I yrkesfag på videregående skole er det kun 40 % som fullfører på normert tid. Hvert år er det 10 000 elever som dropper ut av videregående. Frafallet er spesielt stort inne yrkesfag; der er det hele 56 % av elevene som trenger et ekstra år og som fullfører på fem istedenfor de normerte fire år. Disse tallene ble oppgitt i en reportasje på Dagsrevyen i går, og en av de ”frafalne” sa i et intervju at hun syntes at der i skolen var veldig mye teori.
At så mange elver på en eller anen måte er misfornøyd med skolen er urovekkende. Slike forsinkelser og slikt frafall er først og fremst uheldig for elevene, og dernest er det kostbart for skattebetalerne; å betale for flere tusen elevplasser som står tomme er intet annet enn sløsing. (På den annen side vil antagelig lærerne ikke ha noe imot litt frafall - klassene blir mindre, og dette kan føre til at læreren får mer tid til hver elev.)
Vi har to hovedinnvendinger mot dagens system. For det første er det grunn til å tro at pensum er uheldig sammensatt. Pensum lages i praksis av politikere og skolebyråkrater (lærere blir rådspurt, men deres råd blir vektlagt i for liten grad.) Politikere og byråkrater er skoleflinke folk som aldri har hatt problemer med teori. Det de har problemer med er virkelighetskontakten. At disse lager pensa som i for stor grad favoriserer teori er vel da som forventet. Disse har også stor tro på egen fortreffelighet, og at de har for lett for å avvise råd fra de som har greie på hvordan elever er og hva de trenger, skulle ikke være overraskende. Mao.: siden pensum er laget av teoristerke folk med liten virkelighetskontakt er det for teoretisk.
Den andre innvendingen er at skolen er ”gratis”. Dette fører til at etterspørselen etter elevplasser blir større enn den ellers ville ha vært, og dette medfører overforbruk, dvs. mange melder seg på kurs de ikke har reelle planer om å fullføre. Den andre siden av dette er det at prisen er null vil føre til at de som ”kjøper” (melder seg på en utdannelse) ikke i tilstrekkelig grad vedsetter det de får, og legger mindre arbeid i dette enn de ellers ville ha gjort (”Her har jeg betalt 20 000 så da må jeg jammen jobbe” – en som ikke har betalt noe vil neppe tenke slik.) Dvs. enkelte ville ikke ha begynt på den utdannelse de begynte på dersom de selv hadde måttet betale direkte og ikke som i dag hvor betalingen er skjult og skjer gjennom skatteseddelen.
Dessuten kommer slike poenger som at skolen er dårlig (i for stor grad er den preget av gamle og umotiverte lærere, gammelt og dårlig utstyr, forfalne skolebygninger, osv.).
Så noe må gjøres med skolen: Vårt syn er at politikernes innblanding må avvikles: de må ikke få lov til å bestemme pensum, de må ikke få lov til å blande seg inn i hvordan skolen finansieres, de må ikke få lov til å blande seg inn i krav som stilles til og som tilbys lærerne. Alt slikt må gjøres av skolene selv. Da er vi overbevist om at vi kan få en langt bedre skole enn den vi har i dag.
Er noe mer utførlig redegjørelse av vårt syn på dette kan man finne i vårt valgprogram:
http://www.dlf.info/program/program.html#SECTION001900000000000000000
”Norge har store nasjonalparker i fjellheimen. Nå vil Oslo Høyre ha nasjonalparker i hovedstaden også.”
Dette var innhodet i en sak på nyhetene på NRK i morges. Vi siterer fra NRKs nettside om saken: ”Etter å ha vært relativt liberale i forhold til å bygge ut grønne lunger i byen, vil Oslo Høyre nå stramme inn. Det skal bli slutt på at partiet går i bresjen for å gi utbyggere dispensasjon til å bygge barnehager og omsorgsinstitusjoner i byens park- og lekeområder.”
Videre: ”Nå skal parker og grønne lunger vernes. Det foreslår i hvert fall Oslo Høyres miljøpolitiske utvalg. Og leder i utvalgte, Helge L'orange, erkjenner at det ligger en viss grad av selvkritikk på partiets vegne i forslaget.
I neste års kommunevalgprogram går de inn for egne bynasjonalparker etter samme mønster som nasjonalparker i utmarksområder. …- Behovet for å sikre de grønne lungene og parkene øker bare etter som det blir flere innbyggere i byen, sier Helge L'orange.” (Sitat slutt fra NRK.)
Vi er enige i at grøne lunger i byområder er et stort gode. Men hvorfor er mange av disse blitt bygget ut de siste årene? Jo fordi mange vil bosette seg i Oslo, og da er det behov for flere boliger (og barnehaver, etc.). Men siden en stor del av Oslos areal - Marka - av de politiske myndigheter er stengt for boligbygging, må man bygge boliger utenfor Marka, dvs. i bykjernen, og de eneste områder man kan bygge på er naturlig nok områder som pr i dag er ubebygget. Mao. boliger i Oslo kan praktisk talt kun bygges i de grønne lungene.
Det er altså ikke mulig å bygge i Marka, og hvis utspillet fra Høyre blir gjennomført, vil det heller ikke bli mulig å bygge i bykjernen. Vi skal ikke stille spørsmål om hvor boliger da skal bygges, eller si mye om at dersom politisk vedtatte hindringer for individers bruk av det de eier fjernes, vil det bli nok av boliger, og de vil bli så billige som de kan bli; vi skal bare konstatere følgende:
Forslaget fra Høyres miljøutvalg vil føre til at boligprisene vil stige, og dette vil føre til krav om at politikerne må gripe inn, og i praktisk talt alle miljøer vil skylden for problemene bli lagt på markedet – det frie marked.
Så intet er nytt under solen.
”Gaten der riksadvokatembedet holder til bør skifte navn til Fritz Moens gate. Da vil alle som har med de øverste ansvarlige for det norske rettsvesen å gjøre bli minnet om det alvorligste justismord i Norges historie”. Dette var innhodet i en SMS som ble sendt inn til Redaksjon En på NRK TV i går.
Vi synes dette er et forslag som har mye for seg. Alle vet vel nå at Fritz Moen på 70-tallet ble dømt for to drap han ikke hadde begått. Fritz Moen var såkalt tyskerunge, døvstum, uten familie og uten venner, og han ble antagelig mobbet igjennom barndommen, og når han ble voksen ble han altså dømt for to drap han ikke hadde begått. Han sonet for disse drapene 18 år i fengsel, og i tilegg fikk han syv år i sikring.
Sakene mot Moen ble etter stort arbeid nedlagt av privatetterforsker Tore Sandberg, gjenopptatt for noen få år siden, og i 2003 ble han frifunnet for det ene drapet, og for noen dager siden ble han frifunnet for det andre drapet. Men Moen selv døde i fjor, og han fikk kun oppleve den ene frifinnelsen.
Justisminister Storberget har karakterisert justismordet mot Moen som ”en katastrofe i norsk rettshistorie”. Og vi synes at enda sterkere uttrykk ville ha vært på sin plass. At rettsapparatet, som har som oppgave å straffe de skyldige og beskytte de uskyldige, tar friheten fra en uskyldig, handikappet mann i til sammen 25 år er en skandale.
Men hva sier dette om rettsapparatet? Vi siterer fra søndagens leder Aftenposten: ”Fritz Moen-saken er en skamplett på det norske rettsvesenet, spesielt fordi ingen av justismorderne kan hevde at de var i god tro [da de gikk inn for å dømme Moen i rettssakene på 70-tallet]. Både aktor og dommere ble kraftig advart under selve saken. Allerede den gang sa forsvareren, Olav Hestenes, at saken var et justismord. … Tragisk nok hadde han rett. Med en aktor blind for motforestillinger, og en lagmann uten forståelse for tvil, sperret [de] … Fritz Moen inne i hele 18 år…
Det er uhyggelig å vite at tilsynelatende oppgående maktmennesker i samfunnets tjeneste nektet å ta inn over seg den åpenbare tvil som ble dokumentert under selve straffesaken…
Kan vi … akseptere at Fritz Moens justismordere går fri?” (Sitat slutt fra Aftenposten.)
Vårt syn er at denne saken burde undersøkes grundig, og dersom det viser seg at personer hos politiet, hos påtalemakten, blant de dommerne som dømte Moen, eller i de rettsinstanser som i årevis forsøkte å hindre at sakene ble gjenopptatt, har opptrådt på noe annen enn en ærlig og kompetent måte, må dette få konsekvenser for dem. De som har vist inkompetanse bør få sparken, eller, hvis det er snakk om grove tilfeller (hvis de har vist ”grov uforstand i tjenesten”), straffes. De som evt. har vært uærlige, og har gått inn for å få dømt Moen på sviktende grunnlag, må straffes strengt.
Men intet av dette kommer til å skje. Justisministeren og riksadvokaten har sterkt og klart beklaget det som skjedde med Moen, og det kommer antagelig en undersøkelse av saken, men vi regner som sikkert at ingen av de som var ansvarlige for at Moen satt 18 år i fengsel for to drap han ikke hadde begått, vil bli straffet eller refset på noen som helst måte. (Følgende sitat fra dagens leder i Dagsavisen illustrerer denne holdningen: "Riksadvokat Tor-Aksel Bush sa til Aftenposten i går at han ikke ønsker en gjennomgang av saken for å finne syndebukker"). Det er slik offentlige undersøkelser praktisk talt alltid ender.
Norsk rettsapparat fungerer svært dårlig. Flere ganger i de siste årene har det vist seg at personer har vært uskyldig dømt – Liland-saken er den mest kjente av disse. Og en rekke ganger er saker som er ferdig behandlet i norsk rettsvesen tatt opp i internasjonale fora som for eksempel menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og der har resultatet praktisk talt alltid vært det motsatt av det som var endelig dom i Norge.
Så vi regner med at undersøkelsen av Moen-saken vil ende med noen generelle betraktninger uten at noe blir hengt ut fordi de var med på å sende en mobbet, forsvarsløs mann i fengsel i 18 år for noe han ikke hadde gjort.
Så det eneste som kanskje kan gi et varig resultat er hvis all post til, og alle som skal besøke riksadvokaten, blir sendt til Fritz Moens gate. Da vil alle som har med rettsapparatet å gjøre på høyt nivå bli minnet om at rettsapparatet i verdens beste land dømte en uskyldig døvstum mann for drap, ikke bare én, men to ganger.
”Hvordan skal unge klare å etablere seg i et presset boligområde? Bør politikerne gripe in hvis boligprisene fortsetter å øke?”
Dette er teksten på en plakat som reklamerer for Aftenposten, og som bla. er satt opp i T-banevogner i Oslo.
Det er ingen tvil om at boligmarkedet i Oslo er ”presset”, dvs. at det er dyrt å kjøpe/leie bolig, og at annonseteksten tar utgangspunkt i en reell problemstilling, men det andre spørsmålet i teksten forutsetter at politikeres inngripen må til for å løse problemer, og at fravær av slik inngripen er årsak til problemer.
La oss se litt nærmere på denne problemstillingen. Elementær sosialøkonomi sier at dersom det er knapphet på et gode, går prisen opp. Mao., er det få boliger å få kjøpt/leiet, vil prisen bli høy. Mange, antagelig også de som har laget og godkjent Aftenpostens annonsetekst, tror åpenbart at løsningen på dette er at politikerne griper inn, dvs. at politikerne må bestemme hva prisene skal være, dvs. at de pålegger utleiere/selgere å ta en lavere pris enn de ellers ville ha gjort.
Vi vil dog si at dette ikke vil være noen løsning, dette vil ikke gjøre noe med problemet, som er at det er for få boliger på markedet. (En slik inngripen vil til og med gjøre problemet større, fordi hvis prisene blir lavere vil etterspørselen øke, og markedet vil bli enda mer presset.)
Men hvorfor er det for få boliger på markedet? I Oslo er der slik at det ikke kan bygges boliger i Marka, dvs. en meget stor del av Oslos areal er stengt for boligbygging. Dette gjør at det bygges færre boliger enn ellers ville ha skjedd. Dessuten er det vanskelig å få tillatelse av myndighetene til å bygge på de arealer som er tilgjengelige – det er et stort skjemavelde man må kjempe seg igjennom for å få lov til å bygge. Dessuten finnes det skatter og avgifter på alt som har med bygging å gjøre: alt fra at bygningsarbeidere betaler stor inntektsskatt til avgifter på alle typer materialer som benyttes. Dette gjør at det blir dyrere å bygge enn det ellers ville ha kostet.
