En representant for FrP ble slått ned etter en skoledebatt i går. VG forteller det slik: ”FpU-politiker slått i svime etter skoledebatt. I det han snudde seg for å gå mot bilen ble FpU-politiker Magnus Møller (22) prikket på ryggen. Da han snudde seg fikk han en knyttneve midt i ansiktet.

Møller, som deltok på sin første skoledebatt i dag, har anmeldt voldsepisoden til politiet. Det var i det han skulle forlate området utenfor debattlokalet i Lyngdal at noen prikket ham på ryggen, og slo ham rett i bakken.

- Det sto en gjeng utenfor og kalte meg diverse ting. Jeg gikk, men de fulgte etter. Da jeg snudde meg fikk jeg et svingslag midt i ansiktet og gikk rett i bakken.

Jeg vet ikke hvem som slo, men tror han var Kosovo-albaner, forteller Møller.

Han tror grunnen til at han ble slått ned er at han under debatten blant annet sa at han ville sende kriminelle innvandrere ut av landet.

- Det er ikke rasistisk ment overhodet, sier FpU-politikeren til VG Nett.

22-åringen slapp unna episoden med hevelser og et blått øye.

- Jeg fikk helt sjokk. jeg har aldri vært med på noe lignende i hele mitt liv, sier Møller….” (Sitat slutt fra VG)

Slike ting burde absolutt ikke forekomme. Enhver bør kunne delta i en politisk debatt og gi uttrykk for sine meninger uten å risikere å bli utsatt for vold.

Vi forventer at de som er ansvarlige for dette, og at de blir strengt straffet (under forutsetning av at fremstillingen i VG er korrekt).

Men dette er ikke første gang norske politikere er blitt usatt for lignende ting. Rett etter at nåværende finansminister Kristin Halvorsen ble innsatt var det en person som kastet en bløtkake på henne. Et par ganger er også Vidar Kleppe blitt overfalt; en gang tømte en kulturpersonlighet (!) et glass øl over ham, og en annen gang ble han slått av en demonstrant.

Det underlige er at kakekasteren fikk en streng staff, mens de som på tilsvarende eller verre måter angrep Kleppe ikke engang ble arrestert, selv om gjerningsmannen i begge tilfeller var kjent av politiet (i det ene tilfellet var politifolk til og med vitner til hendelsen uten at de grep inn).

Vårt syn er at i alle slike tilfeller må gjerningsmannen straffes. Vi synes det er underlig at mannen som kastet kake på finansministeren ble straffet, mens de som angrep Kleppe ikke ble møtt med noen reaksjon overhode.

DLF er tilhenger av ytringsfrihet, og mener at alle trygt skal kunne gi uttrykk for sine meninger. Den som reager på andres meninger med vold, slik som han som angrep Halvorsen, slik som de som angrep Kleppe, og slik som de som i går angrep Møller, bør idømmes strenge straffer.

Vi frykter dog to utviklingstrender: 1) At det blir mer og mer vold, dvs. at politikere stadig oftere vil bli utsatt for slikt, og 2) at myndighetene kun reagerer dersom politikere på venstresiden blir angrepet.

Vi forventer altså at de som angrep Møller blir straffet. Hvis dette ikke skjer er det stor grunn til uro.

Helsetilsynet i Oslo og Akershus la i går frem sin rapport om ambulansesaken. Som kjent ble en ambulanse fra Ullevål Universitetssykehus tilkalt til en mann som ble slått ned i Sofienebergparken en dag tidlig i august, men ambulansepersonalet reiste tilbake til sykehuset og lot den skadede mannen ligge igjen. (Mannen ble etter hvert kjørt til sykehus i drosje.)

Ambulansepersonalets handling ble møtt med sterk kritikk, og deres handlinger er nå blitt undersøkt av Helsetilsynet. Vi siterer fra VGs omtale av saken: ”Helsetilsynet i Oslo og Akershus mener ambulansepersonellet som etterlot hardt skadde [mannen] i Sofienbergparken 6. august i år, ”ikke fulgte plikten til å yte øyeblikkelig hjelp”.

Tilsynet mener også at de to ambulansearbeiderne hadde «en klart diskriminerende oppførsel, som kan forstås med rasistiske overtoner».
…

- Personellets handling var et markant avvik fra faglig standard, sa fylkeslege Petter Schou i Oslo da han presenterte tilsynssaken onsdag.

Helsetilsynet retter i rapporten ikke bare kritikk mot de to ambulansearbeiderne, men også mot Ullevål universitetssykehus.

Tilsynet mener «det foreligger tegn på alvorlig systemsvikt» når det gjelder sykehusets prosedyrer, holdningsskapende arbeid og kommunikasjon innenfor ambulansetjenesten. [Artikkelen fortsetter å kritisere ulike instanser som var involvert i saken, men vi avslutter vårt sitat fra VG her].

Dett er en tragisk sak. En mann, et voldsoffer, kan bli påført store skader fordi han kom sent til sykehus fordi ambulansepersonellet oppføre seg på en hensynsløs og uansvarlig måte.

Men er denne hendelsen unik? I en debatt som fulgte en kommentar om denne saken på document.no ble det hevdet at det har forkommet en lang rekke lignende saker. Vi siterer fra ett av innleggene: ”Jeg har personlig opplevde betydelig grovere forsømmelse fra helsevesenet, noe innlegg på blant annet document.no har bekreftet langt fra er "enestående" eller sjeldent i dagens helsevesen.”

Man bør også se denne saken – ambulansepersonellets og sykehusets oppførsel – i sammenheng med hvordan representanter for det offentlige oppfører seg overfor publikum.

Det finnes utallige eksempler på at vanlige mennesker i sitt møte med det offentlige, enten det er klienter på sosialkontoret, eller det er folk som søker byggetillatelse, eller det er bedriftseiere som søker konsesjon, eller det er folk som klager på skatten, eller det er statsansatte som saksøker sin arbeidsgiver fordi de er blir urettferdig behandlet, som av det offentlige blir behandlet på en nedlatende og arrogant og hensynsløs måte. Mao. Denne saken er ikke unik.

En privat virksomhet må søke å behandle sine forbindelser og kunder på en grei og hjelpsom måte, fordi hvis ikke vil firmaet miste kunder; kundene kan når de er misfornøyde gå til en konkurrent. Denne mekanismen fører til at det i private virksomhet er et press om å behandle publikum på en god måte (selvsagt kan det allikevel finnes unntak).

Men i det offentlige er det ikke slik. Der har publikum praktisk talt aldri noe alternativ. Dette innebærer at de ansatte kan slippe unna med å yte dårlig service. I det offentlige er det også slik at de ansatte er beskyttet, det skjer praktisk talt aldri at noen som er ansatt i det offentlige mister jobben fordi de er lite dyktige eller fordi de behandler publikum på en dårlig måte. Dette er heller ikke noe som påvirker de ansatte til å behandle publikum på en vennlig og hjelpsom måte.

Mao. det som voldsofferet ble utsatt for etter at han ble slått ned er dessverre et alt for typisk eksempel på hvordan det offentlige behandler oss.

DLF mener at en privatisering av det meste som det offentlige i dag utfører vil føre tikl at kvaliteten på det tilbudet vi kan nye godt av vil bli langt høyere enn i dag. Og til slutt vil vi bare nevne at det var et privat tilbud, en drosje, som fikk kjørt den nedslåtte mannen til sykehus.

At det offentlige tilbudet svikter, og at det private tilbudet løser problemer når det slipper til, burde ikke overraske noen.

"Partiene bommet på blinken da de planla valgkampen" leser vi på Aftens forside i går. Poenget er at de fleste av de store partiene valgte miljø/klima til hovedsak i valgkampen, mens det velgerne er mest opptatt av er "trygg by!"

Vi er ikke overrasket over dette, hverken av at partiene bommer eller av at velgerne er mindre opptatt av klima. Å velge klima som hovedsak er et bomskudd, dette dels fordi FNs klimapanels siste spådom sier at i verste fall vil havene stige ca 30 cm i løpet av de meste 100 år. Dette blir ca 3 millimeter per år, og man må være norsk toppolitiker for å mene at dette er meget problematisk. (Klimaforandringene får skylden for andre ting - flom, tørke, regn - men perioder med mye av slikt har vi alltid hatt: det vi har opplevet i det siste er ifølge omtaler "de verste på 50år/150år", og dette viser jo at slike ting kan forekommet uten at klimaendringer er eneste forklaring.)

Men tilbake til det som anses som største problemet: i de siste ca 100 år har havene steget omtrent like mye som de 30 cm klimapanelet spår om de neste 100 år, og vi kjenner ikke til noen som har sagt at dette var spesielt plagsomt.

Det er også mulig at et innslag i Dagsrevyen for noen måneder siden førte til at folk ble mindre opptatt av klimaproblematikken: da ble en velger intervjuet, og han var svært opptatt av at man måtte redde klimaet og at man måtte ha miljøavgifter/CO2-avgifter. Men denne velgeren ble meget overrasket da det viste seg at dette ville føre til at han ville få en sterk økning i sine strømutgifter. Velgeren var altså svært opptatt av å redde klimaet, man da dette ville svi på pungen så det ut til at han fikk andre tanker. Uansett kan det hende at dette innslaget har ført til at enkelte har begynt å lure på om dette med CO2-avgifter kanskje ikke er en god idé, kanskje det er bedre å goda at havene vil stige med ca 3 millimeter per år de neste 100 år enn å få betydelige ekstrautgifter.

Den saken velgerne ifølge Aften er opptatt av altså trygghet; de vil ha en bedre beskyttelse mot kriminelle. Vi forstår dette svært godt; selv om sannsynligheten for å bli rammet av noe kriminelt er svært lav, så er den for høy. DLF er absolutt for at kriminelle skal idømmes langt strengere straffer enn de ofte blir idømt i dag, og dersom dette blir gjennomført vil kriminaliteten bli kraftig redusert.

La oss også ha nevnt noen av Oslo DLFs viktigste lokalsaker:

*markagrensen skal oppheves slik at det kan bli bygget boliger i marka - dette vil føre til flere boliger og lavere boligpriser, og det vil bli lettere å komme inn på boligmarkedet.

*nedlagte lokale politistasjoner bør åpnes igjen, og politiet bør intensivere jakten på de vanekriminelle. DLF ønsker også å gi dem strenger straffer, men dette forutsetter lovendringer, noe som ikke ligger under kommunene.

*kommunale skatter og avgifter skal settes ned til lovens minimum

*mest mulig av de oppgaver innen helse- og omsorg som i dag utføres av kommunen skal privatiseres.

*skolene skal frigjøres fra kommunen (og staten) og ledes av et råd valgt av ansatte ved skolen og foreldre som sogner til skolen. Målet er at dette rådet skal kunne bestemme alt ved skolens drift, inkludert fastsettelse av pensum, ansettelse av lærer etc.

