Heldigvis ser det ut til at miljøbevegelsen, SV & co. går på et nederlag mht spørsmålet om oljeboring i områdene utenfor Nord-Norge. Alt tyder nå på at det blir en vesentlig oljeutvinningsvirksomhet i nordområdene i løpet av noen år, og at de små seire som miljøbevegelsen nå innkasserer kun er utsettelser.

Vi synes at slik oljeutvinning er bra. Energi er en god ting. Energi er det som får våre biler til å gå, våre hus til å bli varmet opp, våre musikkanlegg til å spille musikk, våre datamaskiner til å ha kontakt med hel verden, våre mobiltelefoner til å være et viktig kontaktledd med venner fjern og nær, våre TVer til å vise alt mulig rart, osv. (Ja, det er iblant nødvendig å minne om hva energi brukes til.)

Når den sikreste og reneste form for energiproduksjon – atomkraft - i praksis er forbudt i Norge, anser vi oljeutvinning som et godt alternativ. Det er bra at statlige hindringer for energiproduksjon nå ser ut til å bli redusert.

Som kjent har SV vært imot slik oljeutvinning i nordområdene, men siden oljeutvinning i nord vil gi en kraftig øket velstand i fæørste omgang for befolkningen der, er også SVere i de nordligste fylkene nå blitt tilhengere av oljeutvinning.

Men har ikke SV, miljøbevegelsen & co et godt argument: miljøhensyn? Ne, de har ikke det. Og heldigvis besvarte to fagfolk noen av miljøbevegelsens påstander i Aftenposten 28/3.

Her siterer vi hva fagfolkene sier på noen av de punktene som oljeboringsmotstanderne har tatt opp:

"Det er derfor uheldig at Janne Sollie, direktør i Direktoratet for naturforvaltning, sier: "Vi kan ikke si hva konsekvensene blir av hverken store oljeutslipp eller små daglige uhell". Dette er ikke riktig. Vi har meget god kunnskap om effektene av små og store oljeutslipp, og de har ikke ført til utryddelse av arter. Det viser seg også at naturen har evne til å rekolonisere områdene meget raskt.

Vi har boret 62 hull i Barentshavet uten store ulykker, og det finnes ingen data om negative effekter av utslipp på livet i Barentshavet. Dette betyr ikke at det ikke er behov for mer forskning, men vi må ikke undervurdere den kunnskap vi har nå når vi skal fatte beslutninger.
…
Fossheim [fra Bellona] påstår at "Arktiske næringskjeder er korte". Dette er ikke tilfelle. Arktiske næringskjeder er kompliserte, og det finnes også en artsrik isflora og isfauna som ikke finnes i isfritt hav. Bunnfaunaen i Barentshavet har mange flere arter enn i Nordsjøen. Undersøkelser av næringskjeder i høy-arktiske områder med bruk av ä13C viser 5 trofiske nivåer som er helt vanlig for marine økosystemer.

Hun hevder også at giftstoffer oppkonsentreres hurtigere "i slike korte, enkle næringskjeder", uten å nevne hvilke giftstoffer fra olje det her er tale om. Oppkonsentrasjonen av giftstoffer i næringskjedene i Arktisk skyldes ikke korte næringskjeder, men det atmosfæriske sirkulasjonssystem (Hadley sirkulasjonssystemet) som bringer forurensningsstoffer (for eksempel organiske klorforbindelser) fra tropiske og tempererte strøk til arktiske områder. Dette har intet å gjøre med oljeindustrien!
…

Fossheim sier også at kalde og mørke havområder har lav nedbrytningsrate av giftstoffer. Dette er også feil." (Sitat slutt fra Aftenposten.)

Så vi ser frem til oljeutvinningen i nord og alle de fordeler som dette vil medføre, både for befolkningen i nord og for alle andre.

For en uke siden kommenterte vi den stadig økende aksept av dhimmi-status, en holdning som går ut på å gi avkall på egne verdier dersom de er i konflikt med islam for ikke å støte muslimer. Det tilfelle vi da kommenterte gjaldt Norge, men slike tendenser finnes også i USA.

29. mars skulle en studentgruppe assosiert med The Ayn Rand Institute (ARI) arrangere en debatt om ytringsfrihet ved New York University, og utgangspunktet var de famøse Muhammed-tegningene.

Dette skulle være et åpent møte hvor også tegningene skulle vises frem. Her er en pressemelding fra ARI om arrangementet

Panel Discussion on the Danish Cartoons
Panelists: Peter Schwartz, former chairman of the Board of Directors of the Ayn Rand Institute and author of The Foreign Policy of Self-Interest: A Moral Ideal for America; Greg Lukianoff, president of the Foundation for Individual Rights in Education; Andrew Bostom, author of The Legacy of Jihad: Islamic Holy War and the Fate of Non-Muslims; and Jonathan Leaf, New York Press editor who resigned over his paper's decision not to publish the Danish cartoons.

Moderator: Dr. Harry Binswanger, professor of philosophy and member of the Board of Directors of the Ayn Rand Institute.

What is planned: (1) A display of the controversial Danish cartoons depicting Mohammad. (2) A panel discussion and Q & A on the meaning of the worldwide reaction to the cartoons.

Where: New York University, 60 Washington Square South at NYU Kimmel Center, Eisner and Lubin Auditorium (4th Floor), NY, NY 10012
When: March 29, 2006, 7 to 10 PM

Summary: ARI's Peter Schwartz will participate in a panel discussion on the Mohammad cartoon controversy. He will explain: Why the eruption of violence and the issuance of death threats make completely irrelevant the question of whether the cartoons are in bad taste. Why the idea that freedom of the press must be "coupled with press responsibility" means that free speech is not a right, but a fleeting permission. Why every Western newspaper and media outlet should have immediately re-published or shown the cartoons in solidarity with the cartoonists. Why the cowardly and appeasing response of many Western governments--including our own--will only invite further aggression. Other panelists will present their own views.

Arrangementet ble utsatt for trusler, og arrangørene regnet med at ledelsen ved universitetet ville gjøre det som er vanlig og naturlig, nemlig sørge for de sikkerhetstiltak som var nødvendige for at arrangementet skulle kunne gjennomføres.

Men ledelsen nektet å gjøre det som var nødvendig for at møtet skulle gjennomføres. Møtet ble av ledelsen ved NYU omgjort fra et åpent møte til et møte som kun var tilgjengelig for personer tilknyttet NYU.

Her er pressemeldingen fra ARI om dette:
"In a seemingly mundane decision, New York University has sacrificed the principle underlying its flourishing and the survival of civilization--free speech," said Dr. Yaron Brook of the Ayn Rand Institute. NYU is refusing to protect a student group's right to display the Danish cartoons of Mohammad at a panel discussion on free speech on March 29.

The group's event was to be open to the public, but at the last minute NYU retreated. Under the pretense of maintaining campus security, the administration contradicted its own stated policy on free speech by requiring that, if the cartoons are displayed, the event be limited only to "members of the NYU community." The student group now must turn away more than 150 members of the public who had planned to attend the panel.

"The university's shameful appeasement of Muslim and anti- free-speech groups--which have vowed to protest the event-- underscores the urgent need to display the cartoons in defense of freedom of speech," said Dr. Brook.

"Free speech protects the rational mind: it is the freedom to think, to reach conclusions and express one's views without fear of coercion of any kind. And it must include the right to express unpopular and offensive views, including outright criticism of religion. NYU--which like other universities grants tenure to protect intellectual freedom--ought to recognize the crucial importance of this principle and defend it.

"If intimidation and threats are allowed to compel writers, cartoonists, thinkers and institutions of learning into self- censorship, the right to free speech is lost. If Muslims are allowed to pressure critics of Islam into silence, critics of religion will be next. And then everyone else."

Vi slutter oss helt til ARI i denne saken.

At en ledelse ved et universitet gir etter for press fra barbarer i et så viktig spørsmål som ytringsfrihet er en skandale. Det er tydelig at dhimmi-status er en ettertraktet tilstand ikke bare for norske lærere, men også for universitetsledere i USA.

En undersøkelse foretatt i en rekke land om oppslutningen om kapitalismen avslører enkelte interessante trekk.

I undersøkelsen ble personer i 20 land bedt om å si om de var enige elller uenige i følgende påstand: «The free enterprise system and free market economy is the best system on which to base the future of the world.»

I USA var det 71 % som sa at de var enige i påstanden, i India var det 70 %, og i Kina var det hele 74 %.

Vi ser altså at den økende friheten i Kina og India ikke bare gir velstand til flere og flere, også støtten til det frie marked øker - dette tyder på at folk til en viss grad forstår sammnehengen mellom frihet og velstand. (Nå er det i undersøkelsen ikke snakk om laissez-faire-kapitalisme, men tallene er likevel interessante.)

Men spesielt interessant er det at det kun var ett land hvor et flertall av de spurte sa at de var uenige i påstanden. Dette landet var selvfølgelig Frankrike; der var det kun 36 % som var enige i påstanden.

At pro-frihetlige ideer står svakt i Frankrike skulle være tydelig for enhver. Frankrike ligger midt i Europa og skulle vært et sivilisert og velstående land. Istedet er landet preget av en arbeidsløshet på ca 10%, dobbelt så mye som det som er vanlig i resten av Europa, velstanden er relavt lav (BNP pro pers er i Frankrike kun ca $ 29 000, mens den f.eks. i USA er ca $ 40 000), og landet har et stort og voksende byråkrati som legger hindringer i veien for produktiv virksomhet.

Og vi ser i disse dager at det er gatekamper i Paris: folk som har null innsikt i økonomiske årsakssammenhenger - noe som gjerne henger sammen med motstand mot kapitalismen - demonstrerer og begår hærverk og sloss mot politiet for å hindre en liberalisering av abeidsmarkedet, en liberalisering som vil føre til en sterk reduksjon av arbeidsløsheten.

Så det er tydelig at Frankrike går en annen vei enn mange andre land.

