”62 nye drosjesjåfører er mistenkt for bedrageri med sosialstøtte. Én av dem skal ha kjørt inn 2,5 millioner svart, samtidig som han mottok nesten 400.000 kroner fra sosialkontoret.”

Dette leste vi i Dagbladet i dag, og artikkelen fortseter: ”- Lærer de aldri? Det er overraskende at de tør. Vi er nødt til å utvide våre undersøkelser av bransjen, sier kontrollsjef Jan Egil Kristiansen ved Oslo likningskontor til Aftenposten.”

Vider fra Dagbladet: ”En person … har samlet har tjent rundt 2,5 millioner kroner svart … Samtidig mottok mannen 380.000 kroner i sosialhjelp.

En annen har fått over en halv million i sosialhjelp, mens han har kjørt inn over én million svarte kroner.

Administrerende direktør i Norges Taxiforbund, Wiggo Korsnes, er oppgitt over de nye avsløringene.

- Dette er jo helt håpløst. Myndighetene må sørge for at disse personene ryddes vekk fra bransjen, sier Korsnes til Aftenposten” (sitat slutt fra Dagbladet).

Artikkelen forteller at enkelte sjåfører har tjent opptil 2,5 mill kr svart, samtidig som de har mottatt ca 400 000 fra sosialkontoret. Dette viser dels at kontrollrutinene som måtte finnes ikke fungerer, og at det eneste som trengs for å få ut enorme beløp fra sosialkontoret er talegaver.

Denne saken viser også at store antall mennesker ikke har de miste betenkeligheter med å lure det såkalte fellesskapet for enorme beløp, dels ved å beholde alt av det de selv tjener, og del ved å lyve til seg enorme beløp på sosialkontoret.

Men når store antall mennesker begår lovbrudd må man spørre om det er noe galt med lovene. Og det er det. Vi har tidligere sitert den gode formaning fra Frostatingsloven: ”Med lov skal landet bygges og ikke med ulov ødes”. Lover er lover som har som formål å beskytte individers rettigheter (beskytte oss mot tyveri, svindel, ran, overfall, drap, etc.), men ulover er alle andre lover, dvs. lover som krenker individers rettigheter og som i praksis i dag enten hindrer folk i å benytte sin frihet eller tillater noen å stjele fra andre.

I dag er de fleste lovene vi har ulover. Og disse ulovene innebærer for eksempel at man må betale inntil ca 70 % av det man tjener i skatter og avgifter til stat og kommune. Etter vårt syn er det opplagt at svært mange vil synes at det er urimelig å betale så mye i skatt, og derfor vil mange lure seg unna ved for eksempel som de omtalte drosjesjåfører å jobbe svart. Tilsvarende vil mange synes at de har betal alt for mye i skatt, så enkelte vil synes at det er helt i orden at de lurte til seg penger fra sosialkontoret.

Nå er det gang på gang på gang avslørt slike tilfeller – folk jobber svart, og folk utnytter de meget genereøse hjelpeordningene vi har. Og de som gjør slik er ikke noen få hardbarkede kriminelle, det er i stor grad helt vanlige folk. Enhver som er i stand til å lære vil da forstå at det er noe galt med måten samfunnet er organisert på, enhver burde forstå at dagens system med høy skatt og genereøse støtteordninger som er lette å utnytte, og at dagens system – velferdsstaten med sin stadig sterkere voksende jungel av ulover - driver vanlige folk ut i kriminalitet, og da ikke den type kriminalitet som for eksempel består av små tyverier for å stjele mat til hustru og barn, men omfattende kriminalitet som går ut på å beholde det man selv tjener (noe som etter vårt syn ikke burde være kriminelt i det hele tatt), og å utnytte offentlige hjelpeordninger (som etter vårt syn ikke burde finnes).

Men til tross for et enormt antall eksempler far de siste tiår på omfattende svart arbeid, og et stort antall tilfeller av trygdesvindel, så virker det som om tilhengerne av velferdsstaten ikke er i stand til å lære. Og så lende de ikke er villige ler i stand til å lære, så lenge det eneste de tenker på er enda mer omfattende kontroller, så lenge det ikke faller dem inn at noe er fundamentalt galt med velferdsstaten, vil vi fortsatt ha et samfunn som vil oppleve mer og mer svindel av den type som saken med drosjesjåførene er et eksempel på.

”Frykt for muslimske reaksjoner stanser Mozart-opera. …Viser død Muhammed: I Mozart-operaen «Idomeneo» vises de avkappede hodene av Jesus, Buddha og Profeten Muhammed i sluttscenen. Det ble for risikabelt mente den tyske operaen og avlyste forestillingen som skulle hatt premiere 5.november.”

Disse sitatene fra Dagbladet burde være det siste eksempel på at muslimers reaksjoner (evt. frykt for slike) fører til sensur/selvsensur i Vesten. Det er uansett ikke første gang et kunstnerisk uttrykk eller en ytring i en intellektuelle sammenheng er blitt stanset eller trukket tilbake etter trusler.

Det første angrep i moderne tid kom på slutten av 80-tallet, da Iran utstedte en dødsdom over forfatteren Salman Rushdie og hans blasfemiske bok Sataniske vers. Senere ble Theo van Goghs film Submission i praksis forbudt - ingen våger lenger å vise den siden hver oppsetning ble møtt med trusler. Og regissøren ble jo drept med kniv på åpen gate i Amsterdam av en militant muslim.

Kariakturtegningene av Muhammed, publisert i flere aviser over hele verden, men først i danske Jyllandsposten i februar i år, førte til trusler og opptøyer flere steder både i Vesten og i den islamske verden. Tegnerne fikk drapstrusler, og mange av dem ønsker av lett forståelige grunner å være anonyme. Pave Benedich XVI siterte i et foredrag nylig en keiser fra 1300-trallet, han gjenga et sitat som hevdet at det eneste som var nytt ved islam var ”ondt og umenneskelig”. Protester, opptøyer og drap, og drapstrusler mot paven, førte til at paven ba om unnskyldning.

Så skjer altså dette: en 200 år gammel opera planlagt satt opp i Berlin blir tatt av plakaten av frykt for hva enkelte muslimer måtte finne på av trusler, vold og terror.

La oss si om den konkrete oppsetningen at i og med at frykt fra muslimer fører til at en 200 år gammel Mozart-opera blir tatt av plakaten, så er dette skandaløst. Det tyske myndigheter burde gjort var å si til operaledelsen at ”dere setter opp forestillingen. Vi sørger for beskyttelse av alle som er involvert – sangere, regissør, billettkontrollører, publikum, etc., vi kontrollerer alle demonstrasjoner, og vi setter i fengsel alle som benytter vold eller truer med å benytte vold for å stanse forestillingen. Vi overvåker alle som kan mistenkes for å starte bråk, og vi arresterer dem før de får skadet noen som involvert i forestillingen.". (Det kan være verd å minne om at det er slike oppgaver – å beskytte innbyggerne mot kriminelle – som er statens eneste legitime oppgave.) I og med at staten ikke gjør dette, så forstår vi godt at de som er involvert i oppsetningen ikke våger å gjennomføre forestillingen. På den annen side er det opplagt at befolkningen selv har stemt på disse politikerne som er så ettergivende overfor militant islam.

Nå burde grensen være nådd. Nå burde Vestens ledere si ”hit, men ikke lenger!”. De burde si til det muslimske samfunn at ”vi vil gjerne ha et godt forhold til alle fredelig muslimer. Men da må dere sørge for at ingen muslimer heretter begår forbrytelser i islams navn. Dere må sørge for at dersom dere kommer over muslimer som oppfordrer til terror, eller planlegger terror, så må dere kontakte politiet. Videre må dere akseptere de friheter som finnes i Vesten, inkludert ytringsfriheten, som inkluderer rettet til å kritisere alt og alle, inkludert å kritisere og latterliggjøre islam og Muhammed.”

Vi frykter dog at ingen vestlige leder vi si noe slikt. Vi vil tro at alle ledere i Vesten følger Neville Chamberlains linje, en linje som går ut på å ignorere ubehagelige fakta i håp om at de da vil forsvinne av seg selv.

Men fakta forsvinner ikke. Dersom vi snart ikke konfronterer disse ubehagelige fakta – at en andel muslimer vil innføre sharia i Vesten, og vil benytte terror og kriminalitet for å tvinge oss inn i den dhimmi-status som sharia foreskriver for ikke-muslimer som lever i muslimske områder - vil det ende med forskrekkelse.

Den er gammel, vitsen om at de gale har overtatt styringen i galehuset, men den er i blant treffende. Meget treffende er den om det som forleden skjedde i FNs hovedforsamling.

Først var det Venezuelas diktator Hugo Chavez (han er folkevalgt, men han er allikevel en diktator) som holdt en bølleaktig tale hvor han blant annet omtalte president Bush som ”djevelen”.

Så kom turen til representanten for Irans islamistisk diktatur. President Ahmadinejad er en person som benekter at et stort antall jøder ble drept under annen verdenskrig, som ønsker at Israel skal fjernes fra kartet, og som har sagt at "If you want to have good relations with the Iranian people in the future, you should acknowledge the right and the might of the Iranian people, and you should bow and surrender to the might of the Iranian people. If you do not accept this, the Iranian people will force you to bow and surrender." Han representerer et forferdelig terrorstyre, et styre som nå er i ferd med å utvikle atomvåpen, og som i et par tiår på alle vis har støttet terroraksjoner mot Vesten.