De store partiene bommmet, men etter vårt syn er disse sakene midt i blinken.

-Hvorfor har den opprinnelige meget vakre leiegården på toppen av Ullevålsveien stått og forfalt i lengre tid? er spørsmålet i Aftens spørsmålsspalte i går. Avisen har klart å få fatt i den som kan svare på spørsmålet, og svaret er som følger: Eieren sier at ”jeg har begynt å pusse den opp. Gården er [nå blitt] flott på to sider. Jeg tok hagesiden først. Og den var dyr. For jeg gjør det ordentlig. Grunnen til at jeg ikke gjorde alt med en gang er at jag ikke har råd… Jeg synes det er forferdelig med den husleiereguleringsloven. … Vi [eiere] sliter økonomisk på grunn av den...”.

Grunnen til at bygningen er forfalt er altså at eieren ikke har hatt råd til å holde den ved like, og grunnen til dette igjen er at inntektene eieren har på gårder av politikerne er satt så lavt at de ikke kan finansiere nødvendig vedlikehold.

Dette ene eksemplet illustrer perfekt det som Nobelprisvinner i økonomi Milton Friedman en gang sa: ”Det er to måter å ødelegge en by på. Den ene er bombing. Den andre er husleieregulering!”

DLF er imot alle former for husleieregulering. Kun et fritt marked, en tilstand hvor all handel skjer frivillig mellom selger og kjøper, kan sikre at kvaliteten på varer og tjenester er god og økende. Og det eneste som kan sikre lave priser er fri konkurranse.

Grunnen til at man har husleieregulering er at politikerne synes at boligprisene er for høye. Men hvorfor er det slik? Jo, fordi politikerne har lagt store begrensninger på bygging av nye boliger i Oslo. Derfor er det for få boliger, og derfor blir prisene høye.

Problemet er altså at politikerne legger hindringer i veien for bygging av nye boliger, dette fører til at prisene på eksisterende boliger stiger, og så forsøker politikerne å hindre dette ved å tvinge huseiere til å ta lavere husleie enn det som er nødvendig for å sikre leietagerne et godt tilbud.

DLF er altså tilhenger av å avvikle all husleieregulering, og å tillate boligbygging i Marka. Dette vil føre til flere boliger, billigere boliger, og til at bygårder vedlikeholdes.

Mange nettaviser har tester som ved å stille spørsmål om konkrete politiske saker kobler velgeren som tar testen til et bestemt parti. Nå forteller NRKs nyhetsending på radio i morges at flere topper i SV, V og Ap har tatt slike tester og fått som anbefaling å stemme FrP!

De er naturlig nok blitt noe fortørnet, og har klaget så høylydt at de har fått oppslag i NRK. Vi er dog ikke overrasket over dette - da vi for noen uker siden tok en slik test fikk vi som anbefaling å stemme Senterpartiet, selv om alle våre standpunkter er i samsvar med DLFs.

Vi tror ikke at det er noen konspirasjon som ligger bak her, vi tror ikke at de som har laget testene har forsøkt å øke FrPs stemmetall.

Vi tror at det i hovedsak er to forklaringer på dette: For det første gis det i testene ofte kun to alternativer når det i virkeligheten er tre eller flere. Et spørsmål kan være: ”Bør eldreomsorgen drives av staten?” Testen innebærer at dersom man svarer Nei på dette, så mener man at den bør drives av kommunene. At den bør være privat er ikke et alternativ som er lagt inn i testen.

Det var slike skjevheter ved den testen vi tok som gjorde at DLFere fikk som anbefaling å stemme Sp.

For det annet kan det være slik at de partiene som testen omfatter er så like at det er vanskelig å stille spørsmål som virkelig skiller dem fra hverandre; det er jo ikke så stor avstand mellom de syv-åtte store partiene: alle er tilhengere av at det offentlige skal drive (eller finansiere) skole/helsevesen/veier/pensjonsordninger/, at det offentlige skal regulere næringslivet, at vi skal ha et høyt skattenivå, osv. At en som er tilhenger av et av disse partiene da får som anbefaling av en valgtest å stemme på et annet av disse partiene, burde ikke overraske noen.

DLF mener at det viktigste i politikken er de syn man har på visse fundamentale spørsmål. Et av våre medlemmer har laget en valgtest som er slik, og vi anbefaler alle å ta denne testen.

Ved å ta stilling til en del fundamentale problemstillinger vil den som tar testen få vite hvor han står politisk, og hvilket parti som står ham nærmest.

Etter vårt syn burde alle valgtestet være laget omtrent som denne.

FrP er kjent som er parti som hevder å gå inn for lavere skatter, en mindre offentlig sektor, mindre overføringer, spesielt til utlendinger, osv. Men hvordan er det i praksis?

FrP er tilhenger av velferdsstaten, og er da tihenger av store statlige støtteordninger. Men de mener at dagens ordninger er kompliserte og går inn for forenklinger og reduksjoner, men på enkelte områder vil de ha økninger.

Når har FrP kommet med et forslag om å samordne en del ordninger inn under barnetrygden. Nrk.no oppsummerer forslaget slik: ”FrP vil samle all offentlig støtte til barnefamiliene, som kontantstøtte og barnehagesubsidier, i en stor barnetrygd.”

Men nå viser det seg at ”beregninger gjort av Finansdepartementet viser at blir det minst 7.500 kroner per barn i måneden”. Og siden Norge er med i EØS vil dette innebære at alle som jobber i Norge, selv om de er statsborgere i et annet EØS-land, vil ha krav på å motta denne støtten. For eksempel vil en polsk håndverker som har fire barn hjemme i Polen motta kr 30 000 norske kroner i barnetrygd hver måned.

Det skulle være unødvendig å kommentere dette utover å si at systemet – velferdsstaten med alle dens støtteordninger, overføringsordninger, internasjonale avtaler, osv. - er så komplisert at det å forsøke å rette på det bare gjør ting verre, endog mye verre.

DLFs alternativ er som følger. Vi vil avvikle alle offentlige støtteordninger, og for å gi en tommelfingerregel på hvordan dette i hovedtrekk kan gjøres, vil vi si at man kan redusere støtten med 10 % (av dagens satser) per år i ti år. Om ti år vil da ordningen være avviklet.

(NB: dette vil ikke gjelde ordninger hvor personer har betalt inn til for eksempel offentlige pensjonsfond og hvor det offentlige derved har påtatt seg forpliktelser. Dette selv om i slike tilfeller politikerne har disponert de innbetalte midlene på en meget uklok måte – dagens pensjonssystem er av eksperter karakterisert som et pyramidespill. DLF vil allikevel gå inn for at de som har betalt inn i størst mulig grad skal få utbetalt det de opprinnelig hadde krav på.)

Samtidig som de offentlige støtteordningene avvikles, vil skatter reduseres – noen satser vil raskt settes til null (arveskatt, eiendomsskatt), mens andre satser vil reduseres med 10 % per år. Dessuten vil samtidig med dette alle dagens restriksjoner på arbeid, produksjon, handel og verdiskapning avvikles.

Sammen vil dette føre til en kolossal velstandøkning, langt flere vil komme i jobb, flere mennesker vil bli fornøyd med sin egen tilværelse, og samfunnet vil bli mye bedre enn i dag.

DLF mener at kun dette kan gi et samfunn som er preget av stabilitet, harmoni og velstand. Å forsøke å flikke på dagens system gjør, som eksempelet med FrP illustrerer, bare vondt verre.

”Eldreomsorgen er ikke blitt noe bedre på de siste 40 år” uttalte en velger i et debattprogram på TV2 i går, og enkelte av de tilstedeværende rikspolitikere sa seg enig. KrFs Dagfinn Høybråten foreslo at partiene nå skulle gå sammen om et skikkelig løft innen eldreomsorgen og statsminister Stoltenberg sluttet seg til dette.

Stoltenberg sa også at det er ille at de ulike kommuner har så forskjellige tilbud til de eldre – i noen kommuner er de mange gamle i andre er det få, noe som gir forskjellige tilbud; noen kommuner har store skatte- og avgiftsinntekter (for eksempel de såkalte kraft-kommuner) og kan derfor gi et bedre tilbud enn andre kommuner.

Vi vil innledningsvis si to ting til dette. For det første er det meget urovekkende at eldreomsorgen er så dårlig som man kan få inntrykk av. Vi mener dog at eldreomsorgen for de fleste eldre i dag er langt bedre enn for 40 år siden (selv om de eldre da i større grad enn i dag ble tatt hånd om av familie, og ikke som i dag av offentlige ansatte), men at den for mange er dårligere enn den kunne og burde være er opplagt - hadde den vært god, ville den ikke vært tema i hver eneste valgkamp.

For det annet er vi overbevist om at et samlet løft ikke vil kunne avhjelpe problemene i særlig grad. Det finnes ingen områder hvor det offentlige gir et godt tilbud i forhold til de pengene som brukes, og det kommer heller ikke til å skje her, uansett hvor mye penger og velvilje som sprøytes inn i systemet.

Vårt hovedpoeng går dog på dagens finanseringsmodell: Stoltenberg sier at ulike kommuner gir ulike tilbud. Hvorfor er det slik? Fordi kommunene har ulike alderssammensetning og ulike inntrekter. Men er det klokt å basere tilbudet på slikt?

Alderssammensetning: Grunnen til at dette skjer (for på si det noe kort) er at kommunen får en del av sine inntekter fra staten etter formler for bla. alderssammensetningen på befolkningen – mange barn og mange gamle gir større overføringer, færre i disse aldersgruppene gir mindre overføringer. Det er all grunn til å tro at disse formlene ikke fungerer like godt lenger, de var kanskje rimelig gode en gang, men utviklingen skjer i dag i stor hastighet og det er grunn til å gå ut i fra at overføringen ikke følger reelt behov, dvs. at formlene ikke oppdateres hurtig nok.

Mao. overføringene er ikke tilpasset det reelle behovet.

Inntekter: Hvis vi kun holder oss til kraftkommuner, så har disse store inntekter pga kraften de selger. Kraftkommuner har ofte et langt bedre tilbud innen skole/undervisning enn andre kommuner, og det er grunn til å anta at de ofte også har et bedre tilbud innen eldreomsorg.

Som sagt, et tverrpolitisk løft vil i beste fall kun ha marginale effekter. Grunnen er at offentlige systemer nødvendigvis er ineffektive, og at de ikke kan ta reelle hensyn til etterspørselen.

Hvordan kan dette da løses? DLF mener at eldreomsorgen blir best mulig hvis hver enkelt får beholde sin egen inntekt og selv kjøper en forsikring av den type han ønsker. Da vil hele sektoren være privat, og alt vil bli mest mulig effektivt, samtidig som etterspørrerne hver for seg bestemmer den kvaliteten de vil ha.

