For et par dager siden ble igjen renten satt opp. Hovedstyret i Norges Bank ved sentralbanksjef Svein Gjedrem satte onsdag opp renten for åttende gang i år. Påskuddet er at ”veksten i økonomien er sterkere enn ventet”. En renteøkning vil gjøre det vanskeligere å ta opp/betjene lån, og derfor vil veksten i økonomien bremses. For ikke mange årene siden var renten (Norges Banks styringsrente) omkring 2%, men nå har den gått opp til 5%.
Dette er ikke unikt for Norge, for eksempel har USA hatt en tilsvarende utvikling: omkring 2002 var renten omkring 2 %, men nå er den på et nivå som tilsvarer det norske. (Nylig ble for øvrig renten i USA satt ned av den nye sentralbanksjefen Ben Bernanke.)
Vi vil også anbefale denne artikkelen av Richard Salsman om Bernankes forgjenger Alan Greenspans innsats som sentralbanksjef i USA.
Grunnen til at renten da var lav var at myndighetene ønsket å skyte fart i økonomien – ved en lav rente vil flere ta opp lån og økonomien vokser. Men som nevnt, myndighetene vil ikke at veksten skal være for sterk, og når det går godt forsøker de å bremse ved å heve renten.
Det er mye vi kunne si til dette, men vi skal her kun ta for oss noen få poenger: Det er ikke slik at en vekst kan bli for stor. Vekst er et gode, og innebærer øket velstand fordi man organiserer produksjon og handel mer effektivt. Hvorfor skal man begrense velstand og effektivisering? (Og vi snakker ikke her om en type ”effektivisering” som for eksempel innebærer at arbeidstagere må arbeide uforholdmessig mye; slikt er ikke en velstadsøkning, men en velstandsreduksjon).
Lav rente innbærer at flere tar opp lån – de mener at de kan betjene lånet til de renter som da gjelder. Når flere tar opp lån må bankene få mer penger, og dette får de fra Sentralbanken. Og det er dette som som regel er inflasjon: inflasjon er en for stor økning i pengemengden i forhold til det som det er reelt grunnlag i økonomien.
Men når renten går opp vil enkelte få problemer med å betale tilbake sine lån. Dette fører til at bedrifter går over ende og til at f.eks. folk som har kjøpt hus må selge det igjen. (Det er på TV vist flere reportasjer om slikt fra USA).
Dette kan igjen føre til at banker kan gå overende – det var dette som var årsaken til problemene i den engelske banken Northern Rock. (Banken hadde investert i fond i USA som fikk problemer delvis pga. utlån til huskjøpere som ikke lenger kunne betjene sine lån når renten ble satt opp.)
Det som skjer er at de politiske myndigheter – via sentralbanen – manipulerer rentenivået, dette for å skape eller for å bremse vekst. (Vi vil dog tilføye at det ser ut til at dagens sentralbanker er noe flinkere enn tilsvarende myndigheter var på 20- og 30-tallet; de fleste kjenner vel til hyperinflasjonen i for eksempel Tyskland på 20-tallet. Slikt vil neppe forekomme i dag.) Etter vårt syn er dette skadelig, slik manipulering skaper oppgangstider og nedgangstider. Det ville ha vært langt bedre om vi hadde unngått disse politikerstyrte svingningene. Det som skaper sikkerhet og tillit og jevn fremgang og vekst er stabile rammebetingelser.
Et svært viktig element i dette er at pengene har en stabil verdi, og dette innebærer at det hverken er manipulering av pengeverdi, pengemengde eller rentenivå. Hvordan kan man oppnå dette?
Man kan oppnå dette ved å ha en gullstandard. Dersom pengene er knyttet til gull vil politikere ikke kunne manipulere med pengeverdien, og man vil hverken ha inflasjon eller deflasjon. Under en gullstandard vil man heller ikke ha en sentralbank, og da vil man heller ikke ha et politikerbestemt rentenivå. I et slikt regime vil man da ikke ha renter som varierer fra 2 % til 5% i løpet av noe få år, man vil ha et stabilt rentenivå med kun mindre variasjoner. (Rentenivået vil igjen bli bestemt av tilbud/etterspørsel på lån. )
Under en gullstandard vil det forekomme svake konjunktursvingninger, men de sterke nedgangsperiodene som vi iblant har hatt i Vesten vil unngåes.
Under en gullstandard vil vi slippe de kraftige konjunktursvingningene som vi iblant har hatt, vi vil slippe at folk tar opp lån og så opplever at renten blir svært mye høyere, og vi vil ikke oppleve ”run” på bankene av den typen som for et par uker siden rammet Northern Rock. Og vi vil slippe at politikerne vil benytte rentenivået for å støtte opp om egen politikk, eller for på kort sikt å skjule de negative effektene av egen politikk.
”Bryter makspris-løftet” er hovedoverskriften på Aftenpostens førsteside i dag, og artikkelen som følger begynner slik: ”Nytt løftebrudd. Regjeringens løfte om full barnehavedekning innen utgangen av året er allerede brutt. Nå ryker også løftet om en makspris på 1750 kroner.
For dyrt. Begrunnelsen som gis, er at det rett og slett ville koste for mye sammenlignet med andre oppgaver Regjeringen ønsker å bruke penger på”(sitat slutt).
Disse løftene gjelder den rød-grønne regjeringen, men tilsvarende løftebrudd ville også en borgerlig regjering stått for, hvis vi skal dømme etter tidligere valg.
Er det noe overraskende i dette? Nei, det er det ikke. Det politikere må gjøre for å bli valgt er å komme med løfter: "stemmer dere på oss vil dere få bedre skole, bedre eldreomsorg, bedre helsevesen, billigere barnehaver, bedre veier, bedre vær, osv."
Men det som er noe overraskende er at folk flest gang på gang - faktisk hvert annet år – lar seg lure, og at politikerne i de store partiene er villige til å lure folk.
Folk flest husker åpenbart ikke at de valgløfter som ble gitt ved hvert eneste tidligere valg i betydelig grad er brutt. Politikerne, derimot, de må huske dette, de må vite at de store partiene som oftest har brutt de valgløfter de har gitt ved tidligere valg.
Da er det tre alternative forklaringer åp dette: 1) enten tror de at de denne gangen skal klare å holde løftene, eller 2) de bryr seg ikke om at de kommer til å bryte løftene, politikerne er bare interessert i makt og posisjoner og gjør det som må til for å oppnå dette.
Vi heller til det syn av SV stort sett faller inn under alternativ 1), mens politikerne i de andre store partiene stort sett faller inn under alternativ 2).
Men det er et tredje alternativ, og det er som følger: Politikerne i et parti tror at det er bedre at de får styre enn at de på den andre siden av grensen mellom sosialister og borgerlige får styre. Derfor sier de det de må for å bli valgt, og dette inkluderer å gi løfter de vet ikke vil bli holdt. Disse politikerne trøster seg med å si at ”vi holder ikke våre valgløfter, men det gjør ingen andre heller, og det er tross alt bedre at vi styrer enn at de andre styrer”.
Men dette er også skadelig på sikt, det skaper det inntrykk av at de som burde være rikets fremste kvinner og menn – de folkevalgte – er kyniske bløffmakere som ikke er å stole på. Det er ikke å undre seg over at valgdeltagelsen synker, at politikerforakten øker, og at den svarte økonomien vokser i omfang, noe som er svært skadelig for samfunnet på sikt.
Men la oss også korte vende tilbake til et poeng i Aftenpostens artikkel: ”Begrunnelsen som gis [for løftebruddene] er at det … ville koste for mye [å oppfylle dem] sammenlignet med andre oppgaver Regjeringen ønsker å bruke penger på”.
Det burde ikke være slik at regjeringen hadde penger å bruke [på vanlige tjenster]. De penger regjeringen bruker er tatt fra borgerne i form av skatter og avgifter, og når regjeringen får mer, får hver enkelt mindre. Dersom folk hadde fått beholde pengene sine, ville hver enkelt kunnet prioritere etter egne verdier og egne vurderinger. I dagens system, hvor de fleste betaler ca 50 – 70 % av det de tjener i samlede skatter og avgifter til det offentlige, er det politikernes vurderinger som bestemmer hvordan pengene skal brukes, og disse er som vi har sett annerledes enn de de har omtalt i valgkampen.
Dette innebærer at praktisk talt alle kommer dårligere ut enn de ville ha gjort dersom de som har tjent pengene hadde fått beholde dem selv. (De eneste som kommer bedre ut i dagens høytskatteregime er politikere og byråkrater, og dette gjelder også bare på kort sikt. På lang sikt er dagens system også skadelig for dem.)
Det som best kan sikre et samfunn preget av fred, harmoni og velstand er et system som bygger på full individuell frihet og fullt individuelt ansvar for egne handlinger. Det er et system hvor statens eneste oppgaver er å beskytte oss mot kriminelle (og invasjon /angrep fra andre land) og hvor staten da kun driver politi, rettsapparat og militært forsvar.