De fleste låser sin dør når de går hjemmefra. Dette for å hindre uvedkommende i å ta seg inn i leiligheten og evt. stjele ting som er det. Dørlåsen er altså en effektiv beskyttelse mot tyveri – dørlåsen er til for å beskytte det man eier – dørlåsens oppgave er i samsvar med eiendomsretten.

Dessverre står eiendomsretten meget svakt i dag. Dersom et flertall gjennom staten ønsker å ta noe fra individer eller bedrifter, har de i dag ikke bare statens tillatelse til dette, staten utfører også krenkelsene: i dag ønsker flertallet at staten skal ta innpå 70 % av det folk tjener, det ønsker at staten skal bestemme hva eiendommer skal brukes til, det ønsker at staten skal gi detaljbestemmelser om hva slags aktiviteter som skal foregå på eiendommen, etc.

Men en rettighet som inntil nylig har stått relativt sterkt er opphavsretten (copyright, etc.). Men med moderne teknologi er det blitt mulig for hvem som helst å kopiere filmer og musikkverker, og opphavsmennene og deres organisasjoner og selskaper har derfor innført ordninger som skal låse døren, dvs. de har utviklet ulike typer kopisperrer som skal hindre at deres opphavsrettsbekyttede materiale blir kopiert uten opphavsmannens tillatelse.

Men mange liker å stjele musikk og film på denne måten, og de har derfor lagt press på politikerne for at de skal gjøre også denne typen tyverier lovlig. Og politikerne stiller opp: ”Kulturminister Trond Giske vil … forby urimelige kopisperrer på musikk.”

Vi anser dette som en stor krenkelse av de som har skapt verkene. Vi mener at enhver som skaper noe har full rett til å disponere det, inkludert retten til å formidle det ved salg eller på andre måter på de betingelser som opphavmannen selv setter - også hvis politikerne skulle definere betingelsene som urimelige. Vi anser at statens oppgave, statens eneste legitime oppgave, er å beskytte individer mot de som vil krenke deres rettigheter.

Det er svært ille når staten, som i denen saken, tar parti med de som ønsker å stjele og således gjør tyverier lovlig.

Vårt syn er at ethvert menneske har rett til å disponere det det skaper og det det eier, uten at andre har noen rett til blande seg inn (så lenge eieren disponere det han eier på fredelige måter).

Mennesket har denne retten fordi mennesket har mulighet til å leve langsiktig, og skal det kunne gjøre det må det kunne disponere ting – eiendommer, eiendeler, bedrifter, etc. – på lang sikt. Eiendomsretten er den institusjon som beskytter menneskers mulighet til å tenke og handle langsiktig.

En avansert sivilisasjon er umulig uten langsiktig tenkning, dvs. sivilisasjon er umulig uten eiendomsrett. Historien viser også klart at områder med en rasjonell kultur og respekt for eiendomsretten er velstående, mens områder hvor eiendomsretten står svakt er fattige og preget av uro og kaos.

Uansett har ethvert individ rett til å styre sitt eget liv, og dermed har det rett til å disponere det det skaper og det det eier uten å møtte innhente tillatelser fra andre. Mer spesielt, det har rett til å hindre andre i å ta det de eier, dvs. enhver har rett til å låse døren når han forlater sin leilighet, og enhver musiker eller filmskaper har rett til å beskytte sine verker med en kopisperre. At staten nå gjør det lovlig å bryte slike, er ikke bare skandaløst, det er kriminelt.

For de som kjenner den engelske TV-serien ”Yes, Minister” kommer de siste dagers skandale i UDI ikke som noen overraskelse. I serien kjemper den vanlige politikeren, den bortreiste statsråd James Hacker, mot sin egen departementsråd, den slu og sleipe superbyråkraten Sir Humphrey Appleby. Sir Humphrey mener han vet hvordan England skal styres og han har ingen planer om å la den folkevalgte statsråden blande seg opp i dette. Derfor rundlurer han sin politikersjef hver gang det er nødvendig, dvs. hver gang politikerne forsøker å gjennomføre noe som byråkratene ikke liker.

Det var noe slikt som nylig skjedde i UDI. Vi siterer fra Aftenposten, som hadde følgende overskrift: ”UDI førte [statsråd] Erna [Solberg] bak lyset”, og artikkelen forteller blant annet:

”UDI-ledelsen førte sist høst daværende kommunalminister Erna Solberg bak lyset, og satset på at et regjeringsskifte skulle føre til en mer liberal flyktningpolitikk. …

VG har fått tilgang til et internt UDI-notat datert 7. oktober i fjor, som dokumenterer at UDI la en plan for å omgå en klar instruks fra Solberg.

I det såkalte praksisnotatet som er sendt fra avdelingsdirektør Paula Tolonen ved UDIs asylavdeling til daværende UDI-sjef Trygve Nordby, står det svart på hvitt at praksisen UDI valgte stred mot ordrene fra Solberg.” (Sitat slutt fra Aftenposten.)

Som sagt, serien ”Yes, Minister” er i stor grad nærmest dokumentarisk. Vi vil tro at byråkratiet i stor grad (og ikke uten en viss rett) betrakter politikere som kunnskapsløse og uskolerte og amatørmessige populister som ikke bør blande seg inn i hvordan landet skal styres, det bør overlates til fagfolk, dvs. til byråkratene.

Vi vil derfor tro at denne saken som nå er avslørt, hvor byråkratene bevisst gikk imot statsrådens pålegg, kun er toppen av et isfjell.

Typisk er også at ingen av de som var innblandet i svindelen vil få sparken, alle får fortsette i jobben og til minst samme lønn som tidligere.

At slike ting skjer er negativt fordi det viser at når selv staten er uredelig og nærmest kriminell, virker dette oppmuntrende på alle de vanlige kriminelle som vi har omkring oss. I tillegg reduserer slike hendelser respekten for lov og rett, noe som gjør samfunnet mer utrygt å leve i.

Men det politiske system vi har tyder på at dette problemet vil fortsette langt inn i fremtiden. Løsingen? Løsningen er å avvikle byråkratiet, og det er kun en måte å gjøre dette på: alle statlige organer som gir folk tillatelse til vanlige, fredelige handlinger (oppholdstillatelse, arbeidstillatelse, byggetillatelse, osv,) må avskaffes – slikt må enhver kunne gjennomføre uten at det skal være nødvendig å skaffe tillatelser fra det offentlige. Men siden kun DLF står for dette, så blir det nok en stund til dette blir gjennomført, og i mellomtiden vil vi stadig oftere oppleve slike avsløringer som den som kom om UDI i forrige uke.

I sine forsøk på å finne årsaken til at FrP fosser frem på meningsmålingene, begynner nå kretser også utenfor FrP å ta opp på en seriøs måte den saken som mange forbinder med FrP, og som FrP hittil har stått alene om å ta opp: problemene forbundet med innvandring. (Ett eksempel ligger her.)

FrP advarte mot innvandringen, og i dag ser vi, hevdes det, de negative konsekvensene av den liberale innvandringspolitikken: tvangsekteskap, omskjæring, trygdemisbruk, arbeidsløshet, narkotikamisbruk, reell kriminalitet, terror i islams navn, trafficking, ulovlig innvandring, ghettoer, osv. Mange vil si at disse problemene har gitt FrP rett.

La oss først si at de fleste innvandrere er kommet hit for å arbeide og for å skape for seg og sine et bedre liv. De har reist fra eller flyktet fra fattigdom og ufrihet, og de har kommet hit, de arbeider produktivt og fungerer godt i det norske samfunn – og dette er til fordel både for dem og for oss; jo flere som arbeider i Norge, jo høyere blir velstanden.

Men hva med de påståtte problemene? De finnes, men de skyldes ikke innvandringen. Disse problemene, som til dels er betydelige, skyldes den politikken som den norske stat – med full støtte av Norges befolkning – har ført og fører. Disse problemene skyldes at Norge har meget generøse offentlige støtteordninger, hvor penger øses ut til hvem som helst som oppholder seg lovlig i Norge, de skyldes at vi tolererer kriminalitet, de skyldes slike ting som forbudet mot narkotika, og de skyldes slike ting som at vi ikke har fri innvandring.

Så, de problemene som finnes, og som innvandringen gis skylden for, skyldes ikke innvandringen, de skyldes at vi har en sosialdemokratisk politikk som innebærer generøse offentlige støtteordninger, og at vi i stor grad ignorerer reell kriminalitet (inkludert slike ting som omskjæring og tvangsekteskap) og at kriminelle i alt for stor grad får gå fritt omkring.

Men hva med følgende problemer, som kan se reelle ut? Innvandrere kommer hit og konkurrerer ut norske arbeidere – og nordmenn mister jobben. Til dette vil vi si at ingen har krav på en jobb, det man har rett til er å tilby sine tjenester. Hvis kunden velger en polsk snekker fremfor en norsk, så har han all rett til dette. Det nordmannen da bør gjøre er å kvalifisere seg ytterligere, slik at ham blir mer verd på arbeidsmarkedet. Dessuten viser empiri at land som har en liberal innvandringspolitikk har lav arbeidsløshet, mens land som har begrensinger på innvandring ofte har høy arbeidsledighet.

Hva med boliger? Kommer det innvandrere hit vil etterspørselen etter boliger øke, og prisene vil gå opp. Dette vil være negativ for de som allerede er her, hevdes det. Dette er nok ikke korrekt. De som har boliger vil oppleve at verdien på deres bolig stiger, og dette vil være bra for dem. Men det som må til er at det bygges flere boliger, og dette vil ikke være noe problem dersom offentlige hindringer for boligbygging fjernes.

Arbeidsløshet blant innvandrere? Det er lett å forstå at en arbeidsgiver heller vil ansette en som heter Hansen enn en som heter Abdullah. Arbedsgiveren kan gå ut i fra at Hansen kjenner kodene i det norske samfunnet og at det er mulig at Abdullah ikke kjenner dem. Derfor er det sannsynlig at arbeidsgiveren vil være mest tjent med å ansette Hansen. Løsningen at Abdulla bør kunne si til arbeidsgiveren: "Ansett meg! Jeg kan gjøre jobben for lavere lønn i en periode slik at jeg kan få vist hvor dyktig jeg er! Er du ikke fornøyd så kan du si meg opp uten problemer. Men ta sjansen på meg - du vil ikke angre fordi jeg er dyktig!" Men slikt er i prakis forbudt i Norge i dag, og det er dette relle forbudet som stenger innvandrere ute fra arbeidslivet. En liberalisering av arbeidsmarkedet, hvor bl.a. fagforeningenes makt reduseres, vil løse problemene mange innvandrere har med å komme inn i arbeidslivet.

