Kina er fortsatt et kommunistdiktatur, men det meste vi hører i media om utviklingen i Kina handler om økonomien: økonomien er på enkelte punkter liberalisert, og dette har ført til at den økonomiske vekst er blitt svært stor.

Denne økonomiske veksten er i ferd med å føre til at Kina vil ha økonomisk styrke til å effektivisere sitt militærapparat, og da kan det bli farlig: Fastlands-Kina har ikke gitt opp den øya som den relativt frie republikken Taiwan ligger på.

Som kjent var det en borgerkrig i Kina etter annen verdenskrig – kommunistene under Mao gikk til krig for å gjøre hele Kina kommunistisk. Kommunistene vant, og nasjonalistene, under Chiang Kai Shek, flyktet til den lille øya Formosa, hvor de fortsatte å regjere som om de var den rettmessige regjering for hele Kina. De betraktet seg også som den den legitime regjering for hele Kina, også den delen av Kina på fastlandet som kommunistene hadde full kontroll over, og dette var selvsagt mer enn tvilsomt.

Frem til begynnelsen på 70-tallet var det Taiwan som representerte hele Kina i verdens fora, for eksempel FN. Men på 70-tallet, spesielt med president Nixons utenrikspolitikk, åpnet Vesten seg er for kommunist-Kina, og etter hvert ble Taiwan sparket ut av de fora hvor de representerte Kina og erstattet med representanter for kommuniststyret i Beijing. Taiwan ble i stadig større grad isolert, men USA har alltid sagt at de er alliert med Taiwan, og at de vil støtte Taiwan i en eventuell krig. Hittil har kommunist-Kina vært alt for svakt, militært sett, til å forsøke å okkupere Taiwan.

Kommunistene som styrer Kina har aldri gitt opp å erobre også Taiwan – de betrakter taiwaneserne som en gruppe som har tatt en del av deres land og laget sin egen stat. Men nå er situasjonen blitt farlig: Kina bruker en del av sin nye velstand til å bygge opp militæret, og de har skaffet seg store mengder avansert utstyr som kun kan benyttes i en okkupasjon av Taiwan.

En artikkel om den siste utviklingen i Washington Times sier følgende:

China is building its military forces faster than U.S. intelligence and military analysts expected, prompting fears that Beijing will attack Taiwan in the next two years, according to Pentagon officials.

U.S. defense and intelligence officials say all the signs point in one troubling direction: Beijing then will be forced to go to war with the United States, which has vowed to defend Taiwan against a Chinese attack.

China's military buildup includes an array of new high-technology weapons, such as warships, submarines, missiles and a maneuverable warhead designed to defeat U.S. missile defenses. Recent intelligence reports also show that China has stepped up military exercises involving amphibious assaults, viewed as another sign that it is preparing for an attack on Taiwan. …

The combination of a vibrant centralized economy, growing military and increasingly fervent nationalism has transformed China into what many defense officials view as a fascist state.

"We may be seeing in China the first true fascist society on the model of Nazi Germany, where you have this incredible resource base in a commercial economy with strong nationalism, which the military was able to reach into and ramp up incredible production," a senior defense official said.

For Pentagon officials, alarm bells have been going off for the past two years as China's military began rapidly building and buying new troop- and weapon-carrying ships and submarines.”

Dette er en meget farlig situasjon. Taiwan er nærmest isolert i hele verden; det er meget få land som har diplomatiske forbindelser med dem. Taiwan er i stor grad et fritt samfunn med en sterk økonomi og en høy velstand, men Taiwan er et lite land: befolkningen er ca 22 millioner, mens Kinas befolkning er ca 1000 millioner

Det er klart at de land som tenker kortsiktig og kun på økonomi vil velge å ha samkvem med Kina heller enn Taiwan; Kinas marked er 50 ganger større.

Dessuten innebærer de tradisjonelle holdninger at Taiwan er en utbryterrepublikk som har stålet en del av Kinas territorium, og derfor ikke har noen rettigheter. Vi frykter derfor at dersom Kina om noen år bestemmer seg for å invadere Taiwan militært og innføre kommunismen også der, så er det ingen som vil støtte Taiwan.

DLFs syn er i skarp kontrast med de tradisjonelle synspunkter. Vi mener at det er individer som har rettigheter, og at en stats legitimitet hviler på graden av frihet i området. En stats legimititet har ingen ting med hverken geografi eller historie å gjøre, legitimitetet hviler kun på ett eneste prinsipp: i hvilken grad er staten fri? I hvilken grad respekteres individers rettigheter?

En stat som undertrykker innbyggerne har etter vårt syn ingen legitimitet, og dersom en gruppe innenfor denne staten ønsker å etablere en fri stat, så har disse innbyggerne all rett til dette.

Så lenge Taiwan er friere enn resten av Kina så har taiwaneserne all rett til å ha sin stat i fred! Vi vil derfor støtte Taiwan derom Kina angriper. Vi har dog ingen makt å sette bak dette ønsket, men vi håper at USA vi stå sin gamle allierte bi. Vi frykter ikke at president Bush vil svikte Taiwan, men vi er ikke i tvil om hva som skjer dersom for eksempel Hillary Clinton blir president i 2009: da vil hun, med støtte fra hele verden, etablere en samarbeidsavtale mellom regjeringene i Beijing og Taipei, en avtale som innbærer at Taiwan etter hver blir en del av Kina, og med samme kommunistiske styreform som i fastlands-Kina.

Men uansett: DLF støtter frihet, og i dette tilfellet, siden Taiwan er friere enn Kina, innebærer dette at vi støtter Taiwan.

Aftenposten vurderer i dag de store partienes slagord, og kommer til følgende konkusjon: ”Politiske slagord er floskler og fjas”. Vi leser videre: ”Reklamefolk og kommunikasjonseksperter ler av partienes slagord foran høstens valg. - Floskler og fjas, er dommen.”

Nå er det slik at et slagord alltid er en oppsummering, et partis slagord er en oppsummering av det som partiet synes er viktig, av den politikk som partiet går inn for. Slagordene er derfor svært avslørende.

Her er de slagord som de store partiene, har valgt foran valgkampen:

SV: Ulike mennesker, like muligheter
AP: Nytt flertall, ny solidaritet
SP: Med hjertet for hele landet
Kr: Bruk hjertet. Og hodet. Og stemmen
V: Frihet og felleskap, løsninger i sentrum
H: Fortsatt fremgang
FrP: Fellesskap og valgfrihet
Kystpartiet: Vi tar folket på alvor

Reklamefolk beskriver disse slagordene som ”Det er mye Ole Brumm her”,”Floskler og fjas er vel den beste oppsummeringen”, ”klisjeer”, ”uten brodd og innhold”.

Videre påpekes at alle slagordene kunne blitt brukt av alle partiene: ”Fr.p.s slagord kunne like gjerne vært SVs. Kystpartiets "Vi tar folket på alvor", kunne alle partier brukt, …”. Reklamefolkene er dog enige om hvilket slagord som er verst: ”Det er ikke mulig å ta Venstre alvorlig. Partiet ramser opp alt, så man ikke husker noen ting”.

Vi er ikke overrasket over at slagordene er så like og så intetsigende. Grunnen er at den politikk disse partiene står for er helt lik: alle vil ha høy skatt, store overføringer, liten individuell frihet, omfattende reguleringer av næringslivet, og de vil at det offentlige skal ta seg av de viktige oppgavene skole, helsevesen og pensjoner.

Alle partiene er enige om det aller meste, og derfor er de ikke uenige om noe. Derfor er det slik som det påpekes at (for eksempel) SVs slagord kunne vært brukt av FrP, eller omvendt. Og derfor kan de ikke gå ut med annet enn floskler og fjas.

Nå vet jo de som følger med i norsk politikk at det finnes ett parti som er annerledes. Det er ett parti som skiller seg ut fra alle andre partier, og dette partiet beskriver seg selv som ”Partiet for individuell frihet”. Denne beskrivelsen er det kun dette partiet, Det Liberale Folkepartiet, som kunne ha brukt.

På valgdagen 12. september vil velgerne, i hvert fall de i Oslo og de i Hordaland, kunne velge mellom et dusin partier som står for floskler og fjas og mer av det samme, eller et parti som står for individuell frihet.

Mange jordmødre er ikke villige til å medvirke ved senaborter, fortalte Dagsrevyen i går. Grunnen er at ved senaborter, aborter utført etter at mer enn 12 uker av svangerskapet er gått, er fosteret så utviklet at mange jordmødre har store etiske problemer med å delta i utførelsen av abortinngrepet. Nå er det slik at enkelte gravide kvinner får innvilget søknad om å få utført senabort, som regel begrunnet med at fosteret er skadet, og i dag er det slik at sykehus er lovpålagt å utføre slike aborter.

Dette lovpålegget har igjen medført at jordmødre som ikke ønsker å delta ved denne type inngrep har problemer med å bli ansatt ved de offentlige sykehusene.