Det skulle være unødvendig å gi flere konkreter for å illustrere hva FN er. FNs eneste funksjon er å la terrorister og diktatorer en talerstol i den siviliserte verden. Dessverre finner lederne i den siviliserte verden seg i dette. Dessverre sitter i FN representanter for siviliserte land og lytter til fanatiske islamister og kommunister som Ahmadinejad og Chavez.

Men vi sa innledningsvis at de gale har overtatt styringen – sannheten er at slik har FN vært hele tiden: i lang tid har verdens verste terrorstyrer vært med i FN, både kommunistiske og islamistiske diktaturer er medlemmer på lik linje med siviliserte land. Også typer av samme kaliber som Chavez og Ahmadinejad har tidligere fått benytte FNs talerstol: Arafat har benyttet den (og han hadde revolvere i beltet da han talte), venstresidens yndlinger Fidel Castro og Robert Mugabe har talt i FN, og også IRAs Gerry Adams. Usiviliserte barbarer har altså i lang tid sluppet til i FN.

Den siviliserte verden er alt for ettergivende overfor terrorister og tyranner, og FN illustrerer dette klart og tydelig. Vestens ledere bør trekke sine land ut av FN, og så kan verdens diktatorer møtes i Havna eller i Teheran hvis de vil. Neppe like fristende som å reise til New York, men det får de finne seg i.

Vi skrev at ”FNs eneste funksjon er å la terrorister og diktatorer en talerstol i den siviliserte verden” – men har ikke FN bedrevet mye humaitært arbeid, og skapt fred en rekke steder? Vi vil si at FN ikke har skapt fred noe sted, med Kypros på 70-tallet som mulig unntak Den store innsatsen i Midt-Østen har ikke gitt fred, men kun lagt begrensinger på Israels muligheter til å forsvare seg. De FN-ledede aksjonene i Korea på 50-tallet i Kuwait i 1991 kunne USA og noen få allierte klar alene. Og mht det humanitære arbeidet vil vi si det samme: USA og noen allierte kunne klart dette bedre alene.

Aller verst er at FN viker unna de virkelig store problemene: for eksempel blir det nå pågående folkemordet i Drafur, hvor militante muslimer slakter ned hundretusener kristne, ignorert.

Så FN er fullstendig bankerott, og da tenker vi ikke bare økonomi, vi tenker også moral. FN er basert å det prinsipp om at alle land er likeverdige, enten det er noenlunde frie vestlige land, eller kommunistiske (som i dag Cuba og Nord-Korea) eller islamistiske diktaturer (som Iran og Saudi-Arabia). Dette prinsippet betrakter siviliserte land og bandittstater som moralsk likeverdige, og vi tar sterk avstand fra dette. Bandittstater bør i beste fall boikottes, og i verste fall, hvis de truer de siviliserte land, bør deres regimer avsettes og deres kampevne og kampvilje bør tilintetgjøres. Men med dagens FN er dette umulig.

Uansett, det som bør skje er at de vestlige og noenlunde frie land trekker seg ut av FN og etablerer en ny organisasjon, en organisasjon som kan forsvare Vestens verdier, og som i tilstrekkelig grad kan slå tilbake både militært og økonomisk mot de som går til angrep mot Vesten.

I de seks månedene som har gått siden opptøyene i forbindelse med Muhammed-karikaturene har det i pressen og på nettet vært en meget stor debatt om ytringsfrihet.

Til tross for at det har vært en del gode innlegg i denne debatten – og noen av dem er samlet på www.forytringsfrihet.no – er det fortsatt stor forvirring om hva ytringsfrihet egentlig betyr.

Mange - både politikere og intellektuelle – har gitt uttrykk for meninger som tyder på at de har svært liten innsikt i hva problemstilingen egentlig handler om. I dag vil vi kun kommentere ett standpunkt, et standpunkt som kom til uttrykk i en blogg Dagbladet linket til i går. Temaet bloggeren tar opp er følgende: Mange har lagt ut personlige opplysninger om seg selv på nettet, og mange har deltatt i diskusjoner med sterke meninger og/eller sterke formuleringer. Dersom en slik skribent søker jobb, vil arbeidsgiveren ved å google kunne finne ut hva jobbsøkeren mener og hvordan han oppfører seg i diskusjon med andre. Dette har ført til at enkelte jobbsøkere ikke har fått dem jobben de ønsket seg.

Bloggeren kommenterer dette slik:

”Å bli truet med å miste en potensiell jobb på grunn av ting som er lagt ut på nettet, er en stor trussel mot ytringsfriheten.

Å vrake en jobbsøker på grunnlag av vedkommendes krumspring på nettet, vil være diskrimenerende [sic]. En slik avgjørelse bør medføre en eller annen sanksjon mot arbeidsgiveren. …

Blogginnlegg, sterke meninger, festbilder og lignende ting har ingenting å gjøre med folks evne til å utføre jobben.”

La oss først si at bloggeren muligens har rett i at ”sterke meninger … har ingenting å gjøre med folks evne til å utføre jobben”. Men enhver ansatt representerer det firma han er ansatt i, og hvis et firma ikke vil ha personer som har upopulære eller skrullete eller radikale meninger blant sine ansatte, så har det all rett til å vrake vedkommende jobbsøker. Det er opp til arbeidsgiveren selv å velge ut hvem han vil ha ansatt i sin bedrift.

For det annet: dersom en person legger ut ”festbilder” av seg selv, bilder som er pinlige fordi de viser at vedkommende oppfører seg latterlig, så vil dette kunne gi et negativt bilde av det firma vedkommende skal representere. Hvilket firma vil vel sende en representant som skal forhandle frem en viktig kontrakt dersom motparten på nettet kan finne bilder av vedkommende dansende i underbuksa og åpenbart beruset på en grisefest på Lørenskog? Å legge ut slike bilder viser dårlig dømmekraft, og et firma har all rett til å ikke ansette personer med dårlig dømmekraft.

Men for det tredje: slike ting har intet med ytringsfriheten å gjøre. Ytringsfrihet er retten til å uttrykk for de meningene man måtte ha, uansett hvor upopulære og krenkende de måtte være. Ytringsfrihet har man dersom staten ikke forbyr slike ytringer, og dersom staten effektivt stanser de som forsøker å hindre andres ytringer.

Det er ikke i strid med ytringsfriheten dersom for eksempel en redaksjon ikke ønsker visse meninger publisert i en avis, men det er en krenkelse av ytringsfriheten dersom noen forsøker å hindre andre i å gi uttrykk for sine meninger i egne organer.

Ytringsfrihet betyr ikke at man ikke skal bli upopulær av å gi uttrykk for upopulære meninger. Det er dette den siterte bloggere åpenbart tror, han tror at man kan legge ut pinlige festbilder, ha meninger som er skrullete, og oppføre seg uhøflig i en debatt, og så skal dette ikke påvirke den vurderingen en arbeidsgiver gjør når vedkommende søker jobb.

Dersom vi skal holde oss til parlamentarisk språkbruk så vil vi si at vi mener at bloggeren tar helt feil i det han gir uttrykk for. Vi synes at man ikke skal spre personlig informasjon – for eksempel det som måtte finnes på festbilder - til gud og hvermann, og vi synes at man i diskusjoner skal oppføre seg i samsvar med alminnelig folkeskikk. Mht meninger som gjør en upopulær, så vil vi bare si at man må sørge for å ha gode begrunnelser for det man mener. Hvis man holder seg til dette, vil det man gjør på Internett etter vårt syn kun styrke en jobbsøknad.

Og det å vrake jobbsøkere som oppfører seg upassende på nettet har i motsetning til det bloggeren hevder absolutt ingenting med ytringsfrihet å gjøre.

”Falske "skryteattester" er et kjent problem. Helsedirektør Lars E. Hanssen sa til Dagsavisen tidligere i år at han kjenner godt til det fra helsesektoren. Helsedirektøren har selv fått falske skryteattester i fanget fra søkere på jobber i Helsetilsynet.

- Det var ikke samsvar mellom det som sto i attesten og det som var virkeligheten da de begynte å jobbe her. Dette har jeg opplevd flere ganger, uttalte Hanssen. De strålende jukseattestene finnes i de fleste bransjer. Selv så alvorlige handlinger som underslag lar enkelte arbeidsgivere være å si ifra om, mener Næringslivets sikkerhetsråd, som er svært opptatt av spørsmålet”

Dette, som er sakset fra en artikkel i Aftenposten, sier at ”falske attester er et kjent problem” Hvorfor er det det, mon tro?

Det er rimelig at man får en attest når man slutter i en jobb. Jobbsøkere benytter attester for å dokumentere hva slags innsats de har gjort i sine tidligere jobber når de søker nye jobber. Da er det klart viktig at attesten er objektiv, dvs. at den virkelig forteller om arbeidssøkerens innsats og egenskaper. Men nå er altså falske attester et kjent problem.

Vi vil tro at det er to hovedgrunner til dette. For det første er det i dag vanskelig å si opp en ansatt nesten uansett hvor dårlig han fungerer i jobben. Da kan nåværende arbeidsgiver i dagens regime si at ”du fungerer ikke hos oss. Hvis du slutter frivillig sparer vi mye bry – for eksempel en arbeidsrettssak – og da gir vi deg til gjengjeld en usann, men god, attest, slik at du lett får en ny jobb”.

