Enda en gang er det forhandlinger om en fredsavtale mellom Israel og palestinerne. Og enda en gang vil den vise seg like ineffektiv som de ca 1000 tidligere forhandlingsrundene.

Hvorfor vil det gå galt også denne gang? Fordi de involverte også denne gang, som alle tidligere ganger, nekter å forholde seg til det som er konfliktens kjerne.

Konflikten står mellom Israel, et sivilisert land med betydelig grad av individuell frihet, og palestinerne/araberne, representert ved terroristgrupper som PLO, Hamas, Hizbolla, mfl., som ønsker at området skal underlegges et islamistisk diktatur. Den palestinske siden vil ikke akseptere Israel som en jødisk stat.

Hvordan kan det oppnås en kompromissløsning mellom disse sidene? Det er umulig.

Den palestinske siden godtar altså ikke at Israel fortsetter å eksistere som en jødisk stat, og dette er et standpunkt som er forankret i islam. Derfor kan ikke den palestinske siden gå bort fra dette standpunktet.

Her er noen sitater som viser at den palestinske siden ikke vil godta Israels fortsatte eksistens som en jødisk stat:

• The Higher Arab Monitoring Committee in Nazareth unanimously called on the Palestinian Authority not to recognize Israel as a Jewish state.
• Salam Fayad, Palestinian Authority "prime minister": "Israel can define itself as it likes, but the Palestinians will not recognize it as a Jewish state."
• Yasser Abed Rabbo, secretary general of the Palestinian Liberation Organization's executive committee: "This issue [Isreal’s existence] is not on the table; it is raised for internal [Israeli] consumption."
• Ahmad Qurei, chief Palestinian negotiator: "This [demand that Isreal shall exist] is absolutely refused."
• Saeb Erekat, head of the PLO Negotiations Department: "The Palestinians will never acknowledge Israel's Jewish identity. … There is no country in the world where religious and national identities are intertwined."

Kilden til disse sitatene er her.

Man har altså forhandlinger mellom to sider hvor den ene står for stor grad av frihet og den andre ønsker et islamistisk diktatur, og hvor den ene siden ikke vil akseptere et element som den andre siden mener er ufravikelig; Israel vil aldri oppgi sin status som en jødisk stat.

Nå er Israels status som jødisk stat noe spesiell, det er ikke vanlig at en stat definerer sg i forhold til en bestemt gruppe basert på rase eller religion, men det forekommer også andre slike tilfeller:
56 stater - pluss PLO - tilhører Organization of the Islamic Conference, og de fleste av disse statene går inn for at sharia skal være det eneste eller det viktigste grunnlag for lovverket. I Saudi-Arabia kan kun muslimer bli statsborgere, og det er forbudt for ikke-muslimer å besøke islams hellige steder Mekka og Medina.

Også land som Hellas, Argentina, England, Bhutan og Norge har grunnlovsbestemmelser som favorisere bestemte religioner, men det er i disse tilfeller ikke noe krav til innbyggerne slik det er i de islamske landene. At muslimer da protesterer mot Israels religiøse orientering er ikke annet en et uttrykk for en fundamental dobbeltmoral.

Men det som er viktig er ikke hvordan en stat definerer seg, det som er viktig er i hvor stor grad innbyggerne har frihet. Og her kommer Israel langt bedre ut enn alle sine naboer.

Konflikten i Midt-Østen har ingen fredelig løsning så lenge Israel eksisterer og så lenge islam står sterkt. En fredelig løsning oppnås først kun når et av disse elementene er fjernet: enten når Israel er avviklet, og dette kan kun skje ved en militær seier til den arabiske/muslimske siden, eller ved at islam svekkes kraftig. Dette siste kan først skje når islams fyrtårn Iran, og andre diktaturer som bygger på islam, for eksempel Saudi-Arabia, ikke lenger på noe vis er noen kraft.

Inntil dette skjer vil Midt-Østen fortsette å være preget av mindre kriger og stadige terrorhandlinger som dreper et betydelig antall mennesker. Og nyhetssendingene vil stadig rapportere om nye forhandlingsrunder som ikke fører til noe som helst av reelle resultater.