Dette systemet, et system med full individuell frihet, kalles laizzes-faire-kapitalsime. Kun dette systemet kan sikre stigende velstand på sikt, og kun i dette system vil vi i hver valgkamp slippe overbud før valget og brutte løfter etter valget. Kun i dette systemet kan vi unnslippe den oppfording til og støtte til umoral som dagens system innebærer.
”Muslimer føler seg overvåket” var tittelen på et innslag i NRK-nyhetene i går. Vi siterer fra artikkelen om saken på nrk.no: ”Muslimer i Norge føler seg over terrorovervåket av myndighetene. Vanlige mennesker er redde for å snakke fritt. De passer seg for hva de sier over telefonen og hva de skriver i e-poster. … Flere muslimer opplever at de blir sett på som en sikkerhetsrisiko. …
- Vi frykter at det pågår en utbredt overvåkning av muslimer i Norge i dag, og at det er lavere terskel for at muslimer skal bli overvåket. Det brer seg en frykt blant unge, oppegående og godt utdannede muslimer om at deres e-post blir lest og at telefonsamtaler avlyttes, sier leder [av] Muslimsk Studentsamfunn, Usman Rana.
…Onsdag [26/9] arrangerer Rana og studentsamfunnet et seminar med tittelen "Muslimer, Norges sikkerhet og overvåkning". Advokat Abid Raja, justisminister Knut Storberget og PST-sjef Jørn Holme skal delta. De må blant annet svare på følgende spørsmål: Er norske muslimer en trussel mot Norges sikkerhet, og hvilket ansvar har unge, norske muslimer for ivaretakelse av rikets sikkerhet?
Både i Tyskland og Danmark mener politiet de har avverget aksjoner der de mistenkte har tilknytning til Al Qaida. Med avsløringene følger mistenksomheten også her i landet, mener generalsekretær i Islamsk Råd Norge, Shoaib Sultan.
- Jeg vet at en del muslimer frykter overvåkning, og at enkelte tror at de har blitt eller blir overvåket. Noen frykter at de blir overvåket ganske mye, og da snakker de ikke om det i det hele tatt til noen, nettopp fordi noen kan høre på, sier Sultan. …(sitat slutt)
Vi er ikke overrasket over at enkelte muslimske miljøer overvåkes, faktisk ville vi ha blitt meget overrasket dersom slik overvåkning ikke hadde funnet sted.
Islam har en politisk side som innebærer en kraftig omlegging av samfunnet i forhold til dagens system. Islam som politisk ideologi innebærer et teokratisk diktatur uten noen form for individuell frihet.
Det er også klart at det blant muslimer finnes tilhengere av dette politiske synet, og det finnes personer som oppfordre til og støtter og utfører terrorhandlinger med belegg i islam.
Videre har islamske grupper erklært krig mot Vesten, og utfører det som reelt sett er krigshandlinger mot Vesten. Og det er klart at det i muslimske miljøer i Vesten finnes både vanlige muslimer og ledere – imamer – som støtter disse terroraksjonene og denne krigen mot Vesten.
I en slik situasjon er det helt rimelig at muslimske miljøer blir overvåket.
Tilsvarende har tidligere kommunistiske miljøer og nazistiske miljøer blitt overvåket, og det er bra. Begge disse gruppene var tilhengere av kraftige omveltninger av samfunnet, de vil begge innføre ulike typer diktaturer, og de bedrev ulike former for terror og kriminalitet for å oppnå dette.
Hvis muslimer ikke liker å bli overvåket kan de arbeide for å avvikle overvåkningen på følgende måte: de kan overbevise de av sine trosfeller som er tilhengere av terror og vold til å slutte med dette. Dersom antall terroraksjone utført av muslimer synker til null, vil også overvåkningen av muslimer opphøre.
La oss for ordens skyld til slutt si at vi ikke sier at alle muslimer er terrorister eller støtter terror eller utfører terroraksjoner, men de er en udiskutabel sannhet at de alle aller fleste terroraksjoner de siste 10 årene er utført av muslimer.
For ikke lenge siden fantes det i Vesten vanlige venstrereorieterte terrorgrupper som BaderMeinhof og Rote Arme Fraktion, og det fantes også ulike nazistisk grupper tilsvarende mål, men det er lenge siden vi hørte om omfattende kriminelle handlinger fra disse, selv om slike fortsatt forekommer: se denne ferske artikkelen fra Dagbladet. Og er disse eller tilsvarende grupper aktive i dag, forutsetter vi at de blir overvåket.
Som sagt, vi mener at det er all grunn til å overvåke miljøer som kan være opphav til kriminalitet og terror, og siden vi i de siste årene har opplevet en rekke terroraksjoner utført av militante muslimer, er det helt korrekt og rimelig at rette myndigheter overvåker enkelte muslimske miljøer.
I det siste har vi opplevd at russiske fly gang på gang har vært nær ved å krenke grensen for norsk luftterritorium. Dette er klart en demonstrasjon av styrke fra Russlands side, og vi bør huske på at NATO ble opprettet rett etter annen verdenskrig for å demme opp for det da kommunistiske Russlands (som da het Sovjetunionen) ekspansjon.
Inntil Sovjetunionens kollaps omkring 1990 var NATO med på å hindre videre kommunistisk ekspansjon vestover; Sovjet la under seg Øst-Europa, men Vest-Europa, hvor stort sett alle landene var med i NATO, unngikk å bli underlagt Sovjet. Det som var hovedpoenget med NATO var at USA påtok seg å forsvare Vest-Europa mot sovjetisk ekspansjon. (Etter Sovjets kollaps har en rekke land som tidligere lå under Sovjet blitt med i NATO.)
Fra ca slutten av 60-tallet begynte Norge å ble en vanskelig samarbeidspartner i NATO. Vi var lite solidariske med de andre landene – det var kun halvhjertet av vi støttet slike ting som dobbeltvedtaket om utplasseering av raketter som svar på de rakettene Sovjet allerede hadde utplassert, og forhåndslagring av militært materiell på norsk jord. Tøvet om ”atomvåpenfri sone i Norden” var i strid med NATOs strategi, men fikk etter hvert støtte opp til regjeringsnivå, og i en rekke vedtak i NATO hadde vi fotnoter som innebar ulike former for unntak for Norge – Norge ble da også kalt et ”fotnote-land”.
Når USA ble angrepet 11. september 2001 innebar NATO-traktaten at Norge (og de andre landene i NATO) fullt ut skulle støtte USA, men støtten var igjen i beste fall halvhjertet.
Og nå har forsvarssjef Sverre Diesen sagt rett ut at Norge ikke kan regne med støtte fra NATO dersom det kommer til en krig mot Russland. Kommentatorer som Julie Wilhelmsen ved NUPI sier seg enig.
Hvorfor? Dels kan det være fordi NATO er mer opptatt av det som kalles ”krigen mot terror” i Afghanistan og Irak, men vi vil tro at hovedgrunnen er å finne i Norges nærmest konsekvent lunkne støtte til viktige land i NATO, dvs. til USA, og dels av at vår svært lite solidariske fortid i NATO.
I de siste årene har også Norge bygget ned Forsvaret – vi har sett tall som tyder på at Hæren nå består av bare ca 3000 mann. Nå har også en rekke andre land i Europa skåret ned på sine militære styrke, muligens med den forhåpning av at om det igjen blir krig i Europa så vil igjen USA komme og redde oss.
Vi skal ikke si så mye mer om akkurat dette her. For mer om dette vil vi henvise til en artikkel i International Herald Tribune som bla. omtaler styrkereduksjonen i Europa.
Men vi vil si at vi er sterkt foruroliget over nedbyggingen av Forsvaret. Norge bør ha et meget sterkt forsvar. Og dette er spesielt viktig i en svært urolig tid som vår. Det er problemer i Midt-Østen, det er problemer innad i Europa, og det er farer mht Russlands nye styrke og den derav følgende militæroppbygging. Nå er det tid for å bygge opp Forsvaret, det er kolossalt uansvarlig å bygge det ned. Vi vil ikke være med på å gjenta den enorme feilvurderingen som de da politisk sterke sosialistene sto for på 30-tallet da de gjennomførte den pasifistiske ”brukne geværs politikk”. Hitler fikk da lett match far 1939, og han ble ikke slått før USA kastet seg inn i krigen.
Vi er enig med romeren Vegetius som sa ”dersom du vil ha fred, forbered deg på krig”. Det er to forutsetninger som må være tilstede for at dette skal gjelde: det må være urolige tider, og man må ha farlige naboer. For Norge i dag er begge disse kravene oppfylt.
Høyesterett har bestemt at det skal være fem års reklamasjonstid på mobiltelefoner. Dette er etter vårt syn en meget uklok dom. Den tar for seg et område hvor rettsapparatet ikke skal blande seg inn, den viser at både de som har kjørt saken og de som har avgjort saken ikke har innsikt i elementære økonomiske årsakssammenhenger, og den vil føre til et dårligere tilbud til kundene.
