Det siste store feltet som er gjennomregulert av offentlige bestemmelser ser nå ut til å bli deregulert, 20 år etter at for eksempel bankvesenet og boligmarkedet ble gjenstand for en viss deregulering.

Vi snakker om bokhandlenes såkalte bransjeavtale. Denne innbeærer en rekke frivillige ordninger for bokhandlene: kollektive forfatteravtaler, kun bokhandler kan selge skolebøker, bøker kan ikke selges i dagligvareforretninger og på bensinstasjoner (de få forlag som selger sine bøker på denne måten er ikke med på bransjeavtalen), osv. Viktig er ordningen med fastpris på bøker, som innebærer at ingen bokhandel kan selge bøker billigere enn en fastsatt pris. Dette siste er selvsagt i strid med konkurranseloven, men bokbransjen har fått dispensasjon.

I og med at bokklubbene er blitt så store og selger bestsellere til en lavere pris enn bokhandlene gjør – bokklubbene har enerett på å selge nye bøker med rabatt - fører dette til at bokhandlere synes at de kommer dårligere ut av avtalen. Nye forhandlinger har ikke ført til enighet, og i går gikk de til kulturministeren for at hun skulle ordne opp.

DLF er sterke tilhengere av frivillige avtaler. Vi mener at alle skal kunne avtale hva de måtte ønske, og handle i samsvar med dette. Og hvis alle i bokbransjen – forfattere, forleggere, bokhandlere – inngår avtaler om hvordan bøker skal distribueres og til hvilke priser, så har de al anledning til dette.

Men det er også et faktum at slike avtaler om fordeling av markeder mellom aktørene aldri vil kunne opprettholdes. All erfaring viser at karteller sprekker. Det er dette som er i ferd med å skje nå. Det kartellet som bransjeavtalen i realiteten gjør bokbransjen til, er nå i ferd med å sprekke. Og vi sier: Fint!

Karteller vil alltid sprekke hvis markedskreftene får operere fritt. Vi vil altså at det offentlige skal holde seg unna bokbransjen – og alle andre bransjer.

Og hva som da blir resultatet gjenstår å se? Kanskje vil det bli utgitt færre diktsamlinger av norske lyrikere? Kanskje vil bøker bli tilgjengelig på andre steder enn i bokhandlene? Kanskje vil flere forfattere publisere sine verker på Internett? Ikke vet vi, men det primære for oss er frihet og frihet har man ikke i bransjer som er gjennomregulert av det offentlige.

Begrunnelsen for den nåværende politikken er å sikre en bredde i utgivelsene og størst mulig tilgjengelighet til litteratur landet rundt. Bredden i litteraturen finnes ikke, i hvert fall ikke innen faglitteratur, og mht. tilgjenglighet så er Internett et nyttig redskap. Men som sagt, DLF er tilhengere av frihet, og vi vil ikke redusere friheten for å gjøre litteratur letterte tilgjenglig for de som velger på bosette seg langt fra folk.

Det er kommet en viss deregulering av andre bransjer, for eksempel bank og bolig, og vi håper at dette er skritt i en utvikling mot større frihet på alle områder. Hvis dette er tegn på at reguleringssamfunnet synger på siste verset, så er vi svært glade for dette.

Til tross for sterk kritikk fra ”the usual suspects” – fredsbevegelsen, akademikere, intellektuelle, venstreorienterte politikere – sto Israel på sitt: de forsatte byggingen av et gjerde for å holde palestinske selvmordsbombere ute, og de fortsatte å drepe terroristledere.

I dag kan vi se et resultat: Siden midt i mars har Israel ikke blitt utsatt for noen terroristangrep*. Og dette er en stor forandring: i løpet av de siste fire år er ca 1000 israelere blitt drept i ulike terrorangrep fra palestinere.

Israels politikk har knust palestinernes aggressive terrorkrig, den såkalte intifadaen. På sitt verste – mars 2002 – var det omtrent 10 terrorangrep mot Israel, og 85 israelere ble drept på en måned. I de siste tre måneder er ingen blitt drept.

Dette har også ført til bedre forhold for palestinerne. Siden det ikke har vært noen terrorangrep mot Israel, har det heller ikke vært nødvendig for Israel å gå inn i såkalte palestinske områder for å finne terroristene og deres våpenlagre etc.

Vi er glade for at vi igjen kan gratulere Israel med en vellykket politikk.

Men det må mer fundamentale ting til for å oppnå varig fred i området. For det første må den arabiske siden akseptere Israels eksistens. For det annet må arabiske samfunn organiseres slik at innbyggerne har stor grad av individuell frihet, og for det tredje må det ikke etableres stater som kan bli brukt som angrepsbase mot Israel.

Vi håper at det blir fred og velstand for alle i området, og det som har skjedd de siste tre måneder gjør at vi på dette punktet er noe mindre pessimistiske enn tidligere.

*Dessverre ble denne gode tendensen brutt i går (28/6) i og med at det da ble avfyrt raketter fra Gaza mot mål i Israel. Angrepet førte dessverre til tap av menneskeliv.

La oss tenke oss følgende scenario: Det er på slutten av 30-tallet. Hitler har innført et totalitært diktatur i Tyskland: folket blir undertrykt, opposisjonelle blir likvidert, uønskede mennesker blir satt i leire hvor de gjennomgår de forferdligste grusomheter. Hitler støtter også terrorangrep mot mål i Frankrike, USA, etc. Hitler har også gått til krig mot et par av sine naboland.

Så går en allianse med USA i spissen inn i Tyskland og etter en kort krig avsetter de Hitler og hans regime. Men enkelte nazigrupper fortsetter kampen, ført med terrorangrep mot allierte soldater, og når dette etter hvert blir vanskelig fordi soldatene beskytter seg, går de til angrep mot den tyske befolkning: nazistene angrep fører til at titalls sivile tyskere blir drept hver dag. De allierte forsøker å innsette en tysk regjering som vil arbeide imot nazistene, men enkelte medlemmer i den påtenkte regjeringen blir drept av nazistene. .

Når dette er situasjonen krever Fredsbevegelsen at de allierte skal trekke seg ut: de går i demonstrasjonstog og bak slagord som ”Et fritt Tyskland” krever de at USA skal trekke seg ut av Tyskland, noe som vil føre til at nazistene igjen kommer til makten.

Fri fantasi? Vel, denne beskrivelsen passer svært godt på Fredsbevegelsens siste aksjon lørdag 26/6: Fredsbevegelsen krever at USA og dets allierte skal trekke seg ut av Irak, noe som i praksis vil føre til at makten i Irak overlates til de islamistiske grupper som nå terroriserer Iraks befolkning.

(Analogien halter på ett punkt: USA avsatte Saddam Hussein, og han var ingen islamist, men de grupper som nå terroriserer Irak er islamister. Men islamistene og Saddam var allierte i sitt hat mot og sine aksjoner mot USA.)

Men mønsteret bak Fredsbevegelsens siste aksjon er som det alltid har vært: hver gang en tyrannisk diktator angriper Vesten og Vesten forvarer seg, så støtter Fredsbevegelsen diktatoren: Fredsbevegelsen støttet det kommunistiske Nord-Vietnam mot det vestlige Sør-Vietnam, de støttet Sovjet når Vesten satte ut raketter for å få Sovjet til å trekke tilbake sine raketter, de støttet Argentinas diktator Galtieri når han okkuperte de britiske Falklandsøyene, de støtter den moderne terrorismens far Arafat mot det nokså demokratiske Israel, de støttet det islamistiske Talibanregimet i Afghanistan mot USA, osv.

Fredsbevegelsen er altså intet annet enn en femtekolonne for Vestens fiender.

Nå har vi hatt røykeloven i noen uker og vi har fått et inntrykk av dens virkninger. Vår første opplevelse av disse kom da vi for et par uker siden besøkte en kafé som vi iblant stikker innom. Vanligvis er dette lokalet fylt av røyk og av øldrikkende ungdommer. Denne gangen var luften noenlunde ren, men det spesielle var at lokalet var tomt. Det var ikke et eneste menneske i lokalet, det lokalet som som regel var så fullt at det var vanskelig å få plass.

Ved nærmere ettersyn viste det seg at lokalet ikke var helt tomt: ved et bord innerst i lokalet satt det to personer. Men det viste seg at dette var betjeningen.

Et leserbrev i gårsdagens VG forteller noe tilsvarende. En røykende kafégjest satt ved et bord utenfor kafeen, men måtte pga. et nødvendig ærend inn i kafeen. Da viste det seg at det i lokalet ikke var en eneste gjest. Lokalet var tomt. Myndighetenes påskudd for å innføre lover var at servitører har krav på et sunt arbeidsmiljø, men et arbeidsmiljø uten kunder er kanskje litt for sunt?

Brevskriveren i VG lurte på hvor alle de ikke-røykerne er, de som tidligere ikke hadde gått ut fordi det var røykluft på serverdingsstedene, men som før røykeloven ble innført sa at nå skal også de begynne å gå ut. De har i hvert fall ikke begynt å gå ut til de stedene som vi har sett.