Situasjonen i dag er altså som følger: det er forbudt å få utført abort etter 12. uke. Allikevel kan en nemnd innvilge søknad om abort. Sykehus er lovpålagt å utføre slike aborter. Jordmødre kan reservere seg mot å delta i slike inngrep. Disse jordmødrene har da problemer med å få ansettelse ved offentlige sykehus.

DLF er uenig i mye av det dagens lovverk og regelverk medfører. Vi er ikke enige i at et abortinngrep får en annen moralsk status alt etter om det er den gravide selv eller en nemnd som tar avgjørelsen. La oss også ha sagt at vi synes at ordningen med nemnder er en grov fornærmelse mot kvinnen: en fortvilet kvinne ønsker å ta abort og så skal en nemnd avgjøre dette for henne; hun må legge frem sin personlige situasjon for en gruppe fremmede mennesker som så skal ta en avgjørelse som har enorm betydning for henne - vi synes dette er uverdig og vi vil alltid gå inn for at det er kvinnen selv som skal ta alle avgjørelser i slike saker.

I vinter var det snakk om et forslag som gikk ut på å utvide den perioden aborter i Norge er lovlige (uten å legge saken frem for en nemnd) fra 12 uker til 16 uker inn i svangerskapet, og DLF vil støtte et slikt forslag.

Vi er også imot at det skal finnes offentlige sykehus, og private sykehus kan selv avgjøre om de skal utføre aborter eller ikke. Sykehuset kan selv avgjøre betingelsene for ansettelser, om hvilke krav de vil sette til de jordmødre de vil ansette er opp til sykehuset selv.

Så DLFs politikk innebærer at nemndsystemet ved aborter avvikles, at kvinnen selv avgjør hvorvidt hun skal få utført en senabort eller ikke. Det vil antagelig finnes sykehus som ikke utfører senaborter – eller aborter – i det hele tatt, og de jordmødre som ikke ønsker å være med ved senaborter kan få jobb ved slike sykehus.

Korts sagt: DLFs syn er i samsvar med individuell frihet, dvs. er i samsvar med full respekt for individers rettigheter, og vil løse mange av de problemer som dagens ordning medfører både for den gravide kvinnen, for sykehuset, og for jordmødrene.

Velferdsstaten er en ordning som innebærer at folk flest skal betale en del av det de tjener til det offentlige, og så skal det offentlige bruke disse pengene på å hjelpe de svake. Resultatet av dette blir naturlig nok at det blir flere og flere svake; det kommer stadig til nye grupper som sier at ”her er en svak gruppe, nå dere politikere gi min organisasjon penger slik at disse kan få hjelp”.

Og vi må tilstå at vi fortsatt blir overrasket over den kreativitet enkelte viser når det gjeløder å oppdage nye svake grupper som trenger støtte. I Aftenposten i går leste vi om en ny slik svak gruppe som trenger støtte: ”eldre filmregissører”.

Vi siterer fra Aftenposten: Under overskriften ”Vil ha eldrekvote for spillefilm” leser vi følgende: ”Hun etterlyser grep som kan sørge for at også veteranene får lage spillefilm. Anja Breien dyrker kortfilmen mens hun venter på å slippe til igjen.”

Breiens konkrete forslag lyder slik: ”-Hver 50. spillefilm i Norge skal lages av en som er over 50 år. En slik kvotering synes jeg vi bør få. Det vil være en tankevekker, sier den 64 år gamle veteranen blant norske regissørkvinner med et pågående smil, og mener de som rår over filmmidlene vil måtte skjerpe seg for å fylle selv slik en beskjeden kvote, etter at nesten bare yngre regissører har fått råde grunnen de siste årene.- De som styrer må ta et grep. Det er spesielt for Norge at regissører over 50 år ikke får lage film mer. Man glemmer at det også er et voksent publikum der ute.”

DLF er imot alle støtteordninger, også støteordninger til kunst, støtteordninger til film, støteordninger til kvinnelige regissører, og støtteordninger til eldre kvinnelige regissører. Vi vil at enhver skal få bruke sine penger til det han måtte ønske, og hvis ingen vil bruke penger på å se eldre kvinnelige filmregissørers filmer, så vil eldre kvinnelige regissører måtte finne noe annet å gjøre.

Vi blir ikke overrasket dersom myndighetene klassifiserer "eldre kvinenlige regissører" som en ny svak gruppe og begyner å gi dem støtte. Men dette vise jo hvor absurd velferdssaten er: alle blir svake. Fra før er folk som reiser kollektivt en svak gruppe, folk som har barn er en svak gruppem, personer som spiser mat er en svak gruppe, bæønder er en sbvak guppe, osv.

DLF vil avvikle alt dette, vi vil avvikle alle støtteordninger og la folk få beholde det de tjener. Den som da ønsker å tjene penger må da arbeide for å skape noe som andre er villige til å kjøpe, og ikke som i dag, overbevise myndighetene om at han representerer en svak gruppe. Enhver burde forstå at det er det første alternativet - at man tjener penger ved å skape noe som andre er villige til å kjøpe - som øker velstanden, og at det andre alternativet - og be om å få tildelt penger som andre har tjent - ødelegger velstand.

I disse dager utkommer et nytt nummer av tidsskriftet LIBERAL. Dette nummeret inneholder talen som lederen i DLF, Vegard Martinsen, hold på landsmøtet i april, men denne versjonen er betydelig lenger. LIBERAL innholder også en artikkel av Andreas Aure om hvorfor demokratiet står så sakt i landene i Midt-Østen og Nord-Afrika. Dessuten vil leseren finne refleksjoner om flere ulike temaer av Per-Anton Rønning, Lasse Andre Raa, Lasse K. Lien og Vegard Martinsen

Bladet blir i disse dager sendt til alle medlemmer og abonnenter.

Abonnement kan tegnes ved å betale kr 140 til DLF, Postboks 510 Sentrum, 0105 Oslo, konto nr 1645 03 43866. Enkeltnumre, også eldre numre, kan bestilles ved å betale kr 35 til samme adresse. Dog er første årgang av tidsskriftet LIBERAL dessverre utsolgt

Hvem blir statsminister etter valget? Det er det ikke så lett å si, men det er lett å si at ikke blir Kjell Magne Bondevik.

Som kjent har FrPs leder Carl I Hagen gått ut og sagt at FrP, som pga. sin størrelse er en nødvendig basis for enhver ikke-sosialistisk regjering, ikke vil støtte en regjering hvor Bondevik er statsminister.

Hvis ikke-sosialistene vinner valget og Bondevikregjeringen ikke går av, vil Hagen rette et mistillitsforslag mot regjeringen, og med FrP og sosialistenes stemmer vil dette få flertall. Så det er ingen til om at Bondevik ikke vil fortsette som statsminister etter valget.

Men hva er bakgrunnen for Hagens utspill? Siden ca 1990 har Hagen gjort alt han har kunnet for å bli oppfattet som seriøs og pålitelig av de andre partiene. Hans mål er at FrP skal komme inn i en regjering. Hagen har derfor gjentatte ganger skifter kurs for FrP, og han har samarbeider med alle, til og med med SV (Barnehaveforliket for et par år siden). Hagen har omtalt FrP som Gerhardsens rette arvtager, og han har omtalt Høyre som et ekstremt høyreparti (fordi Høyre i en valgkamp vill gi større skattelettelser enn FrP.) Hagen har også sagt at FrP hører hjemme melom Høyre og Ap på den politiske skala.

Selv om Hagen er de siste tiårs desidert dyktigste politiker, er han blottet for politiske prinsipper. Hagen har ett ønske: å gjøre FrP stort og seriøst og så ansvarlig at det kan komme med i regjeringen. Den andre betydelige politiker i Norge de siste tiår er ingen andre enn Kjell Magne Bondevik. Og Bondevik er sterkt negativ innstilt til FrP. For å blidgjøre Bondevik har Hagen ikek bare støttet han regjering, Hagen har til og med snudd FrPs opprinnelige syn om u-hjelp: FrP er nå blitt tilhenger av u-hjelp. Men det har ikke hjulpet; Bondevik er fortsatt sterkt imot at FrP skal komme med i en regjering. (At også Venstre er imot at FrPs skal delta i en regjering er pga Venstres størrelse uinteressant, og Høyre våger aldri i noen sak, og heller ikke på dette spørsmålet, å ta et klart standpunkt og stå fast på det.)

Siden omkring 1990 har FrP vært et sosialdemokratisk parti på samme måte som alle de andre stortingspartiene. Partiene er sosialdemokratiske fordi de alle er tilhengere av et høyt skattenivå, store overføringer og at staten skal ta seg av alt som er viktig (skole, helse, pensjoner, etc.). Ja, FrP har skifter kurs en del ganger, men det har også de andre partiene gjort. I 15 år har altså Hagen gjort sine hoser grønne for å komme med i det virkelig gode selskap. Men de har ikke nyttet. Bondevik vil ikke slippe FrP inn i regjering så lenge han er statsminister. Det Hagen da måtte gjøre var å sikre at Bondevik ikke blir statsminister etter valget, og det har han nå klart.