Det er alt dette som er årsaken til at det er få boliger. Det er få boliger på markedet fordi det finnes store og unødvendige hindringer mht bygging. Og hvor kommer disse hindringene fra? Jo, det er innført av politikerne (med full støtte fra praktisk talt hele befolkningen).
Hvis folk derimot hadde hatt anledning til å benytte det de eide slik de selv ønsket, dvs. hvis folk hadde fått beholde det de tjente og det ikke fantes politikerinnførte restriksjoner på folks bruk av egne eiendommer, ville det bli bygget langt flere boliger, og prisene ville ha vært langt lavere enn de er i dag.
Som vi ser er det politikeres inngripen – politikerinnførte tvangsbestemmelser – som gjør at det er få og derfor dyre boliger. Og dersom politikerne ikke hadde grepet inn ville det ha vært langt flere boliger og prisene ville derfor ha vært langt lavere.
Så Aftenpostens forslag om at problemet med dyre boliger løses med politikerinngripen er stikk i strid med hva en reell løsning er, den reelle løsningen er at politikerinnbandingen avvikles.
Avisversjonen av Aftenpostens annonse inneholder i tillegg til teksten gjengitt innledningsvis, følgende tekst: ”For å gjøre deg opp en mening er det viktig å se flere sider av en sak. I Aftenposten ser vi etter bildet med nyanser, ikke en verden i svart og hvitt. Mye kan være lettvint – men noe må være grundig også. Leser du mer, forstår du mer”.
Vi er helt enige i først setning, men vi kjenner Aftenposten godt og vi har all grunn til å tvile på påstanden om at ”Aftenposten ser etter nyanser”.
Uansett, så bør man i tillegg til å lese aviser også lese de daglige nyhetskommentarene på stemDLF.no; noe må være grundig også, og leser man mer forstår man mer. Da kan man få det som tidligere var et slagord Aftenposten benyttet: ”solid bakgrunn for egne meninger”.
Liberalister og sosialdemokrater ser ulikt på de fleste problemstillinger. Gårsdagens leder i Dagsavisen gir det sosialdemokratiske synet på strømkrisen, og vi tenkte at vi skulle kommentere noen punkter i denne lederen. (Våre kommentarer innledes med DLF.)
Dagsavisen: Markedet gir oss strømsjokk
DLF: Hva menes med ”markedet” her? Markedet er det sted hvor produsenter og forbrukere møtes for å handle, og de handler – bytter til gjensidig fordel – det de har tatt med seg til markedet. Etter vårt syn kommer problemene av at tilbyderne har tatt med seg for lite til markedet, det er altså etter vårt syn feil å si at det er markedet som gir oss strømsjokk, det som evt. vil gi oss strømsjokk (høye strømpriser) er at selgerne har for lite strøm å selge.
Vi er klar over at lederskribenten mener ”det frie marked” når han sier ”marked”, og at han derved forsøker å legge skylden for problemene på det frie marked/kapitalismen, men dette poenget vil vi ta opp senere.
Dagsavisen: De stadig stigende strømprisene bekymrer stadig flere. Bare én gang tidligere, under strømkrisen vinteren 2003, har vi opplevd så høye strømpriser som denne uka. Prisen til en vanlig husholdning er i ferd med å passere 1 krone per kilowattime. Men det skal bli enda verre. De verste pessimistene spår 2 kroner per kWh i løpet av vinteren. Prisene er blitt så høye at strøm er i ferd med å bli regjeringens mest akutte problem.
DLF: En meget stor del av strømprisene som forbrukerne betaler er avgifter til det offentlige.
Dagsavisen: Ekspertene har lett for å finne forklaringene på de skyhøye prisene. De skyldes lite nedbør i fjellet første halvår i år, i tillegg til at Sverige leverer mindre kjernekraft inn i det nordiske energimarkedet. Men det er verken værgudene eller svenskene som har ansvaret for at nordmenn nå ryster på hodet over strømregningene. Norske politikere har ansvaret.
DLF: Her er vi enige med Dagsavisen, men vi ville ha tatt med at politikerne kun gjør det som folket ber dem om. Folket slutter i stor grad opp om den politikken som vil gi oss høye strømpriser.
Dagsavisen: Da energiloven trådte i kraft i 1991, fikk Norge verdens mest liberaliserte kraftmarked. I noen år på 1990-tallet med god tilgang på kraft i forhold til etterspørselen, gikk dette bra. Da gikk prisene ned. Nå ser vi baksiden av medaljen. I år med knapphet skyter prisene i været.
DLF: Og bra er det. Når det er lite kraft tilgjengelig må forbruket ned. Dette skjer ved at prisene går opp.
Det er mulig at vi fikk verdens mest liberaliserte kraftmarked, men det var ikke et fritt marked: I dag er det for det meste kommuner som eier kraftselskapene, og vi har Statnett (Fra Caplex: Statnett SF, statseid nettselskap, etabl. i 1992 etter at forvaltningsbedriften Statskraftverkene ble delt i to, → Statkraft. S. har ansvaret for hovedveiene i det norske kraftsystemet. Skal balansere tilbud og forbruk av elektrisk kraft. Eier 50 % av den nordiske kraftbørsen Nord Pool. Oms. 2002: 4,6 mrd. kr.) og Statkraft (Fra Caplex: Statkraft SF, statseid kraftselskap, etabl. i 1992, med 42 TWh årlig produksjon, 1/3 av kraftproduksjonen i Norge. Tidl. en del av statsforvaltningen. Etter energiloven av 1990 ble kraftproduksjonen lagt inn i Statkraft og sentralnettet og driftskoordinering av kraftsystemet i → Statnett. S. er deleier i Agder Energi, Bergenshalvøens kommunale kraftselskap (BKK) og Fjordkraft, som alle inngår i Statkraftalliansen. Også eierandeler i E-CO Vannkraft, Hedmark Energi og sv. Sydkraft. Oms. 2002: 10 mrd. kr.)
I et fritt marked ville alt slikt også være privat.
Dagsavisen: Erfaringene har vist klare svakheter ved markedsstyringen: Prisene varierer sterkt fra år til år, og det er ingen sikring mot høye priser i tørrår.
DLF: Dette er ingen svakhet, dette er en styrke. Høye priser reduserer forbruket, noe som er nødvendig i "tørrår" når forsyningen er liten.
Dagsavisen: Dessuten har ikke markedet vært i stand til å sørge for utbygging av ny kraft.
DLF: Så vidt vi vet er det politiske stengsler som har ført til at vi ikke har mer kraftutbygging; det er helt feil å si at det frie markedet ikke har klart å sørge for utbygging. Det er politiske grunner som gjør at det ikke er mulig å bygge atomkraft i Norge, og vi er jo alle kjent med den svært utbredte motstanden mot å bygge ut gasskraft.
Så det er helt feil å si at ”markedet ikke har vært i stand til å sørge for utbygging av ny kraft”, det er politiske vedtak som har hindret utbygging av ny kraft.
Dagsavisen: Vi støtter derfor kravet om en ny energilov.
DLF: Dette er sosialdemokraters løsning på ethvert problem; innfør en ny lov. Og slike tiltak har aldri løst noen problemer, de bare skaper problemer (dette gjelder ikke de lover som skal beskytte individers rettigheter, man alle andre lover er ulover og er skadelige).
Dagsavisen: Nordmenn bør finne seg i å betale mer for strømmen enn vi gjør i normale år.
DLF: Vi synes at alle ting som gjør livet for folk bedre, bør bli billigere og billigere, og det er dette som vil skje i et fritt marked, dvs. i et regime hvor politikere ikke legger hindringer i veien for produktiv aktivitet.
Dagsavisen: Men folk finner seg ikke i skyhøye priser, ekstreme prissvingninger og uforutsigbarhet.
DLF: Slik uforutsigbarhet må bli resultatet når vi har en kraftforsyning som er avhengig av været (regnmengden). Bare for å ha nevnt det; atomkraft og gasskraft vil ikke være avhengig av været, og vil derfor gi stabile kraftpriser.
Dagsavisen: Politikerne klarer neppe å sette inn tiltak som hindrer uakseptabelt høye strømpriser i år.
DLF: Fint! De høye strømsprisene sørger for at forbruket går ned og at strømsforsyningen ikke bryter sammen.
Dagsavisen: Men nå må regjeringen sørge for et krafttak for energisparing og miljøvennlig energi.
DLF: Folk bør kunne bruke den mengde strøm de synes er passende for dem. Vi er sterkt imot enhver form for rasjonering.
Dagsavisen: Sløsing og luksusforbruk må gjerne straffes økonomisk.
DLF: Vil Dagsavisen ha kontrollører som besøker folks hjem for å se om de sløser med strømmen?
Dagsavisen: Men vanlige husholdninger må sikres en lavere og mer stabil pris.
DLF: Vi er helt enige, og for å sikre dette må vi ha gasskraft og atomkraft.
La oss også ta med et par punkter som Dagsavisen åpenbart glemte: De fleste kraftselskaper i Norge eies av kommuner. Disse setter prisene så høyt at de kan benytte inntektene fra kraftsalget til å spe på kommuneøkonomien.
DLF vi si til dette at hadde vi hatt en markedsøkonomi ville alle kraftselskaper vært eid av private, og strømprisen ville ikke ha inkludert en skjult kommuneskatt.
Dagsavisen hopper også over det som er årsaken til at vi har lite kraft: miljøbevegelsen. Folk fra miljøbevegelsen har i årevis protestert mot kraftutbygging, enten det har vært vannkraft eller gasskraft. Våre feige politikere har gitt etter for dette, med det resultat av dagens kraftforsyning er for liten i forhold til behovet. Og behovet har øket de siste årene: folk har i dag langt flere apparater i sine hjem som trenger strøm, og det er helt naturlig at strømforsyningen da må økes. Man dette er altså skjedd i liten grad pga politiske hindringer.
Vi har for lite strøm og dette vil gi oss høyere pris. Grunnen til dette er at politikerne – med folkets støtte - i praksis har lagt store hindringer i veien for utbygging av kraft. I et fritt marked ville slike hindre ikke ha vært til stede. Så det som gir oss strømsjokk er ikke det frie marked, det som evt. vil gi oss strømsjokk er fravær av frihet.
Men mht lederen i Dagsavisen er den et tegn på det som alltid skjer: Politiske hindringer, dvs. fravær av frihet, og offentlig eie (Statnett, Statkraft, kraftkommuner, og offentlig innblanding (forbud, byråkrati, store avgifter på strømpriser, etc.) gir problemer, og så legger de som er medansvarlige for dette skylden på det frie marked.
Vi håper at denne nyhetskommentarer har klart å skissere de fundamentale forskjellene i liberalisters og sosialdemokraters måte å nærme seg politiske problemstillinger på.
”120 000 har gratis P-plass på jobben” var en overskrift på side 4 i Aften i går. Og vi ble ikke overrasket da vi leste videre: ”Nå kan de bli beskattet for fordelen”.
Så hvis en arbeidsgiver tilbyr sine ansatte som kjører bil til jobben gratis parkeringsplass, så er dette ifølge de skatteglade å anse som en del av inntekten! Istedenfor å bruke penger på parkere bilen ved et parkometer eller i et dyrt parkeringshus, så skal en gratis parkeringsplass på bedriftens tomt nå anses som en ”fordel”.
Som sagt er vi ikke overrasket. Dagens system, en velferdsstat som innebærer at vi får svært mye ”gratis” fra det offentlige og at vi til gjengjeld må betale en del av det vi tjene til det offentlige i form av skatter og avgifter, vil nødvendigvis utvikle seg slik at det offentlige vil trenger mer og mer penger (samtidig som tilbudet blir mer og mer omfattende og samtidig blir dårligere og dårligere).
Derfor vil det offentlige trenge stadig større inntekter, og derfor vil skattene øke og øke – både i form av at satsene øker og at skattegrunnlaget utvides.
Så at det å parkere sin bil på bedriftens tomt etter hvert blir noe som kan beskattes er ikke noe som overrasker oss.
Omkring 1980 oppstod det en ny folkebevegelse. Den ga seg ut for å arbeide for å hindre at verden gikk under i et kjernefysisk ragnarrokk, noe den skulle forhindre ved å arbeide mot atomvåpen.
