Publiseringen av karikaturtegningene av Muhammed i først Danmark og så Norge har som ventet ført til sterke reaksjoner fra muslimer. Dessverre har de ansvarlige politiske ledere i begge land reagert helt feil. Selv om de har sagt at de forsvarer ytringsfriheten har de reelt sett bedt muslimske land om unnskyldning. Ja, Danmarks statsminister Fogh Rasmussen og Norges utenriksminister Gahr Støre har formelt sett ikke bedt om unnskyldning, men måten de har formulert seg på er blitt oppfattet som om de har bedt om unnskyldning: I Dagsrevyen i går hevdet en talsmann for Afghanistans regjering at Norge hadde bedt om unnskyldning, og i TV2-nyhetene i morges var en av overskriftene at Danmarks statsminister legger seg flat. Også redaktøren i avisen som først publiserte tegningene ber om unnskyldning.

Grunnen til at de to ansvarlige politikere har handlet slik er at de oppfatter det som om nasjonale interesser er truet; arabiske land boikotter danske firmaer, og aksjonene har ført til permitteringer i Danmark. Norske mål, inkludert hjelpearbeidere, er blitt truet og er bedt om å trekke seg ut av palestinske områder.

La oss før vi gir vår vurdering av dette henvise til noe som skjedde for mer enn 25 år siden. Da viste NRK TV den engelske TV-filmen ”En prinsesses død”. Denne spillefilmen hadde hentet sin handling fra en reell hendelse: en prinsesse i et arabisk land hadde forelsket seg i en mann hun ikke fikk lov til å gifte seg med. Hun rømte med sin kjæreste, men myndighetene fikk tak i dem og kvinnen ble henrettet ved halshugging. Arabiske land protesterte mot visningen av denne filmen og truet med handelsboikott av norske varer etc. dersom filmen ble vist. Det var også noe debatt i norsk presse om denne saken, og det var enkelte som hevdet at vi måtte ikke risikere norske handelsinteresser bare for å vise en dum film som kun hadde som formål å provosere arabere. Men de politiske myndigheter sa klart i fra at NRKs programpolitikk var noe politikerne ikke kunne legge seg opp i. Filmen ble vist, og det var det. Det kom ingen reaksjoner fra arabiske land.

Vårt syn er at myndighetene i dag burde ha reagert slik som de gjorde da. Ang tegningene av Muhammed burde de kun sagt at ”vi har ytringsfrihet. Vi som politiske myndigheter har ingenting med hvordan nordmenn benytter seg av denne ytringsfriheten som er en grunnleggende og ufravikelig rettighet i et sivilisert samfunn.”

Dagens myndigheter har dessverre ikke oppført seg slik, de har reagert helt feil. De har sagt at tegningene var usmakelige, at de forstår at muslimer blir krenket, at holdningen bak tegningene ikke er representative for Norges befolkning, men det er kun små utgrupper som står bak, etc. Det disse politikerne har gjort er altså intet annet enn å gi muslimer som truer med vold og terror vann på mølla. De som kommer med trusler mot redaktører og tegnere føler nå at de har myndighetspersoner med seg, og dette vil bare oppildne dem enda mer.

Hvorfor er myndighetene i dag mer ettergivende enn de var for 25 år siden? Fordi islam i dag står sterkere enn da, og fordi de verdier som Vesten bygger på, står svakere.

Den holdning som Gahr Støre og Fogh Rasmussen er ganske nær den ettergivenhet som Vestens politikere med Chamberlain i spissen viste overfor nazismen på 30-tallet. Hvis denne ettergivenheten fortsetter, vil de som angeriper Vesten bli sterkere, og resultatet kan bli som det ble i 1939.

Som sagt: Vestens politikere burde ha sagt til de demonstrerende muslimer at ”vi har ytringsfrihet. Det kommer ikke på tale å beklage eller be om unnskyldning for at noen bruker den for å gi utrykk for sine meninger.” Hvis Vestens ledere konsekvent hadde stått på de verdier som hører sammen med dette standpunktet, inkludert å gå inn for alle typer nødvendig beskyttelse av den frihet som finnes i Vesten, ville militant islam ikke være noe problem overhodet.

Iran blir en stadig større trussel. Ikke bare terroriserer regimet sine egne innbyggere – landet er et islamsk diktatur med dødsstraff bl.a. for homofile, for frafalne fra islam og for utro kvinner - men regjeringen støtter også militært, økonomisk og ideologisk terrorgrupper ikke bare i Europa, men også i Irak, Afghanistan og på Vestrbredden/Gaza. Den nye presidenten i Iran har sagt rett ut at Israel må fjernes fra kartet. Det som gjør situasjonen ekstra farlig nå er at Iran er i ferd med å ferdiggjøre atomvåpen.

Dette er selvsagt en stor trussel, og noe må gjøre for å hindre at Israel eller London eller Paris blir mål for mullahenes atombomber. Men hva?

Vesten har selvsagt all moralsk rett til å invadere landet og avsette tyrannene og å innføre et friere samfunnssystem. Siden det i Iran finnes mange opposisjonelle, og sidene Iran har en viss tradisjon for en noenlunde vestlig orientert samfunnsform, er det en viss grunn til å tro at en slik invasjon vil bli møtt med noe støtte i vesentlige deler av befolkningen. Men muslimske fanatikere benytter gjerne selvmordsangrep for å ramme sine motstandere, og det er grunn til å tro at en slik krig vil bli kostbar.

Dessuten er det ingen som i dag er i stand til å føre en slik krig; USA yter det de kan i Irak, og soldater fra fastlands-Europa er verdiløse. Dessuten vil betydelige deler av befolkningene i USA og Vest-Europa antagelig være imot en slik krig, og derfor vil den være umulig å gjennomføre.

(Bildet er dog noe komplisert. Meningsmålinger tyder på at befolkningene er imot frigjøringen av Irak, mens politikere som støttet denne krigen er blitt gjenvalgt (Bush, Blair, Howard) eller valgt (Harper i Canada), samtidig som politikere som gikk imot krigen ikke ble gjenvalgt (Schrøder, Peters i Canada). Unntaket fra dette er Spanias Aznar. Uansett er det grunn til å regne med at en krig med en eliminering av atomtrusselen og en frigjøring av Iran som mål ikke er mulig å gjennomføre.)

Så hva gjør man da? En israelsk general ble nylig spurt om hvor langt de var villige til å gå for å hindre Iran i å skaffe seg atomvåpen, og han svarte ”2000 km” – som er avstanden fra Israel til atomanleggene i Iran.

Som kjent arbeidet Irak med å utvikle atomvåpen for ca 20 år siden, men disse ble stoppet av Israel som bombet reaktoren hvor utviklingen pågikk. En slik aksjon kan skje en gang til. Men antagelig har Iran lært av aksjonen mot Irak for 20 år siden; så vidt vi vet er de anleggene hvor arbeidet pågår nå lagt under jorden, og de er fordelt på kanskje så mange som 70 steder spredt over hele Iran.

Men vi kan også regne med at USA og Israel har lært av de siste kriger, og nå har forbedret sine bomber slik at de kan ramme mål som ligger under jorden. Vi vil også tro at både USA og Israel har ressurser til å ødelegge alle mål som er nødvendige for å hindre at Iran skaffer seg atomvåpen.

Så da melder spørsmålet seg: finnes det ledere i disse to landene som er villige til å gjøre det som er nødvendig? Er president Bush, og Israels nye leder, hvem det nå enn blir, realistiske nok til å innse at skal man hindre at iranske atombomber går av i Israel eller i Vestens storbyer så må Irans atomanlegg bombes? Hvis vi ser på historien, så er vi ikke optimistiske. For mindre enn 100 år siden fikk en barbarisk ideologi makten i sentrum av Europa. Nazistene sa klart hva de ville – de ville ha ”lebensraum”, de ville fjerne jødene fra Europa, de syntes at erobringskrig var et gode, de ville ha et nasjonalsosialistisk diktatur, og typisk for Vestens reaksjon på dette var Chamberlains ettergivenhet, som kun førte til at vi fikk en enorm krig: jo lenger man venter jo større blir krigen. Irans politikk i dag er nærmest identisk med Tysklands politikk under Hitler: de vil utvide de områder hvor islam råder, de vil fjerne jøder fra Israel, de synes at erobringskrig er et gode, de vil ha et islamsk diktatur. Dessverre er Vestens reaksjon også lik: Vestens ledere har hittil kun vist ettergivenhet overfor Iran.

Hittil har Vestens ledere kun viste ettergivenhet overfor politisk islam, så vi frykter at det følgende slagordet igjen vil vise seg å være sant: Det eneste man lærer av historien er at man ikke lærer av historien.

”Valgresultatet i de palestinske områdene er et politisk jordskjelv” var den vanlige reaksjonen etter at Hamas fikk rent flertall i gårsdagens valg til lovgivende forsamling i de palestinske områdene. Til dette vil vi se Ja og Nei - det var et jordskjelv i og med at Hamas på de siste meningsmålingene lå an til å få kun ca 30-35% av stemmene, men som enda et uttrykk for at befolkningen i de arabiske land i stadig større grad slutter opp om militant islam er det ikke et jordskjelv, dette er en utvikling som har pågått jevnt og trutt i mange år.

Mange i Vesten har trodd at løsingen i den såkalte Midt-Østen-konflikten, dvs. arabiske diktaturers ønske om å fjerne det lille og noenlunde frie Israel, lå i demokrati; dersom palestinerne fikk velge sine ledere så ville de velge et styre og en løsning som innebar fred med Israel. Men demokrati betyr ikke annet enn at befolkningen velger lederne, det betyr ikke at landet blir fritt og fredelig. Får en befolkning anledning til å velge sine ledere vil de selvsagt velge ledere som har de samme verdier som de selv har: er befolkningen tilhenger av ufrihet og krig, vil de velge ledere som vil gjennomføre ufrihet og krig.

Palestinerne har altså valgt å la seg representere av politikere som ønsker et islamistisk diktatur, og som ønsker å kaste Israel på sjøen – dette er Hamas’ erklærte program. Alle vestlige ledere er selvsagt skeptiske til dette, og de vil kreve av Hamas at nå som de kommer i regjeringsposisjon må de moderere seg – og det vil Hamas gjøre. De vil moderere seg i den forstand at de i ord vil akseptere at Israel skal eksisterere - og Vestens ledere er så naive at de vil tro på Hamas' ledere når de sier at de vil akseptere Israel. Men i all sin handling vil Hamas fortsette sin terrorkrig mot Israel; Hamas’ mål er å utslette Israel, og de vant valget fordi befolkningen i det store og hele mener det samme.

