I går viste NRK TV et program om det som påståes å være en av Oslos arkitektoniske perler, Ekebergrestauranten. Den ble tegnet av Lars Backer og sto ferdig i 1929, og regnes som en av de viktigste funksjonalistiske bygninger i Europa. Beliggende på en av Oslos flotteste tomter var restauranten et populært utfartssted for byens borgere fra 30-tallet og helt frem til begynnelsen av 90-tallet.
Midt på 90-tallet ble restauranten lagt ned, og siden da har eiendommen vært i privat eie, og eierne har latt den forfalle slik at den nå er en skandale: en av Oslos flotteste bygninger er i dag en forfallen søppelhaug prydet av tagging og bebodd kun av ugress, rotter og uteliggere.
Hvordan kunne dette skje? Det som var programmet intensjon var selvsagt å vise hva som blir resultatet når kulturperler er i privat eie. Som mange andre mener programskaperne at kun det offentlige kan være ansvarlig. Alle som mener dette hopper selvsagt over alt det forfall som finnes der hvor det offentlige styrer, men la oss se på hva som virkelig skjedde med Ekebergrestauranten.
Den var en populær danserestaurant frem til midten av 90-tallet. Da ble den lagt ned fordi besøksgrunnlaget ble for svakt. Etter dette ble eiendommen med bygning kjøpt av et privat firma, men dette lot området forfalle til den søppelhaug vi kan se i dag.
Hvorfor lot det private firmaet eiendommen forfalle?
Overraskende nok var det, i hvert fall for den oppmerksomme seer, mulig ut i fra programmet å forstå årsaken til at eiendommen forfalt.
Det ble sagt i programmet at kjøperen regnet med at de kunne få til en bruksendring av eiendommen, men at dette ikke hadde latt seg gjøre.
Dette må bety at eiendommen var regulert til restaurantdrift: kommunen hadde altså bestemt at der skulle det drives restaurant – annen bruk var ikke tillatt.
Men den restauranten som drev der hadde lagt ned pga. for lite besøk. Hvordan kunne man da forvente at den nye eieren skulle fortsette å drive restaurant?
De nye eiere hadde forventet å få tillatelse til en bruksendring. Og de ville da f.eks. kunne solgt bygningen som en ambassade eller som et stort firmas hovedkvarter. Men dette ville ikke kommunen gi sin tillatelse til, og derfor er det ikke annet å forvente at de nye eierne mistet interessen for eiendommen.
Hvem har da skylden for forfallet? Skylden må selvsagt legges på kommunen, som insisterte på at eiendommen skulle brukes til et formål – restaurantdrift – som det ikke var økonomisk grunnlag for.
Hva kan vi lære av dette? Vi kan lære at det offentlige ikke bør blande seg inn i hvordan private brukes sin eiendommer. Resultatet av slik innblanding blir et tap for alle involverte.
DLFs syn er at private bør kunne bruke sine eiendommer til det de måtte ønske. Det offentlige skal ikke legge krav på private om hva de skal kunne bruke sine eiendommer til.
Dette er den eneste måte man kan sikre at eiendommer blir pent behandlet. Kommunen bør derfor snarest oppheve alle restriksjoner på privates bruk av sine eiendommer.
