I tider som disse er vi utsatt for så mye påvirkning at man lett kan komme til å glemme julens virkelige budskap.

Julen er en tid for feiring, en tid for å være sammen med familie og venner, en tid for å gi gaver til hverandre, en tid for velvilje overfor andre mennesker.

Julen kommer på slutten av året, og man tar seg en velfortjent ferie for å hvile ut og samle krefter til et nytt år. Man tilbringer tid sammen med familie, man reiser og besøker slektninger man ikke har sett på en stund, man snakker sammen og utveksler minner om viktige og uviktige ting som har skjedd i slekten det året som er gått, og man deltar i forseggjorte måltider med spesielt utvalgte retter. Og man drikker gode drikker av mange slag.

Man pynter sitt hjem, og barn i alle aldre gleder seg over vakre juletrær og andre dekorasjoner - alt fra nisser til pepperkakehus.

Det som barn liker best er antagelig at man gir hverandre gaver - de fleste har vel på en eller annen måte satt opp en ønskeliste og får kanskje noen gaver man har ønsket seg.

Det vesentlige ved julen at det er en tid for ferie og samvær med slekt og venner, og for å dele sitt overskudd med dem. Julen kommer bare en gang i året, så man bør gjøre mest mulig ut av den.

Vi ønsker derfor alle en god jul og et godt nytt år.

(Dersom det i den kommende uken ikke skjer noe som abslutt krever en kommentar fra DLF, er dette den siste kommentaren i 2005. Uansett vil det komme et nytt inleggg på disse sider 1/1-2006.)

”Folkets Frigjøringshær massakrerer ubevæpnede, fredelige demonstrerende studenter på Den Himmelske Freds Plass”. Dette er sosialisme i praksis, og det var dette som skjedde i sosialistdiktaturet Kina. Den nevnte massakren skjedde i Beijing i 1989: et ukjent antall tusen mennesker ble drept på til dels bestialske måter.

Kina i dag, mer enn 15 år etter, er annerledes. Men minnene om massakren i Beijing ble vekket til live etter at det på nytt forekom massakre i Kina. Men denne gangen gikk det ut over bønder som protesterte mot at eiendommene deres ble ekspropriert. Antallet var også mye lavere enn i 1989.

I deler av landet er det blitt en betydelig økonomisk frihet, og med dette følger muligheten til å tjene penger ved å drive produktivt arbeid, og siden penger er en sterk motivasjonsfaktor, fører dette til at produksjonen øker sterkt. Kina har de siste årene hatt en sterkt økonomisk vekst – omkring 10 % per år.

Kina har derfor i dag muligheten til å bli en økonomisk stormakt: produksjonen øker, og levestandarden stiger dramatisk i enkelte deler av landet. Men skal dette fortsette og være stabilt over tid, må landet bli fritt.

At friheten i dag er sterkt begrenset ses tydeligst på følgende to områder: korrupsjon og teknologi. Man må ha tillatelser fra offentlige byråkrater for å sette i gang og drive virksomheter. De pampene som sitter med godkjenningsstempler må gjerne bestikkes for at de skal gi sine godkjennelser i dag og ikke om fem år. Mange pamper er blitt svært rike på dette, og selv om slikt kan innebære dødsstraff for de korrupte, er praksisen fortsatt svært omfattende. Men slikt er selvsagt skadelig for forretningsfolkene, og det er ødeleggende for rettsoppfatningen.

Det andre feltet hvor friheten er begrenset er mht. teknologi, eksempelvis Internett. Via Internett er det mulig å finne alle mulige meninger, og da spesielt anti-sosialistiske meninger. Dette kan ikke myndighetene i Kina tolerere, og adgangen til Internett er for kinesere svært begrenset. Men dette betyr også at kinesere ikke har tilgang på informasjon og materiell som er nødvendige for å kunne drive en økonomi på en effektiv måte. Skal den økonomiske veksten fortsette, og skal den gi alle kinesere mulighet til en høy levestandard, må kinesisk næringsliv få frihet.

Et element her er at de som tilbyr Internett i Kina i dag er private firmaer, og de er pålagt av myndighetene å sensurere bort upassende innhold. Men firmaene vet også at jo mindre sensur de har, jo flere kunder vil de få. Så de private firmaene saboterer etter beste evne myndighetenes pålegg om sensur.

Vi vil tro at Kina har muligheten til å bli den neste supermakt. Europa stagnerer (og vil sannsynligvis forfalle som følge av en stadig sterkere irrasjonalitet, noe som vil medføre en fortsatt voksende overflod av reguleringer, dvs, hindringer, av produktiv virksomhet, et vell av trygde- og støtteordninger, en sterk motstand mot å straffe kriminelle, en utbredt hedonisme, og en fanatisk motvilje mot å se farene ved et stadig sterkere islam). USA blir muligens enda mer kristent, og vil derfor også forfalle. Med den voksende irrasjonalitet som finnes i Vesten er det derfor muligheter for at områder hvor rasjonaliteten er på fremgang, vil overta Vestens hegemoni. Derfor kan det gå slik at Kina blir den nye økonomiske supermakt. (Det er også positive trekk ved utviklingen i India, men India er langt mer preget av religioner enn Kina er, og derfor er det mer sannsynlig at det er Kina og ikke India som evt. vil bli den nye supermakten.)

Den som overlever får se.

USAs visepresident Dick Cheney sier ifølge et avisintervju at terrorangrepet mot USA 11. september 2001 kunne vært unngått, og så langt er vi enige med ham. Men Cheneys begrunnelse er som følger: ”11. september kunne vært unngått dersom USAs regjering hadde hatt mandat til å overvåke telefon og e-post.”

Dette er en helt feil måte å tilnærme seg problemet på. Dette går kun på symptomer og ikke på årsak, det går på hindre effektene uten å gjøre noe med det som forårsaker effektene.

Skal man hindre terrorangrep av den typen som rammet USA 11. september 2001, og som i tiden før og spesielt etter har rammet en rekke vestlige land, må man finne ut hva årsaken er. Og så må man gjøre noe med årsaken.

Årsaken er å finne i islam, og i det faktum at personer som er tilhengere av militant islam har den politiske makt i flere land i den arabiske verden – vi tenker primært på Iran og Saudi-Arabia.

I disse land har tilhengere av militant islam den politiske makten. Disse støtter på alle vis – militært, økonomisk, og, viktigst, ideologisk – en rekke militante islamske grupper som direkte har erklært krig mot Vesten.

I tilfellet Iran er dette velkjent: president Ahmadinejad har uttalt at Israel bør fjernes fra kartet, han har benektet at et stort antall jøder ble drept under annen verdenskrig, og han har nå forbudt vestlig musikk. Dette skjer i fortsettelsen fra ayatholla Khomeinis maktovertagelse i 1979, som innledet overgangen fra sjahens diktatur, et diktatur hvor innbyggerne tross alt hadde visse friheter, til et totalitært sharia-diktatur. Etter 1979 er styret i Iran stadig blitt verre, og vi ser dette på en rekke konkrete felter: utro kvinner straffes med henrettelse ved steining, frafalne fra islam henrettes, næringsfrihet og ytringsfrihet finnes ikke, osv. De terrorgrupper som angriper Vesten ønsker samme type styre som dette innført i Vesten – det er dette som er bakgrunnen for alt fra terrorangrep mot Israel til de nylige – og kommende - opptøyene i europeiske byer som Paris.

Dette regime står altså bak terrorangrep på Vesten. Skal man få slutt på terrorangrep på Vesten, må dette regimet fjernes. (Regimet i Saudi-Arabia er også viktig i sin støtte til terroren, men har ikke den samme ideologisk tyngde som regimet i Iran.) For å få slutt på terrorangrepene mot Vesten må altså regimet i Iran avsettes.

