Omstendighetene omkring valget i Irak er blitt akkurat som ventet: Mange Irakere deltok i valget med stolthet og glede, noe flere avisoppslag viser. f.eks. disse fra VG og fra Dagbladet på valgdagen, 30/1. For første gang på minst 50 år kunne irakere gi utrykk for sin mening i et reelt valg.

Valgdeltagelsen ble opp imot hele 60 %, noe som viser at irakerne i liten grad lot seg skremme av sunnienes terroraksjoner.
Sunniene fortsatte dessverre sine terroraksjoner for å skremme folk fra å stemme. Grunnen var at sunniene hadde stor makt under Saddams terrorstyre, og nå ikke er villige til å gi makten fra seg eller dele den med andre. (Vi er overbevist om at sunniens aksjoner kunne ha blitt forhindret eller kraftig redusert dersom USA og de allierte raskere hadde slått ned opprørene i Najaf og Fallujah tidlig i sommer.)

Pga. terroren har det, som norske kommentatorer igjen og igjen har nevnt, ikke vært mulig å avholde valgmøter slik det er vanlig i demokratiske land. Men det som kommentatorene ikke har nevnt, er at det har vært et stort antall programmet om valget på irakisk TV. Her har befolkningen kunnet bli kjent med kandidater fra de ulike valglister, så velgerne har ikke valgt i blinde, som norske kommentatorer har gitt inntrykk av.

Kandidater fra alle lister har sagt at de vil ha et Irak med elementære rettigheter for mindretallsgrupper. Et tegn på at de har ment dette er at ¼ av alle plasser i den nå valgte nasjonalforsamling er forbeholdt kvinner. Men det er allikevel grunn til å frykte at islam vil få en sterk stilling i det nye Irak. (I Afghanistan ble det etter at USA frigjorde landet fra Taliban-tyranniet vedtatt en ny grunnlov som sier at landet er en islamsk republikk, og dette skjedde beklageligvis med USAs godkjennelse.)

Et annet tegn på at vi ikke er udelt pessimistiske mht Iraks fremtid er det store antall TV-kanaler som viser vestlige og spesielt amerikanske programmet. Visningen av alt fra Baywatch til Oprah Winfrey vil fortelle irakere flest om hva som er mulig i land basert på vestens verdier, og dette vil svekke oppslutningen spesielt blant de unge om de gamle verdier som de ser ikke bringer annet enn elendighet.

Valget ble selvsagt ikke gjennomført med den samme grad av full demokratisk kontroll som valg for eksempel i Europa eller USA, men det kunne man heller ikke vente. Dette er det første valget i Irak på et halvt århundre, og at det forekommer til dels betydelige uregelmessigheter er unngåelig.

Selvsagt er det som har skjedd et skritt mot demokrati, men det er ikke nødvendigvis et skritt mot frihet. De nå etter valget dominerende gruppene i Irak, shia-muslimene og kurderne, er, selv om de lot seg velge på et stort antall ulike valglister, ikke utpregede frihetstilhengere. Vi vil allikevel våge å tro at med dette vil man være på vei mot et friere Irak. Frihet er den naturlige tilstand for mennesket - det er kun frihet som kan gi stabile og velstående samfunn. Men frihet er kun mulig dersom det finnes utbredt i befolkningen visse verdier som er en uunnværlig forutsetning for frihet. Disse verdiene er rasjonalitet (som impliserer at religioner står svakt) og rasjonell egoisme (som innbærer at målet for hvert enkelt menneske skal være å skape for seg selv et godt liv her og nå, og at dette skal gjøres kun med fredelige midler; målet for ens liv skal ikke være å ofre seg selv eller andre for en ”stor” sak – Gud eller Allah eller nasjonen eller rasen).

Kun på basis av disse verdiene kan man få et fredelig og fritt Irak. Uten disse verdiene vil Iraks fremtid kan Irak bli preget av tyranni eller borgerkrig eller det som verre er.

Vi er moderate optimister. Vi gratulerer folket i Irak med at de trosset terroristene og at de har gjennomført et valg, og vi håper at Irak vil ta skritt i retning av større frihet.

Hvis man ikke visste bedre, skulle man tro at ”privatisering” går ut på å overføre offentlig virksomhet over til private. Offentlig virksomhet er som kjent basert på at det offentlige bestemmer alt som har med tilbudet å gjøre: pris, kvalitet, mengde, hvem som skal stå for tilbudet, etc., mens privat virksomhet er basert på at de involverte – selger og kjøper – seg imellom blir enige om pris, kvalitet, etc., uten at noen utenforstående blander seg inn.

Men i dag blir ”privatisering” brukt om en prosess om går ut på at noe som fullt og helt var offentlig, overlater en liten del av hele produksjonsprosessen til private aktører. For eksempel kan i dag et offentlig sykehus sies å ha blitt privatisert hvis driften av sykehuset overlates til et privat firma, mens det offentlige fortsatt bestemmer sykehusets priser, arbeidsbetingelser for de ansatte, mengden pasienter som skal behandles, hvilke typer pasienter som skal behandles, osv.

Den type privatiseringer som er beskrevet her har det vært mange av i Norge i de siste årene. Det offentlige tilbudet er naturlig nok blitt dårligere og dårligere, og for å hjelpe på dette har noen av våre politikere gått inn for såkalte privatiseringer: en rekke virksomheter er blitt privatisert. Men denne privatiseringen er langt fra reell. En reell privatseiring innbærer at all offentlig innblanding forsvinner. Hvis et sykehus blir privatisert betyr dette at sykehuset selv skal bestemme hvilke tilbud det skal gi, hvilke sykdommer det skal behandle, hvilke kvalifikasjonskrav det setter for sine ansatte, hvilke priser de tar for sine tjenester, osv.

At det hersker stor forvirring om hva privatisering er ser vi i en kommentar i dagens Aftenposten. Anne Hafstad, i en artikkel med tittelen ”Privat helse uten styring”, hvor hun sier at ”… det har vært vanskelig å sette fornuftige priser for [tjenester ved] private sykehus.” Ja, det er ikke bare vanskelig, det er umulig for utenforstående å sette slike priser. I et fritt marked blir prisene bestemt av markedsmekanismen, dvs. prisene blir bestemt av balansepunktet mellom tilbud og etterspørsel. Alle priser fastsatt på andre måter enn dette vil føre til skjevheter, og at det ”privatiserte” sykehusmarked opplever skjevheter når prisene er fastsatt av det offentlige er ikke overraskende. Det som er en smule overraskende er at så mange politikere, byråkrater og aviskommentatorer ikke har kjennskap til dett poenget som burde være helt elementær sosialøkonomi.

Det er kun reelle privatiseringer som kan føre til at det blir en god kvalitet på tilbudene. De privatiseringer som har foregått har alt for ofte gjort vondt verre, og har i tillegg diskreditert den eneste veien til forbedringer som finnes: reelle privatseiringer.