Hvorfor er Bondevik så negativ til FrP? Jeg vil tro at den eneste grunnen er som følger: Til å begynne med var FrP et parti med en meget uklar profil. Dette viste seg også i valgresultatene, FrP ble kastet ut av Stortinget i 1977 etter å ha kommet inn med fire representanter i 1973. Men utover 80-tallet kom det en slags liberalistisk bølge over Vesten, og Hagen kastet seg på denne bølgen. Dette førte til at utover i 80årene ble FrP et seriøst, liberalistisk parti, og partiet ble stadig sterkere, både i oppslutning og innflydelse. I sin retorikk på TV og i valgprogrammene ga FrP et klart uttrykk for individualistiske synspunkter. (Innad var partiet ikke samlet om dette, men fra utsiden var det få som kunne observere dette.) FrP var ikke konsekvent liberalistisk, men det var ganske liberalistisk.

Liberalismen er en individualistisk ideologi, og på dette punktet skiller den seg 100 % fra alle andre politiske ideologier, som alle er kollektivistiske. Liberalismen innebærer frihet – den enkelte skal ha all rett til å styre sitt liv. Dette passer overhode ikke inn i de andre ideologiene; alle de andre ideologiene sier at det enkelte individ har å innrette seg etter fellesskapets ønsker, slik makthaverne tolker dem. Disse to ideologiene – individualisme og kollektivisme - kan ikke forenes, og de som dannet seg sin oppfatning av FrP på 80-tallet, og som tror at denne oppfatningen fortsatt er korrekt, de vil ikke på noe vis samarbeide formelt med FrP selv i dag. Det er altså derfor Bondevik ikke vil ha FrP inn i sin regjering. Mange forstår ikke Bondeviks motstand mot FrP, og det er fordi de har sin oppfatning av FrP basert på det FrP som har eksistert de siste 15 år. Men Bondeviks oppfatning av FrP er ikke basert dagens FrP, det er basert på det FrP som fantes på 80-tallet.

Og Bondevik vil gjerne fortsette som statsminister etter valget, og dette selv om han ikke tar gjenvalg til Stortinget. (Det er meget uvanlig at statsministeren ikke er valgt inn til Stortinget, det har praktisk talt aldri skjedd tidligere i norgeshistorien at vi har hatt en statsminister som ikke er innvalgt til Stortinget.)

Som sagt er Hagen en mester i det politisk spill. Hans utspill om Bondevik har gitt full uttelling: Hagen fikk oppmerksomhet, noe som er viktig for alle politikere. Bondevik er meget upopulær, og utspillet kan gi uttelling til Hagen ved valget. Dessuten vil utspillet sikre at Bondevik ikke blir statsminister etter valget.

Hvem blir da statsminister? Kanskje Jens Stoltenberg. Kanskje Erna Solberg. Vi vil tippe at det blir en av disse to.

La oss benytte anledningen til å ønske oss et valgresultat, et resultat som vi anser som noenlunde realistisk: Vi håper at Venstre og Senterpartiet faller ut av Stortinget, og at KrF svekkes kraftig (noen dagens meningsmålinger antyder). Et håp om at også SV vil falle ut er neppe realistisk. Vi anser det da mulig at vi kan få en regjering av Høyre og FrP, og med DLF på vippen er dette det beste resultat vi kunne tenke oss. Denne konstellasjonen vil raskt gjøre Norge til et mye bedre land å leve i.

Det som nå skjer i Iran kan være begynnelsen til slutten for det islamske diktauret, som har tyrannisert befolkningen siden 1979.

I 1979 ble sjahen av Iran avsatt i et opprør mot det regime han sto for, et regime som desverre undertrykte enkelte politiske opposisjonelle, og om også torturerte politiske fanger. Folket ønsket et alternativ, og det fikk langt mer enn de ba om. Befolkningen var nonelunde vestlig orientert, og hadde for det meste en stor grad av materiell velstand og kunne nyte de muligheter som er vanlige i byer i Vesten. Som leder eter sjahen ønsket de det de trodde var en fredelig og mild prest, ayatholla Khomeiny, som i flere år hadde levd i landflyktighet i Frankrike.

Fra nesten første sekund begynte Khomeini å innføre et islamsk diktatur, og et enormt antall mennesker som ikke passet inn eller ville innrette seg etter sharia ble henrettet på diverse bestialske måter (pisking, steining og henging foran store folkemengder var vanlige og mye brukte henrettelsesmetoder i Iran etter Khomeini).

Dette styret har nå vart i omtrent 25 år, og den frihetsstreben som ble styrket i dette området etter USAs avsettelse av Iraks tyrann Saddam Hussein, ser nå ut til å ha nådd Iran med styrke. I de siste år har det vært til dels betydelige demonstrasjoner mot prestestyret i flere storbyer i Iran, men nå er disse blitt så kraftige at man kan begynne å telle ukene som prestestyret har igjen å leve.

For å gi inntrykk av at det nåværende regime hat støtte i folket ble det 17. juni arrangert valg i Iran, men alt tyder på at det var omfattende valgfusk fra myndighetene, og svært liten valgdeltagelse. Mao. mullahene klarer nå ikke lenger engang å gjennomføret valgfusk slik at det ikke er opplagt at det skjer fusk! De offisielle tallene for valgresultatet har spriket enormt avhengig av hvilken kilde de kom fra. Irans myndigheter har til og med vært så inkompetente at når de på TV har vist ivrige velgere i kø foran valglokalene, så har dette vært opptak fra valg som har vært avholdt for flere år siden.

Dessuten har det i det siste vært arrangert flere store demonstrasjoner mot regimet, flere iranere skriver blogger som er tilgjenglige over hele Iran og over hele verden, radio og TV er langt friere enn mullahene skulle ønske, osv.

Vi håper inderlig at også iranerne snart får en kraftig økning av sin frihet.

Dessverre er det slik at det er noen militante muslimer som hater frihet mer enn noe annet, og det er mulig at disse vil kjempe mot øket frihet i Iran på samme måte som de nå kjemper not øket frihet i Irak: ved å utstyre seg med dynamitt, ta seg inn i en menneskemengde av tilfeldige sivile, og så fyre av dynamitten.

Dessverre er det grunn til å frykte denne utviklingen i Iran, men det er slik at når et diktatur faller så kommer det som regel til at de som mister makt og innflytelse med alle midler vil forsøke å ødelegge det nye samfunn som bygges opp. Dette er dessverre en uunngåelig fase, men vårt syn er at man allikevel må forsøke å innføre frihet. Derfor ønsker vi de som i dag kjemper for friket i Iran lykke til, og vi regner med at de vil få et alvorlig gjennomslag om ikke lenge.

Den som har barn burde sørge for å gjøre dem best mulig rustet til å klare seg godt i livet. Dette burde inkludere å sørge for at ens barn går på en skole som gir best mulig undervisning. Det er et opplagt velkjent faktum at i dag er den offentlige skolen i meget stor grad preget av slike ting som forfalne skolebygninger, umotiverte lærere, mangel på lærere som kan realfag, foreldede skolebøker, etc. I tillegg bruker mange lærere i samfunnsfag timene til å drive venstreorientert propaganda ved å gi en løgnaktig fremstilling av historien og av verdens miljømessige tilstand.

Ansvarlige foreldre vil derfor i mange tilfeller forsøke å finne et bedre alternativ, og i mange tilfeller vil de også betale betydelige beløp i skolepenger. Mao. en del foreldre vil finne en privat skole til sine barn, fordi tilbudet i den offentlige skolen er av lav kvalitet.

I det siste har regjeringen gitt flere private skoler godkjennelse til drift i Norge. Den politiske venstresiden er selvsagt motstandere av dette; SV til og med i den grad at de har sagt at de vil trekke slik godkjennelse tilbake med umiddelbar virkning hvis de kommer i regjering etter valget – SV vil altså sørge for at elevene i private skoler kan miste skoleplassen og bli stående uten skoleplass midt i skoleåret. Ap, som ikke er like uansvarlige og hensynsløse som SV, støtter dog ikke dette forslaget.

Men det som er interessent nå er å se de argumentene som venstresiden benytter i sin motstand mot privatskolene. Vi siterer fra Dagsavisen på lederplass i går, 20/6: Under tittelen ”Privatskolene må stoppes” finner vi følgende argument mot privatskoler: ”Det aller verste med privatiseringen er at den tegner til å bli starten på slutten på den norske fellesskolen”. Vi har lett med lys og lykte i lederen og ikke funnet andre argumenter mot privatskolene enn dette. Ja, de skriver noe om at støtteordningene som godkjente private skoler benytter seg av tar ressurser vekk fra den offentlige skolen – men når elever går i private skoler, så blir det jo færre elver i den offentlige skolen, og da er det vel rimelig at den offentlige skolen får mindre penger. For øvrig har jo Ap selv vært med på å vedta hovedtrekkene i disse støtteordningene.

Motstanden mot de private skolene ignorerer den enorme mengde kritikk som finnes pga de store feil, mangler og svakheter som finnes i den offentlige skolen, det eneste som er viktig for venstresiden er at vi har en ”fellesskole”, en skole hvor alle barn og all ungdom går sammen. Ja, dette er da ifølge venstresiden den eneste som er viktig ved skolen.