For det første: Dette var en sak som ikke burde vært for retten. Rettsapparatets oppgave er å sørge for at avtaler/kontrakter overholdes, rettsapparatet skal ikke blande som opp i innholdet i kontraktene. Om en produsent tilbyr en reklamasjonstid på seks måneder eller to år eller noe annet, det er opp til dem. Om en kunde er misfornøyd med det som tilbys så står det ham fritt å velge et annet produkt med en annen reklamasjonstid. Rettsapparatet har ikke noe med å bestemme at reklamasjonstiden for visse produkter skal være f.eks. fem år.
For det andre: Det vanlige i dag er at mobiltelefoner har en reklamasjonstid på to år. Enkelte opplever at deres mobiltelefon går i stykker relativt kort tid etter at reklamasjonstiden er utløpt, og at de derfor må betale en eventuell reparasjon selv. Det er altså ting som tyder på at produsentene lager telefoner som kun varer ca tre år. Men nå er det slik at mange skifter ut sin mobiltelefon allerede etter ett eller to år – dette uten at det er nødvendig, men kun fordi de vil ha en mer moderne modell.
Hvis det er slik at hovedtyngden av forbrukerne skifter ut sin telefon etter la oss si to år, så er det uøkonomisk av produsentene å lage modeller som varer i fem eller ti år. Hvis forbrukere flest skifter ut sine mobiler etter ett eller to år, er det mest økonomisk å lage modeller som varer i (litt mer enn) to år.
Å presse produsentene til å lage modeller som varer i fem eller ti år når modellen skiftes ut etter ett eller to år innebærer en kolossal sløsing med ressurser.
For det tredje: når produsenten nå pålegges å utføre gratis reparasjoner i fem år, så vil dette koste penger, og produsentene må ta dette inn igjen. Og det vil de gjøre ved å øke prisene på mobiltelefonene de selger. Dommen vil altså føre til at nye mobiltelefoner blir dyrere.
Er der noen som vil ha fordel av denne dommen? Ja, de få som beholder sin mobil svært mye lenger enn det som er vanlig vil tjene på dette. Alle andre vil tape på dommen.
Slik er det med all offentlig innblanding i menneskers frivillige omgang: når det legges hindringer i veien for frivillig handling vil de aller fleste komme dårligere ut. Slik også med denne dommen, den innbærer et tap for forbrukere flest.
I de siste uker har mye oppmerksomhet blitt rettet mot Iran. I denne omgang skal vi gjengi litt av det som ser ut til å være Irans planer for fremtiden. Men først litt historie: Sjahen av Iran, en tyrann som be støttet av bla. USA, ble styrtet på slutten av 70- tallet, og man fikk et islamistisk diktatur av verset slag, langt verre enn under sjahen, ledet av ayatolla Khomeiny. Dette regimet er blitt stadig mer undertrykkende og aggressivt siden da.
Hva har skjedd i det siste? Ledelsen i Iran uttalt at Israel bør fjernes fra kartet, Iran støtter terrorgrupper som angriper Vesten, og Iran støtter grupper som slåss mot irakiske og amerikanske styrker i Irak. Iran utvikler også atomvåpen, og nekter å la sine atomanlegg inspisere av FN-kontrollører.
Men hva er situasjonen nå? Ved å se på uttalelser som president Ahemdinejad har kommet med i det siste kan man få et inntrykk av dette.
Irans president Ahemdinejad har erklært at Iran er blitt en global makt, og at den vil stille sin atomkraft til disposisjon for de som er villige til å utfordre USA og andre vestlige land. Han har sagt at Iran vil fortsette sitt atomprogram, og ikke la seg underlegge FNs krav om å fryse sin aktivitet å dette området.
Ahemdinejad har også antydet at de i Iran som ønsker å inngå avtaler med Vesten om dette er forrædere. Irans regjering har i det siste også slått hardere ned på studenter som har demonstrert mot det harde religiøse tyranniet.
Ahemdinejad mener også at verden nå er ved et vendepunkt: Vesten er kommet til veis ende, og den skjulte Imam, som varsler en era av islamistisk (shia) styre, vil snart komme tilbake. Han oppfordrer alle nasjoner til å gjøre opprør mot Vestens, først og fremst USAs, hegemoni. Han spår også Israel – som han omtaler som Satans flaggbærer - i nærmeste vil kollapse.
Dette høres noe ekstremt ut, men det kommer fra presidenten i et land som på alle vis – ideologisk, militært, økonomisk – allerede nå er i krig med Vesten, selv om det foreløpig er en lavintensitetskrig.
Og hvordan svarer Vesten på dette? Bortstt fra en halvhjertet åpen krig i Irak, har man i flere år forsøkt å ordne opp i dette med forhandlinger. Men i det siste har det forekommet noe sabelrasling. Frankrikes utenriksminister har uttalt at Vesten må forbedre seg på krig mot Iran, og USA har plassert Irans revolusjonsgarde, et slags iransk svar på nazistenes SS, på listen over terror organisasjoner. Og det er stort sett det hele. Vi tror ikke dette er nok.
Iran vil ha krig, og Vesten bør være så forberedt at vi vil vinne denne krigen. I dag er det dog lite som tyder på at vi er godt forberedt. Hverken økonomisk, militært, politisk, eller viktigst, ideologisk, er vi i stand til å vinne denne krigen like godt som Vesten vant krigen not Nazi-Tyskland i 1945.
Fra Svenska Dagbladet henter vi følgende om en debatt hvor Lars Vilks var til stede og hvor hans tegninger av Muhammed ble diskutert:
”Mitt under seminariet om yttrandefrihet i Stockholm stal en grupp muslimer uppmärksamheten från Lars Vilks. På svenska och arabiska kritiserade Husam Madani den svenske konstnären och försvarade profeten.
Enligt arabisktalande personer på plats ska Husam Madani ha sagt följande om Lars Vilks: ”Låt hans öde bli en läxa för de andra”.
Vissa i publiken uppfattade det som ett hot. Polisen grep inte in när mannen talade.
....
–Vi är muslimer och vi älskar profeten. Vi accepterar inte vad den mannen håller på med. Det är förbjudet, sa Husam Madani.
De andra männen instämde. De berättade att de inte representerar någon organisation.
Vid frågestunden gick männen ner till seminariesalen. Husam Madani hade fått tillåtelse av moderatorn att tala.
–Vi accepterar inte att någon säger ett litet ont ord om vår profet. Vi älskar vår profet mer än våra föräldrar, mer än våra barn, mer än våra liv.
Jag vill säga ett ord till Sverige: Jag kallar er till Islam. Och jag vill säga ett ord till Lars Vilks, sedan sa Husam Madani någonting på arabiska. Under tiden mannen talade avbröts han av publiken och vissa ropade att han hotar. Lars Vilks och de andra paneldeltagarna ville dock höra vad han hade att säga.
När Husam Madani avslutat sitt anförande lämnade han och männen lokalen.
Igår stod det också klart att över 100 svenska företag hotas på militanta islamistsidor. Adresser och kartor till företagen ska ha publicerats på hemsidorna.
–En del människor säger att jag har ett ansvar. Men jag kan inte ta på mig det. Ansvaret faller på dem som hotar, säger Lars Vilks i en kommentar.” (Sitat slutt)
Vi har innledningvis to kommentarer til dette.
Vilks sier at han ikke har noe ansvar for de trusler som er kommet frem, og vi er enige i dette. Vilks har ytringsfrihet, han har rett til å ytre seg slik han ønsker, og om noen ikke liker dette så er det deres problem, ikke Vilks’. Fører ytringene til voldelige aksjoner er dette aksjonistenes ansvar, ikke Vilks'.
For det annet er det typisk at ”polisen inte grep in när mannen talade”.
Vi betrakter det som Madani & co fremsatte som relle trusler, og derfor burde de blitt arresteret. Reelle trusler faller ikke inn under ytringsfriheten. Man har all rett til å si at man ikke liker det Vilks (og Theo van Gogh og Salman Rushdie og Ayan Hirsi Ali og Irahad Manj og Velbjørn Selbekk m.fl.) sier og gjør, men man har ingen rett til å true dem eller utsette dem for vold.
Siden flere av disse direkte eller indirekte er blitt utsatt for vold, er det å uttale seg som Madani gjør reelle trusler, og det er myndighetens oppgave å stanse slike.
Men som vi dessverre har erfart de siste årene, myndighetene gjør lite eller ingen ting med slikt, og derfor vil truslene bare komme oftere og oftere i tiden fremover, og de kretser som står bak vil bli styrket.
Den eneste måte å elimiere denne type trusler på er å uskadeliggjøre de som står bak dem. Å sette de som fremsetter dem i fengsel er et godt første skritt i den retning. Dessverre frykter vi at dette ikke komer til å skje, myndighetene vil i denne saken i første omgang late som om trusselen ikke eksisterer i håp om at den vil bli borte av seg selv. Men dette er en trussel som ikke kommer til å å bli borte av seg selv; jo lenger man venter med å eliminere den, jo større vil den bli.
