Israel er i krig, og har vært det lenge. I årtier har arabiske nabostater, og NGOs som opererer fra nabostatene drevet mer eller mindre erklært krig mot Israel. Disse krigene har hovedsaklig blitt drevet i strid med Geneve-konvensjonen, ved at man målrettet angriper sivile, skjuler seg i og benytter sivile og medisinske installasjoner som base for angrep.

De "Palestinske Selvstyremyndighetene" har tillatt og oppmuntret dette etter at de kom til makten, og utgjorde dermed et legitimt krigsmål for Israel. Men såvel PA, Israel selv og "det internasjonale samfunn" lot som om PA ikke var ansvarlig og unnlot å gjøre det riktige.

Den nye situasjonen er at en av de verste NGOer; Hamas, vant valget med stor margin, og PA ble således synonymt med terrororganisasjonen. President Abbas ser ut til å ha motarbeidet dem ihht sitt mandat, uten å lykkes. Hamas fortsetter så sin vanlige terror, men denne gangen under PAs flagg. Det er ikke lenger mulig å late som om PA ikke er i åpen krig med Israel.

Når de så angriper militære enheter inne i Israel, og kidnapper korporal Shalit er det en åpen militær provokasjon. Israel reagerer omsider, slik de burde gjort forlengst med fullskala militært motangrep.

Så, vår hjemlige regjering stiller seg som vanlig på feil side. Statsministeren ser ikke ut til å forstå at det er krig, og uttaler seg som om hendelsen var en krangel i skolegården.

Han sier at det er uakseptabelt at hele det "palestinske folket" gjøres kollektivt ansvarlig. MEN DET ER DE ! De har med stort flertall støttet og aktivt fremmet terror og krig. Stoltenberg mener også at reaksjonene ikke står i samsvar med kidnappingen, og det kan være sant. De er antagelig for milde, i og med at de ikke tar sikte på å utradere Hamas fullstendig. Vår mening er at krigen bør føres på samme måte som krigen mot nazismen, dvs to the bitter end for den ideologiske bevegelse som utgjør fienden.

DLF gir sin fulle støtte til den Israelske militæroperasjonen, og ønsker dem lykke til i kampen mot den palestinske krigsmaskinen.

Overskriften har vi hentet fra Næringsliv24, hvor artikkelen fortsetter slik: «Administrerende direktør Finn Bergesen i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) føler seg mer og mer alene. Han er frustrert over politikere som sier én ting, og så gjør noe helt annet.
....

- Ser du ingen unntak i politikken?

- Jeg vet egentlig ikke om noen, sier han.

På spørsmål om han frykter at det tradisjonelt næringsvennlige Høyre er på vei over i fordelingspolitikken, svarer han ikke direkte.

- Du kan skrive at jeg er veldig skuffet over den forrige regjeringen, hvor Høyre satt. Den hadde et klart flertall for å fjerne formuesskatten gjennom fire år. Det var ikke noe problem med løftene, men de gjorde ikke noe, sier han.

- Nok en gang ser vi at programmene bare er politisk retorikk. Sannhetens øyeblikk kommer i statsbudsjettet.

- Og der svikter selv gamle venner i Høyre?

- Nå vil jeg ikke gå konkret inn på det. Men vi ser en sammenklumping i sentrum, der partiene overbyr hverandre for å gi velgerne velferdsgoder. Vi er ikke imot velferdsordninger, men vi er opptatt av at vi må skape verdiene som betaler for dem, sier han. (Sitat slutt.)

Næringslivets forsvarer har så rett. De andre partiene svikter næringslivet. Hvorfor? Vi kunne sagt mye om dette, men la oss kun si følgende: Politikere stiller til valg. Deres mål er å oppnå stemmer. Hvordan vi de få stemmer? Ved å gi løfter, og ved å vise til handling på basis av tidligere løfter. Hva slags løfter og handlinger gir stemmer?

Vil et parti få stemmer dersom det lover å la folk og bedrifter få beholde sine egne penger og å la dem få styre det de eier som de ønsker, eller vil de få stemmer ved å si at «vil skal be alle, spesielt de som har mest, om å bidra mer til fellesskapet, og så vil vi bruke penger til alles beste. Ved å stemme på oss vil vi gi dere bedre skole, vi vil gi dere bedre helsevesen, vi vil gi mer til distriktene, vil vil opprette flere - og mer generøse! - støtteordninger, osv.»

Dette spørsmålet er retorisk, svaret er gitt: det er i dag ingen stemmer å hente på å gå inn for å la folk få beholde det de selv eier, men det er mengdevis av stemmer å hente på å love folk alle mulige offentlige tilbud og tjenester på andres bekostning.

Det er derfor alle (de store) partiene stadig beveger seg til venstre. To eksempler: FrP var en gang et parti som var sterk tilhenger av individets frihet, i dag er det et sosialdemokratisk arbeiderparti med styrket offentlig velferd som sitt hovedformål; og Høyre, som fortsatt iblant av enkelte betraktes som «næringslivets parti», er blitt til det som artikkelen beskriver slik: «Når også Høyre skal profilere seg på «velferd og verdier», er det ingen igjen som er opptatt av å skape verdiene før de deles ...».

Det er dog ikke helt korrekt når det påstås at «det er ingen igjen som er opptatt av å skape verdiene». DLF er svært opptatt av dette.

Ja, DLF er et lite parti, men dette kommer av at få deler våre meninger, det er få som er opptatt av å skape verdiene, de aller fleste er opptatt av å fordele andres verdier.

Så, de meninger som NHO etterlyser er meget radikale, det er få som støtter dem, og det partiet som støtter dem er meget lite. Det virker på oss som om NHO ikke helt er klar over hvor radikale meninger de forfekter. (Og NHO er heller ikke konsekvente når de sier at "Vi er ikke imot velferdsordninger, men vi er opptatt av at vi må skape verdiene som betaler for dem" – NHO går her inn for to mål som ikke er forenlige. Offentlige velferdsordninger vil nødvendigvis føre til en stadig mindre vektlegging av verdiskapning. Og et offentlig tilbud må nødvendigvis i det store og hele bli dårligere og dårligere over tid, en velferdsstat og et velferdssamfunn er uforenlige.)

Men tilbake til NHOs ønske om en mer næringslivsvennlig politikk: Dersom NHO tror at de kan få reell oppslutning i noen av de store partiene om sitt ønsker, så tar de feil; de andre partiene kommer i praktisk politikk til å fortsette sin stadig mer næringslivsfiendtlige politikk. Slik må det nødvendigvis bli i velferdsstaten.

DLF arbeider for å øke den individuell friheten, dvs. vi arbeider for enhvers rett til å styre sitt eget liv, til å styre sin egen eiendom, til å styre sine egne penger. Dette inkluderer bedriftseiere. Vi vil at bedriftseierne skal styre bedriften og de verdier som skapes; vil er sterkt imot at politikere skal styre bedriftene, og vi er imot at politikerne skal styre det som skapes i bedriftene.

Ingen andre partier arbeider for dette (selv om enkelte av dem vil komme med svake, vage og tomme løfter på dette området, og i praktisk politikk vil de også svikte disse løftene, slik Bergesen nå fastslår at Høyre gjør). Grunnen er altså at det ikke er stemmer å hente på slikt.

