Fra og med 27. juni tar de som skriver kommentarene her sommerferie. I de neste ukene vil altså denne siden ikke få sine daglige oppdateringer. Allikevel kan det hende at det kommer en og annen kommentar, men de daglige kommentarene vil ikke bli tatt opp igjen før en gang i august.

Vi vil ønske alle våre lesere en fortsatt god sommer.

Den engelske forfatteren Salman Rushdie ble nylig adlet, og dette har ført til endel reaksjoner som det vil være nyttig å merke seg.

La oss dog først rekapitulere litt om Rushdie-saken fra 1989. Etter at Rushdies bok "Sataniske vers" ble publisert erklærte Irans leder ayatholla Khomeiny at boken var blasfemisk og at Rushdie måtte henrettes. (Rushdie, som var engelsk statsborger født i India, hadde i denne boken skrevet noen scener som kunne oppfattes som en latterliggjøring av Muhammed.) Over hele Vesten ble bokhandler som solgte boken utsatt for bombeattentater, forleggere og oversettere ble utsatt for attentater, noen ble også drept.

Innflyttede muslimer i demonstrasjonstog i Vestens storbyer krevde Sataniske vers forbudt og Rushdie henrettet. Blant Vestens intellektuelle var det overraskende få som støttet Rushdie.

Rushdie-saken gikk altså ut på at en engelsk statsborger skrev en blasfemisk bok, og Irans regjering dømte ham til døden. Det eneste anstendige som Vestens ledere kunne ha gjort var å kreve at Iran trakk dommen tilbake, og hvis Iran ikke imøtekom dette, burde Vesten gå til krig mot Iran. Regjeringers eneste legitime oppgave er å beskytte sine innbyggeres rettigheter. Ytringsfrihet er en slik rettighet. Og når regjeringen i Iran dømmer og planlegger å henrette en engelsk (britisk) statsborger, så er dette grunn til krig. Men Vestens ledere var for svake og hadde for liten respekt for Vestens verdier og for stor respekt for barbariske «kulturer» til å gjøre det rette.

For noen dager siden ble Rushdie adlet, han er nå sir Salman Rushdie. Men dette førte som nevnt til en del reaksjoner.

Pakistans regjering hevder at den britiske regjering har brutt en viktig FN-resolusjon om ikke å fornærme eller krenke religionene med sin tildeling av Sir-tittelen til Salman Rushdie.

Den pakistanske ministeren Ejaz ul-Haq uttalte at a dette var en grovt krenkende handling overfor islam, og at man heretter burde kalle tiltale alle hunder med Sir. (Hunder er ifølge islam urene dyr.) Han sa også at denne tildelingen ville føre til flere terrorangrep mot Vesten, noe som reellt sett er en oppfording til terror.

Ekstreme britiske muslimer demonstrerte utenfor en moské i London mens de satte fyr på det britiske flagget. Gruppen nedkalte guds forbannelse over dronning Elisabeth og død over statsminister Tony Blair mens de ropte "Salman Rushdie is a devil. He should be attacked. We as Muslims should never forget how he insulted the Prophet ... We have a responsibility to hold the Queen accountable for standing with the people who insult Islam."

Innen den britiske regjeringen og i regjeringspartiet er delte meninger om saken. Utenriksminister Margaret Beckett uttrykte beklagelse hvis noen følte seg støtt, mens innenriksminister John Reid var klar i sin kommentar: Under et besøk i New York sa han at det ikke var noe å beklage, dette handlet om å beskytte ytringsfriheten.

I Norge har vi sett få reaksjoner, men de få vi har sett går imot tildelingen, og går derved imot ytringsfrihet og reellt sett for islam. Typisk er Aftenposten lederkommentar 24/6: "Rett før sin egen avgang har Tony Blair valgt å se bort fra diplomatisk hensiktsmessighet, ettersom han vet at dette skritt [å gjøre Rushdie til Sir Salman] er en belastning i forhold til mange muslimske land, og til muslimsk opinion, som om Irak-krigen ikke hadde belastet ham nok fra før."

Dessverre ser vi igjen at Vesten er unnvikende og ettergivende overfor militant islam, og at de som er ettergivende ikke har lært noe av det store antall angrep som militante muslimer har utført mot Vesten siden 1979.

Denne ettergivenheten minner sterkt om den ettergivenhet som Vesten viste overfor Nazi-Tyskland på 30-tallet. Da endte det med en storkrig som kostet 50 millioner menneskeliv, men det var Vesten som gikk seirende ut av denne krigen. Hva resultatet av ettergivenheten denne gangen vil føre til er ikke lett å si, men det er to viktige forskjeller mellom da og nå: islam er sterkere enn nazismen, og Vesten er i dag langt svakere enn på 30-tallet. Hvis Vesten ikke snart tar rev i seilene ser det meget mørkt ut.

I de siste har flere barnehaver blitt stengt, og det samme har skjedd med flere veitunneler. Grunnen er at bygninger i barnehaver har rast sammen, og noe tilsvarende har skjedd med tunneler; betong har falt ned fra taket og har kunnet være svært farlige for trafikken. Heldigvis er ingen blitt skadet i disse ulykkene.

Men enkelte har hevdet at det er de private virksomhetene som har bygget tunnelene og barnehavene som er å klandre; de har levert for dårlig kvalitet, påståes det. Tilsvarende skjer med en rekke tjenester hvor det offentlige benytter private leverandører, f.eks innen eldreomsorgen; der er det flere ganger avslørt at private tilbydere leverer tjenester av dårlig kvalitet.

At de har levert dårlig kvalitet er det ingen tvil om, men hvem er det som skal klandres for dette?

La oss før vi går videre på akkurat dette se på noen andre typer produkter/tjenester som er levert av private: tenk deg at du skal kjøpe deg en ny bil. Da kan du f.eks. kjøpe en BMW eller en Toyota eller en brukt Trabant. I alle tilfeller er det du som velger, og de velger den kvaliteten du vil ha. Velger du en BMW får du topp kvalitet, velger du Toyota får du en god kvalitet, men velger du en brukt Trabant vil du få et kjøretøy av svært dårlig kvalitet. Men i disse tilfellene er det du som velger, og du velger det som totalt sett er best for deg, og dette avhenger av hvor god økonomi du har - kvalitet koster - og hva du skal bruke bilen til; en BMW duger til alt, men en Trabant er det nok ikke lurt å benytte på langturer langt unna steder hvor alternativ transport er umulig.

Dette poenget som vi over har brukt biler for å illustrere gjelder for alle områder: klær (Armani, Gant, Batistini), restaurantbesøk (Bagatelle eller McDonalds), whisky (Glenfiddich eller Upper Ten), datautstyr (Mac eller PC/Windows), osv.

Poenget er at det er etterspørrer, dvs. den som betaler, som ved sitt valg av produkt/tjeneste bestemmer kvaliteten på det han kjøper.

La oss nå gå tilbake til eksemplene vi innledet med. Hvem er det som er etterspørrer i forbindelse med bygging av barnehaver? Hvem er det som er etterspørrer i forbindelse med bygging av veitunneler? Hvem er det som er etterspørrer i forbindelse med eldreomsorg?

Jo, i alle tilfellene er det ikke de som mottar tjenestene, i alle tilfellene er det det offentlige.

Og det er her årsaken til problemene er. Det offentlige som etterspørrer er ikke primær opptatt av kvalitet, det offentlige er i disse tilfellene primært opptatt av å fremskaffe tall som sittende politikerne kan benytte som argumenter i den neste valgkampen: "Under vår periode har vi bygget et stort antall barnehaveplasser". "Under vår periode har vi bygget mange nye kilometer med tunneler". "Under vår periode har vi fått mange flere sykehjemsplasser".

