Landsmøtet i DLF ble avholdt i Oslo lørdag 29. april. Etter formannens tale, som tok opp enkelte viktige elementer i den politiske situasjon, både innen- og utenrikspolitisk, var det politisk debatt hvor en rekke viktige teamer ble berørt. Blant de viktigste ting som kom frem under debatten var ønsket om at Vesten skulle sørge for at Iran ikke får anledning til å utvikle anvendlige atomvåpen. Delegatene var enige om at den ettergivenhet som Vesten viser overfor Iran i denne saken er et aspekt av den generelle ettergivenhet som Vesten viser overfor terrorismen med utgangspunkt i islam; det er et ubstridelig faktum at preststyret i Iran er både det åndelige og økonomiske senter for islamsk terrorisme, og Vesten gjør ingen ting for å stanse dette.

Det var også enighet om at det er svært viktig at Norge holdes utenfor EU. Av mer innenrikspolitisk karakter var delegatenes store enighet om at det var god grunn til å frykte finansminister Halvorsens kommende budsjettforslag; det er all grunn til å regne med at det kommende budsjettet vil innebære ytterligere belastninger for produktiv virksomhet, at folk flest vil få enda dårligere råd, at byrdene på bilistene vil bli enda større, osv.

Etter debatten var det valg, og leder Vegard Martinsen ble gjenvalgt. Lasse K. Lien ble valgt til nye nestleder, og Per Arne Karlsen ble gjenvagt som generalsekretær. Til medlemmer i sentralstyret ble gjenvalgt Tore Aabø og Martin Johansen.

”På tre år er antall psykiske lidelser blant småbarn tredoblet. Helse og omsorgsminister Sylvia Brustad (Ap) er sjokkert.

-Dette er egentlig helt forferdelige tall, sa helseministeren til Drammens Tidene under sitt besøk ved Sykehuset Buskerud.

Ifølge sykehusets egne tall ble 100 barn under tre år behandlet ved barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA) i 2005. Det er 15 flere enn i året før og 65 flere enn i 2003. Totalt ble 1504 barn under 18 år behandlet i fjor, 500 flere enn to år tidligere, og barna er hjemmehørende i Drammen, Nedre Eiker, Hurum, Lier og Røyken. –Dette er bare toppen av et isfjell, sier Lise Hammer, avdelingssjef ved BUPA.”

Dette er hele teksten i en NTB-meldning vi så i Aftenposten i går.

At små barn har psykiske problemer er forferdelig. Hva kan være årsaken? Psykiske problemer er i hovedsak forårsaket av to ting: Enten klarer man ikke å forstå de omgivelsene man befinner seg i, eller så opplever man ikke sin tilværelse som trygg.

For voksne kan det være mange forhold som utløser psykiske lidelser, men hva kan det være for små barn? NTB-notisen ovenfor tar utgangspunkt i småbarn, dvs. barn under tre år. Hva kan det være som gjør at slike små barn ikke forstår sine omgivelser eller ikke føler seg trygge?

Mange små barn vokser i dag opp ikke i en hel familie sammen med mor og fra, mange vokser opp hos én av foreldrene, og iblant sammen med en stefar eller stemor. Mange barn blir fraktet til og fra én av foreldrene og skal tilbringe annenhver helg og annenhver torsdag (eller noe slikt) hvor den av foreldrene de ikke bor mest hos, hvis foreldrene ikke bor sammen. Mange barn tilbringer mye av dagen ikke i et nærmiljø sammen med venner og naboer og med en av foreldrene lett tilgjengelig for trøst, hjelp og støtte hvis det skulle bli nødvendig, men i en barnehave hvor de ikke har noen fast voksenperson å forholde seg til. Og andre voksne tar seg ikke like godt av barn som barnets foreldre ville ha gjort. At alt dette fører til at mange små barn da ikke forstår sine omgivelser og ikke føler seg trygge, er opplagt.

Årsaken til det økende antall psykiske lidelser er at barn i mindre grad enn før ikke vokser opp i stabile familier, at de fraktes fra den ene forelderen til den andre, og at de ikke vokser opp med et kontinuerlig nærvær av nære familiemedlemmer.

Man kan lett se at en stor del av årsaken til dette legger i den familiepolitikken – eller anti-famile-politikken - som er blitt ført de siste tiår.

Oppfordringene fra de politiske myndigheter om at ingen skal være hjemmeværende har vært klar: høye skatter og avgifter har presset begge foreldrene ut i arbeidslivet, og med subsidierte barnehaver er valget om å overlate sine barn til en statlig oppdragelsesinstitusjon blitt enda lettere.

Dessuten er også splittelse av familier blitt subsidiert av det offentlige, med meget genersøe støtteordninger for enslige mødre.

Man kan altså godt ai at de økende psykiske lidelser blant barn er et resultat av en politikk som har gått ut på å splitte familier, og å la det offentlige ta seg av barns oppvekst og oppdragelse. At resultatet da blir forferdelig burde ikke overraske noen.

Men man kan ikke bare klandre politikerne; de gjør jo bare det som velgerne ber dem om å gjøre. Velgerne flest støtter opp om den politikken som er blitt flørt, Velgere flest, og foreldre flest, synes det er helt Ok at andre tar seg av deres barn; en bestefar sa det nylig slik i en artikkel i Aftenposten: ”barnehavene er ikke til for barna, de er til for foreldrene”. Og mange setter barn til verden uten å være i stand til den krevende oppgaven det er å være far eller mor, med dagens omfattende statlige støtteapparat er dette den enkleste sak av verden.

Grunnen til de økende problemer finner vi altså i den økende ansvarsløshet som stadig flere mennesker praktiserer. Denne ansvarsløsheten ser vi også komme til uttrykk i politikken, de store partiene (de som er på Stortinget) fører alle en politikk som ikke tar individets ansvar for egne valg og eget liv på alvor.

Løsningen er å komme over på en kurs hvor hvert individ fullt ut holdes moralsk og juridisk ansvarlig for sine handlinger. Men dette er stikk i strid med de verdier de store og sosialdemokratiske partiene står for. Så vi regner med at antall psykiske lidelser blant barn vil fortsett å øke i årene fremover, og at dette vil føre til stadig voksende problemer i årene fremover: det vil bli mer kriminalitet, mer sosial uro, større grad av uførhet og arbeidsudyktighet, større belastninger på helsevesenet, osv.

Det er kun en vei ut av dette: kulturen må i stadig større grad slutte opp om rasjonelle verdier. Dessverre er de som forfekter slike verdier svært få, så man må være svært optimistiske for å være optimist.

