I dag er det slik at sykehusene bestemmer hvordan de skal prioritere sine penger. I og med at sykehusene har ulik økonomi – noen har mye penger, andre har lite – har dette ført til at på et sykehus kan noen pasienter få en behandling som pasienter med samme lidelser på andre sykehus ikke får.

En slik sak har vært omtalt i avisene sist uke, og vi siterer fra VG i går, søndag 27/2: ”I Vaksdal sitter en firebarnsfar med uhelbredelig kreft. Det finnes kostbar medisin som kanskje kan forlenge livet hans. Men Haukeland sykehus vil bruke pengene annerledes.”

Det som skjer er at vi i dag via skatten har betalt inn en stor del av våre penger til det offentlige. Dette er en ordning som de fleste nordmenn støtter med stor entusiasme. Men kommentarene i avisene til sykehusenes prioriteringer viser at folk flest ikke godtar at når vi har betalt inn pengene til det offentlige, så må det offentlige da også disponere disse pengene.

Det offentlige, i slike tilfeller sykehusene, har et bestemt budsjett, en bestemt mengde penger å bruke, og det finnes retningslinjer som viser hvordan disse pengene skal brukes. Dessverre er det slik at en del pasienter som har reelle behov da ikke kommer inn under de prioriteringer som sykehuset må foreta. Dette kan føre til at folk som kan få virkningsfull behandling, ikke får det.

Hva er så løsningen på dette, og alle andre tilfeller av lignende type? Løsningen er å la folk få beholde sine egne penger slik at de selv kan disponere dem slik de måtte ønske. Da vil de ikke komme i en situasjon hvor de har betalt mer enn halvparten av det de har tjent til det offentlige, og så blir pengene brukt på andre enn dem selv.

Vi mener altså at slike tilfeller best kan ordnes ved at hver enkelt tegner den type helseforsikring han måtte ønske, og så vil da denne betale hans sykehusutgifter. Hvor omfattende denne forsikringen skal være, er da opp til hver enkelt (og vil avhenge av størrelsen på premien). I slike tilfeller vil man aldri kunne klage over at andre – det offentlige – fortar prioriteringer som er annerledes enn man selv ville ha gjort. Under dette systemet er det fullt og helt opp til en selv å disponere sine penger, dvs. det er opp til en selv om man skal få behandling eller ikke, fordi man selv har valgt hva forsikringen skal dekke.

I dagens ordning vil man alltid få etiske dilemmaer – det vil alltid være flere som trenger behandling enn det staten har råd til å gi. Men i det systemet som vi kort har skissert ovenfor, hvor hver enkelt selv skaffer seg en helseforsikring, vil man aldri komme opp i denne situasjonen: da vil hver enkelt få den behandling han selv har betalt for (som regel gjennom forsikringsordninger).

Men hva med de som ikke kan skaffe seg forsikring fordi de har for dårlig råd? I det systemet vi ønsker, som private helseforsikringer er en del av, vil det ikke være noen offentlig hindringer for verdiskapning, og dette vil i praksis bety at det ikke vil være noen arbeidsløshet. Alle vil derfor kunne skaffe seg en helseforsikring. De uhyre få som allikevel ikke kan arbeide vil måtte leve på privat veldedighet, som det vil være så mye av at levestandarden for alle vil være høyere enn den er i dagens velferdsstat.

Hva med etikken her? Det vanlige etiske syn går ut på at dem som trenger noe, uansett hva det er, har krav på å få det fra andre: trenger man behandling så har man krav på å få det. Vi deler ikke denne etikken, vi mener at den er umoralsk. Denne etikken, altruismen, gir alle som trenger noe, rett til å forsyne seg fra de som har noe. Vi mener at en etikk som gir noen en rett til å ta fra andre, er sterkt uetisk.

Men selv innenfor dagens etikk kan man ikke gi alt til alle, og det er derfor slike problemstillinger som vi innledet med, fremstiles som etiske dilemmaer. Etter vårt syn er det intet etisk dilemma her. Å ha en ordning som innebærer at alle skal få det de ønsker seg, er totalt urealistisk, og vil føre til store problemer i praksis, inkluder lidelser for enkeltpersoner. Det som fremstilles som et dilemma kommer av at man har ignorert virkeligheten.

Vi er tilhengere av en etikk som sier at det er moralsk å skape seg et godt liv, det er moralsk å jobbe og å tjene penger, og at det er umoralsk å ta fra andre, og dette gir det beste grunnlag for et godt liv, inkludert å få muligheten til sykehusbehandling dersom man skulle trenge det.

Vi sakser fra VG 13/2: Israelske myndigheter uttalte søndag at de vil løslate 500 palestinske fanger.- En tillitserklæring til Abbas, sier Ariel Sharon.

Israels statsminister Ariel Sharon uttalte at løslatelsen er en tillitserklæring til palestinernes leder Mahmoud Abbas og et ledd i å bygge gjensidig tillit, skriver nyhetsbyrået AP.

Løslatelsen av fanger følger etter at Israel også har gitt flere palestinske militante i eksil muligheten til å returnere til hjem til Vestbredden, samtidig som de planlegger å gradvis gi palestinerne kontrollen over fem byer på Vestbredden.

Vi velger å se dette i sammenheng med følgende oppslag i VG idag, 26/2:

Minst tre drept i eksplosjon

Minst tre personer er drept og 30 skadet i en stor eksplosjon i nattklubb i Tel Aviv i Israel.

Eksplosjonen rystet havneområdet i byen, der det vanligvis er mange turister, melder israelske medier ifølge AP.

Israelsk politi melder at eksplosjonen ble utløst av en selvmordsbomber. Dette er den første bombeangrepet etter at Israel og palestinerne inngikk våpenhvile tidligere i februar.

Både Islamsk hellig krig og al-Aqsa-martyrenes brigader tok fredag kveld på seg ansvaret for selvmordsangrepet, som ifølge israelsk politi ble rettet mot køen ved nattklubben The Stage. Det ligger flere restauranter i det samme området.

Sitat slutt fra VG.

Dett er ikke uventet. Israel er imøtekommende og velvillig overfor sin fiende, og dette fører til nye angrep. Kriger bør ikke føres slik Israel fører denne krigen.

Regjeringen foreslår nå endringer i Arbeidsmiljøloven, endringer som vil gjøre det lettere for bedrifter på si opp ansatte. Forslaget innbærer også at det skal blir vanskeligere for en ansatt å bli i sin stilling mens en oppsigelsestvist pågår.

Vi mener at dette er et godt forslag, eller et forslag som er et skritt i riktig retning. Først og fremst vil det øke bedriftens rett til å disponere sin egen virksomhet; det som forsalget innebærer er at statlige pålegg og statlig innblanding i individers frivillige samkvem reduseres. Dessuten vil det føre til en reduksjon i arbeidsløsheten, fordi i dag er det slik at arbeidsgivere ofte kvier seg for å ansette nye folk fordi de vet at det er svært vanskelig å bli kvitt dem igjen.

Det kan være flere grunner til at en bedrift ønsker å kvitte seg med ansatte: det kan være at mengden oppdrag til bedriften går ned, eller det kan være at den ansatte ikke passer inn i jobben. I slike tilfeller er det helt legitimt for bedriften å si opp ansatte, og det nye forslaget vil gjøre dette lettere. Går forslaget igjennom, vil det bli noe lettere å drive bedrifter i Norge, og er det noe norsk næringsliv trenger, så er det bedre betingelser.

Som ventet går fagbevegelsen imot dette forslaget. Hvorfor? De hevder selv at det er fordi dette forslaget vil føre til større usikkerhet for de ansatte, og til større arbeidsløshet. Dette er stikk i strid med sannheten.