Så den såkalte Midt-Østen-konflikten vil bare fortsette å eskalere i en del tid fremover. Og da må man spørre: Hvor lenge vil dette fortsette?

For å se hva som er svaret på dette spørsmålet bør man først forstå hva som ligger bak denne konflikten. Det som ligger bak denne konflikten er islam. Den islamske siden vil ikke akseptere Israels eksistens fordi det området hvor Israel ligger tidligere var islamsk, og da vil muslimene ha det tilbake. Man bør merke seg at konflikten omkring Israel ble stadig mer tilspisset etter at islam igjen begynte å vokse i styrke fra ca 1980.

Det som er mest skadelig for Vesten, inkludert Israel, er at Vestens ledere og intellektuelle er så ettergivende overfor islam. Vestens leder omtaler islam som en fredsreligion, ingen protesterer mot det enorme antall overgrep og den kolossale undertrykkelse som forekommer i muslimske land, ingen kjente intellektuelle identifiserer den fundamentale årsaken til de terrorangrep som de siste år har plaget Vesten, ingen er villige til å si hva som var bakgrunnene for opptøyene av den type som rammet Paris i fjor høst, ingen er villige til å identifisere årsaken til det store antall voldtekter, æresdrap og annen kriminalitet som har rammet Vesten de siste årene, ingen er villige til å stå opp for ytringsfriheten når muslimer protesterer mot karikaturtegninger av Muhammed. (Jo, det er noen som står opp for Vestens verdier på disse feltene, mest kjent er Oriana Fallaci, men dette er små miljøer med liten innflydelse.)

Og for alt som skjer, legges skylden ikke på islam eller islamske diktaturer, Vestens noenlunde frie land får skylden for alt fra terrorangrep mot Vesten til undertrykkelsen i islamske land - til og med for Hamas' valgseier.

Løsningen er å stå fast på Vestens verdier: individualisme, rasjonalitet, rasjonell egosime, frihet, markedsøkonomi/kapitalisme, og å ta opp kampen mot fundamentalistisk islam; islam må bekjempes økonomisk, militært, og altså viktigst, ideologisk. Blant de som er kjente og respekterte i Vesten i dag er det ingen som er i stand til å ta opp denne kampen. Slik det ser ut vil derfor fundamentalistisk islam fortsette å seire på alle fronter. Og Vestens ledere vil, som de har gjort de siste tiår, hjelpe til.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har skrevet brev til norske ambassader og instruert dem i hvordan de skal svare dersom de blir bedt om en kommentar til at det norske tidsskriftet Magazinet trykte karikaturtegninger av islams grunnlagger Muhammed.

Det som er skandaløst er at utenriksministeren ikke har bedt ambassadene si at ”i Norge har vi ytringsfrihet og de politiske yndigheter aksepterer dette, og vi vil ikke akseptere at noen forsøker å hindre at noen benytter seg av den”, men at ambassadene av utenriksministeren blir bedt om å beklage at tegningene blir trykt.

Vi har ikke ord for hvor skandaløst dette er. Statens eneste legitime oppgave er å beskytte individers frihet, inkludert ytringsfrihet, som forøvrig er hjemlet i selveste Grunnloven. Istedenfor å forsvare ytringsfriheten, gir regjeringen støtte til de som angriper den! Regjeringen støtter de som vil legge begrensninger på et av de viktigste elementer i et sivilisert samfunn: retten til å gi uttrykk for de meninger man har.

Nå er der slik at disse tegningene av Muhammed av muslimer blir betraktet som blasfemiske, og det er en viss tradisjon i Norge for ikke å tillate blasfemi. Son kjent ble Arnulf Øverland for noen tiår siden politianmeldt for sitt fordrag ”Kristendommen: den tiende landeplage”, men han ble ikke dømt, og så sent som på 70-tallet ble Monty Pythons film ”Life of Brian” forbudt i Norge, men forbudet varte ikke lenge.

Forbudet mot blasfemi står dessverre fortsatt oi lovverket, men mange har optimistiske nok ansett denne bestemmelsene som sovnede. Men nå, men utenriksminsterens brev, er det fare på ferde, ved å handle slik utenriksministeren gjør så gir han de frihetsfiendtlige muslimene vann på mølla, og neste krav fra dem vil nok være enda verre.

Det er skammelig at regjeringen ikke står fast på ytringsfriheten. Dersom DLF hadde sittet på Stortinget ville vi ha fremmet mistillitsforsalg mot utenriksministeren.

Også i dag er et stort antall piloter i SAS sykemeldt, og dette vil føre til at hundrevis av flyavganger vil bli innstilt. Dette er det samme som har skjedd de siste dager, og til sammen er mer enn 10 000 passasjerer rammet: det er rammet på den måten at planlagte reiser blir avlyst, eller at de blir påført mange timers venting på flyplassen i håp om at de kan komme seg på en senere avgang. Dagbladet skriver om dette her.

Dette har selvfølgelig store negative konsekvenser for norsk produktivitet, næringslivet vil tape stort på dette. I tillegg er det sterkt negativt at passasjerene blir påført mye bortkastet tid og stor irritasjon. Og vi må ikke glemme de ansatte i skranken på flyplassene, de som må forklare passasjerene at deres fly ikke går, de blir ikke bare utsatte for sinte og irriterte passasjerer, men må også utføre et enormt ekstraarbeid med å skaffe passasjerene andre reiseruter.

Hvorfor skjer dette? Hvorfor er så mange SAS-piloter syke? En flyger forklarer noen detaljer her, men essensen er som følger: SAS var i praksis et monopol som var beskyttet mot konkurranse. Pga monopolsituasjonen, som medførte høyere billettepriser og dårligere service overfor kundene, fikk de ansatte endel kunstige fordeler, dvs. de fikk bedre arbeidsbetingelser enn et fritt marked ville ha gitt. Men denne tiden er forbi, og dagens ledelse i SAS forsøker å tilpasse SAS til en situasjon hvor det er relativt stor konkurranse i flytrafikken. Dette innebærer at mange ansatte vil miste noen av de fordeler som de tidligere hadde fordi andre flyselskaper av staten ble nektet å konkurrere med SAS.

Mao, pilotene melder seg syke for å markere motstand mot en politikk som går ut på at flyverne vil miste fordeler de tidligere hadde, og som de hadde fordi konkurranse var forbudt. Ja, i denne prosessen er det nok gått litt over stokk og stein, og det er muligens gjort feil fra ledelsens side, men slike feil, selv om vanlige journalister og fagforeningsfolk legger stor vekt på dem, er egentlig irrelevante; det som skjer her er at en beskyttet gruppe er i ferd med å miste sin beskyttelse.

La oss også kort nevne et par andre ting: denne aksjonen fra SAS-flygerne er meget skadelig for SAS. Folk ønsker å basere seg på tilbydere som er til å stole på. Dersom SAS har problemer med å få sine fly avgårde, vil folk i stigende grad bestille billetter hos andre flyselskaper. Så SAS-flygernes aksjon kan i verste fall føre til at SAS går dukken.

Så er det dette med sykemeldinger: ansatte har i dag rett til et visst antall dagers fri med lønn pga sykdom – og en egenerklæring er tilstrekkelig. Nå har enkelte kommet på banen og sagt at siden det er tydelig at SAS-flygerne ikke er syke, så misbruker de denne ordningen, og det kan føre til at ordningene må innskrenkes. Man må antagelig være sosialdemokrat eller akademiker for ikke å innse at denne sykelønnsordningen blir misbrukt i stor stil, og ikke bare i aksjoner som denne. Å oppfordre folk til å ikke misbruke ordningen er grenseløst naivt.

Hva er så løsningen på slikt? For det første burde SAS aldri ha hatt noen særstilling, det burde ha vært fri konkurranse i luften fra dag én. Det burde heller aldri ha blitt innført noen lovpålagt sykelønnsordning, slik bør være opp til den enkelte bedrift i samarbeid med de ansatte ved bedriften.

Man hva gjør man nå? Staten bør ikke gripe inn annet enn å liberalisere lufttrafikken fullt ut; AVINOR og flyplassene bør privatiseres, og alle konsesjonsordninger i lufttrafikken bør avskaffes. Mht sykelønnsordningen, så bør denne raskt men gradvis avskaffes.

Og hvis SAS-pilotene fortsetter å sage over den grenen de sitter på, så vil vi alle etter hvert fly andre selskaper enn SAS. Og hva er galt i det?

SV setter dessverre i alt for stor grad preg på norsk politikk for tiden, og et av de mange tegn som viser dette er en ny imøtekommenhet overfor sosialistdiktatoren Fidel Castro.

Vi siterer fra dagens VG: ”Vil gjenoppta norsk dialog med Castro. Utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) vil gjenoppta dialogen med cubanske myndigheter. Derfor vil cubanske opposisjonelle ikke bli invitert til årets 17. mai-feiring.

- Jeg har vurdert det slik at det finnes andre dager i året å snakke med cubanske opposisjonelle på og jobbe med dem, enn å gjøre det akkurat 17. mai. Nå endrer vi på det, og gjenopptar dialogen med cubanske myndigheter, slik mange andre også har gjort, sier Støre til Dagsavisen.”

Dagsavisen omtaler saken under den treffende overskriften "Støre bøyer seg for Castro".

Cuba er et av de siste sosialistdiktaturene som fortsatt finnes. Castro tok makten og innførte diktatur på Cuba omkring 1960. Siden da er Cuba blitt fattigere og fattigere, den politiske ufriheten er bare øket, opposisjonelle sitter i fengsel, men innimellom blir noen tillatt å flykte fra Cuba og over til USA. Spesielt har Castro latt kriminelle og sinnssyke fått lov til å innvandre til USA.

Castro er meget gammel - ca 80 år - og det er håp om at han vil dø i år. Når han dør vil befolkningen på Cuba juble, og Cuba vil kunne bli noenlunde fritt igjen. Det er i denne situasjonen at SV, som alltid har likt sosialistdiktaturer, enten det var Sovjet eller Øst-Tyskland eller Nord-Korea, velger å orientere seg i pro-Castro-retning, og å svikte de opposisjonelle.