Da vil vi slippe den ordningen som går ut på at tilbudet i en kommune er avhengig av hvor mange eldre det er i kommunen, og at tilbudet avhenger av om kommunen tilfeldigvis eier et kraftverk (eller har enkelte rike skatteyterer).

Men hva med kreftverkene? Er det ikke bra at inntrektene av disse går til befolkningen? Den som spør slik bør først stille seg følgende spørsmål: hvor kommer kraftverkets (ekstra)inntekter fra? Jo den kommer av at de som kjøper strømmen betaler mer enn de ellers ville ha gjort.

Hvis for eksempel kraftverket gir kommunen en inntekt på 1 mill kr, så betyr dette at kraftverkets kunder har betalt 1 mill kr mer for strømmen enn de burde. Så de pengene som kraftkommunene strør ut til sine innbyggerne (i form av kommunale tjenester) er betalt av de som kjøper strømmen fra kraftverket.

DLFs alternativ er at kraftverkene er private og at kraftmarkedet er fullstendig uregulert – da vil kraftprisene være så lave som de kan. Da vil også strømkundene få beholdt mer av sine egne penger, og de kunne bruke den på å kjøpe seg en bedre eldreomsorg.

Dessverre har DLFs ideer liten oppslutning, så derfor vil eldreomsorgen forsette å være dårlig, dette selv om det stadig sprøytes enda mer skattepenger (og kraftinntekter) inn i den.

La oss til slutt gjenta følgende poeng: i hver valgkamp de siste 40 årene har eldreomsorgen vært et viktig temam, og alle de store partiene har prioritert offentlige løsninger på dette området. Det er også brukt stadig mer penger på dette området. Til tross for dette er det ikke blitt noe bedre.

Vi er ikke overrasket over dette. Det er slik det må bli i velferdsstaten, og når alle de store partiene, dvs. alle som kan få makt, er sosialdemokratiske, så kommer det heller ingen løsning som kan gi de eldre den omsorg, pleie og hjelp som de burde ha. Og dette gjelder uansett hvor villige de sosialdemokratiske partiene er til å løfte i flokk.

At velferdsstaten sviker til dels grovt på de aller flest områder er noe alle vet. Her siterer vi fra et oppslag på nrk.no om barns ”arbeidsmiljø”, dvs. om skolers inneklima:

”Skolebarn sliter med dårlig inneklima og arbeidsmiljø. - Det er uholdbart at kontrollen av barns arbeidsmiljø ikke fungerer, sier nestleder hos Barneombudet …

- En kartlegging som Barneombudet har gjort, viser at denne kontrollen er et forsømt område. Barn skal ha et godt arbeidsmiljø som sikrer læring, trivsel og helse. Dette går på inneklima, uteareal, en mobbefri skole, og det ligger klare krav til hvordan barn skal ha det i skolen, …

Forskriften som gir barn rett til et godt arbeidsmiljø, kom for elleve år siden. Likevel er det mange norske skoler der det fysiske innemiljøet er så ille at det er i strid med loven, men ingen har den totale oversikten over arbeidsmiljøet på skolene.

Halvparten av landets kommuner har svart på en kartlegging gjort av Barneombudet, og av disse er det fire av ti skoler som ikke er godkjent i henhold til arbeidsmiljøloven for barn.

… Barneombudet har mottatt mange meldinger fra barn som klager på uholdbare forhold på skolene.”

Slike ting blir jo kontrollert. Men av hvem? Vi siterer videre fra nrk.no: ”Nestleder hos Barneombudet … mener den kommunale kontrollen er problematisk.

Lærernes arbeidsforhold reguleres av arbeidsmiljøloven og kontrolleres av Arbeidstilsynet, som i verste fall kan gi kommunen tvangsmulkt. De er altså underlagt statlig kontroll. Tall NRK har fått fra Arbeidstilsynet, viser at halvparten av de skolene som ble kontrollert i fjor, fikk pålegg om utbedringer.

Kravene til barns arbeidsforhold ligger derimot under loven kalt arbeidsmiljøloven for barn, og det er kommunene selv, som ofte også er eiere av skolene, som skal føre tilsyn med at skolene oppfyller disse kravene. [Barneombudets representant] mener problemet er nettopp den kommunale kontrollen.

- Kommunene skal godkjenne sin egen virksomhet. Det koker bort i kålen, ingen har ansvaret. Dette bryter med barns rettssikkerhet og er uverdig. Det er uakseptabelt …”

Denne saken ble også omtalt på NRK radios nyhetssending i morges, og der ble følgende spørsmål stilt til en kommunalpolitiker: Er det slik at kommunepolitikerne er mer opptatte av å bygge nytt, dvs. å bygge nye skoler som skal fungere som monumenter over dem selv, heller enn å vedlikeholde luftekanaler i gamle skoler?” Kommunepolitikeren svarte Nei på dette. (Sitat slutt fra NRK.)

Ingen blir lenger overrasket over slike avsløringer. Stadig får vi høre om at det er alvorlige svikt i det tilbud som det offentlige gir oss. I dette tilfellet er det spesielt alvorlig i og med at barn er mer utsatte enn voksne, deres helse er mer ømtålig enn hos friske og sterke voksne mennesker. Vi frykter derfor at det elendige innklimaet i nesten halvparten av norske skoler vil kunne føre til at mange av disse barna får til dels betydelige helseplager når de blir voksne.

Dette skjer altså selv om det finnes forskrifter og kontrollinstanser.

Før vi går vider vil i bare ha nevnt at en privat skole ikke hadde kunnet overleve dersom den hadde tilbudt sine elever et så dårlig miljø som disse offentlige skolene gjør – og her er vi vet et viktig punkt: det er praktisk talt alltid slik at det offentlige er svært lite flinke mht vedlikehold. At offentlige bygninger forfaller mens private bygninger i et uregulert marked som regel vedlikeholdes, er velkjent.

Som nevnt innledningsvis er det slik at alle vet at velferdsstaten svikter på område etter område. Men de aller fleste tror at disse problemene er isolerte enkelttilfeller som ikke har noe med systemet - velferdsstaten – å gjøre. De tror at problemene kan løses ved at man bevilger litt mer penger til de områdene det er problemer. De vil at man skal bevilge mer penger til skole, til helsevesenet, til veier, til psykiatrien, til barnehaver, osv. osv., og så vil problemene forsvinne.

Vi i DLF har et annet syn. Vårt syn er at velferdsstaten er et system som ikke kan fungere. Dette systemet må føre til de stadig økende problemene vi ser omkring oss. Problemene kan altså ikke løses innen velferdsstaten, skal de løses må man ha et helt annet samfunnssystem.

DLF er altså ikke tilhenger av velferdsstaten. (For orden skyld: en velferdsstat er et samfunnssystem hvor staten/kommunen tar en stor og stadig økende del av det folk tjener inn i skatter og avgifter, og så skal staten/kommunen bruke dette på å gi oss ”gratis” (eller subsidiert) skole, helsetilbud, veier, søppeltømming, kino, etc.)

DLF er tilhenger av individuell frihet. Vi vil at hver enkelt skal beholde fullt ut det han tjener, og så skal han kunne bruke dette på de tjenester han måtte ønske. Da vil han ha mulighet til selv å velge kvaliteten på det han mottar, og i det store og hele vil kvaliteten folk mottar da være langt høyere enn kvaliteten på dagens offentlige tilbud. For eksempel ville ingen i et slikt fritt system sende sine barn til en skole som har et innklima som gjør dem syke.

Romanen ”Idealister” av den danske forfatteren Hans Scherfig er befolket med en rekke idealistiske idealister er, men det som er felles for dem alle er at de fremmer meget eksentriske forslag til hvordan mennesker bør leve og hvordan de bør organisere sine samfunn.

Vi kom til å tenke at professor i sosiologi Stein Ringen hørte hjemme blant disse da vil leste hans spalte i Aftenposten i dag.

Hans tema er finansieringen av partiene; han synes det er urimelig at enkelte rike kan gi store beløp til partier de foreterekker, og således muligens kunne påvirke et valgresultat. Det er ifølge Ringen uheldig at partiene i dag finansieres over statsbudsjettet, noe som innebærer at medlemskontingenten har lite å si for partiene økonomi. Derved kan partiene klare seg med få medlemmer, noe som gjør det enklere for ledelsen å kjøre sitt eget løp uavhengig av hva folk flest, representert ved medlemmene, måtte mene.

Ringen foreslår isteden, under den misvisende overskriften ”La folket betale partiene direkte”, at private gaver til partiene skal være forbudt, og at alle borgere skal få et antall vouchers av staten, vouchers som de kan dele ut til de partier – ett eller flere - de måtte foretekke. Staten innløser så partienes mottatte vouchers i kontanter, og det er dette som finansierer partiene.

Ringen mener altså at det skal være forbudt for en person å gi penger til et parti han støtter, og antagelig at det skal være forbudt å rykke inn en annonse eller et reklameinnslag på TV for et parti man støtter. Dette er intet annet enn et kolossalt angrep på ytringsfriheten.

Ikke uventet går Ringen ikke inn på årsaken til at gaver til partiene kan være problemtiske. I dag er det slik at det offentlige styrer det meste – man er avhengig av det offentlige for å få skoleplass til sine barn, for å få plass på sykehus, for å kunne etablere, drive eller utvide en bedrift, osv.

Men det offentlige styres av politikerne. Å ha et godt forhold til politikerne kan derfor gjøre hverdagen lettere. Og hvordan skaffer man seg et godt forhold til politikerne? Jo, bla. ved aktivt å støtte et stort parti. Å støtte de store partiene kan man gjøre på mange måter, og det å gi penger er et viktig element i dette. Det er antagelig dette uvesenet Ringen vil til livs. Men dette er en håpløs oppgave - hvis en form for korrupsjon forbys vil andre typer dukke opp.

Det som kan løse dette problemet er at samfunnet organiseres slik at man ikke er avhengig av politikerne for å kunne gjøre gode valg som gjør ens liv bedre – velge en god skole til sine barn, komme raskt på sykehus når man trenger det, få innvilget søknader om å kunen benytte en eiendom til en ny bedrift, osv. Man kan mao. bli kvitt all korrupsjon dersom politikernes makt reduseres og den overføres tilbake til individene.

DLF vil at politikerne skal ha svært liten makt, vi vil ha full individuell frihet. Dette betyr at hvert individ skal ha full rett til å disponere over sitt liv, sin eiendom og sin inntekt. I dag er det politikerne som bestemmer over størstedelen av dette, men denegative resultater vi ser overalt omkring oss. Politikerstyring inviterer til korrupsjon, mens frihet på den annen side fører til en kraftig reduksjon i alle typer dobbeltmoral, snusk og kriminalitet.