NHO, og alle andre som er opptatt av og forstår viktigheten av verdiskapning, bør derfor støtte DLF.
.
.
.
.
.
.

Fra og med i dag 22. juni tar vi som skriver kommentarene her sommerferie. I de neste ukene vil altså denne siden ikke få sine daglige oppdateringer. Allikevel kan det hende at det kommer en og annen kommentar, men de daglige kommentarene vil ikke bli tatt opp igjen før i begynnelsen av august.

Vi vil ønske alle våre lesere en fortsatt god sommer.

"Båtdrømmen forsvant" var en overskrift i Aftenposten forleden, og artikkelen inneholder følgende tragiske historie: To kamerater "mistet skjærgårdsjeepen og fikk 50 000 i bot fordi de kjørte på feil grenseovergang. Nå føler de seg stemplet som kjeltringer."

Videre fra Aftenposten: "Tollerne konfiskerte en splitter ny 15 fots skjærgårdsjeep med 50 hesters motor, verd nær 100 000 kroner. [Båtkjøperne] frykter nå at fartsvidunderet innkjøpt til familiehytta er tapt for alltid.

Det som skjedde var at de to, som tidligere er blitt frastjålet flere båter, kjøpte ny båt i Sverige. De hadde ment å betale alle avgifter ved passering til Norge, men dessverre valgte de på greneseovergangen ved Svinesund å kjøre inn i Norge ved den ubetjente tollstasjonen, og når det der var kontroll, satt de i saksa. Det er forbudt å ta med toll- og avgiftspliktige varer over ubetjente grenseoverganger – straffen er konfiskasjon og bot, mao. den nyinnkjøpte båten ble beslaglagt, og de to båtkjøperne fikke en bot på kr 50 000.

De to vennene kjøpte båt og motor i Uddevalla og sjekket på Internett, med Tollvesenet og med forhandleren, hvordan de først skulle betale moms i Sverige, at de skulle sørge for tollstempel for betaling av norsk moms ved grensepassering inn i Norge, for så å få den svenske momsen refundert.

Alt dette hadde de klart for seg da de kjørte over den gamle Svinesundbroen. .... I bilen gikk praten lystig om endelig å få båt og stå på vannski på Sperillen. To ganger er familien frastjålet båter der. Nå hadde de sørget for tyverisikring, og regnet med å få beholde båten. Da hadde de ikke regnet med Tollvesenet.

- Planen var å kjøre den nye broen, men vi ble oppringt av niesen min som ba oss om å kjøpe med godteri [forteller en av båtkjøperne]. Derfor kjørte vi til Svinesund-senteret, og slik havnet vi på den gamle broen. Men der sto det to mannlige tollere som vinket oss inn. Vi hadde ingen alkohol, men svogeren min sa at vi skulle tollbehandle båt og motor ...For ham er det et poeng at det ikke er mulig å forsikre båten dersom den ikke er tollbehandlet.

Da kom sjokket. Tollerne sa at det ikke var mulig. De skulle kjørt over den nye broen. De hadde passert et blått informasjonsskilt om dette. Det hadde ingen i bilen sett. ...

- Båten var det intet å spare på gjennom å droppe Tollvesenet. Vi kunne spart 5000 kr. i hestekraft-avgift [!] på motoren, men jeg har vokst opp i et hjem der ærlighet settes høyt. Vi hadde ingen tanker om å svindle den norske stat, sier båtkjøperen.

Båtkjøperen beskriver saken som surrealistisk. Snart skal han til politiavhør i Halden. Han synes det er ille om de mister båten, men like ille føler han det å ikke bli trodd.

- Tollerne på Svinesund kunne ha vist skjønn, men opptrådte like firkantet som regelverket. Vi går om nødvendig til retten.

Båtkjøperen sier de har to grunner til å stå frem i Aftenposten. De vil advare andre, slik at ikke de også går i det de kaller Tollvesenets "felle". Og så mener de Tollvesenet ikke fyller sin informasjonsplikt. Han mener det blå informasjonsskiltet må skiftes ut med store skilt med rød skrift.

Tollvesenet sier til Aftenposten at de praktiserer nulltoleranse: Det er ikke lov å kjøre på ubetjent grenseovergang dersom man har varer å deklarere. Et skilt på svenskesiden skal forsøksvis opplyse bilistene om dette.» (Sitat slutt fra Aftenposten.)

Denne saken taler i stor grad for seg selv. I motsetning til alle andre parter er DLF for full frihandel, dvs. vårt syn er at det ikke skal være noen avgifter eller toll å betale når man tar med varer fra et land til et annet. Dagens tilstand, en tilstand uten frihandel, kan føre til at alminnelige anstendige mennesker blir påført slike sjokk som det som de to båtkjøprne nå opplevde. Dagens politikk innebærer som dette eksemplet viser at anstendige mennesker som gjør en liten feil kan få en straff på ca kr 150 000 (i dette tilfelle boten pluss kostnaden av den beslaglagte båten).

Men hva med ønsket om at myndighetene skal vise skjønn og ikke være så firkantet? Det er mye vi kunne sagt om dette, men la oss kort si at i velferdsstaten er det slik at det offentlige trenger stadig mer penger, og at alle muligheter vil bli benyttet. Å unndra midler fra det som så fint omtales som "fellesskapet", dvs. å forsøke å beholde sine egne penger (ved svart arbeid, ved skattesnyteri, ved moms-unndragelse, ved smugling, etc.) slik at politikerne ikke får tak i dem, betraktes av myndighetene som den groveste forbrytelse; straffene ved momsunndragelse er i mange tilfeller langt strengere enn ved drap.

Så båtkjøpernes ønske om at myndighetene skal "vise skjønn og ikke være så firkantet" faller nok for døve ører.

Slike tilfeller – "at folk går i fella" – vil det bli mange flere av i tiden fremover. Slike tilfeller vil fortsette så lenge velferdsstaten består. DLFs alternativ – et fritt samfunn – vil ikke bare være langt mer velstående enn dagens samfunn, der vil myndighetene heller ikke sette noen feller for anstendige mennesker.

"Ikke penger til [drift av] milliardfregatter. Forsvaret har per i dag ikke råd til å bruke sine splitter nye fregatter. De mangler 600 millioner kroner fram til 2009."

Vi kom til å tenke på dette oppslaget i Nettavisen da vi hørte i nyhetene på TV for et par dager siden at en av de nye fregattene som Sjøforsvaret har anskaffet må tas ut av drift fordi fem av offiserene som skulle betjene fartøyet hadde sagt opp jobbene sine; de skulle gå over til stillinger i næringslivet.

Vi er tilfreds med at vi har gode og dyktige offiserer som er ettertraktet i næringslivet. Det er viktig med gode folk i viktige stillinger i næringslivet, men det er også viktig å ha gode folk i Forsvaret.

Når da offiserer forlater sine stillinger for å ta mer lukrative jobber i det sivile, så er dette illevarslende. DLF mener at vi må ha et sterkt forsvar, og vi er villige til å støtte de bevilgninger som er nødvendige for dette. Vi mener at Forsvaret må ha det utstyr og det mannskap som er nødvendig for å ivareta sine oppgaver, og dette er spesielt viktig nå i og med at vi er på vei inn i urolige tider.

