”Norge er verdens beste land å bo, Norge er best i alt, og Norge er fullstendig ukorrupt.” Dette er bildet mange nordmenn har av Norge.

Men en sak som ble avslørt på lørdag av ivrige journalister i Dagens Næringsliv har slått enda en sprekk i denne myten.

Hvis journalistene har rett, viser det seg at fremtredende norske psykiatere, en av dem ansatt i en meget høy stilling i forsvaret, har solgt (for penger!) attester til harde kriminelle slik at de skal få slippe å sone fortjente og idømte fengselsstraffer!

Og ikke nok med dette, disse psykologene er mye brukt av rettsapparatet som sakkyndige, de er ofte brukt av den ivrige forsvarsadvokat Tor Erling Staff (som selvsagt nå er disse mistenktes forsvarer), og vår nåværende justisminister, som skal undersøke saken, var en gang advokatfullmektig hos – Tor Erling Staff!

Dessuten opplyste TV2 i morges at forrige justisminster fra Ap, Hanne Harlem, søster av landsmoderen Gro Harlem Brundtland, ble varslet om denne saken, og ikke foretok seg noe.

Ja, hva forteller alt dette? At harde kriminelle kan slippe fengsel dersom de kjøper et papir fra en psykiater? At harde kriminelle lett kan gå fri selv om de blir tatt av politiet? At landets fremste psykiatere er korrupte og utsetter tilfeldige mennesker for ikke potensielle, men reelle, kriminelle? At justisministeren er inhabil i en stor og viktig kriminalsak, og ikke bare en vanlig kriminalsak, men en som involverer korrupsjon på høyt nivå i rettsapparatet? At en justisminister (Harlem) ikke undersøker grove beskyldninger mot viktige embedsmenn?

Dette er en meget alvorlig sak. Nå er det også slik at de som graver frem slike forhold som regel ikke er politiet/rettsapparatet, det er som regel journalister som graver frem slikt. Men dersom det som har skjedd tidligere i lignende saker i Norge også skal skje denne gangen, så vil ikke journalistene bli helter (slik denne type journalister blir i for eksempel USA), det som tidligere har skjedd i Norge er at journalisten blir dømt for ærekrenkelser (slik Trygve Hegnar ble da han avslørte at en stortingsrepresentant fra SV hadde jukset med sin boligadresse slik at dette resulterte i øket kost- og reisegodtgjørelse).

La oss avslutningsvis si at saken ikke er ferdig etterforsket, og at det ikke foreligger noen dom, og at man derfor ikke kan si noe sikkert om skyld. Men for oss ser det ut til at DN har en god sak.

Helt til slutt: statens eneste legitime oppgave er å beskytte oss mot kriminelle. Vi vet at den norske stat i stor grad svikter i denne oppgaven, men hvis innholdet i DNs oppslag er korrekt, er det norske rettsapparat i så stor grad ute av stand til å utføre sin oppgave at det er en skandale av enorme dimensjoner.

Oppdatering kl 1030: Skandalen vokser; VG skriver nå at "Ingen av de involverte i legeattest-skandalen blir suspendert fra jobben."

"Fire unge siktet for å planlegge terror" leser vi i Politiken i går.

"Fire unge mænd mellem 16-20 år er af retten i Brøndby blevet fængslet frem til den 16. november, sigtet for terrorvirksomhed. Angiveligt planlagde de fire en terroraktion et sted i Europa." Videre: "Politiet tror, at de fire planlagde en selvmordsaktion et sted i Europa, og oplyser, at der blev fundet yderligtgående muslimsk litteratur i deres boliger."

Vi er ikke overrasket over denne utvikingen. Militante muslimer over hele verden planlegger terrorangrep mot vestlige mål - som kjent er blant annet Israel, New York, Bali, Madrid, og London allerede rammet, og Vesten gjør nærmest ingen ting for å stanse denne utviklingen.

Hva må til for å stanse denne utviklingen? Som alltid kunne slike ting blitt stanset hvis man hadde reagert tidligere - Hitler kunne ha blitt stanset før 1939, og veksten i militant islam ville neppe ha skjedd dersom ayatollah Khomeini ikke hatt fått makten i Iran i 1979. Men slikt blir kun spekulasjoner, spørsmålet er: hva må gjøres i dag?

Vårt syn er som følger: For det første må militant islams ideologiske sentrum elimineres: terrorregimet i Iran må avsettes. Dette regimet gir økonomisk, militær og, viktigst, ideologisk støtte, til terrorgrupper over hele verden. For det annet må miljøer hvor det kan finnes militante muslimer overvåkes. Dette vil avsløre aksjoner tidlig i planleggingsfasen. For det tredje må Vestens ettergivenhet overfor alt som har med islam å gjøre opphøre (vi må ikke slutte å lese eventyr som handler om griser, vi må ikke fjerne statuer av griser (slik det har vært snakk om å gjøre i England), vi må ikke fjerne bilder/tegninger av griser i barnehaver og på barneavdelinger på sykehus, vi må ikke la være å kritisere den omfattende kvinneundertrykkelse som finnes i muslimske miljøer, vi må ikke la være å kritisere de negative sider som finnes ved islam, vi må bekjempe alle forsøk på å sette likhetstegn mellom religionskritikk og rasisme, osv.)

Vil noe av dette bli gjort med det første? Neppe. Så vi har spennende og voldelige tider foran oss.

Iran fornekter seg ikke. Nylig uttalte president Ahmadinejad at Israel må fjernes fra kartet. Dette er ikke nye toner fra ledelsen i Iran, helt identiske uttalelser har kommet fra iranske toppolitikere også tidligere.

Iran er et islamistisk diktatur som i stor grad følger sharia. Dette innebærer at Iran er et terrorvelde som praktiserer lemlestelse som straffemetode for mindre forbrytelser, og som praktiserer dødsstraff for frafall fra islam, for blasfemi, og overfor kvinner som har sex med andre enn sin ektemann. Regimet støtter også terrorister over store deler av verden, spesielt mottar de terrorister som sprenger tilfeldige sivile irakere i luften alle typer støtte fra Iran. Landet har selvsagt ingen individuell frihet på noen områder - det aller siste er at nå er det blitt forbudt å vise filmer fra Vesten i Iran. Og det er ingen hemmelighet at Iran arbeider med å utvikle en atombombe.

Kort sagt: Irans regjering er reelt sett en bandittgjeng som burde avsettes så raskt som overhodet mulig. Grunnen til at denne bandittgjengen kan sitte ved makten og nyte respekt både i og utenfor Iran er at den bygger på islam, som siden den er en religion, blir respektert i de aller fleste kretser.

Nå er det neppe mulig å avsette regjeringen i Iran, spesielt når vi vet hvor unnvikende og ettergivende de vestlige regjeringer er. Men i hvert fall burde alt sivilisert samkvem med Iran opphøre: alt kulturelt og økonomisk samarbeide med Iran burde avvikles umiddelbart.

Dessverre kommer heller ikke dette til å skje. Vestlige selskaper kommer til å fortsette å arbeide i Iran, og de ansvarlige kommer til å fortsette å lure seg selv til å tro at det de gjør er til nytte for en fredelig utvikling i Iran. Men det de gjør er ikke nyttig for en fredelig utvikling, det de gjør er kun med på å opprettholde Irans terrorstyre, et styre som som vi ser blir mer og mer terroristisk.

Dessverre må vi konstatere at vi frykter at Irans terrorstøttende regjering vil fortsette i lang tid fremover. Dette er bokstavelig talt livsfarlig for alle siviliserte mennesker og alle siviliserte land. Men ingen av de som kan gjøre noe, gjør noe av det som må gjøres.

Grunnloven fyller snart – om bare ni år - 200 år, og det er allerede krefter i gang som vil foreta en fullstendig nyomskriving av den: ”Grunnloven er fullstendig antikvert og må skrives helt på nytt, mener jusprofessor Jan Fridthjof Bernt.” leser vi i Aftenposten i dag.

Grunnloven er på mange vis ikke i samsvar med dagens politikk: Aftenposten skriver: ”Grunnloven inneholder ikke et ord om partier og parlamentarisme. Den inneholder ikke et ord om det lokale selvstyre. Den inneholder ikke et ord om sosiale velferdsoppgaver. Heller ikke står det noe i Grunnloven om at ingen må diskrimineres på grunnlag av kjønn, etnisk opprinnelse eller seksuell legning.”

Grunnloven ble skrevet for mer enn 200 år siden og den var da naturlig nok preget av de ideer som dominerte da, og disse var langt mer positive til individers rettigheter, individuell frihet og kapitalisme enn dagens dominerende ideer er. Da grunnloven ble vedtatt, var den en av de mest progressive og opplyste i verden. Etter gjennombruddet for frihetlige ideer i USAs uavhengighetserklæring i 1776, var Norges grunnlov en av de første som la stor vekt på det vi i dag vil kalle individers rettigheter. I det store og hele er altså grunnloven, slik den ble vedtatt, i samsvar med DLFs politikk, og i strid med den politiske utvikling som har skjedd siden 1814.

Grunnloven av 1814 inneholdt riktignok noen punkter som DLF er uenig i: Norge skal være kongedømme; det skal være begrensninger på innvandring; staten har rett til å pålegge folk verneplikt; staten har rett til å innføre tvungen beskatning; men et stort antall punkter er i fullt samsvar med et politisk system med respekt for individers rettigheter:

Grunnloven sier at ingen skal dømmes uten etter lov og dom, at det skal være likhet for loven, at det er forbud mot tortur, at det skal være ytringsfrihet. Grunnloven legger også opp til at adelen skal avskaffes. Disse punktene er det alminnelig enighet om i dag, men flere punkter i Grunnloven blir stadig brutt: opprinnelig inneholdt Grunnloven en bestemmelse om at staten kun skal ha rett til å beskatte i det omfang som er nødvendig for å finansiere statens egne utgifter (dvs. til administrasjon) - Grunnloven ga ikke tillatelse til beskatning til formål som velferd, overføringer, næringsstøtte, u-hjelp, etc.