Onde tunger vil hevde at fagbevegelsen går imot forsalget fordi det er til fordel for de som i dag er ansatt, og det er jo her fagbevegelsen har sine medlemmer. Fagbevegelsen er, ifølge denne teorien, klar over at dagens ordning er skadelig for de som er utenfor arbeidslivet, men siden disse ikke er medlemmer i fagbevegelsen, så bryr fagbevegelsen seg ikke om disse.

Vi støtter ikke denne teorien. Vi tror at fagbevegelsen går imot forslaget rett og slett fordi de mangler innsikt i hvordan et samfunns produksjonsliv fungerer.

La oss håpe at politikerne har nok innsikt – og mot! – til å vedta dette forslaget. Det vil føre til redusert arbeidsløshet og øket velstand. Ja, noen få personer som ikke passer inn i sine jobber i dag vil bli sagt opp, men nettogevinsten av dette forslaget vil være svært positiv.

I en fri økonomi kan man velge – man kan velge mellom mange tilbud på alle slags varer og tjenester. Dette øker velstanden, fordi det åpner for konkurranse, forbedringer, spesialisering, osv.

Nå er det dessverre mange som er imot det frie system – kapitalismen – og dette er i dag gjerne de som har oppnådd fordeler; de som har oppnådd en god posisjon ønsker ikke at andre skal få del i de samme fordelene. Dette ser vi på en lang rekke områder, ett eksempel er Markagrensen i Oslo: De som allerede har fått bolig i Oslo ønsker fortsatt å ha kort vei til sitt turterreng, og derfor vil de med tvang hindre bygging av boliger i marka, som er det Marakgrensen i praksis betyr.

Markagrensen betyr altså at de som har bolig i Oslo gjør at det blir bygget færre boliger enn etterspørselen skulle tilsi, og at mange derfor betaler svært dyrt for sine boliger, eller at de bor i mindre boliger enn de ønsker, og som de hadde hatt råd til i et fritt system.

Et annet aspekt av det samme er motstanden mot at utlendinger skal få arbeide i Norge på egne betingelser: med slagord som ”Nei til sosial dumping” ønsker de å hindre at folk fra for eksempel Polen skal kunne tilby sine tjenester i Norge til en lavere pris enn det som nordmenn er vant til å kreve. Dette betyr at de som er i arbeid i Norge har oppnådd en fordel, og så ønsker de å bruke tvang for å hindre at noen kommer med et bedre tilbud slik at de som har fordelene ikke mister dem.

Det som er beskrevet her hører hjemme i føydalismen, men i dag skjer det i det sosialistiske Norge. Det ser altså ut som om føydalisme og sosialsime i praksis er det samme: Under føydalismen arbeidet folk flest for føydalherren, som kunne skalte og valte med sine undersåtter som han ville. Det var kapitalismen som fik slutt på dette, kapitalismen er identisk med individuell frihet, og i en periode hadde vi betydelig frihet og dermed en stor vekst i velstand for hele befolkningen.

I dag er det liten individuell frihet igjen: i dag er det staten som skalter og valter med folks liv: Staten tar 50-70% av det folk tjener i samlede skatter og avgifter, vi er underlagt statlige sykehus, statlige skoler, statlige pensjonsordninger, osv., og alle disse er av lav kvalitet. I praksis er det vanskelig å komme seg ut av disse. Nå er det som sagt staten som skalter og valter med folks liv, på samme måte som føydallherren i tidligere tider. På overflaten ser dagens system langt mer sivilisert ut, men kommer man inn under glasuren, ser man at forskjellen er mindre enn man kunne forvente.

Men slik systemer er ikke konsistente, alle som er innenfor et slikt system vil ofte handle i strid med systemet. Et tydelig eksempel på dette ser vi i dette oppslaget i dagens VG: Overskriften er ”LO-bok trykket i billig-land”. LO er som kjent motstander av ”sosial dumping”, men når det er snakk om å bruke egne penger, da handler de på en måte som reelt sett er i strid med pratet om ”sosial dumping”.

Vi siterer fra VGs artikkel: ”Fagforbundet er imot konkurranseutsetting og sosial dumping. Men deres siste praktbok om egen historie er trykket i lavkostlandet Latvia. … Slikt blir det bråk av i LO-familien. I Norsk Grafisk Forbund er overraskelsen stor: - Jan Davidsen har et forklaringsproblem. De holder fanen høyt med sine holdninger mot privatisering, konkurranseutsetting og sosial dumping. Derfor er det overraskende at de gjør dette, sier forbundsleder Anders Skattskjær.”

Føydalherrene kjempet mot frihet, selv om også de, som alle andre, vil tjene på øket frihet. I dag er det pampene i politikken og i organisasjonene som kjemper imot øket frihet, selv om de benytter seg av den der hvor de kan. Og også i dag er det de som er tilhengere av individuelle frihet – pro-kapitalistene – som kjemper for frihet og velstand for alle. Dessverre er det ikke så mange av oss, og hvis vi ikke blir flere, kommer det til å gå den veien høna sparker.

Føydalismen og føydalherrene falt fordi de idegrunnlaget de bygget på, forsvant. Det som er viktig i dag er å spre ideer som støtter opp om individers frihet, og å bekjempe de ideer som sier at menneskets plikt er å underordne seg øvrigheten. Et ikke uviktig element i dette er å påpeke at de som krever at folket skal underorne seg, selv handler i strid med det de forfekter. LO-toppenes dobbeltmoral her et et av svært mange eksmpler på det hykleri som de kollektivistiske selvoppofrelsesideer må medføre.

Vi har mottatt den triste beskjeden at Terje Lidwin er gått bort. Han døde for noen dager siden, etter en lengre tids sykdom.

Terje var en av de liberalistene som gikk ut av Fridemokratene og inn i DLF i 1996, og han var, sammen med Arne Lidwin og Trond Johansen, hovedansvarlig for jobben med å gjøre om DLF om fra et sosialliberalt til et liberalistisk parti.

Terje Lidwin var generalsekretær i DLF fra 1996 til 2003, og han sto høyt oppe på DLFs liste ved Stortingsvalget i 2001 og ved kommunevalget i Oslo 2003.

Som generalsekretær gjorde Terje en stor jobb i 2001, da en gruppe eks-FrPere forsøkte å stjele DLF. Da var det ikke få arbeidstimer han la ned for å gjendrive de påstandene som enkelte av disse eks-FrPere kom med. Men denne saken endte etter lang tid med full seier for DLF, og Terje skal ha hovedæren for at dette gikk så bra.

Terje var en bestemt person, han hadde sine meninger og sine meningers mot, og han var ikke den som gikk av veien for å si akkurat hva han mente.

Tapet av en så ung mann som Terje, han var kun 41, er alltid trist, men mest for de som sto ham nærmest. Aller mest føler vi med hans datter Oda, og hans bror Arne, som han hadde et svært nært forhold til.

De fleste idag ser på offentlig godkjenning av virksomheter som en sikkerhet for kunden: får man et oppdrag utfør av en virksomhet som er godkjent av det offentlige, så er man sikret kvalitet, tror de fleste nordmenn.

På samme måte som alt annet de fleste nordmenn tror, så er også dette feil. I Aftenposten i går (22/2) leste vi følgende: ”Godkjenningsordningen for byggefirmaene er ikke til å stole på. ... Kjøp av papirer skal være utbredt i bransjen… Flere byggfirmaer bekrefter at det er lett å jukse med de papirer som kreves for å få godkjenningen. I tillegg skal det heller ikke være uvanlig at foretak uten ansvarsrett betaler et annet firma med godkjenning for å stå som ansvarlig”.

