ansvaret for de noe eldre innen undervisning og forskning.

Vi vet ikke mye om Solhjell, men vi vet at Aasland, som satt på Stortinget i to perioder frem til 1993, i hvert fall er en dyktig person.

Det kan virke som et helt logisk grep å dele Kunnskapsdepartementet i to; de områder som lå under Kunnskapsdepartementet – som sagt barnehaver, skole, høyskoler, universiteter, forskning - fungerte ikke godt. Det sosialdemokrater når noe ikke ungerer er ikke det de bør gjøre – å fjerne all statlig innblanding - det de gjør er å øke den statlige administrasjonen av og reguleringen av feltene. Når det etter hvert vil viser seg at ordningen med to departementer ikke fungere, da vil vi vel få tre eller fire eller fem departementer som dekker disse områdene? Sosialdemokrater tror alltid at løsningen på alle problemer er mer statlig styring og kontroll, men sannheten er at det er motsatt. Det er statlig innblanding som skaper problemer, mens reelle privatiseringer løser dem.

Vi vil også si en annen ting: Vi er overrasket over at SV fortsatt sitter i regjering. Regjeringsarbeidet har ført til en rekke tilbakeslag for de saker SVerer tror på. Regjeringsarbeidet har bekreftet at SVs politikere kommer i et for dem dårlig lys, dvs. dagslys, det har ført til et stort valgnederlag (nå i 2007), og til at oppslutningen om partet er omtrent halvert på to år. Det virker som om det er så viktig for ledelsen i SV å sitte i regjering at de er villige til å kjøre partiet fullstendig i grøfta for beholde taburettene. Men jo lenger de sitter i regjering, jo større sannsynlighet er det for at vi får en borgerlig regjering i 2009, ikke det at dette vil gjøre den store forskjellen på den politikken vi alle utsettes for.

La oss til slutt si at vi tror at det vil komme flere endringer i regjeringen lenge før neste valg.

Etter noen ukers viderverdigheter ble Høyres Fabian Stang i går valgt til ordfører i Oslo. Dette var ordføreren ingen ville ha (”ingen” er noe overdrevet, vi kommer tilbake til dette poenget nedenfor).

Valget i Oslo førte som kjent til at de borgerlige fikk flertall sammen med Venstre. Men Venstre er som haren, ingen vet hvor den hopper, og dette, sammen med den stormannsgalskap som preger partiet ved dets ledere Lars Sponheim, førte til at Venstre forsøkte å få langt mer enn de rimelig hadde krav på.

Derfor sprakk forhandlingene mellom Venstre og de borgerlige, og etter at Venstre en tid hadde forhandlet med de rød-grønne, så sprakk også disse forhandlingene, Venstre krevde for mye. Venstre hadde håp om å få ordføreren og en komitéleder, men det endte med at ordførervervet glapp.

Men byrådet bestående av Høyre og FrP fortsetter, selv om det ikke er noen avtale mellom disse partiene og Venstre. Men det skal visstnok inngåes en avtale mellom Høyre og Venstre!

I de siste dager har avisene vært fulle av karakteristikker som ”uverdig politisk spill”, ”Oslo-kaos”, ”maktmisbruk”, etc. Spesielt FrP har fått pepper: Aftenpostens Lars Hellberg sier i Aften i går at ”FrPs politiske håndverk står til stryk”, dette fordi FrP trakk seg fra forhanlingene da Venstre krevde for mye.

Vi har tre ting å si til dette. Ang ordføreren: Høyres nominajosnkomite hadde ikke nominert Stang som ordførerkandidat, de hadde nominert Anne Lise Høeg. På nominasjonsmøtet kom det som lyn fra klar himmel et benkeforslag på Fabian Stang, og mange av delegatene syntes at han var en kjekk mann, og når han dessuten var sønn av Wenche Foss, så var det så mange som stemte på ham at ham ble valg til Høyres ordførerkandidat. Dette kom som et sjokk på alle innsidere i Høyre. Stang er kjent for på være en løs kanon, noe som flere utspill i valgkampens sluttfase bekreftet.

Det var svært få eller ingen sentrale folk i Høyre som ville ha Stang som ordfører, de ville heller ha FrPs Svenn Kristiansen eller Venstres Kjell Veivåg.

At Venstre ville ha mest mulig ut av sin vippeposisjon er helt naturlig og ikke annet enn det man kunne vente. De ville ha ordføreren og én komitéleder, et høyt lønnet verv. Dette var de andre ikke med på, og Venstre gikk da med på å gi slipp på ordførervervet dersom de fikk en komitéleder. Vi vil tro at det aller viktigste ikke var politikken, men det lønnede vervet – politikken blir jo stort sett den samme uansett hvem som styrer.

Vi er uenige med Hellberg når han sier at FrPs oppførsel står til stryk. Slik vi forstår det hadde FrP i denne forhandlingsrunden ett hovedpoeng: å få Venstre til å se ut som et upålitelig parti, et parti som ikke vil være en seriøs støttespiller for en borgerlig regjering i 2009. FrP ville at Venstre skulle svikte den borgerlige siden og søke til de rød-grønne. Det klarte de også. Venstre brøt forhandlingene med Høyre og FrP, og søkte forhandlinger med de rød-grønne. Nå sprakk også disse forhandlingene, og Venstre har gått ut av dette som et vanskelig parti å ha med å gjøre. Venstre fikk heller ikke ordføreren - så vi vil tro at FrP er meget fornøyde med det som ble resultatet av alt dette.

Og mht det kaoset og det uverdige spill som denne prosessen påståes å være, så er slike prosesser, gjennomført på denne måten, et uunngåelig element i enhver sosialdemokratisk prosess.

Politikk handler om at ikke spesielt dyktige mennesker tilmektiger seg brorparten av det folk tjener med det påskudd at de - politikerne - kan bruke pengene mer fornuftig enn de som tjener dem, og så skal politikerne bruke disse pengene til fellesskapets beste (en god skole, et godt helsvesen, en trygg vannforsyning, etc). Dette gir personen prestisje og ære, og det vil derfor alltid være kolossale maktkamper mellom de som skal sitte i de viktige posisjonene. Hvem som sitter der spiller dog liten rolle, alle de store partine fører jo stort sett den samme politikken.

Det eneste positive resultat av alt dette er at politikerforakten øker. Ellers vil alt fortsette sin jevne gang mot stupet uten at noen i de store partiene forsår det minste av hvorfor dette skjer og hva som må gjøres for å komme over på en annen kurs.

Det var en trist og tragisk nyhet som ble offentliggjort på TV-nyhetene i går. Etter et forsøk med en vaksine mot smittsom hjernehinnebetennelse for ca 20 år siden har det vist seg at mange av de unge som deltok i forsøket er blitt syke av vaksinen, og ca et dusien har også fått alvorlige plager; en ung kvinne ble for eksempel lam fra livet og ned.

Vi siterer fra nrk.nos omtale av saken:

”Et utvalg som har gjennomgått vaksineforsøket mot smittsom hjernehinnebetennelse i 1988-1994 retter sterk kritikk mot forsøket og Statens institutt for folkehelse (SIFF).

En av hovedkonklusjonene i rapporten er at informasjonen til forsøkspersonene om risiko for skade var mangelfull.

Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad beklager at ungdommene som deltok ikke fikk god nok informasjon. Direktør Geir Stene-Larsen i Folkehelseinstituttet er enig i utvalgets kritikk.

