”Norge var mannsterkt til stede” sa kommentatoren på Dagsrevyen i går, og vi ble overrasket, temaet for reportasjen hadde jo med NATO å gjøre. At Norge var ”mannsterkt til stede” i NATO-sammenheng har vel ikke skjedd tidligere, og vi hadde ikke trodd at det hadde skjedd i disse dager.

Men så kom forklaringen: Norge var ikke mannsterkt til stede i en av NATOs militære operasjoner, Norge var mannsterkt tilstede på NATO-konferansen i Latvia. Og da forstår vi, det er som vi kunne vente. Norge sender lett politikere og byråkrater til konferanser i interessante land, men å sende soldater til områder hvor de skal delta i krig, det gjør vi praktisk talt ikke.

Krigen foregår i Afghanistan. Grunnen til at NATO har soldater der er at et NATO-land ble angrepet (USA ble 11. september 2001, og den daværende regjeringen i Afghanistan hjalp angriperne), og da er dette å betrakte som et angrep på alle NATO-land. NATO-traktaten sier da at alle NATO-land er forpliktet til å delta i krigen.

Norge har vært med i NATO siden starten, og grunne til at vi ble med var at vi mente vi ville trenge hjelp fra USA i tilfelle vi ble angrepet av Sovjetunionen, som i tiden etter annen verdenskrig underla seg mesteparten av Øst-Europa. Denne ekspansjonen stanset opp da NATO ble etablert.

Norge er altså fullt medlem av NATO og burde da etter vårt syn stille opp i den grad NATOs ledelse ønsker det. Dessverre har Norge ikke etterkommet ønsker fra NATO om øket deltagelse i Afghanistan. Vår regjering sier korrekt nok at vi deltar i Afghanistan, og at vår deltagelse er betydelig i forhold til folketallet. Men kanskje folketallet ikke er det rette sammenligningsgrunnlag her, kanskje det ville være nbedre å se dette i forhold til for eksempel økonomisk styrke. Norge skryter jo av å være verdens rikeste land, og da burde dette kunne være en basis for å vurdere i hvilken grad vi bør delta i NATOs forsøk på å nedkjempe de militante muslimene og de lokale krigeherrene i Afghanistan.

La oss avslutte med å si at vi har et inntrykk av at de store internasjonale organisasjonene – FN, EU, NATO – kun i liten grad arbeider for å løse de problemer de er ment å løse og isteden i alt for stor grad fungerer som enorme byråkratier hvor de involverte politikere og byråkrater kan ha gode jobber, gode arbeidsbetingelser, gode reisemuligheter, og ha lett tilgang til presse og TV når de vedtar resolusjoner og kommer med uttalelser om viktig saker – de mener jo at alle problemer kan løses med forhandlinger og dialog. Så det er klart at Norge stilte mannsterkt opp på NATO-konferansen i Latvia.

DLF deler ikke det syn at dagens viktigste problemer kan løses med dialog og forhandlinger og resolusjoner. Vi mener at EU OG FN bør avvikles, eller i hvert fall at Norge bør melde seg ut/ikke melde seg inn. Og mht NATO mener vi at de land som er villige til å bruke militær makt i den grad det trengs bør danne en egen allianse som erstatning for NATO, dagens NATO er for puslete. Dessverre er det ingen land i dag som er villige til å bruke den militære makt som er nødvendig for å eliminere dagens trussel – militant islam med sitt primære utgangspunkt i Iran, men vi i DLF har aldri være opptatt av å løpe etter velgerne og å tilpasse oss utbredte meninger, vi gir uttrykk for det vi mener. Og mht NATO har vi gjort det ovenfor

Før en flyavgang i USA for noen dager siden skjedde følgende: Seks imamer hadde kjøpt billetter fra Minneapolis til Phoenix. Noen av dem reiste uten bagasje og noen hadde enveisbillett. Før de gikk om bord sto de samlet og ba – de ropte ”Allah, Allah, Allah”. Medpassasjerer hørte også at de fordømte USA. Etter at de hadde tatt plass i flyet oppførte de seg slik at mange andre passasjerer fant det underlig.

Det som så skjedde var at enkelte passasjerer nektet å fly sammen med disse imamene, de sa at ”enten forlater vi flyet eller så forlater imamene flyet”.

Resultatet ble at imamene ble nektet å fly og måtte gå av. Etter dette forløp flyturen helt uten dramatikk.

Resultatet av dette er dog interessant: Dels sier muslimske organisasjoner i USA at de vil vurdere å boikotte flyselskaper som behandler muslimer på denne måten, og dels går det demokratiske partiet inn for at slik oppførsel skal bli forbudt, dvs. at det skal bli forbudt for et flyselskap å avvise muslimske passasjerer bare fordi de oppfører seg mistenkelig.

La oss kommentere disse to poengene: For det første mener vi at staten ikke har noe med å blande seg inn hvilke passasjerer et flyselskap ønsker å betjene: dersom et flyselskap ikke ønsker å fly muslimer, så har de all rett til å nekte dette. Det er grovt umoralsk av staten å hindre et flyselskap å avvise passasjerer. Dessverre fikk demokratene øket sin makt etter det siste valget i USA, så det er fare for at det blir endelig vedtatt at all form for diskriminering av passasjerer blir forbudt. Resultatet av en slik lov vil i det beskrevne tilfelle bli at flyselskapet ikke etterkommer passasjerenes anmodning om å kaste av imamene. Det som da vil skje er antagelig at mange av de andre passasjerene vil forlate flyet, og at flyselskapet vil tape stor penger, dette i tillegg til at det å reise blir langt mer komplisert for store grupper av passasjerer.

Det andre poenget er at muslimer vil boikotte flyselskaper som nekter å transporter muslimer som oppfører seg mistenkelig. til detta kan vi bare si ”ja og amen” – vi vil tro at dersom et flyselskap virkelig blir boikottet av muslimer så vil dette være et kolossalt godt poeng som kan benyttes i markedsføringen: ”Fly NN Airlines – flyselskapet som boikottes av muslimer!”. På en flyvning med NN Airlines er da sannsynligheten for å bli utsatt for et terrorangrep nærmest lik null.

Vi regner nok altså med at muslimene ikke vil gjøre alvor av sin trussel om å boikotte visse flyselskaper, og vi frykter at det i USA snart blir forbudt for flyselskaper etc. å avvise muslimer som oppfører seg mistenkelig. Og når Vestens politiske ledere, inkludert de i USA, er fullstendig uvillige til å gjøre det som må gjøres mot de land som støtter terrorisme – det man må gjøre er å ”end states who support terrorism” - og isteden gjør alt de kan for å være ettergivende overfor det land som er hovedkilden til terror mot Vesten, Iran, så er det all grunn til å tro at vi vil se flere terrorangrep i tiden fremover.

Oslo kommune sa i går Nei til å sette opp Knut Steens statue av kong Olav. Vi tror at akkurat dette var en klok beslutning. Kanskje den eneste kloke beslutning i hele denne saken.

Vi må si at vi synes at Knut Steen ikke hadde en heldig hånd i valget av motiv. Det som for Steen skulle være en elsket konge omkranset av sitt folk og hilsende med en vinkende høyrearm ser nærmest ut som en diktator som utfører en nazihilsen med et patronbelte om midjen.

Kunstneren har altså ikke vært heldig med motiv. Men hva med Oslo kommune? Samarbeidet med Steen har pågått i ca seks år, og underveis må folk fra kommunen ha sett utkast til hvordan Steen hadde planlagt skulpturen. Og siden de hadde sett dette burde de ha reagert på et langt tidligere tidspunkt. Vi kan ikke huske å ha sett hvordan statuen så ut før den ble avbildet i avisene tidlig i sommer, og da var den nærmest ferdig. Oslo kommunes folk må ha visst hvordan statuen ville se ut lenge før dette. Mao. Oslo kommunes folk burde sagt i fra til Steen at motivet ikke var passende før han begynte å hugge skulpturen ut.

Slik det står nå ser det ut til at Steen, som ikke er noen ung mann, har brukt seks år av sitt liv på å lage en statue som ikke vil bli satt opp, og han har klokelig nok tatt beslutningen om at den da skal begraves. Men Oslo kommune må allikevel betale – Steen har gjort jobben, og oppdragsgiveren må betale de to millioner kr som avtalen innebar.

Men det mest interessante her er at det offentlige igjen viser sin kolossale inkompetanse. Hvis Oslo kommunes folk hadde sett utkast til statuen før Steen begynte å hugge den ut, burde de ha slått alarm og sagt at motivet ikke var passende. Siden Steen ble valgt til å lage en statue av kong Olav, må han vel ha blitt valgt på basis av noe annet enn sitt gode navn og rykte (som forøvrig er meget godt), han må ha blitt valgt fordi han la frem for kommunen en skisse som kommunens folk fant akseptabel. Dersom kommunens folk ikke har sett noe utkast, er skandalen enda større. (Muligheten for at statuen ser helt annerledes ut enn det opprinnelige utkast ser vi bort fra.)

Uansett er resultatet av alt dette at Steen har brukt seks års arbeid på ingenting, skattebetalernes penger er igjen sløst bort, og vi får ingen statue av kong Olav.

Det man kan lære av dette er følgende: man bør ha minst mulig med det offentlige å gjøre.

Når skattesatsene blir for høye synker statens skatteinntekter. Dette skjer fordi dersom folk som jobber og tjener penger sitter igjen med for lite av det de tjener, så vil de enten slutte å jobbe, eller de vil begynne å jobbe svart - i begge tilfeller mister det offentlige skatteinntekter.

Dette poenget er klart og tydelig illustrert av den såkalte Laffer-kurven, etter økonomen Arthur Laffer, som gjorde dette poenget kjent en gang omkring 1980.

Det var da rimelig klart at velferdsstatene i Europa og USA hadde passert toppunktet på kurven, og at ved å redusere skattesatsene ville det offentliges skatteinntekter øke.

Dette går også klart frem av en artikkel i Aftenposten sist søndag. Fra artikkelen sakser vi følgende:

”Skattekutt gir mer skatt
I en ny bok hevder to danske forskere at lavere skattesats for grupper med høy inntekt kan gi økte skatteinntekter i Danmark.
Ved å senke skattesatsen på den sist tjente kronen for alle som tjener over 300 000 kroner, kan Danmark øke sine skatteinntekter.