Men når etterspørrer primært er opptatt av slikt, og ikke av kvalitet, betyr dette at kvaliteten blir sekundær. Det er derfor disse tingene skjer, det er derfor bygninger i barnehaver er av så dårlig kvalitet at de faller sammen, det er derfor tunneler er av så dårlig kvalitet at taket raser ned, og det er derfor eldreomsorgen i for mange tilfeller behandler de gamle svært dårlig.

Løsningen på dette er at alt det som det offentlige nå etterspørrer på disse områdene overlates til private. Da vil hver enkelt kunne prioritere slik vedkommende selv finner riktig, og da vil for de aller fleste kvaliteten komme i fremste rekke. Derfor vil vi i et slikt regime langt sjeldnere oppleve de farlige og tragiske tingene som i har opplevet i det siste innenfor disse områdene.

I disse dager sendes et nytt nummer av tidsskriftet LIBERAL ut til medlemmer og abonnenter som er ajour med kontingenten.

Dette nummeret inneholder en artikkel om John Stuart Mill, som feilaktig regnes som en av de store liberale tenkere. Artikkelen, som er skrevet av Knut Mønnesland, fastslår at Mill ikke satte individets frihet særlig høyt.

Bladet inneholder også en artikkel om situasjonen i Tyrkia, skrevet av Per-Anton Rønning, og en artikkel med den tydelige tittelen ”Palestinabløffen” av Geir Levi Nilsen. I tillegg til dette vi man finne en artikkel om de klare rasistiske elementene i Immanuel Kants tenkning, og refleksjoner om flere ulike temaer: kritikk av høyresiden, familien, filmen ”300”, skattepolitikk, klimahysteriet, barnearbeid, og om SVs hurtigløp bort fra egne valgløfter. Disse refleksjonene er skrevet av bl.a. Onar Åm, Per-Anton Rønning, Geir Levi Nilsen, og Vegard Martinsen.

Dette nummer kan kjøpes ved å betale kr 35 til DLF, Postboks 510 Sentrum, 0105 Oslo, konto 1645 03 43866. Tidligere numre av LIBERAL kan også kjøpes, dog ikke første årgang, som er utsolgt.

Frihet betyr at hvert individ har rett til å benytte det vedkommende eier slik han selv finner er riktig, så lenge det er fredelig. Dette inkluderer retten til å bruke det man tjener uten at staten som i dag tar deler av det i skatter og avgifter, og retten til å bruke sine eiendommer uten å være underlagt offentlige reguleringer, konsesjonsordninger, osv. Det inkluderer også retten til å bestemme over sin egen kropp.

I Norge i dag er friheten ganske liten, og en rekke forslag de siste ukene tyder på at den skal reduseres ytterligere. I det siste har vi sett følgende forslag som alle innebærer en yterligere reduksjon i friheten:

*Tax-free-salget skal fjernes (dette var førstesideoppslaget i en tabloidavis i dag)
*Sjokoladeavgiften (ja, det finnes en slik) skal fjernes, men muligens erstattes av en høyere sukkeravgift, som kompenserer for dette. (Dette var en hovedsak i NRK-nyhetene i går morges)
*Private spilleautomater skal forbys og erstattes av statlige spilleautomater, de såkalte Giskomater (oppkalt etter initiativtageren, kulturminisiter Trond Giske)
*Kjøp av sex skal bli forbudt.

Men det som er interessant her er at ingen av de som slipper til i den allmenne debatt har kommet med prinsipielle innvendinger mot dette. Her skjer det store reduksjoner i frihet, riktignok kun på noen få områder, men ingen av de som slipper til i den allmenne debatt og som sier at det er tilhengere av frihet har, så vidt vi har kunnet se, protestert. Ingen fra Høyre. Ingen fra FrP. Ingen fra Civita. Ingen av de nærmest utallige som har fått ordet i avisdebatten om begrepet ”liberal” – nesten alle disse ønsket å sette merkelappen ”liberal” på seg selv, men å si at de er motstandere av forbud mot sukkeravgift, at de er motstandere av forbud mot spilleautomater, at de er motstandere av forbud mot taxfreesalg, at de er motstandere av forbud mot sexkjøp, det har ingen av dem gjort.

(Ang sexkjøp - her har heller ikke feministene protesteret. Feministene sto i abortstriden beundringsverdig fast på kvinnens rett til å bestemme over egen kropp, men i denne saken ser de ut til å innta motsatt standpunkt, i denne saken ser de ut til å være motstandere av kvinnens rett til å bestemme over egen kropp.)

Denne totale mangel på et prinsipielt forsvar for individets frihet er meget foruroligende. Den generelle trenden i dag går i sterkt negativ retning, og det er ingen av de som slipper til i den allmenn debatt som protesterer. Denne utviklingen fører til at friheten i fremtiden blir enda mindre, og siden frihet hører intimt sammen med ansvar, sivilisasjon og velstand, så er dette meget foruroligende.

Kan et hotell nekte å innlosjere visse typer besøkende? Et hotell i Oslo har åpenbart ment dette, og vi siterer fra oppslaget om saken i Nettavisen:

”Likestillings- og diskrimineringsombudet har nå bedt hotellet forklare praksisen sin, etter at en sint, kvinnelig gjest klaget fordi hun ble nektet rom på hotellet. Gjesten mener hun ble diskriminert av hotellet på grunn av sin etniske bakgrunn.

Hotellet avviser at etniske forhold var årsaken, men svarbrevet fra hotellet røper at de ikke har særlig høye tanker om hotellgjester fra Oslo og omegn. Hotellet mener de som kommer og ber om rom uten reservasjon er prostituerte, horekunder, narkotikaselgere, bedragere eller bråkmakere. [Dette er altså avisens sammendrag av et punkt i brevet].”

Etter påpakning fra myndighetene - Likestillings- og diskrimineringsombudet – gjorde hotellet tilbaketog: Direktøren uttaler følgende: ”- Vi har beklaget overfor den kvinnelige gjesten, og praksisen som er utøvet her. Hotellet har i perioder vært plaget med de omtalte tingene, og de ansatte har nok sikkert hatt en utfordring, sier [direktøren].

Han varsler nå full gjennomgang av rutinene, og sier at gjester som ikke har reservert, er velkomne som gjester ved hotellet.”(Sitat slutt fra Nettavisen.)

Før vi bringer vår kommentar vil vi nevne at debattinnleggene som etterfulgte dette nyhetsoppslaget på Nettavisen innholdt slike holdninger som at ”dersom hotellet ikke tillater alle å bo der så bør det miste konsesjonen”.

Vi vil si til dette at hotellet burde ha en selvsagt rett til å ta inn hvem de måtte ønske, og å avvise den de måtte ønske. Dersom hotellet vil ha en bestemt type gjester så bør det ha all rett til å kun ta inn disse, og å avvise alle andre.

De er dette som er frihet: frihet er retten til å gjøre hva man vil med det man eier (så lenge det er fredelig). Dersom et hotell kun vil ha avholdsfolk, eller kun frimurere, eller kun barnløse, eller kun rødhårede, eller kun velkledde, eller kun kristne, så har de all rett til dette. Og det følger av dette at hoteller da har all rett til å avvise de de måtte ønske, f.eks. personer de tror er ”prostituerte, horekunder, narkotikaselgere, bedragere eller bråkmakere”. Dette er det som ville gjelde i et fritt system.

I dagens system er det annerledes: da må et hotell ta inn hvem det måtte være, og prøver det å holde ute kunder de helst ikke vil ha på hotellet vil det få påpakning fra myndighetene, og dersom de ikek lystrer vil de kanskje "miste konsesjonen". På et vis forstår vi at direktøren ga etter med en gang kritikken kom, men vi ville ha foretrukket at han hadde sagt noe sånt som at ”Vi vil gi våre kunder et noe eksklusivt miljø, og da er det slik at ikke alle som kommer til oss passer inn. Vi vil tjene penger, og da må vi tilby våre kunder kvalitet. Dette inkluderer et spesielt miljø i alle hotellets lokaler. Dersom noen ønsker rom, men ikke passer inn, er vi behjelpelige med å henvise disse til andre hoteller i område, og det er heldigvis mange slike.”