Utvalget, som ble satt ned av Helse- og omsorgsdepartementet i 2006, skulle se spesielt på forsøket som involverte over 200.000 ungdomsskoleelever og utprøvingen på militære rekrutter i årene fra 1988-1991.

Prosjektledelsen informerte ikke deltakerne om risikoen for alvorlige komplikasjoner, og utvalget mener dette skyldtes ønsket om at mange skulle delta i forsøket. …

Utvalget sier også i rapporten at oppfølgingen av forsøkspersonene sviktet. De slår fast at mange som kontaktet daværende SIFF for å melde fra om bivirkninger og skader, opplevde en avvisende holdning. …

– I iveren etter å løse et alvorlig helseproblem, tok ikke prosjektledelsen nok hensyn til kritiske røster og meldinger om mulige bivirkninger og skader.” (Sitat slutt).

For det første vil vi si at vi er noe skeptiske til vaksiner. Vaksiner har fått ord på seg for å ha utryddet en rekke sykdommer og for å ha bedret den allmenne helsetilstand. Det kan være noe riktig i dette, men vi tror at bedre kosthold og bedre hygiene er undervurdert som faktorer i å fremme god helse. At effekten av vaksiner har vært overdrevet er også i det siste blitt mer og mer kjent, se omtale av ett eksempel i denne ferske artikkelen i Aftenposten.

For det annet er det etter vårt syn meget tvilsomt å bruke unge mennesker i slike omfattende forsøk som SIFF i dette tilfellet gjorde. Ja, antagelig skjedde dette frivillig, men unge mennesker har ofte ikke den innsikt og erfaring som må til for å foreta en reell vurderinger av de farer og risikoer som er involvert i slike forsøk. Mao. vi er i tvil om det er moralsk å spørre unge mennesker om de vil delta i slike forsøk.

For det tredje er det helt forkastelig at prosjektledelsen ikke fortalte testpersonene om farene ved forsøket. Som nrk skrev: Prosjektledelsen tok ikke nok hensyn til kritiske røster om mulige bivirkninger.

Dessverre er det slik at folk flest har stor tillit til alt som er statlig. At det her var SIFF – STATENs institutt for folkehelse – som direkte lurte sine testpersoner overrasker ikke oss, men det vil vel overraske de fleste andre. Et element i dette er at ingen av de som var ansvarlige for forsøket og for at testpersonene ble lurt, vil bli holdt ansvarlige for det som skjedde.

For det fjerde mener vi at de som ble skadet av dette forsøket bør få generøse erstatninger. Å bli påført store skader når man er ung er en tragedie, og penger kan ikke reparere dette, men allikevel bør de som ble påført store skader, skader som for eksempel er slik at de aldri kan arbeide, få generøse erstatninger.

For de femte mener vi at staten ikke på noe vis bør være involvert i helsevesenet, og vi mener at staten aldri må tvinge igjennom vaksinasjonsprogrammer.

Vi har ikke så mye mer å si til dette i denne omgang, vi bare håper at noe slikt ikke vil skje igjen. Dessverre frykter vi at at dette håpet ikke vil bli realisert. Et håp om at de ansvarlige vil bli straffet er det intet poeng i å ha, vi er sikre på at noe slikt ikke vil skje.

Gutter gjør det dårligere på skolen i dag enn for noen år siden, har vi lest i flere avisoppslag de siste dagene. Aftenposten skriver i dag om dette bl.a. at ”i basisfagene norsk, engelsk og matematikk presterer jentene jevnt over mye bedre enn gutter. Forskjellene i gjennomsnittskarakter er i norsk på hele 0,56 karakterpoeng i favør jentene. Totalt er forskjellen på 0,37 karakterpoeng. Til sammenligning var forskjellene i en undersøkelse fra 1997 på 0,23 karakterpoeng”.

Det er mye vi kan si til dette. Her er noen poenger:

De siste årene er skolen blitt mer og mer preget av (i mangel av et bedre ord) feminine krefter og verdier. Ikke bare er de fleste lærere og de fleste skolelederne kvinner, pedagogikken er preget av feministiske ideer, samtidig som maskuline holdninger og verdier er plassert i miskreditt. Dette har ført til at flere gutter passer dårligere inn i skolen i dag enn de gjorde for noen tiår siden.

Et annet poeng er at flere gutter nå vokser opp uten nær kontakt med sin far. Dette har å gjøre med at flere familier splittes opp nå enn for f.eks. 20 eller 50 år siden. Ved en slik splittelse havner gjerne barna hos moren, og dette betyr at noen gutter i større grad enn tidligere vil bli mer uregjerlige i og med at de ikke har noen far som kan korrigere dem når de viser for utagerende oppførsel. (Mødre er ofte for svake til å kunne gjøre en tilsvarende jobb.)

Men slike familieoppløsninger er i de siste tiår blitt sterkt subsidiert av det offentlige, og dette innebærer i praksis at dersom en mor vil la sitt barn vokse opp uten nær kontakt med sin far, så vil hun motta offentlig støtte for dette. Offentlige støtteordninger er altså med på å skape problemene.

Og det offentlige er også roten til et annet element i dette problemkomplekset: vi har i dag en offentlig skole som er preget av et sett verdier og holdninger, og de aller fleste foreldre bare godtar dette, de plasserer sine barn i den offentlige skolen og regner med at alt blir bra, eller så godt som det kan bli.

Men denne offentlige skolen er stort sett ensrettet, og alle skoler over hele landet er preget av de samme verdier og de samme holdninger.

Dersom man hadde hatt private skoler, med kanskje forskjellige typer verdier og pedagogikk, ville for det første foreldrene vært mer aktive mht å passe på at deres barn fikk en ordentlig skolegang - i et privat system ville foreldrene hatt valg mellom alternative undervisningsopplegg, og vi må regne med at dersom enkelte skoler hadde hatt resultater som innebar at guttene gjorde det dårlig, eller hedde en stor overvekt av kvinnelige (eller mannlige) lærere, ville de ikke få mange elever, og da ville de bli presset til å legge om. Mao., mange av de problemer vi ser i dagens skole ville neppe ha oppstått i private skoler.

Alt i alt er vi meget urolige for det som skje med dagens barn og unge. De får i alt for liten grad den omsorg, den støtte og den undervisning de må ha for å kunne bli gode mennesker. Og dessverre er det slik at offentlige barnehaver, en offentlig skole, og offentlig subsidiering av familieoppløsning, gjør problemer på disse områdene langt større enn de elles ville ha vært.

Valget ga et klart borgerlig flertall i Oslo, og da burde det bli en borgerlig ordfører og et borgerlig byråd. Og det ser nå ut til at det blir slik, men det er allikevel problemer. De tre borgerlige partiene har vært i forhandlinger og fordeling av verv og utforming av politikken, men disse forhandlingene ble for noen dager siden brutt: FrP trakk seg fra forhandlingene fordi de mente at lille Venstre stilte for høye krav.

Da ser det nå ut til at Venstre vil inngå en slags avtale med Ap og SV om valg av ordfører – Ap vil da, slik det nå ser ut, ikke stemme på sin egen ordførerkandidat, men på Venstres kandidat.

”[Høyres Byrådsleder Erling] Lae [er] forundret over FrP og irritert på Sponheim” lyder en overskrift i Aftenposten i dag, og i artikkelen finner vi følgende uttalelse av Erling Lae: ”Lars Sponheim har forsuret klimaet i Oslo og andre steder”. Sponheim sitter ikke i Oslo bystyre, men Lae trekker ham inn fordi han har uttalt at mht rikspolitikken så vil Venstre aldri støtte en regjering hvor FrP er med – og dette har naturlig nok gjort FrP mindre villige til å være på lag med Venstre i Oslo bystyre.