Hva med ghettoer? Det er intet problem at folk fra et land bosetter seg i samme område - så lenge det er frivillig. ”Ghetto” brukes vanligvis om områder hvor folk blir pålagt å bosette seg, men at det for eksempel bor mange eks-pakistanere på Tøyen er intet problem.

Hva så med voldelige/miltante muslimer? Vil ikke de kunne gjennomføre terroraksjoner under en politikk med fri innvandring? Nei, dette vil ikke være noe stort problem dersom muslimske miljøer overvåkes, og alle ledere som kommer med oppfordringer til terror eller andre kriminelle handlinger settes i fengsel. Dessuten er det tyranniene i Iran og Saudi-Arabia som er den reelle kilden til at militante muslimer utfører terror-aksjoner, og det Vesten burde gjort er å fjerne disse regimene. Da vil antallet terroraksjoner utført av militante muslimer synke til nærmest null. At Vesten ikke har gjort dette, skyldes den ettergivende politikken Vesten fører, og dette er igjen forårsaket av at de verdiene som dominerer i Vesten i dag: irrasjonalitet, selvoppofrelse/altruisme, kollektivisme.

Løsningen er altså: vi må få fri innvandring for de som kommer hit i fredelige hensikter, offentlige støtteordninger må avvikles, narkotika må legaliseres, og reelle kriminelle må settes i fengsel. Dersom dette blir gjennomført vil de problemene som i dag innvandringen får skylden for, nærmest forsvinne.

Så for å summere opp: innvandring som sådan har kun gode effekter. De problemer som finnes, og som innvandringen får skylden for, er forårsaket av den sosialdemokratiske politikk som praktisk talt hele Norges befolkning, og alle norske partier unntatt ett, støtter. Og vi vil jo innrømme at vi forstår svært godt at innvandringsdebatten nå blusser kraftig opp: det er jo mye mer bekvemt å legge skylden for problemene på innvandringen og innvandrerne enn på den politikken som alle slutter opp om, men som praktisk talt ingen er villige til å innse konsekvensene av.

Tragisk nok har ett barn mistet livet og mer enn et dusin barn er blitt syke etter at de er blitt rammet av matforgiftning etter å ha spist en bestemt type pølse som har innholdt giftige bakterier (det er dette som visstnok er forståelsen av situasjonen pr. dag).

Vi skal ikke analysere dette temaet i alle detaljer, vi skal i dag kun se på ett bestemt poeng. La oss først sitere fra et innlegg av Jan Ulstrup, som tidligere var avdelingsoverlege ved Mikrobiologisk avdeling ved Ullevål sykehus: ”Det er antagelig pepper [som er skyld i forgiftningene] også denne gangen, pepper tørket etter skylling i [urent] Mekong-vann eller lignende. ... Vi eldre mikrobiologer har ”pepperepidemien” fra tidlig i 1980-årene friskt i minne...” (Aften, 22/3-06).

Så, ifølge Ulstrup er det sannsynlig at mer enn et dusin barn blitt syke og at ett barn har mistet livet etter at det i matvareproduksjon er brukt ikke-sterilisert krydder, dvs. krydder hvor farlige bakterier etc. ikke er fjernet eller ødelagt.

Hvordan kan man så gjøre krydder ufarlig? Finnes det sikre metoder som kan benyttes slik at man trygt kan spise krydret mat (praktisk talt all mat er krydret, så dette er et viktig spørsmål).

Ja, slike metoder finnes. Men benyttes de? I en nyhetssending på TV2 for et par dager siden ble det nærmest i forbifarten opplyst at det finnes en metode som med 100 % sikkerhet fjerner alle farlige stoffer fra krydder. Det ble også opplyst at denne metoden ikke er i bruk.

Hvilken metode er dette? Og hvorfor er den ikke i bruk? Metoden er radioaktiv stråling, og begrunnelsen for at den ikke er i bruk har utgangspunkt i miljøbevegelsen.

Denne metoden ble brukt i en periode med totalt vellykket resultat, men etter protester fra folk tilhørende miljøbevegelsen, gikk man bort fra den.

Miljøbevegelsen er fanatiske motstandere av moderne teknologi, og de er fanatiske motstandere av alt som har med atomer å gjøre. Når man benytter stråling for å sterilisere matvareprodukter så virker det som om enkelte i miljøbevegelsen har tenkt slik: ”stråling … atomer … bombe … farlig … forbud!”.

Uansett så klarte miljøbevegelsen å forhindre at stråling skulle bli benyttet for å desinfisere krydder. Miljøbevegelsens standpunkt her er på alle vis – som alt fra miljøbevegelsen - fullstendig irrasjonelt, og enda en gang har resultatet av miljøbevegelsens engasjement blitt sykdom og død etter at den har fått gjenomslag for sine synspunkter.

Aller verst er kanskje at de myndigheter som har ansvaret for slikt har gitt etter for tøvet fra miljøbevegelsen: at folk med kunnskaper har gitt etter for miljøbevegelsens irrasjonelle krav om ikke å benytte stråling for å sterilisere krydder, er helt uakseptabelt. Men slik er det offentlige organer fungerer: de tenker primært ikke ”hva er rett?”, de tenker: ”hva mener de sterkeste pressegruppene?”, og så retter de seg etter dette.

Nå blir antagelig Gilde, som har produsert den farlige pølsen, sittende med skylden. Men den virkelige skylden ligger hos miljøbevegelsen og hos Matvaretilsynet.

Det blir vel noe snakk om denne saken i ukene fremover, men vi vil tippe at ingen offentlige personer vi legge skylden der hvor den hører hjemme; det er mest bekvemt å legge skylden på en privat produsent (selv om Gildes status er noe sammensatt: http://www.gilde.no/om_oss/markedsregulering/) heller enn hos et offentlig tilsyn som svikter sin oppgave, og hos en gjeng høyrøstede og fullstendig irrasjonelle ”idealister”.

Verden vil bedras, og dette blir bekreftet igjen og igjen.

Av de ulike former for sensur som finnes, er selv-sensur den mest selvødeleggende. Å sensurere seg selv, slik mange i Vesten gjør i dag i forhold til islam, er å akseptere at viktige friheter, som vi tidligere tok for gitt, ikke lenger finnes på sentrale områder, områder som var fullstendig ukontroversielle inntil for få år siden.

VG forteller i dag under tittelen ”Stanset oppgave om Muhammed” om en religionslærer som i en undervisningstime nylig opplevet følgende: ”Lærer Gunnar Skårung på Konnerud skole i Drammen trodde ikke sine egne øyne da han i går oppdaget hva som egentlig sto i oppgaveteksten i samfunnsfagboken til 6.-klasse. … Elevene ble oppfordret til å lage tegninger som forteller om Muhammeds liv...”.

Videre fra VG: ”Læreren hadde ikke lagt merke til ordlyden i oppgaven, før klasse 6 A - etter en times undervisning om Muhammed - fikk beskjed om å bruke resten av timen til å løse tre oppgaver om profeten. Etter å ha sett nærmere på oppgave «b», reagerte lærer Skårung spontant.

- Oppgaven ble avlyst, og elevene fikk ta lunsj litt før timeplanen, sier han.

Læreboken «Terella - samfunnsfag for 6. klasse» ble innkjøpt av skolene i Drammens-distriktet etter læreplanen av 1997.

Skårung har ikke registrert noen som helst diskusjon om den brennbare spørsmålsstillingen i boken blant kolleger, og var heller ikke selv klar over den ordrette oppfordringen til 11-12-åringene:

«Lag tegninger som forteller om Muhammeds liv», sto det i læreboken.

- Jeg satt på kateteret og begynte nesten å humre - ikke av mangel på respekt, men på grunn av den håpløse spørsmålsstillingen, sett i lys av den senere tids svært alvorlige hendelser, sier Skårung.” (Sitat slutt fra VG.)

Så, fra 1997 (da denne boken ble gitt ut) og frem til nylig var det totalt ukontroversielt i Norge å tegne Muhammed) og det var det før 1997 også, vil vi tro. Men nå, etter at personer som representerer islam og som hører hjemme i en barbarisk tidsalder, krever forbud mot tegninger av Muhammed, så vil antagelig den norske skole endre sine undervisningsopplegg, og et stort antall skolebøker vil antagelig bli trukket inn og brent av myndighetene. Alt dette for ikke å støte noen muslimer.

Vi har brukt uttrykket ”dhimmi” flere ganger tidligere, men la oss igjen definere det: en dhimmi er en ikke-muslim som lever i områder dominert av islam, og som retter seg etter de påbud islam innebærer.

Den ikke-muslim i Norge som av hensyn til islam lar være å gjøre ting han ellers ville ha gjort, er blitt en dhimmi. Og å være dhimmi er en svært underordnet tilværelse.

DLF tar sterk avstand fra det at man gir avkall på normale aktiviteter for å tekkes muslimer. Vi har ytringsfrihet, og den bør vi bruke slik vi måtte ønske. Vi har all rett til å tegne Muhammed, og de som gjør det og blir truet må få politibeskyttelse inntil de som står bak truslene er uskadeliggjort på en passende måte.

Det verste nordmenn kan gjøre er å frivillig tre inn i en dhimmi-tilstand. Det gir bare de muslimer som vil styre oss i samsvar med sharia vann på mølla, og styrker dem. Det vi må gjøre er som nevnt å stå fast på Vestens verdier; og disse innebærer retten til å gi uttrykk for de meninger vi måtte ha, uansett hvor støtende muslimer eller kristne måtte synes at det er.

Dersom hendelsen i Drammen fører til at undervisingsopplegg endres, så er dette en ettergivenhet som vil gi våre barbariske motstandere en stor seier.