Et meget stort antall mennesker på alle nivåer – professorer, studenter, intellektuelle, kunstnere, håndverkere, husmødre, politikere - over hele den vestlige verden var med i bevegelsen, og de arrangerte store demonstrasjoner og folkemøter i en rekke storbyer i Europa og USA. Videre, de ga ut tidsskrifter og bøker, de arrangerte seminarer, de hadde underskriftsaksjoner, de arrangerte standsaksjoner, de delte ut sin egen avis på gaten, representanter fra bevegelsen deltok ofte i diskusjonsprogrammer på TV, osv. Stadig kunne man se folk som gikk med bevegelsens button, en button som hadde teksten ”Nei til atomvåpen”. Bevegelsen var til og med så sterk at den resulterte i spillefilmer som skulle vise oss alle hva som ville bli resultatet av en atomkrig (for eksempel The Day After, 1983).
Svært mange mennesker var - med god grunn - redd for følgende av en atomkrig. Men da var det ikke noen fare for atomkrig. Det var kun noen få land som hadde atomvåpen, og disse var alle siviliserte (eller noenlunde siviliserte), og lederne visste hva en stor atomkrig ville føre til. Ingen av disse lederne ville ha brukt atomvåpen.
I dag er det annerledes. Det islamistiske tyranniet Iran er i ferd med å skaffe seg atomvåpen. Landet er et barbarisk diktatur, og landets ledere har ikke bare dømt til døden andre lands borgere for å si sin mening (Salman Rushdie), landets ledere har gjentatte ganger beskrevet et annet land – Israel - som ”en kreftsvulst” som må fjernes fra kartet. Landets president, Ahmenijad, er en dypt religiøs mann som i sin levetid venter at det vil skje et apokalyptisk oppgjør mellom islam og de vantro. Landet finansierer terror og direkte militære angrep på Israel, landet er ideologisk sentrum for de terroraksjoner som de siste 20 år har rammet Vesten. Det er all grunn til å frykte at dersom Iran får atomvåpen vil det kunne bruke dem mot Israel. (Ja, Israel er så lite at et atomangrep mot Israel vil føre til at også arabere/muslimer rammes, men slike diktaturer har ingen motforestillinger mot å ofre muslimer i den gode saks tjeneste. Iran står for eksempel bak mye av den terror som daglig dreper flere titalls irakere.)
Så, hvor er de som på 70- og 80-talet protesterte mot atomvåpen? De hundretusener som i alle storbyer i Europa og USA som protesterte mot at USA og Sovjet hadde atomvåpen, synes åpenbart at det er greit at Iran har atomvåpen? De protesterte mot det siviliserte USA og der noenlunde siviliserte Sovjet, men har ingen problemer med det tyranniske og barbariske Iran?
Vi kan bare si at dette er noe som for n-te gang viser venstresidens dobbeltmoral og hykleri. De ga seg ut for å protestere mot atomkrig, men egentlig var det ikke dette som var formålet. Formålet med ”Nei til atomvåpen” var å arbeide for Sovjetunionen og kommunismen, og å motarbeide og skade Vesten.
Denne bevegelsen oppstod på slutten av 70-tallet. Det som hadde skjedd i løpet av 70-tallet var at Sovjet i sine satellittstater i Øst-Europa hadde plassert ut raketter med atomstridshoder rettet mot storbyer i Vest-Europa. NATO svarte med sitt såkalte dobbeltvedtak i 1979, et vedtak som gikk ut på at Sovjet enten måtte trekke tilbake sine raketter, eller så ville NATO utplassere tilsvarende raketter.
Det var etter dette at ”Nei til atomvåpen” oppstod. Alt tyder på at dette var en bevegelse finansiert av Sovjet og kommunistsympatisører i Vesten, og at bevegelsen hadde som formål å hindre at Vesten svarte på Sovjet opprustning. Heldigvis klarte den ikke dette, Vesten sto fast, i og løpet av 80-tallet var kommunismen død, Øst-Europa kastet av seg diktaturet, og Sovjetunionen gikk i oppløsning.
Så grunnen til at Nei til atomvåpen ble så stor var ikke frykten for atomvåpen, grunnen var at det var en bevegelse som arbeidet mot Vesten. Kampen mot atomkrig var bare et påskudd (dette gjelder lederne og initiativtagerne, ikke de vanlige menneskene som sluttet opp om bevegeløsen fordi de var blitt lurt av propagandaen). ”Nei til atomvåpen” var en støttespiller for diktauret i Sovjet. Grunnen til at det ikke er dukket opp en ny slik bevegelse i dag er kanskje at Vesten ikke har svart på Irans trussel. Vi vil regne med at dersom Vesten begynner å svare på an passende måte overfor Iran, vil en slik folkebevegelse igjen kunne dukke opp for å svekke Vesten. Men siden det ser ut til at Vestens ledere ikke vil svare Iran på en passende måte, er det mulig at Vestens motstandere ikke ser behovet for å skape en slik bevegelse.
Uansett, vi lever i spennende tider.
For ca tre tiår siden ble turister i New York advart mot å besøke Harlem: der var det for farlig, det var så farlig der at selv politiet ikke våget å bevege seg inn der.
Nå er det ting som tyder på at vi kan få slike tilstander på Furuset: ”Politiet skremt av gjengene. Politifolk i Oslo har flere ganger unnlatt å gripe inn ved straffbare handlinger utført av kriminelle gjengmiljøer. Årsaken er at de frykter for sin egen sikkerhet.” Dette leser vi i Aftenposten i dag.
De fleste av oss ble sjokkert da vi på nyhetene på TV søndag kveld fikk vite at det hadde være skyting på Aker brygge: et gjengoppgjør førte til at det ble løsnet ca ti skudd midt i blant turister og vanlige Oslofolk som nøt en søndagskveld på Aker brygge. Heldigvis ble ingen utenforstående skadet, men en bil fikk tre kulehull i frontruten og et gjengmedlem ble skutt i bena.
Skytingen var et oppgjør mellom to gjenger som er godt kjente av politiet, men mange av medlemmene er på frifot dels fordi de har sonet ferdig de dommer de er idømt, og dels fordi det ikke er mulig å få dem dømt – det kan ikke bevises at de har begått handlinger som vil gi dem fengselsstraff.
Dette er en forferdelig situasjon. Vanlige Oslofolk kan risikere å komme midt i en skuddveksling mellom banditter i Oslo bys fremste uteområde. Og slik skjer også andre steder i byen. På Furuset, som disse gjengene visstnok komme fra, har det vært en rekke skuddvekslinger de siste årene, og nylig ble en politimann jaget vekk fra dette området av en gjeng.
Jo lenger man venter med å løse et problem, jo større blir det. Dette problemet – skuddvekslinger mellom gjenger i Oslo sentrum – kunne ha blitt forhindret dersom allerede for noen år siden de som er involvert i gjengene ble idømt strenge straffer for de relativt små forbrytelsene de begynte sin forbryterkarriere med.
Og i dag ser rettsapparatet ut til å ikke kunne stanse kriminaliteten – politiet våger ikke ta seg av problemet, og når noen allikevel begår en kriminell handling blir de ikke dømt i tilstrekkelig grad.
Vi stiller oss noe undrende til dette. De som var med på å jage vekk politimannen fra Furuset for noen uker siden burde lett kunne dømmes. Politiet vet opplagt hvem de er – politimannen så dem jo – og man kunne lett arrestert medlemmene i denne konkrete gjengen. Alle disse burde bli idømt noen års fengsel, men problemet er vel at strafferammene for slike forbrytelser ikke innebærer fengselsstraff. Så det er klart at milde straffer er en del av problemet.
En annen del av problemet er at politiet ikke har resurser til å ta seg av problemet på en skikkelig måte. Løsningen på dette er å ta oppgaver vekk fra politiet, dvs. (i først omgang) bør alt som har med narkotika og prostitusjon legaliseres (prostitusjon er lovlig, men hallik- og bordellvirksomhet er forbudt). Dette vil kunne frigjøre ressurser slik at politiet kan klare å få buret inne kriminelle som skyter på hverandre i Oslos gater.
Løsningen består dels i å legalisere fredelig virksomhet som ikke burde vært forbudt. Dette vil ikke bare frigjøre politiressurser, men vil også føre til at gjengenes inntekstgrunnlag forsvinner; de tjener store penger på narko. Videre bør kriminelle idømmes strenge straffer også for små forbrytelser – alle som er med på å jage vekk en politimann bør for eksempel få et par års fengsel. Videre bør straffene for virkelig grove forbrytelser være svært strenge, langt strengere enn i dag.
Dessverre frykter vi at ingenting vil bli gjort, og at vi i årene fremover stadig vil oppleve verre ting enn det som skjedde på søndag. De andre partiene er alt for tafatte til å ta reelt tak i noe problem, og det som kommer ut av dette fra politikerne er antagelig kun noen verdiløse tiltaksplaner.
Men i USA klarte man i løpet av 80-tallet å få til en kraftig reduksjon i kriminaliteten. Dette ble gjort ved å idømme kriminelle strenge straffer, og ved å gå inn for en såkalt null-toleranse, en praksis som innebar at selv små forbrytelser skulle straffes strengt. New York ble en av verdens tryggeste byer.
Så det er ikke lenger farlig å gå inn i Harlem. Men er det mulig at om ikke lenge vil turister bli advart mot å besøke Furuset?
”Privatskoler er useriøse og lurer studentene” er inntrykket man sitter igjen med etter å ha lest A-magasinet for fredag 18/8. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle privatskoler, men artikkelen gir inntrykk av at mange privatskoler er opprettet ikke for å gi studentene god undervisning, men for å lure til seg penger.
VG skriver i en artikkel om saken lørdag 19/8 at det er et ”Klagerush mot private høyskoler”, at ”Stadig flere misfornøyde elever klager på privatskoler”, og at ”Hos Forbrukerrådet er klagebunken blitt så stor at behandlingen av dem krever en stilling på heltid.”. Den løsingen som foreslås er slik VG formulerer det ”et krav om konsesjon kan luke ut de useriøse skolene.”
Det er ingen tvil om at enkelte private skoler er dårlige, og at mange elever med god grunn er misfornøyde. Spesielt ille er det at studentene har tatt opp lån for å investere i sin fremtid, og så viser det seg at det de har investert i er av liten eller (i de verste tilfeller) ingen verdi.
Hvorfor skjer slikt? Skulle ikke "privat" være et tegn på kvalitet?
De private skolene i Norge mottar store beløp i støtte fra staten. Godkjente videregående skoler mottar f.eks. 85 % av driftsutgiftene fra staten, og resten dekkes av elevenes skolepenger. Også private høyskoler mottar store beløp.
La oss ta et tilsynelatende sidesprang her: også på en rekke andre områder hvor staten gir støtte forekommer det juks hos mottagerne: mange mottar sosialhjelp uten å ha krav på det, mange går på arbeidsledighetstrygd eller uføretrygd mens de jobber svart, mange bedrifter leide en postboks i Finnmark for å få distriktsstøtte mens de egentlig holdt til på Østlandet, mange søker om og får statstøtte for å avholde kurs som så ikke avholdes, osv.
Så folk svindler for å få statsstøtte.
Årsaken til dette er at staten gir bort penger. For å få penger far staten må man søke om penger, dvs. man må fylle ut et søknadsskjema slik at byråkraten som skal behandle det blir overbevist om at tiltaket det søkes om støtte til et godt. Byråkraten baserer seg i hovedsak på det som kommer frem på skjemaet, og muligens på kontakt med søker.
Det som er nødvendig for å få statsstøtte er å overbevise byråkraten om at man fortjener støtte.
I et fritt marked er det annerledes. De er det ingen statlige støtteordninger; skal man der tjene penger må man tilby en vare/tjeneste som kjøpere vurdere som av kvalitet i forhold til pris. Der er det ikke nok å overbevise en byråkrat om at man driver et godt tilbud.
I et regime som i dag med omfattende grad av støtteordninger vil det dukke opp folk som er flinke til å fylle ut skjemaer/som er flinke til å overbevise byråkrater, men som kanskje ikke er like flinke til å utføre den tjenesten som støtten er gitt på basis av. Og siden skoler mottar statstøtte, vil det dukke opp skoler som er etablert ikke for å gi god undervisning, men for å kunne motta støtte fra staten.
I Norge i dag blir dette gjort enda enklere i og med at kriminelle i liten grad straffes, og fordi utdanningssøkere tror at siden en skole mottar statsstøtte, så må den være av en viss kvalitet. Mange tror også at siden skolen er godkjent av Statens Lånekasse, så er dette et slags kvalitetsstempel.
Altså. dersom det er ordninger med statsstøtte på visse områder, vil svindlere bli lokket til dette området. Og dette inkluderer undervisningsfeltet.