Spesielt mener vi at Forsvaret må tilby offiserene konkurransedyktige lønninger; Forsvaret må være konkurransedyktig slik at dyktige folk ikke forlater Forsvaret for å ta jobber i det private.

DLF vil gå inn for sterke økninger i forsvarsbudsjettene i årene fremover.

"Skattejakt i villastrøk" sto det med krigstyper på forsiden av Aftenposten sist lørdag. Og hva slags skattejakt er det snakk om? De som bedriver skattejakten er utsendinger fra Skatteetaten, og de "kjører rundt i villaveiene på utkikk etter hjem hvor det ser ut til å foregå oppussing".

Så hvis man pusser opp sitt hus får man besøk av myndighetene som skal sjekke om det som foregår er kriminelt. Så langt er altså velferdsstaten kommet. Noe så uskyldig og nyttig og normalt som oppussing gjør at myndighetene undersøker om man er en kriminell.

Aftenposten forteller at "på tre dager denne uken sjekket [skatteetatens inspektører] 540 håndverkere ..., og avdekket skattepliktig inntekt for mellom 10 og 15 millioner kroner, og 2-3 millioner momskroner".

Det ser altså ut til at et meget stort antall huseiere og håndverkere ikke følger gjeldende lover og regler mht skatt, mva, o.l. Mao., ifølge dagens lover og regler er et stort antall vanlige mennesker blitt lovbrytere, altså kriminelle, og dette i forbindelse med noe så nyttig og godt som oppussing av hus!

DLF er tilhengere av at lovene skal følges. Men dette betyr ikke at vi betrakter alle dagens lover som gode og nyttige. Når det finnes lover som svært mange mennesker bryter, så betyr dette sannsynligvis at det er noe galt med lovene.

Lover bør være slik at de beskytter oss mot kriminelle, dvs. mot personer som initierer tvang mot oss/krenker våre rettigheter. Slike lover er legitime. Men i dag finnes det en rekke lover som har andre oppgaver enn å beskytte oss mot kriminelle, og vi mener at disse er umoralske og illegitime. Vi er ikke for at man skal bryte disse lovene, men vi er for at disse lovene skal avvikles.

Slike lover – lover som ikke har som formål å beskytte individers rettigheter – er skadelige, fordi mange vil betrakte dem som urettferdige og urimelige, og derfor bryte dem (slik de huseierne og håndverkerne som Aftenposten skrev om gjør). Når mange vanlige mennesker bryter slike lover, vil det redusere respekten for lov og rett, og dette vil føre til en redusert respekt for de legitime lovene, de som beskytter oss mot kriminelle. Dette fører igjen til at vi blir utsatt for enda mer reell kriminalitet, noe som er svært ødeleggende for de stadig flere som rammes. Som det så klokt heter i Frostatingsloven, "med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes". Lover som beskytter individers rettigheter er nødvendige, lover som har andre formål enn dette er ulover og er svært skadelige.

Slike dårlige og svært skadelige lover er et resultat av velferdsstaten. Velferdsstaten innebærer nødvendigvis at staten tar på seg stadig flere oppgaver, og derfor trenger den stadig mer penger. Derfor vil skattesatsene i det store og hele øke (og skattegrunnlaget vil stadig utvides), og siden økede skatter fører til at flere og flere forsøker å lure seg unna, vil staten i stadig større grad forsøke å ta unnalurerne. Så vi er på vei ikke bare inn i et samfunn med et stadig mer ødeleggende skattesystem, vi er på vei inn i et samfunn hvor eksempelvis alle som pusser opp blir mistenkt for å være kriminelle, vi er på vei inn i et angiversamfunn, et samfunn hvor alle mistenker alle for å ha unndratt noen kroner fra beskatning til "fellesskapet" .

Vårt syn er at staten ikke har noen rett til å tvangsmessig beskatte folk. Det man tjener tilhører en selv, og man bør ha full rett til å disponere det som man måtte ønske, inkludert til å betale håndverkere for å pusse opp sitt hus, uten at andre har noe med hva man bruker sine penger til.

I morges gikk politiet til aksjon for å fjerne de sultestreikende afghanerne som i tre uker har oppholdt seg utenfor domkirken i Oslo. (Vi kommenterte denne saken 7. juni). Politiet, som måtte kjempe seg igjennom den vanlige gruppen yrkesdemonstranter som hadde slått ring om afghanerne for å hindre at regjeringens vedtak ble gjennomført, fraktet vekk en stor del av afghanerne og satte dem på busser for å kjøre dem vekk. De mest utsultede ble kjørt til legevakten. De andre ble satt av på Grønland.

Etter et par timer var mange av de som var blitt kjørt bort tilbake foran domkirken.

Så det ser ut til at denne aksjonen er lite annet enn et slag i luften. Den vil ha koste mye penger, men den vil ikke på kort sikt ha fjernet teltleiren med ca hundre sultestreikende afghanere fra Oslo sentrum. Men hva vil skje med afghanerne? Vil de bli sendt tilbake, slike regjeringens vedtak innebærer, eller vil presset fra yrkesdemonstrantene og fra disse afghanerne som ikke vil reise hjem for å kjempe for frihet i sitt hjemland føre til at regjeringen ombestemmer seg.

Vi er tilhengere av fri innvandring, så vi synes i utgangspunktet at afghanerne burde få bli. Men det er et annen viktig element som kommer inn i vurderingen av denne saken, og det er respekten for lov og rett og for lovlig fattede vedtak. Vi mener at man skal følge lover og vedtak, og vi er for at politiet skal gjennomføre lovlige vedtak der hvor politimakt er nødvendig. Vi mener derfor at de sultestreikenede ikke burde ha fått lov til å holde på slik de nå har gjort i en tre ukers tid, og vi mener at de burde ha blitt sendt hjem umiddelbart etter at det endelige vedtaket var fattet. Å nøle, slik myndigheten nå gjør, er meget skadelig. Å sende politi som er instruert til å handle slik at de fleste av sultestreikende er tilbake etter et par timer, er meningsløst.

Hva vil resultatet av dette bli? Vi vil anta at regjeringen lar seg presse til å endre standpunkt slik at afghanerne ikke vil bli sendt hjem. Så da vil hele denne saken kun ha ført til en redusert respekt for lov og rett og en øket politikerforakt (og til en øket oppslutning for FrP).

”50,8 % av nordmenn er lite eller ikke interessert i politikk” leste vi nylige i flere aviser, bla Aftenposten, Dagens Næringsliv og Dagbladet. Tallet kom frem i en undersøkelse som er foretatt i flere land i Europa. Og vi forstår den manglende interessen: nordmenn fleste har det bra og er fornøyde, og de merker ikke forskjell når regjeringsmakten skifter fra de borgerlige (H, V, KrF) til sosialistene (Ap, Sp, SV) eller fra sosialistene til de borgerlige.

