Det kan se ut som om SV og Ap er ganske like. Politisk sett står de nær hverandre, men i utførelsen er det et hav mellom dem. En sak omtalt i avisene i dag viser klart denne forskjellen.

”Stoltenberg ga Bjørnøy kjeft” er overskriften over omtalen i Dagbladet, og artikkelen inneholder blant annet følgende:

”Statsminister Jens Stoltenberg skal ha satt miljøvernminister Helen Bjørnøy på plass etter at hun garanterte et norsk CO2-kutt på minst 20 prosent.

- Jeg kan garantere at regjeringen vil foreslå et CO2-mål som er minst like strengt som det EU-kommisjonen har foreslått. Vi skal ikke være dårligere enn EU, sa Bjørnøy (SV) til Aftenposten tidligere denne måneden.

Kommentaren hennes kom etter at EU-kommisjonen 10. januar foreslo for medlemslandene i unionen å vedta et CO2-kutt på 20 prosent i forhold til 1990-nivå i løpet av de neste 13 årene. Bjørnøy var åpen for å gå enda lenger, og sa hun syntes Naturvernforbundets krav om 30 prosent kutt hørtes ut som et godt utgangspunkt for en norsk debatt.

Men Jens Stoltenberg likte ikke Bjørnøys konkrete uttalelser, skriver Aftenposten. Ifølge avisens kilder skal regjeringssjefen i svært klare ordelag fortalt Bjørnøy at den slags forskuttering av regjeringens politikk vil han ikke ha noe av. Én kilde beskriver det som en uvanlig sterk reprimande, en annen som «på grensen til regelrett kjeft».

Stoltenberg uttalte mandag til Dagsavisen at han ikke vil tallfeste noe CO2-mål før regjeringen selv har vurdert saken i løpet av våren.”

Stoltenberg og andre Ap-folk forstår selvsagt at målet som EU har satt er totalt urealistisk, og er derfor vage i sin støtte til forslaget. SVere forstår ikke dette, og plumper uti med begge beina og tallfester løfter som enhver med fornuften i behold forstår er urealistiske. (Vi husker at Kristin Halvorsen i valgkampen i 2005 tallfestet sine løfter om barnehageplasser; også der var Ap mer forsiktige.)

Men lærer SVerne av dette? Tar de Stoltenbergs ”kjeft” til etterretning?

Dagbladets artikkel fortsetter slik: ”Men Bjørnøy gir seg ikke, og uttalte til NTB mandag at «det er riktig som statsministeren sier at vi ikke har konkludert om de konkrete tallene ennå, men jeg står fast ved uttalelsen om at vi ikke skal være mindre ambisiøse enn EU».”

Enhver kan tolke dette som han vil.

Vi vil bare oppsummere med følgende: Ap støtter kravene som følger av at de har godtatt påstandene om en menneskeskapt forsterket drivhuseffekt, men forstår at det er lite sannsynlig at man kan gjøre noe og gir i stor grad blaffen i gjennomføringen av de tiltak de sier at de støtter. SV derimot tror at tiltakene er nyttige og lar seg gjennomføre, og kommer med urealistiske løfter og tar ikke hintet fra Ap.

Aps folk er kyniske maktpolitikere, mens SVs folk er virkelighetsfjerne og kolossalt naive idealister. Det er utrolig at disse klarer å samarbeide i en regjering, men grunnen til at det går så godt som det er gått i de i de 15 månedene de har sittet i regjering er at SVerne er nærmest totalt selvoppofrende.

Det blir spennende å følge dette fremover.

La oss tenke oss følgende hypotetiske scenario: I arbeidslivet er det slik at enkelte ansatte som ikke er spesielt dyktige enten blir omplassert til andre oppgaver, går ned i lønn, eller får sparken. Så dukker det opp en organisasjon som skal motarbeide slikt: organisasjoner vil at ingen skal sies opp og at ingen skal gå ned i lønn pga udugelighet. Organisasjoner vil også at lønnen skal være den samme for alle, uansett innsatsvilje og dyktighet, men i praksis nøyer den seg med at lønn i stor grad kun skal fastsettes etter utdannelse og ansiennitet. Videre, organisasjonen ønsker at ingen skal sies opp pga udugelighet (bortsett fra i svært graverende tilfeller). Dersom en ansatt ikke fungerer så godt i jobben, så er det ifølge organisasjonen arbeidsgiverens oppgave å hjelpe vedkommende.

Denne organisasjonen får raskt svært mange medlemmer blant ansatte, og praktisk talt alle i samfunnet godtar de premisser og de verdier den bygger på.

Organisasjoner får så en ny sjef, en sjef av bulldozer-typen, og en av dennes venner blir headhuntet til en viktig stilling i organisasjonen. Så viser det seg at denne nyansatte ikke er spesielt dyktig i jobben; vedkommende glemmer avtaler, kommer for sent og uforberedt til møter, vedkommende klarer ikke å utføre mange av de oppgaver som er pålagt, osv.

Men organisasjonen er dannet på det prinsipp at lite dyktige folk ikke skal sies opp eller omplasseres. Hvordan håndterer organisasjoner og lederen denne situasjonen?

Vi kan tenke oss at lederen for eksempel begynner å gå bak ryggen på den nyansatte, dvs. at den nyansattes oppgaver overlates til andre. Den nyansatte vil etter hvert føle seg desavuert. Det kan også komme situasjoner hvor lederen flyr flint fordi den nyansatte ikke har gjort sin jobb spesielt godt, og derfor er begynt å gå lederen på nervene.

Den nyansatte går så ut i media og sier at hun er mobbet og trakassert av lederen. Lederen, som som sagt er av bulldozer-typen, innrømmer ingen feil, og saken blåser opp; siden organisasjonen er så stor får saken storpolitiske konsekvenser. Det settes ned en undersøkelseskommisjon som skal finne ut om lover eller noen av de regler som gjelder for arbeidslivet, er brutt.

Hovedproblemet er dog at alle slutter opp om det prinsipp som organisasjonen er bygget på – mindre dyktige folk skal ikke sies opp – og derfor er dette punktet praktisk talt ikke berørt i de tusenvis av presseoppslag om saken.

Vi vil tro at en slik sak, skulle noe lignende skje i virkeligheten, vil være av typen ”mye skrik og lite ull”: alt kommer til å fokuseres om noe annet enn det som er hovedpoenget, hovedpoenget er tabu, og det vil ikke komme noe ut av dette (bortsette fra at lederen blir politisk skadeskutt.) Hvis noen tok opp hovedpoenget ville det være i strid med de allment aksepterte verdiene som organisasjonen står for, og disse verdiene er som sagt godtatt av praktisk talt alle.

At slike problemer ville vært unngått dersom man relativt enkelt kunne omplassere eller si opp ansatte som ikke passet inn, er rimelig opplagt. Men dersom dette hadde vært en akseptabel måte å håndtere problemer i arbeidslivet på, ville altså denne organisasjonen neppe ha vært en stor organisasjon.

Flere personer som er dømt for drap er i den siste tiden observert spaserende omkring i frihet som om de ikke hadde gjort noe galt.

Mannen som drepte en ung mann på trikken for et par år siden ble dømt til behandling. Etter kort tid syntes legene som behandlet ham at han var frisk nok til å gå fritt omkring, og han fikk lov til å gå fritt omkring.

Mannen som drepte en bussjåfør for noen år siden ble også dømt til behandling. Etter kort til fikk han en leilighet og han kunne bevege seg fritt omkring i Hamar, byen nærmest det sykehus hvor han oppholdt seg.