Vi ser det annerledes. Vi synes det er viktigst at eleven får en god utdannelse, at de lærer seg ferdigheter som det vil trenge senere i livet. Skolen, er, slik vi ser det, primært en opplæringsinstitusjon, og når private skoler i dag leverer et bedre tilbud enn de offentlige skolene, har vi stor forståelse for de som vil sende sine barn til slike skoler. Og vi synes det er verd å legge merke til at Dagsavisens leder overhode ikke nevner kvaliteten i den offentlige skolen. Men kvalitet har jo aldri vært viktig for sosialsiter, det som er viktig for dem er jo likhet og intet annet. De vil heller ha likhet på et lavt nivå heller enn en ordning som kan innebære forskjeller, selv om forskjellene er slik at de aller fleste kommer bedre ut enn i likhetssystemet.

DLF er tilhengere av frihet, og hvis dette medfører forskjeller, så godtar vi selvsagt dette. Det vi vet er at frihet medfører kvalitet, og et system med kun private skoler vil være av langt høyere kvalitet enn det skolesystem vi har i dag. Derfor vil DLF være med på å godkjenne alle søknader om etablering av private skoler. Vi vil også arbeide imot at det skal være nødvendig å ha offentlig godkjennelse for å etablere private skoler. Vi vil også arbeide for å avvikle den støtten som det offentlige i dag gir til private skoler, samtidig som vi vil privatisere de skoler som i dag er offentlige. Vi mener at kun dette kan gi et skolesystem av høy kvalitet.

Avisene skriver i dag at EU har gått fra ”krise” til ”dyp krise”. Det som var årsaken til krisestempelet var Frankrikes og Nederlands Nei til grunnlovsforsalget, og når det nå snakkes om ”dyp krise” så er det uenigheten om det kommende budsjettet som er årsaken.

EU er et forsøk på å organisere hele Europa som en gigantisk velferdsstat, med bl.a. store overføringer innen landene og landene i mellom. Over tid vil slike overføringsordninger sementere en foreldet næringsstruktur, og de som mottar støtte vil ikke gi avkall på den, og de som tvinges til å betale for støtteordningene vil etter hvert bli mindre og mindre villige til å betale. Det er dette som nå kommer til uttrykk i uenighetene om budsjettforsalget, hvor hovedpeonget reellt sett er at England ikke vil øke sine innbetalinger, dvs. sine overføringer til franske bønder (for å sette det litt på spissen).

Europa stagnerer, og denne stagnasjonen vil fortsette så lenge landene i Europa tror at de kan fortsett å bygge sosialismen (velferdsstatens innebygde maktstrukturer medfører nødvendigvis en gradvis sterkere sosialistisk organisering av samfunnet). Sosialismen fører nødvendigvis til fattigdom, dette har vi sett i samtlige tilfeller hvor sosialismen ble innført – fra de minste enheter (Israels kibbutzer) via små land (Cuba) til enorme land med et stort antall satellittstater (Sovjet). Sosialismen går kort fortalt ut på å ta fra de som jobber eller jobber effektivt og gi til de som ikke jobber eller jobber ineffektivt. Et samfunn, stort eller lite, som er oganisert etter dette hovedprinsippet vil nødvendigvis gå nedenom og hjem.

Europa stagnerer, og denne stagnasjonen vil fortsette med stadig økende styrke så lenge politikerne fortsetter å bygge sosialismen. Samtidig ser vi naturlig nok vekst i de områder som nå kaster av seg sosialismen og innfører en viss grad av markedsøkonomi: Vi ser at India og Kina nå er i ferd med å få lommer av velstand og rikdom - og dette er selvsagt i områder hvor myndighetene i betydelig grad har avviklet de byråkratiske og skattemessige hindringer for utvikling av et velfungerende næringsliv.

Hva vil skje fremover? Vil indere, kinesere og europeere lære av det som nå skjer? Det er selvfølgelig vanskelig å si noe om dette; trangen til og evnen mennesker har til å lure seg selv av ønsketenkning og virkelighetsflukt synes enorm, noe vi nå tydelig ser både blant EU-politikerne i Europas befolkning. Hvis trenden ikke snur snart vil man ikke langer ha grunnlag for å snakke om kun en ”dyp krise”, da vil ”katastrofe” være en mer passende beskrivelse. Vi for vår del håper at de som arbeider for å spre de ideer som friheten bygger på vil lykkes. For hvis disse ideene blir spredt i tilstrekklig grad, vil det medføre at samfunn blir organisert med stor grad av individuell frihet, og det er kun individuell frihet som vil resultere i samfunn med stor grad av harmoni og velstand.

Det virker som om vi har problemer med innvandrere i Norge. Her er fire eksempler fra avisene den siste uken:

-Det er avslørt en betydelig organisert svindel blant drosjesjåfører i Oslo. De har jobbet svart, samtidig som de har hevet store beløp i form av ulike typer trygd (arbeidsløshetstrygd, uføretrygd, og lignende). De fleste av disse sjåførene har bakgrunn fra Pakistan.

-En av våre innvandrere har vist seg å være leder for en terroristbevegelse – mulla Krekar er leder for Ansar-al-islam. Han har fått opphold med den begrunnelse at han er forfulgt i hjemlandet, men han har en rekke ganger mens han har bodd i Norge vært på ulike typer besøk i hjellandet. Han har vært forsøkt utvist, men i en tidligere rettssak kom det frem at siden han ikke har gjort noe straffbart i Norge, så kunne han ikke utvises på det grunnlag som er vanlig for utvisning. Nå pågår det en sak hvor utvisningen skal skje med en begrunnelse ang., rikets sikkerhet, og i denne saken er det kommet frem at mullaen mener at barn er ypperlige å bruke som selvmordsbombere, at han mener at Osama bin Laden er islams juvel, at Egypts president Anwar Sadat, som ble drept av militante muslimer i et attentat for 20 år siden, fortjente å dø fordi han var en vantro.

-En norsk kvinne av pakistansk bakgrunn, og som muligens giftet seg med en mann som familien ikke ønsket som svigersønn, mistet livet i Pakistan under meget tvilsomme omstendigheter. Svigersønnen påstår at dette var et æresdrap. Nå viser det seg at kvinnens far flere ganger er dømt for vold i Norge.

-For en ukes tid siden var det et masseslagsmål i Drammen sentrum med mer enn 150 personer involvert, alle med utenlandsk bakgrunn (de var tyrkere og somaliere).

Så det skulle være rimelig klart at den politikken som er ført overfor innvandrere er mislykket. Målet med en politikk overfor innvandrere burde være å sørge for at de kom i arbeid, og at de ikke ble kriminelle, og at de ellers blir anstendige lovlydige mennesker. (Denne politikken burde også vært ført overfor nordmenn, selvsagt.)

Den politikken som har vært ført overfor innvandrere har gått ut på å være generøs med trygder og støtteordninger, i praksis å gjøre det vanskelig for dem på komme i arbeid, og å idømme dem milde straffer dersom de skulle begå kriminelle handlinger. Denne politikken straffer arbeidsomme, anstendige mennesker, og belønner kriminelle og de som vil utnytte støtteordningene.

Hva er da løsningen? For det første må alle støttordninger beregnet på innvandrere avvikles. For det annet må alle kriminelle, dvs. de som blir dømt for kriminelle handlinger, idømmes strenge straffer. For det tredje må hele næringslivet bli fritatt for all innblanding fra det offentlige: skjemaveldet må vekk, alle reguleringer må vekk, konsesjons- og kvoteordninger må vekk, støttordninger må avvikles, skatte- og avgiftsregimet må avvikles, etc.

Kun dette kan hindre at vi får en stor gruppe kriminelle i Norge, en gruppe som svindler de lovlydige og i alt for stor grad terroriserer lovlydige mennesker.

”Hvorfor er mennene på Slemdal slanke, høye og sunne, mens levealderen på Grønland er på samme nivå som i Albania?”

Dette spørsmålet stilte Aftenposten i en artikkel for et par dager siden, og artikkelen utdyper slik:

”Ulikhetene i dødelighet og alvorlig sykdom mellom øst og vest i Oslo er like store i dag som for 100 år siden. I enkelte bydeler på østkanten er levealderen like kort som i Europas aller fattigste land. Denne deprimerende status for folkehelsen i hovedstaden går frem av utkastet til "Folkehelseprogram for Oslo 2005-2008”.

Statistikken, som viser de geografiske helseforskjellene i Oslo, gir grunn til refleksjon. For det har ikke gått som folkehelseeksperter og politikere har håpet: At mindre forurensende industri, gode sanitærforhold, varme boliger, vaksinasjonsprogrammer, kostholdsopplæring og billig appelsinjuice ville føre til at god helse og langt liv ble likelig fordelt i befolkningen. Sammenhengen mellom personlig økonomi og sosial status, og sykelighet og tidlig død, er like sterk som før.” (Sitat slutt fra Aftenposten.)