DLF er imot alle offentlige godkjenningsordninger. Vi mener at disse nødvendigvis blir av dårlig kvalitet, og at juks og korrupsjon blir utbredt. Dessuten blir forbrukerne passivisert, og de blir lurt inn i en ikke-reell trygghetstilstand.

Hva er så alternativet: Det finnes to alternativer: Det ene er at firmaer opparbeider seg et godt renommé i det frie marked. De firmaer som levere stabil kvalitet over tid, vil bli husket og lagt merke til, og slikt er svært mye verd – det er dette som er bakgrunnen for slike ting som merkevareidentitet. Ethvert seriøst firma vil gjøre sitt beste for å opprettholde dette.

Det andre alternativet er private godkjenningsordninger: et privat firma kan godkjenne virksomheter og garantere for deres kvalitet. Dette kan i praksis skje ved at de godkjente virksomheter kan henge opp et merke i sine lokaler (slik som for eksempel personer som er utdannet fra prestisjefylte universiteter idag henger opp sitt diplom i sitt kontor). Under en slik ordning er det godkjenningsfirmaet som må opprettholde verdien av sin merkevare, og derfor vil de være nøye på å kontrollere kvaliteten på de firmaer de har godkjent. (Og ja, det finnes en rekke slike ordninger i dag, Guide Michelin, som vurderer finere restauranter, er bare en.)

Som alltid er det slik at der hvor det offentlige går ut over sine legitime oppgaver, så har det kun en negativ effekt. Ordningen med offentlig godkjenning føre altså til lavere kvalitet på alt.

Vi har hatt stor sympati for mange av forsvarsminister Krohn Devolds modige standpunkter og tiltak. Men det virker helt klart for oss at hun ikke har hatt en god styring med økonomien i Forsvaret. Siste runde om dette begynte da det ble klart at Forsvaret hadde overskredet siste års budsjett med omkring én milliard kroner.

Med blant annet dette utgangspunkt ble det i går avholdt en høring i Stortinges kontroll- og konstitusjonskomité hvor forsvarsministeren var innkalt for å forklare den manglende styring under hennes tre år som forsvarsminister. Eter hva vi er blitt kjent med gjorde hun ingen god figur i høringen; hun hadde vanskeligheter med å forklare hvorfor så mange ting var gått så galt under hennes ledelse.

For å virkelig sette prikken over i-en – eller kronen på verket – offentliggjorde Aftenposten i i går at salget av eiendommer som har tilhørt Forsvaret, noe som er pålagt av Stortinget, her en kostnad som er omtrent halvparten av det som salget innbringer. Altså når Forsvaret har solgt en eiendom for 10 mill kr, så har dette salget hatt omkostninger på 5 mill. kr. Vi finner dette fullstendig utrolig. Visstnok vet vi om sløsing i det offentlige, men at Forsvaret bruker 5 mil kr for å få solgt noe til 10 mill kr, det er helt utrolig; vanlige omkostninger ligger på 2-5%. Her er kostnadene altså innpå 50 %.

Det fortelles til og med at i et tilfelle måtte Forsvaret ikke bare gi bort eiendommen, men måtet betale til den som overtok eiendommen hele 11 mill kr.Salgsprisen var altså minus 11 mill kr.

Som sagt har vi hatt sans for den forsvarspolitiske linje som Krohn Devold har representert, men denne økonomistyringen er langt under enhver kritikk. Ja, Forsvaret har vært pålagt store omstillinger de siste årene og disse har vært nødvendige; som alt offentlig i dag er Forsvaret sterkt vanstyrt, men når omleggingen får slike resultater som nå er blitt kjent, så er dette intet indre enn en skandale.

Vi vil synes at det er naturlig at forsvarsministeren går av.

Åpnere grenser fører blant annet til at folk fra andre land kan komme hit og jobbe. Det er fra sitt hjemland kanskje vant til lavere lønninger enn det som er vanlig her i Norge, og derfor kan de tilby sine tjenester til en lavere pris enn det nordmenn er vant til – det de gjør er å utnytte sitt konkurransefortrinn for å skaffe seg oppdrag, og derved øker de både sin egen og sin arbeidsgivers velstand. DLF synes at dette er en god ting – dette er til fordel for alle som er direkte involvert i det.

Som vanlig når det gjelder gode ting så er venstresiden imot dette. Av en eller annen uklar grunn kaller de dette for ”sosial dumping”, og antagelig er de på venstresiden opptatt av de som på denne måten blir utsatt for konkurranse fra bedre tilbud fra andre: venstresiden er opptatt av for eksempel de norske malere som ikke får oppdrag til for eksempel 200 kr timen, når en polakk tar samme jobben for kr 100 per time.

DLF er for frihet, og dette innebærer at huseieren kan benytte hvem han vil til å male sitt hus – vi er imot at noen skal tvinge huseieren til å bruke norske malere, eller til å betale polakken mer enn han krever.

Dessverre er venstresiden så stor og sterk at de kan gjennomføre sine ønsker med tvang. Vi siterer fra Aftenposten i dag: ”Arbeidsgiverne skal [nå] tvinges til å betale polske snekkere norsk tariff.”

Dette er et inngrep i den frie konkurransen, og har ett formål, slik alle inngrep i den frie konkurranse har: den opprettholder beskyttede gruppers fordeler på bekostning av flertallet.

Det er dette som er venstresidens ideologi egentlig består i: det handler ikke om solidaritet med de svake, i dette tilfellet med de som forsøker å komme inn på det norske markedet for ved arbeid å skape et bedre liv for seg selv og sin familie, det handler om med initiering av tvang å beskytte de som har det bra slik at disse slipper å forbedre seg eller omstille seg..

Historien viser entydig at jo friere en økonomi er, jo større er velstanden, og jo flere offentlige inngrep det er i en økonomi, jo mer ufri den er, jo lavere blir velstanden. Mengden inngrep i norsk økonomi er nå blitt så omfattende at det virkelig er fare på ferde.

DLF er tilhenger av fri innvandring, som betyr at alle som ønsker å komme hit for å arbeide er velkomne til det – det skal ikke være nødvendig med noen form for arbeidstillatelse for å jobbe her. Dette vil føre til at velstanden i Norge stiger, noe vi anser som et udiskutabelt gode. Det vil også føre til at enkelte norske arbeidere blir utsatt for konkurranse og at disse da må omstille seg. Vi anser også dette som et gode.

Venstresiden lever i bakvendtland: det de omtaler som ”sosial dumping” er egentlig sosial vekst.

Den svenske skolekjeden John Bauer fikk i går avslag på sin søknad om på etablere private skoler i Akershus. Fylkestinget så i går, med knappest mulig flertall, nei til John Bauers planer om å etablere 1050 elevplasser i Bærum og Follo.

John Bauer er en privat kjede av skoler, som i flere år har operert med stor suksess i Sverige, elevene har vært fornøyde og resultatene har vært gode.

Norske politikere vil ikke innføre slike svenske tilstander her. Til tross for at den norske skolen er dårlig på praktisk talt alle måter – forfalne skolebygninger, dårlig teknisk utstyr (PCer etc.), en forgubbet lærerstand, mangel på realfagslærere, dårlige resultater i lesning og realfag (som de nylig offentliggjorte TIMS- og PISA-undersøkelsene viste), uro i timene (Norge var her nest dårligst av alle land som ble omfattet av TIIMS og PISA, kun Brasil hadde mer bråkete elever), osv.

I denne situasjonen skulle man tro at det var muligheter for en konkurrent som tidligere har tilbudt et produkt som har vist seg å være av høy kvalitet. Men norsk politikere, og ikke bare de i Akershus Fylkesting, har sagt Nei til søknaden fra private skoler som ønsker å tilby god undervisning. Kan grunnen være at det er norske politikere som selv er ansvarlige for den begredelige tilstand som hersker i norsk skole ikke vil slippe konkurrenter til, konkurrenter som tydelig vil vise hvor kvaliteten er?