Og i Aftenposten i dag leser vi at en av de som drepte to småjenter i Baneheia for noen år siden fikk julepermisjon og kunne spasere ese fritt omkring i Kristiansand.

Vi synes dette et skandaløst. Det er dog to ulike typer saker: I to av tilfellene ble drapsmennene diagnostisert som sinnssyke, for å bruke det folkelige uttrykket, og de ble derfor ikke dømt til vanlig straff, de ble dømt til behandling. Etter noen tid finner legene at pasientene ikke er syke lenger, og de får stor frihet under den videre behandlingen: den ene av drapsmennene var pasient på Dikemark og kunne kort tid etter innleggelsen gå fritt omkring i nærområdet. Den andre ble innlagt på Sannerud (et psykiatrisk sykehus) ved Hamar, og han ble også etterkort tid så frisk at han kunne gå fritt omkring i Hamar.

Vårt syn på slike saker er at tiltalte av denne typen bør dømmes til fengselsstraff på vanlig måte, og så får eventuell behandling komme mens straffens sones. Det må absolutt ikke komme på tale at slike drapsmenn etter et år eller to på sykehus får gå fritt omkring.

I det andre tilfellet fikk den skyldige barnemorderen tre døgns permisjon i forbindelse med julefeiring, og han fikk mulighet til å gå fritt omkring ikke bare sin egen, men også offerets, hjemby. Dette er også hjembyen til offerets familie, og den drepts foreldre og søsken kunne lett truffet på drapsmannen under en spasertur i sentrum – noe som for dem ville være en forferdelig opplevelse. Familien har da også protestert overfor myndighetene, og varsler søksmål.

Det skrives stadig som like saker, men intet skjer. Rettsapparatet lar forsatt drapsmenn gå løse (ved å idømme behandling istedenfor straff, ved på idømme svært milde straffer, ved å la de dømte få permisjoner), og politikerne prater og prater som de alltid gjør, uten at det skjer noe.

DLFs syn burde vært klart: Kriminalitet skal straffes strengt, og spesielt drap bør straffes svært strengt. Ingen skal dømmes til behandling istedenfor fengselsstraff, og ved permisjoner må det vises hensyn til ofrets familie.

Ens ”gode navn og rykte” er noe av det mest verdifulle man har. Har man ”et godt navn og rykte” betyr dette at man blir oppfattet som redelig og pålitelig, og dette er en uunnværlig egenskap for å lykkes, dvs. for å kunne leve et godt liv.

Dette gjelder ikke bare for individer, det gjelder også for bedrifter og virksomheter: en bedrift/virksomhet som ikke har et godt rykte vil ingen, hverken kunder eller leverandører, stole på, og dette er ikke oppskriften på lønnsomhet.

Skal et firma lykkes og tjene penger, må kundene være fornøyde og komme tilbake, kundene må anbefale firmaet til venner og kjente; leverandører må vite at avtaler er å stole på, at regninger blir betalt i tide, osv.

En amerikansk kapitalist formulerte en gang dette viktige prinsippet slik: Til en av sine underordnede sa han at ”dersom du tar en beslutning som fører til at vi taper en million dollar, så kan jeg tilgi deg. Men tar du en beslutning som fører til at mitt firma mister sitt gode navn og rykte, da vil jeg aldri tilgi deg.”

Den beste måten å sikre seg og sin virksomhets gode navn og rykte på er å være ærlig. Det er sant som det heter: ”ærlighet varer lengst”. Uærlighet blir alltid avslørt, og da har man skadet seg selv. Dersom en leder er uærlig i sin jobb, vil dette skade det firma han er leder for.

Det har i en ukes tid vært kjent at det er ting som tyder på at Gerd Liv Valla ikke har vært ærlig i sin håndtering av Yssen-saken. Og i dag kom det nye avsløringer i Aftenposten: Etter overskriften ”Mener Vallas notat er uriktig” leser vi følgende: ”Gjentatte ganger har Gerd-Liv Valla hevdet at det var umulig å få kontakt med Ingunn Yssen. Hun nevnte ikke at Yssen flere ganger kontaktet LO.”

Vi skal ikke her si om Valla har løyet eller ikke, vi vil bare konstantere at det har festet seg et inntrykk av at Valla har løyet. Og dette er skadelig for både Valla og LO.

Det er som sagt slik at ærlighet varer lengst, og at de som taler usant blir avslørt. Og når de blir avslørt er dette svært skadelig både for personen selv og for den virksomhet man opptrer på vegne av. Man bør derfor være ærlig i all sin ferd.

(Ovenfor har vi kun omtalt ett aspekt ved ærlighet: at man ikke skal si noe usant til andre. Et enda viktigere og mer fundamentalt poeng ved ærlighet er den ærlighet man bør utvise overfor seg selv: det viktigste aspekt ved ærlighet er at man hele tiden baserer sine standpunkter og sine meninger på fakta, og at man endrer sine standpunkter når nye fakta man blir oppmerksom på tilsier det. Vi vil tro at få lyver overfor andre, men vi frykter at mange lyver overfor seg selv, dvs. at de har meninger som er i strid med fakta de kjenner til eller burde kjenne til. Men dette poenget vil vi ikke si mer om her.)

"En [nyutdannet engelsk] muslimsk politikvinne ... nektet å ta sin øverste sjef i hånden ved avslutningsseremonien" leste vi på document.no. Dette har utløst en debatt om hvor langt samfunnet skal gå for å respektere den enkeltes religiøse tro.

Vi vil si at en kvinne som fordi hun er muslim ikke kan håndhilse på en mann (hvis hun ikke er i slekt med ham) ikke kan fungere i politiet.

Typisk for Vesten i dag er at denne hendelsen har utløst debatt. En slik hendelse burde ikke utøse debatt, den burde kun ha ført til at kvinnen fikk sparken fra politiet, og til at islam i alle media ble fremstilt som en primitiv ideologi.

Men i England, som i alle andre land i Vesten, er man ettergivende overfor islam.

DLFs er tilhenger av religionsfrihet; alle har rett til å ha den religion de måtte ønske, og de har rett til å følge den i den grad de ønsker, så lenge dette ikke innebærer initiering av tvang overfor andre mennesker.

Private virksomheter kan innrette seg slik de vil; de kan holde stengt på ulike helligdager som passer eierens eller de ansattes religion, de ansatte kan la være å hilse på hvem de måtte ønske, virksomhetene kan være stengt når det er bønnetid, den kan servere mat og drikke etter foretrukne regler (halal-kjøtt, kun alkoholfritt drikke, etc.)

Men det offentlige - politi, forsvar, rettsapparat, politisk administrasjon - skal etter vårt syn være helt upåvirket av religioner og religiøse bestemmelser. Dette gjelder ikke bare islam, men også kristendommen. Vi vil derfor at statskirken skal avskaffes, at kristendommens særstilling i norsk lovverk skal avvikles, at dagens krav om at en viss andel av medlemmene i regjering og storting skal være medlemmer av statskirken skal fjernes, osv.

Tilsvarende gjelder da også for andre religioner, inkludert islam. DLF er imot at islams leveregler på noe vis skal påvirke hvordan det offentlige skal oppføre seg - hvis en muslim ikke kan gjøre det som jobben (i det offentlige) krever, så får han finne seg en annen jobb. Statlige tjenestemenn, de som er i politiet, i forsvaret, i rettsapparatet, etc., må kunne utføre sine oppgaver fullstendig uten at deres eventuelle religion påvirker deres handlemåte. En politikvinne som ikke kan følge en vanlig skikk som håndhilsing er ikke egnet til å tjenestegjøre i politiet.

