Problemene som velferdsstaten nødvendigvis medfører øker og øker omkring oss hver eneste dag: vi ser stadig avsløringer av mer korrupsjon, mer svart arbeid, juks med støtteordninger, juks i forskningen, kaos i skolen, sløsing med offentlige penger, osv. Dette er en nødvendig følge av at skattene øker, at byråkratiet øker, at antall lover øker, at støtteordningene blir mer omfattende.

Alle klarer også å se problemene, men få ser hva den egentlige årsaken er, og derfor ser de heller ikke løsningene. Og det er ikke bare politikerne som ikke ser de reelle løsningene, ingen av de som tror på velferdsstaten klarer å se løsningene. De løsningsforslagene de kommer med vil da heller ikke føre til de ønskede resultater. Vi kunne gitt mange eksempler på dette selv om vi kun holdt oss til de siste dagers oppslag i avisene, men la oss se på ett problemområde omtalt i VG i går:

Etter overskriften ”Krever kontroll av legene” leser vi følgende ingress: ”Arbeidsgivere mener løsningen på det store sykefraværet i Norge ligger i å kontrollere legene.”. Artikkelen inneholder bl.a. følgende:

”Statsminister Jens Stoltenberg, arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hansen, landbruksminister Terje Riis Johansen og finansminister Kristin Halvorsen møtte tidligere i år en delegasjon fra NHO, bestående av president Erling Øverland, visepresident Lisbeth Berg-Hansen, administrerende direktør Finn Bergesen jr. og direktør Sigrun Vågeng for å diskutere den nye sykelønnsordningen.

Akkurat nå sitter Jens Stoltenberg (Ap), arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner og forhandler om hvordan de skal få ned sykefraværet i Norge - og ikke minst hvem som skal ta den store regningen for de syke ansatte.

Arbeidsgiverne vil ha bedre tilsyn med at fastlegene gjør jobben sin. De mener legenes rolle i arbeidstakerens sykdom er nøkkelen til mindre fravær:

- Legene har en viktig rolle. De må følge pasienten mer. I tillegg må det også være mulig for arbeidsgiverne å følge opp legenes arbeid tettere, sier NHO-direktør Sigrun Vågeng til VG Nett.

Vågeng etterlyser mer bruk av dagens regelverk der arbeidsgivere allerede har tilgang til å kontrollere fastlegens vurderinger gjennom det lokale NAV-kontoret (Nye arbeids- og velferdsstaten).”

Artikkelen fortsetter med å presentere ikke-løsningen, men vi avsluter siteringen og sier hva vår løsning er:

Vi har i dag en ordning som innebærer at arbeidstagere kan være bort fra jobben i flere dager ute at de derved mister lønn. Dette er opplagt et incentiv til å bli borte fra jobben en gang i blant når man ikke er sykere enn at man kunne gått på jobben. Skal man derfor ha sykefraværet ned, må man sørge for at fravær gir en økonomisk uttelling, dvs. at det å møte opp gir en økonomisk fortjeneste.

Mao.: man kan enkelt redusere sykefraværet ved å gi de ansatte redusert lønn under sykdom. Nedgang i lønn ved fravær vil opplagt redusere sykefraværet.

Men hva med det andre poenget som artikkelen tok opp: at legene er for slepphendte med å sykmelde folk i lengre perioder: det var dette ingressen spilte på: ” Arbeidsgivere mener løsningen på det store sykefraværet i Norge ligger i å kontrollere legene.”.

Dette er etter vårt syn et meningsløst forslag. Det vil, hvis det blir gjennomført, ikke føre til noen reduksjon av sykefraværet/antall sykmeldinger, det vil kun føre til at prosessen blir enda mer byråkratisk og ressurskrevende. Hvis dette blir innført vil køene i helsevesenet bli enda større.

Vi reagerer også på at legen – som er ekspert skal - overprøves av en nemnd eller komité. Vi mener absolutt at legens ord bør være endelig. Men problemet ligger ikke i sykmeldningen, men i de økonomiske betingelsene som den sykmeldte omfattes av. Vi mener at staten ikke skal ha noe med finansieringen av slike ordninger, dette må overlates til den enkelte, men gjerne i samarbeid med arbeidsgiver.

Dette er altså løsningen på det store sykefraværet. og som man ser av artikkelen er det ingen av de involverte, hverken politikerne eller næringslivsfolkene, som vil bevege seg i nærhetene av den reelle løsningen.

Nå går ikke DLF primært inn for slike ting som karensdager; DLF er partiet for individuell frihet, og vi mener derfor at avtaler om lønn under sykdom må avtales mellom de involverte – mellom de ansatte på en bedrift og dens ansatte, evt. mellom LO og NHO for de som er medlemmer i disse. Det vi er imot er statlig innblanding i slikt: regler for lønn under sykdom må avtales mellom den enkelte (eller hans fagforening) og hans arbeidsgiver.

Kun en slik ordning er forenlig med frihet, og kun en slik ordning vil føre til et mer produktivt næringsliv og en mer rettferdig lønnspolitikk enn i dag.

De statlige utbetalingene til folk som ikke jobber har steget langt raskere enn de sosialdemokratiske politikere hadde trodd da de satte i gang de meget sjenerøse utbetalingsordningene. Ordningene er langt mer kostbare enn staten har råd til, og det er mange flere som lever på dem enn politikere hadde tenkt da de innførte ordningene: i dag er det ca 800 000 mennesker i arbeidsfør alder som lever på ulike former for stønad eller trygd fra det offentlige.

Politikere fra alle partier mener at dette er uholdbart, og derfor er det iblant snakk om å gjøre noe. De som er ivrigst i sin omtale av disse problemene er gjerne de partiene som sitter i opposisjon, og dette er stort sett uavhengig av partitilhørighet.

Men de som en dag sitter i opposisjon kan neste dag sitte i posisjon. Og da må vi spørre: Gjør den sittende regjering noe med dette meget alvorlige problemet? Det kan kanskje se slik ut. Om kort tid legger regjeringene frem en Stortingsmelding de har kalt "Velferdsmeldigen", og den skal ifølge Aftenposten ”endevende velferds-Norge”.

Her er Aftenpostens oppsummeringe av innholdet i meldingen: ”Økt bruk av skjønn, mindre rigide trygderegler og færre stønadsordninger.”

Men ser dette ut som om den vil føre flere tilbake til arbeidslivet, redusere utbetalingene, og spare skattebetalerne enorme utgifter?

Vi siterer fra Aftenposten: ”I dag er det slik at arbeidsledige, uføre og folk med skrantende helse får et tilbud som avhenger av hva slags "ordning man går på". Stønadsordningene er mange, og hver av dem har et sett av virkemidler og tiltak. Regjeringen vil nå løse opp det rigide regelverket, slik at "ordningen" ikke innskrenker hva slags hjelpetiltak en kan få.

- Hva kan du, og hvilke tiltak vil hjelpe deg videre? Det skal etter hvert bli innfallsvinkelen på alle NAV-kontorer. Innen 2010 vil arbeidsledige, uføre og sosialhjelpsmottagere få hjelp bak én og samme skranke i samtlige av landets kommuner. Innen den datoen skal alle forslagene som Regjeringen presenterer i meldingen, bli til praktisk politikk.

Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen har tidligere signalisert at han har vurdert å slå sammen fire velferdsordninger: Attføringspenger, rehabiliteringspenger, tidsbegrenset uførestønad og dagpenger.” (Sitat slutt fra Aftenposten).

Det virker altså som om det som begynte om et forsøk på å spare penger og å få folk tilbeke til arbeidslivet kun er blitt en reorganisering av byråkratiet. Dette er ikke en omlegging av støttepolitikken, det er ikke engang et lite forsøk.

Vi vil tro at denne ”endevendingen” av velferds-Norge ikke vil føre flere tilbake til arbeidslivet, og heller ikke vil spare staten/skattebetalerne penger. Vi vil tro at resultatet av det som nå vil bli gjort kun er å erstatte noen store byråkratier med et enda større super-byråkrati. Og vi vil tro at det antall som lever på trygd vil fortsette å øke.

Det er jo dette som sosialdemokratisk politikk er: de ønsker flere støtteordninger, flere offentlige ansatte, stadig høyere skatter, mer regulering av næringslivet, flere skjemaer og større byråkrati. Det er umulig for sosialdemokrater å gjøre noe annet. At en slik politikk må føre til at stadig flere havner på trygd, er de ikke i stand til å forstå. Så så lenge de sosialdemokratiske partiene – fra FrP til SV – sitter og styrer, vil det bare gå verre og verre.

Myndighetene vedtar stadig nye regler for alderspensjon. Også den sittende regjeringen er i ferd med å gjøre dette; for noen dager siden la de frem forslag til ny pensjonsordning.

Her er et utdrag av Dagens Næringslivs artikkel om saken:

Forslaget innebærer blant annet:

Valgfritt uttak av pensjon fra folketrygden og AFP fra 62 år – tilpasset AFP videreføres.

Jobb så mye du vil ved siden av pensjon – uten å miste pensjonen din (verken fra folketrygden eller AFP).

Statsminister Jens Stoltenberg sier følgende om den nye pensjonsordningen:

- Vi foreslår et rettferdig pensjonssystem, som ivaretar sliterne i arbeidslivet og gir tilleggspensjon til alle som har hatt arbeidsinntekt. Samtidig stimulerer systemet til arbeid, slik at vi gjør framtidens pensjoner trygge. Med det nye pensjonssystemet vil det bli full valgfrihet til å kombinere arbeid, pensjon fra folketrygden og AFP. Dette er en stor velferdsreform som gjør det mulig for den enkelte å velge i hvilket tempo innsatsen i arbeidslivet skal trappes ned, sier statsminister Jens Stoltenberg.

Det åpnes altså for at man kan ta full alderspensjon og full AFP, og likevel jobbe så mye man vil, uten noen avkorting i pensjonen.

All inntekt skal gi opptjening av pensjon:

* alle år teller
* alle får mer igjen for å arbeide

Reformens røde tråd er at mer arbeid skal gi høyere pensjon. Derfor vil kortere opptjeningstid og tidlig uttak av pensjon gi noe lavere årlige utbetalinger. Med andre ord skal det lønne seg med en lang yrkeskarriere.

– Vi kan ikke fortsette med dagens ordning. En utfordring med dagens AFP er at du får samme pensjon hvis du går av når du er 62 år som du gjør hvis du går av når du er 67. Vårt mål er at det skal lønne seg å stå i jobb, og da kan vi ikke ha en ordning som gjør at du ikke får noe igjen for å jobbe lenger, sier Stoltenberg.

Regjeringen fjerner den såkalte minstepensjonsfellen ved at alle med opptjening får inntektspensjon – målet er at færre skl bli minstepensjonister.

Pensjonsforslaget er en oppfølging av Stortingets pensjonsforlik i 2005. Regjeringen går imidlertid bort fra forslaget om innføring av pensjonsopptjening for studier.

Med den begrunnelse at personer med høyere utdanning ofte vil ha en høyere samlet livsinntekt enn personer som ikke tar høyere utdanning, mener regjeringen at en ordning med pensjonsopptjening for studier vil kunne bidra til større forskjeller i pensjonsnivå mellom grupper med høyere utdanning og grupper uten slik utdanning.

Høyre mener også at regjeringen bryter med pensjonsforliket i Stortinget, fordi den fjerner all premiering av sparing i private pensjonsordninger.
…

Hvorfor pensjonsreform? Her er utfordringene med en aldrende befolkning:
" Flere blir pensjonister.
" Pensjonistene har opptjent mer pensjon og lever lenger som pensjonister.
" Det blir relativt færre i yrkeslivet til å betale regningen.

Mer igjen
Det gjenstår arbeid på enkelte områder i pensjonsmeldingen: Folketrygdens uføre- og etterlattepensjon skal tilpasses den nye alderspensjonen. Et offentlig utvalg kommer med forslag til tilpasninger i uføreordningen i mars neste år. Videre vil tilpasning av reglene for etterlattepensjon bli utredet etter at Stortinget har tatt stilling til den nye opptjeningsmodellen.