Dersom en militær invasjon i Iran skjer, vil regimet falle like enkelt som Saddam Husseins regime falt. Dessuten vil betydelige deler av Irans befolkning ønske en slik invasjon velkommen. Med dette regimet borte, vil de terrorgrupper som finnes miste prestisje, og de vil miste alle former for støtte slik at de ikke lenger vil være særlig effektive i sin videre terrorvirksomhet.

Som nevnt ønsker altså USAs visepresident å bekjempe dette ved å overvåke e-post. La oss si et par ting til dette. Å gjøre dette isteden for å befri Iran og å avsetet prestestyret vil ha liten effekt. Men det vil antagelig ha noe effekt; USA har praktisert dette i flere år, og USA er, i strid med alle de vanlige kommentatorers spådommer, ikke blitt rammet av nye terrorangrep etter 11. september. Intensivert overvåking av utvalgte grupper har antagelig bidratt til dette.

Men slik overvåking er en utidig innblanding i individers personlige frihet, og vi har en viss forståelse for de som kritiserer president Bush for å ha tillatt dette. Men når landet er i krig, når landet er blitt angrepet også av grupper som opererer i det skjulte i det land de angriper, så er det ikke urimelig at innbyggerne i det angrepne landet mister noe av sin frihet dersom myndighetene vurderer dette som svært viktig i innsatsen for å bekjempe fienden best mulig. Vi vil derfor ikke ta avstand fra det at president Bush ga tillatelse til slik overvåkning.

La oss til slutt si at krigen mot terror går langt bedre enn man får inntrykk av ved å basere seg på de vanlige nyhetskilder (aviser, TV). Men skal det virkelig oppnås avgjørende seire i Vestens forsvarskrig mot angrepene fra militant islam, skal terrorangrepene mot Vesten opphøre, må prestestyret i Iran avsettes. Kun dette kan forhindre nye 11. september.

I de siste uker har vi sett på TV reportasjer om budsjettforhandlingene i EU: Bekymrede byråkrater og politikere har gått ut av møterom og inn i sjåførdrevne limousiner eller motsatt, og underveis har de stanser opp ved mikrofonene til journalisthordene for å si at ”vi er optimister”, ”det er stor utfordringer igjen”, ”det ser ut til at vi vil komme til enighet på overtid”, osv.

Hva har det handler om? Det har handlet om slike ting som om vindyrkerne i Hellas skal få større overføringer, om bøndene i Frankrike skal få større beskyttelse mot mer effektive bønder andre steder i Europa, om England er villig til å gi avkall på noen av de særfordeler de fikk da de meldte seg inn i EU, om fattige land skal få den samme støtten som tidligere eller om den skal reduseres, om de rike land i EU har råd til å fortsette å opprettholde dagens nivå på støtteordninger eller om skal de gi avkall på noen av dem, osv.

Slike budsjettforhandlinger i overføringssamfunnet er meget kompliserte, og dette ser vi ikke bare i EU, vi ser det i alle velferdsstater når statsbudsjett skal vedtaes. Det kompliserte omfordelingssystem som velferdsstaten er blir stadig supplert med nye ordninger; ordninger som gjør systemet mer rigid, mer komplisert, og enda mer kostnadskrevende.

Slike budsjettforhandlinger er så kompliserte at de kan sammenlignes med den gordiske knute.

Den gordiske knute var en meget komplisert knute som fantes i et tempel i Gordion i Frygia i Lilleasia. Sagnet om denne knuten forteller at den som greide å få knuten opp skulle bli herre over Asia. Over hundrevis av år var det mange som forsøkte seg uten å klare det. Men så kom Aleksander den Store forbi i 334 f.kr, og han klarte å løse opp kuten uten problemer: med sitt sverd han hugget han den over.

Den gordiske knute brukes ofte som en metafor på vanskelige eller uløselige problemer, og som kun kan løses med radikale og resolutte midler.

Statsbudsjett er å sammenligne med en gordisk knute, et problem som ikke kan løses ved vanlige midler, men som må løses med svært radikale midler. Liberalismen har det sverdet som må til. Løsningen er som følger: La folk få beholde sine penger selv!

De pengene som fordeles i statsbudsjetter (og tilsvarende for EU) er tatt inn fra skattebetalerne, og de skal visstnok brukes til skattebetalernes beste, slik at de får skoler, helsevesen, veier, et spredt bosettingsmønster, osv.

Liberalister mener at folk flest er langt bedre i stand til å disponere disse pengene enn det politikere og byråkrater er, og derfor ville man då en langt mer effektiv bruk av disse pengene dersom ethvert individ kunne få beholde de pengene han selv tjener og disponer dem slik han selv måtte ønske.

Dessuten er det slik at det er kun dette som er moralsk. Det er umoralsk at staten tar 50 – 70 % av det folk tjener i samlede skatter og avgifter, det eneste som er moralsk er at enhver fullt og helt får beholde det han tjener. Så det å la hvert individ få beholde det han tjener slik at han kan disponer det selv, er ikke bare lagt mer effektivt enn dagens enorme omfordelingsbyråkrati, det er også det eneste som er moralsk.

Denne holdningen er det sylskarpe sverd som er i stand til å løse opp den gordiske knute som overføringssamfunnet er og erstatte det med full individuell frihet. Men dette sverdet kan ikke brukes før folk flest ser nytten av det. Og dette kan nok ta noe tid å oppnå. I mellomtiden vi vil stadig se politikere og byråkrater forsøke å løse opp knuten på måter som kun vil gjøre den enda mer komplisert.

I disse dager utkommer årets siste nummer av av tidsskriftet LIBERAL. Denne utgaven inneholder en artikkel om opptøyene i Paris i månedsskiftet oktober/november, "Jihad midt i Europa?", skrevet av Vegard Martinsen, en artikkel om "Fiendebilder og islamforskninens metodologi" av Geir Levi Nilsen, og en anmeldelse av Odd Nerdrums drama "Diamantmannen", skrevet av Hanna Cecilie Skurdal.

Bladet blir i disse dager sendt til alle medlemmer som er ajour med medlemskontingenten.

Abonnement kan tegnes ved å betale kr 140 til DLF, Postboks 510 Sentrum, 0105 Oslo, konto nr 1645 03 43866. Enkeltnumre, også eldre numre, kan bestilles ved å betale kr 35 til samme adresse. Dog er første årgang av LIBERAL dessverre utsolgt.

Etter at det i det av USA og de allierte befridde Irak for tredje gang er avholdt et vellykket valg/folkeavstemning, finner vi det riktig å summere opp noen av hovedpunktene i den pågående ”krigen mot terror”.

Krigen mot Vesten, satt i verk av militante muslimer, begynte for omkring 25 år siden, med etter hvert stadig kraftigere terrorangrep mot vestlig mål. Disse ble ikke møtt med noe adekvat svar fra Vesten; Vesten lot være å svare på alle angrep inntil angrepet på USA 11. september 2001. Da ble USA rammet av kolossale angrep, utført av bin Ladens al Qaida, som hadde erklært krig mot Vesten i 1996.

Deretter bygget USA opp en koalisjon som innledningsvis avsatte Taliban-regimet i Afghanistan, som direkte hjalp al Qaida, og som så, omkring ett år senere, gikk til angrep på Irak for å avsette tyrannen Saddam Hussein og å innføre demokrati i landet. President Bush anså at for å stanse terroren med utgangspunkt i Midt-Østen måtte landene der demokratiseres. Iraks diktator, Saddam Hussein, hadde støttet en rekke terrorangrep mot Vesten, og han lekte katt og mus med våpeninspektørene fra FN som skulle kontrollere at Irak fulgte opp betingelsene i våpenhvileavtalen etter krigen i 1991. FN truet en rekke ganger med krig mot Irak pga dette, men hadde ikke den moralske styrke til å gå til en høyst nødvendig og rettferdig krig, FN nøyde seg med å sende sinte brev.