Det er konklusjonen i et forskningsarbeid lektor Henrik Jacobsen Kleven og professor Claus Thustrup Kreiner fra Københavns Universitet har gjort. De har brukt beregningsmodellen til det danske finansdepartementet

Arbeidet er presentert i den nye boken "Skat, arbeide og lighed", som ble lagt frem fredag. Sammenhengen mellom arbeidsinnsatsen og skatten på den sist tjente kronen er kjernen i de to forskernes arbeid.

* De har beregnet en grense for skattesatsen på sist tjente krone.
Økning i satsen utover denne grensen vil føre til lavere skatteinntekter. Grensen ligger noe under 70 prosent for inntekter over 300 000 kroner, men usikkerheten er stor.

* Dette er så sammenlignet med de faktiske skattesatsene for denne inntektsgruppen. Den ligger i overkant av 70 prosent.
Dermed: Skatteinntektene kan trolig økes ved å senke skatten på den sist tjente kronen. Alle vinner.

Skattesatsen på den siste tjente kronen er beregnet med et vid definisjon. Den er summen av den direkte inntektsskatten og moms og andre avgifter på det som kjøpes med inntekten.
…
Når samlede skatter og avgifter på sist tjente krone er i overkant av 70 prosent, vil lavere skatt på den sist tjente kronen føre til at de høytlønte jobber mer, de er mer ivrige i å søke seg til bedre betalte jobber, de går hardere etter bonuser og forfremmelser og de velger å jobbe hvitt i stedet for svart.” (sitat slutt fra Aftenposten.)

Det mer enn 25 år gamle poenget som Aftenposten nå forteller om ble begjærlig grepet av konservative politikere både i USA og Norge (og i andre land). I USA lovet president Reagan å gjennomføre en slik politikk, og i Norge gikk Høyre utover 80-tallet inn for en såkalt ”dynamisk skattepolitikk”, en politikk som gikk ut på at senkede skattesatser skulle gi større inntekter til det offentlige.

At dette poenget var midt i blinken for de konservative er lett og forstå: de fikk i pose og sekk. De kunne gå inn for skattelettelser samtidig som det offentlige fikk større inntekter. De kunne samtidig gå inn for skattelettelser og økede inntekter for det offentlige.

DLF har et annet syn enn de konservative. Vi er tilhengere av skattelettelser, men vi er også tilhengere av at det offentlige skal ha lavere inntekter. Vi mener at mesteparten av det som det offentlige i dag holder på med (skoler, helsetjenester, pensjonsordninger, veier, kultur, barnehaver, osv.) skal privatiseres og betales av brukerne selv (gjerne via forskringsordninger) isteden for at de som i dag er drevet av det offentlige og betalt over skatteseddelen.

Det er mange feil ved de konservatives oppfatning av Laffer-kurven: for eksempel er effekten kortvarig, den tar ikke hensyn til at et offentlig tilbud må bli mer byråkratisk og tungrodd, og viktigst: den tar ikke hensyn til det moralske poeng at ethvert mennesker har rett til fullt ut å bestemme over sin inntekt.

DLF er enig i at skattereduksjoner har en dynamisk effekt, og at skattereduksjoner må skje inntil det optimale punkt er nådd. Men det optimale punkt hvor økonomien blir mest mulig dynamisk er når de tvungne skattesatsene er null.

Og det er en god økonomi som er eneste grunnlag for velstand, all statlig innblanding og alle statlige restriksjoner på økonomisk aktivitet har kun skadelige effekter og fører til lavere velstand. Også statlige tilbud som isolert sett ser gode ut vil vise seg å være dårligere enn alternative private tilbud dersom de private tilbudene hadde kunnet konkurrere på like vilkår.

Derfor: skattesatsene må gradvis reduseres til null, alle statlige tilbud (unntatt de legitime statlige oppgavene) må privatiseres, og alle statlige restriksjoner på verdiskapning må fjernes. Kun dette kan gi et stabilt, harmonisk og velstående samfunn.

I disse dager utkommer et nytt nummer av tidsskriftet LIBERAL. Denne utgaven, nr 3 i årgang 4, inneholder del to av professor Marianne Skånlands artikkel om norsk barnevern. Med utgangspunkt i en rekke konkrete tilfeller viser hun at Barnevernet dessverre er en skadevolder, og at årsaken til dette er å finne i den ideologi barnevernet bygger på. (Skånland har ingen tilknytning til DLF, men hun kjenner svært godt til hvordan norsk barnevern fungerer, og hennes fremstilling av norsk barnevern er i samsvar med DLFs syn på hvordan offentlige støtteapparater fungerer. )

LIBERAL innholder også en lang artikkel med tittelen ”Krigen mot terror fem år etter”. Denne artikkelen, skrevet av Vegard Martinsen, tar i stor detalj for seg årsakene til islams vekst de siste 25 år, terrorangrepene som er utført av militante muslimer mot Vesten de siste 25 år, amerikansk politikk overfor landene i Midt-Østen, presidentene Jimmy Carters, Ronald Reagans, George H .W. Bushs og Bill Clintons politikk overfor det stadig sterkere islam, og president George W. Bushs svar på terrorangrepene 11. september 2001.

Artikkelen forklarer det som er skjedd med utgangspunkt i den ideologi de involverte aktører bygger på. Mer spesielt: årsakens til dagens kaotiske tilstand i Irak skyldes ideene som lå til grunn for president Bushs strategi, og de ideene som dominerer i Irak.

Artikkelen avslutter med å si at siden den såkalte ”krigen mot terror” i disse fem årene er blitt ført på et helt feilaktig ideologisk grunnlag, er vi kanskje verre stilt nå enn da krigen begynte.

Blandet inneholder også refleksjoner om aktuelle politisk saker av Onar Åm og Per Arne Karlsen.

Bladet blir i disse dager sendt til alle medlemmer og abonnenter som er à jour med betaling av medlemskontingent/abonnement.

Abonnement kan tegnes ved å betale kr 140 til DLF, Postboks 510 Sentrum, 0105 Oslo, konto nr 1645 03 43866. Enkeltnumre, også eldre numre, kan bestilles ved å betale kr 35 til samme adresse. Dog er første årgang av LIBERAL dessverre utsolgt.

”Nei til samlekort” var overskriften på Aftens førsteside for noen dager siden: ved noen skoler er det slik at elevene bruker for mye tid på å bytte kort de samler på: Pokemon-kort, fotball-kort, og lignende, og enkelte lærere ønsker å forby kortene.

Inne i avisen leser vi: ”På Bogstad skole har de ikke avgjort om det blir fotballkort-forbud ennå. Tanken var at barna ikke skulle få ha med kortene på skolen i det hele tatt.” Men både elevene og foreldrene protesterer, dog uten at noen av de gode argumentene foreldrene kunne ha brukt er gjengitt i artikkelen.

Så la oss her gi noe argumenter til forsvar for samlekort. Barn, og kanskje spesielt gutter, har i alle år samlet på ulike ting (tegneserieblader, lekebiler, servietter, Star Wars-figurer), og samlekort er bare en av de tingene de har samlet på. Samlekort finnes med en rekke ulike motiver, noen har fotballspillere, noen har popstjerner eller filmstjerner, noen har tegneseriefigurer (for eksempel de utbredte Pokemon-kortene). De fleste som samler vil gjerne ha komplette samlinger, enten av en type kort eller en serie kort. Men ikke alle kortene er like vanlige, noen er lette å komme over (de kjøpes i egne pakker eller sammen med for eksempel tyggegummi), mens andre er mer sjeldne.

Hva er så det nyttige ved samlekort? Jo, de som samler lærer systematikk – en samling må være systematisk ordnet, slik at samleren har oversikt over hva han har og hva han mangler. Den som samler lærer seg derfor å holde orden på en systematisk måte. De som samler lærer seg også å disponere og å ta vare på det de eier. Videre, for å skaffe seg det han mangler må en samler ofte bytte til seg kort fra andre samlere. I denne prosessen lærer han at ting har ulik verdi, og at man må forhandle om et bytte, gjerne i konkurranse med andre samlere. Og dessuten lærer man at man må ta godt vare på sine ting, et skadet kort er mindre verd.

Så, samlekort lærer barn om eiendomsrett, om handel, om verdi, om bytte, om at ting har ulik bytteverdi, at noe er mer verd enn andre ting. Og denne lærdommen skaffer de seg mens de er ivrig interessert i og opptatt av læreprosessen! Vi synes dette er meget nyttig.

Nå er det jo slik at det forbudet det er snakk om ikke går på å forby norske barn å samle på kort (selv ikke gledesdreperne i SV går inn for dette, i hvert fall ikke foreløpig), det det handler om er at enkelte skoler ønsker å hindre at elvene bruker mye av friminuttene til å bytte kort. Vi mener at slikt må være opp til skolen selv, men vi for vår del ville ikke sendt våre barn til en skole hvor bytte av samekort var forbudt.

Hva er så argumentene mot samlekortene? Ikke uventet går de på slike ting som dette: ”Flere konflikter og økt kjøpepress er to grunner til å forby kortene, men hovedårsaken er at barna blir passivisert. … -ungene blir sittende stille i friminuttet. Barna skal være aktive hver dag, i henhold til Kunnskapsløftet [navnet på den siste skolereformen]. Det ønsker vi å stimulere til, slik at de ikke blir sittende i en krok med nesen ned i kortene, sier rektor…”. (Aften, 3/11)

Ja, det kan skje at det blir konflikter av slik handel, men da lærer barna hvordan de skal håndtere dem. Vi synes dette er viktig. Kjøpepress? Vel, det meste er begrenset, og alle kan ikke ha like mye av alt. Noen vil alltid ha flere goder enn andre. Slik er det, og slik vil det alltid være, og jo tidligere barn lærer seg dette, jo bedre er det. Barn vil også lære av dette at de kan prioritere, at de kan bruke mer (av sine lommepenger, og senere av det de tjener) på det de ønsker seg mest. Ja, fysisk aktivitet er viktig, men vi vil tro at friminuttene i en skoledag tar relativt liten tid i løpet av dagen, og at de har tiden etter skolen til å være i fysisk aktivitet. Dessuten er det på skolen de møter flest andre samlere, så det er der byttemulighetene oppstår.

Dette handler også om respekt for barn. Barn er opptatt av samlekort, og et forbud vil bare vise at man også på dette området ikke bryr seg om barns verdier og interesser. Vi synes at de fleste voksne i dag tar alt for lite hensyn til barn. Et forbud mot samlekort vil bare føre til at barn i enda større grad blir mistroiske mot de voksne. Og som vi har sett er det slik at barn lærer svært mye viktig av å samle på kort; de lærer mye og har stor glede av dette.