I det siste har vi i pressen lest om en rekke saker hvor personer som har begått grove kriminelle handlinger er blitt sluppet fri; dette fordi de har blitt vurdert av det som anses som kompetente psykiatere til ikke å være farlige lenger.

Disse gjerningsmennene har altså begått grove forbrytelser, de er blitt arrestert, og så er de reelt sett overlatt til behandling på et psykiatrisk sykehus fordi de blir betraktet som syke; det er derfor de ikke blir straffet på vanlig måte, de blir isteden overlatt til behandling. Der har de behandlende leger etter kort tid erklært at forbryteren er frisk, eller at det i hvert fall ikke er fare for gjentagelse av kriminelle handlinger, og så er forbryteren sluppet fri enten på permisjon eller ved at vedkommende blir utskrevet. Så har den utskrevne igjen begått drap eller lignende kriminelle handlinger.

Det har som sagt vært en rekke slike saker i det siste, men la oss fokusere på en av dem, og vi siterer fra Dagbladets omtale av saken i dag:

"Politiet i Oslo går i ettermiddag ut med nytt bilde og full identitet på den etterlyste knivmannen ...(37).

Den ettersøkte er blant annet dømt for å ha drept sin far, og han soner en forvaringsdom fram til 2011.

En periode har han vært pasient ved Dikemark psykiatriske sykehus i Asker, og det var leger der som ga klarsignal til at han kunne bevege seg friere."

Hva består den aktuelle saken i? Dagbladet er ikke uventet noe knapp: ”Han er etterlyst for knivstikking ved Nationaltheatret langfredag”, men Aftenposten er noe mer utførlig:

”…Deretter gikk han innom storkiosken Deli de Luca i Klingenberggaten. Et overvåkingskamera i storkiosken filmet at den mistenkte mannen nasket fra varehyllene. Den 36 år gamle mannen som senere ble knivstukket, observerte naskingen fra utsiden av butikken.
Da den etterlyste mannen så gikk til Narvesen på Nationaltheatret, ble han konfrontert med naskingen. Han ble da ifølge politiet aggressiv, og trakk opp en kniv som han stakk fornærmede med. Offeret ble påført livstruende skader, men er nå på bedringens vei. Hendelsen skjedde fredag 14. april ved 22-tiden”.

Så dette er en mann som er ”ettersøkte er blant annet dømt for å ha drept sin far, og han soner en forvaringsdom fram til 2011” og som går løs, farlig og bevæpnet, iblant oss.

En representant for fengselsvesenet ble intervjuet på en nyhetssending på TV i går, og han sa klokelig nok ingenting om noen konkrete saker, og henviste alt til representanter for psykiatrien. Og fra psykiatrien var det i den sendingen ingen ting.
Men er det riktig å legge skylden på psykiatrien? Dette apparatet vurderer en voldsdømt eller drapsdømt person som ufarlig, slipper ham ut, og så dreper han eller knivstikker igjen. Hvem har ansvaret?

Folkene i psykiatrien følger jo bare de lover og regler som politikerne har fastsatt. Ligger da skylden for at drapsmenn går løse hos politikerne? Vel, ja og nei. Vi må huske på at politikerne i det store og hele mener det samme som folk flest. Folk flest stemmer på de store partiene (de som er representerte på Stortinget), og er helt enige i hovedtrekkene i det de store partiene står for.

Så, folk flere er altså enige i en politikk som, og da formulerer vi oss mer generelt enn dette spesifikke temaet tyder på, at kriminelle skal behandles mildt. Jo, folk flest mener at kriminelle skal behandles mildt.

Hvorfor mener de dette? De mener dette fordi de er tilhengere av en moralteori som sier dette. Klarest er dette uttrykt i Bergpreknen, en tale som alles etiske ideal Jesus holdt for ca 2000 år siden. Et sted i denne sier han: ”Dere har hørt det er sagt: ' Øye for øye og tann for tann.' Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.” Han sier altså: ”Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere”. Et annet sted sa han ”Elsk dine fiender”. Denne moralteorien kalles altruisme, og er intet annet enn selvoppofrelse til fordel for andre mennesker.

De aller fleste er altså i dag tilhengere av en moralteori som sier at man skal være ettergivende overfor sine fiender, at man ikke kjempe i mot dem, og at man skal tilgi dem.

Ingen praktiserer dette 100 %, man folk flest er i så stor grad tilhengere av dette at de er villige til å la drapsmenn gå fri (samme moralteori føret til at folk flest mener at man skal være ettergivende overfor krefter som nå er i ferd med å angripe fundamentale elementer ved vestens sivilisasjon, men vi lar i denne omgang dette temaet ligge).

DLF deler ikke dette moralsynet. Vi vil hevde at man skal kjempe imot de som vil en ondt, at man ikke skal elske sine fiender, tvert imot!, og at man spesielt skal sette forbrytere i fengsel, og at de skal sitte der lenge.

Dessverre er DLF et lite parti, og de ideer vi står for har liten oppslutning, og derfor tyder mye på at Norges befolkning vil fortsette å støtte en politikk som innebærer at hvem som helst kan bli drept under en tur på byen.

Tenk deg at du kjører en gammel skrabb av en bil: bremsene virker dårlig, styringen virker ikke alltid, dekkene er nedslitte og uten mønster, sikkerhetsbeltene er i ustand, osv. Så skjer det en ulykke! Hvordan vil du deretter forholde deg til bilkjøring? Vil du aldri kjøre bil mer, eller vil du sørge for at du fra nå av kun kjøre biler hvor sikkerheten er på topp?

I dag er det 20 år siden ulykken i atomkraftverket i Tsjernobyl. 26. april 1986 eksploderte en av reaktorene, og flere tonn sterkt radioaktivt materiale ble slynget ut av selve kraftverkbygningen. Dette førte ifølge offisielle tall til at ca 30 mennesker mistet livet. Men radioaktiv stråling slapp ut, og det er grunn til å anta at noen tusen mennesker i hele Europa miste livet av denne strålingen (radioaktivt materiale ble ført med vinden over store avstander, og der hvor dette materialet falt ned førte det til øket stråling som bl.a. medførte at flere mennesker fikk ulike typer kreft).

Dessverre førte denne ulykken til at det ble vanskeligere å bygge ut kjernekraft. Folk tenkte ikke at ulykken var forårsaket av de enorme problemene og den store fattigdommen som sosialismen i Sovjetunionen førte til (Tsjernobyl ligger dog i Ukraina, men Ukraina var underlagt Sovjet). Sovjetisk økonomi var så dårlig at vedlikehold og sikkerhetstiltak ved atomkraftverk ikke var prioritert, og at det skjer ulykker i sosialistiske kjernekraftverk er noe man derfor bare må forvente. Folk trodde dessverre at det som var farlig ikke var sosialismen og den elendighet og fattigdom den fører til; problemene, trodde de, skyldes atomkraft.