For å vinne må man benytte det sterkeste våpen, og det sterkeste våpen er ideer: rasjonelle ideer og alt som følger av disse: individualisme, frihet, rasjonell egoisme. At ideer er viktig finner vi bekreftet i ordtak som ”pennen er sterkere enn sverdet”.

Men i dag dominerer ikke Vestens verdier, isteden dominerer ideer som kollektivisme, ufrihet, selvoppofrelse/altruisme. Og det frivillig å gå inn i en dhimmi-status er et typisk tegn på at man holder selvoppofrelse som et moralsk ideal.

Dessverre står de ideer som må til for å bekjempe islams angrep på Vesten i dag svært svakt, det er derfor militante muslimer kommer så langt som de gjør. Så langt at de til og med uten å løfte en finger kan få en lærer i en ungdomsskolen i Drammen til å endre et egentlig ukontroversielt undervisningsopplegg skolen åpenbart har hatt siden 1997. Hvis det fortsetter slik kan de militante muslimer meget snart begynne å synge ”Seieren følger våre faner” - og vi alle er blitt dhimmier.

Jan Oksum, konsernsjef i Norske Skog, får sparken, og i sluttavtalen inngår at Oksum får en sluttpakke på nesten 11 millioner kroner.

Mange har reagert på dette: politikere, ansatte, kommentatorer, folk flest. Men sannheten er at dette er en sak som ingen har noe med (bortsett fra de som eier bedriften).

Hva privatpersoner gjør med sine egne penger er helt opp til dem. Om et bedriftsstyre, som har fullmakter fra eierne, velger å gi en av sine (tidligere) ansatte et stort (eller lite) beløp for å gå fra jobben, så er det kun eierne som har noe med dette å gjøre: politikerne har intet med dette å gjøre, ansatte har intet med dette å gjøre, kommentatorer har intet med dette å gjøre, osv.

Forholdet mellom styre og eiere er helt opp til eierne å avgjøre. De eneste som har med dette å gjøre er altså eierne, og hvis de er misfornøyd med styret kan de velge et nytt styre.

Alle andre bør la være å si noe om denne saken. Men dessverre er det i dag svært mange ”busybodies”, med politikerne i spissen, som blander seg opp i ting de ikke har noe med.

“Det er borgerkrig i Irak. Vi mister 50-60 personer hver eneste dag”. Dette sa tidligere statsminister Allawi i går, og enkelte vil gi ham rett.

Men er det riktig? Det er riktig at enkelte medlemmer i de ulike muslimske gruppene hater hverandre og ønsker å drepe de som tilhører andre grupper, og det er riktig at enkelte gjerne vil ødelegge minnesmerker og moskeer som er hellige for de andre gruppene (for eksempel moskeen i Samarra, som nylig ble sprengt), men la oss før vi går videre se et utdrag av en rapport skrevet av oberstløytnant Ralph Peters etter en inspeksjonstur i Irak:

”… In place of the civil war that elements in our media declared, I saw full streets, open shops, traffic jams, donkey carts, Muslim holiday flags - and children everywhere, waving as our Humvees passed. Even the clouds of dust we stirred up didn't deter them. Remember that the presence of children in the streets is the best possible indicator of a low threat level.

Southeast Baghdad, at least, was happy to see our troops. And we didn't just drive past them. First Lt. Clenn Frost, the platoon leader, took every opportunity to dismount and mingle with the people. Women brought their children out of their compound gates to say hello. A local sheik spontaneously invited us into his garden for colas and sesame biscuits.

It wasn't the Age of Aquarius. The people had serious concerns. And security was No. 1. They wanted the Americans to crack down harder on the foreign terrorists and to disarm the local militias. Iraqis don't like and don't support the militias, Shia or Sunni, which are nothing more than armed gangs.

Help's on the way, if slowly. The Iraqi Army has confounded its Western critics, performing extremely well last week. People are coming to trust their new army to an encouraging degree. The Iraqi police aren't all the way there yet, and the population doesn't yet have much confidence in them. All of this takes time.

Yet even the police are making progress. We took a team of them with us so they could train beside our troops. We visited a Public Order Battalion - a gendarmerie outfit - that reeked of sloth and carelessness. But the regular Iraqi Police outfit down the road proved surprisingly enthusiastic and professional. It's just an uneven, difficult, frustrating process. …”

Så bildet er nok mer sammensatt enn det vi får inntrykk av i media. Og kanskje Allawi uttalelse er et innenrikspolitisk utspill. Og de religiøse ledere i Irak har ikke oppfordret til borgerkrig. Og i de kurdiske områdene er det ro.

Men uansett så er det sant, og svært tragisk, at mange tilfeldige irakere blir drept enten det er andre irakere eller utenlandske terrorister som står bak.

Hva er årsaken til denne situasjonen? De fleste vil legge skylden på USA, og i en viss grad er dette riktig, selv om den reelle begrunnelsen er for dette er den motsatte av den man kan lese i media.

Irak består i hovedsak av tre etnisk/religiøse grupper: sunnier, shiaer, kurdere. Det var England som i mellomkrigstiden samlet disse tre gruppene i ett land. Iblant går slikt ikke bra, slike grupper vil gjerne ha egne land, og å samle dem fører gjerne til interne stridigheter. Nå kan en sterk diktator holde slike land samlet i en periode, men når diktatoren faller blir det iblant borgerkrig; Jugoslavia etter Tito er et opplagt eksempel på dette.

Det er all grunn til å regne med at når Saddam falt, med eller uten USAs hjelp, ville det bli stridigheter om makten i Irak, og det kunne skje at landet ville falle fra hverandre.

USA hadde all rett til å avsette Saddam, men i forbindelse med dette gjorde USA noen tragiske feil: For det første ventet de ett år i sine forsøk på å få FN med på krigen. Denne ventetiden brukte Saddam bl.a. til å flytte sine masseødeleggelsesvåpen til land som Syria, slik at når USA kom var det praktisk talt ingen MØV igjen Irak. Da virket det på enkelte som om USAs begrunnelse for krigen var feil. Den andre feilen USA gjorde var at de våren og sommeren 2004 var for tilbakeholdne med å slå ned opprørene i Fallujah og Najaf. President Bush nølte pga valgkampen, en valgkamp som inneholdt kraftig kritikk mot krigen fra politiske motstandere i USA. Dette gjorde opprørerne sterkere enn de ellers ville ha blitt.

Så hovedgrunnen til at problemene ikke er løst i Irak er at krigen er ført alt for forsiktig og tilbakeholdent. Dersom krigen hadde blitt ført slik den burde, raskt og med kraftige angrep på opprørere (som i stor grad er militante muslimer som er kommet til Irak fra Europa), ville krigen antagelig vært over for lenge siden.

De er dog mye positivt som er skjedd i Irak. Bortsett fra de tragiske terrorangrepene fra militante muslimer på sivile og tilfeldige irakere, er det mange positive trekk ved utviklingen: mange flere har privatbiler, mobiltelefoner, Internett, mange TV-kanaler, økonomien i vekst og velstanden stiger, osv.

Videre, det er arrangert tre vellykkede valg, men dessverre forsøker USA å innføre demokrati, ikke frihet. Dette har ført til at valgene har resultert i at de valgte politikerne diskuterer og diskuterer og for det meste ikke blir enige. Men det de er blitt enige om er at islam er grunnlaget for den nye republikken.

Så etter vårt syn er det for tidlig å si at det er borgerkrig i Irak. Hvis de blir borgerkrig, så er dette tragisk: USA avsatte tyrannen Saddam Hussein og ga innbyggerne en mulighet til å bygge et friere samfunn, men istedenfor å ta imot et friere samfunn med takk, ville irakerne heller drepe hverandre.

Igjen, vi håper på fred og velstand i Irak, men som vi alltid sier, den politiske ordning i et samfunn er resultat av de fundamentale filosofiske ideer som dominerer i samfunnet. Og frihet og velstand forutsetter rasjonalitet, individualisme og rasjonell egoisme. Dette er uforenlig med de aller fleste religioner, som forfekter irrasjonalitet, kollektivisme og selvoppofrelse/altruisme. Mao dersom kristendom eller islam står sterkt i et samfunn, er det umulig å innføre frihet. Hvor som kommer til å bli det endelige resultat i Irak gjenstår å se. Men vi er ikke med på at det nå er klart at det vil bli/er en borgerkrig i landet.
.
.
.
.
.
Om flytting av MØV til Syria, se også her: http://www.frontpagemag.com/Articles/ReadArticle.asp?ID=21711

I går var det igjen kamper mellom demonstranter og politi i Paris. Slike vil det bli flere og flere av i tiden fremover i forbindelse med at velferdsstaten bryter sammen. Velferdsstaten er et system hvor vi alle skal betale noe av det vi tjener til staten/det offentlige, og så skal det offentlige gi oss – gratis eller subsidiert eller ivertfall kontrollert - alt det vi trenger (skole, helsetjenester, pensjoner, sosialhjelp, veier, mat, etc.). Dessuten skal velferdsstaten beskytte oss mot de ”dårlige” valg vi kunne ha foretatt (ved å forby alt fra narkotika via bordeller og blasfemi til spilleautomater, etc.). Det som der statens legitime rolle, å beskytte oss mot kriminelle, legger velferdsstaten lite vekt på, der er i stedet hovedfokuset på å gi den kriminelle hjelp og støtte.

Et samfunn organisert etter disse prinsippene må bryte sammen, primært fordi siden staten lover mer og mer så kan den ikke holde det den lover. Alle innsiktsfulle politikere forstått dette, og derfor vil de iblant forsøk å rette opp et og annet av de mest skadelige aspektene av velferdsstaten.

Et av de mest skadelige aspektene ved velferdsstaten er ansattes beskyttelse mot oppsigelser. Et slikt forbud mot å si opp en ansatt innebærer at bedrifter er svært forsiktig med å ansette folk skulle de komme til å ansette en udugelig person, vil dette kunne føre tilstore problemer for bedriften. Et slikt oppsigelsesvern vil altså føre til øket arbeidsledighet.

