Aftenposten refererer idag undersøkelse foretatt av Norsk Statistikk. Det konkluderes med at hensynet til kampen mot terror må vike av hensynet til menneskerettighetene. Undersøkelsen har har satt disse to hensynene opp mot hverandre og et klart flertall svarer slik.

Det ville også vært godt svart dersom denne motsetningen hadde vært gyldig. Hele spørsmålsstillingen hevder at kamp mot militant islam (terrorens kilde) og menneskerettigheter er to motpoler som ikke lar seg forene.

Kampen mot de terrorister som truer Vestens verdier er en kamp FOR menneskerettigheter og frihet. De vil er i krig med, har til hensikt å utslette såvel menneskerettigheter som frihet. Deres mål er et nådeløst teokrati der all frihet er borte. Dersom vi ikke bekjemper terroristene, dvs de militante islamister, vil spørsmålet om hva vi foretrakk i vår naive idyll bli en glemt parantes i historien.

Men det gjelder å erkjenne at vi er i krig. Uten en klar forståelse av situasjonen kan fienden ikke bekjempes og friheten kan ikke sikres. Krigens krav må forstås og de midlertidige begrensninger av friheten som kan kreves i krigstid aksepteres. Men nettopp derfor må også krigen føres raskt og effektivt, til sin konklusjon. Det er utålelig å måtte leve med unntakstilstand på ubestemt tid, bare fordi Vestens ledere ikke identifiserer problemet fullt ut og ikke kjemper kompromissløst.

Undersøkelser og artikler som Aftenpostens bidrar til å tilsløre forståelsen, fremfor å klarlegge.

Artikkelen gir også et skjevt og tendsiøst bilde av situasjonen. Aftenposten innleder artikkelen med at “Drap, tortur og forfølgelse av voksne og barn, vilkårlige arrestasjoner og folk som holdes arrester på ubestemt tid uten lov og dom. Kampen mot terror medfører brudd på menneskerettigheter verden over.” Dette illustreres ved en rekke eksempler fra land som Tsjetsjenia og Colombia, flettet inn på en slik måte at det er lett å få det inntrykket at det er USA og England eksemplene gjelder. Jeg finner det merkelig at Aftenposten velger å skjevfremstille og undergrave krigsinnsatsen på en slik måte.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1085364.ece

Avisene forteller i dag at 39 000 mennesker er drept i Irak etter den USA-ledede invasjonen i mars 2003. Dette tallet er langt høyere enn tidligere anslått - Iraqi Body Count opererte med et tall på opp imot ca 26 000 - og det er dessverre grunn til å tro at det høyeste tallet i hovedsak er korrekt.

Disse dødsfallene er tragiske, og enda mer tragisk er at tallet utvilsomt kommer til å bli brukt til å rettferdiggjøre propagandaen rettet mot selve den amerikansk-ledede invasjonen av Irak.

De færreste av ofrene bak tallene er drept av amerikanske soldater. De er drept av militante muslimer som kjemper imot at Irak skal bli et land med en betydelig grad av frihet. Terroristene bak de høye drapstallene vil ha et islamistisk diktatur, og som vi ser er de villige til å drepe tilfeldige sivile irakere i titusenvis for å oppnå sine mål.

Sammenligner man tallet på drepte etter invasjonen med tallet på drepte før invasjonen, ser vi at i de siste ti år som Saddam hadde makten mistet ca 300 000 mennnesker livet pga den politikk han sto for. Dette gir 30 000 døde per år. Tallet som vi fant i avisene i dag - 39 000 drepte siden mars 2003 - innebærer at antall drepte er blitt halvert siden invasjonen.

Siden utakk er verdens lønn, vil nok USA bli utsatt for sterk kritikk for å ha halvert det antall som nå mister livet i Irak etter at Saddam ble styrtet.

Militante muslimer er i dag i krig mot Vesten. De kriger mot den frihet som Vesten representerer, og de vil ikke ha denne friheten inn på områder de betrakter som sine, f.eks. i Afghanistan og Irak. Helst vil de avskaffe friheten i Vesten, og gjøre også disse områdene muslimske. Derfor går de til angrep, det er derfor de forsøker å drepe flest mulig tilfeldige mennesker som de betrakter som fiender av islam.