DLF er selvfølgelig tilhenger av reelle privatiseringer av alle varer og tjenester som hører hjemme på det frie marked: vi vil at alt innen skole, sykehus, pensjonsordninger, transport, matvareproduksjon, etc. skal privatisere, Dvs. disse tilbudene skal overføres til private eiere som skal kunne drive disse uten noen form for offentlig innblanding. Det eneste det offentlige skal gjøre i forbindelse med kommersiell virksomhet er å sikre at kontrakter overholdes, og dette skal skje ved at tvister kan bringes inn for et rettsapparat.

Men så lenge vi forstetter den veien politikerne har valgt for oss, går det rett mot stupet. Ved valget til høsten vil det for første gang på lenge være et parti som stiller som er tilhenger av en annen kurs enn den de andre partiene står for, alle de andre partiene som i sin sosialdemokratiske konsensus er enige om praktisk talt alt, og alt de mener vil bringe oss mot stupet. Vil du ha en annen kurs, stem DLF!

Vi så ham smilende på TV i går, like blid som en LOTTO- eller Idol-vinner, vinkende til fremmøtte fans og fotografer, mens han vinket og smilte og lot sin pressetalsmann/advokat føre ordet. Og han, en ung mann fra Afghanistan, hadde virkelig gjort noe stort. Han hadde for åttende gang kommet tilbake til Norge etter å ha blitt utvist, han hadde planlagt et massedrap, men han var ikke blitt straffet, bare utvist, og utvisningene skjedde på en måte som innebar at det var den enkleste sak av verden å komme tilbake.

Dette er bare så enkelt å tro: det virker som om ingenting i Norge fungerer. Her kan man altså planlegge en svært alvorlig forbrytelse (styrte et fly), bli tatt nærmest på fersk gjerning, og så ikke bli straffet, men bare bli utvist – og det hele syv ganger etter hver gang å ha fått sin asylsøknad behandlet!

Og politikerne, som har ansvaret for dette galehuset som Norge er blitt, de hverken forstår at dette er, for å si det forsiktig, noe problematisk, de fortsetter i samme kurs som tidligere og håper vel at problemene forsvinner av seg selv – de gjør i hvert fall intet for å løse dem. Vi skal ikke si mye om dette, annet enn at et samfunnssystem som ikke engang vil straffe de kriminelle, er sammenbruddet nær.

Om afghaneren skal vi ikke si annet enn at vi forstår godt at han er blitt en Norgesvenn, men med slike venner - hvem trenger fiender?

Denne saken viser at Norge er et land som ikke kan tas på alvor. Norge er blitt et lekeland, hvor politikerne unngår å ta i fatt i de alvorlige problemer og bare leker seg med dilldall. Saken med afghaneren er en reductio ad absurdum av den politiske organisering vi har av det norske samfunnet.

Det eneste som kan gi Norge en kursomlegging er en sterkt resultat for DLF i det kommende Stortingsvalg. Hvis ikke er dette skjer er det en betydelig fare for at løpet er kjørt.

Den norske skolen er i hardt vær for tiden. Elevene gjør det dårlig på internasjonale tester (norske elever er under gjennomsnittet i realfag i en test av elever i OECD-landene pluss 10 andre land, og de gjorde det dårligere enn de gjorde på en tilsvarende test for noen år siden), det er en stor mangel på kvalifiserte realfagslærere, lærere i barne- og ungdomsskolen kan undervise i matematikk selv om de valgte bort matematikk på lærerhøyskolen og ikke har studert matematikk siden de gikk første år på gymnaset, det nye forslaget til fagplan i norsk sjokkerer norsklærere fordi diktere som Ibsen ikke er nevnt, og Elevorganisasjonen oppfordrer til boikott av de nasjonale prøver som undervisningsminister Kristin Clemet har satt i verk for å finne ut hva norske elever kan.

Den som kan lete vil finne en rød tråd i all denne elendigheten: denne begredelige tilstand er et nødvendig resultat av den sosialdemokratiske egalitarianisme. Siden alle de store partiene deler dette grunnsynet om at alle er like, og siden de ikke er det så skal man i hvert fall forsøke å få til at alle skal ha det likt, koste hva det koste vil. At dette har begynt å koste for mye begynner nå å gå opp for enkelte, og det gjøres kosmetisk forøke på å rette opp miséren.

Også her er løsningen innføring av frihet og ansvar. For skolene betyr dette at i første omgang at enhver skole børe frigjøres fra alle former for politikerstyring. Enhver skole bør i første omgang overføres til lærerne og foreldrene som sogner til skolen. Så skal styret som velges av disse får full frihet til å drive skolen slike de måtte ønske: de kan bestemme sitt eget pensum, selv bestemme hvilke lærebøker de vil bruke, skolen kan selv bestemme sin egen organisering, skolen kan selv bestemme hvilke fag den vil tilby og i hvilket omfang. Videre, skolen skal slev kunne ansette lærere og tilby dem lønns- og arbeidsbetingelser helt uten å være bundet av statlige lover, reguleringer, og skolen skal også være helt frigjort fra alle pålegg om å gjøre det som fagforeningene ønsker.

I første omgang skal skolen finansieres på samme måte som nå, dvs. ved overføringer fra stat og kommune, men etter hvert vil dette bidraget gå ned, og skolen skal finansieres direkte av foreldrebetaling. Dette vil komme samtidig med skattelettelser, som gjør at foreldre ikke vil ha noen problemer med å betale for sine barns skolegang direkte til skolen isteden for at som i dag pengene går fra foreldrene og omveien om det offentlige.

Som på så mange områder står DLF alene om de løsninger som vil ha positiv effekt, og vi frykter derfor at den skakkskjøring av norsk skole som det er enighet om i de stor partiene, vil fortsette, og at resultatene på de neste PISA- og TIMMS-undersøkelser vil bli enda dårligere enn i dag.

De såkalte avsløringer av at butikker tar betaling av leverandører for å gi deres varer god plassering i butikkhyllene, har ført til en god del avisoppslag de siste ukene.

Vi kommenterte saken 11/1, og har i ukene etter dette uten overraskelse konstatert at vi er alene om vårt standpunkt: en forretning lever av å selge, og har all rett til også å selge gode hylleplasseringer til sine leverandører.

For igjen å kommentere hovedpoenget i den konkrete saken: flere kunder kjøper f.eks. Coca Cola enn Grans cola. Hvis Gran skulle ønske å overbevise coladrikkerne at deres cola er bedre enn Coca Cola, så kan de gjøre det ved å betale noen butikker for å gi Grans cola en mer prominent hylleplass. Med de ordninger som alle andre politikere etter de omtalte avsløringer nå ønsker, vil en slik type markedsføring være forbudt.

Det som skal skje heretter, hvis politikerne får det som de ønsker, er åpenbart at alle butikker må bruke like stor og like prominent hylleplass på Grans cola som på Coca Cola.

Vi kan ikke si annet enn at dette blir absurd.

Representanter for de store butikkjedene har også kommet med utspill i saken, og som vi kunne frykte er det ingen av dem som har forsvart butikkeiernes rett til å disponere sine lokaler – og sine hyller – slik de selv ønsker.I dag kommer det et utspill fra NorgesGruppen, omtalt på http://www.nrk.no/nyheter/okonomi/4441505.html , som går ut på at de tar avstand fra sin tidligere praksis, og de omtaler den typen frivillige avtaler som dette handler om som en "utstrakt smørekultur" og "mafiatilastander".

