Det er svært mange aspekter ved gårsdagens meget dramatiske hendelse (en asylsøker som hadde fått endelig avslag på sin søknad om opphold i Norge gikk berserk om bord i et fly og forsøkte rett før landing å få flyet til å styrte ved å gå til angrep på pilotene med øks), men vis skal her ta for oss ett forhold som er svært viktig for oss.

Gjerningsmannen kom til Norge for flere år siden. Vi forstår godt at mange vil komme til Norge, et land som er meget trygt og svært velstående i forhold til mesteparten av resten av verden. Siden Norge har innvandringsstopp, må de som vil komme hit gjøre det ved å utnytte det regelverk som finnes: innvandring tillates hvis man for eksempel flykter fra et undertrykkende regime; innvandreren kalles da asylsøker. Asylsøkere får opphold i Norge med mye (mat, klær, hus, lommepenger) betalt av det offentlige så lenge søknaden er under behandling, og slik behandling kan ta noen år før den endelige avgjørelsen foreligger.

Innvandreren/asylsøkeren lever da, mens han søknad behandles, på uvisse i Norge i opptil flere år. Det som da som regel skjer er at mange innvandrere/asylsøkere i til dels stor grad venner seg til norske forhold – og så, plutselig får de avslag på sin søknad! Dette må for disse være en forferdelig opplevelse – de må nå gi avkall på det relativt gode liv de har hatt i Norge og vende tilbake til et land som som regel er urolig og fattig, og hvor de ikke lenger har noe nettverk siden de har vært i Norge i flere år.

Et slikt avslag må være en enorm skuffelse for de som rammes, og det er forståelig at enkelte reagerer ekstremt når de får dette endelige avslaget.. NB Vi vil med dette ikke si at mannen som i går forsøkte å styrte et flyet ikke fullt og helt er skyldig og skal straffes (en eventuell psykiatrisk behandling må skje mens han er isolert fra omverdenen), poenget er at den prosessen som fører frem til et endelig avslag setter søkeren i en meget vanskelig situasjon, og at det etter vårt syn er umenneskelig å sette mennesker i slike vanskelige situasjoner.

Etter vårt syn er løsningen på slike problemer fri innvandring: enhver som vil bosette seg i Norge og som oppfører seg på en fredelig måte er velkommen til å slå seg ned her. Fri innvandring må innføres samtidig med at alle offentlig støtteordninger til innvandrere avvikles (enkelte innvandrere/asylsøkere kommer nok til Norge for å utnytte våre meget generøse støtteordninger), og samtidig med at lovverket endres slik at kriminelle straffes strengt og at fredelige ting ikke lenger skal være straffbart (for eksempel bør alt som har med narkotika å gjøre være lovlig for voksne).

Hvis dette blir gjennomført vil vi til Norge få en innvandring av folk som ønsker å arbeide, noe som er svært nyttig: jo flere som arbeider jo større blir velstanden; de innvandrere som nå kommer for å utnytte våre støtteordninger vil ikke lenger komme hit; og kriminaliteten generelt vil bli meget liten.

La oss gjenta at dagens ordning, hvor mennesker må gå i årevis å vente på en avgjørelse som kanskje innebærer at de blir sendt tilbake til et fattig og urolig land, er umenneskelig.

Kvinners rett til selvbestemt abort er et viktig element i et fritt samfunn. I dag har kvinner rett til selvbestemt abort i løpet av de tre første måneder av svangerskapet. Vi tar sterkt avstand fra de konservative og religiøse krefter – både her i Norge og i USA – som vil innskrenke denne viktige retten.

Grunnen til at vi kommenterer denne saken i dag er at en gruppe kvinner i Arbeiderpartiet nå foreslår å utvide den perioden hvor kvinner selv kan avgjøre om de skal kunne ta abort eller ikke. Det er nemlig slik i dag at det er mulig å få utført et abortinngrep også etter de første tre måneder, men da er det ikke kvinnen selv som avgjør, avgjørelsen fattes da av en nemnd. Arbeiderpartikvinnene mener det umyndiggjørende at avgjørelsen ikke er opp til kvinnen selv i en så viktig sak. Vi er svært glade for at enkelte i Arbeiderpartiet ønsker å støtte individuell frihet i hvert fall i denne ene saken.

DLF er altså en sterk tilhenger av kvinners rett til selvbestemt abort, og vi vil støtte alle forslag som går ut på å forlenge den perioden hvor kvinnen selv skal ha rett til å ta avgjørelsen i slike saker.

Det er med stor glede at vi kan bekjentgjøre at Det Liberale Folkepartiets Ungdoms hjemmesider nå er tilgjengelige. Under ledelse av Lasse K. Lien og med Jan Skarstein og Sasan Saber som styremedlemmer, er nå DLF-U den mest interessante og den mest radikale av alle de politiske partienes ungdomsorganisasjoner.

DLF-U er som navnet sier beregnet på ungdom, og vi har derfor satt aldersgrensen til 19 år. Dvs. den som er 20 eller eldre må gjerne føle seg ung, men han eller hun er for gammel til å være med i DLF-U. DLF-U er for ungdom, og DLF-U ledes og drives av ungdom. Som man ser er aldersgrensen satt slik at elever ved ungdomsskole og videregående skole hører hjemme i DLF-U, mens studenter hører hjemme i moderpartiet. Vi oppfordrer alle interesserte ungdommer til å ta kontakt med DLF-U via hjemmesiden.

Vi er inne i en spennende politisk periode – det er store utfordringer både innenrikspolitisk og utenrikspolitisk. DLF står som parti alene om en rekke viktige standpunkter, men dette er synspunkter som har en viss støtte i deler av befolkningen. Med DLF-U vil vi kunne nå ut til de unge på en enda bedre måte enn tidligere, og dette er en svært god ting, fordi, som det heter, de unge er fremtiden.

Vi vil derfor oppfordre alle til ofte å besøke DLF-Us nye hjemmesider: www.dlfu.no

Etter at den unge Arbeiderpartiveteranen Einar Førde nylig døde, har avisene vært fulle av hyldningsartikler til ham. Vi skal ikke på noe vis hverken kommentere Førde eller den hyldningen han er blitt til del, vi skal bare si noen ord om et meget oppklarende avsnitt i en hyldest som ble publisert i VG i går, 27/9.

I sin faste spalte skriver den erfarne Andre Giæver under tittelen ”Den siste reformator” følgende: ”Som kirke- og undervisningsminister i Odvar Nordlis regjering, sto han bak en av de siste store kulturpolitiske reformene til Arbeiderpartiet: kassettavgiften, som blant annet ble brukt til å bygge Det Norske Teateret”.

Det som Giæver legger mest vekt på som en stor kulturpolitisk reform er altså kassettavgiften, som besto i at de som kjøpte uinnspilte audio- eller videokassetter for å skaffe seg enkel tilgang til et selvvalgt kulturtilbud innen musikk eller teater eller film, ble tvunget til å betale noen kroner ekstra til staten/politikerne. Disse midlene som kom inn til det offentlige brukte da politikerne til å tilfredsstille noen utvalgte pressgrupper (i tilfellet Det Norske Teatrets nybygg var det nynorskfolket og den selvutnevnte kultureliten som ble tilfredsstilt).

Å drive politikk på denne måten, som er det enkleste av verden for en politiker med makt, blir altså av en erfaren kommentator i landets største avis fremstilt som ”en stor kulturpolitisk reform”.

Vi synes at dette er lite å bli imponert over. Dette er en smålig, snever og primitiv måte å drive politikk på, og det er ikke minst umoralsk: folk tvinges til å bruke sine penger på kulturtilbud de ikke er interessert i. Vi kan forsikre at når DLF får makt, vil vi iverksette store reformer som ser helt annerledes ut enn å tvinge de som kjøper tomkassetter til å betale noen kroner ekstra.

For ca 15 år siden ble den såkalte HVPU-reformen gjennomført. (HVPU = HelseVern for Psykisk Utviklingshemmede.) Ideen var at psykisk utviklingshemmede som var på institusjon, skulle flyttes til vanlige leiligheter hvor de skulle få tilsyn av personell som kom innom en gang i blant.