Dette betyr at Grunnloven fortsatt til en viss grad er med på å beskytte individuell frihet i Norge. Dersom Grunnloven blir omskrevet i samsvar med dagens dominerende ideer, vil vi få en Grunnlov som i en meget stor grad forankrer dagens høyskattsregime, dagens statlige styringsiver, og dagens syn om at staten skal ha en hånd med i alt som skjer på ethvert område.

I dag er det dessverre nærmest full oppslutning om velferdsideene, og dersom vi får en omskriving av Grunnloven, vil den forankre vårt høyskatteregime, vår regulerings- og kontrollstat, og dagens praksis om at skaten skal drive, kontrollerer eller gi støtte til all virksomhet som drives i Norge i dag, uansett hvilke område det dreier seg om. En ny Grunnlov vil altså grunnlovsfeste dagens kontrollsamfunn fullt ut. Og da vil det vil enda vanskeligere å få gjennomslag for individuell frihet, og det som blir resultatet av individuell frihet: et sivilisert og velstående samfunn..

Ja, vi trenger en omskrivning av Grunnloven, men det må være en omskriving som gjør Grunnloven av 1814 konsistent, dvs. vi trenger en omskrivning som fjerner de interne selvmotsigelser som den inneholder. Men dette kan ikke skje før de dominerende ideene i samfunnet er i samsvar med disse. Derfor vil DLF si Nei til at Grunnloven omskrives slik at den blir i pakt med dagens politiske praksis og dagens dominerende ideer.

Ytrinsgrfrihet er et stort gode, og et tegn på en rasjonell sivilisasjon. I Norges grunnlov av 1814 heter det at "Trykkefrihed bør finde Sted. Ingen kan straffes for noget Skrift af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive ... Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte."

Slik et et tegn på et modent sivilisert land, og DLF støtter dette fullt ut.

Samme paragraf inneholder også følgende:"medmindre han forsetligen og aabenbar enten selv har visst, eller eller tilskyndet andre til ... Ringeagt mod Religionen".

Vi tolker hovedinnholdet i dette til å bety at å begå ringeakt mot religion, ikke er tillatt. Dette er etter vårt syn i strid med det vi siterte innledningsvis; vårt syn er at blasfemi må være tillatt.

I det siste har vi i Norge opplevet en rekke tilfeller som reellt har gått ut på at ytringsfrihetens kår er blitt trangere: politikere ble under valgkampen utsatt for eggekasting fra politiske motstandere, og nylig fikk en fersk minister en bløtkake kastet på seg. Det som er alvorlig er at ikke i noen av disse tilfellene har politiet grepet inn. Vårt syn er at de som kaster ting på politikere for å protestere mot deres synspunkter, bør straffes strengt. Slikt er vold, og hører ikke hjemme i den politiske debatt.

Opplagt langt verre enn det å kaste egg er det å drepe personer som man er uenig med. For ikke lenge siden ble en filmregissør i Nederland drept av en militant muslim fordi muslimer mente at en av hans filmer var blasfemisk.

Også andre ting kan tyde på mange muslimer ikke setter ytringsfriheten høyt, for å si det slikt. Nylig ble det også i Danmark avholdt store demonstrasjoner - muslimer demonstrerte mot at en avis hadde latt trykke karikaturtegninger av manne som grunnla islam, Muhammed.

Slikt er meget illevarslende. I Vesten har vi ytringsfrihet. De som er her må godt dette. Vi vil ikke finne oss i innskrenkninger i denne.

Vi vil derfor gratulere Danmarks statsminister Andres Fogh Rasmussen, som sa plent Nei til et møte med ambassadørene fra elleve muslimske land - blant dem Tyrkia, Iran og Pakistan - som ønsker at han skal straffeforfølge avisen som trykte karikaturtegningene.

Fogh sier (sitert fra www.document.no): - Det er noget rent principielt. Det vil jeg ikke, fordi det er så selvindlysende klart, hvad det danske folkestyre bygger på af principper, at det er der ikke nogen baggrund for at holde et møde om, sagde statsministeren mandag på et pressemøde. .. - Jeg har som statsminister ikke noget som helst redskab til at gribe ind overfor pressen - og jeg ønsker heller ikke et sådan redskab. Det er simpelthen fundamentet i vort folkestyre, at en statsminister ikke kan gribe og styre pressen. Så er der nogle, som siger, at pressen skal være konstruktiv. Jo, jeg tænker også tit ved mig selv, at det kunne være dejligt. Men hvem skal vurdere det? Det er et fuldstændig urimeligt krav at stille. Nej, pressen skal være kritisk. Det må jeg tåle som statsminister, og det må religioner også tåle. Et frit folkestyre har i sin kerne, at der kan stilles spørgsmålstegn ved alt - også ting, som, nogle vil føle, er provokerende, sagde Anders Fogh Rasmussen.

Vi slutter oss til dette, og håper at sensurtilhengerne får dårligere kår fremover. Men dessverre frykter vi den motsatte utvikling, en utvikling vi vil komme tilbake til i fremtidige innlegg i denne spalte.

For 60 år siden i dag trådt FN-pakten i kraft. De seirende makter etter annen verdenskrig hadde bestemt seg for at noen ny storkrig skulle ikke skje igjen, og de dannet derfor en verdensomfattende organisasjon slike at konflikter kunne løses ved forhandlinger, og ikke ved våpenmakt.

Seierherrene etter annen verdenskrig - USA, England, Frankrike og Sovjetunionen - ga seg selv sterke posisjoner i den nye organisasjonen, og allerede her ser vi det som ble FNs store problem: kommunistdiktaturet Sovjetunionen satt i FN og ble betraktet som likeverdig med de siviliserte demokratiene USA, England og Frankrike.

Etter hvert ble praktisk talt alle land i verden med i FN, og alle ble betraktet som likeverdige; diktaturer satt i FNs organer på like fot med de relativt frie og siviliserte demokratier.

Til å begynne med gjorde FN enkelte bra ting – de satset for eksempel militært for å slå tilbake den kommunistiske invasjon av Sør-Korea, men etter hvert viste det seg at FN stort sett kun vedtok resolusjoner og lot bandittregimer herje fritt, både i egne land og i sine naboland.

Her er en list over noen av de svik som FN har stått for:

*De vedtok en rettighetserklæring som er selvmotsigende, og som innebærer at mennesker har krav som andre mennesker er forpliktet til å innfri – noe som er uforenlig med frihet og sivilisasjon

*Gadaffis Libya ble valgt til å lede Menneskerettighetkommisjonen

*FN har vedtatt et stort antall resolusjoner som fordømmer Israels forsøk på å forsvare seg mot aggressive arabiske fiender

*FN ved IPCC støtter det som må karakteriseres som ”junk- science” i forbindelse med klimaspørsmål

*FN gjorde ingenting i forbindelse med krigen i Jugoslavia på 90-tallet

*FN gjorde ingenting i forbindelse med de kolossale massakrene i Rwanda i 1994

*FN gjorde ingenting når kommunistdiktaoren Pol Pot massakrerte millioner av mennesker i Kambodsja på 70-tallet

*FN har ikke gjort noe med den kolossale undertrykkelsen som finnes i muslimske land

*FN har ikke gjort noe med Irans støtte til terroristgrupper

*FN gjorde praktisk talt ingenting for å få Saddam Husseins Irak til å dokumentere at de hadde destruert sine masseødeleggelsesvåpen, slik våpenhvileavtalen etter Gulf-krigen i 1991 innebar

*Pga Saddam Husseins manglende samarbeidsvilje vedtok FN stadig sterkere trusler om krig mot Irak, men de våget aldri å gjennomføre det som lå i disse vedtakene. (USA, sammen med ca 30 andre nasjoner, gjorde da det som det store antallet FN-resolusjoner innebar og gikk til krig mot Irak i 2003. USA ble da beskyldt for ”alenegang”.)

*FN forsøker å bli en verdensregjering, og ønsker å gjøre hele verden om til en sosialistisk velferdsstat.

Slik kunne vi fortsette, men vi stanser her. La oss avslutte med å si at FN i sine grunnprinsipper er en fundamentalt sett umoralsk organisasjon, og i tillegg er den gjennomkorrupt, noe en rekke avisoppslag de siste månedene har vist. Det beste ved FN er at den er så ineffektiv og byråkratisk som den er.

FN fyller i dag altså 60 år, og det er 60 år for mye. Vi kan håpe at FN aldri vil få oppleve å fylle 70.

"Politiet stormet pokerlag" leste vi i VG forleden. En gruppe menn, sannsynligvis menn i 40-50 årsalderen med god råd, satt og tok et vennlig slag poker "da da fire uniformerte og tre sivile politifolk slo til mot pokerlaget i Askøy utenfor Bergen.

Rundt 20.000 ble beslaglagt og deltagerne måtte oppgi full personalia. Flere av de involverte opplevde aksjonen som dramatisk, melder TV 2.

Deltagerne hadde hver betalt i underkant av 1000 kroner for å være med.

- Jeg kan bekrefte at razziaen har funnet sted, men utover det kan jeg ikke gi noen kommentarer, sier operasjonsleder Kjell Tore Årnes i Hordaland politidistrikt til NTB."

Politiet bruker altså ressurser på å storme et hjem hvor en gruppe menn sitter og spiller poker! Pengespill i Norge er forbudt: "Slike arrangementer er ikke lov. I mange spill er det svært mange tapere, men de får man svært sjelden høre om, sier direktør i Lotteritilsynet Atle Hamar ... ". (Sitat slutt fra VG.)

Selvsagt burde spill om penger vært lovlig, men vårt hovedpoeng i dag er et annet: politiet har i dag et enormt antall lover å forholde seg til. Selvsagt må de da prioritere. Å prioritere betyr å sette noe foran noe annet, dvs. det betyr at politiet må velge mellom viktige saker og mindre viktige/uviktige saker.