Demokratiseringsprosessen i Irak er nå ved slutten av sin innledende fase i og med at det i går ble valgt medlemmer til nasjonalforsamlingen. La oss håpe at de sekulære partiene gjør det godt.

Det er en rekke tegn som tyder på at presidens Bushs kurs har vært riktig:

I disse fire årene er 20 av al Qaidas 22 ledere blitt tatt til fange eller drept.

I 2001 i utga al Qaida 83 bøker og pamfletter. Etter at USA svarte på angrepene i 2001 har de utgitt kun én.

USA er ikke blitt rammet av noen terroraksjoner fra militante muslimer etter 11. september 2001, men det er dessverre utført terrorangrep på Bali, i London, i Madrid, i Moskva, og selvsagt mot Israel.

Militante muslimer mister støtte i muslimske land i og med at de har begynt å ramme andre muslimer med sine aksjoner, ikke bare i Irak, men også for eksempel i Jordan og Egypt.

Opprørere i Irak har tatt innpå 200 utlendinger som gisler, men kun få av disse har vært amerikanere. Svært mange av disse har vært hjelpearbeidere som har arbeidet med humanitær hjelp overfor sivile irakere.

Iraks økonomi er i sterk vekst. BNP vil vokse med innpå 4 % i 2005 og ca 16 % i 2006. Per capita–inntekt i Irak er fordoblet siden 2003. Mer enn 30 000 nye firmaer er startet opp og registrert av myndighetene. Vi vil tro at en rekke virksomheter som ikke er registrert også har startet.

Iraks energiforsyning blir gradvis bedre. Siden “major combat operations ended” er kapasiteten i strømforsyningen øket med mer enn 20 000 megawatt, og langt flere irakere enn under Saddam har nå en stabil strømforsyning.

70 % av befolkingen i Irak er nå optimistiske mht fremtiden, og opprørene herjer nå i kun i et område som utgjør ca 20 % av landet.

Ca 30 000 irakere er blitt drept på de tre årene som er gått siden USA gikk inn i Irak, og dette er forferdelig, men man må alltid se slike ting i sammenheng. Dette tallet representerer en kraftig reduksjon i forhold til antallet som mistet livet under Saddams terrorstyre: I de siste ti år av Saddams styre mistet ca 300 000 mennesker livet pga av hans politikk. Dette betyr at frigjøringskrigen reduserte antall dødsofre til ca en tredjedel mens krigen pågikk.

Så i Irak er det ting som tyder på at det går den rette veien. Det eneste sted hvor det går feil vei, hvor støtten til terroristene er økende, er i opinionen i Vesten, blant journalister og akademikere, og blant opposisjonspolitikere i USA.

Vi i DLF har en rekke ganger her kritisert sider ved USAs måte å føre denne krigen på: de burde ha kalt krigen ”krigen mot militant islam” og ikke ”krigen mot terror”, de burde ha angrepet militant islams senter, Iran, og ikke Saddams Irak, de burde ha ført krigen mer kraftig under slaget om Fallujah (det var den svake innsatsen her og enkelte andre steder som ga opprørene blod på tann), de burde ikke ha forventet at absolutt alle irakere ønsket et demokrati – det er klart at Bush undervurderte motstanden mot demokrati og frihet fra de militante muslimene, osv., men det er som sagt ting som tyder på at dette kan gå slik som president Bush hadde planlagt, selv om det ble noe vanskeligere og tok noe mer tid enn han opprinnelig hadde tenkt. Men slik er det med alle kriger: kriger er nærmest per definisjon kaotiske og uoversiktlige, men det er altså ting som tyder på at det går rette veien.

Vi håper i alle fall at de militante muslimene blir nedkjempet, og at irakere og afghanere - og alle andre - får leve i et land preget av fred, frihet, harmoni og velstand, og uten at de blir undertrykt og terrorisert av et sharia-styre, og uten at de risikerer å bli rammet av terrorangrep når de er på torget eller på vei til jobben. Dette vil dog bare være mulig hvis militant islam blir nedkjempet.

DLF er partiet for individuell frihet, og derfor skulle det være opplagt hva våre standpunkter mht. privatskoler er. Vi mener at det er foreldrenes oppgave å oppdra og å lære opp sine barn, og dette betyr at det er foreldrene som skal velge skole for sine barn, slikt er ikke ”samfunnets” eller statens oppgave. Vårt prinsipp om frihet innebærer også at de penger en person tjener tilhører vedkommende selv – og selv om staten tar en stor del av disse i form av skatter og avgifter så blir de ikke dermed ”samfunnets penger”.

Den nye kunnskapsministeren, Øystein Djupedal fra SV, har opprørt mange med sine beslutninger mht privatskoler. Som kjent ble privatskoleloven liberalisert under den forrige regjeringen, og en rekke nye private skoler ble godkjent. Noen av disse har satt i gang undervisningen, men noen vil først starte kommende høst. Det er også et betydelig antall skoler som er i ferd med å søke om godkjenning.

Sosialister er som kjent motstandere av private skoler; sosialister vil at staten skal oppdra og lære opp alle barn. Djupedal har til og med sagt dette rett ut; han uttalte nylig at det offentlige i form av barnehaver er bedre til å ta seg av barn enn deres egne foreldre. Hovedgrunnen til dette er at sosialister vil forme kommende generasjon til å bli gode sosialister.

Djupedal gjorde altså om på liberaliseringen av holdningen til privatskolene. Skoler som er i gang får fortsette, men skoler som hadde fått godkjenning, men som ennå ikke har startet opp, mister sin godkjenning. Og nye søknader vil ikke bli innvilget.

Vi skal ikke si noe om det juridiske i at allerede godkjente skoler mister sin godkjenning og ikke får starte opp, men moralsk sett er det forkastelig. Men moral og anstendighet er noe sosialister aldri bryr seg om.

Det en kunnskapsminister verd tittelen burde ha brydd seg om, var hvorfor så mange foreldre velger private skoler. At så mange velger bort den offentlige skolen må bety at de er misfornøyd med den. Og kan dette komme av at i dagens skole er for mange lærere lite flinke, at lærere ansettes og forfremmes pga ansiennitet og ikke pga kvalifikasjoner som undervisere, at lærere i stadig større grad får en jobb som er mindre og mindre preget av undervisning og kontakt med elever og i økende grad er preget av møter, utfylling av skjemaer, innlevering av undervisningsplaner, at skolebygninger er forfalne, at utstyr er gammelt og dårlig, at pøbel blant elever stort sett får herje mer eller mindre fritt, osv.? Mao. dagens skole er i betydelig grad preget av elementer som sosialister liker.

Nå sier Djupedal at pengene man sparer på å nekte private skoler å starte skal brukes til å ruste opp den offentlige skolen. Men sosialister tror også her feil, den offentlige skolen i Norge er blant de skoler i verden som bruker mest penger per elev. Det burde da være opplagt også for sosialister at det er noe som er grunnleggende feil ved den offentlige skolen. Private skoler kunne vært et korrektiv og vist den offentlige skole hvordan den skulle løse problemer som dukker opp i alle typer skoler. Men slike korrektiver er sosialister aldri interessert i.

Vi i DLF ville ha vært svært tilfreds hvis vi hadde kunne si at de som skulle starte private skoler bare kan starte allikevel, uten godkjenning. Men dette er i praksis umulig fordi skattetrykket er så høyt. Foreldrene, som alle andre, betaler så mye i skatt at de ikke har råd til å betale privat det en skoleplass for deres barn koster. Derfor mottar godkjente privatskoler idag statsstøtte, de mottar ca 85 % av det driften koster. (Dersom en elev går i privat skole får skolen av det offentlige ca 85 % av det beløp eleven ville ha kostet i den offentlige skolen. Den offentlige skolen mister altså penger, men den mister også elever.) Vi mener at dersom foreldrene velger en privat skole, så burde staten, under dagens skattetrykk, være forpliktet til å bidra med de 85 % til den private skolen foreldrene velger – disse pengene er som nevnt egentlig foreldrenes penger.