Enhver burde forstå at dette var enda et virkelighetsfjernt politikerprosjekt preget av ønsketenkning og med svært liten virkelighetskontakt, og det var derfor ingen problemer med å få det vedtatt og gjennomført.

Nå, 15 år etter, har man undersløkt resultatene, og de er som man kunne vente. Vi siterer fra NRKs nettsider i dag:”Psykisk utviklingshemmede har fått det verre etter HVPU-reformen, viser en ny doktoravhandling.”

I årene 1991-1995 flyttet om lag 5500 psykisk utviklingshemmede fra de store institusjonene til egne leiligheter i hjemkommunene sine. HVPU-reformen skulle gi dem et mer humant liv og bedre levekår.

Jim Aage Nøttestad, psykolog og forskningsleder ved sikkerhetsavdelingen på Brøset i Trondheim, har funnet ut at en del faktisk har fått det verre etter reformen.

Psykolog og forskningsleder, Jim Aage Nøttestad, forteller at psykisk utviklingshemmede har fått det verre, og i tillegg fått dårligere oppfølging, etter den nye reformen.

Nøttestad har kartlagt situasjonen for de psykisk utviklingshemmede som bodde på den tidligere institusjonen Hallsetheimen i Klæbu i Trøndelag. Han generaliserer funnene til hele landet.

Halvparten av de om lag 5500 som flyttet fra institusjonene er nå grovt feilmedisinert. Rundt hver femte har fått en mer utagerende adferd. Mange har blitt mer passive, og mange får ikke den faglige oppfølgingen de har krav på.

– Mange har fått det verre psykisk, samtidig som de har fått en dårligere faglig oppfølging nå enn ved de store institusjonene. I tillegg er det mye bruk av ufaglært arbeidskraft i boligene til mange, sier Nøttestad.

Han tror også at sårbarhet overfor nye omgivelser, ensomhet og gjennomtrekk av personale er årsaker til at en del har fått det verre i egne boliger.”

DLF vil selvsagt ha et best mulig tilbud til de som ikke kan klare seg selv. Vi mener at på flytte mennesker som ikke kan klare seg selv fra institusjon til egne leiligheter er en dårlig ide. I tråd med vårt ønske om at tilbudet skal bli best mulig for de som trenger et slikt apparat, går vi inn for en full (og reell) privatisering av hele helsetilbudet. Vi ser jo dessverre nesten daglig rapporter om hvor dårlig det står til i dagens offentlige system. Det er mange måter en reell privatisering kan skje på, men å flytte mennesker som nærmest er hjelpeløse inn i egne leiligheter, er ikke en av dem.

Venstresiden fortsetter å lyve om årsaken til at USA gikk til krig mot Saddam Husseins diktatur i Irak. Sist ute er en gjeng rockestjerner med Bruce Springsteen og REM i spissen http://www.aftenposten.no/kul_und/musikk/article876166.ece .

Nedenfor gjengir vi fra www.frontpagemag.com, et spørsmål fra en venstreorientert om årsaken til krigen, og det svar som David Horowitz, redaktør av FrontPageMagazine, gir.

(Dette handler om begrunnelsen for krigen. Vi vil i neste uke komme med en kommentar om situasjonen i Irak nå.)

Innsenderens spørsmål: That anyone can justify the war in Iraq is beyond belief. There were no weapons of mass destruction, no link between Saddam and Osama and no eminent [sic] danger of our being attacked by Iraq. In its early stages, it was nothing more than a fight between a 250 pound senior bully attacking a 150 pound sophomore bully and very easy for Bush to claim, "Mission Accomplished." Given the fact he had no clue about the region and the perils in involving us in a ground war with no plan beyond the early "bullying," it is absurd to think that he should be given the chance to take us into further conflicts. He is, without question, the poorest prepared person to ever sit in the office of the President. He spent 31 years of his life as a profane, foul-mouthed, bully, prone to addictions (tobacco, alcohol and drugs) and never did or had anything which he earned by being any more than a Bush with millions of dollars at his disposal. He never bothered learning anything, never prepared himself to be a leader and, as President, has been the only thing he has ever been, a cheerleader. As long as Bush sits in office, this country is at grave peril.

Horowitz svarer: Only a person ignorant of the rationale for the war as expressed in Bush's 1) speech to the UN, September 2002; 2) State of the Union, January 2003 and 3) explanation for the war at the time -- February 2003 -- could be so foolish (and arrogant) as to write an email like this. The rationale for the war had nothing to do with whether Saddam could attack us directly or not in the spring of 2003 -- i.e., whether there was an "imminent threat;" or whether he had WMDS or not; or whether there was a link between Saddam and Osama. You believe this because you have been taken in by the hysterical, mind-bogglingly false propaganda of the left as has poured out of the unhinged brains of Michael Moore and Al Gore and Ted Kennedy and the like. They are stupendous and wretched liars all, and in the case of Gore, Kerry and the Democratic leadership they are convicted by their own words before the fact.

The rationale for the war -- supported by Kerry, Daschle and the Democratic Party was UN Resolution 1441 and 17 disregarded UN resolutions before that, all of which were the basis of the 1991 truce (we were in fact at war with Saddam from 1991 until the invasion of Iraq -- how quickly Democrats who signed on to the war in 1998 forget); the fact that Saddam had launched wars of aggression twice; the fact that he had PROGRAMS to develop WMDS and had already used them; and finally the fact that he could not be contained (since we could not keep 200,000 troops on his desert borders indefinitely). Saddam was given a UN ultimatum on November 8, 2003: Do this or else. On December 7, 2002 the deadline passed and he had not met the ultimatum. America's choice was to enforce international law or abandon it. The French and Russians and Chinese for obvious reasons couldn't care less about enforcing international law. So the US and the British went ahead and did it. And then the Democrats betrayed the war, the nation and the peace.

You can find the details of this great betrayal in my new book: Unholy Alliance: Radical Islam and the American Left available here.

I disse dager utkommer et nytt nummer av LIBERAL. Denne utgaven inneholder en artikkel av Johannes Dalen om de som sto bak terroraksjonen på Bali for to år siden. Dette er den eneste større terroraksjonen de siste årene hvor gjerningsmennene ble arrestert og tiltalt, og artikkelen forteller om de motiver som gjerningsmennene hadde.

Bladet innholder også en artikkel av Bent Andreassen om farene ved økosentrismen. Andreassen identifiserer kjerneelementet i økosentrismen: det å tillegge naturen en iboende eller intrinsikal verdi (å si at noe har en iboende verdi er å si at noe er en verdi for en person selv om det er helt uavhengig av denne personens ønsker, interesser og behov).

Artikkelen "Krig: hvordan og hvorfor" av Vegard Martinsen redegjør for hva som er formålet med krig, hvorfor krig i enkelte tilfeller bør føres, hvordan de bør føres og hvordan de bør avsluttes.

Bladet blir i disse dager sendt til alle medlemmer og abonnenter.

Abonnement kan tegnes ved å betale kr 140 til DLF, Postboks 510 Sentrum, 0105 Oslo, konto nr 1645 03 43866. Enkeltnumre, også eldre numre, kan bestilles ved å betale kr 35 til samme adresse. Dog er første nummer av LIBERAL dessverre utsolgt.

Så lenge vi kan huske har politikerne snakket om og lovet noe de kaller ”full barnehavedekning”. Dette betyr antagelig at alle som ønsker det skal få plass til sine barn i en barnehave. Selv om politikerne altså har snakket om dette i et par tiår, så er det fortsatt ikke gjennomført.

I Oslo foreslår nå politikerne (dvs. Byrådet foreslår i sitt budsjettforsalg 22/9) å bruke en halv milliard ekstra på barnehaver slik at det skal bli 2000 flere barnehaveplasser i Oslo. Andre politikerne har kommentert dette forslaget, og vil at beløpet heller skal brukes til å redusere prisen for de som har sine barn i barnehave. Dette innebærer en ytterligere sterk subsidiering av de som har barn i barnehave: det overføres altså store beløp til de som har sine barn i barnehave, mens de som ikke har sine barn i barnehaven de mottar ingenting.