””…drosjeløyvene avler snusk og kriminalitet” mener politisjef” leser vi på Aftenpostens førsteside i dag. Og dette er som om vi kunne sagt det selv.
Et system hvor man må ha tillatelser fra noen for å kunne drive vanlig handelsvirksomhet, vil alltid medføre muligheter for snusk, korrupsjon og kriminalitet. Og hvis virksomheten er regulert eller utsatt for andre typer offentlige inngrep, vil det ofte skje forsøk på å unnslippe disse, og dette avler igjen vanlig kriminalitet.
Det system som vil redusere snusk, korrupsjon og kriminalitet til et minimum er et system fullstendig uten offentlig innblanding. I et slik system skal det offentlige kun sørge for at svindel og tyveri ikke forekommer, at avtaler/kontrakter holdes, etc.; det offentlige skal ikke på noe vis regulere eller dele ut løyver eller tillatelser innen virksomheten. Dette systemet er det som kalles laizzes-faire-kapitalisme, og det er det eneste samfunnssystem som er i samsvar med prinsippet om individuell frihet.
Dessverre ser det ikke ut til at politisjefen tar den fulle konsekvensen av sitt utgangspunkt (man kan lese mer om dette i Aftenpostens artikkel linket til ovenfor), men vi synes at en såpass åpen innrømmelse av at et offentlig løyvesystem fører til snusk og kriminalitet på Aftenposten førsteside er et positivt tegn. Men som det er sagt: ”én svale gjør ingen sommer ...”.
La oss før vi avslutter nevne ett punkt til: ” - Kollektivtrafikken på tog, buss og bane er organisert i selskaper som eier sine busser og tog. Togførere og sjåfører er ansatt i selskapene på fastlønn. Kan drosjenæringen organiseres på samme måte? spør [politisjefen]”. Nei, den kan ikke det.
Under kommunismen i Sovjet hadde drosjesjåfører fast lønn, og dette innebar at det var nærmest umulig å få tak i en drosje – sjåførene foretakk på snakke med hverandre på holdeplassene heller enn å kjøre kunder. Det som kunne få dem til å kjøre var å tilby dem en ekstrabetaling i amerikanske dollar (dette var noe vi selv opplevde undet et besøk i Moskva i 1979). Vi er blitt fortalt at da ordningen ble endret slik at sjåførene ville tjene i forhold til hvor mange turer de tok, så forsvant problemene med å skaffe drosje.
Men hvorfor fungerer da et system med fast lønn i Sporveien? Fordi Sporveien har faste rutetider, og dersom de ikke følges sånn noenlunde vil det bli et opprør. Drosjene har ikke faste rutetider …
Det som må til for å sikre et best mulig tilbud er at alle former for transport (tog, buss, T-bane, drosje) fullt ut privatiseres, og at alle former for offentlig regulering avvikles. Mange husker at en betydelig delprivatisering og deregulering innen flytrafikken for endel år siden ga kolossalt positive resultater for de reisende. En tilsvarende deregulering og privatisering innen andre transportformer vil gi de reisende tilsvarende fordeler.
(Skrevet av VM)
Dommen mot Microsoft er grovt urettferdig. Microsoft ble dømt til å betale en bot på fire miliarder kr, til å oppgi forretningshemmeligheter til konkurrenter, og til å fjerne enkelte deler av sitt produkt.
Og hvorfor er de dømt til dette? DagensIT skriver: ” Microsoft har misbrukt sin markedsmakt … Microsoft gjør det vanskelig for konkurrentene å lage programmer som fungerer sammen med Windows.”
Etter vårt syn er det Microsoft har gjort ikke galt i det hele tatt. Vi mener at ethvert firma har rett til å holde på sine forretningshemmeligheter, og at ethvert firma har rett til å inkludere hva det måtte ønske i de produktene de selger.
Grunnlaget for dommen er at det har vært vanskelig for konkurrenter dels å lage programmer som fungerer sammen med Windows, og dels at når Microsoft selger programpakker så inneholder disse pakkene programmer som andre leverandører selger, og dette gjør det vanskelig for dem å få solgt sine programmer: hvorfor kjøpe et program fra XX når et program med samme funksjon allerede er inkludert når man kjøpte en PC som inneholdt en programpakke fra Windows?
Vi siterer fra dagensIT: ”- Microsoft bruker sin sterke posisjon innen pc-programvare til å gjøre det vanskelig for andre å konkurrere med deres serverbaserte løsninger, sier Trond Heier i Linpro.
For eksempel bruker Microsoft den sterke posisjonen til Outlook på folks pc-er til også å selge Exchange, deres server-løsning for e-post, mener Heier. Han sier det finnes gode alternativer til Exchange, men at Microsoft ikke vil avsløre hvordan disse skal kommunisere med Outlook. Dermed blir det krevende å få det til å fungere optimalt.
Windows dominerende posisjon gjør at andre programmer må samspille optimalt med Windows for å være konkurransedyktige. Microsoft holder tilbake informasjon fra konkurrentene, og gjør det dermed vanskelig å konkurrere med Microsofts produkter, hevdet EU-kommisjonen.” (Sitat slutt.)
Bakgrunnen for at en slik sak havner i en domstol, et sted hvor den altså etter vårt syn ikke hører hjemme, er at Microsoft har vært dyktig og tilbyr et produkt som mange kunder er tilfreds med. Derfor har Microsoft ca 90 % av markedet. Konkurrenter har da hatt vanskeligheter med å komme inn på markedet, og derfor har de tydd til det som i denne sammenhengen ikke fortjener å bli kalt rettsapparatet, og dette ”rettsapparatet” har da besluttet å legge noen grovt urettferdige hindringer i veien for den måten Microsoft driver sin virksomhet på.
DLF tar sterk avstand fra denne dommen, og alle lignende rettsprosesser: vi mener at markedet bør være fullstendig uten innblanding fra rettsapparatet (unntatt når aktørene bedriver svindel, tyveri, etc.), spesielt skal ikke rettsapparatet overprøve de valg forbrukerne gjør: om forbrukerne gjør en aktør stor (eller liten) så skal ikke rettsapparatet straffe den store (eller hjelpe den lille). Det er forbrukenes valg som har gjort Microsoft stor, og det er på samme måte forbrukernes valg som har gjort at konkurrentene er små.
Vi er også overbevist om at denne dommen ikke vil ha det resultat som initiativtagerne ønsker, vi vil tro at dette vil være skadelig for alle.
Dommen innebærer at suksess blir straffet, den innebærer at de som er mindre dyktige kan gå til rettsapparatet og få hjelp til å legge hindringer i veien for de som er mer dyktige, og den innebærer at firmaer ikke kan ha hemmeligheter.
Denne dommen vil på sikt føre til et totalt sett dårligere tilbud til forbrukerne.
Igjen har militante muslimer kommet med trusler overfor en som kun bedriver normal kunstnerisk aktivitet. Den svenske kunstneren Lars Vilks har laget en karikatur av religionsstifteren Muhammed, og terrornettverket alQaida har utlovet en belønning på 100 000 amerikanske dollar (!) til den som dreper ham.
alQaida har også truet med å angripe svenske interesser – firmaer som IKEA og Volvo – og en svensk diplomat er også innkalt til UD i Iran for at Iran formelt skulle kunne protestere overfor Sverige.
Dette er totalt uakseptabelt. Like uakseptable er de reaksjonene som ulike kommentatorer har kommet med. Vi nevner den svenske statsministeren Reinfeldt, den norske advokaten Abid Q. Raja, formann i den norske PEN-klubben, Aftenpostens lederskribent i dag, for å nevne noen. Alle disse forsvarer ytringsfriheten, men de sier også reelt sett at man må være forberedt på reaksjoner når man støter store grupper, slik Vilks har gjort.
Enkelte vil huske at dette ikke er først gang dette skjer: første gang muslimer protesterte mot kunstneriske uttrykk i Vesten var mot filmen ”En prinsesses død”, vist på TV i mange vestlige land omkring 1980 (filmen viste den sanne historien om en saudiarabisk prinsesse som i strid med familiens vilje rømte med sin kjæreste, hun ble hentet tilbake av familien og offentlig henrettet ved halshugging). Neste sak var dødsdommen mot Salman Rushdie onkring 1990, og så kom protestene mot den nederlandske regissøren Theo van Goghs film ”Submission”, og så kom protestene mot Muhammed-tegningene for et par år siden med Danmark og Norge som de fremst mål for protestene, og nå kommer trusler i forbindelse med enda en karikatur av Muhammed.
Det virker som om hverken muslimer eller Vestens politikere og ledere forstår at vi har ytringsfrihet, og hva den består i. Ytringsfrihet innebærer retten til å tegne karikaturer av hvem man måtte ønske, og trusler mot de som lager slike er totalt uakseptable, og det burde alle i lederposisjoner ikke bare si, de burde også handle i samsvar med dette.
alQaidas og Irans trusler er reelt sett krigserklæringer mot Vesten – man må ikke glemme at statens eneste legitime oppgave er å beskytte hvert individs frihet - og vi burde svare på den eneste måten som kunne få slike trusler til å opphøre: ved militært å eliminere de som fremsetter truslene.