De omtaler altså den helt lovlige og helt legitime og fullstendig moralske og nyttige praksis de hittil har praktisert som om den har vært kriminell.

Dette viser at kjøpmennene dessverre er kortsynte: de er ute etter å tjene penger – noe som er et høyverdig motiv, men de innser ikke at muligheten til å tjene penger forutsetter respekt for den private eiendomsrett, og at eiendomsrett betyr at den som eier noe kan disponere det slik han ønsker.

Når utenforstående – journalister, publikum, politikere – blander seg inn i hvordan enkelte disponerer sin eiendom, så er det skadelig å si at "det vi hittil har gjort er kriminelt, men nå skal vi legge om slik at det blir som dere ønsker". En slik omlegging, spesielt hvis den resulterer i et lovverk, er svært skadelig.

Det kjøpmennene burde ha gjort er å si at "det er vi som eier butikkene og da er det vi som tar avgjørelsene. Vi skal tjene penger, for å få dette til må vi gi kundene et best mulig tilbud, og det er det vi gjør når vi plasserer Coca Cola på en mer prominent plass enn Grans cola".

Det er svært beklagelig at kjøpmennene ikke innser at de ved denne sin imøtekommenhet ikke overfor kundene, men overfor politikere og mer eller mindre selvutnevnte forbrukertalsmenn, oppfører seg ødeleggende, både for dem selv og da også for deres kunder. Blir muligheten til å tjene penger redusert, vil dette medføre en redusert velstand for alle.

Denne konkrete saken har enda en gang vist at det i den almenne debatt ikke er noen som forsvarer individets frihet og kapitalismen, den frie markedsøkonomi. Den har også vist at dagens kapitalister er kapitalismens verste fiende. Og da er de også sin egen fiende, det de gjør er selvødeleggende.

Det er svært upassende å forsøke å slå politisk mynt på de politiske omstendigheter etter den enorme naturkatastrofen i Asia i julen, der ca en kvart million mennesker mistet livet (og av disse var det innpå 80 nordmenn), og hvor enorme materielle verdier ble ødelagt.

Men vi mener at vi ikke kan la være å komme med en kort kommentar til hvor utrolig inkompetent den norske utenrikstjenesten håndterte katastrofen. Ikke bare kom hjelpetiltakene sent i gang, ikke bare var mange av de som skulle hjelpe til med dette arbeidet udugelige, ikke bare fantes det ikke rutiner, etc., det som kanskje er mest kritikkverdig er at utenrikstjenesten ikke hadde datautstyr.

Nordmenn i det rammede området forteller om at de henvendte seg til UD eller til den norske ambassaden i Thailand, og at opplysninger om savnede slektninger etc. ble skrevet med på post-it-lapper!

Dette høres utrolig ut.

Datamaskiner har vært i utstrakt bruk i Norge i mer enn 15 år, de finnes praktisk talt på hver eneste kontorpult i Norge, de finnes på mange barneværelser, og svært mange familier har en PC i huset. Men i den norske utenrikstjenesten brukte man altså i forbindelse med en enorm krise post-it-lapper og kulepenn.

Pårørende som var i Thailand har til og med fortalt at de lånte sine egne private PCer, som de hadde med på ferie til Thailand, til tjenestemennene fra UD for at disse skulle kunne arbeide mer effektivt.

Vi kan ikke si annet enn at disse opplysningene er sjokkerende, men lite overraskende. Man kan forstå hvorfor vi har denne reaksjonen ved å spørre om hvordan staten – dvs. politikerne – bruker de enorme beløp de får inn.

I år er statsbudsjettet på noe over 800 milliarder kroner – 800 000 000 000 kr. Tidligere år har statsbudsjettene vært av samme størrelsesorden. Det er altså slik at av budsjetter i denne størrelsesorden, så har politikerne ikke klart å finne rom for å gi viktige tjenestemenn i utenriksdepartementet et så nødvendig arbeidsverktøy som PCen er.

Hvordan kan dette skje? Jo, dette er skjedd fordi politikere – og vi snakker da om de politikere som mener at staten skal hjelpe folk med ”gratis” skoler, helsevesen, pensjonsordninger, etc. – har mye lettere for å bruke penger der hvor de synes, heller enn der hvor de trengs, men ikke er så synlige.

Dett er mønsteret: politikerne bruker penger der hvor de synes – på veier, på u-hjelp, på helse og skole, fordi der er det stemmer å hente (at resultatet av denne pengebruken er elendig uansett hvor mye penger som brukes skal vi la ligge i denne omgang). Det hvor penger trengs, men ikke syns, som for eksempel til nødvendig arbeidsverktøy for de som skal hjelpe nordmenn etter en krise, der bruker politikerne ikke penger, det er ikke noen stemmer å hente på å oppgradere UDs dataanlegg.

Politikere vil alltid bruke penger på denne ulogiske og umoralsk måten, og løsningen er å ta pengene fra politikerne. All den innsatsen som staten gjør på nyttige områder i dag (skole helsevesen, etc.) bør overføres til private. Da vil kvaliteten på det tilbudet vi får øke kolossalt. Denne kvalitetshevningen vil også ha ringvirkninger som vil gjøre at statens innsats på de legitime statlige oppgavene (militært forsvar, f.eks.), vil bli preget av en langt høyere kvalitet.

Vi frykter at dersom dagens politiske kurs fortsetter, så vil UDs hjelp til nordmenn i utlandet være like elendig som den var etter terroraksjonen i Madrid for et år siden, og som den var etter katastrofen i Asia i julen.

I dag står eiendomsretten så svakt at man kan bli bøtelagt dersom man hugger ned et tre på sin egen eiendom, og man kan bli bøtelagt dersom man river et hus man eier.

Aftenposten fortalte nylig at ”en mann som felte et furutre ved hytta si på Lindøya, måtte betale tre ganger så mye [i bot] som hytteeierne som uten lov både rev sin gamle hytte og satte opp en ny”. Bøtene var på kr 15 000 for å rive treet, og kr 4 700 for å rive hytta.

Frihet innebærer at enhver kan gjøre hva han eller hun måtte ønske med det han eller hun eier (så lenge det er fredelig). Å felle et tre og å rive et hus – såfremt dette skjer på egen eiendom – er klart fredelig, og det bør absolutt ikke være noen statlige restriksjoner på slikt.

Vi har allikevel stor sans for de som ønsker å bevere flotte gamle trær, og likeledes for de som ønsker å bevare flotte gamle bygninger, men vårt syn er at slike ønsker ikke må få forrang overfor det aller viktigste prinsipp som gjelder forhold mellom mennesker: frihet, fravær av initiering av tvang. Det å nekte noen å rive et hus eller felle et tre er initiering av tvang, og er derfor helt forkastelig.

Som nevnt har vi sans for bevaring av visse trær og hus, og i et fritt samfunn kan man oppnå dette i tilfeller der eieren ønsker å rive, ved å betale eieren for å la huset/treet stå. De som ønsker å bevare et tre/hus kam danne en forening, og så kan foreningen bli enig med eieren at han lar treet/huset stå dersom foreningen betaler eieren et visst beløp.