En annen ting er at nå er det langt flere kafeer som har satt bord og stoler på fortauet utenfor. Det er ikke forbudt å ta seg en røyk utendørs – i hvert fall ikke foreløpig - så nå sitter røykerne og nyter sin sigarett utendørs. Men for å beskytte sine gjester mot den kalde norske sommeren har enkelte kafeer vi har sett også lagt frem ulltepper slike at gjestene ikke skal fryse mens de er på kafé. Så kafégjester sitter nå ved et bord utenfor kafeen med et ullteppe rundt seg. Koselig.

Vi ser med spenning frem mot vinteren: da vil røykere gå ut i vinterkulden for å ta seg en røyk. Vil dette føre til at det blir flere tilfeler av forkjølelse, influensa eller lungebetennelse? Vi regner med at de statlige statistikkorganer ikke vil legge frem statistikker som viser noe slikt når tallene viser en negativ utvikling.

Vi har også sett at utebord har ført til økede inntekter for kommunene. Hvis en kafé skal få sette bord på fortauet utenfor sine lokaler, må den ha tillatelse av kommunen. Og i og med dette skaffer kommunen seg ekstrainntekter. Så røykeloven har mange uventede bivirkninger: færre gjester, kanskje oppsigelser blant servitører, økede inntekter for kommunene, folk som sitter og fryser utendørs.

DLFs syn er at dette egentlig handler om eiendomsrett: vi mener at det er eieren av en kafé som har retten til å avgjøre om det skal være tillatt å røyke der eller ikke. Så snart vi kan vil vi fjerne alle lover som legger restriksjoner på eierens mulighet til å bestemme over sine eiendommer.

”37 000 europeiske barn døde av dårlig vann og luft på et år” kan vi lese i dagens aviser. Tallet, som gjelder for 2001, er hentet fra en rapport utarbeidet av WHO. Rapporten sier også at 34 prosent av alle dødsfall blant personer under 19 år skyldes miljøårsaker.

Ikke uventet forteller rapporten også at forurensningen er størst i de tidligere sosialistiske landene i Øst-Europa.

Hva kan man lese ut av dette? For det første kan man se av dette at forurensning – skadelige bistoffer som ved produksjon slippes ut i mat, luft og vann – er farlig. Vårt syn er at forurensing er det eneste miljøproblemet: alt det andre som miljøbevegselen legger vekt på: drivhuseffekten, ressurskrise, overbefolkning, bioteknologi, atomkraft, etc. er ikke problemer i det hele tatt, i enkelte tilfeller tvert imot.

Videre, skadene fra forurensing er minst i Vesten, hovedproblemet er som rapporten sier størst i Øst-Europa. Landene i Øst-Europa hadde i perioden fra annen verdenskrig og frem til ca 1990 en sosialistisk styreform, og denne førte nødvendigvis til stor fattigdom. Det var heller ingen respekt for eiendomsretten, og ingen ble holdt ansvarlige for krenkelser av eiendomsretten, som forurensing er. Dette innebærer at fattigdom innebærer stor forurensning, og at velstand medfører redusert forurensning. La oss også minne om at velstand forutsetter respekt for eiendomsretten, og forurensning altså er å krenke andres eiendomsrett. Forurensning kan derfor best bekjempes ved å styrke eiendomsretten.

Alle de på venstresiden – partiene, miljøbevegelsen, ATTAC, etc. – arbeider for å svekke eiendomsretten ved å gå inn for mer offentlig innblanding på alle områder, og de arbeider derfor reelt sett for et system som vil medføre øket forurensning.

La oss også nevne at også WHO er en organisasjon med en politisk agenda, og at dens forskningsresultater må taes med en klype salt eller ti.

En forskergruppe foreslår nå (ifølge NRK tekstTV idag) at flere jernbanestrekninger bør legges ned. Begrunnelsen er at disse strekningene går med underskudd.

Vi slutter oss helt til dette. Hvorvidt en jernbanestrekning, eller en hvilken som helst annen virksomhet, bør opprettholdes eller legges ned bør være avhengig av ett eneste forhold: hvorvidt det skapes verdier eller forbrukes verdier.

Vårt syn er at virksomheters eneste eksistensberettigelse er å skape verdier. Virksomheter som forbruker verdier, bør legges ned.

Mht NSB så er tog en gammel teknologi som på en del områder er utkonkurrert av ny teknologi, f.eks. fly. Dessuten er dagens jernbanenett basert på et bestemt bosettingsmønster, og når bosettingsmønsteret endrer seg må også andre ting endres i samsvar med dette. Dette kan bety at det nå ikke lenger er behov for jernbanelinjer som det var behov for for 20 eller 50 år siden. Vårt inntrykk er at tog i dag er nyttig mellom store byer (for eksempel mellom Oslo og Bergen), og mellom en storby og dens drabantbyer (for eksempel i området omkring Oslo).

Hva er så den beste metoden for å vurdere hva det er behov for? Hva er den beste metoden for å avgjøre om det i en virksomhet skapes eller forbrukes verdier? Jo, det er markedsmekanismen. Markedsmekanismen har vi fullt ut når alt eies privat, når private fullt ut får disponere det de eier, og når all handel skjer frivillig på betingelser og til de priser som avtales mellom de involverte.

Når det offentlige ikke blander seg inn med tvangstiltak, vil det alltid i enhver virksomhet skapes verdier. (Å skape verdier er ikke det samme som å tjene penger, det kan finnes virksomheter som drives på idealistisk basis. Men de som frivillig bidrar med ressurser til slike virksomheter gjør altså dette frivillig, og derfor er virksomheten for dem verdiskapende.) Mao. når det offentlige blander seg inn i individers frivillige samkvem, fører dette til at virksomheter – iblant eller ofte – ikke skaper verdier, men forbruker verdier. Når det offentlige gir økonomisk støtte til NSB, er dette det samme som å si til folk at ”hvis dere ikke vil reise med tog og bruke deres egne penger på NSB, så tar vi penger fra dere og gir til NSB allikevel”. Vi mener at dette er en grovt umoralsk holdning, og at dette også bokstavelig talt er en sløsing med ressurser.

DLF vil avvikle all offentlig forretningsvirksomhet og DLF vil avvikle all offentlig innblanding i privat forretningsvirksomhet (dvs. vi vil avvikle alle konsesjonsordninger, all priskontroll, all innblanding i frivillige arbeidsforhold, etc.) Kun dette vil sikre at næringsliv som på en mest mulig effektiv måte produsere det vi trenger. Mht. NSB ønsker vi selvsagt å privatisere alt som har med togtrafikk å gjøre, men i første omgang støtter vi de forslag som går ut på å legge ned de linjer som går med tap.

”…det er kampen mot fattigdom … som nærmest tar livet av de fattige her i landet. Jo høyere bevilgninger du [statsminister Bondevik] gir til kampen mot fattigdom, jo flere udugelige saksbehandlere møter de fattige. Jo høyere bevilgninger, dets [sic] lengre må fattige vente på penger til mat, klær og medisiner. Mange av de saksbehandlerne statsministeren skyfler på de fattige, må være direkte ondskapsfulle.” … ”Fylkesmannen … evner ikke å behandle en klage på over tre sider før de mister oversikten, og når de mister oversikten i en klage, er det nesten alltid sosialtjenesten som får medhold.”

Dette står å lese i et leserbrev i Dagsavisen i går (21/6). Det er skrevet av en person som åpenbart har fått merke hvordan det offentlige hjelpeapparat behandler de fattige.

Etter vårt syn må det bli slik: det offentlige kan og bør kun drive sin tre legitime oppgaver (politi, rettsvesen, militært forvar). Alt annet det offentlige bedriver vil gjøre totalt sett større skade enn gavn.

Mht til de som brevskriveren omtaler som de fattige mener vi at de best kan hjelpes ved at arbeidsmarkedet blir svært fleksibelt, slik at det blir meget enkelt å komme inn på arbeidsmarkedet. Dette kan kun skje ved at alle offentlige reguleringer fjernes. Videre må all veldedighet drives av private (som for eksempel Frelsesarmeen). Når det offentlige bedriver veldedighet går det omtrent slik som brevskriveren fremstiller det i en spissformulering ovenfor (den tar ”nærmest livet av de fattige”).

Vi ønsker at flest mulig får det best mulig, men for å oppnå dette må alle offentlige tiltak, selv om de har som påskudd å hjelpe, avvikles, fordi de alltid medfører større skade enn gavn.

Kampen mot fattigdom bør altså føres ved å fjerne de hindringer som gjør at de fattige ikke kommer inn på arbeidsmarkedet, og ved å fjerne de offentlige ordninger som passiviserer de fattige.

Man er alltid forsiktigere med eget enn med andres. Dette faktum burde være opplagt, og man burde alltid ta hensyn til dette prinsippet. En implikasjon av dette prinsippet er at mest mulig bør være i privat eie: alt fra landområder til penger bør eies privat, dvs. mest mulig bør disponeres av de som er eiere, og ikke av ”fellesskapet” dvs. av politikere og byråkrater.