Det må også gjøres endringer i dagens AFP-ordning. Partene i arbeidslivet vil bli invitert til et samarbeid om tilpasning av AFP til den nye alderspensjonen, opplyser regjeringen.

I tillegg må offentlige og private tjenestepensjonsordninger tilpasses ny folketrygd. Tilpasningene i offentlige tjenestepensjoner vil skje i samarbeid med partene og i tråd med de føringer som er gitt i Stortingets pensjonsforlik.

Målet er at arbeidet på alle disse områdene skal være sluttført i god tid før Pensjonsreformen i sin helhet kan iverksettes fra 2010. (Sitat slutt fra DN.)

Vi kan trygt si at dette reformforslagt, eller det som er igjen av det etter at den er endelig vedtatt, ikke vil vare lenge. Om noen få år vil det igjen settes ned et utvalg som skal se på pensjonen, og det vil komme et nytt forslag som etter noen endringer vil bli vedtatt, og så vil det gå noen år og så vil det bli behov for endringer igjen, og slik vil det fortsette.

Hvor lenge vil det fortsette slik? Det vil fortsette slik så lenge staten driver pensjonsordningene, dvs. så lenge vi har et samfunn styrt av sosialdemokrater (og vi regner naturlig nok alle partiene som i dag sitter på Stortinget som sosialdemokratiske).

Alle disse stadige endringene er svært uheldige fordi de vanskeliggjør langsiktig planlegging. Og dessuten er Folketrygden for å sitere Norges fremste ekspert på området, Ole Gjems-Onstad, et ”pyramidespill” som helt sikkert kommer til å bryte sammen (Gjems Onstad: ”spørsmålet er ikke *om* den bryter sammen, men *når*”. Sitat fra Økonomisk Rapport, 5. februar 2004.)

Så ikke bare er det stadige endringer i fremtidige utbetalinger, det er ogsp fare for at det hele bryter sammen.

Grunnen til at disse endringene stadig kommer er at politikerne til en viss grad er klar over problemet, men at de ikke er i stand til å gjøre noe som monner; til det er de for bundet til sin ideologiske overbevisning, og de er for bundet til sine pressgrupper og deres kortsiktige interesser.

DLF er annerledes. Vi vil ikke ha et statlig pensjonssystem i det hele tatt. Vi vil at alle skal få beholde det de tjener – dvs. at de ikke skal tvinges til å betale skatt - og disponere det de tjener slik de måtte ønske. Vi vil tro at alle da vil sikre seg mot den periode de ikke lenger kan eller vil arbeide ved en eller annen form for sparing eller pensjonsforsikring.

Slike fullt ut private ordninger har en rekke fordeler i forhold til dagens tvangsordning: de vil ikke være avhengige av politikernes løfter, de vil ikke være avhengig av ulike pressgrupper, man vil kunne spesifisere betingelsene selv, osv.

Kort sagt: vi ser det slik at alle de andre går inn for en ordning som ikke kan fungere, mens DLF er alene om det eneste alternativet som kan fungere. La oss også ha sagt at alle tvangsordninger er grovt umoralske, at folk får beholde sine penger og disponere dem selv er det eneste som er moralsk. Og som vi ser ovenfor mht pensjoner, så er det også de eneste system som kan fungere i det lange løp; det er altså det eneste system som er praktisk.

Derfor: å privatisere alle pensjonsordninger er ikke bare moralsk, det er den eneste langsiktige løsningen på de problemer som i dag finnes mht pensjonene.

7. november er det kongressvalg i USA. Et antall senatorer og medlemmer av representantenes hus står på valg. I de siste år har republikanerne hatt flertall i begge kamre, men dagens meningsmålinger tyder på at Republikanerne vil gå på et stort nederlag. Vi vil si at i så fall er dette vel fortjent.

Selv om det ikke er et presidentvalg, blir slike valg ofte en måling av presidentens popularitet, og denne populariteten er nå svært lav. Og dette er som fortjent. La oss se litt på hva president Bush har gjort på noen viktige områder de siste fem årene.

Statlige utgifter har George Bush og hans republikanske kongress øket raskere enn de gjorde under Bill Clinton, og flere mennesker arbeider for ”the federal government” i dag enn noen gang etter WW2. Under Bushs første periode øket statens utgifter from $1.86 billioner (US: trillioner) til $2.48 billioner, en økning på 33 prosent. Statsbudsjettet økte med $616.4 mrd i løpet av Bushs første periode.

Skattene har også øket under Bush. Amerikanere betaler i dag mer skatt enn de gjorde da Clinton gikk av. Nå må amerikanere arbeide i 86,5 dager for å betale skatten, da Clinton gikk av jobbet de 78,5 dager. (Skatt til lokale myndigheter kommer i tillegg, og også disse har øket.)

Noen av disse data er hentet fra C. Bradley Thompsons artikkel om amerikansk konservatisme i The Objective Standard.

Mange vil dog si at utenrikspolitikken viktigst. Dessverre har Bush sviktet også her. For eksempel har utenriksminister Condi Rice sviktet Israel og sterkt støttet palestinerne. Hun har omtalt dem som ofre for Israels politikk, og går inn for opprettelsen av en palestinsk stat: “I believe that there could be no greater legacy for America than to help bring into being a Palestinian state for a people who” suffer the “daily humiliation.” of living under the so-called Israeli occupation”.

Dette er en helt feil tilnærming til det som kalles konflikten i Midt-Østen, og som ikke er annen enn et forsøk fra den islamske verden med krig og vold å fjerne en sivilisert vestlig stat fra det de betrakter som muslimsk område.

Også mht Nord-Korea svikter USA. Nord-Korea, med stor hjelp fra tidligere president Jimmy Carter, har nå fått sin atombombe. Bush har latt dette skje. Og når nå land som Japan og Sør-Korea uttrykker uro over dette og antyder at også de bør skaffe seg atomvåpen, så går Bush imot dette og sier at disse landene vil USA forsvare så de trenger ikke egne våpen. Det virker som om Bush vil at kun land med bandittregjeringer skal skaffe seg atomvåpen, og at siviliserte land som ønsker å forsvare seg, ikke skal få. Tilsvarende lar Bush også Iran skaffe seg atombombe.

Verst er dog den såkalte ”krigen mot terror”. Bush startet her bra med uttrykk som å beskrive en del land som tilhørende en ”ondskapens akse”, blant dem Iran, Syria og Nord-Korea, Han sa at ”de som ikke er med oss er mot oss” og forsvarsminister Rumsfeld sas til og med at vi må ”end states who sponsor terrorism”.

Men Bush har sviktet dette totalt. Krigen mot islamsk terrorisme ble isteden nasjonsbygging i Afghanistan og Irak, noe som i praksis er umulig, og resultatet så langt tyder på at Bush ikke vil få oppfylt sin visjon om å gjøre Irak til et demokrati som i stor grad respekterte vestlige verdier. I stedet ser det ut til at Iran kommer til å bli en ny slagmark for den borgekrigen mellom sunni-muslimer og shia-mulsimer som har pågått i den arabiske verden i store deler av tiden etter Muhammed.

Som et siste forsøk på å avslutte engasjementet i Irak med æren i behold er det ting som tyder på at Bush nå vil vurdere innstillingen far den tverrpolitiske Iraq Study Group, nedsatt av Kongressen og med ledelse av den tidligere republikanske utenriksminister James Baker. Det ser ut som om den vil gå inn for at Iran og Syria i stor grad skal ta styringen i Irak.

Dagsavisen om denne saken: ”Vil ha Iran og Syria inn i Irak. Irak har gjennomlevd en av sine blodigste helger. En kommisjon nedsatt av Kongressen anbefaler nå en gradvis amerikansk tilbaketrekking. I stedet skal Iran og Syria overta.” Det vurderes altså å la land som tilhører "ondskapens akse" overta i Irak.

Så vi kan ikke si annet enn at Bush har sviktet totalt på alle områder: Han har sviktet sine løfter om øket frihet, lavere skatt, mer markedsøkonomi, og sine løfter om en kamp mot militant islam.

Presidentens parti fortjener derfor å tape så det suser.

Hvorfor har Bush handlet så feil? Han har handlet korrekt ut i fra de grunnpremisser han har: Han er kristen, han er altruist, og tror på selvoppfrelse til fordel for andre mennesker som etisk ideal.

Det er derfor all hans politikk har gått ut på å gi hjelp og støtte til alle mulige mennesker. Det er derfor skattene har øket, det er derfor statlige programmer øker, og det er derfor han fører krig, hans krig er ikke primært for å forsvare USA: som han sa det selv; ”krigen i Irak er for irakerne”. Det er hans forsøk på nasjonsbygging som er et uttrykk for hans egentlige verdier.

Kort sagt: slik vi ser det viser Bush en nærmest konsistent ettergivenhet, og denne ettergivenheten er et uttrykk for hans religiøse tro. Og slik er religion: den er ødeleggende for alt og alle, og dette gjelder både kristendoms, islam, jødedom, etc.
Bush har innimellom hatt en god retorikk, men hans politikk et svik mot denne retorikken.

Vi synes derfor at det tap det nå ser ut til at Republikanerne vil gå på om ca ti dager, er vel fortjent.

Dette betyr ikke at vi ønsker at Demokratene skal seire. Vi skulle ønske at begge partiene taper, men dette er ikke mulig.

”Siden det er for få boliger i Oslo må en del villaområder rives og erstattes med blokkbebyggelse”. Dette er det reelle innholdet i en artikkel i Aften i går, hvor temaet var boligsituasjonen i Oslo. Her er noen sitater fra artikkelen: ”Oslo vokser i rekordfart, bør villaområder rives?”, ”Blokker i villaområder?”, ”På en konferanse i forbindelse med ny kommuneplan for Oslo [ble følgende spørsmål] stilt: Bør vi rive enkelte villastrøk og erstatte dem med bymessig bebyggelse?”

Utgangspunktet for problemstillingen er reell nok: mange vil bo i Oslo, og det bør bygges flere boliger for å tilfredsstille den økende etterspørselen. I de senere år er mange grønne lunger i Oslo bygget igjen, og det er rimelig opplagt at dette er uheldig. For ikke å fjerne de få grønne lunger som fortsatt finnes er det altså enkelte som ønsker at villaer skal rives og erstattes med blokker; dette vil jo opplagt øke antall boliger.

DLF synes at dette er et skandaløst forslag. Vi tar sterk avstand fra alle forslag som innebærer noen form for innskrenkninger i og reduksjoner av eiendomsretten. Spesielt tar vi avstand fra alle antydninger om at ”villastrøk bør rives og erstattes av bymessig bebyggelse” dersom dette skjer i strid med de nåværende eiernes ønsker.

Ja, det bør bygges flere boliger i Oslo. Grunnen til at det er for få boliger i Oslo er i hovedsak at størstedelen av Oslos areal er stengt for vanlig boligbygging: Det politiske flertall i Oslo står fast på at Marka ikke skal bygges ut. Når en stor del av det areal som kan bebygges med boliger er stengt for utbygging er det klart at det blir rimelig vanskelig å få bygget nok boliger.

Det er det reelle forbudet mot bygging i Marka som er årsaken til at boliger nå bygges i grønne lunger i byen, og til at man nå for alvor diskuterer å rive villaer for å erstatte dem med blokker.

Så, et inngrep i eiendomsretten (forbudet mot å bygge i Marka) fører til problemer (for få boliger), og løsningen de etablerte miljøer kommer på er å redusere eiendomsretten i enda større grad (rive villaer).

DLF tar sterk avstand fra dette forslaget – kun diskusjonen om forslaget vil føre til at alle villeiere i Oslo går en nervøs fremtid i møte - fordi det er grovt umoralsk. Å ekspropriere folks boliger er en kolossal krenkelse. Det som vil løse slike problemer som for lite antall boliger er at eiendomsretten gjenreises fullt og helt. Dette innebærer bl.a. at politiske restriksjoner på bygging i Marka vil bli fjernet, og at alle som eier et område/en tomt vil kunne være trygge på at de vil kunne få beholde den.