Den skisserte ordning er altså i fullt samsvar med det aller viktigste politiske prinsipp: frihet, og i samsvar med dette ønsker DLF å avvikle alle ordninger av samme type som for eksempel Riskantikvaren. Vi er for at folk skal kunne hugge egne trær og rive egne hus, uten at staten blander seg inn.

Valgkampen begynner snart, og i den anledning har programkomiteen i Høyre lagt frem et programforslag som kan gi Høyre noe uttelling ved valget. Programutkastet går noen små museskritt i retning av øket frihet på enkelte områder.

Programkomiteen vil at Høyre blant annet skal gå inn for å
* redusere alkoholavgiftene
* redusere bilavgiftene
* åpne for søndagsåpne butikker
* gå imot rushtidsavgift i trafikken
* skille stat-kirke
* tillate salg av vin i dagligvarebutikkene
* øke bruken av anbud og private løsninger i offentlig sektor
* fjerne hindringer for bygging av gasskraftverk

Som nevnt er dette Høyres VALGprogram: det er dette programmet Høyre vil gå til valg på, det er med andre ord ikke det program som Høyre vil styre etter når de kommer i regjering. Dersom man kun ser på retorikken kan det se ut som om Høyre på enkelte punkter går inn for øket frihet, men når Høyre har en hånd på rattet er det kun venstrekjøring, da går Høyre aldri inn for øket frihet. I inneværende periode har Høyre gått inn for øket moms, de har gått imot å fjerne restriksjoner inne bioteknologisk forskning, de har gått inn for røykeloven, de har gått inn for tvungen kjønnskvotering i private bedrifters styrer, osv.

(En noe overraskende ting er at for fire år siden gikk Høyre til valg på å fjerne toppskatten. Nå, etter at Høyre i flere år har sittet i regjering hvor de også har hatt finansministeren, har vi fortsatt toppskatt, og i programkomiteens utkast er det intet forslag om å fjerne den. Det som er overraskende er altså ikke at vi fortsatt har toppskatt, det som er overraskende er at programkomiteen ikke har tatt med i sitt utkast et forslag om å fjerne den.)

Den eneste realistisk mulighet for å få til en viss økning av den individuelle friheten i Norge er hvis DLF kommer på vippen. Med et DLF på vippen vil vi sørge for at en borgerlig regjering vil begynne å føre en ikke-sosialistisk politikk. Så derfor: stem DLF.

Tre interessante saker i dagens nyhetsmedier illustrerer samme poeng: 1) Høyre ønsker å samle de fire distriktsavdelingene innen helse-Norge i et statlig organ. 2) En del kommuner ønsker ikke å avvike fra statens satser ang. bemanning i barnehaver. 3) Høyre ønsker å lovbestemme elevers rett til fritt skolevalg. Vi vilført kort si til dette at alt dette er forhold som staten ikke har noe med.

I mange år hørte vi klager over at helse-Norge var svært ineffektivt.: helsekøer, byråkrati, ansvarsfraskrivelser, etc. Dette var mens fylkene drev sykehusene, og alle (unntatt oss) trodde at problemene ville bli løst hvis staten overtok. Nå er helse-Norge delt inn i statlige regioner (Helse-Sør, Helse-Øst, etc.), men som man lett forstår av utspillet fra Høyre er det fortsatt problemer. Høyre vil nå gjøre sentraliseringen enda større, og foreslår at de fire regionene skal samle i én region som skal omfatte hele landet.

Barnehavene blir dyrere og dyrere for kommunene, og en måte å spare på er å redusere på bemanningen, for eksempel å la det samme antall voksne passe flere barn. Men selvsagt er barrehavelærerne imot dette, de vil naturlig nok at det skal være færrest mulig barn per voksen.

Skoleelever ble tidligere plassert i den skolen som lå nærmest deres bosted. Senere ble det lettet på dette, og nå kan elever enkelte steder komme inn på skole etter karakterer, og bostedet spiller liten eller ingen rolle. Her er det bred politisk uenighet, partiene på venstresiden vil selvsagt at elever skal gå på den skole som ligger nærmest der eleven bor, og dermed basta.

Uenigheten og striden i disse spørsmålene er akkurat slik vi liberalister kunne vente, og stikk motsatt av det sosialdemokratene i de andre partiene ventet seg. Sosialdemokratene i Høyre, Ap, FrP, Venstre, Sp, Ap, KrF og SV tror at fellesskapsløsninger løser problemer, men vi vet at offentlige løsninger ikke løser problemer, tvert imot så skaper de problemer, uenighet, strid og synkende kvalitet på de tjenester som tilbys. Det finnes tiår på tiår med entydige erfaringer som bekrefter dette, men det virker som om dette ikke gjør inntrykk på sosialdemokratene.

DLF ønsker altså at skoler, sykehus og barnehaver skal være fullt ut private uten noen form for offentlig regulering, innblanding eller deltagelse. Da kan de involverte – leger, lærere, administratorer, foreldre, pasienter – seg imellom bli enige om de ordninger som skal gjelde på den enkelte skole, den enkelte barnehave og det enkelte sykehus.

Vi er overbevist om at fullt ut private ordninger på disse og alle andre områder (unntatt de legitime statlige primæroppgaver) vil føre til et mer effektivt system, høyere kvalitet på tjenestene, langt mer tilfredse ansatte og langt mer fornøyde brukere. DLFs syn er altså at kun en fullstendig privatisering vil gi reelle løsninger, og at de sosialdemokratiske løsninger som går ut på at alt skal løses innenfor tvungne fellesskap, skaper langt langt flere problemer enn de løser.

Leger ved offentlige sykehus henviser i dag ofte pasientene videre til private klinikker, hvor de private foretar tester, gir behandling, etc. og hvor det offentlige ofte betaler behandlingen ved den private klinikken.

Problemet ved dette, et problem som Aftenposten omtaler i dag, er at de legene som sender pasientene fra det offentlige sykehuset også arbeider ved det private sykehuset. Det som skjer er altså at legen ved det offentlige sykehuset sier til pasienten ved det offentlige sykehuset at ”Du må til et privat sykehus”, og der blir pasienten behandlet av den samme legen!

Dette er selvsagt en merkelig situasjon, og vi kan tenke oss at det vil komme en rekke løsningsforslag til dette, den mest opplagte er følgende: leger som er ansatt i det offentlige helsevesen vil bli nektet å ha interesser i private klinikker: de kan ikke arbeid der, de kan ikke eie andeler i dem, de kan ikke være konsulenter der, de kan ikke ha nære slektninger eller venner som arbeider der, etc. (SVs Gunnar Ballo har allerede være inn på et slikt løsningsforslag.)

Et løsningsforslag av denne typen vil selvsagt ikke ha noen positive effekter: det vil føre til at gode leger forsvinner helt vekk fra det offentlige helsevesenet, og det vil føre til en del leger vil fortsett som i dag, men vil forsøke å skjule dette for den offentlige arbeidsgiveren, noe som vil føre en generell øket lovløshet i bransjen.