Dessverre er det kulturelle klima i Norge i dag så dårlig at det er umulig å høre noe slik fra en norsk bedriftsleder.

Det har de siste årene blitt snakket mye om at eldre arbeidstagere (55 pluss) er blitt skjøvet ut av arbeidsmarkedet; når de mister jobben i en bedrift som er i omstilling er det få eller ingen som vil ansette dem igjen, dette til tross for deres store erfaring, en erfaring som normalt skulle gjøre dem meget attraktive på arbeidsmarkedet. Dette har ført til stor arbeidsledighet blant eldre arbeidstagere.

Eldre arbeidstagere blir altså ikke ansatt så ofte som deres erfaring skulle tilsi. Hvorfor er det slik? Vi har i pressen i mange år sett svært mye omtale av denne saken, men forklaringen på hvorfor akkurat dette skjer har vi ikke sett i noe betydelig organ før vi leste lederen i siste utgave av Teknisk Ukeblad.

Vi siterer fra lederen: ”KUN ÉN AV 40 norske bedrifter vil ansette flere eldre. Det forstår jeg [lederskribent Tommy Rudihagen] godt!
…

HOVEDPROBLEMET er … kostnader som følger med eldre medarbeidere. Særlig ille er den fullstendig ulogiske AFP-ordningen [AFP står for avtalefestet pensjon, og betyr at folk som er 62 eller eldre kan gå over i redusert stilling mens de beholder mesteparten av lønnen]. I et arbeidsmarked med mangel på arbeidskraft gir den insentiver til at 62-åringer som ønsker det – og gjerne også de som ikke ønsker det – forlater arbeidslivet lenge før arbeidsevnen forsvinner. Får du tak i en 30-åring, hvorfor ansette en 58-åring som vil koste deg dyrt som AFP-pensjonist?

OBSERVANTE LEDERE og bedriftseiere har også oppdaget at bedriftens pensjonsordninger gjerne blir dyrere og dyrere jo nærmere pensjonsalderen medarbeiderne er. Den såkalte lineære opptjeningsmodellen, som ble innført for få år siden, er ikke reell – eldre medarbeidere er normalt de som drar bedriftens pensjonskostnader mest.” (Sitat slutt)

Grunnen til at bedrifter ikke vil ansette eldre arbeidstagere er altså at ordninger som AFP pålegger bedriftene å betale disse arbeidstagerne lønn selv om de ikke lenger arbeider for bedriften (dvs. at bedriften har utgifter forbundet med arbeidstageren selv om arbeidstageren ikke arbeider for disse pengene.) Mao. statlige pålegg innebærer at bedriftens utgifter ved slike arbeidstagere blir langt større enn de normalt skulle ha vært. Det er derfor bedrifter vegrer seg mot å ansette eldre arbeidstagere.

Dagens Seniorpolitikk består av to elementer: dels består den av oppfordringer til bedriftene om å ansette eldre arbeidstagere, og dels består den av økonomiske ordninger som innebærer at bedrifter som gjør dette pålegges store ekstrautgifter. Da er det ikke overraskende at oppfordringene om å ansette eldre arbeidstagere ikke blir fulgt.

La oss til slutt komme med en prinsipiell betraktning. I de aller fleste medier kan vi finne kritikk av konkrete ordninger: statlige pålegg skaper problemer på ett bestemt område. Men å ta skrittet fra alle disse konkrete enkelttilfellene til å si at det generelt er slik at statlige inngrep i økonomien fører til problemer, det er det meget få som er i stand til.

Vi i DLF mener at all statlige innblanding i menneskers fredelige omgang er skadelig og bør avvikles. Konkret i dette tilfellet: det bør ikke være noe statlig pålegg om pensjonsordninger. Den beste Seniorpolitikk er at alle statlige pålegg blir avviklet. Dette er forøvrig også den politikken som på sikt er best for alle.

”Stenger åtte barnehager i Oslo etter kollaps” var overskriften i Dagbladet, og artikkelen fortsatte slik: ”Etter at fundamentet til en brakke-barnehage på Bjerke kollapset i dag tidlig har kommunen besluttet å stenge åtte av 15 midlertidige barnehager i Oslo for kontroll.”

Etter at vi hørte om dette kom vi til å tenke på den gjennomregulerte økonomien i Sovjetunionen: Den fungerte slik at myndigheten fastsatte produksjonskvoter som bedriftene måtte oppfylle. Myndighetene bestemte hvor mange sko som skulle produseres, hvor mange traktorer, hvor mange brød, hvor mange biler, hvor mange jakker, hvor mange tonn gulrøtter, hvor mange tonn spiker, osv., bedriftene måtte oppfylle kvotene, og gjorde de det var alle fornøyde. Dvs. alle var fornøyde unntatt forbrukerne, fordi de varene som ble produsert var av dårlig kvailtet. Det var jo ingen konkurranse slik at kundene kunne velge mellom alternative produkter, og da fantes det ingen intenciver som kunne presse produsentene til å produsere kvalitetsvatrer. Det var jo ikke slik at produsentene fikk sine inntekter fordi varene deres solgte godt, de fikk sine inntekter uavhengiog av kvaliteten på det de solgte.

Vi kom som sagt til å tenke på dette etter at vi i går hørte at en av bygningene i en barnehave i Oslo hadde kollapset.

Åpenbart var konstruksjonen dårlig, og en beskrivelse av det som skjedde lyder som følger: ”[En far] har to fem år gamle tvillingdøtre i den midlertidige barnehagen på Bjerke. Han hørte i dag tidlig et brak og gikk for å se hva som hadde skjedd. Han ble møtt av en barnehage delt i to, akkurat der det vanligvis er et lekerom, forteller pappaen.

- Du kan jo tenke deg selv hva vi tenkte - heldigvis skjedde det på en fridag og ikke når det var barn der. Dette var ubehagelig … ”.

Dette var altså en midlertidig barnehage, åpenbart konstruert på en noe usikker måte. Og hvorfor har man en midlertidige og dårlig konstruerte barnehager? Jo, fordi myndighetene har lovet at alle barn skal få barnehageplass i løpet av året, og at de nå jobber febrilsk for å skaffe tilstrekkelig antall barnehageplasser. Og da skjer det samme som skjedde i Sovjet: det viktige er å oppfylle produksjonskvoter/antall, kvaliteten er åpenbart satt i annen rekke.

Vi er av den oppfatning at et stabilt privat marked vil fungere langt bedre enn det vi har i dag. I et slikt marked vil foreldrene rolig kunne velge mellom ulike barnehaver for sine barn, de vil kunne undersøke alt og velge den som best passer best for dem. Dette er i skarp kontrast med dagens nærmest hysteriske system hvor politikerne lover og lover, og hvor foreldrene står i kø og begjærlig griper den plassen de får, og siden alt er offentlig regner de vel med at alt er sikkert og trygt. At dette er feil viste det som skjedde i barnehaven på Bjerke sist søndag.

Vi er glade for at ingen ble skadet, og vi håper at de barn som må i barnehave får en trygge barnehave å være i. Men som sagt mener vi at de tryggeste barnehaver vi kan få får vi det offentlige er ute av barnehavebransjen, og at vi har et stabilt uregulert marked hvor foreldrene passer godt på og hvor alle som er involvert blir holdt ansvarligef or det de gjør. Alt dette er i motsetning til dagens system hvor det meste er overlatt til det offentlige.

Den første fasen av Irans direkte krig mot Vesten er nå i gang. Enkelte vil bli overrasket over dette fordi angrepene foreløpig kun består i at Iran sikrer seg områder hvor de tidligere ikke har hatt full kontroll. Dvs., første fase av Irans krig handler om å ta kontroll over de palestinske områdene og Libanon.