Laes forundring over FrP henger sammen med at han mener at FrP nå, i og med at de trakk seg fra forhandlingene, sier Nei til en avtale som hadde sikret et flertall bak byrådet. Men dette skjedde som sagt fordi FrP mente at Venstre fikk for mye å si på politikken.

Ordførervalget vil skje på onsdag fk., og slik det ser ut nå vil den nye ordføreren bli Venstres Kjell Veivåg. Mht Byrådet så er det ikke lett å si hvordan dette ender; det er ikke umulig at Høyre og FrP vil sitte og måtet føre en politikk som Venstre har uforholdsmessig stor innflydelse på.

Men hvilken rolle spiller dette? Dette er for det første kun forpostfektninger foran regjeringsforhandlinger i 2009, og i 2009 kan det hende at det politiske landskap ser helt annerledes ut enn i dag. Det kan hende at FrP er mye mindre enn i dag og at de ikke er aktuelle for et regjeringssamarbeid, og det kan hende at Venstre er mye mindre enn i dag. Det kan også hende at FrP og Høyre er så store at de ikke behøver bry seg om Venstre. Men det er helt rimelig at spillerne kommer med utspill allerede nå for å posisjonere seg foran regjeringsforhandlingene om to år.

Mht Oslo så spiller det for befolkningen svært liten rolle hvem som er ordfører, om byrådet har et avtalefestet flertall bak seg eller ikke, eller hvem som er ledere for de ulike komiteer i bystyret. Ja. ordførervervet gir en viss prestisje til det parti han kommer fra, men den reelle politiske innflydelsen er liten.

Så vårt syn er at det som omtales som kaoset i Oslo har svært liten betydning for folks hverdag.

Artikkelen i Aftenposten avslutter med å si at lederne i Venstre FrP ”bidrar til å sette politikken i miskreditt”. Vårt syn på dette er at den sosialdemokratiske politikk som alle de store partiene fører kun handler om å administrere velferdsstaten, en samfunnsorganisering som ikke kan fungere, og at politikken stort sett kun handler om fordeling av verv.

Det er dette som fører til øket politikerforakt og til å "sette politikken i miskreditt", to merkelapper som dagens politikk og dagens politikere fortjener.

Skattelistene er over oss igjen, og hvert eneste år får vi en ekstra påminnelse om hvor langt frem det er til vi har eiendomsrett og respekt for privatlivets fred. Spesielt trist er det når redaktører i samlet flokk forsvarer den ufyselige praksisen med å offentliggjøre intime personopplysninger.
Dagbladets konstituerte redaktør; Even Teimansen, sier f.eks her at "Innsynet er en rettighet vi i Dagbladet.no føler sterkt for. Derfor synes jeg ikke bare det er greit, men at det er fint, flott og strålende at du kan få vite hva jeg har i inntekt og betaler i skatt." Det er ikke bare tankeløshet, oppslagshunger og alminnelig jantelov som ligger bak, men prinsipielle vurderinger. Hvordan kan da dette henge sammen med den tildels overdrevne iver de samme personer legger for dagen i forsvar av det de kaller personvern ? Det virker meget merkelig at redaktører som får anfall ved tanken på at en arbeidsgiver leser epost som ansatte disponerer ifb sitt yrke, samtidig sterkt forsvarer uvedkommendes rett til å fingranske samme ansattes privatøkonomi, noe av det mest private som finnes.

Dagbladet drev en regelrett kampanje mot telefonsalgsbransjen, og oppfordret sterkt til at folk skulle reservere seg, og for strengere lovgivning på dette området. Argumentet var privatlivets fred, og at folk flest "ikke klarte å si nei til pågående selgere". Men folk flest klarer ikke å si nei til likningskontoret, vi er hjelpesløse både når skatt kreves inn og når opplysningene i tillegg spres for alle vinder. Dette er reelle problemer som folk strir med, men Dagbladet finner dette fullt ut akseptabelt, ja sågar beundringsverdig.

Svaret ligger selvsagt ikke i dobbeltmoral og hykleri, som mange har antydet, men i redaktørenes primære moralpremisser. Når motstridende ideer står ovenfor hverandre, vinner det mest grunnleggende prinsipp, i dette tilfelle grafsingen.

For hva dreier denne striden seg egentlig om ? Jo, den dreier seg om hvorvidt de som arbeider har rett til fruktene av sitt eget arbeid, og dermed rett til sitt eget liv. De som forfekter almuens "rett" til innsyn anerkjenner ikke denne retten !

Kravet om innsyn i privatlivet er et utvannet krav om disposisjonsrett over det samme privatlivet. Dersom vi er skyldig å redegjøre for gud og hvermann hvor mye vi har tjent, slik at disse kan "vurdere" hvorvidt vi har rett til verdiene, er vi også skyldig til å rette oss etter deres vurderinger. Det er ikke så gangbart å hevde rett ut at vi alle er hverandres slaver, så slike krav pakkes inn i skjønnmalende eufemismer.

Dette premisset, at alle er hverandres slaver, er et uutalt og uutfordret premiss som ligger til grunn for det meste av dagens politikk. All fordelings-, støtte- og skattepolitikk legger til grunn av vi alle plikter å arbeide for andres lykke og velstand, men at vår egen lykke kun er en midlertidig tillatelse fra kollektivet, eller de som krever å se skattelistene, med andre ord. Den uungåelige kollisjonen mellom denne tanken, og tanken om frihet skyves under teppet. Nordmenn flest liker å snakke om frihet, men er samtidig tilhengere av pliktarbeid for andre. Pliktarbeidet er pent pakket inn, og kalles "bidrag til fellesskapet", og pisken synes ikke til daglig. Men den er der, det vet alle som har hatt en uavklart disputt med likningskontoret.

Hitler og Marx uttalte seg klarere enn dagens politikere, men de var da heller ikke så opptatt av illusjoner om frihet. "Du bist nichts, Dein Volk ist alles" og respektive "From each according to his ability, to each according to his need" er begge velkjente fraser som klarere viser hva det dreier seg om enn "bidrag til fellesskapet".
Det er naturligvis ikke slik at en redaktør som publiserer skattelister automatisk er en kommunist, men det er det samme prinsippet som forfektes, og hver gang like prinsipper hevdes vil resultatet til syvende og sist bli det samme. Det er derfor relevant å fremheve hva denne tankegangen til slutt vil føre til, dersom den ikke stoppes.

Argumentene som venstresiden, i dette tilfellet alt fra og med Høyre, bruker er "å vurdere utviklingen i lønns- og formuesforholdene opp mot likhetsidealene" og "å vurdere tiltak (mot) disse". Det vil si å tilpasse skattereglene løpende og uforutsigbart slik at spesifikke verdiskapere (som den politiske "elite" ikke liker) rammes. Kampen mot rikdom føres med nær sagt alle midler, og skattelistenes offentliggjøring er en av mange ledd i denne.

Vanlige kriminelle bruker skattelistene på samme måte. De gjennomfører konkrete og målrettede tiltak for å omfordele formuesforholdene til de rikeste. Dette rammer særlig privatpersoner med lav profil, som ikke er kjent fra offentligheten, men som har høy inntekt eller formue. Hvert eneste år kommer det rapporter om "profesjonelle" innbrudd og/eller svindelforsøk rettet mot nettopp disse. Dette skjer hvert år på denne tiden.
Men verre enn som så er den politiske reaksjonen på dette. Ved flere anledninger har politikere på venstresiden avfeid dette som uinteressant, og ved en anledning sågar uttrykt "en viss forståelse" for slike autonome aktivister (som det heter i disse tider).