Det som var foranledningen til gårsdagens gatekamper i Paris var at unge mennesker uten innsikt i økonomisk årsakssammenhenger demonstrerte mot at oppsigelsesvernet skulle svekkes. Demonstrantene trodde stikk i strid med de faktiske forhold at dette vil føre til stikk motsatt resultat av det som virkelig vil bli resultatet.

Som antydet vil det i de kommende år komme stadig flere forslag som vil ta vekk skadelige elementer av velferdsstaten. Men siden folket er opplært i et offentlig skolevesen som nødvendigvis er for en stor del ganske dårlig, og siden de ikke har lært noe om reelle økonomiske årsakssammenhenger, vil de oppfatte slike foreslått tiltak som noe som vil ha negative konsekvenser for dem.

Derfor vil forslag fra politikerne som tar sikte på å bedre folks leveforhold ved å fjerne tvangsinngrep i økonomien, bli oppfattet som om de har motsatt effekt, og gode forslag vil bli møtte med protester og, ja, i verste fall, gatekamper. Det er denne type sammenstøt som velferdsstaten vil ende opp i.

Men skal vi kunne komme over til et stabilt og fungerende velstandssamfunn, må statlig tvangsinnblanding i økonomen gravis avvikles. Dette er en vei vi er nødt til å gå for å komme over til en samfunnsorganisering som vil gi oss et samfunn preget av harmoni, fred og velstand. Og om denne veien går igjennom et turbulent terreng hvor det iblant forekommet gatekamper, så er dette noe som velferdsstatens tilhengere har det fulle ansvar for.

”Intet forsøkes i Norge før det har vist seg å være mislykket i Sverige”. Vi kom til å tenke på dette ordspråket (selv om Sverige ikke inngår i saken) da vi i morges på TV2-nyhetene så at barneombudet foreslo å opprette enda et nytt register.

Bakgrunnen var en tragisk sak hvor en dagmamma hadde skadet et av de barna hun hadde påtatt seg å passe på. Barneombudets løsning var å opprette et register for dagmammaer: ”nå er det tusenvis av dagmammaer i virksomhet, og vi [staten?] vet ingenting om dem”.

Vi er ikke helt sikre på hvordan et slikt register vil forhindre at en dagmamma forbryter seg mot de barn hun skal passe på, men antagelig ligger det i ideen om et offentlig register at det skal være en slags kontrollordning. Det skjer en forbrytelse, og byråkratiet foreslår at slikt skal forhindres ved å opprette et nytt byråkrati.

Men vi har jo en rekke slike byråkratier og offentlige apparater allerede på en rekke ulike områder, og vi vet jo hvordan de fungerer: det er forekommet et stort antall tilfeller av overgrep mot barn foretatt av ansatte i offentlige barnehaver og barnehjem, forskere bedriver juks selv om de er offentlig ansatt, det offentlige skal kontrollere at maten ikke er farlig og dette svikter jo igjen og igjen, osv. Og voldelige kriminelle slippes gang på gang løs på en forsvarsløs befolkning og begår nye forbrytelser etter at det offentlige helseapparat har sagt at vedkommende ikke lenger er farlig.

Offentlig kontroll og tilsyn viser seg gang på gang å svikte. Til tross for dette blir denne type ordninger igjen og igjen foreslått når et nytt type problem dukker opp. Og vårt syn er at det må være slik: i det offentlige er incentivene til å gjøre en skikkelig jobb små, og det at den offentlige kontrollen finnes innbærer at folk flest passiviseres siden de tror at det offentlige har ordnet opp.

Vårt syn er at slike problemer vil bli langt mindre dersom offentlige forhåndskontrollordinger ikke finnes. Da vil enhver ta vare på seg selv og sitt, og dette vil føre til at alle typer tjenester vil bli bedre kontrollert av forbrukerne og deres organisasjoner, og tilbyderne vil måtte skjerpe seg og hele tiden passe på at de tilbyr kvalitetsprodukter.

Så mht tilfellet med dagmammaen, så er vårt syn at slike ting iblant dessverre er uunngåelige, men at antallet slike tilfeller vil bli redusert mest mulig i et system med full frihet, fullt individuelt ansvar, og ingen statlig forhåndskontroll. Et nytt register vil ikke gjøre problemene mindre, tvert imot.

Mannen som for ca 20 mnd siden drepte en ung mann og skadet flere andre på en trikk i Oslo, går i dag fritt omkring. (Vi har tidligere skrevet om saken her: http://dlf.info/arkiv/000992.html .)

Mannen forklarte til politiet at han hørte stemmer i hodet som befalte ham å foreta drapet og drapsforsøkene, og pga. dette ble han erklært sinnssyk i gjerningsøyeblikket. Dette betyr i praksis at han ikke får straff, isteden får han behandling. Og når legen tror at behandlingen har gjort pasienten frisk, kan han settes fri.

Nå er han ennå ikke friskmeldt og utskrevet, men han får nå anledning til å gå fritt omkring i sykehusets nærområde i deler av døgnet.

Vi synes at dett er en skandale, det er enda en av de tilfellene som viser at kriminelle i Norge straffes alt for mildt (hvis de i det hele tatt straffes.)

Vårt syn er at kriminelle skal straffes strengt, og at de som evt. er syke kan behandles mens de sitter i straff.

Å slippe denne drapsmannen løs ca halvannet år etter at han drepte en tilfeldig person og skadet flere andre er intet annet enn en skandale.

I går ble en tiltalt i en rettssak skutt og drept i Mysen sentrum. Drapsmannen var en person som i lang tid hadde fremsatt trusler mot den nå drepte. Drapet skjedde mens den nå drepte var på vei fra rettssalen og inn i en politibil under bevoktning av to politibetjenter.

Vanligvis publiserer vi her kommentarer om aktuelle hendeler, men i dette tilfellet vil vi la artikkelen om saken i Aftenposten stor sett tale for seg selv:

”Skutt og drept etter år med trusler. Mannen var på vei inn i en ventende politibil i Mysen sentrum da han ble skutt. 31-åringen døde i ettermiddag på sykehus. …

36-åringen som er siktet, har i lang tid vært i konflikt med mannen som i ettermiddag ble skutt og drept. Førstnevnte har lenge levd med voldsalarm etter en tidligere voldsepisode der begge var involvert.

Episoden skjedde høsten 2003, da siktede var dørvakt på Station pub i Mysen: Avdøde hadde forbud mot å oppsøke utestedet etter å ha drapstruet eieren flere ganger, men tok turen likevel. 31-åringen ble påført alvorlige hodeskader i basketaket på utestedet.

Rettssaken etter voldsepisoden på Station pub, med 36-åringen som tiltalt, var berammet til november i fjor, men ble utsatt til torsdag 23. mars ….

… de to mennene har hatt en konflikt i flere år. ..

- Truslene har vært mange. I høst fikk vi opplysninger om at den nå siktede 36-åringen prøvde å skaffe noen til å ta livet av min klient [sier avdødes advokat]. Vi orienterte politiet, men ingenting ble gjort. I dag ble han altså drept…

Avdøde var tiltalt for flere forhold, blant annet narkotikaforbrytelser, i den pågående rettssaken. Han er tidligere dømt for drap i Slitu, ikke langt fra Mysen. Drapet ble begått i 1997. Drapsofferet var en tobarnsmor, som var en venninne av 31-åringen. Den nå avdøde mannen ble dømt til syv års sikring, men anket og fikk mildere straff. [Han slapp ut etter fire år]”.

Vi vil bare kort si til dette at dersom man hadde hatt en kriminalpolitikk som idømte kriminelle strenge straffer, så ville begge disse mennene blitt satt i fengsel i starten av det som under dagens kriminalpolitikk utviklet seg til lange kriminelle karriere med mange ofre. Det mest tragiske offer var tobarnsmoren, som den nå av døde drepte, en forbrytelse han sonet fire år for. Hadde man ført en streng kriminalpolitikk ville denne tobarnsmoren vært i live, og en rekke andre ofre forkriminalitet hadde ikke blitt rammet.

Verneplikten er igjen under debatt: bakgrunnen er at i dag er det kun ca 7000 unge menn som avtjener verneplikt hvert år, for noen tiår siden var tallet godt over 20 000. Forsvarssjef Sverre Disen har på bakgrunn av Forsvarets reduserte behov for mannskap gått inn for å redusere verneplikten.

Vi er kritiske til dette standpunktet, som er basert på den oppfatning om at det i vårt område ikke vil bli noen krig hvor det vil være behov for tradisjonelle militære mannskaper. Historien viser dessverre at kriger kan komme av de mest uventete årsaker i de mest uventede situasjoner. Og spesielt nå, hvor det tidligere så aggressive og imperialistiske Russland ser ut til igjen å bli en totalitær stat, bør man ha et sterkt forsvar.

Dessuten er det andre farer som truer, og det kan bli nødvendig at de land som ønsker å forsvare Vestens verdier må stable militære mannskaper på bena. I så fall ønsker DLF at Norge skal være med med en betydelig militær styrke.

Det er et annet argument som har dukket opp i debatten om verneplikten: siden kun ca 7 000 avtjener verneplikt hvert år, er dette sterkt urettferdig overfor alle de som slipper – ungdomskullet hvert år er på grovt regnet ca 50 000 menn og kvinner. Dette betyr at kun ca en syvendedel av alle ungdommer avtjener verneplikt. Vi forstår at de som blir tvunget til å avtjene verneplikt synes at dette er urettferdig, men vi vil også si at vi er glade for at så mange slipper. Er det tvang, vil vi at den skal ramme færrest mulig, og helst ingen.

La oss også ha nevnt at verneplikten i moderne forstand ble innført (i etterrevolusjonstidens Frankrike) av militærdiktatoren Napoleon. Dette var i en tid hvor militær sier i betydelig grad ble avgjort av hvilken side som hadde mest kanonføde, dvs. hvilke side som hadde flest soldater. Da var kanskje allmenn verneplikt en ”god” ide. Men i dag, hvor militær seier avgjøres av makrostrategi, av hvor kompetente soldatene er og av hva slags avanserte våpen de kan betjene, og hvor antallet ikke er så viktig, så er ideen om allmenn verneplikt klart foreldet.