Det som må til får å redusere slike problemer til et minimum er at alle former for statstøtte avvikles. Ingen skoler (eller institusjoner, virksomheter, firmaer eller personer) skal motta statsstøtte. Vi mener at skoler etc. kun må basere seg på de inntekter de mottar fra sine kunder/elever (og private sponsorer). For å kunne selge en utdannelse til elever, må skolen kunne tilby kvalitet, og de må kunne vise til et rulleblad som viser at skolen er i stand til dette og har vært det over tid. (Det er klart at i en overgangsperiode til et privat system vil dette være vanskelig.)
Men hvordan skal skoler som i dag mottar store beløp i statsstøtte kunne klare seg uten statstøtte? Statstøtten må reduseres over tid, og samtidig må folk i tilsvarende økende grad få beholde sine penger og i stadig mindre grad bli fratatt dem i form av skatter og avgifter.
Løsningen på svindel med statstøtte (og dette inkluderer svindel med sosialhjelp, arbeidsledighetstrygd, etc.) er at all statsstøtte avvikes. Denne løsningen ligger nok noe frem i tid, men dette er den eneste løsningen. Så vidt vi ser av avisoppslagene om denne saken vil nok staten gå motsatt vei; det som foreslås er flere kontroller og innføring av konsesjonsordninger. Men dette vil ikke løse problemet, tvert imot, og i tiden fremover vil (også) dette problemet bli stadig større.
I går ble det offentliggjort tall som sier at vi nå har 324 000 uføretrygdede i Norge. Det er ny rekord, aldri har tallet vært så høyt. Og dette kommer etter at politikerne i flere år har sagt at antall uføretrygdede er for høyt og at tallet må ned, og etter at man har iverksatt tiltak som skal bringe flere tilbake til arbeidslivet og som skal hindre flere i å bli satt over på trygd dersom de fortsatt kan jobbe. En reporter i Dagsrevyen kommenterte tallet med å si at vi i Norge i dag har flere uføretrygdede enn industriarbeidere.
Det er dog ikke bare de uføretrygdede som er utenfor arbeidslivet, også førtidspensjonerte, personer på attføring, personer som er sykmeldte, og personer som lever på sosialhjelp står utenfor, og til sammen er nå ca 800 000 nordmenn i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet.
Men i dag skal vi se på noen reaksjoner som kom de rekordhøye tallene for antall uføretrygdede. La oss først si at det blant de 324 000 finnes personer som ikke er i stand til å arbeide, og disse fortjener å kunne leve på en eller annen trygdeordning, de har jo betalt for denne i og med at de har betalt skatt av den inntekten de har hatt og ved at de har betalt avgifter på alt de har kjøpt. Men det er ingen tvil om at en andel av disse 324 000 kunne ha hatt en eller annen form for produktivt arbeid.
Dagsrevyen i går hadde hentet inn reaksjoner fra fire personer. Ansvarlig statsråd, arbeidsminister Bjarne Håkon Hansen, ville ikke kommentere tallene, han henviste kun til velferdsmeldingen som regjeringen skal legge frem i høst.
Høyres leder, Erna Solberg, hadde en eneste kommentar: det må innføres en ordning som innebærer at to leger må attestere at en person skal få uføretrygd; i dag er det tilstrekkelig med én lege. (Det er mulig at Solberg hadde flere poenger, men Dagsrevyen viste kun det Solberg sa om dette.)
Siv Jensen, FrP, snakket om at det er mange som mottar uføretrygd som ikke bør ha det, og at man bør hente ut av systemet de som ikke er virkelig uføre, slik at de reelt uføre kan få de økninger i støtten som de trenger.
Dagsrevyen hadde også hentet inn professor i sosialmedisin, Per Fugelli, som klart viste at han ikke hadde noen reell innsikt i eller kunnskap om hvordan et næringsliv fungerer. Han sa blant annet at vi måtte få et mer ”romslig og raust” arbeidsliv, noe han ikke forklarte hva måtte bety, men som antagelig betyr at han mener at private bedrifter skal ansette folk i 100 % stilling til 100 % lønn selv om de kun kan arbeide for halv maskin.
DLF har et annet syn enn det som disse ga uttrykk for (eller i statsråd Hansens tilfelle, ikke ga uttrykk for): Et system hvor antall utenfor arbeidslivet øker og øker, og blir forsørget av de stadig færre som er innefor arbeidslivet, kan ikke fungere. Det må derfor en fundamental endring til.
For det første må arbeidslivet gjøres mer fleksibelt, dvs. det må bli større variasjon i alt som har med ansettelser, arbeidsforhold, og lønn å gjøre. Mao., alle offentlige reguleringer hvor staten reelt sett pålegger bedrifter bestemte lønnsbetingelser, bestemte arbeidstidsordninger, bestemte betingelser for arbeidsmiljø og oppsigelsesproesedyrer, må avvikles. Dette vil gjøre at personer som har sjeldne talenter, eller ikke er i stand til å arbeide for full maskin, langt lettere enn i dag vil kunne komme inn på arbeidsmarkedet. Mange av de som er uføretrygdede kan arbeide i redusert stilling eller med enkle jobber, og bør kunne tilbys dette. Måten å gjøre dette på er ikke gjennom statlige pålegg eller støtteordninger, måten er å fjerne alle hindringer som staten har innført mot å gjøre dette. Mao, statlig tvangsinnblanding i arbeidslivet må avvikles, dvs. frihet må innføres.
For det annet må det gjøres noe med økonomien i trygdeordningene, dagens system er bankerott. DLF mener at dagens statlige, tvangsfinansierte og altså bankerotte system må erstattes av et system som er helt uten statlig innblanding: man kjøper en forsikring og betaler for denne med en del av sin lønn, og man benytter forsikringen mår man trenger støtte til sykebehandling, støtet under perioder uten arbeid, etc. De som ennå ikke har begynt i arbeidslivet må over på ordninger som er fullt ut private, mens de som har en periode bak seg hvor de har betalt for de statlige ordninger må få proporsjonale reduksjoner i sine fremtidige utbetalinger samtidig som de får reduksjoner i innbetalinger/skatt og så kan tegne private forsikringer som skal supplere de reduserte statlige utbetalingene noen år frem i tid.
Også i dette sakskomplekset kan man se forskjellen på DLF og de andre partiene: vi ser problemer, tar tak i dem, og foreslår reelle (her er de kun meget kort skissert) løsninger, løsninger som kan være upopulære, men som er riktige. Vi skal dog avstå fra å komme med karakteristikker av de andre partienes kommentarer.
I disse dager utkommer et nytt nummer av tidsskriftet LIBERAL. Denne utgaven, nr 2 i årgang 4, inneholder en artikkel om norsk barnevern og hvordan det egentlig fungerer. Artikkelen, med tittelen ”Barnevernet – dessverre en skadevolder”, er skrevet av Marianne Haslev Skånland, som er professor ved Universitetet i Bergen. Skånland har ingen tilknytning til DLF, men hun kjenner svært godt til hvordan norsk barnevern fungerer, og hennes fremstilling av norsk barnevern er i samsvar med DLFs syn på hvordan offentlige støtteapparater fungerer.
LIBERAL innholder også talen som DLFs leder Vegard Martinsen holdt til landsmøtet i april i år, og en artikkel om den utrettferdige kritikken som Israel blir utsatt for i forbindelse med krigen i Libanon.
I tillegg til dette vil man finne omtale av tre bøker: Bruce Bawers ”While Europe Slept”, Andrew Bernsteins ”The Capitalist Manifesto”, og Lars Peder Nordbakkens ”Like muligheter for alle”. Bladet inneholder også refleksjoner om ulike temaer av Onar Åm, Tore Aabø, Raymond Johansen og Per Arne Karlsen, og flere tegninger av parhestene Cox og Forkum.
Bladet blir i disse dager sendt til alle medlemmer og abonnenter som er à jour med betaling av medlemskontingent/abonnement.
Abonnement kan tegnes ved å betale kr 140 til DLF, Postboks 510 Sentrum, 0105 Oslo, konto nr 1645 03 43866. Enkeltnumre, også eldre numre, kan bestilles ved å betale kr 35 til samme adresse. Dog er første årgang av LIBERAL dessverre utsolgt.
De siste ukers krig mellom Israel og Hizbolla i Sør-Libanon endte nylig med en våpenhvile, en våpenhvile forhandlet frem av primært USA og Frankrike, og med FNs fulle støtte. Men det er klart hvem vinneren er: det er det islamistiske terrorstyret i Iran.
Krigen begynte med at Hizbolla, som kun er iranske styrker med et annet navn, gikk inn på Israels territorium, drepte seks israelere og kidnappet to soldater. Israel svarte med en relativt stor aksjon, en invasjon av Sør-Libanon, og med bomberaid mot våpenlagre, kommandosentraler. Mange av disse var av Hizbolla bevisst plassert i sivile områder, noe som førte til at vestlige medier lett kunne vise bilder som viste ødeleggelser som Israel påførte sivile.
Krigen ble fra Israels side ført helt feil, og endte med at målet - å uskadeliggjøre eller eliminere Hizbolla - ikke ble oppnådd. Resultatet ble så godt for Hizbolla at Hizbolla-leder Hassan Nasrallah beskrev den som en historisk seier: ”Vi har oppnådd en strategisk, historisk seier mot Israel, uten å overdrive, sa han…”
Krigen endte altså med en våpenhvile, og som en del av denne skal det utplasseres ca 15 000 FN-soldater i Sør-Libanon.
Det er en slags intensjon i avtalen om at Hizbolla skal avvæpnes, men dette er helt urealistisk: Kofi Annan sa i et intervju vist på norsk TV for et par dager siden at FN ikke ville klare å avvæpne Hizbolla.
Så det som vil skje er at Hizbolla, nå beskyttet av 15 000 FN-soldater, vil ruste opp igjen og forberede nye angrep på Israel. (Det var for øvrig akkurat dette som skjedde sist FN var i Sør-Libanon.)
Kan da Libanons hær avvæpne Hizbolla? Nei. En FN-resolusjon fra desember 2004 sier at Libanon skal avvæpne Hizbolla, men dette ble ikke gjort? Hvorfor? Antagelig fordi Hizbolla har stor støtte i Libanons befolkning.
Og hva kan FN gjøre? Skal vi basere oss på tidligere erfaringer, og det faktum at FN er en impotent prateklubb, ingenting.
La oss nevne to eksempler på at FN ikke kan gjøre noe som helst. Under krigen på Balkan for ca 10 år siden søkte et stort antall flyktinger tilflukt i en by som av FN var betegnet som ”beskyttet område”. Det var et stort antall FN-soldater i og omkring byen. Til tross for dette ble innpå 10 000 mennesker masakrert mens FN-soldater var rett i nærheten. Dette skjedde 11. juli 1995, og var ”the worst massacre in Europe since the end of World War II … Serbian forces in Bosnia overran a United Nations protected enclave and rounded up thousands of people. In the days following, nearly 8,000 Muslim men and boys were murdered by Serbian forces…”
Og et annet eksempel på FNs totale svik: I Rwanda i 1994 massakrerte Hutuer Tutsier i et kolossalt antall, det var et rent folkemord. FN-personell var i nærheten og gjorde ingen ting (Denne hendelsen er basis for filmen Hotell Rwanda.)
Så hva kan FN gjøre i Libanon? Vi regner med at når Hizbolla får slikket sine sår, og har mottatt tilstrekkelig nytt materiell fra Iran, vil de igjen angripe Israel – hvorvidt de først vil be om FN forlate området, er vanskelig å si. Så det FN kan gjøre er kun å være i Sør-Libanon noen måneder eller år, og så vil de enten se på eller forlate området når de neste kraftige angrep på Israel kommer.
Å påstå, slik mange, for eksempel president Bush, i dag gjør, at Hizbolla er slått når Hizbolla ikke er eliminert, ikke er demotivert, og til og med erklærer seier, er merkelig, og tyder på enten en stor grad av uærlighet eller en svært liten virkelighetskontakt. (Enkelte hevder at operasjonen inn i Libanon er en del av en ”grand design” fra USA og Israel med Iran som endelig mål, men vi tviler sterkt på dette.)
La oss også nevne at FN-resolusjonen ikke nevner det som er utgangspunktet for all krig, vold, terror og undertrykkelse i dagens Midt-Østen: Iran. Dette er en ”evasion” av monumentale dimensjoner.