Bare for å ha sagt det: DLF tar sterk avstand fra denne viktige kursendringen i norsk utenrikspolitikk. En politikk som svikter de opposisjonelle i et meget ufritt land og isteden viser imøtekommenhet overfor tyranniet, er meget uverdig.

"Selvforskyldt kompetansemangel" er tittelen på lederen i siste utgave av Teknisk Ukeblad, og den inneholder bl.a. dette: ”2006 kan bli året veksten i flere bransjer bremses av kompetansemangel. Selskapene som for få år tilbake sendte unge ingeniører på dør, klager nå over at de ikke får tak i dyktige teknologer. Noen må sågar si fra seg oppdrag av samme grunn.

Det kan da være frustrerende å se at myndighetene over lang tid konsekvent har nedprioritert «harde fag». På lavere utdanningsnivå har «snillismen» gitt alderskull nærmest blottet for grunnleggende realfagskompetanse, mens man på høyere nivå har prioritert billige studieplasser innenfor samfunnsfag og humaniora fremfor mer kostbare teknologifag. At det første har gjort det siste i tråd med ungdommens «etterspørsel» etter høyere utdanning, gjør ikke dette til god utdanningspolitikk. Og i alle fall ikke til god næringspolitikk.

Det blir likevel for enkelt å klage på utdanningsmyndighetene og skoleverket når kompetansen ikke står klar utenfor døra når bedriften trenger den. Tross sine feil og mangler forsøker det offentlige å tilby opplæring og utdanning i tråd med det de tror vi ønsker og trenger. Industrien må selv ta noe av skylda for dagens situasjon.

Hvor var industrien da ungdommen havnet i den tro at 12 sekunders berømmelse i et realityshow er veien til den store karrieren? Hvor var de da 16-åringen kuttet matematikken fordi det ikke var «kult» nok. Eller da nyutdannede IT- eller byggingeniører lurte på hva de skulle finne på i 2000?

Det kan ikke forventes at den enkelte bedrift skal reise rundt på ungdomsskolene og motivere for realfag, eller ta ansvar for den enkelte ungdoms interesser og valg. At bransjeorganisasjoner eller fagorganisasjoner ikke har evnet å ta denne oppgaven, er mer problematisk. Det siste skyldes nok ikke manglende vilje, men heller evnen til å fange dagens tidsånd. Sett i det siste perspektivet har nok Kværners «Knekt verre nøtter før» større verdi for teknologiinteressen landet over enn bransjeorganisasjoners arbeid over flere år.

Den enkelte bedrifts unnlatelsessynd ligger i manglende interesse for studiestedene, studentene og nyutdannede når de IKKE trenger folk. Dette har gitt et inntrykk av at nye folk ikke trengs – verken nå eller i framtida, og at utdanningsinstitusjonene ikke er viktige bidragsytere til selskapets framtid. Det hemmer rekrutteringen, og begge deler er like feil når markedet snur.”

Essensen i dette sitatet fra lederen i Teknisk Ukeblad nr 1/06 er som følger: norske politiske myndigheter har dessverre ført en meget kortsiktig politikk overfor dagens og morgendagens industri. Det samme gjelder industrilederne.

Og vi er helt enige i denne beskrivelsen: politikken som føres overfor industrien er preget av stadige endringer i rammebetingelser, skattregler, avskrivningsregler, etableringsregler, betingelser for ansettelser, betingelser for handel med utlandet, osv.

Næringslivsledere er også svært kortsiktige. En av grunnene til at næringslivsfolk er blitt så kortsiktige er at de opplever at langsiktighet er umulig; stadige endringer i rammebetingelsene innebærer at det er umulig å foreta langsiktig planlegging: bestemmer man seg for noe så kommer det offentlige med nye lover og regler som gjør at det man hadde planlagt blir umulig å gjennomføre. Dette innebeærer at folk presses over i kortsiktige tenkemåter, og kortsiktige handlingsmønstre.

Men det er ikke i politikken man finner den grunnleggende årsaken til dette. Mer fundamental enn politikken er grunnleggende filosofiske ideer; de filosofiske ideer som dominerer i akademia vil etter hvert spre seg og dominere hele kulturen. Dersom akademisk filosofi er preget av irrasjonelle elementer som subjektivisme, kollektivisme, altruisme og relativisme, ideer som er umulig å forene med rasjonalitet og prinsippfasthet, vil folk i stadig økende grad bli irrasjonelle og prinsippløse, dvs. kortsiktige. Dette vil også prege politikerne, som derfor bl.a. vil foreta stadige endringer av rammebetingelsene for næringslivet.

Mao, grunnen til den kortsiktighet som er beskrevet ovenfor i lederen i Teknisk Ukeblad er å finne i akademias vektlegging av irrasjonalitet og motstand mot rasjonalitet. (Akademia baserer seg på rasjonalitet i realfag, men i alle andre fag står rasjonelle ideer svakt. La oss også definere rasjonalitet: å være rasjonell er å være virkelighetsorientert og logisk.) Kun rasjonalitet kan føre til langsiktighet og prinsippfasthet, og den kortsiktighet vi ser overalt i dag er det uunngåelige resultat av at akademia, og alle andre fora for intellektuell påvirkning, i mange tiår har forfektet subjektivisme, relativisme, tvang, ufrihet, og bekjempet alle elementer av fornuft og rasjonalitet (som nevnt bortsett fra i realfag, selv om det også der forekommer at irrasjoelle ideer er på vei inn).

Så det problem som lederskribenten tar opp vil ikke bli løst for kulturen er langt mer rasjonell enn den er i dag. Antagelig vil myndigheten sette i gang betydelige tiltak for å bedre skolens tilbud i ”harde” fag og lignende, men dette vil nok dessverre ikke ha den ønskede positive effekt.

For å komme på rett kjøl må kulturen endres, rasjonelle ideer må bli mye sterkere enn de er i dag. Og hvordan dette kommer til å gå er det vanskelig å si.

En far i Bergen er kommet i en situasjon som må være den aller verste noen forelder kan komme i. I det tragiske jordraset for noen måneder siden omkom hans hustru. Hans datter på fire år ble sterkt skadet og har ligget i koma holdt kunstig i live siden da. I går kom den beskjeden han antagelig fryktet aller mest: de ansvarlige ved sykehuset hadde besluttet å kople datteren fra apparatene som holder henne i live. Vi føler sterkt med faren og den umulige situasjonen som han er kommet i. Allikevel vil vi si at han har reagert på den eneste måten han kunne og burde: han vil at sykehuset ikke skulle koble datteren fra de apparatene som holder henne i live.

Situasjonen har ført til flere typer reaksjoner: alt fra politikere som har bedt sykehuset utsette avgjørelsen (noe de gjorde), til et oppslag på Aftenpostens førsteside i dag om at å ta en slik beslutning (om å koble fra apparatene) er for vanskelig for de pårørende; slikt må overlates til helsepersonell.

Vårt syn er at det klart er de pårørende som må ta beslutninger om at life-support-systems skal kobles fra. Men vi forstår helsepersonellet og de ansvarlige ved sykehuset, som har økonomiske rammer å forholde seg til. Og vi kjenner politikerne, som nærmest gjør hva som helst for å imøtekomme opinionen; det er slik desibeldemokratiet fungerer. Og vi forstår som sagt faren, som vil holde datteren i live lengst mulig – det finnes eksempler på at folk har overlevet og fått et godt liv tilbake etter å ha vært holdt kunstig i live i mange år, og enhver god far ville ha reagert slik denne faren har gjort.

Så hvordan kan man sikre at det er de pårørende som tar avgjørelsen? Hvordan kan vi sikre at sykehusadministrasjon og helsepersonells økonomiske hensyn, og politikeres ønske om å være snill mot alt og alle på helhetens bekostning, ikke skal få hindre det som de pårørende mener er reelle sjanser til at deres kjære skal få alle muligheter til å bli helbredet? Hvordan sikrer man at hverken politikere eller helsebyråkrater kan gjennomføre beslutninger som av de pårørende kan oppfattes som hensynsløse?

Dette kan sikres ved at helseutgifter ikke betales av det offentlige med skattepenger tatt inn fra alle og disponert av staten, men at enhver tegner en helseforsikring som skal dekke de større helseutgifter man kan komme ut for. Da kan man når man tegner en slik helseforsikring ta med som en betingelse at dersom de som forsikringen gjelder for faller i koma, så skal vedkommende holdes i live og gis alt mulig stell i en spesifisert periode. (I et privat helsemarked vil det finnes et stort antall ulike helseforsikringer som vil dekke alle tenkelige scenarier.)

Kun dette systemet kan sikre at ansvaret for å slå av eller på life-support-systems blir plassert der hvor det hører hjemme: hos de nære slektninger. Og vi håper at det ender godt for fireåringen i Bergen og hennes slektninger.

"Krangler om barna" var overskriften NRKs nyhetsending i morges benyttet om den prosessen som mange foreldrepar går igjennom før de kommer til enighet om hvem av dem som skal ha hovedansvaret for parets barn etter et samlivsbrudd. ”Foreldre som skiller seg krangler oftere om omsorgen for barna. Årsaken er ofte at far vil ha mer ansvar for barna.”

Vi siterer videre fra nrk.no artikkel om saken: ”Familievernkontorene har de siste årene fått langt flere saker der mor og far ikke kan bli enige om hvor barna skal bo. Stadig flere fedre ønsker å være så mye som mulig sammen med barnet sitt, og kjemper for det.

Familievernkontorene bruker mye tid på foreldre som krangler om hvordan omsorgen skal deles etter et samlivsbrudd.

Det blir ikke ført noen sentrale statistikker over dette, men avdelingsdirektør, Berger Hareide i Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) sier at tilbakemeldingene fra familievernkontor over hele landet viser at konfliktnivået er høyere enn før.

- Vi hører fra kontorene over hele landet at meklingene går hardere for seg enn tidligere, sier han.

- Det kan krangles mye, og ofte kreves det tydelig styring av samtalen fra våre ansatte, fordi konfliktnivået er på det høyeste, sier Lars Rostamo, leder av Tromsø Familievernkontor.

På Tromsø Familievernkontor er 1/3 av alle sakene møter der mor og far krangler om barna, ifølge daglig leder Lars Rostadmo.

Han anslår at en av ti meklinger har et svært høyt konfliktnivå fordi far vil ha mer tid med barnet.”