Den andre grunnen kan være at den ansatte sitter på opplysninger om firmaet som kan være uheldige for firmaet om kommer ut. Da kan også arbeidsgiveren gi den ansatte en ufortjent god attest mot løfte om at han skal holde tett om de interne opplysningene.

Men hva er den fundamentale årsaken til dette problemet? Hvis det hadde vært enkelt å si opp folk som ikke passer i jobben, hvis vi ikke hadde hatt et omfattende lovverk som gjør det til en svært vanskelig oppgave for en bedrift å si opp en ansatt som ikke passer inn i virksomheten, ville den første typen begrunnelse aldri blitt benyttet. Og dersom rettsapparatet hadde opprettholdt taushetspliktavtaler ved å straffe de som brøt dem, ville heller ikke den andre type begrunnelse kommet til anvendelse.

Så vi ser at de store problemer som falske attester fører til dels kommer av at staten har gjort det vanskelig for en bedriftsleder å si opp folk som ikke passer inn, og dels av at det statlige rettsapparatet ikke beskytter frivillig inngåtte avtaler.

Mao. vi ser at også dette problemet, på samme måte som svært mange andre, kommer av at staten gjør ting den ikke skal gjøre, og ikke gjør det den skal gjøre. Hvis vi hadde hatt et fritt samfunn, et samfunn hvor staten kun hadde som oppgave å beskytte individers rettigheter, ville heller ikke problemet med falske attester eksistert.

Dagens overskrift er inspirert av følgende tekst, trykt i krigstyper på førstesiden av Aftenposten i dag: ”Statlig slankekur ble milliardsluk”

Artikkelen forteller at ”Nær 2,8 milliarder kroner må staten ut med for å omstille 23 etater fra 1998 til 2003…”

I innpå 40 år er det blitt klaget over sløsing i det offentlige, og like lenge har politikere fra alle partier lovet å gjøre noe med det; alle de store partiene har sagt at man nådeløst skal redusere sløsing, og at man isteden skal bruke de innsparte pengene på å gjøre de offentlige tjenestene enda bedre. Dette har partiene lovet i 40 år, og allikevel er problemet stadig blitt verre: det offentlige bruker mer penger, tar på seg flere oppgaver, og beretninger om sjokkerende sløsing, sommel, byråkrati og skjemavelde bare øker og øker.

Artikkelen i dagens Aftenposten er kun den foreløpig siste i en lang rekke av slike artikler i pressen.

Vårt syn er at det er umulig å foreta merkbare innsparinger i det offentlige (en type unntak til dette er nevnt nedenfor). Staten fungerer slik at tjenestene ytes til publikum, at tjenestene som regel er gratis, og at betalingen ikke kommer fra kunden, men fra staten. Videre, det er liten eller ingen konkurranse med andre tilbydere. Dette gjelder felter som skolen, helsetjenester, pensjonsordninger. Videre finnes det en rekke etater som egentlig er helt unødvendige (for eksempel alt som har med godkjennelse av byggeprosjekter å gjøre, alt som har med handel over landegrensene å gjøre, de som driver distriktsutbygging, de som driver u-hjelp), etc.

Alt dette koster penger, mye penger. De som betaler har ikke nært kjennskap til det som foregår hos de som mottar bevilgningene, og siden de som mottar bevilgningene ikke har noe press på seg til å spare i sitt daglige virke – de har ingen konkurrenter som kan ta kunder fra dem - må det bli det en kolossal og stadig økende sløsing. Selv sparetiltak koster, som vi ser i Aftenpostens artikkel, mer penger enn det som spares inn. Denne tilstanden – at alt koster mer, at også det å spare koster mer - illustrerer for n-te gang at velferdsstaten er en umulig samfunnsmodell. Det som skjer er uunngåelig innenfor velferdsstaten og dersom en virkelig omlegging ikke skjer, vil det ende med katastrofe.

Hva er det da som må til? Private virksomheter, som mottar sinne inntekter fra de som mottar tjenestene, har ikke den samme tendens til å sløse som det offentlige har. For å unngå sløsing må derfor alle statlige/offentlige virksomheter privatiseres; staten ha kun en legitim oppgave, og det er å beskytte oss ved å drive politi, rettsapparat og domstoler. Altså må alt annet privatiseres: skoler, sykehus, pensjonsordninger, etc. Disse kan for eksempel privatiseres på følgende måte: driften av disse overlates til det styre som driver dem nå. I løpet av for eksempel 10 år vil de hvert år miste 10 % av sine nåværende bevilgninger fra det offentlige, og så må de skaffe seg inntekter til erstatning for disse ved en stadig økende brukerbetaling, eller ved donasjoner fra sponsorer. I samme periode reduseres alle skattesatser tilsvarende, slik at de som benytter tilbudene får beholde stadig mer av det de tjener, og derved er i stand til å betale for sine barns skoleplasser, for sine egne valgte helseforsikringer, for sine egne pensjonsinnskudd. etc. Samtidig vil alle statlige overføringer reduseres i minst samme grad, og alle restriksjoner på verdiskapning fjernes.

Kun på en slik måte kan man få en harmonisk overgang til et fritt system, et system hvor individer har ansvar for seg og sitt, hvor velstanden stiger for alle, og hvor sløsingen stadig reduseres.

Som nevnt finnes det ett alternativ tikl dette: statens økonomiske situasjon blir stadig verre, og dette må få konsekvenser, det må føre til kratige kutt. Resultatet av slike drastiske kutt vil føre til stor ubalanse; denne type kutt vil føre til at mange plutselig mister jobben eller at mange plutselig får kraftige reduksjoner i sine trygdeutbetalinger. Dette må bli resultatet dersom det ikke skjer en omlegging av den type vi kort skisserte ovenfor.

Men så lenge velferdsstaten har universell oppslutning, og så lenge alle partier unntatt DLF støtter velferdsstaten, er det den drastiske og skadelige nedskjæringssituasjonene vi vil komme inn i en gang om ikke lange. Skal vi komme over på en harmonisk omlegging til et velstandssamfunn, er det kun en vei; det er den veien DLF står for.

Hva burde et sivilisert land gjort dersom på sommeren 1939 Adolf Hitler hadde besøkt landets viktigste by for å holde en tale til Folkeforbundets generalforsamling? Dette er etter at Hitler klart hadde gjort kjent hva han ønsket å gjøre med jødene (i Mein Kampf), etter slike terroraksjoner som Krystallnatten, etter en rekke utrenskninger i Tyskland, etter at all frihet er fratatt det tyske folk, etter at en rekke opposisjonelle er blitt satt i konsentrasjonsleir og/eller henrettet. Det er videre etter okkupasjonen av Rheinland (1936), og etter Anschluss (Tysklands okkupasjon av Østerrike i 1938). I perioden etter at han var blitt valg hadde også Hitler satte i gang en sosialistisk politikk som bla. innebar en betydelig militær opprustning, dette stikk i strid med fredsavtalen etter første verdenskrig. Det er dog før innmarsjen i Polen.

Hva burde ansvarlige vestlige ledere gått inn for da? Vårt syn er at Hitler burde ha blitt arrestert, stilt for retten, idømt en rettferdig straff, og så henrettet.

Vi har en lignende situasjon i dag: Irans president Mahmoud Ahmadinejad er i disse dager på besøk i New York for å holde et innlegg i FNs generalforsamling. Ahmadinejad er en religiøs fanatiker som leder en islamistisk republikk, dvs. et terrorstyre som ikke gir sine innbyggere noen frihet overhode: det er ingen religionsfrihet, det er ingen ytringsfrihet, det er ingen politisk frihet, etc.

Iran har dødsstraff for frafall fra islam. Iran henretter på bestialske måter kvinner som har sex utenfor ekteskap, Iran henretetr opposisjonelle, Iran støtter på alle vis – ideologisk, militært, økonomisk – terrorangrep mot Vesten. Iran støtter Hizbolla, som stadig angriper Israel; Ahmadinejad har til og med sagt at Israel bør fjernes fra kartet. Mein Kampf er også en bestselger i Iran.

Om forholdet mellom Iran og andre land har han uttalt følgende: "If you want to have good relations with the Iranian people in the future, you should acknowledge the right and the might of the Iranian people, and you should bow and surrender to the might of the Iranian people. If you do not accept this, the Iranian people will force you to bow and surrender."

Iran utvikler, i strid med internasjonale avtaler, atomvåpen, og gir blaffen i IAEAs frister for å dokumentere at de ikke gjør det, noe som ikke medfører annet ann at IAEA sender brev med stadig sterkere ordbruk til Irans myndigheter.

President Bush har uttalt at "The Iranian regime and its terrorist proxies have demonstrated their willingness to kill Americans" – til tross for dette var det Bush selv som ga Ahmadinejad tillatelse til å besøke USA. Dette er en skandaløs avgjørelse fra Bushs side, man tillater ikke terrorister å komme på besøk. Men beslutningen viser dessverre at Bush er ettergivende overfor terrorister og regimer som støtter terror. Bush selv har tidligere korrekt plassert Iran som et av landene i ”the axis of evil”, og sa rett etter 11. september 2001 at ”enten er dere med oss eller så er dere mot oss”. Nå har pipen tydeligvis fått en annen lyd.

Vi mener at rette myndigheter burde arrestere Ahmadinejad, og rette myndigheter er påtalemakten i New York. Ahmadinejad bør arresteres, forhøres, og stilles for retten.