Som kjent øker kriminaliteten: den reelle kriminaliteten er i sterk vekst. Vi leser stadig om at det blir flere tilfeller av ran, overfall, voldtekt, drap, innbrudd, hærverk, piratkopiering, osv.

Når politiet må prioritere må de velge noe og si nei til noe annet. De burde da selvsagt valgt de viktige sakene, saker hvor folk rammes på person eller eiendom. Men det kan også være andre kriterier som spiller inn når politiet skal prioritere: det kan hende at de vil velge enkle, ufarlige og "spennende" saker istedenfor å velge å ga til aksjon på saker som er vanskelige, krevende og kanskje farlige.

Så når politiet istedenfor å ta seg av reelle forbrytere med lovens pålegg i hånd kan gå etter prostituerte, pornohandlere og menn som spiller poker, så vil politiet i endel tilfeller gjøre dette. Dette betyr i klartekst at politiet isteden for å oppklare innbrudd og tyverier, går etter en gruppe venner som sitter og tar et slag poker.

DLF tar sterk avstand fra dette. DLF vil at alt som ikke er rettighetskrenkende skal være tillatt, og at lover kun skal ha med rettighetskrenkende forhold å gjøre. Poker bør være tillatt, men når slikt er forbudt, vil politiet prioritere å gå løs på fredelige mennesker som gjør fredelige ting, istedenfor gå løs på tyver og andre kriminelle som mer eller mindre terroriserer sine omgivelser. Vi frykter dog at det vil bli enda flere av lover som ikke har med beskyttelse av rettigheter å gjøre, og at flere pokerlag vil bli stormet, og at flere reelle kriminelle vil få gå i fred. Dette er med på å gjøre tilværelsen enda mer farlig enn den er - dagens politiske konsensus, et konsensus som deles av alle unntatt DLF, fører til at sannsynligheten for å bli rammet av reell kriminalitet stadig blir større. Vi synes dette er beklagelig.

Enda en gang har vi sett noe som nærmest må oppfattes som katastrofevarsler på TV. Denne gangen er det ikke SARS eller Alar, denne gangen er det fugleinfluensa; vi ser at fugl i Tyrkia og Romania avlives i stor stil, og grunnen er at disse er infisert av et virus, og at dette viruset kan bli med fugler som flyr vestover slikt at mange EU-land kan rammes i tillegg til Tyrkia og Romania. Vi ser EU-byråkrater, iført en bekymret maske, fortelle om tiltakene de skal sette i verk: kanskje må alle fugler holdes innendørs (dette gjelder matfugl, for eksempel høns) slik at de ikke blir smittet av fugleviruset.

Men ikke nok med det: det snakkes om en global pandemi som kan ta millioner mennsekers liv, ødelegge økonomier og kreve karanteneordninger som må gjennomføres med militær makt.

Man får altså det inntrykk fra TV-reportasjene at dette kan være livsfarlig for mennesker, det har vært snakk om mulig massevaksinasjon, og vi har overhørt personer si at ”dersom dette viruset kommer til Oslo vil jeg holde meg innendørs”.

Men dette viruset angriper stort sett kun fugl, og det er overhode ikke farlig for folk flest. Noen mennesker er blitt syke av dette viruset, men alle disse har hatt direkte kontakt med levende fugl. Skal man vaksinere, er det mer enn tilstrekkelig å vaksinere de som kommer i kontakt med levende fugl, de som jobber med høns, kokker, etc.

Fagfolkene vet dette, så hvorfor oppstyret? Jo, de frykter ”at det viruset som nå skaper fugleinfluensa skal forandre seg og bli smittsomt mellom mennesker” (sitat fra Geir Stene-Larsen, direktør i Norsk folkehelseinstitutt, VG i går 19/10). Så de er altså redde for noe som kan skje, men som de ikke har noen indikasjoner på har skjedd.

Det ser altså ut til at denne ”katastrofealarmen” er en reaksjon fra et offentlig byråkrati som blåser opp noe som angår dem for at de overfor publikum og politikere skal få bekreftet sin eksistensberettigelse.

Så, hva er realiteter i dette? Grunnen til at slike epidemier oppstår i en art er det som kalles monokulturer: dersom man har mange individer av samme art nær hverandre (for eksempel høns i et hønsehus) vil sykdommer kom kun angriper høns, lett smitte og raskt ramme hele populasjonen. Dersom hønene var spredd over større områder, og ikke kun hadde omgang med andre høner, ville slike smittsomme sykdommer få langt dårligere vilkår mht spredning. I et fritt marked vil forsikringsselskaper ha ordninger som motvirket eksistensen av skadelige monokulturer.

Man bør absolutt holde seg frisk, og dette kan man øke sannsynligheten for ved å ha et variert kosthold med stort inntak av vegetabilier. Dette medfører også at ens immunforsvar blir styrket, og at man dermed reduseres sannsynligheten for å bli syk ved smitte. Alt i alt kan man si at den farligste fuglen som folk flest i Vesten omgås er stekt kylling.

Denne saken fra dagens Østlandssending er av en type som iblant blir slått opp i media:

”Oslo kommune ønsker å rive farlige bygninger på eierens regning” er overskriften på hjemmesiden, og artikkelen fortsetter slik:

”Det må bli lov for kommunen å rive farlige bygg for så å sende regningen til eierne, mener mener Byutviklingsbyråd Grete Horntvedt.

Dersom eiere ikke vedlikeholder etter gjentatte purringer og tvangsmulter, mener Horntvedt at kommunen skal få lov å rive bygningen for å iverta sikkerheten.

Plan og bygningsetaten har 70 saker hvor de har gitt eier pålegg om vedlikehold, 10 av dem er svært grove tilfeller.”

Dette er hele artikkelen, og det som slår enhver oppmerksom leser at det i slike artikler aldri blir oppgitt hvorfor eieren lar eiendommen forfalle.

Eiendommen eies av en eier, og representerer således muligens store verdier. Allikevel, dersom vi skal tro medias fremstilling, så gir eieren blaffen i sin eiendom, og lar den forfalle uten å ha noen rimelig grunn til å handle slik.

Men det er en god grunn til at eierne lar bygningen forfalle: Bygningen kan gjerne brukes til et eller noen formål (bolig, kontorer, foretning, skole, restaurant, lager, etc.), og dersom eieren kan bruke bygningen til noe det er etterspørsel etter, vi han kunne tjene penger på den.

Men så har det offentlige regulert eiendommen til en bestemt type bruk, og da kan det hende at det ikke er mulig å drive bygningen lønnsomt til denne type bruk. Og da kan eieren ikke bruke den til noe som er lønnsomt, og da vil han heller ikke klare å få solgt den fordi den nye eieren vil da bare kunne bruke eiendommen til det den er regulert til. Siden eieren ikke kan få solgt bygningen og ikke kan bruke den til noe lønnsomt, så er det ikke urimelig at han bare gir blaffen og lar bygningen forfalle.

Det er dette som er grunnen til at bygninger står og forfaller. Løsningen på dette er selvsagt å fjerne alle offentlige reguleringer på bruk av eiendommer: da vil eieren kunne bruke eiendommen slik han ønsker, og da vil han som regel bruke den til noe han vil tjene penger på. Og skal han klare dette må bygningen være i god stand og se bra ut.

Igjen ser vi at grunnen til problemet er offentlig innblanding i individers fredelige handlinger, og at løsningen - i dette tilfellet å sørge for at bygninger ikke står og forfaller – er frihet.

Ja, farlige bygninger bør rives, men grunnen til at bygninger står og blir farlige er altså at det offentlige reellt sett har nedlagt forbud mot en fornuftig og lønnsom bruk av eiendommen. Løsingen er altså å fjerne alle slike forbud. Dersom all regulering fjernes fra disse eiendommene, vil nye eiere kjøpe de nå forfalne bygningene, rive dem eller pusse dem opp, sette i gang lønnsom virksomhet, og da vil vi både bli kvitt farlige og stygge bygninger, og vi vil få pene bygninger som blir brukt til noe folk synes er nyttig.

Helgens valg (folkeavstemning) om ny grunnlov for Irak gikk langt bedre enn mange hadde fryktet: det var få terrorangrep, irakiske politistyrker som holdt vakt gjorde en god jobb, det er ikke blitt rapportert tilfeller av fusk, og valgdeltagelsen var så stor at opptellingsresultatet blir flere dager forsinket. Denne gangen var også valgdeltagelsen langt høyere enn den var i det forrige valget i Irak, et valg som forøvrig også var en suksess. Slik det ser ut så vil forslaget til grunnlov bli godkjent med klar margin (vi vil dog ikke her gå inn på de kompliserte prosedyrene som skal sikre at noen grupper i Irak ikke blir satt utenfor den politiske prosess som nå skal etableres).

Med dette valget er enda en milepel i president Bushs plan om å gjøre Midt-Østen demokratisk, passert. Om dette blir vellykket er ikke godt å si, men mye er gjort, og man kan håpe på det beste.

En viktig ting som skjedde nå var at sunniene for første gang i stor grad deltok i valget – de deltok ikke sist, etter å ha fulgt sine lederes oppfordring om boikott. Sunniene ser nå hvilken vei det går, og har bestemt seg for å være med i den demokratiske prosessen.

Også andre tegn tyder på en positiv utvikling I Irak: antall angrep fra terrorister har sunket i de siste uker, allierte styrker har drept eller på annen måte uskadeliggjort et stort antall terrorister, og det er håp om at flere alQaida-ledere er blir drept i jordskjelvet i Pakistan.

Men det er selvsagt problemer som kan dukke opp fremover: Iraks befolkning kan deles inn i tre grupper: kurdere (som holder til i nord), shia-muslimer (som holder til i sør), og sunni-mulsimer, som holder til i midten. Under Saddam var det sunnier som hadde makten, og sunnienes ledere er de som kraftigst har protestert mot avsettelsen av Saddam. De mange terrorangrep det siste året er blitt utført av sunnier mot shia-muslimer (det er altså ikke amerikanerne som har ansvaret for at så mange sivile er blitt drept i Irak, dette ansvaret hviler på sunni-ledere og selvmordsbomberne).