Hva er da den eneste løsningen som vil bringe full orden i dette forholdet? Jo, denne løsningen er å privatisere de offentlige sykehusene, fjerne all offentlig regulering av dem, og overlate finansieringen til private aktører (i praksis vil finansieringen bestå i at pasientene selv betaler for sine sykehusregninger gjennom forsikringsordninger). Da vil for eksempel legene selv ha eierandeler i det tidligere offentlige sykehuset, og det vil ikke være nødvendig å sende pasientene videre.

Et fullstendige privatisert helsemarked uten noen form for offentlig innblanding vil være langt mer effektivt og langt bedre enn dagens. I dag fungerer det offentlige helsevesen ikke spesielt godt, og når mange pasienter henvises fra det offentlige helsevesen og over til private, så fungerer det offentlige helsevesen som et fordyrende mellomledd, og slike er unødvendige.

DLF er tilhenger av en full privatisering av alle offentlige helseinstitusjoner – vi mener at kun et fullstendig privat helsevesen vil vi få et godt og effektivt helsevesen.

En ung handikappet mann i rullestol ble for noen uker siden overfalt på en bussholdeplass på Holmlia ved Oslo. Overfallsmennene var en gjeng på ca seks menn i 18-års-alderen. Overfallet ble observert av ca 30 busspassasjerer.

Til tross for dette er det ingen av de 30 som har meldt seg til politiet som vitner til hendelsen*. Dette til tross for gjentatt oppfordringer fra politiet, både gjennom NRK og andre kanaler, om at vitner er blitt bedt om å melde seg.

Det spørsmål vi vil stille er følgende: Hvorfor er det ingen av de 30 som vil være vitner? Vi kan ikke tro at ingen av de 30 har noe å fortelle, vi kan ikke tro at ingen av de 30 er for opptatte til at de kan bruke litt tid på å bli avhørt av politiet og evt. vitne i rettssaken, og vi kan ikke tro at ingen av de 30 kan tro at deres vitnemål ikke er interessante for politiet.

Så hvorfor har ingen vitner meldt seg? Vi vil tro at grunnene til dette er at de er redde for hevn fra de som de har vitnet mot etter at de har sonet straffen. Det har forekommet tilfeller hvor løslatte kriminelle har overfalt personer som har vitnet mot dem i retten.

Dette er til en viss grad forståelig: Hvis det man oppnår ved å vitne, hvis det man oppnår ved å hjelpe til med å få en kriminell satt i fengsel, er at man selv blir overfalt, så er det forståelig at folk lar være å vitne. Men hvis vi kommer dit hen at ingen vil vitne i slike saker, da vil de kriminelle nærmest ha fått en blankofullmakt til å herje som de måtte ønske.

Man ser altså klart at en viktig grunn til at folk ikke vitner er at de kriminelle får lave straffer. Det er altså dagens kriminalpolitikk som er årsaken til at så mange stiller seg likegyldige til at noen blir overfalt. dagens kriminalpolitikk, som innebærer at kriminelle i hovedsak går løse, fører også av denne grunn til mer kriminalitet.

Vi har sagt det før og vi sier det igjen: kriminelle må straffes strengt. For alle typer innbrudd, ran, overfall etc. bør de idømmes lange fengselsstraffer – og inntil dette blir den politikken som føres, vil risikoen for å bli utsatt for overall, innbrudd og ran bare øke. Og i dag er det så ille at selv ikke en rullestolbruker på en buss med 30 passasjerer kan føle seg trygg.
.
.
.
.
.
.

*NRK Østlandssendingen melder 13/1 at etter uker med oppfordringer har nå tre vitner meldt seg. http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_ostlandssendingen/4420238.html

Politiet klarte i forfjor å hindre at et norsk fly ble utsatt for en selvmordsaksjon: En asylsøker ville i 2003 gjennomføre en selvmordsaksjon mot et norsk innenriksfly. Da politiet avslørte ham, fant de planer, farlige materialer og et avskjedsbrev til familien.

Aftenpostens artikkel om saken ligger her.

Vi er selvsagt svært glade for at denne aksjonen ble avslørt og at mange menneskeliv ble spart. Vi er dog sterkt uenige i den vurderingen som lå til grunn for å holde dette hemmelig – denne saken er først blitt kjent nå, mer enn et år etter.

Men det som er vårt hovedfokus her og nå er dagens flysikkerhet. Kontrollen av passasjerene ble i fjor kraftig forbedret etter at en asylsøker forsøkte å styrte et fly ved å gå løs på pilotene med øks – vedkommende hadde klart å få med seg en øks om bord i kabinen. Dette skjedde på en flyplass hvor det overhodet ikke var noen kontroll av passasjerene før de gikk om bord.

Nå er det visstnok innført slik kontroll på alle flyplasser i Norge, og vi er glade for det. Man det er all grunn til å tro at kontrollen reguleres på en måte som gjør den langt mer ressurskrevende enn den burde være. Vi er tilhengere av at kontrollørene skal kunne velge ut hvilke passasjerer de finner det nødvendig å kontrollere. Vi er altså tilhengere av det som er forbudt i USA og som kalles ”profiling”. I dagens USA blir alle passasjerer kontrollert på samme måte ved ombordstigning: småbarn, kjendiser, politikere, gamle bestemødre, menn fra Midtøsten som reiser alene på enveisbillett: alle disse blir bedt om å ta av seg sine sko, alle blir fratatt neglsakser og lommekniver, etc. Det er altså forbudt ved lov å forskjellsbehandle disse.

Vi er tilhengere av ”profiling”: alle som har begått terroraksjoner de siste ti årene har vært arabiske menn fra Midtøsten, og vårt syn er at det da er all grunn til å undersøke disse. Det har aldri forekommet at en terroraksjon er blitt begått av gamle bestemødre, småbarn, kjendiser og politikere, og vi anser derfor at det som regel skulle være unødvendig å utsette disse for omfattende sikkerhetskontroller ved flyreiser.

Altså: kontrollen ved norske flyplasser bør skje på den måten at personer som tilhører grupper som tidligere har utført flykapringer bør utsettes for omfattende kontroll før de går om bord i et fly. De som tilhører grupper som aldri har begått terrorhandlinger bør som regel slippe å bli undersøkt.

Ja, dette er i strid med den sosialdemokratiske likhetstanken som her går ut på at alle skal plages like mye, og også av denne grunn er dette en god ordning.

Målet for DLF er selvsagt at alt som har både med fly, flyplasser og sikkerhetskontroller å gjøre bør være privat, og da vil markedet avgjøre hva som totalt sett er de mest effektive rutiner. De reisende vil da velge de flyselskaper som ikke er blitt utsatt for noe terrorangrep, og det vil være de som har de mest effektive rutiner for å hindre terrorister å komme om bord og som plager passasjerer flest minst mulig.

Vi frykter dessverre at dagens ordninger er ineffektive, og selv om sannsynligheten for at et norsk fly skal kunne bli styrtet av en kaprer er svært liten så vil vi gjerne at denne sannsynligheten skal bli enda mindre.

Flere nyhetsmedier har i de siste dager ”avslørt” at enkelte leverandører betaler betydelige beløp til butikkjeder for at kjedens butikker i sine lokaler skal stille ut leverandørens varer på steder som er lette å oppdage for kundene.