Vi frykter dog at DLF står ganske alene om dette synet. Vi regner med at alle større partier, og også at andre større europeisk partier, fullt ut er villige til å gi avkall på egne skikker og regler for å imøtekomme islams krav.

Eksemplet med håndhilsingen fra England er enda et tegn på at Europa er på vei inn i en dhimmistatus.

For noen dager siden kommenterte vi Hillary Clintons planer om å bli president i USA, og vi at at er klart imot den politikken hun vil stå for. Men er det noen av republikanerne som er bedre sett fra et liberalistisk perspektiv? Det er dog lenge igjen til valget - nesten to år – man la oss her allikevel kommentere en liten håndfull av de mest kjente liberale republikanere.

En liberal republikaner er en som på samme måte som alle andre republikanere er ”konservativ” mht økonomisk politikk; han er (i hvert fall i sin retorikk) tilhenger av privatiseringer, deregulering og lavere skatter, men han er liberal mht sosiale verdier; han er tilhenger av retten til selvbestemt abort, han er mot statlig diskriminering av homofile, han er mot at staten skal være preget av en bestemt religion, han er imot verneplikt, etc.

Det er i dag fire kjente republikanere som gjerne omtales som mer eller mindre liberale, og alle blir kommentert som mulige presidentkandidater: John MacCain, Rudy Guiliani, Arnold Schwartzenegger og Condolezza Rice.

John MacCain var soldat under Vietnamkrigen og han ble tatt til fange og torturert av nordvietnameserne. Hans stilling som krigshelt har gitt ham mye politisk goodwill. Han er også dyktig og sjarmerende, og har stort sett en rimelig god politikk. Han er en sterk tilhenger av krigen mot politisk islam, og er den som klarest har snakket om nødvendigheten av å konfrontere Iran og Syria. Men han er også en varm tilhenger av ”campaign finance reform”, en reform som reelt sett innebærer at politisk kandidater ikke kan finansieres av private penger, men kun av statlige penger. Dette for å forhindre at rike kan kjøpe seg valgseire. Men forslaget om ”campaign finance reform” er egentlig et sterkt angrep på ytringsfriheten og enhver som støtter et slik forsalg er uspiselig fra et liberalistisk ståsted. Og det rike kan kjøpe seg er ikke valgseire, det eneste de kan kjøpe er muligheten til å bli hørt. Og dette er noe enhver burde ha rett til.

Blir forslaget om "campaign finance reform" vedtatt, vil det føre til enda større innavl i de politisk miljøene, og det vil bli enda vanskaligere for utenforstående å komme seg inn i politisk verv.

Rudy Guiliani var borgermester i New York 11. september 2001, og hans ledelse under denne krisen imponere alle. Guiliani er en svært dyktig og respektert politiker, men han har et skjelett i skapet som gjør ham uspiselig for liberalister: i 1989 arbeidet han for påtalemyndigheten, og han var den som fikk den store nyskapende entreprenøren Michael Milken arrestert og dømt for innsidehandel og handel med ”junk bonds” Det Milken gjorde var egentlig meget nyttig for økonomien, og meget nyskapende.

Anklagene var reelt sett helt meningsløse, men Guiliani ble meget populær etter at han fikk Milken dømt.

Arnold Schwarzenegger kan av konstitusjonelle grunner ikke velges til president, han er ikke født i USA. Schwarzenegger hold en god tale på republikanernes konvent i 2004, en tale hvor han hyllet den friheten som USA ble bygget på. Men som guvernør i California har han sviktet dette totalt, han har gått bort fra sine opprinnelig nokså frihetlige ideen og hans politikk er nå like venstreorientert som den som føres av demokrater i California. Schawarzenegger er inngiftet i styrtrike og venstreorienterte Kennedy-familien, og mange kaller ham nå Schwarzenkennedy.

Mens hun var sikkerhetspolitisk rådgiver hadde vi stor respekt for Condolezza Rice. Men etter at hun ble utenriksminister har hun sviktet helt. Vi tar bare med ett eksempel: som utenriksminister gikk hun inn for å løse problemene forbundet med krigen i Irak ved å inngå forhandlinger med Iran! Dette er helt meningsløst, det er jo Iran som er den primære årsak til problemene i Irak, og det er også Iran som er ledende i å spre og støtte militant islam over hele verden. Vi er altså svært skuffet over Condi Rice. Hun vil antagelig heller ikke stille som kandidat til presidentvervet – og bra er det. Tidligere var det krefter som ønsket at hun skulle stille, men disse er nå mer eller mindre forstummet helt.

Så slik det ser ut nå er det ingen republikanerne vi kan tenke oss å støtte. Men det er lenge til valget, og mye kan skje.

Detaljene ved det tragiske som skjedde søndag morgen i Sarpsborg er ikke kjent, men alle vet hva det endte med: en 76 år gammel mann ble drept i et basketak med en 15-åring. 15-åringen hevder at han handlet i nødverge.

Så vidt vi kan bedømme ut i fra det vi har lest i avisene var den umiddelbare foranledning slik: 76-åringen er ute på sin vanlige morgentur, han ser 15-åringen ligge i veibanen, 76-åringen ringer etter hjelp (ambulanse? politi?), det kommer snart til et basketak mellom de to, 15-åringen slår hardt, og det ender med at 76-åringen dør.

I løpet av søndagen blir det kjent at 15-åringen har vært på fest hele natten og at han nærmest var døddrukken da han ble oppdaget liggende i veibanen på morgenen. Det blir også kjent at 15-åringen var i slåsskamp tidligere på kvelden, og at en gang tidligere har stukket sin stefar med kniv.

Det er sannsynlig 15-åringens familie, de som har hatt ansvaret med å oppdra ham, antagelig ikke har gjort jobben sin. Det å la en 15-åring være ute hele naten, og å la ham drikke alkohol i slike mengde at han blir liggende døddrukken i veien, tyder sannsynligvis på en grov ansvarsløshet fra foreldrene.

Det er nemlig foreldrenes oppgave å oppdra sine barn. Ingen andre kan gjøre dette på en like effektiv måte som foreldrene kan. Dersom foreldrene svikter kan det allikevel gå bra, men noen ganger går det ikke bra. I dette tilfellet har det ikke gått bra. (La oss også ha sagt at enkelte er nærmest umulig å oppdra uansett hvor gode og innsatsvillige foreldrene er, og vi vet som sagt ikke hva de konkrete detaljer er i dette tilfellet.)

Å oppdra barn er en viktig og krevende oppgave, og denne oppgaven ligger på begge foreldrene. Det er også best om foreldrene sammen oppdrar sine barn; ved skilsmisse reduseres kraftig barnas kontakt med en av foreldrene, og dette er tragisk både for barna og for den av foreldrene som får minst kontakt.

Dessverre har den sosialdemokratiske politikken som er ført de siste tiårene vært en viktig støtte til uansvarlige familieforhold. Med støtteordninger har det vært enkelt å oppdra barn uten faren til stede, og med det sosialdemokratiske ønsket om at færrest mulig av foreldrene skal være hjemme og ha som heldagsjobb å oppdra sine barn, er mange barn ikke oppdratt av sine egne biologisk foreldre, men av offentlig ansatte og stadig utskiftede barnehagelærere. Dette er ikke en god måte å behandle den oppvoksende slekt på.

La oss også ha nevnt at en del kvinner er for uforsiktige mht hvem de lager barn med. Lager man barn med noen, bør man være forberedt på 15-20 års samliv med vedkommende, dette for å oppdra barnet på en ansvarlig måte. Er man ikke rede til dette samlivet med vedkommende, bør man som hovedregel ikke lage barnet.