Vi ser stadig eksempler på at der hvor dette prinsippet sviktes, der blir ressurser disponert på en meget sløsaktig måte. Et av de ferskeste eksempler på slik sløsing så vi i Aftenposten nylig:

Under overskriften ”Milliarder fra Verdensbanken til korrupte ledere” skriver Aftenposten at ”Mer enn 100 milliarder dollar som Verdensbanken har lånt ut til fattige land kan ha havnet i feil lommer, hevder amerikanske forskere i en ny rapport.

Ifølge en undersøkelse som amerikanske forskere har gjort av korrupsjonen i Verdensbanken, har mellom 26 og 130 milliarder dollar (mellom 174 og 870 milliarder kroner) som Verdensbanken har lånt ut siden 1946 havnet på statslederes kontoer [sic] i skatteparadiser i stedet for å bedre livene til de fattige. Grelle eksempler på statsledere som har beriket seg på folkets bekostning er blant andre presidentene Suharto i Indonesia, Mobutu i Zaire og Marcos på Filippinene.”

Videre fra Aftenposten: ”Ifølge den samme undersøkelsen utgjør den totale korrupsjonen i alle utviklingsbankene 200 milliarder dollar - eller over 1330 milliarder kroner. Professor Winters mener også at Verdensbankens forsøk på å bekjempe korrupsjon har hatt minimal effekt. Før bankens nåværende president Jim Wolfensohn tiltrådte i 1995, var korrupsjon nærmest et tabu-ord i organisasjonen.” La oss også ta med at Verdensbanken tilbakeviser påstandene på det kraftigste.

Verdensbanken er ingen vanlig bank: den låner reelt sett fra stater til stater, dvs. lånene gis av politikere i et land til politikere i et annet land: Én stat ber om lån, og en (evt. flere) annen stat garanterer for lånet. Dette betyr at de pengene som er involvert utdeles av personer som ikke har noen egeninteresse av at pengene blir brukt på fornuftige måter. Derfor blir lånene gitt til usikre kunder, kredittvurderingen blir dårlig, tilbakebetalingsevnen blir ikke vurdert på en effektiv måte, og arbeidet med å inndrive lånene blir ikke tatt på alvor.

DLF er imot all offentlig bankvirksomhet. Vi er imot at staten skal låne ut penger, og dette gjelder også lån til andre stater. Vi vil avvikle Norges deltagelse i Verdensbanken og alle lignende organisasjoner.

Vi vil at enhver skal få beholde sine penger og bruke dem som han eller hun selv ønsker. Private kan selvfølgelig bruke av sine egne penger til å gi usikre lån til korrupte politikere i u-land, men DLF mener at det er galt å bruke folks skattepenger på denne måten.

Vi siterer fra et avisoppslag om den nye regjeringens sammensetning, og har flettet inn noen av våre kommentarer:

• Klokka 12.15 i dag annonserte Kjell Magne Bondevik følgende endringer i regjeringen:

- Det viktigste er at vi oppretter et nytt arbeids og sosialdepartement, sa statsminister Kjell Magne Bondevik under pressekonferansen klokka 11.15 i dag.

- Departementet skal ha ansvaret for kampen mot fattigdom i Norge, sa Bondevik. Han opplyser at KrF-leder Dagfinn Høybråten blir statsråd i dette departementet.

DLF: Hvis departementet skal oppnå noe i kampen mot fattigdommen må det arbeide for at alle restriksjoner på etablering av nye arbeidsplasser fjernes. Fattigdom bekjempes ved å sørge for at de fattige får mulighet til å komme i arbeid. Dette må skje ved at skatter og avgifter blir kraftig redusert at skjemaveldet fjernes, og at folk ikke passiviseres ved at de automatisk blir tildelt penger når de sier at de ikke kan jobbe. (Dersom man forøker å bekjempe fattigdom ved overføringer, dvs. dersom man forøker å redusere fattigdom ved å ta penger fra de ”rike” og gi til de fattige, vil fattigdommen bare øke.)

• Nytt helse- og omsorgsdepartement med Ansgar Gabrielsen.

DLF: Hvis departementet skal oppnå noe i kampen for et bedre helse- og omsorgsvesen, må det arbeide for at hele dette feltet privatiseres. At man nå oppretter dette departementet viser at mer enn 50 års forsøk fra det offentlige på å løse problemer på dette område ikke har gjort problemene mindre, snarere tvert i mot.

• Børge Brende tar over som næringsminister

DLF: Hvis departementet skal oppnå noe i kampen for et bedre næringsliv må det arbeide for at skatter og avgifter og andre restriksjoner på verdiskapning og etablering fjernes.

• Morten Meyer blir moderniseringsminister

DLF: Hvis departementet skal oppnå noe i kampen for modernisering må det arbeide for å avskaffe byråkratiet og alle de unødvendige lover som byråkratiet arbeider med utgangspunkt i. (Alle lover som har andre formål enn å beskytte individers rettigheter er unødvendige.)

Vi vil dog tro at denne omorganiseringen vil ha samme resultat som alle tidligere omorganiseringer av de offentlige: det vil føre til høyere skatter og avgifter, et enda mer tungrodd byråkrati, og en enda større byrde på alle produktive mennesker.

I disse dager utkommer et nytt nummer av LIBERAL. Denne utgaven inneholder en lengre artikkel av Vegard Martinsen om mccarthyismen, og setter virksomheten til senator Joseph McCarthy inn i sin historiske sammenheng. Artikkelen gir også en objektiv vurdering av McCarthys innsats. Bladet inneholder videre en artikkel av stud.jur. K. E. Braaten - "Myter bak veikartet" - om hvilken juridisk stilling de områdene som Israel ”okkuperer” virkelig har. Man finner også omtaler av følgende bøker: ”Rettferdig krig” av Henrik Syse, ”Frykten for Amerika” av Stian Brormark og Dag Herbjørnsrud, ”Åpen verden” av Jan Arild Snoen og ”Kains barn” av Torkel Brekke. Dessuten inneholder LIBERAL refleksjoner av Knut Mønnesland og Per-Anton Rønning.

Bladet blir i disse dager sendt til alle medlemmer og abonnenter som har fornyet sitt medlemskap/abonnement.

Abonnement kan tegnes ved å betale kr 140 til DLF, Postboks 510 Sentrum, 0105 Oslo, konto nr 1645 03 43866. Enkeltnumre, også eldre numre, kan bestilles ved å betale kr 35 til samme adresse. Dog er første nummer av LIBERAL dessverre utsolgt.

En av miljøbevegelsens mange feilaktige dommedagsspådommer er at ressursene vil ta slutt. På TV2s nyhetssending i morges fikk vi nok en bekreftelse på at disse spådommene er feil: Det ble opplyst at for 24 år siden trodde man (dvs. miljøbevegelsen) at oljen ville ta slutt i 2009, men nå hadde man kommet til at oljen ville vare i 40 år til, altså til 2044.

Den feilaktige tenkningen som ligger bak slike spådommer står altså fortsatt ved lag, selv om gamle spådommer alltid viser seg å være feil. Sannheten er at oljen aldri vil ta slutt, og det samme gjelder for alle andre ressurser.

Det som vil skje er at ny teknologi og nye metoder vil føre til at det oppdages flere og flere ressurser, og at man i større grad kan utvinne gamle kilder. Ja, etter hvert vil det bli igjen mindre og mindre av en ressurs, men dette vil føre til at prisen stiger. Pga. den stigende prisen vil da forbruket gå ned, og det vil da bli lønnsomt å lete etter og utvinne alternative ressurser. Oljen var noe man begynte å lete etter da det ble så få hvaler igjen at hvaloljen, som bl.a. ble brukt til belysning, begynte å bli svært dyr. Dette eksemplet viser også at en ny ressurs kan ha langt flere bruksmåter enn den råvaren man søker å erstatte.

Poenget om at ressursene aldri tar slutt og at man alltid vil kunne innrette seg etter en ny ressurs-situasjon har dog en forutsetning: at prismekanismen fungerer. Og prismekanismen fungerer kun hvis det offentlige ikke legger restriksjoner på bruk av eiendommer, og ikke har regulering av priser.

Dette innbærer at en fri markedsøkonomi – et system hvor individers rettigheter respekteres fullt ut og hos det offentlige ikke blander seg inn i frivillig handel mellom individer – vil være det system som sørger for en mest mulig effektiv utnyttelse av de ressursene som finnes. Og hverken oljen eller noen andre ressurser vil noen gang ta slutt. Ja, det kan hende at enkelte ressurser ikke lenger vil være så billige som de er i dag, men det system som mest effektivt kan fremskaffe nye alternativer er det frie marked.

Det finnes som kjent tre former for løgn: løgn, hvit løgn og statistikk.

Aftenposten bringer i dag på sin førsteside den gledelige overskriften ”Kriminaliteten faller kraftig”. Artikkelen sier at ”Antall nordmenn som utsettes for vold, trusler, tyverier eller hærverk i løpet av et år, er sunket med over 100.000 fra 1991 til 2001.”

Dette er ikke basert på politianmeldelser, dette er basert på spørreundersøkelser foretatt blant mer en 20.000 mennesker. (Å basere kriminalstatistikk på politianmeldelser gir et upålitelig bilde fordi folk i dag kan la være å anmelde forbrytelser fordi de vet at politiet ikke vil bry seg med å oppklare saken. Dette innebærer at den reelle kriminaliteten er større en statistikken viser.)