Det er altså politikerne som har kjørt dagens offentlige skole i grøfta, samtidig er det slik at de som vil komme med et konkurrerende tilbud må ha tillatelse av de samme politikerne for å få slippe til. Dette virker som en uheldig rollefordeling, for å si det forsiktig.

DLF ville selvsagt ha stemt for at en privat skole som John Bauer ville ha fått tillatelse til å begynne, men vårt primære standpunkt er at John Bauer, og alle andre private skoler, skal kunne begynne sin virksomhet uten å måtte søke politikerne om tillatelse i det hele tatt.

Det er slik i det frie skolemarked DLF ønsker at elvene (eller deres foreldre) vil velge skoler som gir et godt tilbud. Derfor vil de dårlige skolene enten gjøre sitt beste for å heve kvaliteten, eller så vil de forsvinne av mangel på søkere. Kun et slikt fritt skolesystem vil kunne sikre at de yngre generasjoner får en god grunnutdannelse. Dessverre får de ikke det i dag, og det ser ut til at politikerne heller ikke vil tillate dette.

Påstanden i overskriften har vi fra dagens Aftenposten, og den feilen som påpekes er alvorlig: den skal visstnok innebære store konsekvenser for norsk økonomi. Grunnen til dette er at feilen er begått i Norges Bank. Forskere ved SSB påstår at prisstigningen her i landet er mye høyere enn både Norges Bank og SSB har regnet med. I en artikkel hevder de at det er blitt mye dyrere å bo de siste par årene enn de offisielle tallene viser. I tillegg påviser de at kostnaden ved å bo ikke får den vekt den fortjener i konsumprisindeksen.

Aftenpostens artikler om saken ligger her:
http://www.aftenposten.no/nyheter/okonomi/article971211.ece
http://www.aftenposten.no/nyheter/okonomi/article971210.ece
http://www.aftenposten.no/nyheter/okonomi/article971212.ece

Nå kan jo alle gjøre feil, og slike feil kan føre til alvorlige konsekvenser for den som begår feilene, og for den virksomhet han eller hun har utført beregningene for. Men i dette tilfellet er det noe spesielt, siden den påståtte feilen er begått i Norges Bank, og det er derfor feilen får konsekvenser for hele landets økonomi.

Hva er løsningene på dette? Nå skal vi ikke si noe om at dagens økonomi, slik den undervises ved universitetene og benyttes i departementene, er basert på et fullstendig feilaktig grunnlag, og at de styrende derfor gir direktiver som på både kort og lang sikt er skadelige. eller ødeleggende

(Noen av disse poengene er berørt flere steder på DLFs diskusjonsforum, blant annet i denne tråden: http://forum.dlf.info/viewtopic.php?t=899 .)

Det som er vårt hovedpoeng i denne kommentaren er følgende: DLF er tilhenger av det som på engelsk heter ”free bankning”: vi vil at alle banker skal kunne drive sin virksomhet fullstendig uten innblanding fra det offentlige. (Staten skal kun her som ellers håndheve kontrakter, men eller overlate alt til private.) Dette betyr at banker kan sette de renter de vil, både på innskudd og utlån, og at banken, hvis den vil, kan utstede egne valutaer.

Dette vil i praksis føre til at vi får en ”fractional reserve”-gullstandard. Dette er et valutasystem som sikrer at vi verken får inflasjon eller deflasjon, det er et system som vil innebære at penger har en stabil verdi over tid (eller til at pengeverdien sakte vil øke, nowe som er svært fordelaktig).

Dette banksystemet er den eneste som kan sikre en stabil økonomi over tid, og det er det eneste system som er i samsvar med prinsippet om full individuelle frihet. Som vi ser fører dagens politikerstyrte system til bankkriser, gjeldsslaveri, konkurser, inflasjon, deflasjon. Alt dette er svært skadelig av mange grunner, men først og fremst fordi det gjør langsiktige økonomisk planlegging, både for individer og virksomheter, umulig.

Det var dette systemet – dagens system – den store bankmannen J. P Morgan hadde i tankene da han beskrev amerikansk bankpolitikk tidlig i det tyvende århundre, med store offentlig inngrep i alt som bankene foretok seg, slik: ”Å drive en bank på en forsvarlig og skikkelig måte er ikke umulig. Det er bare forbudt”.

Minst 203 personer mistet livet i gruveulykken i Kina sist mandag. Tilsvarende ulykker har det vært over hele verden i de siste hundre år, og også andre former for "gammel" energiproduksjon – vannkraft – forårsaker ulykker i og med at dammer brister.

VGs artikkel om saken ligger her.

Men å produsere energi ved å brenne kull, eller ved å la vann renne gjennom turbiner, er ”gammel” teknologi. Som alltid er ny teknologi bedre i den forstand at den er mer kostnadseffektiv, gir større virkningsgrad, er tryggere for de som arbeider med å fremskaffe energien, og forurenser mindre.

DLF er derfor sterke tilhengere av at energiproduksjon foregår med mest mulig moderne teknologi, dvs. i form av for eksempel gasskraft og atomkraft.

Bruken av disse nye energiformene forutsetter et visst teknologisk nivå, noe som igjen forutsetter et visst velstandnivå og en i betydelig grad rasjonell kultur. Dersom disse forutsetningen er til stede, vil atomkraft og gasskraft kunne erstatte betydelige mengder av den energien som ble produsert via kull, vannkraft og olje, og dette vil bokstavelig talt spare mene menneskelig hvert eneste år.

DLF går altså inn for at energiproduksjon i størst mulig grad bør være ren og sikker, og vi vil derfor at den skal foregå via atomkraft og andre moderne produksjonsformer, som for eksempel gass. Vi er derfor tilhengere av at alle statlige restriksjoner på slik energiproduksjon fjernes.

Dessverre er det en del barn som ikke kan bli oppdratt av sine foreldre. Foreldrene kan ha ulike typer problemer som innebærer at de ikke kan fungere som gode omsorgspersoner. I slike tilfeller bør først og fremst andre i familien få anledning til å ta seg av barna – onkler, tanter, besteforeldre.

Dessverre er det slik at staten, som tar seg av slike saker, idag er preget av en ideologi som ikke ser med særlig blide øyne på familien som institusjon. Derfor vil den ofte ikke la slektninger ta seg av barna: Vi sakser fra en artikkel i Aftenposten i går.

Til tross for at det er innført regler om at nær familie skal prioriteres i slike saker, så blir familien forbigått: ”I 2003 kom forskriften om fosterhjem som pålegger barnevernet å vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterforeldre. Barnvernet har plikt til å kartlegge muligheten av en slik plassering.” Men dette fungerer ikke i praksis. Mange besteforeldre føler seg motarbeidet av barnevernet. Tall fra Statistisk sentralbyrå for 2003 viser at ett av fem barnevernsbarn plasseres i fosterhjem i slekt.

Vi er overbevist om at besteforeldre, hvis de ikke er for gamle, i praktisk talt alle tilfeller er bedre som fosterforeldre enn voksne som barnet ikke kjenner. DLF mener at det er barnets behov og ønsker som det bør legges størst vekt på, og vi er som sagt overbevist om at dersom foreldrene ikke kan ta seg av sitt barn, så er det besteforeldrene eller andre nære slektninger som bør overta omsorgen for barnet.