Hva vil myndighetene gjøre med dette? Det som foreslås er inntektsutjamning og massive opplysningskampanjer. Denne oppfordringen kommer fra en SV-er, og vi kan da regne med at alle partiene fra FrP til SV vil støtte ideen. Vi siterer fra SV-eren:

”Er en jevnere inntektsfordeling i Oslo nøkkelen til å forbedre helse og livskvalitet i de indre østlige bydelene? Det er opptil 12 års forskjell i levealder mellom bydelene i Oslo. En bør nå rette et sterkere fokus på fordelingspolitikken som årsak til slike forskjeller.” Rapporten «Oslo-helsa» viste nylig at i Oslo indre øst har menn en forventet levealder ved fødselen på 68,7 år, 7,3 år lavere enn i de ytre vestlige bydelene

Rapporten viser også at forskjellene i dødelighet har sammenheng med tilsvarende forskjeller i helseskadelig atferd («livsstil»). Bosatte i indre øst både røyker mer, er mindre fysisk aktive og mer overvektige. Blant annet på bakgrunn av disse forskjellene i livsstil, anbefaler rapporten en massestrategi rettet mot en sunnere livsstil og et bedre fysisk miljø, spesielt i lavstatusbydelene, som det viktigste forebyggende tiltak. … Inntektsforskjellene påvirker også levealderen til befolkningen som helhet. Det er samfunnene som har minst inntektsforskjeller som også har den høyeste levealderen. Det er ikke de absolutte forskjellene mellom folk som lenger har betydning i det moderne velstandssamfunnet … men snarere de relative forskjellene.

Store inntektsforskjeller skaper ikke bare avstand i økonomisk forstand, men også en sosial og kulturell avstand.” (Sitat slutt fra SV-eren.)

Man kan stille seg spørsmålet om disse menneskene som uttaler seg har noen virkelighetskontakt overhodet. Forklaringen av forskjellene i levealder og helse mellom Øst og Vest er som følger. De ressurssterke vet hvordan man skal leve godt: sunt kosthold, trim, moderat inntak av rusgifter, etc. Siden disse er ressurssterke klarer de gjerne bedre å skaffe seg gode jobber som gir høye inntekter, og derved kan de skaffe seg bedre boliger. Og disse boligene ligger gjerne i Vest. Det er derfor levealderen og helsetilstanden er bedre i Vest enn i Øst. Dette nevnes aldri når avisene skriver om dette temaet.

Legg også merke til følgende, også gjengitt over: ”[b]Ulikhetene[/b] i dødelighet og alvorlig sykdom mellom øst og vest i Oslo er like store i dag som for 100 år siden. ... For det har ikke gått som folkehelseeksperter og politikere har håpet [Når har politiske tiltak ført til det initiativtagerne hadde håpet? Aldri.]: At mindre forurensende industri, gode sanitærforhold, varme boliger, vaksinasjonsprogrammer, kostholdsopplæring og billig appelsinjuice ville føre til at god helse og langt liv [b]ble likelig fordelt [/b]i befolkningen.”

Hvorvidt helsen er blitt bedre blir ikke nevnt. Skribenten er kun opptatt av utjamning av forskjeller, ikke av forbedringer. Vi synes denne vinklingen er grovt umoralsk – antagelig ville skribenten vært tilfreds hvis de grupper som hadde best helse for 100 år siden nå hadde fått dårligere helse og var på samme nivå som de som hadde dårligst helse – da ville jo utjamningen være oppnådd, da ville jo ”helse og et langt liv være likelig fordelt”.

Og la oss også kommentere Aftenpostens overskrift: ”Helsefarlige Østkanten”. Det er ikke Østkanten som er farlig, det som er farlig er den livsstilen som mange på Østkanten har. (I en artikkel om det samme tema for noen år siden ble det også sagt at man kunne øke sin forventede levealder dersom man flyttet fra Østkanten til Vestkanten. Dette er det rene sprøyt - det som vil øke ens forventede levealder er en omlegging av livsstilen, ikke et skifte av postadresse.)

Hva kan man da gjøre for å bedre helsetilstanden i Øst? Det har vist seg at de offentlige kampanjer som hittil har vært ført ikke har hatt noen virkning. Nye kampanjer vil derfor heller ikke ha noen virkning. De som ikke er så ressurssterke vil fortsette å spise mye kjøtt, spise lite frukt og grønnsaker, trimme lite og røyke og drikke mye, og kanskje også bruke andre rusgifter – dette vil de fortsette med uansett hvor mange helsekampanjer myndighetene setter i gang.

Disse menneskene er lite villige til å legge om sin livsstil – og dette har de også all rett til. Hvis de heller vil ha pølse med poteter og et kort liv fylt med sykdom heller enn grønnsakragu og et langt og friskt liv, så er dette deres valg.

Men det all erfaring viser er at økende velstand også fører til bedre helse generelt. Dersom den generelle velstanden i samfunnet blir bedre, vil folk flest leve lenger og være mindre syke. Så løsningen er ikke statlige opplysningskampanjer og inntektsutjamning, slike ting vil bare gjøre vondt verre fordi det medfører en generell velstandsreduksjon, noe som muligens vil utjevne forskjellene i levealder, men som vil gjøre dette på bekostning av de grupper som i dag har best helse.

Det som kan gjøre helsen bedre er som sagt en velstandsøkning, og for å få dette til må man ha et mest mulig fritt samfunn. Så kun frihet vil gi bedre helse.

Velferdsstatens opprinnelige idé er at alle skal betale litt skatt til staten, og så skal staten hjelpe de svake, de som ellers ikke kan klare seg på egen hånd. Liberalister har i alle år sagt om dette at dels er skatt – penger som man tvinges til å betale til staten – umoralsk, og dels at hvis staten begynner å hjelpe de svake, så vil flere og flere grupper bli definert som svake. Resultatet vil bli at skattenivået øker og øker, og at mer og mer virksomhet vil gå ut på ikke å skape verdier, men på å påvirke staten til å overføre til seg verdier som andre har skapt.

Resultatet ser vi i dag: skattenivået er i dag så høyt at de med vanlige inntekter betaler innpå 70 % av det de tjener i samlede skatter og avgifter til det offentlige, og det er ingen grense for hva staten bruker penger til.

Det finnes en meget lang rekke med eksempler på hva den norske stat har gitt støttet til de siste årene, og vi skal ikke trette leseren med å gi mange eksempler, men for å antyde bredden i hva som i dag anses som svake grupper gir vi følgende eksempler: utgiverne av pornobladet Cupido har fått støtte for lansering i utlandet, rockebandet Røyksopp har fått støte for lansering i Tyskland, Rockebandet Briskeby fikk støtte for innspillingen av sitt første album, og nå leser vi i avisene at kulturministeren mener at jenter som spiller fotball må få støtte.

Så i velferdsstaten er altså dyktige rockemusikere, dyktige idrettsfolk og pornoutgivere svake grupper som må få støtte. Hvor lenge kan dette vare? Hvorfor våkner ikke folk.? Er de ikke klar over at de pengene som staten deler ut er tatt fra folk flest i form av skyhøye skatter og avgifter?

Vi skal ikke gi noe svar på dette her annet enn å si at den politikken som i dag føres, hvor alle betraktes som medlemmer av ikke bare en men flere svake grupper, har full støtter fra alle de andre partiene. For den som vil ha en forandring, for den som vil ha en politikk med individuell frihet og individuelt ansvar, for den som vil ha et samfunn hvor det er en sammenheng mellom det å skape verdier og å tjene penger, så er det bare ett valg: DLF

”Gratis skolemat” og ”Stortinget spanderer skolematen” leser vi i Aftenpostens papirutgave i dag.

Myndighetene har sett seg leie på at skoleelevene ikke spiser sunn mat mens de er på skolen, og Stortinget kommer nå til å vedta at det skal bli gratis skolemat om et år eller to. (Det som Stortinget skal vedta i disse dager er å be regjeringen utrede dette, men det er ingen tvil om at dette vil bli vedtatt etter at utredningen er ferdig.)

Det som har skjedd er at et problem – elvenes usunne kosthold – løses ved at staten gir elevene den type mat som politikerne synes de skal ha. Staten, via de sosialdemokratiske politikerne i alle partier fra FrP til SV, som har gitt oss et helsevesen som ikke fungerer, et skolevesen som ikke fungerer, et pensjonssystem som er intet annet enn et pyramidespill, og en kriminalpolitikk som ikke fungerer, kaster seg nå altså over et nytt område: å gi barn mat.

La oss kort korrigere påstanden om at skolematen blir gratis. Skolematen blir ikke gratis selv om hverken elevene eller foreldrene betaler direkte for den, maten blir betalt over skatteseddelen. Det er altså ikke Stortinget som spanderer skolematen, slik Aftenposten skriver, det som skjer er at Stortinget pålegger staten å tvinge skattebetalerne til å betale mer i skatt for at elvene skal få mat på skolen uten å betale for den der.