Det siste angrepet kom i London for noen få dager siden, og mer enn 70 mennesker ble drept. Dette er et stort antall, men det er langt færre enn de 3000 som ble drept i New York, de 200 som ble drept i Madrid, de 200 som ble drept på Bali, og det er langt færre enn de ca 50 som blir drept nesten daglig i Irak. Men det er langt flere enn de to som ble drept i Nederland (Theo van Gogh og Pim Fortyn, som vi regner med selv om han ikke ble drept av en militant muslim).

Vesten bør intensivere sitt militære engasjement mot disse barbarene, og i tillegg bør miljøer i Vesten hvor det kan finnes militante muslimer overvåkes. Alle muslimske ledere i Vesten som oppfordrer til krig mot Vesten, og slike finnes det mange av, bør arresteres og dømmes.

Å gi etter for terroristenes ønsker, slik den spanske regjering gjorde etter angrepet i Madrid, vil bare gi terroristene blod på tann og de vil intensivere sine aksjoner. Vesten bør svare på hvert angrep med å intensivere motstanden på alle måter, inkludert den militære.

Selvsagt finnes det muslimer som ikke støtter denne krigen mot Vesten, så dette er ikke en krig mellom Vesten og islam, dette er en krig (erklært i 1996 av bin Laden) hvor militante muslimer går til angrep på Vesten. Terroraksjonene har ført til at muslimer i Vesten er blitt trakassert og til at at moskeer er satt i brann, og dette er selvfølgelig kriminelle handlinger og de bør straffes.

Vi vil avslutte denne kommentaren her og henvise til analysen og kommentarene på www.document.no for 9. og 10. juli: "Samme hånd dreper i London og Bagdad".

Hva er årsaken til terror? Enkelte påstår at det er historieløst å legge skylden for de mange terroraksjoner utført av militante muslimer de siste årene på islam - de hevder f.eks at det har forekommer teroraskjoner fra andre grupper: Røde Brigader herjet i Italia på 1970- og 80-tallet, i 1978 myrdet de statsminister Aldo Moro. Røde Arme Fraksjon , også kjent som «Baader-Meinhof-banden» herjet i Vest-Tyskland fra 1970-tallet og frem til organisasjonen ble oppløst i 1998. I Storbritannia gjennomførte IRA (Den irske republikanske arme) terroraksjoner helt fra 1960-tallet. I Spania og Frankrike var det de baskiske separatistene i ETA som sto for terroren. Også i andre land verden over har terrorister tatt livet av både statsledere og sivile.I tillegg til disse er det terrorister blant kristne, blant nasjonalister, og blant miljøebevegelsens tilhengere. La oss også ta med bevegelser som komunismen og nazismen, hvis tilhengere for noen tiår siden hadde så stor makt at de kunne drive terror i svært stor skala.

Hva er det som er fellesnevneren her? Jo alle disse gruppene baserer seg på ideologier som forfekter disse grunnleggende ideene: irrasjonalitet, kollektivisme, selvoppofrelse som etisk ideal, ingen respekt for individers rett til å styre sine egne liv, motstand mot velstand, motstand mot individuell frihet, og motstand mot markedsøkonomi.

Disse bevegelsene vil derfor alltid tiltrekke seg tilhengere som vil benytte ideologien i sterkere grad enne dens store masse av tilhengere. Ikke alle kristne vil følge oppfordringen i Lukas 1927. «Men mine fiender som ikke ville ha meg til konge, skal dere føre hit og hogge ned for mine øyne.». Ikke alle muslimer vil følge oppfordringen «drep de vantro hvor dere enn måtte finne dem». Ikke alle nazister vil følge oppfordingen som ligger i uttrykket «Du bist nichts, das Volk ist alles». Ikke alle i miljøbevegelsen vil se det som en fordel at menneskeheten døde ut,, ikke alle nasjonalister vil si «Right or wrong: my country!», osv

Men noen av disse ideologienes tilhengere vil! Og disse få vil ikke nøle med å drepe tilfeldige mennesker som de betraketer som sin ideologis fiender.