Det er heldigvis en stadig økende forståelse for hvor ille denne offentliggjøringen av private og personlige opplysninger er, men ikke på langt nær nok til å stoppe uvesenet. Først når ideen om eiendomsrett vinner fotfeste i landet vil dette bli avviklet, på linje med så mange andre fenomener vi daglig plages med.

Det vi som regel gjør når vi skriver disse kommentarene er å finne et oppslag i pressen, et oppslag som viser at sosialdemokratiet skaper flere problemer enn det løser, og så beskriver vi kort dette og skisserer hvordan det et fritt alternativ vil fungere. Ofte er det nok av saker å hente fra pressen, avisene innholder hver dag omtale av saker som viser at det ikke går så bra under dagens modell. Men i dagens Aftenposten var det så mange saker vi kunne tatt utgangspunkt at vi ikke vil kommentere hver enkelt sak for seg, vi vil kun nevne dem og trekke en generell slutning.

”Ingen nåde for kvinnemangel. Somlere [tvangs]oppløses” (s 1)
”Makspris [i barnehager] kan bli utsatt” (s 1)
”Politisk kaos trues Oslo” (s 2)
”Apenes [datatilsynets direktør] raljerer over forbud mot sexkjøp” (s 7)
”Djupedal forstår lærernes datavegring” (s 8)
”Sår tvil om maksprisløfte” (s 10, samme sak som på forsiden)
”Milliardsprekk” (s 2, kulturdelen)
”[Trond Giske] i strid med seg selv” (s 3, kulturdelen)
”Har regjeringen gitt opp [miljøløfter]?” (leserbrev, s 3 kulturdelen)
”140 selskaper på dødsliste [om likestillingsminsterens trusler om å tvangsoppløse ASA-selskaper som ikke har en korrekt kjønnsfordeling i sine styrer]”, (s 1. økonomidelen, samme sak som på forsiden)

Politikerne skulle være landets fremste kvinner og menn, og deres oppgave skulle være å legge forholdene til rette for at vi får et godt og sivilisert og velstående samfunn. Isteden steller de i stand det som disse sitatene viser: løftebrudd, falske forhåpninger, svik, trusler, etc.

Alle disse sakene, og mange andre som er blitt omtalt i avisene de siste uker, og som vil bli omtalt i avisene i ukene og månedene og årene fremover, viser at en sosialdemokratisk modell ikke kan fungere.

Med sosialdemokrati mener vi en politisk ideologi som innebærer at den individuelle frihet skal være liten, at det offentlige (stat/kommune) skal ta seg av en rekke viktige oppgaver (pensjoner, skole, helsetjenester, trygder, barnehaver), og at disse oppgevene skal være finansiert med et høyt skatte- og avgiftsnivå. Dette innebærer at alle de store partiene i Norge er sosialdemokratiske. Det eneste partiet som ikke er sosialdemokratisk er DLF.

Som kjent stemmer praktisk talt alle i Norge på de sosialdemokratiske partiene, og derfor kan man ikke si annet enn at de fortjener det som de sosialdemokratiske partiene steller i stand. Det er sant som det heter: et folk får de politikere og den politikk de fortjener. Det vi tydelig ser i disse overskriftene er et samfunn i forfall.

Til avslutning vil vi kort si at det eneste som kan gi et godt og sivilisert og velstående samfunn er en fullstendig frihet, dvs. et samfunn hvor statens eneste oppgave er å drive politi, rettsapparat og militært forsvar, og at alt annet – skole, pensjonsordninger, barnehaver, helsetilbud, etc. – overlates til private aktører.

Men slik det ser ut nå vil sosialdemokrater fortsatt regjere, og forfallet vil fortsette.

”En gjennomsnittsfamilie må heretter betale ca kr 2000 kr mer for strømmen i året” var hovedoppslaget på VGs førsteside for et par dager siden. Skal man dømme etter leserbrev og diverse bloggposter de siste dagene så er folk overrasket over dette, og de liker det ikke.

Men dette skje samtidig som at hysteriet med den påståtte menneskeskapte globale oppvarmingen når nye høyder og at meningsmåling etter meningsmåling, og også en rekke leserbrev til avisene, har sagt at ”nå må vi gjøre noe med klimaet!”

Vi er dog ikke overrasket over selvmotsigelsen her; slike selvmotsigelser finner man hos de aller fleste mennesker og i de aller fleste partier.

Det hysterikerne sier er at vi må begrense energiforbruket, og en måte å gjøre dette på er å gjøre energi/strøm dyrere. Så ideen bak de økede avgiftene på strøm er at vi skal bruke mindre strøm.

Men er det noen familier som vil bruke mindre strøm? Vil folk sette ned innetemperaturen i husene sine? Vil de se mindre på TV eller høre sjeldnere på musikk? Vil de dusje sjeldnere? Vi de vaske klær sjeldnere? Vil de bruke mindre tid på PCen?

Vi tror ikke det. Vi tror at forbruket vil bli omtrent som tidligere; det eneste folk vil merke er at strømregningen går opp med opptil et par hundre kroner i måneden. Jo, og så vil politikerne få enda mer penger de kan bruke på ukloke måter.

Så disse økede strømregningene vil ikke ha noen effekt på strømforbruk eller klima. (Og selv om strømforbruket hadde blitt redusert noe vil det ikke ha noen effekt på klimaet; meningen med norske klimatiltak er jo ikke å påvirke klimaet, meningen er at Norge skal være et eksempel for andre land slike at dise kan innføre lignende tiltak. Vi tror dog ikke at andre land vil følge Norge i denne saken, og selv om de gjør det så vil det ikke ha noen effekt på klimaet.)

Klimatiltakene av denne typen vil føre tilstørre utgifter for folk flest, og til at politikerne får enda mer penger de kan sløse bort. Tiltakene vil ikke ha noen effekt på klimaet. Klimaet skifter naturlig, har alltid gjort det, og det lille vi kan påvirke er helt minimalt.

Alle vet at vårt pensjonssystem er i krise: ”et pyramidespill” kaller eksperten Ole Gjems-Onstad det. Derfor har det vært bred politisk enighet om å gjennomføre en pensjonsreform, og et første skritt i denne var at AFP skulle avskaffes. (AFP, avtalefestet pensjon, innebærer at arbeidstakere kan pensjonere seg allerede ved 62 års alder, men uten at de får særlig mindre pensjon enn om de hadde ventet til de var 67).

Som kommentator Ola Storeng sier i Aftenposten i dag: ”Fordi to tredjedeler av arbeidstagerne har rett til AFP, [en ordning som subsidieres av staten], blir det ikke rare pensjonsreformen hvis AFP blir stående uendret”.

Og hvem er det så som vil bevare AFP? Jo i disse dager har Fellesforbundet sitt landsmøte, og vi siterer igjen fra Aftenpostens Storeng: ”Et opprør mot endringer i den gunstige AFP-ordningen har fått vind i seilene. 450 tillitsmenn i Fellesforbundet har undertegnet et opprop med krav som i praksis kan undergrave hele pensjonsreformen.