Forebygging av kriminalitet (og andre typer problemer) er svært viktig, men det eneste sted hvor dette kan skje på en effektiv måte er i den biologiske familien. En del gutter blir vanskelige å ha med å gjøre når det er i 12-14-års alderen, og da er det i mange tilfeller kun faren som kan få dem på rett kjøl. I dette tilfellet har antagelig stefaren - altså ikke den biologisk faren - forsøkt å oppdra gutten, men dette førte til at gutten stakk ham med kniv.

Mao., den sosialdemokratiske familiepolitikken har ført til at flere barn og ungdommer har fått ulike typer problemer. Og i noen tilfeller vil disse problemene ikke bare gå ut over dem selv, men også ramme andre, slik det skjedde med 76-åringen som antagelig kun ville hjelpe en døddrukken 15-åring som lå i veien.

Når dette er sagt, la oss avslutte med å si at ansvaret for denne handlingen fullt og helt ligger hos 15-åringen: han har det moralske og juridiske ansvaret for det som skjedde. Han bør straffes i samsvar med dette. Mao. etter vårt syn er han gammel nok til å vite hva han gjorde, og han burde straffes som en voksen.

Sist lørdag kom en av de minst overraskende bekjentgjørelser noensinne: Hillary Clinton vil forsøke å bli president i USA. At hun har hatt slike ambisjoner er ikke overraskende, det har vært kjent i minst ca 10 år.

Hillary Clinton har alltid vært meget ambisiøs; det er ikke vanskelig å tro på historiene om at hun giftet seg med Bill Clinton ene og alene fordi han hadde den intelligens og den karisma som må til for å bli valgt til høye politiske embeder, og at det er Hillary som har sørget for at han ble først guvernør og så president, på egne vegne har han aldri hatt slike ambisjoner.

Etter hvert må Hillary ha forstått at hun selv kunne nå toppen, og det har vært klart for oss siden midt på 90-tallet at hun ville forsøke å bli president.

Hva slags politiker er hun? Hun er en ideologisk og sterkt venstreorientert politiker, selv om hun de siste årene har lagt sin retorikk over mot sentrum for å bli valgbar. Dersom hun blir valgt vil hun legge amerikansk politikk kraftig over til venstre.

Hillary er også stri og kontroversiell, og mange misliker henne. Men i perioden etter at Bill Clinton gikk av som president har hun forsøkt å myke opp sitt image. Hun har sterke tilhengere, men hun har også sterke motstandere.

Hillary er altså en helt annen politikertype enn sin ektemann. Bill Clinton er en gjennomført umoralsk og prinsippløs pragmatiker som kanskje egentlig er mer interessert i damer enn i politikk. USAs økonomi gikk dog rimelig bra mens Clinton var president, dette fordi det var republikansk flertall i kongressen og at mange av Clintons forslag ble stanset – dette førte til ro og forutsigbarhet for næringslivet, noe som alltid er bra for økonomien. Økonomien gikk altså bra ikke pga Bill Clinton, den gikk bra til tross for Bill Clinton.

Med en president Hillary Clinton vil det bli annerledes, spesielt hvis det fortsatt er demokratisk flertall i kongressen (i dag har demokratene flertall hvis vi regner med de uavhengige). Dette vil bety skatteøkninger, mer regulering av næringslivet, flere restriksjoner med miljøhensyn som påskudd, osv. Antagelig vil hun også forsøke å gjennomføre den sosialisering av helsevesenet som hun og ektemannen forsøkte på tidlig i hans første presidentperiode, men som heldigvis ble slått tilbake. Får hun gjennomført en slik sosialisering, vil amerikansk helsevesen bli mer likt det kanadiske, det engelske og det norske: det vil bli preget av køer, byråkrati og ineffektivitet og underskudd.

Antagelig hadde Hillary foretrukket å vente med bekjentgjørelsen - det er jo nesten to år til valget, men grunnen til at hun bekjentgjorde dette nå var antagelig at en annen demokrat, Barack Obama, har bekjentgjort at han stiller, og han lå godt an på meningsmålingene. Obama er en ung, farget og fersk senator, han er en sjarmerende og karismatisk person, men han er for ung og for uerfaren og i for stor grad et ubeskrevet blad til å kunne bli president i denne omgangen. Men ved å gjøre en god jobb i kampanjen kan han sikre seg gode oppdrag og verv i fremtiden.

Alt i alt vi en president Hillary Clinton være et dårlig valg for USA og for Vesten. Men finnes det noen bedre kandidater blant republikanerne? Det vil vi komme tilbake til en av de kommende dagene.

(Hvorfor skriver DLF, som et norsk parti, så mye om et presidentvalg i USA? Vi gjør det fordi det som skjer i USA er viktig for verden. USA er verdens og historiens sterkeste makt, både intellektuelt, kulturelt, økonomisk og militært. Det som skjer i USA påvirker verden i meget stor grad. Dessuten er USA også vår nærmeste allierte.)

Vi har flere ganger undret oss over innstillingen hos norske soldater, og befolkningens (eller kanskje bare medias?) innstilling til soldaters oppgaver og den risiko de utsetter seg for. Flere ganger har vi i pressen sett oppslag av typen ”udetonert bombe funnet ved norsk leir i Afghanistan” og ”norske soldater beskutt”. Etter vårt syn er slike hendelser helt naturlige i en krigssituasjon, og de fortjener ikke den store oppmerksomhet som norske redaksjoner gir dem.

Vi kom til å tenke på dette da vi hørte følgende nyhet på NRK i morges: Forsvarssjefen ønsker nå muligheten til å beordre norske offiserer til skarpe oppdrag (oppdrag i krigssoner), og offiserene – dvs. deres fagforening – protesterer (dog med en tilsynelatende god begrunnelse):

Vi siterer fra nrk.no: ”Men leder i Befalets fellesorganisasjon, Didrik Coucheron, [sier]:
- Jeg tror ikke de blir lettere å skaffe folk hvis forsvarsledelsen benytter seg av beordring. Hvis forsvaret i stor grad baserer seg på å beordre personell til internasjonale oppdrag mot sin vilje, så vil på et tidspunkt nok være nok for mange og de velger å bruke livet sitt til noe annet, sier Coucheron.

Statssekretær i Forsvarsdepartementet, Espen Barth-Eide tror heller ikke ideen om å fjerne frivilligheten ved utenlandsoppdrag er god.
- Jeg kan ikke se at det er noen grunn til å beordre alle som skal ut all den tid det faktisk er ganske mange som ønsker å dra ut, sier Bart - Eide. (sitat slutt)

Vi har et inntrykk av at norske soldater har et helt urealistisk bilde av hva krig er og hva den krever. De følgende to historiene fra 1940 illustrerer holdningen da: Ved innledningen til en trefning med tyske soldater ropte en norsk offiser over til tyskerne: ”Ikke skyt! Det er folk her”. Ved en annen trefning sa en norsk soldat til en annen: ”Tyskerne er gærne. De skyter med skarpt.”

Vi påstår ikke at historiene er sanne, men vi tror de gir et rimelig treffende bilde av norske soldaters holdning til krig også i dag, selv om de sikkert er sterkt overdrevet.

Det virker også i dag som om norske soldater/offiserer anser det å delta i en krig som noe nærmest helt utenkelig. Som sagt, vi stiller oss undrende til dette synet, vi mener at forsvaret er til for å utkjempe kriger, dvs. å nedkjempe fiender. Primært er forsvaret dog til for å avskrekke angripere, men dersom dette ikke lykkes, så må man krige. At noen som er frivillig i forsvaret ikke er inneforstått med dette, er etter vårt syn i strid med deres oppgave som offiserer og (vervede) soldater.