Den nye grunnloven skal sikre at alle disse gruppene får medbestemmelse over det nye Irak, men med dette er det er mulighet for at disse ikke kan bli enige, og da kan Irak splittes i tre nye land. Men dette er også problematisk; de fleste tror i dag at rikdom avhenger av naturressurser, og i sunni-områdene finnes det ingen olje: all olje er i sør og nord.

Dessuten har president Bush laget en plan som innebærer demokrati, og demokrati er intet annet en et flertallsdiktatur. Det er en fare for at islam kan komme til å prege det nye Irak i så stor grad at forholdene blir enda verre enn de var under Saddam. President Bush har til og med uttalt at dersom irakerne demokratisk velger å innføre en islamsk republikk med sharia, så vil han godta dette.

I tillegg driver Iran og fisker i dette rørte vannet; Iran støtter sine shia-muslimske trosbrødre i Irak, og det kan se ut som om Iran får stor innflydelse i det nye Irak. Hvis dette skjer, så har president Bush erstattet et sekulært tyranni med et teokratisk tyranni, noe som har brakt tilstanden fra vondt til verre.

En del tilfeller av korrupsjon er avslørt – irakiske politikere har stukket av med enorme beløp som USA bevilget for å hjelpe irakere med nødhjelp, etc., men at slike ting blir avslørt er positivt.

Men vi velger å være optimister: det er en rekke positive tegn i det nye Irak: politiet og militæret har god tilgang på nye rekrutter, selv om disse rekruttene har vært et yndet mål for selvmordsbombere. Det alminnelige samfunn begynner å fungere igjen (for eksempel er slike ting som strømforsyningen i ferd med å bli mer stabil), osv.

Dessuten er ideer det viktigste, og siden det finnes en rekke TV-kanaler i Irak som sender vestlige TV-programmer, så kan irakere få se den velstanden som Vesten har oppnådd. (Vi hørte nylig at Romania under på 80-tallet sendte såpeoperaen Dallas for å vise innbyggerne hvor forferdelig og dekadent livet under kapitalismen var; men denne TV-serien viste en så stor velstand under kapitalismen at den fremskyndte kommunistdiktaturets fall).

Mye kan fortsatt gå galt i Irak, men vi er forsiktige optimister. La oss til slutt ha sagt vi er for frihet, ikke demokrati. Vi ville ha fortrukket at USA hadde brukt MacArthur-modellen i Irak (general MacArthur styrte Japan etter annen verdenskrig, og han laget en konstitusjon som gjorde Japan om til et moderne og sivilisert land). Nå ser vi det ville ha vært langt vanskeligere å bruke denne modellen i et muslimsk land enn i Japan i 1945, men vi vil tro at ting i Irak kunne ha blitt gjort annerledes og bedre.

La oss til slutt si at Vesten er under angrep fra militant islam. President Bush har valgt å bekjempe denne ideologien og dens militære gren i Irak – uten at han sier hva den fiendtlige ideologien er, han snakker fortsatt om ”krigen mot terror. Vi vil si at dette ikke er den beste strategien, men når han har valgt denne, så velger vi subsidiært å støtte denne krigen. Bush ser at problemene kommer fra Midt-Østen, og han har valgt å gå til krig der og å forsøke å gjøre diktaturene i området om til siviliserte demokratier. Lykkes han, vil han gå inn i historien som en stor president. Lykkes han ikke, så er en rekke amerikanske liv og enorme pengesummer kastet bort på å gjøre noe som er ille (Saddams tyranni) om til noe som er verre (et islamsk diktatur). Ja, mange irakere har også mistet livet, men antallet er lavere enn det antall som ble drept under Saddams tyranni.

Det finnes en kinesisk forbannelse som sier ”måtte du leve i spennende tider!”. Og vi lever virkelig i spennende tider.

Det norske folk er misfornøyd selv om vi har det best i verden, leser vi i VGs leder sist søndag (16/10). Norge er et av ”verdens beste land å bo i, og vi er et av de rikeste landene i verden. Aldri har vårt næringsliv gått bedre og vært mer konkurransedyktig… ” Valgresultatet tyder på at ”flertallet er misfornøyd med … [Bondevik]regjeringens resultater. De ønsker en ny politisk kurs, en ny økonomisk politikk. Sjelden har vi sett så mange stå i kø med så mange og omfattende krav til en ny regjering som nå”.

Så, for å summere opp dette poenget i VGs leder: vi har det best i verden, men folk er likevel misfornøyde. Hvorfor er det slik? VG har intet svar på dette. Samme poeng har vært fremme i andre fora tidligere, men det er ingen som har et svar. Grunnen er a for å finne svaret må man tenke utenfor boksen.

Norge er i dag en velferdsstat (som ikke er det samme som et velstandsamfunn), og dette betyr at alle betaler litt av det de tjener til det offentlige, og så skal det offentlige til gjengjeld gi oss mer eller mindre ”gratis” alt vi trenger: skole, helsevesen, pensjoner, barnehaver, kulturtilbud, et spredt bosettingsmønster, osv. Det er i dag praktisk talt ingen områder hvor staten ikke hjelper til ved å sørge for at ting er gratis eller sterkt subsidiert på en eller annen måte. (Alt som har med bil å gjøre faller utenfor denne beskrivelsen, den er til gjengjeld sterkt avgiftsbelagt.)

Folk flest oppfatter dette systemet slik at de har krav på det meste, billig eller gratis. Politikerne forsterker dette inntrykket, fordi det er dette de lever av: de stiller til valg ved å si at ”dersom dere stemmer på oss så skal vi gi dere bedre skole, bedre helsevesen, billigere barnehaver, mer til bøndene, rockemuseum i Oslo, osv.”. Det dette betyr er at politikerne sier følgende: ”Du har krav på det meste, og vi skal sørge for at du får det og vil skal få andre til å betale mesteparten av det det koster.”

Når ting er gratis, går etterspørselen til himmels, og siden tilbudet ikke kan holde tritt, blir folk misfornøyde. Det er derfor folk aldri blir fornøyd. Når det er noe som er gratis og som det sies at man har krav på, da kan man aldri få nok.

Så folk er misfornøyde fordi politikerne gir dem forventninger, forventninger som aldri vil kunne bli innfridd.

Slik vil det alltid være i velferdsstaten: politikerne må love mer for å bli valgt, forventningene vil derfor alltid ligge på etterskudd i forholdt til tilbudet, og selv om vi får det bedre, så vil folk bli mer og mer misfornøyd.

Nå er det ikke slik at alt i Norge i dag er bra, det er mye man kan være misfornøyd med (skolen blir dårligere, det er sykehuskøer, bilparken er gammel, kriminelle går løse fordi de får alt for milde straffer, folketrygden har enorme problemer, 700 000 i arbeidsfør ladet går på trygd, osv.), men dersom man ikke er rammet av noen av disse forholdene, så har man det bra i Norge i dag.

Hva må til for at folk skal bli fornøyde? Jo, et viktig element er å fjerne muligheten til å velte kostnader ved egen livsførsel over på andre. Hvis folk selv må betale det ting koster, så kan de hvis de vil ha mer, jobbe mer og tjene mer og selv betale det det koster. Da vil folk lettere kunne bli fornøyde enn hvis de blir lurt til å tro at de har krav på alt mulig og at andre skal betale regningen, slik dagens politikere forteller dem.

Så velferdsstaten fører også til at alle blir mer og mer misfornøyde. Det man må gjløre for å forstå det som skejer er at man må stille spørsmålstegn ved velferdsasatten som samfunnsmodell, Og detr er fiordi ingen andre kommennatorer gjør dette, at de ikke forstår at folks misnøye øker selv om velstanden øker. (At velstanden vil synke som følge av de stadig økende byrder som velferdsstaten må legge på de produktive er et annet poeng som vi ikke går inn på i denne omgangen.)

”Alle er vinnere” sa påtroppende statsminister Jens Stoltenberg da han fremla regjeringserklæringen i går: han sa at SV, Sp og Ap alle er vinnere fordi de har alle fått stor grad av gjennomslag for sine viktige saker, og at alle er enige om at erklæringen er svært god.

Nå er erklæringen ikke så veldig interessant: tre partier, som alle lever for og av å bruke andres penger på det de påstår er gode formål, er blitt enige om en del viktige punkter som deres felles regjering skal styre etter. Dette skulle ikke være så problematisk for dem.

Det som blir interessant er når disse møter virkeligheten, det blir interessant når disse skal sette opp et budsjett og forsøke å følge dette.

De klare løftebrudd som ligger i erklæringen er relativt små: maksprisene i barnehavene settes ned kun 500 kr, ikke 1000 som lovet, overføringene til kommunene øker med 5 400 mill kr, ikke 5 700 mill kr som lovet, etc.

Men la oss nevne noen andre punkter: Den påtroppende regjering vil at man i at man i WTO-forhandlingene skal gå inn for å anerkjenne retten til produksjon av mat for egen befolkning og at man vil gå inn for et sterkt importvern for innenlandsk landbruksproduksjon. Dette er Sps ønske om å beskytte norske bønders ineffektivitet, og det er totalt urealistisk.

SV har fått noe gjennomslag for sin forestilling om å vende tilbake til en gammelsosialistisk industripolitikk: regjeringen vil innføre en ny og forsterket ervervslov. Det er mulig at SVerne blir overrasket når de finner ut hva EØS-reglene sier om det.

Sps løfte om å flytte 6000 statlige arbeidsplasser ut av Oslo er i erklæringen blitt til at dette kun skal utredes: Man skal ”evaluere gjennomførte utflyttinger av statlige virksomheter og utrede om deler av eksisterende statlig virksomhet kan lokaliseres utenfor Oslo.”

Videre, regjeringen vil ”innføre et særskilt lovfestet vern av Oslomarka og andre bymarker” – de vil mao. opprettholde de høye boligprisene i storbyene. Men dette problemet vil de vel forsøke å løse ved å øke støtten til de som har høye boutgifter – noe som kun vil gjøre problemene enda større.