Hvordan skal skolemåltidet være? Flere politiker antyder sine løsningsforslag i Aftenposten, og det ser ut til at de fleste synes at elevene skal få anledning til selv å smøre seg noen brødskiver i en kantine på skolen. Så istedenfor at elvene (eller deres foreldre) smører en matpakke hjemme, så skal elvene smøre brødskivene på skolen. Man kan spørre seg om dette er en fornuftig bruk av skoletiden?

Man kan også spørre seg om dette vil kunne fungere slik at kantineområdet blir så kaotisk at elevene allikevel foretrekker å gå på butikken for å kjøpe snop?

Vel, vi sier ikke mer til dette annet å kommentere ett poeng til: Enkelte har sagt at det er i strid med liberalismen å innføre skolemåltider. Det er det selvsagt ikke. Skolemåltider er en god ide, hvis måltidet kan organiseres slik at det blir sunt og godt og inntatt i et hyggelig miljø. Det som er i strid med liberalismen er at det skal finnes statlige/offentlige skoler som er finansiert med tvangsinnkrevede midler. Så å gi elvene mat på skolen kan være en god ide, men vi er sterkt i tvil om hvorvidt dagens stat kan organisere måltidene slik at de blir sunne, næringsrike og trivelige.

G8-landenes finansministere ble lørdag 11/6 enige om en avtale om å slette 260 milliarder kr som en del u-land skylder långivere i de rike land. 18 afrikanske land får slettet til sammen 40 milliarder dollar, eller 260 milliarder norske kroner. Avtalen omfatter all gjeld til IMF (Det internasjonale pengefondet), Verdensbanken, m.fl.

U-landsgjelden er et resultat av at vestlige lands banker, direkte eller via institusjoner som IMF, har gitt lån til regjeringer i u-land. Disse lånene er altså ikke gitt etter en solid kredittvurdering av lånesøker, men etter politisk press fra regjeringene i de rike landene.

I mange tilfeller har regjeringene i u-landene ikke benyttet disse midlene til investeringer som kunne gi avkastning, midlene er i stor grad gått til u-landspolitikernes prestisjeprosjekter eller til de samme politikernes private bannkonti.

Selv om denne gjelden nå ettergis, vil den måtte betales av noen. Enten må den betales av skattebetalerne i u-landene, eller, nå når gjelden «ettergis», må den betales av skattebetalerne i de landene hvis regjeringer har stått for lånene.

Det finnes enkelte u-land som virkelig har klart å bruke disse pengene på en fornuftig måte, og disse har betalt tilbake slik de opprinnelige avtalene innbar. Når gjelden for de useriøse låntagerne nå ettergis, vil dette virke som en straff for de som har håndtert sine lån på en ansvarlig måte, og som en belønning for de land som har være uansvarlige. (Men det er intet nytt i dette: kjernen i all sosialdemokratisk politikk består jo i å straffe de seriøse og belønne de useriøse.)

Så, dette handler om følgende; forrige generasjons politikere har pålagt private banker å gi lån til usolide lånetagere. Lånetagerne har brukt pengene på en useriøs måte. Låntagerne klarer ikke å betale tilbake. Dagens politikere pålegger skattebetalerne i sine egne land å betale for kalaset.

Er dette rettferdig? Er det rettferdig at dagens politikere pålegger sine skattebetalere å betale for forrige generasjon politikeres useriøse utlånspolitikk? Vi kan ikke si annet en Ja til dette, siden skattebetalerne har stemt på de politikere og den politikk som har brakt oss i den situasjon vi er i nå.

La oss til slutt ha sagt at u-landene hadde klart seg lange bedre dersom de ikke hadde fått noen penger fra Vesten i det hele tatt, men hadde måttet basere seg på frihandel.

”Hittil har ti statsråder kommet med barnehageløfter som ikke er blitt innfridd. Laila Dåvøy blir neppe den siste.”

Dette er innledningen på en to helsiders artikkel i dagens Aftenposten om løftebruddene i barnehavepolitikken.

Vi siterer fra artikkelen: ”Barnehageplass til alle som ønsker det innen år 2000! Målet om full barnehagedekning ble lansert av forbruker- og administrasjonsminister Anne-Lise Bakken fra Arbeiderpartiet for snart 20 år siden. Etter den tid har ulike regjeringer avløst hverandre, men statsråd etter statsråd har gjentatt løftet - inntil man kom nærmere og nærmere datoen og måtte innse at dagen snart var der, men ikke barnehageplassene. Årsakene til at politikere i tur og orden har kommet med løfter som ikke er blitt innfridd er flere. … ”

Det vi kort skal si noe om her er årsaken til at politikerne, etter en slik forhistorie, fortsetter å komme med slike løfter, og hvorfor publikum, journalister, kommentatorer og akademikere fortsetter å tro på dem.

Politikerne fremsetter altså løfter, noe de gjør på utallige områder, og løftene blir alltid brutt. Men nye løfter blir altså fortsatt tatt på alvor av alle. Hvorfor?

En mulighet til at politikerne fortsetter å komme med løfter de burde vite de ikke kan holde er at de er kyniske løgnere. Vi tror dog ikke dette er svaret. Den forklaringen vi vil lande på er at politikerne virkelig tror at de kan innfri de løftene de kommer med. Og publikum tror virkelig at løftene denne gang vil bli innfridd, selv om de vet at alle tidligere løfter er brutt. Og journalistene og kommentatorene og akademikerne tror virkelig at ”denne gangen er det alvor”, nå vil løftene bli innfridd.

Vi vil tro at grunnen til de stadige løftene, og den mottakelsene disse løftene får, er en kombinasjon av ønsketenkning, mangel på virkelighetskontakt, naivitet, mangel på evne og vilje til å lære av erfaring, mangel på innsikt i hvordan mennesket fungerer og hvordan samfunnet fungerer, mangel på innsikt i økonomiske årsakssammenhenger.

Så dersom man skal få gjennomslag for en politikk som virkelig vil fungere, en politikk som er i samsvar med virkeligheten og ikke er et resultat av ønsketenkning, er det en rekke forhold som først må på plass. Disse forholdene går altså på grunnleggende forhold som syn på mennesket, tenkemetoder, etc. Mao., før de riktige grunnleggende syn på mennesket og på virkeligheten er utbredt i kulturen, vil vi fortsette å oppleve dagens politikk: da vil vi fortsatt få nye barnehageløfter (for å holde oss til dette eksemplet) og vi vil fortsette å lese om at de ikke blir innfridd. Samtidig med dette vil skattene øke, politikerne vil blande seg inn i mer og mer, skjemaveldet vil bli hardere og hardere, kriminaliteten vil fortsette å øke, osv.

Det som må til for å få et samfunn preget av fred, harmoni og velstand er mao. en filosofisk revolusjon: dagens brede oppslutning om irrasjonalitet, kollektivisme, selvoppofrelse og tvang må erstattes av rasjonalitet, individualisme og frihet. Dette, en filosofisk revolusjon, er den eneste veien til et fredelig og godt og velstående samfunn. Dessverre er det også et langt stykke igjen dit. Inntil da må vi fortsette å leve med politikernes stadige løftebrudd, og all den umoral som dette oppfordrer til.

Vi er ikke overrasket over at Segway ble forbudt i Norge. Segway er en liten elektrisk tohjulssykkel som kan beskrives som en ”stå-scooter”, og den består av en plate med et hjul på hver kortside og en styrestang i armhøyde foran. Brukeren står på platen og styrer farkosten ved å flytte kroppens tyngdepunkt. Det spesielle ved Segwayen er at den balanserer av seg selv – også når den står stille. Denne farkosten fikk stor oppmerksomhet da den ble lansert i USA, og var gjenstand for oppmerksomhet i en rekke TV-programmer, inkludert Letterman show og Frasier, som vises her i landet.

Men denne farkosten, som har en topphastighet på hele 20 km/t og er beregnet til bruk på fortau, er altså nå av Vegdirektoratet klassifisert som en moped, og da må den ha et sete og lykt foran for å bli godkjent, og siden den ikke har det derfor blir den ikke å se her i landet, ikke en gang på privat eiendom.

Ja, er det noe å glede seg over i denne saken? Ja, vi setter stor pris på at disse forbudsglade byråkratene først har fått makt i de siste tiår. Hadde vi hatt dem tidligere i menneskehetens historie ville de antagelig ha forbudt flyet, bilen, lokomotivet, dampmaskinen og ilden. Og da hadde vi fortsatt levd i huler i steinalderen.

Dette var en overskrift på NRKs tekst-TV i dag. Og vi er ikke overrasket, denne konstateringen føyer seg inn i en lang rekke av tilsvarende konstateringer: skolepolitikken er mislykket, helsepolitikken er mislykket, trygdepolitiken er mislykket, kriminalpolitikken er mislykket, osv.

Grunnen til at politikken er så mislykkes er at den sosialdemokratiske politikk som alle de andre partiene står for innebærer "samfunnsmessig styring og kontroll" istedenfor frihet og ansvar for det enkelte individ. De andre partiene vil at staten ved initiering av tvang skal styre og dirigere enkeltmennesker, og til gjengjeld skal alle og enhver gi avkall på størstedelen av sin frihet og overlate til politikerne å disponere ens inntekt og ens eiendom, og at staten skal utforme og drive skolen, helsevesenet, pensjonsordningene, etc.