Den sosialdemokratiske politikken som er blitt ført i Norge i de siste tiår har hatt som resultat at familiene er blitt svekket. Småbarnsmødre er nærmest blitt jaget ut av hjemmet og bort fra barnets oppvekst; politikken har gått ut å at det ikke er familien, men ”samfunnet” som bør oppdra barn. Dette er skjedd gjenom mange ulike tiltak: alt fra sterkt subsidierte barnhaver til støtte til de kvinner som skaffer seg barn uten å dele oppdragelsen av barnet med barnefaren. Det er den samme politikken som kommer til uttrykk i det som har skjedd med fosterhjem: familien skal nedprioriteres.

Etter vårt syn er det kun en solid familie med to foreldre som gir det beste oppvekstmiljø for barn. Dagens mange oppsplittede familier og deltidsfamiler vil medføre svært mange negative resultater for de barn som oppdras: alt fra økende kriminalitet til dårlige skoleresultater til økende behov for psykiatrisk behandling av barn. Så den utvikling som nå skjer blant barn og unge er ikke overraskende for oss. Men det verste er selvsagt alle de barn som kommer dårlig ut i livet fordi de ikke vokser opp under omsorg av slektninger som virkelig er glade i barnet. Dette er etter vårt syn ikke annet enn overgrep mot barn.

Under overskriften ”Offentlige vandaler” skriver Aftenposten i dag at ”Norske kommuner ødelegger kulturminner og ilegges nå bøter som svir. En jernalderhaug i Skien, et strandområde ved Utstein kloster og en gårdshaug i Nordland er blant det som er rasert.”

Videre fra Aftenposten i dag: ”Kommunene unnlater å varsle fylkeskommunene om utbygginger og andre tiltak som rammer fredede kulturminner. 28. januar ble Rennesøy kommune bøtelagt av Økokrim etter å ha gitt tillatelse til riving samt oppføring av en sjøbu og bygging av nytt bryggeanlegg nær Utstein kloster uten først å ha underrettet fylkeskommunen. Arbeidene førte til skader på kulturminner og kommunen har godtatt boten.”

Mer fra Aftenposten: ”- Den klassiske forsømmelsen består i at kommunens tekniske etat ikke har rutiner for bl.a. å sjekke økonomiske kartverk hvor automatisk fredede kulturminner normalt er avtegnet, sier konstituert førsteadvokat Hans Tore Høviskeland tilknyttet Økokrims miljøteam. - I tillegg har kommunene ikke tilstrekkelig egen oversikt over egne registrerte kulturminner. Ofte gis det bygge- eller gravetillatelse midt i et kulturminneområde uten at kulturvernmyndighetene i fylkeskommunen varsles.”

Hva skal vi si til dette som vi ikke har sagt utallige ganger tidligere? Det offentlige som eier er ikke i stand til å ta vare på det som eies på en fornuftig måte: vi leser om dette i avisene igjen og igjen; vi har forfalne offentlige bygninger, forfalne skolebygninger, forfalne svømmehaller, vi har forfalne veier, vi har … Nei den som leser dette har allerede fortsatt poenget, som allerede Aristoteles forsto: ”Det som eies i fellesskap er det ingen som tar vare på» (Politikken, bok 2, kap. 3). Dessverre er det så få andre som har innsett dette, og derfor kommer vår fremtid til å være preget av stadig økende forfall på alle områder som det offentlige – både stat og kommune – nå disponerer. De aller fleste kommer antagelig til å foreslå å bevilge mer penger, og å innføre bedre rutiner i byråkratiet som skal disponere disse offentlige verdiene, for å heve standarden på det som det offentlige eier, men dette kommer ikke til å virke, dette vil bare føre til at det offentlige vil disponere enda mer av verdiene i Norge, og dette vil igjen føre til at forfallet rammer enda større områder.

DLF ønsker selvsagt at vi skal ha en høy standard på skoler og veier og svømmehaller, og derfor må slike ikke eies og disponere av de offentlige vandaler som styrer dem i dag. DLF mener at kun privat eie ikke bare er det eneste moralske, privat eie er også den eneste form for eie som innbærer at eiendeler, store som små, blir tatt godt vare på. DLF vil altså privatisere skoler, svømmehaller, praktisk talt alle offentlige bygninger, veier, etc. Kun dette kan føre til at vi kan nyte godt av gode tilbud på disse områdene.

Toppmøtet i Egypt mellom PAs Mahoud Abbas og Israels Ariel Sharon førte til ende en våpenhvile avtale mellom Israel og den arabiske siden. Det er i de siste år inngått et meget stort antall våpenhvileavtaler mellom disse to partene, og den arabiske siden har brutt alle avtalene. I forbindelse med akkurat denne avtalen har Hamas uttalt at de ikke er part i denne avtalen, og dermed kan man vel regne med at de ikke på noe vis vil føle seg bundet av den.

Vi har liten tro på de fredsavtaler som inngås i denne konflikten; den arabiske siden mener at Israel skal opphøre å eksistere, og sålenge den arabiske siden er preget av samme ideologi som idag, kommmer den ikke til å avslutte sine angrep mot Israel. Fredsavtaler under dagens ideologiske forhold er derfor illusoriske.

Den arabiske siden gikk til angrep mot Israel i 1948, igjen i 1956, igjen i 1967, og igjen i 1973. I tillegg har Israel vært nærmest kontinuerlig utsatt for geriljaangrep siden Israel ble opprettet i 1948, etter vedtak i FN. Disse har ført til at mange sivile israelere er blitt drept.

Det Israel bør gjøre er å sørge for at palestinerne ikke blir i stand til å utføre angrep mot Israel, og så bør Gaza, og Judea/Samaria (”Vestbredden”) styres av Israel slik disse områdene ble styrt de første årene etter 1967. Israels styre førte til at f. eks. økonomien i disse områdene var svært god. De siste års angrepskrig fra palestinernes side har naturlig nok ført til gjengjeldelsesaksjoner fra Israel, og økonomien i disse områdene fungerer nå ikke i det hele tatt. Disse områdene er nå derfor preget av fattigdom og fortvilelse – det er altså slik at det er palestinerne som lider mest under den arabiske konfrontasjonslinjen overfor Israel.

Så. vi er overbevist om at heller ikke denne fredsavtalen vil bli overholdt fra den arabiske siden, og vi mener at Israel bør slutte å inngå slike avtaler inntil den arabiske siden reelt aksepterer Israel rett til å eksitere. Vi frykter dog at dette vil ligge langt frem i tid, og inntil da må Israel forsvare seg som best de kan. Og å inngå denne typen fredsavtaler/våpenhvileavtaler er ikke veien å gå.

Hvem er det som har markedsmakt? Det har stått mye i avisene om dette i de siste dager, etter at det tidligere statsmonopolet Norske Meieriers etterfølger Tine visstnok forsøkte å betale ICA for at ICA ikke skulle ta inn varer fra konkurrenter som Synnøve Finden og Q-meierier.

Nå har vi tidligere sagt at en slik avtale mellom Tine og ICA bør være lovlig, men det er ikke slik at alt vi mener bør være lovlig er klokt. Frihet innebærer at alt som er frivillig bør være tillatt, men selvsagt er det ikke slikt at alt som er frivillig er like klokt.

I dettet tilfellet har Tines ukloke handlemåte (det er noe uklart hav som egentlig skjedde i denne saken, men vi tar utgangspunkt i at forslaget til avtalen mellom Tine og ICA kom fra Tine) ført til sympati for konkurrentene, og forbrukerne går nå omveier for å kjøpe varer fra Synnøve Finden og Q-meierier for å straffe Tine. Tines forsøk på å presse ut konkurrentene blir oppfattet som ufint av forbrukerne, og nå straffer de Tine for dette.

Slik er det alltid: det er den endelige forbruker som har markedsmakt: den endelige forbruker bestemmer hva han eller hun skal kjøpe, og produsentene retter seg etter dette (dersom staten ikke har forbudt det da).