Vi er dessverre ganske overbevist om at noe slikt ikke vil skje; vi frykter at alle Vestens ledere vil videreføre det reaksjonsmønster de la opp til etter truslene mot Rushdie: vi regner med at de i et stadig raskere tempo vil være ettergivende overfor de krav som muslimer fremsetter.
Men det var ett lyspunkt i denen saken: På Nobelsenteret i Oslo skal det nå arrangeres en konferanse om ytringsfrihet, og lederen for senteret, Bente Erichsen, opplyster at de skal vise filmen "Submission". Vi håper at dette lar seg gjennomføre, og helst uten protestaksjoner. Også muslimer må lære at vi har ytringsfrihet, og dette innebærer at enhver har rett til å lage karikaturtegninger av Muhammed, og å kritisere islam.
Hvis de ikke er villige til å lære dette, og hvis Vesten da ikke svarer på en adekvat måte, er det liten grunn til å være optimist på sivilisasjonens vegne.
Tyver får i dag lov til å herje fritt uten noen innblanding fra rettsapparatet. Dette er innholdet i en artikkel fra Nettavisen i dag. ”Fritt fram for tjuvradder” er overskriften, og artikkelen forteller med utgangspunkt i en konkret sak:
”Butikksjefen leverer skriftlige tilståelser fra butikktyver til politiet. Likevel blir sakene henlagt.
….
Nesten hver uke tar [butikksjefen] folk på fersken i å stjele fra jernvarebutikken. Og de fleste som blir tatt signerer en tilståelse på stedet.
- Dette skjemaet sendes politiet. Etter en uke får jeg bekreftelse på at forholdet er anmeldt. Så tar det cirka to uker før jeg får et brev der det står: «Det underrettes om at forholdet er henlagt på grunn av manglende kapasitet til å behandle saken nå», forteller han. Hvert år leverer han rundt 30 saker der gjerningsmannen er kjent.
- Det er ekstra ille i år. Tidligere har vi fått tilbakemeldinger om at det er avsagt dom. Men nå den siste perioden så blir så å si alt henlagt, sier han.
For to uker siden skrev [butikksjefen] brev til justisminister Knut Storberget (Ap).
- Det var vel et resultat av frustrasjon. Jeg sendte inn fem anmeldelser samtidig og fikk fem henleggelser tilbake, sier han.
- Hvis det er slik at alt blir henlagt er det jo fritt frem for hvem som helst å gå inn i butikken, forsyne seg og gå forbi betalingspunktet uten å betale, sier butikksjefen …”
Vi kan bare si at dette er en skam. Alle som er involvert i dette burde skamme seg. Dette gjelder politiet, det gjelder dommere, og det gjelder politikerne:
*politiet fordi de henlegger sakene - men dette kan komme av reelle kapasitetsproblemer. På den annen side vil det at denne type tyverier ikke bli straffet føre til at mange av tyvene går videre til enda mer alvorlig kriminalitet, og da vil det belaste politiet i enda større grad.
*dommerne, fordi de idømmer milde straffer, straffer som ikke er avskrekkende, og som føre til at tyvene raskt er tilbake for å fortsette sine tyverier.
*politikerne, som lager lover som kun gir grunnlag for milde straffer.
Men er det flere involvert? Er det flere som burde skamme seg? Ja, det er to grupper til.
*intellektuelle, som tror at milde straffer fører til redusert kriminalitet, og som preker dette ved enhver anledning.
*folk flest. Ja, vårt syn er at folk flest er tilhenger av milde starffer. Det er jo slik at politikerne i det store og hele gjør de som folk flest ønsker at de skal gjøre. Når politikerne ønsker å behandle kriminelle mildt, så er det fordi folk flest ønsker å behandle kriminelle mildt.
Da kan man spørre seg: forstår ikke folk at milde straffer fører til mer kriminalitet? Vårt syn er at folk flest ikke forstår dette. Svært mange tror at løsningen på kriminalitetsproblemet er å være imøtekommende og mild og ettergivende overfor kriminelle, men som er klart og tydelig for enhver som vil se: dette fører bare til økende kriminalitet.
(Mht rettsapparatets kapasitetsproblem: dette kan lett løses ved en full legalisering av narkotika.)
DLF er tilhenger av strenge straffer for reell kriminalitet. Dessberre står vi alene om dette standpunktet, og siden DLF har liten innflydelse, tyder alt på at kriminaliteten vil fortsett å stige i tiden fremover. Og den økende kriminaliteten er i ferd med å ødelegge samfunnet. Det vil ikke bare føre til, som den siterte artikkelen varsler, at mange butikker legges ned og til at de som jobber i dem kanskje må over på trygd, det vil fører til at folk i stadig større grad isolerer seg, og at vi får et samfunn hvor folk flest etter hvert blir utrygge og mistenksomme.
DLF er for et samfunn preget av frihet, harmoni, trygghet og velstand. En viktig forutsetning for dette er at kriminelle ikke som i dag nærmest får gå fritt omkring. Det ser dessverre ut til at vi beveger oss i motsatt retning. For å snu kursen er det flere ting som må endres, men en av dem er at det blir bred oppslutning om det syn at kriminelle skal straffes strengt.
”Unge homofile mobbes over en lav sko. Halvparten har vært utsatt for vold og trusler” forteller Aftenposten i dag, og artikkelen forteller videre bla. følgende:
”- Unge homofile er fortsatt en utsatt minoritetsgruppe. De aller yngste er en særlig sårbar og utsatt gruppe, konstaterer forsker Bera Ulstein Moseng ved Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, NOVA. Hun har hatt hovedansvaret for rapporten "Vold mot lesbiske og homofile tenåringer", som offentliggjøres i dag.
De aller yngste som allerede har funnet ut at de er lesbiske eller homofile, sliter. Mest problematisk er det for unge gutter.
- Hovedfunnet i undersøkelsen er at mobbing, vold og trusler mot unge homofile er et betydelig problem, og at det muligens også er et økende samfunnsproblem, sier Moseng.
Resultatene fra den unike undersøkelsen er helt i tråd med resultater fra tilsvarende undersøkelser i andre land. Derfor er forskeren ikke overrasket over de dystre resultatene.
Ikke overraskende er det først og fremst unge gutter som er voldsutsatt. Også blant heterofile er gutter mer utsatt enn jenter. Hvorfor halvparten av de unge homofile guttene er utsatt for trusler og vold, mens tilsvarende tall blant heterofile jevnaldrende er 35 prosent, gir undersøkelsen ikke sikre svar på.
- Noe av volden er nok motivert ut fra negative holdninger til homofile, sier Moseng. [!!]”
Hvem er det så som utfører volden? Artikkelen forteller at ”Det først og fremst er ungdom på samme alder som utøver vold mot homofile.”
Videre: ”Et annet særegent funn i undersøkelsen er det betydelige antall foreldre som utøver vold mot egne, homofile barn. 16 prosent av de homofile guttene har opplevd vold fra foreldre, mens bare to prosent blant heterofile gutter. Også søsken er i større grad voldelig mot homofile enn heterofile.” (Sitat slutt fra Aftenposten).
Vi synes denne utviklingen er tragisk. I en lang periode måtte homofile leve i skjul – i Norge for eksempel var homofil praksis mellom menn forbudt inntil 1972. De som ikke levde i skjul ble ofte utsatt for trakasering, mobbing, vold, og i enkelte tilfeller det som verre er. I perioden etter ca 1970 skjedde det en gledelig liberalisering på dette området, det ble stadig enklere å stå frem som homofil, og trakasseringen av dem ble sjeldnere. Dessverre ser det ut til at denne utviklingen nå er stanset opp, og at den er i ferd med å bli reversert tilbake en tilstand som det er lenge siden vi hadde i Norge (og Europa).
Hvorfor skjer dette? Og hvem er det som utfører volden? Artikkelen sitert ovenfor sier ingen ting om hvorfor, og nevner kun tre typer gjerningsmenn: jevnaldrende, søsken, og foreldre.
Dette sier ikke mye, det legger kun vekt på helt irrelevante kriterier. Det som er relevant er ideer, ikke alder eller slektskap – det som er relevant er hvilke grunnleggende ideer gjerningsmennene slutter opp om, det som er viktig er hvilken ideologi de har sluttet seg til.
La oss først si at forklaringen kan inneholde flere elementer, men det er all grunn til å tro at den økende volden mot homofile i hovedsak er et resultat av den økende oppslutningen om islam.
Som kjent har islam et sterkt negativt syn på homofile/homofili; i en rekke muslimske land er homofili forbudt, og i enkelte av disse landene er det dødsstraff for homofili.
Vi vil derfor tro at den volden som homofile blir utsatt for i stor grad utføres av voldelige muslimer.