Regjeringen vil ”stille krav om norske lønns- og arbeidsvilkår i alle offentlige anbudsprosesser”. Det står ”offentlige” – vi får håpe at for eksempel polakker får anledning til å konkurrere på pris overfor private utbyggere.

Vi kunne trukket frem en rekke flere eksempler, men vi vil ikke gjøre det. Regjeringserklæringen er kun å sammenligne med en liste nyttårsforsetter. Det som blir interessant er å se når disse skal gjennomføres. Første post her blir den nye regjeringens budsjett. Og har kan de fortsette der hvor den avtroppende regjeringen så vidt har begynt: Bondevikregjeringen foreslår å øke momsen på mat fra 11 % til 13 %.

De rød-grønne vil i meget stor grad ikke klare å gjennomføre det de har lovet av ”positive” tiltak – de vil ikke klare det de har lovet overfor kommunene og skolene, for eksempel. Men regningen kommer allikevel, i form av høyere skatter og avgifter for folk flest, og i form av at færre vil være ansatt i privat sektor.

Man kan trygt si til det som skjer at Stoltenbergs ”alle er vinnere” kun gjelder politikerne i de tre partiene. Men for det norske befolkning er det motsatt, der er vi alle tapere.

I dag fyller Margareth Thatcher 80 år, og vi gratulerer.

Hun var den viktigste politiker i annen halvdel av det tyvende århundre. Hun reddet England, og hun var den viktigste politiker i den dessverre for svake høyrebølgen som ga verden en kursjustering fra ca 1980 og utover.

Fra ca 1945 til ca 1980 lå britisk politikk langt til venstre: skattene var høyer, det var en rekke støtteordninger til bedrifter som ikke var liv laga, fagforeningene var sterke. Det var mange streiker. Dette førte til at mange smarte mennesker dro til USA (dette ble omtralt som "brain drain", et uttrykk skapt av Ayn Rand), engelsk industri fikk problemer, og eksporten gikk dårlig fordi ingen kunne stole på at leveranser fra England ankom i tide (de hyppige streikene førte til forsinkelser).

Samfunnet var preget av økonomisk stagnasjon og mye direkte ulønnsom produksjon, og disse nedgangstidene var gjennomført av politikerne fra begge parrtier, men skapt av fagbevegelsen i sin motstand mot omstillinger og krav om høyere lønn uansett om dette ønsket var forankret i realiteter eller ikke. Samfunnet ble i økende grad preget av fattigdom, kriminalitet, vold, demonstrasjoner, forslumming, etc.

De som besøkte London på 70-tallet så en forfallen og stusselig by som nesten så ut som om den kunne befunnet seg bak jernteppet.

Thatcher ble valgt til statsminister i 1979. Hun ble gjenvalgt to ganger, og gikk av i 1990. Hun gjorde fagforeningene svakere, og fikk redusert noen skatter og gjennomført lettelser for næringslivet. Det tok noen år før dette begynte å virke, til å begynne med økte arbeidsløsheten, men etter et par tre år kom det skikkelig fart i engelsk næringsliv igjen. England ble etter hvert igjen en europeisk stormakt.

Hun hadde en plan for hva hun ville gjøre – redusere skatter, gjøre det lettere for næringslivet, redusere fagforeningenes makt - og til tross for stor motstand, mye kritikk, mange demonstrasjoner og tilsynelatende mangel på effekt på kort sikt, så sto hun fast på det hun mente var riktig. Til de som ba henne snu sa hun ”Turn yourself! The Lady in not for turning”, et ordspill på noe som Jeanne d’Arc sier i George Bernhard Shaws skuespill: ”The Lady in not for burning”. I det lange løp var hennes kursomlegging et lite skritt i riktig retning, og få er nå uenige i dette.

En av de viktigste tingene hun gjorde var å slå tilbake med militær makt da Argentina okkuperte Falklandsøyene i 1982. Dette viste kommunistdiktatorene at de vestlige land var i stand til å sloss militært med en kraftig militær bakkestyrke, noe de ikke hadde trodd tidligere. Dette var en kraftig nesestyver overfor kommunistdiktatorene, og dette var et viktig element i den kraftdemonstrasjon som de land vise, og som fremskyndet kommunismens fall. Også viktig i denne sammenhengen var president Reagans politikk, som Thatcher var en viktig støtespiller for.

Dessverre gikk Thatcher for langt, ikke i forhold til hva som er rett, men i forhold til hva man kan få en befolkning med på. I 1990 forsøkte hun å innføre en koppskatt i England (koppskatt betyr at skatten betales med samme beløp per person, og ikke som en prosent av inntekt). Dette var for radikalt for hennes konservative parti, og Thatcher ble presset til å gå av som statsminister. Hennes etterfølger ble den forsiktige John Major, og han tapte valget etter sin første hele statsministerperiode. Deretter ble Tony Blair valgt til statsminister, og han har sittet siden da, i stor grad fordi han har gjort lite for å endre på Thatchers reformer.

La oss til slutt fortelle følgende historie: Den første som Blair inviterte til Downing street nr 10 etter at han var valgt var Margareth Thatcher, og når han en gang fra en venstreorientert ble kritisert for at han ikke snudde i forhold til Thatchers politikk, så sa han til vedkommende: "Oh grow up!"

For et par uker siden leste vi i avisene om hvem som skulle ha æren for å komme på ideen om at det kunne dannes en rød-grønn-regjering. Vi husker ikke hvem som fikk æren, men vi har ikke sett noen skriverier om dette etter den ene gangen. Og det er det en god grunn til – det vil vel være bedre å finne ut hvem som skal ha skylden for å komme på denne ideen.

Dette regjeringssamarbeidet vil sannsynligvis bli katastrofalt for de involverte, de rød-grønne partiene. For norsk økonomi vil denne regjeringen være til betydelig skade, og vi tror nok at Trygve Hegnars vurdering - ”norsk økonomi er så god at den vil tåle en periode med en rød-grønn regjering” – er noe for optimistisk. Vi vil komme tilbake med vurderinger av den nye regjeringen og dens regjeringserklæring når de foreligger, nå skal vi kun komme med noen korte betraktninger på basis av det som er skjedd så langt.

Forhandlerne var meget optimistiske da de innledet forhandlingene, men etter hvert tårnet problemene seg opp. De lovet først at Norge nå skulle få en flertallsregjering, men meget snart fikk pipen en annen lyd: etter hvert fik vi vite at det ikke var sikkert at forhandlingene ville ende med en felles regjering.

Problemene finnes mellom Ap og SV. Sp er intet problem; de blir fornøyde bare de får gjennomslag for Nei til EU og mer til bøndene (og kanskje Nei til ulv), noe som de andre lett kan gå med på.

SV og Ap er svært forskjellige partier: Ap består av dyktige, noenlunde realistiske folk som kan politikk, mens SV består av – og her er det litt vanskelig å holde seg til parlamentarisk sråkbruk – dels virkelighetsfjerne drømmere, og dels folk som er lite kloke og innsiktsfulle. Det eneste som er felles for SVerne er at de er imot alt som kan gi velstand hvis det ikke direkte berører dem selv, at de er imot alt som Vesten står for, og at de er for alle primitive diktaturer og diktatoriske ideologier. (At enkelte SVere ikke kjenner seg igjen i dette siste bekrefter bare vår vurdering av dem.)

At regjeringsforhandlinger mellom Ap og SV da vil bli meget vanskelige, er opplagt. Og dette har vi sett i ansiktsuttrykkene på de forhandlende SVere. De ser ut som om måltidene på Soria Moria har bestått av kamel både til morgen, middag og kveld.

Ang den saken som SV legger størst vekst på – å hindre produksjon av energi – så er Ap sterkt for, naturlig nok, men de SVere som holder til i nærheten av de områdene det er snakk om å bygge ut, de er også for. Men SVs forhandlere er like naturlig nok i mot – som vi sa over: ”de er imot alt som kan gi velstand”.

Det eneste som er spennende ved forhandlingsresultatet er hvor mye SV har gitt etter. Men jo mer de har gitt etter, jo mindre ille vil det bli for Norge.

Vi vil tippe at regjeringen vil bli sittende i maks to år, og vi vil tippe at SV sprekker (ikke nødvendigvis slik at det vil bli to partier, men slik at en betydelig gruppe går ut av partiet), og vi vil tippe at ved stortingsvalget om fire år vil vi få en stor ikke-sosialistisk seier. SV vil ligge igjen med brukket rygg, og Sp vil også bli kraftig redusert. Hvor mye Ap taper på dette regjeringssamarbeidet avhenger av i hvilken grad de klarer å holde finansministeren fra SV i ørene.

Hegnar sa på TV for en ukes tid siden i en debatt med Sps Per Olaf Lundteigen at ”med Lundteigen på Stortinget vil det bli mye komikveld på TV fremover.” Vi slutter oss til innholdet i dette - med folk som Lundteigen og SVere i regjeringen blir det mye god underholdning på TV fremover. Hvis Ap greier å holde sine to småbrødre i sjakk, så vil det ikke gå så fryktelig ille. Og om fire år blir det er borgerlig valgseier. (Hvordan den vil se ut vil vi komme med vurdering om noen få dager.)

Det siste utspill fra WTO har satt en støkk i både bønder og politikere. Regjeringen innkalte i forrige uke de parlamentariske lederne i Stortinget til krisemøte, og bondeorganisasjonene vil ikke at tollsatsene som beskytter dem mot konkurranse og overføringer som beskytter deres ineffektivitet skal avvikles.

Utspillet fra WTO går kort fortalt ut på at store aktører – som USA og EU – nå vil redusere sine støtteordninger og fjerne eller redusere sine tollsatser for landbruksvarer. Da må andre land følge etter, og politikernes mulighet til å spille på sine favoritt-pressgrupper blir mindre.