Vi nente at tittelen på Ringens artikkel var misvisende. Å si at man vi at ”folket [skal] betale partiene direkte” er meget misvisende når det man skal betale med er vouchers utdelt av staten, samtidig som man ikke kan bruke sine egne penger. Det er vi i DLF som er for at ”folket skal betale partiene direkte” – vi er imot al statsstøtte til partiene, men vil vi at enhver skal ha all rett til å bruke så mye han måtte ønske av egne penger for å støtte det parti han måtte ønske.

Mht Ringens forslag vil det få samme skjebne som de andre forslagene i ”Idealister”, men elementer av der vil nok komme. I USA står forslag om ”Campaign Finance Reform” sterkt (forslaget går i hovedsak ut på at det skal være forbudt for private å bidra til politiske kampanjer, kampanjer skal kun drives av midler bevilget av det offentlige – de skulle være opplagt at dette vil sementere makten hos de som har makt og gjøre det enda vanskeligere for nye mennesker å komme inn i politikken), og vi vet jo at ytringsfriheten stadig blir redusert, så slikt vil også komme til Norge etter hvert.

Å redusere muligheten for individer til å støtte sine politiske kandidater er et kraftig inngrep i ytringsfriheten, og det er stikk motsatt vei av den DLF ønsker å gå. DLF er for full individuell frihet, noe som inkludere full ytringsfrihet, inkludert retten til å bruke sine penger som man vil, også ved å støtte partier man sympatiserer med.

Nylig ble det avslørt at mangeårig ordfører i Oslo, Høyres Per Ditlef Simonsen, har hatt en hemmelig bankkonto i Sveits. Pengene som sto på denne kontoen, som ble avsluttet i 1995, skal visstnok ikke være beskattet. (Dette er så vidt vi vet innrømmet av Simonsen, men han skal legge frem sin forklaring senere i dag.)

Det er kommet oppfordringer om at Simonsen, som ved det kommende valget ikke er kandidat til noe verv, skal trekke seg fra valgkampen – denne oppfordringen er kommet også fra Høyre-folk. Mange utenfor Høyre ønsker at han skal trekke seg fra ordførervervet. I så fall følger han i fotsporene til den forrige Høyre-ordfører i Oslo, Albert Nordengen, som i 1990 måtte trekke seg som ordfører pga korrupsjon.

Høyrers mange motstandere utnytter denne saken for alt den er verd og mer til, og finansminister Halvorsen fra SV har uttalt at å unndra penger fra beskatning er å ”stjele fra fellesskapet”.

Vi vil legge vekt på enkelte andre poenger enn de som er gjengitt i et meget stort antall avisartikler om saken, men vi vil aller først si at alle bør følge landets lover, og at alle må betale den skatten som de store partiene er enige om at vi skal ha. Vi tar således sterk avstand fra alle former for skatteunndragelser.

Det første vi vil si er at vi er meget overrasket over at såpass ressurssterke personer som Per Ditlef Simonsen, tidligere statsråd, nå ordfører, virkelig tror at det er mulig å holde en slik konto hemmelig. Det er som kjent kun ett tilfelle hvor flere personer kan holde på en hemmelighet: tre personer kan holde på en hemmelighet kun dersom to av dem er døde.

Mao. Man må regne med at alle hemmeligheter kommer for en dag. Det er sant at ærlighet varer lengst. Det er derfor meget uklokt å ha hemmeligheter som vil være pinlige hvis de blir avslørt. Simonsen trodde åpenbart at han kunne holde dette hemmelig. Det gikk ikke, og nå er hans renommé og ettermæle ødelagt, og i tillegg er det sterkt skadelig for det parti han har investert så mye i.

Dessuten er det hyklersk å være med i Høyre og derved gå inn for høye skatter, samtidig som man begår ulovligheter for å redusere sin egen skattebyrde.

Et annet moment som kom til uttrykk i denne saken er noe som forøvrig ikke er uvanlig i Høyre: der dolker man sine egne i ryggen så snart man får en anledning. Høyreleder Erna Solberg uttalte umiddelbart etter at denne saken sprakk at Simonsen burde trekke seg fra valgkampen. De hun etter vårt syn burde ha gjort var å si at hun ville vente med å kommentere dette til etter at Simonsen hadde lagt frem sin redegjørelse for saken.

Ikke uventet var finansministeren raskt på banen for å kritisere Simonsen. Som nevnt sa hun at å unndra skatt er det samme som å stjele fra fellesskapet. Men Simonsen er ikke den eneste hykleren her. Som kjent har et stort antall drosjesjåfører i Oslo - mange av dem opprinnelig fra Pakistan – unndratt store beløp fra beskatning mensde arbeidet samtidig som de har gått på trygd. Etter Halvorsens kriterier har vel også disse da stjålet enorme beløp fra fellesskapet, men vi kan ikke huske at hun på noe tidspunkt har kritisert disse. Så hun kritiserer - med en vis rett – Simonsen, men hun kritiserte ikke et store antall pakistanske drosjesjåfører som antagelig har ”stjålet” enda større beløp fra fellesskapet enn Simonsen. Halvorsens selektive kritikk er et klart tegn på dobbeltmoral.

Vi i DLF har et noe annet syn på disse forholdene. Vi mener at skatte- og avgiftsnivået i Norge i dag er alt for høyt. Vi mener at dette nærmest presser folk over i ulovligheter – skatteunndragelser, svart arbeid, smugling, hemmelige konti – og at dette fører til et voksende umoral på alle områder i samfunnet.

Dagens skattenivå fører til at alle mulige mennesker – fra drosjesjåfører til ordførere – forsøker å undra skatt. Vi mener at dett er svært skadelig fordi dersom man lurer unna penger her, vil det være lettere å begå ulovligheter også på andre områder. Mao. (for å si det noe forenklet) et høyt skattenivå fører til mer umoral og mer kriminalitet.

Men umoral er i dag betraktet som noe naturlig. De som unndra skatt stemmer jo som regel på partier som går inn for høy skatt! Så det er ikke bare politikere som er hyklere her, mye tyder på at dette gjelder en stadig stigende andel av befolkningen.

Vi er heller ikke helt enige i at det å unndra skatt er å "stjele fra felleskskpet". Som sagt, vi tar sterk avstand fra alt skattesnyteri og alle andre lovbrudd, men det ligger nærmere vårt syn å si at det som skjer i beskatning er at felleskapet stjeler fra innbyggerne. Nå er dette utsagnet problematisk i og med at beskatnig er lovpålagt, men som sagt, vårt syn er nærmere dette enn det syn Halvorsen ga uttrykk for.

DLF mener at mesteparten av de tilbudene som man i dag får fra det offentlige bør privatiseres, og at hver enkelt da betaler for dem direkte av egne penger, og ikke som i dag hvor han betaler for det offentlige tilbudet over skatteseddelen. En slik ordning vil føre til at skattenivået blir meget lavt og at man selv kan velge de tjenester som det offentlige i dag bare deler ut praktisk talt uten at den enkelte har noen innflydelse over den type tilbud han får.

Dagens system fører som vi ser til korrupsjon, unnaluring, hykleri, dobbeltmoral, i tillegg til at tjenestene fra det offentlige bare blir dårligere og dårligere. Vi synes dette er uverdig, og DLF mener at et system hvor hver enkelte får beholde det han tjerner og kan bruke dem slik han selv finner riktig, vil være langt bedre – alle vil være mer velstående og mer moralske - enn dagens system.

”Solen styrer klimaet” var hovedpoenget i en dansk dokumentarfilm som NRK viste i går. Programmet tok for seg teoriene til den danske solforskeren Henrik Svensmark, teorier som går ut på at forhold i verdensrommet bestemmer skydannelsen, og at skyene i stor grad bestemmer været, inkludert klimaet.

Fra atmosfæren kommer det stråling, og noen av disse strålingspartiklene fungerer som en slags kondensasjonskjerner for små vanndråper i atmosfæren, og disse strålingspartiklene er i stor grad nødvendige for skydannelse.

Men mengden av disse strålingspartiklene varierer med strålingen fra verdensrommet, og derfor vil være og klimaet variere med strålingen fra verdensrommet.

Mengden strålingspartikler, hadde Svensmark funnet ut, varierte primært med solens intensitet, og med slike ting som at galakser kom i en slags berøring med hverandre. Slike "kollisjoner" mellom galakser førte til øket atmosfærisk stråling.

Svensmark hadde fremskaffet historiske data både over variasjonen i solutstråling og galaksekollisjoner, og over jordens klima, og han hadde funnet meget stor overensstemmelse mellom disse.

Programmet hevdet at vi de siste ca 100 år hadde opplevet en liten stigning i gjennomsnittstemperaturen på jorden, men hevdet at dette ifølge Svensmarks teori var forårsaket av endring i solens utstråling i samme periode. Over lengre tidsperioder kunne man finne sammenheng mellom jordens klima og slik ting som galaksekollisjoner.

Så man kan trygt si at de som hevder at debatten om klimaforandringer er over, tar feil. Vi vil igjen benytte anledningen til å ta sterk avstand fra de som forsker å sensurere debatten, ved, som tidligere statsminster Gro Harlem Brundtland, å hevde at det er umoralsk å hevde at noe annet enn at menneskelig aktivitet (utslipp av klimagasser som CO2 til atmosfæren ved bruk av fossilt brennstoff) er årsaken til klimaforandringene, eller som for eksempel Dagbladet, å omtale forskere som ikke deler dagens ortodoksi som ”klimabøller”, eller som myndighetene, å redusere bevilgningene til de forskere som ikke kommer frem til det myndighetene vil høre.

DLF mener at hva som er årsaken til klimaforandringer ikke er avklart, men vi heller sterkt til det syn at forandringer skyldes naturlige svingninger. Vi mener at uansett hva som er årsaken, så vil statlige tvangstiltak, som forøvrig alle de andre partiene støtter, ikke ha noen virkning på klimaet, men de vil føre til kraftig redusert velstand og øket fattigdom.

DLF går derfor imot alle stalige tiltak som har som formål å påvirke klimaet.

I de siste dager er det dukket opp flere nye aspekter i saken om den hardt skadede mannen som ambulansepersonalet lot ligge igjen i Sofienbergparken*. Her skal vi kommentere ett av dem.

Som kjent ble mannen slått ned, ambulanse ble tilkalt, men personalet vurderte saken slik at de ikke tok den skadede mannen med seg til sykehuset. Offeret ble kjørt til sykehuset i en taxi. Mannen som visstnok slo, en 23-åring opprinnelig fra Ghana, har fått Tor Erling Staff som forsvarer, og her siterer vi fra Dagbladets omtale av saken: ”23-åringen har hatt det svært tøft siden hendelsen på mandag.