Derfor sier DLF Ja til samlekort!

I en rasjonell kultur med stor grad av frihet vil det stadig gå bedre; velstanden vil stige for alle, problemer med forurensning blir mindre, og alt blir tryggere (trafikk, maskiner, matvarer, sykdomsbehandling, osv.).

Derimot, i en kultur hvor rasjonelle ideer står svakt,der vil den motsatte utviklingen skje, der vil alt gå dårligere – velstanden vil synke, det vil bli mer forurensing, etc. Dette har sammenheng med at friheten blir mindre: høy grad av rasjonalitet hører sammen med frihet, liten grad av rasjonalitet hører sammen med ufrihet. Den politiske venstresiden står for irrasjonelle ideer, noe som hører intimt sammen med liten grad av frihet. Derfor vil de venstreorientertes politikk føret til synkende velstand, mer forurensing, mindre trygghet, osv. (Å være rasjonell er å være virkelighetsorientert og logisk, å være irrasjonell er å ignorere fakta og å være ulogisk.)

Vi kom til å tenke på dette da vi sjekket nyhetene i morges: Aftenposten forteller med krigstyper på sin førsteside at det nå fines planer om å bygge kullkraftverk i Norge, mens TV2-nyhetene fortalte at i en kullgruve i Polen er det skjedd en ulykke som har ført til at 8 kullgruvearbeidere er drept og at 15 er innesperret 1000 meter under bakken.

Dersom vi hadde hatt en rasjonell kultur ville vi hatt atomkraft. Atomkraft er den reneste og sikreste form for energiproduksjon. Det krever lite brensel; man får mye energi ut av et lite volum brensel. At mengden brensel som trengs er så liten i forhold til den mengde som trengs hvis samme mengde energi skal utvinnes av kull, fører til at færre vil jobbe i gruvene, færre lastebiler vil transportere brenselet fra gruvene til kraftverkene, og det vil være færre lastebiler på veiene. Alt dette vil redusere antall ulykker.

I forhold til atomkraft fører kullkraft til mer forurensing, flere trafikkulykker og flere gruveulykker. Men hele den politiske venstreside, fra FrP til SV, går nå ifølge Aftenposten altså inn for planene om kullkraftverk i Norge.

Nå er heller ikke DLF mot kullkraft, vi mener bare at energi er viktig og nyttig og at statlige hindringer på energiproduksjon må fjernes. Vi slutter også opp om det som fagfolkene mener, nemlig at atomkraft er den sikreste og reneste form for kraftproduksjon. Derfor går vi - som eneste parti - sterkt inn for etablering av atomkraft i Norge.

Når venstresiden igjen vil gjenreise gammel teknologi og avvise ny og bedre teknologi, så viser dette hvor lite rasjonelle de er. Venstresidens irrasjonelle frykt for stråling fører til at de går inn for en teknologi som er langt mer skadelig enn den de avviser.

Ved å si Nei til atomkraft og Ja til kullkraft er venstresiden en direkte reaksjonær kraft. De står for en politikk som fører til lavere velstand, mer forurensing og flere ulykker. Mao. ved venstresiden ved rattet er vi på full fart bakover.

Den er mer enn 70 år gammel, listen over sykdommer som gir rett til yrkesskadetrygd. Listen, som altså gjelder i dag, ble laget i 1934, og er da klart dominert av sykdommer som var relevante da. Da var det praktisk talt bare menn som var yrkesaktive, og de jobbet i ulike former for industri. Siden denne listen gjelder fremdeles, betyr det at sykdommer som dukker opp i yrker som ikke var vanlige i 1934 ofte ikke gir rett til yrkesskadetrygd. Dette betyr at kvinner i typiske kvinneyrker i liten grad får erstatning /trygd for de skader de måtte påføre seg i arbeidet; til tross for at de fleste som melder behov er kvinner, så er 90 % av de som får yrkesskadetrygd menn.

Denne saken ble omtalt på NRKs nyhetssending i morges, og på NRKs hjemmeside finner vi følgende omtale:

”Menn får lettest yrkesskadetrygd. Ni av ti som fikk godkjent sykdom som yrkesskade i fjor, var menn.

Kvinnedominerte yrker topper statistikken over meldte skader. Men likevel er det altså svært få kvinner som får aksept for at de skal få yrkesskadetrygd. Det har trolig sammenheng med at listen over sykdommer som blir godkjent som yrkesskade, ble laget for 70 år siden. Da var det stort sett menn som var i arbeid, og særlig mange jobbet i industrien.” (Sitat slutt fra NRK)

Det er slik offentlige ordninger fungerer: de ble laget på et tidspunkt og virket da ofte ikke urimelige, men så forandrer samfunnsforholdene seg mens de offentlige ordningene består, og ordningene fører etter hvert til store skjevheter, problemer og direkte og grov utrettferdighet.

Etter hvert vil det også bli vanskelig å endre dem. Skal f.eks. ordningen med offentlige yrkesskadetrygd endres i samsvar med utviklingen vil den medføre en sterk økning i utbetalingene, og da vil staten kjempe imot kraftige omlegninger som vil medføre økede utgifter.

Hvordan bør slikt da ordnes? Det bør ordnes ved at hver enkelt arbeidstager, gjerne i samarbeid med sin fagforening eller gjennom sin arbeidsgiver, tegner en forsikring som nærmest er skreddersydd for den jobben den ansatte skal utføre.

I et slikt system vil forsikringsselskapene sørge for at innbetalingene vil dekke utgiftene, at forsikringen endres i takt med endrede samfunnsforhold, og at vurderingen blir effektiv (dvs. den drukner ikke i det offentlige skjemavelde og i det offentliges køkultur) når det er behov for trygd.

Også på dette området er det slik at offentlige ordninger blir rigide og urettferdige. DLF mener at det som må til ikke er en modernisering av det offentlige syketrygdsystemet, det som må til er en fullstendig privatisering av ordningene. At slike ordninger er fullt ut private er også det eneste som er fullt ut moralsk, kun en fullt ut privat ordning legger ansvaret og mulighetene der hvor de hører hjemme: hos det enkelte individ. Kun en fullstendig privat ordning kan sikre at man ikke blir offer for regler man aldri har hørt om og som ble vedtatt i 1934, og som i praksis ikke kan endres slik det reelt sett er behov for.

Mange av de lover som finnes i Norge i dag burde ikke vært der; mye av det som er forbudt i Norge i dag burde vært lovlig. Vi tenker da på lover som forbyr handlinger som fullt ut er fredelige og frivillige for alle de involverte. Alt som er frivillig (mellom voksne mennesker) bør etter vårt syn være tillatt, og vi mener at lover som forbyr slikt er skadelige; disse lovene gjør vanlige folk til lovbrytere, og driver dem i hendene på reelle kriminelle.

Et ferskt eksempel på noe som sannsynligvis vil ha denne effekten ble omtalt i Dagbladet nylig: Under overskriften ” - Væpnet ran av ulovlig pokerklubb i natt” leser vi blant annet:

”En klubb der det ble arrangert pokerspill med kontanter i potten skal i 04-tida i natt ha blitt ranet av bevæpnede menn som slo, sparket og sprayet personer med pepperspray.

I 07-tida i morges ble følgende melding lagt ut på et norsk diskusjonsforum for pokerspillere:

«Vi beklager å melde at [navnet på klubben]har blitt utsatt for væpnet ran rundt kl. 04.00, under et rolig cashgame med lite penger i spill.

Det hele var ganske dramatisk hvor enkelte fikk endel spark og slag mot seg, men alle kom fra det med mindre skader. Det ble i tillegg brukt pepperspray.”

Men det som er prinsipielt interessant sies her:

”Varsler ikke politiet
Dagbladet.no var i formiddag i kontakt med Operasjonssentralen i Oslo politidistrikt, kriminalvakta og Sentrum politistasjon, men ingen av seksjonene hadde da fått melding om det som skal ha vært et grovt ran med mange personer involvert.

- Dette er helt ukjent for oss, sier krimvaktleder Johan Gundersen.
Det kan bety at ofrene har valgt å skjerme den illegale klubben ved å la være å anmelde hendelsen.

Det er bare en drøy uke siden en annen ulovlig pokerklubb ifølge spillere ble ranet på Kolbotn. Da slo to ranere med pistol og ikledd Spiderman-masker til og fikk med seg rundt 100 000 kroner.

Den ene maskerte raneren skal den gang ha truet med å anmelde de ti personene som var til stede for den ulovlige spillingen, og heller ikke da ble politiet varslet.” (Sitat slutt fra Dagbladet.)

Det som skjer er altså at folk som driver med en fredelig aktivitet blir ranet av brutale voldsmenn, og så våger ofrene ikke å melde fra fordi politikerne har vedtatt at det de holdt på med (i dette tilfellet pokerspill om penger) skal være forbudt!

Resultatet av dette vil altså i første omgang bli at ofre for reell kriminalitet ikke våger å anmelde ran, og at ransmenn kan rane uten at politiet reagerer. Det som videre kan skje er at potensielle ofre skaffer seg eget vakthold, de kan bevæpne seg, og resultatet kan bli mer vold og mer våpen blant de kriminelle. I verste fall kan vi ende opp med skuddveksling mellom bander og endog tap av liv.

Men dette er ikke noe nytt; det er forbud som ikke burde ha vært der som fører til at man får organisert kriminalitet.

Det er velkjent at Mafiaen i USA vokste frem under forbudstiden (i USA var det i perioden fra 1920 til 1933 forbudt å selge alkohol) – folk ønsket allikevel å ta seg en drink, men forbudet førte til at all omsetning av slikt havnet hos kriminelle. I dag har vi samme problem over hele verden pga forbudet mot narkotika. Vi har tilsvarende problemer, dog heldigvis i mindre skala, pga forbudet mot organisert prostitusjon (prostitusjon er tillatt, men hallikvirksomhet er forbudt), og dette fører til en rad av problemer. Og nå som poker er i ferd med å bli et populært spill vil forbudet føre til at den reelle kriminaliteten vil øke enda mer.

Dette burde være velkjent: lover som ikke burde vært der fører til øket reell kriminalitet. Vi mener altså at kun de lover som har som formål å beskytte individers rettigheter bør finnes, og at alle andre lover bør avvikles. Vi slutter oss helt til det som står i Frostatingsloven: ”Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes”. Lover som ikke har som formål å beskytte individers rettigheter er ulover, og de er skadelige.