Dette førte som sagt til at utbyggingen av den sikreste og reneste form for energiproduksjon, atomkraft, stanset opp, og enkelte land fortsatte med sine programmer for å avvikle sine kjernekraftverk.

Men nå ser det heldigvis ut til at atomkraften igjen får øket oppslutning. Tatt i betraktning at det aldri har vært noen ulykker i forbindelse med atomkraft bortsett fra den i Tsjernaobyl (Three Mile Island-ulykken i 1979 var en ulykke på et kjernekraftverk, men den var ikke en atomkraftulykke selv om noen meget små mengder radioaktivitet slapp ut), så viser all erfaring at atomkraft er sikker. La oss sammenligne med andre former for energiproduksjon: vannkraft fører til store naturinngrep og forutsetter ofte bygging av dammer som kan briste og føre til store antall dødsfall, kullkraft fører til mye forurensing og til et stort behov for gruvevirksomhet – og gruveulykker skjer dessverre en gang i blant. Dessuten medfører utbredt bruk av kullenergi at store mengde kull må fraktes på veiene, og dette øker antall trafikkulykker.

Men hva med strålingen fra et atomkraftverk? Og hva med oppbevaring av avfallstoffer? Strålingen fra et atomkraftverk er mindre enn variasjonen i den naturlige bakgrunnstrålingen, og er neglisjerbar. Og mht oppbevaring av avfall så er det mulig å gjøre dette sikkert; nedgraving i stabile områder (områder som ikke er utsatt for jordskjelv) gir en sikker oppbevaring. Og muligheten for at terrorister skal få tak i slikt materiale for å lage en atombombe er også neglisjerbar; dersom de vil ha tak i en atombombe er det mye lettere å stjele en enn å lage en selv.

Så atomkrat er i vinden, nå har til og med enkelte fra miljøbevegelsen hevdet at atomkraft er verd å satse på, atomkrat slipper ikke ut CO2 som miljøbevegelsen fortsatt påstår fører til en global oppvarming. F.eks. i Finland øker den positive holdningen til atomkraft, og finnene skal bygge flere slike kraftverk i landet i årene fremover. Flere andre land har en stor del av sin energiforsyning fra atomkraft, for eksempel Frankrike, uten at det har ført til problemer.

Dog må vi st at ulykken i Tsjernobyl var meget tragisk, mange mennesker døde av strålingen i løpet av noen timer eller dager etter ulykken, og noen tusen mennesker døde pga øket stråling over hele Europa.

Men verst var kanskje at ulykken førte til at utbyggingen av atomkrat stanset opp, og at man isteden benyttet langt farligere former for energiproduksjon, en energiproduksjon som er langt mer skadelig enn atomkraft. Vi håper at denne irrasjonelle motstanden mot atomkraft nå er et tilbakelagt stadium, og at utbyggingen av atomkraft kan fortsette. Vi håper at folk nå forstår at dersom en skrabb av en bil forulykker, så bør man ikke av den grunn slutte med bilkjøring, man bør skifte over til sikre biler.

Styrene i de to matprodusentene Gilde og Prior har besluttet å slå de to bedriftene sammen. Formålet er å bli sterkere i forhold til utenlandske konkurrenter, som er på vei inn på det norske markedet.

Vi synes at en sammenslåing mellom Gilde og Prior er en god ide, men dette er irrelevant for en politisk vurdering av saken. Vi er for frihet, og dette innebærer at selskaper kan slå seg sammen slik de måtte ønske; utenforstående har intet med å blande seg opp i hva private selskaper gjør så lenge det ikke innebærer initiering av tvang.

DLF står alene om dette generelle synspunktet, men i denne spesielle saken har flere institusjoner og partier uttalt seg, og de har gitt uttrykk for forskjellige synspunkter, helt uavhengig av prinsipper og ideologi. Konkurransetilsynet vil ikke tillate at de to bedriftene fusjonerer, det mener at forbrukerne vil tape på dette fordi det vil redusere konkurransen. Vi stiller oss noe undrende til dette siden en større frihandel over landegrensene vil øke konkurransen, og grunnen til at de to ønsker å fusjonere er at de vil møte den sterkere konkurransen fra utenlandske tilbydere.

La oss også ha sagt at for oss er frihet det primære, konkurranse er ikke noe primært. Dersom flere konkurrenter velger å samarbeide så har de all rett til dette, vi er mao. imot at staten skal hindre noen i å benytte sin frihet selv om det disse velger skulle redusere konkurransen.

I en reportasje om saken på TV2s nyhetsending i går ble det opplyst noe overraskende at den rød-grønne regjeringen muligens ville tillate sammenslåingen, noe som vil være i strid ned Konkurransetilsynets vedtak. En representant fra Senterpartiet ble intervjuet og han var positiv til sammenslåingen og sa at han ville ta saken opp med regjeringen. Også en stortingsrepresentant fra Høyre ble intervjuet, og han var sterkt imot sammenslåingen; han mente at en slik sammenslåing ville være negativ for norske forbrukere. Vi skal ikke gi noen karakteristikker av Høyre i denne forbindelse, slike vil enhver leser lett kunne finne på selv. Men for hvert utspill Høyres politikere kommer med blir partiets fortsatte tilbakegang stadig lettere å forstå.

Så vi vet ikke hva som blir resultatet av dette. Vi håper at eiernes beslutning ikke blir overprøvet av uvedkommende, og at det totale tilbudet til forbrukerne stadig vil bli bedre. Men med den innblanding i folks frihet som Konkurransetilsynet, Høyre, og regjeringen i alle saker muligens unntatt denne, går inn for, så er det ikke så stor grunn til å være optimister.

Igjen diskuteres de lange soningskøene, og både venstresiden og den såkalte høyresiden kommer med uheldige forslag: Høyre og FrP ønsker å la privat bygge fengsler for å gi flere soningspalsser, mens justisminister Storberget i en debatt på NRK i morges sa at man burde vurdere å slippe ut folk som sonet narkotikadommer. Dette var to ulike forslag som begge har som formål å la de mer en 2000 som venter på å sone begynne sin soning.