Det som ser ut som kun å være en borgerkrig i disse to territoriene er egentlig Iran-støttede styrker som tar over områdene. I Libanon har syriske-støttede krigere på oppdrag fra Iran drept flere prominente tilhengere av libanesisk selvstendighet (siste offer er Walid Eido), og på Gaza har ifølge VG "Hamas nå full kontroll over Gaza by". Hamas er Irans forlengede arm i de palestinske områdene, og nå har de altså satt Fatah ut av spill og tatt kontroll over Gaza.

Det som her skjedd er at Iran, som reellt sett for lenge siden erklærte krig mot Vesten, har tatt kontrollen over områder det trenger for å kunne rette målrettede angrep mot Vesten. Dette i motsetning til de siste år hvor de kun har støttet terrorangrep mot Vesten.

Det er ikke mange i Vesten som innser at det er slik. Svært mange av de som slipper til i media sier at årsaken til borgerkrigen er at Vesten brøt forbindelsene med palestinernes regjering etter Hamas´valgseier. De legger altså skylden for det som skjer på Vesten, og de ser overhode ikke at Iran står bak. I tråd med dette er deres forslag til løsning dialog, og enda mer økonomisk støtte. Dette er så virkelighetsfjernt at vi ikke vil si mer om det.

Det som burde skje er at Vesten begynner å forsvare seg med de midler som er nødvendige. Mao.: Vesten burde svare med alle nødvendige militære midler for å stanse Irans angrep, og for å avsette prestetyranniet i Iran. Dessverre tror vi at noe slikt ikke kommer til å skje. Vi tror at lederne i Vesten ikke vil innse hva som skjer, og at Iran vil bygge opp sin styrke og øke sine strategiske fordeler i mange måneder til før krigen kommer.

For krigen kommer. det er bare et spørsmål om når Vesten svarer på angrepene og oppbygningen fra Iran. Men jo før den kommer, jo svakere er Iran og jo mindre katastrofal vil krigen bli. Jo lenger Vesten venter, jo verre vil det bli for oss.

Når vil Vesten svare? Mye avhenger av USAs president, og i halvannet år til vil han hete George W. Bush. Ut i fra hans rulleblad er våre forventninger svært små. Han viste gode takter rett etter 911, og i de tidlige faser av krigen mot Saddams Irak, men han har etter dette nærmest klappet fullstendig sammen. Det aller verste er hans åpning av diplomatisk samkvem mellom USA og Iran.

Så vi tror at ingenting vil skje, dvs. vi tror at Iran nærmest uforstyrret vil fortsette å bygge seg opp inntil president Bush er ute av Det Hvite Hus. Hva som skjer da avhenger av hvem som etterfølger ham. Og dette får vi vite i januar 2009.

Er det problematisk at LO gir store beløp til Arbeiderpartiets valgkamp? Det kan se slik ut på en rekkeavisoppslag vi har sett de siste dagene, for eksempel på side 9 i dagens Aftenposten: "Varselklokkene bør ringe. … Politikerne må avklare LO-støtten”.

Politikk i et sosialdemokratisk samfunn går ut på at staten skal gi fordeler til noen, dels ved gratis eller subsidierte tilbud innen viktige områder som skole, helsetjenester, etc., dels ved at det settes betingelser ved frivillig samkvem mellom mennesker (for eksempel krav til lønn, arbeidstid, reduksjon av konkurranse fra andre tilbydere, o.l.), og dels ved at enkelte typer frivillig samhandling forbys.

Alle slike inngrep i økonomien gir (på kort sikt) fordeler til noen, og medfører dermed ulemper for andre.

Det burde være rimelig opplagt at mange av de som ønsker å oppnå slike fordeler gjerne vil støtte de partier som gir slike kortsiktige fordeler til dem. Derfor er mange mennesker medlemmer i partiene, derfor gir mange pengegaver til partiene, og derfor gir enkelte store bedrifter og organisasjoner betydelig økonomisk støttet til partiene.

Vi skal ikke gi noen karakteristikk av de som tror at det ovenfor i det store og hele ikke er en korrekt fremstilling, men mht de som har kommet med kritikk i avisene i det siste fordi Ap tar imot penger fra LO vil vi si at det er opplagt at LO ønsker at Ap skal gi LO og deres medlemmer fordeler, og at det er derfor LO gir støtte til Ap.

Og i dagens politisk system – velferdsstaten - kan det ikke være annerledes. At noen gir økonomisk (og annen) støtte til partier for å oppnå det de tror er fordeler for seg selv, er en integrert del av den samfunnsmodell som kalles velferdsstaten. Ja, dette har store likhetstrekk med korrupsjon, men man kaller ikke dette korrupsjon fordi det skjer helt åpent.

Er dette noe problem? Finnes et noen løsning? Vi vil si at problemet er at dersom det offentlig gir fordeler til noen, så medfører dette nødvendigvis ulemper for andre. Og det er alltid slik at ulempene er større enn fordelene. Denne samfunnsorganiseringen fører til at alle goder blir redusert; velstanden blir lavere enn den ellers ville ha vært, anstendige og moralske holdninger svekkes, kriminaliteten øker, osv.

Løsningen er et fullstendig skille mellom stat og økonomi. Løsningen er et samfunn hvor staten kun tar seg av primæroppgavene (beskyttelse av individers rettigheter med politi, rettsapparat og militært forsvar) og ellers overlater all produksjon og bytte/handel til private aktører i markedet. Dette systemet vil også være på lang sikt være til reell fordel for alle. Dessverre har denne modellen liten oppslutning, og derfor vil vi nok se mer av at ulike grupper støtter de partiene som gir dem kortsiktige fordeler, og vi vil få flere tilfeller av det spill for galleriet som diskusjonen om slik støtte representerer.

I de siste årene har det dessverre vært en rekke drukningsulykker i Norge. En del av disse har rammet barn, og de skyldes at barna ikke er gode nok til å svømme. I media har vi det siste årene også ofte lest om at en rekke svømmebassenger omkring i kommunene står tomme og at omfanget av svømmeundervisningen derfor er langt mindre enn det burde være.

Vi siterer fra en artikkel om dette i Aftenposten i dag: ”Svømmeferdigheter rett til bunns. Siden år 2000 har over 200 svømmebassenger blitt tørrlagte i Norge. Norges Svømmeforbund frykter flere drukningsulykker. …

Halvparten av landets 5.-klassinger kan ikke svømme 200 meter. Dette utgjør over 30 000 elever. … 11 prosent kan ikke svømme 25 meter. …

Bunnskrapte kommunekasser får skylden for de manglende svømmeferdighetene.... ”

Situasjonen er at det er kommunene som skal drive svømmeundervisningen (f.eks. via skolene), og at dette er noe som ikke prioriteres av kommunene fordi det ikke er lovpålagt; kommunen må prioritere sine midler, og når de har lite penger reduserer de naturlig nok på det som ikke er lovpålagt. Det er derfor mange svømmebassenger omkring står tomme, det er derfor svømmeundervisningen er redusert, og det er dette som er den grunnleggende årsaken til en del av de drukningsulykkene vi opplever.

Hva kan gjøres med dette?

La oss først si at ansvaret for å lære barn det de trenger for å kunne leve godt ligger på foreldrene. Å kunne svømme er en ikke uvesentlig del av dette. Foreldrene må gjerne bruke barnehaven eller skolen til dette, men ansvaret ligger hos foreldrene, ikke hos staten eller kommunen.

Dette innebærer at foreldrene bør velge enten selv å lære sine barn å svømme, eller de bør velge å sende sine barn til en barnehave/skole hvor svømmeundervisning inngår.

Men slik er det ikke i dag. I praksis fungerer dagens ordning slik at foreldrene sender sine barn til den barnehave eller skole de får tildelt plass på, og om denne gir svømmeundervisning eller ikke, det avhenger av kommunens økonomi. Mao., foreldrene har liten eller ingen mulighet til å påvirke barnehaven/skolen til å gi svømmeundervisning.