Det som vil bli resultatet av alt det Djupedal har stelt i stand er at skolen, den offentlige skole, vil bli enda dårligere. Derfor vil enda flere private skoler bli godkjent etter regjeringsskiftet i 2009. Og i mellomtiden vil et stort antall elever få en mindreverdig utdannelse i den offentlige skolen. Men det er slik det går når velgerne velger en sosialistisk regjering.

1) Israel: Det har vakt en viss oppsikt at Norge for nesten 50 år siden solgte tungtvann – 20 tonn - til Israel. Grunnen er at norske myndigheter, ifølge nylig nedgraderte dokumenter, visste at Israel ønsket å skaffe seg atomvåpen, og derfor burde norske myndigheter, ifølge dagens forståsegpåere, ikke ha godkjent salg av tungtvann, som er uunnværlig i produksjonen av atomvåpen, til Israel.

Grunnen til at det demokratiske og relativt frie Israel ønsket å skaffe seg atomvåpen var at landet var stadig angrepet av sine arabiske/muslimske naboer, og ønsket kraftige forsvarsvåpen.

2) Iran. Iran er nå i ferd med å utvikle atomvåpen, og årets vinner av Nobels fredspris, IAEA og dets leder Muhammed El Baradei, er meget foruroliget over dette og sender sinte brev til Irans myndigheter og ber dem slutte med å utvikle atomvåpen.

Grunnen til at prestetyranniet Iran ønsker atomvåpen er at de vil fortsette sine angrep og sin terror mot ikke-muslimske områder; Irans president har til og med eksplisitt uttalt at Israel bør fjernes fra kartet.

Men alle vanlige miljøer anser atomvåpen som et onde, uansett hva formålet med dem er. De ser ikke forskjell på angrepsvåpen og forsvarsvåpen, og de ser ikke på de verdier som slike våpen skal benyttes på vegne av: å forsvare frihet og demokrati anses som like ille som å gå til angrep på vege av en tyrannisk ideologi.

Muhammed El Baradei antydet til og med i sin takketale for fredsprisen at grunnen til at Iran ønsker å skaffe seg atomvåpen er Vestens truende oppførsel mot Iran. Altså, ifølge den helt representative Baradei er grunnen til at Iran ønsker å skaffe seg atomvåpen ikke den totalitære ideologi lederne i Teheran styrer etter, grunnen er at de føler seg truet av de relativt frie landene i Vesten.

Vi vil si to ting til dette.

Vi synes at det er grotesk at demokratiet Israel likestilles med tyranniet Iran. Vi synes det er grotesk at det anses som like kritikkverdig at Israel skaffer seg atomvåpen som at Iran skaffer seg atomvåpen.

Vi er absolutt for at siviliserte, dvs. frie, land skaffer seg atomvåpen for å bruke disse til å forsvare seg selv. Vi er derfor for at for eksempel USA og Israel har atomvåpen. Vi er absolutt imot at aggressive land som for eksempel Iran og Nord-Korea skal få anledning til å skaffe seg atomvåpen. Dersom slike land forsøker å skaffe seg atomvåpen bør de hindres i dette med alle nødvendige midler (og FN-strategien for å hindre slikt, en strategi som går ut på å sende sinte brev, er null verd).

Mht Iran så ser det ut til at ingen – med ett unntak - vil gjøre det som er nødvendig for å hindre at Iran får atomvåpen. Vi kan håpe at vi igjen kan sette vår lit Israel. Som kjent bombet Israel i 1981 en atomreaktor i Irak for å hindre Saddam Hussein i å skaffe seg atomvåpen.

Med andre ord håper vi at det er hold i følgende reportasje som vi kom over i London Times:

Israel's armed forces have been ordered by Ariel Sharon, the prime minister, to be ready by the end of March for possible strikes on secret uranium enrichment sites in Iran, military sources have revealed. The order came after Israeli intelligence warned the government that Iran was operating enrichment facilities, believed to be small and concealed in civilian locations….

Defence sources in Israel believe the end of March to be the 'point of no return' after which Iran will have the technical expertise to enrich uranium in sufficient quantities to build a nuclear warhead in two to four years…. If a military operation is approved, Israel will use air and ground forces against several nuclear targets in the hope of stalling Tehran’s nuclear programme for years, according to Israeli military sources.

”Over 30 kvinner drept av partneren siden 2001”. Dette var en overskrift i Dagbladet sist søndag. Artikkelen begynner slik: ”En av ti norske kvinner har vært offer for grov vold i parforhold.”

Ca 10 % av alle norske kvinner har altså vært utsatt for grov vold - dette er tall som gjelder grov vold, og da er antallet som har vært utsatt for vold som ikke er grov langt høyere. Vi synes dette er helt forferdelig.

Hva kan man på kort sikt gjøre for å stanse dette? I den nevnte Dagbladartikkel er voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk intervjuet, og hun sier følgende: ”voldelige menn må utstyres med elektroniske fotlenker”. ”Hvis voldsovergriperne ikke er villige til å endre adferd, mener jeg at samfunnet må utstyre disse mennene med elektroniske fotlenker … slik at politiet kan forhindre at de trakasserer og mishandler. … Samfunnet kan ikke akseptere at overgripere terroriserer og ødelegger livet til andre mennesker”.

Dagen etter følger Dagbladet opp i kjent stil: Over et stort bilde av justisminister Storberget leser vi følgende: ”Skal stoppe voldelige menn” og av tiltak som foreslås er følgende: Politiet skal rykke ut ved husbråk, voldsdømte skal DNA-registreres, elektroniske fotlenker innføres, og det skal bygges et nytt ”Barnas hus”.

Vi er enige i at det ikke kan aksepteres at mennesker - og spesielt kvinner - blir utsatt for vold. Å bruke vold mot en kvinne er en uhyrlig forbrytelse, og vi vil tro at de fleste er enige med oss i dette. Men vårt syn på hva som skal skje med gjerningsmannen synes å være unikt. Vi mener at voldsmenn skal straffes strengt. Og straff i denne sammenheng betyr lange fengselssopphold. Vi mener at å utstyre voldsmenn med fotlenke, å DNA.-registrere dem, og å bygge et Barnas Hus ikke vil føre til mindre vold mot kvinner. Det som kan føre til mindre vold mot kvinner er at de som bruker vold mot kvinner isoleres fra sine potensielle ofre, dvs. at de settes i fengsel. (Primært er dog at å det bruke vold er en rettighetskrenkende handling som fortjener straff.)

Nå nevnes riktignok straff i Dagbladets artikkel på mandag: Justisministeren sier at ”selvfølgelig skal de som utøver de alvorligste voldsforbrytelsene [sic – dette gjelder altså kun de alvorligste forbrytelsene] fortsatt i fengsel og sone straffen de blir idømt”. Det sies altså ikke et ord om at straffene bør være strengere. Justisministeren ”viser også til terapi og forksjellige former for behandling” og at ”straff alene ikke nødvendigvis er det eneste samfunnet [bør] foreta seg etter voldsovergrep i hjemmene”.

Men vil strengere straffer hjelpe? Ja, der vil hjelpe fordi det aldri er slik at en voldelig mann som sin første voldshandling dreper sin partner. Det som skjer er at han først bruker vold i liten skala, og så øker det på med grovere og grovere overgrep. Etter hvert vil mannen bli anmeldt av kvinnen, og politier gjør i praksis ingen ting. Etter hvert forsøker kvinnen på en aller annen måte å komme seg unna, mannen forfølger henne og blir ilagt besøksforbud (!), og i verste fall ende det med at mannen dreper kvinnen – dette har altså skjedd ca 30 ganger på ca fire år.