Høyre og FrP vil la private bygge fengsler fordi de mener at det er behov for flere fengselsplasser, og det vil være enklere å få staten til å bruke penger på å drive fengslene enn å få staten til å bygge nye fengsler fra grunnen av. Justisministeren sa at han ikke ønsket å bli husket som en justisminister som bygget flere fengsler, og han mente som sagt at folk som i dag soner pga bruk, smugling eller salg av narkotika burde slippes ut for å gi plass til nylig dømte forbrytere. Justisministeren sa at det er viktig at folk som er dømt raskt kommer inn til soning; i dag er dette i mange tilfeller vanskelig fordi det ikke er plass i fengslene.

Vi har et forslag som vil løse ikke bare problemet med soningskøene, men som også vil redusere kriminaliteten kraftig: legaliser narkotika. Dersom dette skjer vil fengselskapasiteten bli stor nok til å oppbevare alle de som begår reell kriminalitet. Dette vil da føre til at de som begår reell kriminalitet - innbrudd, ran, overfall, tyveri, svindel, voldtekt, drap - vil kunne tas inn til soning omgående.

En legalisering vil også føre til at den reelle kriminalitet som begås av folk som trenger penger for å kjøpe narkotika – forbudet gjør at prisene på narkotika blir svært høye – opphører.

En legalisering på verdensbasis vil også føre til at korrupsjonen i en rekke land vil bli kraftig redusert, de borgerkrigslignende tilstander i land som produserer mye narkotika vil opphøre (f.eks. krigen som pågår i Colombia mellom narkomafiaen og regjeringen støtte av USA), og diverse islamistiske terrorgrupper vil miste sitt inntekstgrunnlag; mange av disse finansieres i stor grad av penger tjent på narkodyrking i for eksempel Afghanistan.

Viktigst er dog det mest fundamentale poenget: enhver voksen bør har rett til selv å bestemme hvilke rusmidler han vil bruke; narkotika bør være lovlig fordi voksne selv har rett til å bruke de rusmidler de foretrekker.

Men i første omgang børe Norge legalisere bruk og omsetning av narkotika; dette vil raskt fjerne soningskøene. Dette er nyttig fordi det vil føre til at folk som begår reell kriminalitet blir isolert fra samfunnet og derfor ikke vil gjøre enda flere til ofre for reell kriminalitet, og det vil føre til at soningen begynner raskt etter domfellelse; dette vil gjøre det klart for den dømte at det er en sammenheng mellom forbrytelse og straff, en sammenheng som svekkes dersom det går år mellom dom og soning.

Så hverken Høyre, FrP eller Ap har reelle løsninger på dette problemet. Og da har vi nok all grunn til å forvente at problemet vil bli enda større i årene fremover.

Venstresiden har alltid reelt sett støttet undertrykkelse, terror og vold. De har i de siste 50 år reelt sett støttet terrorregimer i Sovjetunionen, Kina, Kambodsja, Vietnam, Cuba, Øst-Tyskland, Irak (under Saddam), Iran (under Khomeiny), osv.

Det som er kjernen ved venstresiden er ikke støtte til undertrykte, selv om det er dette de i sin propaganda legger hovedvekten på, det som er venstresidens hovedsak er motstand mot frihet og velstand.

I dag ser vi dette tydelig i spesielt SVs ønske om å fortsette norsk støttet til Hamas. Hamas ønsker å eliminere staten Israel, og utfører og forsvarer terrorangrep mot tilfeldige sivile israelere. Hamas fikk ved det nylige valget størst oppslutning blant palestinerne, og dannet regjering. SVerne begrunner sitt ønske om å fortsette norsk støtte til palestinerne og Hamas ved å si at man må ha en dialog for å påvirke Hamas i en mer sivilisert retning.

Men hva er Hamas? Vi siterer fra document.no: noe Dagsavisens Erik Sagflaat sa om dette: ”Hamas er ikke en politisk, men først og fremst en religiøs bevegelse. Som sådan er Hamas svært lite mottakelig for pragmatiske, brødpolitiske argumenter. Selve grunnlaget for Hamas er ønsket om å fordrive jødene og opprette sin egen, islamske stat. Å oppgi deler av det også for dem hellige landet, betraktes som et forræderi mot Gud.

Hamas trenger nå tid til å gjennomføre sin fullstendige islamisering av det palestinske samfunnet. Det er snakk om en gjennomgripende, fundamentalistisk islamisering på alle samfunnets områder. Palestinerne, som stemte på Hamas i protest mot korrupsjonen og vanstyret til forgjengeren Fatah, kan ha fått mer enn det de ba om. Avstanden er stor fra det nåværende, forholdsvis liberale [sic!] Palestina til den gjennomreligiøse staten Hamas ønsker å etablere.”

Vi gir ordet til en SVer, leder i SVs ungdomsorganisasjon, Audun Herning: ”- Norge har lenge krevd at det skulle holdes et demokratisk palestinsk valg. Når dette endelig skjer kan man ikke si at vi stanser pengestøtten fordi vi ikke er enig med det partiet som vant, sier Herning.

- Da undergraver vi alle de verdiene vi kjemper for. ”

Uenighet har man mellom for eksempel Ap og Høyre. Å beskrive forskjellen mellom eksempelvis et norsk parti og den fundamentalistiske terroristorganisasjonen Hamas som en helt vanlig uenighet, er bisarr.

(La oss også skyte inn at vi mener det er helt feil å fremheve demokrati som et ideal. Det som er det sosiale ideal er frihet. De som har forfektet demokrati får et stort problem når terroristorganisasjoner vinner demokratiske valg. Å da vende ryggen til de som så vinner demokratisk valg oppfattes med rette som hykleri.)

Er SVerne så naive at de tror de kan påvirke Hamas i en mer sivilisert retning? Noen er nok det, men hovedtyngden av SVere vil også gjerne eliminere Israel, dette fordi Israel til en viss grad, og langt mer enn sine geografiske naboer, representerer sivilisasjon og frihet, noe som folk på venstresiden er sterkt imot. Så en seier for militante muslimer, enten via valg eller ved terror, er noe som SVere flest ikke vil ha noe imot.

At SV vil støtte Hamas, som har som mål å innføre et islamistisk diktatur, er helt i tråd med SVs ideologi og politikk.

FrPs sterke fremgang de siste månedene har fått motstanderne til å mobilisere. Folk fra andre stortingspartier har forsøkt å angripe FrPs politikk, og dette har naturlig nok ikke hatt noen effekt, men nå begynner pressen og folk fra andre partier å angripe der hvor de virkelig vil treffe: de finner frem og blåser opp små uregelmessigheter som appellerer til folks misunnelse.

