Gang på gang blir vi slått av hvor dårlig politikere tenker – gang på gang viser det seg at politikere fatter vedtak baser på visse forutsetninger, og ås viser det seg at det raskt skjer endringer, endringer som enhver burde ha kunnet forestille seg, men som politikerne ikke hadde tenkt på.

Et gammelt eksempel, et eksempel som vi tidligere har kommentert her i denne spalte er følgende: I byggebransjen ble en del ansatte permittert i tider hvor det var liten aktivitet, Stortinget vedtok en lov som reelt sett gjorde det forbudt å permittere slik ansatte, og resultatet var noe som ifølge Dagsrevyen ”ingen hadde tenkt på før loven ble vedtatt”: istedenfor å bli permittert ble de ansatte sagt opp. Noe som var verre for de ansatte enn å bli permittert, men permittering var jo blitt forbudt, så når det ikke var oppdrag hadde ikke arbeidsgiverne noe annet å gjøre.

Et ferskere eksempel er at SV, som nå er regjeringsparti, ikke hadde forutsett at dersom prisene på barnehaveplasser synker, da vil etterspørselen etter slike plasser øke. (SVs leder, finansminister Kristin Halvorsen, har sagt at dersom SVs løfter om full barnehavdekning ikke blir innfridd, vil hun trekke seg fra politikken. Vi regner derfor med at Halvorsen trekker seg fra politikken før neste stortingsvalg).

Et helt ferskt eksempel er følgende, omtalt i Aftenposten i dag: ”Dobbeltmoral: EUs gamle idealer om åpne grenser var ikke ment for østeuropeere. Men bordet fanger, både for EU og Norge … Nå venter en kamp mellom de 25 EU-landene om den endelige utformingen av loven. Skal selskaper fra Øst-Europa få lov til å konkurrere fritt om oppdrag i andre land uten på følge lokale tarfiff-avtaler? Frankrike, Østerrike og Sverige advarer mot ”sosial dumping”, mens de nye medlemslandene i øst anklager Vest-Europa for dobbeltmoral og proteksjonisme”. (Kommentator Ola Storeng, side 3 i del 2.)

EUs åpne grenser (kun innenfor EU, dessverre ikke mellom EU og verden) fører altså til det som i Norge kalles ”sosial dumping”, dvs. at for eksempel polakker er villige til å arbeide for lavere lønn enn det nordmenn er vant til å få. Dette fører selvsagt til at norske arbeideres fagforeninger med vold og tvang vil hindre polakker å arbeide i Norge på betingelser både de og deres arbeidsgivere finner tilfredsstillende.

Som nevnt, politikere vedtar alt for ofte tiltak som har negative konsekvenser – de tenker ikke over ting som er velkjente for enhver som vet hvordan produksjon og handel koordineres i et samfunn. Som regel har dette negative konsekvenser for de som rammes, men i enkelte tilfeller – som det at EU-regler kan åpne det norske arbeidsmarkedet for flere som er villige til å jobbe her - er de et gode.

Uansett ville det ha vært best om politikerne ikke hadde forsøkt å styre økonomien overhode, og overlatt all verdiskapning til frivillig samhandel mellom individer. Da ville det ikke bare vært tilstrekkelig antall barnehaveplasser, da ville velstanden i Norge være høyre enn den er i dag, og det ville ikke ha være noen arbeidsledighet.

Man siden folk flest i dag er uenige i de grunnleggende ideene som frihet bygger på, vil det nok ta noe tid før vi kan løse alle de problemer som mangel på frihet skaper.