Vi skal denne gangen ikke komme med noen detaljert fremstilling av hvorfor det er gått så galt på alle disse områdene, men kort konstatere hvorfor integreringspolitikken har slått feil.

www.nrk.no skriver blant annet følgende om integrasjonspolitikken: "Integreringspolitikken har ført til at det er skapt et lite Pakistan, et lite Somalia og et lite Kurdistan i Norge, mener Human Rights Service [som ledes av Hege Storhaug].

Organisasjonen mener en del innvandringsmiljøer hindrer demokratiske verdier og menneskerettigheter. Høyre-politiker Samira Munir, som har pakistansk bakgrunn, sier mange innvandrermiljøer blir stadig mer lukket og negative til integrering. Etter at hun engasjerte seg i politikken for å gi kvinnene en stemme, har trusler blitt en del av hverdagen hennes."

DLF er tilhenger av fri innvandring for fredelige mennesker. Dette betyr at alle som vil komme hit for å arbeide er velkomne. Dessverre har politikken som de andre partiene har stått for betydd at mange innvandrer har sittet i måneder på ulike mottak rundt omkring i landet, eller er blitt passivisert på annen måte f.eks. gjennom våre overdådig generøse trygdeordninger

Dersom innvandrere ikke hadde blitt passivisert på denne måten ville mentaliteten hos mange av de innvandrere vi hadde hatt i Norge vært helt annerledes enn den er i dag.

Dessuten har norske myndigheter vært alt for passive med å slå ned på reelle trusler som fremkommer i innvandrermiljøene. At en terroristleder som mulla Kreakar har kunnet oppholde seg lovlig på frifot i Norge så lenge som han har er en skandale, og viser at norsk politikk er alt for naiv overfor terrorister.

Holdningen til tvangsekteskap og arrangerte ekteskap viser også norske myndigheters unnfallenhet. Et arrangert ekteskap er det samme som et tvangsekteskap; det som familien kan arrangere er et møte mellom de to unge som de ønsker skal inngå ekteskap, men dersom ekteskapet må arrangeres så må det være i strid med de unges vilje, og derfor er det et tvangsekteskap.

Den holdning som de andre partiene har til kriminalitet - å gå inn for tilgivelse, behandling og milde straffer - er også med på å gjøre det lett for mange innvandrere å la være å bli integrert.

Så vi må igjen konstatere at det er kun DLFs politikk, en politikk som innebærer full frihet og fullt ansvar for det enkelte individ, som kan gjøre Norge om til et fredelig, harmonisk og velstående samfunn, uten at det vil finnes små enklaver av typen et lite Pakistan, et lite Somalia eller et lite Kurdistan på norsk jord.

I dag, 7. juni 2005, feirer Norge oppløsningen av unionen med Sverige. Norge kom i union med Sverige på høsten 1814, og ble styrt av en svensk konge og en svensk regjering i omtrent 90 år. Men for 100 år siden i dag fikk Norge sin selvstendighet, og de fleste vil si at Norge da også fikk sin frihet.

Men er dette riktig? Ble Norge fritt 7. juni 1095? Det kommer an på hva man mener med frihet. Den vanlige oppfatningen av frihet går ut på at et land er fritt dersom det styres av landets egne innbyggere – Bokmålsordboka gir dette som første oppslag dersom man søker på ”frihet”: ”suverenitet, selvstyre; demokrati”.

Hvis man altså benytter ”frihet” i den tradisjonelle betydningen, så ble Norge fritt for 100 år siden i dag.

Men denne forståelsen av ”frihet” er kollektivistisk, den legger vekt på en gruppe, i dette tilfellet landets befolkning. Kollektivister anser altså at dersom et land har høye skatter, verneplikt, kontroll med alt fra hva man kan drikke til hva man kan se på TV, så er landet fritt hvis inngrepene er vedtatt av landets egne innbyggere.

DLF har et annet syn. Vi legger ikke vekten på hvem som har bestemt noe, vi legger vekten på hva som er bestemt. Vi anser altså at kollektivismen er en feilaktig ide; vi er individualister, og vi har en korrekt forståelse av frihet: Frihet er retten for individer til å styre sitt liv slik det måtte ønske så lenge det ikke initierer tvang mot andre mennesker. Frihet er altså det samme som fravær av tvang.

Og derfor var det som skjedde for 100 år siden i dag at Norge fikk sin suverenitet, det var ikke slik at Norge fikk sin frihet. For den som er opptatt av frihet var det som skjedde for 100 år siden totalt uviktig.

Å utføre omskjæring på en liten jente er et kolossalt overgrep. Vi skal ikke her gå i detaljer om hva dette inngrepet består i, men bare konstatere at en jente som har vært utsatt for noe slikt vil få enorme problemer og store smerter senere i livet.

Omskjæring av piker er forbudt i Norge, men det er svært sannsynlig at slikt allikevel forekommer. Det er gjerne muslimer fra Sudan som behandler sine døtre på denne barbariske måten.

Nå har Stortingets flertall, for å komme denne skikken til livs, vedtatt å be regjeringen utrede om Norge skal innføre obligatorisk legeundersøkelse av alle småjenter som bor fast i Norge. Altså, det er ikke bare småjenter som kommer fra sudanesiske familier som skal undersøkes, alle småjenter som oppholder seg i Norge skal undersøkes, også de småjenter som kommer fra miljøer som aldri har praktisert omskjæring.

Hvorfor ønsker Stortinget dette? Jo, for å unngå stigmatisering av innvandrerjentene.

Vi siterer fra VGs artikkel om saken. "- Jeg er skeptisk til gjennomførbarheten av dette. Det holder ikke at jentene drar ned buksene. Nei, man må faktisk også legge seg ned og sprike med bena, sier avdelingsoverlege Bjørn Busund ved gynekologisk avdeling på Ullevål universitetssykehus. Dette samme mener Torkild Aas, overlege ved sosial pediatrisk seksjon, barnesenteret, ved Ullevål universitetssykehus.

- Jeg synes det er vanskelig å forsvare et slikt vedtak. Det kan hende at barnet blir et uskyldig offer, og det kan igjen vanskeliggjøre nødvendig kontakt med helsevesenet senere, sier han.

Aas viser til at man i tvilstilfeller må berøre kjønnsorganet for å foreta en slik undersøkelse. Og hvis en lege skal påvise en ulovelig omskjæring, må legen også fotografere det.

- Bare det å legge en liten jente på rygg og så forklare at «nå skal vi sjekke hva slags foreldre du har», kan bli vanskelig, sier han."

Det er interessant å se hvordan partiene reagerer på dette:

Høyre: Statsråd Erna Solberg, som har ansvaret for innvandringssaker, er ifølge VG rystet: "Solberg er selv mor til en liten jente og opplever dette som fornedrende mot titusenvis av jenter. ... - Dette er enormt krenkende overfor jentene. Det er kjempeforbausende at stortingsflertallet krever at alle jentebarn skal måtte vise frem underlivet sitt for at en liten gruppe i samfunnet skal nås, sier hun."

Ap: "-For Ap er det helt utenkelig å ha en politikk som bare gjelder for noen få, og ikke for alle, sier Aps Signe Øye."

FrP: "Lengst går Frp, som allerede slår fast at undersøkelsen skal være obligatorisk.
- Hvis jentebarna ikke møter til undersøkelsen etter flere purringer, bør det skrives en bekymringsmelding, for eksempel til barnevernet. I verste fall må barna hentes med tvang for å bli undersøkt. Men det må selvfølgelig være basert på skjønn, sier Per Sandberg, Frps fraksjonsleder i kommunalkomiteen."

SV: "- Jeg blir overrasket over reaksjonen fra Erna Solberg og enkelte fagfolk. Kanskje vi anklager noen feilaktig for incest, det er en risiko å ta, men det er en vel så stor risiko hvis vi ikke sjekker - og dermed ikke oppdager jenter som er blitt omskåret eller blitt utsatt for seksuelle overgrep, sier SVs Karin Andersen."

DLFs syn er at omskjæring er en barbarisk skikk som må bekjempes på alle mulige måter. Et viktig virkemiddel er informasjon overfor de miljøer det gjeldet, og man må også ha strenge straffer for de som tar initiativet til å gjennomføre slik omskjæring.

Når det gjelder obligatorisk legeundersøkelse av alle pikebarn, så tar vi sterk avstand fra dette. De som rammes av omskjæring er meget få, og det å undersøke alle pikebarn - det fødes hvert år ca 30 000 piker i Norge - bare for at noen meget få ikke skal føle seg stigmatisert, er etter vårt syn skandaløst. Omskjæring forekommer i noen meget små miljøer, og dersom det er mistanke om at omskjæring har skjedd overfor en bestemt pike i dette miljøet, bør piken kunne undersøkes. Men å undersøke alle, slik Stortinget nå her bedt Regjeringen utrede, er en vanvittig idé.