- Han gikk i parken for å spille bordtennis. Han hadde aldri drømt om å havne midt oppi noe sånt som dette. Siktede er en svært religiøs person. Om nettene har han mareritt og problemer med å sove. Hver dag ber han for fornærmede. Dette er en stor tragedie for begge parter, sier Staff.

Til tross for at han angivelig angrer, meldte ikke den siktede seg etter voldsepisoden.

Han ble først avhørt som et vitne. Da forklarte han seg falskt, innrømmer han. Dette gjorde han fordi det var så viktig for han å komme seg på jobb. Ifølge politiforklaringen hadde tiltalte tenkt til å melde seg selv, men politiet kom han i forkjøpet.” (Sitat slutt fra Dagbladet.)

Altså: Den mistenkte har det tøft, han angrer, han forklarte seg falskt, han meldte seg ikke til politiet etter at saken fikk oppmerksomhet, og han er tidligere dømt for vold. Han er også en svært religiøs person.

Han er altså religiøs, og han ber for sitt offer. Man kan få det inntrykk at Staff mener at det at den mistenkte er religiøs liksom skal frikjenne ham, underforstått: religiøse personer er pr. def. gode, og de kan ikke gjøre noe galt. Og gjør de allikevel noe galt, så er dette kun unntak som egentlig ikke forteller noe om hvordan personen egentlig er.

Vi har et annet syn. Vi vil si at religion i seg selv ikke nødvendigvis er et gode, snarere tvert i mot. Og de ulike religionene
er til dels svært forskjellige – religiøse personer oppfører seg forskjellig alt etter hvilken religion de tilhører. Det finnes for eksempel religioner som forfekter pasifisme, som er fredelige, og som aldri oppfordrer sine tilhengere til vold eller tvang mot noen, hverken mennesker eller dyr. Og så finnes det religioner som direkte oppfordrer sine tilhengere til å utøve vold, for eksempel mot kvinner som ikke adlyder sine menn, og mot de som ikke har samme religion som de selv. Altså: hvis man har menneskers liv, velvære og velstand som kriterium for hva som er godt, så er mange religioner direkte onde.

Journalisten som intervjuet Staff burde ha spurt om hvilken religion den mistenkte voldsmannen bekjente seg til. Vi vil ikke spekulere om hvilken religion han tilhører, vårt poeng her er at å si at det at en person bekjenner seg til en religion ikke automatisk betyr at en person er et godt og fredelig og velvillig og sivilisert menneske.
.
.
.
.
.*Vi har kommentert saken på vårt debattforum: http://forum.dlf.info/viewtopic.php?t=2286

”Det er et tillitsverv å være toppleder i selskaper der staten er stor sier, sier Jens Stoltenberg. Derfor må de nøye seg med lavere lønninger enn for eksempel private investorer og aksjemeglere”. Dette er innholdet i Dagsavisens minileder 14. august.

Vi antar at Stoltenbergs syn er riktig gjengitt, det er ikke bare gjengitt i Dagsavisen, det har også vært forutsetningen for det som regjeringen har gjort med Hydro-ledelsen i sommer.

Og vi må tilstå at vi er sjokkert over at en statsminister kan si noe slikt. Det virker som om statsministeren ikke har det minste peiling på hva det vi si å drive en bedrift.

La oss før vi fortseter si at vi har det inntrykk at ledelsen i Hydro – Reinås, Reiten & co – i de siste årene har gjort en svært god jobb. Selskapet har vært svært lønnsomt.

Å lede en bedrift på en god måte er en kolossalt vanskelig jobb. Det krever enorme mengder innsikt, utholdenhet, kunnskaper, menneskekunnskap, energi, kreativitet, evne til å ta til seg viktig informasjon, osv. Det krever at man er villig til og i stand til å ha lange og krevende arbeidsdager. Og det krever en villighet til å ta risiki og til å satse.

Personer som har alle disse egenskapene, og som kan utføre dem på en god måte, er det meget få av. Disse vil derfor være etterspurt på jobb-markedet, og de vil derfor bli tilbudt høye lønninger.

Dersom man har ledere som ikke har disse egenskapene vil bedriften gå dårlig, og dette vil ha sterkt negative konsekvenser: lav (eller negativ) inntjening, noe som vil føre til innskrenkninger og oppsigelser og i verste fall nedleggelser.

Stoltenberg & co vil at ledere ikke skal ha høye lønninger/godtgjørelser (i selskaper med stor statlig eierandel). Dette vil føre til at disse bedriftene vil få dårlige ledere, at de vil gå dårlig, og at de ansatte i siste instans vil miste jobben.

Som sagt, det virker som om Ap-folk ikke har den minste innsikt i hvordan det er å drive en bedrift. Så vidt vi kjennet til er det svært få ledende Ap-folk som har erfaring i å drive bedrifter, men vi kjenner til ett eksempel hvor en tidligere statsråd forsøkte seg som bedriftsleder, og hvordan det gikk er omtalt her.

Dersom Stoltenbergs prinsipp vil bli gjeldende for norske bedrifter med stor statlig eierandel, vil dette føre til at de i fremtiden ikke vil få gode ledere, og siden Norge er lite og mange store bedrifter har store statlige eierandeler, vil dette få sterkt negative konsekvenser for norsk næringsliv i årene fremover. Lave lederlønninger vil føre til nedleggelserm oppsigelser og høyere arbeidskløsnet. Mao. høye lederlønninger er med på å sikre arbeidsplasser.

DLF mener at det er svært viktig å få gode ledere, og at bedriftenes styrer/eiere må betale det som er nødvendig for å få de beste ledere. (Vi mener også at opsjoner kan være en god måte å belønne ledere på, opsjoner gir små utgifter for bedriften til å begynne med, men kan være svært lønnsomme etter en tid hvis bedriften går godt.) Vi mener at dette også må gjelde i selskaper der staten har eierandeler, selv om vårt primære standpunkt er at alt statlig eierskap må privatiseres, og at alle statlige pålegg og føringer mht lønnsfastsettelse må avvikles.

Naturkreftene er kolossale. I enkelte tilfeller kan naturen, dvs. relativt sjeldne fenomener som vulkanutbrudd, jordskjelv, flom, ras, tornadoer, orkaner, tsunamier, osv. føre til enorme skader på menneskers liv og eiendom.

Sist vi så dette i stort omfang var orkanen Katrina som rammet USAs golfkyst for to år siden. Den førte til at nesten 2000 mennesker mistet livet, og til materielle skader for ca 85 mrd dollar. I tillegg kommer de enomrme følelsesmesige traumer som en slik hendelse medfører for de som rammes og som mister sine kjære eller hus og eiendom.

En av grunnene til at kostnadene i USA ble så store var at områdene var dårlig forberedt på orkanen, dette selv om området var blitt rammet av tilsvarende ekstreme værforhold mange ganger tidligere. Ansvaret for forberedelsene lå på de lokale myndigheter. Det var de lokale myndighetene som hadde ansvaret for slike ting som å bygge diker som kunne beskytte mot flom og oversvømmelser. Disse dikene var gamle, de var ikke vedlikeholdt, og dersom de hadde vært i orden kunne et stort antall liv og enorme beløp blitt spart.

Også slike ting som evakuering, erstatning, nødforsendelser av mat og vann lå på det offentlige, og også her ble det gjort en elendig og svært kostbar jobb. (Det som det offentlige virkelig skulle ta seg av, å opprettholde lov og orden, ble også utført å en svært dårlig måte, selv om enkelte av de rapportene som ble gjengitt i norsk presse var kraftig overdreve.)

Mer om Katrina kan man lese i Robert Tracinskis artikkel “An Unnatural Disaster: A Hurricane Exposes the Man-Made Disaster of the Welfare State”.

Slik er der som regel med det det offentlige har ansvar for; det offentlige – dvs. politikerne - tar på seg ansvar, gjør en dårlig jobb, og når de dårlige resultatene viser seg legger de skylden på andre.

Vårt syn er at slike tiltak, tiltak som skal beskytte liv og eiendom mot naturkatastrofer, er svært viktige. Slike tiltak bør fungere godt, og de bør stadig være oppdaterte og så moderne og effektive som mulig.

Står det bedre til i Norge enn det da gjorde i USA? Flere steder i Norge har i de siste dager blitt rammet av flom. Vi har sett tragiske bilder på TV av hus som er tatt av flommen eller som er begravet i stein og jord pga ras som det kraftige regnet har utløst. Vi føler sterkt med de som er rammet, og håper at de klarer å komme over dette. Heldigvis er ingen menneskeliv gått tapt, og de fleste har forsikringsordninger som skulle dekke materielle tap.

Man hvordan er det med beredskapen? På dagbladet.no leser vi følgende overskrift: ”To av tre kommuner mangler flomplaner”. I artikkelen sier en fagmann at ”Kommunene bør også bli flinkere til å bruke geologisk kompetanse for å finne ut hvor det er trygt å grave, bygge og bo…”.

Vi er ikke overrasket over dette. Som sagt, det offentlige gjør alltid en dårlig jobb, og dette gjelder også på dette området.

Hvilket alternativ finnes? DLFs syn er at en naturlig aktør i slike sammenhenger er forsikringsselskapene. Vårt syn er at de som holder til i et område, i samarbeid med forsikringsselskapene, bør være ansvarlige for alle mulige tiltak som skal beskytte mot naturkatastrofer.

Forsikringsselskapene vil ha fagfolk som er i stand til og villige til å vurdere risiko, og de vil også kunne vurdere totale kostnader, både hva en katastrofe vil koste, sannsynligheten for at den vil inntreffe, og den risiko som de som holder til i området utsetter seg og sitt for.

En slik ordning vil være langt mer effektiv enn dagens ordning: den vil ikke bli styrt av politikere (politikere i dag styrer praktisk talt alle saker og har sjelden god kunnskaper om enkeltsaker, de som velges er ikke de som er gode til å styre men de som er flinke til å drive valgkamp, valgløfter blir praktisk talt aldri overholdt, og styringsjobben gjør de dårlig - for eksempler på dette se hva partiene kritiserer i dagens valgkamp), men av profesjonelle fagfolk, det vil hele tiden bli foretatt risikovurderinger, opprustning av diker, etc. vil bli foretatt kontinuerlig (sammenlign vedlikehold av private eiendommer med dagens vedlikehold av offentlige eiendommer).

Mao. DLF går inn for at all beredskap etc. i forbindelse med naturkatastrofer skal tas vekk fra de uansvarlige amatører i politikken og overlates til profesjonelle. Det som kan skje i en slik katastrofe er slik at vi bør være best mulig forbedret, og da bør vi ikke overlate dette til de folkene og til det samfunnssystem som er ansvarlige for den elendige tilstand vi i dag har innen skolen, innen helsevesenet, innen eldreomsorgen, etc.

Mao. alt som har med beredskap mot naturkatatsrofer bør privatiseres.