Dette er en forferdlig utvikling, og den må bekjempes på alle mulige måter.
Men det som er tragisk er at Aftenpostens artikkel ikke nevner dette i det hele tatt. Hvorfor nevnes ikke dette? Antagelig fordi Aftenposten ikke våger å si noe som kan oppfattes som negativt overfor islam. (En annen mulig forklaring er at ingen i Aftenposten forstår sammenhengen.)
Vi synes dette er en feig og ettergivende holdning, en som vi i dag ikke bare finner i Aftenposten, men i alle toneangivende kretser i Norge.
Denne utviklingen, en utvikling som består i at på alle punkter viser de ledende kretser i Vesten ettergivenhet overfor islam, er meget farlig, og viser enda en front hvor friheten taper og hvor totalitære og barbariske krefter er i fremgang. Det som nå rammer homofile vil i verste fall i tiden fremover ramme andre som har holdninger som ikke er forenlige med islam. Og vi synes at det er stor grunn til virkelig å bekymre seg over denne utviklingen – både overfor islams vekst, og over det at de negative effektene av dette blir fortiet.
Terrorangrepene for seks år siden var kulminasjonen av en serie terrorangrep utført mot Vesten av ulike militante muslimske grupper. Etter dette angrepet gikk USA til krig først mot det Talibanstyrte Afghanistan, og så mot Saddam Husseins Irak. Dette fordi Afghanistan direkte støttet og skjulte ledere i al Qaida, som sto bak angrepene, og fordi Irak hadde støttet et stort antall terrorangrep mot Vesten, og åpenbart planla/støttet flere angrep.
Det er dog ingen tvil om at USA på svært mange punkter har ført denne krigen på en meget uklok, svak og ettergivende måte: i dag, seks år etter, pågår krigen fortsatt. Første del av krigen gikk bra, men USAs forsøk på å drive nasjonsbygging i Irak møter naturlig nok kolossale problemer; et område hvor ulike militante muslimske grupper står sterkt og bruker nærmest enhver mulighet til å terrorisere hverandre må være nærmest umulig å gjøre om til et sivlisert samfunnn. I det siste er det dog ting som muligens kan tyde på at den siste tids økende militære innsats fra USA kan gi positive resultater, og vi håper at området kan få fred, dvs. at de militante muslimene blir nedkjempet, i nær fremtid.
En kommentar om dette, en kommentar som er langt mer innsikstfull enn de kommentarer man finner i norske medier flest kan man i dag lese på document.no.
Men vi sier som vi har sagt tidligere: USA burde ikke drevet nasjonsbygging i dette området, det USA skal gjøre er å beskytte seg selv, og ikke drive slike ting som ”operation Iraqi freedom”.
Iran, et sharia-styrt tyranni som er kilden for alt som har med militant islam å gjøre, som utvikler atomvåpen, og som på alle vis – militært, økonomisk, politisk, ideologisk - støtter terrorangrep mot Vesten, er urørt, og USA driver delvis med trusler og forhandlinger med Iran. Men en slik vaklende politikk er dømt til å mislykkes.
Mht terrorangrep, så har det vært få av disse mot Vesten de siste årene: London og Madrid var utsatt for angrep, men mange angrep ser ut til å være blitt stanset før de ble gjennomført, dette takket være overvåkning av mistenkelige grupper. Nylig er det avslørt slike planer om angrep bla. i Tyskland og i Danmark.
Stadig blir det dog bråk med muslimer i Vest-Europa: for halvannet år siden skrev avisene om opptøyer i Frankrike, senere kom striden om Muhammed-tegningene, og nå er en tilsvarende strid blusset opp i Sverige.
Vi vil si at alt dette kommer av at alle toneangivende kretser i Vesten er alt for ettergivende overfor militant islam. Å være ettergivende overfor militant islam har kun ett resultat: å gjøre muslimer mer kravstore og pågående, og å redusere den frihet som fortsatt finnes i Vesten.
Nylig kom det en ny tape med al Qaidas leder bin Laden. Han gjentok sine vanlige trusler, men det er lite som tyder på at han har mulighet til å gjennomføre noe annet enn å sende videokassetter til ulike TV-selskaper – noen gjentagelse av angrepene for seks år siden har han hittil ikke klart å få til.
Hva må til for at slike trusler og angrep skal kunne reduseres til et minimum? Militante muslimer blir motivert av at de har fremgang - de opplever Vesten som ettergivende på alle punkter av ideologisk betydning, og de har fyrtårnet Iran.
Som nevnt ovenfor er Iran et aggressivt tyranni som reelt sett er i krig med Vesten. Det Vesten må gjøre er å svare på en passende måte, og det som er passende er å uskadeliggjøre Iran. Vesten må bruke alle nødvendige midler for å stanse Irans støtte til angrep på Vesten, og dette inkluderer de militære midler som er nødvendige for å eliminere den trussel som Iran er.
Altså; Vesten må på alle vis slutte å være ettergivende overfor krav fra militante muslimer i Vesten, og Vesten må sørge for at Iran ikke lenger er en trussel, og for at Iran opphører å være et motiverende fyrtårn for militante muslimer.
Det er dessverre liten eller ingen sannsynlighet for at dette vil skje. Det som dessverre sannsynligvis vil skje er at militant islams utbredelse i stadig større grad vil føre til redusert frihet i Europa, og at om ikke lenge vil Iran rette et stort militært angrep på områder i Vesten. Den eneste måten man kan unngå dette på er skissert ovenfor.
Opptellingen etter kommunevalget viser at DLF gjorde et godt valg. I forhold til kommunevalget for fire år siden gikk vi frem 7,1 %, og i forhold til stortingsvalget for to år siden gikk vi frem 13,8 % (hvis vi sammenligner med stemmer avgitt for DLF i Oslo for to år siden). Det ser ut til å være få andre partier som har hatt like stor fremgang som DLF. Stemmetallene er ikke store – 121 stemmer denne gang - men utregningene ovenfor viser en klar fremgang.
Fremgangen blir enda mer oppmuntrende når vi merker oss at vi denne gangen ble utsatt for en total presseboikott: ingen medier, verken aviser, TV eller radio, hadde noen innslag eller omtaler av oss. Det var vanlig ved tidligere valg at småpartiene fikk noe oppmerksomhet rett før valget, men så skjedde ikke denne gangen. Bortstett fra Oslo Byaksjon var det ingen av småpartiene som på noe vis ble omtalt i de større mediene.
Heller ikke innlegg skrevet av DLFere, eller pressemeldinger sendt ut av DLF, ble tatt inn i avisene. Men enkelte lillabloggere, spesielt Onar Åm, ble en rekke ganger fremhevet på dagbladet.no.
Dessuten var det i Oslo ganske jevnt mellom blokkene før valget, og dette kan bety at et antall velgere som egentlig foretrakk DLF nå heller stemte på Høyre eller FrP for å forhindre at Oslo skulle få et rødt byråd.
Når man tar hensyn til alt dette er DLFs valgresultat meget bra.
Vi er meget takknemlige overfor de som arbeidet for DLF i valgkampen, og overfor de som stemte på oss.
Ellers vil vi si om valget at fremmøtet var på godt under 60 %, og enda lavere enn ved siste valg, noe som viser at folk er lei politikerne fra de andre partiene og det de står for.
Om de andre partienes resultater vil vi kort si at det som vanlig var forskyvninger innenfor blokkene: Ap gikk frem, SV gikk tilbake; Høyre gikk frem, FrP gikk tilbake. Men blokkene forble omtrent like store som sist.
SV gikk på et fortjent nederlag, partiet ble nesten halvert. Dette skyldes dels den elendige innsatsen partiet gjør i regjering, og dels at velgerne er langt mer fornuftige mht mljøspørsmål enn politikerne og spesielt SVere er.
Høyre ble valgvinneren, dette til tross for alle de skandalene som pressen forsøkte å klistre til Høyre (Oslo-ordførerens hemmelige bankkonto, rasistiske uttalelser fra en som betjente Høyres valgbod, uregelmessigheter mht noe ved ordførerkandidatens advokatpraksis), og Høyreledernes klønete håndtering av disse sakene. Det ser dog ut til at disse sakene har ført til at en del velgere fikk en viss sympati med Høyre og stemte på dem. Men Høyres fremgang vil av Høyre ledelse tolkes som en støtte til den stadige forflytning til venstre i det politiske landskap som Høyre i mange tiår har foretatt.
Vil folk flest merke noe til dette valgresultatet? Nei, de store partiene er stort sett enige om det meste, og det aller meste vil fortsette som før, dvs. vi vil få en stadig forflytning til venstre med alt det innebærer: økende skatter, mer byråkrati, en dårligere skole, mer kriminalitet, osv.
Om et par dager er det valg, og vi synes at som et politisk parti bør vi komme med et råd om hvordan folk bør stemme.
Til valget stiller de syv store partiene, men i mange kommuner er det også en rekke andre parter/lister. I Oslo for eksempel er det 19 alternativer på velge mellom.