Fellsforbundet er i bevegelse. Fellesforbundets påtroppende leder, Arve Bakke, støtter riktignok ikke opprørerne i alle deres krav. Men han fikk stor applaus på landsmøtet i Fellesforbundet da han sa at Fellesforbundet og LO må være villige til å ta en storstreik til våren for å beskytte AFP. LOs leder Roar Flåthen har uttalt seg i lignende ordelag. Dermed ser det også ut til at LO-ledelsen er i bevegelse …” (sitat slutt fra Storeng).

Man har altså et pensjonssystem som er i ferd med å bryte sammen, og så utreder man en reform og kommer frem til endringer som gjør at den kan bli noe mer holdbar. En reform vil nødvendigvis innebære at enkelte fremtidige pensjonister vil få utbetalt noe mindre i pensjon, og kanskje i en kortere periode, enn de hadde ventet seg. Men fagforeningene vil ikke akseptere dette, de vil gå til en storstreik for å bevare AFP.

Vi så en reportasje fra landsmøtet på TV i går. Flere av delegatene gikk opp på talerstolen og sa at de ville forsvare AFP-ordningen, men så vidt vi kunne se var det ingen som tok opp de økonomiske realiteter som var årsak til forslaget om å redusere ordningen. Det var en selsom forestilling.

Dette bare bekrefter enda en gang at det som venstresiden bygger på er en fornektelse av elementære økonomiske årsakssammenhenger. De er ikke villige til å innse at pyramidespill før eller senere bryter sammen, og slik som utviklingen går, tyder alt på at det vil skje før heller enn senere.

For vår del vil vi bare peke på at da dagens generøse alderspensjoner ble innført var det ikke uvanlig å jobbe til man var 70, og at man levde til man var ca 73. Pensjonene var da ment å dekke inntekten i ca tre år. I dag går mange av ved 62 års alder, og mange lever og er sunne og friske og bruker penger til de er 80 – de er altså pensjonister i innpå 20 år. Enhver burde forstå at da blir utgiftene langt større enn ventet. I tilegg til dette synker andelen av de som utfører produktivt arbeid, mens andelen av de som lever på trygd og derved forsørges av de som er i arbeid, øker sterkt. Dette kan i lengden ikke gå bra.

Dersom vi hadde hatt fullstendig private pensjonsordninger og en stabil pengeverdi, ville vi unngått alle disse problemene. Men så lenge folk flest tror at de kan la være å rette seg etter økonomiske lover, vil dette private systemet ikke ha noen mulighet for å bli gjennomført. Så vi vil anbefale alle, spesielt de som er unge, å sikre seg med ordninger som skal supplere de offentlige pensjonsordningene.

Velferdsstaten innebærer at alle har rett til å få det han trenger for å leve godt, inkludert skolegang, helsetjenester, barnehageplass, mat, klær, hus, fritidssysler, ferier, terapi, etc.

I et slikt system vil politikerne for å bli valgt love stadig mer, men i stadig større grad vil løftene bli brutt – politikerne kan jo ikke sette økonomiske lover til side.

Dette har en rekke sterkt negative effekter, men la oss her kun se på en av dem: I flere land i Europa har det vært demonstrasjoner og voldelige opptøyer fra innbyggere som synes at de får for lite fra staten (evt. kommunen).

Sist så vi dette i København i slutten av forrige uke. Vi siterer fra VGs omtale av saken: ”1000 ungdom deltok i de voldelige opptøyene til minne om Ungdomshuset på Nørrebro i København. Ungdommene barrikaderte seg med brostein og tente på flere kontainere og plyndret butikker for å sende meldingen til politiet om at de ikke har glemt hva som skjedde med Ungdomshuset deres for et halvt år siden, skriver Extrabladet.dk.

I en invitasjon til å delta i demonstrasjonene heter det:

«Vi gir oss ikke, vi glemmer ikke og vi tilgir aldri. Derfor skal gatene enda en gang fylles så vi kan fortelle politikerne at vi er mange og at vi vil ha et nytt ungdomshus nå»” (Sitat slutt fra VG).

Det som skjer er at en gjeng ungdommer vil ha et hus, og når de ikke får det, så ”tente [de] på flere kontainere og plyndret butikker”.

Slikt burde ikke overraske. Velferdsstaten er et umulig system, og når svakhetene begynner å bli åpenbare vil befolkningen reagere. Ja, i dette tilfellet er det en gruppe ekstreme ungdommer som reagerer på en bagatellmessig sak, men de problemene som dette eksemplet illustrerer vil bare spre seg og øke i styrke i årene fremover. Og det er kanskje ikke sannsynlig at store deler av befolkningen vil reagere med vold og hærverk, slik disse ungdommene gjør, men den type problemer som illustreres her vil omfatte stadig flere områder i årene fremover.

Ille er det også at etter at disse ungdommene ble arrestert, så ble de uten videre sluppet løs: En gruppe ungdommer får ikke et hus av det offentlige, i protest begår de vold og hærverk, og så får det ingen konsekvenser for dem.

Det som burde ha skjedd var at disse ungdommene, åpenbart på et vis ressurssterke folk, burde ha tatt seg jobber, tjent penger, og så kunne de kjøpt seg et hus. En annen ting som burde ha skjedd var at alle som utøver vold og hærverk burde ha blitt straffet med fengsel.

Man i velferdsstaten skjer ikke slike ting, tvert imot, der blir uansvarlig og voldelig oppførsel oppmuntret, og når politikerne stadig kommer med løfter som de ikke vil kunne holde, vil vi oppleve stadig flere slike episoder i årene fremover.

Så disse voldelige ungdommene er velferdsstatens ektefødte barn.

Det forslag til statsbudsjett som finansminister Kristin Halvorsen la frem sist fredag inneholder kun ett lyspunkt, ellers er det ganske svart.

Lyspunktet er at Justisdepartementet fikk en økning, en økning på 1,9 mrd kr. Dette er ment dels å dekke gode ting som å styrke fengslene og å redusere soningskøen, og å utdanne flere politifolk, og dels slike tvilsomme ting som hjemmesoning. Alt i alt er dette et overraskende punkt i budsjettet.

Men ellers ser det som sagt svart ut. For eksempel er det ingen økning på forsvarsbudsjettet. Vi siterer fra proposisjonen: ”Regjeringens forslag til forsvarsbudsjett viderefører et høyt bevilgningsnivå. Utenom lønns- og priskompensasjon og andre tekniske endringer foreslås budsjettet redusert med 173 mill. kroner eller 0,6 pst. sammenlignet med saldert budsjett 2007. ….”

I en situasjon hvor Norge deltar svakt, nesten kun symbolsk, i en krig i Afghanistan, og hvor Russland, som president Putin nesten er i ferd med å gjøre om til et nytt eneveldig tsardømme med ham selv som den eneveldige tsar, stadig tester vår beredskap utenfor kysten, burde det skje en kraftig oppgradering av Forsvaret. Men det som skjer er at ”budsjettet foreslås redusert med 0,6 %”. Dette er etter DLFs syn meget ille.

Heller ikke er det forslått noen skattelettelser i dette budsjettet, men det hadde vi heller ikke ventet fra denne regjeringen.
Alt annet ved dette budsjettet er negativt; det er for eksempel heller ingen forsøk på innhenting av etterslepet mht vedlikehold og bygging av veier.

Men la oss si noen få ord om de to områder som Regjeringen sier den skal satse på: Fattigdomsbekjempelse og klima.