Tre saker hvor FrPere muligens har utnyttet – eller kanskje misbrukt? – allmenne regelverk til egen fordel er blitt slått stort opp de siste dagene:

1) Carl I. Hagens ekstra lange påskeferie er blir kritisert av stortingspresident Thorbjørn Jagland

2) Siv Jensen er blitt kritisert fordi hun har latt stortingsgruppen betale en bil for henne

3) Siv Jensen er blitt kritisert fordi hun har fått utgiftene til en personlig trener dekket av stortingsgruppen.

Den første saken er antagelig blottet for reelt innhold, og Hagen klarer som vanlig på en glimrende retorisk måte å forsvare seg, selv om noe av det han sier er mer retorikk enn realiteter: ”Jeg tar [kritikken] med knusende ro. Jeg jobber mer enn de aller fleste fra ni om morgenen til elleve om kvelden, og at jeg har noen dager avspasering og stiller meg til rådighet for partilag i Spania, det er det ingen grunn til å kritisere”. Men følgende poeng fra Hagen er antagelig nok til å vise at Jaglands utspill er mer et selvmål enn noe annet: ”Hvis Stortingspresidenten har lyst til å blande seg inn i selvstendige partigruppers bruk av utbyttingsordningen, noe som aldri har vært gjort før, så ser jeg frem til hans forslag om et helt nytt regelverk i Stortinget. ”

Verre er det med de to forhold ang Siv Jensen. Stortingsgruppene blir tildelt en del midler som skal gå til politisk arbeid og til administrative utgifter i forbindelse med dette - "stortingsrelevant arbeid", som det heter i reglementet. Da å bruke noen av disse pengene til en personlig trener vitner om manglende fingerspitzgefühl.

Ledelsen i FrPs stortingsgruppe som bevilget pengene burde ha fortått at pressen er ute etter å ta dem, og at de derfor må være ekstra påpasselige med å holde sin sti gullende ren: alt som er på kanten eller over streken mht kritikk må unngåes. Når de så bruker 6000-8000 kr på en personlig trener til sin parlamentariske leder, vitner dette om en klønethet som kan skade dem i årene fremover. Og Jensen tjener antagelig så godt at hun ville hatt råd til å dekke utgiftene til trener og bil av egen lomme.

Vi har tidligere sagt at FrPs politikk ikke henger sammen, men dette gjelder også alle de andre partiene, så FrP skiller seg ikke ut her. Det skal derfor bli vanskelig for pressen og andre politiske motstandere å ta FrP på det som oppfattes som saklige argumenter. Men FrP vil kunne tas dersom de ledende i partiet oppfattes som om de utnytter til egen fordel ordninger de egentlig ikke har krav på. Derfor vil selv småting som en firmabil eller en personlig trener tildelt på en noe tvilsomt grunnlag eller en lang påskeferie kunne skade partiet.

Vi er ikke overrasket over at FrP blir tatt for slike ting, og vi regner med at pressen vil lete ivrig etter flere slike forhold i årene fremover. Pressen vil klare å finne slike saker i alle stortingspartiene, men naturlig nok vil de være mest interessert i å finne kritikkverdige ting i FrP. Og vi vil tro at pressen fremover vil klare å finne slike saker i fleng.

Hva ville folk som Støre og Solheim gjort dersom de hadde sittet i regjering på slutten av 1930-talet og det skulle komme en delegasjon som representerte nazi-regjeringen i Tyskland til Norge? Dette skulle da være etter at den tyske regjering klart hadde erklært at den skulle fjerne alle spor av jødisk innflydelse fra Europa (de skulle sørge for en ”ausrottung des Judentum”), og etter at de hadde sørget for ulike typer trakassering, terror og drap mot jøder (for eksempel under krystallnatten 9/11-38).

Antagelig ville Støre og Solheim ha sagt at det er viktig med dialog, og at dialog gir resultater, og derfor ville de ha ønsket nazi-delegasjonen velkommen – selv om de kanskje hadde gått inn for at møtene kun skulle skje på embedsmannsnivå, og ikke på statsrådsnivå.

Det som nå skjer, hvor en delegasjon fra terroristorganisasjonen og regjeringepartiet Hamas skal besøke Norge, er en nøyaktig parallell til det tenkte besøket fra nazi-regimet på slutten av 30-tallet.

Hamas går som kjent inn for at staten Israel skal avvikles og at jødene skal flytte fra området, og de har også ikke bare støttet, men også selv utført, terrorangrep mot sivile israelere, angrep som har kostet hundrevis av israelere livet.

Ja, Hamas har etter valgseieren moderert seg noe i sin retorikk, og organisasjonen driver hjelpearbeid blant palestinerne, men reelt sett er organisasjonen en terroristorganisasjon. Klart så vi dette helt nylig etter terrorangrepet i Tel Aviv i påsken, hvor et titalls tilfeldige sivile israelere mistet livet etter et selvmordangrep, et angrep som Hamas støttet.

Støre og Solheim går inn for dialog. På 30-tallet var det også enkelte som ville ha dialog med nazistene, for eksempel Neville Chamberlain. Men resultatet av å ha en dialog med en aggressiv fiende som vil drepe en er kun at man har enda dårligere beredskap når det store angrepet kommer, og striden som da kommer vil være enda mer omfattende og gi langt større tap.

Vårt syn er at man bør erkjenne fakta, dvs. men bør erkjenne at Hamas er en terrororganisasjon og at Norge ikke på noe vis bør støtte den, hverken ved å motta delegasjoner fra den, ved å ha diplomatiske forbindelser med den, eller ved å gi den noen form for støtte, heller ikke økonomisk støtte.

Med andre ord: DLF mener at det å ønske velkommen en delgasjon fra Hamas i dag er det samme som å ønske velkommen en delgasjon fra Nazi-Tyskland i 1939. DLF tar altså sterk avstand fra Støres og Solheims standpunkt om å ønske en delegasjon fra Hamas velkommen til Norge.

”Åpner for å gi deg oljeformuen” var overskriften, og ingressen var slik: ”Nobelsprisvinner Finn Kydland sier han tror det norske folk kan ta bedre vare på oljeformuen enn staten.”

Vi siterer fra artikkelen i N24.no: ”Hvem skal eie Norge? Det er Kydland-gruppens utgangspunkt, som norske universiteter og forskningsinstitusjoner skal forske på frem til 2008. De prøver å finne ut hva som skjer hvis oljeinntektene overføres fra staten til folket.”

Vi må tilstå at vi ble overrasket. Ikke over innholdet, som er riktig og klokt, men over at en norsk avis slår dette opp som en stor sak uten at utspillet fremstilles som useriøst. At en Nobelprisvinner sier slikt overrasker oss ikke; enkelt av de som har mottatt Nobelprisen i økonomi er gode økonomer og vet hvordan stater fungerer (dvs. dårlig), og hvordan folk flest oppfører seg når de disponerer sine verdier.