(Denne kommentaren er inspirert av en leder i The New York Sun.)

Overskriften har vi hentet fra forsiden på gårsdagens Dagbladet, og der leser vi også: ”7,5 milliarder i oppsamlet underskudd i Helse-Norge … I fare: Lokalsykehus. Fødeavdelinger. Barneavdelinger. Akutteberedskap”.

I et oppslag over to hele sider inne i avisen leser vi følgende: ”Helse-Norge kutter i panikk. Rødlampene lyser landet rundt. De fem regionhelseforetakene styrer mot minst 1,5 milliarder kr i underskudd i år. …-Utviklingen er faretruende. Helseforetakene bruker hel tiden mer penger en de får tildelt, sier professor Jon Magnussen ved NTNU. …Kreftsyke i Orkdal og Rissa mister sine klinikker…”

Vi kunne ga gjengitt langt flere sitater fra artikkelen, men de fleste ser vel allerede nå hva artikkelen, (som ikke ligger gratis på nett, sier: den sier det som Dagbladets overskrift innebærer: Helse-Norge er preget av krise, kutt og kaos.

For none år siden var sykehusene også i store problemer, men da ble de drevet av fylkeskommunene. De aller fleste mente da at problemene ville løses hvis staten overtok sykehusene. Staten overtok, og resultatet er mer av det samme: "kris, kutt, kaos".

Grunnen til problemene er at tilbudet er ”gratis”, dvs. det er betalt over skatteseddelen, og pasientene ikke betaler for den behandling de får på sykehuset.

Men i et slikt regime vil etterspørselen gå til himmels, og man får akkurat de problemer som Dagbladet beskriver. Det som kommer til å skje fremover er at tilbudet blir stadig dårligere, dette i hovedsak pga. de kutt som må gjøres for å ta inn igjen de 7,5 milliarder som er oppsamlet underskudd.

Hva må da gjøres? Hvordan kan man få et system som ikke utvikler de problemer som dagens system innebærer?

Et sunt helsevesen fungerer, som alle andre produksjonsforetak, slik at tilbud og etterspørsel balanserer. Dette innebærer to ting: for det første må alle helseinstitusjoner privatiseres – alt statlig/offentlig eierskap må opphøre, og all statlig innblanding må elimineres, og for det anne må finansieringen komme fra de som mottar tjenestene, ikke fra staten. For at dette skal kunne skje må pasienten selv betale for behandlingen (problemene i helsevesenet kommer altså av at den som betaler ikke er den samme som den som mottar tjenesten). For å sikre seg mot store utgifter, bør da alle potensielle pasienter tegne forsikringer som kan dekke evt. store utgifter som måtte komme i forbindelse med kostbar sykehusbehandling.

Privat eie vil gjøre sykehusene mest mulig effektive, og private forsikringer vil kunne tilpasses pasientens ønsker og preferanser – og dessuten vil premien kunne reduseres ved en sunn livsstil.

Man hva med de svake, de som ikke vi ha råd til slike forsikringer? Den eneste måten som på sikt kan hjelpe disse at den generelle velstand i samfunnet øker. Velstandsøkning innebærer at goder som tidligere kun var forbeholdt de velstående etter hvert og i stadig større grad bli oppnåelige for flere og flere. Men slik stigende velstand er kun mulig dersom man har frihet, og frihet innebærer at staten ikke driver et tvangsfinsnsiert helsevesen (eller initierer tvang på noen annen måte)

Så, dagsens krise-kutt-kaos-situasjon er en uunngåelig følge av at sykehusene er statlige, og at helsevesenet er skattefinansiert. Dette vil i tiden fremover stadig skape større og større problemer. Løsningen er at staten trekker seg helt ut av helsevesenet (og av alt annet, unntatt beskyttelse av individers rettigheter). Kun da kan vi få et godt helsevesen, et helsevesen som stadig blir bedre og bedre, og som vil kunne hjelpe stadig flere.

Valget i Sverige førte til en seier for de borgerlige partiene, Moderata samlingspartiet, Centerpartiet, Folkpartiet og Kristdemokraterna. Disse fikk til sammen 48,1 % av stemmene, mens partiene på venstresiden, Sosialdemokraterna, Miljöpartiet og Vänstrerpartet, til sammen fikk 46,2 %.

Moderaterna under ledelse av Fredrik Reinfeldt ble valgets store seierherre, med en fremgang fra sist valg på ca ti prosentpoeng.

Årsaker til valgseieren var antagelig at arbeidsløsheten er relativt stor i Sverige, dette til tross for at den økonomiske veksten de siste årene har vært betydelig, og de borgerlige lovet å få flere i jobb. Dessuten var mange svensker lei av sosialdemokratenes og spesielt statsminister Göran Perssons maktarroganse, sosialdemokratene har sittet med regjeringsmakt i 12 år. Viktig var antagelig også at de borgerlige klarte å stable på bena et troverdig regjeringsalternativ.

De borgerlige lovet som sagt å redusere arbeidsledigheten, og dette skal de gjøre ved å redusere byråkratiet, ved å redusere skjemaveldet, og ved å gjøre det mer lønnsomt å jobbe isteden for å gå på trygd.

En interessant kommentar til Moderaternas femgang fant vi i Aftenposten i går: Der kommenterer Erna Solberg, som leder Moderaternas søsterparti i Norge: ”-Dette er kjempegøy, sier Erna Solberg, som tror svenskene vil merke store endringer med den nye regjeringen. –Jeg tror vi vil se et ganske markant skifte på det politiske området i Sverige nå, særlig når det gjelder fokus på økonomisk vekst for å skape jobber … -Reinfeldt har forandret Moderaterna fra et hovedfokus på store skattelettelser til et parti med et moderat program som er bredere på velferd og vil satse langt mer på dem som står utenfor arbeidslivet, sier Solberg” (sitat slutt fra Aftenposten).

Så, det er tydelig at Moderaterna står for akkurat den same politikk som de sosialdemokratene de nå har beseiret i valget. Og mht løftene fra de borgerlige referert over, så kunne også enhver sosialdemokrat gitt uttrykk for dem.

Det som skjer i valg nå for tiden er ikke at befolkningen velger mellom to politiske alternativer, det som skjer er at velgerne velger hvilke personer som skal administrere velferdsstaten.

I valgkampen presenterer hvert parti en gruppe mennesker og sier reelt sett til velgerne: dette er våre kandidater til ledervervene i statsapparatet, og det du skal gjøre er å velge mellom våre kandidater og kandidatene fra de andre partiene. Valg handler ikke lenger (i noen betydelig grad) om politikk, valg er kun valg mellom personer som i det store og hele står for akkurat den samme politikken.

Så det som har skjedd i forbindelse med regjeringsskiftet i Sverige er kun at et nytt mannskap overtar administreringen av velferdsstaten, politikken vil forbli den samme. Og derfor vil de problemer som finnes – og som er en nødvendig følge av velferdsstaten - bare bli større og større. Så vårt tips er: problemene i Sverige – kriminalitet, korrupsjon, arbeidsløshet, byråkrati, skjemavelde, økonomiske problemer og stadig kvalitetsreduksjon i alt det offentlige steller med – vil fortsette å øke, og ved neste riksdagsvalg vil velgerne stemme ut den sittende regjering og stemme inn en regjering fra den andre siden. Og slik vil det fortsette så lenge folk flest tror at velferdsstaten er en samfunnsmodell som kan fungere, og så lenge de godtar de filosofiske grunnideer som velferdsstaten bygger på: kollektivisme som opplagt riktig, altruisme som etisk høyverdig, initiering av tvang som en hensiktsmessig måte å behandle mennesker på, og individuell frihet som noe forkastelig og skadelig.

Så lenge disse feilaktige ideene dominerer, vil vi ha velferdsstaten, og problemene vil øke og øke. Det som kan føre til at vi kommer over på en samfunnsmodell som innebærer harmoni og velstand, er aksept for rasjonelle grunnideer: individualisme, rasjonell egoisme, initiering av tvang som noe forkastelig, og individuell frihet som høyverdig. Det er ingen annen vei til et sivilisert og stabilt samfunn.

"Vis meg hva Muhammed har brakt av nye ting, og der vil du finne ting som bare er onde og umenneskelige, slik som å spre troen med sverd.” Dette er et sitat hentet fra et lengre foredrag som pave Benedict XVI nylig holdt i Tyskland. (Temaet for foredraget hadde ingenting med islam å gjøre, temaet var sammenhengen mellom tro og fornuft.) Sitatet hadde paven hentet fra den bysantinske keiseren Manuel II Palaeologus, som regjerte på 1300-tallet. (Her er Dagbladets omtale av saken.)

Reaksjonene på Pavens sitatbruk var ikke overraskende; i Somalia kom muslimske ledere med oppfordringer om å drepe katolikker, og en nonne og hennes sjåfør ble drept. På Gaza ble flere kirker antent med brannbomber, og mange steder var det mer eller mindre fredelige demonstrasjoner. Paven selv ble utsatt for drapstrusler. VG beskriver disse slik: ”Ytterliggående muslimer truer med gjengjeldelsesaksjoner etter pave Benedikt XVIs kontroversielle uttalelser om islam.”