Noen muslimer vil bekjempe de vantro med terrror - og det har de alltid gjort. Her er en liste over militante muslimers angrep mot vestlige mål de siste tiår.
http://personal.ashland.edu/~jlewis8/Terror%20Chronology.htm

Omtrent siden islam ble skapt av Muhammed omkring år 700 har islam nærmest kontinuerlig, selv om der har gått i bølger, vært i krig med de vantro som har befunnet seg i grenseområdene til de islamske områdene.

All terrorisme må bekjempes med ideer - det beste våpen mot terror er en ideologi som på alle måter står for det stikk motsatte av det som terror-ideologiene forfekter. Man må bekjempe terror med en ideologi som forfekter rasjonalitet, individualisme, rasjonell egoisme, respekt for individers rettigheter, individuell frihet og markedsøkonomi, og som anser velstand om et gode.

Det er en slik ideologi DLF står for.

Dette er ikke i strid med det viktige poeng at de grupper og regjeringer som idag støtter terror mot Vesten må bekjempes med militære midler.

Vesten fører idag en mindre enn halvhjertet militær kamp mot terroristene og deres bakmenn, men på den ideologiske front gjøres det fra Vesten mindre enn ingenting. Dessverre er det ingen toneangivender personer, hverken blant ledende politikere eller ledende intellektuelle, som sier noe kritisk om terrorideologienes grunnleggende ideer. Og siden det er moral som er det viktigste våpen, så ser det ikke godt ut for Vestens videre bekjempelse av terroren.

"We shall not flag or fail. We shall go on to the end, we shall fight in France, we shall fight on the seas and oceans, we shall fight with growing confidence and growing strength in the air, we shall defend our Island, whatever the cost may be, we shall fight on the beaches, we shall fight on the landing grounds, we shall fight in the fields and in the streets, we shall fight in the hills; we shall never surrender."

Sitatet er fra en tale Churchill holdt 4. juni 1940. Vi unner oss ett sitat til:

"I would say to the House, as I said to those who have joined the Government; 'I have nothing to offer but blood toil tears and sweat.' We have before us an ordeal of the most grievous kind. We have before us many, many long months of struggle and of suffering. You ask, what is our policy? I will say: It is to wage war, by sea, land, and air, with all our might and with all the strength that God can give us: to wage war against a monstrous tyranny, never surpassed in the dark, lamentable catalogue of human crime. That is our policy. You ask, What is our aim? I can answer in one word: Victory--victory at all costs, victory in spite of all terror, victory, however long and hard the road may be; for without victory, there is no survival."

Dette siste sitatet er fra en tale Churchill holdt til Parlamentet rett etter at han var blitt statsminister, 13. mai 1940.

Dagens ledere i Vesten er dessverre mer i slekt med Chamberlain enn med Churchill.

I minuttene etter kl 1000 i formiddag gikk det av seks store bomber på busser og T-banevogner i London. Offislelt er det ennå ikke komme noen kommentarer om hverken antall skadede/drepte eller hvem som står bak.

Vi vil dog regne det som svært sannsynlig at det er alQaida som står bak. Flere bomber som går av omtrent samtidig, og ofrene er tilfeldige sivile - dette er alQaidas varemerke.

Vi frykter at resultatet av dette vil bli som etter 11. september 2001 i USA - en intensivert sikkerhetskontroll av passasjerer og deres bagasje, sko, etc. Dette er dog til en viss grad mulig for flypassasjerer, men det vil ikke være mulig å kontrollere buss- og T-bane-passasjerere på denne måten.

Løsningen er, som vi hele tiden har hevdet, å uskadeligjøre de regimer som gjør terrorangrep i denne skala mulig. De regimer som fortsatt sitter igjen i det som president Bush treffende kalte Ondskapens akse må avsettes!

Det skal bli spennende å se hva statsminister Blair gjør. Han er i medvind for tidem og dette kan love bra. Men vi er ikke alt for optimistiske.