Kun en sikker eiendomsrett kan gi et sivilisert og trygt samfunn.

Ethvert kunstverk har en mening, enten implisitt eller eksplisitt: ethvert kunstverk har et budskap som kunstneren forøker å formidle til de som opplever kunstverket. Dette gjelder kunst i alle kategorier: litteratur, maleri, musikk, skulptur, etc.

Dette gjelder også film. Enhver film har en mening, et budskap. Det vi skal se på her er sammenhengen mellom film og krig, dvs. vi skal se på hvordan i hovedsak amerikanske og engelske spillefilmer forholder seg til de kriger som landene er/har vært involvert i.

Under annen verdenskrig ble det laget en rekke spillefilmer om krigen, og alle støttet krigsinnsatsen. Alle beskrev Nazi-Tyskland som et diktatur og hyllet de som kjempet mot nazismen og for frihet. Av slike filmer kan vi nevne Foreign Correspondent (1940),Casablanca (1942), Mrs Miniver (1942), Saboteur (1942), Battle of Midway (1942), Destination Tokyo (1943). Det finnes dog mange flere enn disse, og alle har samme tema. Heltemotet og integriteten hos soldatene er også vist i en rekke filmer, for eksempel Bridge On the River Kwai (1957).

Under krigen (i 1944) filmatiserte Laurence Oliviers Shakespeares Henry V, og deler av dette skuespillet er en vitamininnsprøytning til soldater som skal i krigen. Meget berømt er kongens tale før slaget ved Agincourt, en tale som forsøker å oppildne soldatene ved bl.a. å si at dette slaget er så viktg og seieren er så sikker at de som ikke fikk anledning til å være med i slaget vil være misunnelige på de som er med. (Her ligger en lydfil med denne talen, hentet fra Kenneth Branaghs versjon fra 1989).

Etter hvert kom det dog filmer som var meget kritiske til de alliertes innsats, for eksempel Paths of Glory (1957, riktignok lagt til WW1), og A Bridge Too Far (1977).

Annen verdenskrig ble avsluttet i 1945, og ingen vestlige land var etter denne involvert i noen krig før Koreakrigen (1950-53). Så vidt vi vet ble det ikke laget noen filmer om denne krigen mens den pågikk, men senere kom det filmer som MASH (1970). Tendensen i denne var den samme som i et stort antall filmer om Vietnam-krigen, som pågikk mens MASH ble laget.

I motsetning til Korea-krigen ble ulike sider ved Vietnamkrigen gjenstand for et meget stort antall filmer fra midten av 70-tallet og utover: Hamburger Hill, Born on the 4th of July, Platoon, Apocalypse Now, Full Metal Jacket, Casualties of War, Coming Home, Deer Hunter. Alle disse kritiserte USAs forsvar, USAs soldater og måten krigen ble ført på. Soldier Blue (1970), riktignok lagt til indianerkrigene i USA på slutten av 1800-tallet, hadde som tema å vise hvor rå og grusomme de amerikanske soldatene var, og hvor uskyldsrene de innfødte var. Det samme kan sies om Little Big Man (også 1970). Parallellene til Vietnam var åpenbar.

Det ble også laget en film som støttet USAs krig i Vietnam, Green Berets (1968). Vietnam-krigen endte med kommunistisk seier i 1975

Den første Golf-krigen i 1991 var så kort at det ikke ble laget noen filmer om denne før etter at den var avsluttet. En av filmene hvis handling var lagt til denne krigen var Three Kings (1999), som fremstilte amerikanske soldater en gjeng tullinger.

Under president Clinton engasjerte USA seg i flere kriger hvor amerikanske interesser ikke var involvert (Somalia, Balkan), blant brukte Clinton soldater for å forsøkte å hjelpe humanitære organisasjoner i Somalia. Et slag mellom muslimske krigsherrer og amerikanske soldater endte med et pinlig nederlag for USA, og dette slaget ble det laget en film om: Black Hawk Down (2001).

Nå pågår den såkalte krigen mot terror, som er USAs svar på mer enn to tiårs terrorangrep fra militante muslimer, en serie med angrep som endte med aksjonen mot USA 11. september 2001. Om omstendighetene omkring denne er det allerede laget et stort antall filmer: Helt fersk er World Trade Center, som handler om to brannmenn som arbeidet inne i et av tårnene før det falt sammen, og United 93, som viser det som skjedde i det flyet hvor passasjerene overmannet kaprerne. Ingen av disse tar dog opp årsaken til angrepene eller setter dem i en større sammenheng.

Men det finnes flere filmer som reellt sett handler om Krigen mot terror: V for Vendetta (2005), Jarhead (2005), Syriana (2006), The Road to Guantanamo (2006). Vi tar også med Fahrenheit 911 (2005), selv om den gir seg ut for å være en dokumentarfilm.

Alle disse er reelt sett propagandafilmer for fienden. Dette er amerikanske/engelsek filmer, men de støtter reelt sett helt og fullt de som har gått til angrep på USA.

Vi tar også med Alamo (2004). Den handler om et slag i krigen mot Mexico i 1926 hvor USA tapte (krigen handlet om Texas' forsøk på å løsrive seg fra Mexico). Når USA nå er i krig så lager altså Hollywood filmer som omhandler slag som USA tapte.

Men utviklingen ender ikke med denne filmen. Vi skal nevne to filmer til: The Prisoner or: How I Planned to Kill Tony Blair (tysk/amerikansk), og Death of a President, en britisk film som i en dokumentarisk form som viser et attentat på USAs president.

Vesten har vært i krig med nazismen og med kommunismen, og er i krig med fundamentalistisk islam. Alle disser krigene ble utløst av at Vesten ble angrepet av hhv den nazistiske siden, av den kommunistiske siden, og så av fundamentalistisk islam. Under den første av disse laget filmbransjen filmer som helt ut støttet kampen mot nazismen. Under og etter krigen mot kommunismen i Korea og Vietnam ble det laget filmer som kritiserte USAs krigføring og det amerikanske militæret. Men under krigen med fundamentalistisk islam lages det filmer som reelt sett angriper USA og støtter fundamentalistisk islam.

Så utviklingen har altså vært som følger: først støtte av egen side, så kritikk av egen side, og så støtte til fienden. det ender omm med filmer som viser fiktive attantater mot den egne lederen.

Dette er en meget urovekkende utvikling. Det er mye vi kunne si om dette, men la oss kort si at utviklingn viser at de verdier som Vesten bygger på, stadig svekkes. Disse verdiene sto for noen tiår siden sterkt nok til at Vesten kunne slå og tilintetgjøre nazisimen. De sto ikke sterkt nok til å slå kommunismen i krig – Korea-krigen endte med at kommunistene ble drevet tilbake, mens Vienamkrigen endte med nederlag. (Om filmer om den kalde krigen vil vi kun si at det praktisk talt alltid var USA/CIA som var "the bad guys" i disse.)

De intellektuelle er de som leder an i en kulturs utvikling. Utviklingen i disse filmene viser at verdiene hos de intellektuelle, og vi regner de som lager film som noenlunde representative for de intellektuelle, har endret seg drastisk på 60-70 år: fra å være pro-Vesten under WW2, til nå å være direkte anti-Vesten. Verdisynet i populære kunstverker (med "populær" her menes "rettet mot et masse-publikum", dette i motsetning til verker rettet mot en mindre elite) er representativt for det verdier som er utbredte og aksepterte i befolkningen.

Trenden som disse filmene viser er den samme utviklingstrenden vi finner i befolkningen. Dette et meget urovekkende.

Fortsette det slik vil det nødvendigvis gå galt.

Nylig ble der avslørt – det er slike ord som brukes i vanlig presse om slike forhold – at flyselskapet Norwegian benytter lærlinger i begrensede perioder i enkelte av sine stillinger, og at de i denne perioden får lavere lønn enn de som er fullt ut kvalifisert for jobben.

Og da vil det naturlige spørsmålet være: hva er problemet her? Jo, problemet dukker opp når man husker på at det er fagforebninger inne i bildet. Fagforeninger arbeider som kjent for å øke lønningene til sine medlemmer. Dette er helt legitimt, men måten de gjør dette på i praksis fører ofte til at en del lønninger presses høyere enn markedsnivået skulle tilsi. Dette er på kort sikt bra for medlemmene, men det fører altså til at enkelte lønninger blir høyere enn markedsnivået skulle tilsi. Markedslønn er den lønn som innebærer at tilbud og etterspørsel balanserer, og dersom lønnen blir presset høyere enn dette, vil etterspørselen gå ned. Fagforeningers oppførsel fører altså ofte til at noen av medlemmene får høyere lønn enn de eller ville ha fått, men også til at en del jobbsøkere ikke får jobb. Mao. fagforeningers lønnspress fører til øket arbeidsløshet, dvs. til at noen mister jobben.

I dette konkrete tilfellet har lærlinger naturlig nok lavere lønn enn de som er fullt utdannet. Noen av de som arbeidet i Norwegian på lærlingebetingelser har også sluttet, muligens fordi lønnen var for lav og fordi de kunne få en bedre deal andre steder. Men noen av de som er på disse betingelsene er der fortsatt, noe som må bety at dette tilbudet for dem akkurat nå inkludert mulighetene til å kvalifisere seg for bedre jobbtilbud i fremtiden, totalt sett er det beste de kan få. Da er det etter vårt syn helt galt for utenforstående å blande seg inn i dette.

Hvis fagforeningene får det de ønsker, vil det føre til at noen av de som nå er på lærlingebetingelser får høyere lønn, men det vil også føre til at noen av dem mister jobben.

Fagforeningen synes åpenbart at dette er greit, vi synes det ikke. Men det fundamentale her er at lønn er noe som de involverte fritt bør kunne avtale uten at hverken stat eller fagforeninger har noe med dette å gjøre. DLF mener at alle forhold mellom mennesker skal være frivillige, og dette innebærer at lønns-. og arbeidsbetingelser skal avtales mellom arbeidsgiver og arbeidstager, uten at staten har noen rett til å diktere betingelser og uten at fagforeninger har noen moralsk rett til å presse lønningene opp til et nivå høyere enn markedslønn.

Vi frykter dog at resultatet av fagforeningenes engasjement i denne saken vil bli at Norwegian vil la seg presse, og at tilbudet til alle, inkludert tilbudet til både lærlinger og passasjerer, derfor vil bli dårligere.

Ferske nyhetssendinger på radio og TV har brakt oss nyheter som viser at SVs politikk og SVs grunnideer i stadig større grad setter sitt preg på utviklingen i Norge. Her er noen av oppslagene:

I Oslo-området blir farlige fanger ikke satt i/sluppet ut av fengsel fordi fengslene er fulle.

Sykehuskøene vokser etter at de de siste årene har gått sakte ned. Grunnen er at offentlige sykehus er blitt pålagt av myndighetene å benytte seg av private tilbydere i mindre grad enn tidligere.

Enda en ny pensjonsreform legges frem i dag. 700.000 studenter, akademikere, lærere og ungdomspolitikere har allerede skrevet under på et opprop mot forslagene i reformen fordi de frykter at langtidsutdannede kommer dårligere ut med den nye reformen.

Regjeringens svik mot våre NATO-allierte (omtalt på denne plass i går) fører til at våre venner i NATO i større grad begynner å betrakte oss som en upålitelig alliert, ja, som et B-medlem av NATO.

En fjerdedel av stortingsrepresentantene har innrømmet av de har benyttet seg av svart arbeid – og også statsminister Jens Stoltenberg og statsråd Øystein Djupedal har innrømmet å ha betalt svart for slike ting som dagmamma, vaskehjelp eller håndverkstjenester.

Nå sier vi ikke at SV er direkte skyld i alt dette, det vi sier er at SV er det partiet som mest konsistent står for den politiske tenkning som ligger til grunn for og som må føre til disse sterkt negative utviklingstrekkene.

SV vil ha en utjamnende lønnspolitikk, høye skatter, en stor statlig sektor, et stort byråkrati, færre private tilbud, milde straffer for kriminelle, mindre bevilgninger til politi og rettsapparat, og de vil at vi skal svikte våre allierte i NATO og heller reelt sett støtte enhver tyrann og enhver venstreorientert diktator.