Dette skulle ikke være overraskende – butikkene lever av å selge, og at den også selger utstillingsplasser i sine lokaler burde ikke overraske noen, tvert imot. For det er å selge utstillingsplasser en foretning gjør når den sier til en leverandør at ”dersom du betaler oss kr x, så vil vi sette dine varer på det mest attraktive sted i butikken”.

Vi siterer fra nrk.no: ”Moderniseringsminister Morten Andreas Meyer vil granske de store matvarekjedene etter opplysninger om at leverandører må betale store summer for å slippe til i butikkene deres. … Meyer kontaktet konkurransedirektør Knut Eggum Johansen ...

Meyer vil ha svar på om kjedene misbruker sin markedsmakt, skriver Dagens Næringsliv. … Disse opplysningene krever grundige undersøkelser, sier Meyer til avisen”.

Vi kan bare stille oss undrende til dette – utspillet er fullstendig ulogisk. Mener konkurransetilsynet at staten skal bestemme hvilke varer en butikk skal ta inn og hvor butikken skal plasser disse varene?

At staten skal bestemme hvilke varer en butikk skal ta inn og hvor de skal plasseres i butikkene lokaler er den logiske konsekvens av utspillet til Høyrestatsråden.

DLF er tilhenger av frihet, noe som impliserer at vi er for fri handel. Enhver bør kunne tilby til andre det han måtte ønske av varer og tjenester, og ingen andre har noe med å blande seg inn i slike bytteforhold så lenge de skjer frivillig. De avtaler som er inngått mellom leverandører og butikkjeder er frivillige, så derfor bør staten/politikerne holde seg unna.

Og det å si til en butikk at ”dere får x kr hvis dere plasserer våre varer på et sted som kundene lett oppdager” er ikke å misbruke sin markedsmakt, det er kun en vanlig handel, og alle andre som er i markedet kan konkurrere på akkurat de samme betingelsene som alle andre. Ja, selvsagt er det klart at den som har mye penger har fordeler de som ikke har mye penger mangler, man da må man spørre seg: Hvorfor er det noen som har mye penger? Jo det er fordi de har tjent penger på i stor grad å tilfredsstille mange kunder, noe som absolutt er et gode.

Så det viser seg igjen at Høyre (og Konkurransetilsynet?) ikke har den minste innsikt i hva markedsøkonomi, frihet og økonomisk konkurranse er. Og når man griper inn i disse tingene, legger man hindringer i veien for andre menneskers frivillige samkvem, og dette reduserer velstanden for alle.

”Kraftig global vekst” var en overskrift i Aftenposten for noen dager siden. Artikkelen fortsetter: "Veksten i verdensøkonomien var i fjor den sterkeste på 30 år. Flere millioner, først og fremst i Asia, er løftet ut av ekstrem fattigdom."

Veksten finnes overalt: u-landene har hatt en vekst på 6%, mens i-landene har hatt en vekst på 3,5%.

Dette er skjedd til tross for terrorangrep, og trusler om slike, fra militante muslimer, og til tross for at oljeprisen har øket.

Årsaken til veksten er en større globalisering og en noe større frihandel en enkelte området, spesielt i Asia.

Dessverre er det fortsatt 1,2 milliarder mennesker som lever i ekstrem fattigdom - de lever på mindre enn 1 dollar per dag. Kun økonomisk vekst kan øke velstanden også for disse.

Dessverre er det få som virkelig forstår hva som gir øket velstand og økonomisk vekst. Det som gir velstand er produksjon (man blir velstående av å produsere, man blir ikke velstående av å motta gaver – man kan ikke gjøre et land rikt ved f.eks. å gi det u-hjelp). Men produksjon har visse forutsetninger: produksjon kan kun skje hvis de som produserer får beholde det de produserer, ingen vil produsere hvis det de har produsert blir tatt fra dem av banditter eller av staten i form av høye skatter.

Mao., produksjon forutsetter eiendomsrett. For at et land skal bli velstående må det ha en kultur og et lovverk som innebærer respekt for eiendomsretten. Dette igjen bygger på enda mer fundamentale forutsetninger: kulturen må domineres av rasjonelle verdier, verdier som impliserer at man anser det å arbeide for å skape seg et godt liv som moralsk høyverdig. Vi ser tydelig at dersom vi analyserer økonomisk vekst i ulike land og områder, så er det slik at den økonomiske veksten kommer der hvor man i størst grad har en noenlunde rasjonell kultur og en voksende respekt for eiendomsretten, noe man faktisk idag har i land som Kina og India, hvor den økonomiske veksten er størst.

Den økonomiske veksten er noe mindre i Europa og i Amerika, og dette er områder hvor eiendomsretten er i ferd med å svekkes. (Eiendomsretten svekkes når skatter og avgifter økes, når staten legger restriksjoner på verdiskapning, når bedrifter pålegges å fylle ut et stigende antall skjemaer, osv.) Og de områder hvor det praktisk talt ikke er noen økonomisk vekst (Afrika sør for Sahara, den arabiske verden) er områder hvor den private eiendomsrett praktisk talt ikke finnes.

DLF er en sterk tilhenger av materiell velstand, men dessverre er vi alene om å støtte fullt opp om den grunnleggende forutsetning for velstand: den private eiendomsretten. Alle andre partier er tilhenger av tiltak som går ut på å svekke eiendomsretten, og vi frykter derfor at velstanden i Norge (og i resten av Europa) om ikke lenge vil begynne å synke.

Den store naturkatastrofen i Asia ser ut til å ha krevet 150 000 menneskeliv. Mange mennesker har i tillegg til å ha mistet nære slektninger og venner også mistet alt de eide: de har mistet sine hus, sine eiendeler, sitt arbeid.

Et enormt antall mennesker står nå bokstavelig talt på bar bakke. I en slik situasjon er det naturlig at mange mennesker som har noe å avse er villige til å hjelpe, og fra alle vestlige land har det siden katastrofen skjedde 2. juledag strømmet inn penger til en rekke ulike hjelpeorganisasjoner. Å gi slik hjelp er selvfølgelig helt moralsk, og er uttrykk for den velvilje som ethvert sivilisert menneske føler overfor andre mennesker som uforskyldt er kommet i en vanskelig situasjon.

Til sammen er det pr i dag kommet inn ca 30 milliarder kroner (dette beløpet inkluderer penger gitt av regjeringene i mange land), et enormt beløp.

Men vi har all grunn til å tro at disse pengene vil bli utdelt på same måte som tradisjonelle hjelpeorganisasjoner deler ut penger. Organisasjoner som deler ut penger og andretyper hjelp som tilsynelatende er gratis vil alltid bli sterkt påvirket av utenforliggende hensyn: sagt på en annen måte: slike organisasjoner vil i for stor grad bruke pengene på de som er ansatt i organisasjonene, og slike organisasjoner vil som regel bli kolossalt preget av byråkrati og korrupsjon.