Dvs. for å kompensere for det siste innførte politikerne med KrF i som initiativtager for noen år siden den såkalte kontantstøtten: ”samfunnet” betaler nå betydelige beløp til de som blir hjemme for å passe sine egne barn. Den viktigste grunn til denne ordningen ble innført var det syn at det er bedre at barn blir passet og oppdradd av sine foreldre enn av fremmede barnehavetanter: formålet med den ordningen var altså at flere foreldre skulle bli hjemme og passe på sine barn.

Dessuten innførte politikerne for noen måneder siden en makspris: ingen barnehaveplass skulle koste mer enn et fast beløp per mnd (kr 2700).

Hva har så alt dette ført til? Det er ikke full barnehavedekning til tross for at politikerne har lovet dette i flere tiår. Maksprisen førte til at enkelte barnehaver måtte legge ned. I andre barnehaver ble prisen redusert, men barnehaven tok dette igjen ved å redusere søskenmoderasjon og ved å øke betalingen for slike ting som måltider. Og kontantstøtten har ifølge Aftenposten i dag ikke ført til at flere foreldre nå blir hjemme hos sine barn.

Det verste er kanskje det som foreldrene utsettes for: de tror antagelig på det som politikerne lover og basere seg på det, men når det kommer til stykket – når barna skal i barnehaven – da er forholdene helt annerledes enn de forvente. Slik vil det fortsette så lenge de sosialdemokratiske ideer råder, men siden de råder både hos politikerne og hos velgerne, så har velgerne seg selv å takke for elendigheten.

DLF vil på dette området fjerne all offentlig innblanding: vi vil fjerne krav til barnehavelæreres utdannelser (er det nødvendig med tre år utdannelse for å passe barn?), vi vil fjerne alle de hindringer som fører til at barnehaver ikke etableres, vi vil fjerne alle subsidier av barnehaver, og vi vil fjerne alle regler om makspris, osv. Dette må dog sees i sammenheng med de store skatelettelser DLF vil gjennomføre.

Da vil vi raskt få full barnehavedekning, dvs. alle som er villige til å betale det det koster vil finne en barnehaveplass til sine barn. Dette er også den eneste måten på hvilken man kan oppnå full barnehavedekning. Kun en markedspris - hvor tilbyder og etterspørrer blir enige om prisen og hvor det ikke er noen offentlig innblanding - kan sikre at tilbud og etterspørsel balanserer.

”- Ap. fremstår som et gammelt parti. Arbeiderpartiets ungdomspolitikere må sikres stortingsplasser på bekostning av de eldre, krever AUF-leder Gry Larsen (28), Anette Trettebergstuen (23) og Marianne Marthinsen (24) ifølge Aftenposten i dag.

”Arbeiderpartiet sliter med Stortingets nest eldste gruppe av folkevalgte representanter. På Løvebakken er det bare i Senterpartiet at gjennomsnittsalderen er høyere, viser en gjennomgang av partienes grupper. Arbeiderpartiet har et kjempeproblem, mener AUF-leder Gry Larsen. Hun viser til at ungdommen forlater et parti uten unge ansikter, og minner om siste valg: Da lot partiet sine ungdomspolitikere i stikken, ved å plassere dem på usikre kampplasser. Resultatet var at ikke en eneste ungdomspolitiker kom inn.”

Vi har stor forståelse for dette problemet. Det er klart at Arbeiderpartiets politikk ikke har noe å gjøre med at oppslutningen synker blant unge, oppslutningen synker fordi politikerne ikke er unge nok.

Det er i meget stor grad blitt slik i dag: politikk og ideologi hører ikke hjemme i politikken! Dvs. alle stortingspartiene følger i dag den samme ideologi: i dag er alle de store partiene sosialdemokratiske. For å få oppslutning må de derfor satse på andre ting en politikk. De omtalte AUFere vil satse på yngre politikere, og dette forsalget er like godt eller like dårlig som alle andre forslag som de store partiene kommer med for å øke befolkningens interesse for politikk.

Vårt syn på hvorfor interessen for politikk går nedover i alle aldersgrupper er i hovedsak at politikerne fra de store partiene er enige om alt, de lover omtrent det samme, ingen ting blir gjennomført, og problemene bare blir større og større. Og slik vil det fortsette så lenge politikken fortsetter i samme spor som nå. Det eneste som kan føre oss over på en kurs hvor problemene gradvis vil bli mindre er en omlegging i retning av større frihet og ansvar for det enkelte individ. Det som må til er altså en omlegging i liberalistisk retning. Dessverre ser det ikke ut til at en slik omlegning vil komme med det første.

”Var gravid, fikk sparken” leste vi i går på Aftenpostens førsteside. Artikkelen fortsetter: ”En måned etter at kvinnen fikk ny jobb, fortalte hun sjefen at hun var gravid - og fikk sparken.”

Vi er klar over at arbeidsgiverens handling i dette tilfellet er i strid med gjeldene lovverk, og vi vil derfor ikke forsvare denne, man vi har ellers stor forståelse for arbeidsgiverens ønske. Han har ansatt en ny medarbeider, begynt å lære vedkommende opp, og den ansatte er på vei til å bli en verdifull medarbeider i bedriften. Så plutselig sier de nyansatte at ”jeg er gravid, jeg må ha permisjon i lang tid fremover.”

At dette er sterkt negativt for arbeidsgiveren burde være opplagt. Bedriften får nå utgifter som må betales til den gravide på permisjon, de må skaffe en vikar, lære vedkommende opp, og etter en stund må de la vikaren gå og ta tilbake den nybakte moren, og det kommer igjen en ny periode hvor hun må læres opp siden hun har vært borte fra arbeidet i en lang periode.

Vårt syn er at det offentlige ikke skal blande seg inn i innholdet i avtaler mellom bedrift og arbeidstager. En arbeidsmiljølov som setter detaljbetingelser om slikt bør etter DLFs syn ikke finnes. De ordninger som en bedrift da vil ha overfor de av dens ansatte som blir gravide er da opp til bedriften selv.

Vi ser også at dagens ordning – hvor den gravide automatisk får rett til både permisjon og utbetalinger fra bedriften – er skadelig. Den fører for eksempel til at bedrifter er svært forsiktige med å ansette unge kvinner. Den fører også til at kvinner som under et jobbintervju sier at de er gravide, eller har planer om snart å bli gravide, ikke vil bli ansatt. Noen jobbsøkende kvinner har derfor innrømmet (dog ikke i den refererte artikkel i Aftenposten) at de lyver under jobbintervjuet. Dette gir sikkert en fin start på disse kvinnenes karriere i bedriften: de begynner med å lyve, og så blir de etter kort tid borte i flere måneder og påfører bedriften store byrder i form av vikarutgifter, etc.

Artikkelen i Aftenposten forteller også om noen av de negative konsekvenser som gravide blir utsatt for med dagens gjeldende lovverk: Fagforeningene forteller at ”gravide blir omplassert, mister ansvar eller rett og slett jobben. Mange forbigås på grunn av graviditeten, når nye vikariater skal fylles. Dette er ikke tillatt, ifølge likestillingsloven. Problemene fortsetter når kvinnene … kommer tilbake etter permisjon. Jobben deres kan være besatt av andre, noen får beskjed om at arbeidsgiver trodde de hadde sluttet, andre igjen parkeres karrieremessig eller utestenges fra lønnsforhøyelse og bonuser.” (Hele artikkelen er her.)

Mange tror at slike lover virkelig vil hjelpe på de problemene de er ment å løse, men de fører som vi ser til betydelige problemer for de som loven angår.

Etter DLFs syn bør alle lover som setter betingelser i arbeidsforhold mellom bedrift og ansatt bør fjernes. Vi mener at statlig tvangsinnblanding i frivillige avtaler er umoralsk, siden det er initiering av tvang, og vi mener at den totale velferd vil være høyere jo mindre initiering av tvang det er i et samfunn.

"Tvinges til fri pris på skolebøker" kunne vi lese i en overskrift på Aftenpostens førsteside for et par dager siden. Dette ser merkelig ut: å bli tvunget til frihet?