De tingene vi refererte over, inkludert slike ting som at toppolitikere utviser dobbeltmoral og hykleri, at flere lider i helsekø, at flere forbrytere går løse, at flere blir misfornøyde med de stadig nye reformer, at vi svikter våre allierte, osv., er uunngåelige resultater av dette.

Mht SV så er det nesten slik at kommentarer er overflødige, fakta alene taler for seg selv. Men vi kan vel trygt si at dette er siste gang SV sitter i regjering.

Gårsdagens vedtak i regjeringen om ikke å imøtekomme NATOs anmodning om å sende spesialstyrker til det sørlige Afghanistan er skandaløst og uforsvarlig, men aller tydeligst viser det Aps rå kynisme.

Ap består av profesjonelle folk som kan politikk, men det har i alle år vært en meget plagsom tendens i dette partiet: det setter hensynet til partiet foran alt annet. Hensynet til Ap går for Ap-folk flest foran hensynet til landets velstand, og i dette tilfellet setter Ap hensynet til eget parti og dets prestisje foran internasjonale forpliktelser, foran solidaritet med våre allierte, foran Norges sikkerhet, foran ønsket om å hindre at befolkningen i Afghanistan igjen blir ofre for et islamistisk diktatur, og foran ønsket om å hindre at Afghanistan blir et område hvor terrorister fritt kan læres opp før de går til angrep på Vesten.

Denne saken handler om at NATO er i krig i Afghanistan. Krigen fulgte etter at regjeringen i Afghanistan reelt sett støttet terrorangrepene på USA for fem år siden. Krigen handler om å hindre at militante muslimer får etablert et islamistisk diktatur i landet. USAs engasjement i Afghanistan er et legitimt NATO-oppdrag i fullt samsvar med NATO-pakten, og det har også utrolig nok full godkjennelse av FN.

NATO anmodet nylig Norge om å sende spesialstyrker for å delta i krigen sør i landet, Norge har slike styrker, og Norge har ventet på denne anmodningen i lang tid. Syrkene har også siden i sommer vært klare til å settes inn i Afghanistan.

Alle partier på Stortinget unntatt ett er tilhenger av å sende slike styrker, også det største regjeringspartiet er egentlig villig til å sende soldater til Afghanistan. Ett parti er imot. Partiet som ikke ønsker å bruke militære styrker for å hindre etableringen av et islamistisk diktatur i Afghanistan er SV. Hvordan kan så dette lille partiet hindre en beslutning som alle de andre partiene er enige om? Jo, fordi SV i det året de har sittet i regjering har gått på så mange store nederlag at nå måtte de få igjennom sitt standpunkt i en sak de også.

Det som har skjedd er altså at Ap for å blidgjøre SV lar være å etterfølge en anmoding om å sende flere soldater, en anmodning som kom fra en allianse vi har vært medlem av siden starten og som fører en på alle vis legitim og folkerettslig godkjent krig.

Å si Nei i denne saken kan få betydelige følger for forholdet til våre allierte, og kan være meget skadelig for vår sikkerhet: hvorfor skal de hjelpe oss når vi ikke vil hjelpe dem.

Men Ap setter alt dette på spill bare for å beholde SV i regjeringen. Dette viser en rå kynisme fra Aps side.

Vårt syn er at denne krigen, som alle andre kriger Vesten er engasjert i, bør kjempes så sterkt som det er mulig slik at de som ønsker å innføre et islamistisk diktatur, enten i Afghanistan eller i Irak eller andre steder, blir så kraftig nedkjempet at de ikke vil forsøke igjen noen gang. Dessverre tyder mye på at den krigen som nå pågår i Afghanistan og Irak føres alt for svakt, men dette er en annen sak. La oss helt til slutt gjent at at Norge burde ha etterkommet NATOs anmodning.

Gatekampene i Paris i november i fjor ble behørig omtalt i norsk presse, og også vi kommenterte dem flere ganger, bla. her, her, og her.

De stridende i disse gatekampene var militante muslimer på den ene siden, og fransk politi på den andre siden. Mange tror at kampene tok slutt før jul i fjor; i hvert fall har pressen ikke skrevet om gatekampene i Paris siden da.

Men et oppslag i Daily Telegraph nylig forteller noe som de fleste ikke vet: kampene pågår fortsatt. ”Det foregår en borgerkrig mot oss” sier fransk politis fagforening, og den er så voldsom at i gjennomsnitt blir 14 politifolk skadet hver eneste dag. Tallet er basert på det faktum at hittil i år er ca 2500 politifolk skadet i kamper med militante muslimer i enkelte av Paris’ drabantbyer.

Vi siterer fra daily Telegraph: “ …the situation was so grave that [the police] had asked the government to provide … armoured cars to protect officers in the estates, which are becoming no-go zones.

The number of attacks has risen by a third in two years. Police representatives told the newspaper Le Figaro that the "taboo" of attacking officers on patrol has been broken.

Instead, officers – especially those patrolling in pairs or small groups – faced attacks as soon as they tried to arrest locals.”

Er man i kamp, selv i en kamp som er så moderat som dette – foreløpig er det ingen som har mistet livet – så er det første man må gjøre å identifisere fienden og finne ut hva det er som motiverer ham. Og her svikter Vesten fortsatt. Vi siterer fra artikkelen: “Senior officers insisted that the problem was essentially criminal in nature, with crime bosses on the estates fighting back against tough tactics.”

Man er i krig med militante muslimer, og man identifiserer fienden som “crime bosses” og sier at problemer er ” essentially criminal in nature”.

Så lenge dette er situasjonen, er nederlag det eneste mulige utkomme.

DLF er partiet for individuell frihet. Individuell frihet innebærer at den enkelte har all rett til å benytte de rusmidler han ønsker. Dette er ikke situasjonen i dag. I dag er noen rusmidler tillatt, men sterkt avgiftsbelagt (alkohol), mens andre er forbudt (narkotika). Et av de vanligste argumentene mot legalisering av narkotika er at dersom det blir tillatt, vil flere bruke narkotika. (Innvendingen om at narkotika er skadelig er vi ikke uenige i, men vi mener at dette ikke gir staten noen rett til å forby det.)

Nå forteller en artikkel i Dagbladet med tittelen ”Færre røyker hasj hvis det blir lovlig” at etter tre år med liberalisering av hasj i England og Wales, er det blitt 600 000 færre brukere.

Vi siterer: ”I januar 2004 ble cannabislovgivningen liberalisert i England og Wales. Politiet har, som hovedregel, sluttet å arrestere folk for besittelse av det omstridte rusmiddelet.
Ferske tall fra britiske myndigheter tilbakeviser påstandene om at en liberal cannabispolitikk vil føre til økt misbruk, melder avisa The Independent.

- At cannabismisbruket har falt til det laveste nivået på ti år, er bevis for at det var en riktig beslutning å reklassifisere stoffet fra gruppe B til gruppe C. Enkelte advarte mot at dette ville føre til økt misbruk, men det motsatte har skjedd, sier leder Martin Barnes i foreningen DrugScope til avisa.

I 2003 ble det rapportert at 10,9 prosent av personer mellom 16 og 59 år i England og Wales hadde brukt cannabis i løpet av det siste året. Dette tilsvarer 3,4 millioner mennesker.

Nå er det bare 8,7 prosent eller snaut 2,8 millioner mennesker i denne gruppa som bruker det narkotiske stoffet, viser ferske offisielle tall.

England og Wales opplever det laveste antall cannabisbrukere på ti år.

Selv i aldersgruppa 16 til 24 år, hvor rusmisbruk er mer vanlig, ser man en kraftig reduksjon i cannabisbruken. I 1998 rapporterte 28,2 prosent i denne aldersgruppa at de hadde røkt eller spist det narkotiske stoffet. Nå er dette redusert til 21,4 prosent.”

Nå er det feil å si som Dagbladet gjør i sin overskrift at ”færre røyker hasj hvis det blir lovlig”, det undersøkelsen viser er kun en korrelasjon mellom lovlighet og forbruk, ikke en årsakssammenheng. Men den viser at i dette tilfellet er legaliseringsmotstandernes argument feil, den viser at legalisering ikke fører til øket forbruk.

Men vi begrunner vårt standpunkt for legalisering med det prinsipp om at den enkelte har all rett til selv å bestemme hvilke rusmidler han ønsker å bruke.

Vi mener også at legalisering vil redusere reelle kriminalitet (tyveri, innbrudd, overfall, ran, drap, etc.): svært mye kriminalitet begås av narkobrukere for å finansiere sitt forbruk. Og siden narko er forbudt blir prisene svært høye (det er dette forbudet føret til, forbudet fører ikke til at narkotika blir utilgjengelig).

Videre, en stor grad av organisert kriminalitet er basert på narkosmugling og narkosalg. Forbudet mot narko har ført til at organisert kriminalitet er blitt en meget plagsom maktfaktor, spesielt i USA, i Sør-Amerika, og i deler av Øst-Europa. Forbudet har også ført til at muslimske terrorgrupper har en sikker inntekstkilde. Men ikke nok med dette, det kastes også bort store mengder skattepenger på ”krigen mot narkotika”, en krig som ikke kan vinnes på denne måten.

Forbudet fører også til at ende unge i visse miljøer dropper å skaffe seg utdannelse og jobb fordi de tror de kan tjene store penger på kort tid på narkosalg. Og til slutt, siden prisene for små mengder narko kan være høye, fører de lett til korrupsjon og annet snusk i for eksempel politiet.

Det forbudet essensielt sett gjør er å forsøke å ta skadevirkingen ved narkobruk vekk fra de som ønsker å bruke stoff, og å velte enda større og sterkt negative konsekvenser over på de som velger å ikke bruke stoff. Vi synes at dette er feil.

En legalisering vil øke den individuelle friheten, redusere kriminaliteten, svekke organisert kriminalitet, svekke inntektskildene for muslimske terroristgrupper, og redusere muligheten for korrupsjon.

Dette var i korte trekk begrunnelsen for at DLF er tilhengere av legalisering av narkotika. Vi synes at legalisering av såkalte lette stoffer som hasj er et greit første skritt, så derfor: legaliser hasj nå!

Er menn undertrykt i Norge i dag? Ja, sier forsker Runar Døving i Dagbladet nylig. Vi siterer fra artikkelen:

”- I forhold til kvinnen lever mannen fem år kortere, kommer dårligere ut på alle levekårsstatistikker og mister barna ved skilsmisse. Det er mange flere tapere blant menn, sier Runar Døving ved Statens Institutt for forbruksforskning til Dagbladet.”

Det virker allikevel som om abortspørsmålet er viktigst for Døving. ”I en abortsak må den som har lyst på barnet ha det avgjørende ordet”, sier han. Altså: siden det er to om å lage et barn, kan ikke avgjørelsen om at et foster skal aborteres som i dag overlates til den ene parten, kvinnen.

”- Jeg har en venn som har fem aborter bak seg. Han ville ha alle barna. Hvorfor skal ikke han få ha fem barn i dag?” sier Døving i Dagbladet, og artikkelen fortsetter: ”Døving understreker at han synes abortspørsmålet er vanskelig, og at han skjønner argumentene som ligger til grunn for abortloven. Likevel mener han det er uholdbart at far ikke har noen rettigheter i dagens lovgivning.

- Når man er to om å lage barn, burde mannen ha like mye rett til barnet. Selv hvis et par er gift, kan kvinnen i dag ta abort helt uten å rådføre seg med faren. Jeg mener loven må endres slik at også mannen blir part i abortspørsmålet.

- Hvem skal ha det avgjørende ord hvis kvinnen ønsker abort?

- I en abortsak må den som har lyst på barnet ha det avgjørende ordet.” (Sitat slutt fra Dagbladet.)

Vi er enige med Døving i at i dagens Norge kommer menn ofte svært dårlig ut ved samlivsbrudd. Det er som Døving sier at mannen blir systematisk undertrykt. Kvinnen får store fordeler på bekostning av mannen, og dette er meget urettferdig. Vi slutter oss helt til Døvings poeng om at vi må få rettet opp alle skjevhetene som ligger i ekteskaps-, samværs-, skilsmissejussen, og i bestemmelsene som angår barnetrygd og folketrygd.