Det foreslås stasing på klima, noe som betyr CO2-avgifter og andre klimatiltak. (At disse tiltakene er basert på en uholdbar teori om menneskeskapte klimaendringer skal vi la ligge i denne omgang.) Disse tiltakene er svært kostbare, og vil ikke ha noen virkning på klimaet, Norge alene kan ikke gjøre noe for klimaet. Poenget med disse tiltakene er ikke klimaet, men at Norge skal være et eksempel til etterfølgelse for tunge land som Kina, Brasil, Tyskland, USA. Ved at Norge innfører klimatiltak så skal disse landene følge etter.

Norske politikere tror altså at dersom Norge innfører kostbare klimatiltak, så vil disse tunge landene gjøre som Norge og legge begrensninger på utslipp av CO2 og andre klimagasser. Etter vårt syn er denne oppfatningen det hittil klareste uttrykk for den ekstreme norske naiviteten, en naivitet som er langt større enn den som lå bak Oslo-prosessen om å skape fred i Midt-Østen, en naivitet som er langt større enn den som lå bak Thorvald Stoltenbergs rolle som fredsmegler i Jugoslavia da krigene begynte etter Titos død, og en naivitet som er langt større enn den som lå bak Erik Solheims forsøk på å skape fred i SriLanka. (Bare for å ha nevnt det: alle disse forsøkene var totalt mislykkede.)

Og selv hvis alle landene følger Norges eksempel, vil virkningen på klimaet være svært nær null. (Dette er basert på IPCCs uholdbare teorier). Mao. alle klimatiltak er fullstendig bortkastet – hvis man da ikke regner med at norske politikere nå kan fly verden rundt og si at Norge er best, samtidig som avgiftene og klimatiltakene gjør hverdagen vanskeligere for nordmenn flest.

Det andre vi vil si noe om er tiltakene mot fattigdom. Ja, det er ille å ha dårlig råd, det er ille å være fattig. Men løsningen på dette problemet er ikke å gi de fattige mer penger, slik regjeringen og faktisk alle de andre store partiene ønsker, løsningen er å gi dem mulighet til å jobbe og tjene sine egne penger.

Det som må til for å få til dette er en kraftig liberalisering av arbeidsmarkedet; det må bli enklere å ta seg småjobber, og dette innebærer at alt byråkrati og alle offentlige regler mht arbeid, ansettelsesforhold og lønn bør forenkles og helst avskaffes.
Ved en slik forenkling kan mange av de som er fattige i dag få mulighet til å jobbe, tjene egne penger, få øket selvrespekt, og kvalifisere seg til enda mer krevende og bedre betalte jobber.

Å bare gi de fattige mer penger vil føre til at de karaktertekkene som ofte gjør at de er fattige, forsterkes. Fattigdom er ofte resultat av en passiv og ansvarsløs livsholdning, og dette innebærer at de ofte også er dårlig i stand til å løse de fleste av de problemer som dukker opp i ethvert normalt liv. Å gi de fattige penger vil gjøre dem enda dårligere i stand til å få orden på sine liv. Det eneste som kan hjelpe dem er å gjøre det lettere for dem å skaffe seg jobber. (Og disse jobbene bør de skaffe seg selv, ikke ved at de får hjelp av det offentlige til dette - slike ordninger bare forsterker passiviseringen).

Så dette budsjettet vil føre til at alle trender i Norge (med ett mulig unntak: soningskøen vil muligens reduseres) som i dag går i negativ retning, vil forsterkes. Men noe annet kan man ikke vente av en rødgrønn regjering.

”Poker har ingen samfunnsnytte” var en overskrift på dagbladet.no i går. Artikkelen sier at mange taper penger på å være dårlige pokerspillere, at dette er et samfunnsproblem, og at pokerspill (på Internett om penger) derfor bør forbys (face-to-face-pokerspill om penger er allerede forbudt:

”SPESIALKONSULENT Finn Gyllstrøm ved Øst-Norsk kompetansesenter mener at poker er et problem for det norske samfunnet, og at det er rimelig å håndtere pengespill som man håndterer alkohol.

- Det betyr at vi skal få lov til å beskytte våre egne borgere mot aktiviteter som kan gi store problemer - og det kan åpenbart pengespill på nettet. Jeg ser ikke noe samfunnsnyttig i denne typen aktivitet. Det man forsvarte spilleautomatene med, var at mye av pengene gikk til gode formål. Ved pokerspill går alt overskudd til private bedrifter, sier Gyllstrøm.

…

- Vi vil jo helst ikke frata folk gleder. Men hensynet til mindretallet som får virkelige problemer, bør gå foran friheten til det store flertall. Jeg har møtt en del skjebner. Så lenge det er en aktivitet som har såpass lite samfunnsbyggende i seg, og når denne typen aktivitet er til skade for noen, syns jeg det er all grunn til å regulere og sette søkelys på dette.” (Sitat slutt)

Vi har to ting å si til dette. For det første er vi imot det syn at dersom noen foretar handlinger og valg som har negative konsekvenser for dem selv, så skal handlingene forbys. I dag er det mye som er risikabelt og som har negative konsekvenser: man kan rammes av ulykker når man kjører bil eller fly eller går langs veien, man kan tape mye penger på å følge bankers råd om investering, man kan bli syk av å spise usunt eller av å trimme for lite, man kan skaffe seg en partner som viser seg å være psykopat, man kan få barn som er vanskelige å ha med å gjøre, osv. Så praktisk talt alle menneskelige handlinger er risikable, og det er fåfengt å forsøke å forby de tingene vi har ramset opp. Det finnes altså en rekke handlinger som er risikable, som kan gi det som ufører dem store problemer, men som er tillatt.

Men så vil enkelte si at disse omtalte handlingene er samfunnsnyttige. Å ferdes i trafikken, å spise, å skaffe seg en partner og å barn, å investere sine penger, slike ting er samfunnsnyttige, og selv om enkelte gjør dårlige valg som kan ødelegge deres liv, så bør disse tingene allikevel være tillatt. Men poker, påståes det, er altså ikke samfunnsnyttig, og bør derfor forbys.

Før vi går videre på dette poenget vil vi st at vi i DLF tar sterk avstand fra den ide om at en snever forestilling om samfunnsnytte skal være et kriterium for å avgjøre om noe skal være tillatt eller ikke. Vi mener at ethvert menneske har krav på frihet, dvs. at ethvert (voksent) menneske har krav på fullt ut å bestemme over sitt liv, sin kropp, sin eiendom og sin inntekt. Om han vil bruke sine penger på å spille poker så har han all rett til dette. Vi er altså imot alle forbud mot pengespill.

Men over til hovedpoeng nummer to: er poker samfunnsnyttig? Vi vil si Ja til dette, dels fordi det er underholdning for de aller fleste som spiller. Mange spiller poker, og taper kanskje litt penger hver gang, men de taper ikke mer enn de hadde brukt dersom de hadde gått ut og spist en bedre middag og drukket noen øl. For disse er poker en spennende og underholdende aktivitet, og den er derfor nyttig for dem.

Hva med de som taper til dels store beløp og som kommer i uføre pga dette? Vi synes dette er ille for dem, men poenget er: disse har spilt for mer enn de har hatt råd til, og dette viser seg klart og tydelig at uansvarlige handlinger har negative konsekvenser. Lovlig poker vil altså klart og tydelig illustrere at dersom man opptrer uansvarlig, så går det galt. Dette vil derfor være med på å få flere til å opptre ansvarlig. Lovlig poker om penger er altså med på å få folk til å opptre mer ansvarlig. Et forbud vil ta vekk dette viktige incentivet, og føre til at enda flere opptrer uansvarlig. (En av grunnene til at flere og flere nå opptrer stadig mer uansvarlig er den allestedsnærværende politikken om at vi i stadig mindre grad må ta ansvar for våre egne handlinger, og et forbud mot poker vil bare forsterke denne trenden enda mer.)