Det som har skjedd er at Iran via Hizbolla gikk til angrep på Israel, Israel førte en lite effektiv krig (mer om dette her: http://web.israelinsider.com/Articles/Politics/9116.htm)som førte til betydelige ødeleggelser og betydelige sivile tap – det er klart at Israel har tapt propagandakrigen ført av vestlige medier mot Israel. Videre, Hizbolla kjempet imot under hele krigen, og når våpenhvilen inngås er det intet som tyder på at Hizbolla er svekket. Og formelt holder alle Iran utenfor. Og Iran/Hizbolla vet at Vesten/Israel/USA ikke er i stand til å vinne en krig, Vesten er ikke i stand til å kjempe en krig til det som må være målet, å eliminere en farlig fiende. Iran/Hizbolla vet nå at Vesten gir seg uten å oppnå det som er målet, og at Vestens ledere allivevel sier at de har oppnådd det de ville!
Så vi gruer oss til neste runde, som vil komme med enda sterkere iranske angrep mot Vesten.
Alle som har reist med fly de siste årene har opplevet det: vi må stå i lange køer før vi får gå om bord i flyene, alle, absolutt alle – gamle damer, eldre herrer, mødre med små barn – må finne seg i at de, deres påkledning, og deres bagasje blir grundig undersøkt: man må ta av seg sine sko for inspeksjon, man må ta av seg belter og hårspenner, man må plukke frem nøkler og småpenger, og har man lagt en neglefil eller en lommekniv i håndbagasjen blir den beslaglagt
Hvorfor? Jo, fordi for noen år siden ble fly kapret av passasjerer som benyttet våpen (tapetkniver) de hadde fått med seg om bord i flyet. Så gamle damer blir fratatt sine neglefiler fordi neglefiler kan benyttes som våpen ved en flykapring.
Vi er absolutt for at flyselskapene bør gjøre alt de kan for å hindre at kaprere kommer seg om bord med utstyr som gjør at de lett kan overmanne besetningen og kapre flyet. Men siden absolutt alle som går om bord blir undersøkt, fører dette til enorme køer, mye irritasjon, og store kostnader både i penger og tid.
Kan sikkerhetskontrollene effektiviseres? Det er klart at alle som har forsøkt å kapre fly de siste ti årene har vært unge muslimske menn, og de har alle hatt en type utseende som er vanlig i Midt-Østen. Ingen kaprere har vært gamle damer, eldre herrer, eller mødre som reiser med små barn. Hvorfor blir da alle kontrollert? Jo, fordi de som virkelig kan mistenkes for å ville kapre et fly ikke skal føle seg stigmatisert. Så for at muslimer ikke skal føle seg stigmatisert må vi alle påføres totalt unødvendige og kostbare og irriterende kontroller.
Nå ser de ut til at England vil endre på sikkerhetskontrollen. Vi siterer fra Dagbladet: ”… Nå ønsker britene å innføre en ny metode for å velge ut hvem som skal ransakes og sjekkes ekstra nøye i sikkerhetskontrollen på flyplassene. Metoden baserer seg på «adferdsmønstre», men vil i praksis bli brukt til å plukke ut muslimer …”.
Det burde være opp til flyselskapet selv å bestemme hvordan de vil kontrollere sine passasjerer. Vi vil tro at et selskap som ”ekstra nøye ransaket og sjekket muslimer” vil få øket sitt salg, også til muslimer. Det er et faktum at all terrorister de siste årene har vært muslimer, men det er like klart at de aller fleste muslimer ikke er terrorister. Det er også klart at de som rammes i størst grad av muslimske terrorister er andre muslimer. Sikkerheten til alle, også til unge muslimske menn som ikke har planer om å kapre fly, vil bli øket hvis unge muslimske menn, inkludert ham selv, blir utsatt for en ekstra sikkerhetskontroll.
Men hva med stigmatiseringen? Det de muslimske miljøene burde ha gjort er å arbeide for å avsløre terrorister i sin midte, og anmelde potensielle terrorister til politiet. Det var noe slik som skjedde i forbindelse med de nylig avslørte terrorplanene i London. Dersom de muslimske miljøene hadde anmeldt alle de visste om som planla terrorangrep. ville dette ha hatt ett resultat: ingen terrorsiter ville ha vært muslimer. I et slikt tilfelle ville det ikke være noe behov for ekstra kontroll av muslimer. Og da ville ikke muslimene bli stigmatisert. Årsaken til stigmatiseringen er ikke sikkerhetskontrollen, årsaken til stigmatiseringen ligger i et noen få muslimske menn benytter terror.
Men hvordan reagerer de muslimske miljøer på forslaget: ”Det muslimske rådet i Storbritannia raser mot det de mener er pent innpakket diskriminering.”
Dette er en holdning som dessverre ikke tyder på at muslimer er villige til å gå med på tiltak som reelt sett vil redusere terrorfaren og som ikke vil påføre folk som er totalt utenfor mistanke mer forsinkelser og kostnader enn nødvendig.
Så hvis kontrollen endres slik at unge muslimsk menn sjekkes ekstra nøye, vil dette øke sikkerheten på flyene, det vil redusere irritasjonen for alle de andre passasjerene, det vil bli mindre kostbart, og man vil spare tid.
Vi mener at flyselskapet selv skal få avgjøre hvordan de vil kontrollere sine passasjerer, og vi synes at ekstra kontroll av unge muslimske menn er en god ide.
Kommune-Norge er ifølge dagens Aftenposten preget av utbredt korrupsjon. Aftenposten formulerer det dog noe annerledes: Etter overskriften ” Styrt av naboer og kompiser” kkommer følgende inngress: ”Tette bånd og kameraderi preger styringen i mange av landets småkommuner. Men få våger å kritisere. Av frykt for å bli utstøtt i lokalmiljøet, holder de kjeft.”
Vi siterer videre fra Aftenposten: Det er kort vei mellom folkevalgte, kommuneansatte og næringslivet i små kommuner. Et samrøre av naboer, venner og slektninger er ofte med på å ta de viktige avgjørelsene. Resultatet er i noen tilfeller krangel og oppvask, men ofte er reaksjonene taushet, hviskende kommentarer og mistenksomhet.
De siste månedene har Aftenposten kartlagt mer enn 50 mindre kommuner over hele landet. I et stort flertall av dem finnes det konkrete eksempler på en kultur preget av følgende forhold:
* Kommuneansatte og politikere har både tydelige og mer usynlige dobbeltroller.
* Nære forbindelser mellom kommunetopper og firmaer med oppdrag for kommunen.
* Tette bånd mellom etatssjefer og politikere.
* Kommuneansatte som gjør vennetjenester for naboer og slektninger.
Mange eksempler.
KS-undersøkelsen som ble presentert tidligere i år, viste at minst 25 kommuner har opplevd korrupsjon eller forsøk på dette. Undersøkelsen ga trolig bare et bilde som reflekterte kommunenes strengt juridiske definisjon av begrepet korrupsjon. Eksempler på habilitetsbrudd, samrøre, dobbeltroller og tette bånd mellom kommunen og andre aktører finnes i langt flere kommuner:
* En varaordfører i Nord-Norge var med på å behandle en bevilgning til et ridesenter hvor søsteren var styreleder.
* En lokal entreprenør i en kommune i Sør-Norge fikk overta en kommunal tomt til spottpris. Noe av oppgjøret skjedde i form av gravearbeid.
* I en kommune fikk ordføreren leid ut eneboligen sin til en kommunelege for en svært god pris.
* En annen ordfører forsøkte å få regulert sin egen fars tomt til boligutbygging. Fylkesmannen sa nei, men ordføreren dro til fylkesmannen for å megle på vegne av tomteeieren - uten å fortelle at tomteeier var hans egen far. (Sitat slutt fra Aftenposten.)
Korrupsjon er svært skadelig, og det er uunngåelig. Dvs. det er uunngåelig i en velferdsstat. En velferdssatt er pr def organisert slik at innbyggerne betaler store beløp i skatter og avgifter til det offentlige og til gjengjeld skal det offentlige i oss gratis skole, helsetjenester, infrastruktur, pensjoner, med mer. En velferdsstat er altså organisert slik at den direkte forbindelse mellom produsent og forbruker brytes, og det kommer et mellomledd inn. Nornmalt er det slik at produsent/selger har en direkte forbindelse: kjøperne betaler for det produsenten gir ham. Men i velferdsstaten er det slik at forbrukeren betaler til det offentlige, det offentlige betaler til produsenten, og produsenten/selgeren gir varen gratis til forbrukeren.
Dette betyr at produsent/selger ikke er like avhengig av å tilby et godt produkt, og kjøper vil ikke lenger være like opptatt av å lete frem et godt produkt. Det er tilstrekkelig at den som betaler, og som altså ikke er kunden, men offentlige byråkrater, blir overtalt til å betale. Og det er her korrupsjon kommer inn, Korrupsjon går praktisk talt alltid ut på å – og la oss si det rett ut – bestikke de byråkrater i det offentlige som velger ut de som skal tilby tjenester til publikum. (Dette ser man også tydelig av de eksemplene vi fant i Aftenpostens artikkel, selv om dette forekommer i mange ulike former.)
Som sagt, korrupsjon er skadelig. Det er skadelig fordi det fører til redusert respekt for lov og rette, det er skadelig fordi offentlige tjenestemenn urettmessig tilraner seg penger, det er skadelig fordi penger sløses bort, og det er skadelig fordi kundene får et dårligere tilbud enn de ellers vill ha fått.
Hvordan får man da bukt med korrupsjon? Det er kun en måte å få bukt med korrupsjonen på. Mellommannen må fjernes, dvs. det offentlige må avvikle sin rolle som mellommann mellom produsent/selger og forbruker. Mao., det system som går ut på at det offentlige skal ta seg av alt som er viktig (skole, helsetjenester, pensjoner, infrastruktur, etc., og i tillegg gi tillatelser/konsesjoner/regulere eiendommer) må helt og fullt avvikles, og alt tilbud og all produksjon innen også disse områder må overlates til private.
Mao. korrupsjon er en integrert del av velferdsstaten, og skal korrupsjon avskaffes må også velferdsstaten avvikes. Kun dette kan og oss et stabilt og harmonisk velstandssamfunn med høy og stigende velstand for alle.
Men med den utberedte virkelighetsfornektelse og ønsketenkning som dominerer i alle tradisjonelle miljøer, vil det nok ta en stund til dette blir gjennomført. Kjendiskorrupsjonsjegere, politikere og intellektuelle er ikke er villig til å gå inn på dette feltet, og later som om de tror at man kan bekjempe korrupsjon ved annonsekampanjer og lignende. Så lenge dette varer ved, er det ingen løsning i sikte.
I morges begynte den inngåtte våpenhvile å gjelde i Sør-Libanon, men som Dagbladet skrev det: ”Hizbolla går ikke med på avvæpning”. Og hvem kan være overrasket over det?
På Dagsrevyen ble det i forrige uke nevnt at det hadde blitt inngått mer enn 1000 våpenhviler i Libanon, men ingen av dem var blitt fulgt. Så å tro at våpenhviler er en vei til fred er totalt virkelighetsfjernt.
Krigen i Libanon handler om at det nonelunde frie og vestlig orienterte Israel forsøker å foravre seg mot angrep fra en fanatisk religiøs gruppe som ønsker å fjerne Israel fra kartet og som vil erstatte demokratiet Israel med et islamistisk diktatur. Et kompromiss mellom disse, som en våpenhvile eller en fredsavtale er, er umulig.
Det er tydelig fra historien at den islamske siden ikke respekterer våpenhviler og andre typer fredsavtaler La oss kun gi ett eksempel på dette, la oss sitere fra Aftenpostens ”Hva er fakta om Israel?” 10/8, en faktasamling i spørsmål-svar-form: [Et svar slutter slik:]”Israel trakk seg … ut av Gaza i fjor. [Spørsmål:] Har det vært vellykket? [Svar:] På ingen måte. Etter Israels tilbaketrekning begynte militante grupper i Gaza å bombardere israelske byer med enklere rakettvåpen. Samtidig fikk den uforsonlige Hamas-bevegelsen regjeringsmakten på palestinsk område…”.
Så det ser ut til at når Israel er ettergivende og trekker seg ut, så blir motstanden – Hamas, Hizbolla - enda mer aggressiv. Ettergivenhet tolkes som svakhet, og dette motiverer angriperne, og angrepene intensiveres. Det var også dette som skjedde da Israel for noen år siden trakk seg ut av Sør-Libanon - angrepene fra Sør-Libanon mot Isreal begynte igjen. Og disse kreftene som angriper Isreal har stor støtte i Libanon. Etter siste valg til parlamentet fikk Hizbolla ca 30 medlemmer i Parlamentet, og de har nå flere medlemmer i Libanons regjering. En FN-resolusjon – nr 1559 fra desember 2004 - gikk ut på at Libanons myndigheter skulle avvæpne Hizbolla, men dette er ikke skjedd. Hizbolla er fortsatt aktiv, og før Israels invasjon for fem uker siden skjøt de stadig raketter inn i Israel.