Vi frykter den utvikling som forbudet mot pokerspill om penger vil føre med seg. Hadde den enkle og spennende underholdning som pokerspill er vært tillatt, ville disse problemene ikke ha kommet.

(Vi vil allikevel si at vi oppfordrer alle til å følge de lover som gjelder. Lover må forandres ved arbeid innenfor det politiske systemet. Å bryte lover i Norge i dag vil kun være skadelig for en selv, det vil ikke kunne føre til noen politisk forandring, og vi vil ikke anbefale lovbrudd, tvert imot.)

“Kvinner og barn først” heter det hos oss. Når det er en krise vil enhver anstendig mann først hjelpe/forsøke å redde kvinner og barn. Hvis en bygning står i brann eller et skip er i ferd med å forlise vil enhver sivilisert mann forsøke å beskytte de som er fysisk svakest; han vil han vil hjelpe kvinner og barn ut av den brennende bygningen eller han vil forsøke å fylle livbåtene med kvinner og barn. I alle typer krisesituasjoner vil en mann først gjøre alt han kan for å hindre at kvinner og barn kommer til skade.

Vi kom til å tenke på dette da vi leste om en situasjon på Gaza nylig.

Det som skjedde var følgende: en gruppe palestinske terrorister hadde skutt raketter inn i Israel. Den israelske hæren (IDF) svarte med å skyte mot terroristene. Terroristene søkte så tilflukt inne i en moske, IDF stanset ilden, men omringet moskeen med soldater og pansrede kjøretøy. Etter noen timer i denne låste situasjonen gikk det ut en melding på en palestinsk radiostasjon: kvinner i nærheten ble oppfordret til å komme til moskeen for å hjelpe terroristene å unnslippe. Dette skulle skje ved at terroristene ikledte seg kvinneklær som kvinnene hadde tatt med og så forlot moskeen sammen med kvinnene.

Terroristene skulle altså bruke kvinnene som levende skjold.

IDF oppdaget at det var terrorister blant de kvinner som forlot moskeen, og skjøt. Dette førte til at to kvinner ble drept i tillegg til at et ukjent antall terrorister mistet livet.

(New York Times’ artikkel om saken ligger her, gratis registrering kreves.)

Hva slags kultur er det disse terroristene tilhører? Hva slags mentalitet er det hos de som oppfordrer kvinner til å hjelpe terrorister som skyter raketter inn mot tilfeldige mål i Israel? Og hvs slags kvinner er det som hjelper terrorister med å skyte raketter mot tilfeldige sivie mål, og også lar seg bruke som levende skjold?

Vi skal ikke si noe om dette, men overlate til leseren å trekke sin egen konklusjon.

La oss til slutt si hva Israel burde ha gjort: da terroristene søkte tilflukt inne i moskeen burde IDF ha bombet moskeen og drept alle som hadde søkt tilflukt der. Slik bør svaret på alle terrorangrep være, man bør svare militært inntil alle terroristene er avlivet. Det er kun slike svar på terrorangrep som kan få slutt på dem. Det faktum at Israel tidligere ikke har svart på angrep på en slik måte er årsaken til at angrepene fortsetter. Ønsker Israel (og Vesten) å få slutt på terrorangrepene vi i stadig større grad er blitt plaget med siden ca 1980, må Vesten slå så kraftig militært tilbake at trusselen elimineres. Inntil dette skjer vil angrepene fra militante muslimer bare øke.

De siste dagers avsløringer om at enkelte bedriftsledere i fullt samsvar med tidligere inngåtte avtaler tar ut til dels betydelige beløp i form av opsjoner eller bonuser har ført til at de mange misunnelige her i landet har fått boltre seg fritt i flere presseorganer.

Industriministeren varsler at lover og regler må endres slik at for eksempel direktøren i Telenor fremover ikke får mulighet til å ta ut flere millioner i opsjoner. Og styret i Statoli er splittet om ordninger som finnes der: ”Full strid i Statoil-styret” er overskriften på E24, og i ingressen leser vi:

”Mot stemmene til Marit Arnstad og ansatterepresentantene har Statoil-styret vedtatt et bonusprogram som kan gi konsernsjef Helge Lund en samlet lønn på 33 millioner kroner over tre år.”

Mange med vettet i behold har forsvart opsjonsavtalene: de gir for eksempel belønning til dyktige sjefer (Telenors leder Baskaas har omgjort Telenor fra å være en liten norsk aktør til å bli et av de betydeligste teleselskapene i Europa; dette har ført til at selskapet nå er omtrent fire ganger mer verd enn da han tok over), noen har sagt at å endre disse avtalene eller rammebetingelsene nå vil føre til uro og nedgang og til at dyktige folk drar fra Norge, andre har sagt at den nye industriministeren står for en gammelsosialistisk industripolitikk som innebærer statlig detaljstyring, og noen har sagt at skal man drive forretningsdrift er man avhengig av stabile rammebetingelser som gjør langsiktig planlegging mulig, og enkelte har med betydelig skadefryd påpekt statsminsterens dobbeltmoral; han har vært med på å innføre de ordningene som gjør slike opsjonsavtaler som Baksaas nå benytter seg av, mulig.

Vi slutter oss til alt dette: forretningsdrift på ethvert nivå krever langsiktighet, og dette forutsetter stabile rammebetingelser. Stabile rammebetingelser er dog kun mulig dersom det ikke er noen statlig innblanding i økonomien. Hvis muligheten for slik statlig innblanding finnes, vil skiftende politiske konstellasjoner stadig blande seg inn og endre de rammebetingelser som forrige regime innførte – dette kan også føre til at de samme personer på ulike tidspunkter står for reellt sett motstridende ordninger, slik statsministeren nå gjør.

Derfor er stabile rammebetingelse, som altså er helt nødvendig for å opprettholde velstand, kun forenlig med laissez-faire-kapitalisme, dvs. med at det ikke finnes noen statlig innblanding i økonomien.

La oss til slutt si at alt dette styret om opsjoner og bonuser for ledere er noe som ingen har noe med! Dvs. de som har noe med det er kun styrene i bedriftene som gir bonusene. Ingen andre har noen med det. Innblandingen fra staten, fra fagforeninger, og fra folk flest er fullstendig illegitim. Ja, noe bedrifter er statlige, men det burde de ikke vært: disse bør privatiseres, og selv om de er statlige burde også for disse styringen overlates til styrene; detaljstyring fra politikerne må unngåes.

Men la oss moderere oss litt: vi sa at ”ingen andre har noen med bonusordningene”. De som ikke liker ordningene for lederne (eller de ansatte) i en bedrift kan boikotte den: de som har aksjer kan selge dem, de som er ansatte der kan slutte, og de som kjøper bedriftens produkter kan slutte å kjøpe dem og isteden kjøpe fra en konkurrent.

Det finnes firmaer som ikke betaler store bonuser til sine ledere, og de som er misfornøyde med ordningen i Statoil, Telenorm, etc. kan handle med disse selskapene, og slike selskaper finnes det mange av på Cuba og i Nord-Korea. Nå er produktene fra disse selskapene av svært dårlig kvalitet, så det er kanskje ikke så fristende å kjøpe ting fra disse landene, men det er kanskje en sammenheng mellom kvaliteten på produktene og at de som er dyktige til å organisere produksjonen og verdiskapningen får en god lønn for strevet.

Det virker som om det er mange som vil ha gode produkter og tjenester, men som ikke er villige til å godta at de som sørger for at disse kvalitetsproduktene finnes skal få god lønn. Det burde være enkelt å tenke seg hva resultatet av en slik holdning vil bli.

Tror du at statlige råd og utvalg primært fungerer slik at de skal hjelpe befolkningen? I så fall tar du feil. Offentlige råd og utvalg har i praksis som primær oppgave 1) å være trygge arbeidsplasser for de som er ansatt i dem, og 2) å støtte opp om helheten i statens sosialdemokratiske politikk.

Dette gjelder på alle områder, men i dag vil vi kun bruke et eksempel fra et område som burde være svært viktig: ernæringsrådgiving. I Norge finnes det i dag noe som heter Statens ernæringsråd (korrekt navn er Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet), og som skal gi råd om hvordan vi bør spise og mosjonere.

Man skulle tro at Ernæringsrådet da ga klare råd om sunt kosthold. Men det er ikke dette som skjer. Slike råd og utvalg må, når det er statlige, i stor grad ta hensyn til det som staten ellers driver med, og det inkluderer slike ting som matproduksjon/landbruk, og hvordan helsevesenet fungerer (det kommer også ande elementer med i bildet, for eksempel hvordan de statlige forskningsinstitusjonene prioriterer, men vi lar denne biten ligge).

Man burde forstå at et statlig ernæringsråd ikke kan gi råd som er i konflikt med den statlige landbrukspolitikken og med den statlige helsepolitikken. Derfor blir utspillene fra alle statlige organer – Regjering, direktorater, råd – i praksis koordinert slik at de alle står solidarisk sammen om ett budskap. (Og dette budskapet er det som er laget med det formål å gjøre flest mulig av de sterkeste pressgruppene fornøyde).

I klartekst betyr dette at den statlige ernæringspolitikken ikke går ut på å gi råd om sunt kosthold, statlige ernæringspolitikk går ut på på å støtte opp om landbrukspolitikken (hjelpe til med å sikre avsetningen av norske landbruksprodukter) og helsepolitikken (ikke gi råd som er i strid med det som det skolemedisinske establishment er kommet frem til).

Fedon Lindbergs kronikk i Aftenposten sist lørdag illustrerer disse poengene. Kronikken tar kun opp diabetes, men man kan fra artikkelen lett trekke ut det prinsipielle.

Vi gjengir et avsnitt av kronikken, et avsnitt som har tittelen ”Gale råd”:

”De offisielle rådene til befolkningen er ikke laget for folk som er disponert for diabetes. Norsk ernæringspolitikk tar for mye hensyn til industri- og landbruksinteresser. ...

Det norske handlingsprogrammet for diabetes i allmennpraksis, som skal veilede leger og helsepersonell i diabetesbehandling, anbefaler skandaløst nok en generell fettreduksjon og økt inntak av karbohydrater. Fett påvirker jo ikke blodsukkeret og heller ikke produksjonen av insulin, slik karbohydrater gjør. Bør diabetikere innta lite fett og mye insulinkrevende sukker/stivelse via maten?”