Vi synes det er meget beklagelig at foreldre krangler om slikt, dette er plagsomt både for de involverte foreldre og spesielt for de barn som er involvert. Man kunne lett ha sluppet slik krangel dersom loven klart hadde sagt at omsorgsansvaret skal deles 50-50. DLF går inn for at dersom det ikke er spesielle forhold til stede, skal omsorgsansvaret for små barn deles 50-50, slik at barnet oppholder seg like mye hos far som hos mor.

Delt foreldreansvar bør bli automatisk tildelt begge foreldrene ved barnets fødsel, uavhengig av om foreldrene er gift eller ikke - i dag skjer dette kun når foreldrene er gift.

DLF går altså inn for delt omsorgsansvar - i utgangspuktet bør barn få like mye tid hos hver av foreldrene etter et brudd. Men barn bør i utgangspunktet ikke rives opp fra sitt oppvekstmiljø. Derfor bør ikke en delt omsorg (f.eks. 50-50) føre til at et barn må bo annenhver uke i Oslo og i Hammerfest; i slike tilfeller bør barnet i hovedsak bo mesteparten av tiden på ett sted, helst der hvor det opprinnelig bodde. Det vil være praktisk umulig og til skade for barna om det må ukependle mellom Hammerfest og Oslo. Retten bør kunne si at en forutsetning for delt omsorg er at barna får fortsette på samme skole og være i samme nærmiljø: DLF mener at barn har rett til et noenlunde stabilt oppvekstmiljø.

Heldigvis ser det ut til at DLF ikke lenger står alene om dette, Barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellem uttalte seg i tråd med noen punkter i DLFs syn i innslaget i NRK. Vi håper at dette snart vil bli gjennomført; vi tror at dagens ordning, hvor moren er sterkt favorisert, er til skade både for faren og for moren, og er spesielt skadelig for barnet.

______________

Denne kommentaren førte til et innlegg i vårt debattforum http://forum.dlf.info/viewtopic.php?t=1365 , og dette innlegget har ført til at enkelte poenger ovenfor er blitt presisert.

Lærere jobber mer, men bruker ikke mer tid på elevene. Dette var innholdet i en reportasje i TV2-nyhetene i går morges. Reportasjen ble innledet med at en journalist fortalte at lærere nå bruker svært mye av sin arbeidstid på å delta på møter, skrive rapporter, skrive brev til elever for å varsle om karakterer, utarbeidelse av tempoplaner, osv. En intervjuet lærer fortalte at han hadde inntrykk av at myndighetene ikke stolte på lærerne og derfor ville kontrollere alt de gjorde. Læreren ville ha et mer selvstendig arbeidsforhold, og han ville selv ha ansvaret for den jobben han gjør.

Denne utviklingen begynte på 90-tallet. Da kom det er periode da lærerjobben ble kraftig byråkratisert. Den viktigste arkitekten for dette var daværende undervisningsminister Gudmund Hernes fra Ap.

Hva ble så resultatet av denne satsingen fra Ap og Hernes’ side? Ble elevene flinkere? Det skulle være unødvendig å svare på dette, men for ordens skyld: elevene ble ikke flinkere, de ble dårligere. I flere undersøkelser (publisert i 2005) viste det seg at norske elevers kunnskaper jevnt og trutt ble dårligere.

Private skoler har vært et alternativ til dette regimet. Flere og flere foreldre valgte å la sine barn gå i private skoler. Men den nye regjeringen satte en stopper for dette – som kjent ble en rekke skoler som hadde fått løyve fra den forrige regjeringen til å starte drift, men som ennå ikke hadde satt i gang, fratatt tillatelsen til å starte.

Så muligheten til å slippe unna den stadig dårligere offentlige skolen ble stengt av de rødgrønne.

Hva vil skje fremover? De rødgrønne sier at de vil satse på skolen – kan vi vente skolen blir bedre? Neppe. Vi vil tro at den offentlige skole vil bli stadig dårligere, og dette til tross for at det muligens vil bli brukt mer offentlige penger på den. Reportasjene nevnte at lærerne nå tjener mer enn før, men det ble også opplyst at dette hadde ikke hadde ført til at lærerne brukte mer tid på elevene eller til at kvaliteten på skolen ble bedre.

Vi regner med at de rødgrønnes satsing på skolen vil føre til at skolen blir enda mer byråkratisert og at elevene derfor vil bli utsatt for enda dårligere undervisning og at deres resultater vil bli enda svakere. Samtidig er som nevnt mulighetene til å få en god utdannelse i en privat skole kraftig redusert, så også av denne grunn kommer det til å gå dårlig med Norge i årene fremover. ”Heldigvis” har vi oljen, som kan utsette sammenbruddet noen år …

Overskriften er hentet fra TV2-nyhetene i morges. Som kjent ble Union en stor sak i valgkampen: eierne hadde funnet ut at fabrikken på sikt ikke ville være lønnsom i høykostlandet Norge, og besluttet derfor å flytte produksjonen som nå skjer der til land hvor produksjon kan skje billigere enn i Norge. Politikere fra de fleste partier uttalte seg om saken, og mange av dem mer eller mindre lovet at de skulle redde fabrikken dersom de fikk makten etter valget. Det var endog fra venstresiden snakk om å gjenreise eldgamle og selvsagt ubrukelige styringsverktøy fra 60- og 70-tallet.

DLFs syn er at slike beslutninger helt og fullt bør være opp til eierne, og dersom de finner det ulønnsomt å drive fabrikken videre er det eneste rette de kan gjøre å legge den ned. La oss også ha nevnt at Norge skryter av at vi har verdens best utdannede befolkning. En befolkning med høy utdannelse kan da utføre avanserte produksjonsprosesser, og derfor bør Norge i hovedsak satse på virksomheter hvor slike ferdigheter kommer til nytte, og ikke satse på gammeldags industriproduksjon. Et forsøk på å redde Union ville være ensbetydende med å satse på gammeldags industri. Noe slikt vil være meget skadelig for velstanden i Norge.

DLF har tidligere kommentert Union-saken 1/8, 4/8 og 11/8-05: http://dlf.info/arkiv/2005_08.html

Selvsagt har Ap – i motsetning til for eksempel SV - forstått at det ville være skadelig å forsøke å redde Union, og derfor vil vi tro at Aps folk i valgkampen formulerte seg slik at beslutningen om ikke å redde Union formelt ikke er et løftebrudd. At det reelt sett er et løftebrudd, og at det av journalister i TV2 forståes slik, har de antagelig ingen problemer med å leve med.

Så det gikk som det måtte gå: de fleste politikere sa før valget at de skulle gjøre alt de kunne for å redde Union; Ap-folkene forsto at dette ikke var klokt, men sa det de sa allikevel for å gjøre et godt valg; og resultatet er at folk ved Union, som hadde håpet på en statlig redningsaksjon, er ført bak lyset; og at politikerforakten er blitt enda større. Men sosialdemokrater synes antagelig at dette er greit.

Et par hendelser de siste ukene har fått enkelte til å diskutere et av de viktige problemene i et representativt demokrati*: Den ene saken gjelder SV, som nå er i regjering, men som som parti setter i gang en kampanje om et viktig punkt som er stikk i strid med politikken til den regjeringen de er med i. Finansminister og partileder Kristin Halvorsen måtte foreta et ydmykt tilbaketog etter at hun hadde uttalt seg til støtte for kampanjen som hennes parti hadde satt i gang, en kampanje som altså var i strid med regjeringens offisielle syn. Den andre saken gjaldt en avstemning i Oslo bystyre, hvor to representanter, en fra Ap og en fra Venstre, stemte i strid med de standpunkter deres partier hadde gått inn for, og dette førte til at resultatet av avstemningen ble det motsatte av hva alle ventet seg.

Debatten som har oppstått i kjølvannet av disse to sakene har innholdt en rekke elementer. Blant disse er forslag om at representantene skal være bundet av partigruppene, om hvorvidt representanter som svikter sitt parti skal kunne miste sitt verv, og om man i større grad skal benytte folkeavstemninger.

Vårt syn er at det er selvstendige individer og ikke partiets stemmemaskiner som velges til kommunestyrer, bystyrer, Storting, etc. Det er disse individene som er ansvarlige overfor velgerne. Ja, disse individene er nominert av og valgt på listen til et parti, og dette innebærer at representantene er forpliktet av det programmet de er valgt på. Dette betyr at individet er forpliktet av programmet også om han skulle skifte parti – slike ting har skjedd flere ganger i nyere norsk politisk historie.

Representantene er altså forpliktet av programmet. Men i saker som ikke er omtalt i programmet, og hvor hva man bør stemme heller ikke er en opplagt implikasjon av programmet, bør etter vårt syn representantene stå fritt. Dette har også vært vanlig i Norge i for eksempel lokaliseringssaker; i slike saker har representanter fra alle partier som regel blitt fristilt. Unntak fra slik fristilling kan skje hvis partiene forplikter sine representanter til alltid å stemme i samsvar med vedtak i partiet før kandidatene blir nominert til å stå på listen. Dersom en representant stemmer i strid med sitt parti så bør ikke representanten kastes ut av bystyret eller av Stortinget, men partiet kan jo legge vekt på representantens ”svik” når neste runde med nominasjoner kommer opp. (Så vidt vi vet om saken i Oslo bystyre, en sak som gjaldt lokalisering av ny amerikansk ambassade, så var denne ikke omtalt i programmene til de to partiene som opplevet at noen av deres representanter svek partiet. Man kan derfor ikke si at disse to representanter har sviktet velgerne.)

Mht samarbeid i regjering så er det kun et tegn på umodenhet at et parti kjører kampanjer som er i strid med regjeringens politikk, slik SV ikke uventet nå gjør (kampanjen går ut på å boikotte israelske varer). Slike kampanjer viser kun at partiet er useriøst, og vil være skadelig for partiet.

Mht folkeavstemninger, så har slike vært brukt bokstavelig talt hundrevis av ganger de siste 100 år. Men kun få av disse har handlet om rikspolitiske saker, i de siste 50 år er det kun medlemskap i EU som har vært lagt ut til nasjonal folkeavstemning. De fleste folkeavstemninger har foregått i kommunene, og de har handlet om en av disse tre sakene: skal Vinmonopolet få opprette utsalgssted i kommunen?, skal språket i skolen være bokmål eller nynorsk?, og skal kommunen slå seg sammen med nabokommunen?

