Det er helt vanlig at man etter en fiasko diskuterer hva som gikk galt. Høyre har etter det store valgnederlaget sist høst kontinuerlig ført en diskusjon for å finne ut hva som må gjøres for å reise kjerringa igjen.
Til å begynne med diskuterte høyrefolkene politikk, men dette førte selvsagt ikke engang til noen planer om veivalg. Men nå ser det ut til at Høyre kommer til å lande på den løsningen som Høyre pleier å lande på når det har gått galt: de vil skifte ut lederen. Foreløpig er det kun kommentarer og synsere som går inn for dette, fremtredene Høyre-medlemmer har ikke sagt noe om dette foreløpig, de er for dannede til å ta opp slikt eksternt.
Trygve Hegnar fikk nylig et oppslag i Nettavisen for å hevde at Solberg har fått et taperstempel og bør ta konsekvensen av dette, og Vaske-Bakke har gitt uttrykk for omtrent det samme. Videre, i dagens Aftenposten er gjengitt et sitat fra Nationens kommentator Erling Kjekstad hvor han sier at Erna Solbergs ”dager som Høyre-leder er i realiteten talte. Spørsmålet er egentlig bare når Erna Solberg skal gå av”.
Så vi vil ikke bli overrasket over at Høyre vil løse sitt problem ved å gå utenom problemet: de vil antagelig la politikken ligge fast og skifte ut lederen, når det var det motsatte de skulle ha gjort.
Men dette er typisk for norsk politikk: man ser et problem, og så gjør man alt man kan mens man gjør sitt beste for å ignorere hva det reelle problemet er og hva som skal til for å løse det. Tydelig ser vi dette i Hegnars forslag om at Høyres nye leder bør bli Børge Brende.
Vi vil tro at dette ikke kommer til å bli en realitet: dels fordi Brende har høyere ambisjoner, hans ambisjon er å bli sjef for et stort internasjonalt byråkrati i FN, så Høyre er nok for smått for en mann med hans talent og ambisjoner. Og dersom han ikke får noen toppjobb i FN og må ta til takke med å bli leder i Høyre, vil det ikke løse det problemet som utskiftningen av Solberg var ment å løse.
Så vi kan trygt regne med at Høyre vil fortsette en utvikling som om ikke lenge kan gjøre at Høyre blir et parti på størrelse med Venstre. Det er i så fall vel fortjent; et Høyre som ikke fører høyre-politikk er verre enn ikkeno’.