Vi tillater oss også å nevne at verneplikten i de siste tiår rammer skjevt: det er stort sett unge menn som er bosatt utenfor de store byene og som ofte har relativ lav utdannelse som avtjener verneplikt, mens de som er velutdannede og som bor i byene i stor grad på en eller annen måte lurer seg unna, enten ved å late som om de er syke eller ved å late som om de er pasifister. (Også her ser vi at eliten velter byrder over på folk flest, og at politikerne på Stortinget later som om skjevheten ikke eksisterer og fullt ut støtter opp om urettferdigheten.)

DLF er tilhenger av full individuell frihet. En implikasjon av dette er at vi er tilhengere av et sterkt Forsvar, og at vi er motstandere av tvungen verneplikt. Det som bør skje fremover etter vårt syn er at verneplikten avskaffes, og at Forsvaret omorganiseres slik at det kan basere seg på et tilstrekkelig antall vervede mannskaper. Dessuten bør Forsvaret få rammebetingelser som er slik at det har alt det utstyr og treningsmuligheter det måtte ha behov for.

FrP fosser frem på meningsmålingene, og er på et par av dem Norges største parti. Og dette er ingen overraskelse.Hovedgrunnen er bråket omkring Muhammed-tegningene: folk oppfatter det slik at FrP har fått rett i sine standpunkter: FrP har i alle år advart mot en for ettergivende innvandringspolitikk, og FrP har alene kjempet for en sterkt begrenset innvandring - og folk flest oppfatter det nå i stadig større grad som om FrP har hatt rett i dette.

FrP har i alle år hatt et syn på innvandring som ingen andre partier har vært enig i, en politikk som alle de andre partiene har sett på som grumsete, men som svært mange nå oppfatter som å ha vært korrekt.

Men innvandringspolitikken er ikke den eneste forklaringen på dette politiske jordskjelvet. Et viktig element i FrPs fremgang er også de andre partienes udugelighet: SVs politikk tålte ikke møtet med virkeligheten, regjeringsdeltagelsen har ført til mye kamelspising og mye indre uro. Ap er mer uklart og står for mer tåketale enn noen gang, Høyre sviktet fullstendig i valgkampen og ser nå ut til ikke å ha lært, det ser ut til at Høyre fremover vill legge enda mer vekt på den venstredreiningen som gjorde at de tapte valget i høst.

Men det er ikke bare de andre partienes udugelighet som forklarer FrPs sterke og langvarige fremgang, en slik fremgang ville ikke ha vært mulig hvis ikke FrP hadde fremstått som et grundig og seriøst parti med mange dyktige politikere. Og FrP i dag fremstår slik. Carl I. Hagen er selvsagt de siste tiårs desidert dyktigste norske politiker - han er en mester i å oppdage hvor vinden blåser og å snu kappen etter vinden, han er like god når han skifter standpunkter fra det ene til det stikk motsatte, og han er en mester i å få disse linjeskiftene og selvmotsigelsene til å se ut som den naturligste ting av verden. (I dagens politiske klima er det slikt som må til for å bli en god politiker.)

Men Hagen er ikke alene, mange av de han nå har omkring seg er minst like dyktige som de dyktigste i de andre partiene. Dessuten produserer FrP overalt hvor de er representert grundige forslag, alternative budsjettforslag, etc., og virker som et seriøst parti.

Men hvordan er denne politikken? Er det en liberalistisk politikk som vil løse Norges problemer?

La oss først nevne det ene punkt hvor FrP har en nokså god politikk: utenrikspolitikken er ganske god. FrP har en pro-vestlig, pro-USA, pro-Israel-politikk, en politikk som ingen andre av stortingspartiene støtter opp om. Men denne politikken er egentlig ikke en unik FrP-politikk hvis vi ser dette noe over tid, den utenrikspolitiske linje FrP står alene om i dag er den som det var meget bred enighet om blant de norske partiene for bare noen få tiår siden (kun SV/SF var uenig i denne linjen). Så det FrP gjør i utenrikspolitikken er å stå for det som alle norske partier (unntatt SV/SF) sto for for noen tiår siden.

Mht økonomisk politikk står FrP meget lagt fra den liberalistiske politikken de sto for for 15-20 år siden. FrP vil bruke mer penger på offentlige tilbud av alle slag. Dette vil være skadelig, fordi slike offentlig tilbud aldri kan bli gode uansett hvor mye penger som brukes på dem. Skal slike tilbud bli gode og fungere godt over tid må de være private og fullstendig uten offentlig innblanding og regulering.

FrP vil heller ikke privatisere skolene og pensjonsordningene, og derfor vil problemene i disse sektorene ikke bli løst med FrPs politikk.

FrPs tidligere politikk om vesentlige skattelettelser vil de måtte gå bort fra fordi de skal bruke mer penger på offentlige tilbud av alle slag.

Og mht. kriminalpolitikk vil FrP ha strengere straffer, men så lenge de ikke vil legalisere narkotika, vil dette ikke føre til noen løsning på dette området: med et fortsatt forbud mot narko vil fengslene fortsatt være fulle av narkodømte, og det vil være problemer med å finne plass til reelle kriminelle. Med et fortsatt forbud mot narko vil også politiet bli langt mindre effektivt i å bekjempe reell kriminalitet. FrPs kriminalpolitikk vil neppe føre til at vi blir rammet av færre forbrytelser.

FrP kan altså bli landets største parti ved neste valg. Dette kan bety at FrP muligens vil kunne danne regjering alene etter valget i 2009. selv om det må styre med støtte i Stortinget fra småpartier som Høyre og Venstre. (KrF vil antagelig bli enda mindre enn disse etter valget i 2009).

FrP har blitt landets største (eller nest største) parti ved å ha en politikk som stort sett ligger midt i det politisk sentrum - FrP er blitt et sosialdemokratisk parti med et par innslag som ser brukbare ut. FrP er blitt stort ved ikke som de andre partiene å være nedlatende overfor folk flest, og ved å bli oppfattet som å ha hatt rett mht. innvandring og kriminalitet. Men den politikken de virkelig står for vil ikke løse noen problemer.

Overskriften har vi tatt fra forsiden på gårsdagens aftennummer av Aftenposten, og artikkelen handler om politikere som blir truet av valgerne. Inne i avisen leser vi at «halvparten av Oslos lokalpolitikere er blitt utsatt for trusler og sjikane...» og at «livet som Oslo-politiker» innebærer at man «får anonyme brev med rasistisk innhold, at man trues av nynazister, at man blir kalt rasist, fascist og nazist, at man trues med bank ... , at man mottar drapstrusler, at man spyttes på etc.».

La oss først si at slikt ikke skal tolereres, dvs. at de som fremsetter slike trusler bør straffes strengt. La oss også si at praktisk talt alle som er involvert i praktisk politikk gjør dette fordi de vil bedre folks hverdag.

Men hvorfor kommer slike trusler? Jo, de kommer fordi folk føler seg dårlig og urettferdig behandlet. Og hvorfor føler de seg dårlig behandlet? Fordi det offentlige (stat og kommune), som politikerne styrer, behandler folk dårlig og urettferdig, og fordi politikerne som hovedregel svikter det de lover å gjøre.

Vi alle vet at politikerne stadig kommer med fagre løfter, og alle burde vite at det er umulig for dem å innfri disse. Vi alle vet at de viktigste områdene politikerne styrer er dårlige (skolen, helsevesenet, eldreomsorgen, pensjonsordningene), vi vet at det offentlige svikter innen de få legitime oppgavene de har (bekjempelse av kriminalitet), og vi vet at politikerne blander seg inn i absolutt alt - alt fra størrelse på lønn til skatt på jobbetalte mobiltelefoner til økonomisk støtte til menigheter og rockeklubber til sukkerinnhold i syltetøy til hva vi bør spise til frokost - og vi vet at politikerne ikke er i stand til å lære av tidligere feil: u-hjelpen fortsetter å flomme fra norske skattebetalere til tross for at et kolossalt antall undersøkelser og all sunn fornuft tilsier at slik hjelp er til svært liten nytte og i mange tilfeller kun er skadelig.

DLFs syn er at det offentlige ikke skal ha noen oppgaver i det hele tatt bortsett fra å drive militæret og å beskytte oss mot kriminelle med politi og domstoler. Alle andre oppgaver skal utføres av private, og skal være gjenstand for frivillig handel mellom de involverte. I dette systemet vil politikerne ikke love folk billigere barnehaver og bedre pensjoner og AFP o.l. - og derfor vil ingen kunne føle seg sviktet av politikerne, og ingen politikere vil bli truet og trakassert. Trakasseringen kommer altså av at politikerne eksplisitt eller implisitt gir løfter til folk, løfter som de som valgte representanter ikke holder. Så man kan si at politikerne som lover folk gull og grønne skoger med dette lager ris til egen bak, men som sagt, vi tar sterk avstand fra slik trakassering. Løsningen på problemet er en politikk hvor folk ikke blir lovet gill og grønne skoger av det offentlige.

I går smalt det igjen, denne gangen i India, nærmere bestemt i den lille byen Varanesi. De som ble rammet var tilfeldige hinduer - ca 20 mistet livet, og de som sto bak var militante muslimer.

Dette er som alle vet ikke første gang militante muslimer står bak terroraksjoner mot tilfeldige sivile, dette har i de siste fem årene skjedd en rekke ganger; i New York, i Madrid, på Bali, i London, i Irak, i Israel, osv.

Men selv om det er muslimer som alltid står bak slike terroraksjoner, så er det mange som ikke vil legge skylden på dem: opinionsledere i Vesten gjør sitt beste for å legge skylden på USA, Israel, og Vesten for disse angrepene: New York ble rammet fordi USA har ført en undertrykkende utenrikspolitikk mot arabiske land, Bali ble rammet fordi der oppholder det seg vanligvis mange australske turister og Australia er alliert med USA, Madrid be rammet fordi Spania var alliert med USA i Irak, London ble rammet fordi England er alliert med USA i Irak. Videre, Israel blir rammet fordi jødene urettmessig tok land fra arabere, og i Irak rammes de som kun vil leve sin liv i fred og ro uten å kjempe mot USAs forsøk på å innføre demokrati i landet.