Det er også interessant å legge merke til at selv om alle "eksperter" spådde at det ville komme flere terrorangrep mot USA etter 11. september, spesielt etter det som de samme eksperter sa var alt for kraftige rekasjoner fra president Bush - frigjøringen av Irak og Afghanstan, så har USA ikke blitt rammet av terroraksjoner etter 11. september. De som er rammet av terroraskjoner fra militante muslimer er irakere og spanjoler, og nå engelskmenn.

Vi lever dessverre i meget spennede tider. Grunnen til at de er så spennende er at Vestens ledere er alt for tilbakeholdne overfor de barbariske terroristene i alQaida og de regjeringer som støtter dem.

Frankrikes innenriksminister Nicolas Sarkozy sier i et interviu på Europe 1 at tiden er moden for å begrave den fransk-tyske akse som drivkraft for den videre integrasjon i EU. I stedet vil han satse på en indre kjerne av de fem store (Frankrike, Tyskland, UK, Italia og Spania) for å drive fram denne prosessen. Han åpner også for å inkludere Polen i denne gruppen.

Dette faller nok ikke heldig ut hos Chirac, som satser på den Gaullistiske fransk-tyske aksen som bærebjelke i det europeiske samarbeidet.
Men Chirac må dessverre finne seg i dette, for mye tyder på at Sarkozy vil stille til valg som presindentkandidat i 2007, det kan til og med tenkes at Chiracs parti vil hindre ham i å stille til valg en 3.gang. Dette vil i så fall være gode nyheter. Sarkozy er blitt et kraftsentrum for fransk høyreside, og Chirac vil neppe greie å kvitte seg med ham.
Sarkozy og Chirac ser ut til å være uenig om det meste. Sarkozy er imot tyrkisk medlemskap i EU, og der Chirac i De Gaulles ånd vil bygge et Europa som skal være en politisk, økonomisk og militær motvekt og rival til USA, vil Sarkozy bygge bro.
Sarkozy vil også bygge på en vesentlig mer liberal økonomisk modell enn Chirac, han vil legge seg tett opp til Blair, som også har skjønt betydningen av Thatchers betydelige innsats for å skape et velstående Storbritania. Begge vil altså bygge sin økonomiske politikk på ideer utformet av Margaret Thatcher. Vi må se dette som gode nyheter.

I tillegg kan det gå mot CDU/CSU-seier i det kommende tyske valget,
det er på tide å kaste ut sosialdemokratene som gjennom sin poltikk har klart å skape stagnasjon i tysk økonomi. Sosialdemokratene har klart å gjøre Adenauers/Erhards Deutche Wirtschaftswunder om til klassens baksterver! Det er en ganske spektakulær prestasjon, og et skoleeksempel på velferdsstatens kvelende effekt.

CDU's Angela Merkel ønsker å reparere forholdet til USA, som Chirac/Schrøder har klart å kjøle ned til frysepunktet. Hun er på linje med Sakozy i spørsmålet om tyrkisk EU-medlemsskap, og hun hevder hun vil ta Scrøders nødtvungne økonomiske reformer enda et stykke lenger.

Sarkozy benyttet anledningen til å gå inn på Chiracs enemerker og uttale seg om utenrikspolitiske spørsmål da Chirac var i Singapore for å markedsføre Paris som OL-by i 2012. Men Chirac har fått mye å være gretten for: Ikke bare blander hans innenriksminister seg inn i utenrikspolitiske spørmål mens han er borte for å promotere Paris som OL-by, og han ligger åpenbart an til å bli snytt for en ny presidentperiode av samme innenriksminister.
I tillegg er det Blair som kan glise bredt, for Dagsavisen i dag melder også om at London gikk av med sieren som vertsby for OL i 2012.
Om dette siste er en gledelig melding (for London) er adskillig mer usikkert. Hellas hadde budsjettert Aten-OL til 36 milliarder kroner, men endte opp med en regning på 86 milliarder. Dermed må landet kutte i planlagte investeringer og de har økt skattene. Er dette et eksempel til etterfølgelse? Neppe. Kanskje Cirac får litt å smile av likevel når London får sluttregningen for denne forestillingen. En fattig trøst kanskje, men det er alltids noe.
For alle oss som hilser velkommen en utvikling i retning av større frihet og mer liberal økonomisk politikk har nå noe å glede oss over, og vi får håpe at de gode kreftene går seirende ut av dette.
Kanskje et triumvirat Blair/Sarkozy/Merkel vil skape ny dynamikk i et stagnerende, blytungt sosialdemokratisk Europa.