Dersom mannen hadde blitt satt i fengsel tidlig i denne prosessen ville færre kvinner blitt utsatt for grov vold, og langt færre kvinner ville ha blitt drept.
DLF er for rettferdighet, noe som betyr at hvert menneske bør behandles slik det fortjener, Voldsmenn fortjener å bli straffet. Dessverre er folk flest uenige med oss i dette, de er tilhengere av tilgivelse og selvoppofrelse. Dette innebærer at forbrytelse ikke skal straffes. Dette er grunnen til at så mange forbrytere, inkludert voldsmenn, får gå løse. Det er pga disse dominerende holdningene at lovverket innebærer at voldsmenn ikke skal straffes i den grad som vi mener er riktig og nødvendig.

Så så lenge disse dominerende holdningene fortsetter å være allment utbredt, vil forbrytere fortsett å gå løse, antall voldsofre vil fortsett å stige, og stadig flere kvinner vil bli drept av sine partnere.

Den nye regjeringen har lagt om den utenrikspolitiske kurs. Et av mange eksempler som viser dette tydelig er følegnde: Ved feiringen av 17. mai ved den norske ambassade på Cuba har det vært vanlig å invitere opposisjonelle cubanere, cubanere som er motstandere av Castros diktatur. Men etter ønske fra regjeringens venstreorienterte støttespillere vil nå disse opposisjonelle ikke lenger bli invitert.

Vi har ikke sett dette omtalt i noen norsk avis, så vi siterer fra The Brussels Journal:

… Jonas Gahr Støre (Ap), the Norwegian Foreign Minister, [has] announced that he is considering to no longer invite opponents of Cuban dictator Fidel Castro to the Norwegian embassy’s party in Havana on May 17, Norway’s national holiday. Gahr Støre is doing this at the request of Gerd-Liv Valla, the chairperson of the Norwegian Socialist Trade Union (LO), who considers herself to be the godmother of Stoltenberg’s party. Valla, a former member of the far-left student organisation Kommunistisk Universitetslag, recently visited Cuba. She returned to Oslo with the message that it is more important for Norway to have good relations with Castro than with the Cuban democratic opposition.

The Cuban regime refuses to attend events at embassies if representatives of the opposition are also present. Norway is not a member of the European Union, but the latter also believes that the pro-democracy activists in Cuba should stop “provoking” Castro by drawing attention to themselves and ask for freedom. …the Workers’ Party has no qualms about bashing Cuban dissidents, … (Sitat slutt.)

SV har også ønsket en boikott av Israel, men dette er ikke regjeringens politikk. Heller ikke en boikott av motstandere av Castros diktatur burde vært regjeringen politikk, men dette viser hvor langt ned Ap har sunket. Fra SV og LOs leder har vi ikke ventet noe annet.

Det er tydelig at SV i regjering har en meget stor negativ innflydelse ikke bare på innenrikspolitikken og den økonomiske politikk, men også på norsk utenrikspolitikk.

Nå er det alvor: regjeringen har tatt sitt endelige standpunkt. ASAer som ikke har minst 40 % kvinnelige styremedlemmer i sine styrer vil bli tvangsoppløst. (Gamle selskaper har to år på seg for å få til en slik andel, nye selskaper vil måtte ha minst 40 % kvinner i sine styrer fra starten.)

Dette er et kolossalt overgrep mot eierne. Det burde være slik at eierne kunne bestemme styresammensetningen, og dette betyr at aksjeeierne velger styrerepresentantene i samsvar med selskapets vedtekter. Nå er dette ikke lenger mulig. Regjeringen har bestemt at nå skal kvinner kvoteres inn.

Hva kommer til å skje? Mange selskaper vil selvsagt legge seg flate for maktpolitikerne og finne dyktige kvinner som kan gjøre en god jobb i styret. Men noen selskaper vil av ulike grunner ikke gjøre dette. For å unngå at selskapet blir tvangsoppløst vil de ty til ulike kunstgrep, f.eks. ”tantetegning”. (Dette uttrykket stammer fra tiden da det var begrensinger på hvor mange aksjer enkeltpersoner kunne eier i et firma. Hvis en person ønsket å eie mer, så lånte han da navnet til en nær slektning, for eksempel en tante, som sto som formell eier av en del av den reelle eierens aksjepost. Bestemmelsen førte kun til at den som ønsker å eie flere aksjer enn han hadde lov til fikk noe ekstra bry. Reelt sett førte det ikke til noen forskjell.)

Så et resultat av den nye loven vil bli at en del mindre dyktige kvinner blir plassert i styrer kun for å sitte der, uten at de skal ha noen reell innflydelse. Dette kan føre til at andre som sitter i styret, personer som er der pga sin dyktighet, vil få et inntrykk av at kvinner er mindre dyktige.

Et annet resultat er at kvinner som sitter i styrer kan bli møtt med mistro: ”Hun er jo bare kvotert inn så det er ikke kvalifikasjonene som gjør at hun er her og derfor er det ingen vits i å høre på det hun sier”.

Enda et resultat er at kvinner vil ha vanskeligere for å gjøre karriere: kvinner vil få et stempel som sier at de er for udugelige til å kunne klare seg på basis av egen dyktighet.

Det skulle være unødvendig å si at DLF er mot denne loven. DLF mener at ethvert firma selv skal kunne bestemme sin organisering, sine vedtekter, og sine betingelser for styreverv.

Men vil andre enn DLF gå imot loven? Vi vil få en ny regjering etter neste stortingsvalg, men hvordan vil denne regjeringen, som vil bestå av H og FrP, avvikle loven? Vi tror ikke det. Vi minner om at den som tok initiativ til loven var den nylig avgåtte Bondevikregjeringen, men loven ble kjempet frem av Høyre, og spesielt Høyres næringsminister Ansgar Gabrielsen.

I typisk stil protesterer Høyre mot loven i VG, og vi siterer i sin helhet VGs gjengivelse av et intervju med Linda Hostad, Høyres kvinnepolitiske leder:

- Vanvittig
Det var Høyre som i sin tid foreslo loven, men Høyres kvinnepolitiske leder, Linda Hofstad, er rystet over at regjeringen går inn for tvangsoppløsning.
- Det er helt ubegripelig at Regjeringen ikke har lyttet til Høyres forslag om å endre sanksjonene til bøter, sier Hofstad.
- Trusselen om tvangsoppløsning bryter ikke bare med prinsippet om eiendomsrett - det er helt vanvittig at Regjeringen skal kunne fjerne norske bedrifter med et pennestrøk, dersom de ikke har bred nok representasjon i styrene sine, sier Hofstad.
- Det er åpenbart at det er symbolpolitikken som har tatt overhånd i denne saken - og det med tusenvis av norske arbeidsplasser som innsats, sier hun. (Sitat slutt fra VG.)

Så, det som er Høyres svar på dette groteske overgrepet er en protest mot at straffen for de firmaer som ikke oppfyller lovens krav er tvangsoppløsning isteden for bøter! Hofstad sier korrekt at tvangsoppløsning er i strid med eiendomsretten, men hun innser åpenbart ikke at også bøter for slikt er i strid med eiendomsretten. Endog, å pålegge et firma slike betingelser for styresammensetning er strid med eiendomsretten.

Vi regner med at vi vil forstette å ha denne loven. FrP i dag er nok i mot hele loven, men når de skal i regjering med Høyre om fire år vil partiet ha gitt avkall på enda flere av de liberalistiske grunnprinsippene som sto relativt sterkt i FrP for 15 år siden, så FrP da vil nok akseptere loven.