Men muslimer står også bak annen uro: i Paris i fjor høst sto muslimske ungdommer bak nærmest borgerkrigslignende tilstander i Paris` forsteder, og tidlig i år sto muslimer i Danmark bak store demonstrasjoner fordi en dansk avis hadde publisert tegninger av Muhammed. Men også i disse tilfellene la opinionen og media skylden på Vesten, i disse tilfeller hhv. myndighetene i Frankrike og Danmark, franske myndigheter fordi de hadde gjort for lite for å integrere muslimske innvandrere, og danske myndigheter fordi de tillot blasfemi.

Men hvordan skal opinionslederne denne gangen klare å legge skylden på Vesten? Hvordan skal de kunne gi USA/Danmark/Israel eller Vesten skylden for at muslimer i India sprenger bomber som dreper titalls hinduer?

Skal man finne årsaken til noe, må man finne det som er felles i flere tilfeller. Og i disse sakene er det kun én ting som er felles: de som står bak terroraksjonene er alltid militante muslimer.

Slik vi ser det ligger den fundamentale årsaken til disse mange terrorhandlingen i islam, og slik islam praktiseres av militante muslimer. Å legge, som opinionslederne gjør, skylden på Vesten for disse terrorangrepene, er fullstendig irrasjonelt.

Men så lenge opinionen lar seg lede av slike irrasjonelle ledere, vil Vesten ikke kunne kjempe i mot det angrepet som militante muslimer i stadig sterkere grad retter mot oss.

Individer som er annerledes enn de fleste andre i den gruppen de oppholder seg blir alt for ofte mobbet, trakassert, diskriminert, og det som verre er. Spesielt gjelder dette homofile; i Norge var homofil praksis mellom menn til og med forbudt ved lov inntil så sent som i 1972 - her var diskrimineringen til og med pålagt ved lov!

Heldigvis, i Vestens kultur er denne diskrimineringen av homofile nå i stor grad fjernet eller i hvert fall kraftig redusert. Mange personer med ulik bakgrunn har vært med på å motarbeide og å avvikle denne diskrimineringen av homofile, og takk til dem for det.

Men i den nye religionen som stadig får en sterkere plass i vestlige land, islam, er homofili forbudt: en fremtredende representant for islam i Norge sier f.eks. at "det er ulogisk å være homofil og muslim". I enkelte muslimske land blir også homofile henrettet. i En artikkel i Aftenposten 6/3 fortelles det om enkelte homofile muslimer i Norge som tvangsgiftes for at de skal bli kurert (?) for sin homofili.

Å ha denne holdningen til homofili, å betrakte denne legningen som noe mindreverdig og "sykt" som ikke må praktiseres og helst helbredes, tyder på en middelaldersk mentalitet (det er da også religioner som kjemper kraftigst mot homofili).

Vi siterer fra Aftenposten: "Lily Bandehy jobber som psykiatrisk sykepleier ved ruspsykiatrisk avdeling på Ullevål Universitetssykehus i Oslo. Hun er vant til et tøft arbeidsmiljø, men hun har sett seg kraftig lei av den unnfallenheten norske politikere viser overfor muslimske ledere når det gjelder homofili.

- Jeg ser unge gutter og menn som gråter av fortvilelse på grunn av sin legning. De sliter med skyld, skam og får psykiske problemer de ikke klarer å takle, sier Bandehy.

Nylig tok en ung muslimsk mann som hun kjente sitt eget liv, på grunn av sin homofile legning. ...."

Vårt syn er at det ikke finnes noen rasjonelt grunnlag for å diskriminere homofile, og at enhver ideologi som betrakter homofili som mindreverdig er barbarisk. Her vil vi dog også nevne et annet poeng.

Lily Bandehy sier i det sitatet gjengitt overfor at "hun har sett seg kraftig lei av den unnfallenheten norske politikere viser overfor muslimske ledere når det gjelder homofili".

Det er dessverre korrekt at ikke bare norske myndigheter, men norske intellektuelle generelt har vist en kolossal unnfallenhet overfor islam, også på dette punktet.

En god del aspekter ved islam er barbariske, og praktisk talt ingen av de som slipper til i media sier fra om dette. Og dette er de samme menneskene som ikke nøler med å kritisere problemer (ofte langt mindre problemer) i andre ideologier. De som som kritiserer f.eks. kristendommen og dens uverdige holdning til homofili, har ingen problemer med å tie når det i islamske miljøer finnes langt verre holdninger og handlinger.

Se f.eks på myndighetens krav om å kun å gi økonomisk støtte til kristne organisasjoner dersom de likestiller heterofile og homofile ved ansettelser. Men når det i islam er forbudt å være praktiserende homofil, så er der ingen politikere som snakker om å ikke utbetale støtte til islamske menigheter.

Dette er et av mange typiske utslag av norsk feighet og dobbeltmoral. Vi skal ikke antyde noe om hvor lenge dette vil vare, og heller ikke si noe om hva årsakene til denne reelt sett positive holdningen til islam er annet enn å henvise til artikkelen "Islam; den ellevte landeplage", hvor dette er et av temaene som er behandlet.

Seks norsk toppintellektuelle ble lørdag spurt av Aftenposten om de ville ha underskrevet på det opprop mot islamisme som bl.a. Salman Rushdie, Aayan Hirsi Ali, Bernhard-Henry Levy og Irshad Manji har tatt initiativ til, og som vi her ga vår støtte til sist fredag.

Ingen av disse ville ha skrevet undere oppropet, og det er nesten sjokkerende å lese de feige og unnvikende begrunnelsene fra de som skulle stå i første rekke for å forsvare vår ytringsfrihet.

Gammelkommunisten Edvard Hoem sier (selvsagt) at han er for ytringsfrihet, men han sier også at vi må ha dialog, og at publiseringen av "Muhammed-tegningene ... var en ren provokasjon og ikke har noe med ytringsfriheten å gjøre".

Nazneen Khan, forfatter og høyskolelektor, sier at "islamisme er ikke et problem. Det er fattigdom, menneskerettighetsbrudd og dobbeltmoral [som er problemet]".

Kjell Olav Jensen er leder i PEN-klubben, og hans svar fortjener å gjengis i sin helhet: "Nei, jeg ville ikke ha undertegnet ganske enkelt fordi jeg har en svært høy sperring mot å undertegne på opprop, særlig på e-post. Andre aksjonsmåter viser seg å ha langt mer for seg enn mengden av opprop som svirrer rundt".

Walid al-Qubaisi ville heller ikke ha skrevet under, og sier blant annet: "...vi skal ikke dele verden i to fronter - islamister på den ene siden og vi, de frie mennesker, på den andre. Dette er en overfladisk dualisme".

Til slutt, Anne Oterholm, formann i Forfatterforeningen, sier hun ikke ville ha underskrevet fordi "et slik opprop ikke har vært behandlet i noen av foreningens organer".

Vi ser altså at ingen av de seks som Aftenposten omtaler ville ha skrevet under på oppropet. Dette er verre enn patetisk, dette er intet annet enn ynkelig. De som skulle stå i fremste linje for å forsvare vår ytringsfrihet ville ikke ha skrevet under på et opprop, laget på initiativ av noen av dagens viktigste intellektuelle fordi tegningene var en provokasjon [når har forfattere veket unna provokasjoner], fordi "jeg skriver ikke under opprop som kommer på e-mail", "saken har ikke vært behandler i foreningen jeg leder", etc.

Selv om man ikke kan slutte 100% opp om hver eneste formulering i oppropet, så burde man kunne fokusere på essensen, og den er som følger: politisk islam går nå til frontalangrep på Vestens ytringsfrihet, og vi må forsvare ytringsfriheten. Dette er i dag kolossalt viktig. Det er denne essensen vi i DLF støtter. Ingen av de seks intellektuelle som Aftenposten har spurt støtter ytringsfriheten. Og de er meget feige og unnvikende i sine svar. Dette er ynkelig.

At våre intellektuelle er så svake i sitt forsvar av en av de viktigste rettigheter som finnes, tyder på at angriperne kommer til å få en lett match.

.
.
.
.
.
Aftenpostens artikkel som inneholder svarene fra de seks ligger ikke på nett, men en artikkel om oppropet ligger her: http://www.aftenposten.no/kul_und/litteratur/article1239233.ece

“After having overcome fascism, Nazism, and Stalinism, the world now faces a new totalitarian global threat: Islamism. We, writers, journalists, intellectuals, call for resistance to religious totalitarianism and for the promotion of freedom, equal opportunity and secular values for all.”

Det er innledningen på et opprop underskrevet av ett titalls fremtredende intellektuelle. DLF slutter seg 100 % til essensen i dette oppropet, som vi gjengir i sin helhet nedenfor.

La oss dog først si at vårt syn er at det er ideer som styrer: menneskers handlinger er en følge av de grunnleggende ideer de har ervervet seg, og kulturer utvikler seg i samsvar med de grunnleggende ideer som dominerer i befolkningen.

I dag ser vi at ytringsfriheten er under angrep, og vi ser at Vestens forsvar mot dette angrepet er meget svakt. Årsaken til angrepet er å finne i de anti-rasjonelle og derved anti-frihetlige ideer som islam representerer, og årsaken til at Vesten forsvarere seg så dårlig er at rasjonalitet, og de verdier som hører sammen med rasjonalitet, står svakt i Vesten i dag. Skal vi kunne slå angrepet tilbake, må først de ideer som Vesten bygger på – individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, politisk frihet, frihandel, markedsøkonomi – få betydelig oppslutning. Dette oppropet er et lite skritt i denne retningen (selv om vi ikke vil påstå at de tolv som har underskrevet fullt og helt slutter opp om Vestens verdier).

La oss avslutte vår kommentar med å si at når denne gruppen av fremtredende intellektuelle nå tar opp kampen, så er dette en svært viktig begivenhet. Alle som støtter dette oppropet er med på å forsøke slå angrepet på sivilisasjonen tilbake. I Norge har de siste ukers debatt vist at få norske intellektuelle vil støtte dette oppropet, men det finnes noen: de fremste har vært Lars Gule og Per Edgar Kokkvold, og de fortjener å bli hyllet i enhver sammenheng.