Men det er også ting som tyder på at folk burde vært misfornøyde: skattene øker, byråkratiet øker, staten blander seg inn i flere og flere ting (det kommer stadig nye forbud og stadig nye pålegg), mens det offentlige tilbudet (innen skole, innen helsetjenester, innen pensjoner, innen kriminalitetsbekjempelse) blir dårligere og dårligere.

Så, grunnen til at folk ikke bryr seg om politikk er antagelig ikke bare at de er rimelig fornøyde, men kanskje den viktigste grunnen er at de ikke forventer at politikerne kan gjøre noe for å rette opp problemene.

Men det er betydelige problemer, og de vil bli større i årene som kommer: Det er i dag ca 800 000 i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet og er trygdet, mange rammes av kriminalitet, mange står i helsekø eller barnehavekø, skolebarn får i for mange tilfeller en for dårlig undervisning, småbedrifter blir stadig tynget ned av nye pålegg, osv.

Grunnen til at folk ikke forventer at politikerne kan løse noen av disse problemene er at disse problemene er en integrert del av velferdsstaten, og ikke kan løses uten å avvikle velferdsstaten.

(La oss skyte inn at en velferdsstat ikke er det samme som et velstandssamfunn. En velferdsstat er et politisk system som innebærer at staten skal ta seg av praktisk talt alt: skole, helsetilbud, pensjoner, transport, og at det som ikke er statlig/offentlig, skal være gjennomregulert, og at man for å finansiere dette skal ha et høyt skattenivå. Alternativet til dette er et fritt samfunn hvor staten kun skal drive de legitime primæroppgavene politi, rettsvesen og militært forsvar, og at alt annet overlates til private aktører. Vårt syn er at kun frihet kan gi oss et velstandssamfunn.)

Det at folk ikke er interessert i politikk er dog en sannhet med visse forbehold, det siste års økning i FrPs oppslutning viser dette. Alle de andre stortingspartiene har vært i regjering, og har skuffet hver eneste gang. Folk er misfornøyde, og strømmer nå i mengder til FrP; på flere av de siste meningsmålinger er FrP landets største parti.

Så, hvis dette holder seg så kan vi regne med at FrP sitter i regjering etter valget i 2009. Man hva vil skje da?

La oss med en gang ha sagt at vi beundrer FrP for én ting: de kjører ikke den arrogante og nedlatende linje overfor folk flest som de andre partiene kjører. De andre partiene betrakter seg som bedre enn folk flest, og ser ned på folk flest. Jo lenger til venstre partiene befinner seg, jo verre er denne holdningen. Partiene – alle stortingspartiene unntatt FrP - er arrogante og bedrevitende, og har ingen respekt for vanlige folk.

En av hovedgrunnene til FrPs suksess er at de i denne elite-striden er på rett side, de er – eller var - på folkets side. Men dessverre er den politikken FrP står for nærmest identisk med den som de andre partiene står for, FrP av i dag (og de siste 15 år) vil ha høye skatter, en stor offentlig sektor, og statlig innblanding i alt – også FrP er blitt tilhengere av velferdsstaten.

Vi har tidligere her gitt eksempler på dette, så la oss her begrunne dette på en ny måte. Et tegn som viser at politikere føler seg hevet over folk flest og føler seg bedre og klokere og mer innsiktsfullere enn dem, er at de anser seg å ha rett til å leve i luksus på skattebetalernes regning. I det siste er det kommet er stort antall avsløringer av FrP på slike felter: FrPs stortingsgruppe har belastet skattebetalerne for frisørregninger, personlig trener, firmabil, storbyferier med ektefeller, cruise-opphold, etc.

Alle disse tingene viser at FrP er blitt som de andre partiene, og vi regner med at det etter valget i 2009 vil vise seg at heller ikke FrP kan løse de problemer som velferdsstaten skaper.

Så vi frykter at folks interesse for politikk vil bli enda levere etter valget i 2009.

Og dette er synd, fordi politikk er viktig. Politikk handler om hvordan samfunn skal styres, og styres det feil, går det galt. Det er klart at Norge i dag styres feil, og at det er i ferd med å gå galt, men folk ser intet alternativ, og derfor vil den negative utviklingen fortsette.

La oss avslutte med å si at i antikkens Hellas var ”idiot” betegnelsen på de som ikke var interessert i politikk. Vi vil ikke karakterisere de som ikke er interessert i politikk på denne måten, men vi mener at politikk (i dagens samfunn) er svært viktig; den politikken som føres er ødeleggende for oss alle. Og en kursendring som er nødvendig er det ikke mulig å få gjennomført uten betydelig oppslutning i folket.

I 1979 var vi en tur i Moskva, og en av de tingene vi oppdaget var at det var nærmest umulig å få tak i en drosje. Det fantes drosjer på holdeplassene, og det kjørte drosjer i gatene med ledig-lampen på, men det var meget vanskelig å få sjåførene til å kjøre oss. Grunnen var, ble vi fortalt, at sjåførene hadde fast lønn og ikke ville tjene ekstra på å kjøre passasjerer heller enn å stå på holdeplassene for å prate med kollegaer. Noen år etter at vi var der ble lønnssystemet endret, og sjåførene tjente da penger for hver passasjer de kjørte. Da ble det naturlig nok ingen problemer med å få tak i drosje.

Vi kom til å tenke på dette problemet i det kommunistiske Sovjet etter at vi i de siste dager har lest en rekke artikler om de ulike problemer som finnes i SAS. Flyverne har streiket, kabinpersonalet har streiket, nå protesterer verkstedansatte på Sola fordi ledelsen har bestemt å legge ned dette verkstedet, og den siste avsløringen går på at SAS visstnok ulovlig har brutt seg inn i flyselskapet Norwegians datasystemer og bedrevet regelrett industrispionasje. (SAS benekter at de har gjort noe ulovlig.)

Et resultat av alt dette er at kundene har fått svært dårlig service, med forsinkelser og kanselleringer over en lav sko. På TV2-nyhetene i morges ble det referert til en undersøkelse fra Norsk kundebarometer som fortalte at SAS ville trenge fem år på å bygge opp igjen tilliten hos publikum.

Også avisene forteller klart og tydelig om problemene i SAS: Økonomidelen i Aftenposten har ”SOS fra SAS” som overskrift på førstesiden, og på side 2-3 leser vil følgende overskrift: ”SAS rystes av skandaler”. Dagsavisen er ikke dårligere, der leser vi på førstesiden ”Krise uten ende” som en beskrivelse av problemene i SAS.

SAS var opprinnelige et statlig flyselskap, eiet av statene i Norge, Sverige og Danmark. Selskapet fikk av politikerne monopol på visse strekninger innen Skandinavia, og på enkelte ruter til utlandet (andre nordiske selskaper fikk ikke tillatelse til å fly de samme strekningene).

Mao., SAS var nærmest et monopol etter gammelkommunistisk modell. Dette har preget kulturen i selskapet, det betyr at det å yte service overfor kundene ikke har vært en prioritert oppgave. Men nå er kommunismen falt, det er en betydelig konkurranse i luften, men SAS har ikke klart å omstille seg. Mange i SAS oppfører seg som om de fremdeles er i et statsbeskyttet monopol.