At privatpersoner disponerer det de eier bedre enn staten disponerer det som er felles på vegne av oss alle, er nærmest opplagt, og vi skal ikke si mer om dette her.

Utspillet er ikke nytt, heller ikke i norsk offentlighet: ”Sist ute var professor Arne Jon Isachsen som før påske tok til orde for at innbyggerne skal få eie sin egen andel av fondet”. Og, som et ytterligere tegn på at forslaget er godt, nevner vi kort at SV er imot forslaget: ”Han [Isachsen] ble umiddelbart slaktet av finansminister Kristin Halvorsen (SV).

Det handler altså om oljeformuen. Denne er blitt til ved at den norske stat har beskattet oljeproduksjonen på norsk sokkel, dvs. oljeselskapene har betalt disse beløpene i skatter og avgifter til den norske stat.

Men man må huske på at bedriftene egentlig ikke betaler skatt, dersom en bedrift blir pålagt en skatt, så vil denne økede utgiften bli dekket ved at selskapet øker prisene til sine kunder. Derfor er det slik at oljeformuen er fremskaffet ved at forbrukerne har betalt mer for oljen og bensinen de har kjøpt enn de ellers ville ha gjort.

Oljeformuen er derfor tatt fra de som direkte eller indirekte har brukt olje og bensin, dvs. alle, og den tilhører derfor egentlig befolkningen. Av praktisk grunner er vi foreløpig med på at den tilhører den norske befolkning, og at staten har skaffet seg den ved tvang, altså på en umoralsk måte.

Oljeformuen bør derfor føres tilbake til de som den er tatt fra, dvs. til nordmenn flest. Vi skal ikke gå inn på hvordan denne overgangen bør skje i praksis, men vi avventer med spenning de forslag som utvalget vil legge frem. Vi vil tro at det i innstillingen antagelig vil finnes en mindretallsinnstiling som går ut på at staten, som Kydland sier, vil "gi deg oljeformuen".

Vi betrakter dette som et gode; disse pengene tilhører individene, og individene bør få disposisjonsrett over disse pengene. Vi er også overbevist om at hver enkelt kan disponere disse pengene bedre enn staten kan. Så vi ser som sagt spent frem til innstillingen fra utvalget.

Påskeferien står for døren, og vi vil oppfordre alle til å bruke den godt: nyt livet, vær ute i naturen, besøk venner og kjente, reis til spennende steder, nyt god mat og god drikke, nyt gode kunst- og kulturopplevelser, osv.

Det er dette vi som skriver disse kommentarene skal gjøre.

Derfor vil det sannsynligvis ikke komme flere nyhetskommentarer her før påsken er over.

Så til alle våre lesere ønsker vi en god påske.

I disse dager utkommer årets første nummer av av tidsskriftet LIBERAL. Denne utgaven inneholder en artikkel om Jean-Jacques Rousseau og den innflydelse hans ideer har hatt, skrevet av Knut Mønnesland. Bladet inneholder også en artikkel av Elan Journo om hvordan rettsprosessen mot Saddam Hussein burde ha blitt ført.

LIBERAL tar også opp den viktigse politiske sak fra de siste måneder, angrepene på ytringingsfriheten og det mangelfulle forsvar som det intellektuelle Vesten kom med. Denne artikkelen er satt sammen av noen av de kommentarene som først ble publisert her på www.stemDLF.no.

LIBERAL inholder også noen refleksjoner om flere ulike temaer, bl.a Kyoto-avtalen, innvandringspolitikk, hvorfor Norge ikke er fritt, og Guantanamo-leiren.

Bladet blir i disse dager sendt til alle medlemmer som er ajour med medlemskontingenten.

Abonnement kan tegnes ved å betale kr 140 til DLF, Postboks 510 Sentrum, 0105 Oslo, konto nr 1645 03 43866. Enkeltnumre, også eldre numre, kan bestilles ved å betale kr 35 til samme adresse. Dog er første årgang av LIBERAL dessverre utsolgt.

Høyre-medlemmer diskuterer stadig årsakene til valgfiaskoen og nedgangen i oppslutning.

Her er noen av de siste utspillene: I en nyhetssending på TV i går gikk Leif Frode Onarheim inn for at det skulle velge enda en nestledere (Høyre har i dag to nestledere), og at denne nye nestlederen skulle være fra distriktene og ikke sitte på Stortinget.

En annen som uttalte seg var Jens Petter Ekornes, som sa at Høyre burde skifte ut nåværende ledere og satse på Børge Brende isteden.

I dagens Aftenposten er det tre kommentarer fra Høyre-tilhengere. Kjell Hansen går i sin spalte inn for at Erna Solberg må skiftes ut; hun er god, sier han, men hun er ikke god nok til å være leder. Aftenposten gjengir også på debattsiden to sitater fra skipsreder Jacob Stolt-Nielsen; han sier at ”Høyre har i lang tid brukt bakgrunnsfigurer som forgrunnsfigurer. Da går det naturligvis galt”, og ”Jens Ulltveit Moe burde være statsminister. Han har alt som skal til: kunnskap, kvalifikasjoner, karisma”.

Det ser fortsatt ut til at høyrefolkene går utenom det som virkelig er løsningen for å gjøre Høyre til et viktig parti: høyrepolitikk (da mener jeg er klar konservativ politikk, og ikke det som virkelig vil løse problemene, en ren liberalistisk politikk). Men kanskje politikk er blitt borte fra norsk politikk, kanskje er det slik at det partiene sier er følgende: ”vi er alle – fra Høyre til SV - enige om politikken, det vi er uenige om er hvem som skal administrere den.” Dersom dette er den politiske situasjon kommer alt ned til personvalg. Og de mange utspill fra høyrefolk de siste dagene illustrerer dette; alle snakker om personer, ingen snakker om politikk.

Men det er politikk som er løsningen. For noen år siden, mens Jan Pettersen var i regjering, satte han en gang hard mot hardt; han ville at regjeringen skulle gå inn for skattelettelser selv om samarbeidspartnerne ikke var så begeistret for dette, og han ga seg ikke. Dette føre til at Jan Pettersen fikk tilnavnet ”Tøffe-Jan”, og at Høyre gikk frem på meningsmålingene.