Alle disse problemstillingene er resultat av mangel på frihet. Dette er kunstige problemer, problemer som er resultat av at vi har en velferdsstat som innebærer at staten (eller det offentlige) skal forsyne seg med mesteparten av det folk tjener, og som man skal ha tillatelse og løyve og økonomisk støtte fra når man skal gjøre noe produktivt. Uten dette ville alle problemer forbundet med demokratiet forsvinne. Dersom hvert individ fullt ut kunne disponere sin inntekt og sin eiendom slik han ønsker (så lenge andre individers rettigheter ikke krenkes), så ville alle ”demokratiets problemer” forsvinne.

Et system med frihet vil altså fjerne alle de problemer som demokratiets problem fører til. Mht lokalisering, så burde ikke det offentlige regulere eller på annet vis bestemme hvor virksomheter skal slå seg ned – klarer en virksomhet å få kjøpt en tomt på betingelser som er akseptable for dem, så er det bare for dem å etablere. Noe annet er det med plassering av offentlige institusjoner; i slike tilfeller mener DLF at alt unntatt det som har med statens legitime oppgaver å gjøre skal være privat, og også slike kan plassere seg der de måtte ønske. Mht polutsalg mener vi at et lokalsamfunns flertall ikke har noe med dette, enhver butikk bør kunne selge alkohol til voksne, og hva flertallet i området omkring måtte mene er irrelevant. Målform – DLF mener at skoler skal være private og de kan velge den målform de måtte ønske.

Om kommunesammenslåinger, så er begrunnelsen for disse at driften skal effektiviseres, så DLF vil antagelig være for slike, man dette er ikke en sak hvor våre representanter vil være bundet av annet enn sitt lokalprogram.

Mht EU, så er DLF mot norsk medlemskap i EU, og vi vil være imot at det skal avholdes en folkeavstemning om dette. Vi vil også i Stortinget stemme imot norsk medlemskap selv om en folkeavstemning skulle si Ja til medlemskap.

Ofte er også resultatet i folkeavstemninger omtrent 50-50, og da er det nærmest tilfeldig hvilken side som vinner. Å tro at folkeavstemninger er et gode er en myte.

Ja, demokratiet har store problemer, og de er uløselige innenfor demokratiet. Kun frihet kan løse de problemer som demokratiet fører til.
.
.
.
.
.
.
.
.
.
*Med representativt demokrati mener vi en styreform av den typen som finnes i alle land i Vest-Europa, en styreform som innebærer at landets innbyggere med jevne mellomrom velger de styrende på flere nivåer (kommunestyre, nasjonalforsamling, evt. president), og hvor begrensningene på omfang og områder hvor de valgte kan gripe inn relativt enkelt kan fastlegges av de valgte selv. Dette betyr at begrensningene på hva de folkevalgte kan blande seg inn i nærmest er ikke-eksisterende, og at demokrati ikke er noe annet enn et flertallsdiktatur.

Den amerikanske fangeleiren på Guantanamo feirer i disse dager fireårs jubileum. I disse fire årene har leiren, som nå har ca 500 fanger, sørget for at disse fangene ikke har hatt mulighet til å skyte på amerikanske soldater, plassere sprengladninger blant tilfeldige sivile på gater, torv, busser og tog, kidnappe hjelpearbeidere, halshugge lærere som underviser jenter, henrette homofile og konvertitter fra islam, osv. Vi synes det er en god ting at de blir hindret i dette.

I anledning fireårsjubileet har en rekke kommentatorer fått anledning til å boltre seg i pressen med skjeve fremstillinger av alt som har med Guantanamo å gjøre, og vi tenkte at vi skulle korrigere noen få av de tingene som disse har nevnt.

Enkelte har nevnt at USA ikke følger Geneve-konvensjonen. Men Geneve-konvensjonen er en avtale som gjelder mellom de stater som har undertegnet den, og fangene på Guantanamo kjemper ikke for en nasjonalstat, og gruppen de representerer omfattes derfor ikke av Geneve-konvensjonen.

Dessuten forutsetter Geneve-konvensjonen en ”gammeldags” måte å føre krig på: Den forutsetter at en stat på en utvetydig måte erklærer krig mot en annen stat, at den så sender sine uniformerte soldater for å kjempe med åpne våpen mot den andre statens uniformerte soldater, samtidig som rent sivile mål unngåes. Etter en tid viser det seg at den ene parten er nedkjempet, og da inngåes en fredsavtale (eller i enkelte tilfeller en våpenhvileavtale), og de krigsfanger som har vært holdt i leir så lenge krigen varte blir sendt hjem. Krigsfanger som har begått krigsforbrytelser kan bli dømt i rettssaker etter at krigen er avsluttet (som i Nürnberprossessene, som skjedde etter at nazismen var nedkjempet i 1945).

Som man ser er bakgrunnene for det som skjer på Guantanamo annerledes: disse krigerne kjempet som sagt ikke for en stat som har undertegnet Geneve-konvensjonen. Soldatene på den siden disse krigerne kjempet for bar ikke uniform, de brukte skjulte våpen, og de gikk løs på sivile – de har altså ikke kjempet i samsvar med de regler Geneve-konvensjonen har satt for hvordan kriger skal føres. Derfor er disse krigere av USAs myndigheter helt legitimt definert som ”ulovlige krigere”. Videre, krigen pågår fortsatt: som kjent erklært bin Laden krig mot USA i 1996, og bin Ladens side kjemper fortsatt. Derfor er tiden ikke inne for å sette i verk omfattende rettssaker mot fangene – i samsvar med normal prosedyre bør disse fangene sitte som fanger inntil krigen er avsluttet.

De innsatte på Guantanamo er selvsagt ikke blitt dømt i en sivil rettssak, men de sitter fanget etter en standard militær prosedyre. Noen av de som ble plassert på Guantanamo er blitt satt fri, og i flere tilfeller er de blitt intervjuet av aviser i sine hjemland (England, Danmark), og de har sagt at de snarest skal dra til Irak eller Afghanistan for å fortsette kampen mot USA. Og hva er det som er formålet med denne kampen? Det disse krigerne kjemper for er å innføre et islamistisk diktatur, og de forsøker med alle midler, som nevnt inkludert terror mot uskyldige sivile, å hindre at det innføres et system med en viss individuell frihet i Irak og Afghanistan.

Disse fangene er som regel ikke enkle å ha med å gjøre: de benytter alle anledninger til å plage og trakassere vokterne. Det har forekommet tilfeller av at fanger har ropt til vokterne at ”når jeg kommer ut skal jeg drepe din kone og dine barn” og lignende. Fangene har også kastet avføring på vokterne. Dessuten er disse fangene topptrente drapsmaskiner som er villige til å ofre livet for den saken de tror på, så det er all grunn til å sørge for at de ikke får anledning til å gjennomføre noe av dette. Det er derfor de er iført håndjern og fotjern når de flyttes.

Det ser beklageligvis ut som om enkelte av disse fangene er blitt mishandlet og torturert, og slikt må ikke skje. DLF tar sterk avstand fra bruk av tortur mot fanger, også denne typen fanger. Bruk av tortur er en svært upålitelig metode for å skaffe opplysninger, man kan aldri stole på det som den torturerte sier. Dessuten vil den side som benytter tortur miste den moralske overlegenheten som er nødvendig i enhver sammenheng, og spesielt i en krig. USAs utenriksminister Condoleezza Rice har sagt at USA ikke benytter tortur, og vi velger å tro henne på dette. Men dette betyr ikke at USA ikke tidligere har benyttet tortur, og det betyr heller ikke at personell lavere i hierarkiet på eget initiativ kan ha benyttet tortur (eller fortsatt gjør det). Alle som benytter tortur mot fanger bør etter vårt syn straffes strengt (og den amerikanske hæren har da også straffet tjenestemenn og -kvinner som har benyttet tortur overfor fanger).

Som sagt anser vi at leiren på Guantanamo har sørget for at det er blitt utført langt færre terroraksjoner og kidnappingsaksjoner mot vestlige mål. Vi håper at de som sitter der vil få en fullstendig legitim rettssak som alle kan akseptere som legitim, men dette bør og kan først skje etter at den siden disse kjempet for er nedkjempet. Og vi regner med at dersom noen av disse fangene er blitt torturert, så vil de ansvarlige straffes strengt.

”Staten må gripe inn og sørge for at folk ikke får bestille medisiner via Internet”. Dette var innholdet i et TV2-intervju med en representant for Senterungdommen i morges. Han innså antagelig at det ville være umulig å sensurere Internett, men mente at Staten måtte sørge for at forsendelser som innholdt medisiner ble stanset på grensen.

DLF er uenig i dette. Vi mener at enhver voksen bør ha rett til å kjøpe alle de typer medikamenter han måtte ønske. At dette nå i praksis er mulig pga Internett, er et betydelig fremskritt. Nå er det mulig å slippe å gå til lege for å få en resept, og det er mulig å skaffe seg ulike typer medisiner som myndighetene av ulike grunner ønsker at folk ikke skal bruke.

Vi kjenner til flere tilfeller av nyttige medisiner og kosttilskudd som er forbudt i Norge, og vi kjenner til at enkelte allikevel har kunnet benytte slike etter at tilbudet på Internett kom, men positive resultater for deres helse. Vi er altså uenige med Senterungdommen; vi mener at enhver voksen skal ha rett til å kjøpe de medisiner han måtte ønske. Vi er overbevist om at dette vil føre til at folks helsetilstand blir bedre, men det viktigste argumentet for fritt salg av medisiner er at ethvert individ har rett til å benytte de medisiner han måtte ønske.

”Strengere straffer” er overskriften midt på Aftenpostens forside i dag. Artikkelen som følger forteller at straffenivået som domstolene nå benytter er strengere enn det var for ca 10 år siden.

Artikkelen gir noen eksempler:

”Et drap uten spesielt skjerpende eller formildende omstendigheter straffes nå med fengsel i 10 til 11 år, mot 7-8 år for mindre enn 10 år siden.

Et knyttneveslag på byen som før ville gitt 30 dager, kan nå gi opp mot det tredobbelte.

En voldtekt som på 90-tallet ville gitt mindre enn 2 års fengsel, gir nå mellom 3 og 4 år.

Forsøk på tyveri ville før knapt gitt mer enn bot, i høyden en betinget straff. Nylig ga Høyesterett en gjenganger 40 dager ubetinget fengsel for dette.”