Her er det noe som ikke stemmer.

Frihet og tvang er jo motsetninger - man kan kun ha en av disse tilstandene. Han man frihet har man ikke tvang, og har man tvang så har man ikke frihet.

Man kan ikke tvinges til å BLI fri. Hvis man ikke er fri, så er man per definisjon utsatt for tvang. Det som da gjør en fri er at tvangen fjernes.

Hvis Aftenposten skulle ha beskrevet det samme som de forsøker å beskrive i den gjengitte overskriften på en måte som er i samsvar med logikkens lover, skulle de ha skrevet: "Tvangen fjernes og prisen på skolebøker blir fri".

Hvorfor er Aftenposten- og de aller fleste andre - så ulogiske? Her kunne vi skrevet svært mye, men la oss kort si at det er blitt vanlig i dag ikke å knytte ord/begreper til virkeligheten, men å knytte dem til følelser: ord som har en positiv klang knyttes til ting man liker, og ord som har en negativ klang knyttes til ting man ikke liker.

"Tvang" han en negativ klang, og hvis man ikke liker frihet/fri pris på bøker, knytter man disse sammen, slik Aftenposten gjorde.

Et tilsvarende eksempel ser vi i dagens bruk av ordet "rasisme". "Rasisme" er et syn som går ut på at en persons karakter er bestemt av den rasen vedkommende tilhører. Rasisme medfører derfor at individer forskjellsbehandles alt etter hvilken rase de tilhører. Rasisme er en feilaktig og umoralsk teori, men vårt poeng her er hvordan dette ordet brukes. Nylig har vi sett at dersom en person i rullestol ikke kan komme inn på et restaurant fordi f.eks. døren er for smal til å slippe rullestolen igjennom, så blir dette av enkelte omtalt som rasisme. (Sitat fra www.dagbladet.no 14/9: "Rasisme [... ]Fordi jeg sitter i rullestol, kan jeg ikke velge hvor jeg vil ta meg en øl. Enten kommer jeg meg ikke inn, eller så mangler de handikaptoalett. Det er en form for rasisme,...",http://www.dagbladet.no/nyheter/2004/09/14/408242.html ).

Det som skjer i dette eksemplet er at man ikke liker rasisme (som kan føre til at noen ikke kommer inn på en restaurant pga. sin hudfarve), og så liker man ikke å ikke kunne komme inn der hvor man ønsker, og så setter man likhetstegn mellom disse tingene.

Dette er en språklig forvirring, og den er meget skadelig. Har man ikke klare begreper, kan man ikke tenke klart, og kan man ikke tenke klart, mister man kontakten med virkeligheten. Og da er man fortapt.

Vi mener at man bør bestrebe seg på å være presis i sin språkbruk, man bør (f.eks. ved hjelp av en god ordbok) kjenne definisjonene av de viktige ordene man benytter, og kun benytte dem i samsvar med dette. Kun på denne måten kan man holde sin tenkning i kontakt med virkeligheten, og kun på denne måten kan man kommunisere på en klar og forståelig måte.

Vi er enige med den amerikanske filosofen Ayn Rand som sa at man bør benytte språket som "a tool of honor, always to be used as if one were under oath, an oath of allegiance to reality".

Aftenposten kan idag melde at Khatami er foreslått som kandidat til å overta etter Kofi Annan som FNs generalsekretær !!! Forslaget ble "hilset velkommen av de fleste asiatiske lederne på møtet", ifølge samme kilde.

Dette er den logiske sluttresultatet av FN-paktens sentrale premiss der alle land holdes for likeverdige, uavhengig av om de er de ondeste tyrannier (som Iran) eller siviliserte rettstater.

Khatami er og representerer sivilisasjonens erkefiende; Iran, som er det "fremste" av landene i ondskapens akse. Irans ufattelige overgrep mot egne og andres innbyggere, dets totale undertrykkelse av tenkende mennesker gjennom det middelalderske religiøse tyranniet og dets rolle som hovedsponsor av islamittisk terror gjør det altså egnet i "asiatiske lederes" øyne til å lede FN.

I hvilken retning skal Khatami lede FN montro ? VI trenger ikke å spørre engang. Et handlekraftig FN under fundamentalistisk islamistisk ledelse lover godt.

Mange tyranner er blitt foreslått til FN tidligere, og det er i seg selv ikke tilstrekkelig til å fordømme FN som sådan. Vi kunne nøyd oss med å fordømme forslagstilleren og de "asiatiske ledere". Men nettopp det at FN betrakter alle land som likeverdige, OG GIR DEM POSISJONER deretter gjør at dette er et problem med selve FN. Det er derfor at det er mulig å foreslå Khatami til stillingen.

Vi er glade for USAs gryende forståelse av at FN ikke har moralsk eller politisk legitimitet. Vi i DLF håper at denne erkjennelsen skal bre seg også til Europa, selv om det neppe skjer før det er for sent.

De nære bånd mellom landets største parti, Arbeiderpartiet, og LO, og forsøkene fra KrFs ledelse på å påvirke lokallag i KrF til å nominere Dagfinn Høybråten på en sikker plass til neste års stortingsvalg, har ført til at enkelte har påstått at dette er et problem for demokratiet.

De som kommer med disse påstandene kan da ikke være klar over hva et demokrati er. I et demokrati er det flertallet som bestemmer (dette er ikke en formell definisjon). Så lenge flertallets avgjørelser følges, så finnes det intet demokratiproblem.

Selvsagt er ikke demokrati synonymt med direkte demokrati: I Norge har vi et representativt demokrati, men siden disse ordningene er innført på demokratisk vis, så er Norge fortsatt et demokrati.

At sterke krefter – LO. ledelsen i KrF - forsøker å påvirke de som skal fatte beslutningene til å fatte en beslutning i samsvar med sine ønsker, er helt legitimt, så lenge påvirkningen ikke skjer med tvang (dvs. med vold eller trusler om vold).

Enkelte vil kanskje lønske at slik påvirkning ikke forekommer, men å si at dette derfor er et problem med demokratiet, er helt feil. De som fremsetter slike påstander han kanskje en definisjon av demokrati som mer eller mindre kun sier at ”demokrati er en god styreform”, og at slik påvirkning ikke er av det gode, men dette er en irrasjonell holdning til begrepet. Begreper må dannes og defineres med utgangspunkt i virkeligheten, ikke med basis i virkelighetsfjern ønsketenkning.

Ifølge Caplex er ”demokrati (av gr. demos, folk, og kratein, folkestyre); en styreform hvor flertallet har avgjørende innflytelse, men mindretallets interesser også blir tatt hensyn til.” Definisjonen burde også ha presisert at hva som er ”mindretallets interesser” avgjøres av flertallet, og at demokrati derfor ikke er annet enn et flertallsdiktstur: for eksempel er røykeloven innført i fullt samsvar med demokratiske prinsipper – mindretallets reelle rettigheter i dette tilfellet har flertallet valgt å ignorere.

Det skulle være klinkende klart at demokratiet har en rekke problemer, men at sterke krefter forsøker å påvirke på en fredelig måte de som skal stemme, er ikke et av dem.

Et gårsdagens hovedoppslag i NRKs nyheter på radio var at politikere og naboer "står maktesløse ovenfor skjemmende byggeprosjekter".

Problemet, som det ble fremstilt som, besto i at hverken politikere, naboer eller "fagfolk" kunne hindre eller stoppe byggeprosjekter som var godkjent av kommunen etter de gamle retningslinjene. I fjor ble det vedtatt nye, strengere regler for bebyggelse i eksisterende bymiljø i Oslo.

Såvel NRK som Høyre-byråd for byutvikling; Grethe Horntvedt, betraktet dette som en beklagelig innskrenking i politisk makt. Man ønsket sterkt å kunne ombestemme seg i etterkant, og å vilkårlig inndra tillatelser som var korrekt gitt ihht det gjeldende regelverk.

Vi i DLF synes derimot det er bra at Oslo ikke kan styres etter prinsipper som er best kjent fra Kafka. Det utmerket at lov og rett faktisk ennå gjelder i hovedstaden, og at politikernes makt begrenses av loven. Den politiske overkjøring av vanlige folk er omfattende nok allerede.