Dersom man hadde et system hvor foreldrene reelt sett kunne velge mellom ulike tilbud, ville de fleste velge et tilbud som inkluderte svømmeundervisning.

Så det som må til for å kunne gi et tilbud om svømmeundervisning er at foreldrene har reelle valg mht hvilken barnehave/skole de vil sende sine barn til. Dette innebærer at de betaler for tilbudet direkte til tilbyder og ikke via skatteseddelen. Mao. det som kan gi det tilbudet innen svømmeundervisning vi bør ha er et system hvor det offentlige hverken driver eller finansierer skoler/barnehaver.

(De som er tilhengere av dagens ordning vil muligens si at problemet kan løses med økede overføringer til kommunenes svømmeundervisning, men slike løsninger er i beste fall meget kortvarige. Kommunene er slik stilt at de lovpålagte utgiftene i årene fremover stadig vil øke, og da vil alle ikke-lovpålagte tilbud bli satt i andre rekke. Og etter hvert vil også lovpålagte tilbud bli nedprioritert.)

Kun en full privatisering av skoler, barnehaver og svømmeundervisning kan sørge for at vi får et tilbud som dekker det som er det reelle behovet.

Enda en gang har Barnevernet foretatt en feilvurdering, denne gang endte den med at en 13 år gammel gutt ble drept med kniv av sin egen far.

Faren har tidligere brukt vold overfor sønnen, men allikevel ble sønnen, som bodde på et resurssenter, sendt på besøk til faren. De i Barnevernet som var involvert i denne saken var klar over at faren var voldelig, men som VG skriver: ” … de regnet med at den unge gutten kunne stikke av hvis pappaen ble voldelig igjen.”

Vi har i det siste observert svært mange saker hvor Barnevernet har foretatt kolossale feilvurderinger, og mange av disse har ført til tragiske utfall: det virker som om Barnevernet tar barn fra foreldre når barna helst vil være hos foreldrene, og at de som i dette tilfellet sender barn til foreldrene når barna absolutt ikke burde være i nærheten av foreldrene. I dette tilfellet var det kjent at faren var voldelig, og da er det vår oppfatning at gutten ikke burde blitt sendt på besøk til faren. Å si at ”de regnet med at gutten kunne stikke av hvis faren ble voldelig” er en kolossal feilvurdering som burde få konsekvenser for de ansvarlige.

Vi må tilstå at vi ikke har fulgt de siste års barnevernsaker så godt som vi kanskje burde, men vi har et sterkt og bestemt inntrykk av at det er noe alvorlig galt med Barnevernet. Vi leser i avisene og ser på TV stadig oftere at det er problemer med barn, og at Barnevernet fatter og iverksetter beslutninger som er skadelige både for de involverte familier og spesielt for barna. Nå skriver pressen ikke om de saker hvor Barnevernets inngripen er nødvendig og riktig og fører til gode resultater, så vi vet ikke hvordan andelen av gode resultater står i forhold til de tragiske resultater, slik som vi for eksempel ser i denne konkrete saken, men vi mener at Barnevernet må gjennomgåes nøye, og at man må renske opp i de problemer som finnes.

Vi har en sterk mistanke om at Barnevernet bygger på ideologier som står fjernt fra det som er rett og riktig, og vi mener altså at Barnevernet må gjennomgås, at det må ryddes opp, og at Barnevernet i langt større grad enn i dag må ta hensyn til barna og deres familier.

Den som forsøkte å se nyheter på TV i morges fant ut at det var en sending på TV2, men ingen sending på NRK. TV2 har morgensendinger inkludert nyheter hver dag, mens NRK kun har morgensendinger i perioder.

Hvorfor er det slik? NRK har store ressurser, og man skulle tro at de hadde personell nok til å sende en nyhetssending om morgenen, men slik er det altså ikke.

Årsaken til at det er slik har å gjøre med hvordan de to kanalene er finansiert. NRK finanseieres med et rammebeløp (i hovedsak lisensinnbetalinger), og bruker av dette for å lage programmer, noe som innebærer at hvert program er en utgift. Dette innebærer at de sparer penger ved ikke å lage programmer.

TV2 derimot er finansiert av reklame, og dette betyr at jo flere programmer de lager, jo mer tjener de. Det er også slik at jo flere seere et program har, jo flere vil ventelig se reklamen forbundet med programmet, og derfor vil inntekten øke.

Så når det reelt sett offentlige NRK lager programmer så er hvert program en utgift, når det kommersielle TV2 lager programmer, så representerer hvert program en inntekt.

Her er vi ved et viktig punkt om forskjellen på offentlige og private tilbud. De offentlige tilbud (for eksempel innen helse, innen skole) finansieres ved overføringer fra staten, og hver ting de gjør representerer en utgift. De kan altså spare ved ikke å gjøre det de skal gjøre. Det private tilbud finansieres ved at hver enkelt kjøper det han ønsker og betaler for det fra den leverandøren han ønsker. Hver transaksjon utgjør da en inntekt for selgeren og hans firma. Selgeren vil derfor anstrenge seg for å selge, og for å selge et godt produkt. Vi ser dette tydeligst i de bransjer som er friest, dvs. minst regulert av det offentlige, dvs. innen data og annen forbrukerelektronikk. Fremgangen som har skjedd de siste årene på disse områdene er enorm.

Vi mener at dette er forklaringen på at det går så godt i de uregulerte bransjene, og at det går så dårlig i de regulerte/offentlige bransjene. DLF mener altså at alt bør være privat (unntatt politi, forsvar og domstoler), og at en full privatisering innen helse, innen skole, innen pensjonsordninger, innen bygging og vedlikehold av veier, osv. vil føre til at tilbudet innen disse områdene blir sterkt forbedret i forhold til i dag.

Poenget her er altså ikke at vi savner NRKs morgennyheter på TV, poenget er at måten noe er finansiert på har klare implikasjoner for omfanget og kvaliteten av tilbudet. Skal tilbudet bli best mulig, må det være privat, uregulert, og finansiert ved direkte betalinger (eller ved større utgifter via forsikringsordninger) fra bruker til tilbyder.

Det forløpig siste punkt i den lange listen med løftebrudd fra SVs side er at de nå går bort fra løftet om å utrydde fattigdommen. Vi siterer fra Aftenposten:

”I Soria Moria-erklæringen står det at regjeringen skal utrydde fattigdommen i Norge. Nå innrømmer finansminister Kristin Halvorsen (SV) at regjeringen ikke greier å nå målet.

Finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen innrømmer nå at fattigdomsmålet i Soria Moria-erklæringen er for ambisiøst.
- Vi når ikke Soria Moria-erklæringens mål om å utrydde fattigdommen, sier hun til Dagbladet.

Samtidig legger hun til at målet fremdeles bør stå der.
- Hva skulle vi ellers hatt som målsetting? Dette er det eneste moralsk riktige, vi må forsøke å utrydde fattigdommen, selv om vi ikke vil klare det i denne perioden, sier Halvorsen.” (Sitat slutt fra Aftenposten.)

La oss heller enn å fortsette å sitere fra Halvorsens uttalelser i Aftenposten si noe fornuftig om dette.

Det er i hovedsak tre måter å definere fattigdom på:
1) Man kan si at den er fattig som ikke har noe sted å bo og som ikke kan spise seg mett.
2) Man kan si at den er fattig som tjener mindre enn en viss prosent av median-inntekten.
3) Man kan si at den er fattig som har mat og bolig, men som ikke har råd til å holde en avis, som ikke har råd til å gå ut en gang i blant, som ikke har råd til gaver til venner og slektninger til jul og til fødselsdager, etc.

Etter definisjon 1) har vi ingen fattigdom i Norge, og det er bra. Alle i Norge har bolig og alle kan spise seg mette.