Så disse ytterliggående muslimene betrakter altså drap som en passende gjengjeldelse mot en som benytter et 700 år gammelt sitat som er kritisk til Muhammed. Vi vil si at en passende gjengjeldelse vill vært å bruke sitater som viser at kristendommen er voldelig, men det ser ut til at vi står ganske alene om dette standpunktet.

Paven, som den gode kristne han er, beklaget umiddelbart sin sitatbruk – kristendommen oppfordrer jo til pasifisme og til at man skal være ettergivende overfor og elske sine fiender, så noe annet var ikke å vente.

Det er klart at de fleste muslimer ikke er voldelige, men allikevel har det i de siste dager avtegnet seg et mønster som er meget urovekkende.

I forbindelse med fem-års-markeringen av terrorangrepene utført av alQaida mot USA 11. september 2001, sto flere meget fremtredende norske muslimske ledere frem og sa at det ikke var muslimer som sto bak terrorangrepene - det var USA selv, eller president George Bush, som sto bak, hevdet de. (En artikkel om saken ligger her http://www.document.no/weblogg/archives/009981.html.)

Noen hevder også at alQaidas leder, bin Laden, ikke finnes, men at han er en person oppdiktet av amerikansk etterretning slik at de skal ha en syndebukk å legge skylden for terrorangrepene på. Dette er klart vanvittige uttalelser, og flere nyhetsredaksjoner ønsker å få oppklaringer av dette spørsmålet. Og da viste det seg at andre fremtredene muslimer, når de ble intervjuet, så ut til å støtte disse vanvittige påstandene. (En kommentar til dette ligger her: http://www.document.no/weblogg/archives/009987.html.

Dette er meget urovekkende! Dette tyder på at holdninger som de ytterliggående representerer, er meget utbredt i vanlige muslimske miljøer. Men det finnes også muslimer som ønsker å leve i et samfunn som er så fritt som dagens Europa er; for eksempel fikk britisk politi hjelp av muslimer til å avsløre terrorplaner som nylig ble avslørt der.

Uansett, det er klart at ekstreme holdninger er svært utbredt blant muslimer, og muslimer selv bør være de fremste ti å ordene opp i dette. Hvis muslimer flest sier at muslimer ikke har begått terroraksjoner mot Vesten, og støtter voldelige aksjoner i samsvar med slagordet ”Drep de som benekter at islam er en fredsreligion”, så er det klart at de kommende årene kan bli meget urolige.

Sykelønnsordningen i Norge er en ren oppfordring til ansvarsløshet. Det har ingen direkte økonomiske konsekvenser for arbeidstageren hvis han ikke går på jobben. Dette fører til et veldig høyt sykefravær. Nå ønsker regjeringen å legge en større andel av kostnadene for ordningen over på arbeidsgiverne. Vårt syn er at arbeidstageren heller burde ha det fulle ansvaret for å ha penger til å leve av under sykdom.

Når det ikke er en direkte interessemessig sammenheng mellom den som yter en tjeneste (staten), og den som mottar den (arbeidstageren), vil begge parter mangle incentiver til å oppføre seg på en samlet sett mest mulig fornuftig måte. Dette er problemet med dagens sykelønnsordning. Det er bare ved å gjenopprette dette frivillige avhengighetsforholdet, at man kan stoppe den enorme sløsingen med resurser (menneskelige og økonomiske) som dagens ordning representerer.

Dersom arbeidstageren selv avtaler en sykelønnsforsikring med et forsikringsselskap, vil det være i forsikringsselskapets egeninteresse å holde arbeidstageren på jobben. Selskapet vil derfor gjøre det det kan for å fremme arbeidstagerens helse og gi ham rask behandling. Forsikringsselskaper er eksperter på å sette en pris på risiko. Prisen på forsikringen vil derfor avhenge av hvor stor risiko for sykdom en person har. Den som er ansvarlig og lever sunt vil få en lavere forsikringspremie. Dette er fullt ut rettferdig og vil gi folk de rette incentiver til å leve et godt liv.

Tvungen statlig sykelønn er en krenkelse av individets frihet. Dette har svært negative konsekvenser som f.eks. ansvarsløshet, sløsing og dårlig helse. Bare ved å sette mennesket fri til å samhandle med andre mennesker ved bruk av egen fornuft, kan man forvente gode resultater.

Alle arbeidstagere burde stå fritt til å avtale den sykelønn de ønsker med forsikringsselskaper og/eller arbeidsgivere. De bør også ha retten til å avstå fra sykelønn. Skattene bør senkes slik at de har råd til dette.

”Mangler 650 førskolelærere. Brakkene står klare. Barn står i kø. Barnehager bryter loven.” Dette leste vi på forsiden av Aften i går. Artikkelen det henvises til har denne overskriften: ”Ledige plasser, for få ansatte. … Dette er situasjonen i Etterstadsletta barnehage”. I artikkelen finner vi også følgende opplysning: ”4000 barn har et barnehagetilbud som er ulovlig …. Hvis de 3000 barna som i dag står i barnehagekø i Oslo skal få et godkjent barnehagetilbud, må bydelene skaffe 650 førskolelærere i nærmeste fremtid.”

Dette illustrerer situasjonen mht. et av de mest spennende spørsmålene for tiden: vil regjeringen klare å oppfylle SVs løfte om full barnehagedekning i løpet av 2007?

Artikkelen i Aften setter fokus på det viktige spørsmålet: det er så mange hindringer for etablering av barnehager (og alt mulig annet) at å etablere noe som helt i Norge i dag er meget vanskelig. Men disse hindringer er innført av den politiske venstresiden (etter hvert er hindringene også blitt akseptert av de store partiene på det som omtales som høyresiden, FrP og Høyre).

Så, det som kan stanse oppfyllelsen av barnehageløftet er ikke penger; SV har ingen problemer med å beskatte ytterligere alle produktive slik at de kan oppfylle sine valgløfter, det står på de hindringer for å etablere og drive barnehager som SV selv har vært med på å innføre! Så spørsmålet er: hva vil SV gjøre? Vil de droppe løftet (noe som vil gjøre at SVs leder Kristin Halvorsen forlater politikken), eller vil de bryte en rekke av de regler som gjelder for etablering/drift av barnehager?

Det blir spennende å følge med i månedene fremover.

Mange har kommenterte ulike aspekter ved justismordene på Fritz Moen, den døvstumme mannen som to ganger ble dømt for drap han ikke hadde begått. Kommentarene har fokusert på politiet, på aktoratet, på dommeren, på etterforskningsmetoder, og spesielt på forhørsmetoder – politiet brukte i forhørene press på den mistenkte Moen slik at han tilstod. Men man må huske på at skyldspørsmålet avgjøres av en jury, og det var denne som fant Moen skyldig.

En artikkel i gårsdagens Aftenposten tar opp nettopp juryproblematikken, og på forsiden står det med store typer: ”[Juryformannen] tvilte på tilståelsen”. Ingressen lyder slik: ”Daværende juryformann i Moen-saken … tvilte på om Fritz Moen var skyldig i drapet … [Juryformannen] tenkte mye på den saken. Den nagende følelsen var der hele tiden”. (Nettversjonen av artikkelen ligger her: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1454466.ece.

I norsk rett blir skyldspørsmålet i slike saker avgjort av en jury. Da er det særlig viktig at juryen følger de prinsipper som gjelder, og et av disse – et av de aller viktigste – er at all tvil skal komme tiltalte til gode. Så er åpenbart ikke skjedd i denne saken, juryformannen var i tvil, men gikk allikevel inn for fellende dom.
Vi synes dette er skandaløst. De jurymedlemmer som var i tvil, men som allikevel gikk inn for å finne Moen, skyldig har brutt et av de viktigste prinsippene i ethvert sivilisert rettsapparat.

Vi forstår at slike saker som dette vil være vann på mølla for de som ønsker å avvikle juryordningen. Vi mener dog fortsatt at en juryordning er en god ting, vi synes det er riktig at det er vanlige folk som dømmer, og at slikt ikke overlates til et sett med profesjonelle dommere – en slik ordning med profesjonelle dommere vil føre til at avstanden mellom folk flest og rettsapparatet blir stadig større.

Nå er det problemer med dagens juryordning, bla. er utvalget av personer som tjenestegjør i juryen meget snevert, men vi vil tro at mye av dette problemet kan løses ved at lovverket blir svært mye enklere enn det er i dag (da vil rettssakene bli kortere og færre potensielle jurymedlemmer vil som i dag gjøre sitt ytterste for å slippe å tjenestegjøre). Bla. må alle lover som ikke handler om beskyttelse av individers rettigheter, fjernes.

Som sagt vi vil fortsatt støtte dagens juryordning, men vi vil oppfordre alle dommere til å instruere sine juryer i meget sterk grad om det viktige prinsipp om at all tvil skal komme den tiltalte til gode. Å dømme et uskyldig menneske er noe av det aller verste som kan skje, og slikt er helt uforenlig med et sivilisert samfunn.

Vi har tidligere en rekk ganger hevdet at Ap om ikke annet er meget profesjonelle, at de kan det politiske spillet, og at den sittende regjeringens problemer i hovedsak var forårsaket av samarbeidspartene, primært av de glade amatører i SV.

Vi ble dog noe overrasket over utspillet om endringer i sykelønnsordningen, et utspill som var meget lite gjennomtenkt – og som fikk LO-lederen til å beskrive regjeringsmedlemmer som ”spenna gærne”. For oss på utsiden så det ut som om det var Ap, og primært statsråd Bjarne Håkon Hanssen som sto bak forslaget - uansett var det Hanssen som forsvarte utspillet i media.