Et problem i denne forbindelse er at vi har verneplikt. DLF er imot verneplikt; vi mener at vi bør ha en hær som består av frivillige mannskaper. At vernepliktige ikke kan kommanderes til å delta i skarpe oppdrag f.eks. i Afghanistan eller Irak er slik det bør være, men at vervede mannskaper ikke er villige til å la seg beordre, er underlig.

DLF vil ha et sterkt forsvar. Vi må ha tilstrekkelig antall soldater, de må være veltrente og gode, og de må ha det best mulige utstyr. For å få dette må det bevilges så mye penger som er nødvendig. Vi er dog i dag langt unna denne tilstanden. Men vi mener klart at vervede soldater og offiserer også i dag må kunne beordres til skarpe oppdrag.

At den som har mektige venner også har mektige fiender har vi fått bekreftet i Valla-saken.

Saken startet for ca en uke siden med at en av LO-lederens nære underordnede, Ingunn Yssen, gikk ut og sa at hun over en lengre tidsperiode nærmest var blitt trakassert av sin sjef Gerd Liv Valla. Raskt etter dette utspillet svarte Valla i full offentlighet at beskyldningen ikke hadde rot i virkeligheten og at Yssens arbeidsforhold var avsluttet nærmest fordi hun var udugelig.

Senere har dog en rekke personer som har arbeidet nært med Valla kommet ut og støttet Yssen, en rekke tidligere høytstående medarbeidere – tidligere statssekretærer, tidligere statsråder, fremtredende fagforeningsmedlemmer, etc. - har sagt at Valla nærmest er en bølle, at hun trakasserer folk, at hun lyver, og at hun ikke tåler kritikk og motstand fra egne rekker.

Til sitt forsvar har Valla blant annet sagt a hun ikke er noen pusekatt og at hun som leder i LO må være sterk og bestemt. Vi vil si at det neppe er slik at å ikke være en pusekatt er det samme som å være en menneskeetende hai – det må være mulig å finne en mellomting.

Venstres Lars Sponheim har som så ofte også denne gangen truffet spikeren på hodet med en av sine kommentarer; han sa at denne saken har gitt ”brutaliteten i arbeidslivet et ansikt”.

Uansett, en leder kan ikke oppføre seg slik som Valla har gjort, den slags oppførsel et totalt uakseptabelt, og finnes vel som regel bare hos diktatorer. Man kan spekulere på om Vallas fortid som et fremtredende medlem av Kommunistisk universitetslag på 70-tallet, og hennes støtte til tyrannen og massemorderen Stalin, en støtte hun så vidt vi vet aldri har tatt et oppgjør med, har samme fundamentale årsak som hennes trakassering av medarbeidere som ikke vil marsjere i takt. At Valla skader LO, spesielt i en tid hvor LO kjører kampanjer mot mobbing på arbeidsplassen, er opplagt. At saken også skader Ap er også opplagt, det er mange som har irritert seg over det svært nære forholdet – LOs leder sitter i sentralstyret og Valla er leder av Aps valgkomité - mellom LO og AP, og når LOs leder er avslørt som en tyrann, så vil dette skade Ap dersom Ap ikke gjøre noe for å klippe noen av båndene til LO.

Men hva er årsaken til at denne saken kom for dagen nå? Kan det være noe som ligger bak?

Valla påførte for noen måneder siden statsminister Stoltenberg et pinlig nederlagt; Valla tvang regjeringen til full retrett i sykelønnssaken. Ingunn Yssen har et svært nært forhold til Stoltenberg. Kan det være slik at det er klekket ut en plan fra folk i statsministerens krets, en plan som har gått ut på at nå skulle man ta Valla? Vi vil tro at alle påstandene om Vallas måte å behandle folk på har vært velkjent blant toppene i Ap i mange år – Valla var jo i 1997 justisminisiter i Torbjørn Jaglands regjering. Så hvorfor kom dette nå?

Valla hadde forsløkt å true en av sine underordnede til taushet ved å si at ”jeg har mektige venner [så bare pass deg]!” Men det er klart at den som har mektige venner også har mektige fiender. Det blir interessant å så hvordan dette ender: Går Valla av? Blir hun presset til ikke å ta gjenvalg? Svekkes båndene mellom Ap og LO? Vil flere LO-medlemmer melde seg ut? Vil flere ledere ta en Vallas, dvs. vil flere ansatte bli mobbet? Uansett, dette blir som sagt spennende å følge i tiden fremover.

og da tenker vi ikke på oppslutningene på meningsmålingene (på dagens måling utført for TV2 går Høyre tilbake 2,4%, tidligere målinger har vist enda større tilbakegang), vi tenker på politikken.

Høyre avholdt sin siste store samling før valgkampen nå sist helg, og utspillene partiet samlet seg om fikk bare en liten en-spalter på side fire i Aftenposten - og det var ikke engang en egen sak, Aftenposten publiserte kun den korte NTB-meldingen om samlingen.

Høyre vil satse på disse tre sakene: mer synlig politi, nulltoleranse mot narkotika, hardere tiltak mot aggressiv prostitusjon.

Høyre velger altså ikke å satse på slike ting som skattelettelser, privatisering, avbyråkratisering og deregulering.

Isteden satser Høyre altså på mer politi i gatene, som er en god sak, selv om det i det Høyre-ledede Oslo i disse dager foreslås kraftige nedskjæringer i politiet (en sak vi kommenterte her for et par dager siden).

Forslaget om å hindre aggressiv prostitusjon er på et vis et velment forslag, men problemet vil ikke opphøre før bordellvirksomhet blir legalisert.

Og en enda strengere narkotikapolitikk vil bare føre til at problemene forbundet med narkotika blir enda større; løsningen her er full legalisering.

Så det er all grunn til å tro at Høyre vil bli stadig mindre, og det er kanskje grunn til å regne med at situasjonen etter stortingsvalget i 2009 vil bli slik at det blir unødvendig for FrP å ta Høyre med i regjeringen.

Mange av de sakene vi leser om i avisene og ser omtalt på nyhetssendinger på TV forteller om negative utviklingstrekk: det blir større problemer på stadig flere områder.

Men innimellom ser vi en god nyhet, og det gjorde vi i dag: ”Innbrudd og tyverier halvert i Troms” var en overskrift vi så i Aftenposten, og artikkelen forteller blant annet at ”I løpet av tre år er antallet vinningsforbrytelser i Troms halvert. …[Nedgangen] er oppsiktsvekkende, sa politimesteren da han i går presenterte kriminalstatistikken for 2006. Mens politiet på landsbasis registrerte 2,7 færre vinningsforbrytelser i fjor enn året før, var nedgangen 20% i Troms. … I fjor var det kun seks boliginnbrudd i Tromsø by, mens det for ti år siden var nærmere 100. I fjor var det ingen innbrudd i kiosker i Tromsø, og ”bare” 106 innbrudd i biler, som er kun en femtedel av [antallet i] rekordåret 2000.”

Hva skyldes så denne utviklingen? Artikkelen nevner to forhold: Politiet i Tromsø fikk besatt 45 ledige stillinger, og 45 narkomane ble satt på metadon.

Så årsaken var at politiet ble opprustet til å kunne håndtere mengden saker, og de narkomane slapp å begå forbrytelser for å finansiere sine narkovaner.