Det ser ikke ut som om SAS klarer å omstille seg til den nye virkeligheten, en virkelighet som innbærer at de må leve på å gi et godt tilbud til kundene, ikke på å få spesialordninger fra politikerne (for eksempel forsøker nå ansatte i SAS å få politikere til å tvinge ledelsen i SAS til ikke å legge med verkstedet på Sola allikevel, dette for å bevare arbeidsplassene - dette skjer selv om de ansattes representanter i styret også gikk inn for nedleggelse).

Som sagt hevdet Norsk kundebarometer at SAS ville trenge fem pr på å bygge opp igjen tilliten hos kundene. Men vi vet fra kommunismens periode at slike femårsplaner aldri ble oppfylt; når man reelt sett baserer seg på kommunistiske prinsipper, prinsipper som innebærer at arbeidsplassen er et sted hvor arbeidere tilbringer arbeidstiden uten tanke på det som skal produseres, må det gå galt.

Etter vårt syn ser det ut til at SAS ikke er liv laga, kulturen i selskapet er for mye preget av det som skjedde da SAS nærmest var et statsbeskyttet monopol. Politikerne bør derfor etter vårt syn avvikle all statlig innblanding (deleierskap, favorisering, etc.) i selskapet, og så får markedskreftene - individers tilbud og etterspørsel – avgjøre selskapets videre skjebne. Vi vil hverken bli overasket eller skuffet hvis dette innebærer at folk velger andre selskaper når de skal fly, og at SAS forsvinner; vi har inntrykk at mange av de ansatte har oppført seg overfor sine kunder på samme måte som de drosjesjåfører vi kom ut for i Moskva i 1979. At SAS forsvinner vil også være det rettferdige, i og med at SAS ble etablert for å virke nærmest som et statsmonopol.

Mens SAS forvitrer, vil publikum kunne reise mye bedre med en rekke andre flyselskaper. Hvis staten ikke hadde regulert dette markedet, ville vi i alle år ha kunnet reise langt billigere en vi som har måtte reise med SAS i flere tiår. Men bedre sent enn aldri.

(Skrevet av VM)

Vi er svært tilfreds med at terroristlederen al Zarqawi i forrige uke ble drept av amerikanske styrker. Denne mannen var ansvarlig for et stort antall terroraksjoner som har ført til at hundrevis av tilfeldige irakiske sivile og et betydelig antall allierte soldater er blitt drept. al Zarqawi har også egenhendig dekapitert sivile gisler foran åpent kamera, så vi er som sagt glade for at han nå er avlivet.

I sitt arbeid for å finne ut hvor al Zarqawi oppholdt seg har de allierte infiltrert terrornettverk og de har brukt en rekke informanter. Etter at al Zarqawi nå er uskadeliggjort kan informasjon innsamlet under letingen etter ham benyttes til å ta andre terrorister. Det er grunn til å tro at dette vil føre til en kraftig reduksjon i antall terrorangrep i Irak, ikke bare fordi al Zarqawi er satt ut av spill, men fordi det virker demotiverende på tilhengerne når lederen er eliminert.

Og her poenget: dersom en leder fortsatt er i virksomhet – eller forvenmtes å kunne komme tilbake til sin lederposisjon - vil dette være et signal om at man bør fortsette kampen. Selv om Saddam sitter for retten, er han på et vis fortsatt i sirkulasjon, og så lenge han er i live vil hans tilhengere ha håp om at de kan vinne frem. Rettssaken mot Saddam bør derfor avsluttes så raskt som overhode mulig, og så bør Saddam henrettes, gjerne med den pomp og prakt som er vanlig i disse områdene ved slike begivenheter. (Alle andre av Saddams nære medarbeidere som også står for retten bør henrettes samtidig.) Dersom Saddam på denne måten snart får det han fortjener, vil terroristene i Irak ha enda mindre å kjempe for.

Men ikke nok med dette, det er en tredje aktør som også bør fjernes fra spillet: Muqtada al Sadr. al Sadr driver den største terrorgruppen i Irak, en gruppe som er finansiert av Iran. Dersom al Sadr ble eliminert ville de tre viktigste terroristlederne i Irak være ute av spillet, og dette vil være ødeleggende for deres tilhengere.

Vi håper inderlig at det blir fred i Irak, dvs. vi håper at de terroristene som fortsatt iverksetter aksjoner som dreper og lemlester tilfeldige irakiske sivile, blir uskadeliggjort, og hvis de tre fremste lederne er borte, vil dette gjøre det vanskeligere for dem å fortsette. At al Zarqawi nå er borte gjør en kraftig forbedring i Irak mulig, men dersom alle disse tre hadde vært døde og begravet, ville utsiktene vært atskillig lysere.

(Selvfølgelig er det ideologi som er aller viktigst. Militant islam må identifiseres som fienden, og de som representerer militant islam, først og fremst Iran, som på alle vis gjør det mulig for de militante å terrorisere befolkningen i Irak, må uskadeliggjøres. Dette betyr dog ikke at personer som de ovenfor nevnte er uviktige.)

Én svale gjør ingen sommer, men tre vil kanskje varsle at bedre tider er rett om hjørnet.

Staten har igjen brukt tvungen lønnsnemnd i en arbeidskonflikt, og dette for andre gang på en uke. Denne gangen var det konflikten i bankene som ført til at regjeringen vil foreslå en lov som pålegger partene å avslutte streiken/lockouten og ta opp igjen arbeidet.

Enkelte ansatte i denne bransjen (innen forsikring) har vært i streik fra 1. juni, men når det ble varslet en opptrapping av konflikten fra i dag, en opptrapping som ville innbære at all bankvirksomhet ville stanse opp, mente ansvarlig statsråd at dette ville få så store negative konsekvenser for all virksomhet i Norge at han ikke kunne la dette skje.

DLFs syn er at lønn og arbeidsbetingelser er oe som avtales mellom arbeidstager og arbeidsgivere, og at ingen andre har noe med å blande seg inn. Vi er derfor imot at staten skal pålegge partene i en forhandlingsprosess, en prosess som kan gå over tid og som kan innebære at begge sider bruker maktmidler av typen streik/lockout, å godta visse betingelser for lønns/arbeidsforhold som de i utgangspunktet finner uakseptable.

I dagens gjennomregulerte økonomi, hvor statlige inngrep har ført til at det i nærmest enhver bransje kun finnes noen meget få statsbeskyttede aktører, er det klart at streik/lockout vil kunne ha svært store konsekvenser som vil ramme mange mennesker. Men slike problemer skyldes mangel på frihet, og løsningen på slike problemer er å øke friheten, ikke å redusere den ytterligere ved statlige pålegg om lønns- og arbeidsbetingelser.

Så DLF sier klart nei til tvungen lønnsnemnd.

Fisken fiskes i havene utenfor Norge. Så fryses den ned og fraktes til Kina. Der blir den tint opp og filetert. Så fryses den ned igjen og fraktes til Litauen. Der tines den opp igjen, videreforedles, pakkes og fryses. Så sendes den tilbake til Norge (og andre land i Europa) , hvor den nå er klar for salg til forbruker.