Er så uspillet om at poker ikke er samfunnsnyttig, samfunnsnyttig? Etter vår syn ikke, dette fordi det er med på å unnskylde uansvarlig oppførsel. Og hvis det blir gjennomført vil enda flere enn i dag oppføre seg uansvarlig. Men går vi inn for at slike utspill skal forbys? Nei, som vi sa ovenfor, ”samfunnsnytte” skal ikke være et kriterium for å avgjøre om noe skal være tillatt eller ikke.

Vi mener altså at poker er samfunnsnyttig, men hovedpoenget er at enhver, også personer som er dårlige til å spille poker, har rett til å bruke sine penger til det han vil. Alle pengespill bør derfor værre tillatt for voksne.

Ja, nå har vi hatt en ordning med gratis skolebøker (for enkelte årstrinn i den videregående skolen) i noen uker, og resultatet er ifølge VG et ”omfattende skolebok-kaos”. ”Snart to måneder etter skolestart har svært mange elever i den videregående skolen fremdeles ikke har fått lærebøkene sine". De må klare seg med lite inspirerende fotokopier i et løsarksystem inntil bøkene ankommer. Trusler mot sosialistenes vanlige målskive – næringslivet – har heller ikke uteblitt: ”Djupedal varslet før møtet at han ville oppfordre fylkeskommunene til å ilegge forlagene dagbøter hvis ikke situasjonen nå straks ble ryddet opp i”, dette selv om årsaken til forsinkelsen i svært liten grad ligger hos forlagene.

”Gratis skolebøker”, hva er det? Jo, det betyr at elevene ikke som tidligere får penger av sine foreldre og kjøper bøkene i bokhandelen, det betyr at foreldrene betaler et enda større beløp i økede skatter, og så brukes disse pengene av det offentlige til å kjøpe inn bøkene. Disse bøkene får så elevene låne på skolen. Foreldrene må under denne ordningen betale et enda større beløp enn bøkene koster fordi det også koster penger å administrere ordningen. Ordningen med gratis skolebøker burde da egentlig blitt kalt ”enda dyrere skolebøker”.

Men hva er årsaken til forsinkelsen? Her er forlagenes forklaring slik den er fremstilt i VG:

”Under oppvaskmøtet onsdag gikk forlagsbransjen hardt inn for å overbevise Djupedal om at problemene er mange, sammensatte og må deles på flere. Og at det ikke først og fremst er forlagene som er årsaken til kaoset.

- Det er leddene mellom forlagene og sluttboken som har hatt problemene, fremholder forlagsdirektør Arne Magnus i Aschehoug Undervisning overfor NTB.Det samme sier Paul Hedlund, forlagsdirektør i Gyldendal Undervisning.

- Vi har hatt så godt som alle bøkene våre klare til levering til skolestart, sier han.

De peker også på at alle avtaler er inngått direkte mellom fylkeskommunene og bokhandlerne, og at forlagene har hatt svært liten innflytelse over prosessen.”

Under overskriften ”Kaos i alle ledd” fortsetter VGs artikkel slik:

”Under møtet med kunnskapsministeren listet de opp alt de mener har gått galt i diverse ledd:

* Lærerplanene i yrkesfagene var ikke klare før i mars, noe som ga forlagene svært dårlig tid til å få ferdig bøkene. [Dette har i alle år vært et problem: skolemyndighetene endrer stadig på pensum, noe som gjør at forlagene må lage nye lærebøker, og slike endringer kommer ofte så sent at forlagene ikke rekker å få nye bøker ferdig til skolestart.]

* 40 prosent av bestillingene fra fylkeskommunene kom først etter skolestart, på grunn av trege anbudsrunder.

* Den nye skolereformen, som gir alle 2.-klassinger i videregående skole gratis skolebøker fra og med i år, førte til mye større volum enn vanlig. Det kombinert med sene bestillinger skapte opphopninger i alle ledd.

* Skolenes krav om plasting av alle bøkene skapte kork hos de få bedriftene i landet som driver med dette”. Ifølge Aftenposten er ”dette … flaskehalsen Øystein Djupedal ikke visste om”.

Alle disse elementene utgjør hovedårsaken til forsinkelsene, og skylden ligger som man lett kan se hos det offentlige. Men forlagsbransjen tar på seg en del av skylden: ”Forlagssentralen opplevde store innkjøringsproblemer med nytt lager og nytt distribusjonssystem.”

Så innføringen av ordningen med gratis skolebøker har gått omtrent som forventet. Surr og rot og inkompetanse hos det offentlige fører også på dette området til problemer hos de som skal motta varene/tjenestene, og skylden legges på de private leverandørene. Så alt er som det pleier å være.

Det er faktisk dukket opp en interessant sak om ytringsfrihet som ikke har med religion å gjøre. I stedet har den med utnyttelse av kjendiser å gjøre. Et forlag har utgitt en bok om engler, og forsiden av boken prydes av et fotografi av prinsesse Märta Louise, dette selv om hennes forbindelse med boken kun er at hun har vist interesse for det tema som boken omhandler.

Prinsessen hevder via sin advokat Cato Schøitz at hennes foto kun er brukt på boken for å selge, og at det at hun er avbildet på forsiden kan gi mange et inntrykk av at hun har noe med boken på gjøre.

Forlagets syn er slik gjengitt i VG:”Den fem år gamle boken, som opprinnelig har tittelen «Seeing angels», er skrevet av den britiske forfatteren Emma Heathcote-James, og handler om folk som har kontakt med engler.

Prinsesse Märtha Louise er kun omtalt i forordet.

Forlagsjef i Publicom, Torgeir Lorentzen mener bilde- og navnebruken er helt relevant.

- Sammenkoblingen mellom landets prinsesse og engledebatten er helt opplagt, sier Lorentzen til VG Nett.

Han innrømmer at det aldri hadde vært aktuelt å utgi boken på norsk dersom ikke Märtha hadde startet engleskolen, men understreker at det ikke betyr at forlaget prøver å utnytte prinsessen i kommersielt øyemed.

- Boken er interessant på grunn av den debatten hun startet” (sitat slutt). Forlaget har også henvist til aviser og tidsskrifter som ofte inneholder bilder av prinsessen uten at hun har noe med utgivelsene å gjøre.

Prinsessen hevder at dette handler om kynisk utnyttelse av en persons kjendisstatus for å selge en vare, mens forlaget hevder at dette handler om ytringsfrihet.

Vi har også et syn på dette. For det første: aviser og tidsskrifter inneholder bilder av prinsessen når de innholder artikler om henne. Forsidebildet på denne boken er da ikke sammenlignbart med bruk av bilder av samme person i aviser og tidsskrifter.

Med hensyn til bøker så er det iblant slik at forsiden består av et bilde av en kjent person, men slik bruk faller nærmest alltid i to kategorier: boken er skrevet av den som avbildes, eller boken omhandler den som avbildes. Annen bruk av fotografier av personer på bokomslag bør ikke forekomme dersom de ikke har gitt samtykke. (Bruk av tilfeldige personer i ukontroversielle folkemengder kan også brukes.)

Det er altså etter vårt syn ikke tilstrekkelig at en person uttrykker interesse for et emne (slik prinsessen har gjort mht engler) til at vedkommende kan avbildes på forsiden.