Lindberg er dog optimistisk på feil grunnlag når han sier at ”Det er på tide at myndighetene innrømmer at de offisielle kostrådene bidrar til diabetes.” Myndighetene vil aldri innrømme noe slikt; det som trengs er ikke krav om at de statlige institusjoner reformeres, dette er umulig, det som trengs er at alle disse nå statlige rådene blir uavhengige av staten, dvs. at de blir private.

Er det statlige vil de som nevnt alltid primært forfekte statens interesser, kun hvis de er private og uavhengige vil de kunne være så nyttige for befolkningen som de burde være.

”Forsvaret ved skilleveien” er den overskrift Aftenposten har satt på sitt sammedrag av forsvarssjef Sverre Disens foredrag i Oslo Militære Samfund i går.

Basert på det faktum at de siste regjeringer, uansett politisk farve, har nedprioritert og svekket Forsvaret, sier Disen at dersom kursen nå ikke legges kraftig om. så vil Forsvaret reelt sett være nedlagt om et par tiår.

Vi gjengir noen sitater fra Aftenpostens sammendrag:

”Dersom det ikke er politisk ønskelig å la forsvarsutgiftene vokse, vil konsekvensen være en bevisst og styrt nedbygging av Forsvaret. Hvis ikke blir følgen en tilfeldig forvitring, med nye investeringsskandaler som symptomer på et massivt vanstyre.”

”Forsvarets økonomiske hovedproblem er at budsjettutviklingen de siste 10-15 år bare tilsvarer en årlig justering for den alminnelige prisstigning (konsumprisindeksen), og ikke følger veksten i de faktiske kostnader. Forsvarssektoren har imidlertid en markert realvekst i kostnadene på drifts- og investeringssiden, utover den ordinære inflasjonen. Dette skyldes forhold utenfor Forsvarets egen kontroll, og er dermed ensbetydende med en stadig synkende kjøpekraft for samme budsjett.”

”Dette ville i så fall innebære en drastisk reduksjon av selv den begrensede forsvarsstrukturen vi nå har igjen. Ikke minst skyldes det at ca. fjerdeparten av Forsvarets totalt ca. 30 ulike kapasiteter eller hovedvåpensystemer (fregatter, kampfly, stridsvogner etc.) er nede på det vi kaller kritisk masse, dvs. inngår med det minste antall enheter det rent praktisk er mulig å operere hvis vi i det hele tatt skal ha vedkommende system i strukturen. Tar vi bort ytterligere en enhet av disse systemene, må vi med andre ord avvikle hele våpensystemet.”

”Velger vi på den annen side å overse realkostnadsveksten, risikerer vi å gjøre massive feilinvesteringer i materiell som vi muligens har råd til å anskaffe - men som vi risikerer å ikke få råd til å drifte, og som vi heller ikke vil kunne oppdatere og gjenanskaffe mot slutten av levetiden. Dermed vil en slik neglisjering være ensbetydende med potensielle investeringsskandaler av meget stort omfang. I tillegg representerer det et betydelig omdømme- og forklaringsproblem for Forsvaret og en stor belastning på Forsvarets ansatte i forhold til uforutsigbarhet og stadige omorganiseringer.”

”Basert på den utviklingen som er beskrevet her, er det derfor mulig å se konturene av tre foreløpige grep for å bremse undergravingen av Forsvarets operative evne - altså det vi til daglig kaller forsvarsevnen.”

”For det første kan vi frigjøre midler ved å samle Forsvarets gjenværende fly, fartøyer og hæravdelinger på vesentlig færre steder enn i dag, og legge ned et betydelig antall garnisoner, orlogsstasjoner og flystasjoner som vi i realiteten ikke trenger.”

”For det annet må vi erkjenne at et lite land som Norge må gå sammen med andre små og mellomstore nasjoner om å videreføre på flernasjonal basis de kapasitetene som vi hver for oss er blitt for små til å ha nasjonalt, spesielt ved et mer omfattende samarbeid på logistikk-området."

"For det tredje må vi erkjenne at uansett hvor vellykket bruken av de to første virkemidlene blir, vil vi måtte utfase enkelte av dagens operative kapasiteter, fordi de ikke vil la seg opprettholde i et 10-15 års perspektiv.”
…

”Stilt overfor fortsatt realkostnadsvekst, vil imidlertid selv ikke disse tiltakene gi mer enn en utsettelse av det grunnleggende problem - nemlig at et flatt budsjett videreført inn i fremtiden betyr en de facto politisk beslutning om å avvikle Forsvaret. En slik konsekvens vil bli meget tydelig allerede innenfor Forsvarets neste perspektivplanperiode på 20 år. Dersom det ikke er politisk ønskelig å la forsvarsutgiftene vokse i takt med kostnadene, er dette selvsagt en legitim politisk beslutning. Men da vil altså konsekvensen av denne beslutningen være å foreta en bevisst og styrt nedbygging av Forsvaret.” (Sitat slutt fra Aftenposten.)

Vi anbefaler alle å lese hele artikkelen, og den er linket til ovenfor.

Vi vil kun kort tilføye at DLF er tilhenger av et sterkt Forsvar, og at vi vil ha en kraftig realvekst i Forsvarets budsjetter. Vi tar som forutsetning at Forsvarets primære oppgave er å slå tilbake angrep på Norge, å hjelpe våre allierte, og at slike ting som å drive distriktsutbygging ikke skal prioriteres. Forsvaret må være i stand til å slå kraftig tilbake mot et eventuelt kommende angrep uansett hvordan det skulle arte seg.

Det er antagelig noe upassende å si at historien så altfor ofte har vist at den militære ledelse alltid forbereder seg på og planlegger for en krig av samme type som den forrige krig som ble utkjempet, og at dette ofte går galt når det viser seg at den neste krigen blir helt annerledes enn den forrige, men vi gjør det allikevel: dagens trusselbilde er helt annerledes enn da land erklærte krig mot andre land og invaderte med en regulær hær. Kommende kriger kan skje ved at det land som står bak angrepet offisielt sier at de ikke ønsker krig og ikke støtter krigshandlinger, mens de med penger og materiell og opplæring støtter grupper som tidligere er plassert på og nå opererer på fiendens territorium og foretar mange, men relativt små angrep. Forsvaret bør forberede seg på og være rustet til å bekjempe alle typer angrep, også angrep av denne typen.

DLF går altså inn for en kraftig stryking av Forsvaret.

”Butikker krever penger for å møte i Konfliktrådet” slår VG opp med krigstyper i dag.

Bakgrunnen er, som VG skriver: ”Det koster for mye [for butikkene] å møte butikktyvene”, og artikkelen utdyper:

"Store kjeder som Hennes & Mauritz, Varner-Gruppen, Kiwi og Coop mener det koster mer enn det smaker å møte butikktyver til mekling. Det er ressurskrevende å møte til mekling, mener de.

Konfliktrådet opplyste imidlertid i et møte med kjedene i september at det ikke kommer på tale å betale butikkjedene for å møte til mekling. Resultatet er at flere kjeder nå boikotter Konfliktrådet …

... Konflikten mellom partene er nå så fastlåst at Konfliktrådet har tatt kontakt med Justis- og politidepartementet. Justisminister Knut Storberget (Ap) har varslet at han vil gjøre konfliktsrådsbehandling obligatorisk for gjerningspersoner under 18 år.

Ifølge kjedenes egne beregninger, naskes det for over 2 milliarder kroner i året. Kjedene bruker over 1 milliard kroner i året på sikkerhetstiltak mot butikktyverier.

Ifølge sikkerhetskoordinator Thor Martin Bjerke i Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) har en stor butikkjede regnet ut at det går med to årsverk for å møte i Konfliktrådet.” (Sitat slutt fra VG.)

Vårt syn er ordninger av typen Konflikråd og megling mellom de involverte kun bør benyttes mellom parter som har en reell interessekonflikt, og hvor løsningen ikke er åpenbar. Slike tilfeller forekommer ofte: i fordeling av samværstid med barn ved skilsmisse, ved uenighet i spørsmål om lønn eller arbeidsbetingelser, ved uenighet om grenselinjer mellom eiendommer, etc.

Megling hører ikke hjemme mellom tyver og tyvenes ofre, det er aldri noen legitim konflikt eller legitim uenighet mellom den som nasker og butikken han nasker fra. Som et sekundært standpunkt støtter vi butikkenes ønske om at de skal ha betaling for å bruke tid på å stille opp på et offentlig tiltak som Konfliktrådet er. Kjedene er private og de ansatte bruker sin arbeidstid på produktiv virksomhet. At de må unnvære folk som stiller opp i Konfliktrådet betyr at de taper penger, og det er rimelig at det offentlige da kompenserer for dette.

Men etter vårt syn går ikke kjedene langt nok, de burde ha latt være å delta i megling i det hele tatt; det sender helt feil signal overfor tyver at det å stjele er å betraktet som en legitim konflikt mellom den som blir frastjålet og den som stjeler. Vårt primære syn er at kjedene ikke burde stille opp i det hele tatt – tyver bør anmeldes til politiet og dømmes, tyver (over den kriminelle lavalder) hører hjemme i fengsel.

Det ser ikke ut til å være noen grense for hva folk flest vil at staten skal ordne opp i: det ser ut til at uansett hvilket problem som måtte dukke opp, så ønsker folk fleste at staten skal gripe inn. At praktisk talt alle problemer skyldes at staten blander seg inn der den ikke burde, og ikke engasjerer der den skulle engasjere seg, er det dessverre meget få som forstår.

Vi kom nylig over en notis i Teknisk Ukeblad nr 34/06, og da fikk vi vite at i England finnes en ministerpost vi aldri hadde hørt om tidligere: England har visstnok en filmminister.

Vi kan ikke se noen grunn til at man trenger en minister for film (og heller ikke at man trenger en kulturminister, eller en … Nei vi stanser opplistingen her.) Og når man har slike ministre, så er det rimelig sikkert at de blander seg inn i ting de ikke har noe med.

Poenget i notisen i Teknisk Ukeblad var at filmministeren ønsket at nye filmer burde lanseres på DVD samtidig som de ble vist å kino. Som det står i notisen: ”Hvis publikum vil se filmen hjemme, så burde de kanskje få lov til det”.

Vårt syn er at det de som eier filmen som har all rett til å bestemme når og i hvilke formater den skal vises – dette er noe som politikerne ikke har noe med.