Fra og med 7. juli tar de som skriver kommentarene her sommerferie. I de neste ukene vil altså denne siden ikke få sine daglige oppdateringer. Allikevel kan det hende at det kommer en og annen kommentar, men de daglige kommentarene vil ikke bli tatt opp igjen før i begynnelsen av august.

Vi vil ønske alle våre lesere en fortsatt god sommer.

De blir fortsatt i norsk presse kalt opprørere, de som i Irak begår terrorangrep mot tilfeldige sivile irakere som er på vei til jobb eller er på restaurant eller er på markedet.

Men det er kommet ferske opplysninger skulle gjøre det klart for alle hvem disse terroristene er.

For det første danner disse terroristene ikke en enhetlig front – de er så uenige seg i mellom at det forekommer skuddveksling mellom ulike terroristgrupper. Vi siterer fra www.document.no:

I den irakiske grensebyen Husaybah har irakiske opprørere røket uklar med Zarqawi og de utenlandske jihadistene. Irakerne er lei deres strenge, autoritære regime, som minner om Ansar al-Islams i deres enklave.

Amerikanerne trodde nesten ikke sine egne ører og øyne: opprørerne skjøt mot jihadistene, og ikke dem. Dette var i mai. Telegraphs Oliver Poole hørte selv skyting sist helg.

Jihadistene har vakt folks vrede ved sin innblanding: de forlanger full tildekking av kvinner, menn får ikke gå i vestlige klær, alle offentlige ansatte defineres som kollaboratører. Det vil også si ansatte i vannverk og kraftstasjoner. Da en lokal sheik som hadde invitert amerikanske offiserer til lunsj, ble skutt, rant begeret over. Det brøt ut åpen kamp mellom irakerne og jihadistene.

Det er en motsetning som i høy grad har vært følbar andre steder i Irak, etterhvert som bilbomber og attentat har drept shiaer i bønn og geistlige.

Sitat slutt fra www.document.no.

For det annet er lederen, al Zarqawi, ikke iraker, han er fra Jordan. Og dette illustrerer et viktig poeng: Svært mange av terroristene – de som norsk presse altså kaller ”opprørere” - er ikke irakere, de er utlendinger, de er militante muslimer som vil kjempe for at Irak skal bli et islamistisk styre og ikke blir noe mer preget av vesteloge ideer om individuell frihet som USA og de allierte vil og som mange irakere ønsker. Det som driver terroristene er motstand mot øket individuell frihet og ønsket om å innføre et islamistisk diktatur.

For det tredje har terroristene nå begynt å kidnappe/drepe diplomater fa andre arabiske land. Nylig ble Egypts ambassadør tatt, og slike aksjoner vil jo ikke øke sympatien for terroristene i andre arabiske land.

Vi siterer fra Los Angeles Times:

Insurgents Mount Attacks Against Islamic Diplomats in Iraq

Insurgents mounted attacks against Arab and Muslim diplomats in Iraq today, wounding Bahrain's top envoy in a kidnapping attempt. Pakistan's ambassador also escaped an assault on his convoy.

The attacks came three days after gunmen seized Egypt's top envoy to Iraq as he was buying a newspaper in the capital, appearing to signal an insurgent campaign to discourage Islamic countries from bolstering ties with the U.S.-backed Iraqi government.

http://www.latimes.com/news/nationworld/world/la-070505iraq_wr,0,1161646,full.story

Sitat slutt fra LATimes.

For det fjerde har sunni-ledere nå utstedt en forordning som innbærer at det er en religiøs plikt å støtte Iraks nye regjering.