Forslaget til EU-grunnlov har fått to klare Nei i folkeavstemningene i Frankrike og Nederland. Hvorfor? Dette er en traktat som hele den politiske elite i EU har satset sterkt på, og allikevel sa franskmenn og nederlendere et klart Nei.

Det er mange grunner til dette, og en dyptpløyende analyse kan vi ikke få plass til i en kort nyhetskommentar. Men vi skal nevne noen få punkter:

1) Befolkningen i Europa føler seg overkjør av byråkrati og en ovenfra-og-nedad-holdning fra den politiske elite. Folk liker ikke å bli styrt og dirigert i minste detalj, og franskmenns og nederlenderes klare Nei var et Nei til politikerstyring.

La oss se kort på grunnlovsforsalget: Forslaget var på ca 250 sider, mens den norske grunnloven er på ca 15 – og det er dette som er et passende omfang for en grunnlov. Blant de mer spesielle bestemmelsene er at grunnloven beskytter ”'the physical and moral integrity of sportsmen and sportswomen”, og at det etableres en rett til ”'social and housing assistance” tilstrekkelig for ”decent existence”. Skal slikt gjennomføres må det etableres direktorater og byråkratier og maktapparater som skal gjennomføre disse rettighetene, noe som gjør skattene enda høyere og byråkratiet enda mer ugjennomtrengelig.

2) Mange liker ikke det økte innslag av muslimske innvandrere i mange store byer i Europa. De sa Nei fordi politikerne ikke bare har ført en politikk som har vært velvillig overfor slike innvandrere, men også fordi politikerne har ført en politikk som direkte har subsidiert innvandring.

Innvandringen har ført til til dels store problemer, og folk flest har med all rett merket at dagens politikere ikke bryr seg om de problemer dette skaper. (Pim Fortyn tok opp slike spørsmål, og vi vet at han ble meget populær blant folk flest. Og han ble drept i et attentat.)

3) Mange europeere frykter også det de tror er den økende kapitalisme og frihandel som EU står for; de tror at mer styring kan løse problemene. Denne oppfatningen er feil, og den er i strid med punkt nr 1 ovenfor, men dette kommer av at folk dessverre er svært ulogiske. La meg også ha nevnt at franskmenn la størst vekt på motstand not frihandel, mens nederlendere la størst vekt på den økende byråkratisering.

EU står ikke for frihandel og kapitalisme. EU er en sosialdemokratisk institusjon som sterkt vil regulere all handel og produksjon innen EU, og som vil beskytte EUs produsenter mot produsenter utenfor EU – EU er primært en tollunion. (Vi nordmenn ser dette tydelig i EUs holdning overfor norsk laks.)

Så de som går imot EU og EU-grunnloven fordi de tror det innebærer for mye markedsøkonomi, de er nok i beste fall ikke særlig godt oppdatert på hva som foregår.

4) Kanskje mange sa Nei fordi de frykter det muslimske Tyrkia som medlem av EU.

5) Kanskje enkelte stemte Nei fordi de er imot forsøket på å gjøre Europa om til et alternativ til USA under fransk ledelse.

6) Det er verd å legge merke til Chirac og Scrøder, som var de som sterkest motarbeidet USA og de alliertes frigjøring av Irak, begge nå har gått på kraftige nederlag fra velgerne (Schrøder dog kun i et lokalvalg i Tyskland).

7) Grunnloven legger også opp til en felles europeisk utenrikspolitikk, bl.a. med en utenriksminisiter for hele EU. Mange er naturlig nok skeptiske til dette.

DLF er tilfreds med at det ble Nei. EU er en sosialdemokratsikk, gjennomregulert superbyråkratisk statsdannelse, og det kan ikke bringe noe godt med seg. Kun stor grad av frihet kan gi velstand, og EU står ikke for frihet. DLF går imot norsk medlemskap i EU; vi vil erklære Norge som et ensidig frihandelsområde, og dette vil gi stor vekst og velstand i Norge, og vi anser dette som et gode.

Mange er imponert over den handlekraft som helse- og omsorgsminister Ansgar Gabrielsen har vist i forbindelse med legionella-utbruddet for noen dager siden (se vår kommentar 25. mai).

Som kjent krevet han, i et krav fremsatt fredag 27. mai, at alle kjøletårn skulle renses innen utgangen av mai, dvs. i løpet av mindre enn en uke, og de som da ikke var renset skulle stenges og de ansvarlige skulle straffes.

Slik handlekraft virker imponerende på mange. Men la oss sjekke fakta. Å rense kjøletårn er noe som krever fagfolk, og siden det er svært mange kjøletårn omkring, så ville nok disse fagfolkene være vanskelige å få tak i, spesielt i en periode som starter en fredag og slutter på en mandag. Dessuten kreves det spesielle kjemikalier for å rense disse kjøletårnene, og disse kan nok også være vanskelige å få tak i i en periode hvor alle kjøletårn over hele landet plutselig skal renses.

Og nå er fristen ute – og hvor mange av de ansvarlige vil bli satt under etterforskning? Skal vi våge et tips her vil vi tippe at antallet blir null.

Men denne statsråden har også tidligere vist tilsvarende handlekraft. For tre år siden støttet han aktivt loven om kvotering av kvinner til bedrifters styrer. Da lovet han å møte opp på generalforsamlinger i bedrifter med stor statlig eierandel for å stemme inn kvinner i styrene. Selvsagt møtte han ikke frem på en eneste generalforsamling.

Så det som imponerer publikum er ord og prat og tomme trusler. Hvorvidt konkret handling følger opp pratet spiller visst ingen rolle.

Så det er altså dette som regnes som en handlekraftig politiker: en som farer med stor ord og ingen handling. Og vi ser jo alle hvordan der går med samfunnet omkring oss.

Teknologi er en god ting. Teknologi handler om å benytte videnskapelige resultater i produkter og prosesser med det formål å gjøre menneskers liv bedre, og dette er en god ting. Teknologi har gitt oss goder innen underholdning (stereoanlegg, kino, TV), innen produksjon (industriroboter, datamaskiner), innen kommunikasjon (bil, fly), og innen medisin (røntgenapparater, strålingsbehandling, etc.)

Sel om dette er gode ting, har disse nye produktene og prosessene alltid møtte en viss motsand: i noen tilfeller forbud, i noen tilfeller er det ikke blitt gitt tillatelse til bruk, og i noen tilfeller har enkelte ”idealister” avstått fra å bruke teknologien. Eksempler på dette finnes det mange av: ønsket om en bilfri by, motstand mot bruk av bedøvelse under operasjoner, nei til innføring av farve-TV, forbud mot genmanipulerte kornsorter, osv.

Vi skal ikke her si noe om motivet bak denne motstanden annet enn å påpeke at det som ligger til grunn er en motstand mot et godt liv og et etisk ideal som innebærer selvoppofrelse, det vi skal gjør her er kun kort å sette fokus på ett aktuelt tilfelle hvor det er sterk motstand, til og med et forbud, mot en absolutt nyttig bruk av teknologi. Vi tenker på de store mulighetene som gravide kvinner i dag har til å skaffe seg informasjon om sitt svangerskap.

Det å ta seg av et sterkt handikappet barn er en stor belastning, og mange gravide ønsker derfor å finne ut tidlig i svangerskapet om fosteret er skadet eller ikke, og dersom de finner ut at fosteret er skadet vil enkelte ta en abort. Nå er det slik at mange av de muligheter som finnes i dag er forbudt i Norge. Og noen av de muligheter som finnes er forbudt for unge kvinner, de er kun tillatt for noe mer voksne kvinner. Vi siterer fra en overskrift i Aftenposten i dag: ”Tilbyr gravide over 38 år ny testmetode” (Grunnen til at noe voksne kvinner får dette tilbudet i dag er at det er noe større sannsynlighet for misdannelser på fosteret når kvinnen blir gravid i moden alder.)

DLF synes det er grotesk at lett tilgjengelig metoder som kan avgjøre om det finnes skader på et foster skal være forbudt. Vi vil at alle slike metoder skal være tilgjengelige for alle, vi vil altså gå inn for å avvikle alle forbud mot slike tester.

Vi erkjenner at det å leve som sterkt handikappet er et vanskelig liv, først og fremst for den det gjelder, men også for barnets foreldre og slektninger, og vi vil derfor at moren skal ha en mulighet til å få vite om fosteret er skadet slik at hun evt. kan velge å få utført en abort.

En abort er et alvorlig inngrep, og ingen gravide utfører et slikt inngrep uten å ha tenkt seg grundig om. Vi vil at kvinnen skal ha et best mulig grunnlag for å fatte en beslutning i slike svært vanskelige saker, og vi tar sterk avstand fra de som vil holde viktig informasjon tilbake fra en kvinnen i en slik vanskelig sak.

DLF vil derfor legalisere alle prosedyrer og metoder som kan gi gravide kvinner informasjon om sitt svangerskap. DLF går selvfølgelig også inn for at enhver gravid kvinne selv skal ha det endelige ord i enhver avgjørelse om hun skal få utført en abort eller ikke.