Undersøkelsen er dog utformet på en spesiell måte: i artikkelen ramses det opp en del forbrytelser, stort sett de forbrytelsene som de fleste av oss risikerer å bli rammet av. Men det er interessant å legge merke til de forbrytelsene som ikke er nevnt, og som da åpenbart ikke omfattes av tendensen ”kriminaliteten synker”: Brudd på copyrightbestemmelser (pirat-kopiering) er ikke med, hærverk (tagging) er ikke med, drap er ikke med, og heller ikke er svindel tatt med. (Vi kan ikke av artikkelen se om voldtekt er med, voldtekt kan være plassert under vold.) Heller ikke er forhold som etter vårt syn burde være lovlig, men som nå er forbudt, er omtalt: smugling, skatteunndragelser, menneskesmugling, narkotika og organisert prostitusjon. Som kjent satser myndigheten store ressurser på å bekjempe slikt, åpenbart uten å kunne vise til gode resultater.

Det er rimelig å slutte at myndighetene, for å gi inntrykk av at kriminaliteten synker, med vilje utelater de forhold hvor kriminaliteten har steget mer eller mindre kraftig.

Mht. drap, så har Kripos på sin hjemmeside følgende statistikk for antall drap i Norge per år: 43 (2003 og 2002), 36 (2001), 44 (2000), 38 (1999), 36 (1998), 29 (1994), 57(1991). Denne statistikken går kun tilbake til 1991. Hva antallet drap var på 50-, 60-, 70-, og 80-tallet er således ikke så lett å finne informasjon om. Dessuten omfatter disse tallene kun drap etter straffeloven § 233 1. og 2. ledd, altså forsettlig eller overlagt drap. Uaktsomt drap, drapsforsøk eller legemsbeskadigelse med døden til følge er da ikke med i statistikken.

Hvis det er sant at den reelle kriminaliteten synker (reell kriminalitet er rettighetskrenkende handlinger som hærverk, tyveri, innbrudd, ran, svindel, ran, voldtekt, drap, etc.), så er vi glade for det. Men når vi ser overskrifter som følgende i dagens aviser, så er vi sterkt i tvil om kriminaliteten virkelig er synkende: ”Mann (25) skutt i Oslo” (VG), ”Økokrimaksjon hos Netcom” (Dagbladet), ”Truet med å drepe fotballdommeren” (Dagbladet), ”Én av ti ungdommer siktet for forbrytelser” (Dagsavisen), og ”Avslører falske helsearbeidere hver uke” (Dagsavisen).

Vårt syn er at teknologi er et stort gode: ved praktisk anvendelse av naturens lover har oppfinnere og entreprenører produsert og solgt en rekke produkter som gjør livet bedre å leve: medisiner, radio, TV, DVD-spillere, fly, satelitter, biler, lommekalkulatorer, MP3-spillere, PCer, vaksinasjonsmetoder, osv.

Man kan nå spørre om noen er uenige med oss i vårt klare Ja til teknologi? Ja, mange er uenige med oss – de er nok ikke uenige i at ”gamle” produkter er nyttige, men de vil stanse den videre utviklingen av nye teknologiske produkter.

Dette nye området hvor det ikke bare allerede finnes, men også lages nye restriksjoner, er bioteknologi. Med bioteknologi kan man foreta en rekke forbedringer av menneskers liv: man kan skape bedre kornsorter og man kan hindre og helbrede sykdommer. Vi synes som sagt at slike ting er goder. Men det gjør ikke de mange mørkemenn som fortsatt finnes blant oss.

Spesielt er KrF under Dagfinn Høybråten blitt en innbitt motstander av bioteknologi. Dette ser vi i den nye sammensetningen av Bioteknologinemnda. Den gamle nemnda besto av medlemmer plukket ut av Ap, som var mer positiv til bioteknologi enn KrF. Men det som Høybråten nå gjør er å endre sammensetningen av nemnda slik at antallet liberale reduseres, og antallet konservative blir større. Dagbladet skrev nylig: ” Helseminister Dagfinn Høybråten (KrF) fjerner de medlemmene av Bioteknologinemnda som skarpest har kritisert ham.”

Vi siterer videre fra Dagbladet: .” Høybråten utnevnte den aktive KrF-politikeren Rognum til nestleder. … Det er fjerningen av jusprofessor Jan Fridthjof Bernt og professor i medisinsk etikk Jan Helge Solbakk som er Høybråtens klareste politiske signal. Bernt uttalte i mars at Mehmet-saken viser at Høyre og Venstre har latt seg lokke med av KrF på et etisk prosjekt som hadde passet i en politistat. Solbakk har stemplet Høybråtens restriktive bioteksyn som kynisk dobbeltmoralsk og i sterke ordelag kritisert forbudet mot forskning på befruktede egg, innstrammingen i bruk av ultralyd og holdningen til Mehmets skjebne.

Bernt erstattes av jusprofessor Erling Johannes Husabø, en aktiv kristen som har markert seg som en sterk motstander av aktiv dødshjelp.

Solbakk byttes ut med teolog Ulla Schmidt, som oppfattes som en klar tilhenger av Høybråtens restriktive linje i bioteknologien. Den fjerde Ap-sympatisøren som kastes ut, er professor Torben Hviid Nielsen.”

Fundamentalister alltid markert seg som motstandere av ny teknologi; de anser dette som å ”tukle med skaperverket”, og dette skal mennesket overlate til Gud. Derfor var enkelte kristne i tidligere tider for eksempel motstandere av å bruke bedøvelse under operasjoner.

Vi synes det er skammelig at partier som Venstre og Høyre blir med på KrFs meget bakstreverske og menneskefiendtlige politikk på dette området.

Som sagt er DLF sterke tilhengere av all teknologi, Vi vil avvikle alle nemnder og statlige utvalg som har med dette å gjøre, og vi vil tillate all forskning på dette området.

Vi mener at mennesker bør ha gode liv, og en av de mange ting som bidrar til dette er teknologi. Derfor sier vi et ubetinget Ja til teknologi.

Dagens venstreside fremhever demokratiet som den ideelle styreform. Isteden for det frie marked, hvor hvert enkelt individ disponere det han eller hun eier etter eget ønske, sier de på venstresiden at de demokratiet er en langt bedre styreform. I et demokrati velger folket noen representanter, og så skal disse bestemme over individers eiendommer og inntekter; de folkevalgte skal bestemme alt fra priser på øl, hvor der skal være lov til å røyke, størrelse på pensjoner, hvor det skal være lov å etablere bedrifter, hva man skal kunne se på TV, hva det skal være lov til å forske på, hvor mye nynorsk og hvor mange andakter det skal være på radioen, osv.

Liberalister har mange innvendinger mot demokratiet, men en av innvendingene er at demokratiet over tid vil få en utvikling henimot en styrende klasse, man vil i demokratiet få en gruppe politikere, som, uansett hvilket parti de tilhører, stort sett vil være enige om alt. Dette fører til at partiene vil bli likere og likere, og at folk mister interessen av å sette seg inn i hva partiene mener og at interessen for å delta i valg synker.

Denne utviklingen ser vi ved hvert eneste valg: folk vet ikke hva partiene står for, de vet ikke hvilke politikere som stiller, mange vet ikke engang at det er valg – og dette til tross for at hele det offentlige maktapparat bruker enorme ressurser for å informere folk om dette: alle innser jo at lav valgdeltagelse innebærer at de folkevalgte mister legitimitet.

Som sagt så er det slik at valgdeltagelsen synker: Sist så vi dette illustrert var i gårsdagens valg til EU-parlamentet. Deltagelsen vad det forrige parlamentsvalget i EU var ca 49%, mens ved gårsdagens valg var deltagelsen kun ca 45%.

Denne utviklingen er farlig. I og med de tradisjonelle politikernes stadige vektlegging av demokrati, vil dagens utvikling nødvendigvis føre til kun én ting: at det offentlige mister legitimitet. Og dette åpner for lovløshet, anarki og kaos.

Vårt syn er at frihet - respekt for individers rettigheter - er den eneste legitime, den eneste moralske og den eneste praktiske måte å organisere samfunn på.

Dessverre går utviklingen nå i motsatt retning: friheten synker. Dette må ende med forferdelse. Vi er nå på vei mot en superbyråkratisk stat på europeisk nivå, en stat som blander som opp i alt folk gjør eller skal gjøre, og i stor grad vil lamme all produktiv virksomhet. Resultatet av dette er nødvendigvis bli at folk i stigende grad vil operere utenfor det lovlige marked med slike ting som svart arbeid, smugling og korrupsjon som en stadig større bestanddel av folks liv.

Vi synes dette er meget faretruende. Vi mener at den eneste måte å bekjempe dette på er å øke individers frihet: vi må få lavere skatter, mindre byråkrati, mindre skjemavelde, færre offentlige oppgaver, osv. Vi mener at den enkelte må få større frihet og større ansvar. Dessverre er DLF det eneste partiet som står for dette.