Vi synes at dette er et skritt i riktig retning. Det er dog kun et lite skritt, vi vil at straffene for denne type kriminalitet skal være enda strengere.

Vi vil ha stremge straffer primært fordi det er rettferdig, og sekundært fordi det sørger for at kriminaliteten går ned, dels fordi strenge straffer gjør at de kriminelle i lengre perioder blir holdt unna publikum, og dels fordi strenge straffer virker avskrekkende på potensielle forbrytere.

I anledning av at Magazinet her besluttet å publisere tegninger av Muhammed vil vi bemerke følgende: Ytringsfrihet – rettet til å gi uttrykk for de meninger man måtte ha - er et umistelig gode. Og selv om oppslutningen om den i Vesten er svært stor, så er den i dag i praksis på vikende front.

Ytringsfrihet i praksis er ikke noe selvsagt og ukontroversielt. Ytringsfriheten er å sammenligne med en viktig, men lite brukt, sti i vanskelig terreng og gjennom en tett krattskog, en krattskog som raskt vokser til og som kan gjøre stien umulig å benytte. Derfor er det viktig at stien iblant gås opp, og at noen brøyter seg vei igjennom det krattet som en gang i blant er i ferd med å gjøre stien ufremkommelig. Vi vil derfor erklære vår støtte til alle de som har kjempet for ytringsfrihet opp igjennom historien. La oss nevne at vi beklager sterkt at personer i Norge er blitt stilt for retten for å ha benyttet seg av en rett som burde vært selvsagt.

Vi tenker da på folk som Hans Jæger med ”Fra Kristiania-Bohêmen”, Arnulf Øverland med ”Kristendommen: den tiende landeplage”, Agnar Mykle med ”Sangen om den røde rubin”, Jens Bjørneboe med ”Uten en tråd”, og nå redaktør av Magazinet, Vebjørn K. Selbekk, som trykker de danske tegningene av Muhammed.

Som kjent har danske muslimer gått mann av huse for å demonstrere mot publiseringen av tegningene i Jyllandposten; det er i islam forbudt å avbilde Muhammed.

Muslimene har selvsagt rett til å ha sin mening. I anledning av at Magazinet velger å publisere tegningene sier Ikhlaq Ahmad, talsmann i Islamic Cultural Centre, at ”-Dette er å såre muslimenes hjerter. Vi jobber for å bygge bro mellom kulturer og religioner og bygge forståelse. Menneskeheten er i dyp krise, det skjer så mye vondt. Vi respekterer alle religioner og profeter og bøker fra Gud. Det er fredelige folks ansvar å respektere hverandres verdier. Og man må ikke såre andres hjerter”.

Når vi leser Ahmads uttalelse kommer vi til å tenke på bibelordet ”man ser splinten i sin brors øye, men ikke bjelken i sitt eget”. Ahmads hellige bok beskriver enkelte jøder som ”sønner og døtre av aper og griser”, og gir følgende oppfording til muslimer: ”drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem!”. Og ingen aviser i muslimske land har noen motforestillinger mot å publisere karikaturtegninger som er svært krenkende overfor for eksempel jøder. Så Ahmads oppfordring om å ”bygge bro mellom kulturer” lyder noe hult. Dersom muslimer flest slutter opp om det han sier burde de arbeide for å fjerne det hat mot Vesten, inkludert jødehat, som kommer fra imamer og topp-politikere i muslimske land. Og de burde arbeide for at det skal bli tillatt å bygge kirker i muslimske land, og de burde arbeide for at også ikke-muslimer skulle kunne få besøke Mekka.

Som sagt, iblant må man ta et slag for ytringsfriheten for å vise dens motstandere at i Vesten er ytringsfriheten et gode som vi ikke vil gi slipp på. Og ytringsfrihetens motstandere finnes, selv om de ikke sier det med klare ord: Førsteamanuensis Oddbjørn Leirvik mener trykkingen av tegningene er lite annet enn en overlagt fornærmelse. Kirkens Nødhjelp tar i en pressemelding sterk avstand fra at Magazinet trykker de omstridte tegningene av islams skaper: ”- Avisen sårer og provoserer våre muslimske brødre og søstre med vitende og vilje”, sier Arne Sæverås, spesialrådgiver for fred og forsoning i Kirkens Nødhjelp.

Hva Norges tidligere stasminister mener leser vi på det alltid ypperlige document.no: ”Magazinet har spurt Kjell Magne Bondevik om hva han mener om tegningene. Han er på den ulne human-kristne Stålsett/KN-linjen når han sier at ytringsfrihet er viktig, men man må respektere andres tro. [Document.no konkluderer at dette betyr at Bondevik egentlig mener] at tegningene ikke bør trykkes.”

Generalsekretær i Norges Presseforbund Per Edgar Kokkvold støtter Magazinet, og redaktør Dag Herbjørnsrud i ukeavisa Ny Tid forsvarer også, prisverdig nok, Magazinets rett til å trykke tegningene: ”- Jeg støtter ytringsfrihet i denne sammenhengen, og støtter Kokkvold. Men hvis muslimske aviser begynte å trykke masse tegninger av Luther som djevelens advokat, eller inviterte masse tegnere til å karikere kongen, hva ville vi sagt da? Hvis de hadde vært på et så lavt nivå ville absolutt Norge reagert, mener Herbjørnsrud. La oss skyte inn her at DLF også forsvarer alles rett til å karikere Kongen og Jesus og alle andre. Vi er overrasket over Herbjørnsruds ”Norge ville ha reagert” – slike karikaturer finnes i stort antall allerede uten at noen reagerer.

Om publiseringen av tegningene innebærer at enkelte vil ytre seg på en måte som sårer muslimer, så kan vi bare si til dem: ”velkommen i klubben”. Ytringsfrihet innebærer at alle kan bli såret av andres meninger og uttalelser. Men dette må vi i Vesten leve med. Og det at vi må leve med slikt er prisen vi må betale – for øvrig en meget lav pris – for at vi trygt skal kunne gi uttrykk for de meningene vi selv har.

Ethvert kunstverk konkretiserer visse fundamentale verdier – en kunstner må nødvendigvis legge sitt verdisyn inn i det han skaper. Men det er én kunstart som skiller seg fra de andre: film er annerledes enn de andre.

En roman, et maleri, en skulptur, et dikt, en musikkverk, er som regel skapt av én person, mens en film er skapt av mange.

En film lages i et samarbeid mellom en regissør, en manusforfatter og skuespillerne. Siden en film er dyr å lage vil også de som finansierer filmen ha et ord med i laget om filmens innhold. Dette betyr at de verdier som konkretiseres i en film er mer allment aksepterte enn de verdier som som regel blir konkretisert i verker i andre kunstarter.

Dette betyr også at de verdier som kommer til uttrykk i et filmverk i større grad er mer akseptert i kulturen enn de verdier som kommer til uttrykk i en roman eller et maleri. (Nå er det også slik at filmer som regel lages for å appellere til et stort publikum, mens verker i andre kunstarter kun trenger et lite publikum, eller støttes av offentlige innkjøpsordninger. Kontroversielle og upopulære verdier finner man oftere i andre kunstarter enn film.)

Siden verdiene som dominerer en kultur forandrer seg over tid, så gir nyinnspillinger av gamle filmer en mulighet til raskt å se hvordan dominerende fundamentale verdier kan forandres i løpet av noen tiår.

”King Kong” ble først filmatisert på 30-tallet, så ble det laget en ny versjon i 1976, og så kom det enda en versjon i 2005. Og mht de verdiene som kommer til uttrykk så er det viktige forskjeller mellom disse.

Versjonen fra 30-tallet, en romantisk og optimistisk film, legger kun vekt på det spennende i å reise til en øy ingen hadde vært på før, oppdagelsesreiser for å finne nye områder og spennende dyr ble betraktet som noe heroisk og utfordrende. (Det er svært lenge siden vi så denne filmen så vi kan ikke si mer om denne her.)

1976-versjonen var helt annerledes. Den var preget av kynisme og oppgitthet. Skurken er kapitalist som er på leting etter olje, noe som var betraktet som en grov forbrytelse. Helten, eller rettere sagt, anti-helten, var miljøaktivist. De innfødte på øya er i denne filmen fremstilt i samsvar med datidens myte om den ”edle vilmann”. Når de besøkende oppdager kjempeapen ønsker skurken å bruke den i en reklamekampanje for oljeselskapet – reklame er, får man inntrykk av, kanskje en enda større forbrytelse enn oljeleting! Heltinnen, som selv om hun snakker om kvinnefrigjøring, er lite annet enn en bimbo, og hun omtaler til og med kjempeapen som en ”mannsjsåvinist”! (Filmen var ingen publikumssuksess; det virker som om publikum i liten grad sluttet opp om de verdier filmen fremstilte.)

Den nye versjonen er helt annerledes. Helten er en filmregissør som brenner for film, de villmenn man møter på øya er meget barbariske og primitive – det er ikke noe edelt ved dem. Heltinnen er ikke en bimbo, og hun utnytter sin talenter som variete-artist for å kommunisere med og bli venn med apen.

Vi må også si at vi ble meget overrasket av en replikk i filmen: på et tidspunkt er en gruppe av eventyrerne blitt reddet far den visse død, og en av dem utbryter ”Takke Gud for at vi er reddet”. Da sier en av de andre: ”Ikke takk Gud, takk Mr Baxter - det var han som sendte folk for å redde oss!” At en slik replikk kan komme i en amerikansk film i dag er noe som er en gledelig overraskelse for oss.

Så vi vil si at 2005- versjonen av ”King Kong” inneholder langt bedre verdier enn sin forgjenger, og at når slike verdier er kommet til uttrykk i en film som til og med er en publikumssuksess, er dette et positivt trekk ved dagens kultur.

Med Sharons nylige hjerneslag er Israels fremste politiker ute av bildet. Sharon var aktiv helt til det siste, han hadde nettopp satt i gang dannelsen av et nytt parti etter i en årrekke å ha vært det konservative partiets sterkeste kort.

Sharon, kjent som en hauk, kom i det siste med utspill som mange hadde vanskelig å forstå. Han gikk med på dannelsen av en palestinsk stat på Vestbredden/Gaza, han trakk jødiske bosettere ut fra Gaza, og han gikk ut av Likud og dannet et nytt parti som skulle ligge mellom det konservative Likud og arbeiderpartiet.