Grunnen til at det i dag ikke finnes produksjon av Beta-videospillere, Edsel biler og Mini-disc-spillere er at det er ingen etterspørsel etter disse produktene. Slik er det frie marked: produsentene produserer det som forbrukerne vil ha, såfremt det er tillatt. Dersom staten forbyr noe av det som folk vil ha (for eksempel narkotika), medfører dette en kolossal kriminalitet, noe som er skadelig for alle involverte og mange som ikke er involvert (ransofre, de som blir utsatt for innbrudd, etc.).

Det er heller ikke slik at forbrukerne alltid ønsker det biligste alternativet, forbrukerne kjøper det som totalt sett gir det beste tilbud. Et oppslag i Aftenposten i dag sier at mange strømforbrukere kan spare ca kr 1000 per år dersom de skifter strømleverandør, men det gjør de ikke. Grunnen er at det synes at det er for mye brå å skifte, og derfor er de villige til å betale kr 1000 per år for å slippe bry. Det er selvsagt et legitimt valg.

Det er altså forbrukerne som har markedsmakt, og i et fritt marked - i det økonomiske system som DLF vil ha – er det forbrukerne som har alt å si. Det er dette som vil bli resultatet dersom staten avvikler all innblanding i markedet.

Man må ikke glemme at markedskreftene er summen av individers frivillige tilbud og etterspørsel, og det finnes ikke noe bedre og mer moralsk økonomsik system enn dette. Kun i et fritt sytem har individer makt til å styre sine egne liv, og kun dette er moralsk og kun dette er effektivt.

Vi vil gratulere den danske statsminister Andres Fogh Rasmussen med valgseieren. Rasmussen er en av de få av dagens politikere vi beundrer. Etter at han kom med på høyt nivå i dansk politikk har han vist en prinsippfasthet som er imponerende. Til sterk motstand fra demonstranter og journalsiter, har han for eksempel stått fast i sin støtte til USAs frigjøringskrig i Irak. Rasmussen har også støttet Bjørn Lomborg, som har vært det en forsker bør være – en sannhetssøker – innen et forskningsfelt som er sterkt dominert av venstrepropaganda. Rasmussens regjering har også tatt tak i innvandringspolitikken, og selv om han har gått inn for andre løsninger enn de DLF vil gå in for, har han også her stått fast på sine ideer. Riktignok gikk Rasmussens eget parti noe tilbake, men regjeringspartiene som helhet gikk vesentlig frem, og utfordreren, sosialdemokratene, gjorde et svært dårlig valg.

Fogh Rasmussen hadde i en tidligere fase av sitt politiske liv omtrent de samme standpunkter som DLF har. I hans bok ”Fra socsialstat til minimalstat”, redegjør han for hvordan samfunn bør være, og vi finner kapitteltitler som disse: ”Frihed er et etisk krav”, ”Det frie marked”, og ”Mindre stat mer privat”.

Vi siterer følgende fra bokens innledning: ”Frihed er et etisk krav. Kun personlig frihed – og fri markedsøkonomi – giver mennesket mulighed for at handle moralsk. Efter kollektivismens kollaps [boken ble utgitt i 1993] er det ikke lenger tilstrækkeligt at begrunde liberalismen i større effektivitet. Nu skal liberalismen begrundes i sin egen ret. Liberalismen skal begrundes etisk.” I fortsettelsen av boken forsøker Fogh Rasmussen dette, og han har et godt grunnlag i og med at han bygger på den solide Ayn Rand, og på liberalistiske økonomer Ludwig von Mises og Nobelprisvinnerne Friedrich von Hayek og Milton Friedman.

Det skulle være klart at Fogh Rasmusseen har gått bort i fra det han mente for 12 år siden, men han har kjennskap til disse ideene, og da kan vi forvente en viss innsikt og prinsippfasthet i hans daglige politiske virke.

Så vi gratulerer Fogh aller hjerteligst med valgseieren.

Vi er ikke sikre på hvor opprullingen begynte, men la oss ta utgangspunkt i at den første avsløring i år var den om toppene i Vinmonopolet som ble tatt med på smøreturer av enkelte vinimportører. Grunnen til importørenes sjenerøsitet er selvsagt at de ville at Polet, et statlig monopol, skulle kjøpe inn akkurat deres viner til sine butikker.

Etter dette har det vært flere avsløringer av lignende type f.eks. i Forsvaret, og på TV2-nyhetne i går kunne vi høre flere følgende, i en reportasje om monopolbedriften Norske Meierier etterfølger Tine om deres forsøk på å betale enkelte butikkjeder for at de ikke skulle ta inn varer fra konkurrenten Synnøve Finden: ”Moderniseringsminister Meyer vil altså granske flere bransjer for å avdekke ulovlige avtaler som hindrer konkurranse Advokater, tannleger, håndverkere, luftfarten, og bokbransjen skal under lupen”.

Dette betyr altså at myndighetene har mistanke om at i alle de nevnte bransjer har det foregått lovbrudd. Dette er meget alvorlig, dette forteller klart og tydelig at vi har fått så mage lover og regler og bestemmelser at nesten alle nordmenn er blitt lovbrytere. Myndighetene må snarest gjøre noe for at det korrupte samfunn som Norge åpenbart er blitt kan komme over på rett kjøl. Det som må gjøres er at lovverket må igjennom en kraftig overhaling, slik at kun legitime lover, de lover som beskytter oss mot reell kriminalitet (dvs. de lover som beskyter oss mot rettighetskrenkende handlinger) blir igjen.

Forstatingsloven sa det så klokt: ”Med lov skal landet byggs, og ikke med ulov ødes”. Myndighetene har etter hvert vedtatt så mange ulover (en ulov er en lov som har et annet formål enn å beskytte oss mot reell kriminalitet) at de er umulig å følge, og alle blir da lovbrytere. Dette reduserer selvsagt respekten for de legitime lover, og derfor vil den standige mengden av ulover føre til ikke bare en økende mengde lovbrudd, men også til en økende mengde reell kriminalitet: i fremtiden vil vi altså oppleve enda mer av tyverier, svindel, overfall, ran og det som verre er.

Dessverre ser vi ingen politikere i de vanlige partiene som er i stand til å forstå dette, så også her står DLF alene. Siden DLF er et så lite parti, lover ikke dette godt for fremtiden. Norge er blitt gjennomkorrupt, og i de kommende årene vil det bli enda verre.

”Rungende nei til mer privatisering” leste vi i Dagbladet i går. En undersøkelse har vist at nordmenn ikke vil ha mer privatisering, de foretrekker offentlige løsninger.

Dagen før skrev den alltid lite innsiktsfulle Sissel Benneche Osvold i samme avis at velferdsstatene i Europa er svært gode å leve i: ”… folk i de europeiske velferdsstatene [lever] lenger, barnedødeligheten er lavere, vi får mer helse og skole for pengene, vi arbeider mindre, men har høyere produktivitet…”.

La oss først si til dette at de privatiseringer som har vært gjennomført i Norge ikke har være reelle privatiseringer; en reell privatisering innbærer at det offentlige trekker seg helt ut av virksomheten. De som har vært kalt privatisering i Norge har innebåret at et privat firma har fått utført en bestemt oppgave i en begrenset periode, og at det er det offentlige som har betalt tjenesten. Dette er ikke reell privatisering, en reell privatisering ville ha betydd at private hadde fått lov til å konkurrere om å utføre oppgavene, og at de som brukte tjeneste selv skulle betale for tjenesten, direkte til leverandøren og ikke gjennom omveien om staten. Da vil konkurranse ført til stigende kvalitet på tjenestene.

De privatiseringer som har vært utført har ikke vært reelle, de har i realiteten bestått i å overlate oppgaver til private monopoler som staten beskytter mot konkurranse, og da er det ikke overraskende at kvaliteten har gått ned. Også DLF er motstandere av denne typen privatiseringer.