DLF støtter dette utspillet som et skritt i riktig retning. Vi er tilhengere av individuell frihet, og dette innebærer at enhver skal ha full anledning til å velge hva man vil kjøpe og av hvem, dvs. at man ikke skal straffes for å velge å kjøpe noe som er produsert av utlendinger – det er dette toll er: dersom du kjøper en vare fra en norsk produsent, så slipper du tollen, men dersom du vil kjøpe samme vare produsert av en utlending, så må du betale en ekstra avgift til staten.

Videre er vi også imot støtteordninger, som ikke er annet enn ordninger hvor staten tvinger penger fra innbyggerne for å bruke dem på andre måter enn folk selv ville ha gjort.

Som sagt, vi er imot alle begrensninger av individers frihet, og derfor er vi imot toll og vi er imot statlige støtteordninger.

Men den reduksjonen i slike ordninger som nå forhåpentligvis kommer vil ha betydelige konsekvenser for mange bønder. Mange bønder i u-land vil nå få adgang til å selge til et langt større marked, og dette vil være bra for dem, dette vil heve deres levestandard. Bøndene i de land som hittil har vært beskyttet må nok forberede seg på omstilling og omlegging, og vi vil tro at i en del tilfeller vil dette være en noe smertefull prosess.

Men slik vil det alltid være for de som baserer seg på statlige ordninger – slike ordninger vil iblant nødvendigvis gjennomgå store endringer, og dette vil føre til plagsomme omstillinger for de som baserer seg på dem. Ville de ikke vært bedre om slike statlige ordninger ikke eksiterte? Da ville alle gradvis kunne omstille seg til skiftende markedsforutsetninger, og mengden av smertefulle omstillinger ville bli langt mindre i omfang. Ville det ikke vært bedre å ha et system hvor staten ikke blandet seg inn i økonomien i det hele tatt? DLF svarer Ja på dette spørsmålet, og det er derfor vi er tilhengere av det system hvor staten ikke blander seg inn i menneskers frivillige handel – det er derfor DLF går inn for laissez-faire-kapitalisme.

Som vanlig er Nobels fredspris tildelt en person/orgaisasjon som ikke fortjener noen fredspris: Atomeenergibyrået og dets leder Mohamed El Baradei.

Atomenergibyrået (IAEA) ble dannet i 1957 og skulle ha som oppgave å hindre at atomteknologien ble brukt slik at enda flere land fikk atomvåpen. Nå er omtrent 140 land med i IAEA, det har innpå 3000 ansatte, og har et årsbudsjett på innpå 2 mrd kr.

Byrået hjelper medlemslandene med diverse tiltak i forbindelse med bygging og drift av atomkraftverk, og gir råd om behandling av avfall. Denne delen av byråets virksomhet er nyttig (hvis den er effektiv, noe slike organisasjoner som regel ikke er).

Men den viktigste oppgave som IAEA har er som sagt å passe på at nye land ikke utvikler atomvåpen. Her har IAEA vært nærmest totalt ineffektiv; bare i de siste 10-15 år har tre land kommet langt i å skaffe seg atomvåpen: Irak, Nord-Korea og Pakistan. Alle disse er diktaurer, og dette viser svakheten ved organisasjoner som IAEA: de er fullstendig ettergivende overfor diktaturer. IAEA var også ansvarlig for de inspektører som undersøkte Saddam Husseins MØV-program i samsvar med våpenhvileavtalen etter Golf-krigen i 1991, og som Saddam lekte katt og mus med i de 12 årene de holdt på.

I dag er Iran spesielt farlig i og med at de utvikler atombomber, og her er en kommentar fra lederen for Fredsforskningsinstituttet, Stein Tønneson, om dette ”… jeg er litt overrasket over tildelingen når man [IAEA] ikke har oppnådd så mye i Iran…” (Dagbladet 8/9).

Vi siterer fra London Times, som under tittelen "... ElBaradei har vært en fiasko" oppsummerer sin kommentar til tildelingen slik: ” Giving the Nobel Peace Prize to Mohamed ElBaradei is a slap in the face for the United States.

That was surely the motivation; it is hard to see any other reasons for the award to him, shared with the International Atomic Energy Agency.

In the past eight years, they have failed to detect covert nuclear programmes in at least three countries - and failed to get diplomatic purchase on the problems when others have finally brought them to light. That does not amount to a contribution to world peace.

The single judgment which ElBaradei has got right in his eight years as Director-General of the IAEA is the one most provocative to the US: that Iraq, in 2003, had no significant nuclear programme.“

For å oppsummere så faller denne prisutdelingen inn i det samme mønster som vi har sett så tydelig de siste årene: fredsprisen gis til en organisasjon eller en person som har eller har hatt viktige internasjonale eller nasjonale verv, og som snakker om fred og fordragelighet, og som er ettergivende overfor aggressive diktaturer og som er kritiske (som gir "a slap in the face") mot de land i Vesten som på ulike måter forsøker å forsvare Vesten mot angrep.

”The Nobel Peace Prize” bør skifte til et mer passende navn: ”The Nobel Appeasement Prize”.

I disse dager utkommer et nytt nummer av tidsskriftet LIBERAL. Denne utgaven inneholder en artikkel om Ayn Rands inndeling i objektiv, subjektiv og intrinsikal, og en artikkel om tvungen næringsdrift av Per-Anton Rønning.

Bladet innholder også refleksjoner om flere ulike temaer av blant andre Lasse Andre Raa.

Bladet blir i disse dager sendt til alle medlemmer som er ajour med medlemskontingenten.

Abonnement kan tegnes ved å betale kr 140 til DLF, Postboks 510 Sentrum, 0105 Oslo, konto nr 1645 03 43866. Enkeltnumre, også eldre numre, kan bestilles ved å betale kr 35 til samme adresse. Dog er første årgang av LIBERAL dessverre utsolgt.

Siste ord om Union-saken: som kjent vedtok bedriftsforsamlingen i Norske Skog å legge ned Union-fabrikken i Skien. Grunnen er at synkende etterspørsel etter papir i Europa vil føre til at produksjonskapasiteten må reduseres, og dette betyr i prakis ikke annet enn at en eller flere fabrikker må legges ned.

Styrets forslag, og bedriftsforsamlingens vedtak, er blitt kritisert av de vanlige forståsegpåerne: politikere, journalister, kommentatorer. Vedtaket er blitt beskrevet som et umenneskelig uttrykk for ”rovdyrkapitalisme”, og flere ønsket å opprettholde fabrikkeen for rellt sett å produsere noe det ikke er bruk for.

Vårt syn er at styret hadde all rett til å legge ned bedriften og at det ser ut for oss som om styret har gjort et glimrende forarbeid - i månedene som er gått siden nedleggelsen ble varslet er styret blitt utsatt for omfattende granskning, og det har ikke måttet gå tilbake på noe av det det har lagt frem. Også til dels useriøse spekulanters forsøk på å overta bedriften for en underpris ble avslørt som det det var.

Men: hvorfor ble denne fabrikken nedlagt? Når behovet for papir synker må produksjonen reduseres, men hvorfor må produksjonskapasiteten reduseres i Norge?

Dette har å gjøre med de rammebetingelser som bedrifter i Norge operere under. I Norge er det en enorm mengde statlige pålegg som gjør all produksjon mye dyrere enn den er andre steder: bedrifter i Norge er underlagt omfattende bestemmelser som er innført med det påskudd at det skal være til fordel for de ansatte: bestemmelser om arbeidstid, sykelønnsordninger, regler for ulike typer permisjoner, osv. I tillegg er skatte- og avgiftsnivået svært høyt, og skjemaveldet er kolossalt.

Alt dette har ført til at det er dyrt å drive i Norge, og dette er en av de viktigste grunnene til at antall industriarbeidsplasser i Norge synker.

Så det som har skjedd er følgende: politikerne legger byrder på de som produserer. De som produserer sier at ”nå er det nok, nå klarer vi ikke å drive lønnsomt lenger” – og de som har innført de store byrdene på de produktive beskylder de produktive for å være hensynsløse, for å være rovdyr, og for i det store og hele å være umenneskelige.

Altså: de som lemper byrder på de produktive kritiserer de produktive når de gir opp fordi byrdene blir for store!

Dette er selvsagt grovt urettferdig, det er å rette baker for smed. De som fortjener de negative karakteristikker som styret i Norske Skog er blitt utsatt for er de politikere som i de siste tiår har lagt stadig større byrder på de produktive. Det er dise som opptrer som rovdyr, det er disse som ikke tar menneskelige hensyn, det er disse som fører til økende arbeidsledighet.

(La oss for ordens skyld nevne til slutt at de byrdene som er lagt på de produktive ikke har kommet folk flest, eller de ansatte, til gode. De som har nydt godt av disse påleggene er politikerne selv, og det stadig økende antall nordmenn som er ansatt i det stadig voksende byråkratiet. Folk fleste er kommet dårligere ut pga disse påleggene som de produktive blir utsatt for – hadde de politikerpålagte byrdene ikke vært der, ville velstanden ha vært en god høyere enn den er i dag.)

Dessverre finnes det fortsatt et betydelig antall fattige, og det bør selvsagt føres en politikk som kan føre til at de fattige etter hvert får et arbeid og en inntekt som gjør at de vil klare seg godt på den egne inntekten. I de pågående regjeringsforhandlinger som føres av de rød-grønne partiene er bekjempelse av fattigdom en viktig sak, og forhandlerne er beleiret av en gruppe som hevder å representere de fattige, og som krever større overføringer til de som betraktes som fattige.

Spesielt SV vil gå inn for å øke overføringene til de fattige, men de andre rød-grønne partiene vil antagelig slutte seg til dette.

Men er overføringer og støtteordninger det som må til for å avhjelpe fattigdom? I alle vestlige land er det blitt etablert store overføringsordninger, både nasjonalt og internasjonalt (til u-land), men fattigdommen er allikevel ikke avskaffet, snarere tvert imot.