Vi tror vi forstår at han gikk med på opprettelsen av en palestinsk stat. Han gikk med på dette kun av strategiske grunner og hadde aldri tenkt å gå med på dette i praksis – betingelsene som var knyttet til opprettelsen var slik at de aldri kunne gjennomføres i praksis. Vårt syn er at dette var en stor feil av Sharon; Israel bør aldri gå med på opprettelsen av en palestinsk stat på Vestbredden/Gaza. En slik stat vil kun være en base for angrep på Israel; vi bør huske at palestinernes mål er å eliminere Israel, og de betrakter opprettelsen av en palestinsk stat kun som et første skritt i den prosessen som går ut på å fjerne Israel. Dessuten hører disse områdene legitimt til Israel, de ble erobret fra Jordan og Egypt i kriger som disse landene startet mot Israel.

En annen årsak til at Sharon sa at han gikk med på opprettelsen av en palestinsk stat kan være at dette er noe USA ønsker. Ved å si at Israel går med på USAs krav om en palestinsk stat vil dette medføre at USA blir mer velvillig overfor Isreal mht økonomisk støtte og salg av våpen.

Vårt syn er dog at Israel bør si klart i fra at Vestbredden/Gaza hører legitimt til Israel og at det aldri vil bli noen palestinske/arabisk/muslimsk stat på disse områdene. De palestinere som ønsker å bo i et arabisk diktatur heller enn i det noenlunde frie og vestlig orienterte Israel bør emigrere til et arabisk land (slik også forutsetningen var da Isreal ble opprettet i 1948); vi må huske at de arabiske områder er på størrelse med Europa mens Israel er på størrelse med et gjennomsnittlig norsk fylke.

Om tilbaketrekkingen fra Gaza er vårt syn at Sharon innså at etter at Arafat var borte ville det bli åpen borgerkrig mellom de palestinske gruppene. Grunnen til at Sharon trakk bosetterne ut var at han ikke ville at de skulle havne i skuddlinjen mellom ulike palestinske terroristgrupper. Så langt ser det ut til at dette stemmer, Gaza er blitt et anarki med stadige skuddvekslinger, kidnappinger, etc.

Grunnen til at Sharon startet et nytt parti er for oss noe uklart, og vi vil ikke si mer om dette. Uansett, Sharon er borte fra israelsk politikk, og det er ingen som har i nærheten av hans status som kan fortette.

Hvem vil overta som den ledende politiker i Israel? Slik vi ser det er det tre kandidater, ingen av dem brukbare:

Fremst er kanskje Sharons vikar som statsminister, den meget intelligente Ehud Olmert. Men han har karakterbrister som gjør ham uegnet i enhver viktig posisjon. Olmert er i stor grad en opportunist som vi vil tro er villig til å inngå enhver avtale som kan fremme hans politiske ambisjoner på kort sikt.

En annen kandidat er Amir Peretz, sosialist og tidligere fagforeningsleder. Men han er nærmest en gangster. Kommer han i posisjon vil Israels aviser få gode tider, det vil bli nok skandaler å skrive om.

Størst favoritt er kanskje Benjamin Netanyahu , som er pro-kapitalist og en god orator. Som politiker er han, som vi så i hans statsminisiterperiode, meget svak. Han er også uegnet som Israels nye leder.

Uansett hvem som blir den nye lederen i Israel regner vi med at han vil klare å eliminere den atomtrusselen som Iran er i ferd med å utvikle. Israel har som regel klart å gjøre det som må gjøre når det har vært nødvendig. Men på alle andre områder er det god grunn til å være pessimist mht Israels fremtid. Som på mange andre områder ser det også her ut til at de som angriper Vesten blir møtt med liten motstand.

Etter at India kastet for ca 15 års siden begynte å kaste av seg sosialismen har landet gått inn i en ny æra. På mange måter er nå landet, sammen med Kina, stedet hvor ting skjer.

Mange mennesker har fått gode jobber, og de har fått mulighet til å betale en god utdannelse for sine barn. Ja, mange unge i India i dag har sin utdannelse fra private skoler, skoler som i langt mindre grad enn de offentlige er underlagt offentlig byråkrati og skjemavelde. De private skolene har lagt betydelig vekt på undervisning i engelsk, som er nøkkelen til en velstående fremtid. Pga dette kan indere i dag uten store problemer arbeide for et voksende antall vestlige firmaer – de store firmaene er fortsatt amerikanske og europeiske, men snart vil antagelig indiske firmaer ta opp konkurransen med disse.

For eksempel er det i den lille byen Vallore i Syd-India nettopp etablert en avansert teknisk høyskole med plass til nesten 10 000 studenter. Det er mange slike skoler over store deler av India; i 2005 ble det uteksaminert ca 200 000 ingeniører, et antall som er dobbelt så mange som i Europa, og tre ganger så mange som i USA.

I 2005 ble det tatt inn nesten en halv million studenter på tekniske høyskoler, og dette betyr at om ca fem år vil India ha et kolossalt antall ingeniører. Og de fleste av disse går altså på private skoler og det er deres foreldre som betaler.

Spesielt innen data er India i vekst: indere utfører nå alle typer oppgaver som har med data å gjøre; fra å ta imot bestillinger på alt fra reiser til bøker over telefon eller Internett, bestillinger som kommer fra hele verden, og til alle typer programmering.

Veksten i indisk økonomi kommer etter en økende aksept av Vestens verdier – individualisme, rasjonalitet, frihet– og dette har ført til at militante muslimer har gått til angrep. Nylig ble et indisk videnskapelig institutt i Bangalore angrepet av terrorister. Dette er et naturlig mål, siden videnskap forutsetter rasjonalitet og har som mål å bedre menneskers liv, og begge disse er i strid med islam.

Det er alltid rasjonalitet og frihet som gir fremgang; disse elementene er et nødvendig grunnlag for velstand og vekst. Men opp igjennom historien har disse verdiene dominert på ulike steder: de dominerte i antikken først i Hellas og så i Rom, så, etter at kristendommen hadde gitt oss middelalderen kom disse verdiene igjen i forgrunnen i Vest-Europa. Så flyttet tyngdepunktet seg til Amerika. Men nå ser vi tydelig at Europa stagnerer – irrasjonaliteten stiger og har gjort det i flere tiår, og byråkratiet reduserer friheten for hver dag som går. Hva som vil skje med USA er så vidt vi kan se uklart; det er positive elementer, men religionen står sterkere enn noen gang.

Uansett er det rimelig klart at tyngdepunktet for frihet og velstand om ikke lenge kan komme til å bli Østen: Kina og India har pr i dag betydelige elementer ved seg som gjør det ikke usannsynlig for disse landene å overta føringen i Verden.

Som vi har sagt det tidligere, vi lever i spennende tider, og den som overlever den stigende irrasjonaliteten i Europa og de farer dette fører med seg, får se.

Spilleavhengighet var i går tema for et av de mange diskusjonsprogrammene på TV. Som i så mange programmer om tilsvarende problemer var de vanlige rollene fylt: én som var rammet, men nå hadde kommet seg; én som hadde familiemedlemmer som var rammet; én som benektet at problemet eksisterte; én fra bransjen som sa at de var andre useriøse aktører som var å kritisere, ikke dem selv; én politiker som snakker mye og sier lite, og en ekspert (som også denne gangen var den alltid saklige Hans Olav Fekjær).

Det som var felles for alle var at de ønsket mer offentlig kontroll - staten måtte gjøre noe for å løse dette problemet.

La oss først si at dette – pengespill - for enkelte kan være et stort problem. I alle år har enkelte spilt seg fra gård og grunn, og i dag er fristelsene større enn noen sinne: i dag er det spill overalt.

Det som kjennetegner deltagerne i slike diskusjoner, dvs. de deltagerne som NRK og TV2 lar få lov til å være med i debatten, er at de kun ser på den enkelte saken som har rammet dem og ikke ser sammenhengen med alle tilfeller av samme type. I gårsdagens diskusjon gikk deltagerne inn for at det skulle bli vanskeligere å spille: spilleautomater skulle fjernes fra kjøpesentre, reklame for spill skulle ikke sendes på TV, poker (om penger) skulle fortsatt være ulovlig, osv.

Men etter vårt syn er løsningen ikke statlig innblanding - forbud er ikke veien å gå.

Som antydet ovenfor har det vært mange tilsvarende diskusjoner på TV: ikke bare om spilleavhengighet, men om avhengighet av shopping, avhengighet av surfing på Internett, avhengighet av heavy metal, avhengighet av sex, avhengighet av porno, avhengighet av narkotika, avhengighet av røyking, etc.

Hvis staten skal gripe inn ovenfor slikt – og man kan ikke behandle ett av disse saksmområdene annerledes enn de andre – så innebærer dette at friheten må reduseres til null, og at staten må dirigere alt vi gjør og alle tilbud vi skal få mulighet til å delta i. Dersom de tiltak som ble antydet i gårsdagens diskusjon skulle bli anvendt på alle de nevnte problemområder, ville det ikke være noen frihet igjen. Dette er selvsagt umulig.

Som sagt er DLF mot alle statlige forbud og all statlig innblanding på dette området. DLF er for frihet, noe som innbærer at vi mener at enhver bør holdes ansvarlig for sin handlinger.

Hva gjør man med de som ikke kan motstå fristelser av den type vi har omtalt ovenfor? Vi mener at det er opp til den enkelte ”avhengiges” familie, venner og nettverk å ta opp problemet med vedkommende. De kan også om nødvendig søke profesjonell hjelp (f.eks. psykiatere – å konsultere en matematiker som kan bevise at det i det lange løp er umulig å vinne på lykkespill, er vel neppe hensiktsmessig).

La oss også ha sagt at vi ikke finner betegnelsen ”avhengighet” passende – at man er ”avhengig” av noe innebærer at det er umulig å slutte, men alle de eksemplene på avhengighet som diskuteres er det mulig å avstå fra. De tilfellene av avhengighet det er snakk om her er kun eksempler på dårlig viljestyrke.

Mao. de problemer som er tatt opp i disse programmene burde ikke ha noen implikasjoner innen politikk i det hele tatt. De kan være personlige problemer for de som lar seg friste, men dette er opp til dem selv og deres familie og venner og ta seg av.

Det var mange som satt morgenkaffen i halsen i når de i går fikk høre det siste utspill fra flyktningebyårkratene: Norge bør importere kameler fordi vi har mottatt innvandre/flytninger som kan kameldrift og som liker melken og kjøttet de gir.