Men i sammenheng med dette kan vi se på Osvolds forsvar av velferdsstaten, og det er interessant å se på de fakta hun utelater:

Hun sier at vi får mer for pengene mht skole – dette er overraskende etter de siste undersøkelser som viser hvor dårlig norske elever presterer i internasjonale tester

Hun nevner ikke gate- og voldskriminaliteten, som har steget enormt de siste årene (Overskrift på første side i Dagsavisen i dag: ”Ny voldsnatt i Oslo”).

Hun nevner ikke den økende mengde svart arbeid og skatteunndragelser i næringslivet: det er blitt så vanskelig for de næringsdrivende å følge alle lover og regler og bestemmelser at betydelige deler av økonomien er skjøvet over i svart sektor. Dette fører til en redusert respekt for lov og rett, noe som er svært skadelig.

Hun nevner ikke helsevesenet, som for å løse problemene de siste årene er omorganisert en rekke ganger, men som fortsatt er offentlig og har store problemer, for eksempel i form av at syke pasienter må vente lenge på behandling.

Hun nevner ikke at innpå 800 000 nordmenn i arbeidsdyktig alder er trygdet eller førtidspensjonert på en eller annen måte – at disse er stengt ute fra arbeidsliver er skadelig for norsk økonomi, og det er enda mer skadelig for de som er rammet.

Hun nevner ikke det statlige pensjonssystemet, som er et pyramidespill som snart kommer til å gå overende: staten skylder i opparbeidede rettigheter innpå 4 000 milliarder kroner (for å antyde størrelsen på dette beløpet kan vi si at innværende statsbudsjett er på noe over 800 milliarder kroner).

Til tross for alt dette, som burde være velkjent stoff, så er både Osvold og nordmenn flest fornøyd med tingenes tilstand. Det virker som om de ikke forstår hva de nevnte problemene vil medføre om ikke mange år. De er motstandere av privatiseringer, hvis hovedidé er at enhver skal betale for det vedkommende selv bruker og at ting ikke skal subsidieres av staten, dvs. privatiseringer innebærer at andre ikke skal tvinges til å være med på å betale andres regninger. Folk vil ha offentlige løsninger, som innebærer at vi alle betaler ”litt” til staten og så skal staten gi oss ”gratis” helsevesen, skole, pensjoner, etc. Det virker som om folk tror at de vil slippe billigere unna dersom staten tar seg av skole, helsevesen, pensjoner, etc. Men i virkeligheten er det slik at dersom staten tar seg av dette, så vil kvaliteten på tilbudene blir dårligere og dårligere, og til slutt vi alt bryte sammen.

Så det går den veien høna sparker. Den som lever vil få se, og man må heller ikke leve så lenge for å få se det.

De mange irakere som stemte i valget viste stort mot (i hvert fall hvis vestlige journalisters vurdering av farene forbundet med å stemme er pålitelig).

Omtrent 60 % av irakerne valgte å gå til stemmeurnene, til tross for at de var truet av sunnimuslimske terrorister som hadde lovet å gjøre sitt beste for å forsøke å drepe mange av de som avga stemme (og vel ca 30 personer ble drept i terroraksjoner mot stemmelokalet). Nå er muslimer svart fatalistisk innstilt – det som skjer er det som Allah vil, men vi så i reportasjer i pressen at irakere sto i lange køer for å få avgitt stemme, og etter at de hadde stemt var det mange som danset av glede: endelig var Irak på vei til å bli et normalt land.

Det var også mange som vise fingeren til vestlige journalister og politikere (alle som avga stemme fikk et merke med lille blekk på en av sine fingre, dette for å forhindre at noen stemte to ganger), og mange velgere spyttet på levningene etter en selvmordsbomber som sprengte seg selv i luften utenfor et valglokale.

Dette motet, denne viljen til å trosse terroristene, er beundringsverdig, og er et eksempel på hvordan mennesker med mot og integritet oppfører seg.

Dessverre ser vi lite av denne type oppførsel i Europa. Her er det ikke som i Irak. hvor befolkningen trosser terroristene, her skjer det motsatte; her er man ettergivende overfor terroristene (ja, det finnes noen få unntak som for eksempel Blair og Berlusconi, men disse er unntak).

*Store deler av befolkningen i Europa var imot avsettelsen av Talibans skrekkregime og frigjøringen av Afghanistan.

*Store deler av Europas befolkning var imot avsettelsen av tyrannen Saddam Hussein og frigjøringen av Irak.

*Befolkningen i Spania lot seg skremme av terrorbombene mot Madrid rett før valget i mars 2004 (selv om også andre elementer spilte inn når valget ga regjeringsskifte)

*I Nederland har flere intellektuelle vært forsiktige etter at Theo van Gogh ble drept av en militant muslim; van Goghs film er trukket fra flere visninger etter dette.

*Siden mange muslimer finner det krenkende, er et bilde på en utstilling i Verdens kulturmuseum i Göteborg fjernet fra en utstilling om hiv/aids.

osv.

Dette er ikke overraskende. Det etiske ideal som dominerer i Europa er selvoppofrelse/altruisme, og dette innbærer at det som betraktes som høyverdig er å gi avkall på egne verdier til fordel for andre. De ”andre” nå er militante muslimer, som åpenbart vil fjerne alt i Vesten som er krenkede for islam, og Europa forsvarer seg langt fra kraftig nok mot dette, men legger seg nesten flat. Angrepet fra militante muslimer hadde vært lett å slå tilbake hvis Vesten/Europa hadde hatt en etisk overbevisning som innebar at Vestens verdier, verdier som er nødvendige for et fredelig, velstående og sivilisert samfunn, var verd å forsvare. Alle ser det barbari som islam representerer, men pga. den moralen vi har er vi ikke villige til å forsvare oss i tilstrekkelig grad. Europa - både størstedelen av befolkningen og flesteparten av politikerne – er feige, og den feige blir slått. Vi går en meget spennende fremtid i møte.

Grunnen – eller påskuddet - til at vi har en velferdsstat, dvs. en stat som skal drive velferd, er at den skal hjelpe de svake, de som visstnok ikke hadde klart seg selv hvis de ikke hadde blitt hjulpet av staten.

Sannheten er motsatt: staten slik vi har den i dag, er svært ødeleggende for alle, men mest for de svake. Grunnen er at en omfattende stat må ha et høyt skattenivå og en omfattende regulering av næringslivet. Dette medfører at skattebyrden blir stor for de som er minst ressurssterke, og til at næringslivet og arbeidsmarkedet blir så rigid at det blitt stadig vanskeligere for de svake å skaffe seg jobb; isteden blir de i dagens system passivisert ved at de blir satt på en eller annen form for trygd – statens politkk har gjort det nærmest umulig for disse å få jobb.

Flere aviser har i dag oppslag om et aspekt ved statens undertrykking av de svake: Aftenposten: ”Rekordskatt på fattigdom” og ”Staten tjener grovt på fattige”, mens Dagbladet skriver ”Staten [blir] rik på gjeldsofre”. Disse oppslagene handler om de gebyrer staten håver inn på dårlige betalere, og som alle vet så er det jo de som ikke har så god råd som er dårlige betalere.

Men disse oppslagene er ikke enestående, det finnes mange andre slike eksempler. NRK-TV sendte forelden et program om våre svært høye strømpriser. Som vi vet er en stor del av strømprisen avgifter til staten, og strømmarkedet er ikke fritt, det er gjennomregulert av staten; den største aktøren heter forøvrig Statkraft. Også her det slik at staten skor seg på folk flest.