Tilsvarende eksempler finner vi også i Høyres søsterpartier i andre land: Står de på en klar høyrelinje går de frem. (Som regel er mesteparten av denne klare høyrelinjen mer retorikk enn realiteter, men det illustrerer at en klar høyrelinje kan vinne frem). Ronald Reagan sto i sin retorikk på en klar høyrelinje, og han vant to valg og hadde rekordoppslutning. Hans etterfølger (Bush sr) var mer lunken, og han ble ikke gjenvalgt. Margaret Thatcher sto også på en klar høyrelinje, og hun var en stor suksess. Hennes etterfølger John Major var mer lunken, og han var ingen suksess.

Så, løsningen for Høyre ligger i å føre høyrepolitikk. Slik det ser ut vil Høyre fortsette samme nærmest upolitiske linje som nå, og de vil muligens skifte ut en del mannskap. Men intet av dette vil virke. Det er vel dog lite sannsynlig at Høyre vil få mindre oppslutning enn det har nå, vi vil tippe at Høyre vil bli liggende på ca 11-14% oppslutning i årene fremover.

Vi vil også tro at Høyres dager som et stort parti er over, vi vil tro at alternativene vil være Ap og FrP, og at det i tillegg til disse vil finnes et halvt dusin mindre partier, H. V, KrF på den såkalte ikke-sosialistiske side, Sp og SV på den sosialistiske side, med liten innflydelse. Men FrP og Ap er nærmest identiske i praktisk politikk, så vi regner med at det allmenne forfallet vil fortsette. Løsningen ligger ikke i stadig å skifte ut personer i sosialdemokratiske partier, løsningen ligger i et system med full individuell frihet.

25 000 eldre utsettes jevnlig for vold av sine nærmeste, leser vi på førstesiden i dagens Aftenposten. Dette er selvfølgelig meget tragisk: å bi utsatt for vold er forferdelig, men å bli utsatt for vold når man bokstavelig talt er nærmest fullstendig forsvarsløs, og at utøveren er en nær slekting eller venn, må være noe av det verste man kan oppleve.

TV2-nyhetene i morges tok opp saken, og en politiker som ble intervjuet om hva som måtte gjøres foreslo at det skulle opprettes eldrekontorer i kommunene, slik at man kunne henvende seg der for å få hjelp. Selvfølgelig tror en politiker at løsningen på ethvert problem, også dette, er å opprette et nytt byråkrati, men noe slik vil selvsagt ikke hjelpe på dette feltet heller.

Hva er det så som må gjøres? La oss først si at dette problemet har vært kjent i en årrekke, og at hittil er intet gjort. La oss også ha nevnt at på en rekke andre områder lar vi – samfunnet som helhet – folk som krenker oss få fortsette med det. Ikke bare idømmer vi kriminelle svært milde straffer og lar dem stor sett gå løse, men vi lar også barbariske grupper som angriper oss, både med vold og ved å gå til et ideologisk angrep på de mest fundamentale verdier ved vestens kultur, få fortsette med sine angrep. Dette skjer samtidig som de fleste her enten velger å late som om angrepet ikke skjer, eller ved at vi legger oss flate og lar angriperne få holde på, og at vi ikke engang gir dem motstand, men at vi gir oss uten motstand og til og med forklarer deres angrep med at dette egentlig er vår skyld.

Det er altså en fellesnevner her: både for at eldre i årevis blir usatt for vold, at vi lar kriminelle gå fritt omkring, og at vi lar barbarer angripe oss uten at vi yter motstand.

Det er grunnleggende filosofiske ideer som styrer ethvert menneske, og de ideer som dominerer i en kultur bestemmer hvordan kulturen og samfunnet er og hvordan utviklingen skjer.

Den etiske grunnholdning som dominerer i vår tid heter altruisme. Altruisme, som er synonymt med selvoppofrelse, går ut på at det som er det etiske ideal er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. Praktisk talt alle etiske tenkere, inkludere folk som Jesus, forfekter altruisme.

Altruismens tilhengere forsøker å selge altruismen ved å si at den egentlig går ut på at man skal være snill og grei og hjelpsom, men dette er en helt feil fremstilling av hva altruisme er; altruismen er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre.

Det er fordi altruismen står så sterkt at vi er forsvarsløse overfor de som krenker oss, enten det er militante muslimer eller fanatiske sharia-tilhengere som vil innskrenke ytringsfriheten, eller det er kriminelle som stjeler og svindler og bedrar, eller det er voldelige personer som slår sine gamle foreldre for å få penger. Altruismen oppfordrer til å ofre oss for disse som angriper oss. Vi gir ordet til Jesus: ”Dere har hørt det er sagt: ' Øye for øye og tann for tann.' Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham.” Bedre kan ikke altruismen forklares. At altruismen er så utbredt er tragisk. Altruisme er selvoppofrelse, og det skulle si seg selv at selvoppofrelse vil føre til ulykke, lidelse, og i verste fall død.

Så lenge altruismen er det etiske ideal er vi bokstavelig talt forsvarsløse mot de som angriper oss. For å kunne forsvare oss må vi avvise altruismen; vi må stå fast på vår rett til leve våre liv som vi ønsker (så lenge vi ikke initierer tvang mot andre mennesker) og at ingen har noe moralsk rett til det som er vårt. Altruismen må altså skiftes ut med det etiske idealet rasjonell egoisme

Den som ønsker et lykkelig liv må velge rasjonell egoisme. Men det er kun dersom folk flest vil velge å følge en rasjonell egoistisk etikk at vi kan slå tilbake de som angriper oss, enten det er kriminelle, militante muslimer, eller de som utøver vold mot sine eldre slektninger for å ta deres penger. Hvis ikke dette skjer vil det ende med tragedie.

DLF er for individuell frihet. Individuell frihet innebærer retten til å gjøre alt man kan for å bedre eget liv så lenge man ikke initierer tvang mot andre mennesker. Slik frihet har opp igjennom historien gitt rom for utallige fremskritt som har gjort menneskers liv bedre. Men til tross for de åpenbare forbedringer som forskning og teknologi har skapt, så blir slike fremskritt også bekjempet av en del livsfiendtlige miljøer.

Det nyeste på denne fronten er bioteknologi: med forskning innen bioteknologi kan man helbrede sykdommer, man kan hindre barn i å bli født med større eller mindre skader, man kan gjøre mennesker mer motstandsdyktig mot sykdom, osv.

Som nevnt er det alltid noen som er imot slike fremskritt; disse finnes gjerne i religiøse eller i venstreorienterte miljøer. De religiøse vil hevde at mennesket ikke skal tukle med skaperverket, at mennesket ikke skal leke gud – han man fått en lidelse så skal ikke mennesker leke gud og lindre lidelsen (ja, det er dette som reelt sett er de religiøses argument), og de venstreorienterte er imot fordi slike tilbud, som i begynnelsen og kanskje alltid vil være svært kostbare, ikke kan komme alle til gode med en gang.