Så vi vil bli nødt til å leve med loven inntil DLF blir en sterkt politisk kraft. Og det vil nok ikke skje med det første.

Jyllands-Posten publiserte tidligere i høst flere tegninger av Muhammed, noe som førte til sterke reaksjoner fra muslimer verden over. Innen islam er det som kjent forbudt å på noen som helst måte å avbilde profeten Muhammed. Nå har det religiøse pakistanske partiet Jamaat-e-Islami utlovet en dusør på 50.000 kroner til den eller de som dreper tegnerne. Jamaat-e-Islami er ikke noe lite parti, det sitter med makten i to av Pakistans provinser, og deler makten med regjeringspartiet i en tredje provins. Partiet har også krevet at danske diplomater i Pakistan utvises fra landet.

I Danmark er det også blitt hengt opp plakater og delt ut flyveblader med oppfordringer om å drepe tegnerne. Før dette var det store demonstrasjoner hvor muslimer i Danmark krevet Jyllands-Posten straffet på en eller annen måte.

Hva er sammenhengen mellom alt dette og ytringsfriheten?

Ytringsfrihet innebærer at enhver har rett til å gi uttrykk for sine meninger. Dette gjelder uansett hvor krenkende andre måtte mene at disse ytringene er. Ytringsfrihet innebærer altså at blasfemi – det som noen måtte definere som blasfemi – er tillatt. Muslimer anser det å avbilde eller tegne Muhammed som blasfemi, og krever slikt fornbudt. Et slikt forbud er dog i strid med ytringsfriheten og må ikke innføres.

Muslimer har selvsagt all rett til å mislike at Muhammed bli avbildet, og de har all rett til å demonstrere for sitt syn, og de har all rett til å for eksempel boikotte avsier som publiserer tegninger av profeten.

Men hva med de ytringer som oppfordrer til drap på tegnerne? Er slike beskyttet av ytringsfriheten?, Nei, dette er strengt tatt ikke ytringer hvor man gir uttrykk for sin mening, dette er trusler – varsler om eller oppfordringer til rettighetskrenkende handlinger – og slike har man ingen rett til å fremsette dersom det er snakk om reelle trusler. Og siden flere kunstnere som har krenket islam er blitt drept eller truet – Theo van Gogh, Salman Rushdie - må slike oppfordringer betraktes som reelle trusler, og slike er ikke tillatt.

Og ikke nok med dette, de som fremsetter slike trusler må straffes. Dansk politi bør finne ut hvem som står bak de konkrete truslene og straffe dem. Ja, muslimer har rett til å mene at det bør straffes med døden å avbilde Muhammed og å konvertere fra islam, men dersom de forsøker å handle på basis av dette, dvs. dersom de dreper eller truer kunstnere og konvertitter, så bør dette være straffbart, og de som fremsetter slike trusler bør straffes strengt.

Ytringsfriheten står dessverre svakt i dag (den styrkes på egentlig isolert sett uviktige områder som porno), men på viktige områder er den i ferd med å bli innskrenket.

Vi frykter at det som vil skje fremover er at ytringsfriheten for islam-kritikere vil bli innskreket. Den nye loven om dette, som vil gjelde fra 1/1-06, Lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. (diskrimineringsloven), innskrenker ytringsfriheten på dette området), og vi frykter at trusler fra muslimer i enda større grad enn i dag vil bli tillatt.

Uansett, DLF står fast på at absolutt ytringsfrihet – det å trygt kunne gi uttrykk for sine meninger uansett hvor upopulære og politisk korrekte eller politisk ukorrekte de måtte være - må finne sted. DLF står også fast på det at å fremsette reelle trusler må være forbudt og må straffes strengt.

Dagsavisen melder idag at Stortingsflertallet vil fristille ombudene ytterligere. Bakgrunnen for dette var at barneombud Hjermann kom med et meget kontroversielt innspill i fjor, som gikk rett inn i den partipolitiske striden mellom KrF og de øvrige partiene.

Hjermann, som desverre lønnes av våre skattepenger, brukte og bruker sin "uavhengige" stilling til å spre sine egne politiske synspunkter, under dekke av å representere alle barn. Disse synsspunktene er sosialistiske, og baserer seg på en viss oppfatning om menneskets natur og hvordan samfunnet skal organiseres. Hans meninger er i strid med svært mange foreldres oppfatninger om hva som er de gode og riktige løsningene for barna, og ikke på noen måte representative for alle barn.
Selve tanken om at noen kan representere alle barn er i seg selv marxistisk, og baserer seg på at borgerne er delt inn i klasser, raser, grupper o.l. som ikke har individuelle synspunkter, men har diktert sine interesser utifra de materielle betingelser de lever under.

Men siden Hjermanns, og de øvrige ombudenes synspunkter faller så godt sammen med de rødes agenda, vil de nå styrke denne "uavhengigheten". Det vil si at han får fripass til å motarbeide mine interesser på _min_ bekostning.

Vi i DLF motsetter oss at ombudene skal ha den posisjonen de nå har. Det er spesielt ille at det er opprettet statlige etater som har til formål å fremme bestemte politiske oppfatninger, og som ikke engang kan hankes inn av Stortinget når de går ut over sine grenser.

Den rettmessige organsiseringen av slike organisasjoner som ombudene ville ha vært en privat finansiering, og der mandatet ombudet har til å uttale seg om noe som helst er direkte avledet fra de konkrete, navngitte giverne til hans virksomhet. Da, og ikke før er ombudene legitime.

Gang på gang blir vi slått av hvor dårlig politikere tenker – gang på gang viser det seg at politikere fatter vedtak baser på visse forutsetninger, og ås viser det seg at det raskt skjer endringer, endringer som enhver burde ha kunnet forestille seg, men som politikerne ikke hadde tenkt på.

Et gammelt eksempel, et eksempel som vi tidligere har kommentert her i denne spalte er følgende: I byggebransjen ble en del ansatte permittert i tider hvor det var liten aktivitet, Stortinget vedtok en lov som reelt sett gjorde det forbudt å permittere slik ansatte, og resultatet var noe som ifølge Dagsrevyen ”ingen hadde tenkt på før loven ble vedtatt”: istedenfor å bli permittert ble de ansatte sagt opp. Noe som var verre for de ansatte enn å bli permittert, men permittering var jo blitt forbudt, så når det ikke var oppdrag hadde ikke arbeidsgiverne noe annet å gjøre.

Et ferskere eksempel er at SV, som nå er regjeringsparti, ikke hadde forutsett at dersom prisene på barnehaveplasser synker, da vil etterspørselen etter slike plasser øke. (SVs leder, finansminister Kristin Halvorsen, har sagt at dersom SVs løfter om full barnehavdekning ikke blir innfridd, vil hun trekke seg fra politikken. Vi regner derfor med at Halvorsen trekker seg fra politikken før neste stortingsvalg).

Et helt ferskt eksempel er følgende, omtalt i Aftenposten i dag: ”Dobbeltmoral: EUs gamle idealer om åpne grenser var ikke ment for østeuropeere. Men bordet fanger, både for EU og Norge … Nå venter en kamp mellom de 25 EU-landene om den endelige utformingen av loven. Skal selskaper fra Øst-Europa få lov til å konkurrere fritt om oppdrag i andre land uten på følge lokale tarfiff-avtaler? Frankrike, Østerrike og Sverige advarer mot ”sosial dumping”, mens de nye medlemslandene i øst anklager Vest-Europa for dobbeltmoral og proteksjonisme”. (Kommentator Ola Storeng, side 3 i del 2.)

EUs åpne grenser (kun innenfor EU, dessverre ikke mellom EU og verden) fører altså til det som i Norge kalles ”sosial dumping”, dvs. at for eksempel polakker er villige til å arbeide for lavere lønn enn det nordmenn er vant til å få. Dette fører selvsagt til at norske arbeideres fagforeninger med vold og tvang vil hindre polakker å arbeide i Norge på betingelser både de og deres arbeidsgivere finner tilfredsstillende.