Man kan altså bruke bilder av prinsessen på omslaget av en bok når hun har vært sterkt involvert i boken (for eksempel som forfatter eller redaktør), eller når boken omhandler henne. Man kan altså bruke et bilde av en kjent person på et bokomslag selv om personen motsetter seg dette, hvis boken omhandler personen – dette gjøres også ofte for eksempel i forbindelse med uautoriserte biografier.

Men å bruke foto av en kjent person som har vist interesse for et emne som omslag på en bok om emnet bør etter vårt syn ikke være tillatt. Boken handler om ”folk som har kontakt med engler ” og å da bruke et forsidefoto av en kjent person som har hatt slik kontakt, er uholdbart.

Selv om forlaget påstår at dette handler om ytrinsgrihet, så gjør den ikke det. Ytringsfrihet handler om retten til uhindret av staten å gi uttrykk for sine meninger, ikke om retten til fri utnyttelse av kjente personers ansikter.

Vi tror at forlaget brukte bilde av prinsessen for få øket interesse for boken på prinsessens bekostning, og vi mener at slik bruk ikke bør være tillatt. Dette handler ikke om ytringsfrihet, det handler om en krenkelse av en uskyldig person, og dette bør ikke være tillatt.

Det er ikke mange årene siden det var nærmest full oppslutning om det syn at korrupsjon ikke fantes i Norge: ”Korrupsjon er noe man har i landene i Sør-Europa, sånt finnes ikke i Norge”, var omkvedet. Men i de siste årene er det avslørt en rekke tilfeller av storstilt korrupsjon i Norge: f.eks. er det blitt kjent at betrodde medarbeidere i kommunale vannverk og i kommunale byggfirmaer gjennom ulike former for korrupsjon har tilranet seg flere titalls millioner kr, og det finnes også en rekke andre eksempler. Vi blir derfor ikke lenger så overrasket når det kommer nye avsløringer, f.eks. den om Hydro, som ble avslørt i går. Men denne nye saken har et interessant element som er verd en kommentar.

Det er altså blitt avslørt korrupsjon i Hydro, og dagens aviser preges av overskrifter om dette. Vi siterer fra Aftenposten, som under overskriften ”Rystes av ny korrupsjonssak” skriver at ”i seks år har Hydro mistenkt utbetalinger av 37 millioner kroner til libyske konsulenter for å være korrupsjon ..."

Denne gangen handler det om at Hydro har betalt 37 mill kr til tjenestemenn i Libya for å få de nødvendige tillatelser til å drive forretningsvirksomhet i landet.

Hovedpoenget her er at norske firmaer ikke skal drive korrupsjon, dvs. gi bestikkelser. Vi har to ting å si til dette. For det første: for å kunne drive forretningsvirksomhet i en del land så må man bestikke politikere og byråkrater i landet, dette fordi virksomheten er avhengig av tillatelse fra det offentlige for å kunne drive, og slike tillatelser får man ikke uten å bestikke de tjenestemenn som deler ut tillatelsene. Mao. dersom man ikke bestikker, kan man ikke drive virksomhet i landet. De norske politikere som tror at man kan drive næringsvirksomhet i land som Libya uten å bestikke tjenestemenn der har visse problemer med virkelighetskontakten.

Men det andre poenget er det som er viktig for oss, og dette poenget har ikke fått tilstrekkelig oppmerksomhet i det mediene sier om denne saken: Bør norske firmaer drive forretninger i land som Libya? Libya er et diktatur som sterkt undertrykker egen befolkning, og som (i hvert fall tidligere) var en aktiv støttespiller for internasjonal terrorisme. Er det slik at norske firmaer bør drive virksomhet i land som dette? Vi mener Nei. Å drive forretninger i slike land er med på å gi landene internasjonal aksept, og det er med på å hjelpe regimet i landet. Vi mener at slike land fullt ut må boikottes. Mao. StatoilHydro burde avslutte sin virksomhet i land som Libya.

Dette er altså vårt hovedpoeng. Hovedpoenget i denne saken er etter vårt syn ikke det at norske firmaer må bestikke tjenestemenn for å kunne drive legitim forretningsvirksomhet i visse land, hovedpoenget er at norske firmaer ikke bør drive forretningsvirksomhet i diktaturer som Libya.

Frihet er ikke gratis. Friheten må kjempes frem, og når man har den må den stadig beskyttes. I Vesten må den store friheten vi har stadig forsvares mot krefter som vil redusere den, og de fleste av kommentarene her på stemDLF handler om dette. Men i dag skal vi ikke se på dette, denne gangen skal vi kort se på det som skjer et sted hvor man har vært helt uten frihet, og hvor en betydelig del av befolkningen nå kjemper for frihet. Vi tenker på Burma/Myanmar.

For noen dager siden begynte demonstrasjoner mot militærdiktaturet, og det ser ut til at diktaturet har svart på den verste måte de kan, de har massakrert et stort antall demonstranter.

Men det er i slike tilfeller fremtiden avgjøres: Et diktatur vil alltid ha et maktapparat til rådighet, de vil alltid har et stort antall bevæpnede menn som skal beskytte diktaturet. Og det viktige spørsmålet er: hva gjør disse soldatene når folket gjør opprør?

I noen tilfeller nekter soldatene å skyte på befolkningen. Det var dette som skjedde i de sosialistiske diktaturene i Øst-Europa omkring 1990: soldatene nektet å skyte og regimene falt. I sosialistdiktaturet Kina gikk det annerledes: alle husker massakren på Den Himmelske Freds plass i juni 1989 hvor et stort antall studenter ble skutt.

Slike demonstrasjoner som i disse dager skjer i Burma har landet opplevet tidligere, og med forferdelige resultater. I 1988 ble f.eks. anslagsvis 3000 sivile demonstranter drept.

Da var det vanskelig å få informasjon om dette mens det skjedde, men takket være moderne teknologi - mobiltelefoner med kamera, Internett - er nå hele verden godt orientert om det som skjer mens det skjer.

I Dagsrevyen i går var det en reportasje om en høytstående offiser som hadde hoppet av fra den burmesiske hær. Han uttalte at han som buddhist ikke kunne skyte på andre buddhister [det er buddhistmunker som er fremst blant demonstrantene]. Dette må vel bety at han ikke ville hatt store problemer med å skyte på ikke-buddhister, hvilket er et standpunkt vi ikke finnes spesielt beundringsverdig.

Mange setter også denne gangen sin lit til FN, men FN er like udugelig her som alltid ellers når det gjelder væpnede konflikter. Om dette siterer vi kun fra en kommentar i Aftenpostens kulturdel i dag (side 3): ”Mens en hel verden var sjokkerte vitner til utviklingen i Burma, beviste FN nok en gang hvor lite handlekraftig det kan være.”

En ting som muligens gjør det vanskelig for militærdiktaturet å lette på undertrykkelsen er forholdet til Kina. Kina er fortsatt et diktatur, og dersom kineserne flest ser at befolkningen i Burma klarer å få øket sin frihet, vil dette oppmuntre opposisjonelle i Kina. Derfor vil Kinas ledere støtte diktaturet i Burma. Kina ”vil ikke fordømme voldsbruken mot demonstrantene”.

På den annen side skal Kina arrangere OL i 2008, og dersom de støtter regimet i Burma for sterkt vil dette kunne føre til en omfattende boikott av OL, og dette er noe de kinesiske lederne ikke vil risikere.

Så situasjonen er komplisert. Men vi håper at militærdiktaturet faller og at friheten vil øke, selv om det akkurat nå ikke ser spesielt lyst ut.