Vi siterer fra Washington Post:

Sunni Clerics Plan Edict On Greater Political Role
Followers in Iraq Will Be Told to Join Process, Vote

BAGHDAD, July 4 -- Several senior clerics of Iraq's disaffected Sunni Muslim minority will soon issue a decree calling on followers of the faith to vote in upcoming elections and help write a new constitution, a prominent Sunni leader said Monday. The step could draw Sunni Arabs away from the insurgency and into a political process they have steadfastly rejected

http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2005/07/04/AR2005070401089.html

Sitat fra Washington Post slutt.

Alt dette utgjør enda flere spiker i terroristene og sharia-tilhengernes likkiste.

Vi tillater også å gjenta her et poeng som vi har kommentert på denne plass tidligere: Det finnes en lov om krigføring som sier at man aldri skal påføre sin fiende et lite nederlag - da blir han bare irritert og sint kommer kraftig tilbake. Mao. man bør påføre sin fiende enorme nederlag, slik f.eks. Vesten gjorde mot Nazi-Tyskland i WW2. Da var nazismen død. (At Vesten ikke fulgte dette opp og nazismen våknet igjen er et tegn på at Vesten og spesielt Europa er blitt mer ettergivende enn i 1945.)

USA og de allierte var i krigen for frigjøring av Irak i visse tilfeller alt for forsiktig - USA var alt for ettergivende overfor en feig og unnvikende opinion i Europa og overfor feige og unnvikende ledere som Schrõder og Chirac. Dette førte til at USA ikke slo til så kraftig som de burde da opprørene begynte for alvor i Falluja og Najaf i fjor. Terroristene fikk da blod på tann, og intensiverte sine aksjoner, aksjoner som i hovedsak etter hvert ble nesten utelukkende rettet mot sivile irakere.

Vi håper inderlig at terroristene i Irak blir nedkjempet så raskt som mulig, og at irakere kan få et samfunn som er mye friere enn det de hadde under Saddam Hussein, og som er langt friere enn dem organiserte statsterrorisme som ”opprørene” vil innføre i Irak.

Det er mye man kunne si om forløpet til G8-toppmøtet i Gleneagles, Skottland, 6. – 8. juli. Var konsertene med et stort knippe av verdens toppmusikere først og fremst et PR-stunt for veletablerte og svært rike artister? Var deltagerne i de store demonstrasjonene kun den vanlige alliansen av virkelighetsfjerne drømmere og kyniske pøbler? Var slagordet – ”make poverty history!” – mer innholdsrikt enn et ønske om god jul og godt nytt år?

Vi skal ikke si så mye om om dette. Vi skal kun kort kommentere to ting: Demonstrantenes og slagordenes implisitte syn på verden, hva G8-lederne virkelig kan gjøre.

Demonstrantene, i hvert fall de mer vokale av dem, tror virkelig at politikere kan løse store verdensproblemer på 1-2-3: de tror virkelig at bare ved å fatte noen vedtak så kan fattigdommen i Afrika avskaffes.

Selvsagt er det ikke slik. Problemene i Afrika, som er enorme og som fører til at titusener av mennesker dør hver eneste dag, kommer i hovedsak av en eneste ting: i de fattige landene er det ingen respekt for individers rettigheter. Og denne manglende respekten er utbredt i befolkningene, og det er derfor at landene i Afrika for det meste er diktaturer, at det stadig er kriger mellom land og i land mellom stammer/grupper, og at det overalt er utbredt korrupsjon.

Dette er i store trekk årsaken til fattigdommen og nøden i Afrika. Løsningen da er ikke at lederne i de rike land fatter noen vedtak, løsningen ligger i at befolkningen i Afrika må lære seg å respektere individers rettigheter. Ja, selvsagt er det svært langt frem dit, men det beste Vesten kunne gjøre er å lære opp Afrikas befolkning, først og fremst gjennom skolesystemet, om individers rettigheter, og det som blir resultatet av respekt for individers rettigheter: markedsøkonomi, som igjen er den eneste måten å skape utbredt velstand.