Men vi er ikke enige med Døving når det gjelder abort. Vi mener at siden det er kvinnen som er gravid, er det hun alene som har rett til å avgjøre om svangerskapet skal fortsette eller ikke. Vi kan forstå og har sympati for de menn har som ønsker å bli fedre, men som ikke blir det fordi den kvinnen de har gjort gravid ikke ønsker å bli mor, men vi vil allikevel ikke gå med på at i slike tilfeller skal en annen bestemme at en kvinne skal fullbyrde et svangerskap hun ikke ønsker å fullføre.

DLF er for frihet, og et kjerneelement i dette er retten til å bestemme over sin egen kropp. Det er kvinnen som selv må ha all rett til å bestemme om hun skal bli mor eller ikke, det er kvinnen selv som må kunne bestemme om hun skal fullføre ert svangerskap.

Vi er altså enige i at mannen i dag kommer svært dårlig ved en skilsmisse/samlivsbrudd, og vi er enige i at en kraftig opprydding i lovverket må til. Men mht abort mener vi at kvinnen alene har rett til å ta avgjørelsen.

Det har vist seg at flere av medlemmene i den nye svenske regjeringen er lovbrytere: en av dem har ikke betalt TV-lisens på 16 år, og en annen har betalt dagmamma svart. BT bruker følgende overskrift om saken: ”Svenske ministere ga blaffen i lover og regler” og Dagbladet brukte overskriften ”Sirkus Reinfeldt”. Aftenposten omtaler enda en sak her.

Isolert sett er disse sakene ikke så alvorlige, men poenget er at folk som er meget ressurssterke og som har god råd har gott blaffen i å følge lover og regler, regler som de selv som politikere er med på å vedta. (Disse overtrampene skjedde til dels for mange år siden, men det er all grunn til å tro at en person som i dag er statsråd deltok i politikken for 16 år siden.)

Dette vitner om en utbredt og akseptert dobbeltmoral. Og det viktige spørsmålet er følgende; Hvorfor? Hvordan kan resurssterke mennesker lure seg unna TV-lisens og bruke en svart dagmamma?

Vi vil hevde at grunnen er omtrent som følger: det er blitt så mange lover og regler at svært mange mennesker anser det som den naturligste sak av verden å ignorere dem/bryte dem. Det er blitt slik at man nesten ikke kan snu seg uten at man må fylle ut en rekke skjemaer, uten at man må betale en rekke avgifter, og uten at man har lest noen hundre sider i landets lovsamling.

Slik vi ser det er det her problemet ligger: det finnes alt for mange lover. Alt for mange områder hvor mennesket naturlig opptrer er underlagt lover, lover som er helt unødvendige og som ikke burde vært der. Og da blir der lett for folk flest å bryte dem.

Det virker som om politikerne, de politikere som er tilhenger av at vi skal ha den store mengde lover vi har i dag, tror at folk flest overhode ikke er i stand til å ta vare på seg selv, og at derfor må de – politikerne - gjøre det. De mener at folk ikke klarer å skaffe seg en pensjonsordning, de mener at folk flest ikke klarer å skaffe seg en sykeforsikring, de mener at folk flest ikke på egen hånd klarer å sørge for veier, skoler og sykehus – og derfor må politikerne sørge for alt dette. De tror heller ikke at man klarer å ordne det slik at man får en høykvalitets TV-kanal. Et system hvor politikerne bruker staten til å sørge for alt dette, vil - i tillegg til at det vil fungere dårligere og dårligere – stadig koste mer og mer penger, og derfor må skattene stadig økes og skattegrunnlaget må stadig utvides. Derfor må man betale en stor og stadig økende andel av det man tjener til staten, og derfor må man betale ca ¼ av det man betaler for noe man kjøper til det offentlige, osv.

Dette vil nødvendigvis føre til at flere og flere vi lure seg unna de stadig mer altomfattende skattene og avgiftene, og det er derfor selv fremtidige statsråder har lurt unna noen kroner ved å ikke betale TV-lisens og skatt på dagmammaen.

Som sagt er disse konkrete sakene ikke så alvorlige, men signaleffekten er meget skadelig. Den sier at selv politikere, selv (det som burde vært) samfunnets elite bryter lovene. Dette er et signal om at lovbrudd er OK, og det vil føre til at flere vanlige folk bryter lovene, og til at de kriminelle blir enda mer forherdet.

Vi er enige i den kloke formaningen fra Frostatingsloven: ”Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes!” Det er klart at de aller fleste av de lover som gjelde i dag er ulover, og de bør fjernes. Vi mener at alle lover som ikke har som formål å beskytte oss mot kriminelle, alle lover som ikke handler om beskyttelse av individers rettigheter, er ulover og må avvikles.

Dagens politikere tror at de kan vedta lover i hytt og pine, men dette er altså meget skadelig. Det man må gjøre er å finne ut hvordan mennesker er, og hva som må til for at de skal kunne leve i harmoniske samfunn. Så må man lage lover i samsvar med dette. Og det som skal til for at man skal ha et harmonisk samfunn er fravær av initiering av tvang, dvs. respekt for individers rettigheter. Alle lover bør derfor ha som formål å beskytte individers rettigheter, og alle andre lover bør avvikles. Dette betyr at i dag må mesteparten av de lovene som finnes, fjernes.

Vi mener absolutt at mange av dagens lover bør fjernes, men man bør arbeide for å avvikle dem innenfor lovens rammer, man må ikke bryte dem. Går man utenfor lovene, oppfordrer man dermed alle andre til å gjøre det samme, og lovløshet og anarki er det aller verste alternativet som finnes. Så derfor vil vi oppfordre alle til å betale TV-lisensen, til å oppgi alle inntekter på selvangivelsen, til ikke å snike på trikken, til ikke å smugle eller å brenne hjemme, osv. Å følge lovene kan være plagsomt, men dersom alternativet får stor oppslutning, kan det bli virkelig ille.

Fox News ble etablert for ti år siden for å ta opp konkurransen med CNN, og det var svært vellykket, raskt ble Fox mye større enn konkurrenten. I dag har Fox mer enn dobbelt så mange seere som CNN. Men til fotrskejlle fra alle andre nyhetkanaler har Fox har en konservativ vinkling, og dette er brukt som innvending mot Fox i de norske kommentarene til jubileet som vi har sett.

Typisk for kommentarene er følgende formulering, hentet fra Aftenpostens artikkel om jubileet: ”Suksesskanalen har ikke akkurat utmerket seg som en kritisk gransker av makthaverne. Derfor blir Fox News elsket av Bush-administrasjonen. Seerne synes visst at det er helt i orden. De fleste av dem stemmer jo konservativt.”

Ved implikasjon sier dette sitatet at de andre TV-kanalene er kritiske overfor makthaverne. Men dette er direkte feil. De andre kanalene er i dag kritiske overfor Bush, noe de har all rett til å være, men de var ikke kritiske overfor administrasjoner utgått fra det demokratiske partiet.

Poenget er ikke, som Aftenpostens kommentator later til å tro at Fox er servil overfor myndighetene og at de andre er kritiske, poenget er at Fox har en konservativ vinkling, mens de andre kanalene har en sterkt venstreorientert vinkling. Aftenpostens kommentator mener åpenbart at det å ha en konservativ vinkling prinsipielt sett er kritikkverdig. Kommentatoren gir her uttrykk for den vanlige venstreorienterte linjen; han sier reelt sett at journalistikk må være venstreorientert, og at en høyreorientert journalistikk er prinsipielt forkastelig.

Det er velkjent at media er dominert av venstreorienterte. Gjentatte undersøkelser viser at journalister stemmer på RV,. SV eller Ap, og at svært få stemmer på de partiene som betraktes som mer høyreorienterte. (Se for eksempel undersøkelsen gjengitt her.

Vi har selv ved opphold i USA sett Fox News, og kanalen er en smule høyreorientert. Dette betyr at i programmer med vertskap så er det både en venstreorientert og en høyreorientert programleder (for eksempel parhestene i programmet Hannity and Colmes – her er det en fra hver side av spekteret), og i paneler er det alltid med deltagere både fra høyresiden og fra venstresiden. Det som gjør Fox høyreorientert er altså at både folk fra venstresiden og høyresiden er representert.

Men det finnes også programmet hvor det er kun en konservativ vert, slik som for eksempel Bill O`Reillys program. Vårt inntrykk er at de fleste gjestene i dette programmet som regel er fra venstresiden (og O`Reilly nøler ikke med å skjelle dem ut dersom han mener det er berettiget. Vi finner slik oppførsel upassende; vi er ikke fans av O`Reilly).

Mest verdifullt ved Fox News er etter vårt syn de rene nyhetssendingene, hvor det stadig tas opp saker som de venstreorienterte mediene ignorerer. En periode vi oppholdt oss i USA skjedde følgende: I forbindelse med at han skulle forhøres av 911-kommisjonen fikk Clintons rådgiver Sandy Berger adgang til noen hemmelige arkiver; han skulle se igjennom hemmelige dokumenter for å sjekke hva som hadde foregått da han var med i Clintons administrasjon. Det var strengt forbudt å kopiere disse, og det var ikke tillatt å ta noen av dokumentene med hjem. Åpenbart fant Bergen en del dokumenter som var pinlige for Clinton, og han stjal dokumentene – han stakk dem i lommene side, inn i sokkene sine, og inn i undertøyet, slik at det ikke skulle se ut som om han hadde tatt dem med seg fra arkivet. Når han kom hjem destruerte han dem. Man skulle tro at dette ville bli en stor sak, men så vidt vi kunne se var det ingen av de store TV-kanalene i USA som kjørte denne saken. (Vi vil tro at dersom en republikaner hadde gjort noe tilsvarende, så ville de andre nyhetskanalene slått saken stort opp.) Men Fox kjørte denne saken, og etter hvert ble Berger dømt for tyveriet av de unike og hemmeligstemplede dokumentene. Her er en artikkel om saken.

En annen fordel ved Fox er at jouralistene der også stiller kritiske spørsmål til venstreorienterte politikere. Da Bill Clinton nylig ble intervjuet på Fox fikk han kritiske spørsmål om sin ignorering av terrortrusselen i de årene han var president, og da mistet han besinnelsen, å bli møtte med kritiske spørsmål var åpenbart noe han ikke hadde opplevet på lenge. En kommentar om saken ligger her.

Så det som har skjedd med Fox er at venstresiden ikke lenger har monopol på nyhetsmarkedet i USA. Dette er de meget misfornøyde med, og de gjør alt de kan for å sverte Fox. Men det å kritisere Fox for å vøre høyreorientert er altså en smule latterlig man ikke kritisere alle de andre nyhetskanalene for å være venstreorienterte, noe de er: Nyhetsendingene i alle de andre stor kanalene, ABC, CBS, ABC og CNN, er sterkt venstreorienterte.

Dog er Fox ikke liberalistisk, Fox er konservativ. Fox har imidlertid innimellom enkelte liberalister og Objektivister som gjester i sine debattprogrammer.

Men dessverre har kvaliteten til Fox sunket i det siste; kanalen har i det siste lagt for stor vekt på sensasjoner og mindre vekt på analyser og seriøse diskusjoner. Uansett er det mulig å få en langt bedre innsikt i nyhetsbildet nå når Fox er tilstede enn før Fox kom til for ti år siden. Så derfor sier vi, tross alle våre innvendinger mot Fox, gratulerer med dagen!

Alt tyder på at Nord-Korea for et par dager siden prøvesprengte en atombombe. Nord-Korea er som kjent et kommunistdiktatur; det er ekstremt fattig, store deler av befolkningen lever på sultegrensen, det er ingen for form frihet: det er ingen ytringsfrihet, det er ingen næringsfrihet, det er nærmest ingen kontakt med andre land. Til gjengjeld satses det mye på det militæret: landet har ca én million soldater. Og nå er altså dette lille landet en atommakt.