Vi finner det spesielt kritikkverdig at en Høyre-byråd, som kommer fra et parti som en gang i tiden var tilhengere av eiendomsrett og forutsigbare rammevilkår. Nå er Høyre blitt en entusiastisk tilhenger offentlig skalting og valting med borgernes liv og levnet.

Det er også ille at den lisensfinaniserte Statskanalen benyttes til propaganda for slike synspunkter. DLF vil ved første anledning avvikle NRK i sin nåværende form, slik at vi slipper å måtte betale for offentlige angrep på frihet og rettsikkerhet.

”Alt er politikk” er det noen som hevder. I dag er dette blitt korrekt i og med at det ikke finnes noen grenser for hva politikerne blander seg opp i. Hverken sukkerinnhold i syltetøy, krumnigsradius for agurker eller når TV-stasjoner sender reklame er for uviktig for politikerne å blande seg bort i.

Et av de siste utspill av denne typen er SVs Inga Marte Thorkildsens utspill om de som tar plastiske operasjoner for å forbedre sitt utseende, og som lar et TV-selskap betale for operasjonen mot at de får lage program om forvandlingen.

TV-Norge viste i går et program hvor en norsk deltager, Lene Bergesen, lot seg operere for å forbedre sitt utseende. Kvinnen som gikk igjennom operasjonen er strålende fornøyd med resultatet, og sier ifølge Dagbladet i går: ”- Jeg har fått et nytt liv. Unnskyld uttrykket, men jeg så jævlig ut, men nå ser jeg yngre og bedre ut, men det viktigste er at jeg har fått gløden tilbake, sier hun til Dagbladet.”

Det burde være klart at de puritanske selvoppofrelsestilhengerne på venstresiden ikke vil se med blide øyne på et slikt resultat. Samme artikkel i Dagbladet forteller at SVs Inga Marte Thorkildsen raser mot programmet: ”Hun fikk i går se første episode av programmet, og reagerer sterkt på tv-bildene som sendes på TVNorge i dag. Hun mener det grenser til et rasistisk menneskesyn.

- Når utseende blir så viktig at vi er villige til å ofre alt for det, er det på tide at vi stopper opp og spør oss selv hvor vi er på vei, sier hun.”

Den nyopererte har langt mer virkelighetskontakt enn SVeren: ”- Vakre og vellykkede Inga Marte Thorkildsen vet vel ikke hva hun snakker om, fnyser Lene Bergersen, som sier hun har fått et nytt liv etter at hun ble plastisk operert i sommer.”

”Lene Bergersen, som fylte 31 år i går, så for første gang tv-opptakene sammen med ektemannen Tommy Bergersen (39) og Dagbladet. Hun forstår ikke dem som fordømmer det hun har gjort.

- Inga Marte Thorkildsen kunne like gjerne vært modell som politiker. Det er hun som er rasistisk i sine uttalelser.

- Det er lett å si at man skal akseptere seg selv og sitt utseende når man er så perfekt som henne. Selv om hun sier at hun ikke er ute etter å ta oss som deltar, rammer det likevel oss. Hun er rett og slett for pen til å forstå, sier Lene Bergersen., Og ektemannen til Lene Bergersen gråt av glede da han etter sju uker fikk se kona si igjen.”

Vi gir igjen ordet til SVeren: ”Inga Marte Thorkildsen mener TVNorge-programmet bryter alle etiske retningslinjer. - TVNorge tråkker over alle de etiske grensene som finnes med dette programmet. For det første er dette medieetisk uforsvarlig, dette er jo rein reklame for kosmetisk kirurgi. Jeg reagerer også sterkt på menneskesynet i denne serien, det er nesten rasistisk i forhold til alder og det å leve, i forhold til hva et menneske er.

Thorkildsen reagerer også på den helsemessige risikoen deltakerne går igjennom:

- Både fettsuging og silikon er faktisk direkte farlig. Dette er ikke legeetisk forsvarlig. Til sammen er dette programmet helt forkastelig. I tillegg til at det er bånntrist, sier politikeren.”

La oss kommentere noe av de SVeren sier:
Programmet er ifølge Thorkildsen galt fordi det for det første er ren reklame for kosmetisk kirurgi. Vi ser intet galt i dette. Kosmetisk kirurgi kan gi mennesket bedre liv, og vi ser – åpenbart i motsetning til SVeren – intet galt i dette, tvert i mot. Og reklame er en god ting – den gjør folk kjent med de tilbud som finnes og som de derved kan nyte godt av.

Thorkildsen kommer inn på menneskesyn. Enhver som har noe virkelighetskontakt vil være klar over at det å se godt ut er en positiv egenskap. Ikke det at man må se ut som en fotomodell for å bli lykkelig, men det finnes noen som er så uheldige med det utseende de er født med at det er en plage for dem, og som kan hjelpes med en operasjon.

Ang helsemessig risiko: det er risiko forbundet med alt vi gjør, og det må være opp til hver enkelt selv å vurdere denne. Vi tar sterkt avstand fra det syn at politikere skal bestemme hva en akseptabel risiko skal være, og så skal alle tvinges til å følge denne vurderingen.

Avisen sier at ”Lene ser [etter operasjonen] yngre og friskere ut nå enn hun gjorde på bildene av henne før operasjonen. Hun hadde nærmest resignert, brydde seg lite om å sminke seg. Nå bobler hun av kvinnelighet.” Bergesen, som i sine uttalelser er langt klokere or mer innsiktfull enn Thorkildsen, sier at ”Inga Marte Thorkildsen kunne like gjerne vært modell som politiker. Det er hun som er rasistisk i sine uttalelser. - Det er lett å si at man skal akseptere seg selv og sitt utseende når man er så perfekt som henne. Selv om hun sier at hun ikke er ute etter å ta oss som deltar, rammer det likevel oss. Hun er rett og slett for pen til å forstå”.

Vi slutter oss dog ikke til poenget om at det er Thorkildsens utseende som gjør at hun ikke forstår.

Vakre mennesker forsøker ofte å bortforklare hvor viktig skjønnhet er, og de sier slike ting som at ”skjønnhet kommer innenfra”.

Dett er helt feil. Som sagt, man må ikke se ut som en fotomodell for å bli lykkelig, men hvis man har være uheldig med sitt utseende kan dette være svært negativt. Vi er svært glade for at flere og flere av de som ønsker å foreta en kosmetisk operasjon blir i stand til dette.

Og mht Thorkildsen er vi glade for at uttrykket ”skjønnhet kommer innenfra” ikke er korrekt.

Studenter lærer mye, både i det som var ment som pensum og i det som hører til studentlivet, men som faller utenfor pensum.

VG forteller i går om noe som mange studenter lærer, men som antagelig ikke var intensjonen til de som laget ordningen som gir studentene denne kunnskapen: ”En av fire studenter studerer ikke. 25 prosent av studentene som begynte på Universitetet i Oslo i fjor, tok ingen studiepoeng.”

VGs kilde er Universitas, som forteller at 25 % av de 6000 som møtte opp på UiO første skoledag i 2003, ikke har skaffet seg ett eneste studiepoeng.

Det kan være mage grunner til at 25 % av studentene ikke studerer, men en av grunnene, kanskje den viktigste, kan være at disse melder seg som studenter – melder seg på kurs, betaler den symbolske studieavgiften, etc. – for derved å nyte godt av det meget store antall tilbud og rabattordninger som er beregnet på studenter (stipender, studielån, rabatt på flybilletter og trikkekort, studentboliger, osv.)

Det de unge studenter lærer av dette er hvordan man skal sno seg for å utnytte det enorme antall støttordninger som finnes på alle områder i Norge i dag.

Denne kunnskapen kan komme disse ”studentene” til stor nytte senere i livet, for nesten uansett hvor de vil begynne å arbeide, vil de arbeide i en bransje som er avhengig av å motta økonomisk støtte fra staten.