Ministeren har dog en slags reell begrunnelse for sitt ønske; hans poeng er at dette er ”et av virkemidlene mot piratkopiering”.

Men piratkopiering i stort omfang skyldes at staten ikke gjør det den skal på et område hvor den virkelig har en oppgave: å beskytte copyright er en legitim statlig oppgave.

Så fordi staten ikke gjør det den skal – beskytte copyright ved å ta de som gir ut pirat-DVD-er – kommer den med oppfordringer om at filmselskapene skal utgi sine filmer på DVD samtidig med at de kommer på kino.

Til innvendingen om at politiet ikke har ressurser til å ta fatt i dette problemet vil vi at dersom man legaliserer narkotika vil politiet plutselig ha tilstrekkelig med ressurser – også her er det illegitime statlige inngrep som skaper problemer. Det finnes andre innvendinger, men de har alle samme svar: de kommer av at staten gjør ting den ikke skal, og ikke gjør det den skal.

Uansett, dersom DLF kommer til makten er det en rekke ministerposter som vil forsvinne. Vi vil også kun benytte statens makt til å beskytte folk mot kriminelle, og mot fiendtlige angrep fra andre makter. Ellers vil vi overlate alt til hver enkelt. Dette vil føre til et samfunn som i stigende grad er preget av fred, harmoni og velsand.

Lokalvalg er i stor grad en popularitetsmåling for regjeringen, og vi vil i denne kommentaren betrakte resultatet gårsdagens amerikanske kongressvalg som folkets vurdering av president Bush.

Det er klart at resultatet var et nederlag for presidenten: hans parti mistet flertallet til Demokratene i begge kamre (vi regner her et par uavhengige senatorer som tilhørende det demokratiske flertallet). Men det var ikke noe stort nederlag, nederlaget var mindre enn det som vanlig i mellomvalget i en sittende presidents andre periode. Republikanerne tapte nå 28 plasser i Representantenes Hus og 5 plasser i Senatet, mens tidligere relevante mellomvalgresultater var slik: Roosevelt tapte i 1938 71/6, Eisenhower tapte i 1958 47/13, Johnson tapte i 1968 47/3, Ford tapte 43/3, og Reagan i 1988 tapte 4/8.

Det var antagelig en rekke lokale saker som påvirket valgresultatet, men den store saken som førte til nederlaget for republikanerne er krigen i Irak. Vi har tidligere sagt at president Bush har førte denne krigen helt feil, og vi har sagt at republikanerne fortjente å tape dette valget.

For å summere opp: Den krigen Bush fører er ikke en krig som går ut på å knuse militant islam for derved å forsvare Vesten mot angrep og terror, han fører en altruistisk krig som har som formål å gi Irak et demokrati (slik at de evt. kan velge inn et islamistisk styre). Dette gjør han fordi det er et uttrykk for hans kristne idegrunnlag. Krigen går galt, og gjør det fordi den er altruistisk. Bush burde ha ført en krig som kun gikk ut på å knnuse fienden. Det har han ikke gjort, isteden driver han en håpløs nasjonsbygging i et område hvor slikt er umulig. Derfor fortjente republikanserne å tape.

Men republikanerne tapte av feil grunn; republikanerne tapte ikke fordi de førte krigen for effektivt, de tapte fordi, som demokratene reellt sett sa det, Bush fører krigen for kraftig. Nå med demokratisk flertall kan vi vente oss at president Bush, som fortsatt styrer utenrikspolitikken, vil være enda mer ettergivende overfor de som vil gjøre Irak om til et islamistisk diktatur, og overfor de stater som støtter dette, for eksempel Iran. Et første tegn på denne ettergivenheten er at han rett etter at valgresultatet var klart sa opp sin forsvarsminister, Donald Rumsfeld.

Et interessant trekk er dog at senator Joe Liberman ble gjenvalgt. Han var Al Gores visepresidentkandidat i 2000, men i dette valget ble han ikke nominert av det Demokratiske partiet i sin hjemstat, dette pga hans sterke støtte til krigen i Irak. Han stilte da som uavhengig, og ble gjenvalgt. Så krigsmotstanden i befolkningen kan ikke ha vært så veldig stor, den må ha vært langt mindre enn i det demokratiske partiet.

Valgresultatet vil klart redusere kraften i det som Bush dessverre har kalt ”Krigen mot terrorismen” og ”Forward Strategy of Freedom”. Denne krigen ble ført alt for ettergivende og svakt når Bush hadde flertallet bak seg, og når den nå vil bli enda svakere er det god grunn til å være urolig. Det som vil skje fremover er at urolighetene i Irak vil blusse opp i en full borgerkrig, med stadig stigende sivile tapstall. De militante muslimene vil bli kraftig oppmuntret og i enda større grad få blod på tann, og USA vil bli enda mer forsiktig med å bruke sitt militære forsvar.

Og mht neste valg i USA, presidentvalget om to år? Vi hadde tro på Condi Rice, men hun har vist seg å være alt for ettergivende overfor terrorstater som Iran. Hun har som utenriksminister vist seg ikke å ha de egenskaper som vi vil se i en amerikansk president. Vi kan derfor ikke se noen lovende og valgbar kandidat på den republikanske siden. På den demokratiske siden gjorde senator Hillary Clinton et godt valg i New York, og det ser det ut til at hun vil forsøke å bli nominert i 2008, og slik det ser ut nå vil vi tro at hun også vil klare å vinne dette valget. Dette er i så fall meget uheldig, da hun er en kynisk maktperson som i tillegg fundamentalt sett er sterkt venstreorientert.

Så vi kan dessverre trygt si at alt går verre.

Overskriften har vi hentet fra en artikkel om norsk innvandringspolitikk i gårsdagens VG som blant annet inneholder følgende:

”Nordmenn og det norske velferdssamfunnet er selv skyld i at mange innvandrere og asylsøkere lever på trygd, og ikke er i jobb.”

Bakgrunnen for artikkelen er et oppgjør med norsk innvadringspolitikk i boken ”Ny sjanse”, skrevet av religionshistoriker Hanne Nabintu Herland.

Vi gjengir to sitater til fra artikkelen:

”Det er nordmenn selv som har gjort veldferdssamfunnet til et stønadssamfunn. Sosionomer fra 1970-tallet har stått på flyplassene og presentert rettigheter til asylsøkerne og innflyttere.

- Mange har oppfattet dette som en invitasjon til å ikke arbeide. Man har trodd at Norge var et land der staten utbetalte månedlige lønninger og hvor bolig er gratis, sier religionshistorikeren.”

”- USA har et langt dårligere sosialsystem, likevel valfarter millioner årlig til landet. De fleste trives best i land der det gis muligheter basert kompetanse istedenfor rasetilhørighet. Den som ikke trives med reglene i det nye landet, er fri til når som helst å returnere dit han kom fra, sier hun.” (Sitat slutt fra VG.)

Dette er så korrekt at vi kunne sagt det selv, Og det har vi da også gjort mange ganger.

Men la oss her si noen ord om enda et par punkter som VGs artikkel berører.

Bokens forfatter sier også at ”Det norske samfunnet har utviklet seg til ett knallhardt rasesamfunn hvor mennesker vurderes ut fra etnisitet istedenfor kompetanse, tordner Herland til VG.” Dette er en helt vanvittig påstand, og hvis Herland er korrekt gjengitt så har hun ikke det minste peiling på hva hun snakker om. Påstanden om ”Norge er et knallhardt rasesamfunn” er så far off at den ikke fortjener noen kommentarer.

Men det er et annet punkt som fortjener en kommentar. Boken er utgitt av Høyre, og Høyre vil antagelig påstå at de vil benytte det boken sier om innvandringspolitikken til å forsøke å legge den om. Men Høyre lykkes aldri i å legge om noe som helst, det eneste Høyre gjør er på løpe etter sosialistene og rope etter dem at ”Vi vil det samme som dere, men vi vil innføre det litt saktere!” Høyre vil derfor aldri kunne legge om noe som helst som sosialister har innført.

En annen ting som bør trekkes inn her er Høyres militante motstand mot enhver form for prinsipiell tenkning. Det poeng fra boken som vi gjenga innledningsvis gjelder ikke bare innvandrere, det gjelder alle mennesker. Dvs. omfattende statlige støtteordninger vil føre til at flere og flere går på trygd i stedet for å arbeide. Denne utviklingen kan ikke fortsette fremover uten at det fører til sterkt negative konsekvenser – stigende arbeidsløshet, økende fattigdom, øket kriminalitet, generell uro - og derfor er bokens reelle poeng at alle statlige støtteordninger må avskaffes, dvs. også de ordninger som omfatter nordmenn bør avskaffes. Dette har vi også sagt før, og vi skal ikke gjenta det i dag.

Sosialdemokrati innebærer at vi alle skal betale mesteparten av det vi tjener til det offentlige, og så skal det offentlige til gjengjeld gi oss gratis (eller sterkt subsidierte) tilbud innen alle viktige områder: skole, helsetjenester, pensjoner, infrastruktur, forskning, underholdning, spredt bosettingsmønster, osv.

De statlige tilbudene skal også være noe vi har rett til, vi har krav på å få dekket våre behov innen disse områdene. Men hvordan fungerer dette i praksis?

Klinikkoverlege og spesialist i psykiatri, Leif Roar Falkum, skriver i en kronikk i Aftenposten nylig om hvordan dette systemet fungerer i psykiatrien. Her gjengir vi noen sitater fra kronikken, som har tittelen ”Den store helsebløffen”: ”I Norge har alle som blir alvorlig syke rett til nødvendig helsehjelp. Dette er fine ord som er å finne i pasientrettighetsloven som ble vedtatt i 2004. Virkeligheten er dessverre en annen.”

" …Pasientkøer trikses bort … Det skjer ved at pasienter ikke informeres om rettigheter, for få tilkjennes rett til hjelp, det gis for lange frister for behandling - og alvorlig syke avspises med noen få terapitimer.

… I det nye lovverket forutsettes det at et privat hjelpetilbud skal ta over når det ikke er kapasitet i det offentlige. Sammen med to andre psykiatere har jeg nylig startet en privat psykiatrisk klinikk for å møte den nye situasjonen. Vi ønsker å ta imot pasienter som det offentlige ikke har kapasitet til å hjelpe.

Men det offentlige, i vårt tilfelle Ahus og Helse Øst, motarbeider oss. Pasienter blir heller avvist enn at de blir gitt et privat tilbud. Konkurranse verdsettes ikke. Alt "skal være som før". Revirtenkning dominerer. Pris og økonomi diskuteres ikke.