Dessverre er mange av lederne i dagens Afrika utdannet, om man kan kalle det det, ved de beste universiteter i Frankrike, England og USA, og det de da har lært om hvordan land bør styres er kun sosialisme. Dette er en viktig grunn til at Afrika i så stor grad er preget av nød, krig, sult og fattigdom.

Slike enorme problemer kan altså ikke rettes opp på 1-2-3 av lederne i de rike land.

Men det er faktisk noe lederne i de rike land kan vedta, og som vil være til betydelig hjelp. De kan vedta å droppe all u-hjelp til de fattige land, de kan vedta å avvikle alle subsidier til eget landbruk, de kan avvikle alle tollmurer mot de fattige land, de kan tillate folk fra u-landene å komme hit og arbeide, og de kan si ja til det som nå i Norge kalles sosial dumping.

Dersom u-hjelpen droppes vil det føre til at næringslivet i mottakerlandene slipper å konkurrere med gratis varer fra i-land, og de næringsdrivende slipper å se at enkelte av dem (de som har forbindelser med regjeringene eller hjelpeorganisasjonene) får store fordeler siden de mottar gratis midler fra i-landene.

Dersom alle landbrukssubsidier i i-landene avvikles, vil dette føre til at u-landene lettere kan få solgt sine varer i i-landene; u-landene kan da konkurrere på mer like vilkår enn de som finnes i dag. Denne effekten vil også bli forsterket dersom i-landene avvikler all subsidiering av eget landbruk.

Dersom utlendinger kan komme til Vesten for å arbeide, og dersom de tillates å utnytte sine konkurransefortrinn – de kan ikke så mye og derfor kan de heller ikke kreve så høy lønn som ”de innfødte” – så vil dette være en stor fordel siden de kan få jobb og tjene penger, og det vil selvsagt også være en stor fordel for de som de jobber for. Jo flere som er i Vesten og arbeider, jo større blir velstanden i Vesten, og jo større blir velstanden for de som arbeider.

Så det er virkelig ting G8-lederne kan vedta og som vil være til stor hjelp. Men vi vil nok tippe at disse tiltakene ikke vil få demonstrantens støtte, demonstrantene fortrekker å komme med intetsigende fjas heller enn å gå inn på realiteter.

Dessverre frykter vi at G8-lederne ikke kommer til å gjøre noe av det som må til for å komme noen skritt nærmere det å ”make poverty history”.

Idag, 4. juli 2005, legger DLF frem sitt program foran Stortingsvalget i september.

Programmet legger hovedvekten på å gjøre det lettere for de som driver verdiskapning i Norge, og går inn for kraftige skattelettelser, dereguleringer og avbyråkratisering.

Programmet peket også på de store problemer som finnes i norsk økonomi. At det er 700 000 nordmenn i arbeidsfør alder som er trygdet, dvs. som ikke er med i verdiskapningen, er meget bekymringsfullt.

DLF, som er et parti forankret i en konsekvent liberalistisk ideologi, går inn for å øke den generelle frihet, og vil derfor redusere og etter hvert fjerne alle statlige restriksjoner på den enkeltes mulighet til å disponere sin inntekt og sin eiendom. DLF går imot all regulering av næringsvirksomhet, og går imot all ekspropriasjon. DLF vil også fullt ut og reelt privatisere dagens statlige skole, det statlige helsevesen og de statlige pensjonsordninger. I programmet er det skissert hvordan dette skal gjøres. DLF fremmer også sterk kritikk av de liksom-privatiseringer som har vært utført i Norge de siste årene.

DLF går videre inn for å avvikle monarkiet og parlamentarismen; DLF vil ha en republikk etter amerikansk modell - DLF vil gjeninnføre det opprinnelige maktfordelingsprinsippet fra grunnloven av 1814.

DLF går inn for legalisering av narkotika, og vil ha strenge straffer for all reell kriminalitet.

Programmet advarer mot all religiøs innflydelse, og spesielt den voksende innflydelse som islam har. Miljøbevegelen klassifiseres i programmet som en ny religiøs bevegelse som også må motarbeides.

Videre vil DLF melde Norge ut av FN, og DLF går imot norsk medlemsskap i EU; DLF vil at Norge skal etablere full ensidig frihandel med alle vennligsinnede land.