I går innledet regjeringen en 180-graders snuoperasjon om sitt forslag, og i avisene i dag kan vi lese hittil ukjent materiale om bakgrunnen for forslaget.

Vi siterer fra VG: ”VG kan i dag avsløre at det var SV-leder og finansminister Kristin Halvorsen som dro det kontroversielle sykelønnsforslaget opp av hatten.”

Så forslaget kom ikke fra Ap. det kom fra SV. Vi burde ha forstått dette.

Videre fra VGs artikkel: ”Bjarne Håkon Hansen var sterkt uenig - Utad måtte han forsvare forslaget og stå imot en tornado av protester - men innad advarte Bjarne Håkon Hanssen (Ap) på det sterkeste mot endringen av sykelønnsordningen. … Hanssen advarte personlig både Kristin Halvorsen og statsminister Jens Stoltenberg (Ap) gang på gang mot å stramme inn sykelønnsordningen.Han sa i klartekst at reaksjonen fra LO og resten av fagbevegelsen ville bli voldsom.”

Så det ser ut til at Hanssen er helten i denne historien. Men hva sier finansministeren? ”Kristin Halvorsen har følgende kommentar: - Jeg vil ikke kommentere noen forslag og hvor de kommer fra. Det er helt uinteressant for diskusjonen. Regjeringen legger frem et budsjett som hele regjeringen står bak. Det er like meningsløst å gi meg skylden for kontroversielle forslag i budsjettet som det er å gi meg alene æren for alle gode satsinger som ligger i budsjettet.” Halvorsens kommentar er meget avslørende.

Vi vil ikke si mer her, annet enn å konstatere at det man kan konkludere av denne tragikomiske operasjonen er at Ap-folkene er langt mindre dyktige i det politiske spillet enn vi tidligere trodde. Vår oppfatning av SVerne er dog kun bekreftet.

Det er i dag fem år siden muslimske terrorister kapret fire amerikanske passasjerfly, styrtet dem inn i bygninger, og drepte ca 3000 tilfeldige sivile amerikanere. (Et av flyene nådde dog ikke sitt mål.) Dessverre har ikke USAs svar på disse angrepene vært slik det burde være.

Vi overlater ordet til en amerikansk kommentator som på en glimrende måte formulerer et syn som i det store og hele er sammenfallende med vårt. Vi gjengir en ”editorial” som er skrevet av dr Keith Lockith, og som er distribuert av The Ayn Rand Institute.

Why We Are Losing Hearts and Minds

Our leaders have failed to answer the evil moral ideal of Islamic totalitarianism with a rational ideal of our own.

Five years into our "war on terror," the Iraqi insurgency is raging, with no apparent end to the new recruits eager to wage jihad against the West. Support for offensive action has faded among a disheartened American public, while the terrorists are growing in number and in boldness.

Where have our leaders gone wrong? What kind of leadership failure can demoralize a whole nation of honest, productive citizens, while leaving suicide murderers stirred to righteous action?

The power that inspires righteous action--and which, by its absence, breeds discouragement--is the power of moral idealism. What has brought us to our present state is our leaders' moral weakness in response to the jihadists' moral zeal.

Observe that what draws the recruits to terrorist cells is a powerful ideal: the advancement of their religion. The jihadists believe fervently that Islam is the revealed word of Allah, that selfless submission to Allah is the purpose of life, and that all individuals should be subjugated to Islamic law under a theocracy. They believe in spreading the rule of Islam worldwide, and killing any "infidels" who stand in their way. They are morally outraged by the American ideal of individual liberty and regard our this-worldly, capitalistic culture as an evil that must be destroyed.

America can only defend itself against such a zealous, militant movement if we have moral confidence in our own ideals--and fight for them. We must repudiate the Islamists' "ideals" of other-worldliness, of blind faith, of renunciation and suffering, of theocracy, and proudly uphold the superior, American ideals of reason, freedom, and the pursuit of worldly happiness.

But our leaders have not shown such moral confidence.

When the terrorists of Sept. 11 struck in the name of Islam, President Bush did not identify them as Islamic totalitarians and condemn their murderous ideology and its supporters. Instead, he painted the hijackers as a band of isolated lunatics who had "hijacked a great religion." (Only recently has President Bush even acknowledged that our enemy is Islamic, with his use of the term "Islamic fascism.")

In response to Muslim denunciations of America’s secularism, our leaders did not defend this attribute of America, but instead stressed Americans' religiosity. A mere two weeks after Sept. 11, with the ruins of the World Trade Towers still smoldering, our planned Afghanistan campaign, "Operation Infinite Justice," was renamed to appease Muslims protesting that only Allah can dispense "infinite justice."

Unable to defend America intellectually, our leaders are unable to defend her militarily.

Have our leaders acted consistently against terrorist regimes? Consider our policy toward Iran, the primary state sponsor of terrorism. Refusing to identify Iran as the fatherland of Islamic totalitarianism, our president initially beseeched its Mullahs to join our "war on terror." And he has consistently answered their chants of "Death to America" and their quest for nuclear weapons with negotiation and spineless diplomacy.

Have our leaders asserted that they will use America’s formidable military to secure our way of life by whatever means necessary? No. Lacking the moral confidence to defeat our enemies, they have instead squandered our military resources and sacrificed our brave soldiers in a futile quest to spread "democracy" around the globe--as though bringing the vote to Muslim mobs sympathetic to Islamic totalitarianism will somehow end the terrorist threat.

The reason the terrorists and their state sponsors are not demoralized is that our leaders have failed to demoralize them. Our leaders' words and actions have signaled that we are not as morally committed to our lives and freedom as the terrorists are to our destruction.

We must make it clear to the jihadists that we will destroy anyone who takes up arms for Islamic totalitarianism. No one wants to fight and die for a hopeless cause. The jihadists will continue to be emboldened and to attract new recruits until they are convinced their goal is unachievable. They must see that we have the moral confidence to defend our lives--to answer their violence with an overwhelming military response, without pulling punches. They must see us willing to visit such crushing devastation on them that they fear us more than they fear Allah.

It is often said that we must win the "hearts and minds" of supporters of totalitarian Islam. Indeed we must: their hearts must be made to despair at the futility of their cause, and their minds must be convinced that any threat to our lives and freedom will bring them swift and certain doom.

The ideologues of totalitarian Islam have seized the power of moral idealism in the service of our destruction. It is time we reclaimed that power in defense of our freedom.

Keith Lockitch, Ph.D. in physics, is a fellow at the Ayn Rand Institute in Irvine, CA. The Institute promotes the ideas of Ayn Rand--best-selling author of “Atlas Shrugged” and “The Fountainhead” and originator of the philosophy of Objectivism.

The Ayn Rand Institute, 2121 Alton Pkwy, Ste 250, Irvine, CA 92606

Vi er ikke enige i den holdningen til å sende norske soldater til Afghanistan som mange av de andre partiene viser.
I Aftenposten i dag leser vi følgende: ”Press på Norge for å sende styrker.. Nå kan nordmenn bli satt inn i kampsoner i Sør-Afghanistan. …Forsvarsministeren bekrefter at det er et press mot Norge for å sende også kampstyrker til det opprørske Sør-Afghanistan.”

Enhver som leser slike ord får det inntrykk at norske myndigheter egentlig ikke ønsker å sende norske soldater til steder hvor det er krig. Senere i artikkelen bekreftes dette inntrykket: ” Norge er blitt kritisert av både NATO og USA fordi vi som et ressurssterkt land ikke har vært villig til å sende styrker også til de regionene i det krigsherjede Afghanistan hvor det er størst behov …”.

La oss før vi går videre fastslå at det er mange temaer involvert i denne problemstillingen som vi ikke skal ta opp her (Norge har dessverre verneplikt, er det riktig å drive nasjonsbygging i Afghanistan, etc.), men vi skal kun kommentere ett punkt.

Grunnen til at USA (og Norge) er militært til stede i Afghanistan er at Taliban-regjeringen reelt sett var med på angrepet på USA 11. september 2001. Siden USA og Norge er allierte gjennom NATO, og at ifølge NATO-pakten et angrep på ett land er et angrep på alle, så er det formelle grunnlag for norsk militær deltagelse i Afghanistan til stede.

Men det virker som sagt allikevel som om Norge ikke ønsker å sende soldater til Afghanistan. Med de forbehold som er nevnt over, er vi sterkt uenige i dette. Det er nærmest total oppsluting om at vi skal ha et militært forsvar, men det virker som om oppslutningen er neste like total om det prinsipp om at vi ikke skal bruke soldatene i krig.

Vi er som sagt uenige i dette. Vi har et forsvar, og vi må bruke det der hvor det er nødvendig. Slik forholdene er nå burde vi absolutt sende norske soldater til Afghanistan, og dette i den grad som Norges økonomisk styrke tilsier. Å gjøre som i dag - ”Norge sender syv sykepleiere og én offiser til krigssonen i Sør-Afghanistan” - og ”Norske kampsoldater kan bli sendt senere, sier forsvarsministeren” (sitert fra Aftenpostens artikkel) er å ønske seg i pose og sekk: vi skal ha allierte fordi vi kan trenge dem, men når allierte trenger oss, da forsøker vi å lure oss unna – dagens norske holdning kan oppsummeres slik: ”vi skal ha et militært forsvar, men vi vil ikke sende soldatene dit hvor det er krig”. Dette er en typisk norsk unnaluringsholdning, og er perfekt oppsummert av den typiske nordmann Peer Gynt: ”Ja, tænke det; ønske det; ville det med, - men gøre det! Nej; det skønner jeg ikke!"