Vi var av den oppfatning at denne saken var avgjort, men et utspil fra statsråd Karita Bekkemellem og likestillingsombud Beate Gangås førte til at avisene igjen begynte å skrive om den. Bekkemellems og Gangås' poeng var at arbeidsgivere ikke burde ha lov til å spørre jobbsøkende unge kvinner om de er eller har planlagt å bli gravide i nær fremtid.

I dag er det slik at dersom en kvinnelig ansatt skal ha barn, vil hennes arbeidsgiver måtte gi henne en lang permisjon, han vil måtte betale en stor del av hennes lønn i denne perioden, han kan ikke ansette noen fast i den jobben den gravide forlater – kort sagt, en fødselspermisjon fører til store problemer og store utgifter for arbeidsgiveren.

Bekkemellem og hennes meningsfeller legger naturlig nok ikke vekt på slikt, de tenker bare på at kvinner ikke skal påføres noen jobbmessige og inntektsmessige ulemper selv om de i en lang periode blir borte fra jobben.

Men som vi antydet innledningsvis: det er allerede nå forbudt for en arbeidsgiver å spørre om dette. Aftenposten formulerte det slik på sin førsteside i går: ”Det er forbudt å spørre om graviditet”.

Vi siterer fra nettversjonen av artikkelen: ” Har ikke statsråd Karita Bekkemellem og likestillingsombud Beate Gangås fått med seg at det allerede eksisterer et forbud i arbeidsmiljøloven mot å spørre om en arbeidssøker er gravid?

Spørsmålet melder seg på bakgrunn av en gjennomgåelse av lovverket foretatt av de to arbeidsrettsjuristene Runar Homble, som også er én av Aftenpostens jobbeksperter, og Ole Kristian Olsby.

Bakgrunnen for gjennomgåelsen er et utspill fra likestillings- og diskrimineringsombud Beate Gangås i VG, der hun oppfordrer likestillingsminister Karita Bekkemellem til å se på et slikt lovforbud.

- Jeg mener dette må inn i arbeidsmiljøloven på like linje med at det ikke er lov å spørre om politisk syn, seksuell legning eller arbeidsorganisasjonstilknytning, sier Gangås til avisen.

Likestillingsminister Bekkemellem følger opp med å varsle at dette forholdet vil bli forbudt.”

Videre fra artikkelen: en jurist ”påpeker at arbeidsmiljøloven har en ny bestemmelse - paragraf 9-3 første ledd - som setter grenser for hvilken rett arbeidsgiver har til å hente inn helseopplysninger ved ansettelse.

- Etter vår oppfatning må informasjon om en arbeidssøkers graviditet anses som en helseopplysning omfattet av denne paragrafen i arbeidsmiljøloven. Dette medfører som en klar hovedregel at det er forbudt å spørre om graviditet, sier han.” (sitat slutt fra Aftenposten).

Det skulle ikke være vanskelig å forstå at dersom det blir/er forbudt for arbeidsgivere å spørre om graviditet, vil dette innebære at arbeidsgivere vil kvie seg for å ansette unge kvinner. Dersom han ansette en ung kvinne som etter ansettelsen bli gravid, må han ansette enda en person i en midlertidig stilling, og han vil i en lang periode måtte betale lønn til to personer, selv om han bare får arbeidsinnsatsen til én person. For å unngå dette vil han heller ansette menn, eller eldre kvinner.

Bestemmelsen om at det er forbudt å spørre om graviditet fører altså til at det blir vanskeligere for unge kvinner å få gode jobber.

DLF er av den oppfatning at det ikke skal være noen statlige restriksjoner på hva arbeidsgiver skal kunne spørre om i et jobbintervju. Hvis han vil ansette kvinner som kan bli gravide og dermed må ha et midlertidig fravær fra jobben, så er det opp til ham. Hvis han ikke vil ansette kvinner som vil trenge permisjon og lønn uten å jobbbe pga graviditet, så er også dette opp til ham. Hvis han ikke vil dette, så har han all rett til det.

Mao. DLFs syn er at staten ikke på noen måte skal blande seg inn i, dvs., gi lover og bestemmelser om, hvordan jobbintervjuer eller hvordan ansettelsesforhold skal være. Og i et slikt system vil det være enkelt for kvinner å få jobb på betingelser som passer til de planene de har. I et slikt system vil det også være enklere for bedriftene å skaffe seg medarbeidere som ikke den første perioden de er ansatt er mer borte enn på jobb. Dette vil være med på å sikre bedriftenes lønnsomhet og overlevelsesevne.

Et realityshow foregår visstnok omtrent slik: En gruppe mennesker er av et TV-selskap valgt ut til å løse visse oppgaver mens de filmes. Redigerte opptak vises så på TV, og TV-seerne/befolkningen følger i stor spenning med i det som foregår – de ser at noen ser ut til å være mindre dårlige enn de andre til å løse oppgavene eller har mer TV-trekke enn andre, etc. Deltagerne bruker alle mulige dirty tricks for å sette andre deltagere i dårlig lys/få dem til å dumme seg ut, dette for at de selv skal fremstå på en best mulig måte. De som klarer seg dårligst/de som seerne liker minst, stemmes ut.

Og alt dette foregår på de fleste TV-kanaler. Men ingen ting spiller noen rolle – hvilken rolle spiller det om det er Per eller Kari eller Jens eller Lars eller Kristin eller Siv som blir stemt ut av Robinson eller Big Brother eller Skal vi danse?

Det spiller ingen rolle. Seerne har den samme virkelighet uansett hvem som går seirende ut av konkurransen, det gjør ingen forskjell hvem som vinner.

Enkelte har lagt merke til at det er ganske mange likheter mellom en valgkamp og et realityshow. Beskrivelsen over kunne passe like godt på en valgkamp som på et realityshow; forskjellen er bare at realityshowene tar slutt og at det blir færre og færre deltagere og at til slutt er det en deltager som stpr igjen som vinner – før neste sesong begynner med nye deltagere.

I politikken er det stor sett de samme som er med i sesong etter sesong (og hver sesong varer fire år). Og resultatet av valget spiller stor sett ingen rolle for folks hverdag.

Det spiller ingen rolle fordi de store partiene står for den samme politikken. Ap og FrP er omtrent like, selv om FrP er noe mer folkelig enn Ap, SV og Høyre er omtrent like, selv om Høyre er noe mer dannet enn SV, osv. (Det er forskjeller mellom partiene, men disse er detaljer, essensielt sett er de store partiene svært like.)

Det valget handler om er hvem som skal styre velferdsstaten. Alle de store partiene slutter opp om velferdsstaten, et system som innebærer at vi skal betale mesteparten av det vi tjener til det offentlige, og så skal det offentlige til gjengjeld gi oss det meste av det vi trenger enten gratis eller sterkt subsidiert. Og avisene, som skal orientere velgere om alternativene folk har å velge mellom, tar i hovedsak med kun omtaler av de store partiene; dette gjelder for eksempel Aftenposten, som her gir en ”oversikt over de viktigste politiske partiene”, dvs. de syv åtte store partiene.

Men alle ser at utviklingen i samfunnet går i negativ retning, men ingen av de store partiene vil gjøre noe med det. Dvs. de lover å løse problemene, dette gjør de ved hvert valg, men til tross for dette blir problemene bare større og større for hvert år som går. Alle de store partiene, eller som Aftenposten sa det: ”de viktigste partiene”, er tilhengere av velferdsstaten, et system som ikke kan fungere, og som vil medføre økede problemer på alle områder (økede skatter; flere lover; mer byråkrati; flere på tygd; øket umoral; mer svart arbeid; større problemer innen helse, skole og pensjonsordninger; mer kriminalitet; mer korrupsjon; osv.)

Det er ikke overraskende hvis det i enkelte aldersgrupper er flere som stemmer ved en avstemning i et realityshow enn stemmer ved valg.

”Storinnsats mot 83 av Oslos hyperkriminelle har nært halvert lovbruddene” leser vi på Aftens førsteside 7/8. Artikkelen på side 4 forteller at ”en beregning fra i fjor viser at de sto bak 18 600 lovbrudd”… Prosjektet med å intensivere rettsforfølgeløsen av de hyperkriminelle er ”en merkbar suksess for Oslos innbyggere. Personene på [listen over hyperkriminelle] sto i 2005 for rundt 400 anmeldelser pr kvartal. I år er antall anmeldelser nede i 175 … Nå skal prosjektet utvides”.

Vi er svært glade for dette tiltaket, og den utviklingen som ble resultatet. Vi er heller ikke blant de som blir overrasket over at kriminaliteten går ned når kriminelle settes i fengsel.

Å bli utsatt for en forbrytelse er en forferdelig opplevelse. Å komme hjem fra ferie eller jobb og finne sitt hus eller sin leilighet endevendt av innbruddstyver på jakt etter verdisaker setter et støkk i en og har en effekt som det kan ta mange år å komme over. Og å ordne opp etter de kriminelle er en meget tyngende oppgave. Enkelte verdisaker kan det være umulig å skaffe tilbake; dette gjelder ikke bare smykker, men også slike ting som filer eller bilder på en PC. Et innbrudd kan sette spor som det tar år å komme over. Å bli utsatt for overall og vold er enda verre, dette vil som regel gi psykiske skader, og kanskje også fysiske skader som kan vare resten av livet.

Forbrytere er mennesker som ikke tar hensyn til andre mennesker, og som påfører ande mennesker store verditap og store lidelser bare fordi de vil ha penger uten å jobbe, og fordi de liker den spenning som et liv i kriminalitet gir dem. DLF mener at slike mennesker hører hjemme ett sted: i fengsel.

DLF er for at de som begår reelle kriminalitet – innbrudd, tyveri, ran, overall, hærverk, svindel, drap, voldtekt etc. - skal idømmes strenge straffer også første gang de begår en slik forbrytelse. Dersom de etter å ha sonet denne straffen fortsetter sin kriminelle løpebane skal de ved senere anledninger idømmes enda strengere straffer.

At strenge straffer – at det å sette kriminelle i fengsel - fører til at langt færre blir ofre for kriminalitet er noe som det omtale prosjektet i Oslo viser.

Så det nytter. Det nytter å sette kriminelle i fengsel. Men er myndighetene villige til eller i stand til å lære? I Aften 8/8, dagen etter den omtalte artikkelen, leser vi følgende overskrift på side 10: ”Hyperkriminelle slippes ut på prøve”. Artikkelen begynner slik: ”En 31-åring er registrert med 325 anmeldte forhold og en lang rekke dommer. Likevel ble han løslatt på prøve 4. juni. Få dager etter ble han igjen tatt for nye innbrud. Mannen brøt seg inn i en kiosk i Pilestredet. Og da politiet ransaket boligen hans fant de et helt flyttelass som var stjålet fra en bod på Grünerløkka. Tyveriet må ha skjedd rett etter løslatelsen …”.