Enda en gang har det skjedd: en ung kvinne er blitt drept. En sykepleiestudent i Førde ble drept på vei til jobb mandag morgen. Slike hendelser er forferdelig tragiske, først og fremst for de som direkte rammes, men også for de som blir igjen: familie, venner, kolleger, bekjente. I mange tilfeller blir de som sto nært et drapsoffer preget for livet av en slik hendelse.

Statens eneste legitime oppgave er å beskytte rettigheter, dvs. først å fremst hindre at forbrytelser skjer, og, hvis de skjer, å straffe gjerningsmennene. Den primære begrunnelsen for straff er rettferdighet: den som har begått en rettighetskrenkende handling (tyveri, innbrudd, svindel, ran, overfall, hærverk, voldtekt, drap, etc.) fortjener å bli straffet.

Andre aspekter ved straff (dvs. fengselsopphold) er at den gir en allmennpreventiv effekt, og et viktig element er at den som har begått en kriminell handling holdes isolert i en lang periode slik at han i denne perioden ikke kan begå nye kriminelle handlinger.

Dessverre ser vi at straffenivået i Norge i dag er alt for mildt. Folk kan begå de forferdeligste forbrytelser og slipper unna men kun noen få år i fengsel. Vi har observert at det ikke er uvanlig at drapsmenn kun soner ca syv år i fengsel før de slippes løs på samfunnet igjen.

En urovekkende nyhetsmelding i morges fortalte at i forbindelse med det aktuelle drapet at politiet hadde funnet ut at en person som tidligere var blitt dømt for vold med døden til følge på drapstidspunktet oppholdt seg i Førde. Meldingen sa intet om hvorvidt vedkommende hadde sonet ferdig eller var ute på permisjon. (Og vi vet selvsagt heller ikke ennå om vedkommende har noe med drapet å gjøre.)

Men vi synes at det er forferdlig at folk som er drapsmenn slipper ut etter ca 7 år. Vi mener at dagens straffenivå er alt for lavt, og mer at de som med overlegg forårsaker andres døs skal sone svært lange fengselsstraffer.

Hvem er ansvarlige for dagens svært milde straffer? Det er vanlig å legge skylden for alt som er galt på politikerne, men disse er ikke de eneste skyldige: politikerne bare gjør det folk flest ber dem om å gjøre. De som har skylden for at kriminelle i stor grad går løse er folk flest, de som har skylden er alle de som mener at kriminelle bør få milde straffer.

Vi mener derfor at all de som er tilhengere av milde straffer for kriminelle er moralsk sett medskyldige hver gang som har sonet en fengselsstraff begår en ny forbrytelse etetr at han har sluppet ut.

Folk flest er svært villige til å lege ned blomster og tenne lys på steder hvor kriminelle har drept noen, men de samme menneskene er dessverre lite villige til å gjøre det som virkelig kan forhindre at slike hendelser skjer. Det eneste som vi på kort sikt kan gjøre for å redusere kriminaliteten er å sette kriminelle i fengsel. Men dette vil til gjengjeld føre til en kraftig reduksjon av kriminaliteten.

Enkelte har reagert på at musikeren og vegetarianeren Paul McCartney krever av sine ansatte (de som arbeider med å arrangere hans konserter) at de ikke skal spise animalske produkter i den tiden de er på jobb. Enkelte har hevdet at dette er i strid med prinsippet om frihet, som McCartney sier han er tilhenger av.

Her er noe av teksten fra McCartneys sang ”Freedom”, skrevet rett etter angrepet på USA 11. september 2001:

I will fight
For the right
To live in freedom

Anyone tries to take it away
They'll have to answer
'Cause this is my right

Begår McCartney en selvmotsigelse når han på den ene siden sier han er tilhenger av frihet, og på den annen side nekter sine ansatte å spise animalske produkter på jobben?

Det er ingen selvmotsigelse her. Frihet er ”respekt for individers rettigheter”. Dette innebærer at frivillige avtaler kan inngås etter alle de betingelser som avtalepartene blir enige om (så lenge de ikke er rettighetskrenkende). F.eks. er det i samsvar med prinsippet om frihet at en kaféeier tillater røyking i sine lokaler – de som besøker eller tar arbeid i kafeen må da finne seg i tobakksrøyken i lokalet. Vil de ikke finne seg i dette, kan de gå til en annen kafé. Det som er i strid med prinsippet om frihet er når staten tvinger kaféeieren til å innføre røykeforbud.

Tilsvarende kan McCartney kreve av de som vil arbeide for ham at de ikke skal spise kjøtt mens de er på jobben. Det vil være i strid med prinsippet om frihet å hindre ham i å sette slike krav.

DLF er tilhengere av frihet. Fravær av frihet er initiering av tvang, og tvang er å få mennesker til å handle på en annen måte de selv ved tenkning har kommet frem til at de bør. Siden mennesket må tenke for å kunne handle, er initiering av tvang å fornekte menneskets tenkeevne.

Dessuten er det kun frihet som fører til et mangfoldig samfunn. Vi ser med stor frykt frem mot en fremtid hvor friheten er gått tapt og hvor staten bestemmer alt: at det ingen steder er tillat å røyke, at alle restauranter må ha alle typer matretter, at alle forsamlinger må oppfylle krav om kjønnskvotering, at alle barn går i like skoler, at alle har samme lønn, at alle lekende barn bruker hjelm, at det ikke finnes vakre damer i reklamen, at alle nye oppfinnelser må godkjennes av staten, at alle pensjonerer seg ved samme alder, at alle må legge seg til samme tid, at alle må gjøre morgengymnastikk, osv.

Vi er for frihet. Kun frihet kan sikre velstand og kun frihet kan sikre mangfold. Alle som er tilhengere av frihet godtar da at andre mennesker gjør valg som er annerledes enn de man selv ville ha gjort.

Allerede for 2400 år siden hadde Aristoteles oppdaget at ”det som eies i fellesskap er det ingen som tar vare på”. I årene etter at dette ble sagt har vi gang på gang på gang sett dette bekreftet.

Den siste bekreftelsen finner vi i det siste nummer av Teknisk Ukeblad (16/2004), som i en artikkel med tittelen ”Ansvarsløst vedlikehold”, skriver ”Altfor mange skattepenger smuldrer bort på grunn av mangelfullt vedlikehold av offentlige bygg!”, og videre: ”Det drypper fra taket. Malingen flasser av. Fuktighet trekker inn i bunnsviller og dårlig utførte detaljer. Vinduer og ventiler får råteskader. Kondens skaper grobunn for muggsopp. Hussopp og mugg gror frem i kjellere og på loft. Piper forvitrer. Murpuss faller ned. Dette er fortsatt hverdagen for mange offentlige bygninger i Norge”.

Artikkelen er illustrert med flere fotografier som viser hvor forferdelig det står til.

Dette er selvsagt en stor tragedie. Ikke bare fordi bygningene mister verdi, ikke bare fordi jo lenger man venter jo mer vil det koste å pusse opp, men det mest tragiske er at folk blir syke av å oppholde seg i slike bygninger, og at bygningen kan være farlige: murpuss kan falle ned og vinduer kan falle ut (slike ting har i de siste årene skjedd på skoler i Oslo-området).

Selvsagt lover politikerne bot og bedring: ”nå skal vi ordne opp og vedta an plan for skikkelig vedlikehold i de neste årene.” Og alle burde vite at lite eller ingenting vil komme til å bli gjort.

En av de mange grunnene til at mest mulig bør våre på private hender er at eierne da vil ha en egeninteresse av å holde ting i stand. Det er offentlige bygg som forfaller, private bygg forfaller ikke (hvis da ikke det offentlige har pålagt eieren så mange restriksjoner at vedlikehold blir umulig).

For å opprettholde verdien på bygningsmassen, og for å forhindre sykdom og skader som folk kan rammes av hvis de bruker forfalne bygninger, går DLF inn for at flest mulig bygninger skal være i privat eie. Svært mye av det som i dag eies av stat og kommune bør derfor privatiseres.

For å snu på Aristoteles: ”Det som er i privat eie vil eieren ta godt vare på.”

Enda et av Ytringsfrihetskommisjonens mange forslag om å utvide ytringsfriheten ser nå ut til å lide nederlag. Det ble i dag kjent at FrP ikke vil støtte forslaget om å oppheve blasfemiparagrafen – FrP gir altså heller avkall på en nødvendig utvidelse av ytringsfriheten enn å legge seg ut med KrFs sterke mann Dagfinn Høybråten.

Blasfemi er definert som ”i ord og/eller handling å omtale eller beskrive religioner på en nedsettende måte”. Vårt syn er at denne paragrafen er sterkt i strid med ytringsfriheten. Vi mener at også religioner, på same måte som alle andre idé-systemer, må kunne utsettes for alle former for nødvendig (og unødvendig) kritikk.

Blasfemiparagrafen er dog en sovende bestemmelse – vi kan ikke huske når noen sist gang ble dømt for å ha brutt den. Men den har vært i bruk: Arnulf Øverland ble anmeld for å brutt denne paragrafen med sitt foredrag ”Kristendommen – den tiende landeplage”. I 1979 ble Filmen ”Month Python’s Life of Brian” forbudt fordi den var blasfemisk, og i 1989 forsøkte enkelte muslimer å bruke denne paragrafen for å stanse utgivelsen av Salman Rushdies roman ”Sataniske vers”. Ikke i noen av disse eksemplene ble begrensningen av ytringsfriheten opprettholdt.