I flere år har landet holdt på å utvikle atomteknologi, og det har mottatt mye hjelp og støtte fra andre land, bla. USA, mot løfter om ikke å utvikle atomvåpen, men kun å benytte atomteknologien til fredelige formål. Den ivrigste talsmann for å gi Nord-Korea hjelp mot slike løfter er fredsprisvinneren Jimmy Carter.

Men når har altså Nord-Korea Bomben. Dette skaper naturlig nok frykt i landene omkring; de har ikke glemt at Nord-Korea invaderte Sør-Korea i 1950, og at dagens tyrann i Nord-Korea ikke er en pålitelig mann med fredelige hensikter. Så hva vil Sør-Korea gjøre? Hva vil Japan gjøre? Og Nord-Korea har nære forbindelser til terrorister. Vil disse nå kunne få Bomben av Kim Jong Il? Og hvis Nord-Korea får beholde bomben uten at de rammes av virkelige mottiltak, hva vil da Iran gjøre - vil de når de ser at Nord-Korea ustraffet anskaffer seg Bomben også forsette sin utvikling av Bomben?

Alle er nå meget sinte på Nord-Korea: USA, England, Japan, Sør-Korea, Norge, endog Kina. Og de snakker om å gjøre det de som regel gjør i vanskelige situasjoner; de vil få FN til å vedta en resolusjon. De som er mest kritisk til Nord-Korea snakker også om å iverksette en boikott av luksusvarer – så kanskje Nord-Koreas elite heretter må klare seg uten flere BMWer, iPoder, flatskjermTVer og fois gras. Det blir nok hardt for dem.

Uansett, dette er en meget vanskelig situasjon: Napoleon, som var et militært geni, ble an gang forelagt en håpløs militær situasjon og spurt om hvordan han ville bruke sin genialitet og komme seg ut av den uholdbare situasjonen. Og han svarte, naturlig nok: ”Jeg ville brukt mitt geni til ikke å komme i en slik uholdbar situasjon”.

Så det burde ha vært løsningen her: Nord-Korea burde aldri ha fått utvikle atomvåpen. Grunnen til at Vesten lot dette skje er at lederne vi har er noen dåsemikler: de har vært klar over det som skjedde, men de støttet avtaler som gikk ut på at Nord-Korea skulle få mengdevis med humanitær hjelp og til gjengjeld skulle Mord-Korea ikke bruke sin atomteknologi til militære formål.

Til og med president Bush, som korrekt plasserte Mord-Korea i ”the Axis of Evil”, har vært alt for ettergivende overfor Nord-Korea. Bush snakker innimellom godt, men i praktisk politikk er også han en svak leder. Selv som et medlem av Ondskapens akse har Nord-Koreas tyranner kunnet herje fritt – de har til og med helt uhindret kunnet skaffe seg atomvåpen.

Men problemet er ikke at politikerne er noen dåsemikler, problemet er at man må ha moralsk styrke for å kunne bruke sin militære styrke. Og den moralske styrke finnes ikke i Vesten i dag, oppslutningen om Vestens verdier er meget liten. Og siden disse verdiene er en forutsetning for at vi skal kunne leve i fred, harmoni og velstand, er det stor fare for at den fredelige tilstand vi lever i, at den velstand og den frihet vi nyter, vil kunne gå tapt. Det er fordi Vestens verdier i dag står så svakt at det er reell fare for at vi vil bli angrepet, og at vi ikke kan slå angrepet tilbake uten at det påløper enorme kostnader.

Det var mange som var optimistiske da kommunismen falt i Sovjetunionen omkring 1990. Russerne hadde levet under kommunistdiktaturet siden 1917, og nå kunne de endelig få frihet og den velstand som følger med. Og til å begynne med var det mange positive tegn: det var stor grad av ytringsfrihet, det var økonomisk vekst, det ble åpnet for handel og samkvem med utlendinger, russere fikk reise utenlands uten restriksjoner, osv.

Men etter hvert viste det seg at sterke menn ikke ville ha frihet og de røvet til seg makt og kapital. Denne utviklingen tok spesielt fart under Putin.

Det er mange eksempler på at folk i Putins leir ranet til seg makt over store selskaper, og at de klarte å få staten med på å hindre konkurranse, og også rett og slett til å ekspropriere selskaper til egen fordel. Mot slutten av 2005 gikk Putins fremste økonomiske rådgiver Andrei Illarionov av. Han hevdet at Russland var på vei mot diktaturet, og at han ikke lenger kunne fortsette i Putins administrasjon.

Russlands økonomi gikk i endel år etterkommunismens fall rimelig bra, men i de siste årene har Putin fått staten til å overta store energiselskaper, private forretningsfolk er blitt trakassert, brysomme direktører blitt satt i fengsel, dømt for korrupsjon og skattesnyteri.

Videre, brysomme redaktører og journalister er satt i fengsel eller de har forsvunnet eller de har omkommet i mystiske ulykker, eller de er blitt drept. Og da finnes det ingen ytringsfrihet. På hjemmesiden ”For Ytringsfrihet” er ytringsfrihet definert slik:

”Ytringsfrihet er retten til å gi uttrykk for de meningene man måtte ha, uansett hvor upopulære og krenkende de måtte være. Ytringsfrihet inkluderer retten til å være blasfemisk, og retten til å gi uttrykk for oppfatninger som andre måtte anse som vanvittige eller meningsløse.

Ytringsfrihet har man dersom staten ikke forbyr noen typer meningsytringer, og dersom staten effektivt stanser de som forsøker å hindre andres meningsytringer.”

I det siste året mer enn ti journalister er skutt og drept på åpen gate i Russland. Mye tyder på at grupper som står makthaverne nært rett og slett sørger for at nysgjerrige og plagsomme journalister blir henrettet. Den siste som er rammet av dette er Anna Politkovskaja, som ble skutt i sin leiegård i Moskva sist søndag.

Som det så korrekt heter på For Ytringsfrihet: ”Ytringsfrihet er et tegn på sivilisasjon: primitive samfunn har alltid forbud mot visse typer ytringer.” Mye tyder på at Russland er på vei inn i barbariet: når journalister som fremskaffer informasjon som er plagsom for nmakthaverne skytes på åpen gate, og når gjerningsmennene ikke blir tatt, så er dette noe som skjer i primitive og barbariske samfunn.

Men hvorfor skjer denne utviklingen? Hvorfor blir ikke ønsket om frihet, harmoni og velstand oppfylt? Det er fordi frihet og kapitalisme kan ikke etableres i et vakuum, den har visse idémessige forutsetninger.

Frihet/kapitalsime forutsetter en rasjonelle kultur. Med en rasjonell kultur mener vi en kultur hvor rasjonelle grunnideer står sterkt: individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, individers rettigheter, frihandel, en fri økonomi uten statlig styring, ideen om at statens eneste legitime oppgave er å beskytte individer mot initiering av tvang. Disse rasjonelle ideene leder til politiske ideer som respekt for andre menneskers rett til å leve sine liv slik de måtte ønske og til at de har rett til å bruke det de tjener og det de eier slik de måtte ønske, og et politisk system og et rettsapparat som respekter individers rettigheter.

Men Russland var ganske primitivt før revolusjonen i 1917, for eksempel stod religion og anne mystisisme sterkt. Dessverre ble det ikke bedre under kommunismen. Under kommunismen forsøkte makthaverne å drepe religionen, men når det alternativet de satte opp – marxismen - var like irrasjonelt, kollektivistisk og fiendtlig overfor individuell frihet som kommunismen var, så fikk ikke dette noen oppslutning. Dette så man tydelig i den enorme vekst i organisert religion etter kommunismens fall. Og religion er en flukt fra denne verden og en søken inn i noe ikke-eksisterende. De religiøse er derfor for eksempel mindre interesserte i å skape noe i denne verden enn en rasjonell holdning innebærer. Videre, de er i for stor grad opptatt av å tilgi syndere, noe som er det samme som å hjelpe tyver og banditter.

Kommunismen var også et ubrukelig system, og samfunnet kunne ikke fungere uten en kolossal korrupsjon. Dagens russiske befolkning er altså lært opp til at korrupsjon er en nødvendighet. Dessverre ser det ut til at mange av de som nå leder Russland benytter den leksen de lærte under kommunismen: det ser ut til at det russiske samfunn fortsatt i stor grad er korrupt fra topp til bunn. Det virker som om det er noen sterke menn som handler slik de ønsker for å oppnå kortsiktig gevinst. Samfunnet er ikke fritt, det er gjennomregulert til fordel for enkelte sterke menn. Og dette gjelder til og med politiet og rettsapparatet, som ikke er i stad til å oppklare drapene på de mange journalistene som er blitt drept i de siste årene. Mao. systemet minner sterkt om fascisme.

Men like lite som andre kollektivistiske systemer er fascismen et stabilt system. Et slikt system vil føre til mer og mer kriminalitet og til slutt, hvis det ikke skjer noen drastiske endringer, vil det ende i en utbredt krig hvor alle kriger mot alle, dvs. anarki.

Dessverre er vi ikke optimistiske mht utviklingen i Russland. Det eneste som kan gi et harmonisk samfunn preget av fred, frihet og velstand er bred aksept av rasjonelle ideer, men det er intet som tyder på at slike ideer og verdier vil få voksende oppslutning i Russland i årene fremover.

En gang i blant dukker det opp saker som er så utrolige at de bare kan ha skjedd i Norge. En liten notis i Aftenposten sist søndag ledet oss til en slik sak, opprinnelig omtalt i studentavisen Hugin ved Universitetet i Stavanger.

Etter overskriften ”Fuskere koster UiS hundretusener” leser vi følgende: ”På de siste fem semestrene har Universitetet i Stavanger svidd av nærmere 340.000 kroner i advokathonorarer. Grunn: Studenter som jukser.”

Altså: studenter fusker, og det koster universitetet penger. Hvorfor?

Vi siterer videre fra Hugins artikkel: ”Alle studenter som blir tatt for fusk ved eksamen eller oppgaveinnlevering og får reist sak mot seg, har rett på advokat.

Universitetet i Stavanger må betale regningen - og det er studenten selv som får lov til å vurdere om det skal bringes inn advokat. Ønsker en fuskeanklaget student bistand av en juridisk sakkyndig, plikter institusjonen både å skaffe og betale vedkommende.

På de fem siste semestrene har de totale utgiftene beløpet seg til rundt 340.000 kroner.

- Det er ikke bruk av midler som vi er spesielt glade for. Vi skulle gjerne hatt ned antallet på sakene, men forholder oss til at loven gir anledning til at studentene får bruke advokat, kommenterer utdanningsdirektør Kristofer Henrichsen.

I den nevnte perioden er det rapportert 37 tilfeller av fusk ved UiS. I 20 av disse ble det leid inn advokat.

- Aller først gjøres anklagede studenter oppmerksomme på at man har krav på advokat … [ønsker fuskeren advokat], betyr [dette] ekstrautgifter for universitetet.”

Dette er en sak som nesten ikke trenger noen kommentarer, det skulle være tilstrekkelig å gi en oppsummering: Dersom universitetet oppdager at en student fusker og forfølger saken, har fuskeren krav på advokathjelp. Og det er den som avslører fusket som må betale advokaten. Altså, offeret må betale for forbryterens advokatutgifter.

Dette er så latterlig at det kun kunne ha skjedd i Norge. Vårt syn er at hovedregelen bør være at det er den som har forbrutt seg (evt. som blir anmeldt/tiltalt) som skal betale sin egen advokat hvis han ønsker å benytte advokat, og dersom han taper saken bør han i tillegg til straffen også betale motpartens saksomkostninger.

At universiteter må benytte egne midler for å betale advokatutgifter for studenter som fusker er bare latterlig. Ikke bare er dette en belasting på budsjettet, men det kan jo også føre til at universitetet kvier seg for å avsløre studenter som fusker. Og med de nylige avsløringer av juks blant norske forskere så er vel dette ikke en vei man bør legge ut på.

DLF er partiet for individuell frihet. For at vi skal betrakte et statsbudsjett som godt, må det derfor inneholde tiltak som øker den individuelle friheten.