Som sagt, vi mener at Norge bør bidra militært, inkludert med soldater, i den grad norsk økonomisk styrke tillater.

Hva slags politikere er det vi har fått? Hva slags folk er det som er blitt våre ledere og herrer og mestere?

Stadig blir det avslørt ting som tyder på at for mange av våre ledende politikere (og byråkrater) er inkompetente, sløve og i en del tilfeller rent ut kriminelle.

(La oss ha sagt at de fleste politikere er anstendige mennesker som ønsker at og arbeider for folk skal ha det bra, men etter vårt syn er det alt for mange politikere som passer til beskrivelsen gitt ovenfor.)

Det er nødvendigvis slik at en sosialdemokratisk samfunnsorden må føre til at kvaliteten på politikerne må bli dårligere og dårligere. Dette fordi en sosialdemokratisk samfunnsorden (med en velferdsstat som gir oss ”gratis” veier, skole, helsetjenester, trygder og en kolossal mengde andre ting, og til gjengjeld krever at vi betaler en del av det vi tjener i skatter og avgifter), må føre til et stadig økende byråkrati, et stadig mer tyngende skjemavelde, en stadig økende treghet i det offentlige apparat, en økende kriminalitet og lovløshet blant folk flest, avmakt, politikerforakt, etc. Denne utviklingen fører til at flere og flere gode folk skyr politikken, og at andelen politikere med tvilsom moral øker.

Det finnes en rekke eksempler på at mange politikere og andre i det offentlige apparat har en tvilsom moral. Og det er ikke bare i Norge at slike ting forekommer, det forekommer i alle velferdsstater. Det alvorligste eksempel vi skal ta med er et helt fersk tilfelle fra Sverige.

Unge dynamiske politikere i Folkpartiet har i løpet av valgkampen hacket Sosialdemokratenes datasystem, og fikk derved tilgang til interne notater, e-post. osv. Dette er direkte kriminelt, og har ført til at sekretæren i Folkpartiet har gått av.

Også i Norge har vi opplevd direkte kriminalitet fra unge politikere: for noen år siden ble det avslørt at fremtredende tillitsmenn i store partiers ungdomsorganisasjoner hadde lurt staten for støttemidler ved å oppgi sterkt oppblåste medlemstall i sine organisasjoner.

Ikke like alvorlig, men alvorlig nok, er vår nåværende regjerings åpenbare løftebrudd i forbindelse med sykelønnsordningen. For å få plass til større utgifter på det kommende statsbudsjettet, velter regjeringen en betydelig del av kostnadene ved det økende sykefraværet over på arbeidsgiverne, dette i strid med avtaler inngått for kun noen måneder siden mellom regjeringen, LO og NHO.

Flere krever nå at ansvarlig statsråd Bjarne Håkon Hanssen må gå. VG: ”Opprør i Ap og LO, krisemøter i går kveld og LO truer med storstreik Det har brutt ut et vilt opprør i Ap og LO om regjeringens sykelønnsordning. …”

Så over til Oslo kommune, hvor en høyt betrodd sjef, lederen for Undervisningsbygg, har svindlet kommunen for kanskje så mye som 90 millioner kroner.

VG: ”Tappet Osloskoler for millioner. NN, (50), tidligere eiendomssjef i Undervisningsbygg skal ha tappet budsjetter til oppussing, vedlikehold og bygging av skoler for 90 millioner kroner.”

Ansvarlig politiker i Oslo kommune, byråd Grete Horntvedt (H), ble på Dagsrevyen i går spurt om hvordan en betrodd toppsjef kunne svindle til seg flere titalls millioner kroner over flere år, og hun svarte på dette at ”Vi har gode rutiner [som skal sikre at slikt ikke skjer], men dessverre er de ikke blitt fulgt”. Så da vet vi det.

Det ville være lett å liste opp flere eksempler på at dagens politikere i alt for stor grad er udugelige og har en slett moral, men vi stanser her. Disse eksemplene skulle være mer enn tilstrekeklig til at alle ærlige personer ser faresignalene.

La oss avslutningsvis nevne at denne type problemer er en nødvendig følge av velferdsstaten. Men siden folk flest vil ha en velferdsstat/en sosialdemokratisk samfunnsmodell, og siden det er slik at innenfor denne modellen er de problemer vi har pekt på uløselige, vil den typen problemer vi har omtalt bli flere og flere i tiden fremover.

Det er sant som det sies: "Et folk får de politikere det fortjener."

I dag runder vi 1000 kommentarer. Siden vi begynte med kommentarer her på DLFs hjemmeside i februar 2002 har vi altså skrevet til sammen 1000 kommentarer til aktuelle saker som opptar oss og som burde oppta alle politisk interesserte mennesker.

Den som har fulgt oss i noen tid vil ha sett at det vi som regel gjør er å peke på uheldige sider ved dagens samfunnsmodell, velferdsstaten (som ikke er det samme som et velstandssamfunn, som vi er sterke tilhengere av), og så skisserer vi hvordan og hvorfor problemet skyldes nettopp velferdsstaten, og hvordan problemet ikke ville ha oppstått i et fritt samfunn.

I disse kommentarene kan vi kun skissere de løsningene vi vil ha, men for den som er interessert i grundige og dyptborende analyser av de temaene vi tar opp, vil vi anbefale alle som ønsker å sette seg grundig inn i liberalismen å lese den litteraturen som er anbefalt her: http://stemdlf.no/litteratur.html

Vi som skriver disse kommentarene er tilfreds med at vi nå passerer 1000, og vi begynner nå på de neste 1000. Siden velferdsstaten står sterkt, vil problemene bare øke, og det vil bli mer enn nok å skrive om også i årene fremover.

Justisminister Knut Storberget vil innføre en egen paragraf mot hatkriminalitet. Grunnen er at antall tilfeller av overfall på såkalt svake grupper (mørkhudede, homofile) har øket i det siste.

Justisministerens forslag innebærer altså at straffen skal bestemmes ut fra hvilken gruppe offeret tilhører. Hvis offeret er hvit eller heteroseksuell så skal straffen være mild, men hvis offeret er mørkhudet eller homofil så skal straffen være strengere.

Men kan spørre seg hvorfor? Hvorfor ikke øke straffen for alle typer overfall uansett hvilken gruppe offeret tilhører?

De venstreorienterte er egentlig motstandere av straff for kriminelle (de vil på sin vanlige virkelighetsfjerne måte ha behandling i stedet, og de mener at den kriminelle selv egentlig ikke er skyldig). De forstår på et vis allikevel at straff er nødvendig for å holde kriminaliteten nede, men de vil da at straffene skal være lavest mulig. Men det forekommer overgrep mot svake grupper – de venstreorienterte elsker svake grupper, det er påskuddet om å hjelpe disse som de baserer sin makt på – og hva gjør de da?

Hva gjør de venstreorienterte politikerne når medlemmer av svake grupper blir utsatt for kriminalitet? Jo, de foreslår å øke straffen for kriminalitet som rammer akkurat disse gruppene, deres favorittgrupper.

Dette er forskjellsbehandling, men en slik innvending vil ikke treffe de venstreorienterte, snarere tvert i mot, forskjellsbehandling er en betydelig del av deres raison d’etre. Deres syn er at det er helt OK at et overfall på en hvit heterofil mann skal straffes mildere enn et overfall på en mørkhudet homofil mann.

Vi synes egentlig at dette er et underlig påfunn. Vi innser at venstresidens kollektivisme medfører slike påfunn (at straff skal bestemmes ut fra hvilken gruppe offeret tilhører, og at konkrete omstendighetene ved overfallet ikke skal være det primære ved straffeutmålingen, er et klart uttrykk for kollektivisme).

Vi er tilhengere av rettferdighet, og mener at alle som begår kriminelle handlinger skal straffes strengt. Vi er tilhenger av at angrep på svake ofre skal straffes enda strengere, men med ”svake” i denne sammenhengen mener vi f.eks. barn eller kvinner eller handikappede, altså personer som er mer eller mindre forsvarsløse. Om et offer er homofil eller mørkhudet er ikke relevant, man er ikke svak selv om man er homofil eller mørkhudet.

Vi vil tro at justisministerens utspill kun er enda et spill for galleriet: han kom på TV og fikk oppslag i pressen i en alvorlig sak, og han ga inntrykk av handlekraft og ønske om resultater. Dog, politikere flest er fornøyd med dette, dvs. de er fornøyd med å gi inntrykk av handlekraft. Å gjøre noe som har merkbar effekt er de hverken i stand til eller villige til.

Det er mange problemer i Norge i dag, Svært mange. Alle er oppmerksomme på dem. Alle vil gjøre noe for å løse dem. Men aldri skjer det at noen i etablerte miljøer kommer med forslag som virkelig kan løse problemene. Vi kunne brukt mange eksempler for å illustrere dette (forfallet i skolen, den økende kriminaliteten, problemene i pensjonsordningene, problemene i helsevesenet), men vil i dag kun se på ett eksempel: sykefraværet.