Så vi kan regne med at i de neste månedene vil det dukke opp utallige lokalkontorer av de store hjelpeorganisasjonene i de land som ble rammet av flodbølgen. Disse vil i beste fall jobbe svært byråkratisk, sakte og ineffektivt. Befolkningen vil måtte stille seg i kø for den minste ting utover å få dekket de elementære behov, og mennesker som tidligere var arbeidsomme og effektive vil nærmest bli dressert inn i en byråkratisk sosialdemokratisk modell. Og i tillegg vil det bli slik det er blitt i alle områder som hjelpeorganisasjonene har fattet interesse for og slått seg ned i: disse områdene vil i enda større grad bli preget av korrupsjon, prostitusjon, og hjelpearbeidernes nedlatende holdning overfor lokalbefolkningen.

Vi vil ikke karakterisere hjelpeinnsatsen på stedet etter flodbølgen som ”en ulykke kommer sjelden alene”, men vi frykter at Kofi Annan vil få rett i sin spådom om at det vil ta minst ti år å få bygget opp igjen det som er ødelagt. Så tregt vil det gå når organisasjoner av samme type som FN står for hjelpen, og alle hjelpeorganisasjoner er dessverre av samme type.

Dessverre skjer det fortsatt attentater i Bagdad og enkelte andre steder i Irak: militante muslimer dreper tilfeldige sivile irakere, hjelpearbeidere, irakiske politifolk og soldater og valgarbeidere. For noen få dager siden ble også den nye guvernøren i Bagdad drept i et attentat.

Dette er selvsagt forferdelig, og enkelte som var imot USA og de alliertes frigjøring av Irak har hevdet at frigjøringen har gjort situasjonen langt verre for den vanlige iraker: tidligere kunne han gå trygt på jobben, han kunne kjøpe mat etc. i butikkene, han kunne reise omkring, togene var under Saddam styre, hevdes det, stort sett i rute.

Vi vil gjerne overfor disse kritikerne gjøre oppmerksom på endel relevante fakta, som de i sine betraktninger utelater. Ja, angrepene i Irak er forferdelige, men disse skjer i noen begrensede deler av Irak. Slike forkommer praktisk talt ikke i Nord-Irak, hvor kurderne holder til, og heller ikke i sør-Irak, et område som domineres av shia-muslimer.

Videre, det at det i dag finnes irakske politifolk, soldater, valgarbeidere, og representanter som guvernører, viser at mange irakere vil over til et mer fritt samfunn enn det som terroristene ønsker. Terroristene er tilhengere av et islamsk diktatur, og de vil ha dødsstraff for blasfemi og for frafall fra islam, de vil ha dødsstraff for utro kvinner, de vil at homofile skal henrettes, osv. De vil med andre ord ha et teokratisk styre i samsvar med sharia. Vi er glade for at USA og de allierte, og de åpenbart mange irakere som er motstandere av dette, fortsetter kampen for et friere Irak.

La oss også nevne at argumentet om at det var orden i Irak under Saddam, er feilaktig. Hans styre var et terrorstyre hvor et stort antall mennesker ble arrestert, torturert og drept på bestialske måter. Før risikerte folk i Irak å bli nærmest vilkårlig arrestert, torturert og drept, nå risikerer folk i enkelte sunni-dominerte områder å bli drept i en terroraksjon. Men sannsynligheten for å bli drept er nå er langt lavere: tall vi har sett tyder på at ca 30 000 mennesker mistet livet hvert år under de siste ti år av Saddams styre, mens antall drepte etter at president Bush erklærte at ”major combat operations have ended” var ca 10 000 på et år.

Dessuten er det alltid slik at når et diktatur faller, så blir det en periode med uorden: vold, terror og krig er i slike overgangsperioder mer vanlige enn uvanlige – se for eksempel det som skjedde i Jugoslavia etter at Tito gikk bort. Så man kunne regne med at når Saddam på en eller annen måte mistet makten, så ville det komme en periode med uorden: kaos, vold, terror. Og de som skaper uorden i Irak i dag er militante muslimer som ikke ønsker at befolkningen skal få en viss grad av frihet og demokrati. At mange på venstresiden omtaler disse terroristene og diktaturtilhengerne som frigjøringskjempere er grotesk, og viser venstresidens fullstendige moralske bankerott.

Og til argumentet om at orden er viktigere enn frihet: fascistetilhengere brukte gjerne følgende poeng for å erklære sin støtte til Mussolini: ”han fikk da i hvert fall togene til å gå i rute”. Men dette argumentet om at orden er så viktig at friheten kan være ikke-eksisterende, er latterlig svakt. Og det samme argumentet er like svakt når det i dag av folk på venstresiden brukes for å forsvare Saddams tyranni.

Pensjonen blir politikerne aldri ferdig med å tukle med. Ikke bare er den et stort pyramidespill hvor forpliktelsene langt overskrider kapitalen og inntektene, også dagens regler for utbetalinger til pensjonistene er slik at de fleste er misfornøyde.

Aftenposten skriver i dag om at ”Menn tjener mest på kvineregel”. Det var nemlig slik at kvinner kom dårlig ut når pensjonen skulle beregnes fordi mange kvinner var noen år hjemme – uten inntektsgivende arbeid – for å ta seg av sine og partnerens små barn. For å rette på dette innførte politikerne en ordning som endret antall år som pensjonen skulle beregnes etter fra 20 år til alle år med inntektsgivende arbeid. (For ikke mange årene siden ble antall år som størrelsen skulle beregnes etter redusert fra 30 år til 20 år, dette for å redusere pensjonsutbetalingene.) Endringen, som skulle bedrekvinners kår, vil altså føre til at menn kommer bedre ut!

Nå skal ikke vi her gå i detaljer om ordningene, en del av disse kan man finne i de to artiklene fra Aftenposten det er linket til nederst.

Vårt poeng er å kritisere den utbredte holdning om at ideelle løsninger – eller de som i praksis er de beste man kan få til – får man ved at alle snakker sammen, blir enige om et kompromiss, og så skal alle finne seg i den demokratisk vedtatte løsningen.

Vårt syn er motsatt. Vi er av den oppfatning at slike enighetsløsninger fører til det motsatte resultat,. de føre ikke til at alle blir fornøyde, de fører til at ale blir misfornøyde.

Aftenpisten bringer i dag en sammenligning mellom tre par: i ett tilfelle er det slik at den av de to som har tjent mest får mist pensjon, i et annet tilfelle har de to tjent likt, men de får forskjellig pensjon, og i et tredje tilfelle vil den som har tjene mest få størst pensjon.

Det er ingen løsning på disse problemene som en statlig pensjon skaper. Så lenge pensjonsordningen er statlig, vil det bli slike merkverdigheter som nevnt ovenfor og i Aftenpostens artikler (i tillegg til at pensjonene om noen år må reduseres ganske kraftig.)

DLFs løsning er at hele pensjonsordningen må privatiseres. Da kan hver enkelt selv bestemme størrelsen på sin pensjon, og vedkommende må selv betale til et forsikringsseklskap det som den valgte pensjonen koster. Da vil alle få den pensjon de selv har valgt, og ingen vil ha noen rimelig grunn til å være misfornøyd med pensjonen størrelse (og heller ikke hva andre får større pensjon).