Et budsjett som øker frihet inneholder elementer som skattelettelser, dereguleringer, privatiseringer, og styrking av rettsapparat, politi og forsvar.

Det budsjettet som regjeringen la frem fredag 6/10 inneholder ingen slike elementer, snarere tvert imot, og det tilfredsstiller derfor ikke dette kravet. Vi må derfor konkludere at dette er et dårlig budsjett, og at det vil få negative konsekvenser for velstanden i Norge.

Regjeringen styrker ikke politiet, og forsvaret får reduksjoner. Som vanlig er det slik at regjeringer i for liten grad gjør det de skal gjøre - beskytte innbyggerne, og isteden gjør en masse ting de ikke skulle gjøre. For å gjøre alt dette andre trenger de stadige skatteøkninger. Så også denne regjeringen.

Skattene øker for alle unntatt for de med lave inntekter. Vi er absolutt for at de med lave inntekter skal få skattelettelser, men det er svært skadelig at de som tjener mye får skatteøkninger; det er jo disse som sparer/investerer, og som setter nye ideer ut i livet og derved skaper mer velstand og flere arbeidsplasser. Også matmomsen økes, noe som rammer alle.

Regjeringen hever grensen for toppskatten til 400 000, men toppskattens trinn 2 senkes til 650 000. Norge har en høyt utdannet befolkning, og de av disse som har noen års ansiennitet vil derfor alle få øket skatt. Halvparten av lønnstagerne i Norge må nå betale toppskatt, noe som er grotesk. Videre, formueskatten på bolig økes med 10%.

Bilavgiftene økes, men små biler blir billigere. Vi er for at små biler skal få levere avgifter, men vil også at store biler skal få lavere avgifter. Vi anser bilen som et stort gode, og vil dessuten si at store biler er er behagelige å kjøre, og de er mer trafikksikre enn små biler. Store biler gir større kjøreglede enn små biler, og også dette er et gode.

Spesielt er det at regjeringen innfører en utflyttingsskatt. Dette for å hindre at rike nordmenn tar sine urealiserte aksjegevinster og stikker utenlands for å slippe skatt. Det ville ha vært langt bedre om regjeringen foreslo å senke skattenivået i Norge slik at skatteflyktninger fra andre land kom, hit. Dette ville øke velstanden i Norge.

En del avgifter går også opp, bla. avgiften på mineralvann.

Ellers økes offentlige tiltak: det blir f.eks. mer til kommunal velferd. Isolert sett kan noe av dette betraktes som goder, men tar man helheten med i betraktning er slikt skadelig. Ja, isolert sett er det nyttig at en kommune bruker penger på visse tiltak (skole, barnehage, svømmehaller, etc.), men man må ikke se bort fra at disse pengene er tatt fra folk, og da er tapet de opplever større enn det gode de får når de benytter kommunens gratistjenester. Å la det offentlige bruke penger på slike goder er som å betale en krone mer i skatt for å få melken 50 øre billigere. Mao.: alle slike tilbud ville ha vært bedre og billigere dersom folk hadde betalt for dem direkte med egne penger uten at pengene hadde gått veien om stat/kommune.

Noe av det beste i budsjettet er at det satses på vei og jernbane. Dette er bra for næringslivet og bedrer dets konkurranseevne, og det er også bra for alle som kjøre bil og tog.

Regjeringen satser ikke på forskning, og vi er ikke skuffet over dette. Vi mener at nyttig forskning er uunnværlig, men denne type forskning skjer stort sett i private bedrifter. Den forskningen som skjer i offentlig regi er alt for ofte totalt unyttig, så det at regjeringen ikke satser her er noe vi ikke vil protestere mot.

Regjeringen viser også sin tungnemhet ved å øke uhjelpen.

Kort sagt: alle vil merke økede skatter, og alle vil merke at det offentlige tilbudet, som det må i velferdsstaten, blir dårligere. Private alternativer blir ikke på noe vis oppmuntret, og politiet får ikke flere ressurser. Alt i alt er dette er ganske sterk avskjedssøknad fra regjeringen: friheten reduseres ytterligere, og slikt har alltid negative konsekvenser, og slike gjør alltid den sittende regjering mindre populær.

Statsbudsjettet legges frem kl 1000 i dag, og i den anledning ble en liten gruppe stortingspolitikere som ikke tilhørte regjeringspartiene intervjuet på TV-nyhetene i morges. Og det hver og en av dem sa var omtrent følgende (og dette er ikke ordrette sitater): ”Hvis det ikke blir mer til forskning og undervising vil vi protestere!”, ”Hvis det ikke blir mer til sykehusene og til eldreomsorgen vil vi protestere”, og ”regjeringspartiene vil antagelig gi skattelettelser til visse av sine velgergrupper, og hvis det ikke gis noe til våre velgegrupper vil vi protestere”.

Dette var altså opposisjonens kommentarer, riktignok lagt frem noen timer før statsbudsjettets konkrete innhold ble kjent. Det var altså ingen prinsipiell opposisjon, det var kun ønske om å tilgodese andre grupper enn de som man forventer at regjeringen vil tilgodese. Mao, alle partiene er tilhengere av velferdsstaten, dvs. de er tilhengere av høy skatt og at staten skal drive praktisk talt alt. De er ikke engang uenige om velferdsstatens størrelse, og omfang, de er kun uenige om fordelingen innen velferdsstaten.

Men velferdsstaten er et ødeleggende system. Den går ut på at de produktive skal beskattes mer og mer, og at flere og flere vil forsøke å overbevise politikerne at de fortjener støtte i en eller annen form, dvs. flere og flere vil forsøke å få seg definert som svake slik at de kan motta penger eller støtte via offentlige støtteordninger: i dag mottar vi alle mer eller mindre støtte: alle foreldre mottar barnetrygd, alle spiser subsidiert mat, kollektivtrafikken er subsidiert, de helsetjenestene som det etablerte helsebyråkratiet jar godkjent er sterkt subsidierte, etc.

Men det er ikke bare de svake som mottar støtte. I velferdsstaten vil flere og flere, for å skaffe seg inntekter, forsøke å overbevise politikerne om at det de gjør er nyttig, dette heller enn å skape en vare/tjeneste som de kan få solgt på et marked. Men å overbevise politikerne om at noe er nyttig er noe helt annet enn å gjøre noe som virkelig er nyttig. (Bare ett eksempel: politikerne har gitt enorme midler til utviklingsprosjekter for eksempel i distriktene, men mange av disse prosjektene er totale fiaskoer og midlene er bortkastet. Systemet fører altså til at flere og flere vil arbeide for å sette seg inn i for å utnytte støtteordningene istedenfor å arbeide godt og produktivt for å skape en vare/tjeneste som de kan tilby til folk flest.

Det verste ved velferdssaten er at den bryter sammenhengen mellom produksjon og forbruk. I velferdsstaten må man produsere uten å kunne forbruke like mye som man har produsert, og man kan forbruke uten å produsere. Dette vil i velferdsstaten utvikle seg slik at det blir stadig større misforhold mellom produksjon og forbruk. Dette er motiverende for de som ikke produserer, og demotiverende for de som produserer.

Resultatet av dagens politikk er derfor stadig mer skjemavelde, stadig høyere skatter, et stadig mer komplisert regelverk, stadig flere byråkrater, stadig flere lover, stadig flere offentlige ansatte, stadig flere trygdede, stadig flere løftebrudd, stadig større politikerforakt, stadig mer unnaluring og svart arbeid, stadig flere skatteflyktninger, stadig større underskudd på ulike budsjetter (helsebudsjetter, Folketrygden, etc.), osv.

Og når den sittende regjeringen fremmer et budsjettforslag som bare vil forsterke denne utviklingen og gjøre tilstanden enda verre, er det ingen av de såkalte opposisjonspartiene som sier annet enn at ”dersom det ikke blir mer til vår utvalgte favorittområder, sp vil vi protestere!”

Dette er skandaløst.

Det er to måter å skaffe seg velstand på. Enten kan man skape den. Eller så kan man ta noe som andre allerede har skapt.

Produktive mennesker skaper seg et godt liv på den første måten – de skaper verdier. Tyver og svindlere benytter den andre metoden – de tar verdier fra de som har skapt dem og dette i strid med ønskene til de som har skapt dem. For å kunne gjøre dette bruker de tvang.

En annen gruppe som benytter den andre metoden er sosialistiske politikere: de tror de kan skape velstand ved å ta verdier fra de som har skapt dem og dele dem ut til andre. Historien viser dog at en slik politikk kun fører til fattigdom, nød og elendighet – dette fordi når de som skaper i stadig større grad blir fratatt det de har skapt, vil de etter hvert slutte å produsere, enten ved å slutte å jobbe eller ved å dra til friere land. Stigende skattebyrde vil også drive stadig flere personer over i den svarte økonomien, noe som er meget skadelig for hele samfunnet.

Et statsbudsjett som SV for første gang har vært med på å utarbeide blir lagt frem i morgen, fredag. Men alleree nå går ryktene: "Skattebombe i statsbudsjettet" er overskriften i Dagbladet, og artikkelen inneholder bla. følgende:

"Rykter om at reglene for beskatning av utbytte vil endres i kommende statsbudsjett florerer blant norske investorer. Spekulasjonene har fått en rekke av Norges mest kjente investorer til å tømme kassene i selskapene sine, melder Dagens Næringsliv i dag.

Også Økonomisk Rapports nettutgave, orapp.no, omtaler saken under tittelen « - Skattebombe mot investorer ». Økonomibladet hevder å ha informasjon som tyder på at det blir en omfattende omlegging av aksjebeskatningen når statsbudsjettet legges frem fredag denne uka.

Omleggingen gjelder gevinstskatt på aksjer og utbytte. Ifølge Økonomisk Rapport og ryktene blant finansfolkene vil aksjeselskaper umiddelbart få gevinstskatt på aksjer og utbytte.

Det innebærer en betydelig omlegging av skattesystemet, og vil kunne få store konsekvenser for investeringsviljen." (sitat slutt fra Dagbladet).

Så det burde være opplagt at skatteomleggingen vil ha sterkt negative konsekvenser, og at de vil vise seg om kort tid.

Vi vil komme tilbake med kommentarer om statsbudsjettet når det er lagt frem, men i dag vil vi kun gjengi et kort sitat fra artikkelen "Beskatngens begredelige historie":

Det politikerne egentlig gjør når de stadig vedtar større og større skatter, er å skrive dødsdommen for det land de lever i.

Vi siterer kun dette, og anbefaler artikkelen, som ligger her.

Den opprinnelig pakistanske mannen som for et par dager siden begikk æresdrap på sine tre yngre søstre på Kaldbakken i Oslo, var ”psykisk syk i mange år” for å sitere Aftenpostens overskrift i dag.

Drapet var en meget tragisk hendelse – en av søstrene var blitt tvangsgiftet med en fetter fra Pakistan, og i forbindelse med at hun forsøkte å komme seg ut av ekteskapet ble hun forsøkt drept med kniv. Etter dette forsøkte hun å begå selvmord, men hun var nå kommet seg såpass at hun ville forsøke å leve som en fri norsk kvinne.

Så blir hun og hennes to yngre søstre søndag kveld drept av sin storebror. Mandag morgen får vi høre i radioens nyhetssendinger en bror av den formelt kun mistenkte at han hadde vært psykisk syk i lang tid, og at hans fastlege til tross for flere henvendelser fra broren ikke hadde gjort annet for den nå mistenkte drapsmannen enn å gi ham noen piller. Den mistenktes ”ett år yngre bror uttalte i Aftenposten i går at han to ganger den siste tiden har vært i kontakt med Khans fastlege for å få ham innlagt til døgnbehandling. Han føler at brorens psykiske problemer ikke ble tatt alvorlig av helsevesenet” (sitat fra Aftenposten). Broren er naturlig nok meget skuffet over helsevesenet.