Men det burde være enkelt å se at disse ordningene direkte oppfordrer til uærlighet og korrupsjon, og jo flere slike ordninger det finnes, jo større og mer utbredt blir graden av uærlighet og korrupsjon i samfunnet.

DLF er selvsagt sterkt imot alle støtteordninger; vi mener at alle – personer, bedrifter, virksomheter – har all rett til fullt ut å beholde det de tjener og det de eier. Vi mener at det offentlige ikke skal dele ut penger, hverken i form av direktestøtteordninger, subsidier, stipender og lån. Vi mener at kun dette kan sikre et samfunn som er preget av viktige dyder som ærlighet og produktivitet.

Det er ikke ofte barnetrygden er oppe til diskusjon, men nå ser vi at enkelte begynner å stille spørsmålstegn ved denne ordningen. En undersøkelse offentliggjort i går viser at over halvparten av familiene seier at de godt kan klare seg uten denne overføringen (Over halvparten av dem som mottar barnetrygd, sier pengene har liten eller ingen betydning for dem, viser en måling MMI har laget for Dagbladet). Enkelte politikere vil også ha den behovsprøvet: i dag blir barnetrygden utbetalt til alle etter antall barn de har, og mottakerens økonomiske status er irrelevant for om man kan motta pengene eller ikke – millionæren mottar like mye barnetrygd som den som ikke har noen arbeidsinntekt hvis de har like mange barn.

Staten betaler i dag ut ca 14 milliarder kr til barnetrygd, og siden det offentliges økonomi blir stadig dårligere, er det forståelig at noen politikere ønsker å redusere disse utgiftene. Å gjøre barnetrygden behovsprøvet er en måte å gjøre dette på, men dette vil føre til en komplisert saksbehandling, og dette vil øke administrasjonsutgiftene ved denne ordningen.

Vi vil imidlertid, som er vanlig for oss, rette søkelyset mot elementer som ingen andre politikere eller kommentatorer tar med i betrakting når de vurderer slike ordninger.

For det første ble barnetrygden gjort universell, dvs. uavhengig av mottakerens inntekt, for at de som virkelig trengte denne økonomiske støtten, ikke skulle føle seg stigmatisert. Ordningen ble innført for å hjelpe de som trengte hjelp, og så ble den gjort universell for at de som trengte slik hjelp ikke skulle føle seg annerledes enn de fleste andre.

Det andre elementet vi vil trekke frem er at barnetrygden blir betrakter som en belønning fra ”samfunnet” til de som er villige til å sette barn til verden – samfunnet skal da være med på å dekke de utgiftene som familien påføres ved det nye samfunnsmedlemmet. Mao. å sette barn til verden blir betraktet som en tjeneste til samfunnet.

Vi er sterkt uenige i begge disse momentene: vi mener at det er galt å gi store beløp til mange mennesker som ikke trenger dem bare for at de få som trenger dem ikke skal føle seg stigmatisert, og vi mener at det å sette barn til verden ikke skal betraktes som en ytelse til samfunnet som samfunnet på en eller annen måte skal gjøre gjengjeld for.

På den annen side så betaler folk flest så mye i skatter og avgifter til det offentlige at det er bra at de får noe igjen.

Hva mener DLF da om barnetrygden? Ett forslag går ut på å gi folk fradrag på skatten for hvert barn de får – i dette tilfellet vil de ikke få penger fra samfunnet for å sette barn til verden, som barnetrygden innebærer, men de vil få beholde mer av det de selv tjener, noe som er bra. De få som ikke vil kunne nyte godt av en slik ordning, for eksempel ved at de har en svært liten inntekt, vil da i dagens system komme inn under andre støtteordninger.

Så på kort sikt vil vi gå inn for å erstatte barnetrygden med et inntektsfradrag som gir folk en minst like stor disponibel inntekt som dagens barnetrygd gir dem.

Politikerne har nå i flere tiår forsøk å løse et problem på en bestemt måte: de mener at fattigdommen kan fjernes ved å etablere overføringsordninger til de fattige.

Nå har de forsøket dette i svært lang tid, og resultatene uteblir - faktisk er det mye som tyder på at problemet er blitt større. Hva gjør så politikerne da – forsøker de mer av det samme, eller går de inn i tenkeboksen for å finne en ny måte å løse problemet på?

Selvsagt forsøker de det samme: våre sosialdemokratiske partier kan kun komme på én måte å hjelpe de fattige på: ved å etablere enda flere overføringsordninger. Vi kan allerede nå avsløre noe som sosialdemokrater ikke vet: heller ikke disse ordningene vil løse problemet.

Grunnen er at slike ordninger passiviserer mottakerne. Og det er passivitet som er årsak til fattigdom.

Løsningen er derfor å hindre at folk blir passivisert, og dette kan gjøres ved å gjøre det langt lettere for disse (og alle andre) å komme med i arbeidslivet. For å få til dette må alle statlig tvangsinnblanding i arbeidslivet avvikles. Det må altså bli lettere å inngå arbeidsavtaler mellom arbeidstagere og arbeidsgivere: dette betyr at statlige regler om lønn, arbeidstid, arbeidsforhold, oppsigelse, ferieordninger, etc. må avvikles. Alle dagens ordninger som omfatter disse problemstillingene gjør det vanskeligere å ansette folk, og dette er med på å holde de som har få kvalifikasjoner utenfor arbeidslivet. Dessuten finnes det i dag støtteordninger som i mange tilfeller gjør det mer lønnsomt å gå på trygd enn å være i arbeid. Alle slike ordninger må også avvikles.

Det finnes klar empiri som bekrefter dette. I USA var andelen fattige stadig synkende inntil president Johnson startet sin ”krig mot fattigdommen” midt på 1960-tallet. Johnsons kongstanke var å innføre støtteordninger til de fattige for å hjelpe dem ut av fattigdommen. Resultatet var at trenden med synkende antall fattige stanset opp og holdt seg konstant i flere tiår. Denne ”krigen mot fattigdommen” førte altså til at fattigdommen ble et varig problem. Andelen fattige begynte å syke igjen først to tiår senere under president Reagan, som ved å foreta noen mindre nedskjæringer i overføringene til de fattige fikk store antall tilbake til arbeidslivet.

De fattige må altså hjelpes tilbake til arbeidslivet, og de som best kan hjelpe dem er de selv. Det som det offentlige må gjøre er å fjerne de hindringer som gjør at de fattige blir holdt utenfor arbeidslivet. Den hjelp som det offentlige gir de fattige er en bjørnetjeneste, den fører stort sett til at mottakerne passiviseres, og blir holdt utenfor det som virkelig kan hjelpe dem ut av fattigdommen: lønnet arbeid.

Ved å komme seg inn på arbeidsmarkedet, først kanskje i jobber som ikke betaler mye lønn, så får de arbeidstrening, de får kunnskaper, de får selvrespekt, de får mulighet til å avansere hvis de er dyktige, osv. Dessuten er de da med på å skape verdier heller enn kun å forbruke verdier. Dette gjør velstanden i samfunnet større for alle.

Men med kun sosialdemokratiske partier på Stortinget, som er den situasjon vi har i dag, vil problemene kun bli enda større i fremtiden.

-Norsk innvandringspolitikk har vært altfor naiv. Den har påført oss store problemer. Dette uttalte professorene Thomas Hylland Eriksen og Berthold Grunfeldt på NRK i morges.

Selvsagt her de rett i dette. En innvandringspolitikk som har vært basert på at alle innvandrere er snille og hvis ikke er det så er ikke deres skyld, en politikk som har gått ut på å gi innvandrere enorme mengder støtteordninger, en politikk som har gått ut på at kriminelle ikke skal settes i fengsel, en arbeidsmarkedspolitikk som reelt sett har gjort det svært vanskelig å ansette folk, osv. – en slik politikk har medført enorme problemer: problemene rammer innvandrerne selv fordi de ikke kommer inn på arbeidslivet, og den rammer oss pga. øket kriminalitet.

De problemene som nå alle ser, selv folk som Grunfeldt og Hylland Eriksen ser dem, er forårsaket av den snillistiske/altruistiske politikken som alle andre partier (unntatt FrP)
er ansvarlige for.