Etter at vi tre "utbryterne" sluttet ved Lillestrømklinikken høsten i fjor, har ytterligere syv av åtte overleger sluttet, samt to av tre psykologspesialister. Hvorfor?

Nye ledere, lydige disipler, har tatt over. Medarbeidere som tolket loven med pasientenes behov og rettigheter som ledesnor, har sluttet. Det var ikke lenger rom for vurderingene de gjorde.

For psykiatriske pasienter på Romerike har dette fått alvorlige konsekvenser. Tidligere klarte ikke poliklinikken å ta unna køen, 5-10 pasienter fikk hver uke fristbruddstatus. De kunne dermed få hjelp i det private. Etter styrevedtaket i Helse Øst er det annerledes: Poliklinikken klarer nå alt, og det oppstår det ikke lenger noen brudd på fristene.

Hva er det egentlig som skjer?
Pasientkøen trikses vekk ved hjelp av metoder som er italiensk fotball verdig. Pasientene, med sine nye rettigheter, blir avvist som før, stikk i strid med lovverket. Så å si ingen får noe privat tilbud. Fristbrudd unngås, og det for enhver pris.

Vi er vitne til en praksis jeg vil definere som helsekriminalitet. Ofrene er pasienter med langvarige og/eller alvorlige psykiske lidelser. Det er mennesker som er sykmeldte, som har invalidiserende lidelser med sterk angst eller depresjoner med fare for selvmord. Også pasienter i barne- og ungdomspsykiatrien rammes.

Hvordan gjøres dette i praksis?
1. Pasientene informeres ikke om rettighetene sine …
2. For få pasienter tildeles rett til nødvendig helsehjelp. Tidligere helseministere har antydet at ca. 80 % burde tildeles slik rett. Vår erfaring er at meget syke pasienter blir avvist, de kommer aldri inn i køen. …
3. Det gis for lange frister. Noen steder gis det nærmest automatisk en frist på 12 måneder, uavhengig av alvorlighetsgraden. En annen variant kom oss nylig for øre: Pasienten ble innkalt til førstegangskonsultasjon etter å ha ventet i tre måneder, og fikk så beskjed om at poliklinikken ikke hadde kapasitet til å starte behandling før om seks måneder. Denne pasienten er altså blitt satt i en skjult kø B. Helseforetakene må snarest begynne å rapportere hvor lang ventetiden egentlig er.
4. Det verste er imidlertid når pasienter tas imot, men avspises med noen få terapitimer. Etter fire-fem møter avsluttes terapien, pasienten er "ferdigbehandlet" - takk for fremmøtet, tilbake til fastlegen, vær så god neste!

Pasientens forventninger og reelle behov for spesialistbehandling blir ikke ivaretatt. Hva med kvaliteten og omsorgen i dette spesialisttilbudet.?

Det brukes uakseptable metoder for å skjule køen. Pasientene organiseres vekk. Og dette skjer helt bevisst. Det er mange psykiatriske pasienter som ikke får skikkelig oppfølging og hjelp. Heller enn å henvise pasienter til private aktører, slik pasientrettighetsloven legger opp til, utsettes barn, unge og voksne med store psykiske problemer for mangelfull behandling. Samtidig roper helseforetakene etter flere ressurser. Ganske paradoksalt.

Det samme skjer dessverre over hele landet. Det er bekymringsfullt at kolleger synes å godta og arbeide i et system hvor kvaliteten på behandlingen er mangelfull. Hva vil skje på sikt i et fagmiljø hvor kynisme og penger råder grunnen?” (Sitat slutt.)

Som overlegen sier: dagens praksis er preget av ”fine ord”, men av svært mangelfull handling. Og slik er sosialdemokratiet, og slik vil det fortsette å være: det sosialdemokratiske system kan ikke fungere (hvis målet er å gi gode tilbud som befolkningen trenger).

Grunnen til at det ikke kan fungere er at en sosialdemokratisk organisering nødvendigvis må bli preget av byråkrati, skjemavelde, ineffektivitet, mangel på konkurranse – kort sagt, skolen, helsetjenesten, osv. blir trege og dyre. Dette ser vi bekreftet nesten hver eneste dag i avisoppslag om store og stigende problemer på alle de områder hvor staten styrer.

Men er det slik at det system som DLF er for, et fritt system uten statlig innblanding, vil være bedre?

Ja, det vil være bedre, fordi det vil styres av hensynet til brukerne/kundene. Alle systemer gjør sitt beste for å tilfredsstille de som betaler. Dersom brukerne betaler, vil systemet forøke å tjene brukerne, dersom staten/politikerne står for finansieringen, vil systemet forsøke å tilfredsstille politikerne (som for eksempel ved at pasientkøer i helsevesenet trikses bort, slik kronikken hevder).

Dessuten vil et privat system være fleksibelt, det vil ikke være noen statlige pålegg å tilfredsstille. Videre vil enhver kunne skreddersy en forsikring slik at han betaler kun for det han vil ha hjelp mot, og på den måten han vil ha tilbudet; i dag er det slik at de som f-eks. ønsker tilbud innen naturmedisin må betale dobbelt opp, de må betale både for den tvungne statlige skolemedisinordningen, og i tillegg må de betale for den frivillig valgte naturmedisinbehandlingen i tillegg. De som vil ha sine barn på en privat skole uten statsstøtte må også betale dobbelt opp, de betaler både skatt for en plass i den offentlige skolen, og for plassen i den private skolen.

Men er det slik at i et fritt system er det bare de rike som får et tilbud, og at alle de fattige går uten tilbud, og at sosialdemokratiet derfor er bedre? Nei, det er kun en ting som over tid kan sikre bedre og bedre tilbud til stadig flere, og dette er at produktiviteten i samfunnet stiger. Stadig stigende produktivitet fører til at velstanden stiger for alle, men stadig stigende produktivitet har en forutsetning: frihet. Dvs. sosialdemokratiet med sine stadig stigende skatter og sin stadige mer tyngende regulering av næringslivet reduserer produktiviteten, og vil føre til at tilbudet på alle områder blir dårligere og dårligere.

Så de problemer som finnes i dag innen de områder som staten tar seg av er store og stigende, og slik må det være. Sosialdemokratiet lover stigende velsand til alle, men resultatet blir det motsatte; sosialdemokratiet er i konflikt med virkeligheten.

Det eneste som kan gi oss stadig stigende velstand, og dette inkludere at flere og flere får tilgang til bedre skoler, bedre helsetilbud, etc., er en stadig stigende frihet. Dessverre er vi som er tilhenger av frihet meget få, så mht de kommende år er vi ikke spesielt optimistiske.

Gårsdagens dødsdom mot Saddam Hussein er en ytterste moralsk og rettferdig dom. Saddam var en av de verste tyranner i perioden etter annen verdenskrig, han var ansvarlig for at hundre tusener av mennesker mistet livet, og han var også ansvarlig for at mange av disse ble utsatt for de mest grusomme former for tortur. At han fortjener å henrettes burde det ikke være noen tvil om.

Vi har tidligere gitt uttrykk for at vi var i tvil om denne typen rettssak var den rette måten å håndtere Saddam på, vi har sagt at vi foretrakk den måten Romanias diktator Ceaucesco ble henrettet på; han ble dømt i en militær standrett ledet av en underoffiser, rettssaken varte bare noen timer, og så ble han tatt med ut i bakgården og skutt.

Vi fryktet at det ville skje mot Saddam det som skjedde mot Milosevic, Milosevic ble som kjent stilt for retten i Haag, og der gikk det som ventet på typisk europeisk byråkratisk vis: rettssaken hadde vart i fem år og var ennå ikke avsluttet da Milocevic døde av slag.

Men rettsaken mot Saddam ble avsluttet på en rimelig tid, selv om formålet med rettsaken var feil. Man har en rettssak for å avgjøre skyld hinsides rimelig tvil, men i dette tilfellet var Saddams skyld klinkende klar hinsides enhver tvil. I slike tilfeller trenger man ikke noen rettssak. Det som ville ha vært riktig var å forhøre ham for å tømme ham for informasjon, og så henrette ham, slik det helt korrekt skjedde med Ceaucesco.

Typisk nok har Norges regjering tatt avstand fra dødsdommen, og tilsvarende har Amnesty tatt avstand fra den: Amnesty er prinsipielt imot dødsstraff og skiller i dette tilfellet ikke på om den som skal henrettes er en dissident i Kina, en tyrann av verste slag, eller en massemorder i USA – for Amnesty er det galt å ilegge dødsdom i alle disse tilfellene. (Disse eksemplene ble nevnt av en talsmann for Amnesty på en nyhetssending på TV i går.)

Vårt syn er at det kan være helt riktig å henrette massemordere og tyranner, men at det er galt å henrette opposisjonelle.

Ville dagens regjering og Amnesty tatt avstand fra en dødsdom avsagt mot folk som Quisling og supertorturisten Henry Rinnan? Antagelig ville de det. Vi synes altså at et slikt standpunkt er grovt umoralsk. DLF støtter altså dødsdommene som ble avsagt mot disse for omtrent 60 år siden, og vi støtter også gårsdagens dødsdom mot Saddam Hussein.

På TV2 i går kunne vi se en meget glad mor som tross et nylig vedtak om det motsatte fikk opphold i Norge. Hun og hennes to små barn var nettopp blitt sendt ut av Norge etter at deres søknad om opphold var blitt endelig avslått. Den lille familien var på vei tilbake til Kosovo med fly etter å ha blitt hentet fra sitt hjem og midlertidig plassert på et asylmottak bare timer i forveien. Under en mellomlanding fikk familien kontrabeskjed: de kunne allikevel bli i Norge.

Vi forstår gleden som familien nå føler, og vi tenker med forskrekkelse på hva de tre måtte gjennomgå fra da de ble hentet ut av sitt hjem for tilbakesendelse til Kosovo, ikke fordi Kosovo er det farligste sted i verden for tiden, men fordi moren og de to små barna måtte forlate sitt miljø og sine venner, og fordi familien måtte etablere seg helt på nytt på et sted som er totalt fremmed for dem.

Men hvordan kunne noe slikt skje? Utlendingsnemda hadde fattet sitt vedtak om utsendelse, og dette var i ferd med å bli effektuert. Men så skjedde følgende: den ansvarlige saksbehandler så en reportasje om saken på TV2, og fikk via denne reportasjen nye opplysninger om saken, og sørget derfor å få omgjort vedtaket.