Dette er hovedinnholdet i en artikkel i A (Aftenpostens ukebilag) i forrige uke. Slik verdensøkonomien nå er organisert er dette den mest lønnsomme måten å gjøre dette på – den arbeidskraften som kan tilby den mest effektive tjenesten får jobbene. Det er for dyrt å foredle fisken til norske (eller europeiske lønninger), men det finnes kinesere i Kina som er villige til å ta jobben.

Men det er mange spørsmål man kan stille: er dette sløsete? Fisken fraktes rundt halve jorden og tilbake igjen. Ville det har vært mer effektivt å bearbeide fiske ved kysten der hvor den ble fisket? Og kunne man spart drivstoffutgiftene som går med til å frakte fisken til Kina og tilbake? Og hva med energien som går med til flere gangers nedfrysing?

Denne klart sløsete praksis skjer i hovedsak pga en ting: den skjer fordi verdensøkonomien er ikke fri. Dersom verdensøkonomien hadde vært fri, ville det har vært fri prisdannelse, fri bevegelse av arbeidskraft, fri etablering av bedrifter, etc. Og da ville all foredling av denne fisken skjedd på norskekysten. Hvis de som bodde der ikke ville ha jobbene ville folk ha flyttet dit – kanskje fra Kina? - for å ta jobbene, hvis staten tillot dette. Da ville man spart enorme kostnader (frakt til Kina og tilbake, energi til flere gangers nedfrysing), og forbrukerne ville fått fisken enda billigere. Og fisken ville ha vært sunn.

Nedfrysing er en god metode for å sikre god langtidsoppbevaring av en rekke matvarer. Men dersom matvarer som er tint opp fryses med igjen, så forvinner praktisk talt alle næringsstoffer. Så selv om fisk normalt er sunt (eller i hvert fall sunnere enn kjøtt), så er fisk som er frosset ned to ganger praktisk talt verdløs som mat. Ja, man blir mett av å spise den, og man får energi, men alle de viktige stoffer som er i fisk (i fersk fisk eller i fisk som kun er frosset en gang) og som kroppen trenger, er borte.

Så når vi spiser fisk fordi det skal være sunt, så er det slik at frossenfisken ikke er sunn i det hele tatt, den er verdiløs.

Dette er et konkret eksempel på hvor skadelig en regulert økonomi er. Dersom økonomien hadde vært fri, ville vi ha spart energi (til frakt og nedfrysing), vil ville ha sluppet en del forurensning, og vi ville ha fått sunn mat.

Initiering av tvang (som stater må utføre for å regulere økonomien) er umoralsk. Det er også skadelig (det føre til negative virkninger for mennesker). Eksemplet om hva som skjer med fisk i dagens gjennomregulerte verdensøkonomi er bare ett av mange eksempler som viser hvor skadelig reguleringer/statlige tvangsinngrep i økonomien er.

Innpå 200 milliarder kroner har Norge brukt i u-hjelp de siste 50 år, og hva er resultatene? I en kronikk i Aftenposten i går skisserer professor Øyvind Østerud dette resultatet: ”…det er usikkert om miliardstøtten hadde gitt mindre fattigdom og mer økonomisk vekst. Noen prosjekter har gitt lokal økonomisk vekst. Andre prosjekter har vært mislykkede eller direkte skadelige. Bistand kan gi vekstimpuls, men det kan også passivisere, svekke lokalt næringsliv, hemme utviklingen av lokal ekspertise og holde korrupte regimer ved makten”.

Ganske klar tale. Vi tar med noen andre sitater fra kronikken:

”Det er …liten grunn til å tro at tusenårsmålene [som Norge har stilt seg bak og som innebærer at ekstrem fattigdom og sult skal avskaffes innen 2015] vil bli nådd eller at svaret på verdens fattigdom er mer bistand og billigere lån. Som i budskapet fra "Live 8"-konsertene i fjor, består feilen i å forveksle innsatsmål med faktiske virkninger - mer varmende for giverne enn for mottagerne.

Norads strategiplan møter utfordringen med ord som "kvalitetssikring", "mottageransvar", "resultatorientering", "korrupsjonsbekjempelse". "Null toleranse for korrupsjon" ble det sagt ved lanseringen.

Dette er illusorisk. Det er umulig å kontrollere regnskaper eller budsjettmanipulasjon i land uten et effektivt og pålitelig revisjonssystem. Korrupsjon er innvevd i samfunnsforhold der forpliktelsene overfor slektninger og venner er andre enn overfor fremmede, uansett hva formelle kontrakter og regelverk måtte si. Mange steder er korrupsjon en samfunnsform og ikke bare en uskikk.” (Sitat slutt fra Aftenposten.)

Kronikken berører en rekke andre temaer, men vi lar her disse ligge. Vi vil dog sitere hva Østerud sier må til for å sikre velstand? ”Fattigdomsbekjempelse og vekst krever først og fremst gode og stabile institusjoner - et pålitelig og effektivt byråkrati, forutsigbare rettsregler, et regime som står ansvarlig overfor befolkningen, et sammenbindende organisasjonsliv. Kort sagt en velfungerende stat.”

Vi er helt enige i dette, men skal man ha dette må man ha full individuell frihet. Har man ikke det, dersom man har statlige inngrep i økonomien, vil man nødvendigvis ha en ustabil stat, en stat som øker skatter, lar byråkratiet vokse, og generelt øker innblandingen i alt folk gjør) og man vil ha et samfunn som over tid får større og større problemer: alle vestlige land er klare eksempler på dette.

DLF ønsker at alle land skal være velstående, og for å sikre at u-land best kan komme til dette nivået, må i første omgang all u-hjelp avskaffes. Dette er selvsagt ikke tilstrekkelig til å få velstand, det som må til er en rasjonell kultur, og en politikk basert på respekt for individers rettigheter. Det er langt igjen dit, dessverre, og i mellomtiden frykter vi at problemene vil øke.

La oss også ha nevnt at disse 200 milliardene er ved tvang tatt fra nordmen, og at dette har vært skadelig for dem. De 200 milliardene er brukt på u-land, og har stort sett vært til skade også for disse. Alt i alt, initiering av tvang er skadelig både for de som rammes og for de den er ment å hjelpe. Så la oss avslutte med å si det vi alltid sier: Initiering av tvang i mellommenneskelig forhold må avskaffes.

I Spania foregikk på 30-tallet en borgerkrig mellom fascister og kommunister. Kommunistene hadde hatt stor fremgang uunder et valg, og mange spaniere mente at et kommunist-influert styre ville vær skadelig for Spania. Disse, under ledelse av general Franco, startet en borgerkrig som endte med at fascistene vant, og Franco satt som diktator i Spania i innpå 40 år. Et betydelig antall venstreorienterte ungdommer fra en rekke andre land i Europa reiste til Spania under borgerkrigen for å kjempe på kommunistsiden – dette var folk som var villige til å kjempe for en sak de trodde på, de var idealister som mente at idealer hadde praktiske implikasjoner. Hvordan ville vi ha reagert dersom det når krigen brøt ut var en rekke unge spanske menn i Norge, og som nektet å reise tilbake til Spania fordi det var utrygt der? Vi vil anta at de fleste ville ha sagt noe sånt som at ”det er krig i ditt land. Du er en ung mann i din beste alder, dra dit og sloss for den siden du støtter!”