Å i denne situasjonen å gå inn for en våpenhvile er intet annet enn en støtte til Hizbolla og å legge hindringer i veien for Israels legitime selvforsvar mot en aggressiv fiende som vil ødelegge landet.
Som en del av våpenhvileavtalen skal det plasseres en FN-styrke i Sør-Libanon, en styrke som skal avvæpne Hizbolla og sikre Israel mot angrep. Men slike styrker har vært utplasser i Midt-Østen en rekke ganger tidligere, uten at det har ført til fred. Etter en stund, etter at Israels fiender har slikket sine sår, etter at de har bygget seg opp igjen, etter at de har fått nye forsyninger med våpen, og FN-styrken vil ikke klare å forhindre at dette skjer, vil FN-styrken bli bedt om å forlate området, og så vil Hizbolla & co igjen begynne sine angrep mot Israel.
Vi vil ha fred i området. Den eneste måten å oppnå dette på er at Hamas, Hizbolla, og alle andre terroristorganisasjoner – og statene bak dem - som vil utrydde Israel og innføre et islamistisk diktatur i området, nedkjempes militært. Det er ingen annen vei til fred. Inntil dette skjer vil det være krig i området, og dette uansett hvor mange våpenhviler som avtales, uansett hvor mange fredsavtaler som inngås, og uansett hvor mange ganger FN-styrker plasseres i området.
Britisk politi har avslørt et komplott som gikk ut på å sprenge opptil ti fly i luften mens de var på vei til USA. Dette skulle skje ved at grupper av terrorister skulle ta med seg ulike typer væsker i håndbagasjen, og så skulle disse væskene blandes sammen til en bombe mens flyet var i luften. Dersom ti fly ble sprengt kunne flere tusen mennesker ha mistet livet.
En av mange avisartikler om saken ligger her: http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article1417949.ece
Takket være det britiske politiets grundig overvåknings- og infiltreringsarbeid er de som sto bak de konkrete planene – ca 20 britiske muslimer – avslørt, og de aller fleste av dem er nå arrestert.
Avsløeringen av planene i går førte til at en rekke fly ble satt på bakken, med enorme forsinkelser som resultat. Passasjerer måtte stå i kontrollkø på flyplasser i mange timer, og de fikk ikke ta med seg håndbagasje om bord, spesielt ikke væsker (de eksplosive væskene kunne være kamuflert som vann, medisiner, babymat, etc.)
Men er løsningen på slikt å ikke ta med vann og babymat ombord når vi flyr? Vi er svært glade for at britisk politi klarte å avsløre komplottet, men er politivirksomhet svaret å slike stadige terrorangrep og terrorplaner?
Vår syn er at dette ikke er saker som skal løses ved politiarbeid alene, dette må løses militært. Det som skjer er at militante muslimer er i krig mot Vesten. Dette har de sagt klart og tydelig, og de har gjentatte ganger utført angrep mot Vesten.
Vi må svare med å føre krig mot dem inntil trusselen er eliminert. De som fører krig mot Vesten – og per i dag føres krigen på mange forskjellige måter og på flere fronter – er grupper som alQaida, Hamas og Hizbolla, og bak disse står Iran (og dets lakei Syria).
Alle disse er grupper/bevegelser/land som står for fundamentalistisk islam (dog ikke Syria i samme grad som de andre), og som på ulike måter pr i dag kriger mot Vesten: alQaida utfører terroraksjoner; Hamas og Hizbolla er i direkte krig mot Israel; Iran støtter terrorgrupper, utvikler atombomber, og har en president som sier at Israel må elimineres. Dessuten, Irans president er en religiøs fanatiker som mener at Islam i nær fremtid står foran et apokalyptisk oppgjør med de vantro. Vestens ledende politikere, kommentatorer og intellektuelle ser ut til å ignorere mesteparten av dette; de ser ikke sammenhengen mellom disse elementene.
På 30-tallet nektet de vestlige leder å innse faren som Hitler representerte, og Hitler fikk mulighet til å vokse seg stor og sterk. Når Vesten innså at dette ikke kunne fortsette, fikk man en krig som varte i ca seks år og som kostet 50 millioner mennesker livet.
Er det det samme som skjer nå? Vesten viser en kolossal ettergivenhet overfor de som angriper oss: Vesten ber Israel inngå fredsavtaler med Hamas og Hizbolla, Vesten gir Iran stadig nye frister for å dokumentere at de ikke utvikler atombomber, Vestens ledere unnskylder terroristene og sier at deres handlinger er forårsaket av fattigdom, og Vesten sier at hele problemet er vår skyld, vi har oppført oss dårlig overfor den arabiske verden.
Men vi har gjort noe: noen politikere i Vesten har vist at de ikke er så ille som Chamberlain. President Bush og statsminister Blair har støttet kriger mot Afghanistan og Irak. Men krigene har vært ført svært tilbakeholdent; svært mye energi har gått med til ikke å ødelegge fienden, men til å bygge veier, kreftverk og lignende i disse landene.
Men Bush er heller ikke Churchill; han gikk til aksjon mot Afghanistan og Irak, men han er ikke villig til å gå til krig mot det land som er roten til det onde: Iran; overfor Iran vil Bush ha forhandlinger.
Det vi bør gjøre er å gå til roten av problemet, og gjøre det raskt og effektivt. Vi må intensivere alle tiltak som er nødvendig for å uskadeliggjøre femtekolonnen alQaida, inkludert overvåking av alle miljøer enkeltmedlemmer og sympatisører kan tenkes å oppholde seg i.
Israel bør få hjelp – militær hjelp - til å eliminere Hamas og Hizbolla. De land som står bak, Iran og Syria – må også angripes slik at de ikke lenger blir i stand til å sende våpen, soldater og penger til Hamas/Hizbolla, slik at deres militære anlegg ødelegges, slik at infrastruktur som kan brukes i krig blir ødelagt, og slik at politisk og militær elite i disse landene blir eliminert.
Vi frykter at klokken er fem på tolv, og at hvis vi ikke gjør noe meget snart vil vi – Europa og USA - om ikke lenge bli utsatt for kraftige angrep fra Iran & co.
”Til vinteren kommer strømprisene til å bli like høye som de var vinteren 2002-03; en vanlig familie kan få en øket strømregning på mellom ca 4 000 og 8 000 kr for et år”. Dette blir vi stadig oftere fortalt gjennom aviser og TV. Og vi husker hva dette førte til i 2002-03: enkelte hadde ikke råd til å betale strømregningen og måtte søke ekstra sosialhjelp; noen sparsommelige eldre satte temperaturen ned og frøs seg igjennom vinteren, og enkelte frøs i hjel.
Hvorfor skjer dette? Den direkte årsaken er lett å forstå: Vannmagasinene er tomme; det var lite snø i vinter, og i sommer har det vært lite regn. Dette betyr at det til vinteren vil være lite vann å produsere strøm fra, hvis det da ikke kommer sært mye nedbør i høst. Og når det er lite av en vare, må prisen gå opp.
Det er dette som er grunnen til kraftkrisen: Norge har valgt å produsere kraft på en måte som er avhengig av været. Hvis været da blir dårlig, dvs. hvis det kommer lite nedbør, blir det lite kraft, og kraften blir dyr.
I Norge er det sterk motstand mot de typer kraft som virkelig vil gjøre kraften billig og forsyningen sikker uavhengig av været: gasskraft og atomkraft. Motstanden mot disse krafttypene er fullstedig irrasjonell (CO2-argumentet mot gasskraft er fullstendig uholdbart, og strålingen fra atomkraftverk er neglisjerbar), men det er slik det er: irrasjonelle ideer har konsekvenser som er skadelige for mennesker. De som leder an i kampen mot billig og sikker energi er miljøbevegelsen, og den blir støttet av feige politikere og en kunnskapsløs og kunnskapsvegrende opinion.
Men hva er kraftselskapenes rolle i dette? Kraftselskapene er stort sett eid av det offentlige (stat eller kommune). Konkurransen i markedet er liten; folk kan ikke velge å kjøpe strøm i et fritt marked. Det er dessuten slik at de kommuner som eier kraftselskapene ikke setter strømprisen slik private eiere ville ha gjort, de bruker også strømprisen som en skjult inntekt for kommunen: de setter strømprisen ekstra høyt for å bruke ekstrainntektene til å supplere kommunens vanlige inntekter. I tillegg er statens avgifter på strøm svært store. Så en stor del av det vi i dag betaler for strømmen er egentlig en skjult skatt.
Det er mulig å få billig og sikker strøm. Dagens regime – liten utbygging, ikke gass- eller kjernekraft, offentlig eie av kraftselskaper – må da skiftes ut med et regime hvor kraftutbygging ikke hindres av irrasjonelle ideer, hvor alt er privat eiet eller drevet, og hvor staten ikke legger avgifter på omsetning av energi.
Den politikken vi går inn for vil gi sikker og billig strøm. Dagens politikk gir høye strømpriser og fører i verste fall til at folk fryser i hjel. Det er bare slik det er; frihet fører til økende velstand, mangel på frihet har negative konsekvenser.
”Det blir ingen økning av eiendomsskatten dersom vi vinner det kommende valget”, uttalte en svensk statsråd i hovedoppslaget på en nyhetssending på svensk TV i går.
En redaksjon velger vanligvis å gi hovedoppslaget til en viktig eller oppsiktsvekkende nyhet, til noe som er utenom det vanlige eller det forventede. Så når en statsråd sier at ”skattene skal ikke økes” så er dette åpenbart så uvanlig og oppsiktvekkende at det fortjener et hovedoppslag i en nyhetsending på TV. Og vil de kunne holde løftet?
Vi har en lignende sak i Norge: de sittende regjeringspartiene lovet før valget å ikke øke skattenivået. (Mindre enn ett år etter valget er det allikevel sterke krefter i sving i to av regjeringspartiene som allikevel ønsker å øke skattene.)
Dette må bety at det å øke skattene er det forventede, det normale. Og skattene har øket kolossalt de siste årene: hvis man sammenligner dagens skattenivå med skattenivået for 20 år siden eller for 50 år side, så er det en enorm vekst. Vi ser også at partier som iblant snakker om å senke skattene går inn for å øke skatter når de har mulighet til det – Høyre gikk sist de satt i regjering inn for å øke momsen.
Det som skjer er altså at det totale skattrykket øker jevnt og trutt, og at dette er det forventede, det normale. (La meg presisere hva jeg mener med økede skatter: dersom man et år betale 60 % i skatt, og så et par år etter betaler 62 % skatt, så er dette en skatteøkning. Men dersom man et år betaler 60 % skatt av sin lønn på 300 000, og et par år etter betaler 60 % av sin pga den voksende økonomien høyere lønn på 320 000, så er dette ikke en skatteøkning. Og med skatt mener jeg alt vi er tvunget til å betale til det offentlige, inkludert alle skatter og alle avgifter, unntatt de som er direkte betaling for tjenester vi benytter (dersom disse ikke er kunstig høye).)
La oss ta som utgangspunkt at skatten vi betaler til det offentlige går til å gi oss, skole, helsetjenester, pensjoner, veier, barnehaver, kultur, eldreomsorg, etc. Dette er ting vi får gratis (eller sterkt subsidiert) av det offentlige. (Noe av det vi betaler til det offentlige er i form av tvungen sparing til pensjoner, men vi kan holde dette utenfor).
Hvorfor er det slik at skattene stadig må økes, hvorfor er det slik at vi stadig må betale mer og mer av det vi tjener til det offentlige for å finansiere ting vi opplagt trenger?
Det er klart at det offentlige (hvis det skal så for alle disse tjenestene) må yte mer, i og med at vi blir flere: flere mennesker betyr behov for flere skoleplasser, flere eldre, flere kulturtilbud, osv. det er derfor rimelig at staten trenger mer penger, de trenger større inntekter. Men siden økonomien er i vekst så får det offentlige større inntekter uten å øke skattesatsene: hvis skattesatsene holder seg på samme nivå, så vil veksten i økonomien føre til at stans inntekter øker i samme grad som økonomien vokser ,og da skulle det offentlige kunne finansiere sine økede utgifter uten å øke skattsatsene. En voksende økonomi fører også til effektiviseringer, og også dette skulle tilsi at det offentlige skulle kunne få mer ut av haver krone.
Men det offentlige klarer ikke dette. For å gi oss det tilbud vi forventer, er det ikke tilstrekkelig for det offentlige å basere seg på økede inntekter og den økede effektivisering som den generelle veksten gir, det offentliges inntekter må økes enda mer.