Grunnen er at fattigdom egentlig ikke er en økonomisk tilstand, fattigdom er en mental tilstand – å være uten tilstrekkelig penger er en økonomisk tilstand, men det å være fattig går i hovedsak ut på å betrakte seg selv som en passiv person som ikke kan klare seg selv og som må motta hjelp for å kunne klare seg. Og støtterordninger passiviserer altså mottakerne og fører til at det blir flere fattige.

Den beste politikken som kan avhjelpe fattigdom er en politikk som innbærer at de som har lite penger får mulighet til å komme lettere inn i arbeidslivet og derved tjent penger.

For at et skal bli lettere å komme inn i arbeidslivet må offentlig innblanding i alt som har med produksjon, handel, ansettelser og lønnsforhold å gjøre reduseres eller helst avskaffes. Det må også bli mer lønnsomt å arbeide, og da bør all e skatter og avgifter reduseres, eller helst avskaffes. Det må bli lettere å etablere virksomheter, og da må skattesystemet og skjemaveldet forenkles eller helst avskaffes. Også overføringene og støttordningene, som gjør det enklere å passivt motta penger heller enn å være i produktivt arbeid, må reduseres eller helst avskaffes.

Mht fattige i andre land, i hovedsak de i u-land., er det beste vi kan gjøre å importere det som produseres i disse landene. For å hjelpe til med dette må regjeringen avskaffe all norsk beskyttelsestoll. Det som produseres i disse landene er i hovedsak landbruksprodukter, og for å hjelpe til med å bedre levekårene i de fattige landene må altså tollbeskyttelsen av norsk landbruk avskaffes.

Hvordan stille de rød-grønne seg til dette? Vil de gjøre det enklere å komme inn i arbeidslivet ved å deregulere ansettelsesforhold? Vil de deregulere næringslivet? Vil de redusere støttordninger? Vil de fjerne den beskyttelsestoller som landbruket nyter godt av?

Antagelig ikke. Og svarere tvert imot. Dette betyr at de rød-grønne vil føre en politikk som vil gjøre fattigdomsproblemet større.

Mest grunnleggende i dette er selvsagt at hvert enkelt individ har krav på frihet. Hvert enkelt individ har en moralsk rett til å styre sitt eget liv slik han måtte ønske (så lenge det er fredelig), og dette innebærer at det er umoralsk å ta penger fra noen og gi til andre. Et system som innbeærer overføringer til de sterkeste pressgruppene er grovt umoralsk, og dette gjelder også overføringer til de som er fattige. Det som kan hjelpe de fattige er å få dem i arbeid. Dette er det eneste som er moralsk, og da er det det eneste som er praktisk. Det som de rød-grønne vil gjøre – øke skatter, regulere mer, legge flere hindringer i veien for de produktive, øke overføringene og støtteordningene – vil føre til at fattigdomsproblemet blir enda større fordi da vil enda færre klare seg selv på eget arbeid. De rød-grønnes ønske om mer tvang i form av mer reguleringer, høyere skatter og flere og større overføringsordninger er en politikk som er grovt umoralsk, og da er den også svært upraktisk.

Altså: pga. de rød-grønnes politikk vil i de neste fire årene føre til at fattigdomsproblemet blir enda større.

Venstresiden har alltid vært imot religion. Med Marx’ ”religion er opium for folket” som et retorisk utgangspunkt har de betraktet religion som noe makthaverne benytter for å sløve ned massene slik at de blir lette å styre.

For å svekke religionen har politikere og intellektuelle på venstresiden forsøkt å avvæpne religionen, dels ved å bekjempe den ved å motarbeide kristendommens holdninger, og dels ved lover som pålegger den organiserte kristendom på viktige punkter å avvike fra sin overbevisning.

Derfor har Bibelens pålegg om at ”kvinnen skal tie i forsamlingen” blitt bekjempet, til dels ved at staten har utnevnt kvinnelige prester i Statskirken, derfor har kirkens motvilje mot å vie fraskilte blitt bekjempet, derfor har det kommet pålegg om at kirken skal ansette homofile prester, derfor er det ønsker om at lover om kjønnskvotering skal anvendes også i kirken, derfor kommer det ønsker om at kirken skal vie homofile par, osv. Venstresiden har videre gått inn for alternativer til kirkelige handlinger: dåp er blitt navnefest, det finnes borgerlig konfirmasjon og borgerlig bryllup. Og mht å leve sammen uten å være gift – det er ingen som i våre dager omtaler dette som ”å leve i synd”.

Venstresiden er altså imot religion, og har som vi kort har skissert ovenfor brukt alle midler, også tvangsmidler, for å bekjempe den. Men når vi sier det slik er det ikke helt korrekt. Mer presist er det å si at venstresiden tidligere har vært imot religion, men nå har pipen fått en annen lyd.

I de siste tiår er det dukket opp en ny religion i Europa. Islam har nå i Europa mellom 30 og 50 millioner tilhengere. Denne religionen medfører skikker som er svært fremmede for det sekulære Europa som muslimene har flyttet til. Mange av disse muslimene praktiserer en grov kvinneundertrykkelse, de praktiserer tvangsgifte, kvinner som gifter seg i strid med familiens ønske blir drept (”æresdrap”), de praktiserer omskjæring av småjenter, småjenter tvinges til å gå med hijab, kvinner blir til en viss grad nektet utdannelse, småunger tvinges til å lære seg Koranen utenat på arabisk – et språk de ikke forstår, osv. (NB: Ikke alle disse skikkene er hjemlet i Koranen, og de praktiseres ikke av alle muslimer, men disse skikkene er utbredt i muslimske miljøer.) Alt i alt er islam en undertrykkende og primitiv ideologi som fører til stor ulykke for de fleste av dens tilhengere.

Hvordan stiller venstresiden, som ynder å fremstille seg som religionsmotstandere, seg til islam? De burde vært langt mer kritiske til islam enn de var til kristendommen. Men det viser seg med all tydelig klarhet at de fleste på venstresiden ikke er kritiske til islam overhode, de er på en måte tilhengere av islam. Det kommer aldri noen generell kritikk av islam fra våre venstreintellektuelle (ja, det finnes unntak, men de er meget få), men i det store og hele er venstresiden positiv til islam. Det kommer ingen krav om kjønnskvotering til imam-posisjoner, det kommer intet ønske om at småjenter skal slippe å bære hijab, det er praktisk talt ingen motstand mot tvangsekteskap eller æresdrap, osv. De på venstresiden er endog tilbøyelige til å betrakte motstand mot islam som noe fullstendig irrasjonelt – og de kaller det ”islamofobi”. Hver gang en muslim begår en kriminell handling eller en terrorhandling i islams navn så komme de på venstresiden med bortforklaringer (”det er kulturelle forhold som har skylden, ikke islam”, ”det er den økonomiske politikk som skaper arbeidsløshet og frustrasjon som har skylden, ikke islam”, det er Israels okkupasjon som har skylden, ikke islam”, ”det er USAs utenrikspolitikk som har skylden, ikke islam”, osv.) Venstresiden har gått så langt i sin islamofili at den til og med støtter grupper og makthavere (i Irak og i Afghanistan) som begår terror mot tilfeldige sivile og som vil ha sharia, fremfor å støtte de som vil gjøre om muslimske land til demokratier.

Hvorfor? Hvorfor har venstresiden snudd 180 grader i sittf orhold til religion på noen få tiår? Et kort svar på dette går ut på at tidligere var venstresiden ifølge sin egen retorikk tilhenger av rasjonalitet, frihet, velstand og harmoni. Viktigst for dem var dog likhet: ikke likhet for loven, men likhet i resultater: alle skulle ha det likt, uavhengig av egen innsats (forutsatt at innsatsten var oppriktig, dvs. at man gjorde så godt man kunne og ikke forsøkte å sluntre unna). Nå fant de ut at den egalitære politikken de sto for ikke kunne føre til det velstående og harmoniske samfunn de ønsket, og da måtte de gi avkall på noe. Enten måtte de gi avkall på sin egalitarianisme, eller så måtte de gi avkall på sitt ønske om harmoni og velstand.

Siden det er de fundamentale ideene som styrer, og siden egalitarianisme er et resultat av mistro og motvilje mot de som lykkes, valgte venstresiden å ikke gi avkall på sin mistro mot de som lykkes, de valgte å gi avkall på sitt ønske om et harmonisk og velstående samfunn.

Pga av dette måtte venstresiden gi avkall på (det som i deres retorikk var) individualisme, rasjonalitet, selvrealisering og frihet, og isteden støtte kollektivisme, irrasjonalitet, ufrihet, selvoppofrelse. Grunnen til at venstresiden er så positive til islam er altså at islam er den perfekte ideologi for den som er tilhenger av disse verdiene: enhver som er tilhenger av kollektivisme, irrasjonalitet, ufrihet og selvoppofrelse, må være positiv til islam.

Dette temaet krever en langt større behandling enn det er plass til her, men ovenfor har vi altså kort skissert forklaringen på hvorfor venstresiden, som var så negative til kristendommen, nå er så positive til islam.

Allerede om ti år kan forhandlingene være avsluttet og Tyrkia kan da være på vei inn i EU. Frem til da skal det forhandles om alt mellom himmel og jord; om hvor mye overføringer det fattige Tyrkia skal få av det rike Europa, og hvor mange av sine ikke-demokratiske elementer Tyrkia må avvikle for å tilfredsstille EUs krav, osv.

At Tyrkia må avvikle en del rettighetskrenkende elementer ved sitt styresett er bra, men det er ett element som Tyrkia bør få lov til å beholde: Befolkningen er i hovedsak muslimsk, men staten er sekulær. Dett er forankret i grunnloven på en slik måte at det militære er pålagt å gripe inn dersom regjeringen forsøker å innføre elementer av sharia. Dette er klart et godt prinsipp, og det er klart ikke-demokratisk, men EU med sine demokratikrav kan kreve at dette elementet fjernes fra Tyrkias grunnlov. Dette kan åpne for at Tyrkia vil bevege seg i en mer islamsk retning.