Det er i dag utrygt i Afghanistan. Inntil 2001 var landet styrt (i den grad det er mulig å styre Afghanistan) av Taliban, som drev et islamistisk diktatur av aller verste sort. Siden Taliban støttet alQaida og skjulte alQaida-topper etter deres angrep på USA i september 2001, gikk USA til krig mot landet, Taliban ble avsatt og en mer sivilisert regjering ble innsatt. Det er i dag i Afghanistan en rekke soldater fra USA og flere allierte, bl.a. Norge, og disse kjemper for å gjøre landet trygt, noe som er en vanskelig oppgave.

Å ta imot flyktinger fra krigssoner er en høyverdig moralsk handling, men de som vanligvis flykter er gamle, kvinner og barn. Unge menn i sin beste alder blir for å slåss.

De afghanerne som nå sultestreiker i Oslo har vært her en stund, og myndighetene har funnet at det ikke er grunnlag for å gi dem varig opphold her, og vil sende dem tilbake til Afghanistan. Grunnen til at de sultestreiker er at de ikke vil bli sendt til Afghanistan, de vil bli i Norge.

Vi forstår godt at de vil bli her, og DLFs primære syn er velkjent: vi er tilhenger av fri innvandring (men vi er imot offentlig støtteordninger), og vi har intet problem med at de får bli. Men det vi reagerer på er at det fremstilles som høyverdig at unge menn flykter fra et hjemland som er i krise og vil overlate til andre å ordne opp – selvfølgelig er det USA som alle forventer skal ordne opp. USAs grunnleggende altruisme innebærer at de mer enn gjerne drar verden rundt ikke for å sikre egne interesser, men for å for å bygge fred og frihet (Mexico, Europa under WW2, Korea, Vietnam, Irak er noen få relativt ferske eksempler fra de siste 100 år i tillegg til dagens Afghanistan).

Så, det som skjer er at unge menn fra Afghanistan ikke vil dra til sitt hjemland for å kjempe for at landet skal bli sivilisert, de vil reelt sett at USA skal ordne opp. Dette er et synspunkt man har rett til å ha, men etter vårt syn er det ikke høyverdig. Det som er høyverdig er å kjempe for sin overbevising, og jo mer rasjonell overbevisningen er, jo mer høyverdig er den. Å kun være opptatt av sin egen makelighet er ikke høyverdig.

USA begår nå samme feil som England ved statsminister Chamberlain gjorde overfor Hitler: de går ut fra at et aggressivt terrorstyre er en verdig og seriøs forhandlingspartner som vil respektere inngåtte fredsavtaler.

USA, sammen med en rekke europeiske land, er nå i ferd med å innlede forhandlinger med prestestyret i Iran for å få dem til å slutte å anrike uran. Grunnen er at anrikelsen kan føre til at Iran kan skaffe seg atomvåpen.

USA sier at de ønsker en forhandlingsløsning på Irans atomvåpenplaner, og et formål med forhandlingene er at de antagelig også vil virke rimelige og samarbeidsvillige overfor de europeiske land som iblant omtales som USAs allierte – USA vil ikke igjen bli beskyldt for ”alenegang”; i opptakten til krigen mot Saddams Irak forsøkte USA i ett år å få FN til å ta sine egne resolusjoner om Irak på alvor og gå til krig mot Irak, men dette lykkedes ikke. (USA gikk da, sammen med 30 land, til krig mot Irak. Å bli beskyldt for å gå alene når man går sammen med 30 allierte er noe merkelig, men slik er europeisk journalistikk.)

Vi siterer fra New York Times 1/6: “Iran's foreign minister said today that his country was willing to talk with the United States about its nuclear program, but did not say that Tehran would agree to the condition set by President Bush—the suspension of all activity related to uranium enrichment….

The American offer to take part in negotiations, announced on Wednesday by Ms. Rice was a shift away from decades of refusal to hold broad, direct talks with Iran. But Iran has long said it would not agree to preconditions, and the administration's offer appeared to be aimed as much at placating American allies as at wooing Iran…. “

Rett etter at USA kom med tilbudet har som man kunne vente temaet for debatten skiftet fra Irans atomvåpenprogram til hvilke ytterligere ettergivelser USA skal gi Iran.

Det som har skjedd er at USA var noe ettergivende overfor både Iran og de såkalte allierte, og nå kommer det krav fra de europeiske allierte at USA skal være enda mer ettergivende.

Enkelte har hevdet at USA kun gikk med på forhandlinger uten å mene alvor for å kunne si etter at de har begynt en krig at ”vi forsøke forhandlinger, men Iran bare forsatte sitt atomvåpenprogram”.

Vi deler ikke dette synet. Vårt syn er at USA dessverre tror at de kan løse problemet med Iran med forhandlinger. Iran er et islamistisk diktatur, og det har som formål å spre islam. Å tro at de vil la være å gjøre dette for å respektere avtaler med de vantro er verre enn naivt. Dessverre er president Bushs politikk på viktige felter preget av betydelig naivitet.

Vi mener at siden Iran er et aggressivt terrorstyre, bør regimet avsettes, eller i hvert fall uskadeliggjøres. Det første man bør gjøre, og som burde være enkelt å få til, er å iverksette en økonomisk boikott, inkludert å stanse all oljetilførsel til landet (Iran har store oljereserver og stor utvinning, men de har liten foredlingskapasitet – de må importere mesteparten av den bensin og olje de bruker). En stans i bensin og olje vil være svært skadelig for regimet. Vi vil også syne de var riktig av de allierte å invadere landet, det USA og de allierte gjorde da de invaderte Irak var korrekt, men det ville ha vært enda bedre dersom de hadde invadert Iran.

Det var en stor feil som ble begått i 1979 da president Carter lot ayatolla Khomeiny innføre et islamistisk terrorstyre i Iran, men det som er gjort er gjort. (Carter fikk senere Nobels fredspris.) Men dette er historie, det som er gjort er gjort. Det som må gjøres nå er å stanse politisk islams utbredelse, og kilden for politisk islam er i Iran. Prestestyret i Iran bør avsettes så raskt som mulig. Dessberre er det ingen som er villige til å gjennomføre dette. Den sist utvikling, hvor USA går med på forhandlinger og sammen med de allierte stadig viser ettergivenhet, lover ikke godt. Det ser ut til at vi nå opplever en gjentagelse av det som skjedde i forhold til Nazi-Tyskland 30-tallet. Mange trodde at forhandlinger med Hitler ville, som Englands statsminisiter Chamberlain sa det, gi oss ”fred i vår tid”. Men forhandlingslinjen lot Hitler ruste opp, og resultatet var en krig som kostet 50 millioner mennesker livet. Noe lignende kan skje igjen. Og dersom ikke tyrannene i Teheran stanse, vil det skje.

Hans Blix tok et oppgjør med Israel og USAs våpenpolitikk under et FN-møte fredag.

- Israel har trolig rundt 200 atomvåpen, sier Blix, ifølge Hindustan Times.

Mens ordkrigen om Irans atomprogram raser, er det liten diskusjon om de alliertes våpenbeholdning.