Definisjon 2) er fullstendig uholdbar. Den sier at fattigdom kan være forenlig med en høy levestandard, og at fattigdom er uunngåelig i et samfunn hvor folk har ulike inntekter. Skal man fjerne fattigdommen etter denne definisjonen er den eneste mulighet at alle tjener det samme. Hvis alle tjener det samme vil ingen være fattig etter denne definisjonen, men alle vil være fattige etter definisjon 1), dvs. vi vil ikke ha noen fattigdom, men alle vil sulte – dette fordi med en statlig gjennomført likelønn for alle (som er den eneste måten å sørge for at ingen tjener mindre enn en viss prosent av medianen) vil til slutt ingen jobbe, ingen ting vil da bli produsert, og folk vil sulte.

Så det er nok definisjon 3) finansministeren tenker på når hun sier at ”vi vil ikke klare å utrydde fattigdommen”.

Måten hun og regjeringen hadde tenkt å gjøre dette på var antagelig en måte som ikke kan fungere, hun hadde antagelig tenkt å overføre penger til de som har dårlig råd.

Men slike overføringer er det umulig å gjennomføre – det er vanskelig å finne hvem som skal motta dem, det er vanskelig å etablere kontrollordninger, det vil koste for mye, overføringer fører til at enkelte forlater jobber for heller å motta overføringer, det fører til øket arbeidsløshet, det fører til et vell av sosiale problemer, osv.

Hva er det så som kan utrydde fattigdommen? La oss heller si det slik: det er ille at folk har dårlig råd, og det bør føres en politikk som er slik at folk kan få god råd. Men den eneste politikken som kan føre til dette er fjerning av hindringer for arbeid. Det eneste som kan redusere antall fattige er at de lett kan komme inn på arbeidsmarkedet, og at det ikke finnes ordninger som holder dem utenfor arbeidslivet.

Mao. vi må ha et fleksibelt arbeidsliv, et arbeidsliv hvor lønns- og arbeidsbetingelser er fleksible. Da vil flest mulig komme i arbeid. Dessuten bør statlige støtteordninger gradvis reduseres slik at trygdemottagere ikke holdes igjen i en passiviserende trygdemottagertilværelse. Men denne politikkene er stikk i strid med den politikken de rød-grønne går inn for, og derfor vil de rød-grønne ikke kunne ”utrydde fattigdommen”, uansett hvor mye de forsøker.

Det eneste som kan føre til at fattigdommen stadig reduseres er en stadig økende individuell frihet, noe som innebærer et fritt næringsliv og et fritt arbeidsmarked. I et slik system vil antallet fattige bli stadig mindre.

Men i dagens system, et system hvor det er innpå 800 000 i arbeidsfør alder som lever på trygd, og hvor antall trygdede blir stadig større, vil vi ikke bli overrasket dersom fattigdommen blir stadig større.

Venstresiden er motstandere av den private eiendomsrett og av at individer handler frivillig med det de eier, og derfor er de motstandere av et fritt næringsliv.

Heller enn at bedrifter eies av private og at eierne disponerer virksomhetene slik de finner best, forsøker de venstreorienterte dels å sørge for at flest mulig virksomheter drives av det offentlige, og dels å vedta lover som begrenser valgmulighetene for eierne av private bedrifter. De vedtar lover som innebærer at det offentlige skal ta mye av de pengene som bedriften skaper, og lover som innebærer at bedriften ikke skal styres fullt ut av eieren og de han velger, men av folkevalgte representanter, eller at styrene skal settes sammen på en måte som staten ønsker. De venstreorienterte har hevdet at bedriftene selv opererer på basis av ”snevre bedriftsøkonomiske hensyn”, noe de forstår som noe negativt, og at man heller må ha ”samfunnsmessig styring og kontroll”, noe som er synonymt med at beslutningene fattes av politikere eller folkevalgte.

Vi har tydelig sett denne utviklingen i Norge; noe av det første som kom var at staten påbød enkelte bedrifter å ta med fagforeningsrepresentanter i styrene, og det foreløpig siste er at staten har bestemt at det skal være en viss kjønnsfordeling i enkelte private bedrifters (AS-er) styrer.

Mens en eier vil velge personer som er dyktige til å lede bedrifter til å sitte i styrene, vil de som kommer med i styrer pga statlige pålegg ofte være personer som kun behersker det politiske spillet. Det er ingen ting ved de folkevalgte som tyder på at de er gode til å lede bedrifter, og derfor er det ingen ting som tyder på at bedrifter som har politikere i styrene vil fungere bedre enn bedrifter som er rent private.

Hvordan ”samfunnsmessig styring og kontroll” fungerer i praksis har vi fått et eksempel på i den såkalte vannverkssaken. I går ble granskningsrapporten lagt frem, og den viser at det har foregått uregelmessigheter siden 1978, at innpå 70 millioner kroner er forsvunnet, og at de innpå 30 kommunale toppolitikere som har sittet i vannverkets styre i denne perioden ikke har hatt den fjerneste anelse om at noe var galt.

Vi siterer fra Aftenpostens omtale av saken:

”[Gransknings]rapporten går … knallhardt ut mot styrenes mangelfulle økonomistyring og oppfølging av vannverkssjefen gjennom årene. Granskerne gir en klar anbefaling om at ordførerne ikke bør sitte i styrene, slik tradisjonen har vært på Romerike”.

Artikkelen sier også at ”Dagens styre vurderer i disse dager å reise erstatningssak mot tidligere styremedlemmer, og vil finne betydelig ammunisjon til slike søksmål i rapporten”.

Politikere lever av, for og med alle former for ansvarsløshet og ansvarsfraskrivelse, så vi vil tippe at ingen av de innpå 30 styremedlemmene må betale noen erstatning til de som har kjøpt vann av dette vannverket, men dette er ikke noe hovedpoeng i denne kommentaren. (Og poenget er heller ikke at disse styrerepresentantene er korrupte; de som drev vannverket i denne perioden har åpenbart vært gjennomkorrupte, men vi vil tro at de fleste av disse 30 styremedlemmene bare har vært udugelige).

Vårt hovedpoeng er at det er lite eller ingenting son tyder på at bedrifter styres bedre når de eies av de offentlige eller når det sitte folkevalgte representanter i styrene. Granskningsrapporten bekrefter dette fullt ut.

Det er i dag 40 år siden seksdagerskrigen brøt ut. Israel hadde siden etableringen i 1948 gjentatte ganger blitt angrepet av sine arabiske/muslimske naboer; naboer som ønsket at Israel skulle opphøre å eksistere. Israel hadde vunnet alle disse krigene. Men den spektakulære seieren som Israel oppnådde i krigen som begynte 5. juni 1967 hadde verden aldri sett maken til.

Israel kriget mot Jordan, Egypt, Syria, land som hadde langt flere soldater og langt mer materiell enn Israel – Egypt hadde for eksempel fem ganger så mange soldater og ti ganger så mange stridsvogner som Israel – og hadde etter seks dager nedkjempet disse tre landene og okkupert bla. Vestbredden, Gaza og hele Sinai.

Krigen endte altså med en suveren serier til Israel. Men tjente Israel på dette? Vi vet jo at Vestbredden/Gaza har vært utgangpunkt for et kolossalt antall terrorangrep på Israel.

Det har vist seg at det i vår tid er noe enklere å vinne en krig enn å vinne en fred. I 1967 vant Israel krigen, men den såkalte fredsperioden etterpå har ikke vært preget av fred, den har vært preget av nærmest kontinuerlig terror (mer presist: frem til slutten av 80-tallet var det relativt rolig i de okkuperte områdene, og de opplevde en 20-årsperiode med jevn økonomisk fremgang og stadig stigende levestandard; denne perioden endte på slutten av 80-tallet; da begynte terrorangrepene mot Israel, noe som skyldtes at da hadde islam vokst seg så sterk at de kreftene som ønsket å fjerne Israel igjen så seg i stand til å ta opp igjen angrepene.)