Om denne saken viser myndighetens manglende evne eller vilje til å lære skal vi la være usagt.

Av de ca 27 000 som møter til sesjon hvert år er det ca 6 000 som ikke avtjener verneplikt, opplyste NRK i sin nyhetssending i morges. En del av disse blir sivilarbeidere, og hovedpunktet bak nyhetsoppslaget var at det nå var kommet et nytt forslag om hva sivilarbeiderne kunne benyttes til. Sivilarbeidere skulle nå kunne plasseres som hjelpearbeidere på aldershjem, og dette var omtalt som en slags samfunnstjeneste.

Disse skulle ikke erstatte de vanlige pleierne, men skulle stå til tjeneste for de eldre og hjelpe dem med ulike typer ærender og oppgaver som de ansatte ikke hadde tid til å utføre.

En talsmann for sivilarbeiderne ble intervjuet, og han var ikke spesielt begeistret for dette nye forslaget. Men han var ikke prinsipielt motstander av verneplikt/samfunnstjeneste.

La oss først si at DLF er prinsipielt sett motstander av alle typer verneplikt og samfunnstjeneste. Vi er tilhenger av et sterkt forsvar, men mener at alle soldater og offiserer skal være i forsvaret frivillig. Dette vil ikke bare respektere individers frihet – verneplikt er i strid med frihet, men det vil også føre til at vi har motiverte soldater, noe som vil gi oss en bedre hær.

Vi er også i mot at innbyggerne skal pålegges noen form for samfunnstjeneste. Vi vil at alle skal jobbe med noe de selv velger, og at lønns- og arbeidsbetingelser skal avtales mellom arbeidsgiver og arbeidstager uten tvangsinnblanding fra for eksempel staten. Dette innebærer at lønnsnivå i ulike yrker vil bli satt slik at det vil være et tilstrekkelig antall ansatte til de ulike typer arbeidsoppgaver, inkludert innen omsorgsyrkene. Mao. er det for få ansatte på en arbeidsplass, må lønningene økes inntil oppgavene utføres av et tilstrekkelig antall ansatte. (I Norge i dag er dette vanskelig i og med de meget genereøse trygdeordningene som gjør at enkelte velger å gå på trygd heller enn å jobbe, dette fordi inntektsøkningen ved å gå fra trygd til jobb blir for liten.)

DLF er altså imot verneplikt, og vi er i mot at sivilarbeidere skal trå til som ekstrahjelpere på arbeidsplasser og utføre jobber som ellers vil bli utført av vanlige ansatte, dette selv om det pga den statlige lønns- og trygdepolitikken er mangel på vanlige ansatte på den arbeidsplassen det gjelder.

Ja, det er faktisk nedsatt et ”mannspanel” eller et ”mannsrolleutvalg”. 30 personer - alle menn – skal diskutere likestilling.

Her er et sitat fra statsråd Karita Bekkemellems kronikk i forbindelse med utnevnelsen : "Mannspanelet er satt sammen av mange ulike menn som har engasjert seg i samfunnsdebatten. Dette inkluderer kunstnere, politikere, næringslivsfolk, innvandrere og homofile. Selv om dette nødvendigvis ikke er representativt for hele samfunnet, så føler vi at vi har fått til en bredde. Mannspanelet og mange av deltagerne har vært svært synlige i den siste ukes mediebilde. Det er bra og viser at vi har lykkes med mannspanelets viktigste målsetting: Å mobilisere menn til å delta i likestillingsdebatten."

I et innslag på Dagsrevyen i går kom det frem hva slags problemer som menn har, og som kan berettige et mannspanel: menn får etter skilsmisse som regel mindre samværstid med barn enn kvinner, det er stor overvekt av kvinnelige lærere på skolen, gutter på skolen har flere problemer enn jenter har, ved universitetene er der overvekt av kvinnelige studenter, menn lever kortere enn kvinner.

Det er sikkert flere problemstillinger enn disse som panelet vil ta opp, men her vi vil tillate oss å kommentere kun disse sakene.

At menn ved skilsmisse får mindre samværstid enn kvinnen er ille, og kan og bør rettes opp umiddelbart: Utgangspunktet bør være at samværstiden bør fordeles likt mellom foreldrene. Det burde ikke være nødvendig med noe panel for å fastslå dette.

At det er stor overvekt av kvinnelige lærer er ille, men dette ville neppe ha skjedd dersom skolene hadde vært private. Da kunne man ha en fleksibel lønnspolitikk som ville ha sørget for at lærerstaben ville ha blitt sammensatt på en måte som elevene og deres foreldre ville ha vært fornøyd med. Noe slikt vil ikke være mulig i den offentlige skolen.

At gutter har flere problemer på skolen enn jenter har kan komme av den store overvekten av kvinnelige lærere: kvinner kjenner mindre til gutters utfordringer enn menn, og vil derfor kunne lage undervisningsopplegg som ikke passer mså godt for gutter. Dessuten er en del gutter noe strie, og mannlige lærere vil ofte kunne takle dem bedre enn kvinnelig lærere kan. I et system med private skoler ville foreldrene valgt skoler som kunne ta seg av deres barn på en god måte – de ville neppe ha valgt en skole med en overvekt av kvinnelige lærere til en noe stri gutt.

At det er overvekt av kvinnelige studenter ved universitetene kommer vel av at akademia ikke lenger har den prestisje og de inntjeningsmuligheter som tidligere. Menn har derfor i større grad valgt å gå inn i yrker og bransjer som i større grad gir den type karrieremuligheter de ønsker. Mao. vi kan ikke se at det er noen problem at det er en overvekt av kvinnelige studenter. Dessuten er det en overvekt av menn blant de videnskapelige ansatte, en ubalanse som forhåpentligvis vil jevne seg ut i tiden fremover.

At menn lever kortere enn kvinner kommer bl.a. av at de er mindre opptatt av å ha et sunt kosthold enn kvinner har. I et fritt marked vil det være krefter som kunne påvirke dette ved at sykeforsikringer ville vært billigere for de som hadde et sunt kosthold.

Man kan si at det i hovedsak er ordninger i dagens samfunn, ordninger som innebærer reduksjoner i individuell frihet, som har ført til mange av de problemene som menn rammes av. Dersom vi hadde hatt frihet – dersom skolen hadde vært privat og foreldrene aktivt valgte en skole for sine barn, dersom det hadde vært forsikringsordninger som påvirket folk til å leve sunt, og dersom lovverket ved skilsmisser virkelig hadde vært basert på likestilling, ville de fleste av de problemene som mannspanelet skal ta opp, vært unngått.

Og da ville det ikke ha vært noe behov for et mannspanel heller.

Det gikk som det måtte gå i saken om Hydro-opsjonene: Regjeringen ved industriministeren har gjort en svært dårlig jobb, og som resultat måtte styreleder i Hydro, Jan Reinås, gå av.

En del detaljer om denne saken kan man finne i vår kommentar for 1. august, men etter at denne ble publisert har det skjedd en del ting.

Saken handler om at ordninger med opsjoner for personer i konsernledelsen skal avvikles – den sittende regjeringen har vært sterkt i mot slike avtaler. Men som kompensasjon for bortfallet av opsjonsordningen har styret i Hydro vedtatt å gi konsernledelsens medlemmer en bonus. Den bonusen var på kr 210 mill kr, og dette beløpet ble fordelt på 35 personer, noe som skulle gi noe under syv mill i gjennomsnitt på hver.

Dette var kjent for regjeringen i juni, men når pressen gjorde dette kjent for allmennheten, da reagerte regjeringen. Altså: regjeringen reagerte ikke da den ble kjent med størrelsen på utbetalingene, regjeringen reagerte da pressen gjorde dette kjent. Regjeringen synes at utbetalingen var for store, og ba Reinås om å gå.

Dette reiser en rekke prinsipielle spørsmål, og vi skal kort se på to av dem her. For det første: hva er sammenhengen mellom den statlige eieren og styret? Er det slik at styret ikke kan gjøre noe uten at eieren/staten godkjenner dette? Det som her skjedd her er at styret har fattet et vedtak, og så har eieren mislikt dette, og eieren gir styreleder sparken – ikke fordi styreleder har gjort noe som er skadelig for bedriftens drift/effektivitet/lønnsomhet, men fordi styrets vedtak er politisk sett upopulært.

Det er rimelig klart at styret/ledelsen har gjort en svært god jobb for Hydro, og alle burde være fornøyd med ledelsens innsats. At de får en ekstra påskjønnelse burde være rimelig, og spesielt som erstatning for opsjonsavtalene som falt bort. Men eieren, i praksis staten ved regjeringen, gir altså styreleder sparken.

Vi mener at det er uheldig at man tar politiske hensyn ved næringsvirksomhet. Bedrifter er til for verdiskapning og ikke for å la seg bruke av politikere som skal tekkes sterke pressgrupper for å skaffe seg velgere. Statlig eierskap er nærmest nødvendigvis inkompetent. Vi mener derfor at staten ikke skal drive næringsvirksomhet overhodet, vi mener at alle former for statlig eierskap i bedrifter bør avvikles.

Men det andre spørsmålet er mer interessant: er det galt at bedriftsledere tjener noen millioner? Som nevnt innebærer akkurat denne avtalen at de i konsernledelsen får et gjennomsnitt på under syv millioner hver (nå ble ikke beløpet delt likt på medlemmene, men la oss allikevel ta utgangspunkt i dette beløpet).

Det er enkelte som tjener mye, og dette gjelder også i Norge i dag. Vi fant to ferske avisoppslag om dette: ”De tre tidligere VM- og OL-vinnerne Bjørn Dæhlie, Vegard Ulvang og Bente Skari gjør det skarpt utenfor skisporet, og i fjor var det Ulvang som tjente mest med 18,6 millioner.” og "Humorduo omsatte for 17 millioner i fjor. Espen Eckbo (34) og Kristian Ødegård (33) omsatte for 17 millioner kroner på TV-nøtter og humorinnslag for næringslivet".

Det ser altså ut til at folk som raske på ski, og folk som er gode til å fortelle vitser, tjener langt mer enn norske næringslivsledere. Og ingen reagerer på dette. Folk reagerer på at næringslivsledere tjener mye; det har i de siste dager vært en rekke oppslag om dette, her er to ferske fra Aftenposten: Ingjald Ørbeck Sørheim snakker 4/8 om ”Reinås og Reitens ”vettløse grådighet” – dette er uthevet på Aftenpostens førsteside, og kommentator Ola Storeng sier i dag at de som har fått tsore bonuser ikke bør ta ut hele beløpet.

DLF tar sterk avstand fra denne kritikken av næringslivslederne. Gode næringslivsledere gjør en svært viktig og nyttig jobb, og de fortjener høy lønn. Å kritisere dem for å være grådige og å kreve at de bør betale tilbake noe av det de har fått er meningsløst.