Et annet eksempel: Skolen skal være offentlig for å motvirke Matteus-effekten (Matteus-effekten er et femomen omtalt i Matteus-evangeliet, og det går ut på at den som har mye skal få mer, og den som har lite skal miste det lille han har). Selvsagt har det vist seg at en statlig skole blir så dårlig at kun de elvene som har ressurssterke foreldre klarer seg godt; det som skjer er altså at skolen forsterker Matteus-effekten.

La oss ta med et eksempel til, det er riktignok ikke hentet fra Norge, men fra Tyskland: Geografi er ikke poenget her, poenget er tiltak satt i gang av en velferdsstat.

I velferdsstaten Tyskland er det selvfølglig mulig å få utbetalt dagpenger fra staten dersom man er arbeidsløs. Man får dog kun pengene dersom man er reell arbeidssøker, dvs. man mister utbetalingene dersom man sier nei til tilbud om jobb. Nå er det slik at prostitusjon er blitt lovlig i Tyskland, og dette har medført at de prostituerte betaler skatt, firmaet de er ansatt i betaler arbeidsgiveravgift, etc. Dette har ført til at arbeidssøkende unge kvinner er blitt truet med at dersom de ikke tar jobb i en bordell, så vil de miste sine dagpenger. Ja, dette høres utrolig ut, men vi har det fra en kilde som vi vil regne som pålitelig, The Telegraph.

Her kan vi se at det tyske lovverk ikke er i samvar med den medmenneskelighet, varme og fleksibilitet som tyskerne er så kjent for. Vi tror dog ikke dette – det å pålegge unge kvinner å bli prostituerte – vil bli et vanlig trekk ved fremtidens velferdsstat, men dette eksemplet illustrerer den umenneskelighet som velferdsstaten utviser overfor de svake.

Så, la oss avslutte med å si at alle, men mest de svake, vil tjene på et samfunn hvor næringsvirksomheten ikke er gjennomregulert av det offentlige. Frihet – kapitalisme - er i samsvar med alles reelle egeninteresse: alle vil tjene på å leve i et samfunn hvor alt som er frivillig er tillatt, og hvor staten kun tar seg av de som initierer tvang overfor andre. Så staten, dvs. velferdsstaten, er ikke de svakes beste venn, velferdsstaten er alles, og spesielt de fattiges, verste fiende.

Utdanningsministeren har visstnok sagt at resultatene av de nasjonale prøvene ikke skulle offentliggjøres dersom flere enn 10 % av elevene boikottet dem. Nå viser det seg at flere enn 10 % boikottet prøvene, men Clemet vil offentliggjøre resultatene allikevel.

Dette er å ”endre spillereglene” sier Aftenposten på sin førsteside i dag, som om det er en nyhet at våre politikere gjør noe annet enn de har sagt at de skal gjøre.

For det finnes jo drøssevis med eksempler på at politikerne endrer reglene underveis:

*stadig lover politikere at bomstasjoner skal være midlertidige: ”de skal stå til år x”. Når år x nærmer seg, blir nedleggelsen av bomstasjonen utsatt.

*i 2003 ble reglene for permittering endret tre ganger

*i forbindelse med den store skattreformen tidlig på 90-talet ble det sagt at nå skulle det ikke komme flere forandringer i skattesystemet. Etter dette er det kommet en rekke større forandringer av skattesystemet, for eksempel er momssatsen øket (men senket på mat), momsgrunnlaget er øket, osv.

*reglene for hvordan pensjoner skal regnes ut endres hele tiden (skal antall opptjeningsår være 30 eller 20, skal pensjonens beregnes på basis av gjennomsnitt eller på basis av de beste årene, osv.)

*hva skjer med kontantstøtten til barnefamilier som ikke har inne barn i barnehave? Ap, som tidligere var imot kontantstøtten, sier nå at de har snudd, men hva vil de gjøre hvis de kommer i regjering etter valget?

*hva skjer med gasskraften (nyhetene i morges sa at Ap har snudd)

og slik kunne vi fortsette.

Poenget er at statlig tvangsinnblanding i individers frivillige handel alltid gir andre – og negative – resultater enn det som var lovet. Derfor må politikerne stadig endre på det da har satt i gang, for å forsøke å minimalisere skadene. Men disse nye inngrepene fører igjen til enda dårligere resultater, osv

Mht de nasjonal prøver, så skulle de teste hva norske elver kan. Naturlig nok var det mange elever som ikke ønsket dette, og derfor boikottet de prøvene, med det påskudd at de ikke likte at resultatene ble offentliggjort.

En av grunnene til at Clemet ønsket å teste norske elever, var at de er blitt svakere i de siste årene, spesielt etter de reformer som kom i skolen på 90-tallet (initiert av Aps undervisningsminister Gudmund Hernes).

Vi har ingen problemer med å spå at dersom de andre partiene får fortsette å styre, så vil alt gå verre, og for å forsøke å forhindre de kriser som nødvendigvis vil oppstå som resultat av styringen vil politikerne stadig oftere ”endre spilereglene”. Og disse stadige forandringene i rammebetingelser vil bli mer og mer skadelig for alle som driver verdiskapning i Norge, noe som vil redusere verdiskapningen og velferden, noe som igjen vil presse mer og mer legitim virksomhet over i det svarte markedet, noe som også vil øke kriminaliteten. Så det lys vi ser i tunnelen er helt sikkert fra et møtende tog.

Hvert år mottar norske bønder erstatning fra staten for tap av ca 30 000 dyr. Dette til tross for at bøndene melder at 50 000 dyr er tapt, men at det kun er dokumentert at erstatningsgrunnlaget er til stede i ca 3000 av tilfellene.

Son kjent er det vanlig i Norge at bønder slipper sine sauer og geiter etc. løs i utmark i store deler av året. Der blir de satt ut og overlatt til seg selv uten noen form for tilsyn, og så blir de hentet senere på året. Da viser det seg altså at det ifølge eierne er ca 50 000 av disse dyrene som er blitt borte, og bøndene påstår at disse er tatt av rovdyr – det er kun dyr tatt av ville dyr som bjørn, jerv og ulv som utløser erstatning far staten, dyr som, omkommer på andre måter utløser ikke erstatning.

Bøndene krever altså erstatning for ca 50 000 dyr per år, men klarer kun å dokumentere at ca 3000 dyr er tatt av villdyr. Til tross for dette blir det altså utbetalt erstatning for ti ganger så mange dyr. Så vidt vi vet er erstatningen bøndene får også større enn det de ville ha fått hvis de hadde levert dyrene til slakteriet.

Vi vil ikke påstå at bøndene med vitende og vilje krever erstatning for tap som de ikke etter bestemmelsene har krav på, men vi stiller oss allikevel sterkt negative til hele denne ordningen.

Det som skjer er at bøndene setter sine verdifulle dyr ut i utmark uten tilsyn. Vi kan ikke si annet enn at vi synes dette burde ha vært noe risikabelt, men siden dagens ordning innebærer at bonden ikke selv bærer noen risiko, men at denne veltes over på skattebetalerne, så forstår vi at bøndene hendler som de gjør.

Det er sannsynligvis bred tverrpolitisk enighet om dagens ordning, men DLF kan ikke støtte en slik ordning. Vi vil tro at det naturlige vil være at sauer, verdifulle som de er, burde gjetes. Vi vil allikevel selvsagt ikke gå inn for noe påbud om at sauer skal gjetes, vi vil heller ikke innføre statlige ordninger som subsidierer gjeting. Vi vil derimot avvikle all statlig innblanding i alle næringsvirksomheter, også dyrehold. Vi vil altså avvikle alle statlige erstatningsordninger, også de som går til bønder når deres dyr blir spist av ville dyr.

Det skulle ikke forundre oss om vi er alene om også dette standpunktet.