Her er hele oppropet, med listen av underskrivere:

After having overcome fascism, Nazism, and Stalinism, the world now faces a new totalitarian global threat: Islamism. We, writers, journalists, intellectuals, call for resistance to religious totalitarianism and for the promotion of freedom, equal opportunity and secular values for all.
The recent events, which occurred after the publication of drawings of Muhammed in European newspapers, have revealed the necessity of the struggle for these universal values. This struggle will not be won by arms, but in the ideological field. It is not a clash of civilisations nor an antagonism of West and East that we are witnessing, but a global struggle that confronts democrats and theocrats.

Like all totalitarianisms, Islamism is nurtured by fears and frustrations. The hate preachers bet on these feelings in order to form battalions destined to impose a liberticidal and unegalitarian world. But we clearly and firmly state: nothing, not even despair, justifies the choice of obscurantism, totalitarianism and hatred. Islamism is a reactionary ideology which kills equality, freedom and secularism wherever it is present. Its success can only lead to a world of domination: man's domination of woman, the Islamists' domination of all the others. To counter this, we must assure universal rights to oppressed or discriminated people.

We reject «cultural relativism», which consists in accepting that men and women of Muslim culture should be deprived of the right to equality, freedom and secular values in the name of respect for cultures and traditions. We refuse to renounce our critical spirit out of fear of being accused of "Islamophobia", an unfortunate concept which confuses criticism of Islam as a religion with stigmatisation of its believers.

We plead for the universality of freedom of expression, so that a critical spirit may be exercised on all continents, against all abuses and all dogmas.

We appeal to democrats and free spirits of all countries that our century should be one of Enlightenment, not of obscurantism.

12 signatures

Ayaan Hirsi Ali
Chahla Chafiq
Caroline Fourest
Bernard-Henri Lévy
Irshad Manji
Mehdi Mozaffari
Maryam Namazie
Taslima Nasreen
Salman Rushdie
Antoine Sfeir
Philippe Val
Ibn Warraq

”Lederlønningene er for høye”, sa statsminister Stoltenberg på TV-nyhetene i går, ”og dette skal vi gjøre noe med: vi vil fremme et lovforslag om at ledernes lønninger skal vedtaes ikke av styret, men av generalforsamlingen”.

Statsministeren snakker ikke kun om lønningene i statlige selskaper, han snakker om lønningene i private selskaper. Og regjeringen går ikke inn for at staten skal diktere lønnen, kun at staten skal diktere hvem i det private selskapet som skal bestemme lønnen.

Vi vil for vår del si at lønnen en ansatt har – enten det er adm.dir. eller rengjøringsassistenten – er noe som må avtales mellom de som er direkte involvert, dvs. mellom bedriftens eier og den som skal ansettes/er ansatt. Vi kan ikke se at noen andre har med dette å gjøre. Undertegnede ville kun ha vært opptatt av lederlønningene i et firma dersom jeg eide aksjer i dette firmaet. Firmaer som undertegnede ikke har noe slikt forhold til kan ha de lønns- og arbeidsbetingelser de måtte ønske så lenge alt skjer frivillig.

Men statsministeren er av et annet syn. Dagens ordning, som består i at generalforsamlingen som regel overlater til styret å fastsette lønnen til styreleder og adm.dir., fører, ifølge Stoltenberg, til at det blir mange skjulte ordninger, ordninger som ikke ville ha blitt gitt til lederen dersom dette hadde skjedd i åpenhet – slik ville ifølge Stoltenberg skje i full åpenhet dersom generalforsamlingen vedtar lønnen.

Stoltenbergs påskudd for dette er antagelig at dersom norsk økonomi skal gå godt og være konkurransedyktig må de vanlige ansatte nøye seg med relativt små lønnstillegg. Da virker det uheldig at lederne får store tillegg. Ja, dette virker noe underlig, og løsningen er selvfølgelig å kutte alle forbindelser mellom politikk og økonomi! Staten bør holde seg unna alt som har med økonomien å gjøre (bortsett fra å beskytte kontrakter og også her oppklare forbrytelser), og så overlate til partene helt frivillig å avtale betingelse seg imellom. Da vil vi få et effektiv, konkurransedyktig, fleksibelt, og ikke minst, produktivt, næringsliv som lett kan tilpasse seg endrede betingelser i markedet.

Og hvorfor har lederne så høye lønninger? Antagelig fordi de er dyktige folk som, hvis de ikke får høy lønn i en norsk bedrift, vil ta en høy (eller enda høyere) lønn i en utenlandsk bedrift. Mao. dersom der reelle lønnsnivået for ledere synker merkbart, vil en rekke dyktige ledere dra fra Norge, og det vil alle i Norge tape på. Men la oss igjen si at en lønn kun er noe som avtales mellom arbeidsgiver og arbeidstager, og at ingen utenforstående – hverken ansatte eller kunder eller publikum eller politikere - har noe med hva eller hvordan denne lønnen er. Det eneste utenforstående kan gjøre er derom de ikke like lønnspolitikken i et firma, er å boikotte det.

Enkelte vil hevde at det er riktig at Stolteberg griper inn når det gjelder offentlige foretak; mange slike har vært svært genersøe overfor sine ledere. Men løsningen her er ikke å ha statlige lønnsdiktat, løsningen er å privatisere foretakene.

Antagelig vet Stoltenberg at det han går inn for kun er en skinn-løsning på et kunstig problem. Selv om fastsettelsen av lønnen og enkelte andre forhold skal bestemmes av generalforsamlingen, vil styret ha muligheter til å gi skjulte tilegg allikevel. Det trengs bare en kreativ regnskapsfører for å ordne dette. (Selvsagt vil det komme lover som skal forsøke å forhindre dette, men dette gir bare regnskapsføreren nye utfordringer og vil ikke bety noe i praksis.) Så det Stoltenberg gjør er å si noen ord, ord som reelt sett ikke betyr for de forhold som omtales, men som er ment å tilfredsstille vanlige ansattes misunnelse. Og dette er en verdig og passende oppgave for en sosialdemokratisk statsminisiter.

Brannmann, politi, bygningsarbeider, er eksempler på farlige yrker, men det er også andre: å arbeide med farlige kjemikalier kan være farlig, å arbeide med visse typer psykiatriske pasienter kan være farlig, osv. Men i slike tilfeller finnes det sikkerhetstiltak, og dessuten er det slik at de som velger disse yrkene er klar over de farene de utsetter seg for, og de får også kompensert for dette i form av en høyere lønn.

Men det ser ut til at i de siste årene har det utviklet se slik at en ny yrkesgruppe må klassifiseres som farlig. Å være ansatt i kiosk er nå blitt farlig. Å stå på kvelden og selge folk brus og sjokolade og knask og aviser og blader og å leie ut dvd-er er nå blitt farlig. Hvorfor? Jo, pga. de mange ranene som kveldsåpne kiosker blir utsatt for.

Voldsforskeren Ragnhild Bjørnebekk sier i Dagbladet i går at hun aldri ville latt sin datter jobbe i kiosk på kveldstid. Og dette er forståelig: få foreldre vil tillate at deres barn setter seg i så farlige situasjoner som dette nå er blitt.

Grunnen til at dette er blitt farlig er at det er mange ran. Hvorfor er det mange ran? Jo, en grunn er at kriminelle ikke blir idømt strenge straffer. Kriminelle av denne typen blir i Norge idømt svært milde straffer, og derfor er det lite som hindrer disse i å stadig begå nye voldshandlinger.

Løsningen på dette problemet på kort sikt er å dømme kriminelle strenge, dvs. lange, fengselsstraffer. Da kan de ikke begå nye kriminelle handlinger i den tiden de sitter i fengsel, og straffenivået vil virke avskrekkende på potensielle forbrytere.

Det som kan virke på lang sikt er forbyggende arbeid. Og dette skjer i hovedsak ett sted: i familien. Ethvert barn bør vokse opp i en stabil familie med begge sine foreldre, og foreldre bør ha godt til å oppdra og lære opp barnet. Foreldrene bør lære opp barnet i rasjonelle verdier, noe som innbærer respekt for andre mennesker, inkludert respekt for det andre eier, dvs. respekt for eiendomsretten. Dessverre vokser mange barn i dag opp i familier med kun en av foreldrene tilstede, og mange opplever at deres foreldre ikke har nok tid til å ta seg av dem. Dette er også resultat av en bevisst politikk fra spesielt den politiske venstresiden; de ønsker å svekke familien og at barn skal oppdras av samfunnsinstitusjoner. Dette er blitt gjennomført med alt fra generøse støtterordninger til splintrede familier til oppfordringer om at begge foreldre bør arbeide utenfor hjemmet, og dermed at ingen bør være hjemme og oppdra barna. (Det er også andre elementer som kan nevnes her, men vi lar disse ligge i denne omgangen.) Resultatet er blitt at mange barn vokser opp i splintrede familier, at de kjøres fra far til mor annenhver uke, og at de ikke vokser opp med stabile omgivelser og faste regler å holde seg til.

At enkelte av de gutter som vokser opp i slike splintrede familier søker in i kriminalitet er ikke overraskende. Nå er det ikke slik at dette betyr at vi mener at en ”vond barndom” kan benyttes som unnskylding for kriminelle handlinger, det er den som utøver en handling som har det moralske og juridiske ansvaret for den, men det er slik at dersom irrasjonelle ideer dominerer i samfunnet, noe som de gjør i dag, så har dette negative konsekvenser for alt og alle. At skoleungdom som på kvelden selger brus og aviser løper en stor risiko for å bli ranet og derved få en opplevelse som innbærer at de ”blir ødelagt for resten av livet” er grusomt. At det i et samfunn er et farlig yrke å selge brus og knask tyder på at det er store problemer med de verdiene som er utbredt i samfunnet. Og det som må gjøres i første omgang for å bøte på dette er å idømme kriminelle strenge straffer.