Poenget et at de som er så ressurssterke at de klarer å få en sak omtalt i pressen har store muligheter for å få omgjort vedtak selv om de formelt sett er korrekt fattet. Hva var det så som gjorde at et tilbaketog her var mulig? Så vidt vi forstår sier reglene at opphold gis til familier med barn dersom barna har oppholdt seg tre år i Norge. Disse barna hadde oppholdt seg tre år i Norge, men ikke i en sammenhengende periode, og det var visst derfor at familien først fikk Nei, og så, etter medieoppstyret, fikk Ja.

Uansett viser dette at enten er byråkratene lite flinke, eller så viser det at det regelverket som finnes, til tross for at det er meget omfattende, gir til dels store tolkningsmuligheter for den enkelte saksbehandler. Men hvis regelverket gir stor rom for tolkning faller jo mye av poenget med regelverket bort.

Vi mener at den beste og enkleste løsningen er å tillate fri innvandring: alle som ønsker å komme hit for å arbeide er velkomne – det skal ikke være nødvendig med noen oppholdstillatelse, arbeidstillatelse, etc. for å kunne bo i og arbeide i Norge. Dette må kobles med at alle offentlig støtteordninger avvikles: vi er ikke for at Norge skal bli et land hvor man skal kunne komme og leve på offentlig støtteordninger.

Det viktigst poenget er dog at et system som er slik at dersom man er misfornøyd med en fattet beslutning så kan man bare gå til pressen, skape oppstyr og få medfølelse, og så få omgjort vedtaket, er totalt uakseptabelt.

Vi er glade for at denne familien fikk bli i Norge, men vi er sterkt imot et desibel-styre hvor den som klager høyest, dvs. den som klarer å få tilgang til de viktige mediene, kan få omgjort vedtak som er fattet i samsvar med gjeldende regler. En slik utvikling, en utvikling som vi har sett svært mange tegn på de siste årene, er meget farlig, fordi den reduserer respekten for lov og rett. Og uten respekt for lov og rett går vi inn i anarkiet.

Aften har viet sine to siste forsider til razziaer mot ulovlige bordeller i Oslo. Vi forstår at mange naboer misliker bordellene, men som vanlig gjør det offentlige noe helt annet enn det de burde gjøre.

Disse bordellene skal vissnok ligge i vanlige leiligheter i vanlige leiegårder, og naboer klager over mye trafikk i trappen om natten, høylydt diskusjon/krangling om pris, og at berusede personer opptrer støyende utenfor leiegården. Vi forstår svært godt at beboere flest i leiegården vil ha slutt på dette.

I tillegg kommer trafficking-problemtikken: mange av de prostituerte skal visstnok være fra Øst-Europa eller Afrika, og er tvunget eller lurt inn i denne bransjen, noe som er forferdelig. Vi kommenterer ikke denne problemstillingen i dag, vi henviser til vår kommentar om prostitusjon 19. mai, hvor vi kom inn på akkurat denne problemstillingen.

Som nevnt har politiet i Oslo de siste dager gjennomført en rekke razziaer mot bordellene i enkelte strøk av byen, og naboene er nå fornøyde: Aften hadde i går følgende på sin forside: ”Naboene lettet: Endelig kan det bli slutt på bråket”.

Vi vil tro at det som nå er gjort ikke vi løse problemet, det vil i likhet med mange andre aksjoner fra myndighetene, kun flytte problemet til et annet sted. I de leiegårdene hvor slikt har foregått og som nå ble utsatt for razzia, vil virksomheten opphøre, men den vil dukke opp andre steder.

Slik virksomhet vil ikke opphøre: mange menn er åpenbart villige til å ha sex med en tilfeldig kvinne og til og med å betale for det, mens mange kvinner åpenbart er villige til å ha sex med tilfeldige menn hvis de får betaling for det. Dette vi aldri opphøre – det virker som om de som legger opp myndighetenes strategi overfor prostitusjon/bordellvirksomhet tror at de kan avikle dette, men det er umulig.

Så hva bør gjøres for å få slutt på de reelle problemene som razziaene var ment å fjerne?

Det er forbudt å drive bordeller i Norge i dag. Prostitusjon er riktignok ikke forbudt, men hallikvirksomhet er forbudt, noe som innebærer at det er ulovlig å drive bordeller. Dette hindrer ikke at bordeller startes, forbudet sørger bare for at folk som driver slik virksomhet blir kriminelle (de blir altså ikke kriminelle fordi de begår reell kriminalitet, de blir definert som kriminelle fordi de bryter en lov som ikke burde vært der).

Dersom bordellvirksomhet hadde vært lovlig, ville bordellene blitt drevet og bemannet av mer seriøse aktører, og de kunne også få rettsapparatets beskyttelse. I dag, hvor slikt er ulovlig, må alt holdes skjult for rettsapparatet, noe som gjør veien til reell kriminalitet meget kort.

Dersom bordellvirksomhet hadde vært lovlig, ville bordellene heller ikke blitt etablert i vanlige leiligheter i vanlige leiegårder, de kunne ha blitt etablert i lokaler hvor kundene ikke forstyrret sovende naboer på nattestid.

Og mht berusede, høylydte kunder som kranglet med drosjesjåførene som kjørte dem til bordellene (dette er en av innvendingene mot bordellene som ble benyttet i medieoppslagene) så ville de, dersom bordellvirksomhet ble lovlig, bli kjørt til steder hvor det ikke var naboer å forstyrre. For øvrig er det også galt som politiet nå gjør å gå løs på vertskapet når enkelte gjester oppfører seg upassende utenfor stedet som skal besøkes.

Det er altså slik at alle de problemer som razziaene er ment å løse, ikke vil bli løst av razziaene, problemene vil kun bli flyttet til andre steder. De problemene som finnes vil bli løst ved at alt ved prostitusjon og bordellvirksomhet blir tillatt.

Også her er det slik at statlig tvang for å hindre individers frihet skaper problemer, og at det som vil redusere problemene til et minimum.

La oss avslutte med å si at det morslake eller umoralske i å drive prostitusjon eller å besøke prostituerte, er noe som staten eller politikken eller politiske partier som partier ikke bør ha noen mening om.

Spesielt er DLF partiet for individuelle frihet: Vi mener at enhver har rett til å gjøre det han eller hun ønsker, så lenge det ikke initieres tvang mot andre mennesker. Prostitusjon (frivillig sådan) innebærer ikke tvang mot andre mennesker, og bør derfor være tillatt - det er til og med umoralsk å forby det. Like umoralsk er det å forby bordellvirksomhet. Og vi mener også som skissert ovenfor at forbudet har negative konsekvenser for alle som en involvert – både for de som er direkte involvert (prostituerte, kunder) og for de som er indirekte involvert (naboer til ulovlige bordeller).

Så en full legalisering på dette område vil fjerne mesteparten av problemene. De razziaene som pågår nå er totalt bortkastet, fordi de vil kun flytte problemene noen kvartaler unna der hvor virksomheten drives i dag.

Enda den gang er en kvinne utstyrt med voldsalarm drept av sin tidligere samboer. Denne gang skjedde det på Gjøvik. VG skriver: ”Vi har funnet en kvinne i 40-årene død i formiddag i en bolig like utenfor Gjøvik, sier politiet …

Hadde voldsalarm
Samboeren … som er siktet for legemsbeskadigelse med døden til følge … skal ifølge politiet selv ha ringt og sagt at han hadde drept kvinnen.

- Først ble kvinnens voldsalarm utløst hos oss. Like etter ringer tidligere samboer og sier at han har drept kvinnen, sier stasjonssjefen …

Ifølge han er kvinnen drept med kniv. Den drepte og den pågrepne skal tidligere ha bodd sammen i lengre tid.

Personen, som skal være i 40-årene, vil i kveld bli avhørt. Etter det kan siktelsen bli utvidet til drap. …(Sitat slutt fra VG).

Vi har ikke tilgang til noen statistikk som viser antall kvinner som er drept av sine tidligere samboere/ektemenn/kjærester, men vi leser stadig som slike saker i avisen, og da er tallet alt for høyt. Det at disse kvinnene er utstyrt med voldsalarm viser at de flere ganger tidligere er blitt utsatt for vold av en bestemt person, som regel en tidligere samboer.

DLF mener at det er galt å utstyre kvinne med voldsalarm, vi mener at de som tidligere har utøvet vold mot henne må settes i fengsel. Dvs. når kvinnen anmelder mannen for vold så bør han etter å ha blitt funnet skyldig idømmes en så lang fengselsstraff at kvinnen er trygg. Vi mener rimelig nok at kun dette – å sette de voldelige mennene i fengsel – kan hindre kvinnene å bli utsatt for vold.

Hvorfor er de aller fleste så tilbakeholdne med å sette voldsmenn i fengsel? Vi ser jo gang på gang at kvinner blir utsatt for stadig verre vold fra en bestemt person, og at selv om rettsapparatet trekkes inn i saken så ender det alt for ofte med drap. Det er opplagt at lange fengselsstraffer kunne ha forhindret dette.

Vi tror det i hovedsak skyldes en holdning som sier at mennesker fundamentalt sett ikke er ansvarlige for sine handlinger. Hvis de ikke er ansvarlige for sine handlinger så er det jo galt å staffe dem og derfor blir kriminelle i Norge i dag i alt for liten grad straffet for det de gjør.

Mange synes muligens også at det er umenneskelig å sette personer i fengsel i lang tid.

DLF har et annet syn. Vi anser at mennesket velger sine handlinger, og må holdes fullt ut moralsk og juridisk ansvarlig for sine handlinger. Folk som begår reelle kriminelle handlinger må straffes strengt. Vi synes heller ikke at det er umenneskelig å sette voldsmenn i fengsel, vi mener at det er hensynsløst overfor deres ofre å la dem gå løse.

Vi er sjokkert og forskrekket over at kvinner som flere ganger blir utsatt for vold av tidligere kjærester kun utstyres med en voldsalarm. Vi tar sterk avstand fra slik bruk av voldsalarmer, og betrakter alle de som støtter dagens ordning som moralsk sett medskyldige i de drap av denne typen som vi har hatt de siste årene, og de drap som vi utvilsomt vil få stadig flere av i årene som kommer.

DLF mener altså at denne type bruk av voldsalarmer må opphøre, og de menn som begår vold mot tidligere samboere (eller andre kvinner) bør idømmes svært strenge fengselsstraffer.