- Et atomvåpenfritt Midtøsten kunne vært mulig hvis statene i regionen, inkludert Israel, unnlot å jobbe med atomvåpen, fortsatte Blix. [Duh! Hvis det ikke er atomvåpen der, vil det ikke være atomvåpen der.]

Blix mente også at amerikansk uvilje mot samarbeid i internasjonale våpenavtaler undergraver arbeidet med begrensning av atomvåpen, skriver International Herald Tribune.

Han understreket at det var essensielt at amerikanske myndigheter går foran som et godt eksempel.

- Hvis USA leder an er det større sjanse for at verden følger etter. Unnlater USA å ta føringen på dette området vil testing av atomvåpen og våpenkappløp fortsette, sa Blix.

Alt ovenfor, unntatt overskriften og det som er innskutt i [], er sitater fra en artikkel i VG i dag.http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=118420

Iran er er islamistisk diktatur, mao. Iran er et grusomt terrorvelde fullstendig uten individuell frihet. Iran støtter terrorisme mot Vesten, både ideologisk, materielt og militært. Iran er islams ideologiske sentrum. Irans president har sagt at Israel bør fjernes fra kartet. Iran er i ferd med å skaffe seg atomvåpen. Alle arabiske land er dikaturer, og de har en rekke ganger gått til krig for å eliminere Israel

I en slik situasjon er det Blix mener at USA og Israel må gå foran med et godt eksempel og avvikle sine atomvåpen, slik at Midt-Østen kan bli et område uten atomvåpen.

Hvor dum går det an å bli?

I det siste har vi sett flere avisoppslag som har inneholdt eksempler av følgende type: ”Du har akkurat kommet for sent til trikken og må vente en halv time på neste. Ville du like at trikken hadde hyppigere avganger?” Og alle vi har sett som har fått dette spørsmålet svarer naturlig nok Ja”.

Hva er det dette egentlig handler om? Det er snakk om en tjeneste som i vesentlig grad betales av det offentlige (Vi baserer oss på en artikkel i Aften 30/5, hvor en av overskriftene sier ”300 millioner ekstra til Sporveien hver år”). Det offentlige bevilger en pott penger, og så skal byråkratiet disponerer disse pengene til befolkningens fordel på en best mulig måte: og da er det klar at de fleste vil at tilbudet de benytter skal bli bedre. (Vi ser her bort fra at et slikt system for å disponere folks penger er umoralsk; og ineffektivt; det er umoralsk siden pengene samles inn med tvang, og det er ineffektivt, siden det nødvendigvis er byråkratisk).

Ethvert tilbud koster penger. Det system som er mest effektivt er det system hvor den som benytter en tjeneste mer eller mindre direkte betaler for den. Dvs. mht. finansiering av kollektivtransport er det mest effektivt at den som reiser betaler det det koster til de som står for tilbudet, dvs. at passasjerene betaler direkte til buss- eller trikkeselskapet (som igjen betaler for leie av veiene).

Dersom tilbudet skal bli bedre (for eksempel innebære hyppigere avganger), vil dette koste mer, og da bør de som benytter seg av tilbudet betale mer for det. Så det spørsmål som ikke stilles er følgende: ”Du vil ha hyppigere avganger. Hvor mye er du villig til å betale ekstra for trikkebilletten for å få dette?”

Dette er spørsmålet som som regel ikke stilles: de aller fleste vil ha bedre offentlige tilbud og gir utrykk for dette, men få eller ingen erkjenner at dette vil koste mer, det tas for gitt at tilbudet skal bli bedre av seg selv uten ekstra kostnader.

Nå er det enkelte som sier at forbedringer vil koste penger, SV sier at et bedre tilbud må føre til høyere skatter, mens FrP sier det motsatte, de sier at et bedre offentlig tilbud vil føre til lavere skatter eller at de ska klare å kombinere lavere skatter med et bedre offentlig tilbud. De som vil redusere, eller ikke vil øke, skattene, sier at man skal klare å få til et bedre tilbud med en effektivisering av offentlig sektor. Men en slik gjennomgripende effektivisering av det offentlige er umulig - enhver som har fulgt med i politikernes løfter og hva disse politikere har gjennomført vet dette.

Det beste og mest effektive tilbud får man når de drives av private, og når den enkelte mer eller mindre direkte betaler for der han bruker. Da slipper man mange ekstrautgifter, og dersom man i dag privatiserer over en lav sko, ville tilbudet på alle felter (skole, helsetjenester, trafikk, pensjoner, m.fl.) bli langt bedre enn de er i dag. Men så lenge folk tror at de kan få bedre tjenester ved at det offentlige driver tilbudet og at det i betydelig grad betales over skatteseddelen, vil tilbudet i det store og hele forsette å bli dårligere og dårligere.

Norsk rettvesen har igjen felt en dom som viser manglende innsikt i sak og en stor mangel på respekt for det enkelte individ. I går falt en dom som sier at poker er forbudt. (Dvs. det som er forbudt er å spille poker om penger i klubber, etc., pokerspill i et hjem mellom venner er visstnok tillatt.)

Her er et par avisartikler om saken:

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=118233

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=118007

La oss først si at vi er tilhengere av at dagens lover skal følges, vi forsvarer ikke lovbrudd. Dersom poker (poker spilt om penger i en klubb) ifølge lovverket er forbudt, så bør slik spilling stanses av politiet. Men så vidt vi kan se er loven formulert slik at poker ikke er forbudt; det som er forbudt er lykkespill om penger, mens forbudet ikke rammer ferdighetsspill.

Poker er helt klart et ferdighetsspill, og er da ifølge lovens bokstav tillatt. Domstolen har imidlertid, slik vi ser det, basert seg på den helt feilaktige forståelse at poker er et lykkespill. Dette er så feil som det kan få blitt, og viser en enorm mangel på innsikt hos dommeren.

DLF mener også alle spill bør være tillatt, inkludert lykkespill om penger. Ja, det er noen som ikke kan håndtere slikt, enkelte kan spille bort store penger på poker, spilleautomater, etc. Men vi er imot at noe skal fornys dersom enkelte ikke klarer å håndtere det på en ansvarlig måte: vi vil ikke forby narkotika selv om enkelte ikke kan håndtere dette på en ansvarlig måte, vi vil ikke forby (eller avgiftbelegge) alkohol selv om noen ikke klarer å håndtere dette på en ansvarlig måte, vi vil ikke forny pengespill selv om noen ikke klarer å håndtere dette på en ansvarlig måte, osv. (Hvordan man bør forholde seg til de som ikke kan håndtere slikt var vi innen på i en tidligere kommentar http://dlf.info/arkiv/001485.html )

Vi er for frihet og ansvar, individuell frihet og individuelt ansvar - å tro at man kan redusere problemene forbundet med stort bruk av alkohol, narkotika eller pengespill ved forbud er også totalt feil, slike forbud skaper større problemer enn de som forbudene er ment å løse.

I denne konkrete saken håper vi at de dømte anker. Den dommen som ble fattet i går er skammelig, og er etter vår syn også juridisk feil. Vi ser frem til en tid hvor poker blir tillatt. Poker er god og spennende underholdning for mange mennesker, og det er helt galt at folk skal bli nektet denne gleden.