Dette sier oss at det er noe alvorlig galt med ideen om at vi skal betale skatt til det offentlige, og så skal det offentlige gi oss (gratis eller subsidierte) skoler, helsetjenester, osv.
I tillegg er det slik at stadig økede skatter fører til at folk på en eller anen måte slutter å jobbe (ved å jobbe svart, ved å leve på trygd istedenfor å jobbe, ved å flykte fra landet), stadig økede skatter fører til at mer og mer arbeid blir lagt ned å i unndra midler fra beskatning, stadig økede skatter fører til at respekten for lov og rett synker, osv.
Dessuten fører dette til økende politikerforakt i og med at mange politikere lover å ikke øke skattene, og så økede de dem allikevel.
Og det offentlige tilbudet, til tross for at det går med stadig mer ressurser til å drive det, blir over tid dårligere og dårligere.
Så vi betaler stadig mer for et tilbud som blir dårligere og dårligere, og det eneste de andre partiene kan finne på for å løse problemet er å betale enda mer skatt.
Det er flere aspekter ved denne problemstillingen vi kunne ha gått inn på, men vi utsetter det til en annen gang. Vi vil kun avslutte med på si at vi er helt uenig i ideen om at skal vi ha et godt tilbud innen barnehaver, helsetjenester, skole, veier, pensjoner, etc., så må det være et offentlig tilbud finansiert over skatteseddelen.
Vi mener at enhver har full rett til å beholde sine penger, kjøpe seg det han måtte ønske av tjenester inne skole for sine barn, helsetjenester, pensjonsforsikring, etc. Vårt syn er at kun dette system er moralsk, og at det er det eneste system som kan gi et godt og stadig bedre tilbud. At dagens system ikke fungerer i praksis, og på sikt er ødeleggende, burde være opplagt for enhver.
”Hele 46 prosent av befolkningen synes det er greit med svart betaling for å få utført mindre jobber på hus eller hytte. Dette viser en landsdekkende, representativ undersøkelse gjennomført av Synovate MMI på vegne av Skattebetalerforeningen” skriver Aftenposten i dag.
Videre fra Aftenposten: ”Sverre Larssen, adm. direktør i Byggenæringens Landsforening (BNL), er ikke overrasket over funnet.
- Det er litt fortvilet; dette bekrefter at vi har et gigantisk holdningsproblem å ta tak i. ...
- Hvorfor er svart arbeid akseptert av såpass mange?
- Det skyldes vel at det er forholdsvis dyrt å kjøpe vanlige håndverkertjenester i Norge. Årsakene til dette er både skattesystemet og det generelle kostnadsnivået her til lands, sier Adm. direktør i Skattebetalerforeningen, Jon H. Stordrange til Aftenposten.
Stordrange mener skattesystemet er organisert slik at det lønner seg både for arbeidstager og arbeidsgiver å være utenfor det ordinære skattesystemet, mens samfunnet og øvrige skattebetalere taper på dette.
…
- Undersøkelsen viser at den viktigste motivasjonsfaktoren for å benytte svart arbeidskraft er å spare mye penger, sier Bente Tverli, seniorrådgiver i Skattedirektoratet og medlem i Samarbeidsforum mot svart økonomi (SMSØ).
Hun forteller at en stor andel av dem som svarte mener at det er svært lite sannsynlig å bli tatt for bruk av svart arbeid, men de er enige i at det utgjør et stort samfunnsproblem. (Sitat slutt fra Aftenposten.)
DLF mener at svart arbeid er et stort og voksende problem. Ikke fordi ”samfunnet” mister skatteinntekter, men fordi det undergraver respekten for lov og rett, noe som fører til redusert respekt for de legitime lover som finnes.
Vårt syn er sammenfallende med det som i Frostatingsloven er formulert med følgende kloke ord: ”Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes”.
Lover beskytter folk mot tyver, svindlere og overfallsmenn, mens ulover er lover som i praksis gjør at vi må finne oss i at staten hindrer oss i å benytte det vi tjener og det vi eier slik vi selv finner riktig.
Jo flere ulover vi får, jo mer reelle kriminalitet får vi, og jo mer taper vi på det alle sammen.
At halvparten av oss sier Ja til svart arbeid er meget urovekkende, og er et problem som må løses. Men antagelig vil dagens politikere ”løse” dette problemet ved å gjøre det motsatte av det som er den eneste reelle løsning. Antagelig vil myndighetene innføre flere kontroller og et mer omfattende regelverk for å kommeproblemet til livs (i sommer sendte skattemyndighetene kontrollører som gikk inn på byggeplaser for å sjekket om det forekom svart arbeid).
Men det som må skje er det motsatte, det som må skje er at skattesatser må reduseres og etter hvert avvikles, og byråkratiet og skjemaveldet må reduseres og etter hvert avvikles. Hvis myndighetene gjør som vi frykter, vil det bare føre til at problemene blir større og større.
Kun øket frihet – kun redusert statlig innblanding - kan føre til at problemet med svart arbeid, og brudd å andre ulover, opphører, og at respekten for lov og rett, en respekt som er nødvendig i et sivilisert og fredelig samfunn, kan gjenoppstå.
I det siste har flere personer som beskriver seg som venner av Israel – eller venner av jødene - kritisert Israels forsvarskrig mot Hizbolla/Libanon. Disse, og de mest prominente er tidligere statsminstre Kåre Willoch og Kjell Mange Bondevik og bestselgerforfatteren Jostein Gaarder, sier at de er venner av Israel/jødene, men at de må kritisere når en venn gjør feil.
En venn er en som i det store og hele har de samme verdier som en selv og som man trives å være sammen med. Venner stoler på hverandre og hjelper hverandre når det skulle være behov for det.
Nå har Israel vært under kontinuerlig angrep siden landet ble opprettet i 1948, og selv om landet har inngått fredsavtaler med for eksempel Jordan og Egypt, så blir Israel fortsatt angrepet av Hamas og Hizbolla, og bak Hizbolla står Syria, Iran, og betydelige deler av Libanons befolkning (Hizbolla ble nylig valgt inn i Libanons parlament og sitter også i regjeringen). For en måned siden bestemte Israel seg for å sørge for at angrepene fra Libanon, som også har kommet kontinuerlig mot Israel i mange år, skulle opphøre.
Israel gikk for ca fire uker siden til krig mot Hizbolla, og har ført krig på tradisjonelt vis mot områder i Libanon hvor Hizbolla holder til. Israel har også ødelagt forsyningslinjer og strategiske installasjoner (broer, veier, viktige bygninger, etc.). Siden Hizbolla har plassert sine baser og sine anlegg i boligområder, er flere slike blitt rammet av israelske bomber og raketter. Dette har naturligvis ført til stotre lidelser for mange sivile.
Vårt syn er ansvaret for lidelser i en krig helt og fullt må legges på angriperen, og angriperen i dette tilfelle er Hizbolla. Hizbolla er for øvrig en fundamentalistisk islamistisk bevegelse som drives av Iran, og som har som mål å fjerne Israel fra kartet og kaste jødene på sjøen.
Israel kjemper altså alene mot fanatiske muslimer, støttet av det islamistiske tyranniet Iran, Israel kjemper alene mot en sterk og fanatisk bevegelse som vil eliminere Israel og innføre et islamistisk diktatur i området.
Det er i en sitasjon som dette at Kjell Magne Bondevik og Jostein Gaarder kritiser Israel. (Willoch har kritisert Israel i en årrekke.) Attpåtil omtaler de seg som venner av Israel/jødene. Og feilen de mener Israel begår er at Israel kjemper militært imot de angrepene som (i dette tilfelle Hizbolla) har gjennomført.
Disse er ikke venner av Israel. Hadde de vært venner av hadde de støttet og hjulpet sin venn, en venn som er under kontinuerlig angrep. (En eventuell kritikk kunne komme når angrepet er slått tilbake.)
Disse personene er ikke venner av Israel, de er ikke venner av det eneste noenlunde frie landet i området. De er venner av de som vil eliminere Israel/jødene og innføre et islamistisk diktatur i området.
Israel er i vanskeligheter, og trenger sine venner mer enn noen gang. Israels ekte venner er meget få, og derfor er vi urolige for Israels fremtid. Den eneste måte å få fred i området på er at Israel vinner en militær serier over Hizbolla, Hamas, Syria og Iran. Dersom Israel ikke seirer militært over Hizbolla, men isteden inngår en fredsavtale, vil denne etter kort tid bli brutt av Hizbolla. Kun militær seier til Israel kan gi fred, en fredsavtale blir bare en pause i krigen. De som støtter en militær sier for Israel, det er de som er venner av Israel. De som er imot dette er fiender av Israel, og de er fiender av individuell frihet, markedsøkonomi/kapitalisme, materiell velstand og et sekulært, fredelig og harmonisk samfunn.
Isreal har mange fiender. Noen av disse omtaler seg som venner av Isreal/jødene. Derfor er vi urolige for Israels fremtid.
Enkelte har oppdaget at våpen (eller komponenter som inngår i våpen) produsert i Norge benyttes av Israel i krigen mot Hizbolla, og de liker det ikke: ”Det er nå kommet frem at Israel bruker Hellfire-raketter i Sør-Libanon. Og vi vet at Dyno Nobel på Hurum leverer en del av drivstoffet til slike raketter. …[dette er] et stort dilemma for Norge, sier Petter Eide i Amnesty International Norge” (Sitat fra Aftenposten i går). På en nyhetssending på NRK i morges fortalte en talsmann for Amnesty at dette nok ikke var i strid med norsk lov (at norske våpen brukes i krig), men det var ”i strid med intensjonen i norsk våpenlovgivning å levere våpen til land som er i krig”.
Det som har skjedd er at Norge har levert deler til denne raketten til USA, og dette har vært ansett som problemfritt i og med at vi er alliert med USA gjennom NATO. Så har USA levert slike raketter til Israel. Mao. Norge ville aldri ha levert slike våpen/våpendeler direkte til Israel.
Det skal ikke mange linjene til for å si hva som er DLFs syn på dette: Når vi har en våpenindustri, må vi regne med at de våpnene vi produserer og selger vil bli brukt. Vi er for at Israel, og alle andre siviliserte land som blir angrepet militært av og forsvarer seg mot tyranniske angripere, bør forsvare seg så effektivt som mulig. Vi bør derfor på gode betingelser selge våpen til disse landene.
Og mht norsk våpenlovgivning, som Aftenposten i går oppsummerte slik: ”11. mars 1959 slo storting og regjering fast at Norge ikke tillater salg av våpen eller ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land med borgerkrig. Også politisk forhold, som menneskerettigheter, skal vurderes. Ved eksport til NATO-landene er det praksis at man ikke krever sluttbrukerkontroll”, så er vi uenige i denne..
Vi vil nok si at det å ikke selge våpen til land som er i krig er et noe underlig standpunkt; det er jo slike land som trenger våpen.
DLF går altså inn for at bedrifter i Norge bør få selge våpen til siviliserte land som forsvarer seg mot angrep. Mht til krigen i Libanon, så bør Norge levere alle de typer våpen til Israel som Israel måtte ønske.
Propagandabildet politikerne forsøker å selge oss er omtrent slik: ”vi betaler skatt for å få gratis tilgang til skole, helsetjenester, pensjoner, veier, etc. Vi har også ordnet det slik at de som har mest bidrar med forholdsmessig mer til fellesskapet – det er derfor vi har progressiv skatt”. Folk flest lures av dette til å tro at det derved får et bedre tilbud innen skole, helsetjenester etc. enn de ellers vill ha fått i og med at vanlige folks kostnader blir subsidiert av høyere skatter på de rike.
En artikkel i Dagens Næringsliv 2/8 forteller en annen historie. Vi siterer: ”Tjente 13.5 milliarder i fjor. Betalte 1,7 % skatt”, ”Skatten som forsvant”, ”Slik tryller de bort skatten”, ”Et knippe finanstopper betalte 1,7 % skatt etter å ha oppnådd et samlet overskudd på 13,5 milliarder kroner i sine selskaper i fjor”.
DN har også fått kommentarer fra Norges fremste skatteekspert, BI-professor Ole Gjems Onstad, til dette: ”Skattesystemet fremstår som en vits”, ”… Gjems-Onstad mener skatesystemet er blitt grotesk”, ”Vi får et rettferdighetsproblem når vi ser slike tall. Skattesystemet blir en vits”.
Så, politikernes påstand om at de rike betaler mer skatt, er noe tvilsom – de rike er ofte ressurssterke personer som også er i stand til å utnytte skattesystemet og finne hullene i det slik at de kommer unna med lavere skatt en mange vil tro.