Hele programmet ligger her: http://www.dlf.info/program/

Det er også en link til programet fra hovedsiden.

Steven Spielbergs nye film ”Klodenes kamp” har i disse dager premiere verden over. Filmen er basert på H. G. Wells’ gamle fortelling om at jorden blir angrepet av marsboere: filmen er en fortelling om å forholde seg til et angrep fra en sterk og farlig fiende. Spielberg har ikke overraskende benyttet anledningen til å si noe om hvordan man bør forholde seg når man blir angrepet av en sterk og farlig fiende.

Filmens hovedpersoner spilles av Tom Cruise og Tim Robbins. Robbins’ karakter er i filmen en som med stor overbevisning hevder at man bør kjempe imot angriperne med militære midler, mens Cruises karakter forsøker bare å gjemme seg og holde seg unna i håp om at angriperne vil trekke seg tilbake. Med det politiske klima som finnes i Hollywood er det ikke annet å vente at i filmen er det det følgende som skjer: marsboerne trekker seg tilbake, Robbins’ karakter blir drept, mens Cruises karakter overlever og ”lives happily ever after”.

Det som kommer til uttrykk i filmen er selvsagt Spielbergs – og Hollywoods - syn på den krig som USA nå er involvert i. Det Spielberg & co ønsker er at USA ikke skal kjempe imot, men bare skal holde ut angrepene, og så vente og håpe at angrepene etter hvert opphører.

Spielberg sa på en pressekonferanse noen dager før premieren at Klodenes kamp er en parallell til 11. september, og fungerer som et prisme gjennom hvilket man kan se 11. september, krigen mot terror og USAs tilstedeværelse i Irak.

Manusforfatter David Koepp var i et intervju i Chicago Sun-Times like eksplisitt om filmens politiske vinkling: “Certainly, there are a lot of political undertones and overtones. The political tones of this movie will emerge for themselves. In the '50s, 'War of the Worlds' was, 'My God, the commies are coming to get us.' Now it's about fear of terrorism. In other parts of the world, the new movie will be fear of American invasion. It will be clearly about the Iraq war for them”.

Det syn som Spielberg gir uttrykk for er det som er vanlig i store deler av det som ofte betegnes som intellektuelle miljøer. Det vanlige syn der er altså at Vesten og USA ikke skal forsvare seg mot de terrorangrepene som militante muslimer har stått for i en årrekke. Det er klart at disse militante muslimene eksplisitt har erklært direkte krig mot USA og Vesten – se Osama bin Ladens krigserklæring fra 1996, og det er klart at regjeringene i en rekke muslimske land, først og fremst Iran, har støttet disse angrepene.

Vårt syn er at Vesten må forsvare seg mot disse angrepene med alle nødvendige militære midler. Vi er glade for at Spielberg og hans meningsfeller ikke laget tilsvarende filmer på 30-tallet – de ville oppfordringen vært at Vesten måtte finne seg i angrepene fra Nazi-Tyskland og holde ut til nazistene hadde gitt opp og trukket seg tilbake. Men sannheten er at nazistene ikke ville ha trukket seg tilbake, og vi ville i dag levd under nazisimen. Likeledes vil heller ikke de militante muslimene trekke seg tilbake. De militante muslimene har som mål å ta alt land i verden tilbake fra de vantro og sørge for at disse områdene blir underlagt Allahs lov. Å tro, som Speilberg & co, gjør, at disse etter hvert vil trekke seg tilbake, er utrykk for en naivitet som bokstavelig er livsfarlig. Hvis Spielberg & co får det so, de vil, vil vi alle om ikke lenge leve under sharia: kvinnene vil gå i burka, homofile vil bli henrettet, all ytringsfrihet vil bli opphevet, all frihet vil forsvinne og da vil all velstand forsvinne, det eneste studium som vil være tillatt vil være studier i Koranen, Hadtih, og lignende. Kort sagt: Hvis vi ikke kjemper tilbake mot de militante muslimene og de land som støtter dem, vil det gå nedenom og hjem.