Vi beklager sterkt at så mange kritiserer Reinås & co; dette tyder på at holdningen til dyktighet i verdiskapning i Norge ikke er særlig god. Og dette vil være negativt for Norge på sikt: er det noe man trenger så er det gode næringslivsledere.

Om ca seks uker er det valg. Snart begynner valgkampen for alvor, og vi vil bli utsatt for politikere i alle media som finnes: TV, radio, aviser, internett vil flomme over av politikere og deres løfter, osv.

Og hva går løftene ut på? Jo, politikerne skal gi oss bedre skole, bedre eldreomsorg, bedre helsevesen. (Ja, dette er rikspolitisk saker, men selv om det er et lokalvalg, vil rikspolitiske saker dominere. Enkelte partiet har til og med sagt at dette valget skal være et klimavalg, en problemstilling som angår kloden som helhet, men våre politikere mener at dette er en sak som hører hjemme i en lokalvalgkamp.)

Man de som husker tidligere valgkamper vil oppdage at det politikerne kommer med nå er de samme løftene som de kom med i valgkampen i 2005, i 2003, i 2001, i 1999, osv.

Hvordan kan dette komme seg? Hva er årsaken til at politikerne i hvert eneste valg lover å løse de samme problemene?

Det kan bety to ting: enten kan det bety at politikerne som nå har makt ikke er i stand til på løse dem og at andre politikere ville ha klart det, eller det kan bety at problemene ikke kan løses, dvs. at de ikke kan løses innefor dagens politiske system.

La oss se på disse to mulighetene.

Det er jo ofte slik at velgerne kaster de som sitter ved makten og plasserer opposisjonen i posisjon: derfor skifter stadig borgerlige og sosialistiske regjeringer i Norge - og tilsvarende skjer det i de fleste andre vestlige land: i England skifter Labour og de konservative i om makten, i USA skifter demokratene og republikanerne om makten, og tilsvarende er det i for eksempel Sverige, Tyskland, Frankrike, etc.

Men problemene løses ikke: hver gang sier alle partiene at de skal løse problemene. De som har sittet ved makten klarer ikke å løse dem, velgerne velger inn opposisjonen, opposisjonen klarer heller ikke å løse problemene, de som sitter ved makten skiftes ut og nye kommer inn, de klarer heller ikke å løse problemene, og slik har vi det gående.

Det viser seg dog at denne forklaringen er nøye sammenfallende med den andre forklaringen: den måten samfunnet i dag er organisert på kan ikke fungere. Mao. vi har et samfunnssystem som ikke fungerer, og som ikke kan fungere.

Det samfunnssystem vi har i Vesten i dag heter velferdsstat, og det innebærer at vi alle skal betale en del av det vi tjener til det offentlige (i form av skatter og avgifter), og så skal staten (eller kommunen) gi oss det viktige vi trenger uten at vi behøver å betale det det koster. Det vi betaler i skatt skal gi oss gratis/billig skole, helsevesen, pensjoner, forskning, kultur, veier, kollektivtransport, osv.

Men alle vet at problemene på disse områdene er enorme: kvaliteten er dårlig og synkende, helsevesenet er fortsatt preget av køer og misfornøyde brukere, resultatene i skolen er dårlige, pensjonssystemet er konkurs, kollektivtransporten er kolossalt dyr og lite fleksibel, osv. Det er disse problemene politikeren stadig lover å løse, men ikke klarer å løse.

Velferdsstaten er et system som er ment å gi alle det de trenger uavhengig av den enkeltes innstas. Velferdsstaten innebærer også at en rekke tilbud er offentlige, og derved beskyttet mot den konkurranse og de stadige effektivitetsforbedringer som finnes på det frie marked.

Velferdsstaten er derfor et system som føret til ineffektivitet, sløsing, ansvarsløshet, ansvarsfraskrivelse, stadig flere lover, stadig flere reguleringer, stadig større umoral, stadig høyere skatter, stadig mer kriminalitet, stadig redusert frihet, stadig større byrder på de som utfører produktivt arbeid, stadig flere på trygd (nå mottar innpå 800 000 mennesker i arbeidsfør alder penger fra det offentlige uten å jobbe), etc.

Avisene er stadig fylt opp med artikler som viser dette; her er fire ferske artikler som illustrere, en sier at mange foreldre behandler sine barn på en hensynsløs måte, en sier at en ny lov som skal ha som formål å redusere det høye sykefraværet virker mot sin hensikt, en sier at velferdsstaten direkte ansporer til kriminalitet, og en sier at det skal bli forbudt for arbeidsgivere å spørre kvinner i jobbintervju om de er eller har planer om å bli gravide.

(La oss også ha sagt at de fleste i Norge har det meget bra, og at på en god del områder er velstanden god og stigende. Dette gjelder i hovedsak de som er i jobb og som har lite med offentlige tilbud å gjøre).

Som sagt finner man stadig artikler i pressen som illustrere enkelttilfeller på at velferdsstaten ikke fungerer. Men ingen i den offentlige debatt i Norge sier at det er systemet det er feil med. Ingen sier at det er velferdsstaten som er årsak til problemene. Alle ser på enkeltsaker, som det er svært mange av, ingen ser at disse enkeltsakene er en konsekvens av en fundamental feil.

Dvs. ingen uten DLF. DLF mener at de problemene som stadig omtales og som politikerne stadig sier at de skal løse ikke kan løses innen velferdsstaten.

DLF mener at velferdsstaten ikke kan fungere, og at den må erstattes av et annet system.

DLF er partiet for individuell frihet. Vi mener at kun et samfunn med full individuell frihet kan bli et samfunn preget av velstand, harmoni og fred.

Vi mener at hvert individ har rett til å styre sitt liv slik vedkommende selv ønsker (så lenge han ikke initierer tvag mot andre mennesker), og dette innebærer at han har full rett til selv å velge hvordan han vil bruke det han tjener på de private tilbud han måtet ønske: at han selv (direkte eller via forsikringsordninger) betaler for det han bruker av skole, helsetjenester, pensjoner, veier, kollektivtransport, etc.

I det frie systemet er der ingen statlige pålegg om at man skal bruke mesteparten av det man tjener på offentlige tvangstilbud, i dette frie systemet er statens eneste oppgave å beskytte alle individer mot kriminelle, og mot angrep fra ytre fiender.

Vi mener som sagt at kun dette systemet kan gi et samfunn preget av fred, harmoni og velstand.

Ved valget om noen uker vil politikere fra alle partier (unntatt ett) si at de skal løse problemene, og at de skal gjøre det samtidig som velferdsstaten beholdes. Alle de store partiene – inkludert Høyre, FrP og Venstre – er sosialdemokratiske, og de vil beholde velferdsstaten. Mao.: ved disse partiene i førersetet vil den negative utviklingen vi kort har beskrevet ovenfor bare fortsette.

Kun ett parti vil erstatte velferdsstaten med et system som kan fungere, kun ett parti vil erstatte velferdsstaten med et fullt ut fritt system, et system hvor hver enkelt har frihet til å gjøre hva han måtte ønske (så lenge det er fredelig), og ansvar for sine egne valg og sitt eget liv. Kun et parti går inn for et system som på sikt kan fungere og bli et fredelig, velstående og harmonisk samfunn.

Hver stemme teller. Ved å stemme på et parti støtter du hovedlinjene i det partiet står for. Ved å stemme på et sosialdemokratis parti støtter du sosialdemokratiet. Ved å stemme på DLF sier du Nei til sosialdemokratiet, og du støtter det eneste alternativet til de sosial

Den siste tidens rabalder om Hydro-opsjonene og innløsningen viser hvilken avgrunn i forståelse det er mellom det sosialistiske flertallet i landet, og dem som forstår seg på næringsvirksomhet. Desverre er det stor oppsluttning om hylekoret, men heldigvis viser såvel Reinås som Reiten seg som stødige karer som kan holde hodet kaldt.

Sakens fakta er enkle. Det forelå i Hydro normale opsjonsavtaler mellom sentrale ledere og aksjonærene, som så ofte ellers i næringslivet. Dette mislikte staten, som er en minoritetsaksjonær, meget sterkt og styreleder Reinås utformet da en ordning for å avvikle disse opsjonene i tråd med statens ønsker.

Inngåtte avtaler skal respekteres, til stor forbauselse fra venstresiden. Derfor ble opsjonsavtalene omformet til en engangsutbetaling, som står i stil til det lederne har opptjent seg rett til på grunn av deres gode lederskap.

Dersom Reinås skal kritiseres for noe i denne saken, må det være at han skader aksjonærenes interesser ved å ta utilbørlig hensyn til den ene aksjonæren (staten) som ikke ønsker å drive sitt eierskap på en forretningsmessig måte. Dette er uakseptabelt for oss andre aksjonærer, som er meget godt fornøyd med Reitens dyktige lederskap.

Statsekretær Rikke Lind har i særlig grad illustrert hvor galt det kan gå når virkelighetsfjern sosialistretorikk møter næringslivets realiteter. Hun har i embeds medfør ærekrenket Reiten, ved å hevde at det "er selvsagt at han ikke fortjener disse pengene". En samlet vesntreside ser ikke ut til å forstå at det ikke gjør seg selv å heve et selskap til det nivået Hydros ledelse har gjort i mange år nå. Den gamle marxistiske overtroen om at fabrikker på en måte bare eksisterer av seg selv, ser ut til å leve i beste velgående gjennom hele den rødgrønne alliansen, og langt inn på "borgerlig" side.

Statens rolleblanding i denne saken er enestående ille. Den illustrerer fullt ut hvordan inkompetente og næringsfiendtlige særinteresser ønsker å skade et av landets beste selskaper på sviktende grunnlag, og er et skremmende varsel om hva som kan komme i fremtiden, dersom vi ikke får feiet disse folkene ut av regjeringskvartalene.
Når det er gjort må statens andel av Hydro og alle andre selskaper snarest selges ned til 0 - null. Bare på den måten kan næringslivet drive næring, i trygg forvisning om trygge rammevilkår og respekt for eiendomsretten, som all næringsvirksomhet hviler på.

Det er forunderlig at Reiten og Reinås gidder å ta belastningen med å drive et selskap så godt som de gjør, når deres hovedaksjonær angriper dem ved enhver anledning. Kompetente personer finner seg alltid nytt og mer interessant arbeid, og vi regner med at statselskapenes ledere snart finner det uinteressant å ta all skiten som kommer fra offentlig hold. Vi håper dette ikke skjer før Hydro kan privatiseres, men i verste fall vil vi ønske Reiten og Reinås lykke til på ferden videre, og det samme til de selskaper som blir så heldige å få dem i sin tjeneste.