Tyrkia vil bli det fattigste – og det største - landet i EU, og siden EU er en sosialdemokratisk konstruksjon hvor hovedpoenget er å ta penger fra de produktive og dyktige og å overføre dem til de mindre dyktige, så er det klart at Tyrkia ønsker seg inn i EU. Men det er ikke økonomi som styrer, det som styrer er fundamentale ideer.

Noen i Tyrkia vil bli medlem i EU fordi dette kan åpne for mer frihet og dermed for et mer sivilisert samfunn, mens andre vil bruke et tyrkisk medlemskap og den adgang til Europa som dette medfører for å spre islam i Europa. Det er betydelig motstad i alle EUs medlemsland mot et tyrkisk medlemskap; sterkest er motstanden i Østerrike – kanskje dette pga at det er mindre enn 400 år siden muslimske styrker beleiret Wien i et forsk på å erobre Europa militært. Men merkelig nok er Helles, som aldri har hatt et godt naboforhold til Tyrkia (de var i krig mot hverandre på Kypros så sent som på 70-tallet), vært velvillig overfor tyrkisk medlemskap i EU.

Det vil bli interessant å følge forhandlingene mellom EU og Tyrkia de neste 10-15 årene. Et medlemskap vil bli en bro mellom det tidligere kristne, nå sekulære og relativt siviliserte Europa, og den muslimske verden. Men hvordan vil trafikken bli over denne broen? Vil rasjonelle ideer spres inn i den muslimske verden, eller vil den gjøre det lettere for islam å erobre Europa?

Vi skal ikke gi noe fasitsvar på dette, vi skal kun si at de ideene som forfektes mest konsekvent og kompromissløst er de som vil vinne gjennomslag, og da er spørsmålet: Er det i dag (og de neste 10-15 år) de vestlige verdier – individualisme, rasjonalitet, rasjonell egoisme, eiendomsrett, politisk frihet - som vil bli spredt med størst standhaftighet og overbevisning, eller er det de islamske ideer – irrasjonalitet, kollektivisme, selvoppofrelse, ufrihet - som vil bli forfektet med mest overbevisning?

De som har svar på dette spørsmålet vil vite hvordan utviklingen blir de neste tiår.

La oss som avslutning sitere noe som Tyrkias statsminister Tayyip Erdogan uttalte i forbindelse med EUs utenriksministermøte i går (sitatet er hentet fra TV2s nyhetssending i går, og oversettelsen er TV2s): ”Hvis EU vil være en verdensmakt og mens EU blir det, hvis EU vil unngå konflikter mellom sivilisasjoner. Dette er ingen bløff. Dette er et faktum. Da er det nødvendig med samarbeid mellom sivilisasjoner”.

For oss høres dette ut som en trussel.

Igjen skrives det om Union-saken i avisene, og eiernes ønske om å legge ned bedriften fordi de vurderer den som ulønnsom på sikt blir kritisert av en rekke politikere som kun har en ting til felles: disse politikerne har ingen innsikt i hvor effektivt og nyttig et fritt marked fungerer.

Vi har flere ganger tidligere kommentert denne saken, og vi vil ikke gå inn på detaljene her, her skal vi kun ta for oss det som stortingsrepresentant for Senterpartiet Per Olaf Lundteigen sier ifølge Dagbladet i dag:

”- Saken synliggjør den rå, ansiktsløse kapitalismen som krever stadig bedre resultater. Her gjelder det å legge ned en lønnsom bedrift for å regulere markedet. Norske Skog ser ut til at de er i ferd med å fase seg ut av Norge, raser Lundteigen.

Så langt ser det altså ut som det går mot nedlegging av Union når bedriftsforsamlingen trer sammen i morgen. Lundteigen slår fast at siste ord likevel ikke er sagt.

- Hvis dagens eiere ikke vil drive videre, må vi sikre et annet eierskap. Vi skal ikke begynne å eksportere rundtømmer fra Norge, vi skal drive treforedling her i landet.” (Sitat slutt fra Dagbladet.)

Bør man fortsette å produsere noe det ikke er behov for? Burde man for 20 år siden ha fortsatt å produser skrivemaskiner? Burde man for 20 år siden ha fortsatt å produsere grammofonplater av vinyl? Burde man for 100 år siden ha produsert hestekjerrer i samme omfang som tidligere (i håp om at automobilen kun ville bli et leketøy for de rike)?

Som, man ser er det slik at folks ønsker og behov forandrer seg, og da bør produksjonsapparatet rette seg etter dette. Det eierne gjør er å være obs på nye trender, og så omstiller de produksjonen etter dette. Dvs. det er dette de gode eierne gjør, de som klarer å lede sine bedrifter slik at de tjener penger over tid.

Eierne av Union har vurdert det som fabrikken i Skien kan gjøre - å produsere avis- eller bokpapir - og har kommet til at dette på sikt ikke er lønnsomt. Derfor vil de legge ned fabrikken. Politikerne, som enten kynisk er ute etter å fiske stemmer, eller som ikke forstår dette, de forsøker nå å redde Union.

Hva er det en slik redning består i? Jo, den består reelt sett i at staten vil støtte bedriften. Hvordan? Det er kun en måte å gjøre dette på: med penger tatt fra skattebetalerne. Dette betyr altså at folk ikke vil bruke sine egne penger på å kjøpe det som produseres, men staten tvi8nger da penger fra folk og bruker disse pengene til å kjøpe (eller subsidiere) det som bedriften produserer. Det å la folk få beholde sine egne penger og bruke dem som de vil kalles ”rå kapitalisme”, men det å tvinge penger fra folk for å bruke disse pengene til å kjøpe noe folk ikke vil ha, det fremstilles implisitt som et uttrykk for omsorg og velvilje. Dette er et bakvendtland.

Og hvis de klarer å ”redde” Union, betyr dette at folks totale etterspørsel etter noe de foretrekker fremfor Unions produkter blir mindre, og dette betyr igjen at de arbeidsplasser som reddes ved Union går tapt andre steder i økonomien. Dette betyr altså at man redder arbeidsplasser hvor det produseres noe folk ikke vil ha, og til gjengjeld forvinner det arbeidsplasser hvor det produseres ting folk vil ha.

Det er kapitalismen, det frie marked, det system hvor enhver fullt og helt kan disponere sin eiendom og sin inntekt, som er det system som er uttrykk for velvilje, harmoni og effektivitet, mens alternativet, den sosialdemokratiske blandingsøkonomi, er et system som preges av politikeres hestehandel, av at folk flest blir fratvunget sine penger, og av at disse pengene brukes til å kjøpe ting folk ikke ønsker eller har bruk for.

Men det er noe politikerne kunne gjøre i denne saken. Lundteigen sier: ”… vi skal drive treforedling her i landet.” Dette er et godt ønske, og det som politikerne kan gjøre for å hjelpe med dette, og for å hjelpe all annen verdiskapning, er å fjerne de pålegg som gjør det vanskelig å drive nyttig virksomhet: politikerne bør fjerne skatter og avgifter, pålegg om betingelser for ansettelser og oppsigelser, konsesjonsordninger, bestemmelser om arbeidstid, etc. Da vil det ikke bare blir nok av arbeidsplasser, da vil også verdiskapningen gå til himmels. Men da ville det ikke lenger være bruk for politikerne så vi vil nok ikke se dette med det første. Så de vil nok fortsette å skape problemer, bruke tvang for å lage ordninger som de sier vil løse problemene, og beskylde de som vil drive langsiktig, lønnsomt og hensiktsmessig for å være rå.

Men det blir nok lenge til vi får en løsning på disse problemene. Vi er dog glade for at Lundteigens meningsfeller i perioder har hatt liten makt, hadde de hatt makt i tidligere tider ville de ha innført statsstøtte for å opprettholde produksjonen av grammofonplater av vinyl, skrivemaskiner og hestekjerrer.

Militante muslimer har igjen utført en terroraksjon mot tilfeldige sivile, denne gang på Bali. Flere titalls mennesker er drept av selvmordsbombere, og mange er skadet, lemlestet eller vil få langvarige psykiske skader. Det er også forårsaket store materielle ødeleggelser, og mange næringsdrivende vil miste sitt inntektsgrunnlag fordi turistene vil forsvinne. Islam er den størtse religioner i Indonesia, men området omkring Bali domineres av hinduer.

En ekspert, Knut Aspelund, prosjektleder for Indonesiaprogrammet ved Senter for menneskerettigheter, ble intervjuet på Dagsrevyen i går, og han uttalte følgende: "Man kan si at det var en overraskelse på en måte [at Bali igjen ble utsatt for en terroraksjon]. De fremste ekspertene på terror i Indonesia har sagt at det ser ut til at Jamalai Islamia, som kan knyttes til denne bomben og, sannsynligvis, har lagt om strategien og tonet ned det som går på å bruke bombeeksplosjoner på den måten som har hendt mange ganger de siste årene."

Vi blir fortstatt overrasket når eksperter viser seg å være så lite innsiktsfulle som disse. Slike bombeeksplosjoner kommer ikke overraskende.

Vi har her flere ganger sagt hva vi mener om dette: muslimske terrorister vil fortsette med terrorangrep mot vestlige mål så lenge militant islam står sterkt, Grunnen til at militant islam fortsatt står sterkt er at den krigen som nå pågår mot militant islam av Vesten føres alt for svakt. Den føres så svakt at man ikke en gang vil kalle det det den er, den kalles krigen mot terrorismen, og den føres altså alt for forsiktig og tilbakeholdent, og det ideologiske sentrum, prestediktaturet i Iran, får nærmest lov til å ture frem som det vil.

Ja, det finnes små isolerte grupper av militante muslimer som opererer mer eller mindre uavhengig, men deres ideologiske sentrum er Teheran, og mange av disse gruppene mottar også økonomisk støtte og trening av Iran, og så lenge politikken som føres av Vesten innebærer at tyranniet i Iran forblir urørt, vil terrorangrepene fortsette.