Men slik er det et offentlig helsevesen fungerer. Et offentlig helsevesen fungerer slik at alle formelt har krav på all behandling man trenger, og at den er gratis. Men dette gjelder kun formelt. I praksis fungerer det slik at man blir satt i lange køer og ofte må vente lang tid på en behandling, og når man kommer til behandling er den alt fot ofte unøyaktig og dårlig. Og naturlig nok er det dessverre slik at de som er mest ressurssvake blir behandlet dårligst, ofte slik at de kun får noen piller mot alvorlige plager og lidelser.

Altfor mange ganger blir resultatet som i denne saken.

Et privat helsevesen ville ha fungert annerledes. Da ville – for å holde oss til dette tilfellet - familien til den nå formelt mistenkte kunnet få behandling nærmest på dagen. Ja, de måtte ha betalt for behandlingen av egen lomme, men de vill ikke som i dag ha måttet betale innpå 70 % av sine inntekter i samlede skatter og avgifter til det offentlige. Da ville de kunnet prioritere sine egne penger slik de selv hadde ønsket, og dersom de ville at broren skule få behandling, ville de ha klart å få til dette. Isteden ble resultatet at broren nå kommer til å sitte innesperret i noen år, og at de tre åpenbart meget lovende unge kvinnene er borte for alltid.

Dette er en meget tragisk sak.

Vi vil gi all honnør til TV2, som i går viste dokumentaren ”Truet til taushet”. Dokumentaren tok for seg striden om Muhammed-tegningene, og hvordan publiseringen førte til stormen omkring en av de redaktørene som publiserte dem, Magazinets redaktør Vebjørn Selbekk.

Vi vil kort rekapitulere og si at publiseringen skjedde i flere aviser, bla. Aftenposten, før tegningene ble publisert i den lille kristne avisen Magazinet. Publiseringen der førte til at redaktøren fikk drapstrusler, og i Damaskus stormet militante muslimer den norske ambassaden og brente den ned.

Dokumentarfilmen var meget nyttig og verdifull, kanskje mest fordi den dokumenterte hva norske politikere sa om denne saken. I stor grad viste filmen også hva fremtredende islamister i den arabiske verden sa om publiseringen, men vi vil her kommentere en del norske politikeres utsagn om ytringsfriheten. Flere av ytringene vi vil kommentere ble fremsatt i dokumentaren, men vi vil også benytte andre kilder.

I programmet uttalte tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik at ”vi har ytringsfrihet, men den må benyttes med måte”. Til dette vil vi si at enhver har rett til å benytte ytringsfriheten til hva han måtte ønske. Det er skandaløst at en mann som Bondevik ikke forstår dette.

I programmet fikk vi også høre utenriksminister Jonas Gahr Støre hevde at denne saken ble drevet frem av ekstremister på begge sider: Støre sammenlignet en publisering av tegninger i en norsk avis med drapstrusler og ambassadebrenning.

Støre kom også med en beklagelse, en beklagelse som i den arabiske verden ble tolket slik at han på Norges vegne hadde bedt om unnskyldning for at tegningene ble publisert. I en debatt om dette utspillet viste Støre sin sanne natur. Vi siterer fra rights.no 7. mars: ”I går deltok Magazinet-redaktøren som spesielt invitert tilskuer til en debatt om Muhammed-tegningene. I panelet satt blant andre utenriksminister Jonas Gahr Støre, visepresident i Stortinget og Frp-formann Carl I. Hagen og Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksen. Hagen mente Støre har talt med to tunger i debatten om Muhammed-karikaturene, med ett budskap i Norge, og ett i den arabiske verden. Han har gitt inntrykk av at vi er villige til å gi etter i spørsmål om viktige verdier, hevdet Hagen. Debattleder Erling Fossen påpekte at: "Alle arabere tror du har sagt unnskyld," hvorpå Støre spøkende svarte: "Det er herlig at alle arabere er opptatt av meg. Det gir jobben min mening"”.

Støre hadde også påstått at Magazinet var den eneste norske avis som hadde publisert tegningene. Dette var feil, og da han i et intervju på Dagsrevyen ble konfrontert med dette, innrømmet han ikke at det han hadde sagt var feil, han forsløke å bortforklare saken: ”De andre publiserte faksimiler av faksimiler av faksimiler", sa han, og mente åpenbart at dette var ikke å regne som en reell publisering. Men det Magazinet hadde gjort var også kun å publisere en faksimile.

Statsministeren skulle ikke være dårligere – eller bedre – enn sin utenriksminister. Jens Stoltenberg uttalte at den norske redaktøren var delvis ansvarlig for ambassadebrenningen i Damaskus.

Også tidligere statsråd Dagfinn Høybråten oppfordret Selbekk til å be om unnskylding. Så når noen publiserer karikaturtegninger og vedkommende blir truet på livet av barbarer, så sier Høybråten at den som har publisert tegningene må be de som truer ham på livet om unnskyldning. Presset fra Høybråten og regjeringen førte til at Selbekk kom med en slags beklagelse.

Og kanskje det mest underlige var en anmeldelse fra Sosialistisk Ungdom: de anmeldte Magazinet til Pressens Faglige Utvalg fordi de åpenbart mente at Selbekk ved å publisere tegningen hadde brutt god presseskikk. De var mindre interessert i å kritisere de som fremsatt truslene, man publisere tegninger som provoserer barbarer, det var de i mot!

Men det var flere politikere som var ute og kommenterte denne saken: I A-Magasinet 17. februar uttalte Trond Giske at ”Ytringsfriheten skal brukes med forstand. Det handler ikke bare om hva som er lov og ikke lov, man hva man bør gjøre i saker som kan oppleves støtende”. For å si det forsiktig; her tar statsråd kulturminister Giske helt feil; han blander sammen juss og moral. Juss handler om hva man har lov til og hva man ikke har lov til, mens moral handler derimot om hva man bør gjøre og hva man ikke bør gjøre. Mht ytringer så har man under ytringsfriheten lov til å publisere de meningene man måtte ønske, uansett hvor støtende og krenkende de måtte være. At en statsråd ikke forstår denne viktige forskjellen er skandaløst.

Dagsavisens spaltist Mode Steinkjer er like mye på jordet når han i Dagsavisen 1. februar sier at ”Ytringsfrihet er en menneskerett, men den må brukes med vett.”

Stortingspresident Jagland var ikke bedre. I en artikkel i Aftenposten 17. februar under tittelen ”Nei til harselas, ja til kritikk” sier han at ”Det er ikke riktig som lederen av Islamsk Råd hevder at ytringsfriheten står over religionen i vårt samfunn. Religion og ytringsfrihet er to forskjellige kategorier som må leve side om side. Om dette kan vi ikke inngå noen kompromisser”. Jagland sier altså at en religion som har forbud mot blasfemi, og prinsippet om ytringsfrihet, kan leve side om side. Det er vanskelig å holde seg til parlamentarisk språkbruk hvis man skal kommentere dette, så la oss derfor kun si at det stortingspresidenten sier her er det rene sludder.

Hva så med Høyre og FrP? FrP hadde tidligere gått imot en foreslått opphevelse av blasfemiparagrafen, og kunne ikke bli tatt alvorlig hvis de i denne saken heiste ytringsfrihetsfanen. Og Unge Høyres leder gikk først ut med kritikk av publiseringen, men han var klok nok til raskt å snu 180 grader. Hans moderparti var som vanlig så konturløst at ingen vet hvor de står, noe partiet ledelse åpenbart mener er et stort gode.

Den enste av de som ble omtalt i TV2s program som kom ut med æren fullt ut i behold var generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold. Han sto gjennom hele perioden når striden raste 100 % på ytringsfrihetens side, og fortjener full beundring og støtte. Han mente klart at en publisering av slike tegninger er noe muslimene må tåle.

Statens oppgave er i dette tilfellet å beskytte individers rett til å ytre seg slik de måtte ønske. Staten ledes av politikere. I denne saken ikke bare sviktet de sin oppgave totalt, de gikk til angrep på den som det var deres oppgave å beskytte.

Det skulle være klart av dette at våre fremste politikere sviktet totalt når denne striden raste: de sviktet en nordmann som brukte sin ytringsfrihet. Ikke bare presset de ham til å be om unnskyldning, de satte ham i samme bås som de som brente ned Norges ambassade i Damaskus og med de som fremsatte drapstrusler. De ga ham til og med delvis skylden for at ambassadene ble brent ned. Og utenriksministeren snakket usant i et forsøk på å bagatellisere saken.

Tidligere er Muhammed-karikaturene blitt sladdet når de er blitt vist på TV, men i går kunne alle se dem i TV2s glimrende dokumentar. Det er et lovende tegn at TV2 viste dette programmet. Det tyder på at kampen om ytringsfriheten ikke er tapt.

”Nynazister terroriserte passasjerer på ferge. Flere passasjerer om bord DFDS-fergen mellom Kristiansand og Göteborg ble mishandlet og plaget av nynazister denne helgen. Passasjerene om bord DFDS-fergen MS Princess of Scandinavia ble plaget og mishandlet av nynazister i ett helt døgn.”

Dette leser vi i VG, og artikkelen fortsetter: ”- De tok rett og slett kontrollen over fergen. Slik beskriver Lars-Gunnar Gustafsson ved Göteborg-politiet hendelsen om bord på DFDS-fergen MS Princess of Scandinavia i dag, melder den svenske avisen Aftonbladet.

Nøyaktig klokken 17.39 lørdag slo de ansatte på fergen, som var på vei til Göteborg, alarm.

Politiet fikk da inn en melding som gikk ut på at en gjeng med nynazister hadde gått løs på flere av sine medpassasjerer om bord.

Nazistene skal først og fremst ha vært ute etter å mishandle passasjerer med en innvandrer-bakgrunn.

Allerede tre timer etter fergen forlot Göteborg skal bråket ha startet.

- De har gått løs på dem som ikke ser ut som svensker. De har blant annet trengt seg inn i en lugar og mishandlet en kvinne alvorlig i ansiktet, sier Gustafsson.

Kvinnens mann, som var til stede i lugaren, ble holdt igjen og også utsatt for vold” (sitat slutt fra VG).

Dette er en grusom hendelse: en gruppe nazister går om bord i en båt, og når den har lagt fra kai begynner de bevisst å trakassere og mishandle medpassasjerer med mørk hudfarge. Siden dette er i en båt er det både umulig å flykte og å raskt få tilkalt politiet.

Nazismen er en eksplisitt kriminell ideologi, det er en ideologi som forfekter nasjonalisme og rasisme – slagordet ”Norge for nordmenn” beskriver ganske treffende deres meninger. Politiet bør overvåke slike miljøer, og når noen i disse miljøene begynner å handle, eller å planlegge handlinger, basert på disse kriminelle ideene, bør politiet gripe inn og arrestere forbryterne. Og så bør de etter vårt syn bli dømt til lange fengselsstraffer.

I dette tilfellet klarte heldigvis sikkerhetsfolkene på båten å få kontroll over situasjonen etter relativt kort tid, men hva hvis de ikke hadde klart det? Da burde en politistyrke blitt sendt ut med helikopter og voldsmennene burde blitt arrestert og fraktet vekk umiddelbart. I mellomtiden ville passasjerene blitt terrorisert – ”Snakes on a Plane” er bare en film, men ”Nazis on a Ship” er en virkelig og grusom opplevelse som vi ikke unner noen.

Vi føler med de passasjerene som skulle ha en hyggelig båttur med fest, dans, moro og tollfri i handel, og som i steden ble utsatte for vold eller måtte holde seg i lugaren. Vi synes det er ekstra leit at en hyggetur ble ødelagt av nazipøbel.

Som sagt, slike miljøer bør overvåkes, og dersom slik overvåking hadde skjedd ville denne hendelsen ikke skjedd. Denne gangen klarte skipets sikkerhetsvakter å hindre at det ble anarki om bord, men neste gang kan det gå mye verre. Overvåking kan hindre slik pøbel å komme om bord, og dersom politiet utarbeider rutiner vil det raskt kunne gripe inn dersom noe slikt skulle skje igjen.

La oss håpe at noe slikt aldri vil skje igjen. Men håp alene er ikke nok, det kreves handling. Og det som må til for å hindre at slikt skal skje igjen er overvåking og strenge straffer.