DLF er tilhengere av ytringsfrihet, og vi er derfor tilhengere av også dette forslaget fra Ytringsfrihetskommisjonen. Vi tar sterk avstand fra regjeringspartiene KrF, H, V, som nå sammen med FrP også på dette punktet har inntatt et tvers igjennom umoralsk standpunkt.

Før valg avgir alle partier løfter om hva de skal gjøre etter at de har blitt valgt. Som regel blir løftene ikke overholdt, men partiene har da en bortforklaring som det ikke er så vanskelig å godta: ”Ja, vi lovte å gjøre xxx, men vi fikk jo ikke flertall! Derfor måtte vi inngå kompromisser, og dette innebar en utsettelse av akkurat denne tingen. Men dersom vi hadde fått flertall, da hadde vi gjennomført xxx.”

Nå viser det seg at også denne bortforklaringer ikke er holdbar. Vi siterer fra www.nrk.no i dag:

”Nittedal kan få eiendomsskatt. Valgløftet om ikke å innføre skatt på bolig kan bli brutt.

Det er sentrum-venstrealliansen som nå vurderer en slik skatt, til tross for at de i en erklæring etter kommunevalget i fjor lovte å skåne beboerne for eiendomsskatt på boliger.”

I dette tilfellet var det en flertallgruppering som lover å ikke innføre eiendomsskatt. Allikevel, mindre enn ett år etter, går politikerne bort fra dette løftet. Det er ikke underlig at politikerforakten øker og øker.

Til forskjell fra de andre partiene vil DLF alltid gå inn for lavest mulige skatter og avgifter, minst mulig reguleringer av økonomien, færrest mulig offentlige oppgaver, osv. DLF går altså inn for størst mulig individuell frihet. DLF er også alene om å gå inn for dette.

For nøyaktig 60 år siden i dag, 6. juni 1944, startet den amerikansk-ledede invasjonen som endte i frigjøringen av av det tysk-okkuperte Europa. Dette, den største krigsoperasjn verden noen gang har sett, var begynnelsen på slutten av annen verdenskrig.

Denne krigen kostet verden omtrent 50 millioner menneskeliv, og førte selvsagt også til enorme materielle ødeleggelser. Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne det bli en så kolossal krig i Europa, sivilisasjonene fremste bastion?

Fra slutten av 1700-tallet hadde totalitære ideer begynt å spre seg i Europa, og disse førte til at etter første verdenskrig ble en rekke land enten kommunistiske (Russland) eller fascistiske/nazistiske (Italia, Spania, Tyskland). I andre land (England, Frankrike, USA) var de frihetlige ideer sterkt svekket. Oppbyggingen av diktaturene ble da fra England, Frankrike og USA møtt med lite annet enn unnvikelser og ønsketenkning: Når Hitler begynte å forsyne seg av sine naboland for å skaffe befolkningen lebensraum, lot de andre landene ham holde på: de trodde at ved å la en totalitær stat få ture frem, ville de selv få fred, dvs. de trodde på tyrannens løfter om at han kun hadde begrensede krav (Hitler: «Etter anneksjonen av Tsjekkoslovakia har Tyskland ikke lenger noen territorielle krav i Europa.»). De trodde at ved å være ettergivende overfor en tyrann ville de oppnå «fred i vår tid»: Englands statsminister Chamberlain inngikk en avtale med Hitler om dette i München i september 1938: Tyskland skulle få beholde (store deler av) Tsjekkoslovakia (og Østerrike, som de tidligere hadde annektert), og til gjengjeld skulle England og Frankrike ikke gå til krig mot Tyskland. Men mindre enn ett år senere veltet tyske tropper inn over Polen, og England og Frankrike erklærte krig. Den annen verdenskrig var i gang. I de første år av krigen hadde Tyskland stor fremgang, den tyske hær veltet frem over hele fastlandseuropa praktisk talt uten å møte motstand noe sted.

Hva hadde skjedd? I 1933 kom Hitler til makten (på demokratisk vis) i Tyskland, og han begynte straks å gjennomføre en sosialistisk politikk: økonomien ble gjennomregulert, politiske motstandere ble internert eller likvidert, opposisjonelle ble undertrykt, og de som ikke passet inn i det Tyskland Hitler så for seg ble drept. Det var også tydelig at Hitlers mål var å gjøre Tyskland til en sterk militærmakt; Tyskland trengte mer plass.

Hvordan reagerte England og de andre land som fortsatt hadde en viss frihet, på dette? Lederne i disse landene reagerte ved å late som om det ikke var noen fare på ferde. Dessverre hadde pasifistiske holdninger vokst seg sterke i disse landene, og det var ingen av disse landene som hadde en sterk militærmakt. Utover 30-tallet ble nazistenes mål klarere og klarere, men de vestlige land gjorde ingen ting med den kommende trusselen. Også USA under den sterkt venstreorienterte president Roosevelt, som moralsk sett ikke står så langt unna Stalin, Hitler og Mussolini, sviktet sine venner. Da krigen brøt ut i Europa i 1939, lot USA være å støtte sine gamle allierte. USA kom først med i krigen etter at Japan angrep USA i desember 1941. (USA viste hvor langt de hadde sviktet friheten ved da å internere alle amerikanere av japansk opprinnelse.) Den eneste vestlige lederen som så farene ved nazismen var Winston Churchill, og mot slutten av 30-tallet krevet han i stadig sterkere ordelag at Vesten måtte ruste opp for å forsvare seg mot Hitler.

Siden de vestlige land var sterkt preget av irrasjonelle ideer, inkludert en sterk sosialistinspirert pasifisme, var de nærmest helt uforberedt da krigen startet. De kunne ikke by Tyskland noen motstand, og tyskerne hadde da også som nevnt en enorm suksess i krigens første år. Men da de vestlige land la om kursen var det ingen som kunne stå i mot, og Tyskland ble knust.

USA hadde, etter at krigen mellom Tyskalnd og Italia på den ene side og resten av Europa på den andre siden, begynte, rustet opp både seg selv og England m.fl., og den enorme ildkraft som USA og de allierte nå utsatte Tyskland for, var det umulig å stå imot. I løpet av mindre enn et år etter D-dagen var Tyskland nedkjempet.

La oss også nevne at USA besto av immigranter, immigranter som i hovedsak hadde flyktet fra Europa frem til 1900, et Europa som var preget av krig og vanstyre. I det tyvende århundre var Europa fortsatt preget av krig og vanstyre, og den nye krigen i Europa var mer omfattemde og mer katastrofal en noen tidligere krig.. Men nå, på D-dagen, vendte de europeiske immigrantenes etterkommere tilbake for å få slutt på vanstyre og krig i Europa en gang for alle. De kunne kare dette fordi de hadde i Amerika etablert et samfunn som i stor grad respekterte individers rettigheter, og som derfor var blitt den sterkeste makt historien hadde sett.

Kunne det skjedd annerledes? Kunne vi sluppet annen verdenskrig? Hitler var åpenbart en tyrann, og dersom de vestlige land hadde grepet inn tidligere, kunne kanskje de enorme ødeleggelsene vært spart. Men var det noen som snakket om dette? Ja, den polske marskalken Josef Pilsudsky foreslo allerede tidlig på 30-tallet under et besøk i Paris å få med Frankrike på et pre-emptive strike mot Tyskland for å avsette Hitler. Pilsudsky forstod at Hitler ville bli en fare, men det var ingen som ville lytte. Resultatet ble annen verdenskrig, en enorme tragedie.

Kan man lære av historien? Ja, man kan, men det ser ut til at de flest ikke vil. I dag opplever vi en reprise på Vestens holdning overfor nazismen på 30-tallet. Parallellen er Vestens holdning til militant islam i dag. Militant islam (islamismen) er langt verre enn nazismen. De islamistiske lederne legger ikke skjul på hva de mener: de har allerede erklært krig mot Vesten, og de er i gang med krigsaksjoner. Krigen er usymmetrisk i og med at de ikke benytter uniformerte soldater som i formasjon marsjerer inn på fiendtlig territorium og angriper miltære nål, islamistene benytter sivilt kledde operatører som iverksetter aksjoner mot sivile, alt fra store bombeaksjoner som dreper hundrevis av mennesker (Madrid 11/3-04, Bali 23/7-02, New York 11/9-01, Lockerbie 21/12-88) til aksjoner rettet mot enkeltpersoner (La oss som et eksempel på det siste sitere fra Dagbladet 4. juni: Jødisk gutt knivstukket av ung muslim i Paris . En ung muslim stakk i dag ned en jødisk 17- åring med kniv mens han ropte «Gud er stor». 17- åringen var tydelig identifiserbar som jøde med sin kippa, det jødiske hodeplagget. Tilstanden hans var fredag kveld alvorlig. ... Bare de siste dagene er det kommet flere meldinger om unge muslimer som angriper jøder i Frankrike, og hittil i år er 76 personer arrestert for antisemittiske handlinger.)