Dette er et stort skritt i retning av det som er DLFs løsning: vi vil at narkotika skal legaliseres, og dette vil føre til at antallet forbrytelses som begås av narkomane for å finansiere innkjøp av narkotika vil synke til praktisk talt null. Vi vil også at mengden saker politiet skal ta seg av skal reduseres kraftig (porno, prostitusjon, gambling, skattesnyteri, smugling, etc. bør dekriminaliseres); det er svært viktig at det er et samsvar mellom politiets oppgaver og politiets bemanning. Andre steder i landet ser det ut til at dette går motsatt vei (politiet nedbemannes for eksempel i Oslo: http://dlf.info/arkiv/001622.html).

Uansett er det gledelig at det enkelte steder går riktig vei. Men vi ønsker å se slike tendenser over hele landet og på alle områder, og da er det kun én mulighet for at dette skal kunne skje: da må DLFs politikk følges. Utviklingen i Troms har dog klart sagt at dette er mulig.

Enkelte av de mest venstreorienterte i Ap vi på landsmøtet i vår foreslå at regjeringen skal pålegges å opprette fem statlige investeringsfond med en samlet kapital på 100 mrd kr. (Noe av pengene til dette fondet skal tas fra pensjonsfondene.)

Kapital fra fondet skal brukes til å investere i næringslivet. åpenbart for å redde (eller opprette) arbeidsplasser der venstreorienterte politikere tror det måtte være behov for slikt.

At en slik ordning har vært forsøk med liten suksess tidligere ser ikke ut til å påvirke de styringsglade politikere på venstresiden: at tidligere statlige investeringsprosjekter som for eksempel jernverket i Moi i Rana etter hvert ble rene pengesluk ser ikke ut til å begrense iveren hos de venstreorienterte. Det forslaget går ut på er intet annet enn å vende tilbake til en politikk som er blitt forsøkt, som feilet, og som man gikk bort fra.

Og dersom vi hadde hatt slike fond de siste årene er det grunn til å tro at arbeidsplassene ved Union hadde blitt opprettholdt, at den ulønnsomme papirproduksjonen hadde fortsatt, og at de nysatsinger som kom i Skien etter nedleggelsen ikke hadde skjedd.

Men hvordan vil det gå på landsmøtet? Det er grunn til å frykte at forslaget vil få flertall. At statsminister Stoltenberg er imot vil neppe hindre at forslaget vil få flertall, han er for svak til å kunne hindre et slikt vedtak. Og blir det vedtatt på Aps landsmøte, vil også de andre regjeringspartiene gå inn for forslaget, selv om også finansminister Halvorsen pussig nok er imot slike fond.

Og hva vil skje i Stortinget? Vi vil anta at FrP vil støtte opprettelsen; sammen med Ap gikk FrP i forrige periode inn for opprettelsen av lignende fond. Hva Høyre vil gjøre i denne saken er umulig å si, Høyre er så prinsippløst at det er umulig å si hvilket standpunkt de vil ta.

Så det er all grunn til å regne med at disse fondene vil bli opprettet. Disse fondene vil ta penger fra private investeringer, investeringer som med en betydelig sannsynlighet vil være lønnsomme, og de vil gå til investeringer som med meget stor sannsynlighet ikke vil være lønnsomme.

DLF mener at slike fond ikke bør opprettes; alt ved dem er galt. For det første er det galt at staten investerer i næringslivet. For det annet er det galt at penger tas fra private. For det tredje er det slik at investeringer kun bør skje der hvor det er mulighet for fortjeneste, investeringer bør ikke skje for å ”redde arbeidsplasser” – å investere for å ”redde arbeidsplasser” er pr def. et tapsprosjekt: det bør være slik at arbeidsplasser er til for å produsere, ikke for å forbruke:

Mao.; dersom man bruker penger for å holde liv i bedrifter som produserer ting folk ikke vil kjøpe til den kombinasjon av pris og kvalitet som tilbys, så er produksjonen ikke lønnsom, da er aktiviteten ikke produksjon, den er rent forbruk. Å bruke skattepenger på slik er å tvinge folk til å kaste bort sine penger. Næringenes oppgave er å holde liv i folk, det er ikke folks oppgave å holde liv i næringene

Som sagt, vi frykter at fondene blir opprettet og at pengene da i stor grad kommer til å bli kastet bort. Vi frykter også at både FrP og Høyre kommer til å støtte opprettelsen, muligens i en noe moderert form.

Kun DLF er prinsipielt imot statlig deltagelse i næringslivet.

”Politiet kutter 180 stillinger” står det med krigstyper på førstesiden av Aften for i går. Og for en gangs skyld er krigstypene brukt på en riktig sak.

Videre står det at ”Oslopolitiet må spare. Det blir færre politifolk i gatene og flere henlagt saker. Flere politistasjoner stenges for publikum på lørdager.”

Inne i avisen er overskriften ”Oslofolk vil merke politikutt”, og i artikkelen leser vi blant annet at ”fra lørdag innføres et nytt sparetiltak: Publikumsvaktene ved Grønland, Majorstuen, Stovner og Manglerud politistasjoner stenges på lørdager”.

I en tid hvor kriminaliteten øker, og i en tid hvor de politiske myndigheter gjør sitt beste for å sette rekord i å bruke mest mulig penger, spares det på det viktigste området, eller mer presist: det spares på det eneste feltet hvor staten har en legitim oppgave, og så brukes det rekordmye penger på alle andre områder. (Å drive domstoler og militært forsvar er også legitime oppgaver for det offentlige, og også her satses det alt for lite penger, men vi lar disse ligge i denne omgangen.)

Det er svært viktig at vi føler oss trygge, og dette betyr at det er et rimelig krav at sannsynligheten for å bli rammet av kriminalitet er svært liten. Det er flere ting som er nødvendige for at dette skal kunne skje, og at forbrytelser blir raskt oppklart og at forbrytere raskt fakkes og fengsles er et viktig element i dette. For at dette skal kunne skje må det være politi tilgjengelig; dvs. det må være politifolk i gatene, og det må være enkelt å oppnå kontakt med politiet ved direkte henvendelser.

De foreslåtte tiltakene er i strid med alt dette. De foreslåtte tiltakene vil gjøre oss enda mer uttygge, de vil føre til at flere forbrytelser forblir uoppklart, og de vil føre til enda flere forbrytelser.

Myndighetene bruker penger på utallige områder, og helhetlig sett er all denne pengebruken skadelig (at staten bruker penger på skole og helsevesen er isolert sett goder, men dersom folk hadde fått beholde sine penger og selv kunnet bruke dem på skole og helsetjenester, ville vi hatt en bedre skole og et bedre helsevesen enn vi har i dag.) Det er kun ett område hvor offentlig pengebruk er et gode, og det er når pengene brukes på de legitime offentlige oppgavene. Når staten reduserer pengebruken på disse områdene og øker pengebruken på de andre områdene, er dette svært skadelig.

La oss ta med ett punkt til: sosialdemokratisk politikk skaper lovebrytere: forbudet mot narkotika fører til en rekke narkotikaforbryteløser, omfattende og kompliserte skatteregler og høye skattesatser fører til skattesvindel, regler om toll skaper smuglere, reguleringer av næringslivet fører til et kolossalt antall som opererer i den svarte økonomien. osv. Mao. sosialdemokratisk politikk driver flere og flere over i kriminell virksomhet! Og ikke nok med det, nå fører sosialdemokratisk politikk til at det apparat som skal beskytte oss mot kriminelle også svekkes. Man kan nesten få det inntrykk at sosialdemokrater ønsker et lovløst samfunn hvor alle lever i stadig økende frykt.

Som eneste parti står DLF for en annen politikk! Den politikken som føres av de andre partiene er en skandale.