Som nevnt, politikere vedtar alt for ofte tiltak som har negative konsekvenser – de tenker ikke over ting som er velkjente for enhver som vet hvordan produksjon og handel koordineres i et samfunn. Som regel har dette negative konsekvenser for de som rammes, men i enkelte tilfeller – som det at EU-regler kan åpne det norske arbeidsmarkedet for flere som er villige til å jobbe her - er de et gode.

Uansett ville det ha vært best om politikerne ikke hadde forsøkt å styre økonomien overhode, og overlatt all verdiskapning til frivillig samhandel mellom individer. Da ville det ikke bare vært tilstrekkelig antall barnehaveplasser, da ville velstanden i Norge være høyre enn den er i dag, og det ville ikke ha være noen arbeidsledighet.

Man siden folk flest i dag er uenige i de grunnleggende ideene som frihet bygger på, vil det nok ta noe tid før vi kan løse alle de problemer som mangel på frihet skaper.

Norge har mange hellige kuer, og en av dem er ”forskning”. ”Forskning” er et udiskutabelt gode, påstås det, og ingen politikere (sosialdemokratiske sådanne) våger å gå imot statlige midler til forskning – å gå imot statlige midler til forskning er oppfattet som det samme som å gå i mot forskning. Forskning er altså en hellig ku, noe som må respekteres og beskyttes, og som må få statlige midler, uansett.

Vi har kommet over følgende artikkel fra Aftenposten.no, en artikkel som beskriver et forskningsprosjekt noen antagelig synes er interessant. Etter følgende overskrift og ingress ”Jenter «skeivere» enn gutter. Jenter er mer åpne for sex med noen av samme kjønn enn gutter”, leser vi blant annet følgende: ”Jentene eksperimenterer mer med biseksualitet enn guttene. De er mer åpne for homoerotiske impulser hos seg selv, og er mer nysgjerrige på sex med samme kjønn, sier Pedersen til Aftenposten.no.” Vi vil ikke gjengi mer her, vi vil henvise de interesserte lesere til Aftenpostens artikkel som kan by på enda flere muligens pirrende detaljer.

La oss si at vi er med på at enkelte kan synes at slik forskning interessant, og siden slik forskning som regel resulterer i statlige ordninger – forbud, subsidier, pålegg, løyve- og konsesjonsordninger, etc. – så er det nok enkelte som lurer på hva akkurat denne forskningen vil resultere i av tiltaksplaner, pensum i skolene, opplysningskampanjer, o.l.

Den som er vant til å lese denne spalten vil nok ane hva vår konklusjon er. Vi er ikke bare motstandere av at staten skal bedrive slik forskning, vi er imot at staten skal drive forskning i det hele tatt (med en type unntak, nevnt nedenfor). Vi vil at staten skal beskytte oss mot kriminelle, og at alt annet skal være opp til individene selv i frivillige handel. Kun et slikt system er forenlig met et fritt, harmonisk og velstående samfunn.

Staten skal da kun drive politi, rettsapparat, og militært forsvar, og forskning i forbindelse med dette – forskning innen politietterforskning, utvikling av politimetoder, utvikling av effektive våpen og forsvarstiltak, etc. – er legitime forskningsområder for det offentlige.

Også annen forskning kan selvsagt være nyttig, men som alt som er nyttig hører den hjemme på det frie markedet. (Beskyttelse av markedet via politi, rettsapparat og militært forsvar, er en forutsetning for det frie marked, og hører selvsagt ikke hjemme på markedet.)

DLF vil med andre ord at all forskning skal skje i ulike typer private institusjoner: firmaer, universiteter, tenketanker, osv. All offentlig forskning (med det unntak nevnt ovenfor) skal etter DLFs syn på sikt avvikles og overføres til private institusjoner. Hellige kuer hører ikke hjemme i et rasjonelt samfunn.

En ny gruppe hjelpearbeidere er tatt som gisler av muslimske terrorister i Irak. Vi siterer fra en av VGs artikler om saken:

”De fire gislene jobber for en kristen hjelpeorganisasjon som heter Christian Peacemaker Teams, en av de få hjelpeorganisasjonene som fremdeles arbeider i Irak.”

Noen av VGs artikler om saken ligger her:
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=298437
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=298040

Men hva er CPT? CPT er en av de hjelpeorganisasjonene som sendte frivillige som ”levende skjold” til Irak for USA og de alliertes frigjøring av Irak startet. Disse levende skjoldene skulle plassere seg selv ved sykehus og lignende institusjoner for å hindre at de ble bombet. Noen av disse levende skjoldene ble dog skuffet og reiste hjem etter at Saddam Hussein ikke ville ha dem ved sykehus o.l., han ville ha dem ved kraftanlegg og våpenfabrikker, noe som faktisk overrasket enkelte av de "levende skjoldene".

CPT gjorde i denne saken sitt beste for å støtte tyrannen Saddam Hussein. Og slik oppførsel er ikke uvanlig for CPT. Organisasjonen har eksistert i mange år, og har alltid satt likhetstegn mellom terrorister og diktatorer på den enes side, og mer siviliserte styrker på den andre. For eksempel har det skjedd at CPT har hatt direkte samarbeid med palestinske terrorister: http://cpt.org/hebron/hebron.php

Åpenbart er disse såkalte fredsaktivister kristne pasifister som heller vil gi terrorister og banditter alt de ber om heller enn å kjempe mot dem for å forsvare frihet og sivilisasjon. Reelt sett er slike mennesker på parti med terroristene.

Men allikevel er altså disse blitt tatt til fange av de samme terroristene de vil hjelpe! Man må være svært naiv og virkelighetsfjern for å bli overrasket over dette. ”- De er venner og deres allierte” sier en av gislenes ektefelle ifølge VG. Ja, disse kristne er de muslimske terroristenes venner og allierte. Allikevel er de kidnappet, og terroristene truer med å drepe dem. Det er av sine egne man skal ha det.

Å tro at muslimske terrorister vil la være å kidnappe personer fra Vesten selv om de støtter den siden som vil innføre sharia i Irak, er som sagt svært naivt. Disse militante muslimene er terrorister, de skyr ikke menneskeliv, de er villige til å drepe alle som står i deres vei. Det er for å hindre at slike mennesker utfører terroraksjoner mot Vesten at USA og de allierte forsøker på innføre demokrati i Irak. Og de som ikke forstår dette bør nok sørge for å se etter om kontakten med virkeligheten er som den bør være.

Vi slutter oss til den lange rekke av gratulanter og gratulerer kronprinsparet med sin nyfødte sønn.

Å få barn er noe av det største man kan oppleve i livet, og vi forstår godt den glede og stolthet som kronprinsparet nå føler.

Vi håper, som vi håper for alle nyfødte, at den nyfødte prinsen er sunn og frisk, og at han vil få et godt, lykkelig og produktivt liv.

Alle andre barn som blir født i Norge har i utgangspunktet, når den tid kommer, rett til selv å velge sin utdannelse og sitt yrke. Vi håper at dette også vil gjelde den nyfødte sønnen til Haakon Magnus og Mette Marit.

«Jeg ble stengt inne, jeg ble bundet fast til sengen og jeg ble ofte slått». Dette forteller en person som tilbrakte mange år av sin barndom på et offentlig barnehjem. Andre forteller om alt fra seksuelt misbruk gjennom årrekker til tilfeller av nærmest ren tortur.

Vi har tidligere sett ulike fremstillinger, bl.a. i skjønnlitteraturen, om grusomme ting som har skjedd mot barn på barnehjem over hele Norge.