Vesten er som kjent blitt rammet av et meget stort antall slike aksjoner de siste ti årene. Og Vestens befolkning reagerer med passivitet og ønsketekning: «det er Vestens egen feil at vi blir angrepet, og islam er en fredsreligion som ikke kan resultere i noe menneskefiendtlig». Begge disse holdningene er stikk i strid med sannheten.

Når USA, men først etter de kolossale angrepene i september 2001, til en viss grad svarte aktivt på angrepene ved å gå til krig mot Afghanistan og Irak, hvis regjeringer aktivt støttet terrorangrep mot Vesten, arrangeres det enorme demonstrasjoner – ikke mot diktaturene og terroriststatene og terroren, nei, demonstrasjonene rettes mot USA.

Så vi lever i dag i en periode som er en reprise på den passive og imøtekommende og ettergivende holdningen overfor nazismen på 30-tallet.

Vi frykter at vi kan komme i samme situasjon som i perioden 1939-1945: vi frykter at vi igjen kan bli rammet av forferdelig krig. Men da klarte Vesten å samle seg og å knuse Nazi-Tyskland. Dette var fordi de ideene som Vesten bygger på – individualisme, rasjonalitet, selvrealisering/egoisme, frihet – sto noenlunde sterkt i Vestens befolkning. Men i dag står disse ideene langt svakere enn de gjorde da, og hvis islamismens krig mot Vesten fortsetter, frykter vi at Vesten ikke kan stå imot. Vi frykter altså at Vesten etter de siste års forfall ikke kan samle seg og iverksette en reprise på D-dagen 1944.

"Det kommunistiske Sovjetunionen er et ondskapens imperium."

"Kommunismen er en ideologi som hører hjemme på historiens søppelhaug."

"Statlige inngrep er ikke løsningen, de er problemet."

Ronald Reagan er den eneste vestlige leder som har sagt slike ting, og bare på grunn av dette må han regnes som en betydelig leder.

I tillegg gjorde han også store ting på andre områder: han svarte på et terrorangrep på amerikanske soldater i Tyskland i 1986 ved å bombe utvalgt mål i Libya (som sto bak aksjonen), og dette satte en så stor skrekk i alle terroriststøttespillere at terrorismen nærmest opphørte i flere år. Han slo også tilbake det kommunistiske kuppet på Grenada i 1983.

Dessuten gjenreiste Reagan respekten for USA både hjemme og ute, en respekt USA i stor grad hadde mistet i og med Nixons snusk og Carters inkompetanse.

Reagan var radiojournalist, skuespiller, fagforeningsmann, og ble i 1966 guvernør i California. Etter at guvernørtiden var over, hadde han flere spesialsoppdrag for president Nixon. Han ble valgt til president i 1980, og gjentok bragden i 1984 ved å vinne alle delstatene unntatt én. Dette valgresultatet viste hvor enormt populær han var. En av grunnene til hans popularitet var at han var en omgjengelig og vittig, og aldri kom med personangrep på sine motstandere. Han var en ideologisk president, ikke en som var pragmatisk, som f.eks. Nixon og etterfølgeren Bush sr. var. Reagan var en visjonær optimist som trodde på det gode, og som sa at han ville la den enkelte ha frihet til å styre seg selv og ha ansvar for seg og sitt.

Reagan var dog ikke liberalist, han var en kristen konservativ. Han snakket om skattelettelser, dereguleringer og nedskjæringer, men fikk gjennomført lite av dette. Han tok dog et kraftig oppgjør med kommunist-diktaturet Sovjetunionen, inkludert å gjennomføre en kraftig militær opprustning, noe som førte til at Sovjetunionen brøt sammen. Dette resulterte i at Øst-Europa ble befridd fra Sovjets undertrykkelse, og det mest visuelle bildet på dette er rivingen av Berlinmuren, som kommunistene hadde reist for å hindre folk i å flykte til Vesten.

Reagans religiøsitet førte til endel problemer, både innenriks og utenriks. Innenrikspolitisk førte hans religiøsitet til at religion ble en sterk maktfaktor i amerikansk politikk, noe det tidligere ikke hadde vært. Utenrikspolitisk førte hans religiøsitet til at han støttet islamister som kjempet mot Sovejtunionen i Afghanistan. Det var disse som utviklet seg til å bli Taliban og AlQaeda. Reagan la også hindringer i veien for Israels ødeleggelse av terroristorganisasjonen PLO.

Alt i alt må vi si at Reagans gjerning som president er sterkt blandet. Men han hadde ihvertfall enkelte meget gode sider, og det ikke mange andre betydelige politikere vi kan si dette om.

For noen få dager siden ble en bil tilhørende organisasjonen Leger uten grenser beskutt av islamister i Afghanistan. Fem personer ble drept, blant dem tre europeiske leger, og en av disse var norsk.

Dette angrepet føyer seg inn i en meget lang rekke av eksempler på at islamister angriper og dreper fredelige mennesker fra Vesten, eller fredelige ikke-muslimer.

Ingen større presseorganer ser noen systematikk i disse angrepene, så la oss derfor her forsøke å si noen få ord om sammenhengen mellom disse angrepene:

For kun et par uker siden ble en håndfull vestlige drept i Saudi-Arabia. Terroristene banket på dører i et område hvor det bodde mange fra Vesten., spurte de som åpnet om de var muslimer, og de som ikke var muslimer ble drept. En av de som ble drept var en svensk mesterkokk.

En gruppe amerikanske hjelpearbeidere ble lynsjet i Irak for et par måneder siden. Deretter ble likene skjendet. Entreprenøren Nic. Berg ble drept og dekapitert. Teaterstudenten Hans Christian Osterø ble drept og dekapitert i India for noen år siden. Journalisten Daniel Pearl ble drept og dekapitert for et par år siden.

11. mars i år ble ca 200 spanjoler drept i en eksplosjon i Madrid. For et par år siden ble et par hundre mennesker drept i en terroraksjon på Bali.

To uker etter terrorangrepet i Madrid måtte Tyslands forbundspresident Johannes Rau avlyse deler av programmet under et besøk i Øst-Afrika pga akutte trusler fra islamister. Og i Nigeria ble omtrent hundre mennesker drept i forbindelse med opptøyer etter en missekonkurranse. Islamister angrep kristne og brant ned kirker. (Hundreds of Muslim youths have gone on the rampage in Nigeria's capital, Abuja, following Friday prayers. The BBC's Haruna Bahago in Abuja says people armed with sticks, daggers and knives set fire to vehicles and attacked anyone they suspected of being Christian. http://news.bbc.co.uk/2/hi/africa/2501893.stm )

Og la oss også nevne at USA gjennom flere angrep fra 1979 og frem til og med 11. september 2001 har mistet ca 4000 sivile i slike angrep.

Det som skjer er altså en angrep på Vesten fra islamister. Islamister angriper ikke bare sivile, men til og med hjelpearbeidere som hjelper lidende mennesker i Irak og i Afghanistan. Hvor menneskefiendtlig går det an å bli? Islamistene viser oss dette klart og tydelig, til stor lidelse for de som blir angrepet, for deres pårørende, og alle de som ikke lenger kan motta hjelp. (Etter denne siste aksjonen trekker Leger uten grenser seg ut av Afghanistan.)

Hvordan bør Vesten reagere på dette? På den eneste måten som virker: ved å gå til kratige militære angrep på alle islamistiske grupperinger, og ved å avsette regjeringene i de land som støtter islamistenes angrep på Vesten.

Siden USA var hardest rammet, satte USA i gang kriger mot først Afghanistan og deretter Irak. (Dessverre har USA ikke gjort noe med regjeringene i land som Saudi-Arabia og Iran.)

Men det som er vårt viktigste poeng her er at mange viktige land i Vesten har ikke støttet USA, tvert imot. USA har fått støtte fra land som England og Italia, og flere av landene i Øst-Europa, men dessverre har viktige land som Frankrike, Tyskland og etter 11/3 også Spania, opptrådt som støttespiller for de islamistiske grupperingene.

Og de intellektuelle i Vesten opptrer også denne gangen, som så mange ganger tidligere, på parti med diktatorer og terrorister. (Se vår kommentar om de norske forfatterne for et par dager siden.)

Vi mener at Vesten i dag oppfører seg alt for ettergivende overfor den store fare som islamismen er. Vi mener at Vesten bør slå kraftig tilbake mot islamistene og derved stanse den terror som disse er i ferd med å slippe løs over oss. Og bare for å ha sagt det: vi må selvsagt gå til den reelle årsaken til terrorismen. Men denne reelle årsaken er ikke fattigdom eller undertrykkelse eller USAs utenrikspolitikk. Den reelle årsaken til terrorismen er å finne i islam.

FN er blitt en tvers igjennom umoralsk organisasjon som bør legges ned så snart som mulig. Dette er neppe gjennomførbart med det første, så vi vil derfor gå inn for at Norge skal melde seg ut av FN. Dette er antagelig også et noe urealistisk forslag i dag, men vi kan i hvert fall legge frem vår begrunnelse for at FN er ikke bare en ubrukelig, men en skadelig organisasjon.

Hovedproblemet med FN er at der sitter med mer eller mindre barbariske diktaturer side om side som likeverdige med vestlige demokratier. Dette gir diktaturene, og de ideologier de baserer seg på, en moralsk aksept som vi tar sterk avstand fra.