”Flere partier skal være med på å arrangere en demonstrasjon” opplyste Dagsrevyen i går. Og det var USA det skulle demonstreres mot. Og hva er årsaken til demonstrasjonen? Jo, disse gruppene vil demonstrere mot USA fordi USA boikotter kommunistdiktaturet Cuba!

Den konkrete foranledning til demonstrasjonen er at en cubansk delegasjon på besøk i Norge ikke fikk ta inn på et amerikansk-eid hotell. Dette fordi amerikansk lov, som også amerikanske firmaer i utlandet retter seg etter, påbyr boikott av Cuba. (Dette poenget er dog noe omstridt, juridisk sett.)

Dette har altså ført til at enkelte partier og andre politiske grupperinger vil boikotte hotellet og nå demonstrere mot USA. De vil altså ikke demonstrere mot den undertrykkelse, den mangel på ytringsfrihet, den regulerte økonomien og kort sagt den fattigdom, nød og elendighet som Castro og hans sosialistiske politikk har påført folket på Cuba i innpå 50 år.

Man demonstrerer altså ikke mot tyranner og banditter, man demonstrerer mot de som ved å boikotte dem forsøker å få avviklet undertrykkelsen.! Det er altså slik sosialister tenker, og siden de ikke lar seg påvirke av hverken fakta eller logikk, så er det omtrent nytteløst å forsøke å påvirke dem. Men vi vil avslutte ved å si at boikott og demonstrasjoner er helt legitime aksjonsformer: alle har rett til å boikotte hva de måtte ønske og å demonstrere mot hva de vil.

De som nå vil boikotte hotell-kjeden fordi den ikke tok inn den cubanske delegasjonen, slik noen fagforeninger har gitt uttrykk for at de vil gjøre, har all rett til dette, og de som vil vise støtte til boikotten av Cuba ved nå å velge dette hotellet, har rett til dette.

Er det noen prinsipielt forskjellig i denne saken i og med at det er den amerikanske stat som pålegger en boikott ved lov? Det er prinsipielt forskjellig i og med at amerikanere da ikke har none rett til å støtte Cuba, men siden Cubas regime egentlig er et kriminelt regime, så har staten all rett til ved lov å pålegge amerikanere å ikke hjelpe kriminelle – alt samkvem med Castros Cuba er en støtte til den undertykkelse som regimet står for.

Har man frihet har man rett til å demonstrere for eller mot hva man vil, men det er sannelig slik at da blir det mange underlige saker det blir demonstrert for (eller mot). Og den kommende demonstrasjonen mot de som boikotter Castros tyranni er vel en av de underligste begrunnelse for en demonstrasjonen vi har sett.

Aftenposten forteller i dag om to nybakte mødre som er hjemme med sine barn, den ene mottar ca 300 000 kr mer i støtte fra det offentlige enn den andre.

Aftenposten skriver: ”Årsaken er enkel: Stine Jørstad har jobbet full tid som IT-konsulent i flere år, mens jusstudenten Christine Oppegaard har fått to barn og er blitt forsinket i studiene. Derfor har 25-åringen ikke krav på foreldrepenger, bare engangsstønad.
- Staten slipper billig unna med at jeg er student og ikke ferdig utdannet jurist, sier Christine Oppegaard.”

Grunnen til at slike skjevheter oppstår er at når ordninger blir innført, tar initiativtagerne som regel utgangspunkt i en konkret situasjon, og så baserer de ordningen på denne situasjonen. Men etter hvert vil flere komme inn under ordningen som ordningen ikke ble laget for, eller, som i dette tilfellet, reglene er slik utformet slik at enkelte som mange synes burde være med i ordningen ikke kommer med. Etter hvert glemmer man også gjerne hva som var årsaken til at ordningen ble innført, og tolker den helt uavhenging av intensjonen.

Og når ordningen har virket en stund er de gjerne blitt så kostbar for det offentlige at det som regel aldri kommer på tale å endre den slik at flere får utbetalt mer penger. Derfor vil slike skjevheter forsette, og føre til misnøye blant de som kommer dårlig ut.

Nå kan dette og de mange tilsvarende problemene på andre områder ikke løses innefor velferdsstat-modellen; alle støtteordninger vil etter hvert bli alt for kostbare til at de kan opprettholdes, og de vil også føre til at mange av de som ikke omfattes av ordningen blir irriterte eller misunnelige eller det som langt verre er.

Det finnes kun én løsning på dette: alle offentlige støtteordninger må avskaffes. Dette vil også være mer lønnsomt for de aller fleste som mottar støtteordningene: alle støtteordninger finansieres etter prinsippet ”betal en krone mer i skatt og få melken 50 øre billigere” – mao. det er de som mottar støtteordningene som betaler for dem, og de betaler langt mer enn de mottar.

Poenget om at støtteordninger er ment for de svake, og at de som mottar støtteordningene i dette konkrete tilfellet er meget ressurssterke unge mennesker og neppe kan klassifiseres som svake, skal vi la ligge, borte fra å konstatere det opplagte poeng at dersom man som i velferdsstaten begynner å gi støtte til de svake (altså til noen som virkelig er svake), så vil man etter hvert gi støtteordninger til alle, inkludert høytlønnede IT-konsulenter som har fått barn.

At alle slike støtteordninger er finansiert med tvungen beskatning og derfor er umoralsk skal vi la ligge, vi skal til slutt bare konstantere at disse problemene bare vil bli større og større i årene fremover, og at de som sagt ikke kan løses innenfor velferdsstatmodellen.

Det er en stund siden vi har kommentert utviklingen i Irak. En av grunnene til dette er at vi ville se hva som ble det konkrete resultatet av innstillingen fra den tverrpolitiske Iraqi Study Group. Innstillingen fra denne gruppen vise seg å være så uinteressant at det ser ut til at president Bush bare har latt den gå i papirkurven.

(Gruppen foreslo slike ting som at Syria og Iran skulle overtales til å la være å finansiere terrorister i Irak, at det skulle avholdes en konferanse som skulle lede frem til en avtale som skulle få en slutt på stridighetene mellom Israel og ulike palestinske terroristgrupper, at regjeringen i Irak skulle overtales til å slå hardere ned på shia-militsene, osv. Vi slutter oss helt til kommentatoren Robert Traciskis analyse av ISG, en analyse som gikk ut på at denne innstillingen var totalt verdiløs.)

Før vi går videre vil vi også nevne at siste nummer av vårt medlemsblad LIBERAL inneholder en lang artikkel med tittelen "Krigen mot terror fem år etter". Denne artikkelen tok for seg bakgrunnen for angrepene 11. september 2001, og den vurderte det som er gjort i de fem årene som er gått siden da. Artikkelen er også tilgjengelig her.

I denne uken vil president Bush holde en tale hvor han legger frem en ny strategi for Irak. Vi frykter at han heller ikke denne gangen vil gjøre det som må gjøres. I forsvarskretser i USA skisseres det tre alternativer, og de har navnene "go big", "go long" og "go home".

"Go big" innebærer at krigen skal fortsette i samme spor som nå, men opptrappes. "Go long" innebærer at krigen skal fortsette som nå, men at USA skal være til stede i Irak i lang tid fremover – kanskje over flere generasjoner. "Go home" betyr at USA skal trekke seg ut, slik som de gjorde fra Vietnam (og fra Libanon og fra Somalia). Dette siste alternativet vil føre til at de irakere som i samarbeid med USA har forsøkt å stable et sivilisert samfunn på bena i Irak vil bli massakrert av islamister, at USA fullstendig vil svikte sine løfter om å stå løpet ut og totalt vil fremstå som en maktesløs papirtiger.