”1,4 mill. dagsverk tapt” er en overskrift i dagens Aftenposten, og artikkelen forsetter: ”Sykefraværet skulle ned med 20 prosent avtalte partene i arbeidslivet og Regjeringen i 2001. De klarte det ikke og "tapte" 1,4 millioner.

I ettermiddag møtes statsråd Bjarne Håkon Hanssen og partene i arbeidslivet for å drøfte tiltak mot økt sykefravær. Sykefraværet som alle vil ha ned, går oppover - igjen. Hvordan utviklingen skal snus, er tema for møtet….”

Det er ingen vits i å siter videre fra Aftenpostens artikkel, men vi kan nevne at det som virkelig vil løse problemet med det stadig økende sykefraværet – innføring av en direkte kobling mellom innsats og lønn – ikke nevnes, mens tiltak som ikke vil ha noen effekt, utførlig omtales.

Mao. sykefraværet øker fordi de som er syke noen få dager ikke taper i lønn på dette. Alt tyder på at dersom man ikke fikk lønn for de første dagene man er sykmeldt, ville sykefraværet gå kraftig ned.

Men nå er reglene for lønn ved sykdom noe som staten ikke har noe med. Slikt bør avgjøres på den enkelte bedrift, og kanskje mellom bedrift og hver enkelt arbeidstager. Man kan tenke seg en ordning hvor arbeidstagere som over tid viser at de ikke misbruker en rett til sykefravær som en bonus kan få full lønn fra første dags sykefravær. Men som sagt, dette er ikke noe som staten har noe med, og derfor bør ikke partiene mene noe om dette heller. DLF mener kun at statens innblanding i avtaler og ordninger mellom arbeidsgivere og arbeidstagere må opphøre.

La oss avslutte med å si at dersom man som i dag har et generelt prinsipp om at fravær ikke medfører lønnsreduksjon, vil fraværet øke. Dette burde være opplagt. Men dette er visst ukjent for partene i arbeidslivet, for regjeringen, for journalister i Aftenposten, osv. Hver gang man ser et problem, så velger man en ikke-løsning. Det er ikke noe overraskende at det går så dårlig som det gjør.

”Cengiz (29) og en kamerat var utenfor Naken da de, natt til lørdag, ble overfalt og banket opp av to ukjente personer. - Jeg fikk bare sett han ene, og han hadde trekk fra Midtøsten,” …. leser vi på Gaysir.no.

Videre fra Gaysir: ”…Vi gikk forbi Naken, og da hoppet det to på oss. Det kom veldig fort, og det kom to slag i trynet.

- Etterpå så jeg ansiktet på han ene. Han så ut som han var fra Midtøsten. Etter at de hoppet på oss, og jeg kom til meg selv, sparket begge mennene han jeg var sammen med. ... - Så fikk jeg dratt vekk han ene. Alt jeg klarte å si var: "hva er det dere driver med?". Så prøvde de å slå meg et par ganger, men da klarte jeg å dukke unna. Til slutt bare dro de.

…- Jeg har politianmeldt det, og har fortalt hele historien til politiet. At det er vold mot en homofil, utenfor et homoutested. …". (Sitat slutt fra Gaysir. )

Denne sommeren har flere homofile blitt banket opp i Oslo, og dette er en forferdelig utvikling. Alle bør kunne rusle rundt i byen hånd i hånd med sin kjæreste uten å derfor risikere å bli overfalt eller trakassert. I en periode har også homofile kunnet vandre fritt omkring uten å risikere noe, men nå ser det ut at vi er på vel tilbake til mer barbariske tider da homofile ble trakassert og overfalt fordi de var homofile. Artikkelen på Gaysir forteller at ”Denne sommeren har flere homofile blitt banket opp i Oslo. Før Bård Nylund og Karl Magnus Nyeng-sakene, kom det flere tips om andre som hadde blitt angrepet av innvandrergjenger i Oslo sentrum. Ofrene før Nylund og Nyeng har derimot valgt å ikke stå frem med historiene sine.”.

Hvem er det som står den nye bølgen av slike overfall? Gaysir sier ”innvandrere”, men vi tviler på at dette er den beste betegnelsen. Det er all grunn til å hevde at de som trakasserer homofile er radikale muslimer. Vi vet at islam har forbud mot homofili, og at i land som følger sharia er det dødsstraff for homofil praksis. Vi vet også at fremtredende muslimer reelt sett at homofile bør straffes på en eller anen måte – ledende radikale muslimer i England har sagt at homofile bør kaste seg ut fra Big Ben.

Denne nye trakasseringen av homofile må først og fremst møtes med ideer, islam må bekjempes på det idemessige plan: individuell frihet er et enormt stort gode som alle burde respektere. Frihet innebærer at man respekterer at andre mennesker kan gjøre det de selv måtte ønske (så lenge de ikke initierer tvang mot andre), og dette inkluderer at man respekterer den moralske retten alle har til både i følelser og handling å være forelsket i en person av samme kjønn.

Dessuten må all slik trakassering av homofile staffes strengt – de som utøver slik må kastes i fengsel og sitte der lenge.

Dessverre er det slik at alle etablerte maktapparater (politi, rettsapparat, byråkrati, presse, media, akademia) pga. de verdier som finnes innefor disse maktapparatene er lite villige til å kritisere noe som har med islam å gjøre.

Man faktum er: islam har forbud mot homofili. I Norge (og i andre vestlige land) blir homofile trakassert av muslimer. I land som følger islam er homofili straffbart.

Hvis de militante muslimene får gjenomslag her, dvs. hvis overfallene fører til at homofile blir forsiktige når de er på byen, så er dette et viktig nederlag for friheten og en viktig seier for totalitær islam. En slik seier vil gi de militante muslimene blod på tann. Vi må gjøre vårt til at de ikke får denne seieren.

Vi er svært glade for at ”Skrik” og ”Madonna” i går kom til rette, to år etter at de ble stjålet fra Munch-museet.

Maleriene, som er blant de viktigst og mest kjente i kunsthistorien, ble av tyvene tatt ned fra sine plasser i utstillingen i museet i slutten av august 2004. Museet, som eies av Oslo kommune, hadde ingen sikkerhetstiltak. De verdensberømte maleriene ble tatt ned av veggen på få sekunder og båret ut gjennom hovedinngangen uten at noen forsøkte å stanse tyvene. Deretter kjørte tyvene bort, og bilen de brukte ble funnet utbrent et stykke unna. Siden da har store politistyrker lett intenst i to år uten å finne bildene.

Som sagt er vi svært glade for at bildene er funnet, men vi vil benytte anledningen til å kommentere noe av det som har skjedd i forbindelse med tyveriet.

Som sagt, sikkerhetstiltakene på Munch-museet var skandaløst dårlige. En politimann uttalte etter ranet at det å rane Munch-museet var like enkelt som å rane en pølsebu. Vi synes at dette illustrerer hvordan det offentlige - i dette tilfellet Oslo kommune - tar vare på det de eier. Vi er overbevist om at en privat eier ikke ville ha hengt opp slike viktige og uerstattelige bilder uten noen form for effektive sikkerhetstiltak.

Oslo kommune har fulgt ordtaket om at når hesten har rømt må man lukke stalldøra, og har i de siste par år brukt innpå 40 millioner kroner for å etablere gode sikkerhetstiltak på Munch-museet. Vi håper at dette fører til at disse bilene ikke blir stjålet igjen.

En tidligere politimann uttalte på TV2-nyhetene i går at ”alle er lettet over at bilden er funnet, også det kriminelle miljø”. På spørsmål om hvorfor det kriminelle miljø var lettet svarte ekspolitimannen at ”dette tyveriet hadde ført til press fra politiet på miljøet, og at dette presset nå antagelig vil forsvinne [noe de kriminelle opplagt vil sette pris på]”. Dessberre har nok denne politimannen rett i dette. Vårt syn er at det ikke skal finnes noe kriminelt miljø bortsett fra innenfor fengselsmurene.

Så, i disse to årene er det blitt brukt enorme ressurser – politiarbeid, sikkerhetstiltak – på å finne bildene. Men det ville ha vært mulig å spare mye av disse ressursene. Man kunne spart mye av dette dersom vi hadde satt kriminelle i fengsel. Dersom kriminelle hadde blitt idømt strenger straffer ville kriminaliteten ha sunket til praktisk talt null. Dersom en forbryter ble idømt en lang fengselsstraff første gang han begikk en forbrytelse, og dersom han ble idømt en enda lenger fengselsstraff his han begikk nye forbryteløser når han ble sluppet ut, ville kriminaliteten synke til null. (Vi snakker om straffer for reell kriminalitet: innbrudd, overfall, ran, tyveri, svindel, voldtekt, drap, etc., vi snakker ikke om skattesnyteri, smugling, narkosalg, etc., ting som ikke burde vært forbudt.)

Så hvis vi hadde hatt strenge straffer ville politiet spart store ressurser, og vi alle ville spart på sikkerhetstiltak. Men slik er det dessverre blitt: vi sperrer ikke kriminelle inne (i tilstrekkelig grad), og derfor må vi ikke bare finne oss i en langt større kriminalitet enn ellers ville ha forekommet, vi må også bruke store ressurser for å sperre våre verdier inne med ulike former for sikkerhetstiltak (alarmer, gitterporter, vektere, osv). Strenge straffer for reell kriminalitet, noe som er helt rettferdig, vill ha løst praktsk talt alle problemer forbundet med kriminalitet, og vi ville ha spart store ressurser.