Flere av disse små partiene er dannet på bais av en enkelt sak eller gruppe: Pensjonistpartiet, Innvandrerpartiet, Sameslista (som ikke stiller i år), Demokratene, Kystpartiet. Disse grupperingene består av folk som er enige om en sak, men som regel er de helt uenige om alle andre saker. Derfor kommer det ofte til personmotsetninger og splittelser i disse partiene; i Kystpartiet ble etter kort tid grunnleggeren, den karismatiske Steinar Bastesen, sparket ut av partiet. Mao. stemmer man på et slik parti vet man ikke hva slags meninger de valgte representantene har på andre saker enn den ene som partiet er basert på. Vårt syn er at det er helt bortkastet å stemme på disse partiene, og vi vil fraråde alle å stemme på slike partier/grupper.
Til venstre har vi NKP, Rødt/RV/AKP, SV og Ap. Disse partiene vil ha høye skatter, mye byråkrati, kraftige restriksjoner på verdiskapning, og de vil at flest mulig skal være ansatt i eller være avhengig av det offentlige. Dette er på sikt svært skadelig for samfunnet, det vil føre til at produksjon og innovasjon stagnerer, til at velstanden går ned, og til at alle former for umoral og kriminalitet vil øke. (Vi har kommentert en rekke eksempler på dette i tidligere nyhetskommentarer på www.stemDLF.no.) Vi vil fraråde alle å stemme på disse partiene.
Hva så med Høyre og FrP? Disse partiene har enkelte god folk, og de har enkelte gode standpunkter. Men som helhet er begge tilhengere av et høyt skattenivå, og av at det offentlige skal stå for alle viktige tilbud, som for eksempel eldreomsorg, helsevesen, skole og pensjoner. Der hvor de har politisk makt, for eksempel i Oslo, går de også inn for flere uheldige ting, som for eksempel konkurranseutsetting og ”intern fakturering”, i den tro at dette er skritt i retning av frihet og markedsøkonomi.
Konkurranseutsetting betyr at kommunen tar penger fra innbyggerne, og for disse pengene kjøper så kommunen tjenester som skal komme innbyggerne til gode. Poenget ved konkurranseutsetting er at kommunene velger leverandør etter en anbudskonkurranse, dette for at kostnadene skal bli så små som mulig (kvalitetsbetraktninger kommer også inn når kommunen velger leverandør, naturlig nok).
Men dette fører til at det kommer inn et kunstig skille mellom den som produserer tjenesten og den som mottar tjenesten. I et fritt marked vil den som mottar tjenesten ha en direkte forbindelde til den som produserer den ved konkurranseutsetting kommer det offentlige inn som en mellommann. Dette har ført til en rekke uheldige forhold, og venstresidens slagord ”sett ikke bestemor ut på anbud” har en viss informasjonsverdi. Det ville ha vært bedre om kommunen ikke hadde tatt bestemors penger og at hun selv kunne ha valgt et tilbud.
Mht internfakturering: dette er et forsøk på å innføre reell prising og en slags konkurranse internt i kommunen. Det betyr for eksempel at en skoleklasse som skal på tur med trikken må betale til Oslo Sporveier for dette selv om begge eies av kommunen. Det betyr at foreninger som får støtte av kommunen må betale når de låner for eksempel lokaler av kommunen. Alt dette blir meget fordyrende fordi det offentlige har nøyaktige og omfattende regler og prislister for det meste. Alt dette er dyrt og byråkartisk, og Høye og FrP tror at slikt innebærer effektiviseringer. Hvis alt dette hadde vært privatisert ville de ha ført til langt mer fleksible og effektive ordninger.
Ja, det finnes som sagt gode folk i disse partiene, og enkelt håper på at det kan være nyttig hvis disse blir valgt inn i for eksempel bystyret eller kommunestyret. Men også disse personene er bundet av de programmer det er valgt på, og det er programmet som må avgjøre hva man skal stemme på.
Høyre og FrP er som sagt tilhengere av et høyt skattenivå og en stor offentlig sektor. Dessuten har disse partiene de siste årene beveget seg til venstre. Dette er i strid med alle ønsker om øket individuell frihet. Ved å stemme på disse partiene støtter man denne glideflukten til venstre, man støter mao. den reduksjon i individuell frihet som disse partiene er for.
De som er tilhengere av individuell frihet bør derfor stemme DLF. Dersom DLF får en fremgang vil dette være en varsko til Høyre og FrP. De vil se at dersom de fortsetter å bevege seg til venstre vil de miste stemmer til DLF. Vi synes det er bra at noen vil arbeide i disse partiene for å støtte arbeidet for individuell frihet, men å stemme på disse partene vil bare oppmuntre dem til å fortsette den utvikling de har lagt seg på i de siste årene.
Hva med de partiene vi ikke har nevnt? Venstre er hysterisk på miljø, det er mye som tyder på at fremtredende Venstrefolk ikke aner hva copyright er, og mye av det negative som er sagt om de andre partiene ovenfor kan også sies om Venstre. Vi vil ikke si noe om KrF og Sp, men vi vil fraråde all å stemme på disse partiene.
Vårt råd er derfor: dersom du kan, stem på DLF. Dersom du ikke kan stemme på DLF, stem blankt eller bli hjemme.
Man kan iblant faktisk få et godt innblikk i hvordan det står til i samfunnet ved å lese aviser. I dagens Aftenposten finner man en rekke overskrifter som tar tempen på Norge i dag, og vi gjengir noen av dem her:
”Flere ungdommer til barnevernet” (s. 3)
”Dårligere etter sykehusreform” (s. 2-3)
”Grunnskolen sakker akterut i bruk av data i undervisningen” (s. 7)
”Løftebrudd gir politikerforakt” (s. 13)
”Hyttegebyr: fra 0 til 580 000 kroner” (s. 14-15)
”Likestillingsombudet [et statlig organ]: stem ut heterofile, hvite menn” (s. 14)
Disse overskriftene, som alle altså er fra dagens Aftenposten, tyder på at det er mye som ikke går så bra i Norge.
Vi vil allikevel hevde at de aller fleste i Norge i dag har det bra, i hvert fall de som har jobb, de som ikke står i helsekø, de som ikke må basere seg på den offentlige eldreomsorgen (som Dagsavisen på dagens førsteside sier ”får stryk” – dette gjelder dog tilbudet i det H-FrP-styrte Oslo), og de som er eller har barn i skolen.
Men det er også en rekke andre problemer: I Norge i dag er det innpå 800 000 i arbeidsfør alder som går på trygd, og tallet har øket de siste årene. Det er mangel på realfagslærere i skolen, sykehusene har en gjeld på omtrent 11 milliarder kroner, kriminaliteten øker, stadig flere barn trenger psykiatrisk behandling, byråkratiet øker, byrdene på de som jobber produktivt blir stadig større, osv.
Så det står ikke så bra til. Hva vil man gjøre med dette? I valgkampen som nå går mot slutten har de ulike partiene lagt frem sine forslag, og de kan deles inn i to hovedkategorier.
I kommentaren i morgen vil vi kommentere disse to alternativene, og vi vil gi vårt råd om hvordan man bør stemme.
I går kom resultatene fra skolevalgene, og Høyre er en klar vinner.
Av andre interessante resultater kan man merke seg at SV og FrP går tilbake. Skolevalgene varsler ofte trender som også vil komme til uttrykk i selve valget, dette selv om nivået på skoledebattene er noe annerledes enn nivået på de vanlige valgdebattene.
Hvorfor gikk det som det gikk? Mye tyder på at selv om Høyre flere ganger snublet kraftig i valgkampen, så har ikke dette ført til redusert velgeroppslutning. Dette kan skyldes at Høyre har fått en del sympati pga sin klønete valgkamp. Unge Høyres leder uttalte på Dagsrevyen i går at elevene kan ha stemt på Høyre pga. skolepolitikken, en politikk som bla. innebærer at det i skolen skal satses på kunnskap. Dette kan være riktig, men det illustrerer i hvert fall at elevene ikke er helt fornøyde med den skolen de har nå.
SV gikk kraftig tilbake. Dette skyldes sannsynligvis de mange løftebrudd og svik som SV som regjeringsparti har måttet foreta.
FrP gikk noe tilbake – dette er ikke overraskende i og med de siste måneders kraftige angrep på FrP: fra bøker som "FrP-koden" til Martin Kolbergs mange utspill om å avsløre FrP. Vi tror dog ikke at FrP vil ha en like stor tilbakgang ved valgene som skolevalgene tyder på; folk flest har en tillit til FrP som ikke lar seg påvirke av denne type saklige angrep. FrPere er tilhengere av velferdsstaten og de tror at FrP kan gjennomføre den med lave skatter og uten byråkrati. Dette er umulig, men så lenge folk tror dette, og så lenge de oppfatter FrPere som folkelige og hyggelige, er FrPs posisjon som et stort parti sikret.