Hva er løsningen? Løsningen er ikke enda mer offentlig innblanding i innvandringen, tvert imot. Det er offentlig innblanding som også på dette området har skapt problemene, og det er kun avviklingen av statlig tvangsinnblanding overfor fredelig samkvem som kan fjerne problemene. Løsingen er altså at det offentlige/staten holder seg unna alt som skjer frivillig mellom mennesker, og virkelig gjør det som er dens eneste legitime oppgave: å beskytte fredelige mennesker mot kriminelle.

For det første bør det ikke være noen offentlige støtteordninger til innvandrere. Finnes slike, vil en del innvandrere komme hit for å snylte på ordningene, hvis slike ikke finnes, vil kun de komme som ønsker å arbeide. Og jo flere som kommer hit for å arbeide, jo bedre vil det bli for alle som oppholder seg her.

For det annet bør all offentlig innblanding i arbeidsmarkedet avvikles: dette vil bety at arbeidere/arbeidsgivere ikke som i dag vil bli hindret i å inngå avtaler pga. statlige lønns-, oppsigelses- og arbeidsbetingelser. I dag blir mange stengt ute fra arbeidslivet pga slike bestemmelser.

For det tredje må alt som har med narkotika – bruk salg, oppebevaring, etc. – dekriminaliseres. I dag er nesten alt som har med narkotika å gjøre forbudt, noe som i hovedsak kun medfører at det er store penger å tjene på dette markedet. Dette vil tiltrekke seg mennesker men en tvilsom moral, og mange innvandrere kommer fra land hvor det er lett å få tak i slike stoffer.

For det fjerde må kriminelle straffes strengt. I dag går kriminelle løse fordi de blir idømt kun små straffer selv for meget alvorlige forbrytelser.

For det femte må tilhengere av anti-demokratiske ideologier overvåkes, og de som planlegger terrorhandklinger må straffes for dette. (At de som utfører slike skal straffes er opplagt.) Den anti-demokrater vi tenker på her er islamistene.

Dersom disse fem tiltakene blir gjennomført, vil problemene med innvandring forsvinne. Selv om alle partier nå er oppmerksomme på de enorme problemene de siste tiårs innvandringspolitikk har ført til, har vi ingen tro på at de vil klare å forhindre at problemene vil bli større i årene fremover. Til det er befolkningen og politikerne alt for snillistisk/altruistisk. Kun DLF har de grunnverdier og den politikk som kan løse disse problemene.

Det er nylig vedtatt at enkelte klasser i Oslo-skolen skal få anledning til å velge vekk obligatorisk skriftlig nynorsk.

Vi vil tro at disse valgene vil ende i at alle elever som får muligheten velger å ikke ha skriftlig nynorsk; svært mange østlendinger, og spesielt skoleelever, hater nynorsk.

Skriftlig nynorsk benyttes i dag av ca 10-15% av befolkningen. Allikevel er nynorsk og bokmål likestilt som offisielle språk, alle offentlige skjemaer blir trykt på begge språk, osv. Dette koster selvsagt skattebetalerne enorme beløp.

Hvordan kan slikt skje? Hvordan kan et så lite språk bli likestilt med det store språket? Det er mange grunner til dette som vi ikke vil gå inn på her, men vi kan bruke dette eksemplet for å illustrere det som kalles "demokratiets problem". La oss tenke oss at det er tre saker som hver har ca 20% oppslutning. I et demokrati vil da ingen av disse sakene bli gjennomført. Eller? La oss tenke oss at representanter i nasjonalforsamlingen for disse tre gruppene sier til hverandre; "Hvis du stemmer for min sak, stemmer jeg for din". Dette betyr at når sakene stemmes over i nasjonalforsamlingen, vil hver av disse sakene få ca 60% oppslutning, og bli gjennomført.

Dett er hovedgrunnen til at saker som i befolkningen har liten oppslutning, allikevel blir gjennomført, og dette er en av mange ting som viser at demokrati er en umulig styreform. Som kjent er demokrati - ubegrenset flertallsdiktatur - i strid med prinsippet om frihet. Demokrati er derfor også en umoralsk styreform. (Ja, det finnes i demokratiet bestemmelser som skal sikre mindretall, men disse betingelsene er vedtatt av flertallet, og da er vi like langt.)

Mht. den norske språkstriden mener DLF at Norge skal ha ett offisielt skriftspråk (som skal benyttes i lovverket og i alle andre offisielle sammenhenger), og at skoler kan undervise i hvilket språk de måtte ønske. I dagens offentlige skole går vi inn for å gjøre skriftlig sidemål til et valgfritt fag.

Etter de mange våpentyverier fra Forsvaret i det siste (mellom 50 og 70 AG3-automatvåpen, rundt 20 militærpistoler av typen Glock og maskinpistoler av typen MP-5 ble stjålet fra Jørstadmoen natt til 26. august, og det i tillegg til dette har vært flere andre store tyverier i de siste år), har lederen i Stortingets forsvarskomité, Marit Nybakk, kommet med et interessant forslag.

Siden våpen er blitt stjålet fra våpenlagre i militærleirene, og disse er bevoktet av vernepliktige mannskaper som ikke har kunnet forhindre ranene, foreslår Nybakk at våpen ikke lenger skal lagres i militærleirene, men at de skal lagres i noen få store lagre plassert under spesialvakthold på et fåtalls steder i Norge.

Nybakk sier altså at våre soldater og våre offiserer, hele vårt militære forsvar, er for inkompetent til å passe på at våpen og ammunisjon ikke blir stjålet fra lagrene i leirene de er stasjonert ved.

Det er dog helt klart at Forsvaret ikke har vært i stand til å sikre de våpenlagrene som i de siste år har blitt bestjålet. Antagelig kommer dette av den generelle ansvarsløshet og ansvarsfraskrivelse som sosialismen/sosialdemokratiet nødvendigvis fører med seg, og som blir stadig mer utbredt i dagens Norge. (Er noen av de ansvarlige for vaktholdet omkring de lagrene som har blitt bestjålet blitt straffet på noe vis? Ikke så vidt vi vet)

For ar folk skal bli ansvarlige må det en kulturendring til, men i første omgang kan følgende gjøres for å hindre at vi får flere gjenger av kriminelle utstyrt med AG3 og Glock: Verneplikten må avvikles og Forsvaret må basere seg på vervede mannskaper. Folk som tvinges til å være soldater utføre en tjeneste av langt dårligere kvalitet enn vervede mannskaper, dessuten er tvungen verneplikt et kolossalt inngrep i den enkeltes frihet.

Dessuten må alle ansvarlige straffes hvis de forsømmer seg på viktige områder. Det er klart at de som holdt vakt, og de som var ansvarlige for vaktholdet, under de svært mange våpentyveriene vi har hatt de siste årene, har forsømt sin oppgave. Slik er totalt uakseptabelt.

Forsvarskomiteens leder går så vidt vi vet ikke inn for slike tiltak. Det hun vil er antagelig å beholde verneplikten og ikke holde noen til ansvar når slike ting som alvorlige våpentyverier forekommer, dvs. hun ønsker et Forsvar som i fredstid ikke engang klarer å beskytte sine egne våpenlagre mot tyverier.

For å si det kort, DLF ønsker forsvarspolitikk som er helt annerledes enn dette.

Vi er svært tilfreds med terroraksjonen i Russland endte så godt som den tross alt gjorde. Opplysningene er foreløpig uklare, men det ser ut til at det var ca 1500 gisler, de fleste barn, og at alle unntatt syv* overlevde. 300 av gislene fikk fysiske skader.

Bakgrunnen for de mange terroraksjonene i Russland - flysprengninger, selvmordsbombere i gatene, kidnapping av teatergjester - er at muslimske ekstremister ønsker å etablere en egen selvstendig islamsk republikk underlagt sharia-lover i Tsjetenia, og at den russiske regjering ikke vil tillate dette.

Det har i mange år, og da snakker vi om hundreår, vært strid mellom de muslimske tsjetenerne og de kristne russerne, og krigen har vært ført på en brutal og uklok måte fra begge sider.