Det at vestens i stor grad rasjonelle sivilisasjon i og av FN likestilles med totalitære og direkte barbariske ideer, fører til at FN har fattet en rekke vedtak som var tar sterk avstand fra, og at FN på sitt beste kun er en pratklubb for taletrengte og resolusjonskåte politikere.

La oss se på noen få eksempler på hvor umoralsk FN er. FN har fattet vedtak om at sionisme = rasisme. FN har gjentatte ganger vedtatt resolusjoner som går ut på å hindre Israel i å forsvare seg mot angrep fra de fiendtlige diktaturstater om omgir Israel. Det er også ting som tyder på at FN-personell i de palestinske områdene direkte samarbeider med palestinske terrorister: ”Last week, an Israeli television station aired footage of armed Arab terrorists in southern Gaza using an ambulance owned and operated by the United Nations Relief and Works Agency for Palestine Refugees. Palestinian gunmen used the UNRWA emergency vehicle as getaway transportation after murdering six Israeli soldiers in Gaza City on May 11. The footage shows two ambulances with flashing lights pull onto a street. Shots and shouts ring out during the nighttime raid. A gang of militants piles into one of the supposedly neutral ambulances, clearly marked "U.N." with the agency's blue flag flying from the roof, which then speeds away from the scene.” (Sitat fra Michelle Malkin's spalte.)

Hvis vi går til andre saksområder enn Israel, finner vi heller ikke oppløftende ting om FN:

FN har kun vedtatt resolusjoner for å avvæpne diktatorer som Saddam Hussein. Enhver må forstå at folk som Saddam kun kan uskadeliggjøres med militær makt.

Videre om FNs ”indre liv”: den nye boken «Nød-sex og andre krisetiltak» er tittelen på en bok som har skapt krise i FN-hovedkvarteret i New York. I den beskyldes FN-soldater fra Uruguay for sexovergrep. FNs generalsekretær Kofi Annan forsøkte å stanse boken. Hadde Annan vært en anstendig person hadde han satt i gang etterforskning av disse tilfellene. Boken er skrevet av Kenneth Cain, Heidi Postlewait og Andrew Thompson, som alle har FN-erfaring på forholdsvis høyt nivå fra Kambodsja, Somalia, Rwanda, Liberia, Haiti og Jugoslavia. Boken handler om fredsbevarende operasjoner, men inneholder også mange historier om ville sexfester og narkobruk blant FN-personell.

"Emergency Sex and Other Desperate Measures: A True Story from Hell on Earth" (Nød-sex og andre krisetiltak: En sann historie fra Helvete på jord) er bokens fulle tittel, og tittelen i seg selv sier litt om innholdet.

Forfatterne beskriver blant annet hvordan FN skulle gjenopprettet ro og orden i Kambodsja i 1993 i en operasjon som lignet "det internasjonale jet set på ferie", ifølge Kenneth Cain. FN-representantene deltok i ville sexorgier i en villa i Phnom Penh som var kjent for sine fredagsfester. FN-personellet hadde sin egen spesielle drink "Space Shuttle" som ble destillert på en halv kilo marijuana over en periode på seks uker.

I en annen del av boken beskrives det hvordan en pengelens bulgarsk regjering ikke hadde råd til å sende ut regulære soldater i FN-tjeneste og i stedet rekrutterte mannskaper fra fengsler og psykiatriske sykehus.

Bulgaria fikk refundert penger for hver "soldat" fra FN-hovedkvarteret i New York, og de innsatte fikk sin frihet etter endt tjeneste. I mellomtiden opererte et betydelig antall kriminelle bulgarere i Kambodsjas gater i FN-uniform.

Denne bataljonen med kriminelle galninger kom til et lovløst land. Fulle som øsekar voldtok de kvinner og krasjet FN-jeeper i høyt tempo, heter det i den nye boken.

Vi kunne fortsatt dette med mange flere eksempler, men la oss avslutte med følgende illustrerende historie: For noen måneder siden var det streik blant kantinepersonalet i FN-bygningen. Dette førte til at de FN-ansatte som skulle innta et måltid i kantinen begynte å slåss om maten, og resultatet ble at lokalet ble ramponert og at mesteparten av slike ting som bestikk og kopper og skåler og asjetter og tallerkener ble stjålet. Dette ble altså utført av de samme personene som disponerer enorme beløp, fratatt de produktive innbyggerne i verdens land, og som skal bruke disse pengene til beste for folk over hele jorden. Vi er overbevist om at FN gjør svært liten nytte, og svært mye skade.

Kort sagt: FN er en tvert igjennom umoralsk organisasjon som bør avvikles.

(Noe av det ovenstående er hentet fra Michelle Malkins spalte http://www.wnd.com/news/article.asp?ARTICLE_ID=38747, og noe er hentet fra artikler i VG. http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=228751 og http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=228459 .)

Etter at Vestens intellektuelle i flere år frem til midt på 70-tallet hadde trakassert USA og dets forsøk på å beskytte Syd-Vietnam mot den kommunistiske invasjonen fra Nord-Vietnam, trakk USA seg ut av Sør-Øst-Asia. Resultatet ble at både Syd-Vietnam og Kambodsja ble kommunistiske diktaturer med folkemord, undertrykkelse og fattigdom som resultat. Etter dette lot de intellektuelle være å snakke om det som skjedde der.

Siden 1979 har Vesten blitt utsatt for et stort antall terrorangrep fra islamister (USA ble rammet en rekke ganger frem til 2001, Frankrike ble rammet flere ganger midt på 90-tallet, også Spania og Bali er blitt rammet av store terroraksjoner ganske nylig.)

Flere regjeringer i Midt-Østen har støttet de ansvarlige terrorgrupper, og USA har siden 2001 gått til krig mot to av landene hvor regjeringene har støttet terrorister.

Men våre intellektuelle har intet lært av de feilgrep de gjorde mht. Vietnam: ”Samlet forfatterforening mot Irak-krig” forteller en overskrift i Dagens Næringsliv. Artikkelen fortsetter: ”409 norske forfattere overleverte tirsdag regjeringen en bønn om at Norge holder seg unna en krig mot Irak. Aldri tidligere i Forfatterforeningens 110-årige historie har så mange forfattere samlet seg om et politisk utspill.”

USAs forsøk på å stanse den terrorsime som har rammet Vesten i de siste tiår fører altså til at våre intellektuelle tar avstand fra, ikke islamistene, men USA.

Her kunne vi sagt mye den reelle årsaken til krigen, og den løgnaktige frenstillingen som pressen gir av den (hvor mange nordmenn vet at det er funnet masseødeleggelsesvåpen i Irak?). Vi skal ikke gjenta dette her, men la oss nevne følgende skremmende poeng: Ang Vietnam førte de intellektuelles aktiviteter til at kommunistene fikk herje fritt og påføre Syd-Vietnam og Kambodsjas befolkninger stor skade. Det de intellektuelle egentlig ønsker med sitt opprop er at USA skal oppgi sin bekjempelse av militant islam, men hvis USA ikke fortsetter sin kamp mot islamismen, vil det åpne for et stigende antall terrorangrep som vil ramme oss i Vesten. Det er dette som er mest skremmende.

Fra og med i dag, 1. juni 2004, er det forbudt å røyke på bl.a. restauranter og andre serveringssteder. Denne loven er kun den siste i en lang rekke lover som i de siste tiår stadig har innskrenket eiendomsretten.

Som kjent er DLF sterke tilhengere av eiendomsretten: vi mener at uten den er frihet umulig. Grunnen til at frihet og eiendomsrett hører sammen er at dersom eiendomsretten respekteres, kan eieren gjøre hva han ønsker på eiendommen. Hvis staten legger begrensinger på bruken av private eiendommer, er dette begrensinger på eierens frihet.

Som ved så mange andre innskrenkninger av eiendomsretten har røykeloven en paternalistisk begrunnelse. Vi så dette tydelig i den propagandakampanje som staten nå kjører for å ”selge” røykeloven: På plakater over hele byen står en tekst av denne typen: ”Kontorister har det. Leger har det. Frisører har det … Nå har også serveringspersonell fått det; retten til et røykfritt arbeidsmiljø.” Det som denne kampanjen hopper over er at serveringspersonellet begynte i sitt arbeidsforhold vel vitende om at arbeidslokalene innholdt sigarettrøyk.

Så, istedenfor å holde folk ansvarlige for sine valg, behandler staten folk som barn som er ute av stand til å fatte velbegrunnede og gjennomtenkte valg for seg selv.

Nå er det jo slik at folk reagerer på incentiver: dersom de blir behandlet som barn, vil de i stadig økende grad begynne å oppføre seg som barn. Dette er hovedgrunnen til at folk i vår tid i stigende grad oppførere seg uansvarlig, impulsivt, irrasjonelt og uklokt.

DLF mener at voksne skal behandles som voksne, dvs. at de skal behandles som modne individer som er i stand til å sette seg inn i aktuelle problemstillinger, ta velbegrunnede valg., og ta konsekvensen av de valg de tar.

Bl.a. av disse grunnene er vi imot røykeloven og alle andre begrensninger av den private eiendomsrett.