Det som er problemet her er at Israel da visste hvordan de skulle vinne krigen, men de visst ikke hvordan de skulle vinne freden.
Vi skal ikke si så mye konkret om dette her, annet enn å si at da islam fikk vokse seg sterk ville dette nødvendigvis føre til at angrepene på omverdenen vil vokse i intensitet og omfang. Lederne i Israel og de andre land i i Vesten har aldri forstått at dette er årsaken, og derfor blir Vesten inkludert Israel utsatt for stadig nye angrep. Vestens ledere klarer ikke å gjøre det som må til for å slå angrepene tilbake.

Vårt syn er altså at Vesten i hovedsak gjorde det på rett måte da de i 1945 og i årene etter nedkjempet nazismen. Det de allierte gjorde overfor Tyskland og tyskerne i denne perioden var den rette måten å avslutte en krig på – og vi ser jo resultatet: nazismen var etter 1945 død.

Dessverre er ingen større kriger hvor Vesten har vært involvert etter 1945 blitt avsluttet på samme måte, og derfor er resultatene lite oppløftende: Nord-Korea er fortsatt kommunistisk, 50 år etter Koreakrigen; i Vietnam vant kommunistsiden; Israel er stadig utsatt for angrep og det kommer stadig mindre kriger i området, sist i Libanon i fjor sommer; Irak er preget av den 1300 år gamle borgerkrigen mellom sunni og shia, USA nedkjempet lett Saddams Irak, men det demokratiet de dessverre innførte etterpå er i stor grad preget av kamper mellom sunnier og shiaer og av USAs ikke spesielt vellykkede forsøk på å stanse dette.

Så med seksdagerskrigen som et typisk eksempel kan vi si at Vesten klarer å vinne kriger, men vi klarer ikke å vinne fredsperiodene som kommer etterpå. Hvorfor? Fordi de ikke forstår at det er ideer, fundamentale filosofisk ideer som styrer historien, det er fundamentale ideer akseptert av befolkninger som bestemmer de alt fra respektive landenes kultur, velstandsnivå og politikk. Fordi det er slik er det kanskje slik at dagens problemer er større etter en krig enn før.

Alle klager på helsevesenet, og alle de store partiene lover før hvert valg at de skal løse problemene, og allikevel blir det stadig verre - eller?

De som ikke har vært i nær kontakt med helsevesenet vet lite om hvordan det fungerer, og det er relativt sjelden at de som rammes av det forteller hva de har opplevd. Men forleden sto det et langt leserbrev i Aftenposten hvor en pårørende fortalte om det hans ektefelle, en tidligere sykepleier, var blitt utsatt for:

Ingressen i innlegget var slik: ”Det er ikke penger, utstyr og personell som er de største problemene i norsk helsevesen, men mangel på ansvarsfølelse for de mennesker hvis liv de har i sine hender”. Og tittelen var ”Ingen spøk å være syk i Norge”

I selve innlegget leser vi blant annet: ”[Min hustru] var svært sliten med sterke smerter i siden og med en urin som tidvis var høyrød av blod. [Vi ser det som nødvendig å ta med detaljene om plagene fordi dette illustrerer hvor uansvarlig det var å la pasienten vente så lenge som hun ble tvunget til.] Fordi dette tydeligvis ble oppfattet å være alvorlig, bar det til legen … i desember. Og legen reagerte med å rekvirere cystoskopi, en slags kameraobservering, av urinblæren. Samtidig opplyste han at det var funn av mikroskopisk blod i urinen hele to år tilbake.

Så gikk det fire nye uker med usikkerhet. Cystoskopi av blæren ble utført den 9. januar. Men det viste seg heldigvis at den var helt i orden. Det ble da bestemt at først skulle galleblæren ut, deretter fikk man se. "Men hva med blodet i urinen?"
"Ingenting i veien med den, den er helt klar", lød svaret. Og dermed ble det med det. Tre nye uker gikk, så ble galleblæren fjernet. Etter atter tre uker, den 22. februar, ble det foretatt CT av nyreregionen, en type røntgen som skanner objektet i segmenter.

Den viste en tumor, ca. tre centimeter, i nyrebekkenet, med sannsynlig spredning til to lymfekjertler. Kreft i nyrebekkenet er en sjelden kreftform. Med spredning har den en lav overlevelsesstatistikk. Fem uker senere, 28. mars, ble nyre, tilhørende urinrør, del av blæren og 6 lymfekjertler fjernet.

Igjen gikk det nye tre uker. Denne gangen for å få vite resultatet av undersøkelsen av de fjernede lymfekjertler. I et legemøte på sykehuset 20. april fikk vi opplyst at det var spredning til to av kjertlene. Nå skulle de søke om videre behandling ved Radiumhospitalet. Med den eksplosive hastigheten de inntil da hadde demonstrert i sin behandling, antydet jeg at det kunne jo ta tid.

Nei, det skulle gå veldig fort nå. For å demonstrere hastigheten dikterte legen et brev (e-mail) til Radiumhospitalet mens vi satt der. En sann demonstrasjon av fart og effektivitet. "Dessuten utvikler jo ikke kreft seg så fort", fikk vi vite. Onsdag 2. mai ringte jeg til Radiumhospitalet for å høre om det var noe nytt?
Nei, de vedlagte røntgenbilder var til vurdering - og det ville ta litt lengre tid.
Men et par uker måtte da være nok til å vurdere et billedsett fra før operasjonen?
"Et par uker, vi fikk jo e-mailen først den 27!" Jeg tok da kontakt med pasientombudet for å finne ut om de kunne hjelpe meg. De igjen ringte til Radiumhospitalet 4. mai, og fikk beskjed om at nå kom vi "ganske snart" til å få et brev om forholdet.

Så her sitter vi, da, ni måneder etter at min kone først oppsøkte lege - såret, forbannet, frustrert og sorgfylt. Og vi undres på hvorfor et system, som i utgangspunktet ble etablert for å redde mennesker, benytter tiden som middel til å ta livet av dem.

* Vi undrer på hvorfor klare symptomer på alvorlig sykdom, fortalt dem av en erfaren sykepleier, blir oversett eller nedvurdert.
* Vi undrer på hvorfor utredningen snublet av gårde i månedsvis.
* Vi undrer på hvorfor det skal ta lengre tid å sende en e-mail mellom norske sykehus enn det tar å oppdage og behandle sykdommer i noen andre land.
Er det noen som kan tenke seg hvordan en pasient, med en dødelig kreft som stadig utvikler seg i kroppen, opplever dette?

Jeg er pensjonert rederinspektør. I mine siste aktive år drev jeg gamle skip. Dette var en stor utfordring, som ga meg en meningsfylt arbeidsdag. Å forlenge skipenes liv og senke deres driftsavbrudd, betydde meget for dem som var avhengig av dem. Det var en jobb full av frustrasjoner, men også med adskillige gleder. Problemer oppsto under alle himmelstrøk, men man måtte bare stå på til jobben var gjort. Natt eller dag, hverdag som helgedag. Vente- og overtid var fullstendig ukjente begreper.

Sto man ikke på, var det alltid andre som var villig til å overta. Det er med denne bakgrunnen jeg møter det norske helsevesen på sitt verste. Et sant mareritt, et vesen som svikter sine pasienter.

Det er ikke penger, utstyr og personell som er de største problemene, men mangel på ansvarsfølelse for de mennesker hvis liv de har i sine hender.” (Sitat slutt)

Vi er ikke overrasket over at et offentlig system som ikke er utsatt for konkurranse er blitt så ineffektivt og rent ut sagt hensynsløst overfor dem det er ment å hjelpe.

Skribenten sier på slutten av sitt innlegg at helsevesenet ikke sto på, og fra andre områder vet han at ”sto man ikke på, var det alltid andre som var villig til å overta”. Han sier at slik er det ikke i norsk helsevesen i dag, det står ikke andre klare til å overta, og dette er noe av forklaringen på at det går så tregt. Dette er intet annet enn et ønske om at det skal finne alternativer til de offentlige sykehusene.