Men DLF er altså for alt som kan gjøre mennesker liv bedre, og vi er derfor tilhengere av en full liberalisering av all bioteknologisk forskning.

Nå ser det ut til at den meget restriktive norske loven om bioteknologi vil bli liberalisert. Vi siterer fra Aftenpostens artikkel om saken:

”Sylvia Brustads forslag til liberalisering av bioteknologiloven blir godt mottatt i Fr.p., mens regjeringskolleger sier "totalt uaktuelt".

Hovedelementer i forslaget er:

* Regjeringen vil tillate forskning på overtallige befruktede egg, inkludert såkalt stamcelleforskning.

* Regjeringen vil tillate PGD-diagnostikk (genetisk undersøkelse av befruktede egg før de settes inn i livmoren) ved alvorlige arvelige sykdommer.

* Regjeringen vil tillate vevstyping i forbindelse med PGD-diagnostikk, slik at barn som blir født etter behandlingen, kan være donor til en alvorlig syk søster eller bror som trenger transplantasjon av stamceller (Mehmet-saken).

Oppmykning av bioteknologiloven ble varslet i Regjeringens Soria Moria-erklæring. Men både i SV og Senterpartiet er det fortsatt betydelig motstand mot å liberalisere loven: - Hadde Senterpartiet sendt ut et eget lovforslag, ville det sett helt annerledes ut, sier helsepolitisk talsmann Rune J. Skjælaaen.

- Det blir en viktig debatt å definere hva som egentlig skal ligge i ordene "alvorlig arvelig sykdom". Her er det snakk om viktige nyanser, sier Skjælaaen, og innrømmer at spesielt forslaget om vevstyping av befruktede egg skaper svært liten begeistring i Senterpartiet. - Mange i Sp. reagerer negativt, på samme måte som mange gjør i SV, sier han.

SVs helsepolitiske talskvinne, Inga Marte Thorkildsen, sier stortingsgruppens flertall har vedtatt at de er fornøyd med forslaget, inkludert at det skal åpnes for vevstyping. - Men også vi vil ha en debatt om definisjonen av alvorlig sykdom.

- Men dere er splittet, og det har skjedd mye med SVs politikk på dette området de siste par årene?

- SV er som et lite stykke Norge i denne saken. Alle syn er representert, sier hun.

Stortingskollega Olav Gunnar Ballo tilhører mindretallet: - Det er totalt uaktuelt for meg å stemme for en lovendring som åpner for donorsøsken. Det strider mot prinsippet om at et individ ikke skal være et middel for at annet individ. Det blir helt feil når et individ skal fødes for å behandle et sykt søsken. For meg er dette så etisk problematisk er det er uaktuelt å stemme for, sier Ballo.

Også i Kr.F., Høyre og Venstre er motstanden mot lovendringen stor. Laila Dåvøy (kr.f.) sier hun er dypt skuffet og rystet over forslaget. Men i Fremskrittspartiet er det stor glede:

- Jeg er svært positiv. Et veldig bra signal, men jeg har ikke satt meg inn i hvor mange restriksjoner Regjeringen legger inn. Vi vil ha færrest mulig, sier Harald Nesvik, leder i Stortingets helse- og omsorgskomité.

Helseministeren selv synes ikke det har vært etisk vanskelig å konkludere: - Dette dreier seg om at vi skal tillate begrenset bruk av ny teknologi for å hindre at barn får alvorlige arvelige sykdommer foreldre er bærere av. Og altså kun alvorlige: Hvilke skal avgjøres av en nemnd fra sak til sak.

Statsråden synes også det er greit at det er politisk uenighet i regjeringspartiene: - Nå skal vi ha tre måneders demokratisk høringsprosess, og så skal Regjeringen endelig konkludere.” (Sitat slutt fra Aftenposten.)

Så det ser altså ut til at det går mot en viss liberalisering, og alle som kommer til å få bedre liv pga dette børe være takknemlige overfor de som kjemper for øket frihet på dette området.

Det er helt vanlig at man etter en fiasko diskuterer hva som gikk galt. Høyre har etter det store valgnederlaget sist høst kontinuerlig ført en diskusjon for å finne ut hva som må gjøres for å reise kjerringa igjen.

Til å begynne med diskuterte høyrefolkene politikk, men dette førte selvsagt ikke engang til noen planer om veivalg. Men nå ser det ut til at Høyre kommer til å lande på den løsningen som Høyre pleier å lande på når det har gått galt: de vil skifte ut lederen. Foreløpig er det kun kommentarer og synsere som går inn for dette, fremtredene Høyre-medlemmer har ikke sagt noe om dette foreløpig, de er for dannede til å ta opp slikt eksternt.

Trygve Hegnar fikk nylig et oppslag i Nettavisen for å hevde at Solberg har fått et taperstempel og bør ta konsekvensen av dette, og Vaske-Bakke har gitt uttrykk for omtrent det samme. Videre, i dagens Aftenposten er gjengitt et sitat fra Nationens kommentator Erling Kjekstad hvor han sier at Erna Solbergs ”dager som Høyre-leder er i realiteten talte. Spørsmålet er egentlig bare når Erna Solberg skal gå av”.

Så vi vil ikke bli overrasket over at Høyre vil løse sitt problem ved å gå utenom problemet: de vil antagelig la politikken ligge fast og skifte ut lederen, når det var det motsatte de skulle ha gjort.

Men dette er typisk for norsk politikk: man ser et problem, og så gjør man alt man kan mens man gjør sitt beste for å ignorere hva det reelle problemet er og hva som skal til for å løse det. Tydelig ser vi dette i Hegnars forslag om at Høyres nye leder bør bli Børge Brende.

Vi vil tro at dette ikke kommer til å bli en realitet: dels fordi Brende har høyere ambisjoner, hans ambisjon er å bli sjef for et stort internasjonalt byråkrati i FN, så Høyre er nok for smått for en mann med hans talent og ambisjoner. Og dersom han ikke får noen toppjobb i FN og må ta til takke med å bli leder i Høyre, vil det ikke løse det problemet som utskiftningen av Solberg var ment å løse.

Så vi kan trygt regne med at Høyre vil fortsette en utvikling som om ikke lenge kan gjøre at Høyre blir et parti på størrelse med Venstre. Det er i så fall vel fortjent; et Høyre som ikke fører høyre-politikk er verre enn ikkeno’.