I går la Fylkesmannen i Oslo frem en rapport som dokumenterer grusomme overgrep begått på barnehjem over hele Oslo. Vi her lest litt i rapporten,og det som kommer frem er kvalmende.

Barn, helt forsvarsløse barn, er blitt slått, sparket, misbrukt på ulike måter, gjennom en årrekke. Vi er sjokkert.

Men hvordan har slik kunne pågå gjennom 40 år (rapporten har sett på forhold i perioden 1954-1993)?

Vi vil tro at de fleste som har søkt seg til arbeid i slike institusjoner er folk som er glade i barn og som ønsker å hjelpe barn. Men tydeligvis finnes det i stillinger i disse institusjonene også personer som mer eller mindre er sadister, og som har søkt seg til slike stillinger fordi de der finner mennesker de kan herske over, herse med og, rett ut sagt, misbruke.

Men når slike overgrep har foregått gjennom en årrekke på mer enn 30 barnehjem i Oslo, så må dette ha vært kjent av mange av de som arbeidet på barnehjemmet. Hvorfor har de ikke varslet om dette?

Kanskje har de vært for svake til å anmelde sine kolleger for sadistiske overgrep mot uskyldige og forsvarsløse småbarn - og da har de virkelig vært svake. Men det er et viktig aspekt her som få kommentatorer vil ta opp. Det er det offentliges oppgave å beskytte innbyggerne mot overgrep og all annen kriminalitet. Det er derfor staten driver politi og rettsapparat.

Men når det offentlige også står for institusjoner hvor de ansatte bedriver kriminalitet, da vil man lett havne i den situasjon hvor bukken passer havresekken – det finnes en sterkt utbredt holdning om at alt det offentlige gjør er bra, nærmest per definisjon, og derfor vil klager mot forhold i det offentlige ikke bli behandlet grundig nok av det offentlige rettsapparatet. (Og vi vet jo at dersom man saksøker staten, så er det meget meget vanskelig å få gjennomslag i det statlige rettsapparatet.)

Vi mener at det bør være et klart skille mellom spiller og dommer, mellom de som utfører viktige og nyttige oppgaver og de som kontrollerer at de som utfører oppgavene ikke svikter sin oppgaver og begår kriminelle handlinger. Vi i DLF mener derfor at barnehjem aldri burde ha vært offentlige, hverken statlige eller kommunale.

I denne konkrete saken føler vi med de mange som ble misbrukt i sin barndom, og vi er glade for at de endelig er blitt trodd.

Vi synes at de fortjener en skikkelig erstatning, og vi er ikke på bølgelengde med de som knirker og kjører formaljuss for å få forsinket eller redusert erstatningsbeløp til de som ble misbrukt. Vi tviler dog ikke på den gode vilje hos de som opptrer byråkratisk her, men vi mener at det offentlige nå må skjære igjennom og gi de som er blitt misbrukt på offentlige barnehjem en skikkelig erstatning.

Det er et velkjent faktum at statlige påvirkningskampanjer – enten det er oppfordringer om at folk skal spise frokost, at folk skal drikke mindre alkohol, at folk skal kjøre saktere, at folk skal slutte å røyke, at folk skal ha en alkoholfri jul, etc. – har liten eller ingen effekt. Dels kommer dette av at folk ikke aksepterer innholdet i kampanjene, og dels kommer det av at kampanjene er laget slik at de ikke treffer målgruppen.

Nå blir vi utsatt for en ny kampanje, og denne ser ut til å være det største bomskuddet hittil. Det det er snakk om er en ny kampanje som skal redusere etterspørselen etter prostituerte. Målgruppen for kampanjen er ifølge en kommentar i Aftenposten i går ”skoleelever, Forsvarets rekrutter, ferierende unge…”. Vi ville aldri trodd at det er menn i disse kategoriene som benytter prostituerte, vil ville trodd at de som kjøper prostituerte er middelaldrende menn som ikke har ressurser til å skaffe seg interessant sex ved å bli godt kjent med kvinner på den vanlige måten, dvs. ved å ha en personlighet og en oppførsel som kvinner synes er spennende og fascinerende.

Menn av denne typen vil alltid finnes, og derfor vil det alltid være etterspørsel etter prostituerte. Men vil det finnes prostituerte? Siden det sannsynligvis alltid vil finnes kvinner som er villige til å ha sex med en hvilken som helst mann for kontant betaling på stedet, så vil det også alltid finnes prostituerte. Å tro, som de venstreorienterte i partiene og i visse feministiske grupperinger gjør, at man kan få avskaffet dette, er langt mer virkelighetsfjernt enn å tro på julenissen.

En statlig kampanje med plakater og annonser vil altså være et bomskudd, men det vil ikke være så skadelig hvis vi da ser bort fra at skattebetalernes penger sløses bort og at befolkningen får enda mindre respekt for politikerne som setter i gang enda en idiotisk kampanje.

Langt verre vil det være hvis myndigheten vil forsøke å kriminalisere/forby visse aspekter ved prostitusjon. Før vi går videre med dette, la oss ha sagt at etter vårt syn er sex noe som hører hjemme mellom voksne mennesker som er glade i hverandre. Men staten bør ikke ha noe med dette å gjøre – det finnes med all rett forbud mot sex ved tvang (voldtekt) og det finnes forbud mot sex med mindreårige, men andre statlige regler som har med sex å gjøre bør ikke finnes. En statlig lov som reelt sett sier at ”med bøter eller fengsel straffes den mann som har sex med en kvinne dersom mannen etter akten gir kvinnen penger” vil kun være ekstremt latterlig.

Som nevnt over vil vi tro at prostitusjon alltid vil finnes i en eller annen form. Å forby ting som folk vil ha og som ikke innebærer tvang, vil alltid føre til en rekke skadelige effekter. Hvis ting folk liker og vil ha blir forbudt, vil dette selvsagt ikke stanse etterspørselen etter disse tingene, det eneste som vil skje er lovlydige og anstendige mennesker forsvinner fra tilbudssiden og at kriminelle overtar. Forbudstiden på 20- og 30-tallet førte til en oppblomstring av reell kriminalitet – det var da mafiaen i USA ble etablert, dagens forbud mot narkotika fører til en rekke dødsfall og til en kolossal reell kriminalitet, osv.

Som sagt, den omtalte kampanjen vil være et bomskudd, men dersom det kommer et forbud mot prostitusjon, så vil dette ikke fjerne prostitusjonen, det vil kun føre til at prostitusjonsmarkedet vil gå under jorden og at kyniske og rent kriminelle prostituerte og halliker vil overta denne bransjen. Ingen vil tjene på dette. Ikke de prostituerte, som vil få enda dårligere forhold. Ikke de menn som søker seg til prostituerte, de vil løpe en enda større risiko enn i dag for å bli utsatt for reell kriminalitet. (Jo, kanskje noen politikere vil tjene på dette siden de har fått gjennomført noe som enkelte anser som en viktig symbolsak. At slike symbolsaker kun har negative effekter i virkelighetens verden bryr disse symbolpolitikktilhengerne seg aldri om.)

Det som bør skje er at alle statlige forbud og påbud som har med voksnes frivillige sex å gjøre fjernes. Da vil dagens enorme antall gateprostituerte i Oslo bli kraftig redusert, og de prostituerte vil kunne få ordnede arbeidsforhold som gjør at både de og deres kunder kan ha en langt tryggere tilværelse enn i dag.

Men vil dette skje med det første? Neppe. Antagelig vil det fortsette som nå med at hallikvirksomhet og bordelldrift er forbudt, og at betydelige områder i de store byene fortsatt vil flomme over av prostituerte som arbeider under dårlige forhold, forhold som innebærer stor risiko både for kvinnene og deres kunder. Også på dette område fører statlig innblanding og lovregulering til negative konsekvenser for de involverte.