Vi ønsker selvsagt at krig skal føres slik at sivile i minst mulig grad rammes, og vi tar avstand fra tortur og massedrap, men til tross for at den russiske siden har gjort seg skyldig i slike ting, vil vi allikevel støtte Russland i denne krigen. Dersom Tsjetenia blir etablert som en selvstendig, islamsk republikk, vil det være en tragedie av store dimensjoner.

Mht den konkrete aksjonen så la oss si at en ideologi som tillater at barn tas til gisler må være avskyelig. Vi støtter prinsippet om at det ikke skal gis innrømmelser til terrorister og at, når det er gjennomførbart, terrrorister må stanses med vold. Vold er den eneste måte å stanse terrorister på.
.
.
.

*Oppdatering: Det ser ut til at opplysningen om syv døde var alt for optimistisk. Det endelige tall over omkomne ser ut til å være omkring 400.

Vi kom til å tenke på dette spørsmålet da vi i går så et intervju med justisminister Odd Einar Dørum på TV. Bakgrunnen for intervjuet var de siste dagers meget sterke økning i brutal kriminalitet. Mange av de siste dagers ran og ransforsøk er blitt utført av personer med svært lange kriminelle rulleblad, og enkelte av dem har begått slike handlinger mens de har ventet på rettssak for et annet alvorlig forhold eller har vært på permisjon fra fengselet.

Hvordan kommenterte Dørum dette? Jo, med overraskelse og en smule snurthet i stemmen han sa at ”Dette skal ikke skje” og ”de [kriminelle] misbruker systemet”.

Dørum virket altså overrasket over at kriminelle ”misbruker systemet”.

Kriminelle er folk som gir fullstendig blaffen i andre menneskers liv og eiendom, de bryr seg ikke om hvorvidt de ødelegger andre menneskers liv, de utnytter andre mennesker og forsøker å lure seg unna alle former for ansvar for og konsekvenser av egne handlinger. Vi skal ikke gå inn på de psykologiske forhold her, men de kriminelle begår ikke kriminelle handlinger fordi de har hatt en vond barndom eller fordi de trenger penger til mat og hus, de er kriminelle fordi de liker det de gjør, de liker den makten de får, de like oppmerksomheten de får, de liker å være outsidere – de forakter de kjedelige A4-menneskens som jobber for å forsørge seg og sin familie.

Alt dette er velkjent for enhver som har satt seg inn i dette fagfeltet, men for de ekstremt naive menneskene som er satt til å beskytte oss mot de kriminelle virker det som om de fortsatt tror at dersom vi er snille mot de kriminelle, gir dem en mild straff og så tilgir dem, så blir det nok bra. Intet kunne vært fjernere fra sannheten. I praksis er det nærmest umulig å reformere en hardbarket kriminell, og det eneste vi kan gjøre er å stenge dem inne slik at de ikke plager fredelige folk. Også av denne grunn er det svært nødvendig med strenge straffer for kriminelle.

På spørsmålet ”Hvor naiv går det an å bli?” er nok svaret ”Det finnes ingen grenser for hvor naiv det går an å bli”. Dessverre ser vi stadig eksempler som bekrefter dette. Og vi frykter at vi også i fremtiden vil se mange slike eksempler, fordi den utbredte naiviteten lar seg ikke kurere på en to tre.

Hvis man tolker politikerne i beste mening, så kan man si at de vil vel, men at resultatet alltid blir det motsatte av det de ønsket.

Det finnes et enormt antall eksempler som bekrefter dette, men det foreløpig siste så vi i Aftenpostens aftenutgave i går. Etter overskriften ”Makspris i barnehagen er blitt prisøkning”, forteller avisen at riktignok ble prisen satt ned, men endringer i slike ting som søskenmoderasjon og matpenger har ført til at barnehageutgiftene er blitt enda større enn da politikerne innførte maksprissatsene.

Antagelig trodde politikerne at når de innførte makspris, ville kun en ting skje: barnehaven ville bli billigere for foreldrene. Politikerne forstår antagelig ikke at de inntektene en bedrift har går med til å dekke bedriftens utgifter. Politikerne tror åpenbart at dersom de innfører en makspris, så vil prisen til kunden bli satt ned, utgiftene en bedrift har er visstnok noe som politikerne ikke er i stand til å forholde seg til på en saklig måte.

Politikerne er derfor overrasket over at barnehavene så seg nødt til å ta igjen det de mister i inntekter ved å øke andre inntektsposter. Politikernes innblanding har dermed her som på alle andre områder ført til falske forhåpninger (i dette tilfellet hos de som trodde at nå ville barnehaven bli biligere), mer byråkrati, mer arbeid og økede utgifter.

Hva er det som virkelig kan gjøre barnehavene biligst mulig? Hvis politikerne ikke på noe vis blander seg inn, da vil foreldrene kunne velge mellom en rekke tilbud, og de vil velge den kombinasjon av kvalitet og pris som de synes er riktig, og kun dette vil gi foreldrene billigst barnehave.

Politikernes innblanding er i beste fallav typen ”ett skritt frem og to tilbake”. Vanligvis er dog politikernes inngrep verre enn dette. Vanligvis fører politikerinngrep til at man kun går et eller flere skritt tilbake.

Byråkratene og politikerne hviler aldri i sin evigvarende kamp for det de tror er å hjelpe oss. Det aller siste utslag i denne kampen er et forslag om å innføre store avgifter på alt som inneholder sukker.

- Sukker er like farlig som tobakk, derfor bør avgiftene på brus og godterier følge utviklingen på tobakksavgiften, sier ernærings-professor Svein Olav Kolset ved Universitetet i Oslo ifølge Aftenposten i dag.

Vi bestrider selvsagt ikke at for stort inntak av sukker kan være helsefarlig, men poenget her er at dette utspillet avslører hvordan etablerte miljøer betrakter statens oppgaver og hvordan de betrakter folk flest.

De – eliten i politikken, i pressen og i akademia - betrakter alle mennesker (bortsett fra dem selv) som uansvarlige barn som vil gå til grunne hvis de ikke får kontinuerlig hjelp og støtte. Derfor kommer det stadig utspill om forbud, støtteordninger, subsidier og avgifter – alt med det formål å hjelpe oss. Og den som skal hjelpe oss er selvsagt staten. Staten tar derfor på seg flere og flere oppgaver, og derfor får vi flere lover, flere byråkrater, flere skjemaer å fylle ut, og stadig høyere skatter.

Resultatet av politikernes iver etter å hjelpe oss har dog motsatt effekt av den de ønsker. Dette fordi dersom man behandler noen som uansvarlige, så blir de mer uansvarlige. Staten i dag betrakter folk som uansvarlige, treffer tiltak i samsvar med dette, og resultatet blir at folk blir enda mer uansvarlige. Politikerne får derfor enda bedre argumenter for enda flere tiltak, og folk blir enda mer uansvarlige, osv. Dette må selvsagt ende med en katastrofe.

Hva er så løsningen? Vi må ut av denne onde sirkelen, og løsningen er å i stadig større grad å holde enhver person ansvarlig for sine valg. Alle bør ha full rett til å treffe de (ikke-rettighetskrenkende) valg de måtte ønske, og de bør selv ta konsekvensene av de valg de foretar.

I dag blir alle valgs konsekvenser i stor grad fordelt på hele befolkningen. Dette betyr at når noen gjør noe godt, vil de positive konsekvensene bli fordelt på et stort antall mennesker, og den som gjorde den gode gjerningen vil i liten grad bli belønnet. Dårlige handlingers konsekvenser blir også fordelt på et stort antall mennesker, og den som utfører handlingen vil derfor i liten grad selv bli rammet av det han gjorde. Alle burde forstå at dette – det system vi har i dag - er et system hvor antall gode handlinger vil bli redusert og hvor antall negative handlinger vil øke.

DLF er for at enhver skal ha fullt ansvar for sine handlinger. Vi er derfor imot at staten skal være en barnepike som hjelper og støtter alle, vi mener at dette er umoralsk og at dette er svært skadelig i det lange løp. Og DLF er imot avgifter på alkohol, tobakk, fet mat og sukkertøy.