Det som skjer er at folk flest betaler mesteparten av skatten: det er altså ikke slik at vi slipper billigere unna fordi de rike betaler mye skatt. Det er også slik at det tilbudet som vi får fra det offentlige ikke er spesielt godt: Dette dels fordi de i stor grad er offentlige monopoler som ikke utsettes for reell konkurranse, og at de derved blir dårlige, dyre og ineffektive. Og, siden de er offentlige fører dette til at bestemte tradisjoner eller skoler eller klikker får makten i ulike styrende organer, og de bruker denne til å holde konkurrerende tilnærminger (til sykebehandling, til undervisning. etc.) unna. Dette er hovedårsaken til de stadig økende problemer innen alt det offentlige driver med (skole, helsevesen, pensjonsordninger, osv.)
Det som er løsningen på alt dette er å la folk få beholde alle sine penger selv, og så kan de bruke dem på de tilbud de måtte ønske mht. skole for sin barn, helseforsikringer, pensjonsordninger, osv.
Da ville ingen lure seg unna skatten, vi ville slippe at noen ville si at det er urettferdig at noen ikke betaler skatt, vi ville slippe stadige nye skattereformer som fører til mengdevis ev egentlig unyttig arbeid, både for de som lager skattesystemet og for de som leter etter hullene i det når det er ferdig. (Og å tette hullene er umulig.)Og for hver reform blir skattesystemet mer og mer komplisert, og mer og mer latterlig, og ender opp som det som Gjems-Onstad så treffende beskriver mht dagens system: en grotesk vits. Og det skal ikke store spådomsevner til for å si at det skattesystemet vi får etter neste skattereform vil være enda mer komplisert, ha enda flere huller, og være enda mer grotesk og latterlig. Og da vil skattenivået – for folk flest – være enda høyere enn det er i dag.
Siden DLF står alene om dette standpunktet, må vi nok belage oss på enda flere skattereformer, enda flere oppslag av den type som var i DN i går, og problemene vil øke og derfor vil også misnøyen og politikerforakten øke.
La oss også ha sagt at vår hovedinnvending mot tvungen skatt ikke er at det er en svært ineffektiv måte å betale for helt normale tjenester på. Vår hovedinnvending er at all initiering av tvang er umoralsk, dvs. skadelig, og at siden tvungen skatt er initiering av tvang, så er dette umoralsk og derfor ødeleggende på sikt. Et harmonisk og velstående samfunn forutsetter frihet, og tvungen skatt er uforenlig med frihet.
Det ser nå ut til at Cubas diktator, Fidel Castro, er i ferd med å forlate oss. Den 80 år gamle kommunistlederen, som tok makten på Cuba i 1959, ble i går lagt inn på sykehus, og det er rimelig å anta at han vil dø om ikke så lenge. Vi er glade for at Cuba nå snart kan sett i gang prosessen som vil gi befolkningen større frihet og som vil sette folk på Cuba i stand til å bygge seg den fremtid de måtte ønske.
Siden Castro kom til makten etter å ha avsatt det korrupte Batista-regimet i 1959, har Castro være Cubas ubestridte hersker. Forsøk på å styrte ham har vært mislykkede, og dette til tross for den ufrihet og den fattigdom han påførte sivilbefolkningen: opposisjonelle ble henrettet eller satt i fengsel; det var ingen ytringsfrihet; økonomien var nærmest totalt statskontrollert, og dette førte til fattigdom og elendighet på alle fronter.
Til tross for dette var Castro beundret i mange kretser: et stort antall Hollywood-kjendiser dro på pilegrimsferd til Havanna, og de mest kjente fikk audiens hos il commandante, bortreiste kjendiser som Thor Heyerdahl regnet Castro som en personlig venn, og selvfølgelig var han beundret av kunnskapsløse og naive ungdommer over hele verden. Castro var åpenbart en karismatisk leder og en sleip politiker.
Men vi synes det er galt at han går bort på denne måten, på sotteseng med all makt i sine hender. Et mer rettferdig sorti hadde han fått dersom han hadde delt skjebne med en annen kommunistdiktator: Romanias Nikolai Ceausescu.
Da kommunismen var i ferd med å bryte sammen omkring 1990 holdt Ceausescu en tale til en enorm folkemengde for å mane befolkningen til fortsatt å slutte opp om hans tyranni. Midt under talen merker han at befolkningen ikke lenger lystrer, og vi som så talen på TV ser på ansiktet hans at han forstår at spillet nå er tapt. TV-overføringen avsluttes brått, og det neste vi får høre om ham er følgende: han forsøker å flykte i et militærhelikopter, han blir tatt av en hæravdeling, han blir stilt for standrett under ledelse av en underoffiser, rettsaken varer kun noen timer, og så blir Ceausescu tatt med ut i en bakgård og avlivet.
Slik bør kommunistdiktaorers liv avsluttes, og vi synes det er tragisk at Castro ikke ender sitt liv på samme måte.
Uansett er dette dødsfallet, når den enn måtte skje, et signal om en bedre og friere fremtid for Cubas befolkning.
Etter de siste ukers krig I Libanon er det kommet et stort antall forslag om hvordan man skal oppnå fred i området: Våpenhvile, FN-styrker i en buffer mellom Israel og Libanon, verdenssamfunnet må gripe inn, fredsforhandlinger, fredsavtaler, etc. Lederen i gårsdagens utgave av Dagsavisen summerte opp disse forslagene og begrunnelsen for dem: ”Nå er det nok. Verdenssamfunnet må gripe inn overfor Israels drap på sivile, på kvinner og barn. I krig er det regler for hvordan man kan gå frem. Et land har ingen rett til å bombe i hjel uskyldige borgere. Det forferdelige angrepet på landsbyen Qana viser på en uhyggelig måte at Israel gjør akkurat de som landet vil. Israel oppfører seg ikke som en sivilisert nasjon. Landet må settes på plass.”
Det er mye man kan si til det som lederskribenten sier. Vi skal bare gripe fatt i noen av poengene.
Israel har vært under kontinuerlig angrep siden landet ble etablert i 1948. Alt det som blir foreslått av tiltak for å skape fred – FN-styrker, fredsavtaler, forhandlinger, våpenhviler, etc., har vært forsøkt flere ganger - og de virker ikke. De fører ikke til fred.
Grunnen til at disse tiltakene ikke fører til fred er at årsaken til krigen blir ignorert. Årsaken til krigen er at muslimer, men de ekstreme i spissen, ikke vil at det skal finnes et ikke-muslimsk land i dette området. Så lenge denne holdningen er sterkt utbredt på den arabiske/muslimske siden, vil det være krig i området (så lenge Israel forsetter å eksistere).
Mao. det eneste som kan gi fred i området er enten at den arabiske/muslimske siden gir opp sine ønsker om å fjerne Israel, eller at Israel opphører å eksistere og at jødene drar fra området. Alle forslag om fred som ikke tar hensyn til dette, er kun virkelighetsfjern ønsketenkning.
Det er altså to sider som står mot hverandre; Israel er et samfunn organisert etter en vestlig modell med stor grad av individuell frihet, og landet har betydelig velsand. Den arabiske/muslimske siden representerer en totalitær ideologi, politisk islam, og vil innføre islam i det området Israel nå er. Politisk islam innbærer et teokratisk diktatur uten noen form for frihet, med en rekke barbariske skikker, og med stor fattigdom.
Dett er altså sidene som kriger mot hverandre. Det burde ikke være noen tvil om hvilken side som fortjener støtte.
En krig bør ha som formål å skape fred. Kriger starter praktisk talt alltid ved at et land (eller grupper som støttes av land) som representerer en totalitær eller diktatorisk ideologi går til angrep på et friere land (slik for eksempel Japan og Tyskland gjorde omkring 1940). Fred oppnås ved at det friere landet nedkjemper angriperen (slik de allierte gjorde med Tyskland og Japan i 1945). Mao, fred i Midt-Østen kan kun oppnås ved at Israel nedkjemper militært de angripende kreftene.
Dette er den eneste måten å oppnå fred i Midt-Østen på. Alt annet er ønsketenkning. Andre måter har vært forsøkt uten hell i innpå 60 år. Skal Israel få fred må de krefter som vil fjerne Israel fra kartet og kaste jødene på sjøen, nedkjempes militært. Det finnes ingen diplomatisk løsning – militante muslimer vil ikke respektere noen avtale som innebærer at Israel vil fortsette å eksistere.
Så til noen kommentarer til den konkrete krigen som nå har pågått i noen uker. I flere år er Israel blitt utsatt fra rakettangrep i nord; rakettene er skutt ut av Hizbolla fra områder i Sør-Libanon.
Hizbolla er en milits eiet og drevet av Iran. Iran arbeider med å utvikle atomvåpen, og hadde i den forbindelse fått en frist fra FN: innen 5. juli måtte de avslutte sin anrikning av uran eller bli utsatt for ”serious consequences”. (FNs retorikk er slik at ”serious consequences” betyr krig, men FN klarer aldri å vedta å gå til krig selv etter dusinvis av slike trusler, så Iran kan trygt ignorere disse truslene, slik Saddam gjorde på 90-tallet). Iran erklærte at de ikke ville svare på dette før 22. august. Så ga Iran Hizbolla beskjed om å trekke verdens oppmerksomhet vekk fra Iran, og de intensiverte sine aksjoner i Israel. (FN har gjort som de alltid gjør, de har gitt Iran en ny frist, nå til 31. august.)
Altså, dels for å trekke oppmerksomheten vekk fra atombombeprogrammet, dels for å finne ut hvor langt Iran/Hizbolla kan gå i å provosere Vesten, kommanderer ayatollaene i Teheran Hizbolla til å sette i gang sterkere angrep mot Israel. Hizbolla kidnapper to israelske soldater. Israel svarer med å forsøke å ødelegge alle Hizbollas baser i Sør-Libanon. Hizbolla har anlagt sine baser ved skoler i boligområder, og ved FNs kontrollposter, så når Israel angriper i områder hvor Hizbolla har baser, så blir både sivile og FN-observatører rammet. Kommentatorer omtaler dette som ”drap på uskyldige”.
Nå er det problematisk å benytte begreper som hører hjemme i kriminalsaker om det som skjer i en krig (”drap”,”uskyldig”), men det burde være helt klart at dersom sivile rammes i Libanon, så ligger det moralske ansvaret for dette hos angriperen, dvs. ansvaret ligger hos Hizbolla. Dessuten, det er klart at det er feil å si at de sivile som rammes er uskyldige, de har jo funnet seg i at Hizbolla har lagt sine baser i boligområdene. Hizbolla står så sterkt i (Sør-)Libanon at Hizbolla har mer enn 20 representanter i Libanons parlament, og Hizbolla er til og med med i regjeringen. Det er klart er at Hizbolla bruker sivile som levende skjold, og når Israel i legitimt selvforsvar skyter mot Hizbolla og rammer sivile, så er det grotesk å kritisere Israel for dette.
Så, DLF støtter Israels selvforsvar mot Hizbolla (og Syria og Iran). Vi håper at denne krigen fører til fred i området, dvs. vi håper at Israel nedkjemper Hizbolla.
Dessverre frykter vi at dette er noe for optimistisk. Vi frykter at Israel snart dessverre vil la seg presse til å avslutte krigen før terroristene er nedkjempet. Dersom det nå kommer en våpenhvile eller en fredsavtale uten at Hizbolla er nedkjempet, vil dette kun føre til at krigen blusser opp igjen om noen måneder eller år.
Det sies at ved å kjempe så hardt som Israel nå gjør vil dette føre til at freden blir vanskeligere å oppnå: fred forutsetter at moderate krefter får makten i de arabiske/muslimske land. Da vil vi spørre: mener de som hevder dette at de allierte i sin krig mot Nazi-Tyskland burde ha inngått en fredsavtale høsten 1944, for å slippe mer moderate nazister til i styret i Tyskland? Mener de at det nederlag som ble påført Tyskland i 1945 førte til en styrking av nazismen? Vårt syn er at det knusende nederlaget som Tyskland (og Japan) ble påført i 1945 var det moralsk riktige, og det førte til at Tyskland og Japan ble fredelige og sivilserte land.
Vårt ønske er altså at Israel, og gjerne med allierte, påfører de land og de grupper som kjemper for politisk islam det samme nederlag som de allierte påførte Nazi-Tyskland i 1945. Tysklands nederlag førte til fred i Europa. Kun et tilsvarende nederlag for de som støtter politisk islam kan gi fred i Midt-Østen.