Vi mener at fullt ut private tilbud er bedre enn offentlige tilbud. Når tilbud er fullt ut private blir driften effektivisert, kostnadene redusert til det som er nødvendig, og, kanskje viktigst, alle de involverte har ansvar for det de gjør. Et helsevesen organisert etter slike prinsipper, et fullt ut privat helsevesen, vil være langt bedre enn det offentlige monopolet vi har i dag.

Skribenten sier at det er holdningene som er problemet, ikke pengene. Men det politikerne i de store partine kan gjøre er kun å bevilge mer penger. Holdningene kommer av at helsevesenet er et offentlig monopol, og dette vil ikke politkerne gjøre noe med; alle de store partiene vil at vi skal ha et offentlig helsevesen som tar mesteparten av markedet.

DLF er annerldes enn de andre partiene. Vi vil at det ikke skal være noe offentlig helsevesen. Vi vil at helsevesenet fullt ut skal være privat.

I et privat helsevesen vil man i langt større grad enn i et offentlig helsevesen finne at de ansatte har stor ansvarsfølelse for de mennesker hvis liv de har i sine hender.

Dette innlegget ble sendt til Aftenposten i dag, og det er allerede blitt refusert:

Det ser ut til at hovedpoenget i idéhistorikeren Håvard Nilsens lange innlegg i Aftenposten 1/6 er en meget selektiv fremstilling av liberalismens historie: at han kobler denne til diktaturtilhengeren Hobbes og utelater både John Lockes teori om individers rettigheter og Adams Smiths ideer om frihandel, får være opp til ham og hans faglige integritet, men jeg synes det er viktigere å kommentere det han sier – eller ikke sier - om markedskreftene. Han vil ha en ”kamp mot markedskreftene”, han vil ha ”frihet fra markedstyranni”, men han sier ikke hva markedskreftene er.

Markedskreftene er summen av individers tilbud og etterspørsel. Ditt valg av utdannelse, av helsetjenester, ditt kjøp av bil, leilighet, MP3-spiller, PC, kinobilletter, dagligvarer, etc. er din etterspørsel. Ditt tilbud er det du produserer i den jobben du har. Summen av alt dette for alle individer utgjør markedskreftene.

Dersom vi skal avvikle disse må det bety at vi selv ikke foretar valg på noen av disse områdene, men at andre gjør det for oss. Det å fri seg fra markedskreftene betyr at for eksempel staten bestemmer hvilken utdannelse vi skal ta, hvordan vi skal bo, hva vi skal kjøpe, hva vi skal jobbe med - mao. å fri seg fra markedskreftene betyr at staten tvinger oss til å gjøre noe annet enn det vi selv ville ha valgt. Nilsen kaller dette frihet, men det finnes mer negative ord som er enda mer treffende beskrivelser enn dette, ”slaveri” er et av dem.

”At økonomisk liberalisme er en nødvendig forutseting for politisk liberalisme er en kaldkrigsmyte det er på tide å fri seg fra”, påstår Nilsen. Dette er nok noe som virkelige tyranner som Kim Jong Il, Fidel Castro og Hugo Chavez gjerne vil underskrive på.

av Vegard Martinsen, leder i Det Liberale Folkepartiet

DLFs leder Vegard Martinsen sendte 21/5 dette innlegget til Aftenposten i forbindelse med den pågåpende liberalisme-debatten:

De som følger med i norsk politikk ble nok noe overrasket da de 21/5 i Aftenposten leste Lars Fr. H. Svendsens påstand om at det ikke finnes noe liberalistisk parti i Norge. Det Liberale Folkepartiet er et konsekvent liberalistisk parti, og med denne rene liberalistiske profilen har det deltatt i de tre siste valg.

DLF er fullt ut tilhenger av at den enkelte skal ha all rett til å styre sitt eget liv, og at staten kun skal drive politi, rettsapparat og militært forsvar. Alt annet - skole, helsevesen pensjonsordninger, etc. - skal ifølge DLF drives av private. Som forutsetning for dette mener DLF at den enkelte skal ha full rett til å disponere sin inntekt, og skal kunne benytte sine penger slik han selv ønsker. Dette betyr at han skal kunne kjøpe tjenester innen skole, helse og pensjoner på et åpent marked.

Denne rene liberalismen står i skarp kontrast til dagens ordning som innebærer staten tar fra den enkelte opp til 70 % av det vedkommende tjener for så isteden å bruke pengene på de politikervalgte fellesløsningene. DLF mener at de store problemene innen dagens fellesløsinger, problemer som de store partiene i hver eneste valgkamp lover å løse, men aldri løser, kommer av at de er offentlige monopolløsninger, og at de mekanismer som sørger for at private tilbud utsatt for en konkurranse som stadig gjør tilbudene bedre, derved er satt ut av spill.

Svendsens artikkel var et innlegg i den skuffende debatten om hva det betyr å være liberal. Den som har lest innleggene kan ikke unngå å trekke den konklusjon at ifølge debattantene er "liberal" blitt et honnørord som alle forsøker å smykke seg med, og som nå et blitt så vagt og åpent at alle kan pynte seg med det, inkludert folk i både SV og FrP.

Bokmålsorboka definerer «liberal» som «frisinnet, fordomsfri; overbærende, tolerant» - og dette er en beskrivelse som i dag passer på ganske mange. Men Bokmålsordboka tar også med følgende: En som er liberal er «tilhenger av politisk, økonomisk liberalisme». Tidligere var disse to betydningene sammenfallende, men nå er det blitt et skille mellom dem, og da er det hensiktsmessig å benytte to forskjellige ord: En som er frisinnet og fordomsfri og som tar den politiske konsekvensen av dette er ikke bare liberal, han er også liberalist!

Når man er klar over dette skillet blir debatten mer interessant. Hvordan er den politiske liberalisme som liberalistene er tilhengere av? Jeg vi si at politisk liberalisme innebærer stor grad av individuell frihet. Og dette er noe vi ikke har i Norge i dag. Enhver som driver verdiskapning er bastet og bundet av et enormt antall lover, regler og forordninger, og ikke bare det, det er store restriksjoner på salg av alt fra medisiner til kosttilskudd, det er store avgifter på det meste av det vi kjøper, osv. Også mht livsutfoldelse er det store begrensinger: røykelov, vinmonopol, den strenge lovgivingen mht rusmidler. Og snart kommer vel forbud mot salg av sex og forbud mot oppsetting av spilleautomater.

Enhver avisleser vet at de store partiene er stort sett enige om den politikken som føres, de er alle motstandere av individuell frihet på disse områdene.

Svendsen er faktisk inne på samme poeng i et tidligere innlegg (8/5), hvor han avsluttet som følger: « ... hvis begrepet [liberal] forstås så bredt at så å si alle politiske partier kan hevde å være liberale, er det i realiteten tømt for mening. Eller det kan også bety at alle partier i øyeblikket har klumpet seg så tett sammen i et udifferensiert sentrum at det ikke er begrepet «liberal», men snarere partipolitikken som er blitt mer eller mindre meningsløs.»

Vi er enige i det Svendsen antyder her: den partipolitikken som drives av stortingspartiene er i stor grad meningsløs. Heldigvis finnes det da et parti for de som ikke ønsker å stemme på de partiene som alle vil ha høye skatter, statlige løsninger på alle områder, og et samfunn preget av en stadig redusert individuell frihet og en derav følgende stadig reduksjon av den enkeltes ansvar for eget liv. De som ikke vil ha dette, men vil ha individuell frihet og individuelt ansvar, kan stemme på det liberale og liberalistiske DLF.
.
.
.

Hva Aftenposten trykte, og noe av bakgrunnen for dette innlegget, kan man finne i tråden Liberal/liberalist på vårt debattforum.