Kun en pensjon som vedkommende selv har valg og kjøpt er moralsk, og et slikt system er også det eneste som er praktisk. Dagens system, som alle partiene på Stortinget støtter opp om, er intet annet enn et kaotisk og bankerott pyramideselskap.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/nyheter/okonomi/pensjon/article941247.ece

http://www.aftenposten.no/nyheter/okonomi/pensjon/article941246.ece

”Vi er alle sosialdemokrater” sa Einar Førde for noen år siden – og han hadde rett. Han hadde rett hvis han snakket om de store partiene (de som er på Stortinget), og han hadde rett hvis han snakket om praktisk talt hele den norske befolkning.

Med sosialdemokrati menes den politiske ideologi som sier at samfunn skal organiseres slik at staten tar seg av alle viktige oppgaver (skole, helsevesen, pensjonsordninger, forskning, infrastruktur, etc.), at de skal finansieres med et høyt skattenivå, at mennesker i liten grad skal holdes ansvarlige for sine handlinger, og at all ikke-offentlig virksomhet skal være gjennomregulert av det offentlige.

Alle partier i Norge (bortsett fra ett) et i dag tilhengere av denne ideologien.

Hvordan står det så til i Norge i dag?

Å studere ved universiteter/høyskoler er mer vanlig enn det var å ta artium for en generasjon siden, og dette er svært kostbart. Vi går tre ganger så ofte til lege som for 25 år siden. Nye kostbare behandlingsmetoder gjør også behandlingene dyrere. Eldrebølgen kommer og vil gjøre at pensjonssystemet bryter sammen om få tiår: folk lever lenger enn før og lever mer aktive når de er eldre. Staten trenger derfor stadig større inntekter, og skattenivået øker. Gjennomsnittlig skatt i Norge i dag er ca 50 %, men de som har vanlige inntekter betaler inntil ca 70 % av det de tjener i samlede skatter og avgifter til det offentlige. Til og med selverklærte skattelettepartier som Høyre har nå (budsjettforslaget lagt frem i 2004) gått inn for å øke momsen, og FrP er et av de ivrigste partier til å bruke offentlige penger på velferd.

I undersøkelser blir det stadig konstatert at Norge er verdens beste land å bo i, men dette må komme av manglende kunnskap om hvordan livet i Norge er: kriminaliteten er skyhøy, skolen er på mange områder den dårligste i Norden, svært mange lever uten arbeid som trygdede, små og mellomstore bedrifter er hårdt plaget av skjemavelde, arbeidsmiljølov og skatter og avgifter, osv.

Friheten reduseres; behandlingen av en rekke lover har de siste årene innskrenket individets frihet enda mer: røykeloven, bioteknologiloven, blasfemiloven, lov om kjønnsfordeling i private bedrifters styrer, osv.

Sosialdemokratiet er i ferd med å legge siste hånd på sitt verk: å gjøre Norge til et land av trygdemottagere og offentlige ansatte med svært små krav til produktivitet.

Det må en endring til! Det finnes i Norge ett parti som vil snu uviklingen bort fra det sosialdemokratiske samfunn vi er blitt, og over til et samfunn med større frihet, større velstand, større trivsel: DLF er dette partiet.

Dessverre er DLF foreløpig et ganske lite parti, men ved valget i september kan DLF bli mye større. Dersom DLF ved valget blir merkbart større, vil det være et tegnt på at det er mange nordmenn som ønsker å snu utviklingen bort fra sosialdemokratiet. Men dersom DLF etter valget forstetter å være et lite parti, er det all grunn til å frykte at sosialdemokratiet vil fortsette å passivisere Norges befolkning og at de som har en viss mengde tiltak og arbeidslyst vil fortsette å emigrere.

Skal vi forsøke å vise at ikke alle nordmenn er sosialdemokrater? Valget er ditt.

2004 endte med en forferdelig tragedie. Omtrente 150 000 mennesker mistet livet i en naturkatastrofe i Asia. Dette var selvfølgelig forferdelig for de som ble rammet, men vil også være et dypt sår for all som mistet familie, venner eller andre kjære i denne forferdelige katastrofen.

Området er et populært feriested for turister fra Skandinavia, og mye tyder på at Sverige og Norge til sammen har mistet ca 3000* mennesker. I slike tilfeller er det viktig at et hjelpeapparat finnes, men den hjelp som svensker og spesielt nordmenn fikk var dessverre av typisk sosialdemokratisk kvalitet og effektivitet.

Året ga oss også en del andre forferdelige hendelser: Beslan og Madrid ble utsatt for terrorangrep fra militante muslimer, og filmskaperen Theo van Gogh ble drept på åpen gate i Amsterdam etter å ha laget en film som muslimer finner blasfemisk.

Men i kampen mot terror er det vunnet seire: Tre av de terroristlederne som har ledet angrep på Israel er døde; Yassin, Rantissi og Arafat. Israel har dermed siden våren 2004 vært utsatt for færre angrep enn på lenge.

Gjenvalgene av Bush i USA og Howard i Australia er tegn på at mange i Vesten ønsker å fortsette en militær kamp mot muslimsk terrorsime og de lang og regimer som gjør den mulig. Også Blair i England har i sitt parti nedkjempet forsøk på å få ham avsatt. Dog er det enkelte som tolker valgresultatet i Spania motsatt, men vi vil tro at grunnen til at den regjeringen som satt tapte valget ikke fordi den støtet USA og de allierte i Irak, men fordi den forsøkte å legge skylden for terrorangrepet i Madrid på baskerne, og ikke så den som et forsøk på å presse Spania til å trekke seg fra krigen i Irak.

USA har også klart det som ingen hadde ventet for tre år siden: det har ikke forekommet nye terrorangrep på amerikansk jord etter 11. september 2001. Og terrorlederen bin Laden sender ikke lenger bomber og eksplosiver mot tilfeldige ofre, nå sender han kun video-kassetter til TV-stasjoner.

Dessverre har det også vært en rekke tilfeller av angrep mot sivile hjelpearbeidere i Irak, utført av militante muslimer som ikke vil ha et demokratisk Irak. Men USA intensivering av krigen mot disse i Najaf og Fallujah viser at USA ikke vil gi seg i sin forsøk på å gjøre Irak om til et demokrati. I Afghanistan er det første valg allerede avholdt, og selv om det er svært lang igjen til et fritt Afghanistan og et fritt Irak, så er de første skritt tatt.

Også andre steder i verden er det utvikling: Ukraina ser ut til å bli et vestlig demokrati, likeledes Georgia, som begge i 2004 valgte pro-vestlige ledere. Men i Venezuela sitter fortsatt den korrupte kommunisten Chavez.

Som vi ser er det positive tendenser i 2004, og vi både tror og håper at disse vil forsterkes i 2005. Men det blir et spennende år.

*Oppdatering 4/1-05. Statsminister Bondevik opplyste kort tid etter katsrofen at kanskje så mange som 1000 nordmenn hadde mistet livet i katastrofen. For Sverige var det tilsvarende tallet ca 3500.

En artikkel fra Dagbladet om saken ligger her: http://www.dagbladet.no/nyheter/2005/01/04/419219.html