Vi siterer fra Dagbladet: ”Flyktningtjenesten i Løten søker UDI om støtte til innkjøp av kamelene. - De savner melken, forklarer avdelingsleder Irene Stenseth.

Går det slik flyktningtjenesten i Løten vil, kan du i løpet av året komme til å se mange kameler i Løten kommune på Hedmark, melder Hamar Arbeiderblad.

Flyktningtjenesten har nemlig søkt Utlendingsdirektoratet (UDI) om nærmere én million kroner til å starte kameldrift. Håpet er at kamelene vil sysselsette flyktningene i kommunen.

- Mange har spurt meg om jeg er blitt gal, sier Wenche Irene Stenseth til Dagbladet.no. Hun er initiativtaker og avdelingsleder ved flyktningtjenesten i Løten.

Stenseth forklarer hvordan de kom på den originale ideen med å få kameler til Hedmark.

- Vi har mange flyktninger med en annen realkompetanse enn vi er vant til i Norge. Mange av dem har levd som nomader, og de har sagt rett ut at de savner melken, sier Stenseth.

Kamelmelk skal ifølge de som kjenner til den, ha en svært karakteristisk smak. Et typisk enten så liker du det eller så liker du det ikke-produkt, forklarer Stenseth. Men kamelmelk er ikke det eneste produktet de håper skal gi avkastning.

- Vi håper å kunne selge skinn, kjøtt og ull fra kamelene. Dessuten tror jeg kameldrift vil bidra positivt til turistnæringen.” (Sitat slutt fra Dagbladet.)

Vi er absolutt for at driftige mennesker skal kunne etablere nye virksomheter i Norge, men vi er imot at slikt skal motta statsstøtte. Dersom folk med en annen bakgrunn enn den typisk norske ønsker å importere for eksempel kameler til Norge, så bør de ikke hindres i dette, men vi er altså imot at staten skal gi støtte til slikt.

DLF er altså absolutt for at forholdene skal legge til rette for at innvandrere og flyktninger skal kunne klare seg godt i Norge, men dette innebærer at de ikke skal passiviseres med støtteordninger, og det innbærer at offentlige reguleringer og begrensinger på næringsvirksomhet avskaffes! Det er kun dette som kan hjelpe til med å få innvandrer til å bli produktive og nyttige mennesker. Dersom det blir som flyktningebyråkratene ser ut til å ønske, vil våre nye landsmenn i for stor grad bli en gruppe som lever på et kunstig vis, i kunstige næringer som er avhenghige av statlig støtte for å overleve.

DLF har altså intet imot kameler, men vi vil ikke at staten skal støtet import av dem. De andre partiene vil antagelig ikke ha samme syn som vi har, de er jo vant til å ha kameler på menyen. Så vi regner med at vi får en ny næring i Norge - selv om det er underlig å kalle det næring når den forbruker heller enn å skape verdier – som går ut på at vi får en sterkt subsidiert kameldrift i Norge.

Det er selvsagt intet galt å feire jul og nyttår med festing, fyrverkeri og et glass eller tre. Men den nylig avsluttede feiringen førte til masseslagsmål flere steder med hundrevis av ungdommer involvert, den førte til hærverk for store beløp, den førte til et kolossalt antall branner, og, verst av alt, den førte til at flere mennesker ble kvestet for livet av uvettig bruk av fyrverkeri.

Selvsagt har myndighetspersoner i politi og brannvesen reagert på dette, og de foreslår helt som ventet at på de stedene hvor det har vært masseslagsmål skal ungdommer under 18 nektes å ta inn på hotell, og at det bør bli forbudt for private å benytte fyrverkeri.

Vi er selvsagt enig i at masseslagsmål, branner og bruk av raketter som påfører folk alvorlig skade, må opphøre. Men de tiltak som foreslås vil ikke ha den ønskede effekt, effekten vil antagelig være at de vil gjøre vondt verre.

Grunnen til at slike ting skjer – masseslagsmål, uvettig bruk av fyrverkeri – er en omfatende samfunnsmessig ansvarsløshet som blir stadig mer utbredt. Den mest grunnleggende holdningen som styrer samfunnet i dag er at ingen individer skal holdes ansvarlig for egne handlinger. Derfor skal alle sikres jobb, pensjon, legebehandling, inntekt, bolig, eksamen – nærmest uansett egne handlinger og egen innsats. Av samme grunn skal derfor kriminelle ikke straffes (eller straffes svært mildt).

Når folk behandles på denne måten, når de ikke har ansvar for eget liv og egen velstand og eget velvære, vil de selvsagt i stadig større grad oppføre seg ansvarsløst. Løsningen på de problemene som ble skissert innledningsvis er å la folk i større grad få ansvar for egne liv. Dett er en prosess som vil ta lang tid, men det er ingen annen vei ut av det uføre vi er i.

Det som vil skje er antagelig at det blir innskrenkninger i privat bruk av fyrverkeri, og at det i siste halvdel av desember innføres 18års-grense for å ta inn på hotell i Hemsedal, som var spesielt hardt rammet av tilreisende pøbels fyll, hærverk og slossing. Men slike tiltak vil bare i enda større grad gjøre folk ansvarløse, og vil derfor føre til at problemene i neste omgang blir enda større.

Det som burde skje i disse konkrete tilfellene var at man strengt straffet de som begikk hærverk og overfall etc. og at man straffet de som benyttet fyrverkeri på en uvettig måte (ja, her ville det bli problemer med å finne de skyldige, men dette er eneste veien å gå.).

Det er velkjent at frihet og ansvar hører sammen, men på samme vis hører også ansvarsløshet og ufrihet sammen. Jo mindre frihet som finnes, jo mer ansvarsløst oppfører folk seg, og jo større påskudd bruker makthaverne for å redusere friheten enda mer. Man er her inne i en ond sirkel: frihet er et gode og er nødvendig for harmoni og velstand: skal vi komme ut av den onde sirkelen må man begynne å holde folk ansvarlig og man må gi dem større frihet. I dag går det dessverre feil vei.

Fjorårets siste store nyhet, som selvfølgelig ble ignorert av alle media i Norge, var at president Putins fremste økonomiske rådgiver, Andrei Illarionov, gikk av. Han hevdet at Russland ikke lenger var et demokrati, og at han ikke lenger kunne fortsette i administrasjonen til Vladimir Putin. Det at Illarionov, som var en klar kapitalismetilhenger, nå går av, er et tydelig tegn på at Russland nå er på avgrunnens rand.

Russlands økonomi har stort sett gått bra for folk flest i Russland etter kommunismens sammenbrudd for omkring 15 år siden, det har vokst frem en middelklasse med stadig sterkere kjøpekraft. Men politisk har det ikke gått samme vei. Der er de siste årene friheten stadig blitt redusert, etter at den økte kraftig de første årene etter 1991. Putin har tatt større kontroll over pressen – brysomme redaktører og journalister er satt i fengsel eller de har forsvunnet eller de har omkommet i attentater - og han har også tatt kontroll over den viktigste industrien: energiproduksjon – også der har brysomme direktører blitt satt i fengsel, dømt for korrupsjon og skattesnyteri.

Men en annen sak gjør at Russland er i nyhetene i disser dager; det er problemer mellom Russland og Ukraina. (Ukraina gjennomførte for ca et år siden den demokratiske oransje-revolusjonen, og den vestlig orienterte Jusjtsjenko overtok som president etter den pro-russiske Janukovitsj - Ukraina har altså orientert seg vekk fra Russland og Putin.) Russland har levert gass til Europa via ledninger som har gått gjennom Ukraina, og Ukraina har regnet med at de derved som en takk for dette kunne få gass billig. Det finnes også en gammel avtale mellom Russland og Ukraina som innebærer at Ukraina skal få kjøpe gass til dagens lave pris frem til 2009. Russland ønsker nå altså en slutt på dette, og har nå, fra 1/1-06, satt opp prisene til Ukraina med 400 %. Ukraina har ikke akseptert dette, og Russland har nå begynt å stenge gasstilførselen. Det er altså Russland som bryter en gjeldende avtale.

Vi vil tro at Russlands handlinger har å gjøre med at de ikke liker den vestlige orienteringen som skjer i Ukraina – Russland har samme type leveranser via og til Hviterussland, men der er lederen den pro-russiske diktator Aleksander Lukasjenko, og der har Russland ikke satt opp prisene.

Russland, dvs. selskapet Gazprom, leverer ca 1/3 av all gass som Ukraina benytter, og en stans i denne leveransen nå midt på kalde vinteren kan få sterke konsekvenser. Men 80 % av Gazproms leveranser til Europa går gjennom Ukraina, så dette er en delikat situasjon: hva vil Ukraina gjøre med dette dersom Ukraina mister en betydelig del av sin energitilførsel? Og kan dette føre til at energiforsyningen til Europa kommer i fare i den iskalde vinteren vi nå opplever.

Et ytterligere problem er at Sovjets marine er basert i Sevastopol, som ikke er russisk territorium, men ukrainsk.

Så hva vil skje fremover? Vil Jusjtsjenko stå på sitt? Vil hans parti i så fall bli styrket eller svekket i parlamentsvalgene til våren? Vil pro-russiske politikere komme til makten? Det er allerede anti-russiske demonstrasjoner foran den russiske ambassade i Kiev, og dette er en tydelig indikasjon på at befolkningen ikke ønsker seg tilbake til et diktatur underlagt Russland.

Vårt syn er at Jusjtsjenko bør holde ut, at han bør stå opp mot det nye diktaturet Russland, og at Ukraina bør bli med i NATO fortest mulig. Jo sterkere Ukraina og dets allierte vil være, jo mindre er sannsynligheten for krig.

Uansett regner vi med at det blir en del sabelrasling i de kommende dager, men vi håper intenst at en krig unngås. Men da må Vesten klart støtte Ukraina.

"Islam: den ellevte landeplage" var tittelen på et foredrag som DLFs leder Vegard Martinsen holdt på et medlemsmøte i oktober 2003.

En utvidet versjon av dette foredraget ble publisert i DLFs medlemsblad LIBERAL i 2004, men siden temaet for artikkelen ikke er blitt mindre aktuelt siden da, gjør vi nå dette foredraget tilgjengelig på Internett.

Denne versjonen er også noe utvidet i forhold til den versjonen som ble publisert i LIBERAL.

Foredraget ligger her.