Etter vårt syn er ingen av disse alternativene gode. Det vi vil foreslå er at USA bør "go wide". Dette innebærer at man erkjenner det faktum at krigen i Irak er en del av en global krig hvor islamister angriper Vesten, at dette er en krig som har pågått siden ca 1980, og at Vesten først med invasjonene i Afghanistan i 2001 og Irak i 2003 har kommet med et militært svar. Dette militære svaret har dog hittil vært alt for svakt.

Islamistenes kjerne er Irak/Teheran - så "go wide" innebærer at USA og de allierte direkte konfronterer det som er fienden: ideologien: politisk islam, og dens ideologiske sentrum; mullah-tyranniet i Iran (og dets lakeier i Syria).

Egentlig er det som skjer i Irak en del av en større krig hvor USA/Vesten kjemper mot politisk islam primært representert ved Iran/Syria, men hvor Iran/Syria kjemper med proxy, og hvor USA ikke er villig til åpenlyst å erkjenne hvem den egentlige fienden er.

Det som skjer i Irak er ikke primært et lokalt opprør mot en utelandsk imperialist, det som skjer er at diktaurene omkring Irak innser at de ikke vil overleve dersom Irak blir et sivilisert og noenlunde fritt smafunn, og at disse landene derfor med penger og våpen og viktigst: ideologi, støtter grupper som terroriserer sivilbefolkningen for å hindre at Irak blir et stabilt samfunn.

Sier USA hva striden gjelder, og tar krigen direkte til fienden, dvs. Iran, og satser på å vinne militært, dvs. å knuse fienden og den ideologi fienden representerer, vil seieren være sikret.

For å vinne trengs det en vilje til å vinne og til å gjøre det som trengs. At USA har den militære styrke som trengs for å vinne er opplagt, det som mangler er den moralske overbevisningen som må til for å vinne.

Vi regner dog med at president Bush heller ikke denne gangen vil gjøre det som trengs, og at problemene i Irak derfor vil bli stadig større i tiden fremover. Og, hvis det vi skisserer ikke blir gjennomført, vil Iran bli en stormakt, og da er det virkelig fare på ferde for hele den sivilisert verden. Den aggressive, selvsikre, ideologisk motiverte atommakten Iran vil ikke møte motstand noe sted hvis USA ikke klarer å ordne opp i Irak. Og som sagt, det eneste USA mangler er den moralske styrke som må til for å knuse politisk islam. USA har den økonomiske styrken og den militære styrken og den teknologiske styrken til å knuse politisk islam og til å beseire de land som kjemper for politisk islam. Men det som avgjør er den moralske overbevisning om at man har rett og at man kjemper for en godt sak. Og den overbevinsingen har USA og Vesten ikke i dag.

Vi går inn i et meget spennende år, og ”spennende” er ikke alltid positivt; en gammel kinesisk forbannelse sier ”Måtte du leve i spennende tider”.

I 2007 vil det skje spennende ting en rekke steder i verden, og vi er i tvil om de ideer som kan føre verden inn på rett spor står sterkt nok.

I går kom en nyhet som egentlig ikke burde vært en nyhet, og som enkelte vil betrakte som god: Israel har planer klare om å bombe atomanlegg i Iran. Som kjent arbeider Iran med å skaffe seg atomvåpen, Iran domineres av en ideologi – militant islam - som er sterkt fiendtlig innstilt overfor jøder, ideologien innebærer også at Israel ikke har noen rett til å eksistere, og presidenten i landet har sagt at Israel må fjernes fra kartet. At Israel etter dette vurderer å bombe de anlegg hvor Iran utvikler atomvåpen er ikke å bli overrasket over. Men vil frykter hva som vil skje dersom anleggene bombes, dette kan sette i gang en storkrig som Israel og dets allierte ikke har det ideologisk grunnlag for å utkjempe. Vi tror det ville ha vært bedre om anleggene ble utsatt for sabotasje fra en ukjent oppdragsgiver.

Og hva vil skje i borgerkrigen blant palestinerne? Vil folk fra Hamas og Hizbolla fortsette å skyte på hverandre til det er få eller ingen igjen? Og hva vil skje i Irak? Vil det som nå kan se ut som innledningen til en ny fase i den omtrent 1200 år gamle borgerkrigen mellom sunnier og shiaer fortsette, og hva vil USA gjøre? Også her frykter vi at Vesten ikke har den moralske styrke som må til for å gjøre det som må gjøres, politikken som føres av USA i dag ligner svært på den politikk Chamberlain & co førte overfor Hitler før annen verdenskrig.

Og hva vil skje på Cuba når Castro dør? Den type tyranni som Castro har ledet er sterkt personavhengig og når han er borte kan landet åpnes og innbyggerne kan begynne å skape for seg den velsand som folk i alle siviliserte land klarer å skape. Men vil dette skje? Har den beundring som elitene i Vesten har overfor Castro og hans noble eksperiment ført til at befolkningen ikke har moralsk styrke til å kreve frihet?

Men det skjer spennende ting også på andre fronter: Det skal i år avholdes presidentvalg i Frankrike. det viktige spørsmål er om ettergivenheten for politisk islam vil fortsette; dette vil utvilsomt skje dersom sosialistkandidaten Ségolène Royal vinner valget, mens en seier til den konservative kandidaten Nicolas Sarkozy muligens vil kunne bremse ettergivenheten overfor politisk islam.

I Europa fortsettet den alle-europeiske velferdsstaten å vokse, alle europeere må forholde seg til en stadig økende mengde lover og regler. EU vokser både i omfang (det blir stadig flere land som er med; Romania og Bulgaria kom med fra 1/1-07) og styrke (stadig flere lover og regler). Denne veksten i styrke fortsetter til tross for at befolkningene i flere land reelt sett har sagt Nei til videre vekst ved å stemme Nei til forslaget til grunnlov for EU.

I alle disse tilfellene håper vi på det beste, men vi frykter der verste: dessverre står ikke Vestens verdier sterkt nok til at Vesten hele tiden kan klare gjøre det rette. Dersom det verste alternativ vil vinne frem på de fleste av punktene over, vil 2007 bli et annus horribilis.

Uansett vil disse problemstillingene gi opphav til en rekke kommentarer her på stemDLF; vi vil i tiden fremover komme tilbake med kommentarer til alle disse problemstilingene fra et konsekvent liberalistisk utgangspunkt.

Vi vil ønske alle våre lesere et godt nytt år. Det året vi nå går inn i vil bli et meget spennende år, kanskje for spennende. Uroen i Midt-Østen bare øker i styrke, og det er muligheter for en storkrig. Hvordan vil Vesten reager på dette? Det er vanskelig å si, men vi vil i hvert fall si hva vi mener om saken.

Også innenrikspolitisk er det mye som vil skje i det kommende året. Ikke bare går vi inn i et valgår, men allerede fra 1. januar kommer det utspill fra alle partier som, hvis de blir gjennomført, vil være svært skadelige: SVere roper på høyere skatter, og FrP har ifølge TV2-nyhetene i morges gitt etter for konformitetspresset mht påstandene om at menneskelig aktivitet fører til en forsterket drivhuseffekt. Hvis dette vil påvirke politikken som føres, vil det kun ha skadelige effekter.

Uansett vil vi også i året som kommer gi korreksjoner til alt det som måtet kommer fra de store avisene, fra de store partiene, og fra andre aktører, når de støtter eller foreslår tiltak som vil begrense den individuelle friheten ytterligere, og som derfor vil ha negativt effekt på rasjonelle verdier som fred, harmoni og velstand.

Våre daglige kommentarer vil bli tatt opp igjen om noen få dager.