At Ap fikk et godt resultat er heller ikke overraskende, Ap har overtatt mange av de som har forlatt SV. Regjeringsarbeidet viser hvor profesjonelle Ap-folk er i forhold til SVerne, og dette virker tillitvekkende. Vi vil tro at dersom Ap hadde sittet alene i regjering så ville ikke Aps fremgang ha vært så stor.
Venstre ser ut til å gå kraftig frem og heller ikke dette er overraskende, Venstre er partiet for de mange som ikke klarer å bestemme seg. Venstre har de siste tiår vært i midten av det politisk sentrum og har vinglet hit og dit. Men denne gangen har dog Oslo Venstre sagt at de vil støtte en borgerlig byråd, noe som har gitt dem langt mindre å spille på når forhandlingene om et borgerlig byråd i Oslo begynner etter valget.
Hva så med DLF? DLF deltok kun i noen få skoledebatter, men resultatet på de skolene hvor vi deltok var oppløftende. På Oslo katedraskole fikk DLF ca 2 % av stemmene, og på Ullern fikk DLF ca 4 %.
Dette virker lovende, og det ser ut til å bli et meget spennende valg.
”Hvor ble det av klima- debatten?” spør en åpenbart skuffet Aftenposten i dag. Kommende kommunevalg blir altså ikke det klimavalget som de venstreorienterte politikerne truet med for noen måneder siden. Og bra er det. Man hvorfor ble det slik?
La oss se kort på historien: de første påstandene om global oppvarming kom på slutten av 80-tallet og gikk bla. på at havnivået ville stige ca 70 til 80 meter fra dagens nivå. Disse påstandene kom fra de samme kretser som tidligere hadde varslet dommedag pga. global nedkjøling, pga. befolkningseksplosjon, pga. at vi brukte for mye insektmidler i landbruket, etc. Etter hvert ble spådommene om stigning i havnivået mer moderate, men miljøbevegelsen hevdet på slutten av 80-tallet, for ca 18 år siden, at vi kun hadde ca 10 år å legge om på – ellers ville det ende med en katastrofe!
Til tross for at spådommene om en miljøkatastrofe pga menneskeskapt global oppvarming stadig er blitt mer moderate, er oppmerksomheten om dem - blant politikere, journalister, kommentatorer og NGOer - blitt stadig mer overdrevent. De siste spådommer fra FNs klimapanel går ut på at havene vil stige kun ca 30 cm i løpet av de neste 100 år, noe som er en langt mindre drastisk spådom enn de ca 70 - 80 metrene som ble spådd for ca 20 år siden. Disse 30 cm er også innefor det som er naturlige svingninger.
Men hva med ekstremvær? Vi har i de siste årene hatt flom, tørke, tornadoer, etc. og enkelte har hevdet at dette er et resultat av menneskeskapte klimaendringer. Vi kan bare si at vi også har hatt slike ting tidligere, og det er intet som klart tyder på at det er klimavariasjoner som er årsaken.
Politikerne forsøkte altså å gjøre det kommende valget til et klimavalg. De vil at de vuil at velgerne skal ønske å innføre kraftige restriksjoner på aktiviteter som innebærer energiforbruk. Men det ser altså ut som om velgerne har sagt Nei til dette.
Vi er ikke overrasket over dette. Det har hele tiden vært klart at de tiltak som Norge evt. vedtok ikke vil ha noen effekt på klimaet. Formålet med norske tiltak har vært å gå foran i klimapolitikken, de har ifølge de venstreorienterte vært at Norge skulle bli et eksempel til etterfølgelse for andre land. De venstreorienterte har innrømmet at dersom vi legger restriksjoner på energiforbruk i Norge så vil dette ikke påvirke klimaet, men det vil være et eksempel til etterfølgelse for store energibrukere som bla. USA, Tyskland, og (i fremtiden) Kina.
Dessuten vil norske klimatiltak ha som effekt at de medfører store utgifter for alle husholdninger; alt vil bli dyrere: bilkjøring, strøm, flyreiser, fyringsolje, alle varer som transporteres på bensinbiler, osv.
Grunnen til at dette valget ikke er blitt et klimavalg er at folk flest ikke vil ha de økede kostnadene, spesielt når de ikke vil føre til noen forbedring av klimaet. Og en tro på at Kina og USA vil følge Norges eksempel er ekstremt naiv.
Det er også mulig at folk flest nå begynner å bli klar over at det som fremstilles i mediene om dette spørsmålet er lite annet enn et massehysteri, og at de begynner å godta at klimavariasjoner i stor grad skyldes naturlige svingninger: det var omtrent like varmt i viktigtiden som det er nå selv om vi i de siste tiår har hatt en liten oppvarming; på viktigtiden var også Grønland grønt og ikke isbelagt som i dag; og for ca 6000 år siden var Hardangervidda dekket av eikeskog, noe som ikke er mulig under dagens lave temperaturer.
Hva som er årsaken til klimavariasjonen vil vi ikke si noe om her, men vi vil henvise til en kommentar vi hadde for noen uker siden og som gjenga en av de viktigste og mest troverdige teorier om dette: ”Solen styrer klimaet”.
La oss til slutt si at vi er glade for at dette valget ikke ble et klimavalg. Det kan tyde å at folk flest har langt mer sunn fornuft og en langt større virkelighetskontakt enn politikerne.
Hva vil skje mht eiendomsskatt i Oslo etter valget? La oss først så på hva som vil skje hvis de røde får flertall.
SV vi ha eiendomsskatt. Programmet sier at ”Oslo SV ønsker å innføre en eiendomsskatt …”. Dette er beundringsverdig klar tale.
Hva så med Ap? Vi siterer fra programmet: ”For å styrke kommunens inntektsgrunnlag har Arbeiderpartiet ved flere valg programfestet innføring av eiendomsskatt. Det er en tidkrevende prosess å forberede og gjennomføre innkrevingen av en slik skatt, bl.a. fordi det er nødvendig å foreta en full omtaksering av byens eiendommer. Vi vil derfor ikke foreslå eiendomsskatt i denne perioden, og konsentrere innsatsen om å bekjempe skatteunndragelsene.”
Detter beundringsverdig uklar tale. Det sies kun at Ap ”ikke vil foreslå” å innføre eiendomsskatt, det står ingen ting om at de vil stemme imot dersom et annet parti foreslår å innføre eiendomsskatt.
Men nå er det slik at dersom de røde får flertall vil de søke å samarbeide i et byråd – og hva vil Ap gjøre da? Huseiernes landsforbund kjørte i forrige uke en annonsekampanje med følgende tekst: ”Ap vil ikke snakke om eiendomsskatt … men hva vil SV kreve?” Dette vakte sterke reaksjoner i Ap, de beskyldte annonsøren for å fare med løgn, men ledende Ap-topper uttalte seg nå klart: de vil ikke stemme for innføring av eiendomsskatt i Oslo. Annonsøren erklærte seg da fornøyd og uttalte de at formålet med kampanjen var oppnådd.
Men nå er det slik at SV har sagt at dersom de skal i byråd så er det et ufravikelig krav at eiendomsskatt blir innført.
Så hva vil skje da? Ap har tidligere før valg lovet å ikke innføre eiendomsskatt, men har etter valget innført eiendomsskatt allikevel.
Så vi vil ikke bli overrasket dersom et Ap/SV-byråd innfører eiendomsskatt etter en valgseier i Oslo – til tross for hva ledende Ap-folk uttalte i forrige uke.
Nå tyder dog meningsmålingene på at noen slik valgseier ikke vil inntreffe. Vi må nok regne med at H + FrP vil fortsette å styre Oslo etter valget.
Hva da med eiendomsskatten? Disse partiene, pluss Venstre, har lovet at de ikke vil innføre eiendomsskatt. Men både FrP og Høyre har i de siste år tatt store skritt til venstre, og spesielt Høyre har gjentatte ganger gått inn for forslag som har medført sterke reduksjoner i individers frihet, inkludert skatteøkninger (bla. momsøkning, økning av utbyteskatten, forslag om ”grønne skatter”, og enkelte lokallag er tilhengere av eiendomsskatt).
Så vi er ikke trygge på at en valgseier til H og FrP vil hindre at det blir innført eiendomsskatt i Oslo.
Hvordan kan da velgeren best bruke sin stemme for å hindre at det blir innført eiendomsskatt i Oslo. Jo ved å stemme på DLF.
Tidligere har Høyre og FrP regnet med at personer med en liberalistisk innstilling automatisk har stemt på disse to partiene, de har jo ikke hatt noe alternativ. H og FrP har da regnet med at de kunne bevege seg til venstre uten å miste liberalistenes stemmer. Men nå finnes DLF, og dersom DLF får en merkbar vekst vil dette være et varsko til H og FrP om at de må stanse sin glideflukt til venstre – hvis ikke vil de miste mange velgere. Jo flere stemmer DLF får, jo bedre vil Høyre og FrP bli.
Så det beste du som velger kan gjøre for å hindre at det blir innført eiendomsskatt i Oslo er å stemme på DLF.